Alderney er den nordligste og minst besøkte av de fem største kanaløyene. Sannsynligheten er også stor for at du ikke kommer til å treffe på naboen din her, eller andre nordmenn for den saks skyld. Da jeg skulle forlate øya med det lokale flyselskapet Aurigny Air Services, satt personen i innsjekkingsskranken og studerte passet mitt. Det var ikke fordi det var noe suspekt med det, men fordi han aldri hadde sett et norsk pass før.

Øya er også den som er minst tilgjengelig for utenlandske turister reisemessig. Du kan fly med rutefly dit fra Guernsey eller Southampton, i et 18-seters fly, eller du kan ta rutebåt med Alderney Ferry Service fra Guernsey med plass til kun 12 passasjerer, eller samme båt to ganger i uka fra Cherbourg i Frankrike.

Alderney ligger ligger rundt 30 km nordøst for Guernsey, snaue 100 km fra sørkysten av England og 13 km fra Cap de la Hague i Normandie, Frankrike. Øya er ca 5 km lang og 2,4 km bred, totalt 8 kvadratkilometer, og det går fint an å utforske hele øya til fots.

Om du tar en tur innom turistkontoret, Visitor Information Centre, og sier at du ønsker å ta Alderney Coast Path Challenge, følge en sti rundt hele øya, 10 miles, eller ca 16 km og samle bokstaver til du kommer frem til fire løsningsord, så kan du få et diplom for å ha fullført. Kontoret har en brosjyre som viser hvor steinene med bokstaver befinner seg, og hva som er verdt å se på turen.

Men først kan det kanskje være en fordel å få med seg noen av severdighetene i hovedstaden St. Anne, siden du allerede har besøkt turistkontoret. Byen er liten og det er ikke langt mellom severdighetene.

Et godt sted å starte er Alderney Museum, en gang øyas skole, bygget i 1790, er full av lokalhistorie og sjarm. Det prisbelønte museet forteller om øyas historie fra forhistorisk tid fram til i dag, inkludert jernalderen, romertiden, middelalderen og den tyske okkupasjonen under andre verdenskrig, gjennom fascinerende utstillinger.

Og ikke minst om det lokale språket, auregnais, som i likhet med språkene på de andre kanaløyene er en dialekt av normannerfransk. Dessverre er språket på Alderney nå utdødd. Den siste som snakket det, døde rundt 1960. Språket lever nå kun gjennom lokale stedsnavn, tradisjonelle familienavn og som lånord i dagens engelske språk på øya, som f.eks. vraic, gjødsel laget av tang, som gir viktig næring til planter og jorda.

Etter museet kan det kanskje være av interesse å besøke øyas lokale bibliotek, der Alderneys eget Bayeux-teppe befinner seg. Eksperter mener at det originale Bayeux-teppet er ufullstendig, da det sluttet med Slaget ved Hastings. Det burde ha sluttet med kroningen av Vilhelm Erobreren i Westminster Abbey.

Og det var det 400 mennesker, inkludert kong Charles og dronning Camilla, mens de enda var prinsen av Wales og hertuginnen av Cornwall, bidro med sine sting til å fullføre teppet, ved å bruke samme teknikk og materialer som det originale teppet. Det tre meter lange panelet ble avduket i 2013 og er altså utstilt i biblioteket på Alderney.

Også i sentrum av St. Anne, står St. Anne’s Church, innviet i 1850 og bygget etter tegninger av Sir George Gilbert Scott, anerkjent som en av de vakreste viktorianske bygningene på Kanaløyene. Scott var en av de mest produktive arkitektene på 1800-tallet, og i tillegg til en betydelig mengde restaureringsarbeid på kirkebygninger, inkludert Westminster Abbey, var han også ansvarlig for Albert Memorial i London, utenriksdepartementet og St. Pancras Station Hotel. Kirken blir ofte omtalt som katedralen på Kanaløyene på grunn av størrelsen.

I St. Anne kan man også følge Alderney Blue Plaque Trail, som det også finnes en egen brosjyre for. Ved å følge denne ruten gjennom byen kan man lete etter plaketter på husene og lære om kjente personer som enten var født, vokste opp eller har bodd på Alderney.

Blant de man kan finne er pastor John Wesley, grunnleggeren av metodismen, T.H. White, forfatteren bak mange bøker fra kong Arthurs tid, deriblant boka «Sverdet i stenen» som er filmatisert og animert av bl.a. Disney, Elisabeth Beresford, mest kjent for sine barnebøker, og i særdeleshet «The Wombles», som vi kjenner som Skrotingane fra norsk barne-TV. Og ikke minst bodde Sir George Martin her, kjent som den femte Beatle, etter alt han var involvert i med The Beatles.

Men, nå er det altså tid for å gå de 16 kilometrene rundt øya.

For å samle bokstaver betyr det lite hvor du starter, eller hvilken rekkefølge du velger å gå, for du fyller inn bokstavene i et skjema bak på brosjyren. Selv gikk jeg fra St. Anne til østkysten av Alderney, og startet med nr. 10 og jobbet meg sørover av øya mot vestkysten og til nr. 1. Deretter gikk jeg nordover fra Braye med bokstavpost nr. 36 og jobbet meg ned mot nr. 11 på østkysten igjen. Deretter inn til byen igjen og turistkontoret, der diplomet ble utstedt.

Men her i dette innlegget starter jeg med nr. 1 og jobber meg rundt.

Jeg starter fra landsbyen Braye på vestkysten og går sørover. Den første bokstavposten befinner seg i veikanten ved Crabby Bay. Ved denne posten ligger Fort Doyle på åsen foran deg, midt blant bolighus.

Fort Doyle er det minste viktorianske fortet på øya. Det ble ferdigstilt i 1854, hadde opprinnelig fire kanoner og brakker for 22 menn, offiserskvarterer, kokehus, magasin og artillerilagre. Under okkupasjonen i andre verdenskrig ble det bygget to antitankbunkere samt bunkere for stridsvogntårn, bombekastere, maskingevær og personell i det som var kjent for tyskerne som motstandsredet Dohlenfeste. Selvbetjent museum, åpent fra kl 10.00 til 16.00.

Fortsett langs stranden Platte Saline, og du finner post nr. 2 i veikanten rett før du kommer til Fort Tourgis. Litt vanskelig å finne posten pga høyt gress i veikanten.

Fort Tourgis ble ferdigstilt i 1855, var designet for å huse 346 menn og var opprinnelig det største av Alderneys viktorianske fort. Det var også designet for 33 tunge kanoner i fem batterier sammen med fire 13-tommers bombekastere. Imponerende byggverk, selv om det har begynt å forfalle. Tyskerne forsterket dette fortet under andre verdenskrig. Fortet er alltid åpent, men det anbefales å ta med lommelykt hvis du skal bevege deg inn i tunnelene på sjøsiden.

Nær fortet vil du også finne The Watermill, vannmøllen, i Bonne Terre-dalen, som er et av de eldste bevarte stedene på Alderney. Den tidligste nedtegnelsen av møllen er fra rundt 1236, gjenoppbygd i 1796, og nylig renovert. Vannmøllen er vel verdt et besøk når som helst på dagen. Det gamle maskineriet drives regelmessig av vannkraft, og det finnes også en fungerende smie. Informasjonstavler på stedet.

På høyden ovenfor Fort Tourgis ligger Roc à L’Epine, et 6000 år gammelt gravkammer, noe som gjør det til Alderneys eldste attraksjon. Den tunge, flate steinen på toppen hviler på to støtter. Mens mange av øyas andre megalittiske monumenter i stor grad har blitt ødelagt eller skadet de siste 200 årene, er Roc à L’Epine fortsatt godt bevart og verdt et besøk.

Følg stien langs kysten mot Fort Clonque. Det er to bokstavposter like ved dette fortet.

Fort Clonque er det mest bemerkelsesverdige av de store havneanleggene utenfor Alderney fra midten av viktoriansk tid, bygget i 1847 for å beskytte Kanaløyene mot angrep fra Frankrike. Fortet ligger på en gruppe store steiner omgitt av sjø, og du kommer deg ut via en spektakulær vei som fører til en vindebro. Men merk at du ikke kan gå ut til fortet ved høyvann. Du kan heller ikke gå inn i fortet med mindre du har en reservasjon for overnatting der. Drives av The Landmark Trust, og det er soveplasser til 13 personer.

Nå følger du stien opp skråningen, og bokstavpostene 5, 6 og 7 ligger ganske tett på hverandre langs med stien og veien, på vei forbi en grisefarm med Alderney griser, mot tyske forsvarsverk fra andre verdenskrig, og til du kommer til et utsiktspunkt der du kan se fuglefjell, Les Etacs Gannet Colony, en koloni med havsuler i tusenvis. Det er teleskop på plattform for å se fuglene bedre.

Når du nå fortsetter østover passerer du det sørligste punktet på øya, og post 8. Du har også Alderney lufthavn like ved.

Napoleonic Telegraph Tower er renovert og åpent for besøkende hver dag fra kl 10.00 til 16.00. Bygget i 1809, og var en del av et kortlivet, men viktig kommunikasjonsnettverk som ble brukt til å rapportere om bevegelsene til fransk skipsfart rundt Kanaløyene.

Bygningen, som var designet for å videresende signaler mellom Alderney og Sark, er fortsatt den eneste bygningen i sitt slag på øyene, og tilbyr et unikt glimt inn i øyas strategiske betydning og tidlig optisk telegrafi. Tårnet fungerer som et besøkssenter som feirer Alderneys militære og maritime fortid, med engasjerende utstillinger om tidlig signalteknologi, samt tårnets historie og dets rolle i øyas forsvar.

Like ved vil du også finne Lager Sylt, som var en av de fire viktigste tyske konsentrasjonsleirene på Alderney under andre verdenskrig. Bygget tidlig i 1942. De originale portstolpene til den indre leirplassen står fortsatt i dag, og nå er det en plakett til minne om slavearbeiderne fra hele Europa som mistet livet i Lager Sylt.

De neste kilometrene kan du nyte naturen og utsikten langs sørøstkysten av Alderney. Bokstavpostene 9 og 10 står ved sideveier som leder inn til St. Anne, mens post nr. 11 står ved porten til Lager Borkum, enda en av øyas konsentrasjonsleire, og gården Kiln Farm.

Kiln Farm lager den beste iskremen på Alderney, og er elsket av såvel lokalbefolkningen som turistene. Gården supplerer forøvrig øya med meieri- og kjøttprodukter.

Like i nærheten vil du også finne en Hospital Bunker fra andre verdenskrig, åpen hver dag fra kl 10.00 til 16.00. Bygget av tvangsarbeidere for de tyske okkupasjonsstyrkene under krigen, der den ligger sentralt på øya, på sørsiden av Longis Road skjult bak en jorddvoll overfor den nåværende kirkegården på den andre siden av veien.

Bunkeren, som hadde to meter tykke betongvegger, inneholdt 30 køyesenger for pasienter og en operasjonsstue som kunne håndtere større operasjoner. Bunkeren inneholder i dag en utstilling.

De neste postene, nr. 12-16, vil du finne langs stien videre mot Essex Castle.

Essex Castle er den eldste festningen på Alderney, bygget mellom 1549-1554 av kong Henry VIII. Selv om den var uferdig, ble arbeidet stoppet av dronning Mary, og bygningen ble omgjort til en privatbolig. Bare nord- og vestmurene av den opprinnelige festningsbygningen står fortsatt igjen etter at den delvis ble revet på 1840-tallet og erstattet av Fort Essex, en viktoriansk festningsbygning. Du kan gå inn på gårdsplassen, men ta hensyn til at det fortsatt bor folk der.

Port nr. 17 vil du finne når du går veien ned fra Fort Essex, i krysset der den møter bilveien nordover. Et par hundre meter langs den og du kommer til Roman Fort, en romersk festning fra den tiden romerne var på Kanaløyene, fra rundt år 350 etter vår tidsregning.

Festningen er det best bevarte romerske fortet i Storbritannia, er kvadratisk med avrundede hjørnetårn og bygget av stein og romersk betong, og har likheter med den romerske signalstasjonen på Scarborough Castle i England. Det bor fortsatt folk i hovedhuset i festningen, men fortet og museet er åpent for alle fra kl 10.00 til 16.00.

På den andre siden av veien ble det på slutten av 1960-tallet tilfeldigvis oppdaget en steinmur som måler 9 meter i diameter og omsluttet et ildsted og bålplass, radiokarbondatert til år 490 før vår tidsregning. Under utgravningene ble det funnet en betydelig mengde keramikk, inkludert nesten komplette krukker, dyrebein og småfunn som beinpinsetter og vevstoler. Bevisene tyder på at dette representerer et sted fra sen bronsealder eller tidlig jernalder knyttet til keramikkproduksjon. Følg skilt til Iron Age Site.

Bokstavpost nr. 18 er også like ved det romerske fortet, og følger du Longis Bay, vil du finne nr. 19 der stien svinger av fra veien, og nr. 20 ved gangveien ut mot Fort Île de Raz, en festning fra 1859. Denne holmen er tilgjengelig kun ved lavvann. Den er for tiden under renovasjon, og porten inn til selve festningen er stengt.

Før du følger stien til neste post kan det være av interesse med en avstikker opp til The Odeon, et massivt MP3-betongtårn som ble bygget av tvangsarbeidere under den tyske okkupasjonsmakten i 1943. Opprinnelig var det ment som et observasjonstårn for å speide etter fiendtlige skip, og skulle være en del av et nettverk med fem andre lignende tårn plassert rundt øya.

Den avrundede frontdelen var til observasjon, og den bakre delen til overnatting og målplanlegging. Nylig gjenåpnet for publikum, fire etasjer med utstillinger og informasjonstavler. På en klar dag tilbyr observasjonsetasjene, hvorav ett har teleskop, en fantastisk utsikt mot Frankrike. The Odeon er også åpent fra kl 10.00 til 16.00, og har gratis inngang, som alle de andre attraksjonene jeg har nevnt.

Nedenfor klippen kan du fra The Odeon se Mannez Station, en av Alderneys to jernbanestasjoner, som jeg vil komme tilbake til nedenfor. I stedet fortsetter jeg ferden langs kysten. Vi har nå kommet til Fort Houmet Herbé, som ble bygget i 1859 på en holme helt øverst på nordøstkysten av Alderney, og som flere andre festninger, kan nås via en gangvei ved lavvann. Festningen er nå forlatt, og bare yttermurene gjenstår.

Bokstavpost nr. 21 finner du ved Fort Quesnard like ved. Også det en festning fra 1859. De viktorianske brakkene foran festningen er i dag konvertert til en privateid bolig. Du kan ikke besøke den, men den er godt synlig fra stiene rundt.

Nå kommer steinene med bokstaver tett framover. Nr. 22 kommer allerede før det store fyrtårnet, og 23 rett etter, og postene fram til nr. 34 kommer bare med et par hundre meters mellomrom.

Mannez Lighthouse ligger ikke langt fra allerede nevnte Mannez Station. Alderney er den kanaløya som ligger nærmest den franske kysten, og som er omgitt av to sterke strømmer: Swinge og Alderney Race. Fyret har siden 1912 vist vei for sjømenn som har forsøkt å utfordre det turbulente vannet rundt Alderney.

Fyrtårnet ble bygget etter at en stor båt, SS Liverpool, gikk på grunn i den tilstøtende Cats Bay. Mannez Lighthouse, som er 32 meter høyt, ble malt hvitt med et svart bånd for å gjøre det mer synlig for skipsfarten i dagslys. Dette har også gjort det til et fremtredende landemerke på øya.

Det var en fastboende fyrvokter frem til så sent som i 1996. Nå har fyret imidlertid LED-lys med en rekkevidde på 12 sjømil, som styres fra Trinity House i Harwich i Storbritannia.

Fort Corblets ligger like ved fyret. Denne viktorianske festningen ble også bygget i 1859, og er i dag privateid, og brukes nå delvis som privatbolig og som ferieinnkvartering.

På den andre siden av Corblets Bay ligger enda et viktoriansk fort, som i dag er i privat eie og brukes som boliger. Château à L’Etoc ble bygget på et smalt nes i 1853, bevæpnet med fem 32-punds kanoner, tre 24-punds kanoner og fem 8-tommers kanoner.

Festningen ligger på det nordligste punktet av Alderney og Kanaløyene, og det fantes opprinnelig en betydelig neolittisk gravplass der, som har blitt datert tilbake til rundt år 4300 før vår tidsregning. Da fundamentene til Château L’Etoc ble gravd ut, ble gravkamrene og innholdet kastet i havet uten å tenke, i følge skriftlige kilder. Da kaptein Francis du Bois Lukis, en britisk militæroffiser og arkeolog besøkte Alderney i 1853, var ødeleggelsen av gravplassen ved Chateau L’Etoc allerede så omfattende at den ikke kunne reddes.

Stien videre går gjennom Saye Campsite og Lager Norderney, som er enda ett av de tyske konsentrasjonsleirene fra andre verdenskrig. Den fjerde og siste konsentrasjonsleiren lå ved Fort Tourgis, som jeg allerede har skrevet om.

Om du tar en avstikker fra stien ved Lager Norderney, ved bokstavstein nr 31, opp på hovedveien vil du kunne se Hammond War Memorial, et krigsmonument etter andre verdenskrig.

Da tyskerne okkuperte Alderney ble så å si alle innbyggerne på øya evakuert. Da krigen var slutt i 1945 flyttet de tilbake til sine hjem, og de bygget dette minnesmerket for å minnes slavene og tvangsarbeiderne som nazistene brakte til øya under krigen, og som senere døde på øya av mishandlingen.

Fem plaketter ble satt opp på monumentet, på russisk, hebraisk, polsk, fransk og spansk. På en litt mindre plakett, satt opp i 1990 av russiske slaver som hadde overlevd fangenskapet kan man lese på russisk: «Sult og uutholdelige lidelser tok deres liv.» En økumenisk gudstjeneste, en gudstjeneste på tvers av trossamfunn, holdes hvert år, vanligvis i mai, for å minnes slavearbeiderne som kom til Alderney.

Tilbake på stien, der du avbrøt den, kan du nå fortsette ut til bokstavpost nr. 32 og Bibette Head.

Bibette Head inneholder noen av de mest interessante og best bevarte tyske forsvarsverkene på Kanaløyene. Takket være innsatsen til frivillige som har ryddet området, kan du nå utforske bunkrene fra innsiden. Med omfattende informasjonstavler gir dette stedet, med intakte skyttergraver, tunnel, pansret maskingeværkuppel og pansrede kanonstillinger. Et unikt innblikk i øyas festningsverk. Alltid åpent, men husk lommelykt.

På vei opp mot høyden ovenfor Bibette Head, vil du finne steinpostene 33 og 34.

På toppen ligger Fort Albert, opprinnelig kalt Fort Touraille, men ble omdøpt da prins Albert, dronning Victorias ektemann, døde i 1861. Festningen ble bygget mellom 1856 og 1859 og var utstyrt med tjueseks 68-punds kanoner og sytten 8-tommers kanoner. Festningen ble brukt som militærhovedkvarter på Alderney frem til 1929.

Mange av de atten festningene og batteriene rundt omkring på Alderney er nå privateide, og noen av de er omgjort til privat innkvartering og er ikke tilgjengelige for publikum. Fort Albert er eid av The States of Alderney, og er for tiden stengt for besøk på innsiden av festningsmurene.

Da er det kun to bokstavsteiner igjen før du har tatt hele runden rundt øya. Når du kommer ned på hovedveien nedenfor Fort Albert, vil du finne nr. 35, og den siste nr. 36 ligger på den samme veien langs med Braye Bay.

Men før vi kommer helt fram til Braye, og Braye Road som leder opp tilbake til St. Anne og turistkontoret for å hente diplomet, er det én severdighet igjen: Ved krysset finner du den lille stasjonsbygningen Braye Road Station, den ene av to jernbanestasjoner på Alderney, som også er den eneste kanaløya som har en jernbane som er i drift i dag.

Den ble bygget av den britiske regjeringen på 1840-tallet og offisielt åpnet i 1847 av dronning Victoria og prins Albert, som kjørte jernbanen i en hestevogn. Den opprinnelige hensikten var å frakte stein fra den østlige enden av øya for å bygge moloen og de viktorianske festningene.

De gamle togvognene er blitt erstattet av to vogner fra London Underground og en dieselmotor, frakter i dag besøkende fra Braye Road stasjon til Mannez stasjon nær fyret. Fra togentusiaster til familier byr denne historiske jernbanen på mye interessant underholdning.

Toget går hver lørdag i perioden mai til oktober, samt også søndager i juli og august. Avganger i skrivende stund kl 14.00 fra Braye Bay, med retur fra Mannez kl 16.15. Om du ikke rakk å besøke The Odeon på runden rundt øya, så har du god tid til det på denne togturen.

Under mitt opphold på Alderney bodde jeg på Braye Beach Hotel, øyas flotteste hotell ved badebukta Braye Bay, og rett ved havna om du kommer med båt fra Guernsey. Ikke at det er så langt fra flyplassen heller, siden øya er så liten. Med taxi fra flyplassen til hotellet kan du regne med 5-7 minutter. Hotellet har 27 gjesterom, noen med sjøutsikt og balkong. De har både restaurant og pub, i tillegg til at det er to andre puber i samme husrekka. Du går opp til sentrum av St. Anne på under ti minutter, hvor det er flere puber og restauranter, og ikke minst butikker.

At Alderney er en liten og intim øy, betyr ikke at det er en kjedelig feriedestinasjon. I motsetning til Sark og Herm, der de fleste er dagsturister, kommer du tettere inn på lokalbefolkningen på Alderney. Det er veldig lett å komme i prat med folk, og de er veldig interesserte i å vite hvor du kommer fra.

Jeg besøkte øya under fotball-VM. Puben ved siden av hotellet hadde egentlig åpent til kl 22.00, men med en nordmann på besøk og VM-kamp mellom Norge og Irak som begynte kl 23.00, så kunne de selvsagt ikke stenge puben. De lokale gjestene og bartenderen så kampen sammen med meg. Og siden jeg hadde samme engelske fotballklubb som favoritt som en av gjestene, så spanderte han likeså godt en halvliter øl på meg også.

Samme vennligheten ble jeg møtt med på hotellpuben til The Georgian House i sentrum av byen. Både bartender og lokale pubgjester var av det pratsomme slaget. Med den vennligheten som jeg ble møtt med på øya, kunne jeg gjerne ha vært noen flere dager enn de to jeg var der. Det frister å reise tilbake, selv om jeg har gått rundt hele øya. Jeg har ikke fått reist med jernbanen enda.

Erik Drilen (besøkte Alderney 16.-18. juni 2026)

Av de fem største Kanaløyene mellom England og Frankrike er Herm den minste. Kun 2,4 km lang og 800 m bred, og bare 65 fastboende bor på øya, som ligger bare en 20 minutters båttur fra St. Peter Port på Guernsey.

Du seiler med Travel Trident fra Guernsey. I motsetning til de andre båtrutene fra Guernsey, der du må forhåndskjøpe billett på nett for å svære sikret plass om bord, så må du kjøpe billett i kiosken på havna for å ta turen til Herm. Er du redd for at det kan bli fullt på båten, så skal ikke det være noe problem, da båten er mye større enn de som går til Sark eller Alderney, det er åtte avganger om dagen, og de har en ekstra båt å sette inn ved behov. Er du enda ikke overbevist? Du kan også gå i kiosken og kjøpe billetten dagen før.

Om ikke dagsturistene som tar turen til naboøya Sark drar dit for å bade, så gjør de i aller høyeste grad det på Herm. Det meste av den nordlige delen av øya er i hovedsak sandstrender, og ingen høye klipper. Om målet derimot er å gå rundt hele øya, trenger du ikke mer enn et par timer. Det finnes severdigheter på Herm også, til tross for størrelsen.

På Herm går man overalt. Her er ingen biler, ingen sykler eller ingen hest og vogn. Rundt øya er det bare stier, ingen veier.

Herm har to havner, en som heter Rosaire Steps, og den som er nærmest landsbyen og som går under navnet Herm Harbour. Hvilken du ankommer til med båt fra Guernsey er avhengig om det er flo eller fjære. Er det lavvann går du i land ved Rosaire Steps, ellers ankommer du havna. Men med korte avstander har det lite å si hvor du ankommer, men det kan være greit å vite hvor du skal ta båten fra tilbake igjen.

Øyas sentrum er ikke stort. Det minner veldig mye om en baderesort, med hotell, White House Hotel, en storkiosk, et postkontor kombinert med gavebutikk, som også selger badeutstyr, og et par restauranter, Ship Inn, Conservatory Restaurant på hotellet og Mermaid Tavern. For ikke å glemme et par campingplasser og feriehytter. Privatboligene ligger stort sett bak sjøfronten og i høyden på øya.

Ingen fort eller bunkere på Herm, da øya ikke var okkupert på lik linje som de andre kanaløyene under andre verdenskrig, selv om tyskerne hadde en liten avdeling og øvde på landgang her.

Men, i likhet med Sark, har de et lite fengsel, faktisk mindre enn det på Sark. Bygd i 1826, fra den tiden det ble drevet steinbrudd på øya. Det består av ett rom og hadde plass til én fange, som regel en beruset steinbruddsarbeider. Fengselet er naturlig nok ikke i bruk lenger i dag, men står som et historisk monument fra øyas industrielle tid.

Det ble anslått at 400 steinbruddsarbeidere jobbet på øya. For å dekke behovene deres ble det bygget innkvartering, en smie, smeder, bryggeri, bakeri og et fengsel. En jernbanekran løftet blokker til skip som ventet i havnen, står der også fremdeles.

Den seige Herm-granitten var ideell for vei- og brobygging, og den ble levert til vedlikehold av London Bridge og trappene til St. Paul’s Cathedral i London. Restene av flere steinbrudd kan fortsatt sees nær Rosaire Steps, under obelisken på allmenningen og i Valley Panto. Herms industriæra var over på slutten av 1800-tallet.

Man har funnet bosetting på Herm fra mer enn 10.000 år siden. Det finnes neolittiske graver med spor fra den tiden. Det er også funnet bronseøkser og krukker fra sen bronsealder, rundt år 1200 før vår tidsregning.

Misjonsmunker besøkte øya på 500-tallet, inkludert tilhengere av St. Tugual, en keltisk misjonær. Et kapell ble viet til hans minne, og den første nedtegnelsen i kirkelig litteratur er fra 1251. Kirken har blitt restaurert og brukes fortsatt i dag.

Fra midten av 900-tallet til 1569 kom alle Kanaløyene under hertugdømmet Normandies jurisdiksjon. Klosteret på Herm ble da underlagt normanniske klostre. Munker bodde på øya i flere tiår, drev jordbruk og ga religiøs undervisning.

Mellom 1570 og 1737 ble Herm «lekeplass» for guvernørene på Guernsey. Velstående herrer seilte over fra Guernsey for å jakte, skyte og fiske, bl.a. på fasaner, rapphøns, svaner og kaniner som levde på øya. Fra midten av 1700-tallet ble øya leid ut som jordbruksland, og et vertshus ble etablert i 1810. Deretter fulgte den industrielle revolusjonen i Storbritannia, og Herm ble som allerede nevnt et sentrum for granittutvinning.

Så fulgte en tid med leietakere av øya. Prins Blücher von Wahlstatt, barnebarnet av den legendariske Gebhard Leberecht von Blücher, en kjent prøyssisk generalfeltmarskalk som kjempet med Wellington og seiret over Napoleon ved Waterloo, kjøpte en leieavtale over øya i 1889.

I løpet av sitt 26 år lange opphold ryddet han opp på øya og forvandlet den til sitt private kongerike. Et av barna hans, grev Lothair, ble født på øya. I en alder av 69 år giftet prins Blücher seg med en ung kvinne ved navn prinsesse Wanda Radziwell. Søsteren hennes, prinsesse Louise, møtte senere prinsens sønn, grev Lothair, og giftet seg deretter med ham. Begge parene bodde på øya, men ble tvunget til å forlate øya ved utbruddet av første verdenskrig.

Forfatteren Compton Mackenzie var den neste leietakeren. Han skrev mye om øya og representerte Herm på en fiktiv måte i romanen sin Fairy Gold. Mackenzie solgte leieavtalen til Sir Percival Perry, styreleder i Ford Motor Company, som igjen introduserte den første bilen til øya. Ja, Herm hadde biler på et tidspunkt. Legenden sier at Henry Ford bodde på Belvoir House i løpet av en sommerferie.

Perry bodde i The White House, oppkalt etter hans amerikanske forbindelser og utviklet øya ved å plante trær, restaurere hytter, bygge en ny indre havn og investere i gårdsdrift på øya. Denne ganske storslåtte epoken tok slutt med andre verdenskrig.

Etter krigen ble det enighet om at Herm skulle overleveres til en leietaker som skulle ta vare på øya, slik at alle kunne nyte dens naturlige skjønnhet. Dagens øyforvaltere sørger for at alle inntekter brukes til løpende vedlikehold og forbedring av øya.

Selv om de aller fleste drar til Herm på dagstur, så finnes det aktiviteter nok til å bo der flere netter. I tillegg til å bade kan man leie kajakk eller padlebrett, dra på arrangerte fisketurer eller se på lundefuglene som holder til på øya. Man kan til og med melde seg på seilkurs, og lære seg å seile. Og kommer man dit med en gruppe, kan det også arrangeres kurs i leirdueskyting.

Erik Drilen (besøkte Herm 14. juni 2026)

Kanaløya Sark er ikke som andre øyer. Den er som å reise tilbake i tiden. Her er ingen asfalterte veier, ingen trafikkskilt, ingen gatelys. Heller ingen neonlys i butikkene. Biler er forbudt på øya. Eneste måten å komme seg dit er sjøveien. Men båtforbindelsene er gode. Isle of Sark Shipping tar deg fra St. Peter Port på Guernsey til Sark på kun 50 minutter. Og båtene går flere ganger om dagen.

Men når sant skal sies, så kan du få skyss med traktor og vogn fra båten opp til landsbyen. Veien opp er ganske bratt, og kan sikkert by på utfordringer for en del mennesker. Men bare dit og ikke lenger. Derfra må du ta i bruk beina, sykkel eller hest og vogn.

For å utnytte dagen fullt ut, anbefales det å ta båten fra Guernsey kl 08.30 eller 10.15, og hjem igjen kl 17.45 eller 18.15.

Sark er rundt 5 km lang, og er 2,4 km på det bredeste. Det bor rundt 600 mennesker på øya året rundt, men folketallet stiger til rundt 1000 på sommeren. De aller fleste er engelsktalende, men i likhet med naboøyene Jersey og Guernsey har de sin egen normannerfranske dialekt, sercquiais, eller l’Sérčê som de kaller den selv, selv om det er bare et fåtall eldre innbyggere på øya som kan snakke den flytende i dag.

Men en god nyhet, de siste årene har man begynt å lære språket på skolen igjen, med finansiell støtte fra Karlsuniversitetet i Praha, så forhåpentligvis vil den kommende generasjonen på nytt snakke sercquiais, og du vil bli hilst velkommen med «Bonjhůr».

Nesten alle navnene på hus, gate og landemerker på øya er fortsatt skrevet på sercquiais, selv om det i dag uttales med en britisk aksent.

Hva kan man gjøre på Sark når man har åtte timer til rådighet? Øya er overkommelig til fots. Selv gikk jeg alle veiene og stiene til fots. Alternativt kan man leie sykkel, eller få en guidet rundtur med hest og vogn.

Sark Carriages er den familiedrevne attraksjonen med hest og vogn som har vært drevet lengst, helt siden slutten av 1700-tallet, da med hovedformål å levere post. Sark Carriages ligger på den nordlige spissen av Sark på Le Grand Fort Farm, og tilbyr nå en rekke øyturer. Du kan velge mellom en 2-timers privat tur på en hestevogn eller Victoria-vogn, eller du kan delta på en populær 1,5-timers tur på øya som deles med andre besøkende. Velg den turen som passer deg best, og gjør deg klar til å nyte severdighetene på denne unike måten.

De fleste dagsbesøkende kommer ikke for å bade, selv om øya har mange fine strender. Problemet er de bratte klippene ned til de flotte sandstrendene. De aller fleste som bader på Sark kommer gjerne med egen båt og legger til ved strendene. Innbyggerne, eller turistene som bor flere dager, bader helst i den gamle havna, Old Harbour, eller Creux Harbour, like i nærheten av båthavnen der Isle of Sark Shipping legger til. Det er også en liten kafeteria der, hvor du kan kjøpe iskrem eller andre forfriskninger. Eller hva med hjemmelaget kake?

Svært mange besøkende går helt sør på øya, der en innsnevring på veien, eller istme, kalt La Coupée, forbinder Sark med Little Sark. Det er bratt og langt ned på begge sider, og det er ikke lov å sykle på den. Heller ikke om du har leid hest og slede blir den med over. Kusk og hest venter på deg, om du betaler for det. Ellers er det ikke langt å gå fra landsbyen til Little Sark. La Coupée er for øvrig et av de mest fotograferte motivene fra Sark.

De aller fleste legger nok også merke til stranden nedenfor La Coupée. Den heter Grande Gréve, og er en av de mest populære strendene på Sark. Men husk at du skal følge en trapp ned langs den bratte fjellsiden, og det er 365 trappetrinn ned. Men det er fin sandstrand når du er nede, og krystallklart sjøvann. Populært å grille på stranden er det også. I alle fall, næringen kommer nok godt med, for det er 365 trappetrinn opp igjen også.

Ikke langt fra La Coupée, på vei tilbake mot landsbyen igjen, er Caragh Chocolates verdt en stopp for kaffe, kake og sjokolade i den vakre hagen. Du kan også se på hvordan sjokoladen blir laget. Og du kan kjøpe for å ta med hjem fra fabrikkutsalget.

Hvis du stikker innom Visitor Centre, turistinformasjonen på Sark, vil du finne The Heritage Room, drevet av La Société Sercquaise, som er et museumslignende rom fylt med interessante og sjeldne gjenstander og informasjon knyttet til Sarks historie, kulturarv, naturmiljø og kultur. Her finner du et bibliotek, samlinger, utstillinger og et herbarium samt midlertidige utstillinger.

Legg også merke til det lille bygget ved siden av turistinformasjonen. Det er Sark Prison. Dette lille fengselet med to celler og tønnetak ble bygget i 1856 og er et av verdens minste, men i dag står det kun som et historisk monument, som det er fullt mulig å besøke.

På Sark finnes kun én postkasse, og den er veldig spesiell siden den er malt i gull. For å feire suksessen til britiske gullmedaljevinnere under de olympiske leker i London i 2012 ble det besluttet å male en postkasse i gull i hver av vinnernes hjembyer. Carl Hester fra Sark vant gull i olympisk dressurridning, og postkassen kan sees på øyas hovedgate, foran det gamle postkontoret.

En gratis utstilling om Sark under andre verdenskrig holdes i Old Island Hall, nær St. Peters kirke. Hallen ble brukt under okkupasjonen til de fleste, om ikke alle, samfunnssamlinger. Det var her Dame Sibyl Hathaway holdt sin tale der hun frarådet øyboerne å evakuere i begynnelsen av okkupasjonen, og hvor øyboerne lyttet til Winston Churchill som erklærte krigens slutt over radioen. Hallen ble også brukt av både lokalbefolkningen og tyskere til sosiale arrangementer som teaterforestillinger og innendørsidretter.

Dame Sibyl Hathaway var Seigneur of Sark, den føydale herskeren på øya fra 1927 til 1974, en stilling som hun arvet etter sin far. Hun var den 21. i rekken av såkalte Seigneurs.

Før de konstitusjonelle reformene i 2008 var Seigneur lederen av det føydale styret i Sark, med den britiske monarken som føydalherre. Seigneur hadde en suspensiv vetorett og rett til å utnevne de fleste av øyas embetsmenn. Mange av lovene, spesielt de som var knyttet til arv og Seigneur-styret, hadde endret seg lite siden dronning Elizabeth I, ved Letters Patent, ga et len ​​til Hellier de Carteret, som var den første, i 1565.

Innbyggerne i Sark stemte for å innføre en fullt valgt lovgivende forsamling for å erstatte det føydale styret i en folkeavstemning i 2006, og lovendringen ble godkjent 9. april 2008. Det første demokratiske valget ble holdt 10. desember 2008. Endringene i det politiske systemet gjelder for det meste parlamentet, Chief Pleas, ikke Seigneur. Sark var den siste føydale staten i Europa.

Og når vi først er inne på Seigneurs, en severdighet som de aller fleste får med seg er La Seigneurie Gardens. Denne hagen ligger på eiendommen til herregården fra 1565, og hjemmet til Seigneurie of Sark siden 1730. Denne hagen regnes som en av de vakreste på Kanaløyene. Utforsk de forskjellige hagene, kapellet og finn veien ut av labyrinten. De vakre, inngjerdede hagene er fulle av delikate blomster og busker som bare ville kunne overleve under glass andre steder på de britiske øyene.

Under Napoleonskrigene hadde folkelig fiendtlighet og fremveksten av metodismen undergravd autoriteten til Seigneur og hans ministre. St. Peter’s Church ble reist som et virkemiddel for å gjenopprette anglikanernes autoritet på Sark. Kirken ble bygget i 1820 på det som en gang var stedet for et tretårn som huset «Island Bell». Finansieringen kom delvis fra 40 grunneiere som abonnerte på familiebenkene, som fortsatt eksisterer i dag.

Sark Henge ligger i nærheten av Point Derrible på østsiden av øya. Det er en steinsirkel gjemt langs klippetoppene, ikke på langt nær så gammel som den mer berømte Stonehenge i England, men som ble bygget i 2015 for å markere 450-årsjubileet siden dronning Elizabeth I ga Sark-lenet til Helier De Carteret i 1565. Formasjonen er laget av ni steiner laget av Jersey-granitt, én for hvert av Sarks middelalderterritorier. Hver stein inneholder et utsiktshull som er på linje med et landemerke på øya, som La Coupée, St Ouen’s og Alderney.

Om du skulle velge å overnatte på Sark, finnes det flere overnattingssteder der, alt fra camping til hotell. En ting som er verdt nattoppholdet på Sark er stjernetitting. I 2011 ble Sark Island utnevnt til International Dark Sky Community, det første i Europa og den første øya i verden som har fått en slik status.

Det er utrolig viktig for Sarks innbyggere å beskytte øya mot lysforurensning og bevare øya for de titusenvis av besøkende som nyter roen på øya. Sark har ingen motorkjøretøyer, utover landbrukskjøretøy og traktorer, og det finnes ingen offentlig belysning langs veiene. Dette bidrar til at Melkeveien kan sees tydelig fra øya – den brukes til og med av lokalbefolkningen til å navigere. Det er et fantastisk sted å nyte den mørke himmelen. Det er også et observatorium, Sark Observatory, med teleskop for å studere stjernehimmelen.

Restauranter, kaféer og puber finnes det også flere av på Sark. De har til og med sitt eget mikrobryggeri, Isle of Sark Brewing Company, som holder til i en gammel steinlåve på eiendommen til La Seigneurie.

Erik Drilen (besøkte Sark 13. juni 2026)

Å komme seg fra Jersey til Guernsey er en enkel sak. Du kan reise med passasjerferge, eller hurtigbåt som vi pleier å kalle det i Norge, fra Elizabeth Harbour Terminal i St. Helier. En tur som tar 80 minutter til sentrum av St. Peter Port på den nest største kanaløya, Guernsey.

Du kan også reise med fly, en tur som tar 15 minutter, men tar man med reise ut til flyplassen, innsjekk, ventetid, reisetid, vente på bagasje og buss eller taxi inn til byen, tar ikke dette mindre tid. Tvert i mot.

Et tredje alternativ er bilferge.

Kommer man ikke fra Jersey, men reiser fra f.eks. Norge, kan man reise via London Gatwick eller flere andre byer i England.

I likhet med Jersey er ikke Guernsey en del av Storbritannia, men har selvstyre med eget parlament og egne lover. The Bailiwick of Guernsey omfatter foruten øya Guernsey, også øyene Sark, Herm og Alderney.

Et godt sted å starte besøket på Guernsey er turistkontoret, eller Visitor Information Centre som det heter. En av severdighetene i hovedstaden St. Peter Port, som er verdt å få med seg, er Hauteville House, hvor den franske forfatteren Victor Hugo, bodde fra 1856 til 1870.

Grunnen til at jeg anbefaler besøket på turistkontoret først, er at du må booke tidspunkt for å besøke Victor Hugos hjem, da det er en veldig populær attraksjon, og det er ikke sikkert at du får komme samme dag. På turistkontoret har de en telefon, som er direkte linket til Hauteville House, og du kan bestille tidspunkt for den guidede visningen.

I desember 1851 gjennomførte Louis-Napoléon Bonaparte (senere Napoleon III) et statskupp i Frankrike som gjenopprettet det franske imperiet, og i prosessen forviste han en rekke republikanere, blant dem Victor Hugo. Forfulgt av politiet flyktet Hugo til Brussel, og derfra dro han til Kanaløyene, som i det minste ga ham inntrykk av å fortsatt være i Frankrike. Etter et første opphold på Jersey dro han videre til Guernsey i 1855, hvor bindingsverkshusene og de bratte smugene i St. Peter Port minnet ham om Normandie, og på den tiden var fransk fortsatt det dominerende språket på øya.

Der kjøpte han Hauteville House, en bygning med utsikt over St. Peter Port. På hagesiden var utsikten inn mot havnen og øyene, med Frankrike i horisonten. Han innredet huset etter sin egen smak og møblerte det som et sted i Paris. Og huset i seg selv regnes som et kunstverk, både i planløsning og innredning, og designet stod Victor Hugo for selv. Huset kan vanskelig beskrives med ord, og må oppleves. Mange av hans mesterverk ble skrevet her, bl.a. hans mest kjente, Les Misérables.

Av andre severdigheter verdt å få med seg i St. Peter Port er Castle Cornet, den store festningen som ligger på ei landfast øy ved havna. I over 800 år har festningen beskyttet havna og byen.

Det anbefales å sette av tre timer for å se festningen, da den er mye større enn den ser ut fra utsiden. Blant annet rommer den hele fire museer: the Story of Castle Cornet, 201 Squadron (RAF) Museum, Royal Guernsey Light Infantry Museum og the Royal Guernsey Militia Museum.

Det er også mye annet å utforske innenfor murveggene, som de fire historiske hagene. I tillegg finnes det selvguidede stier og et utkledningsområde for barn. Daglige attraksjoner finner sted gjennom hele sesongen, inkludert Noonday Gun som avfyres av artillerister i 1800-tallsuniformer kl 12.00 hver dag. Det er muligheter for å ta bilder sammen med soldatene etter at kanonen er avfyrt. Selvsagt er det også kafeteria, Café Maeva, som er åpen mellom kl 10.30 og 16.30, samt gavebutikk i festningen.

For den historieinteresserte, og da spesielt krigshistorie og den tyske okkupasjonen av Guernsey under andre verdenskrig, er La Valette Underground Military Museum verdt et besøk.

Museet ligger i et kompleks av tunneler som ble bygget av tyske styrker som drivstofflager for ubåtene deres, like ved La Valette utendørs badebassengområde og har diverse utstillinger og samlinger av militære og okkupasjonsminner, som uniformer, våpen og andre gjenstander fra krigens dager. Museet huser også diverse utstillinger og militssamlinger fra første verdenskrig. I gavebutikken kan man kjøpe et bredt utvalg av ekte militære samleobjekter og bøker.

For den som ønsker å lære om Guernseys historie fra de første beboerne kom dit for minst 12.000 år siden, da kanaløyene fremdeles var en del av det europeiske fastlandet, og fram til i dag, er Guernsey Museum & Art Gallery stedet å besøke.

Her kan du også lære om språket, guernésiais, en normannisk fransk dialekt som tidligere ble snakket på øya. Da Victor Hugo bodde på Guernsey snakket alle dette språket, i dag er det bare noen få eldre som kan snakke det. Det er også en egen avdeling for folklore og overtro i museet. Museet har også en egen kunstutstilling, og utenfor i parken er det en statue av Victor Hugo.

Langs med kysten av Guernsey ligger det mange festninger, både fra 1700-tallet og fra andre verdenskrig. Og alle kan du nå med buss nr 91 eller 92. Førstnevnte går hver time sørover, med klokka, og rundt øya fra busstasjonen i St. Peter Port, den andre samme rute nordover, mot klokka, og med samme frekvens. Den første dagen, da jeg var innom turistkontoret, fikk jeg et kart over øya, og de på kontoret merket av alle severdighetene som var verdt å få med seg. Med kartet i lomma, og dagsbillett på bussen var det bare å legge i vei neste morgen.

Jeg bodde på The Peninsula Hotel i Vale på nordvestkysten av Guernsey, og for meg ble det da naturlig å ta buss nr. 92 sørover, altså mot klokka.

Det finnes flere grunner til at festningene og batteriene langs kysten av Guernsey ble bygget. Som allerede nevnt ble Castle Cornet bygget for 800 år siden. De to festningene Chateau des Marais og Vale Castle er sannsynligvis de to eldste på øya, bygget for mer enn tusen år siden. Men allerede under jernalderen for 4.000 år siden finnes det spor etter forsvarsverker, som f.eks. ved Jerbourg Point, helt på det sørøstlige punktet av øya. Det var for å beskytte seg mot angrep fra pirater. Krigene mellom Frankrike og England var også en trussel, og bl.a. i 1338 ble Guernsey invadert av franskmennene.

Mange av festningene og de 15 tårnene langs kysten ble bygget i årene 1778-79 da Guernsey fryktet nye invasjoner fra Frankrike under den anglo-franske krigen (1778-83) og den franske revolusjonen (1789), og på nytt under napoleonskrigene på begynnelsen av 1800-tallet.

Under den første verdenskrig etablerte franskmennene en sjøflybase på Guernsey, for å holde utkikk etter tyske ubåter, men det var ingen invasjon.

Derimot i juni 1940 ble Guernsey invadert av Tyskland i fem år. Festningene og batteriene langs kysten ble forsterket og utvidet med bunkere og tunneler i berget under. Disse er der fremdeles i dag, selv om ingen av de lenger er i bruk.

På min bussrundtur på vest- og sørsiden av øya ble første stopp Grandes Rocques Battery ved Grandes Rocques Beach. Denne batteristillingen ble bygget i 1779 for tre 24-punds kanoner, kanoner som skyter kanonkuler på 24 pund, dvs 11-13 kg. Et frittstående magasin bak batteriene har overlevd helt til i dag. Under den tyske okkupasjonen i andre verdenskrig ble batteriet kraftig modifisert med nye observasjonsposisjoner og en ny maskingeværstilling.

Neste stopp var Fort Hommet ved Vazon Bay Beach, den lengste stranda på Guernsey. Neset er naturreservat for rike habitater, inkludert en sanddyne, våt eng og lynglandskap, med sjeldne arter av planter, sommerfugler og fugler.

Fort Hommet, som opprinnelig ble bygget rundt 1680, utvidet i 1804 for å forsvare seg mot franskmennene, og ble igjen utvidet i 1942 av de tyske okkupasjonsstyrkene. Festningen huser et restaurert kanonanlegg, som var operativt mellom 1943 og 1945.

I festningen finner du også Shrine of the Sacred Heart. Tidligere en søkelysbunker bygget av de tyske okkupasjonsstyrkene under andre verdenskrig, som ble forvandlet av avdøde Hubert Le Galloudec ved hjelp av skjell fra området for å lage bibelske scener, og forvandlet det fra å være et sted med krig til et sted med fred og skjønnhet.

Festningen er en av 21 festningsbunkere bygget på Guernsey, og er åpen for besøk på visse dager om sommeren. Sjekk med turistkontoret. På stranden ligger også Vazon Tower and Battery, Tower 12 av de 15 på øya.

Turen fortsetter et lite stykke sørover med buss, til Lihou Island. Sjekk tidevannet før du legger deg på tur ut hit, for den svingete, brosteinsbelagte stien, er kun eksponert ved lavvann, noe som i seg selv gir en unik mulighet til å utforske det interessante dyrelivet, både over og under vannet. Naturreservatet er hjem til mer enn 200 arter av tang og 150 fuglearter.

Når du er på Lihou, ta stien til venstre for huset på øya. Etter et par minutter kommer du til ruinene av et kloster, bygget av benediktinermunker så langt tilbake som år 1114. Fortsetter du til enden av øya, kommer du til det berømte Venus Pool, et naturlig steinbasseng dypt nok til å hoppe ut i. Men sørg for å komme deg tilbake til «fastlandet» før tidevannet stenger veien tilbake.

Før bussen kommer, rekker du kanskje også L’Erée Battery og Le Creux es Faies, sistnevnte en neolittisk gravhaug som du kan gå inn i. Du kan også se Fort Saumarez fra utsiden, et historisk kystforsvarssted, med et Martello-tårn i granitt fra 1804, et kanonbatteri fra 1852 og et tysk observasjonstårn i betong fra andre verdenskrig. Dessverre er eiendommen privateid og stengt for publikum.

Neste stop på turen er Fort Grey og Shipwreck Museum. Når du drar langs kysten av Guernsey er det ikke til å unngå å se alle skjærene i sjøen. De er godt synlige ved lavvann, men ved høyvann er mange av de under vann. Det var derfor ikke til å unngå at opp gjennom århundrene har mangt et skip forlist. Faktisk så mange at det var verdt å åpne et eget skipsvrakmuseum.

På den andre siden av veien, ved siden av Guernsey Pearl og kaferiaen, er det også et lite bygg som huser og forteller historien om et romersk skip som forliste ved Guernsey rundt år 280 etter vår tidsregning.

Et museum som du nok ikke rekker å se om du reiser samme vei som meg, er German Occupation Museum. Åpningstiden er nemlig kun fra kl 10.00-13.00. Om du ønsker å se dette museet, vil jeg anbefale at du reiser motsatt retning av det jeg gjorde, dvs sørover fra St. Peter Port med buss nr. 91, med klokka, og nordover videre langs vestkysten.

Merk at dette museet ikke aksepterer kort, det er kun cash som gjelder. Om du ikke har tatt ut cash på forhånd, så er det minibank på flyplassen like ved. I løpet av mine to uker på alle fem kanaløyene, var dette museet det eneste stedet hvor jeg måtte bruke kontanter. I skrivende stund (sommeren 2026) kostet inngangen GBP 10,-.

Det tyske okkupasjonsmuseet ligger altså i gangavstand fra flyplassen på Guernsey. Museet gir et unikt innblikk i livet på Guernsey under okkupasjonen fra 1940 til 1945. Det spesielle ved dette museet er den autentiske gjenskapingen av en bygate fra okkupasjonstiden. For øvrig er det utstillinger om maritim historie og festningsverk fra andre verdenskrig.

Hvis du orker, kan du etter museumsbesøket besøke Le Petit Bot Tower, eller Tower 13, nede ved den lille stranden Petit Bôt, bygget for å beskytte stranden, som var en av de få potensielle landingsplassene på sørkysten av øya. Tårnet ble renovert i 2012 og er åpent for publikum gratis, daglig fra mars til oktober.

Det er en drøy kilometer å gå fra okkuasjonsmuseet, men det går nedover hele veien. Utfordringen ligger i at det går oppover hele veien tilbake, men det finnes en kafeteria der nede, Petit Bot Tearooms, der du kan kjøpe forfriskninger, og kanskje sitte og slå av en prat med lokale gjester.

Etter denne turen, hvis du fortsatt har tid eller ork, kan du ta buss nr. 92 nordover til Dehus Dolmen, og deretter gå langs hele nordkysten tilbake til The Peninsula Hotel. Jeg rakk det så vidt før mørket kom, så alternativt kan du ta denne turen en annen dag. Det er en fin fottur, og du kan ta buss nr. 31 eller 32 tilbake fra The Peninsula Hotel, eller Rousse Tower som bussholdeplassen heter, tilbake til St. Peter Port.

På denne ruten kan du besøke Dehus Dolmen, en forhistorisk ganggrav som er omtrent 10 meter lang. En av sluttsteinene har en bemerkelsesverdig utskjæring av en mann med et skjeggete ansikt, armer og hender, med det som ser ut til å være en spent bue, og en rekke symbolske design. Utskjæringen er kjent som Gravens vokter. Store mengder funn som stammer fra 3500–2000 før vår tidsregning er funnet på stedet, noe som gjør det til en av Guernseys eldste attraksjoner.

Etter Dehus Dolmen går du nordover, forbi Saltwater Restaurant og den lune småbåthavnen Beaucette Marina opp til Fort Doyle. Fortet sto ferdig i 1805 og var bevæpnet med tre 18-punds kanoner. Det ble ombygd på 1860-tallet med to kanoner på traversplattformer av tre. Ved begynnelsen av 1900-tallet var fortet overflødig og ble brukt som fyrtårn. Under andre verdenskrig ble det installert en tysk luftvernkanon her.

Du fortsetter vestover, mot Fort Le Marchant. Et fort har stått på dette stedet på nordkysten av Guernsey siden minst 1680. På slutten av 1700-tallet ble den opprinnelige festningen, kjent som Fort L’Angle, utvidet. Arbeidet ble fullført i 1805, og det nye fortet ble oppkalt etter den daværende visefogden Eleazar Le Marchant. En stor brakke ble lagt til i 1854, men denne har siden blitt revet.

Fortet brukes nå som skytebane. Hvis det er skytetrening, er området merket med røde flagg og skilt. Da kan du følge stien sør for fortet og Tower 4, videre mot L’Ancresse Beach.

Langs med golfbanen Royal Guernsey Golf Club og strendene L’Ancresse Beach og Pembroke Beach med kafeteriaen L’Ancresse Kiosk og restauranten The Beach House, og tårnene Tower 5 til 9 og Fort Pembroke, før Tower 10.

Fort Pembroke ble bygget i stjerneform i 1811. 100 mann ble brukt til byggingen, og da det var ferdig, var det montert seks kanoner, ett på hvert punkt av stjernen. Tyske festningsverk ble lagt til under andre verdenskrig.

Etter Tower 10 passerer du Michelin-restauranten Vraic, om du har lyst på et godt og spennende måltid. Vraic er for øvrig ordet for tang og tare på guernésiais, det lokale språket.

Såkalte Dolmen, gravhauger, finnes det mange av på Guernsey, og ved golfbanen kan man finne både La Varde og Les Fouaillages.

La Varde er den største og kanskje mest imponerende megalittiske strukturen som er bevart på Guernsey, og dateres tilbake til mellom 4000 og 2500 f.Kr., med en diameter på 18 meter og den største sluttsteinen som veier over ti tonn. La Varde ligger på L’Ancresse Common og ble oppdaget i 1811, og arkeologiske undersøkelser av stedet har avdekket brente og ubrente menneskebein, noe som indikerer at begravelser og kremasjoner ble holdt i kamrene. Flintstein, steinredskaper, keramikk og komplette krukker ble også funnet.

Like ved finner du Millenium Stone, tusenårssteinen, som ble reist i 1999. Du finner også festningsverk fra andre verdenskrig spredt rundt allmenningen som du kan utforske.

Les Fouaillages er en forhistorisk gravhaug som er 8000 år gammel og først ble oppdaget i 1976 etter en utilsiktet brann. Den regnes som et av de største menneskeskapte monumentene i Europa. Over 35 000 fascinerende funn er gjort på stedet, hvorav noen for tiden er utstilt på Guernsey Museum i Candie Gardens.

L’Ancresse Common huser en rekke historiske gravhauger, noe som gjør den til et must for historieelskere. For å komme dit, gå langs Les Amarreurs Road mot kysten, og du vil finne skilt som veileder deg.

Tower 11, best kjent som Rousse Tower ligger rett ved The Peninsula Hotel. Tårnet og batteriet er kombinert til en festning som beskyttet de vestlige innseilingene til Braye du Valle, som en gang skilte Clos du Valle fra resten av Guernsey. Batteriet med tre 24-punds og to 9-punds kanoner ble lagt til i 1804. Tårnet har tre etasjer og er åpent for publikum.

5 puber verdt å besøke på Guernsey:

The Ship & Crown

Man vet ikke nøyaktig når bygningen som huser puben Ship & Crown ble oppført, men sannsynligvis på 1800-tallet eller enda eldre. Bygningen var kjent som The Crown Hotel i hvert fall helt siden før første verdenskrig. Det var tidligere to puber i bygningen, The Ship & Crown og The Crow’s Nest, men er i dag slått sammen til én pub i tre etasjer.

I første etasje finner vi en «ordentlig» tradisjonell pub, som tilbyr et stort utvalg av fatøl, lagerøl og håndverksøl samt snacks fra baren. Ønsker du et lokalt brygg fra Kanaløyene anbefales øl fra Liberation Brewery, som også driver puben, eller en forfriskende Guernsey Rocquette’s sider.

For noe litt mer klassisk og avslappet, trenger du ikke lete lenger enn til baren i andre etasje som tilbyr et kvalitetsutvalg av øl, premium brennevin og viner.

På «Top Deck», som ligger i toppetasjen i den historiske bygningen, tilbys en fantastisk meny og utsikt. Spis og drikk i stilige og moderne omgivelser mens du nyter den fantastiske utsikten over havna og den vakre øya Herm.

Albion House Tavern

Ikke bare er denne puben en av Guernseys eldste, men den har også fått sitt navn i Guinness Book of World Records, for å være den puben som ligger nærmest en kirke på alle de britiske øyene. Kun 45 cm skiller pubens yttervegg og en gargouille (grotesk fabeldyr) på bykirken i St. Peter Port.

Albion House Tavern ble etablert i 1780 og har tre ulike barer, inkludert en sportsbar og en bar med utsikt over havnen og bykirka. Hver bar har sin egen unike stil. Baren i første etasje er innredet i et nautisk tema for å komplementere beliggenheten ved havnen. Baren foran, hvor gjestene kan nyte et måltid, har utsikt over marinaen, havnen og øyene utenfor.

Albion-menyen tilbyr alt fra tradisjonell klassisk pubmat til fristende, fantasifulle spesialiteter med en vinliste som matcher. Av øl tilbys bl.a. et utvalg fra Liberation Brewery, inkludert to skiftende typer fatøl i travle perioder. Det serveres kveldsmåltider, og de har et selskapslokale tilgjengelig for arrangementer.

Thomas de la Rue

Thomas de la Rue er en tradisjonell bypub som serverer klassiske barmåltider både til lunsj og kveld, med et utmerket utvalg av øl og britisk ale, inkludert den prisbelønte Liberation Ale fra Kanaløyene.

Hovedbaren, som er fordelt over to etasjer, fører direkte til shoppingområdet i historiske St. Peter Port, mens baren Front Room byr på en lys, moderne atmosfære og inkluderer en utendørsterrasse.

Om kvelden forvandles Thomas de la Rue til et av øyas populære møtesteder for liveunderholdning. Lokalbefolkningen og besøkende band opptrer hver helg, pluss ekstra kvelder gjennom sommeren.

Med utsikt over South Beach i St. Peter Port har Thomas De La Rue en historie som strekker seg over 200 år tilbake i tid. Puben er oppkalt etter trykkeren Thomas de la Rue (1793-1866) fra Guernsey som grunnla De La Rue plc (DLR), nå verdens største kommersielle sikkerhetstrykkeri og papirprodusent av bl.a. spillkort, pengesedler og frimerker.

Harbour Lights – Traditional Guernsey Pub

Denne puben som drives av Liberation Brewery, ligger rett ved busstasjonen, nær marinaene og parkeringsplassene på bryggene i St. Peter Port, og er et praktisk sted å besøke for såvel lokalbefolkningen og turister, som for besøkende seilere.

Fremfor alt er Harbor Lights en klassisk tradisjonell pub med biljardbord, dartskive og jukebox. Fotball sendes direkte på Sky Sports og hesteveddeløp på Racing Channel. Puben appellerer til arbeidere i havneområdet, fiskere og innbyggere i St. Peter Port som liker å ta en såkalt «no nonsense» halvliter med lokalbefolkningen.

Til tross for at det i de siste ti årene har vært en kraftig nedgang i antallet «ekte puber», både på Kanaløyene og på de britiske øyene generelt, fortsetter Harbor Lights å tilby et autentisk pubmiljø for sine mange stamgjester som nyter en førsteklasses halvliter med venner og likesinnede. Puben vant prisen Guernsey CAMRA Pub of the Year både i 2019 og 2020.

Puffin & Oyster

Puben var tidligere kjent som Le Houmet, men etter en oppussing nylig, både utvendig og innvendig, overtatt av Liberation Brewery og omdøpt til Puffin & Oyster. Den ligger på nordvestkysten av Guernsey med spektakulær panoramautsikt over Grand Havre-bukten. Stedet består av et stort bar- og restaurantområde med åpent kjøkken, mens det utendørs finnes en overbygd terrasse hvor du kan nyte havutsikten.

Baren serverer et bredt utvalg av fatøl, sider og lagerøl, med tre håndpumper som tapper et roterende utvalg av lokalt brygget «real ale».

Det åpne kjøkkenet gir en spesiell atmosfære til restauranten, hvor gjestene kan se kokkene fyre opp pizzaovnen eller lage spesialretter med sjømat. Forvandlingen er komplett med den nye åpne baren ved siden av store glassdører som åpnes ut mot terrassen.

Hvis du ikke bor på The Peninsula Hotel kommer du deg enklest hit med buss nr 31/32 fra St. Peter Port til bussholdeplassen Rousse Tower.

I St. Peter Port må du heller ikke gå glipp av Waffle & Co, som etter sigende selger de beste vaflene på hele Guernsey. Den ligger rett ved den kommersielle delen av båthavnen, dvs der du tar båtene til de andre kanaløyene og fastlandet fra, i klokketårnet rett ved billettkontoret til Travel Trident, som selger billetter til naboøya Herm.

Hotell: Jeg bodde på The Peninsula Hotel i kommunen Vale. Helt greit trestjerners hotell med basseng, restaurant og stor bar. Hotellet er et av de største på Guernsey. Pubrestauranten Puffin & Oyster ligger også bare et par hundre meter unna. Flere strender i nærheten. Det er ikke langt inn til St. Peter Port. Den raskeste kollektivforbindelsen er med buss nr. 31. Buss nr. 32 kjører samme rute, men motsatt retning, som tar litt lenger tid. Fra St. Peter Port bruker nr. 32 kortest tid. Alternativt kan du også reise med buss nr. 91 eller 92 rundt hele øya langs kysten.

Erik Drilen (besøkte Guernsey 11-16. juni 2026)

Da jeg fortalte venner og jobbkolleger om hvor jeg skulle reise på ferie, var det stort sett to svar jeg fikk: «Hvor er det?» eller «Åh, jeg misunner deg!»

Enten har man aldri hørt om Kanaløyene, eller så har man fulgt tv-seriene om detektiven Bergerac, og latt seg fascinere av Jersey og de andre små øyene som ligger mellom England og Frankrike. Eller man er eller har vært filatelist og hadde frimerker fra Jersey, Guernsey og Alderney i samlingen sin.

Er det vanlig å se nordmenn på Kanaløyene, eller The Channel Islands som de heter på engelsk? Jeg hørte folk som snakket norsk på pub i St. Helier på Jersey, og også på busstasjonen i St. Peter Port på Guernsey, så en del nordmenn reiser dit, men det er ikke et typisk feriemål for nordmenn.

Kanskje ikke like mange på Alderney, for han i innsjekkingsskranken på flyplassen der sa at han aldri hadde sett et norsk pass før. Men man blir ikke dårligere mottatt der av den grunn, heller tvert imot, for bartenderen i puben ved siden av hotellet der jeg bodde, som egentlig stengte kl 22.00, utvidet åpningstiden til over midnatt, bare fordi jeg var norsk, og fordi VM-kampen i fotball mellom Norge og Irak skulle gå på TV. Jeg ble til og med påspandert en halvliter av en av pubgjestene.

Mange tror at Jersey og de andre kanaløyene er en del av Storbritannia, men det er ikke tilfelle. De er heller ikke en del av United Kingdom. Jersey, eller offisielt Bailiwick of Jersey, har eget selvstyre, eget parlament og egne lover. Det samme gjelder Guernsey, mens øyene Alderney, Sark og Herm hører inn under Guernsey. Derimot er de britiske kronbesittelser, Crown Dependencies, og kong Charles er statsoverhode over øyene, men ikke med tittelen konge. Hans offisielle tittel på Kanaløyene er Hertug av Normandie, den samme tittelen som Vilhelm Erobreren hadde da han erobret England i 1066.

Men la meg begynne med Jersey, den største og mest folkerike av øyene. Det går ikke direktefly til Kanaløyene, men til Jersey kommer man seg enkelt med KLM fra flere flyplasser rundt omkring i Norge, med flybytte i Amsterdam. Eller man kan reise via London, men denne reiseruten kan bety en overnatting på Gatwick.

Det er ikke store avstandene på Jersey, og det er enkelt å komme seg rundt med buss. Du kan også ta rutebussen fra flyplassen til busstasjonen i hovedstaden St. Helier, som ikke ligger mange minuttene unna. I skrivende stund er prisen for én voksen GBP 2,75.

Prisen er den samme uansett hvor på Jersey du skal, og du tapper bare bank- eller kredittkortet ditt på automaten i bussen. Et dagspass koster GBP 10,50, så hvis du skal bruke en dag på sightseeing, skal det ikke mer enn fire bussturer til før det begynner å lønne seg. Det finnes pass for flere dager også. Busstasjonen ligger rett ved Liberation Square og Pomme d’Or Hotel, som er et av de mest populære hotellene i byen, om enn ikke det billigste.

Om hotellet du bor på ikke er helt nede i sentrum, er heller ikke taxiprisene fra flyplassen helt avskrekkende. Det tar 15-20 minutter til byen, og koster stort sett mellom 20 og 30 britiske pund, avhengig av trafikken og hvor du skal.

Også turistkontoret, Visitor Information Centre, ligger helt nede i sentrum av St. Helier, deler lokaler med Jersey Museum, og er et godt sted å planlegge oppholdet. Jersey Museum har også et kunstgalleri, og kan også varte opp med et viktoriansk hus.

Om du har planer om å besøke flere museer under oppholdet kan det raskt lønne seg å kjøpe et Heritage Pass. Seks museer er inkludert i passet, og det begynner å lønne seg allerede ved det fjerde besøket. Du kan også besøke museene så mange ganger du selv ønsker og har tid til i perioden med passet, uten å betale ekstra.

Bare et par hundre meter fra Jersey Museum ligger Maritime Museum & Occupation Tapestry Gallery, også det er inkludert i Heritagepasset. Et interaktivt museum som forteller deg om sjøfartshistorien og livet under den andre verdenskrigen på øya.

Med Heritagepasset får du femti prosent rabatt på amfibiebussen, buss som kjører på land og vann, og som tar deg med ut til Elizabeth Castle, som for øvrig også er inkludert i passet. Dette er sannsynligvis St. Heliers mest populære severdighet, og virkelig verdt å få med seg.

Du kan få guidet omvisning på den 2000 mål store øya, med en militærhistorie fra helt tilbake til 1500-tallet, om Sir Walter Raleigh, som var guvernør over Jersey, om da Kong Charles II søkte tilflukt der under den engelske borgerkrigen på midten av 1600-tallet, om slottet som var en viktig militær garnison og forsvarsbase for britene mot Napoleon og franskmennene, og om den tyske okkupasjonen under den andre verdenskrigen. Den eldste delen av øya er Eremitasjen, der Sankt Helier skal ha bodd for snart 1500 år siden.

De resterende tre severdighetene som er inkludert på Heritagepasset, må du du ut av St. Helier for å besøke. Men det er ikke noe problem. Den lille landsbyen Gorey ligger bare en snau halvtime med buss fra St. Helier, og bussen går hvert kvarter fra mandag til lørdag, og hver halvtime på søndag.

Middelalderslottet Mont Orgueil Castle ruver over landsbyen. Det mer enn 800 år gamle slottet er et must å besøke. Det flotteste, det største, et av de best bevarte slottene på Jersey, og et slott slik du forestiller deg fra middelalderen, med trapper, tårn og hemmelige rom. Slottet ligger også på et av de østligste punktene på øya, og på en klar dag ser du over til kysten av Frankrike, kun 22 km unna. Du kan få guidet omvisning på slottet.

Etter lunsj i Gorey, kan du fortsette med buss til La Hougue Bie Museum, som selvsagt også er inkludert på Heritagepasset. Bussturen tar mindre enn et kvarter. Dette er et friluftsmuseum, som kan by på et av verdens ti eldste byggverk, et neolittisk gravkammer, 6000 år gammelt, eldre enn pyramidene i Egypt. På toppen av La Hougue Bie står et kristent kapell, eller rettere sagt to kapell i ett bygg, fra 1500-tallet, og med en fantastisk utsikt. Det er også bygd en kopi av et langhus fra steinalderen på stedet.

For å komme til den sjette severdigheten hvor du kan bruke Heritagepasset, må du ta buss tilbake til St. Helier, og bytte der. Hør med sjåføren hvor du skal hoppe av, for Hamptonne Country Life Museum, ligger ikke helt ved hovedveien. Bussholdeplassen er ikke merket, men du krysser veien etter at bussen har kjørt videre, og følger en smal vei ca 500 m til du kommer til en klynge med bygninger som mest av alt får deg til å tro at du har kommet til Cotswolds i England.

Huset og gården Hamptonne kan dateres tilbake til 1400-tallet og gir deg et innblikk i hvordan gårdsdriften har vært drevet i århundrer på Jersey. Om du velger å bli med på den guidede turen vil du få et innblikk i hvordan eplecider ble laget før i tiden, på samme måte som den fortsatt lages på gården. Selvsagt får du også smake fra siste års produksjon.

Du vil også en innføring i hvordan livet på gården var før i tiden, samt lære om det lokale språket som ble snakket på øya, Jèrriais, en dialekt av normannerfransk, språket som snakkes i Normandie i Frankrike, litt fransk, litt norrønt etter vikingenes etterkommere som slo seg ned der, et språk som verken franskmenn eller engelskmenn forstår. Og mens du går rundt på gården og får høre morsomme historier, løper frittgående høner mellom beina på deg.

Husk å spørre gavebutikken på veien ut om bussen tilbake til St. Helier, den går nemlig ikke fra samme sted som du ble sluppet av. Den stopper foran bilverkstedet Mont Felard Garage.

Av severdigheter som ikke er med i Heritagepasset, er Jersey War Tunnels utvilsomt den viktigste. Dette museet, som består av mer enn tusen meter med tunneler i fjellet i St. Peter’s Valley, forteller historien om livet på Jersey under den tyske okkupasjonen i andre verdenskrig.

Det finnes tyske bunkere fra andre verdenskrig rundt hele øya. En av de viktigste og best bevarte er Battery Lothringen ved Noirmont Point, ytterst på neset sør for den lille byen St. Aubin. Det går buss nesten helt fram. Bunkerne er åpen kun på søndager for den som er interessert i krigshistorie. For øvrig er også St. Aubin verdt et besøk, med barer og restauranter langs havnepromenaden.

Som tidligere nevnt er det veldig enkelt å reise med buss på Jersey, og avstandene er ikke store. På en halvtime kan du komme helt på den andre siden av øya. Det er derimot ingen bussruter som går rundt hele øya. Fra enkelte steder kan du skifte og fortsette i samme retning, mens på andre steder må du tilbake via St. Helier for å bytte. Skrankepersonalet på busstasjon i St. Helier er veldig hjelpsomme og kjenner rutene utenat. De kan fortelle deg bussnummer, når neste buss går, og fra hvilken utgang den går fra uten å sjekke på skjermen. Jeg bare fortalte hvor jeg skulle, og personen bak skranken kunne fortelle at neste buss går om 5 minutter fra utgang H.

Allikevel er mange mer komfortabel med å delta på en guidet busstur. Tantivy Blue Coach Tours arrangerer daglige rundturer på Jersey. Fordelen med disse er at man får sett flere steder på kortere tid, og det er lagt inn stopp på steder som f.eks. Gorey, St. Brelade’s Bay, La Corbière og La Grève de Lecq. Ulempen er at stoppene ikke er lange nok til at man f.eks. kan besøke Mont Orgueil Castle.

St. Brelade’s Bay er kjent for den gylne sandstranda, som ble stemt fram som en av de tre beste strendene i Storbritannia av TripAdvisor Traveler’s Choice, og den regnes også som en av de tryggeste badestrendene på Jersey. Langs strandpromenaden, blant alle palmetrærne, er det også en rekke restauranter og kaféer, alt fra sjømat til pizzarestauranter, i tillegg til barer og strandkaféer.

På La Corbière kan du få med deg det ikoniske fyrtårnet, som er mer enn 150 år gammelt. Dette er også det vestligste punktet på Jersey, og tar i mot stormene fra Atlanterhavet. Fyret ligger på en tidevannsøy, og ved lavvann kan du gå langs en gangbro ut til fyrtårnet, forbi steinbassenger og sandstrender for å oppdage en del av øya som bare avsløres ved lavvann. Men vær oppmerksom – en alarm varsler besøkende når tidevannet er på vei tilbake og det er på tide å forlate gangbroen.

Jersey er det stedet på planeten vår som har den tredje største tidevannsforskjellen. Den kan utgjøre hele 12 meter, og ved fjære sjø dobles nesten størrelsen på hele øya. Vær også oppmerksom på at vannet stiger svært raskt, så vær forsiktig, og hold deg oppdatert med lokale tidevannstabeller.

St. Ouen’s Bay på vestkysten av Jersey er surfernes paradis, og kan skryte av å ha en av de eldste surfeklubbene i Europa. Den åtte kilometer lange stranda er et paradis for de som driver med sportslige aktiviteter, inkludert også blokart, kitesurfing, paragliding og windsurfing. På den gylne stranda er det også populært med grillfester på varme sommerkvelder.

Den skjermede La Grève de Lecq er en av de vakreste buktene og den mest populære stranda på nordkysten, og særlig barnefamilier liker denne stranda. Her kan du også legge ut på kanopadling, og utforske hemmelige strender langs kystlinjen. Ellers er det strandkafeer og puber her, som serverer alt fra østers til pubmat.

Puber verdt å besøke på Jersey:

Puben Cock & Bottle ligger ved Royal Square midt i sentrum av St. Helier. Den er en av de fire eldste pubene i byen. Skriftlige kilder forteller at den serverte øl på stedet allerede i 1834, mens bygningen skal være fra 1600-tallet. Uteserveringen på torget er det perfekte stedet å sitte på en varm solskinnsdag, og følge med på livet som passerer. Eies av Liberation Group, som også driver det største bryggeriet på Kanaløyene, Liberation Brewing Company.

The Peirson ligger rett ved siden av Cock and Bottle. Den er oppkalt etter major Francis Peirson, og inneholder historiske minner fra slaget om Jersey i 1781. Bygningen som huser puben skal være fra år 1717. To øl serveres alltid på tap, samt en og annen gjesteøl. Utmerket mat serveres til lunsj hele året, og det tilbys også kveldsmåltider om sommeren. Puben har et godt rykte blant både lokalbefolkningen og besøkende. Uteserveringen er veldig populær i sommermånedene.

The Lamplighter er en annen historisk pub i hjertet av St. Helier. Den ble åpnet i 1877, og vil feire sitt 150-årsjubileum i 2027. I forbindelse med dette har den majestetiske Britannia-fasaden, laget av en fengselsbetjent i 1877, nylig blitt pusset opp. Folk som kommer for å se fotball på puben, kommer sannsynligvis til å gå andre steder enn denne, mens andre, lokalbefolkningen og besøkende som oppsøker britisk pubkultur vil komme til The Lamplighter. Puben har en TV i hjørnet ved utgangsdøren, og som viser fotball, men den tar ikke vekk fokuset fra det som skjer i puben. Puben sies å være Jerseys mest populære pub, og om du stikker innom på kveldstid kan du ikke regne med å få sitteplass umiddelbart. Om du stikker innom midt på dagen, er det også mange gjester innom, men i det minste får du sitte med halvliteren din. De har åtte forskjellige ølsorter på tap, i tillegg til fire sorter cider og hele 180 forskjellige typer whisky. Har vunnet prisen CAMRA Pub of the Year på Jersey de siste fem årene.

Skal du se fotball bør du ta turen til Soleil, I hvert fall om du er fan av den skotske fotballklubben Celtic. Puben er offisielt listet som en Celtic Bar. Og er det skotsk øl du vil drikke, er dette stedet. Puben het tidligere Le Soleil Levante, «Soloppgang», og ble på folkemunne kalt Soly.

Er det levende musikk du ønsker er Troubadour stedet. De har live musikk på fredager og lørdager, ellers i uka sendes sport på pubens tv-skjermer. Bygningen er fra 1870-tallet, men det er ikke kjent hvor lenge puben har blitt drevet. De har uteservering på forsiden av puben, nær Liberation Square og småbåthavnen, som er veldig populær på varme sommerkvelder. De serverer øl fra Liberation Brewing Co. og Butcombe fra tappetårn.

En annen historisk bygning som har blitt konvertert til pub er The Post Horn. Bygningen er fra slutten av 1700-tallet, mens puben ble åpnet i 1971. Navnet har den fått fordi det var hjemmet til postmesteren i 1793, Jean Le Geyt. Fordi det er en verneverdig bygning, har den beholdt mange av sine opprinnelige historiske trekk. Puben serverer mat daglig og har et privat arrangementslokale i andre etasje kalt Postmaster’s Hall. De serverer real ale, og barteamet har blitt tildelt den ettertraktede prisen Cask Marque Award, som gis til puber som serverer den perfekte halvliteren gang på gang. De har også fått prisen for Best Tavern in Bloom for blomsterdekorasjonene på utsiden. Puben drives av Liberation Group.

På toppen av klippene over Portelet Bay nær St. Aubin, ligger Old Portelet Inn, tidligere kjent som Portelet Farm, en historisk perle som har ønsket øyboere velkommen helt siden 1500-tallet. En pub med ekte historie, med utsikt mot sjøen, og som har opparbeidet seg et rykte som Jerseys favorittfamiliepub på gammeldags vis, ved å være flink på det de gjør.

Dette sjarmerende etablissementet har sju forskjellige barer, som hver tilbyr sin egen unike atmosfære, fra den koselige Loft Bar med panoramautsikt over bukten, eller i en koselig lenestol ved peisen i Granite Bar. Gjestene kan nyte herlige antikke møbler mens de nyter dagens lunsj, inntar en halvliter øl eller nipper til en av deres signaturcocktailer. Eller de kan finne en plass i solen i hagen.

Bare en drøy kilometer fra Old Portelet Inn, ligger Old Smugglers Inn, enda en historisk perle, gjemt innerst inne i den lune Ouaisné-bukten (uttales Waynay) i St. Brelade. Puben regnes som et av Jerseys mest historiske og stemningsfulle vannhull. Opprinnelig to fiskerhytter fra 1200-tallet, har vertshuset utviklet seg gjennom århundrene og bevart sin rustikke sjarm med originalt granittarbeid, bjelker og peiser.

St. Brelade var en gang et beryktet tilfluktssted for sjørøvere, og vertshuset stammer fra en tid da pirater som kom inn i bukten nøt en øl eller to her, noe som gjorde det til et av de mest stemningsfulle smuglernes tilholdssteder på Kanaløyene.

Selvsagt har de aller fleste historiske bygningene med respekt for seg selv, er Old Smugglers Inn også hjem til et fastboende spøkelse – en mystisk kvinneskikkelse i svart kjole, som vandrer rundt i vertshuset før hun forsvinner. I dag er det lokale øl og ferskfanget sjømat som trekker øyboere og  besøkende til puben.

Trinity Arms ligger i den lille landsbyen Trinity, og er et herlig sted som perfekt kombinerer en koselig pubstemning på landet med en imponerende meny. Med vennlig personale som skaper en innbydende atmosfære, kan besøkende nyte klassiske pubretter som sjømat og biffer fra Plancha-grillen, eller nyte deres berømte søndagssteik sammen med prisvinnende øl. Puben eies av Liberation Group.

Trinity ser ut til å ligge langt utenfor St. Helier på kartet, men det tar ikke mange minutter med buss. På den ene bussruten, bør man allikevel passe på å gå av ved Trinity Parish Church, for ellers ender man opp med å bli med på en lang sløyfe før bussen endelig stopper ved Trinity Arms. Det er bare hundre meter å gå fra kirken til puben. Puben ligger heller ikke langt fra Jersey Zoo.

Hotell: Jeg bodde på Premier Inn Jersey St. Helier (Bath Street). Merk at det er to Premier Inn hoteller i St. Helier, Bath Street og Charing Cross. Det kan være greit å huske på forhånd hvis man f.eks. skal ta taxi til hotellet fra flyplassen. Helt greit hotell, med grei beliggenhet og gåavstand til sentrum, og en helt grei pris. Hotellet har en god deal på toretters middag til fast pris i restauranten, som inkluderer gratis frokost neste morgen på hotellet. Godt å ha i bakhodet hvis man ikke har frokost inkludert i romprisen.

OBS! En ting man må være oppmerksom på når man kommer til Kanaløyene. Om du er vant til å bruke mobilen som hjemme når du reiser i EU eller Storbritannia, så er ikke det tilfelle på Jersey eller de andre kanaløyene. Det er helt andre priser som gjelder enn det du er vant med fra Norge, EU og Storbritannia, både for å ringe, sende SMS og MMS, og ikke minst dyrere data, så det kan være lurt å skru av roaming på mobilen, eller kjøpe en datapakke fra mobiloperatøren din.

Erik Drilen (besøkte Jersey 6.-11. juni 2026)

Forfatteren George Orwell, kjent for boka «1984», hadde ikke mye godt å si om den engelske byen Sheffield. Faktisk kalte han den «the ugliest town in the Old World”, den styggeste byen i den gamle verden.

Sheffield, kjent som «Steel City», har historisk sett vært beryktet for å være en skitten industriell by på grunn av intens luftforurensing etter et par århundrer med stålproduksjon som gjorde bygningene svarte av sot, og et kallenavn som ble brukt på byen var «Smoky Sheffield», et navn som satt på byen til langt inn på 1900-tallet.

For oss nordmenn og mennesker i store deler av verden, har derimot «Made in Sheffield» vært et kvalitetsstempel på stålbestikk i mange tiår.

På 1950-tallet og utover startet opprenskingen. Flere eldre, forurensede slumområder ble revet og erstattet med nye og moderne hus, fabrikkproduksjonen ble renere, og soten på bygningene ble vasket vekk, noe som drastisk endret byens utseende.

I dag har Sheffield fått utmerkelsen som Englands grønneste by, og har flere trær pr innbygger enn noen annen by i Europa. Man skal ikke gå så veldig mange skritt rundt i byen før man ser grøntområdene i byen og de grønnkledte åsene rundt den.

Sheffield Botanical Gardens, som ble åpnet allerede i 1836, er verdt et besøk, med sine mer enn 5500 plantearter. Det ligger et lite stykke utenfor sentrum, snaue tre kilometer fra jernbanestasjonen.

Mer sentralt er Winter Garden, som er innendørs, og kan derfor godt besøkes på en regnværsdag. Med sin lengde på 70 meter og høyde på 22 meter, tilsvarende størrelsen på 5000 drivhus, er den ikke bare det største urbane glasshuset i Storbritannia, men også i hele Europa. Du kan finne mer enn 2500 planter fra hele verden her. Her kan du også sitte ned og slappe av med en kaffe og lette forfriskninger.

Under samme tak har du også tilgang til Millenium Gallery, som er Sheffields fremste reisemål for kunst, håndverk og design, og en av de best besøkte gratisattraksjonene i England. Her kan du se noe av Sheffields unike kulturarv, inkludert metallarbeid som gjorde byen verdensberømt, sammen med utstillinger av samtidskunst og design.

Også rett ved Winter Gardens ligger Graves Gallery, som er verdt et besøk, samt Lyceum Theatre og Crucible Theatre.

Heller ikke Sheffield Cathedral, også kjent som St Peter & St Paul’s Cathedral, ligger mange kvartalene herfra. Kirken ble opprinnelig bygget tidlig på 1100-tallet, og er den eldste bygningen i Sheffield som fortsatt er i bruk. På østveggen kan man også se steiner etter en enda eldre normannerkirke.

En kuriositet for de som liker spill er National Videogame Museum, Storbritannias eneste museum dedikert utelukkende til videospill. Museet byr på mer enn hundre spillbare utstillinger, der du kan få med deg historien og spille videospill fra mer enn de siste femti årene.

Når man først er i Sheffield, kommer man ikke utenom byens industrielle historie. Den finner man i et av byens største og viktigste museum, Kelham Island Museum.

Museet ligger i et av Sheffields eldste industriområder, på en over 900 år gammel menneskeskapt øy, like ved elva Don som renner gjennom byen. Gjennom mange interaktive gallerier forteller museet om byens rike historie, fra den industrielle revolusjonen for 300 år siden, fra lett håndverk og fagarbeid til masseproduksjon i moderne tid.

Hvordan var det å bo i Sheffield under den industrielle revolusjonen, gjennom viktoriatiden og de to verdenskrigene? Finn ut hvordan stålproduksjonen etablerte Sheffield som en av Englands viktigste industribyer, og hvorfor «Made in Sheffield» fremdeles er et internasjonalt kvalitetsstempel.

Verdt å få med seg er den rekonstruerte «Little Mesters Street», hvor du kan se to av de siste Little Mesters, travle i verkstedene sine. Noen av høydepunktene inkluderer transportgalleriene, komplett med den ikoniske Sheffield Simplex, et kjøretøy som ble bygget for å konkurrere med Rolls Royce, samt Hawley Gallery som huser over 100.000 gjenstander relatert til Sheffields verktøy-, bestikk- og sølvsmedindustri.

Man kommer heller ikke utenom River Don-motoren med sine 12.000 hestekrefter, den kraftigste fungerende dampmaskinen i Europa, og som startes to ganger om dagen, klokken 12.00 og 14.00. Museet er åpent fra søndag til torsdag, stengt på fredag og lørdag.

Mat og drikke i Sheffield

Kelham Island er også kjent som Sheffields mest spennende bydel for mat og drikke, eller som de sier der borte, Sheffield’s coolest foodie district. Her finner du mikrobryggerier, puber, gatekjøkken, restauranter og matmarked. Det arrangeres også såkalte guidede Food Tours i byen.

To puber som oftest nevnes på pubrunder som inkluderer Kelham Island er Fat Cat og Kelham Island Tavern. Kelham Island Brewery ligger rett ved siden av Fat Cat. Av andre puber i sentrum av Sheffield, som gjerne nevnes på såkalte ale trails er Sheffield Tap, Rutland Arms og Bath Hotel.

For den som ønsker å utforske byens craft beer, eller mikrobryggerier, så er det en trail for dette også, som inkluderer puber som The Old Shoe, Triple Point Brewery, Hop Hideout, Brewery of St Mars of the Desert og Kapital. Merk at Brewery of St Mars of the Desert (SMOD) ligger et stykke fra sentrum, og er åpent kun på fredager og lørdager, så sjekk gjerne åpningstidene, så det ikke blir noen bomtur. Men man få servert øl fra SMOD på enkelte andre puber, som f.eks. Hop Hideout.

På de fleste mikrobryggeripubene, og på en god del av de andre pubene, serveres det også mat. Men verdt å merke seg, at rett ved siden av puben Kapital i sentrum ligger Cambridge Street Collective Food Hall, Europas største spesialbygde mathall, med 20 kjøkken, ingen kjederestauranter, men mat fra alle hjørner av verden, inkludert Italia, Hellas, Palestina, Japan, Korea, Hong Kong, Thailand, Vietnam, Malaysia, Mexico, Etiopia og Eritrea.

Fotballens hjemby

Engelske fotballfans snakker ofte i store internasjonale fotballmesterskap at de skal ta med seg mesterskapet hjem. England er landet der fotballen oppstod, og Sheffield må i samme åndedrag kunne nevnes som fotballens hjemby.

Tre av verdens ti eldste fotballklubber som fortsatt eksisterer i dag kommer fra Sheffield, inkludert de to eldste. Som med historiske puber i Storbritannia er det vanskelig å bevise hvem som egentlig er eldst, da mange klubber opp gjennom årene har kalt seg verdens eldste, men mangler dokumentasjonen for å bevise det.

Etter mye gransking i klubbenes historie er det nå akseptert, samt anerkjent av FIFA og The Football Association (FA) at verdens eldste fotballklubb heter Sheffield FC. Ikke Sheffield Wednesday, ikke Sheffield United, men amatørklubben Sheffield FC som spiller på nivå 9 i det engelske ligasystemet. De ble etablert så langt tilbake som i 1857.

Som nevnt er også verdens nest eldste fotballklubb fra Sheffield: Hallam FC, etablert i 1860 og spiller i dag på nivå 8 i det engelske ligasystemet. Om de «bare» kan regne seg nummer to, så kan de til gjengjeld skryte av at de spiller på Sandygate Road, som er verdens eldste fotballbane. Mens Sheffield FC har skiftet baner flere ganger opp gjennom historien, har Hallam spilt på den samme banen gjennom hele sin historie.

Den tredje klubben fra byen på topp 10-listen er Sheffield Wednesday, som kan kalle seg verdens tiende eldste klubb, etablert i 1867. Den andre profesjonelle klubben i byen, Sheffield United, ble ikke etablert før i 1889, og kom ikke med på listen. Men en plass i rekordbøkene har de fått allikevel. De spiller på Bramall Lane Stadium, som er den eldste fotballbanen i verden hvor det fremdeles spilles profesjonelle fotballkamper. For øvrig har også Sheffield Wednesday og Sheffield FC tidligere spilt på Bramall Lane.

Jeg vil komme tilbake senere med et eget innlegg om verdens ti eldste fotballklubber.

Erik Drilen (besøkte Sheffield 31. mars – 2. april 2026)

Det er utrolig raskt og enkelt å komme seg fra by til by i England. Nesten hvor enn du skal går det tog direkte flere ganger om dagen. I påsken tok jeg en tur fra Manchester Piccadilly Station til Nottingham. Togturen tok nøyaktig 1 time 52 minutter. Om du befinner deg i London tar turen drøyt halvannen time fra St. Pancras Station.

Hotell

Jeg tok inn på Leonardo Hotel Nottingham, et moderne og rimelig 4-stjerners hotell 300 m fra jernbanestasjonen. Det ligger i gåavstand til det meste i sentrum av byen, det være seg Nottingham Castle, Lace Market eller fotballklubben Nottingham Forests hjemmebane.

Verdt å se

Først tok jeg turen til Nottingham Castle, da det i dette området byens eldste historie kommer fra.

Når du er i Nottingham er det umulig å unngå Robin Hood. Du finner statuen av ham på plassen nedenfor inngangen til slottet, du finner ham på både på og i butikkene, på informasjonsskilt og plaketter, ja, faktisk på det meste.

Så er spørsmålet: Har Robin Hood noen gang levd? Det finnes ikke noe bevis for det, dessverre, så vi må nok leve med at det er en legende på lik linje med kong Arthur en god stund til. I følge historiene var han en jarl som hadde blitt fratatt tittelen sin, og som levde på kong Richard I Løvehjertes tid, dvs rundt 1190-årene. Andre historier går på at han var en simpel tyv. Kanskje var han en ubetydelig tyv som fikk fantasifulle historier spunnet om sin person på samme måte som Dick Turpin, som jeg skrev om i innlegget om York. I hvert fall, de første skriftlige historiene om Robin Hood fantes allerede så tidlig som i år 1261. Kanskje er det en kjerne av sannhet i legenden?

De første som slo seg ned i området på 500-tallet kalte landsbyen for Snotingaham, som betydde hjemmet til en person ved navn Snot og hans familie. Navnet, til lettelse for de som bor der i dag, endret seg etter hvert til Nottingham. For hvem vil vel bli kalt en «snot», som på engelsk kan bety en arrogant person, eller en hoven blei om du vil?

På 800-tallet kom vikingene, som slo seg ned på stedet der Nottingham Castle og Lace Market ligger i dag. På stedet der slottet ligger i dag, bygde de en borg med vollgrav rundt. I året 919 ble byen erobret av kong Edvard den eldre, og det ble bygget en bru over elva Trent.

I 1066 inntok Vilhelm Erobreren England, med det også kontrollen over Nottingham. Det ble bygget en ny borg, i tre, da den forrige hadde forfalt. Som kjent er ikke tre et særlig holdbart materiale, i hvert fall ikke historisk sett. Allerede under kong Henry II på siste halvdel av 1100-tallet, ble en ny borg bygd i stein.

Da Richard Løvehjerte kom tilbake fra korstogene til Jerusalem i 1194, var det prins John og sheriffen av Nottingham, som hadde okkupert borgen. Det var her det siste slaget stod, da Richard Løvehjerte erobret borgen, og det var her Robin Hood kom inn i historien, på kongens side. Men nedskrevet først i 1261.

I århundrene som fulgte ble Nottingham Castle brukt som kongelig residens. Helt fram til midten av 1600-tallet, under den engelske borgerkrigen, da slottet ble rasert, og forlatt i en tilstand som skulle forhindre at det skulle bli brukt som en kongelig bolig igjen.

Et palass ble dog bygget på stedet, ferdigstilt av den 2. hertugen av Newcastle, etter sin fars død i 1676. Men heller ikke dette fikk stå. På begynnelsen av 1800-tallet ble slummen i Nottingham beskrevet som den verste slummen i det britiske imperiet utenfor India, og et folkeopprør i Nottinghams slum i 1831 førte til at palasset ble brent ned.

Da det ble reist igjen i 1875 var det ikke lenger som et kongelig palass, men som Nottingham Castle Museum og kunstgalleri, som det også er i dag.

Noe som stod igjen, og fortsatt intakt, fra den gamle borgen, er kjellerrommene og grottene i Castle Rock, i dag kjent som Mortimer’s Cave. Du kan i dag melde deg på en guidet tur i disse, og få en innføring i Nottinghams historie, samt hvordan og hvorfor disse grottene ble laget. Påmelding i Nottingham Castle Museum.

Nottingham er kjent som «The City of Caves», og det skal finnes over 900 av de under byens gater. Mens Mortimer’s Cave har en kongelig og heller grotesk historie, finnes det mange grotter rundt omkring i Nottingham, alle laget for hånd i sandsteinsgrunnen Nottingham er bygget på.

Grottene ble brukt til alt fra smugling, ølkjellere og til lagring av varer. Til og med boliger for byens fattigste. Helt siden middelalderen har grotter i byen vært brukt til garverier, og i dag er Nottingham kjent som den eneste byen i hele Storbritannia med et underjordisk garveri. Under andre verdenskrig ble de også brukt som bomberom. Du kan melde deg på turer inn i City of Caves gjennom National Justice Museum.

Englands eldste vertshus?

Et vertshus ved navn Ye Olde Trip to Jerusalem ligger rett under Nottingham Castle. De kaller seg Englands eldste vertshus, grunnlagt i 1189, med andre ord helt siden Robin Hood i følge legendene skal ha herjet i Sherwood Forest. Nå finnes det mange puber og vertshus i England som kaller seg landets eldste, og de har til felles at ingen av de kan dokumentere at de faktisk er så gamle, da det så langt ikke er funnet skriftlige kilder som kan bekrefte at de eksisterte på den tiden.

For Ye Olde Trip to Jerusalem sitt vedkommende skal det sies at selve bygningsstrukturen er fra 1500-tallet, men samtidig har den tilgang til middelaldergrottene gjennom ølkjellerne. Grottene er datert til rundt 1250. Men dermed ikke sagt at puben ikke er verdt et besøk. Det er så absolutt en historisk pub. Om du kommer dit på en søndag, prøv gjerne deres Sunday Roast til middag.

Lace Market og Hockley

Lace Market er ikke et marked, men en bydel av Nottingham, som sammen med Hockley utgjør området i byen som har vært bebodd lengst. Mer enn tusen års historie ligger begravd under gatene her, og det var her vikingene slo seg ned da de kom til Nottingham.

Århundrer senere ble Lace Market byens industrisenter, og sentrum for det britiske imperiets kniplingsindustri. I dag huser de viktorianske lagerbygningene i rød murstein kreative bedrifter, motebutikker, gastropuber, eksklusive barer og et stort utvalg restauranter.

National Justice Museum ligger også i denne bydelen, hvor du bl.a. kan se Oscar Wildes celledør utstilt, samt melde deg på guidede turer i City of Caves. Den vernede bygningen huser også to rettssaler som stammer fra 1300-tallet, et underjordisk fengsel fra 1449, samt et rettersted.

Rett over gaten ligger St. Mary’s Church, som ble nevnt i Domesday Book fra 1086, og det antas at det har stått en kirke her helt siden sakserne regjerte. Vilhelm Erobreren ønsket oversikt over riket han hadde erobret i 1066, hvem som eide hva, og hvor mye skatt han kunne kreve inn. Det var dette som var skrevet i Domesday Book, eller dommedagsboken. Den regnes som en av de viktigste kildene til engelsk middelalderhistorie, og oppbevares i The National Archives i London.

Dagens kirke på stedet er fra 1400-tallet, den største av Nottinghams middelalderbygninger. Én av kun fem vernede bygninger av grad I i byen. Kirken er kjent for sin enestående arkitektur og er av historisk interesse.

Lenger ned i gaten finner du enda en kirke, opprinnelig viktoriansk gotisk stil fra 1876, kjent som High Pavement Chapel. Også dette en vernet bygning, av grad II. Det er bare det at du vil bli overrasket når du går inn i den. Vakker glassmosaikk også her, men den fungerer ikke lenger som en kirke, men som restaurant og bar under navnet Pitcher & Piano. Utvilsomt en av de mest særegne barene i Nottingham. I disse tider med kirker rundt omkring i landet som holder stengt, kunne det også ha vært et alternativ for kirker i Norge?

Av andre barer verdt å nevne er Malt Cross, ligger litt lenger bort, vest for den gamle markedsplassen. Opprinnelig en viktoriansk dansesal. Det buede glasstaket og mesaninetasjen er det som gir baren dens fremtoning og atmosfære. Akustikken gjør det til et flott sted for livemusikk, og et virkelig flott sted å ta en halvliter.

Om du ønsker å besøke et mikrobryggeri, kan Angel Microbrewery også anbefales.

I motsetning til Lace Market utstråler Hockley en bohemsk sjarm. Her finner du bruktbokhandlere, juvelbutikker, stilige frisørsalonger og tatoveringsstudioer. Og ikke minst bortgjemte små barer i smugene, samt kafeer og restauranter i gatene. Dette er bydelen for diverse musikkfestivaler og Pride.

Old Market Square

Den gamle markedsplassen, eller torget, regnes som sentrum av Nottingham. Da den ble anlagt for rundt 800 år siden skilte den byen mellom normannernes bosetting rundt Castle Rock og angelsakserne som bodde i Lace Market. De to byene var en gang delt av en mur, og derfor ble torget et viktig markedspunkt.

Plassen, som er bilfri, er Englands nest største torg, bare overgått av Trafalgar Square i London, og blir ofte brukt til store lokale arrangementer, messer, konserter og utstillinger. Når byens største fotballklubb Nottingham Forest har vunnet troféer, har feiringen vært foran folkemengder på torget. Byens julemarked holdes også her.

Den østlige enden av torget domineres av Council House, som fungerer som Nottinghams rådhus. Løvestatuen til venstre foran bygningen er en av byens mest kjente møteplasser.

Den alle første provinsielle banken i England, Smith’s Bank, ble etablert rett ved siden av i 1688. I dag er det National Westminster Bank som holder til i de samme lokalene. Rett ved siden av ligger også Nottingham Exchange, i dag kjent som kjøpesenteret Exchange Arcade.

Like ved torget vil du også finne en statue av Brian Clough, Nottingham Forests legendariske og mest suksessfulle manager, samt byens Speakers’ Corner, det første offisielle Speakers’ Corner utenfor London, åpnet av Jack Straw, som var justisminister for Storbritannia, da den ble åpnet i 2009.

Theatre Royal & Royal Concert Hall ligger også nær torget.

Notts County FC og Nottingham Forest FC

To av verdens eldste fotballklubber kommer fra Nottingham. Notts County regnes som verdens eldste profesjonelle fotballklubb, grunnlagt i 1862, og spiller i dag i League Two (nivå 4 i det engelske ligasystemet).

Nottingham Forest er for tiden Englands eldste Premier League-klubb, grunnlagt i 1865. Forest er den mest suksessrike av de to klubbene, og arrangerer daglig stadion- og museumsturer. Begge klubbene har supporterbutikk der du kan kjøpe suvenirer og klubbeffekter i klubbenes farger.

Klubbene ligger på hver sin side av elva Trent, forbundet av den historiske Trent Bridge. Den første Trent Bridge kan dateres tilbake til middelalderen, og skal ha blitt konstruert så tidlig som år 920. Den sies å ha vært den eneste brua over Trent, og at Nottingham Castle skal ha blitt bygget for å passe på hvem som krysset den. Flere ganger har brua blitt ødelagt av flom og gjenreist. Dagens bru ble åpnet i 1871.

Jeg vil komme tilbake senere med et innlegg om verdens eldste fotballklubber.

Wollaton Hall, Gardens and Deer Park

Om du synes å ha sett Wollaton Hall før, så kan det stemme. Den var nemlig Wayne Manor, eller Bruce Waynes hjem, i Batman-filmen «The Dark Knight Rises». Denne 1500-talls herregården i elisabethansk stil var det perfekte «fantasy-gotiske» bakteppet for en hagefest om kvelden, og hallen ble også brukt for visse innendørsscener.

Wollaton Hall ble opprinnelig bygd som hjem for Sir Francis Willoughby og var bosted for hans familie og etterkommere helt til slutten av 1800-tallet, da herskapshuset ble solgt til Nottingham by.

Willoughby-familien var kjent som en familie med oppdagelsesreisende, og siden Sir Hugh Willoughby døde på en arktisk ekspedisjon, var det ganske naturlig at Wollaton Hall ble Nottinghams naturhistoriske museum. Den vakre bygningen er vernet av grad I.

Nottingham Industrial Museum ligger også på eiendommen, i den historiske stallen fra 1600-tallet like ved hovedbygningen. Den viser Nottinghams industriarv med utstilling av kniplingsmaskiner som forteller om byens kniplings- og tekstilindustrihistorie, i tillegg til veteranbiler og en samling med dampmaskiner, trikker og trolleybusser.

Hjorteparken er også verdt å få med seg. Historien for denne parken går helt tilbake til kong Henrik VIIIs tid på 1500-tallet, da parken var et privat jaktområde for den lokale adelen. I dag kan du beskue hjortene i sitt naturlige habitat, der de beiter fredelig i parken. Det anbefales ikke å gå for nærme dyrene, men å holde litt avstand.

Like ved Wollaton Hall er det også en vakkert velstelt rosehage, perfekt for en piknik. Camellia House, også i det samme området, er et av de eldste drivhusene av støpejern og glass i Storbritannia, bygd i 1823.

Wollaton Hall ligger ca 5 km fra sentrum av Nottingham, og det anbefales å ta buss eller taxi for å komme seg dit.

Colwick Hall Hotel

Colwick Hall ligger tre kilometer fra sentrum av Nottingham, men er like fullt verdt et besøk. Det er et herskapshus i palladiansk arkitekturstil, bygd i 1776, på tuftene av et hus datert helt tilbake til minst 1225, eid av Sir Reginald de Colwick. Da Sir William de Colwick døde i 1362, ble herregården overført til Byron-familien gjennom et ekteskap med datteren Joan. Colwick Hall forble sete for den første Lord Byron frem til den sjette og berømte poeten Lord Byron omtrent 400 år senere, da de flyttet til Newstead Abbey, nord for Nottingham.

I dag er det et hotell med 16 luksuriøse og individuelt designede soverom. Hotellet regnes som det ideelle bryllupshotellet, da de kan ta imot 500 bryllupsgjester til gallamiddag.

Restauranten Byron’s Brasserie anbefales også, da de har et overdådig utvalg av retter til lunsj og middag. Også et populært sted i Nottingham for afternoon tea.

Castle Rock Brewery – The Vat & Fiddle

Castle Rock Brewery heter et bryggeri i Nottingham, som har hentet hjem en rekke priser for beste øl og beste bryggeri flere ganger i England, og som eier et tyvetalls puber i Nottingham og nærliggende byer, inkludert Derby og Sheffield. De holder til på Queensbridge Road, bare et par hundre meter fra Nottinghams jernbanestasjon. Der finner man også bryggeriets taphouse, eller bryggeripub, The Vat & Fiddle.

Puben ligger i en art deco-bygning fra 1930-tallet under det ikoniske blå tårnet til Castle Rock Brewery. Det består av flere koselige områder med det tilstøtende Golding’s Room og besøkssenteret. Denne puben har det beste utvalget av de mer enn 30 ølsortene som brygges ved bryggeriet. I tillegg kan de by på øl fra gjestebryggerier og engelsk cider av høyeste kvalitet.

Bak puben strekker en stor ølhage seg ut i bryggeriets gårdsplass. Det er det perfekte stedet å nyte ettermiddagssolen og den ferskeste halvliteren.

Jeg fikk ikke besøkt Robin Hoods Sherwood Forest i denne omgang. Den ligger et stykke fra byen, og krever en hel dag.

Erik Drilen (besøkte Nottingham 29.-31. mars 2026)

I de fleste større byer finnes det steder som sjelden blir omtalt i turistbrosjyrene, og ofte er det innehaverne som ikke ønsker å reklamere. Det er slettes ikke nødvendig, for de som går der, som oftest lokalbefolkningen, vet å fortelle om det til sine venner, og da er de sikret en jevn strøm av kunder allikevel.

Et slikt sted er Temple of Convenience, eller bare The Temple som det er kjent som. Mens puber som Circus Tavern og Grey Horse kniver om hvilken pub som er den minste i Manchester, er det The Temple som rettmessig kan kalle seg det.

Bekvemmelighetens tempel, er nok med hentydning til det som var der før, nemlig et viktoriansk underjordisk offentlig toalett fra 1800-tallet like ved Oxford Street. Mens de andre offentlige toalettene i byen for lengst er revet og fjernet, står denne støtt.

Pissoarene og doskålene er fjernet, bortsett fra det ene avlukket som er forbeholdt gjestene. Vegger, gulv og tak er selvsagt pusset opp, men de har valgt å beholde flislagte vegger og gulv som et minne fra før i tiden. Også med skribleriene og graffitien på veggene.

Men altså, i dag er det en bar, og har selvsagt fått innredet en bardisk, jukebox, bandplakater på veggene, samt bord og sitteplasser til 35 personer. På finværsdager om sommeren er det også mulig å sitte ute på gatenivå og nyte halvliteren.

Beliggenheten på Great Bridgewater Street, like ved konserthallen Bridgewater Hall, har opp gjennom årene ført hundrevis av unge musikere og band til baren. Blant annet var det favorittbaren til Guy Garvey i indiebandet Elbow, da han bodde i Manchester, og han sang om The Temple i sangen «Grounds for Divorce» og beskrev den som «a hole in my neighbourhood down which of late I cannot help but fall».

Og om du er alene når du kommer til The Temple? Intet problem. Da jeg kom dit kjente jeg ingen. Da jeg forlot puben kjente jeg alle. Befolkningen i Manchester er veldig lett å komme i kontakt med.

Mens jeg var på The Temple, fikk jeg veldig god kontakt med et par som skulle på konsert. De kunne også fortelle meg om et annet sted jeg burde besøke: The Washhouse.

Det kan med rette sies å være en av Manchesters hemmelige cocktailbarer. Den ligger på gata Shudehill, like ved det store Arndale Shopping Centre og underholdningssenteret Printworks. Når du står utenfor, ikke forvent noe som tilnærmet minner om en bar. Om du ikke vet hva du kikker etter, finner du den ikke.

Når du står utenfor blir du møtt av en åpen dør og et skilt som sier Washhouse. Det som derimot møter deg er et lite rom med vaskemaskiner og klesvask. Ingen dør videre.

Så hvordan kommer man seg inn i en bar som offisielt ikke eksisterer? For det første trenger du en bordreservasjon, som du bestiller via hjemmesiden deres. Om du ringer, si at du skal bestille en klesvask, hvilket de ikke tilbyr. Eller du kan være heldig som meg, som bare møtte opp uten reservasjon.

Men hva gjør du når du står der blant vaskemaskinene og ikke ser noen dør videre. For det første skal du bare ignorere mannen som later som han står og venter på at tørketrommelen skal gjøre seg ferdig. Du løfter røret på telefonen på veggen, sier at du har noen skitne klær du gjerne vil vaske, og kommer i kontakt med en stemme som spør om du har en reservasjon.

Når du har bekreftet, eller som jeg, som ikke hadde noen reservasjon, fikk bekreftet at de hadde ledig bord, åpner mannen som venter på tørketrommelen den skjulte døra videre inn i en japanskinspirert cocktailbar. De serverer alt fra cocktails til brennevin, øl og champagne. Det litt morsomme med denne baren er at alle går inn gjennom den skjulte døra, men ingen kommer ut. Utgangen er nemlig mot gaten på baksiden av bygningen.

Husk å ikke fortelle noen om baren. Den eksisterer jo ikke. Forstått?

Erik Drilen (besøkte Manchester 27. – 29. mars 2026)