Med sine drøyt 210.000 innbyggere er Burgas den fjerde største byen i Bulgaria, og ligger innerst i Svartehavsbukta mellom Nessebar og Sozopol, som jeg har skrevet om nylig. Byen er også omringet av tre innsjøer i nord, vest og sør.

De fleste tilreisende som ankommer Burgas internasjonale lufthavn, bor gjerne i de nevnte feriedestinasjonene Nessebar/Sunny Beach og Sozopol, men de siste årene har stadig flere oppdaget byens maritime sjarm og kulturfestivaler, og den har faktisk flere kilometer med flotte strender, for den som ønsker å kombinere med badeferie uten å dra til de mest populære badedestinasjonene. Byen har også en rekke severdigheter, som jeg vil komme tilbake til nedenfor.

Burgas, slik vi kjenner den i dag, er en forholdsvis ung by. Noen sier den ble grunnlagt en gang på 1600-tallet, da den var en fiskerlandsby, mens andre regner året 1878, da bulgarerne ble frigjort fra osmanerne, som året da byen ble grunnlagt.

Allikevel finnes det spor fra sivilisasjoner helt tilbake til thrakerne for 3000 år siden. Da lå det en by ved navn Pyrgos, som for øvrig er det greske navnet for Burgas, her. Det er særlig etter jernbanen kom (1890) og forbandt byen med Sofia, og utbedringer av havnen (1904), at byen for alvor begynte å vokse.

Noen av de største slagene i bulgarsk historie mot det bysantinske riket stod også i Burgas. Spesielt slagene i år 708 (Khan Tervel) i Anhialo rett nord for byen, og 792 (Khan Kardam) ved Karnobat-festningen Markeli i Burgas-regionen, var to av slagene som etablerte Bulgaria som en stat.

For den som er historieinteressert er de fire regionale historiske museene et godt sted å begynne. Du kan kjøpe én billett, som gir deg inngang til alle fire, og som alle ligger i en gangavstand mindre enn fem minutter fra hverandre:

Det arkeologiske museet er sannsynligvis det flotteste av alle Burgas’ museer. Bygget i seg selv er fra 1894, og var tidligere en jenteskole. I museet finner du lagret gjenstander og dokumenter relatert til arkeologiske undersøkelser i hele Burgas-regionen – mange gjenstander fra de thrakiske, greske, romerske, bysantinske, gamle bulgarske og osmanske kulturene, deriblant en godt bevart trekiste til en thrakisk høvding, greske statuer i marmor, og en interessant utstilling av kvinnepynt fra 1000-tallet.

Det historiske museet ligger i en vakker bygning, bygd i 1901 etter design av den italienske arkitekten Riccardo Toscani. Utstillingen er knyttet til byens og regionens historie. Den politiske, kulturelle og økonomiske historien til Burgas presenteres her, fra antikken fram til i dag, gjennom tekster, bilder, retrointeriør, originale dokumenter og utstillinger.

Det etnografiske museet ligger i en vakker bygning fra midten av 1800-tallet, som i seg selv er et landemerke i byen, rett ved siden av den ortodokse kirken «Sankt Kyrillos og Sankt Methodios». Museet viser den tradisjonelle kulturen og hverdagslivet i det gamle Burgas. Den permanente utstillingen viser en vakker samling av bulgarske tradisjonelle kostymer fra alle etnografiske grupper i Burgas-området.

Det naturhistoriske museet i Burgas er det eneste i sitt slag på den sørøstlige Svartehavskysten. Utstillingen viser den geohistoriske utviklingen og det moderne naturmangfoldet i Sørøst-Bulgaria og bidrar til å beskytte den unike naturen i området. Museet inkluderer bl.a. unike samlinger av steiner, flora og fauna i Strandzhafjellene, og fuglelivet langs innsjøområdet ved Burgas.

Av andre severdigheter verdt å få med seg i Burgas, kan nevnes:

Sankt Kyrillos og Sankt Methodioskatedralen (Saints Cyril and Methodius), oppkalt etter helgenbrødrene Kyrillos og Methodios, som foruten å være misjonærer for kristendommen blant det slaviske folk, også skapte det kyrilliske alfabetet. Kirken, som er den største i Burgas og en av de vakreste i Bulgaria, ble bygget i årene mellom 1897 – 1907 etter design av den italienske arkitekten Ricardo Toscani. Det vakre glassmaleriet over hovedinngangen til kirken skildrer livet til Kyrillos og Methodios. For øvrig ble glassmaleriene malt av de berømte bulgarske kunstnerne Gyudzhenkov og Kozhuharov, som også malte glassmaleriene i St. Alexander Nevskikirken i Bulgarias hovedstad Sofia.

Utelivet i Burgas er livlig og variert, og byen kan by på et stort utvalg barer, puber og nattklubber, spesielt i og rundt gågaten Aleksandrovska, som forbinder buss- og jernbanestajonen med Troikataplassen. Enten du ønsker høy partyfaktor med DJ og dansing, eller nyte en drink på en trivelig bar, vil du finne noe som passer for deg i Burgas.

På Aleksandrovska finner man også noen severdigheter verdt å få med seg, som f.eks. kompasset, som er byens arkitektoniske nullpunkt. Et vakkert og dekorativt «kumlokk» i bronse, med piler som viser himmelretningene, og som har fire symboler hvor treforken symboliserer havets gud; tre fisker som symboliserer både Kristus og lokalbefolkningens levebrød før i tiden, nemlig fisket; Argo, argonautenes skip, som symboliserer havna og skipstrafikken i Svartehavet; mens laurbærkransen symboliserer suksess og berømmelse for de lokale kunstnerne. Hvis du ikke vet hvor du vet hvor du skal starte sightseeingen i Burgas, kan dette være et greit sted å starte. Ellers er ikke turistkontoret langt unna.

Arka Sv. Nikolaĭ Chudotvorets, eller «the Arch of St. Nikolay Miracleworker», som det også står på kartet, ligger i en sidegate, få meter fra kompasset. Monumentet av St. Nikolas, Burgas’ skytshelgen, er en bue av metall og stein. Det sies at hvis du går under buen, vil du bli helbredet for sykdommer og ladet med ny energi og styrke, gitt av helgenen. Hvis man er sterk nok i troen, kanskje?

6. desember er St. Nikolas-dagen, og av alle byene i Bulgaria er Burgas den byen som feirer denne dagen med mest entusiasme og de største festene. Denne dagen inkluderer en parade ledet av borgermesteren og prester fra byen, kasting av kranser på havet, servering av fiskesuppe, konserter over hele byen, fester og fyrverkeri. Om du er i byen på denne tiden av året, gå ikke glipp av muligheten til å føle gjestfriheten fra befolkningen.

Boy and Fox står det gjerne avmerket som på kartet, men offisielt er dette kunstverket like ved St. Nikolas-buen og Statsoperaen, et samarbeid mellom Stanislav Trifonov (NASIMO) og Ivan Yankov (Esteo), dedikert til den europeiske mobilitetsuka, og forestiller Den lille Prinsen av den franske forfatteren Antoine de Saint-Exupéry. Hensikten med mobilitetsuka er å få folk til å tenke over sine egne reisevaner, og til oftere å gå, sykle eller reise kollektivt.

Et av de kjente symbolene i Burgas er klokken rett ved turistkontoret på Alexandrovska. Den ble satt opp på begynnelsen av 1900-tallet og har vært møtested å møte venner i generasjoner av befolkningen i Burgas. Mange first dates og nyforelskede har truffet hverandre her. Lokalbefolkningen spøker gjerne med at hvis du er alene og ikke har annet å gjøre, kan du stille deg ved klokken og late som om du venter på noen, og ingen vil tro at du er alene. Er du heldig skal du se at noen dukker opp for å holde deg med selskap også.

Grammofonen er et av byens mest kjente monumenter, på lik linje med kompasset og klokka. Den står på Aleko Bogoridigata. i den eldste delen av byen, som er kjent for sine arkitektoniske perler. Det to meter høye monumentet er designet av den talentfulle kunstneren Rusi Stoyanov. Du kan også snurre på grammofonsveiva, og det sies blant lokalbefolkningen at om du sveiver på den og lytter veldig nøye, kan du høre navnet på den som elsker deg. Om det er sant eller ikke, det skader ikke å prøve.

En av de største attraksjonene i Burgas er utvilsomt Sea Garden (Morska Gradina på bulgarsk),en park som dekker et område på rundt 72.000 kvadratmeter, der du har anledning til å koble av fra byens kjas og mas bare få meter unna. Det finnes en rekke gangveier som tar deg rundt blant de velholdte blomsterhagene, fontenene og de unike statuene som du finner over hele parken. Det finnes til og med fornøyelsespark, et ridesenter og et friluftsteater. En dinosaurpark for barn er det også. Og selvsagt finnes det mange restauranter, kaféer og barer.

Om du besøker Burgas på sommeren, er det også verdt å få med seg sandskulpturfestivalen. Jeg besøkte byen for tidlig på sommeren.

I den ene enden av Sea Garden har du havna med byens fyrtårn og et par kaféer og restauranter. Om du kommer fra den eldste delen av byen, fra Aleko Bogoridigata, og går rett gjennom parken mot stranden, kommer du til den såkalte panoramaterassen, med fantastisk utsikt over havna i sør, piren og stranda rett nedenfor og nordover. Her ligger også Morsko Kazino, eller Sea Casino, som i dag stort sett brukes til konserter, teater, filmkvelder og bryllupsseremonier.

Den opprinnelige piren ble bygget i 1936, i stål og med trepromenade til de kommunale sjøbadene. Det ble knyttet til kasinoet med elegante steintrapper. På 1980-tallet ble piren erstattet med en ny i betong. Ikke like attraktiv, men har fortsatt å være et favorittsted for badende og mennesker på kveldstur.

Hvert år på Yordanovden, epifani eller åpenbaring den 6. januar, en tradisjonell ortodoks religiøs seremoni der presten kaster et krusifiks i det iskalde vannet fra piren, mens modige unge menn kjemper om å være den første til å finne det. På St. Nikolas’ dag den 6. desember kaster folk kranser i havet fra piren for å minnes omkomne fiskere og sjømenn.

Den nesten tre kilometer lange Burgasstranden står ikke noe tilbake for strendene i Sunny Beach lenger nord. Det er en fin gyllen strand med mange solsenger, parasoller, strandkaféer og restauranter, og ligger ikke langt fra sentrum av byen. Lenger nord for sentrum kan du prøve deg på kitesurfing.

En av de tre innsjøene rundt Burgas, Atanasovsko, er en veldig spektakulær innsjø. Ikke bare er den et av de viktigste fuglereservatene i Bulgaria, men helt i sør, nærmest byen og bare få meter fra Svartehavet, er den kjent som Pink Lake, eller den rosa sjøen. Du kan gå eller sykle de tre kilometrene langs strandpromenaden til du kommer til den, eller du kan ta taxi rundt innsjøen.

De naturlige bassengene med helbredende gjørme og lut i friluft i Burgas er det største utendørs SPA-senteret og blir besøkt av så vel byens innbyggere som av tilreisende til byen. Den svarte gjørmen skal ha en bevist medisinsk effekt. Ikke bare reduserer den hevelser og smerte, leger sår og arrdannelser, men skal også forbedre stoffskiftet og regenerative prosesser. Gjørmen bringer også kalsium, jod og fosfor til huden, og skal virke helbredende på hudsykdommer, men også bl.a. på leddgikt, skiveprolaps, senebetennelse og gynekologiske problemer. Og innsjøen er faktisk rosa.

Burgas har en rekke festivaler gjennom året, alt fra den allerede nevnte sandskulpturfestivalen, til musikkfestivaler i alle sjangere. Den internasjonale folklorefestivalen er verdt å nevne, men også alt fra rock til jazz og opera har fått sin plass i byen.

Fra Burgas kan du også ta båt ut til St. Anastasia Island, Bulgarias eneste øy. Det finnes en restaurert middelalderfestning der, og øya har en fascinerende historie. Båten går fra piren i Burgas. Jeg hadde dessverre ikke tid til å ta turen ut på min dagstur til Burgas.

Erik Drilen (besøkte Burgas 16. juni 2024)

Verdens største øy, Grønland, består av mer enn 80% is og snø. På det tykkeste er isen rundt 3 km. Det er også det inntrykket man får når man flyr over Grønland. Men under innflyvningen til Narsarsuaq lufthavn endrer bildet seg helt. Landskapet endrer plutselig karakter, fjellene blir plutselig brune, vi ser små innsjøer, og så er det fjordene som plutselig dominerer, og vegetasjonen er grønn. Noen små isfjell flyter i vannet, men det er ingenting lenger som minner om det Grønland man hadde forestilt seg på forhånd. Man går ut av flyet og det er 16 plussgrader. Før man vet ordet av det sitter man i solveggen på Blue Ice Café og drikker utepils i bare t-skjorta.

Det var hit Eirik Raude kom for litt over tusen år siden, sammen med sin kone Tjodhild, to sønner Leiv og Torvald, samt dattera Frøydis i år 985. Sammen med de hadde 25 skip seilt fra Island, men kun 14 skip kom fram. Sannsynligvis hadde de seilt inn i en storm, noen skip sank og noen vendte om og dro tilbake til Island. Det forteller ikke sagaene noe om.

Eirik Raude var opprinnelig fra Jæren i Norge. Hans far, Torvald, ble lyst fredløs for et drap han hadde begått, i år 960, mens Eirik ennå var ung. De dro til Island, og bosatte seg på nordvestkysten av Island. Som far så sønn, virket det som Eirik ikke var mindre hissig av seg. Eiriks treller hadde løst ut et skred over gården til naboen, og naboen drepte trellene. Eirik drepte derfor naboen og én til.

Året etterpå kom Eirik igjen i krangel med en annen av sine naboer, Torgjest, over noen benkestokker som han hadde lånt ham, og som Eirik plutselig ville ha tilbake. Torgjests sønner og noen flere ble drept av Eirik, og etter det ble Eirik lyst fredløs på Island. Dette var i 982. Da dro Eirik til Grønland for å utforske landet som noen hadde sett da de ble drevet ut av kurs på havet.

Øst-Grønland var ubeboelig fant Eirik Raude ut. Det var for mye is og for lite beitemarker. Det var først da han rundet Kapp Farvel i sør at han oppdaget et stort isfritt område med dype fjorder og jordbruksland som minnet mye om Norge, selv om det var lite med trær. I tre år utforsket han altså landet og kysten, helt fra det området som ble kjent som Eystribygð, eller Austerbygd, til det som etter hvert ble hetende Vestribygð, eller Vesterbygd, 500 km lenger nord. Landet var rikt på sel og hvalross. Han kalte landet Grønland. Dette håpet han ville få folk til å reise dit.

I 985 dro Eirik tilbake til Island for å forsøke å lokke med seg flere til det nye landet i vest. Som nevnt fikk han med seg 25 skip fullastet med islendinger, treller og husdyr, men altså bare 14 kom fram. Landet var fruktbart, og etter hvert fulgte flere etter. Det ble handlet med støttenner og skinn fra hvalross, til og med isbjørnskinn, som ble solgt i Norge og på kontinentet, og som i mange år ga grønlendingene god inntekt. På det meste skal det ha bodd 5000 mennesker på Grønland.

Brattahlið (Qassiarsuk)

Brattahlið kalte Eirik Raude stedet der han og familien slo seg ned. I dag heter det Qassiarsuk.

Selv om handelen var god, manglet grønlenderne noe viktig. Tømmer. Det var lite med trær på Grønland. Dermed var det begrensede muligheter til skipsbygging, husbygging i andre materialer enn stein og torv, og ikke minst til fyring, noe som også gjorde jernmalmsutvinning til redskaper nærmest umulig. De var avhengige av mange råvarer fra Norge og Europa. Noe drivved fra det nordamerikanske kontinentet var det dog.

Eiriks sønn, Leiv Eiriksson, kom hjem til Brattahlið etter et opphold hos Olav Tryggvason i Nidaros i år 1000. Der hadde han blitt døpt, og kristendommen tok han med seg tilbake til Grønland. Ikke alle var begeistret over den nye kristne troen, deriblant Eirik, som aldri lot seg omvende. Men Leivs mor, Tjodhild, lot seg døpe, og hun fikk kort tid etterpå bygd den første kristne kirken i Grønland, kjent som Tjodhilds kirke. Den kirken stod et lite stykke fra gården til Eirik, der hvor den nye kirken fra 1936 står i dag. En replika av Tjodhilds kirke og et norrønt langhus står et par hundre meter unna.

Brattahlið var også stedet Leiv Eiriksson seilte fra da han reiste til og utforsket Vinland, som vi i dag kjenner som Canada. I dag står det et monument over Leiv, som ble reist i år 2000 for å markere 1000-årsjubileet for oppdagelsen av Vinland. Statuen er for øvrig en kopi, og en gave fra byen Seattle i USA.

Seattle ga bort enda en kopi, som står i Trondheim, byen som Leiv Eiriksson seilte fra før han kom til Grønland, og videre til Vinland. Den ble reist i 1997 for å markere Trondheims 1000-årsjubileum. En fjerde statue ble i 2013 reist i L’Anse aux Meadows, Newfoundland, stedet der Helge Ingstad og hans kone Anne Stine, gravde fram beviset på norrøn bosetting i Vinland.

I dag er Qassiarsuk en liten bygd med rundt 40 innbyggere. Den ble grunnlagt av danske Otto Frederiksen og hans familie i 1924, for å drive med får. Et lite hvitt hus står ved grusveien mellom havna og ruinene etter Eirik Raudes boplass. Det hvite huset er Otto Frederiksens hus, i dag et museum som inneholder en utstilling som gir et bilde av livet i Qassiarsuk gjennom de siste hundre årene. I dag er fortsatt sauene i flertall i Qassiarsuk.

Brattahlið står i dag oppført på UNESCOs verdensarvliste.

Gardar (Igaliku)

Da vikingene befolket Grønland sammen med Eirik Raude, slo hans gode venn Einar seg ned på stedet som i dag er kjent som Igaliku. Einar kalte stedet ved Einarsfjord for Gardar, som betyr gård. Dette stedet skulle utvikle seg til å bli ett av de mest betydningsfulle stedene på Grønland så lenge nordboerne bodde her. Dette ble tingstedet, hvor lover ble vedtatt og stridigheter avgjort. Da kristendommen ble innført på Grønland ble Gardar også bispesete.

Hva som hendte med den norrøne befolkningen vil jeg komme tilbake til nedenfor, men jeg kan røpe at på Gardar, eller Igaliku, var det også en nordmann som slo seg ned i 1782. Anders Olsen het han, hadde grunnlagt flere handelsstasjoner på Grønland, deriblant Julianehåb (Qaqortoq), før han og hans grønlandske kone Tuperna, slo seg ned på Gardar og begynte med kvegdrift og sauehold. Det står et monument til ære om Anders og hans kone midt i bygda. Sauehold er fortsatt hovedbeskjeftigelsen til de rundt 30 menneskene som fortsatt bor her.

For å komme seg til Igaliku tar man båt til Itilleq, som ligger i den samme fjorden som Narsarsuaq og Qassiarsuk. Derfra går man de fire kilometrene over til Igaliku. Bagasjen blir fraktet til overnattingsstedet, om du skal overnatte her.

Den største severdigheten er ruinene av den norrøne bosettingen på Gardar, som også er et UNESCOs verdensarvsted. Men man kan også legge ut på vandreturer til fossefallene eller til det spektakulære Platået, der du har en fantastisk utsikt over Isfjorden (Qooroq) med alle isfjellene.

Kirka på Hvalsey

Kirka på Hvalsey ligger innerst i Hvalseyfjorden, ca 20 minutter med båt fra Qaqortoq. Det er i høyeste grad en av de viktigste stedene for den som ønsker å besøke stedene der vikingene bodde og drev sitt virke.

Ikke bare var det en kirke her, men gården, som ble grunnlagt av Eirik Raudes fetter Thorkell Farserk i 985, ble også etter hvert en av de største. På den tiden da Eirik Raude og hans følge kom til Grønland var ingen kristne. Thorkell døde som hedning, og ble sannsynligvis gravlagt nær gården.

Kristendommen kom rundt år 1000 til Grønland, og da begynte kirkebyggingen for fullt. De kirkeruinene vi ser i dag, er ikke fra den originale kirken, men en som ble bygd på 1300-tallet. Under restaureringen av kirken fant man restene etter en eldre kirkegård, så man antar at det hadde stått minst én kirke der før denne.

Hvalseykirka er den best bevarte av alle kirkeruinene fra den norrøne bosettingen. Den var 16 meter lang og 8 meter bred, bestod av 6 m høye og halvannen meter tykke vegger i granitt fra stedet. Taket var sannsynligvis i tre, og derfor for lengst råtnet opp og forsvunnet.

Nedenfor våningshuset på gården står ruinene av et eldre hus, som kan ha vært fra Eirik Raudes tid. Det kan sannsynligvis ha vært Thorkell Farserks hus.

Tilbake til hvorfor denne gården og kirka er så viktig i Grønlands vikingehistorie, er at de siste sikre tegnene på at de norrøne grønlenderne fremdeles var på Grønland kommer herfra. Den 14. september 1408 kan man lese i et brev fra presten på Gardar, samt i kirkeregistre fra Island, og fra vitner som var i bryllupet, at Sigrid Björndsdóttir ble gift med Thorstein Olafsson i en storstilt seremoni.

Siden dette bryllupet finnes ingen nedtegnelser fra Grønland de neste 300 årene. Ekteparet reiste til Island og slo seg ned der, da brudgommens familie var derfra.

Også ruinene på Hvalsey står i dag oppført på UNESCOs verdensarvliste.

Hvor ble de av?

Teoriene er mange om hva som hendte med den norrøne bosettingen. Arkeologiske utgravinger tyder på at befolkningen i Austerbygd bodde der til rundt midten av 1400-tallet.

Det man vet er at et kraftig vulkanutbrudd på Lombok i Indonesia i 1257 forårsaket en nedkjøling av den nordlige halvkule på slutten av 1200-tallet, som gjorde det vanskeligere å drive jordbruk i nord. På denne tiden forsvant beboerne i Vesterbygd (i området nær Nuuk). Det finnes ingen nedtegnelser som viser hvor de dro. Noen teoretikere mener at de kan ha reist til Vinland, men sannsynligvis reiste de til Austerbygd, som tross alt lå 500 km lenger sør. Ivar Bardasson skrev på midten av 1300-tallet at ingen nordboere lenger bodde i Vesterbygd, og at landet var befolket av inuitter.

Det man også vet er at hvalrosstenner fra Grønland mistet sin verdi, da mongolene mistet herredømmet over den østlige Silkeveien, slik at elfenbein ble lettere tilgjengelig fra Asia for europeerne. En stor del av handelsgrunnlaget forsvant dermed for grønlenderne.

På midten av 1300-tallet kom Svartedauden til Europa og Norge. Seilingene fra Norge mot vest opphørte. Man vet at Svartedauden ikke nådde Grønland, så befolkningen på Grønland døde ikke av pesten.

Danmark overtok makten i Norge i 1380. Grønland hadde vært underlagt Nidaros bispedømme fram til da, og Grønland ble hyppig besøkt fra Norge. I starten var det viktig for den katolske kirken å forkynne Guds ord der borte, men etter at den siste bispen på Gardar døde, kom det ingen ny. Med dansk styre ble også Grønland underlagt Danmark og den katolske kirken i Danmark. Danskene derimot var ikke like interessert i Grønland som nordmennene tidligere hadde vært. Penger og rikdommer ble viktigere for kirken, og det hadde ikke grønlenderne. De var mer eller mindre overlatt til seg selv.

De norrøne bosetterne var avhengige av trær for å kunne bygge hus og båter. Det var det lite av på Grønland, men derimot mye av i Markland og Vinland på det nord-amerikanske fastlandet. Kan de ha reist dit? Det finnes foreløpig ingen funn som underbygger dette.

Teorier om at de kan ha sultet i hjel holder heller ikke vann, da arkeologiske funn viser at den norrøne befolkningen i stor grad levde av sjødyr, og var svært tilpasningsdyktige. Funnene viser noe underernæring, men ikke mer enn det som var vanlig i Norden ellers på den tiden.

Kan de ha blitt drept av inuitter? Det er ingen funn som underbygger dette heller, for man finner ikke unormalt mange graver fra denne tiden, og ingenting som tyder på at husene på gårdene kan ha blitt revet ned eller brent. Heller ingen historier fra inuittene underbygger dette. Nordboerne var borte da de kom og slo seg ned.

Kan de ha reist tilbake til Island eller Norge? Det finnes ingen nedtegnelser om dette heller. Selvsagt kan de ha forsøkt å reise, men blitt tatt av et kraftig uvær og forlist på havet, men det svaret får vi nok aldri svar på.

Først i 1721 reiste Hans Egede til Grønland for å omvende de norrøne grønlenderne til protestanter. Den gamle kirken var som nevnt katolsk. Han fant ingen.

Andre steder verdt å besøke i området:

Narsarsuaq

Narsarsuaq er Sør-Grønlands internasjonale lufthavn, med forbindelser til København og Reykjavik, og videreforbindelser til regionens små byer og bygder. I årene 1941 til 1958 drev det amerikanske forsvaret en luftbase her, kjent under navnet Bluie West One.

I en av de gamle flyplassbygningene er det i dag museum som forteller historien om luftbasen, samt selvfølgelig om vikingene som bodde i området i nesten 500 år fra 985. Blue Ice Explorer holder også til i samme bygning, hvor de driver kafé og turistkontor. De selger også utflukter, bl.a. til Brattahlið og Isfjorden, herfra.

Gateway til Sør-Grønland, og stedet har et stort hotell, Hotel Narsarsuaq, med 92 rom, konferansefasiliteter, restaurant og kafeteria. Det finnes også et vandrerhjem, drevet av Blue Ice Explorer, i Narsarsuaq. Flere naturstier til forskjellige utsiktspunkt, samt vei til Hospitalsdalen, Blomsterdalen og innlandsisen.

Qaqortoq

Qaqortoq, eller Julianehåb, som danskene døpte den da de grunnla byen i 1775, er den største byen i Sør-Grønland, med sine 3000 innbyggere. Her finner du det meste du savnet på de små tettstedene rundt omkring i området. Her finnes butikker av alle slag, og flere spisesteder å velge mellom.

For den som er interessert i Grønlands og de norrøne bosetningenes historie, kan det være verdt å få med seg Qaqortoq Museum, og ikke minst Nordboernes Museum rett over gaten. Billetten gjelder for begge museene.

Den gamle kirken, Frelserens kirke fra 1832, er et yndet fotomotiv der den ligger ved elven som renner gjennom byen. I det samme området ligger byens torg med begge de forannevnte museene, et par spisesteder, keramikkverksted med utsalg, og ikke minst fiskemarkedet. På sistnevnte skal det være både fisk, hval, sel, reinsdyrkjøtt, urten kvann, sopp og bær. Må innrømme at det var veldig stille der, da jeg besøkte det, og veldig lite av alt, men kanskje var det bare jeg som var uheldig med tidspunktet?

Great Greenland er øyas eneste skinngarveri. Her er det utsalg, men du kan også melde deg på visningstur gjennom Greenland Sagalands, som i tillegg til å ha et stort utvalg suvenirer, også fungerer som turistkontor.

Prosjektet Stone and Man ble startet opp I 1993 av den lokale kunstneren Aka Høegh. Hun inviterte 11 nordiske kunstnere til å være med å forme skulpturer i fjellsidene og på store steiner rundt omkring i sentrum av Qaqortoq. Prosjektet fortsatte i flere år etterpå, og det finnes nå mer enn 30 skulpturer rundt omkring i bykjernen. På Greenland Sagalands og i Qaqortoq Museum kan du få kjøpt kart med informasjon om hver enkelt skulptur, og hvor de befinner seg.

Det finnes også flere turløyper i sentrumsområdet. Rundt den vakre innsjøen Tasersuaq (Store Sjø) er en litt over 10 km lang løype. Man kan også ta turen opp til Saqqaarsik (Storefjell) fra denne løypa, opp til den 412 m høye toppen, med utsikt over byen og til nærliggende fjorder og halvøyer. Du kan også se isfjell.

Det nærmeste utsiktspunktet til sentrum av Qaqortoq er Peters Varde. Herfra har du utsikt over byen og til toppene øst for byen. Det er flere varder og utsiktspunkt, men Peters Varde er den mest spektakulære. Det er ca 2 km å gå oppover fra sentrum, men du kan faktisk ta taxi så langt veien går, og du har bare noen hundre meter i fjellterreng igjen til toppen.

Qooroq (Isfjorden)

Fra Narsarsuaq har du muligheten til å være med på en guidet båttur med Blue Ice Explorer inn i Isfjorden. Innerst i fjorden ligger isbreen Qooqut. Fronten av breen reiser seg 70 m.o.h. og er 1,5 km bred, men hvor nære breen du kan komme avhenger av flere naturfenomener.

Helt tett på breen kommer du ikke. For det første fordi du aldri vet når den kalver. Den produserer rundt 200.000 tonn med is om dagen, og det tilsvarer omtrent en tidel av New Yorks årlige forbruk av drikkevann. Allikevel regnes Qooqut som en liten bre på Grønland. Den store isbreen Kangia nær Ilulissat lenger nord, produserer ti ganger så mye.

Men isbreen og isfjellene er allikevel et imponerende syn. Flere steder i fjorden, der løsmasse av stein fra breen har bygget opp en morene, og den kun er 20-30 m dyp, har mange isfjell gått på grunn, og kan ligge i kortere eller lengre tid. Der fjorden er dypere, helt ned mot 500 m, seiler isfjellene ut av fjorden. Mellom de grunnstøtte isfjellene, kan det også samle seg opp mye is, som gjør det vanskelig å manøvrere en båt helt inn. Det er allikevel ikke noe problem, for den tørre og klare luften på Grønland gjør at sikten er ekstremt god, og ting virker mye nærmere enn de er i virkeligheten.

Den beste tiden å komme nær breen er på sensommeren og i september. Da har mye av isen seilt ut av fjorden. Fra november til april/mai er fjorden normalt frosset og isfjellene er stengt inne. I mai/juni begynner de å bevege på seg.

Man snakker om tre typer isfjell, som er forskjellig i hvordan de ser ut og måten de er blitt dannet.

Den mest vanlige og utbredte består av ren is fra isbreen. Den er blitt til av snø som er presset sammen over lang tid og forvandlet til is. Denne isen inneholder mange luftbobler som, når sola skinner på den, reflekterer lyset i alle retninger og gir breisen dens karakteristiske blåhvite farge.

En annen type isfjell, kjent som «blue ice» eller blåis, har en enda dypere blåfarge. Denne isen er helt fri for luftbobler, og består av smeltevann som har frosset igjen. Den dype blåfargen får den, da sola skinner tvers igjennom den, på samme måte som når vann får sin blåfarge. Disse isfjellene er gjerne mindre enn førstnevnte, eller kan også ses som striper eller som en del av hvitere isfjell.

Den tredje isfjelltypen er det som kalles skittent isfjell, og er isfjell med sand og grus, også kalt basal is, da den har fått med seg bunnen av isbreen, gjerne med smeltevann som har frosset på nytt, og har ikke luftbobler. Denne isen ønsker du ikke i drinken din.

Apropos drink, så tilbyr Blue Ice Explorer et glass Martini, eller alkoholfri drikke om du foretrekker det, om bord på cruiset i Isfjorden. Båtfører og guide slår av motoren, og henter opp is fra fjorden. Dette er av den førstnevnte typen, den som opprinnelig er snø presset sammen og forvandlet til is. I stillheten kan du høre den flere tusen år gamle isen sprekke og knitre i glasset. Det er luftboblene som frigjøres når isen smelter. Dette er unikt for isbreer, og du hører ikke dette fra isbitene hjemme fra din egen fryser.

Overnatting

Flere av stedene på Grønland er små, og overnattingssteder over en viss standard kan ikke alltid tilbys. Qaqortoq er den største byen i dette området, med drøyt 3000 innbyggere, og har det største tilbudet av overnattings- og spisesteder.

Alle overnattingsstedene jeg bodde på var av enkel standard, med felles bad og toalett. Om du ønsker privat bad og toalett, hør med Blue Ice Explorer. De kan tilby en fullstendig hotell- og reisepakke. Denne operatøren har også egne båter som kjører deg fra sted til sted. Det er et meget begrenset veinett for biler på Grønland.

Jeg bodde på følgende hoteller:

• Hotel Narsarsuaq – Ligger rett ved Narsarsuaq internasjonale lufthavn. De har rom både med private fasiliteter og med felles bad og toalett. Har både kafeteria og restaurant. Hotellet har egen gjestetransfer til flyplass og båthavn.
• Igaliku Bygdehotel – Eies av Blue Ice Explorer, og kan tilby både hotell og gjestehus med delte fasiliteter. De tilbyr også overnatting i hytter og en villa, som alle har private fasiliteter. Villaen passer for familier eller små grupper. Hotellet har bygdas eneste restaurant.
• Guest House Siniffik Inn – Ligger i Qaqortoq, har sju rom med felles bad, og to rom med privat bad. Om du ønsker å spise på stedets kafeteria, Café Heidi-mut, anbefales det gjerne å gi beskjed i god tid, gjerne dagen før eller under frokosten samme dag. Men ellers finnes det flere spisesteder i Qaqortoq, deriblant Brasserie HQ på Hotel Qaqortoq og Inbox Café. Sistnevnte en thairestaurant, som tilbyr en meny med grønlandske råvarer. Hvor ellers kan du spise reinsdyr eller sel tilberedt på thailandsk vis?

Erik Drilen (besøkte Grønland i regi av Blue Ice Explorer 15-22. august 2024)

I likhet med Nessebar, som jeg skrev om i mitt forrige innlegg, regnes Sozopol som en av Bulgarias eldste byer, bosatt av thrakere for 3000 år siden. Grekerne grunnla offisielt byen i år 610 før vår tidsregning, og ga den først navnet Antheia, men ble omdøpt til Apollonia etter guden Apollo ikke lenge etterpå. Det var mange byer i den greske verden som het Apollonia på den tiden, og byen ble da helst omtalt som Apollonia Pontica (Apollonia ved Svartehavet) eller Apollonia Magna (Store Apollonia). I skriftlige kilder fra det første århundret før vår tidsregning begynte navnet Sozopolis å dukke opp.

Som Nessebar var Sozopol et viktig handelsknutepunkt ved Svartehavet, og med drøye 30 km mellom de to sjøveien, må de ha blitt regnet som handelsrivaler. Samtidig må de ha vært allierte mot utenforstående, for de kjempet mot de samme fiendene, og de som styrte Nessebar styrte også Sozopol, det være seg grekere, romere, bysantinere, osmanere eller bulgarere.

Historien var identisk for de to byene, og med det ligner de også på alle måter, de samme sjarmerende og trange brosteinsgatene med de tradisjonelle trehusene, med blomster og vinranker langs fasadene. Også her ligger gamlebyen på en odde, og man er aldri langt fra havet på noen av sidene. Nybebyggelsen ligger på «fastlandet».

Når man ankommer Sozopol, vil jeg anbefale at man tar en båttur med piratskipet Poseidon rundt odden som gamlebyen ligger på. Noen vil nok sikkert kalle det en turistfelle, men man får sett halvøya fra sjøsiden, og man seiler også langs øya St. Ivan, som til tross for sine bare 660 dekar er Bulgarias største øy.

Øya var hellig for thrakerne, og den er i dag et arkeologisk reservat under statlig beskyttelse. I middelalderen stod det også et kloster her, som ble revet av de tyrkiske osmanerne i 1629, da pirater brukte det som tilholdssted. I dag pågår arkeologiske utgravinger på øya, og i 2010 ble det som skulle ha vært relikviene etter Johannes døperen funnet her. I dag kan disse betraktes i kirken St. Kyrillos og Methodius i Sozopol.

St. Ivan er også del av et naturreservat med mer enn 70 fuglearter som oppholder seg der og på den mindre øya St. Peter ved siden av. Blant annet finnes Bulgarias største koloni av europeisk fiskemåke her.

Den nye bydelen, som kalles Harmanite, ligger som allerede nevnt, på fastlandet. De fleste hotellene ligger her, samt også den fineste og bredeste av de mange strendene i Sozopol. Den har også flest fasiliteter. Men avstandene er små, så du bor aldri langt fra gamlebyen.

Sozopol har også en rekke severdigheter å by på. I likhet med Nessebar har den en festningsmur, et arkeologisk museum og en rekke kirker som er verdt å få med seg.

Det er over 20 ortodokse kirker og fem klostre bare i gamlebyen av Sozopol. Den første du kommer til når du går fra havnen og inn i byen er det lille St. Nicholas kapellet. Går du videre noen meter kommer du til St. Kyrillos og Methodius-kirken som virkelig er verdt et besøk. Ikke fra antikken, men bygd i 1889. Til gjengjeld har den ikoner i friske farger i taket, malt av bulgarske Ivan Dimitrov. Hellige relikvier av Johannes døperen, funnet på øya St. Ivan, befinner seg også i denne kirken. Rett ved siden av ligger også ruinene av en middelalderkirke.

The Old Metropolitan, bygd på 900-tallet, er det største og mest representative tempelet i middelalderens Sozopol. Utgravningene avdekket mange arkitektoniske detaljer i marmor, fragmenter av veggmalerier og mosaikker, som vitner om den viktige rollen og rikdommen til det kristne komplekset. Det ble også avdekket en nekropolis, hvorav mer enn 500 graver er studert.

Under basilikaens nivå er det registrert rester av bolighus og vannforsyningsanlegg, datert til 500-2000 f.Kr. Foran den sentrale inngangen til kirken er et antetempel, fra den hellenistiske perioden, bevart. Tallrike gjenstander av thrakisk opprinnelse, svart og rød figurkeramikk fra det 600-0 f.Kr er også funnet her. Disse gjenstandene finner du nå i det arkeologiske museet.

Sozopol arkeologiske museum har mange gjenstander fra 600-tallet f.Kr. til 1600-tallet e.Kr. Her er alt fra gammel keramikk, vaser, terrakotta statuer, middelalderske amforaer og kristen kunst. Og ikke minst

Vampyren fra Sozopol

Under arkeologiske utgravninger i 2012 ble det funnet rester av et 700 år gammelt skjelett med en stor jernklump i hjertet. Det antas at dette er restene av den lokale adelsmannen Krivich (eller Krivitsa), herskeren over festningen Sozopol, og som skal ha vært en veldig grusom person. Da han døde sørget lokalbefolkningen for at han ikke ville komme tilbake for å hjemsøke byen, ved å plassere en jernklump i hjertet hans. Det er mer enn hundre middelaldersbegravelser som ligner Krivitsafunnet over hele Bulgaria. Kroppene ble stukket med enten jern eller trestang gjennom brystet for å sikre at de døde ikke skulle reise seg fra graven igjen, som en vampyr.

Ellers er mulighetene for å handle bulgarsk kunst og håndverk mange i gamlebyen av Sozopol. Og bulgarsk vin. Selvsagt er det lov å prøvesmake.

Sannsynligvis vil du også bli sulten av å vandre gatelangs i gamlebyen. Da kan jeg anbefale restauranten Vyatŭrna Melnitsa, som betyr vindmølle. Foruten god mat har du også førsteklasses utsikt ut til øyene St. Ivan og St. Peter.

Også ikke så langt fra Sozopol har du muligheten til å få med deg en attraksjon utenom det vanlige, nemlig slottet Ravadinovo.

Slottet i Ravadinovo eller det såkalte «In Love with the Wind» ligger fem km fra Sozopol. Dette er barndomsdrømmen til arkitekten Georgi Tumbalov., og er en av de mest uvanlige turistattraksjonene i regionen.

Byggingen av slottet, som med sine dekorasjoner mest minner om legendariske riddertider, startet i 1996 og pågår fortsatt. Tett eføy vokser oppetter steinveggene i slottet, og er omgitt av en park med fontener, mystiske og utsøkte statuer, broer, buer og en innsjø med hvite og svarte svaner. På området finner du også attraksjoner som vingård, kunstgalleri, kapell, spill- og underholdningshall, samt en dyrehage.

I 2016 ble en kopi av den romerske Di Trevi-fontenen, som ligger i Roma, installert i slottets park. Du kan også se en vakker bue, som er kopi av Hadrians bue i Istanbul. Det er bare å la seg imponere. Slottet i Ravadinovo har også blitt et populært sted for bryllup, kultur- og turistbegivenheter.

Erik Drilen (besøkte Sozopol med Tui den 15. juni 2024)

Gamlebyen i Nessebar (Nesebăr) regnes som en av de eldste byene i Europa. Thrakerne bosatte seg der allerede for mer enn 3000 år siden, og byen som da var kjent som Mesembria og Menebria, var et viktig handelsknutepunkt ved Svartehavskysten. På begynnelsen av 500-tallet før vår tidsregning kom grekerne, som ga byen dagens navn, og de fleste ruinene i gamlebyen i dag er fra den greske antikkens tid, en agora (markedsplass) og et apollotempel, i tillegg til de thrakiske festningsverkene på nordsiden av byen. På denne tiden ble det også preget mynter i bronse, sølv og gull her. I år 71 før vår tidsregning kom romerne og regjerte.

I de neste århundrene utviklet Nessebar seg til å bli en av de viktigste festningene i Det bysantiske, eller østromerske, riket, og var stadig i strid med bulgarerne. Bulgarerne under ledelse av hærføreren Krum erobret byen i år 812, ble gitt tilbake til bysantinerne i 864 av fyrsten Boris I, men allerede hans sønn tsar Simeon I gjenerobret byen. Krigene mellom bulgarerne og bysantinerne fortsatt fram til midten av 1300-tallet, da korsfarere ledet av grev Amadeus VI av Savoie erobret byen. I hele denne perioden ble det bygget en rekke kirker i Nessebar, og de viktigste av disse vil jeg komme tilbake til om et øyeblikk.

Fra midten av 1400-tallet var det de muslimske tyrkerne og Det osmanske riket sin tur å gjøre beslag på byen og regionen. Dette ble begynnelsen på en økonomisk nedgang i Nessebar. Den arkitektoniske kulturarven unngikk heldigvis ødeleggelser. Tidlig på 1800-tallet ble flere av innbyggerne med i den greskpatriotiske bevegelsen Filiki Eteria for å kjempe mot de tyrkiske undertrykkerne. I den greske selvstendighetskrigen i 1821 deltok flere av byens unge menn i kampen under Alexandros Ypsilantis.

På denne tiden begynte innbyggerne i byen å bygge de typiske husene som kjennetegner regionen, der første etasje er av mur, mens den større andre etasje er av tre. Årsaken til at andre etasje ble bygget større var et skattespørsmål, da man ble beskattet av grunnflaten på bakkenivå, og ikke av den totale grunnflaten. En annen viktig årsak til at man hadde tykke murvegger på bakkenivå var at murene, som kunne være en meter tykke, holdt på varmen på vinteren, mens de holdt temperaturene nede på sommeren.

Mer enn 100 av husene er i dag renoverte, og de mest interessante er husene rundt kirken for erkeenglene Gabriel og Mikael, spesielt Nakov og Vardalievs hus, sistnevnte er også det eneste treetasjes huset i gamlebyen.

Fra 1878 ble Nessebar en del av den frigjorte osmanske regionen Øst-Rumelia, som omfattet nesten hele den sørlige delen av Bulgaria. Fra og med 1885 ble Øst-Rumelia innlemmet i Bulgaria, og har vært bulgarsk siden. På slutten av 1800-tallet bodde det stort sett greske fiskere og vinprodusenter i byen.

Nessebar var opprinnelig en øy, men etter hvert ble det bygget en 300 m lang landtunge fra fastlandet ut til øya. Først på 1900-tallet fikk gamlebyen bestå og bebyggelsen bevart, mens den ble utvidet med en ny bydel på fastlandet.

Gamlebyen, som siden 1983 har stått på UNESCOs verdensarvliste, og som i dag tiltrekker seg besøkende fra hele verden med sin bemerkelsesverdige antikke, kystnære ro og variasjon av kulturelle begivenheter, består i dag hovedsakelig av restauranter, barer og små butikker, samt noen få hoteller og en del boliger. Den nye bydelen er der de fleste innbyggerne bor i moderne boligblokker og handler i moderne butikker, mens turistene bor på store all inclusive-hoteller.

Den nye bydelen strekker seg helt til Slanchev Bryag, eller Sunny Beach som turistene kjenner det som, der man finner den 8 km gyldne sandstranden, større butikker, flere restauranter, hundrevis av hoteller, og ikke minst det travleste utelivet i regionen. Sunny Beach regnes som den største strandresorten i Bulgaria.

Severdigheter i Nessebar:

Det første som møter deg på veien til Nessebars gamleby er den ikoniske vindmøllen på den smale landstripen som forbinder gamlebyen med fastlandet. Kun tre av byens vindmøller bygd på 1800-tallet er bevart. Den første du sannsynligvis kommer til er altså den på veien inn mot gamlebyen. Dette er også den som er best bevart og et symbol på byens rike kulturarv. Du kan besøke vindmøllen mot inngangspenger (er inkludert i kombinert billett til alle byens museer), se museet, samt få med deg utsikten fra øverste etasje mot gamlebyen. Den andre vindmøllen vil jeg komme tilbake til lenger ned, mens den tredje ligger i nybyen.

De første som begynte å bygge festningsmurer rundt Nessebar var thrakerne på 800-tallet før vår tidsregning. Målet var å bygge en ugjennomtrengelig festning med murvegger og tårn. Den befestede muren og porten kan fremdeles sees i dag.

Etter Romerrikets fall, var det de bysantiske herskerne som på midten av 500-tallet e.Kr. som aktivt satte sitt preg på festningsmurene. Veggene var i en stil som kalles «opus mixtum», en blanding av murstein og stein, og denne stilen ble videreført i middelalderen. Fiendtlige angrep ødela deler av murene, men ble alltid raskt gjenoppbygd.

Etter det osmanske styret i 1453 mistet festningsmurene etter hvert sin strategiske betydning og ble liggende i ruiner. Den best bevarte delen av muren i dag er området ved byporten.

Rett innenfor festningsmurene finner du byens arkeologiske museum. Da museet ble opprettet for nesten seksti år siden var utstillingene i Johannes døperens kirke (St. John the Baptist church). I 1994 flyttet det inn i dagens bygg. Der finner du kulturminner som er gravd frem fra hele byens historie. Diplomet som bekrefter oppføringen av gamle Nessebar på listen over verdens kulturarv henger også her.

Kirkene i Nessebar

Det sies at det er rundt førti historiske kirker i Nessebar, helt eller delvis bevart. Få, om noen, andre byer har så mange kirker sammenlignet med innbyggertallet.

Det er vanskelig å tidfeste nøyaktig når St Stefans kirke opprinnelig ble bygget, da den har blitt påbygd og utvidet mange ganger opp gjennom historien, men man antar at de eldste delene av den er fra 1000-tallet. Det indre av kirken er rikt utsmykket med 258 veggmalerier av tre kunstnere, som viser scener fra Jomfru Marias liv, bibelske mirakler og dommedag. Kirken, som også er kjent som det nye bispedømmet, er i dag museum.

Rett ved St Stefans kirke, ligger også kirken for St Johannes Aliturgetos og et gresk amfiteater fra antikken.

St Johannes Aliturgetos kirke ble bygget på 1300-tallet. Navnet Aliturgetos er gresk og betyr «ikke innviet». Ifølge legenden skal en bygningsarbeider falt og blitt drept under byggingen av kirken, og de hellige tekstene sier da at kirken ikke kan benyttes til tilbedelse. Allikevel skal det ha foregått prekener her. Kirken ble skadet av et jordskjelv i 1913. Det som gjør den interessant er arkitekturen og fasadene, blandingen av hvite steinblokker og røde murstein i ulike geometriske mønstre. Det er fire søyler som holdt kuppelen oppe. Verdt å merke seg er at kirken har to innganger, fra nord og sør, noe som er sjeldent i kirkebygg.

Det gamle amfiteateret i Nessebar er et annet verdifullt arkitektonisk monument i byen. Det ligger nær den vakre havnen og Plakamoto-stranden. Tidligere var det gamle amfiteateret et senter for lokalbefolkningen, hvor viktige spørsmål ble diskutert og løst. Ulike forestillinger har blitt fremført på scenen siden antikken. I dag er det kjente bulgarske og utenlandske musikk- og teaterstjerner som opptrer opp på scenen.

Kristus Pantokrator kirke (Kristus den allmektige) kan dateres tilbake til 1200 og 1300-tallet. Dette er en av de mest bemerkelsesverdige og best bevarte middelalderkirkene i Nessebar, typisk for den pittoreske stilen i den religiøse arkitekturen. Kun spor av de originale veggmaleriene er lagret på innerveggene. Under gulvet er det en middelaldergrav. I skrivende stund er kirken stengt og under renovering.

Kirken for Johannes døperen (St. John the Baptist church) ble bygget på 900-tallet. Kirken er pusset opp og malt med fresker. Inne i den er det et portrett av en donator fra 1300-tallet på sørveggen, og fragmenter av St. Marina (fra 1600-tallet) er bevart på den sørøstlige søylen. Under arkeologiske utgravinger i 2012-13 ble det funnet rester av en bysantisk basilika fra 600-tallet under kirken.

Kirken for den hellige frelser (St. Spas church) ble bygget i 1609 med midler fra de rike borgerne i Nessebar. Veggmaleriene er laget av en anonym maler på begynnelsen av 1600-tallet, og viser scener fra livet til Kristus og den hellige jomfru. Gravsteinen til en bysantinsk prinsesse Mataissa Cantacuzina ble lenge oppbevart i kirken, men er nå flyttet til det arkeologiske museet.

Varme bad

Såkalte termer (romerske bad) i Nessebar ble bygget på 600-tallet under herskeren til den bysantinske keiseren Justinian I den store (527-565). Omtrent 2/3 av arealet er gravd ut – fem varme lokaler – to av dem med halvsirklede bassenger, sentralhall og en korridor. Den andre delen av bygget ligger nå under gatene og husene i nærheten.

Som de fleste av byggene på denne tiden ble veggene bygget i «opus mixtum», altså stein og murstein. Det mest imponerende rommet er den sentrale hallen, hvor fire massive marmorsøyler støttet opp den korsformede kuppelen. Gulvet var dekket med marmor. Utgravinger har også vist at det ble bygget et underjordisk vannsystem for hele byen, inkludert til badet. Kalkovner i sentralhallen varmet opp badet.

Kirken for erkeenglene Gabriel og Mikael er fra 1200-tallet.

Kirken for St. Paraskeva (1200-1300-tallet), fungerer i dag som museum, og inneholder veggmalerier som ble reddet fra tapte Nessebarkirker, som fra den tapte St. George-kirken, som ble revet i 1958. De fleste av veggmaleriene ble fraktet til det nasjonale arkeologiske instituttet i Sofia, men de gjenværende maleriene befinner seg her. Veggmalerier fra St. Clement-kirken befinner seg også her.

Hagia Sofia, også kjent som det gamle bispedømmet, ligger på stedet som skal være det gamle sentrum av bosettingen i Nessebar. Dette har vært en av de største av kirkene i byen med sine 25,5 m lengde. Basilikaen ble bygget på slutten av 500-tallet og begynnelsen av 600-tallet. Konstruksjonen var delt over to perioder, den andre var på begynnelsen av 900-tallet. Basilikaen var en viktig del av bispeboligen.

Ruinene av den lille Demetrius-kirken, sannsynligvis bygget på 1000-tallet, ligger nord for den gamle metropolen. Det kan ha vært en familiekirke i miniatyr, med en korsformet kuppel, tre apsiser og et firkantet fundament. Basene til de tre søylene, som støtter kuppelen, er bevart. Kirken ble oppdaget under arkeologiske utgravninger i 1968.

St. Theodores kirke (St. Todor’s church) ble bygget på 1200-tallet, og fasadene mot nord og vest har overlevd fra denne tiden. De andre veggene har blitt gjenoppført senere. Den er Nessebars minste kirke med sine 8,70 m lengde og 4,15 m bredde. Kirken har ingen vinduer men er dekorert med såkalte blindbuer bygget av stein og murstein.

Basilika for den hellige moder av gud Eleusa lå nordsiden av øya og ble bygget på 600-tallet. Denne kirken var i bruk frem til 1300-tallet, da den var en del av et klosterkompleks, ifølge skriftlige kilder.

Ved siden av denne kirken ligger en av byens tre bevarte vindmøller. Det var to typer vindmøller i Nessebar. Noen ble bygget av stein og hadde en sylindrisk form, og dekket av et konisk tretak. Denne var bygget slik. Andre hadde en sylindrisk etasje i stein, med en rektangulær andre etasje i tre og toskrånende tak, som den jeg omtalte tidligere i dette innlegget.

Det etnografiske museet i Nessebar er en utstilling, arrangert i et tradisjonelt hus fra den såkalte nasjonale frigjøringsperioden på slutten av 1700- og på 1800-tallet. Bygget som huser museet ble bygget av en velstående kjøpmann i 1840. Her presenteres bl.a. tradisjonelt håndverk, interiør, samt bilder og planer som viser byens bemerkelsesverdige arkitektur.

Det er mange kafeer og restauranter i Nessebar, og prisene på mat og drikke burde ikke skremme noen. Torget rundt Mitropolia-ruinene er et godt utgangspunkt for å finne et sted å spise. Spesielt langs gatene Rusalka og Tsar Ivan Asen II kan anbefales. Her står fersk fisk og skalldyr på menyen, men også tradisjonelle bulgarske retter og internasjonale favoritter, sammen med en flott utsikt over Svartehavet.

Severdighetene florerer over hele halvøya, sammen med alle de små butikkene med alt fra suvenirer til bulgarsk håndverkskunst og antikviteter. Det er umulig å gå seg vill til tross for smale, kronglete brosteinsgater. Svartehavet er alltid bare noen få kvartaler unna. Hele gamlebyen i seg selv er et levende museum.

Erik Drilen (besøkte Nessebar 11.-18. juni 2024)

Når du kommer til den lille landsbyen Wünsdorf er det vanskelig å forestille seg at det kan være noe her som interesserer en turist fra Norge. Eller tyskere også, for den saks skyld. Det er en jernbanestasjon, noen hus som huser de drøye tretusen innbyggerne, i det som regnes som en forstad til byen Zossen ca 40 km sør for Berlin. Et par kaféer var omtrent alt jeg så. Det var stort sett det hele.

Da er det vanskelig å forestille seg hvilken gigantisk militærinstallasjon som skjuler seg bak trærne i de omkringliggende skogene. Bak gjerder og skilt med «Betreten Verboten», adgang forbudt. For rundt 30 år siden var dette hjemmet til over 60.000 soldater, noen opererer med tall på 75.000, fra Sovjetunionen, fra slutten av andre verdenskrig i 1945 og fram til muren falt og Øst- og Vest-Tyskland ble gjenforent i 1994, da de sovjetiske troppene reiste hjem.

Wünsdorf-Waldstadt gikk under navnet Lille Moskva, eller Den forbudte byen. Dette var en av de største og strategisk viktigste garnisonsstedene i etterkrigstidens Øst-Europa, og her, midt i DDR, eller Øst-Tyskland, holdt den øverste kommandoen til de sovjetiske troppene til. Det gikk til og med direkte tog fra Wünsdorf-Waldstadt, eller Вюнсдорф (Vyunsdorf), til Moskva, 1800 km unna.

I dag står de slottslignende husene i dette topphemmelige maktsenteret og forfaller. Men hvis du får innpass til byen og går inn i de forlatte keiserlige bygningene, kan du fortsatt føle nærværet til den sovjetrussiske hæren. Overalt på den store tomten finnes heroiske veggmalerier og kyrillisk skrift.

Svømmebassenget er for tiden ikke fullt tilgjengelig på grunn av fare for kollaps, men det er bygget ulike innganger med inngjerding, slik at man kan fortsatt kan se og fotografere de vakreste motivene der.

At turstien rundt byen er på hele 21 km sier litt om størrelsen på Den forbudte byen. Foruten hovedkvarteret, som befinner seg i Waldstadt Süd, finnes det også bunkere nord i byen, i det som heter Waldstadt Nord.

Militærbyen Wünsdorf ble ikke opprinnelig bygget som hovedkvarter for den sovjetrussiske garnisonen. Allerede under den prøyssiske keisertiden var det en gymnastikkskole her, med ulike idretts- og gymsaler i de seks hovedbygningene i området. Svømmebasseng og til og med en ridehall var det her.

Etter hvert ble det et militærgymnas for den tyske hæren. Men også tyske idrettsutøvere trente her i forkant av de olympiske lekene i Berlin i 1936.  Nazistene overtok senere komplekset og utviklet det til det viktigste kommunikasjonssenteret i det tyske riket. Under den andre verdenskrig ble det behov for flere sykesenger, og skolen ble brukt til å behandle sårede soldater. Først i 1945, ved krigens slutt, flyttet den russiske overkommandoen til GSSDs (gruppen av sovjetiske væpnede styrkene i DDR) inn, i det som har blitt kalt den største sovjetiske militærbasen utenfor Sovjetunionen.

Med russernes ankomst i 1945 endret funksjonen til fire bygninger seg totalt. I stedet for fysisk trening kom nå kultur og nytelse først. Mange av idrettsanleggene ble omgjort til små og store teatre eller kinoer og den store idrettsplassen på gårdsplassen ble omgjort til park. Slik ble den tidligere idrettsskolen den røde hærens viktigste og største underholdningssenter i Tyskland. Idrettsplassen i gården ble en omfattende park, der et diorama som også var kjent utenfor DDRs grenser ble integrert.

I dag står statuen av Lenin ensom foran inngangen til det tomme offisershuset som et minne. Baneskilletauene i svømmebassenget flyter ikke lenger på vannet, men henger i luften. Den gamle tårnklokken viser fem på tolv, slik den har stått siden den siste sovjetrusseren forlot den forbudte byen senhøsten 1994. I dag er den forbudte byen et av de mest spennende tapte steder i Brandenburg og et godt insidertips for alle som leter etter spennende, nye fotomuligheter borte fra turistmaset.

Selv om mesteparten av byen er inngjerdet og overvåket med kameraer, er det mulig å melde seg på guidede turer. De to viktigste arrangørene av disse turene er Bücher- und Bunkerstadt Wünsdorf, som har guidede turer på et par timer, og go2know, som satser på å slippe til hobbyfotografer i seks timer. Begge arrangørene har turer hver uke, som gjerne er fullbooket flere uker eller måneder fram i tid, så om man ønsker å ta turen innenfor gjerdene, kan det være greit å planlegge i god tid.

For å komme seg fra Berlin til Wünsdorf-Waldstadt kan man reise med S-Bahn (linje S2) fra Potsdamer Platz til Blankenfelde, og med buss videre til Wünsdorf-Waldstadt. For tiden foregår det anleggsarbeid på jernbanenettet sør for Blankenfelde, men etter hvert skal man kunne ta toget igjen helt fram til Wünsdorf-Waldstadt, og videre til Dresden.

Erik Drilen (besøkte Wünsdorf-Waldstadt med go2know den 29. mars 2024)

Slovenia er et lite land, og derfor er det mulig å reise fra hovedstaden Ljubljana til de aller fleste attraksjonene på få timer om man har bil tilgjengelig. Eller, man kan også melde seg på guidede turer. Faktisk kan man se de mest populære utfluktsmålene på én dag for de med begrenset tid, men uten å føle stress.

Jeg meldte meg på en heldagsutflukt kalt «Slovenia på én dag» med Slovenia Explorer. Den ti timers turen kjørte med en liten gruppe på maks åtte personer i minivan til Slovenias tre mest besøkte severdigheter, Postojnagrotten, Predjama slott og innsjøen Bled.

Postojnagrotten

Denne karstgrotten er en av Slovenias mest berømte severdigheter, og utvilsomt den best besøkte. Hele 35 millioner turister har tatt turen innom den underjordiske verdenen med stalaktitter, stalagmitter og andre fjellformasjoner.

Det diskuteres hvilken hule som er Europas største, men Postojna er definitivt én av de med sine 24 km ganger, og 155 m dypt med underjordiske utallige kamre og passasjer, og et dyreliv som ikke kan oppleves ute i det fri.

Man hadde kjennskap til hulene allerede på 1600-tallet, men ble ikke offisielt et turistmål før på begynnelsen av 1800-tallet, da erkehertug Ferdinand kom på besøk. Togskinner ble lagt i 1872, og allerede 12 år senere, før Ljubljana by, fikk jernbanen elektrisitet. Hulegangene har blitt formet gjennom årtusener av elven Pivka. I den største hallen, som går under navnet Konserthallen, har det blitt avholdt konserter og til og med basketballkamp. Hallen er kjent for sin gode akustikk.

På et besøk rekker du selvsagt ikke å se alt, men du får kjøre med elektrisk tog 3,7 km inn i fjellet, for deretter å følge en 1,5 km lang sti med spektakulære formasjoner, som vil få deg til å måpe, før du tar toget tilbake igjen. Den guidede turen tar rundt halvannen time.

Om du leste mitt forrige innlegg, om Slovenias hovedstad Ljubljana, fikk du vite at dragen er symbolet på Slovenia. Om historiene og mytene om dragene har sitt opphav fra olmene i de slovenske hulene vites ikke, men disse små, hvite og blinde salamandrene kalles gjerne «baby dragons» og kan av utseende minne om små drager. Er du heldig kan du få se noen på turen gjennom gangene. De kan leve til de blir 100 år, og trenger ikke ta til seg næring mer enn én gang hvert tiende år.

Merk at temperaturen inne i hulen er konstant 10 grader året rundt, så det anbefales å ta på jakke og gode sko. Turen passer for hele familien, selv med små barn, eller bevegelseshemmede.

Predjama slott og legenden om Erazem

Kun ni kilometer fra Postojna-hulen ligger det som er verdens største huleslott, noe som også er bekreftet av Guinness Book of World Records. Predjama slott ble bygget på 1200-tallet, delvis inne i hulen av karstfjellet og festet til den 123 m høye klippen.

Som så mange andre steder i dette området, bestod hulene av mange hemmelige ganger, og det var gjennom dette nettverket at ridderen og røverbaronen Erazem av Predjama, eller Erasmus av Lueg som han også kalles, brukte for å legge ut på sine ekspedisjoner på 1400-tallet.

Da han kom i konflikt med habsburgerne, beleiret de ham i slottet, i håp om at raskt ville overgi seg, da de antok at han ikke hadde noen vei ut. Det de ikke visste var at Erasmus hadde en hemmelig vei ut via toppen av klippen og at han hadde god tilgang på mat og drikke, i tillegg til at han fortsatte med sine røvertokter.

Beleiringen varte i ett år og én dag, da habsburgerne hadde bestukket en av tjenerne til å avsløre når Erasmus var på rommet sitt, ved å tenne et lys i vinduet. En kule av stein skutt med kanon skal ha, etter det som ble sagt, drept Erasmus. På folkemunne ble det sagt at han ble drept mens han var på toalettet, men det skal ha vært et rykte som habsburgerne sendte ut for å latterliggjøre Erasmus, og for å hindre at han skulle få heltestatus.

Nå kan du besøke slottet og se utstillingen som viser hvordan interiøret pleide å se ut, våpenhuset og, ikke minst, gangen inne i hulen. Du går på egenhånd inne i slottet, og guides gjennom en audioguide.

Om du går en tur gjennom landsbyen, vil du sikkert også oppdage et stort tre foran kirken. Treet skal ifølge historien ha blitt plantet på graven til Erasmus, og med en omkrets på hele 3,85 m blir treet regnet som både Slovenias eldste og tykkeste barlind.

Lake Bled

Du har sikkert sett det før, det vakre bildet av en øy med en liten kirke i den lille innsjøen. Det er fra innsjøen Bled i Slovenia, og ett av høydepunktene i reisen rundt i Slovenia, om også ikke hele Balkan.

Om du har tid anbefales det å gå rundt hele innsjøen. Turen er på rundt 6 km og stort sett flat sti hele veien. Beregn gjerne to timer på turen, da du må regne med mange stopp for å nyte utsikten og ta bilder, både av sjøen, slottet og øya med kirken, eller de fantastiske alpene. Det er også plassert benker flere steder langs stien, om du skulle ønske å slappe av og nyte stedet.

Allikevel er det øya midt i innsjøen som er den største attraksjonen i Bled. For øvrig er det den eneste øya i hele Slovenia. For å komme deg ut dit kan du ta den tradisjonelle pletna-båten, en flatbunnet trebåt som du kun finner i Bled. Båtene kan dateres tilbake til år 1590, og roertradisjonen på disse båtene er overført innen familiene i generasjoner.

For å komme deg opp til Mariakirken midt på øya, må du gå de 99 trappetrinnene opp til toppen. Dagens barokke kirke er fra 1600-tallet, men det har stått kirker her før den tid, og før Slovenia ble kristnet i 745, stod det et slavisk tempel til den slaviske gudinnen Živa på samme sted.

En annen populær attraksjon i Bled er slottet på klippen 130 m over innsjøen. Dette er det eldste slottet i Slovenia, først beskrevet i år 1011. Den eldste delen av slottet er det romerske tårnet, nyere utvidelser er bygget i renessansestil.

Det er to gårdsplasser på slottet, forbundet med trapper. I den øverste kan du finne et kapell med vakre fresker. Utsikten fra slottet er sannsynlig den beste i hele Bled, med innsjøen og øya i sin fulle prakt, omgitt av de omkringliggende fjellene. Ellers er det museum, en fin restaurant, en vinkjeller med vinsmaking, en smed, et trykkeri og gavebutikk, for å nevne noe.

Og glem ikke å smake på den berømte kremkaken, eller kremšnita som de kaller den lokalt. Det er en ekte kaloribombe, men verdt det. Den består av butterdeig, vaniljekrem og pisket krem.

Dagen etterpå meldte jeg meg på en annen tur med Slovenia Explorer, til Škocjan-grottene og den lille pittoreske byen ved Adriaterhavet, Piran. Fortsatt en liten gruppe på maks åtte personer i minivan, så du får aldri turistfølelsen av å gå i flokk. Sjåføren er også guide.

Škocjan-grottene

En annen grotte i det samme området er Škocjan-grottene. Disse grottene er også enorme, og du vil få se flere stalaktitter og stalagmitter, men her vil du også få oppleve Europas største underjordiske canyon, og en bru over kløften som kan gi deg assosiasjoner til Ringenes Herre. I bunnen av grottene renner elva Reka. I motsetning til Postojna-grotten står Škocjan på UNESCOs verdensarvliste.

Forskjellen på de to er at Škocjan er mer uberørt, og her er ingen tog som tar deg med inn i fjellet. Det alene gjør at Postojna-grotten aldri vil komme på UNESCOs verdensarvliste. Ulempen for turistene er at Škocjan ikke er like familie- eller handikapvennlig. Faktisk må man være minimum 15 år for å kunne delta på en guidet rundtur i Škocjan-grottene.

Det er heller ikke lov å ta bilder inne i grottene. Kun ved avslutningen, ved den naturlige åpningen av hulen er det lov å ta bilder. Også herfra og langs stien bort til trappene, eller en taubane, opp tilbake til velkomstsenteret er det en veldig vakker canyon, men med himmelen som tak.

Temperaturen i Škocjan-grottene er også kjølige 12 grader, og det anbefales å ta med jakke og godt fottøy.

​Før turen fortsetter videre tar guiden deg også med til den pittoreske lille landsbyen Škocjan, som har gitt grottene navn.

Piran

Inneklemt mellom Italia og Kroatia har Slovenia bare 46,6 km med kystlinje langs Adriaterhavet, som også er kjent under navnet den slovenske riviera. På denne korte strekningen er det plass til tre byer, der Koper er den største. De andre to er Izola og Piran, samt bade- og spa-resorten Portorož, som også ligger i Piran kommune.

Selv om det er Portorož som trekker badeturistene, så er det Piran, med trange middelaldergater, venetiansk kirke og barokkpalasser, og ikke minst alle muséene, kaféene og restaurantene, folk elsker å besøke og snakker om. Påvirket av byen Venezia på den andre siden av bukten, er den en av de mest autentiske og fotogene av alle byene langs Adriaterhavskysten. Du kan for øvrig også bade fra odden i Piran.

Om du tar turen med Slovenia Explorer til Piran, er første stopp ved bymuren. Disse festningsverkene ble bygget for å beskytte byen mot tyrkiske invasjoner på slutten av 1400-tallet, mens Piran var en del av republikken Venezia. Når du går på muren har du den unike panoramautsikten over Piran, som du kan se i alle turistbrosjyrene og i reisemagasinene.

Neste stopp er Tartinijev Trg, eller Tartiniplassen, oppkalt etter den italienske komponisten og fiolinisten Giuseppe Tartini, som ble født i Piran. Vakre og fargerike bygninger omgir denne plassen, som også er byens hovedtorg. Den siden av plassen som vender mot Adriaterhavet er åpen mot havnen.

Torget var fram til slutten av 1800-tallet fylt med vann og var en del av den opprinnelige havnen. I 1894 ble den fylt igjen og flere bygninger ble bygd, og dannet torget slik det fremstår i dag.

Statuen på torget er av Giuseppe Tartini. Du vil også legge merke til Markusløven, symbolet til den venetianske republikken, innhugget i stein. Ta ellers en titt på de arkitektoniske perlene rundt plassen. Den mest kjente bygningen er det venetianske huset, det eldste huset på torget, og som også er det eneste som har bevart den originale fasaden fra 1400-tallet. I dag huser det en suvenirbutikk, der du bl.a. kan kjøpe lokalt håndverk.

Gamlebyen er en labyrint av trange brosteinsbelagte gater og fargerike hus, spesielt i området mellom Tartiniplassen og helt ytterst av odden. Er solen på himmelen, kan du være sikker på at Piran-beboerne også har hengt ut klesvasken. Kart er ikke nødvendig, da gamlebyen er liten og kompakt. Før du vet ordet av det er du ved stranden eller du snirkler deg tilbake til havnen eller Tartiniplassen. Om du er interessert i å lese om, og finne fram til de viktigste severdighetene i byen, kan det allikevel være greit å ta turen innom turistinformasjonen i rådhuset på Tartiniplassen, og få med deg en liten brosjyre med kart.

At Piran har inspirert mang en kunstner er ikke vanskelig å forestille seg. Om du har lyst til å besøke et galleri eller museum under ditt besøk i Piran, er det flere bemerkelsesverdige institusjoner i sentrum. Apolonijeva palača galerija ligger nær Tartiniplassen og stiller ut verk av unge slovenske kunstnere.

Også St Francis-kirken med klosteret er verdt et besøk. Foran kirken er det et lite torg, tidligere brukt som kirkegård. Kirkebygningen er fra 1300-tallet, mens barokkrenoveringen på 1700- og 1800-tallet ga kirken dets nåværende utseende. St. Frans-kirken er kjent for den vakre prekestolen, flere altere og malerier av venetianske kunstnere fra 1600- og 1700-tallet. Under kirken er det flere graver, hvorav en også tilhører Tartinifamilien.

For noe helt annerledes, viser The Magical World of Shells (Muzej školjk) frem skatter samlet fra kysten rundt Piran og er et godt valg for familien. Akvariet og det maritime museet er også verdt å få med seg. Alle tre ligger ved havnen og Tartiniplassen.

Midt i gamlebyen, gjemt mellom de trange brosteinsgatene i Piran, vil den lille 1. maiplassen få deg til å føle deg som om du har reist noen hundre år tilbake i tid. Dette var sentrum av Piran frem til 1200-tallet. Midt på torget er det et steinmagasin for regnvann. Hvis du observerer nøye, kan du se at alle takrennene til nærliggende hus er koblet til reservoaret.

Ytterst på odden i gamlebyen er byens fyrtårn, som henger sammen med St Clementskirken fra 1200-tallet, som også er verdt å få med seg.

Om du tar gatene som fører deg opp mot høyden av byen tilbake, kan du besøke St. George-kirken fra 1600-tallet og modellert etter Markus-katedralen i Venezia, er denne kirken et av de beste stedene for utsikt over Piran og kysten. Fra plassen rundt kirken kan du se ned på de små klippestrendene som omkranser gamlebyen.

Den beste utsikten får du hvis du klatrer opp i klokketårnet. Det er 146 trappetrinn opp til toppen, men belønningen er 360° utsikt over Piran, slovenske Istria, Italia og Kroatia. Fra tårnet får du også den beste utsikten over Tartiniplassen.

Klokketårnet ved St. George-kirken er et av de beste eksemplene på den venetianske påvirkningen av arkitekturen i Piran, da det er en mindre kopi av San Marco Campanile i Venezia.

Piran er for øvrig vennskapsby med Bjugn (nå Ørland kommune) i Trøndelag.

Slovenia slutter aldri å imponere! Det er nesten utrolig at et så lite land har alt fra vakre fjell, vakker kyst, interessante byer. Jeg kommer nok til å ta turen tilbake.

Erik Drilen (besøkte Slovenia 21. – 28. august 2023)

Hovedstaden i Slovenia, Ljubljana, er ikke av de fremste reisedestinasjonene for oss nordmenn. Det er det ikke byen som er skyld i, men heller mangel på gode flyforbindelser fra Norge ned dit. For byen i seg selv er definitivt verdt et besøk.

Slovenia kalles ofte Balkans Sveits. Grunnen til det er at de to landene har veldig mye til felles. De er begge to veldig små land, de har alper, og begge landene er rike i sine regioner. Innflygningen til Ljubljana nordfra går over Østerrike og du flyr like over alpene før slettene og flyplassen åpenbarer seg.

Med sine 280.000 innbyggere er Ljubljana en liten hovedstad i europeisk målestokk. Byen regnes som trygg å ferdes i, og alle severdighetene i sentrum kan enkelt nås til fots.

Gamlebyen

Mellom fjellet med Ljubljana slott og elva Ljubljanica ligger gamlebyen sammenklemt. Udiskutabelt den mest populære attraksjonen i byen. Det meste er sentrert rundt Mestni trg med Robba-fontenen og rådhuset fra 1400-tallet. Gamlebyen er ikke stor, men det finnes massevis av kronglete brosteinsgater, skjulte kriker og kroker med fargerike og godt bevarte middelalderbygninger du kan oppdage. Og det beste av alt, det historiske sentrum av byen er helt bilfri.

Turistkontoret ligger her. Markedet finner du også her. Det er på Mestni trg, Stari trg og Gornji trg, samt på Cankarjevo Nabrezje langs med elven at du finner de beste kafeteriaene, restaurantene og butikkene. Og ikke minst barene. På sistnevnte gate er det mye liv på kveldene.

Sentralt på Mestni trg står den lett gjenkjennelige Robba-fontenen, ett av Ljubljanas mest kjente monumenter. Det ble skapt av den venetianskfødte billedhuggeren og arkitekten Francesco Robba på midten av 1700-tallet, inspirert av berømte romanske fontener. Robba bodde mesteparten av livet sitt i Ljubljana og regnes for å være byens største mester i barokk kunst i stein. Fontenen på Mestni trg er dog kun en kopi. Originalen, som også er kjent som The Fountain of Three Carniolan Rivers, står i Slovenias nasjonalgalleri, også i Ljubljana.

Rett ved fontenen befinner også byens rådhus seg, en flott bygning med venetianskinspirert fasade og et vakkert klokketårn. Opprinnelig, på 1400-tallet, var det et gotisk bygg, men det har gjennomgått mange forandringer opp gjennom århundrene. Du kan gå rundt i de offentlige områdene rett innenfor, eller se enda mer gjennom en arrangert omvisning.

I foajeen henger våpenskjold fra den originale bygningen, med dragen, symbolet på Ljubljana. Det er også en statue av Hercules med løve, som tidligere stod utendørs, men ble flyttet inn i rådhuset. Francesco Robbas Narcissusfontenen, en gresk skikkelse som speiler seg i vannet, befinner seg også her. En vakker gammel brønn befinner seg i sentrum av gårdsplassen i rådhuset.

St. Nicholas-katedralen ligger heller ikke mange skrittene unna Mestni trg. Opprinnelig var det en romansk basilika fra 1200-tallet som stod på stedet, men den ble brent ned av erobrere fra det osmanske riket. Dagens kirke i barokkstil ble bygget mellom 1701 og 1706, og kan skilte med flotte veggmalerier og annen kunst. Utvendig gjør den kanskje ikke like mye av seg, men det er verdt å få med seg de to detaljerte bronsedørene som forteller historien om 1250 år med slovensk kristendom. Tvillingtårnene og den grønne kuppelen er også godt synlig fra den andre siden av elven.

Ljubljana slott

Ljubljanski grad, eller Ljubljana slott, troner på fjellet rett overfor gamlebyen, har en storslått utsikt over byen, og på en klar dag også de slovenske alpene. Slottet er en av de mest populære turistattraksjonene i byen, og et must å besøke. Det har vært slott her de siste 900 årene, men de fleste bygningene og festningsverkene som står nå er stort sett fra 1400-tallet og senere. En av de eldste bygningene som fremdeles står er St. Georges kapell fra 1400-tallet.

Om du ønsker å lære om slottet og Slovenias historie er historieutstillingen verdt et besøk. Ellers kan du besøke dukketeatermuseet, kunstutstillinger eller gå opp i utsiktstårnet med den beste utsikten i hele Ljubljana. Slottet har også et fengsel og et videopresentasjonsrom som viser slottets historie i en 12 minutters virtuell framføring.

For øvrig har middelalderslottet to restauranter, en kaffebar, en vinbar og jazzklubb. Kulturelle begivenheter, familieunderholdning, dansekvelder og filmvisninger under åpen himmel på sommeren finner sted her.

Jeg gikk opp til toppen, en 15 minutters spasertur opp en bratt sti gjennom skogen. Om du synes dette er for krevende, kan du nær Dragebrua, på plassen Krekov trg, heller ta en taubane, som er et fullkomment alternativ. Jeg tok taubanen ned.

Drager og broer

Ljublana kalles gjerne Dragenes by, og det er ikke vanskelig å tenke seg til hvorfor når man går rundt i byen. Dragen er i byvåpenet, og du vil se den flere steder rundt omkring i byen, ikke minst på Dragebroen (Zmajski most) i sentrum av byen. På broen er det hele fire av dem, men den som flest turister tar bilde av er den som har slottet i bakgrunnen.

Så hva er bakgrunnen for Ljubljana og dragesymbolet?

Legenden forteller at en drage levde i sumpene rundt elven Ljubljanica. Jason fra Argonautene, han som lette etter det gyldne skinn, hadde slått leir i området på vei tilbake til Hellas.

Da dragen drepte en av Jasons soldater og blåste ild mot leiren, dro Jason ut for å finne hulen dens. Til slutt klarte han å overvinne og drepe dragen. Selv om Jason til slutt kom tilbake til Hellas, er han og hans menn kreditert for å ha lagt grunnlaget for det som nå er Ljubljana. I dag blir dragene sett på som byens beskyttere.

Selv om Dragebroen er for motoriserte kjøretøy, og det er ganske travelt på dagtid, er det definitivt verdt en fem minutters spasertur fra Prešeren-plassen for å se broen og ta noen bilder.

For øvrig er broene som krysser elven i gamlebyen veldig sentrale i bybildet. Ved den nevnte Prešeren-plassen, som ligger i sentrum av gamlebyen, finner du Trippelbroen, Tromostovje, som regnes som den fineste av alle broene. Egentlig er det tre broer, derav navnet. Opprinnelig var den midterste broen fra 1842 for vogner og kjøretøy, mens de to ekstrabroene, som ble designet av Slovenias mest berømte arkitekt Jože Plečnik og bygget mellom 1929 og 1932, var for fotgjengere. I dag er alle tre broene for fotgjengere.

Mellom Dragebroen og Trippelbroen finner du Mesarski most, Slakterens bro. Den er ikke så gammel, bygget i 2010, og mest kjent for alle de moderne kunstskulpturene, samt hengelåsene fra alle kjærlighetsparene som har lovet hverandre trofasthet til døden skiller dem ad.

Prešernov trg (Prešeren-plassen) med fransiskanerkirken

Den rosa fransiskanerkirken fra 1600-tallet på Prešeren-plassen er sannsynligvis det lettest gjenkjennelige byggverket i Ljubljana. Alle ender opp her før eller siden når man utforsker sentrum, gjerne daglig. Plassen ligger midt i sentrum, rett ved Trippelbroen og elva gjennom byen, med Mestni trg, gamlebyen og markedet på den andre siden.

Ljubljana er sannsynligvis en av de få byene i verden hvis sentrale bytorg er utsmykket med en statue av en dikter i stedet for en politisk eller militær helt. Poeten France Prešeren (1800–1849) regnes som Slovenias nasjonaldikter, og plassen er oppkalt etter ham.

Om du legger merke til en statue bak ham av en toppløs kvinne som holder et laurbærblad over hodet hans, så er det en muse, eller skytsgudinne. Den toppløse musen var i sin tid veldig kontroversiell, og prestene i fransiskanerkirken plantet trær for å blokkere utsikten av statuen fra kirken. Tvers over torget vil du også kunne se en statue av dikterens store kjærlighet, Julija Primic, som ser ut av et vindu på fasaden av huset der hun pleide å bo. Romantisk, ikke sant? Egentlig ikke, for kvinnen sa nei til dikteren.

For øvrig er fransiskanerkirken i barokk stil er absolutt verdt et besøk, men arkitekturinteresserte vil finne mange interessante bygninger, med et godt utvalg av stilarter fra de siste hundreårene, i området nær denne plassen. Foruten barokk, også renessanse, art deco og art nouveau (jugendstil), for å nevne noen.

Plečniks arkitektur

Den allerede nevnte Jože Plečnik stod for mer enn Trippelbroen ved Prešeren-plassen. Han var en mester i art nouveau og modernistisk arkitektur. Noen av hans mest kjente verker forbindes med Wien, Praha og Beograd, men som slovener har han i høyeste grad også satt sitt preg på Ljubljana. Faktisk har hans innflytelse på den slovenske hovedstaden blitt sammenlignet med Antonio Gaudis innflytelse på Barcelona, og er på UNESCOs verdensarvliste.

Om du går fra sentralmarkedet til fransiskanerkirken kan du ikke runde et hjørne uten å se Plečniks arkitektdesign. Alt fra de overbygde markedsbygningene langs elven Ljubljanica, sluseporten, skomakerbroen (Šuštarski most), og noen hundre meter unna nasjonal- og universitetsbiblioteket. Hans renovering av Križanke, et tidligere kloster omgjort til et utendørs konsertsted, regnes også blant hans mesterverk. Litt lenger unna bør man få med seg den majestetiske porten og kapellene til Žale-kirkegården. Du kan også besøke Plečnik House, stedet der han bodde.

Nasjonalgalleriet

Kunstinteresserte kommer nok ikke til å kjede seg i Ljubljana, for det finnes rundt 50 kunstgallerier i byen. Nasjonalgalleriet er det største og viktigste, med kunst helt tilbake fra 1200-tallet og frem til 1900-tallet, inkludert alle stilarter og kunstnere fra hele Europa. Det er også hjemmet til den originale Robba-fontenen, et av de største kunstverkene innen barokken i Ljubljana. Et godt tips: Vanligvis betaler man inngangspenger for å komme inn, men lørdager etter kl 14.00 er det gratis.

Tivoliparken

Det høres ut som en fornøyelsespark, men det er det altså ikke. Derimot er Tivoliparken Ljubljanas største grøntområde med sine nesten 5 km², så her kan man fort tilbringe noen timer for å koble av. Her finner du en botanisk hage, idrettsanlegg med svømmebasseng, turstier, lekeplasser, en fiskedam, samt en rekke statuer og fontener. Og ikke minst et friluftsgalleri designet av Jože Plecnik.

Parken inneholder også en rekke interessante bygninger og museer, som Det internasjonale grafiske kunstsenteret og Nasjonalmuseet for samtidshistorie. Slovenias nasjonalmuseum, som er fylt med relikvier, deriblant verdens eldste musikkinstrument, en 55.000 år gammel fløyte, ligger også rett ved parken.

Husk at de fleste muséene er stengt på mandager.

Emona

Ljubljana er en gammel by, faktisk mer enn 2000 år gammel. Under navnet Emona var den en del av Romerriket. Hvis du ikke vet hvor du skal lete kan det være vanskelig å se sporene fra den romerske byen. Mange av ruinene ligger i dag i kjelleren av moderne bygg og i bakgårder.

Heldigvis har Ljubljanas bymuseum utarbeidet en brosjyre med en kort innledning om historien og kart som viser hvor i byen du kan finne restene etter Emona. Det er ingen lang sightseeingtur å utforske Emona, kun to kilometer totalt.

Store deler av den romerske bymuren står fremdeles, nesten hele den sørlige muren, men også deler av den nordlige og nordvestlige. Restene av et romersk kloakkanlegg ligger ikke så langt fra pyramideinngangen langs sørveggen. Rester av Emona vil du også finne i bymuséet og i kunstgalleriet Jakopič. I Park Zvezda i det nordøstlige hjørnet står en statue av en romer, og på Kongresni trg like ved, kan du finne en brønn fra romertiden.

I det sørøstre hjørnet av Emona finnes ruinene av et romersk hus i Emonan House Archeological Park. Det kan være noe vanskelig å finne, da det ligger i hagen bak noen hus. Se etter et lite skilt ved innkjøring til privat bolig som er satt ut i når det er åpent.

I det nordvestlige hjørnet er det et tidlig kristent senter i Early Christian Centre Archeological Park. De to arkeologiske parkene er gjerdet inn, og det kreves inngangsbillett for å komme inn. Billett fra bymuséet er gyldig, men husk å si fra på muséet at du ønsker å besøke disse, så vil de sørge for at du får med deg billett med QR-kode. Merk deg åpningstidene. Muséet er åpent alle dager unntatt mandag.

På vannet

Hvis det blir for mye gåing i gamlebyen, kan et times elvecruise på Ljubljanica kanskje være på sin plass. Det er en fin måte å se severdighetene langs elvebredden på mens du blir servert forfriskninger. Turene starter nær Trippelbroen.

Det er også mulig å leie kajakk eller padlebrett.

Markedet

Det sentrale markedet i Ljubljana er tredelt: Et åpent marked på Vodnik- og Pogačarplassen, overbygde boder mellom de to torgene, samt en rekke butikker som strekker seg fra Trippelbroen til Dragebroen langs elvebredden. På det åpne markedet selges det fersk frukt og grønnsaker dyrket av lokale bønder, samt tropisk frukt, spekemat, blomster og planter.

Den overbygde toetasjes markedsbygningen, er tegnet av Jože Plečnik, går under navnet «Plečnik’s Covered Market», har en søylegang mot gaten og store vinduer med utsikt over elven på baksiden. Her finner du en rekke butikker og kaféer. Her er det også mulig å kjøpe kunst og håndverk. I den nederste etasjen er det også et fiskemarked og fiskerestaurant.

Restauranter med lokalt kjøkken

Om du ønsker å prøve det tradisjonelle kjøkkenet i Slovenia kan jeg anbefale to restauranter, Slovenska Hiša – Figovec (Slovenian House) og Šestica.

Nebotičnik

Om jeg ikke hadde nevnt den her, så hadde kanskje ikke tenkt over at det er et sted du kan besøke, eller kanskje du heller ikke ville lagt merke til den 13-etasjers høye bygningen fra 1933, men Nebotičnik, som enkelt og greit betyr skyskraper, var en gang i tiden Jugoslavias høyeste bygning.

På toppen, i øverste etasje 50 meter over bakken, ligger Nebotičnik Café, en bar der du kan nyte panoramautsikten og solnedgangen med et glass førsteklasses slovensk hvitvin til en overkommelig pris. De serverer også øl, drinker og noe lett å bite i.

Bryggeribesøk og ølsmaking

Om du er en lidenskapelig øldrikker, er det absolutt verdt å ta turen innom Pivovarna Union, eller Union Bryggeri, et av Slovenias største bryggerier. Selv om øl har vært brygget i Ljubljana siden 1590-tallet, har Union eksistert siden 1864. Du kan forhåndsmelde deg på en omvisning med prøvesmaking, såkalt Union Experience, online på bryggeriets hjemmesider.

En guide vil da ta deg med på en visning gjennom bryggeriet og muséet, der du kan lære hvordan bryggeteknikkene har endret seg gjennom historien, samt bryggeriets historie. Til slutt kan du prøvesmake de forskjellige ølsortene som brygges.

Bryggeriets pub, Pivnica Union, er et populært møtested, både for den ølelskende lokalbefolkningen og byens besøkende. Her serveres selvfølgelig bryggeriets eget øl, i tillegg til øl fra søsterbryggeriet Laško, men også bryggeriets egen moderne vri på en rekke slovenske matretter, et utvalg av steker og Union-gulasj er husets spesialitet.

Om du ikke skulle få nok øl etter et besøk i Unions bryggeripub, så har du også nok et alternativ i mikrobryggeriet Tektonik, som har bryggerivisning og ølsmaking på fredager. Men du kan selvsagt stikke innom for å ta en halvliter også på de andre ukedagene.

Erik Drilen (besøkte Ljubljana 21. – 28. august 2023)

Svært mange mennesker liker å oppleve minst ett julemarked hvert år, så også vi nordmenn. Etter hvert har alle de største byene rundt omkring i landet, samt også flere mindre tettsteder, fått sine egne årlige julemarked. Noen av de mest populære her i landet, som også har opplevd å få omtale i utenlandsk presse, er Røros og Trondheim, som jeg har skrevet om tidligere.

Mange nordmenn velger å legge turen til utenlandske julemarked, som Krakow, Berlin, London og Wien. Julemarkedet i Tivoli i København er også populært. Også i Sverige har de noen populære julemarked, som f.eks. i Stockholm og Göteborg.

Det som regnes som det koseligste, vakreste og mest tradisjonelle julemarkedet i Sverige, er det som avholdes den andre adventshelgen hvert år i Östersund i Jämtland.

Rammen rundt dette julemarkedet er lagt til friluftsmuseet Jamtli, midt blant de historiske husene fra 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, med lokalprodusert mat, genuin håndverkskunst og underholdning i gammel stil fra de nærmere 200 utstillerne på markedet. Sprakende ild og kirkelig korsang i Jamtlis kirke hører med. Det gjør også hundespann og hestesleder. Eller ikke å forglemme pepperkakehuskonkurranse. Julemarkedet i Östersund har også gått så langt som å gi snøgaranti, som det eneste i Sverige.

Det store julemarkedet i år foregår helgen 8. – 10. desember, og selvfølgelig står lokal tradisjonsrik mat og drikke, hest og slede og alt som kan bringe deg tilbake til din barndoms drømmejul på programmet. «Tomten», eller julenissen som vi kaller ham i Norge, er selvsagt på plass.

Varm gløgg, duftende ferske kanelboller, brente mandler og pepperkaker som smaker akkurat slik mormor laget dem. Handle julegaver med litt særpreg kan man selvsagt, både på julemarkedet og i sentrum av byen.

Og selvsagt er Östersund perfekt for en byweekend med alle sine spisesteder, spa og shoppingmuligheter. Bysentrum er kompakt, og man kan nå de fleste stedene til fots. Samtidig er ikke veien ut i naturen langt unna, for den som ønsker å gå på ski.

Apropos ski, verdenscupen i langrenn har inntatt byen samme helgen som julemarkedet.

Du kan nå Östersund med tog fra Trondheim (togbytte på Storlien). Om du ønsker å ankomme julemarkedet i stil, kan du fra Östersund sentralstasjon til Jamtli stasjon reise med ångtoget, som går i skytteltrafikk mellom de to stasjonene under julemarkedet. Ångtåget er et veterantog med damplokomtiv, og er et samarbeide mellom Inlandsbanan, Jamtli og Sveriges Järnvägsmuseum i Gävle.

Erik Drilen (besøkte julemarkedet på Jamtli 8. desember 2023)

Som regel, når man snakker om Sveits, er det alpene man tenker på, men også den største elva i Vest-Europa, Rhinen, går gjennom store deler av det østlige Sveits. Den starter i Graubünden, danner flere steder den nordøstlige sveitsiske grensen mot Liechtenstein, Østerrike og Tyskland, før den ved Basel dreier nordover inn i Tyskland og Frankrike til den renner ut i Nordsjøen i Nederland.

Gjennom Zürich renner derimot ikke Rhinen. Allikevel skal du ikke reise så veldig langt for å se den. Du klarer det fint på en halvdagsutflukt.

I turistbrosjyrene reklameres det med at Rhinfallet er Europas største fossefall. Det kan diskuteres. Fossen er langt fra Europas høyeste, og det kan diskuteres om den også er den mest vannførende. Den er kun 23 m høy, og har en gjennomsnittlig vannføring på 250 kubikkmeter i sekundet på vinteren, 600 m³/s på sommeren.

Dettifoss på Island markedsfører seg også som Europas største foss, men fakta er at Sarpsfossen i Sarpsborg, Norge, har større vannføring enn begge. Sarpsfossen er også 23 m høy. Den høyeste fossen i Europa ligger også i Norge, nemlig Vinnufallet i Sunndalen. Den er 865 m høy.

Men Rhinfallet er mye bredere enn de nevnte, med sine 150 meter, samt med den høye vannføringen er den et imponerende syn, og så absolutt verdt å oppleve.

Fossen ses best fra båt, og du kan melde deg på en 15 til 30-minutters båttur som tar deg helt tett på strykene. Det er også mulig å melde seg på et halvtimes cruise og gå i land på den karakteristiske klippen midt i fossefallet. Denne klippen danner grensen mellom kantonene Zürich og Schaffhausen. Merk at du kan bli våt på disse båtturene.

Schloss Laufen, slottet som ligger rett ved fossen, er også verdt å nevne. Første gang slottet ble nevnt i skriftlige kilder var i år 858, altså for godt over 1100 år siden. Det har tilhørt flere, bl.a. biskopen av Konstanz, klosteret Allerheiligen Schaffhausen og greven av Kyburg. Det har vært til og med vært vandrerhjem. Nå kan man leie rom der til bespisning i forbindelse med arrangementer. Navnet har slottet fått av det gamle navnet på Rhinfallet, Grosses Lauffen, det store fossefallet. Foran slottet ligger Rhinfallets besøkssenter, og nedenfor slottet er det utsiktsplattformer, der du kan komme veldig tett på fossen.

Hvordan komme seg fra Zürich til Rhinfallet med tog?

Å reise med tog er veldig enkelt i Sveits, også om man tar turen til Rhinfallet. Du tar toget fra Zürich Hauptbahnhof, sentralstasjonen, til Schaffhausen, der du enten kan bytte tog videre til Neuhausen am Rheinfall eller Schloss Laufen am Rheinfall. Forskjellen mellom dem er hvilken side av Rhinen du blir satt av på. Reisetiden er på rundt en time fra Zürich.

Skal du ta en båttur, bør du velge et tog som går til stasjonen Schloss Laufen am Rheinfall, da ombordstigningen bare er en kort spasertur unna.

Du kan også melde deg på en guidet halvdagsutflukt med buss

Både Gray Line og Best of Switzerland Tours arrangerer turer fra Zürich til Rhinfallet. Turene starter fra Sihlquai busstasjon, der du sjekker inn og går om bord i en luksusbuss som tar deg rett til Rhinfallene. Selvfølgelig noe dyrere enn med tog, men om du kun vil se fossen og være med på båttur nedenfor den, er dette det enkleste alternativet.

Ulempen er at du ikke kan bruke tid på egenhånd f.eks. i Schaffhausen, som er kjent for sitt sentrum med middelalderske landsbypreg. Til gjengjeld er du tilbake til Zürich akkurat i rett tid til lunsj, om du kun er i Zürich på en storbyweekend og har knapt med tid.

Erik Drilen (besøkte Rheinfall med Best of Switzerland Tours den 27. juni 2023)

I mitt forrige innlegg skrev jeg om å besøke fjelltopper som Jungfraujoch og Schilthorn Piz Gloria, og skrev at det er fullt mulig å besøke disse på en dagstur fra Zürich, men skal man besøke flere enn én topp, vil det være mer økonomisk lønnsomt og tidsbesparende å bo i Interlaken.

Er man på langweekend i Zürich, er det fortsatt mulig å ta en tur til høyden og være tilbake i Zürich før det blir mørkt. Og det er på ingen måte noen sekundær destinasjon du kommer til. Med taubane fra Engelberg vil du bli heist opp Mt Titlis på 3.020 meters høyde. Om du orker kan du gå opp til toppen av Mt Titlis, som ligger 3.239 m.o.h., en av de høyeste toppene i Sveits som er lett tilgjengelig å nå.

Det er enkelt å komme seg til Mt. Titlis. Landsbyen Engelberg ligger bare drøye 90 km fra Zürich, og du kan ta toget dit med bytte i Luzern på snaue to timer. Eller du kan melde deg på en guidet busstur, der alt er ordnet på forhånd, og som også inkluderer en stopp i den vakre byen Luzern.

Siden det var første gangen for meg i Zürich valgte jeg det enkle denne gangen, og meldte meg på en dagstur med Gray Line. Etter hvert fant jeg ut at det å reise med tog i Sveits er veldig enkelt, men noen synes de får mer utbytte av en guidet tur, da man får informasjon og historie, samt at det gjerne er lagt inn stopp underveis.

Gray Line starter sine turer til Mt Titlis fra Sihlquai bussparkering nær Zürich sentralbanestasjon. Pr dags dato starter turene kl 09.30 på morgenen og varer 9 ½ time. Om du har forhåndskjøpt billett må du huske å sjekke inn i kiosken før turen starter. Gray Line og Best of Switzerland Tours har hver sin kiosk ved bussparkeringen. Begge selskapene kjører også stort sett de samme turene, inkludert til Mt Titlis.

Første stopp på turen er Astrid-kapellet ved Küssnacht am Rigi: Det var den siste feriedagen, solen skinner, folk er utendørs. En mann sier til sin kone at han vil kjøre langs Vierwaldstätter See selv denne dagen, de har jo tross alt en ny cabriolet med åtte sylindre og whitewall-dekk. Bilføreren er uerfaren, og på veien mot Küssnacht kjører han over fortauskanten, ned en skråning og kræsjer rett inn i et pæretre. Passasjeren hans blir kastet ut av den åpne bilen og dør på ulykkesstedet.

Den tragiske ulykken skjedde i august 1935, sjåføren var den belgiske kong Leopold III, og passasjeren var den belgiske dronningen Astrid. Astrid-kapellet på ulykkesstedet står som et minne om hendelsen og tiltrekker seg fortsatt mennesker, spesielt belgiere og svensker, da dronning Astrid var svensk.

Veien videre går til Engelberg. Landsbyen er et kjent vintersportssted, og alle hoppinteresserte har garantert hørt om Engelberg-bakken, eller Titlis-Schanze som den egentlig heter, der det avholdes verdenscuprenn hver vinter. Lagkonkurransen i Ski-VM 1984 ble også avholdt her.

Engelberg har også vært arena for alpine mesterskap (bl.a. VM i alpint i 1938), verdenscupen i langrenn og EM i curling ble avholdt her i 1989. På sommeren er det en populær destinasjon for fotturister og syklister.

For øvrig er det mer enn 40 taubaner i Engelbergdalen, og de er ikke kun for turistene. For mange er de framkomstmiddel for de som bor i dalen, inkludert skolevei for mange unger, og frakt av forsyninger.

Den mest kjente taubanen er den som tar deg med opp fra Engelberg på drøyt 1.000 m.o.h. til Mt Titlis-platået på 3.020 m.o.h. Første etappe på den 30 minutter lange luftreisen er med gondolbanen TITLIS Xpress opp til Mittelstation, og deretter med verdens første roterende kabelbane TITLIS Rotair, som roterer 360 grader på veien opp til platået. Underveis kan du se aktivitetsområdet Trübsee ovenfra.

Oppe på toppen har du en fantastisk utsikt over de sveitsiske alpene, men det er aktiviteter man kan være med på også der oppe. Du kan ta Ice Flyer (stolheis) til Titlis Gletscherpark for vinteraktiviteter på isbreen. Om du våger kan du også gå på Europas høyestliggende hengebru, TITLIS Cliff Walk, 3.041 m.o.h.

Inne i isbreen kan du gå de 150 metrene gjennom ishulen. Det kan være en idé å ta med seg en varm jakke, da temperaturen i hulen aldri overstiger -1°C. Da jeg var der i slutten av juni var det også kun +5°C utendørs på toppen.

Trenger du å varme deg før du reiser samme vei ned med taubanen igjen, er det både suvenirbutikk, sjokoladebutikk, panoramarestaurant og Mövenpick iskrembar på toppen.

På veien tilbake til Zürich gjør vi en times stopp i Luzern, en av de vakreste byene i Sveits. På én time er det ikke så mye du rekker å gjøre, men gamlebyen med Kapellbrücke, den eldste (bygd i 1365) og nest lengste overbygde trebrua i Europa er verdt et besøk. Luzern fortjener et lengre besøk, så jeg vil sterkt vurdere å ta turen tilbake ved en senere anledning.

Erik Drilen (besøkte Mt Titlis med Gray Line 24. juni 2023)