En desember måned uten snø og varmegrader. Hva gjør man når for lengst har mistet julestemningen. Greit nok for meg, som har begynt å komme opp i årene, og har alt jeg trenger. Men hva når dattera på 34 heller ikke finner julestemningen, og selv barnebarnet på 13 ikke ønsker seg noe til jul? Det var da dattera mi plutselig spurte: «Pappa, kan vi dra til London i jula?»

Hadde faktisk tenkt selv flere år å reise bort i jula, for når barnebarnet ett år feirer med pappa og neste år med mamma, da har det blitt så som så med julefeiringen annethvert år. Har aldri gjort alvor av å reise bort i jula, for jeg hadde jo selvsagt ventet på besøket av familien, selv om det ikke er på julaften hvert år.

Men tja, hvorfor ikke? Det kan jo være årets julegave.

Planer ble lagt, flybilletter og hotell bestilt. Samt liste over hva vi ville se. Selv hadde jeg vært rundt 20 ganger i London, til ulike tider på året, men aldri i jula. Dattera mi hadde vært der én gang før, sammen med meg som barn. For barnebarnet mitt var det første gang.

Jeg valgte et hotell nær Russell Square, Holiday Inn London Bloomsbury by IHG, for jeg fant ut det var det mest sentrale stedet for transport til de stedene vi ønsket å se. Fra Euston Station går det direkte tog til Watford Junction og Warner Bros. Harry Potter Studios. Kings Cross med Platform 9 ¾ lå innen gåavstand. Covent Garden og Camden Market lå begge bare et par stopp unna med undergrunnsbanen. Og shopping. British Museum var også i gåavstand. Dessuten kunne vi ta direkte tog uten bytte helt fra Gatwick Airport til St. Pancras/Kings Cross Station.

Det vi visste på forhånd var at det meste stengte tidlig på julaften, og at alt var stengt første juledag. Selv kollektivtransport og tog tilbake til Gatwick. Derfor forhåndsbestilte vi taxi med fast pris tilbake til flyplassen den 25. desember.

Feilen vi gjorde var å ikke forhåndsbestille billetter til Harry Potter Studios. Det var utsolgt til langt ut på nyåret. Burde ha bestilt for en måned siden, fikk jeg til svar. Jeg besøkte studioet for flere år siden, og da var det bare å kjøpe billett og dra ut. Tydeligvis ikke lenger. Nå er sannsynligvis hele januar utsolgt også, og billetter lagt ut for februar. Da vet vi det til neste gang.

Nå var gode råd dyre. Hva kunne jeg finne på som et godt alternativ? Løsningen ble Madame Tussauds, der ingen av de hadde vært. Mange kjendiser, og det ble mange selfies, selv om hun på 13 var litt skuffet fordi Avril Lavigne ikke var der. Og David Beckham visste hun ikke hvem var. Men det var så mye mer å se og oppleve.

Deretter dro vi rett til Kings Cross og Platform 9 ¾. Og Harry Potter Shop. Ble raskt brent av et par tusen kroner der.

I London er det flere julemarked, hvor Winter Wonderland i Hyde Park er det største. Vi klarte oss med Covent Garden og Leicester Square, og shopping i sidegatene til Piccadilly Circus. Apropos Piccadilly Circus, ikke glem julebelysningen, englene som henger over gatene.

Og Harry Potter and the Cursed Child går jo også på teater. Leadenhall Market var også filmsett for Leaky Cauldron Pub og Diagon Alley i Harry Potter-filmene. Og Cecil Court mellom Leicester Square og Covent Garden skal ha vært inspirasjon til Diagon Alley.

Et annet tips, det anbefales også å bestille billetter på forhånd til British Museum. Selv om det er gratis inngang må du kjøpe billett på forhånd på den offisielle nettsiden, og velge tidspunkt.

Julemiddagen ble inntatt på hotellet, en treretters på hver av oss.

Og på første juledag kom taxien og hentet oss til rett tid, og kjørte oss rett til Gatwick.

Så får vi se hvor ferden går til neste jul.

Erik Drilen (besøkte London med datter og barnebarn 21.-25. desember 2025)

Jeg har tidligere skrevet om historiske puber i London, og har nå kommet til Manchester. Gamle puber har en helt spesiell sjarm i England, og svært mange av de riktig gamle har gjerne noen gode historier å fortelle. Ingenting er som å sette seg ned sammen med lokalbefolkningen og høre disse historiene over en pint med godt engelsk øl.

Jeg har nedenfor listet opp 20 av de historiske pubene i Manchester, uten å rangere de, men forsøkt å samle de etter hvor i byen de ligger.

Sinclair’s Oyster Bar

Med de store bindingsverkhusene og den store ølhagen på Shambles Square i Manchester er det helt umulig å ikke legge merke til de to historiske pubene Sinclair’s Oyster Bar og The Old Wellington. Alle besøkende av Manchester ender opp her på ett eller annet tidspunkt. De nærmeste naboene er det store kjøpesenteret Arndale, National Football Museum, underholdningssenteret Printworks og Manchester Cathedral. Med relativt billige drinker er Sinclair’s Oyster Bar en av de mest populære pubene i byen, og det kan være vanskelig å finne et bord, spesielt på dager med sol eller når det er fotballkamp i byen.

De to historiske og verneverdige bygningene deler en felles skjebne. Ingen av de stod opprinnelig der de står nå. Til tross for at de er flere hundre år gamle, var det ikke før i 1999 at de fikk sin nåværende beliggenhet.

For å gi plass til et nytt underjordisk parkeringshus, og for å tilpasse seg nye veisystemer og forbedre tilgjengeligheten, måtte Old Shambles, det gamle kjøttmarkedet, heves. Det inkluderte Sinclair’s Oyster Rooms, som har stått der siden slutten av 1600-tallet og The Old Wellington Inn fra 1552. Midt i disse endringene stod faktisk begge i fare for å bli revet.

Begge de to historiske bygningene hadde overlevd to bombeangrep. Det første julen 1940, det såkalte Christmas Blitz, da ett av tyskernes mål under andre verdenskrig var nettopp Manchester. I juni 1996 kom den neste bomben, et angrep gjennomført av IRA på nærliggende Corporation Street.

Det var da det ble bestemt at de to bygningene trengte et nytt hjem. Murstein for murstein, hver tømmerstokk, hvert sete, hver trapp, omhyggelig farge- og bokstavkodet, samt fotografert og katalogisert for å sikre rekonstruksjonen 300 meter unna.

Nå står de begge på nye Shambles Square, ikke bare som en påminnelse om byens historie, men også et vitnesbyrd om den kollektive viljen til et samfunn som er fast bestemt på å beskytte sin kulturarv.

Som nevnt er Sinclair’s Oyster Bar fra slutten av 1600-tallet, men den ble ikke lisensiert som restaurant før på 1860-tallet. Derfor kan den ikke regnes som en av de eldste pubene i Manchester. Men som historisk bygning, verdt å besøke, er den så absolutt.

Som en av de eldste østersbarene og kjøtthusene i England er det en historisk spennende bygning i seg selv, rett ved pittoreske Shambles Square. Nyt en halvliter Taddy fra Samuel Smiths, en Steak & Kidney Suet Pudding og se verden passere langs gågaten Cateaton Street. (Adresse: 2 Cathedral Gates, Manchester M3 1SW).

The Old Wellington

Mange puber har gjennom årene forsøkt å gjøre krav på tittelen om å være Manchesters eldste pub. Det er allikevel en utbredt oppfatning at den eldste puben i byen er The Old Wellington, som ble bygget i 1552. At bygningen er fra Tudor-tiden mens Edward VI satt på tronen i England, og den eldste i sitt slag i Manchester, gjør den utvilsomt til en bygning av stor historisk verdi. Det som derimot taler imot The Old Wellington som den eldste puben i byen, er at bygget opprinnelig var et privat hjem, senere manufakturbutikk, og ikke ble lisensiert pub før 278 år senere, i 1830.

Opprinnelig var puben kjent som The Vintners Arms, deretter Kenyon’s Vaults, før navnet ble The Wellington Inn i 1865.

The Old Wellington eies i dag av Nicholson’s Pubs. (Adresse: 4 Cathedral Gates, Manchester M3 1SW).

Mitre Hotel

The Mitre er kanskje ikke mest kjent for puben sin, med tanke på at de ligger på Shambles Square sammen med The Old Wellington og Sinclair’s Oyster Bar. Men det er et populært boutique hotell med en oppgradert pub som serverer et litt mer eksklusivt pubmåltid. De mangler det litt spennende ølutvalget som de fleste pubene kan by på. Derimot er det en populær pub der lokalbefolkningen samles for å se på sport. Hele åtte flatskjermer viser sport fra Sky Sports og BT Sports.

Og hotellet er populært for beliggenheten, med rom mot Shambles Square eller mot katedralen på den andre siden. Dessuten ligger de ved Selfridges og det store kjøpesenteret Arndale, og nærheten til Manchester Arena, Exchange Square, National Football Museum, Printworks og Deansgate Road.

Mitre Hotel er for øvrig et av de eldste hotellene i Manchester. De åpnet i 1815 under navnet Old Church Tavern, og Mitre (bispelue) er tydeligvis et navn de fikk på 1830-tallet pga at de er nabohotellet til Manchester Cathedral.

Hotellet har for øvrig overlevd to potensielt ødeleggende bombeangrep. Det første var like før jul i 1940, da Manchester ble rammet av sitt verste angrep i den andre verdenskrig. Katedralen fikk omfattende skader den natten, i likhet med store deler av området mot St. Mary’s Gate, men hotellet slapp unna med bare noen få knuste vinduer.

Det andre var i 1966, da en lastebilbombe ble detonert av IRA på Corporation Street, men heldigvis for The Mitre lå de beskyttet bak andre bygninger som ble så hardt skadet at de måtte rives, og igjen slapp unna med noen knuste vinduer og forskjøvede takskifer.

Selve bygningen er en verneverdig bygning av grad II, som de fleste av pubene i dette innlegget. (Adresse: Shambles Square, 1-3 Cathedral Gates, Manchester M3 1SW).

The Crown & Anchor

Det finnes to historiske puber i sentrum av Manchester med navnet Crown & Anchor. Den ene ligger på hjørnet av Hilton og Port Street, men den jeg skriver om her ligger på The Shambles, rett ved tre første pubene jeg har skrevet om i dette innlegget, på Cateaton Street, og i dag eies av Joseph Holt Brewery, som ikke ligger langt unna puben.

Cateaton Street var en av de eldste gjennomfartsårene i Manchester, synlig på kart over området så tidlig som i 1650. På denne gaten, få skritt fra de andre pubene i Shambles Square ligger Crown & Anchor. De tidligste bevisene på Crown & Anchors eksistens kan finnes fra begynnelsen av 1770-tallet, som på den tiden var kjent som Blackmoor’s Head.

På 1790-tallet hadde Manchester har blitt et politisk og religiøst splittet by som stammet fra hendelser på kontinentet, særlig den franske revolusjonen i 1789. Politiske og religiøse fraksjoner utspilte seg ofte på lokale vertshus, noe som fremhevet den splittende temperaturen i politikken og samfunnet på den tiden. Blackmoor’s Head var en slik pub i sentrum av den politiske uroen på 1790-tallet.

På dette tidspunktet var Matthew Green vert, som tillot politisk motiverte møter på puben sin, siden det var en rekke pressemeldinger om lojalister i møtene på stedet. Dette var en gruppe som støttet kongen og regjeringen og opprettholdt datidens grunnlov, i opposisjon til grupper som «levellers», som krevde politisk reform.

Innen 1818 hadde puben blitt delt i to. Blackmoor’s Head fikk utsikt mot Manchester Cathedral, mens Crown & Anchor vendte mot Cateaton Street.

På 1900-tallet begynte pubene å bli overtatt av bryggeriene, og Crown & Anchor ble overtatt av Threlfalls Brewery på 1960-tallet, deretter Chesters Brewery og Whitbreads Brewery. Crown & Anchor ble Mr Chester’s Pie and Alehouse, før det familiedrevne Joseph Holt Brewery overtook, og ble Crown & Anchor igjen. Med overtakelsen ble også naboeiendommen James Browns slakterbutikk kjøpt opp, og puben ble utvidet til det den er i dag.

For øvrig sies det at det spøker på Crown & Anchor. Flere av de ansatte skal ha sett spøkelsesaktige skikkelser i etablissementet, men uten at de har skremt noen. (Adresse: 6 Cateaton St, Manchester M3 1SQ).

The Lower Turk’s Head

På listen over de eldste pubene i Manchester figurerer også The Lower Turk’s Head. Grunnlagt i 1745 ifølge puben selv, men som med de fleste pubene på den tiden må det tas med en klype salt. I handelsregisteret for Manchester står den ikke oppført før i 1788.

Puben er allikevel full av historie og særegne trekk, inkludert de tre barene, to i første etasje og én i andre etasje, skåret ut i heltre, rutete gulv som et sjakkbrett, trepanelvegger og polstrede benker langs veggene med de uvanlige gamle drinkstativene, boltet til gulvet, til å sette ølet på. De har selvsagt også noen større sittegrupper, samt noen bortgjemte hjørner for de som ønsker litt privatliv. I tillegg har de en oppvarmet uteterrasse. På veggene finnes kunstverk av lokale kunstnere, som hyller pubens og områdets historie, og et dikt dedikert til selve puben, skrevet av The Thirsty Poet.

The Lower Turk’s Head er forøvrig en av få puber i Manchester som fortsatt har flislagt fasade, «MB»-flisen over døråpningen viser at den ble bygget av Manchester Brewery på begynnelsen av 1900-tallet. Nå er det lenge siden det gamle Manchester Brewery eksisterte, faktisk helt siden 1905, men flisene er der fremdeles, mer enn 120 år senere.

I dag er det Joseph Holt Brewery som eier The Lower Turk’s Head, etter at de overtok i 2021, da puben måtte stenge pga Covid. Bryggeriet eier mer enn 125 puber rundt omkring i Storbritannia, men for The Lower Turk’s Head må det allikevel regnes som et lokalt bryggeri, da bryggeriet ligger mindre enn en kilometer fra puben. Joseph Holt Bitter, IPA, Chorlton Pale Ale, Two Hoots og Mild finnes selvsagt på fat. Hele 30 tappetårn med fatøl, samt 12 pumper har puben fordelt på de tre barene.

The Lower Turk’s Head har også fire hotellrom med egne bad, for de som ønsker overnatting i dette området av byen. Rett over veien ligger Shudehill Interchange med trikkeholdeplasser og en busstasjon. Puben ligger i bydelen Northern Quarter med kjøpesenteret Arndale, underholdningssenteret Printworks, National Football Museum og AO Arena i umiddelbar nærhet. Etihad Stadium ligger også bare 3 km unna.

Puben eier også Scuttlers Wine Bar, som ligger vegg i vegg. Scuttlers var de beryktetede ungdomsgjengene som gjorde Manchester utrygt på siste del av 1800-tallet. (Adresse: 36 Shudehill, Manchester M4 1EZ).

The Marble Arch

Når du kommer til Marble Arch, bør du stoppe opp et øyeblikk for å beundre arkitekturen. Legg merke til taket og de utsmykkede skorsteinspipene. Deretter den storslåtte hovedinngangen som har gitt puben navn, selv om «marmoren» er granitt. Puben ble bygget som utstillingspub for McKenna’s Brewery i 1888, på stedet for tidligere pub fra 1829, Wellington Inn, en av minst ti puber i Manchester og tvillingbyen Salford med Wellington i navnet på denne tiden. Den nye puben hadde elektrisk belysning installert helt fra begynnelsen.

Så snart du er innenfor vil du også stoppe opp for å beundre taket, veggene og gulvet. Det fargerike mosaikkgulvet følger linjen til den opprinnelige baren, og skråner merkbart ned til den nye disken bak, et minne fra den gangen tønner ble rullet inn i lokalene. Marble Arch er den eneste i sitt slag som er igjen i Manchester.

Veggene er av glasert murstein, med en flislagt frise oppunder taket som markedsfører et bredt utvalg av øl, sprit og miksede drinker. Alt dette ble tildekket av det som ble kalt en heller smakløs oppussing i 1954, men som kom fram igjen i 1989. Det originale speilet fra B & J McKenna’s Harpurhey Brewery har også igjen funnet plassen sin på veggen over den elegante peisen i tre og marmor. Taket er uvanlig i den grad det er bueformet med synlige støpejernsbjelker, dekorert med glaserte murstein og keramiske fliser. Og ikke glem de dekorative taklistene.

I 1997 etablerte The Marble Brewery seg på baksiden av bygningen, men vokste seg raskt ut av puben og flyttet sin bryggerivirksomhet til Salford. Øl fra Marble Brewery selges fremdeles i puben, sammen med andre såkalte gjesteøl.

Bak baren, der bryggeriet lå, er det nå flere sitteplasser ved siden av kjøkkenet, og der maten først og fremst serveres. Utenfor på baksiden er det en bortgjemt hage, som de siste årene er utvidet med oppvarmede hytter, hvor små grupper eller vennegjenger kan kose seg med mat og drikke.

Maten, som også har fått skryt, og består gjerne av vegetarfokuserte forretter og pubklassikere til hovedretter, som biff- og stoutpai, et utvalg hjemmelagde burgere, fish and chips og mer. På søndager er spesielt roast veldig populært. De har også et utvalg retter for vegetarianere og veganere. Rettene er laget med tanke på å passe til ølsortene de tilbyr. Marble Arch vant prisen for årets pub eller ølbar på Manchester Food and Drink Festival Awards i 2023.

Marble Arch ligger i Manchesters Angel Meadow-distrikt, bare noen minutter fra Manchester Victoria Station, en kort spasertur fra Northern Quarter. (Adresse: 73 Rochdale Rd, Manchester M4 4HY).

Castle Hotel

Er du en som liker å oppleve live konserter, og da spesielt liker indie rock, da er Castle Hotel på Oldham Street stedet for deg. Puben er en av Manchesters mest populære, og har vist seg å være en av Northern Quarters store suksesshistorier siden oppussingen i 2009, da den ble kjøpt opp og renovert av den tidligere skuespilleren fra Coronation Street, Storbritannias lengstlevende såpeopera, Rupert Hill og forretningspartneren Jonny Booth.

For den som er godt kjent i indierockkretser var puben også åstedet for et legendarisk intervju mellom den engelske dj’en og radiojournalisten John Peel og vokalisten Ian Curtis fra bandet Joy Division i 1979.

Opprinnelig er puben en av Manchesters eldste, åpnet i 1776, under navnet The Crown and Sceptre. Sitt nåværende navn fikk den på slutten av 1800-tallet, og i 1904 hadde Kay’s Atlas Brewery pusset opp innsiden, introdusert glaserte fliser og endret fasaden i første etasje. Fra 1988 ble bygget tildelt status som vernet bygning (Grade II). Før Rupert Hill og Jonny Booth tok over måtte puben stenge pga forfall. Ifølge CAMRA** har Castle Hotel «et interiør av eksepsjonell nasjonalhistorisk betydning».

Med ti tappetårn med øl fra fat, tradisjonelle pubsnacks, den beste jukeboksen i Manchester, livemusikk og underholdning hver uke, kan fort The Castle Hotel bli din lokale pub i hjertet av byen. Men, hvis det er konsert på kvelden, er det best du ankommer tidlig, for det vil bli trangt. Offisielt er det plass til 80 mennesker i bakrommet der konsertene avholdes, men enkelte sier at det begynner å bli intimt allerede ved 50.

Selv ølet i puben står til musikken som spilles. Hovedbryggeren er Frederic Robinson, som har laget «Build A Rocket Boys», en hyllest til indiebandet Elbows’ hit. Robinsons Brewery, som for øvrig er et av Storbritannias største uavhengige familiebryggerier, er den samme som laget ølet «Trooper» i samarbeid med vokalisten Bruce Dickinson fra Iron Maiden. (Adresse: 66 Oldham St, Manchester M4 1LE)

The Rat & Pigeon

Er det noen gamle puber i Manchester som jeg kanskje vil savne er det Mother Mac’s. Ikke at det var noe spesielt med stedet, men jeg har en svakhet for gamle puber som har en god historie å fortelle. Et slikt sted var legendariske Mother Mac’s. Det opprinnelige navnet, da puben åpnet i 1870, var The Wellington Inn. Men Mancunians* i dag vil huske stedet som Mother Mac’s, oppkalt i 1969 til ære for den tidligere vertinnen Mother Mac McLennon.

Historiene om puben var mange. Det ble sagt at det spøkte der. Om det er sant vet jeg ikke, men én historie som er sann er den om Arthur Bradbury og de grufulle mordene den 18. juni 1976, kjent som Mother Mac’s-massakren. Arthur, som på den tiden drev puben hadde nettopp mottatt oppsigelse fra Whitbreads Brewery. Forbannet som han var, drepte han alle rundt seg, kona Maureen, hans 6-årige datter Alison, og to stesønner på 11 og 13, James og Andrew. Tilfeldigvis dukket også vaskehjelpen opp, så han drepte henne også. Deretter tente han på puben for å skjule forbrytelsen, men endte opp med å ta livet av seg selv i brannen. Seks mord på én dag.

En slik historie ville ha vært nok til at et foretak har måttet stenge dørene. Det oppsiktsvekkende og uvanlige med nettopp denne puben var at de var stolte over denne makabre historien og puben levde videre på den. Avisutklipp om hendelsen ble rammet inn og hengt på veggene, og en plakett hang på utsiden av puben, rett ved siden av inngangsdøra.

For et par år siden fikk puben nye eiere, interiøret ble revet og puben restaurert både innvendig og utvendig. For noen måneder siden ble den gjenåpnet i helt andre farger og nytt navn: The Rat & Pigeon. 

Fortsatt er puben populær, da den ligger i et populært område av Manchester, perfekt for en halvliter etter jobb, eller for å møte venner på kvelden. Den norsk-danske supporterklubben for Manchester City pleide å møtes her før kamp på Etihad, helt frem til puben ble stengt for renovering. Supporterklubben har nå forflyttet seg til puben The Bank noen minutters gange unna. The Rat & Pigeon skal visstnok fortsatt ha en sterk tilknytning til Manchester City-supporterne, men borte er historien på veggene. (Adresse: The Rat & Pigeon, 33 Back Piccadilly, Manchester M1 1HP)

The Bull’s Head

The Bull’s Head er ikke bare en pub, men også et 4-stjerners hotell med gode omtaler. Beliggenheten er et lite stykke fra det som kalles sentrum i Manchester, men til gjengjeld ligger den rett ved Piccadilly Station, byens hovedjernbanestasjon, så om du har valgt å bo her, så slipper du å drasse på kofferten særlig langt. Raskere å gå enn å ta taxi er det også.

Avstandene i Manchester er ikke så store, og hotellet/puben ligger bare 600 m fra Piccadilly Gardens og shoppinggatene, 400 m til Gay Village og bare 25 minutters gange til Etihad Stadium hvor Manchester City spiller sine hjemmekamper, alt etter hvilket ærend man har i byen.

I følge puben selv ble den åpnet i 1786. Den er listet som pub på gamle kart, så det har nok vært et serveringssted der hele tiden. Til tross for at kartet i denne delen av Manchester er fullstendig endret siden den gang, pga utvidelser av Piccadilly Station, anlegg av nye veier og bygging av ny brannstasjon i årene mellom 1851 og 1886, klarte Bull’s Head å overleve. Naboen The Wheat Sheaf Pub overlevde ikke. Der går nå Fairfield Street. I dag ligger Bull’s Head som en liten øy mellom nevnte Fairfield Street, Granby Row og London Road.

Puben har vunnet flere priser fra CAMRA** både for puben og kvaliteten på ølet som serveres. Puben drives av Marston’s Brewery og det meste av ølet kommer derfra, men innimellom tilbys øl fra andre merker.

Puben regnes som en «Quiet Pub», rolig pub, i den grad det finnes verken store tv-skjermer som sender sport, høy musikk, biljardbord eller dartspill i lokalet. Her er det det sosiale som gjelder, og diskusjonene som går over bordene. Puben serverer også tradisjonelle britisk retter, samt noen europeiske alternativer som portugisiske, spanske og italienske, fra kl 12.00 til 22.00.

Selv om puben er handikapvennlig, er ikke hotellet det, i den grad det kun er trapper opp til hotellrommene, og ikke heis. (Adresse: 84 London Rd, Manchester M1 2PN)

Circus Tavern

Circus Tavern og Grey Horse ligger nesten vegg i vegg på Portland Street, og begge kniver om hvilken som er den minste puben i Manchester. Circus Tavern hevder selv at det er de, med plass til 45 mennesker i puben, hvis man trenger seg litt sammen. Men sannsynligvis er ingen av de minst, for visstnok skal The Temple på Oxford Street i samme by være enda mindre. Men det er en pub jeg skal komme tilbake til ved en senere anledning.

Dessuten hevder puben selv å ha den minste baren i hele Europa. Og da mener de bardisken, hvor øl tappes og serveres fra. Slagordet på veggen utenfor er «The smallest bar in Europe – the biggest welcome in the World!” Og den er ikke stor. Kun én meter lang, under trappa til andre etasje. Akkurat nok plass til én bartender å skjenke en pint med øl.

Bygget er fra 1790, var opprinnelig et bolighus. Stedet ble åpnet som pub i 1842, da et bryggeri tok over. På veggene i puben finnes bilder av tidligere Manchester United-spillere, som frekventerte puben før i tiden, deriblant George Best. Både David Beckham og Eric Cantona skal også ha vært innom ved flere anledninger. Samt også 90% av skuespillerne i serien Coronation Street opp gjennom årene.

Og hvordan fikk puben navnet? Visstnok fordi det lå et sirkus i nærheten på den tiden puben ble startet, og flere av artistene skal ofte ha vært innom stedet som skulle få navnet Circus Tavern. (Adresse: 86 Portland St, Manchester M1 4GX)

Grey Horse

At Circus Tavern fikk navnet sitt pga det nærliggende sirkuset, så er det også tilfelle for de to andre pubene som ligger ved siden av, Grey Horse og Old Monkey.

Også Grey Horse er fra 1790-tallet, men øl ble ikke skjenket på stedet før i 1851, men fikk ikke sin pubbevilling før 1961. Før det ble det kalt beer house, eller ølhus. Opprinnelig var det et veveverksted her, som man kan se av loftsvinduene. Tidligere var det også to rom i første etasje, der puben er, men nå kun ett, i tillegg til en liten hage bak, for de som røyker. Veggene er prydet av historiske fotografier fra gatene rundt Portland Street.

Du må gå opp en liten trapp fra gaten for å komme deg inn i puben, og det kan sies at den ikke er særlig handikappvennlig, og definitivt ikke for rullestolbrukere.

Mat serveres ikke her, og det nærmeste du kommer et måltid må være et glass Guinness og litt snacks. Men det er ikke noe problem, folk kommer hit for å ta en øl, og om du skulle ha behov for mat, kan du bestille chip naan fra Janam’s vegg i vegg.

Det er Hydes Brewery som driver Grey Horse, som også har laget sitt eget håndverksbryggeri i hovedbryggeriet, så du kan forvente noen smakfulle håndverksbrygg i tillegg til de mer tradisjonelle fatølene.

Og har puben noen gode historier å fortelle? Ja, det sies det gikk rykter etter den kalde krigen om at puben var møtested for russiske og britiske spioner, noe som bidrar til intrigen om denne allerede populære puben. (Adresse: 80 Portland St, Manchester M1 4QX)

The Bank

The Bank ligger i en av de kulturelt og historisk viktigste bygningene i Manchester. Denne greskinspirerte nyklassisistiske steinbygningen huset et bibliotek, The Portico Library, da den først ble åpnet i 1806, rundt 125 år før Manchester Central Library åpnet på St. Peter’s Square, bare et par hundre meter unna.

I 1920 fikk biblioteket økonomiske problemer, og første etasje, det som ble kalt Newsroom, nyhetsrommet, ble leid ut til Bank of Athens fra 1921. I 1982 overtok Lloyds Bank lokalet for en kort stund, før puben The Bank ble leietaker fra 1985, og som fortsatt holder til her. Biblioteket, Portico Library, holder fortsatt til i andre etasje i den vernede bygningen.

På 1990-tallet var puben en del av Firkin bryggeripuber, nå er de en del av Nicholson’s og suppleres av fatøl fra de, men også en god del øl fra gjestebryggerier fra andre deler av landet, og ofte fra uvanlige mikrobryggerier. De serverer også pubmat av høy kvalitet.

Det åpne interiøret er pent delt opp og har beholdt mange originale trekk som gir puben en aura av storhet. På noen måter kan det minne om en gentlemansklubb, med en rolig og målrettet atmosfære.

I dag møtes Manchester Citys supporterklubb for Norge og Danmark i denne puben før kamp. (Adresse: 57 Mosley St, Manchester M2 3FF)

The Shakespeare

The Shakespeare, en av Manchesters aller eldste puber, har en historie som skiller seg ut fra de andre pubene i byen. Det skal ha stått en pub på dette stedet allerede i 1771, men den som står der nå er ikke den samme. Til gjengjeld skal puben som står der nå være bygd i 1656, altså mer enn hundre år tidligere.

Saken er den at denne puben med sitt svart-hvite bindingsverksfasade ikke stod i Manchester, men i byen Chester, 64 km unna. I 1928 ble hele denne puben, kjent som Shambles, demontert og transportert til Manchester. I tillegg til at mange av de detaljerte ornamentene har overlevd transporten og tiden, sies det at det er andre aspekter av Shakespeares fortid som har overlevd.

Det sies nemlig at puben er hjemsøkt av et spøkelse, muligens to, som skal ha fulgt med bygningen helt fra Chester. Det er nemlig to versjoner av historien.

Den første historien går ut på at en ung pike, bartender, som hadde ansvaret for å tenne lyktene i puben, ved et uhell satte fyr på seg selv, løp opp trappene i panikk før hun kollapset og døde av brannskadene en gang på 1800-tallet. Spøkelset sies nemlig som regel å bli sett i nærheten av trappene, og det har blitt rapportert om uforklarlige hendelser om gyngestoler i bevegelse, kalde punkter og selvantennende gasskomfyrer. Det har også gått historier om dyr som har nektet å komme inn i baren.

Den andre historien går ut på at pubens kokk skal ha antastet og voldtatt jenta med det resultatet at hun døde. Deretter skal kokken for den grusomme udåden ha blitt hengt fra en bjelke puben. Tauspor på bjelken skal fortsatt være synlig den dag i dag, og hans spøkelse skal fortsatt være sett der i ettertid.

I dag tilbyr The Shakespeare både lokale gjester og turister et stort utvalg av drikke, men også tradisjonell pubmat. Stedet er også populært for sportsfans, med flere store flatskjermer rundt omkring i lokalet. (Adresse: 16 Fountain St, Manchester M2 2AA)

City Arms

I boka «Manchester’s Best Beer Pubs and Bars” fra 2023 holder forfatteren Matthew Curtis City Arms for sannsynligvis å være Manchesters beste pub. Og denne påstanden har han sin fulle støtte fra erfarne kjennere av såkalt real ale, som mer enn gjerne sammenligner puben med klassiske ølpuber i andre engelske byer.

Selv kaster jeg meg mer enn gjerne på denne påstanden. Det var ikke på måte hvordan jeg ble mottatt da jeg stakk innom på besøk, og fortalte mitt ærende, at jeg skulle teste 20 historiske puber i Manchester. Han som drev puben, og stod bak bardisken, fortalte villig om puben, at den også tidligere eide Britons Protection, som jeg har skrevet om lenger nede på siden.

City Arms er for øvrig også et såkalt freehouse, dvs en pub som ikke er eid av et bryggeri, og som derfor kan hente inn øl fra hvem som helst. Det finnes alltid minst to mørke øl og minst ett vegansk øl på fat. Og hvis du er sulten, finnes det råd mot det også. Diverse kjøttpaier står alltid på menyen. Det gjør også såkalte Scotch eggs, som er hardkokte egg pakket inn i kjøttfarse, panert og frityrstekt. Dette er en typisk britisk rett som serveres på puber. Vanligvis servert som snacks eller forrett. Også kalt «Scotties».

Inneklemt mellom to andre puber, ligger The Waterhouse til venstre for City Arms, og Vine Inn til høyre, hadde alle de tre pubene til felles at de var bolighus til å begynne med, alle fra slutten av 1700-tallet. City Arms, i likhet med Vine Inn, består av to hus. The Waterhouse har jeg skrevet om nedenfor. Av de tre ble City Arms pub først, da Sarah Simister på tidlig 1830-tall drev et såkalt «beerhouse» her.

Bartenderen spurte om jeg hadde noen erfaring med å tappe øl. Jeg svarte som sant var at jeg jobber på et hotell. På dette tidspunktet hadde også de lokale stamgjestene begynt å engasjere seg, og da han spurte om jeg ville tappe min egen pint, var en av stamgjestene raskt frampå for å låne mobilen min for å filme seansen.

Den bakre salongen i puben har fortsatt en del av inventar fra en ombygging på 1930-tallet, inkludert glassmalerier og en art deco-peis med speil over. På begge sidene i rommet er det grønne, polstrede sitteplasser. Ved ett av bordene i bakrommet finnes det til og med et skilt som det står «Stammtisch» på, tysk for stambord. Art deco-glassmaleriet på døra til damesalen er også fra ombyggingen på 1930-tallet.

Den venstre inngangen på puben fører til en korridor med serviceluke og grønne fliser som stammer fra 1930-tallet. Noe overraskende når man tenker på den sentrale beliggenheten, ligger det en liten hage bak. (Adresse: 46-48 Kennedy St, Manchester M2 4BQ)

The Waterhouse

JD Wetherspoons pub The Waterhouse kan strengt tatt ikke kalles en historisk pub, siden den ble åpnet i 2002. Men bygningen den ligger i er i høyeste grad historisk. Den er en av få gjenværende 1700-talls georgianske bygninger i Manchester, som nå er verneverdige. Opprinnelig bestod bygget av fire hus, som allerede på slutten av 1800-tallet hadde blitt gjort om til kontorer og en butikk.

Puben er oppkalt etter den ledende arkitekten Alfred Waterhouse, som tegnet det storslåtte rådhuset rett over gaten. Den samme Waterhouse tegnet også Manchesters Owens College og Londons naturhistoriske museum.

De fire husene har adressen 65-71 Princess Street, og Wetherspoon kjøpte tre av de og gjorde de om til en pub. Under renoveringen av puben fant de en trapp som stammer fra den georgianske perioden, og som indikerer den opprinnelige utformingen av den georgianske strukturen.

Etter sigende skal deler av husene på ett tidspunkt ha vært et barnehjem, og det er bekreftet at det også har vært et advokatkontor der. Etasjene over puben er stengt for publikum, men det sies at det fortsatt er bokhyller med originalbøkene fra advokatene der.

Kulturnettstedet Manchester Finest, sier på sine nettsider at de sjeldent skriver om Wetherspoons, men for Waterhouse gjør de et unntak. Bygningene er typisk eksempel på arkitektur fra slutten av 1700-tallet, med klassisk rød murstein med sandsteinselementer, samt de lett gjenkjennelige 12-rutede rammevinduene som er karakteristiske for mange georgianske hus. På siden som vender mot Cooper Street, finnes det noen murte vinduer, som ble gjort for å unngå den beryktede «vindusskatten» som ble innført på 1600-tallet, som også var kilden til uttrykket «dagslysrøveri».

Innvendig kan du finne noen merkelige skulpturer, som du tilsynelatende ikke legger merke til før du har satt deg ned og sunket ned i 2-3 pints med øl, eller 4-5. Og i trappen overfor toalettene er det en gammel bokhylle, med bøker som er datert fra tiden da bygningen var et advokatkontor.

Waterhouse er på mange måter en bisarr og merkelig pub, men den er også en kulturopplevelse som inkluderer ekte kunst og historie i virvaret av mange rom og korridorer. (Adresse: 67-71 Princess St, Manchester M2 4EG)

Mr Thomas’s Chop House

New York Times omtalte Mr Thomas’ Chop House som «sannsynligvis Manchesters mest ærverdige pub». Skal noe til å leve opp til et slikt skussmål, men ut fra populariteten til denne historiske puben å dømme, sliter ikke Mr Thomas’ team med å drive den. Etablert i 1867 av Thomas Studd, en ung kokk fra London, og hans kone, Sarah.

En pub full av atmosfære og sjarm, med flislagte gulv og en mørk trebar som minner om viktoriansk tid, og det jordnære personalet minner gjestene på nøyaktig hva god pubservice er. Mr Thomas’s tilbyr typisk britisk mat, laget med de beste lokale ingrediensene, de gamle favorittene fra mors bord er alle der, og en halvliter utmerket real ale å skylle det ned med.

Da Thomas ble syk og arbeidsufør etter bare sju år etter åpningen, var det Sarah som overtok driften, mens hun også tok seg av parets åtte barn. Det som gjorde dette etablissementet unikt var at Sarah åpnet et såkalt Ladies’ Room, i en tid da kvinner ikke fikk gå på pub, bortsett fra hvis hun var servitør. Og da snakker vi ikke om et dametoalett, som også kalles Ladies’ Room på amerikansk, men et oppholdsrom der kvinner kunne møtes sosialt, og der det kun var servering for kvinner. Dette skjedde rundt tredve år før Emmeline Pankhurst og suffragettene begynte å kjempe for frigjøring og stemmerett for kvinner. Også det skjedde i Manchester, for øvrig.

Chop houses var kjent for å være et møtested for forretningsfolk, og da kun for menn, til langt inne på 1900-tallet. så man kan tenke seg hvilket oppstyr det ble da Sarah åpnet dette Ladies’ Room.

For å hedre Sarah, og datteren hennes, som også het Sarah og jobbet i puben, ble Mr Thomas’s Chop House omdøpt til Sarah’s Chop House for å markere den internasjonale kvinnedagen i 2019.

Chop houses er britiske pubrestauranter, som spesialiserer seg på stekt kjøtt, spesielt koteletter (chops), biff og ribbe. De serverer som oftest rustikk mat. Mr. Thomas’s Chop House er spesielt kjent for sine corned beef, saltet oksekjøtt, som tar ti dager å lage. De bruker også lokale råvarer.

Ellers har puben et stort utvalg av øl på fat og flaske, og skryter i tillegg av sin prisvinnende vinliste satt sammen av den legendariske Manchester-sommelieren George Bergier. (Adresse: James Binney House, 52 Cross St, Manchester M2 7AR)

The Sawyer’s Arms

Når vi vet at The Old Wellington ikke har vært pub lenger enn siden 1830, hvilken pub kan da påberope seg å være eldst i Manchester? Hadde den gamle Seven Stars fortsatt eksistert, hadde all diskusjon vært feid til side, da den hadde publisens helt tilbake til 1350-tallet, og eksisterte helt til begynnelsen av 1900-tallet. Den lå på Withy Grove, der fornøyelsessenteret Printworks ligger i dag. Puben The Seven Stars som i dag ligger like ved der den originale lå, er ikke den samme puben, dessverre.

En sjekk av årstallene for når byens puber faktisk åpnet, ser det ut til at The Sawyer’s Arms er den eldste av de som fortsatt står. Den åpnet helt tilbake i 1730. Om årstallet stemmer, selvsagt. Puben ble nemlig ikke nevnt i offentlige dokumenter før 1775. Så inntil videre antar jeg at diskusjonen om hvilken pub i Manchester som virkelig er eldst vil fortsette en stund til.

Den verneverdige bygningen ligger på hjørnet av Deansgate og Bridge Street, dekorert med stukkatur på murstein og glasert terrakotta-design, og heldigvis har renoveringer fra 1900-tallet klart å beholde de opprinnelige trekkene.

Det sies om denne puben at den på slutten av 60-tallet og gjennom 70-tallet var stampuben til Manchester United-legenden George Best. Med den gamle storspillerens til tider frynsete rykte, høres ikke det helt usannsynlig ut. (Adresse: 138 Deansgate, Manchester M3 2RP)

The Oxnoble

The Oxnoble ligger rett overfor tidligere verdens eldste jernbanestasjon, Liverpool Road Railway Station, nå Science and Industry Museum, og ikke langt fra sentrumsbutikker og barer. Men også rett ved siden av Castlefield, det historiske romerske sentrum av Manchester, og ikke minst ikke langt fra Potato Wharf, som har gitt puben og hotellet navn.

Da puben åpnet i 1804 var det kjent som The Cooper’s Arms, men allerede på kart fra 1844 var navnet The Ox Noble Inn. Bridgewater Canal var den første moderne kanalen i Storbritannia. Med denne endret byens industri seg radikalt. Den ble opprinnelig laget for å frakte kull, men den ble også viktig for annen industri. Ikke minst kom det inn store mengder poteter denne veien, deriblant den nå utdødde potetsorten Ox Noble. Dette ga navnet til havna Potato Wharf.

Hvorfor navnet Ox Noble, og hvorfor ga den navnet til et hotell og pub? Poteten var kjent for ikke å ha mye smak, og derfor ble den stort sett gitt til kveg. Derfor Ox, okse. Men hvorfor hotellet tok navnet har jeg ikke funnet noe godt svar på. I hvert fall hevder et nettsted at det er den eneste puben i England som er oppkalt etter en potet.

I dag er «The Ox» kjent for sin utsøkte, prisvinnende gourmetmat, og er også et av de få stedene som serverer en omfattende liste med fine viner i og et godt utvalg av fatøl. I tillegg tilbyr hotellet ti stilige rom med eget bad. (Adresse: 71 Liverpool Rd, Manchester M3 4NQ)

Britons Protection

Britons Protection regnes som enda en av de vakreste og ikoniske pubene med historisk sjarm, unikt interiør og du blir garantert møtt med en varm velkomst. Selvsagt er dette også en vernet bygning. Ifølge hjemmesiden åpnet puben i 1806, men det er noe usikkerhet rundt dette. Noen steder opererer med 1795, mens andre igjen påpeker at den ikke stod listet i annaler og kataloger før rundt 1820. Uansett er den over 200 år gammel.

Det som tilsynelatende tilsier at pubens hjemmeside er mest riktig, er at puben skal ha vært kommandert som et rekrutteringssenter for hæren til Napoleonskrigene det første tiåret av 1800-tallet.

Det man også vet er at Peterloomassakren i 1819 skjedde like i nærheten av denne puben, og det er et sett med veggmalerier fra massakren inne i puben. Ubekreftede rapporter sier også at noen av de skadde ble fraktet til puben og lagt ut på baren for behandling.

Pubens interiør er stort sett intakt fra 1930-tallet, med flere særegne offentlige rom, et terrazzofliset korridorgulv, støpt tak, originale urinaler fra 1930-tallet og en serveringsluke der folk i de to bakre rommene får servert øl fra den fremre baren. I tillegg til mange av pubens trekk, stammer bardisken, den bakre baren og barens faste sitteplasser fra 1930-tallet, da puben ble grundig renovert.

Det støpte taket i rødt og gull er et annet eksepsjonelt trekk. En fantastisk flislagt passasje fra venstre ende av den offentlige baren fører rundt til baksiden av serveringsstedet, hvor det er ytterligere to rom, begge like gjennomsyret av historie. Disse to rommene betjenes via luken videre til baren, komplett med blyinnfatninger. Begge de bakre rommene har originale faste sitteplasser komplett med ringeklokke, klassiske peiser fra 1930-tallet og en rekke andre historiske trekk.

Britons Protection har også egen ølhage, noe som ikke er vanlig for puber i sentrum av Manchester, der det er fullt mulig å slappe av en rolig ettermiddag sammen med familie eller venner. Videre er puben kjent for å ha et utsøkt utvalg av whisky, over 200 sorter.

Bare fem minutters gange unna Britons Protection ligger Deansgate og Oxford Road togstasjoner, i tillegg til at trikkelinjen går rett forbi puben. Konserthallen Bridgewater Hall ligger også rett ved, som gjør at puben ofte er frekventert av teatergjengere og musikere. (Adresse: 50 Great Bridgewater Street, Manchester M1 5LE)

Peveril of the Peak

Dette er kanskje byens morsomste pub. Du går inn i puben, og baren er rett innenfor. Du bestiller en øl, og siden puben er fullpakket med folk, så går du gjennom en dør på baksiden for å se om det er bedre plass der, og plutselig står du ute på fortauet igjen, på den andre siden av bygget.

På folkemunne kjent som «the Pev» er denne puben fra 1820 en berømt institusjon i Manchester, drevet av den samme vertinnen, Nancy Swanick, som nå er godt oppe i 90-årene, helt siden 1971. Ingen andre i Storbritannia har vært pubvert så lenge. Et praktfullt etset speil over peisen i det koselige rommet, tidligere ble kalt Smoke Room, røykerommet, hedrer hennes første 40 år.

Som vertinnen er puben en overlevelse fra fortiden. Den nærmest trekantede bygningen hadde tidligere et heller skittent rykte, som bordell, helt til Nancy tok over og ordnet opp. Den har overlevd trusler om riving, der den står midt blant høyere kontorbygninger og boligblokker. CAMRA** og andre supportere har sørget for at puben nå har fått status som verneverdig bygning.

Det praktfulle flislagte eksteriøret fører inn til et enda flottere interiør av kvalitetstreverk, fliser, glassmalerier, faste sitteplasser, en viktoriansk peis og og en bardisk med feltpaneler og pilastre. Selv et antikk fotballbordspill, og de originale ringeklokkene som gjestene en gang i tiden brukte til å tilkalle betjeningen for å bestille drinker er der fortsatt.

Glassmaleriskjermen over bardisken er bare fra 1982, men til gjengjeld er den spesiallaget for å matche panelene i lobbyen. Puben har også overlevd bryggerisjefer som ville gjøre den om til en temapub med plastpalmer. Selvfølgelig fikk ikke bryggeriet viljen sin. Mange mener at The Pev er en av Manchesters vakreste puber.

Lokalbefolkningen og studentene kommer daglig innom for å møtes over en halvliter. Den har blitt mer enn et drikkested, mer et hjem borte fra hjemmet. (Adresse: 127 Great Bridgewater St, Manchester M1 5JQ)

*) Mancunians er navnet som brukes om folk fra Manchester.

**) CAMRA står for Campaign for Real Ale, regnes som en av de mest suksessrike forbrukerorganisasjonene i Europa, og representerer øldrikkere og pubgjengere over hele Storbritannia. Visjonen er bl.a. å ivareta puber og klubber som sosiale sentre og en del av Storbritannias kulturarv.

Erik Drilen (besøkte pubene i Manchester 14.-19. oktober 2025)

Llanfairpwllgwyngyllgogerychwyrndrobwllllantysiliogogogoch. Nei, undertegnede har ikke sovnet med hodet på tastaturet. Det er faktisk navnet på en liten landsby på øya Anglesey i det nordlige Wales.

Det har bodd mennesker der helt siden steinalderen, og befolkningen har også opplevd romerne. Første gang landsbyen ble nevnt med navn i skriftlige kilder i tidlig middelalder, og het da Pwllgwyngyll, som på engelsk blir oversatt til «the pool of the white hazels», eller på norsk «dammen med de hvite hasseltrærne». Sognet fikk etter hvert navnet Llanfair y Pwllgwyngyll, der Llanfair betyr Marias kirke.

Fortsatt i dag står det Llanfairpwllgwyngyll på veiskiltet når du ankommer landsbyen med snaut 3000 mennesker, på enkelte kart delt opp som Llanfair Pwllgwyngyll. Det var på 1800-tallet, trolig i 1869, at landsbyen skulle få sitt lange navn, i et forsøk på å kommersialisere stedet og trekke til seg turister.

Llanfairpwllgwyngyllgogerychwyrndrobwllllantysiliogogogoch består av 58 bokstaver oppdelt i 18 stavelser. Oversatt betyr hele navnet på engelsk «The church of St. Mary at the pool of the white hazels near the fierce whirlpool and the church of St. Tysilio of the red cave», eller på norsk «St. Marys kirke ved dammen med hvite hasseltrær nær den kraftige strømmen og St. Tysilio-kirken nær den røde hulen». Til daglig sier folk bare Llanfairpwll, uttales Lanfairpool.

Verdens lengste stedsnavn er det allikevel ikke. Det er Taumatawhakatangihangakoauauotamateaturipukakapikimaungahoronukupokaiwhenuakitanatahu med hele 85 bokstaver og ligger i New Zealand. Men Llanfairpwll er en god nummer to.

Alle turistene som kommer til Llanfairpwll tar naturlig nok bilder av skiltene på og rundt jernbanestasjonen. Ved stasjonen ligger det også en outlet-butikk, James Pringle Weavers, som selger alt hva du kan tenke deg av suvenirer, men også mye annet, både av klær, mat og drikke. I tillegg er det en kafé på stedet.

Du kan enkelt reise til Llanfairpwll med tog fra Chester eller Manchester i England. Men husk at togplattformen er mye kortere enn toget, så hør med konduktøren hvilken vogn du bør sitte i for å reise dit, da det kun er én dør som åpnes for avstigning. Det samme gjelder for øvrig i den pittoreske landsbyen Conwy på den samme togstrekningen.

Erik Drilen (besøkte Llanfairpwll i Wales den 15. oktober 2025)

På Visit Swedens hjemmesider kan man lese at Dalarna er det svenskeste av Sverige. Det er hjemmet til det meste av det typiske svenske du kan tenke deg, alt fra rødmalte «stugor», den tradisjonelle midtsommernattsfeiringen, Sveriges nasjonalsymbol Dalahesten, og ikke minst idylliske grønnkledde landskap og glitrende innsjøer slik vi kjenner Sverige fra svensk bonderomantikk på sitt beste gjennom kunst og kultur.

Kjente svenske kunstnere som Carl Larsson og Anders Zorn var begge fra Dalarna. Forfatteren og vinner av Nobels litteraturpris Selma Lagerlöf bodde og skrev flere av sine mest kjente bøker i Falun i Dalarna.

Idre og Nipfjället

Jeg startet fra Trøndelag tidlig på morgenen på vei til Dalarna, via Funäsdalen og Tännäs i Härjedalen og fjellet over til Idre i Älvdalens kommune. Første stopp ble Trollvägen opp til Nipfjället, et veldig populært utfartssted i Idre. Parkeringsplassen på toppen var helt full, av mennesker på fjelltur, og bilene stod parkert langsmed veien oppover. Turstiene på toppen er enkle og passer for hele familien. Når du nærmer deg toppen er Nipgubben, som overvåker fjellet, et populært fotostopp.

På veien ned igjen gjorde jeg et stopp ved anlegget på Idre Fjäll for å proviantere for dagen, før jeg fortsette videre til Särna.

Särna

Särna er først og fremst kjent for sitt fiske og friluftsliv, fjellvandring og naturopplevelser på sommeren i Fulufjällets nasjonalpark og Vedungsfjällen naturreservat. Om vinteren kan du gå på ski, være med på hundespannstur eller guidet snøscootertur. En av naturseverdighetene er Njupeskär vattenfall, en foss på 93 m og en av Sveriges høyeste.

Den på gjennomfart og ønsker å gjøre et stopp er gammelgården med Särna gamle kirke verdt et besøk. Gammelkirken er en svensk stavkirke fra 1684. Den nåværende altertavlen, som forestiller Kristi himmelfalt, er fra 1775. En eldre altertavle, fra 1689, henger på sørveggen. Prekestolen er fra 1728. I dag er kirken museum som holder åpent i sommerhalvåret, men brukes til vielser, dåp eller gudstjenester ved spesielle anledninger. Gammelgården er en historisk gård som dateres tilbake til 1760.

Älvdalen

Veien videre fortsetter til tettstedet Älvdalen. Her blir du møtt av et skilt som ønsker deg «Welkumin að Övdalim!» Her snakker de et språk som ligger tettere opp til norrønt og islandsk enn til svensk, og som svensker selv ikke forstår. Det skrev jeg om i mitt forrige innlegg, og du kan lese mer om det her.

Den første severdigheten du kommer til i Älvdalen er Rots Skans og Elfdalens Henbygdsforening, opprinnelig et befestningsanlegg fra 1677, for å beskytte Sverige mot Norge under Karl XI’s regjeringstid, nå et bygde- og friluftsmuseum med rundt 25 bygninger fra sen middelalder til tidlig 1900-tall. I informasjonen og kaféen har du også rikelig anledning til å kjøpe bøker på det elvdalske språket.

Neste severdighet i Älvdalen er et noe unikt museum, som så absolutt er verdt et besøk. Eller, det er to museer i ett: Porfyr- og Hagströmmuseet.

For omtrent 1,7 milliarder år siden ble Älvdalsporfyren dannet i forbindelse med enorme vulkanutbrudd. Det var aske med temperaturer opptil 900°C som ble kastet opp fra jordens indre. Asken ble pakket sammen og dannet høye fjellkjeder. Sol, vind, vann og istider har slitt ned fjellene og spredt porfyren. I dag er de høyeste porfyrfjellene knapt 600 meter høye.

Porfyren består av kvarts som er farget av ulike metaller og mineraler i fargeskalaer mellom rødt og svart. I den tette bergmassen finnes korn av feltspat og kvarts. Pimpstein og usmeltet stein har blitt presset sammen og dannet strømningsstrukturer. Fargene, mønstrene og hardheten har gjort at porfyren har vært og fortsatt er omgitt av myter fra de gamle kulturene rundt Middelhavet og frem til i dag.

Porfyren fra Dalarna er ganske unik. Ikke mange steder i verden har den blitt produsert som i Älvdalen. Hvis du kommer over gjenstander laget av porfyr andre steder i Europa, er sjansen stor for at den har kommet fra Älvdalen.  Man kjenner til gjenstander laget av porfyr fra 3000 år tilbake i tid. I Sverige har forekomstene vært kjent siden slutten av 1600-tallet, og siden begynnelsen av 1700-tallet i Älvdalen, kjent som Älvdalsporfyr. I 1788 ble Älvdalens Porfyrverk grunnlagt, og en fantastisk og unik kunstindustri tok form. For å vite mer om Dalarnas diamant, som den kalles, kan du besøke Porfyrmuseet i Älvdalen, ett av få museer i verden som fokuserer på gruvedrift og bearbeiding av denne bergarten.

I det samme museet finner du også Hagströmmuseet, også et unikt museum. I mer enn et halvt århundre forsynte Hagström-selskapet i Älvdalen Sverige og verden med trekkspill, elektriske gitarer og forsterkere. Fra en enkeltmannsbedrift i «Snus-Gustav»-butikken i Älvdalen til et globalt selskap med over 400 ansatte i både fabrikker og butikker, finnes spor etter en av Sveriges største gründere.

På museet kan du se et utvalg Hagström-instrumenter og lære om selskapets historie. Bygningen som huser museet var en gang en del av Hagströms fabrikkbygninger i sentrale Älvdalen. Tallene fra Hagström-tiden er imponerende: 700 000 produserte trekkspill, 130 000 elektriske gitarer og elektriske basser, tusenvis av høyttalere og forsterkere og 70 000 svensker utdannet ved Hagström musikkskole. Artister som Elvis Presley, Frank Zappa, Roxy Music og ABBA spilte på instrumenter som ble tilvirket i Älvdalen. En av verdens største samlinger av Hagström-gitarer finnes i Älvdalen i dag.

På midten av 1400-tallet nevnes et kapell i Älvdalen. Beliggenheten og utformingen er ikke kjent, men man antar at en middelalderkirkebygning lå der den nåværende Älvdalen kirke står. I 1585 ble Älvdalens første steinkirke ferdigstilt, som delvis er en del av dagens kirkebygning. Hundre år senere var kirken ikke lenger stor nok, så den ble utvidet mot sør. I 1783, da ytterligere hundre år hadde gått, ble kirken utvidet mot øst.

Det nåværende kirketårnet ble bygget i 1816–1817 ved siden av kirkens vestgavl. Under en større ombygging i 1903–1905 fikk tårnet sitt nåværende spir med lanterne. Kirken er en lokal severdighet med en unik arkitektur som trolig ikke har endret seg mye siden 1500-tallet, og som derfor gir den en viss historisk og kulturell verdi.

Sälen og Vasaloppet

Dalarna er for skisporten i Sverige hva Trøndelag er for Norge. Mens Trøndelag har Oddvar Brå, Petter Northug, Johannes Høsflot Klæbo og Marit Bjørgen, har Dalarna bl.a. Sixten Jernberg, Gunde Svan og Maja Dahlquist.

Vasaloppet er noe de fleste nordmenn har hørt om. Det er et av verdens mest kjente turrenn i langrenn, og starter i Sälen der løperne går 90 km til Mora. Etter sigende flyktet kong Gustav Vasa fra danske Christian II, som da var konge over Kalmarunionen, og hans soldater vinteren 1520-1521 fra Mora til Sälen. På ski selvsagt. Den legendariske svenskekongen Gustav Vasa hadde forsøkt å samle folket i Mora til et opprør mot danskekongen. Han lyktes ikke umiddelbart, og flyktet videre vestover mot Norge. I Sälen fikk han derimot beskjed om at folket i Mora allikevel ville gjøre opprør mot danskekongen, og ønsket Gustav Vasa til å lede dem.

I 1922 lanserte Anders Pers fra Mora idéen om et turrenn fra Sälen til Mora, i Gustav Vasas skispor. Det første rennet gikk samme året, og har vært en årlig begivenhet siden. Flere nordmenn har også vunnet rennet. Sälen er for øvrig kjent som Sveriges største skianlegg.

Mora

Neste stopp på turen gjennom Dalarna blir da naturlig nok Mora, med målområdet og Vasaloppets Hus, som ligger rett ved.

Mora er også kjent for kunstneren Anders Zorn, som levde fra 1860-1920. I Zornmuseet kan du få en guidet visning som forteller om livet hans, og du kan se noen av de mest kjente kunstverkene han laget. Anders Zorn var en ettertraktet portrettmaler, men spesielt kjent var han for sine badende kvinner og landskapsmalerier.

Zorngården, der Anders Zorn bodde, ligger rett ved siden av museet, og du kan også få guidet omvisning der. Zorn tegnet selv huset, og gården er også kjent for den vakre hagen. Det finnes også en tursti, kjent som Zornvandringen, 3,5 km gjennom sentrale deler av Mora, der du kan se stedene Anders Zorn malte, og lese de ni informasjonstavlene langs stien som forteller om hans liv og bidrag til regionen.

Nusnäs

Bare noen kilometer sør for Mora, ligger Nusnäs. Her har Dalarnas, og sannsynligvis Sveriges mest kjente symbol, dalahesten, blitt laget for hånd i snart hundre år. Du kan være med på en guidet tur i Nils Olssons Hemslöjd, fabrikken som har eksistert siden 1928, og se hvordan de blir til, fra et trestykke til ferdigmalt hest. Du kan også male din egen hest. Selvsagt kan du også kjøpe ferdige produkter i butikken.

Rättvik

Fortsetter du snaue tre mil sør for Nusnäs kommer du til Rättvik. En av severdighetene her er Gammelgården. Bygdemuseet består av et tredvetalls bygninger fra området og ulike tidsperioder. Byggene er satt sammen som i en tidsriktig historisk bondegård. Det eldste huset er Prästhärbret, et stabbur fra Skallberget (ca 1588). I museet finns 3500 gjenstander fra helt tilbake til 1200-tallet. På sommeren, når kafeen er åpen, er bygningene åpne, og du kan se hvordan folket levde før i tiden.

En annen severdighet i Rättvik er Långbryggan, en 628 m lang brygge ut i innsjøen Siljan. Den ble bygd i 1895 for å kunne ta imot båter med turister, og har etter hvert blitt en severdighet alle turister må få med seg. Årsaken til at brygga er så lang er at sjøsiden av Rättvik er så langgrunn at båter ikke kunne legge til.

Classic Car Week, Sveriges største treff for bilnostalgikere, finner sted hvert år i Rättvik. I Dalhalla, Europas mest spektakulære utendørsarena i det gamle kalksteinsbruddet i skogen rett utenfor tettstedet, holdes konserter i alle musikkstiler, både med svenske og internasjonale artister.

Falun – en historisk perle på UNESCOs verdensarvliste

Neste stopp på ferden er Falun, også et sted som vi nordmenn først og fremst forbinder med skisporten. Men i kommunen, som også er Dalarnas administrative sentrum, bor det rundt 60.000 mennesker, og byen har så mye mer å by på. Jeg kunne ha skrevet et eget innlegg om Falun.

Ett av Dalarnas viktigste severdigheter er den gamle Falugruven, som står på UNESCOs verdensarvliste, og som gjorde byen til en svensk supermakt på 1600-tallet. Gruven var i sin tid Europas største kobbergruve.

Det historiske trebyen og boligområdet Elsborg rett ved gruven er også en del av verdensarven. Her bodde gruvearbeiderne. Husene, som er malt i en karakteristisk rødfarge laget av pigmenter fra gruven, og som har gitt fargen navnet falurødt. En vandretur gjennom Elsborg er absolutt verdt å bruke en del av tiden din på i Falun.

Elsborg og gruven besøker du lettest til fots. De ligger kun en ti minutters spasertur fra sentrum av Falun. Skilt med historie er satt opp rundt omkring. Du kan også besøke det interaktive gruvemuseet og besøkssenteret. Om du ønsker fullt utbytte av gruvebyen, kan du melde deg på en guidet tur inn i gruvegangene 67 m under bakken, til store haller og forbi dype sjakter.

Er du interessert i revyteater, bør du få med deg barndomshjemmet til den legendariske revykongen og sangeren Ernst Rolf. Han har også vært med i et par svenske filmer, og har også opptrådt på revyscener i Norge. Midt i Elsborg ligger huset der Ernst Rolf ble født i 1891 og trådte sine barnesko. I dag er det kafé og utstilling om Ernst Rolf i det gamle huset som ligger på Styraregatan 28. Enkel servering med mulighet for å sitte ute på den koselige gårdsplassen.

Store Kopparbergs kirke skal ha blitt bygget på 1300- og 1400-tallet, og er med det, så langt man har funnet ut, Faluns eldste bygning. Den var gruvearbeidernes kirke.

Kong Gustav Vasa, som jeg nevnte lenger opp på siden, er også sterkt assosiert med Falun. Slaget ved Falun i februar 1521 var det første slaget i den svenske frigjøringskrigen mot Kalmarunionen og den dansk-norske kongen Christian II, og Gustav Vasa måtte ifølge historien flykte gjennom en latrine for å unngå å bli tatt til fange av danskene.

Så må man selvsagt ikke glemme skianlegget. Falun arrangerer årlig Svenska Skidspelen, som inngår i verdenscupen på ski, og hele fire ganger har Ski-VM blitt arrangert her, i 1954, 1974, 1993 og 2015. Du kan besøke skimuseet og skianlegget på Lugnet, som for øvrig er et fredet område, året rundt. Fra bunnen av hoppbakkene kan man ta bergbanen opp til toppen.

Sundborn

Den lille landsbyen Sundborn ligger i Falu kommune, rundt 14 km øst for Falun. Kjent for sine mange idylliske gruvegårder fra 1700- og 1800-tallet, samt en trekirke fra 1750. Den største severdigheten i denne landsbyen er allikevel gården Lilla Hyttnäs, bedre kjent som Carl Larssongården. Carl Larsson var en av Sveriges mest elskede kunstnere, kjent for sine folkekjære akvareller, men spesielt hans monumentale arbeid, fresker i skoler, museer og andre offentlige bygg, ble hans mest betydningsfulle verk. Han var aktiv maler på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Larssons kunstneriske høydepunkt var «Midvinterblot» som pryder veggen i trappeoppgangen i Stockholms Nasjonalmuseum. Hjemmet til Carl Larsson og hans kunstnerkone Karin er i dag museum, der du kan få guidet omvisning. Det anbefales å kjøpe billett på forhånd, da det ofte er utsolgt.

Carl von Linnés bryllupsstue på Svedens gård

Carl von Linné er Sveriges mest berømte naturforsker. Han la grunnlaget for nomenklatur og moderne systematikk innen biologi, det vil si hvordan vi klassifiserer dyr og planter i dag. Han var utdannet lege, botaniker, geolog og zoolog, og studerte ved Uppsala universitet og i Haderwijk i Nederland. Han ble senere slått til ridder for sine prestasjoner som vitenskapsmann, og blir ofte kalt den moderne taksonomiens far. Linné var også avbildet på de gamle hundrekronersedlene i Sverige.

Linnés bryllupshytte ligger i Sveden mellom Falun og Sundborn. Det var her Linné giftet seg med Sara Elisabeth Morarea i 1739. Sara Lisa var oppvokst på gården, en gruvegård eid av hennes far, Johan Moraeus, som jobbet som lege ved Falu Gruve, og mor Elisabeth Hansdotter. Bryllupshytten inneholder autentiske veggmalerier fra 1700-tallet. Den historiske hagen er også verdt et besøk, og byr på vakre blomster, medisinplanter og matplanter. Gården er nevnt i skriftlige kilder allerede fra 1500-tallet, og bryllupshytta er en del av Falun verdensarvsted.

Ornäs

Sør for Falun ligger Sveriges mest berømte tømmerbygning, som ble bygget av en velstående gruvearbeider, Stig Hansson, tidlig på 1500-tallet og kan skryte av verdens eldste bevarte utstilling, der den mest berømte besøkende var Gustav Eriksson Vasa.

Ornässtugan ligger vakkert til på sin opprinnelige plassering på et nes i Runnsjøen mellom Falun og Borlänge. Underetasjen fungerte som lagerrom og overetasjen som gjestehus. Loftet har mange spennende spor av folketro.

Den mest berømte er altså gjesten Gustav Vasa, som besøkte Ornässtugan i 1520. Han var da på flukt fra den danske unionskongen Christian II. Besøket endte med at Gustav ble tvunget til å rømme gjennom toalettet på Ornässtugan med hjelp fra vertinnen Barbro Stigsdotter, datter av Stig Hansson. Gustav ville starte et opprør med hjelp fra dalmennene, og den unge Gustavs eventyr og veien til den svenske tronen er historier som har blitt fortalt i Ornässtugan i 500 år.

Museet åpnet i 1758, og utstillingen er fortsatt den samme som da den åpnet, noe som gjør den til verdens eldste bevarte utstilling i sin opprinnelige bygning.

Stora Tuna utenfor Borlänge

Dalarna hadde en internasjonal kjent artist til, foruten Ernst Rolf, som jeg allerede har nevnt ovenfor. Jeg hadde en gammel turistbrosjyre til å veilede meg på turen gjennom Dalarna. I den stod det at i Borlänge ligger Jussi Björling Museum. Da jeg kom til Borlänge, fant jeg ut at det museet ble nedlagt i 2021. Utstillingen er tatt vare på av familien, og man håper å kunne åpne en ny utstilling eller et nytt museum i Stockholm etter hvert. Borlänge er visstnok for liten by med sine snaue 42.000 innbyggere.

Turen innom Borlänge var ikke helt bortkastet allikevel, for Jussi Björlings grav ligger ved Stora Tuna kirke, rett sør for sentrum av Borlänge.

Jussi Björling ble regnet som en av verdens største tenorsangere, og var en folkehelt hjemme i Sverige. Enkelte mener også at han var verdens beste operasanger på 1900-tallet. For mange blir det fortsatt ikke jul før Björling har sunget jula inn med «O helga natt», selv mer enn 60 år etter hans død.

Hedemora

Den eneste byen i Dalarna som kan kalle seg en middelalderby er Hedemora, som fikk privilegiet til å kalle seg by allerede i 1446. Selvsagt er byen da også Dalarnas eldste by. Historien til Hedemora er hovedsakelig knyttet til handel og markedene som ble holdt i byen. Det mest berømte var Pålsmässo-markedet, som eksisterte helt fram til begynnelsen av 1900-tallet.

Selv om byen er Dalarnas eldste, så er det ikke mye igjen av den originale byen, dessverre. To omfattende bybranner, i 1754 og i 1849, utslettet store deler av sentrum. Av middelalderbyen gjenstår i dag bare kirken, som ble bygd på slutten av 1200-tallet eller begynnelsen av 1300-tallet. De aller fleste nåværende bygningene ble bygd etter 1849.

De eldste delene av sentrum er mest synlig rundt Stora Torget, ofte betegnet som «Sveriges vakreste brosteinsplass», med det vakre rådhuset fra 1700-tallet, byhotellet og det gamle apoteket, som i dag huser Café Wahlman. Teaterladan, som er Sveriges eldste, er også et bygg av kulturell interesse.

I kvartalene sør for Stora Torget mot kirken finnes eksempler på gamle næringsbygg med butikker mot gaten. I tillegg til middelalderens sentrum er Hedemoras sentrale gate, Åsgatan, preget av leilighetsbygg fra 1950-tallet med butikker i første etasje. Jo lenger ut fra sentrum man beveger seg, desto mer moderne blir bygningene.

I kvartalene sør for Stora Torget mot kirken finnes det flere eksempler på gamle, omringede næringsbygg med butikker mot gaten. I tillegg til middelalderens sentrum er Hedemoras sentrale gate, Åsgatan, preget av leilighetsbygg fra 1950-tallet med butikker i første etasje, og jo lenger ut fra sentrum man ser, desto mer moderne blir bygningene.

Av de mer kuriøse innslagene i byen er byens motorsykkelmuseum, Hedemora MC-museum, en samling av gamle motorsykler i en privat garasje i et boligkvartal.

Avesta

De fleste små dalahestsuvenirene i tre du finner overalt i Dalarna er bare noen centimeter store og veier noen få hundre gram. Verdens største dalahest finner du ved innkjørselen til den lille byen Avesta. Den er 13 m høy, 12,8 m lang og veier hele 66,7 tonn. Den er det første møte med Dalarna for svensker og turister som kommer sørfra.

Her er det bensinstasjon, restauranter og kjøpesenter. Jeg må nevne at her fikk jeg også, noe overraskende, den billigste bensinen på hele turen min gjennom Dalarna. For i tillegg til at verdens største dalahest får turistene til å stoppe, ligger den også akkurat der hvor de trafikkerte riksveiene 70 og 68 møtes. Drøye 15 kr for literen, midt i feriesesongen.

Stockholm har Gamla Stan, Avesta har Gamla Byn. Dette er den eldste delen av Avesta, og ligger i gangavstand fra det mer moderne sentrum og det gamle jernverket. Selv om folk fortsatt bor her, føles området som et friluftsmuseum. Du vil komme over historiske bygninger, hvorav noen dateres helt tilbake til 1630-tallet.

Det gamle Kopparverket var i sin tid ett av de største i Europa, og produserte de fleste svenske koppermyntene mellom år 1644 og 1831. Her ligger i dag Avesta Myntmuseum med bl.a. verdens største koppermynt. I selve den gamle fabrikken ligger i dag Verket Avesta Art, der samtidskunst møter industrimiljø. Også internasjonale kunstutstillinger.

Avesta kirke fra 1600-tallet ligger også ved Gamla Byn og Kopparverket.

Ellers i Avesta kan du besøke Avesta Visentpark, der du kan se den utryddingstruede europeiske bisonen. Parken har rundt 30 bison.

Erik Drilen (kjørte gjennom Dalarna 12.-13. juli 2025)

«Welkumin að Övdalim!» står det på skiltet som møter deg når du kjører inn i Älvdalen i Dalarna, Sverige.

Her i Norge er vi vant med at de fleste forstår oss når vi snakker dialekt. Vi forstår også stort sett svensk. Men i Älvdalen snakker de et språk som selv svensker flest ikke forstår. Älvdalska, älvdalsmål, eller övdalsk som de sier i Älvdalen, har flere likheter med norrønt og islandsk enn det har med svensk. Språkforskere sier til og med at elvdalsk ligger nærmere oldsvensk, eller gammelsvensk, enn det den moderne rikssvensken gjør.

Elvdalsk er et avansert språk, med en helt annen grammatikk og bruk av preposisjoner enn det dagens svenske språk gjør. Faktisk er grammatikken nesten identisk med tysk, men det er noe vi kjenner igjen fra islandsk og færøysk, men også i jemtlandsk i Jämtland og faktisk også i noen norske dialekter, som f.eks. i Holtålen i Trøndelag, der bl.a. preposisjoner styrer akkusativ og dativ.

F.eks. heter Älvdalen Övdaln lokalt, men preposisjonen að (til) styrer dativ, og derfor blir det velkommen til Övdalim, eller «Ig byddjer i Övdalim» (Jeg bor i Älvdalen). Derimot sier de «Ig far upi Övdaln» (Jeg drar til Älvdalen), da upi (opp til) styrer akkusativ.

Til tross for at Europarådet har bestemt at elvdalsk er et eget språk, og skal beskyttes på lik linje med minoritetsspråk som samisk, meänkieli (et finskættet språk i Tornedalen i Nord-Sverige) og romani, har ikke svenske myndigheter anerkjent elvdalsk som et minoritetsspråk i Sverige enda.

Muligens frykter myndighetene at jemtlandsk, som har mange likhetstrekk med den norske trønderdialekten, og gutamål, som snakkes på Gotland, kan kreve den samme anerkjennelsen. Flere andre dialekter i Sverige bruker også fortsatt ord som ikke lenger er i bruk i rikssvensk.

Utvilsomt har elvdalsk de sterkeste kortene, da språket generelt er uforståelig for de fleste svenskene. Det er ikke de andre dialektene.

Som skriftspråk har elvdalsk eksistert i over tusen år. Faktisk ble det skrevet med runer helt fram til begynnelsen av 1900-tallet i Älvdalen. De elvdalske runene har derimot tilpasset seg språket opp gjennom århundrene, og skiller seg litt fra norrøne runer, som ikke har vært i bruk siden 1400-tallet.

Det som i hovedsak skiller elvdalsk fra rikssvensk er som allerede nevnt, grammatikken, men også ordbøyning, struktur og ordforråd. I tillegg uttalen. Elvdalsk bruker lyder som ikke lenger er i bruk i rikssvensk, som fornnordiske nasale vokaler, diftonger og konsonanter som w og ð.

Det har ikke alltid vært enkelt å bevare språket i Älvdalen. For bare hundre år siden var det forbudt å snakke elvdalsk i skolen. Barna måtte snakke rikssvensk, ellers ble det straff. Siden 1980-tallet har foreningen Ulum Dalska (La oss snakke elvdalsk) kjempet for å bevare språket, og gi det høyere status hos befolkningen, samt undervisning i språket på skolen.

I Sverige har ikke barn som snakker elvdalsk rett på undervisning på dette språket, til tross for at det er en rett for minoritetsspråk iflg svensk lovgivning. Dette fordi svenske myndigheter fortsatt ser på elvdalsk som en svensk dialekt.

Det er i dag rundt 3000 mennesker som snakker elvdalsk, og det gis ut et betydelig antall bøker på språket, i hovedsak barnebøker. Disse kan kjøpes bl.a. på Rots Skans, Elfdalens Hembygdsförening, eller på Porfyr- og Hagströmmuseet. Selvsagt også gjennom Ulum Dalskas hjemmeside.

I dag i butikkene står gjerne plakatene med elvdalsk øverst, og med mindre skrift på svensk under. Men elvdalske stedsnavn på skiltene langs veiene har ikke fått gjennomslag, da folk flest i Sverige ikke kjenner de elvdalske stedsnavnene, og kan dermed skape forvirring i trafikken. Men på Älvdalsskolen står det Övdalsskauln under det svenske navnet på veggen.

Sånn for ordens skyld, hvis du hører noen si «Ig tytjer um dig», betyr det at de liker deg.

Erik Drilen (besøkte Älvdalen 12. juli 2025)

Det er kanskje ikke den første destinasjonen du tenker på når du skal på road trip. Berg kommune i Jämtland, Sverige, ligger bak fjellene Sylan i Norge, inneklemt mellom de svenske kommunene Åre og Härjedalen. Men det er en tur som er verdt å ta, og én ting er sikkert: Du er garantert å se reinsdyr.

Du har kanskje ikke hørt om Berg kommune? Åre kjenner de fleste, Härjedalen likeså, men Berg har ikke hatt den samme klangen, og byene i kommunen, som Svenstadvik, som er administrasjonssenteret i kommunen. Eller by, det er strengt tatt å overdrive. På svensk er det en by, siden ordet på svensk betyr tettsted. Svenstadvik har drøyt tusen innbyggere.

Andre tettsteder, som Åsarna, Klövsjö, Hackås eller Ljungdalen får vel heller ikke de fleste til å løfte på øyenbrynene. Alle disse stedene har bare noen få hundre innbyggere. Faktisk bor det ikke mer enn rundt 7.500 mennesker i hele kommunen.

Det kan kanskje også høres rart ut at et lite fjell på bare 548 m.o.h. har gitt navn, ikke bare til en liten bygd, men også hele kommunen. Det har Hoverberget gjort, gitt navn til det lille tettstedet Berg ved foten av fjellet. Allikevel ruver fjellet i landskapet rundt den sørlige delen av Storsjön. I den andre enden av sjøen ligger Östersund, som alle kjenner. Men altså, Jämtlands hovedstad ligger ikke i Berg kommune.

Hva er det som gjør kommunen så spesiell?

Vi kan starte med allerede nevnte Hoverberggrottan, som regnes som Skandinavias dypeste kløftgrotte. Du kjøper billett til grotten på Hoverbergs Camping, deretter følger du en sti på et par hundre meter opp i fjellsiden til du kommer til åpningen. Først kommer du inn i et lite rom der dagslyset bryter inn gjennom et hull i taket. Deretter går det en 12 meter bratt trapp ned i hulen. Nede i bunnen utvides gangen til et stort rom med 20-30 m opp til taket. Rommet er opplyst med lys i forskjellige farger som fremhever fjellveggene og formasjonene.

Helt nederst i grotten skal det være en smal åpning, der huleforskere har trengt seg ytterligere ti meter inn, for deretter firt seg 20 meter ned, til enda en gang, som igjen fører til nok et hulerom, hele 30 m bredt. I følge huleforskerne skal hele Hoverbergsgrotten være målt til 170 m lang og 87 m dyp.

Tar du også turen opp til toppen av Hoverberget, kan du slappe av med kaffe og vafler i Toppstugan, mens du nyter den storslåtte utsikten over Storsjön og de omliggende områdene. Ved foten av Hoverberget ligger Bergs hembygdsgård, eller folkemuseum på norsk, med bl.a. Sveriges eldste bevarte våpensmed, Bingstasmedjan.

Etter å ha besøkt Hoverberget kan du ta turen opp til Persåsen og videre til Fäbodvägen. Når du allikevel kjører forbi kan det være en idé å stoppe ved Wikners i Persåsen. Wikners er et familiedrevet hotell og restaurant. Rommene på hotellet er innredet i klassiske svenske treslag. Sammen med hotellet ligger også Wikners kunsthåndverksbutikk, og er verdt et besøk for de som er interessert i trekunst.

Fäbodvägen, eller Setervegen som det heter på norsk, tar deg til fjells. Her kjører du på grusvei, men du kan oppleve et førtitalls setrer. Og reinsdyr. Flere av setrene ligger rett ved veien, andre kan du besøke ved å følge stier, på alt fra 0,5 til 5 km.

Det er nå du begynner å få fornemmelsen av at du befinner deg i Jämtland. Mens kartene og de offentlige skiltene viser vei til Svedjebodarna, Fittjebodarna, Långbodarna og Galåbodarna, står det Svedjebuan, Fittjebuan, Långbuan og Galåbuan på treskiltene ved hver seter. Nesten som hjemme i Trøndelag.

Nær Galåbodarna kan man også ta en avstikker til Arådalen, der man kan vandre i Oviksfjällen. Eller kanskje spise et samisk festmåltid på restauranten Hävvi i Glen?

Tilbake på asfaltvei tar du nå veien mot Ljungdalen. Her finnes det turistinformasjon, pensjonat og hytteutleie. Herfra kan man også legge ut på fjellvandringer. Turridning er også en mulighet. Om man kjører videre opp til Kläppen, kan man f.eks. gå 12 km til Helags Fjällstation, betjent hytte med 82 sengeplasser. Da er du ved foten av Helagsfjället, som ruver 1.797 m.o.h., og er med det Sveriges høyeste fjelltopp sør for Polarsirkelen, og med Sveriges sørligste isbre. Turen fra hytta opp til fjelltoppen er ca 2 km. Det er også mulig å bestille pakke med fjellguide og helpensjon på hytta.

Etter Ljungdalen kan du kjøre oppover til Flatruet, på Sveriges høyestbeliggende offentlige vei. På det høyeste ligger veien 975 m.o.h. Her oppe er det helt flatt, minimalt med trær, og god utsikt i alle retninger til Sylan, Helags og de andre fjelltoppene i Ljungdalsfjellene. Her er du også garantert å få se flokker av reinsdyr, helt langs med veien.

På veien ned mot Funäsdalen i Härjedalen, kan det være interessant med en avstikker til de 4000 år gamle hellemalingene på Flatruet også. Ved Mittådalens sameby svinger du av mot Messlingen, rundt 13 km. Veien er merket et stykke på vei, men det står ikke noe skilt ved bomveien som leder opp til parkeringsplassen. Fra parkeringsplassen skal det være 2 km å gå på en sti, men merk at bommen ved hovedveien ikke åpnes før i juli, etter den informasjonen jeg har fått. Om du må gå fra bommen på hovedveien blir distansen fort det dobbelte. Hellemalingene, eller hällmålningarna på Flatruet kan du også finne på Google maps.

Erik Drilen (kjørte strekningen 13. juni 2025)