Sky Tower kan ses overalt i Auckland. Her fra Wynyard Quarter.
Som den største byen med sine halvannen millioner innbyggere, og byen med flest internasjonale flyruter, er det mange som tror at Auckland er hovedstaden i New Zealand. Det er den ikke. Hovedstaden i New Zealand er Wellington. På mange måter sammenlignes også New Zealand med Norge. Det bor nesten like mange mennesker i New Zealand som i Norge, og naturen blir ofte sammenlignet med Norge, og da spesielt The Fjordland på South Island. Denne gang hadde jeg ikke tid til å se mye av New Zealand. Det får jeg ha til gode til en annen gang. Denne gangen blir det Auckland, altså ikke hovedstaden, jeg konsentrerer meg om å presentere.
Auckland er en moderne by. Siden landet ikke ble oppdaget av hvite før i 1642, og ikke ble befolket i særlig grad før etter 1840, må New Zealand regnes som et veldig ungt land i vår målestokk. Siden også maoriene heller ikke hadde vært der i så mange hundre år før de hvite kom, så sier det seg selv at man ikke finner tusen år gamle ruiner på øyene. Det betyr allikevel ikke at det ikke finnes severdigheter i New Zealand.
Britomart
Auckland kan på flere måter sammenlignes med Los Angeles i USA. Byen i dag var en gang flere byer og landsbyer, som etter hvert har vokst sammen, og dekker derfor et stort område. Man vil da derfor være avhengig av kollektive transportmidler for å komme seg rundt, selv om det kommersielle sentrum av Auckland er forholdsvis lite, og lett kan oppleves til fots. Men skal man få med seg de viktigste severdighetene, er de gule hop-on-hop-off-bussene et utmerket alternativ. Et endagspass koster 45 newzealandske dollar (NZD), som er snaue 270 norske kroner. Ønsker man å få med seg alt anbefales et todagerspass til NZD 75,-. Med passet får du rabatt på alle severdigheter på ruten der det kreves inngangsbilett, så om du utnytter det fullt ut kan du fort spare inn igjen kostnaden på sightseeingturen. Du kan også kjøpe billett for sightseeing uten å hoppe av underveis, en såkalt timesbillett til NZD 30,-. Da blir du med på én runde for å bli kjent med byen fra bussvinduet.
Queens Wharf
Philips Corner/Princes Wharf er stedet den såkalte Red Loop starter fra. Det ligger rett ved det maritime muséet, som er verdt et besøk, og småbåthavnen, hvor du kan beskue dyre yachter. Gå over gangbroen til Wynyard Quarter, der du vil finne fiskemarkedet og en rekke barer og restauranter. Bare hundre meter fra Princes Wharf finner du Queens Wharf, der du kan ta båt til de omkringliggende øyene utenfor Auckland, som f.eks. Rangitoto Island, vulkanøy kjent for sine lavahuler og verdens største pohutukawaskog, eller Waiheke Island, kjent for sine vingårder og strender. Ved Queens Wharf starter også Queen Street, som er byens hovedshoppinggate.
Bastion Point
Bastion Point er første stopp på rundturen. Herfra har du utsikt over Waitemata Harbour og byens skyline. Du kan utforske bunkere fra andre verdenskrig, eller du kan nyte Michael Joseph Savage Memorial Gardens. Du kan også følge en sti herfra ned til en av Aucklands fineste og mest kjente strender, Mission Bay. Her finnes også flere muligheter for shopping og spisesteder.
Kelly Tarlton’s er neste stopp. Kelly Tarlton’s Sea Life Aquarium er kanskje mest fornøyelig om du reiser med barn. Her kan du se levende pingviner, gå gjennom glasstunneler med hai og stingray (pilskate) som svømmer over deg, eller se gullfisker, sjøhester og andre sjødyr i akvariet. Du trenger gjerne et par timer her.
Tredje stopp er Parnell Rose Gardens. Her finnes mer enn 5000 varianter av nye og gamle roser. Om du ønsker å se disse blomstre bør du besøke New Zealand i perioden oktober til april. Den årlige Parnell Festival of Roses avholdes i november.
Holy Trinity Cathedral er fjerde stopp på ruten. Katedralen er den viktigste anglikanske kirken på New Zealand, i tillegg til også å være sted for musikk og andre kulturelle tilstelninger. Den er kjent for sin stillehavsgotiske arkitektur og de unike glassmaleriene. Sir Edmund Hillary, den første som besteg Mt Everest, ble begravet her.
Femte stopp på Red Loop er Auckland Museum. Auckland War Memorial Museum er et must når du besøker Auckland. I tre store etasjer får du innblikk i New Zealands historie, fra hvordan landet oppstod til krigens mange tap og lidelser. Her finnes mange maori- og stillehavsskatter, og det er også kulturelle maoriopptredener flere ganger om dagen. Den vakre Winter Gardens ligger også rett ved muséet, et stort drivhus med tropiske planter fra hele verden. Auckland Museum og Winter Gardens er de eneste stoppestedene der du kan gå over til den andre sightseeingruten, Blue Loop.
Eden Garden
Velger du å ta turen på Blue Loop er første stoppested etter vinterhagen, Eden Garden, beskrevet som Aucklands beste bortgjemte hemmelighet. Et lite kosmos av hagekunst. Også denne hagen anbefales å besøkes på sommeren på den sørlige halvkule, dvs fra oktober til april.
Utsikt fra Mt Eden
På turen videre kommer du til Mt Eden, et av Aucklands mest kjente landemerker. Det er den høyeste vulkanen i byen, og herfra har du en av de beste utsiktene over byen og omlandet.
På veien videre kjører bussen forbi Eden Park (stopper ikke), som er New Zealands største stadion med plass til nesten 60.000 tilskuere. Neste stopp er St Lukes Westfield Shopping Centre, en av Aucklands største shoppingsentre.
Auckland Zoo er det femte stoppestedet på Blue Loop. Dyrehagen er den største i New Zealand med 138 forskjellige dyrearter og mer enn 875 dyr. Her kan du se New Zealands nasjonalfugl, kiwi, så vel som elefanter, løver, tigre, aper, giraffer og mye mer.
Mellom Auckland Zoo og MOTAT kan du også reise med denne trikken.
MOTAT (Museum of Transport and Technology) er New Zealands største og det ledende museum for transport og teknologi. Her blir du tatt med på en interaktiv reise gjennom New Zealands teknologiske utvikling. Med dette stoppet har du fullført Blue Loop, og tilbake på Auckland Museum kan du igjen gå over til den andre bussen og fortsette på Red Loop.
Parnell Village
På sjette stopp på Red Loop er du tilbake i bydelen Parnell, denne gangen Parnell Village. Dette er Auckland og New Zealands eldste bydel. Deler av bydelen er jevnet med jorden til fordel (eller ulempe) for nyere bebyggelse, men de lokale innbyggerne har kjempet for å beholde denne gamle bydelen. Det har blitt en perle av gamle hus og krokete brosteinsgater. Her finner du kunstgallerier, kaféer, restauranter og sjarmerende små butikker.
Civic Theatre
Når du kommer til Civic Theatre er du tilbake på Queen Street, og resten av severdighetene ligger i gåavstand. Dette er byens kulturelle sentrum. Foruten Civic Theatre, ligger også Aotea Centre rett bak, med ASB Theatre og Herald Theatre. I dette området av byen ligger også Central City Library og Auckland Art Gallery med New Zealands største kunstsamling. Byens rådhus ligger også like ved, og University of Auckland ligger heller ikke mer enn et par kvartaler unna.
Sky Tower
Om du valgte å gå av bussen ved Civic Theatre, trenger du ikke vente på bussen videre til neste stopp, da SkyCity og Sky Tower ligger kun fire kvartaler unna. Sky Tower er det høyeste byggverket i hele New Zealand, rager 328 m over bakken og er synlig overalt i Auckland. Du kan ta glassheis opp til de tre spektakulære utsiktsplattformene, med utsikt over hele byen og hele 80 km i alle retninger på en klarværsdag. Om du søker spenning, kan du forsøke SkyWalk, der du kan gå på kanten 192 m over bakken, eller om du tør, SkyJump, basehopping fra tårnet. SkyCity underholdningssenter huser et casino, to hoteller og mer enn 25 restauranter, barer og kaféer.
Gulvet i heisen er av glass, slik at du kan se bunnen av heissjakten på veien opp (eller ned).
Etter SkyCity og Sky Tower er du tilbake ved utgangspunktet ved Philips Corner og Princes Wharf.
Erik Drilen (besøkte Auckland 13-15. og 22-26. juli 2017)
Fakaalofa lahi atu er gjerne det første du lærer deg å si når du ankommer Niue, en liten øy i det sørlige Stillehavet. Det er det lokalbefolkningen sier når de hilser.
Det er bare en måte å komme seg til Niue, og det er med fly fra Auckland, New Zealand. To ganger i uken. Bare 12.000 turister kommer hit hvert år, og dermed ett av verdens minst besøkte land. Keith, en av øyas guider og turoperatører, sier at de håper å kunne ta i mot 15.000. Mer enn det klarer ikke landets infrastruktur å ta i mot. Det bor nemlig ikke mer enn 1.600 mennesker på øya. Og det merker man med en gang man lander. Flyplassen er liten, de har kun én bil som trekker flytrappa bort til flyet, og den samme bilen som drar vognene med bagasje. Og om den ikke er tilgjengelig er det rå muskelkraft som gjelder. To menn som drar bagasjetralla er et ganske imponerende syn. Bli heller ikke overrasket om politimennene som nettopp har stemplet passene til de rundt 200 ankomne passasjerene, bretter opp ermene og hjelper til med å losse koffertene av tralla.
Etter å ha gått gjennom tollen leveres bagasjen til en bil som frakter bagasjen til hotellet. Selv setter jeg meg inn i en minibuss, som frakter meg til Scenic Matavai Resort, den eneste resorten på hele øya. Det finnes dog noen hoteller og moteller, de fleste på vestkysten nær hovedstaden Alofi. Etter å ha sjekket inn på resorten, står kofferten allerede utenfor døra til rommet.
Poolområdet på Scenic Matavai Resort
Med sine 1.600 innbyggere regnes Niue også som et av verdens minste uavhengige land. Allikevel har de et tett forhold til landet de i 1974 fikk sin frihet fra. Det er New Zealand som beskytter landet militært og utenrikspolitisk, og pengeenheten som brukes er New Zealand dollars. Men de har sin egen grunnlov, regjering og førsteminister. Og eget flagg. Og ikke minst språk, niueansk, som er et polynesisk språk beslektet med tongansk og samoansk. Men alle snakker engelsk, så det byr ikke på problemer å være norsk turist på Niue.
Er det noe hval i sikte?
Niue kalles ofte The Rock, der den stikker opp av havet som toppen av en undersjøisk vulkan, beliggende nordøst for New Zealand, mellom Tonga, Samoa og Cook Islands. Øya er allikevel ikke av de aller minste i det sørlige Stillehavet. For eksempel er Niue fire ganger så stor som Rarotonga. Ringveien rundt øya er 64 kilometer, og det tar rundt halvannen time å kjøre rundt. Du vil være avhengig av bil, da det ikke finnes rutegående busser. Det er noen få taxier, men det er ikke alltid at de er i trafikk. Leiebiler derimot er det mange av. Men husk at det er venstrekjøring på Niue. Glem heller ikke at du må ordne niueansk førerkort i løpet av oppholdet ditt. Dette er dog bare en formalitet. Du tar et bilde på politistasjonen, betaler 22,50 newzealandske dollar, og får utstedt et førerkort som er gyldig i ett år. Om ikke annet er det et morsomt minne fra Niue. Førerkortet er også gyldig i New Zealand, men i følge et par av folkene jeg pratet med på øya, så skal visstnok newzealandske politifolk ikke være særlig fornøyde med å se det om du blir stoppet.
Veiene på Niue er smale og hullete. Husk å hilse på alle du møter.
Hvilke severdigheter bør man få med seg på Niue?
Alofi er landets hovedstad, og rundt halvparten av befolkningen bor der. Det er ikke store byen. En av de lokale jeg snakket med sa at jeg ikke måtte blunke, for da kunne jeg gå glipp av byen. De fleste av severdighetene på øya ligger i naturen. Her finner du få monumenter, men noen få er det. Hvis man starter i Alofi er det verdt å få med seg Taoga Niue Museum, som tar for seg landets historie fra de første polyneserne kom dit for over tusen år siden fra naboøyene Tonga, Samoa og Cook Islands. Nesten hele samlingen ble ødelagt i en syklon i 2004, men ved hjelp av befolkningen har de klart å få tilbake store deler av de utstilte gjenstandene, i tillegg har de lokale bidratt med egne eiendeler som muséet har fått lånt. Høsten 2018 skal etter planen et nytt museum stå ferdig, og den niueanske regjeringen har kontaktet flere muséer rundt omkring i verden i et håp om å få hjem noen gjenstander. Turistkontoret, Niue Tourism, har også noen gjenstander utstilt.
Misa er en god historieforteller, og du lærer om hvordan niueanerne levde før de hvites sivilisasjon kom til øya.
Bare hundre meter fra muséet kan du også få muligheten til å lære om niueansk kultur og hvordan folket overlevde av det som vokste på øya før i tiden, gjennom en såkalt nature walk med Misa. En veldig interessant og spesiell opplevelse, der du også får smake papaya og kokosnøtt, samt drikke kokosmelk rett fra kokosnøttene. Det finnes ingen bedre forteller enn Misa.
Den første hvite som oppdaget Niue var James Cook. Han gjorde også et forsøk på å komme seg i land i 1744 ved det som i dag er kjent som Cook’s Landing, eller Opaahi. Han ble derimot drevet vekk av polyneserne på øya, og satte aldri sin fot på Savage Island som han døpte øya.
Niues eneste båthavn ligger også i Alofi, Sir Robert’s Wharf, eller bare The Wharf. Store skip kan ikke legge til her, så godstransport til Niue er en omstendig prosess. De fleste fisketurene starter også herfra.
Stanley Kalauni vet alt som er verdt å vite om vanilje.
Rett ved turistkontoret ligger butikken Niue Vanilla. De arrangerer turer til deres vaniljeplantasje midt på øya, der du lærer om hvordan vanilje plantes, hvordan trærne vokser og hvordan blomstene bestøves. Niue Vanilla dyrker kun organisk vanilje, og du kan også kjøpe vanilje i butikken i Alofi. Der kan du også lære hva du bør se etter når du kjøper vanilje. Det er ikke nødvendigvis lurt å kjøpe premium vanilje, for klasse C har samme kvalitet. Vaniljestengene for sistnevnte er bare kortere, mens prisen er halvparten av premium. Du lærer også at det å kjøpe vaniljesukker er bare tull, når du bare kan bruke vanlig sukker og legge vaniljestenger i den. Organisk vanilje fra Niue Vanilla eksporteres også til Europa og Norge.
I Alofi finnes også en mynthandler, som selger Niue-sølvmynter. Disse myntene er veldig ettertraktet blant samlere.
Peniamina’s Grave
Når man forlater Alofi og kjører nordover på vestsiden av øya, tar det bare noen minutter før man kommer til Peniamina’s Grave Memorial. Etter at James Cook ga opp landgangen på Niue, skulle det ta over hundre år før europeerne forsøkte å komme i kontakt med øyas befolkning igjen. London Missionary Society kom til øya i 1846 og innførte kristendommen. Nukai Peniamina hadde blitt ført til Samoa for å lære å skrive og lese, samt trenes opp til å bli kristen misjonær. Returen til Niue var ikke særlig populær, og først i femte forsøk ga en av høvdingene på Mutalau i nord ham lov til å komme tilbake. Peniamina ble gitt 61 fryktinngytende krigere og bosatte seg i et fort helt nord på Mutalau. Ingen torde angripe Peniamina på grunn av krigerne. Peniamina hadde senere et utenomekteskapelig forhold til en kvinne, noe som var helt i tråd med niueanske tradisjoner, men ikke like akseptert blant misjonærene. Peniamina ble til slutt bannlyst og sendt ut på havet i kano, klarte å komme seg til Samoa hvor han døde i 1874. Han ble begravet ved Makefu på Niue, hvor i dag Peniamina’s Grave Memorial befinner seg.
Like nord for Makefu vil du også finne Avaiki og Palaha Caves. Førstnevnte sies å være stedet der den første kanoen kom i land med polynesere for over tusen år siden. Dette er også manges favorittsted, da den er en stor dryppsteinshule med et basseng hvor kun mennesker med høy rang kunne bade før i tiden. Merk at du kun kan komme deg dit på lavvann. Sistnevnte er også en stor hule kjent for sine kalksteinformasjoner, samt stalagmitter og stalaktitter. Et vakkert skue.
Limu Pools
Nå kommer naturseverdighetene på rekke og rad nordover. Det er ikke mange minuttene før du kommer til Limu Pools, et av de vakreste badestedene på hele Niue. Flere bassenger mellom klippene og korallrevene, der du kan bade eller snorkle i krystallklart vann. Ingen strender, men det går trapper ned til vannet, eller du kan hoppe fra steinene. Det sies at sikten i vannet på Niue er hele 70 meter, noe som gjør øya ideell til snorkling og dykking.
Matapa Chasm der kun kongelige kunne bade før i tiden.
Bare en kilometer nord for Limu Pools, ved Hikutavake, finner du Matapa Chasm og Talava Arches. Førstnevnte er lett å komme seg til, og du vil finne nok et vakkert og avskjermet badested, hvor kun kongelige fikk lov til å bade i historiske tider. Matapa Chasm egner seg også utmerket til snorkling. Talava Arches krever litt mer av deg. Det er litt lenger å gå, rundt 20 minutter, og enkelte steder bør man holde seg i tauet som henger i hulene. Vel framme vil du oppdage et av de mest kjente landemerkene på øya, nemlig de bueformede klippene, som også har vært illustrert på niueanske frimerker.
Talava Arches, et av Niues mest kjente naturfenomener.
Utsikt fra Uluvehi
Neste stoppested på vei øya rundt, er Mutalau, nevnt lenger opp i innlegget, i forbindelse med Peniamina. Det var her Peniaminas fort, Tauei Fupio, lå. Ikke mye som minner om et fort etter vår europeiske standard. Her oppe i nord ligger også et vakkert piknikområde, Uluvehi. Vakker havsutsikt, og selv her er det muligheter til å utforske huler.
Østsiden av Niue er røffere og mer utilgjengelig enn vestsiden. Derfor er det færre steder hvor man kan komme til her, men det vil ikke si at de områdene hvor man kan komme til er mindre spektakulære. Like ved landsbyen Liku finner man Tautu, som sies skal være det beste stedet på øya å få med seg soloppgangen. Mitt program var for tett til at jeg fikk sjansen til å få med meg det.
Ulupaka Cave og Vaikona Chasm er to steder på østkysten som regnes som verdt å besøke, men merk at disse to går under kategorien vanskelig å komme seg til, og det er ulovlig å begi seg på tur til disse uten guide. Ta kontakt med Niue Tourism for guidede turer.
På det meste bodde nærmere 5000 mennesker på Niue. Mange har flyttet til New Zealand, men heldigvis er befolkningstallet på Niue på vei oppover igjen. Naturen har flyttet inn i mange av de ubebodde husene på øya.
På veien sørover kjører man også langs Huvalu Forest Conservation Area. Dette er et beskyttet område. Det er også tropisk regnskog, og den største skogen på hele Niue. Om du ønsker å begi deg inn i skogen, hold deg til merkede stier, såkalte bush roads. Kommer du bare hundre meter inn i skogen, vil du ikke lenger kunne se noen vei eller stier. Det finnes ikke giftige dyr eller innsekter på Niue, så du behøver ikke bekymre deg for dette, men skogen er stor og trærne står tett.
Neste stoppested er noe du ikke forventer å se på et sted som Niue: Hikulagi Sculpture Park. Om du bor på Scenic Matavai Resort vil du garantert legge merke til maleriene til kunstneren Mark Cross. Kjører du rundt hele Niue, vil du også garantert få med deg hans Hikulagi Sculpture Park rundt to kilometer sør for landsbyen Liku. Påbegynt i 1996, men stadig i utvikling. Kanskje ikke like eksentrisk eller visjonært som den gang, men det likner ikke på noe annet av kunst på Niue. Stedet er omgitt av regnskog, og skulpturene består av menneskers søppel, alt fra sko, ølbokser, til dvd-spiller og vaskemaskin. For øvrig kan jeg nevne at mitt ødelagte kamera fra turen har fått sitt siste hvilested her. For øvrig finnes en butikk i Alofi som selger prints av Mark Cross’ malerier, om du skulle få lyst til å ta med en del av Niue hjem.
Mitt ødelagte kamera har fått plass på skulpturen.Togo Chasm
Togo Chasm på sørøstkysten vil nok også imponere deg. En skog av forstenede koraller. Og den som går hele veien ned vil finne en vakker oase av en sandstrand og kokospalmer, dog ingen bademuligheter. Og husk, hvis du klatrer ned stigen, må du huske at du skal opp igjen også.
En lokal innbygger fortalte meg at det er 155 trappetrinn ned til Anapala Chasm ved landsbyen Hakupu på sørkysten, men 310 opp. Det kanskje føles slik når man skal opp igjen, men turen er verdt det. Det eneste ordet som slipper ut når du er nede er «Wow!» Og husk badetøy. Absolutt en av mine favoritter når det kommer til grottene på Niue. Få også med deg utsikten på kysten.
Landsbyen Vaiea er kjent for to ting. Det ene er innbyggerne, som nesten alle er klimaflyktninger fra Tuvalu, Stillehavsatoller som er i ferd med å forsvinne i havet. Det andre er en noni farm. Nonibærene, som egentlig er en frukt, er veldig rik på antioksidanter. Det må den være, ut fra smaken på juicen å bedømme. Jeg vet at smaken er forskjellig fra person til person, men jeg anbefaler at du ikke kjøper en stor flaske første gangen. En av de lokale sa at juicen smaker som ekstremt dårlig vin. Det er ingen overdrivelse. Men nonifarmen skal visstnok være god business. Hva gjør man ikke for helsa.
Det er fullt mulig å gå på korallrevene. Men husk reef shoes.
Niue er en av verdens største koralløyer. Det finnes flere steder på øya der du kan komme deg ned til korallstrendene, og du kan vandre på såkalte sea tracks. Flere ligger også nær både Alofi og Scenic Matavai Resort. Men husk å anskaffe deg såkalte reef shoes. Du vil ikke gå på korallene barfot. Også ellers på Niue anbefales det gode sko, både på stiene og i hulene. Vær obs på at det kan være glatt, spesielt etter at det har regnet. Du ønsker ikke å bli skadet på Niue, for det ene sykehuset på øya har begrenset med behandlingsmuligheter, og fly til New Zealand går bare to ganger i uka.
Niue Tourism, turistkontoret, kan hjelpe deg med alle spørsmål du måtte ha rundt oppholdet ditt, samt foreta bookinger for arrangerte turer. I tillegg selger de lokale suvenirer.
Turer man bør få med seg er nature walk med Misa, som jeg nevnte lenger oppe på siden, men det er andre turer som er et must når man først har kommet til Niue:
Ukas fangst. Med skipper Paul Pasisi i bakgrunnen.
Fisketurer: Dette er veldig populære turer, selv om det er flere som tar med turister på fiske. Ta kontakt tidlig med turistkontoret, for disse turene blir gjerne fullbooket. Jeg anbefaler spesielt å være med Paul Pasisi eller B.J. Rex. Havfiske etter store fisk som wahoo, barracuda eller sverdfisk. Min wahoo på 13,9 kilo stod på tavla som ukas fangst på turistkontoret enda samme dag som jeg startet hjemreisen. Du vil garantert se flyvefisk på turen, og sjansen er også stor for å møte på delfiner. Er du heldig får du også se hval i høysesongen, som tilsvarer vår sommer.
Snorkling eller dykking: Å snorkle eller dykke er et must på Sydhavsøyene. Om du ikke er erfaren dykker, så krever det ikke mye å snorkle. Livet blant korallrevene er fantastisk. Husk at Niue er en av verdens største koralløyer. Buccaneer Adventures Niue Dive, som ligger rett ved siden av Scenic Matavai Resort, arrangerer turer, også for nybegynnere.
Jakt på uga (uttales oonga), eller kokosnøttkrabbe, er en opplevelse man også bør få med seg. Om du er en landkrabbe, så kan ugaen også med rette kalles det, for du finner den ikke i vannet, men de klatrer i trær og berg. Som navnet tilsier, lever den av kokosnøtter. Den minner mest om en pansret edderkopp med krabbeklør. Med Bev Mokalei, eller bare Bev, får du en fornøyelig aften. Turen starter etter mørkets frembrudd, og det er viktig å holde lommelykta riktig, for å se hvor du går, men også for ikke å skremme vekk ugaene. På denne turen lærer du om gamle polynesiske tradisjoner, i tillegg til hvordan du lager ugafeller, og selvsagt hvordan ugaene håndteres. Selvsagt får du med deg en uga eller to som du kan ta med deg til hotellet, slik at de kan tilberede den til deg, enten til lunsj eller middag neste dag. Et godt tips fra Bev, du sprayer ikke insektsspray i pannen, for du må regne med å bli svett, og svetten fra pannen renner ned i øynene. Insekter er for øvrig ikke noe stort problem på den niueanske vinteren, som tilsvarer vår sommer.
Har du lyst til å prøve å padle med outriggerkano, såkalt vaka tour, er heller ikke det noe problem. Bev tar deg gjerne med på tur. Dette kan du også booke fra turistkontoret.
Hver tirsdag og fredag klokken 06.00 på morgenen er det marked i Alofi, rett ved siden av turistkontoret. Her kan du kjøpe hjemmelagde suvenirer, lokal frukt, grønnsaker, eller til og med uga om du har valgt å ikke delta på jakt. Kjøp deg en kopp kaffe eller milo (en varm sjokoladedrikk). Bli ikke overrasket om damen som solgte deg koppen, også lager en til seg selv og setter seg ned for å prate med deg. Kanskje insisterer hun på at du smaker på det nybakte kokosbrødet hennes også. Kom tidlig, etter hvert som varene selges ut blir det færre mennesker og mindre aktivitet på markedet.
Restauranter
Forvent ikke Burger King eller McDonald’s på Niue. De finnes ikke. Ikke andre kjederestauranter heller, for den saks skyld. Om du bor på Scenic Matavai Resort, må man regne med at noen av måltidene blir inntatt her. Blant annet har de temaaftener og levende musikk og show hver eneste kveld, som f.eks. flammedansere eller lokale barn som opptrer med tradisjonelle danser. Husk å forhåndsbestille bord. Det blir fullt.
En annen restaurant du må regne med blir full, er den japanske restauranten Kaiika. Her kan du få sushi, sashimi og tempura. Så sent som i fjor ble restauranten kåret til en av verdens ti beste japanske restauranter utenfor Japan.
Prøv også Falala Fa Café & Bar. Navnet betyr «fire vakre damer», og drives selvsagt av fire vakre damer. Også her bør du komme tidlig om du skal få bord.
Kaféen Wash Away Café er en lokal kafé i Avatele, som kun er åpen på søndager. Den sies å være verdens eneste gjenværende honesty café. Du skriver selv opp hva du bestiller, og forteller etter at du har spist hva du har bestilt og betaler. Her ligger også en av Niues få sandstrender, der du kan bade. Etterpå sitter du i kaféen og ser utover havet. Det er vanlig å se delfiner herfra, og ikke bli overrasket om du også ser hval.
Av andre restauranter som er verdt et besøk, kan jeg nevne The Crazy Uga, som har fantastisk utsikt fra terassen, Vaiolama Café & Bar, hvor du ikke bare kan innta god mat og drikke, men også spille minigolf på kaféens 18-hulls minigolfbane. Får du lyst på indisk mat, velger du Gill’s Indian Restaurant.
Vanlig er det å sjekke ut fra hotellet kl 10.00 på avreisedagen. Du tar da med deg bagasjen og kjører til flyplassen for innsjekk. Deretter kan du kjøre tilbake til Alofi for en siste shoppingrunde eller lunsj.
Leiebilen leverer du på flyplassen ved avreise. Du setter den i fra deg på parkeringsplassen, ulåst og med nøkkelen i tenningen. Hvor ellers i verden kan du gjøre det? Bli heller ikke overrasket om damen i sikkerhetssjekken på flyplassen er den samme som utstedte førerkortet til deg på politistasjonen.
Morsom fakta er det også at når du flyr fra Auckland til Niue, så krysser du datolinjen. Reiser du fra Auckland på lørdag, ankommer du Niue på fredag. Men du mister det ekstra døgnet når du flyr tilbake igjen.
Fakaaue Lahi!
Erik Drilen (besøkte Niue 14-21. juli 2017 i regi av South Pacific Tourism Organisation og Niue Tourism)
Frode Haarstad fra Oppdal Spekemat AS byr på spekemat av høyeste kvalitet.
Trøndersk mat- og bryggerifestival er blitt Norges ledende lokalmatfestival, og kan i år vise til 153 lokale matprodusenter og 22 lokale ølbryggerier. Utgangspunktet er råvarer og produkter fra Trøndelag. Både Fosen, Røros, Oppdal, Innherred, Lierne, samt Hitra og Frøya, og til og med Øst-Trøndelag (Jämtland) er representert. Her kan du i tillegg til å smake lokale retter, også kjøpe mat som du ikke finner i de fleste dagligvarebutikkene. Festivalen i år arrangeres 3.-5. august, i forbindelse med Olavsfestdagene, og trekker folk ikke bare fra hele Norge, men også turister fra utlandet.
Gjørund Romstad fra Romstad Gård i Bjugn er på plass med sine gårdsprodukter.
En av de lokale bakverkene som har fått stor omtale i Adressa og som har hatt utrolig stor omsetning på årets festival er Melhus Bakeris Ølsprøtt, en slags chips bakt på ølbryggingsavfall, eller mesk, som er fuktig knust korn som blir igjen etter at stivelsen er fjernet fra maltet. Bryggeriet To Tårn i Trondheim leverer åtte-ti tonn mesk årlig til Melhus Bakeri, og det er veldig spennende at det kan brukes til nye matprodukter. I alle fall har det solgt som varme hveteboller. Det spørs om pizza med blåskjell fra Åfjord har et like stort nedslagsfelt. Ellers på festivalen kan du smake spekemat og burgere av både elg, hjort og bjørn. Fisk og sjømat er det også mye av.
E.C. Dahls er selvsagt til stede på Bryggerifestivalen, som det store lokale bryggeriet, men også To Tårn, Austmann og Trondhjem Mikrobryggeri fra Trondheim. I tillegg kan festivalen by på spennende lokale trønderbryggerier som Stokkøy Bryggeri, Reinskloster fra Rissa, Ansnes Brygger fra Hitra, Inderøy Gårdsbryggeri og Røros Bryggeri og Mineralvannfabrikk, blant mange andre. De lokale ølbryggerne er som oftest veldig entusiastiske når det gjelder å diskutere øl og de ølsortene de har fremstilt, så her er det muligheter til spørre, diskutere og lære om øl. I tillegg til sjansen å få smake forskjellige typer øl, er det mulig å melde seg på introduksjonskurs om de forskjellige øltypene. Eller hva med å melde seg på et kurs i å brygge øl selv? Bakke Brygg har også det du trenger til å starte hjemmebryggingen på sin stand.
Stokkøy Bryggeri er fornøyd med festivalen.
Mye spennende på festivalen, med andre ord. Om du ikke rakk festivalen i år, er det bare å begynne planleggingen for neste år.
Erik Drilen (besøkte Trøndersk mat- og bryggerifestival i Trondheim 4. august 2017)
De fleste vinelskere har nok på et eller annet tidspunkt drukket vin fra Torres. Enda flere har helt sikkert sett flaskene på Vinmonopolet og i både norske og utenlandske taxfree-butikker. Det er faktisk fullt mulig å få omvisning og vinsmaking på vingården, og det er heller ikke så vanskelig å komme seg dit.
Det tar en liten time med tog fra jernbanestasjonen Barcelona-Sants, forbi fjellene i Montserrat, til Vilafranca del Penedés. Deretter tar du taxi, om du ikke har forhåndsbestilt bil fra Torres sammen med billetten, de siste fire kilometrene, til Pacs. Er det snakk om gruppe, kan man chartre buss fra Barcelona, som også venter på dere under omvisningen og smakingen. Om dere bor i Sitges, er det bare en taxitur på 20 minutter.
Vel fremme på vingården vil dere først få se en kort videopresentasjon om Torres-familien og vinproduksjonen fra begynnelsen og fram til i dag. Deretter går dere ut, og får se vinmarkene mens guiden forteller om utviklingen av vindruene gjennom årstiden. Videre blir det en kort togreise forbi druetrærne til fasilitetsområdet, der dere blant annet får omvisning i vinkjellerne og flaskeanlegget.
Til slutt er det tid for vinsmaking. Inkludert i billetten er smaking av én hvit- og én rødvin, om dere ikke har valgt å kjøpe en pakke som inkluderer flere viner. Etter vinsmakingen får dere tid til å besøke Torres-muséet på egenhånd, eller handle vin i butikken. Den best kjente vinen fra Torres er Gran Coronas Reserva, fra vinmarken Mas las Plans i Penedés, som utkonkurrerte selv franskmennene i Wine Olympics i Paris i 1979. Det var egentlig tilfeldig at vinen deltok i konkurransen. Det var moren til dagens øverste sjef, Miguel Torres jr, som mente at han burde melde på vinen i en blindtest. Resten er historie, som det heter.
Vindyrking i området var viktig allerede for romerne, som hadde korn, oliven og vin som sine viktigste næringskilder, men da var det byen Tarragona noen mil lenger sør som var provinshovedstaden.
Penedés er for øvrig et av Spanias mest kjente vinområder, og faktisk foregår også hele 95 prosent av Spanias cavaproduksjon her. Torres produserer også brandy. I dag er Torres et stort konsern med vingårder også i California og Chile, og de kjøper også vindruer fra andre vingårder i Spania, bl.a. fra Castell d’Encús i Pyrenéene, som jeg vil skrive mer om senere. Men hovedkontoret ligger altså i Penedés.
Etter vingårdsbesøket kan det legges inn lunsj eller middag, i Vilafranca om dere reiser på egenhånd, eller i Torres’ egne restaurant Mas Rabell, som ligger sju kilometer fra vingården, om dere er en gruppe med chartret buss. Mas Rabell er et gammelt tradisjonelt katalansk landsbygdhus, en masia, fra 1400-tallet, som Torres har restaurert med moderne kjøkken og trivelige saler. Her serveres typiske katalanske retter sammen med viner fra Torres, samt Torres brandy som avec.
Erik Drilen (besøkte Bodegas Torres 18. juni 2017)
Bussen snor seg rundt de mange svingene langs fjellsidene på vei opp til Ronda. Mange steder er det langt ned til dalbunnen. Utsikten er fantastisk, men målet for turen er enda mer spektakulær, der den lille hvite byen Ronda ligger på kanten av en klippe. At den ble grunnlagt av romerne allerede under den andre punerkrigen (ca 200 f.Kr.), gjør den også til en av Spanias eldste byer. Også Ronda ble erobret, som resten av Spania, av maurerne på 700-tallet, og mye av byens arkitektur er inspirert av dette. Etter de kristnes gjenerobring av byen i 1485, ble de muslimske bygningene bygget om og fikk kristne funksjoner. På kirken Iglesia de Santa Maria la Mayor, kan man fortsatt se enkelte arabiske inskripsjoner. La Ciudad, som er den gamle muslimske bydelen, finnes det fortsatt noen store og fine hus mellom de trange labyrintene av gater, og man kan også besøke et gammelt arabisk bad.
Allikevel, det er broen ved navn Puente Nuevo, den nye broen, alle skal se. Til tross for navnet er ikke broen særlig ny lenger, da den stod ferdig allerede i 1793, etter en byggeperiode på 42 år. Broen forbinder de to bydelene La Ciudad og El Mercadillo, over det 120 meter dype juvet som skiller bydelene. Du kan også følge en sti fra La Ciudad ned til bunnen av juvet, slik at du kan se broen og byen nedenfra. Det er tre broer i Ronda, og de to andre er Puente Viejo, den gamle broen, fra 1616, og den virkelige gamle broen, Puente Árabe, som er fra romertiden. Ernest Hemingway besøkte Ronda, og han har beskrevet Puente Nuevo i romanen «Klokkene ringer for deg», og at republikanerne under den spanske borgerkrigen kastet fanger ned i juvet fra broen. En annen forfatter som har brukt en del av sin tid i Ronda er Orson Welles.
Jardines de Cuenca, Cuencas hager, er verdt et besøk. Hagene befinner seg langs veggen i juvet, som for øvrig heter El Tajo. Når du går gjennom hagene har du også fullkommen utsikt mot Puente Viejo og La Ciudad nedenfra, og når du fortsetter nedover ender du til slutt ved Puente Viejo.
De fleste hotellene og restaurantene i Ronda ligger i bydelen El Mercadillo. Dette er en bydel som inneholder færre severdigheter av historisk interesse enn La Ciudad, men både en av de flotteste plassene i Ronda, Plaza del Socorro, samt tyrefekterarenaen, ligger i den nyere bydelen.
Ronda kalles tyrefektingens vugge, og Plaza de Toros er Spanias eldste tyrefekterarena fortsatt i bruk. Da Pedro Romero for første gang i 1785 entret arenaen, var det for første gang noen stod foran oksen til fots, og den første som introduserte tyrefekting som en kunst og bevis på mot. Rondas tyrefekterlegende har også gitt navn til en av byens beste restauranter. Arkitekten bak tyrefekterarenaen var José Martin de Aldehuela, mannen som også designet Puente Nuevo og stod for rekonstruksjonen av Málagas katedral. Arenaens museum er verdt et besøk.
Det opprinnelige navnet på Ronda var Acinipo, vinens by. Byen var faktisk en av få byer i Spania som dyrket vin og som ble eksportert til Roma. Vinsmaking er derfor også en naturlig del av besøket. I La Ciudad ligger det et vinmuseum, Bodega la Sangre de Ronda – Centro de interpretación del vino Sangre de Ronda. Her kan du smake vin, selvbetjening gjennom en tappekran i veggen, eller kjøpe vin om du ønsker det. Alternativt kan det legges inn besøk til en eller flere av vingårdene i distriktet. 20 km fra dagens Ronda kan man finne ruinene av et romersk teater med navnet Acinipo.
Om man ønsker et roligere besøk i Ronda, husk at de fleste turistene som kommer dit er på dagstur. Gatene vil derfor være roligere på morgenen og om kvelden. Derfor er det ikke så dumt å legge inn en overnatting i Ronda. Du kan få god standard til en pris som er mye lavere enn på solkysten. Har man tid og bil, anbefales også et besøk til nabobyen Setenil de las Bodegas. Eller hva med et bad i Cueva del Gato, kattens hule, i Benaoján, 20 minutters kjøretur fra Ronda?
Et av de stedene mange besøker når de er på ferie på Costa del Sol, er Gibraltar, et stykke Storbritannia helt på sydspissen av Spania. Én dagstur holder lenge på Gibraltar, eller The Rock, klippen, som mange kaller det. Man rekker over det meste på noen timer. Samtidig trenger man den ene dagen. Det er mange tusen som besøker halvøya hver dag, og du må regne med god tid ved grensepasseringen og tollen. Og husk pass. Uten kommer du nemlig ikke inn.
Ferierer du på strekningen Malaga – Marbella kan det være greit å melde seg på en busstur, som f.eks. Juliá Travel, som starter fra Malaga rundt kl 07.00 på morgenen og plukker opp passasjerer underveis. De har også sightseeing inkludert, i tillegg til at du får et par timer på egenhånd til lunsj og shopping i sentrum av byen. Kommer du med bil kan det etter sigende ta opptil seks timer å krysse grensen. Da er det bedre å sette igjen bilen på spansk side, og gå over grensen til fots.
Noe som er interessant med Gibraltar er at man etter grensepasseringen må krysse Gibraltar lufthavns rullebane for å komme deg inn til byen. Dette er unikt, og er du riktig uheldig, eller heldig alt ettersom, kan veien inn til byen være stengt fordi et fly skal lande eller ta av.
Gibraltar er ikke den mest interessante byen. Den er som en liten engelsk småby, noen historiske bygninger, noen puber, og ikke minst røde telefonkiosker. Ikke å forglemme, politimennene har bobbyhatter. Du rekker over det meste i byen på et par timer. For mange er det mest for å krysse av på kartet at de har vært der. Gibraltar er som et eget land, nesten. Siden 1713 var Gibraltar britisk oversjøisk område, men har siden 1830 vært britisk kronkoloni. De har eget parlament, men som administreres fra Storbritannia. Språket er engelsk, øl selges som pint, og du betaler i pund. Det kan være greit å ta med seg kredittkort også, for shopping er skattefritt. Er det noe i sentrum som kan være morsomt å få med seg, er det vaktskiftet utenfor The Convent, der guvernøren av Gibraltar holder hus.
Det er to ting som er verdt å få med seg i Gibraltar: Apene på det The Rock og St Michaels grotte. Man kan ta taubanen opp til fjellet, men billetten er dyr, og den inkluderer ikke noe mer enn sveveturen opp og ned igjen. Ikke særlig spennende hvis man har reist med taubaner mange andre steder i verden. En guidet sightseeingtur gir mer for pengene, du får sett mer, du blir guidet underveis, inngang til St Michaels grotter er inkludert, og i tillegg får du møte apene. Utsikten fra The Rock er fantastisk. Herfra ser du over til Marokko, og flere titalls store skip på vei inn og ut mellom Atlanterhavet og Middelhavet.
St Michaels grotte er den mest populære av totalt 150 grotter på Gibraltar. Kalksteinsgrotten er et stort rom med stalagmitter og stalaktitter, opplyst i flere farger. I tillegg er det i den lavere delen av grotten en innsjø med krystallklart vann. Et fascinerende syn.
Det er ingen som vet hvordan berberapene har kommet seg over fra Marokko til Gibraltar. Guiden påstår i hvert fall at ryktene om en underjordisk tunnel under Gibraltarstredet ikke stemmer. Vi fikk klar beskjed om at alle plastposer måtte ligge igjen i bussen når vi gikk ut for å treffe de. Skuldervesker, ryggsekker og kamera går greit, men plastposer forbinder de med mat, og de vil garantert forsøke å nappe de til seg. Å mate de er forbudt, og man skal heller ikke forsøke å røre de. At en av apene la hånden sin på skuldra mi da jeg skulle ta selfie var akseptert. Uansett en morsom opplevelse.
Det er lett å komme seg til Málaga fra Norge. Det går direktefly fra flere steder i landet, og på sommeren til og med flere dager i uken. Málaga er ingen søvnig fiskerlandsby eller en liten badeby med all inclusive hoteller, men derimot en storby med nærmere 600.000 innbyggere og mye historie og kultur. Det vil si, badestrand har de jo, Malagueta, og byen kan derfor på flere måter sammenlignes med Barcelona. Reiser man på badeferie er heller ikke Torremolinos, Fuengirola eller Marbella langt unna. Ingen steder i Spania har flere soltimer enn Costa del Sol. Byen er også et godt utgangspunkt for turer til Granada, Sevilla, Ronda og Gibraltar. Eller hva med en tur til olivendistriktene i Córdoba og Jaén, som jeg skrev om i mitt forrige innlegg?
Málaga er en moderne by, men gamlebyen viser at byen har en rik historie. Málaga er faktisk så gammel som 2.800 år, grunnlagt av fønikerne så tidlig som 770 f.Kr., hvilket gjør byen til en av verdens eldste. Her er det spor fra romertiden, og fra araberne. Det romerske teateret ligger midt i gamlebyen, og rett ovenfor ligger Alcazaba-festningen, som er en av byens viktigste severdigheter, og som absolutt kan anbefales. Litt kultur og trim samtidig. Festningen ble bygget av Hammudi-dynastiet på 1000-tallet, og er den best bevarte alcazabaen i hele Spania. Innenfor er det et vakkert palass med hage. Herfra har du også god utsikt over gamlebyen og havnen i Málaga. Om du ønsker enda bedre utsikt, og enda mer trim, kan du også gå opp til den høyereliggende Gibralfaro, og du får da utsikt over hele byen og Andalucía-kysten. Gibralfaro er fra år 929 e.Kr., men ble utvidet på 1300-tallet for å beskytte alcazabaen. Merk at det er gratis inngang til begge festningene etter kl 14.00 søndag ettermiddag. På veien ned igjen kan du legge turen innom tyrefekterarenaen, et arkitektonisk byggverk fra 1876.
Málaga har fostret noen av de spanjolene vi kjenner aller best. Antonio Banderas kjenner de fleste filminteresserte. Om du velger å spise på restauranten Bodegas El Pimpi, se etter tønna med Banderas’ autograf. Men husk å bestille bord. Dette er Málagas mest populære restaurant. Etter sigende skal Banderas også ha leilighet like i nærheten.
En annen kjent personlighet fra Málaga, og som jeg trygt kan si er mye større enn Banderas, er kunstneren Pablo Picasso. Picasso-muséet i byen huser rundt 200 av hans kunstverk, i tillegg til andre kunstutstillinger. Muséet ligger i et 1500-talls palass, som i seg selv er verdt et besøk. Ta også turen innom plassen Plaza de la Merced og huset der Picasso ble født.
Av andre severdigheter kan nevnes Plaza del Obispo, med katedralen og Palacio Episcobal. Parken ned mot havnen er også verdt en gåtur. For den bilinteresserte kan Museo Automovilístico de Málaga, med 86 klassiske biler, anbefales.
Málaga er mer enn historiske severdigheter og stranden Malagueta. Byen er full av restauranter, natteliv og shoppingmuligheter. Prøv gjerne noen av byens mange tapasbarer. Eller få med deg et flamencoshow. Ta også en runde rundt i byen for i beskue moderne kunst i form av street art.
Jeg bodde på to hoteller i Málaga, som begge kan anbefales: AC Hotel Málaga Palacio, kort vei fra gamlebyen, og Hotel MS Maestranza like ved tyrefekterarenaen og i gåavstand fra stranden på Malagueta.
Andalucía er et av de største distriktene i Spania, og strekker seg fra den portugisiske grensen i vest, ligger ved både Atlanterhavet og Middelhavet i sør, nasjonalparker og fjellkjeder som Sierra Nevada i nord, helt til Murcia i øst. Ingen steder i Spania har flere timer med sol, og de fleste nordmenn som reiser til Andalucía, velger også å legge ferien til solkysten, Costa del Sol, til feriebyer som Málaga, Torremolinos, Fuengirola og Marbella. Dagsutflukter går gjerne til Gibraltar, et britisk territorium helt i sør, eller til historiske steder og arkitektoniske skjønnheter som Sevilla, Ronda eller Granada. En vandring langs El Camino del Rei, Kongeveien, frister også en del nordmenn.
Like kjent er det kanskje ikke at Spania også er den største produsenten av olivenolje i Europa, og at de 215 millioner oliventrærne på to millioner hektar land utgjør verdens største plantede skog. 60% av dette området ligger i Andalucía, først og fremst i provinsene Córdoba og Jaén. Vía Verde del Aceite, Olivenoljeruten, går gjennom en rekke av landsbyene i nettopp Córdoba og Jaén. Den 60 km ruten nord for Jaén er et nettverk av nedlagte jernbaneskinner i Spania, der det såkalte «el tren del aceite», olivenoljetoget, gikk i det forrige århundret, men som i dag brukes aktivt til sykling eller fotturer. Eller til hest om du vil. Ruten går gjennom et fantastisk landskap, og du ser ikke bare oliventrær. På begge sider av dalen er det fjell, og på omtrent annenhver høyde nær landsbyene finnes det en festning eller slott.
Priego de Córdoba
Verdens beste olivenolje er blitt sagt å komme fra Priego de Córdoba, en liten by med et par og tyvetusen innbyggere sørøst i Córdobaprovinsen. Her er oliventrærne veldig gamle og ikke plantet like symmestrisk som f.eks. i Jaén. Av noen hundretalls forskjellige olivensorter som finnes er det hojiblanca, picuda og picual som dominerer i dette området. Etter sigende jobber også 80% av folket i Priego med oliven.
Priego de Córdoba er også en av Andalucías mest pittoreske byer. Barrio de la Villa, gamlebyen, står på kanten av en klippe i fjellkjeden Sierra Subbética, en naturlig festningsmur, og bebyggelsen består av hvite hus i trange, svingete gater, fra den tiden da maurerne okkuperte landet. Et naturlig valg for kunstmalere. Noen av husene er fra så langt tilbake som til 1200-tallet, men det er den barokke byggestilen som gjort byen mest kjent.
Bo på Hotel Hospedería San Francisco, som har beholdt stilen fra den tiden da det var et fransiskanerkloster, grunnlagt i 1512 av den første Marquis av Priego, don Pedro Fernández de Cordova. Besøk også San Francisco-kirken ved siden av. Slapp av ved fontenen Fuente del Rey. Spis middag på restaurant La Muralla.
Zuheros
På veien til Zuheros kan du besøke Queseria los Balanchares, et ysteri der du kan smake flere varianter av geitost sammen med olivenolje, eller handle i butikken deres.
Zuheros er en av de vakreste fjellandsbyene du kan tenke deg. Fra den gamle arabiske festningen har du utsikt over hele dalen med oliventrær, allerede nevnte Vía Verde del Aceite, og El Cañon del Bailón, den ville kløften som Zuheros ligger ved. Spis lunsj, eller om du har tid, overnatt på Hotel Rural Zuhayra.
Om du har tid, få også med deg La Cueva de los Murciélagos, flaggermushulen, en dryppsteinshule med en av Andalucías største flaggermuskolonier. Hulen er rundt to kilometer lang, men kun 450 m er tilgjengelig for besøk. Her kan du også se hulemalerier fra yngre steinalder. Under borgerkrigen brukte republikanerne hulen som tilfluktssted.
Luque
La Estación de Luque, den gamle stasjonsbygningen langs Via Verde, er i dag blitt en livlig restaurant og suvenirbutikk. Et naturlig sted å legge inn en stopp på ruten. Her kan du også leie sykkel om du kommer med bil, og kan tenke deg å sykle deler av traséen som utgjør olivenoljeruten.
I den høyereliggende landsbyen kan du også besøke La Cueva de la Encantada, en 40 m lang hule med hulekunst.
Úbeda
Úbeda er en veldig gammel by, fra før romertiden, og var også en viktig by for maurerne da de invaderte den iberiske halvøya på 700-tallet. Siden kong Ferdinand III gjenerobret byen i 1233 har muslimske, kristne og jødiske kulturer levd side om side her. Plaza de Santa Maria i Úbida regnes for å være en av de ypperste kunsthistoriske samlingene av bygninger i hele Andalucía. Den spanske renessansearkitekten Andrés de Vandelvira satte sitt store preg på byen på 1500-tallet, og blant byggverkene som er verdt et besøk kan nevnes kirken Sacra Capilla del Salvador, Vásquez de Molina-palasset, som i dag fungerer som rådhus, Dekan Ortega-palasset, som siden 1930 har fungert som hotell, samt Santiago-sykehuset. Vandelvira var en viktig arkitekt i hele provinsen, og er ofte nevnt i forbindelse med byggverk også i nabobyen Baeza, samt katedralen i Jaén. Av andre severdigheter kan nevnes kirken Santa María de los Reales Alcázares som også ligger ved Plaza de Vázques de Molina, og som under maurernes tid var en moské. Sinagoga del Agua, Vannets synagoge, er også verdt et besøk. Úbeda står på UNESCOs verdensarvliste.
Du har sikkert vært med på vin- eller ølsmaking før, men tar du turen til olivenoljefabrikken Oleícola San Francisco i Úbeda, får du i tillegg til en omvisning i fabrikken, der du får lære mer om olivenolje og hvordan den fremstilles, også muligheten til en olivenoljesmaking. Olivenoljen skal holde en temperatur på 28℃. Man får gjerne smake tre forskjellige olivenoljer, som blir satt fram i fargede glass. Først får man lukte, før man får smake ved å dyppe brød i oljen. Det er også mulig for grupper å bestille lunsj på fabrikken, samt for deltakerne å handle både olivenolje og souvenirer i fabrikkens egen butikk. Olivenolje regnes for å være godt for helsen, og er en naturlig del av matlagingen rundt Middelhavet. For å produsere en liter olivenolje regner man rundt ti kilo oliven. Betegnelsen extra virgin får den når den ikke inneholder mer enn 1% frie fettsyrer.
Overnatt på det lille familiedrevne hotellet Nueve Leyendas, som har kun ni rom, og der ingen rom er like. Spis middag på Restaurant Zeitúm.
Baeza
Som Úbeda står også Baeza på UNESCOs verdensarvliste. I likhet med sin større naboby bare en mil unna, var Baeza et viktig handels- og transportsentrum under romertiden. Under arabernes okkupasjon var byen et viktig kulturelt sentrum med rundt 50.000 innbyggere, og mauriske konger hadde sin residens her. I dag bor det bare rundt 16.000 mennesker i Baeza. De fleste lever av jordbruk, og som et stoppested på Via Verde, er naturligvis olivenolje den viktigste inntektskilden. Av severdigheter kan nevnes Baeza-katedralen, som på 1200-tallet ble bygget over en moské, rådhuset (Ayuntamiento), Baeza-universitetet, Santa Cruz-kirken, San Pablo-kirken og ruinene av San Francisco-klosteret, Jabalquinto-palasset, løvefontenen og Santa Maria-fontenen, det meste fra 1500-tallet. Museo de la Cultura del Olivo, som er det eldste muséet i provinsen, ligger også rett utenfor Baeza.
Jaén
Jaén er med sine nesten 120.000 innbyggere den største byen, og hovedstad, i provinsen med samme navn. Byen kalles også verdens olivenoljehovedstad, da den er den største produsenten av olivenolje i verden. Santa Catalina-borgen står som et stort monument over byen. Herfra har du utsikt over hele byen og de nærliggende byene i Guadalquivir-dalen. Den viktigste severdigheten i byen er Santa Iglesia-katedralen, et imponerende byggverk med en fasade tegnet av arkitekten Andrés de Vandelvira på 1500-tallet. På Plaza de Santa Maria finner man også rådhuset og bispegården. Følger du gaten Carrera de Jesús kommer du til Karmeliterklosteret. Bak katedralen ligger Palacio de San Francisco, som er sete for provinsregjeringen. Følger du gaten Álamos kommer du til Plaza de la Audiencia og Teatro Darymelia. Her begynner den eldste delen av Jaén. San Lorenzo-buen er det eneste som er igjen av en gammel kirke i gotisk stil. San Bartolomé-kirken og Santa Clara-klosteret ligger på veien til Palacio de Villardompardo med de arabiske bad, som er Spanias best bevarte arabiske bad, og verdt et besøk.
Noen kilometer utenfor Jaén, i retning Mengíbar, kan du besøke Terra Oleum – Active Museum of the Olive Oil and Sustainability, et museum og interaktivt multimediasenter hvor du kan lære om oliventrærne, og gjennom utstillingen følge gangen fra hvordan olivenfrukten modnes fram til innhøstingen, produksjonen av oljen og til det ferdige produktet. Det er også mulig å prøvesmake både olivenolje og lokal mat her.
Overnatt på hotellet Parador Nacional de Turismo Santa Catalina, som ligger i ett med borgen. Hotellet regnes som et av Europas ti beste slottshoteller. Å besøke hotellet er som en tidsreise noen hundre år tilbake, og du får ikke bedre utsikt. Spis gjerne middag i hotellets restaurant også.
Gastronomi i Andalucía
Siden Andalucía og spesielt provinsen Jaén er verdens største olivenoljeprodusent, er det også naturlig at olivenolje er en viktig del av kostholdet i regionen. Og det behøver slettes ikke være kompliserte retter å tilberede. En meget enkel rett, som har blitt spist gjennom århundrer, er panaceite, også kalt hoyo, eller rett og slett brød dyppet i olivenolje. Ellers brukes olivenolje i tapas over hele Spania. Olivenolje brukes til det meste, fra salat (prøv også å tilsette appelsin i salaten, fantastisk godt), til fisk og kjøtt, og til og med desserter og, tro det eller ei, til iskrem.
Erik Drilen (besøkte Andalucía 7-11. juni 2017, studietur i regi av Det spanske turistkontoret i Norge)
Selv om man kun har én dag til overs i en storby, kan man rekke over mye med god planlegging. En måte å løse det på er å kjøpe billett på hop-on-hop-off-bussene som finnes i de fleste storbyene rundt omkring i verden. Men sjekk gjerne på forhånd hva billettene inkluderer, da det ofte er flere selskaper som opererer, og selv om de ser ganske like ut, kan det være forskjeller på hva billetten inkluderer. Om du f.eks. kjøper billett med Yellowbus i Lisboa, inkluderer også billetten trikk- og båtturer, hvilket konkurrentene ikke har inkludert, i tillegg til tre forskjellige ruter med bussen.
Selv uten å kjøpe billett på noen av disse bussene kan man få mye ut av dagen, da det historiske sentrum av Lisboa er forholdsvis lite. Vi startet dagen på det store bytorget Praça do Comércio og med et besøk på Lisboa Story Centre, et museum som tar deg gjennom Lisboas flere hundre års historie. Få med deg filmen om det store jordskjelvet i 1755, sannsynligvis den største naturkatastrofen som har rammet Europa i moderne tid.
Fra Praça do Comércio kan du leie sykkel, og sykle langs elvebredden, og se noen av de kjente byggverkene i Lisboa, som Ponte de 25 Abril, broen som minner om Golden Gate Bridge i San Francisco og krysser elven Tejo, samt Cristo Rei, Kristus-statuen, en kopi, om noe mindre, av den kjente statuen i Rio de Janeiro, som våker over byen fra den andre siden av elven.
Du kan ta båt videre nedover elven til andre kjente monumenter som Padrão dos Descobrimentos, monumentet til minne om de store oppdagelsesferdene, og Torre de Belém, festningstårnet fra 1500-tallet som skulle forsvare elvemunningen og byen. Opprinnelig lå tårnet ute i elven, men elven har gjennom tidene endret løpet, slik at det i dag ligger på elvebredden. Tilbake på land anbefaler jeg lunsj på restauranten Portugália Cervejaria Belém, som ligger rett ved oppdagermonumentet. Mens dere er der, legg også merke til det vakre verdenskartet Rosa dos Ventos foran monumentet.
Etter lunsj, dra tilbake til Praça do Comércio, og sightseeing til fots gjennom de smale og kronglete gatene i den eldste bydelen i Lisboa, Alfama, og opp til Castelo de São Jorge, St Georgs slott, eller festning. Derfra har dere en fantastisk utsikt over hele Lisboa. Om det er for tungt å gå opp, er det fullt mulig å ta to heiser opp. Så kan dere heller gå gjennom bydelen på veien ned.
Om dere heller ønsker å ta trikk opp til slottet, ble vi advart mot å velge Electrico 28, den berømte veterantrikken. Dette er den mest populære ruten, og trikken er alltid fullpakket. Det er lang kø for å være med. Og pass godt på verdisakene, for denne trikken er et yndet sted for lommetyver. Velg heller rute 12 opp til slottet.
Shoppinggatene i Lisboa er områdene rundt Avenida da Liberdade og Rua Augusta mot Praça do Comércio. Det finnes ellers flere store kjøpesentre rundt omkring i byen.
Anbefalte middagsrestauranter er Cervejaria Trindade (adresse: Rua Nova da Trindade), en av de eldste restaurantene i Lisboa, som også brygger sitt eget øl, og KAIS (adresse: Rua da Cintora – Santos 1200), en moderne restaurant i en gammel lagerbygning ved elvebredden.
Vi bodde på Sheraton Lisboa Hotel & Spa (5-stjerners hotell, adresse: Rua Latino Coelho 1).
Erik Drilen (besøkte Lisboa 24. – 27. mai 2017, studietur og workshop i regi av Turismo de Lisboa)
Allerede når man kommer til kommunegrensen i Agdenes blir man gjort oppmerksom på hvilken status kommunen har hatt gjennom historien. Hvor mange kommuner kan slå i bordet med hermelin (pels av røyskatt) og et rødt skjoldhode som kommunevåpen? Skjoldet symboliserer at de kongelige i tidligere tider hadde tilhold i Agdenes. Den som kontrollerte Agdenes kontrollerte også all skipstrafikk inn og ut av Trondheimsfjorden, og med det store deler av Midt-Norge. Kommunen har med andre ord en meget strategisk plassering.
Gjengitt med tillatelse fra Kartverket www.norgeskart.no
Bosetting i området som dagens kommune omfatter, kan spores minst 6000 år tilbake i tid. Her finnes hustufter og gravhauger fra både steinalder og bronsealder. Hopper man noen tusen år fram i tid, til midten av 900-tallet, til Selva, der det lå et høvdingsete, eller slott eller kongsgård om man vil. Der bodde Håkon Grjotgardson jarl, som hadde herredømme over innseilingen til Trondheimen. Da Harald Hårfagre kom nordenfjells for å samle landet til et felles rike, var Håkon Grjotgardson høvding over hele kysten fra Nordmøre til Lofoten. Jarlen sluttet seg til Harald Hårfagre og ble en av hans fremste menn. Jarlen hadde også en datter, Åse, som ble gift med Harald Hårfagre, og ble det samlede Norges første dronning.
Agdenes er nevnt flere ganger i de norrøne sagaene. Eindride Ljoksa i Kong Sverres saga, hans etterkommere, hirdmennene fra Leksa (Ljoksnasveiene, eller Ljoksnabrødrene) i Håkon Håkonssons saga, for å nevne noen. Høvdingssetet til Håkon Grjotgardson er nevnt ved flere anledninger, ikke bare forbindelsen til Harald Hårfagre, som nevnt i forrige avsnitt, men det var også her Halvdan Svarte forsøkte å brenne inne halvbroren Eirik Blodøks.
Kong Øysteins havn
Helt øverst på Agdenes finner vi Kong Øysteins havn, nevnt i både Håkon Håkonssons saga, Snorres kongesagaer og Magnussønnenes saga. Det er ikke så mye igjen av den havnen, bygget rundt år 1100, som er synlig for vanlige turister i dag. Kun skansevollen, samt moloen som er delvis synlig i fjæresteinene. Dykkere har funnet rester av konstruksjoner på havbunnen på 7-8 meters dyp. Flere undersøkelser pågår, og det er innført et midlertidig dykkeforbud i området mens Vitenskapsmuseet i Trondheim utfører sine undersøkelser. Ved siden av havnen ligger Vertshuset Kong Øystein, hvor du kan innta god mat og drikke.
Kong Øysteins havn
Er du på leting etter skatter, er kanskje Olav den Helliges skatt av interesse? Ifølge historiske kilder ligger deler av denne på bunnen av fjorden utenfor Agdenes. Danskekongen Christian III hadde sendt to skip til Nidaros for å hente denne kirkeskatten til København for omsmelting i kongens skattkammer. Alle Olavs relikvier og helgenskrin ble samlet og brakt om bord i skipene. Det største av skipene sank utenfor Agdenes, men en kvittering fra kongens rentemester gir en detaljert beskrivelse over skattene som aldri nådde fram. Deriblant skal være et prosesjonskors av sølv som var offergave av helgenkongens søstersønn Guttorm Ketilson etter hans seier over Dublinkongen Margard i 1052, kirkeklokker fra Nidarosdomen, samt en del mindre klenodier som kalker, edelstener fra altertavlen, gull og sølv og andre kirkeskatter. Man regner med at om noen finner skatten i havdypet utenfor Agdenes, er det stor sjanse for at metaller som finnes er intakt. Både amatørdykkere og profesjonelle dykkere har forsøkt å lete, men havet utenfor er dypt og strømmen sterk.
Agdenes fyr
Like ved Kong Øysteins havn finner vi også Agdenes fyr fra begynnelsen av 1800-tallet, samt Tjalvehelleren, et steinoverheng der Olav Tryggvason og hans følge skulle overnatte i år 995. Det var herfra trellen Kark dro for å drepe Håkon Ladejarl, som var en motstander av Olav Tryggvason. Som takk for drapet ble Kark halshugget av Olav Tryggvason. Ifølge historien ble Karks hode plassert på stake på Munkholmen utenfor Trondheim sammen med hodet til Tore Klakka, som var Håkon Jarls spion, og som også ble halshugget av Olav Tryggvason. De som er årvåkne har sikkert sett at Karks hode ligger ved føttene til Olav Tryggvason på statuen på Trondheim Torg.
Kjører man sørover kommer man snart til Selva. Ved Selva kro står det et minnesmerke til minne om Nekolai Dahl, som vil bli husket for sitt banebrytende arbeid ved organisering av omsetning av fersk sild og fisk, og utviklingen av frysemetoden som kunne utnyttes industrielt. Metoden bygde på kuldeblandingsprinsippet som bestod av is og salt, kjent som Dahlen-metoden. Dahl tok ut hele 17 verdenspatenter, alle med tilknytning til fiskeindustrien. I 1936 ble han tildelt St. Olavs ridderkors for sitt arbeide.
Neste stopp på turen sørover er Lensvik, kommunesenter og største bygd i Agdenes. Fra eldgammel tid ble Lensvik regnet som den luneste og sikreste havnen i hele Trondheimsfjorden, særlig fra vikingetiden og til og med seilskutenes tid ble den ofte benyttet som liggeplass i all slags vær. Av severdigheter i Lensvik er Lensvik kirke fra 1863.
Av monumenter i Lensvik er statuen av Harald Grønningen den mest synlige, der den står i parken ved hovedveien. Harald Grønningen trenger vel ingen introduksjon for den eldre garde. Langrennsløper med to OL-gull fra Grenoble i 1968, tre sølv fra henholdsvis OL i Squaw Valley i 1960 og Innsbruck i 1964, samt sølv i VM i 1962 i Zakopane og gull i VM i 1966 i Oslo. I tillegg flere norgesmesterskapstitler og andre utmerkelser. Medaljesamlingen hans er utstilt i Lensvik Flerbrukshus. Ved Lensvik skole står to andre monumenter. Den ene er til minne om Lars H. Selbæk, som er kjent som grunnleggeren av jordbærnæringa i Lensvik. Jordbær fra Lensvik, eller Lensvikbær som de også kalles, er kjent langt utenfor landets grenser. Det andre monumentet er til minne om Ole Singstad, ingeniør som ble født i Lensvik, flyttet til USA, og ble kjent som mannen som klarte å bygge tunnel under Hudsonfloden fra New Jersey til Manhattan. Mange av datidens ledende ingeniører, samt oppfinnergeniet Thomas A. Edison, mente det var umulig. Singstad klarte det, og kalles nå tunnelpioner.
Helt sør i Agdenes kommune ligger Ingdalen. Grenda fikk egen kirkegård i 1869, men Ingdalen kapell ble ikke vigslet før 1960. Det spesielle med dette kapellet er at 60% av kostnadene ble dekket av innsamlede midler og gaver i grenda. Mer severdig er nok Ingdalsfossen industristed, med demningen, sagbruket (den første vannsaga ble anlagt på 1600-tallet), vadmelsstamperiet (vadmel er et pent ullstoff som ble brukt til å lage klær både til arbeidstøy og festbruk. Vadmelsstamperiet var i drift på midten av 1800-tallet) og møllebruket (som kvernet korn til mel, helt fra 1600-tallet).
På vei nordover igjen vil jeg anbefale å svinge av mot Øyangen. På veien dit ligger Ligård Ski & Veteranmaskiner, en privateid samling av maskiner, deriblant et tyvetalls traktorer, redskaper og andre gjenstander – det meste knyttet opp mot landbruket og livet for øvrig på en gård i Trøndelag mellom 1850 og 1950. I egen avdeling finner man en skiutstilling med ski som har blitt brukt av lokale skiløpere, deriblant Harald Grønningen. Fra Harald Grønningen inkluderer også utstillingen en av hans OL-drakter og flere par skisko, og ikke å glemme, den originale statuen av Harald Grønningen, som pleide å stå ved Lensvik skole. Den som står i parken i Lensvik er nemlig ikke den originale. Merk at man må ringe og varsle på forhånd om man ønsker å se samlingene på Ligård.
Fra Selva kan man svinge mot Værnes. Foruten å være en fin kjøretur langs fjorden til et idyllisk sted, finner man også her Værnes camping & marina, samt Agdenes kirke fra 1856. Agdenes kirke er hovedkirken i kommunen, og orgelet fra 1914 ble i stor grad betalt av utvandrede agdenesinger, bosatt i USA. På Værnes ligger også fergehavn for ferger som kan ta deg til øya Leksa, som også er en del av Agdenes kommune, samt til Storfosna og Garten i Ørland kommune. Fra Valset kan du reise med ferge til Brekstad. Jeg har tidligere skrevet om Fosenhalvøya her.
Mellom Valset og Værnes
Leksa er absolutt verdt et besøk. Det kan kanskje høres litt kronglete ut å måtte ringe til fergeselskapet senest en time før avgang for å gi beskjed om at du skal til Leksa, men turen står i ruteplanen, så det er egentlig ingen omvei.
Gjengitt med tillatelse fra Kartverket www.norgeskart.no
Leksa har noen av de eldste minnesmerkene i hele Agdenes kommune. Her finnes hustufter fra steinalderen, datert helt tilbake til 5000-7000 år siden, og gravhauger fra bronsealderen, hvorav den største er imponerende 63 meter lang, fra ca 1800-650 f.Kr. Hustuftene og gravhaugene ligger sørøst for det høyeste punktet på øya, den 102 m høye Jøtuldalskallen. Det ligger også to gravhauger i Håvika. Leksa er flere ganger nevnt som et strategisk viktig punkt i historien, både i de norrøne sagaene, men også i norsk krigshistorie, da øya ligger ved innløpet til Trondheimsfjorden. Tyskerne så også denne strategiske fordelen under andre verdenskrig, og bygde et festningsanlegg på vestsiden av øya, i Gangstøa. Der var det under krigen stasjonert 300 tyske soldater, samt 60-70 polske og russiske krigsfanger. Ruinene av festningsanlegget står fortsatt og er verdt et besøk. Grunneier har dog satt opp skilt om at ferdsel er på eget ansvar.
Leksa i dag har ikke lenger den strategiske plasseringen for skipstrafikk og bevoktning av Trondheimsfjorden, men er blitt en idyllisk kystperle plassert mellom Agdenes og Snillfjord på den ene siden, og Hitra på den andre siden. Kun et tredvetalls mennesker bor her fast, og fire gårder er i drift på de to øyene Nord-Leksa og Sør-Leksa, som er forbundet med ei bru over Lekssundet. Det er mange ferieboliger på øyene.
Erik Drilen (Agdenes’ fastland besøkt 14. mai og Leksa besøkt 20. mai 2017)
