Skaun – liten kommune med mye historie

Skaun kirke i Venn.

Skaun er en liten kommune som ligger inneklemt mellom Melhus og Orkanger, og er en kommune som folk flest ikke tenker over har steder med historisk betydning eller som har severdigheter. De aller fleste ser den vel bare fra E39 på vei fra Trondheim og vestover. Men severdigheter har den altså, om man tar seg tid til å svinge av fra europaveien i Børsa.

Kommunevåpenet til Skaun kommune symboliserer fire bautasteiner. Historien om bautasteinene er man usikker på, men én av teoriene var at Einar Tambarskjelve brukte de som båtfester når han la til land i Børsa, de de tidligere stod nede i vannkanten på Naustan. Denne teorien har man senere gått bort fra, men hva de ble brukt til, eller symboliserte, vet man fortsatt ikke den dag i dag. De kan ha hatt en sammenheng med et større gravfelt fra perioden 500 til 1000 etter vår tidsregning. Steinene ble flyttet vekk fra vannkanten til stedet de står nå, for litt over hundre år siden, rett ved der Naustmælan møter Buvikvegen på østsiden.

De fire bautasteinene i Børsa er ikke de eneste bautasteinene i kommunen. Også i Viggja står det en stein, reist 17. mai i 1896, til minne om slaget på Vigg i år 1095, hvor også Sigurd Ullstreng Stallare, som grunnla Nidarholm kloster (Munkholmen i Trondheimsfjorden) rundt år 1105, deltok. 30 mann fra Viggjaætten Rut, som iflg Snorre Sturlason falt i slaget på Stiklestad i 1030, er også nevnt på monumentet. Lodin Viggjaskalle, som var fra gården Viggja, var Sigurd Ullstrengs far, og en av de som fulgte Olav Haraldsson (Olav den Hellige).

Bautasteinen til minne om Einar Tambarskjelve på Husaby i Skaun.

Tar man turen til bygda Venn i samme kommune, er det et enda bedre kjent navn fra Snorres kongesagaer som dukker opp. På gården Husaby bodde den sterkeste mann og den beste bueskytteren i Norge, iflg Snorre Sturlason, nemlig Einar Tambarskjelve. Han var også mannen bak de berømte ordene «For veik, for veik er kongens bue». Einar Tambarskjelve var en mektig mann og politiker, som iflg sagaene spilte en viktig rolle i helliggjøringen av Olav Haraldsson i 1031, og gjeninnsettelsen av Magnus den Gode som norsk regent i 1035. Einar ble Magnus’ rådgiver og den mektigste høvdingen i landet. Han pryder nå kommunevåpenet til Skauns nabokommune Melhus, stående på kne med buen i spenn.

Den opprinnelige gården på Husaby står ikke lenger i dag, men det er gjort betydelig gravfunn som viser at gården har vært sete for storfolk og høvdinger helt tilbake til vikingtiden og i middelalderen.  I Tambartunet står ruinene av kirken på gården, bygd rundt år 1040. Ved siden av kirkeruinene står det også en bauta til minne om Einar Tambarskjelve.

I dag er Husaby også kjent som gården der Kristin Lavransdatter, fra Sigrid Undsets boktrilogi, bodde. Hvert år arrangeres kulturarrangementet «Kristin på Husaby» i Skaun.

Skaun bygdemuseum ligger på Skreddarhaugen rett ovenfor Husaby. Bygdemuseet består av hus og gårdsbygninger fra 1600-tallet fram til slutten av 1800-tallet, og inneholder gamle gjenstander og kulturminner fra Skaun kommune.

Skaun kirke ligger i sentrum av Venn, bare noen hundre meter fra Husaby. Den er en middelalder steinkirke fra rundt år 1180. Man ser ikke bort fra at steinhuggere fra Nidarosdomen var med på å bygge den, da steinhuggerarbeidet er av høy kvalitet, og på portalene er det funnet det man tror er bumerker fra steinhuggerne, som også er funnet på Nidarosdom-oktagonen.  Kirken har tidlig gotisk stil, med trekk av romansk påvirkning. Noe av det mest verdifulle med kirken er bildet på alterfronten, med motiv av Maria og Jesusbarnet, fra rundt år 1250. Det er få slike antemensaler igjen i kirkene i Norge. Altertavla er barokktavle fra 1773, mens prekestolen er det eldste innslaget etter reformasjonen med årstallet 1665 i himlingen. 

I området like ovenfor Skaun kirke, i området rundt Aunan, er det et stort nettverk av turstier, med bruer, benker, gapahuk og informasjonsskilt. Et godt utgangspunkt er å starte fra Aunan bilverksted i Aunbygdvegen eller Syrstadmyren ved Melbyvegen, hvor det er gode parkeringsmuligheter. Stormorfossen i Aunberga er et praktfullt syn, spesielt ved høy vannføring. Man kan stå under fossen. Et annet interessant turmål er vasshjulet i Våddåbekken, som er en kopi av vasshjulet som var der for 400 år siden. Det er for øvrig flere topper og utsiktspunkt i området, og langs med stiene finnes informasjonsskilt om husmannsplasser og småbruk som har vært i dette historiske området tidligere. Det er til og med blitt funnet vikingsverd her.

I 2014 ble en bygdeborg oppdaget på Stensåsen ved innsjøen Laugen. Denne antas å være fra eldre jernalder, mellom årene 500 og 0 før vår tidsregning. De lave steinmurene, til sammen 220 m, er i dag overgrodd, men omfavner et område på minst ti mål, noe som gjør den til en av de største bygdeborgene i Trøndelag. På steinmurene kan det ha vært trepalisader, på det som kan ha vært et forsvarsanlegg, eller kanskje et samlingssted for bygdas befolkning.

Pilegrimsleia går 26 km gjennom Skaun kommune, gjennom Mellingsætra og Syrstadsetrene, langs den gamle kongeveien gjennom Aunberga, og er innom Skaun kirke, Husaby og bygdemuseet på veien videre gjennom Djupdalen mot Buvika til Øysand i Melhus og til slutt Trondheim. Det er Gudbrandsdalsleia som starter i Oslo, videre gjennom Gudbrandsdalen til Orkdalen, som går gjennom Skaun. Pilegrimsleia er godt merket.

Skaun © norgeskart.no

Erik Drilen (besøkte severdighetene i Skaun i juni 2022)

Cartagena, Spania

Teatro Romano i sentrum av Cartagena

Nylig skrev jeg et innlegg om La Manga del Mar Menor i regionen Murcia i Spania. Den nest største byen i regionen, Cartagena, ligger bare en halvtimes kjøring unna med bil fra La Manga, eller en times reise med rutebuss. Du kan også reise til Cartagena med tog fra Murcia og Alicante.

Street art i Cartagena er inspirert av historien.

Historien

Cartagena er en gammel by som ligger ved Cálida-kysten av Spania, med en lang og interessant historie. Offisielt ble den grunnlagt av kartagere i år 227 før vår tidsregning, og fikk da navnet Qart Hadasht, som betydde «den nye byen», oppkalt etter oldtidsbyen Kartago i Tunis. Men det har blitt funnet spor av både fønikere og tartessere, et iberisk folkeslag, som har bodd der tidligere. Før kartagerne grunnla byen var området kjent under det tartessiske navnet Mastia. Da romerne overtok i år 209 før vår tidsregning, ble den omdøpt til Carthago Nova, det nye Kartago, som da praktisk talt betyr den nye nye byen.

Velkommen til Cartagena

I årene etter romernes fall ble byen styrt av mange folkeslag, som vandalene, et østgermansk folkeslag som erobret mange romerske områder, østromerne (bysantinere) og visigoterne (vestgotere), som holdt det til muslimene erobret Cartagena i 714 etter vår tidsregning. Kastiljanerne erobret byen i 1245, og har siden vært spansk.

I andre halvdel av 1500-tallet ble Cartagena under Kong Filip II en viktig havneby og marinestasjon. Blant ble byen utgangspunkt for mange reiser til de spanske koloniene.

Ficustrær med de imponerende røttene

Under den spanske borgerkrigen (1936-1939) var Cartagena hovedbase for den republikanske marinen, og var den byen som holdt lengst stand mot general Francos tropper, og ble ikke inntatt før 31. mars 1939. Havna er fremdeles viktig for byen og har bl.a. et skipsverft.

I første halvdel av 1900-tallet var også gruvedrift, bly, sølv og sink, en viktig næring for byen.

Du kan ta heisen opp til Castillo de la Concepción

Severdigheter

Middelalderfestningen Castillo de la Concepción er det beste stedet å starte når du skal utforske Cartagena og byens flere tusen år gamle historie. Høyden har vært hjemmet til et gammelt romersk tempel viet til Asklepios, eller på romersk Aesculapius, som var legekunstens gud i gresk og romersk mytologi. Det har vært en maurisk festning, middelalderslott fra det 13. århundret, samt en sirene fra borgerkrigen, som advarte byens befolkning mot luftangrep. Panoramautsikten fra festningen og Torres-parken er den beste i hele byen. Herfra ser du det gamle romerske teateret, den gamle tyrefekterarenaen, de militære konstruksjonene fra 1700-tallet, samt hele bukten og havnen. Legg også merke til de imponerende røttene til trærne i parken.

Tar du panoramaheisen, Ascensor Panorámico, fra gaten Calle Gisbert, kan du kjøpe billett som inkluderer inngang til både festningsmuseet og det spanske borgerkrigsmuseet. Fra den 45 m høye panoramaheisen har du også den beste utsikten mot den gamle tyrefekterarenaen.

Utsikt mot tyrefekterarenaen, som fortsatt er under renovering

Borgerkrigsmuseet, Museo-Refugio de la Guerra Civil, ligger i et av byens bomberom, der lokalbefolkningen søkte ly fra angrep under den spanske borgerkrigen, som varte fra 1936 til 1939. Originale møbler, lys og andre gjenstander fra krigen befinner seg i museet, sammen med førstehåndsfortellinger fra innbyggerne som opplevde den, og bilder som viser Cartagena både før og etter krigen. En morsom historie du kan få med deg i utstillingen, er hvordan innbyggerne satte opp påler med lys utenfor byen. Da luftangrepene kom, ble alle lysene i byen slukket, og lyspålene på jordene utenfor tent. Bombeflyene bombet selvsagt jordene med lysene.

Tyrefekterarenaen

Museo Militar, militærmuseet, ikke så veldig langt unna, inneholder en stor samling med våpen, alt fra kanoner til antiluftvernvåpen, til håndvåpen, sverd og kniver, samt uniformer, flagg og militærutstyr. Er du ikke interessert i militærhistorie, kan du beundre det vakre, hvelvede taket, og med søyler i en enkel bysantisk stil, eller nyklassisk gotisk stil om man vil. Uansett hva man kaller det, er det vakkert, til tross for at det ble bygget for å være praktisk, og ikke dekorativt. Det beste: Inngang til militærmuseet er gratis.

Teatro Romano

Jeg burde kanskje ha startet med Museo del Teatro Romano, for det er den største severdigheten i Cartagena. Det romerske teateret, med en kapasitet på sjutusen mennesker, ble bygd i det første århundret før vår tidsregning, så det er godt over totusen år gammelt. Og med det også ett av de eldste romerske teatrene i på den iberiske halvøya. Da teateret ble gjenoppdaget i 1987 ble både arkeologer og forskere overrasket over funnet, men fikk også bekreftet det de hadde mistenkt lenge, at byen Cartagena hadde spilt en viktig rolle i romertiden, og også i det gamle Hispania. Den største overraskelsen var hvordan et så imponerende monument hadde kunnet ligge bortgjemt i så mange århundrer. Årsaken er at teateret ligger midt i sentrum av byen, hvor mennesker har bodd hele tiden, og bygget oppå og rundt de gamle ruinene. Det var først under rivingen av 1800-tallspalasset Palacio de la Condesa de Peralto at det romerske teateret kom fram i dagen igjen.

Er du en av de mange som interesserer seg for romertiden og Romerriket, har Cartagena mange severdigheter, som er vel verdt et besøk. Barrio del Foro Romano, Forum Romanum-distriktet på Molinete-haugen, ble ferdigstilt i 2012, og museet ble offisielt åpnet av kong Felipe IV i mai 2021. Distriktet er en av de viktigste og største urbane arkeologiske parkene i Spania, der den forteller historien om Cartagena gjennom 2.200 år. Museet huser mer enn 350 gjenstander på mer enn 2.500 kvm, og inkluderer tre veggmalerier av Apollo fra det første århundret, et tempel dedikert til de egyptiske gudene Isis og Serapis, en ekstraordinær samling av bysantinske og romerske gjenstander, termiske bad, samt atriumbygningen fra det gamle Cartagena Nova, for å nevne noe.

Street art i Cartagena

Ikke mange metrene fra Forum Romanum-museet, finner du Augusteum, et tempel og eget museum dedikert Octavius Augustus, Romas første keiser.

Og enda bare noen få skritt unna, ligger Casa de la Fortuna, som tar deg med inn i et totusen år gammelt hus, og som har tilhørt en velstående handelsmann. Du kan se de forskjellige rommene, med original mosaikk i gulvene, originale veggmalerier og noen møbler og husholdningsgjenstander. Ordene «Fortuna propitia» som er inngravert i gulvet i atriumet, har gitt huset navnet, som betyr «lykkens hus». Huset ble oppdaget under gravearbeider i 1971.

Muralla Púnica, den puniske muren, har også sitt eget lille senter. Punikerne er et annet navn på kartagerne, så vi snakker her om tiden da byen ble grunnlagt. Cartagena ble bygget på fem høyder, og muren beskyttet disse, slik at byen ble regnet som nærmest umulig å innta. De kun 30 metrene av den originale muren regnes som et sjeldent funn, da veldig få puniske strukturer har blitt gravd frem på den iberiske halvøya. Muren ble funnet under konstruksjonen av et nytt underjordisk parkeringshus i 1987, som igjen viser at mange skatter fremdeles kan befinne seg under bakken i Cartagena.

Nye murer ble bygget under romerne og bysantinerne, og forsterket av de kristne da maurerne ble fordrevet på midten av 1200-tallet. Det som står igjen av dagens murer i Cartagena, ble i hovedsak bygget under Carlos III’s regjeringstid (1759-1788). I dag har ikke murene lenger noen fysisk nytte, og deler av den har blitt revet de siste hundre årene, pga byutvikling.

Calle Mayor er hovedgaten i sentrum av Cartagena, med sine aristokratiske bygninger i jugendstil, som f.eks. det vakre rådhuset. Calle Mayor og sidegatene er også de beste shoppinggatene i byen. Her finner du butikker, restauranter og barer. Byens casino med den vakre fasaden ligger også i Calle Mayor.

Casa Maestre på Plaza de San Francisco

Om du liker arkitektur og jugendstilen, er også Plaza de San Francisco et sted verdt å få med seg. Spesielt Casa Maestre av arkitekten Marceliano Coquillant, inspirert av Antoni Gaudís Casa Calvet i Barcelona, skiller seg ut. Legg også merke til de store ficustrærne med de spektakulære røttene. På plassen står det også en statue av keiser Augustus, som er en replika av en statue funnet i curiaen i Forum Romanum. For øvrig er det mange restauranter rundt Plaza de San Francisco.

Museo Naval, marinemuseet, ligger ved havnen i Cartagena. Noen av gjenstandene du kan se der inkluderer en original Peral u-båt, verdens første elektrisk drevne u-båt fra 1888, bygd av Isaac Peral fra Cartagena. Ellers har de en kopi av et katalansk atlas fra 1450, kopi av et brev skrevet av Christopher Columbus fra 1492, restene av en bombe fra angrepet på Cartagena i 1873, torpedoer fra 2. verdenskrig og en italiensk torpedo fra 1920, som noen av de mest nevneverdige gjenstandene.

Museo Naval

På havnen ligger også ARQVA – Museo Nacional de Arqueologia Subacuatica, et museum som har undervannsarkeologi som tema, med en samling av skipsvrak, skatter og fossiler.

Småbåthavnen i Cartagena

Havnen er også startsted for Hop-On-Hop-Off turistbusser og turistbåter. Bussrundturen tar én time, med guiding på flere språk på høretelefoner. Du kan hoppe av og stige på hvor du vil på ruten i løpet av dagen. Turistbåten seiler inn i Arsenal Militar, krigsskipshavna, og videre langs kystlinjen i havnen, med utsikt til flere kystfort, inkludert Fuerte de Navidad med fyrtårnet ved havneinnløpet. Fortet forsvarte Cartagenas innbyggere allerede fra 1600-tallet.

Den originale Peral u-båten, stod tidligere på havna i Cartagena, men ble flyttet til marinemuseet, da den ikke tålte været.

Med sine 217.000 innbyggere er Cartagena omtrent på størrelse med Trondheim, og med et kompakt sentrum som man lett kan rekke over til fots. De store kjøpesentrene derimot ligger litt utenfor sentrum. Carrefour og en rekke andre store butikker ligger ved Parque Mediterráneo, øst for byen, rett ved motorveien A-30 og CT-32, som kommer fra La Manga. El Corte Inglés, derimot, ligger i sentrum, men et godt stykke å gå fra det historiske sentrum ved havnen.

Festivaler i Cartagena

Cartagena har flere kulturfestivaler gjennom året. To av de viktigste er:

Semana Santa – påske: Påskeprosesjonene i Cartagena er det mest populære påskearrangementet i hele Murcia-regionen, og et av de mest berømte i hele Spania. Prosesjonene her skiller seg ut fra andre steder, da de symboliserer en rivalisering mellom de religiøse brorskapene – marrajos og californios. Flåtene bærer religiøse bilder og er dekorert med fargerike blomster. De skiller seg også ut fra andre steder ved at her deltar også barn, som deler ut søtsaker underveis. Prosesjonene går over ti dager.

Cartagineses y Romanos – september: Ti dagers festival i siste halvdel av september med slaget mellom kartagere og romere, fra grunnleggelsen av byen som tema. Du kan oppleve slaget, andre kulturelle begivenheter som konserter og show, idrettsarrangementer og sosiale aktiviteter.

Klokketårnet på Cartagenas rådhus

Hotellforslag: Hotel NH Cartagena, som ligger midt i shoppingområdet i sentrum, rundt 100 m fra havnen og et par hundre meter fra Teatro Romano. Også turistkontoret ligger rett ved siden av.

Erik Drilen (besøkte Cartagena 11. oktober 2021)

Havila Kystruten: Havila Capella

Havila Capella ligger til kai i Trondheim.

Siden 1893 er det Hurtigruten som har betjent og bundet byer og bygder langs norskekysten sammen med daglige skipsavganger og fraktet passasjerer, gods og post. For noen år siden mottok EØS-tilsynet ESA en klage med beskyldninger om at den norske stat ga ulovlig statsstøtte til Hurtigruten AS. Klagen ble avvist, men den norske regjeringen bestemte seg i 2017 allikevel for å utlyse kystruten på anbud, tre anbudspakker, to på fire skip og én på tre skip. Hurtigruten AS vant to av anbudene på til sammen sju skip, mens den tredje pakken ble vunnet av sunnmørsrederiet Havila.

Det er ikke noe nytt at flere rederier har delt på kystruten vår, og de som har levd noen år husker sikkert Ofotens og Vesteraalens Dampskibsselskab (OVDS) og Troms Fylkes Dampskibsselskap (TFDS). Jeg skal ikke gå lenger inn på historien om disse to, eller hvilke rederier som har seilt tidligere, men saken var at disse to fusjonerte i 2006, og dermed ble det kun ett selskap, Hurtigruten ASA, som seilte ruten. Konkurransen var borte, og kun ett selskap som seilte med statsstøtte. Med Havila Kystruten AS har det nå kommet en ny konkurrent.

Havila Kystruten AS fikk derimot ikke lov til å bruke navnet Hurtigruten på seilingene sine. Det navnet ble registrert som varemerke allerede i 1995, og eies i dag av Hurtigruten AS. Derfor vil Havila bruke ordet kystrute på sine seilinger. Mens Hurtigruten bruker «Verdens vakreste sjøreise» som slogan, seiler Havila Kystruten under slagordet «Verdens vakreste kystrute».

Havila Capella skulle etter planen ha begynt å seile fra januar 2021, men Covid-19 og et spansk verft som slet med økonomien skapte forsinkelser. Verftet Tersan i Tyrkia overtok byggingen, og den 12. desember 2021 begynte endelig Havila Capella å seile, som det første nye skipet på kystruta mellom Bergen og Kirkenes på 24 år, og som konkurrent til Hurtigruten.

Nå er altså det 124 m lange og 22 m brede Havila Capella i rute langs kysten, med 179 lugarer i flere kategorier, for til sammen 640 passasjerer.  

Interior heter de minste standard lugarene på 10-15 kvm. De er innvendige, uten vindu, og med køyeseng for inntil to personer. Interior Accessable er litt større, 16-18 kvm, og med to køyesenger for 2-4 personer.

Neste kategori er Seaview Superior, utvendige lugarer med vindu/utsikt, på 15-20 kvm, for 2-4 personer. Her kan du velge mellom dobbeltseng, to senger eller køyesenger. Disse lugarene har også sofa, skrivebord og kjøleskap.

Seaview Deluxe-lugarene er på hele 30 kvm for inntil 4 personer, og ligger helt fremst i skipet på sjuende dekk, eller akter på dekk 5. Her er det dobbeltseng og sofa/sovesofa, sofabord og arbeidsbord med stol, samt kjøleskuff. Panoramic Deluxe og Panoramic Superior tar opplevelsen et skritt lenger, med vindu fra gulv til tak. Disse er også 30 kvm, har dobbeltseng for 2 personer, i tillegg til sittegruppe med bord. Disse er helt fremst på skipet, og du føler deg som om du er skipper på skipet. Ønsker du egen balkong, kan du velge Balcony Deluxe, også 30 kvm for opptil 4 personer, og befinner seg også på dekk 7.

Du kan også velge Juniorsuite med balkong, som er 22-25 kvm for opptil 4 personer. Denne har gulv til takvinduer, dobbeltseng, sittegruppe med bord, arbeidsbord med stol, to garderober og kommer med badekåpe og tøfler. I tillegg er Havila Gold inkludert, som betyr én kveld med signaturmeny på fine dining-restauranten Hildring i løpet av reisen, velkomstpakke på lugaren med musserende vin og eksklusive godbiter, room service uten tillegg i prisen, avslag i prisen på utvalgte utflukter, samt rabatt på utvalgte varer i butikken om bord, bare for å nevne noen fordeler.

Skal du ha det fineste, velger du en av Fyrsuitene. 45 kvm for to personer, ekstra bred dobbeltseng, eget bad med både dusj og badekar, og ikke minst egen balkong med egen jacuzzi. I tillegg er det egen minibar inkludert med daglig påfyll. Bor du i én av disse suitene spiser du frokost i fine dining-restauranten Hildring, og fordelene til Havila Gold er selvsagt inkludert. I tillegg til det som er inkludert i juniorsuitene, har fyrsuitene separat soverom og spisestue.

Alle lugarene har for øvrig egne bad, tv, te/kaffekoker og hårføner. Dessuten er wifi inkludert gratis.

Selv om skipet er bygd i Tyrkia, er interiøret om bord norsk, både i lugarene og i fellesområdene, levert av Brunstad, Fora Form og Ekornes, og har et nordisk design. Både lounger, atrium, konferanserom, kaféen og de to restaurantene er utstyrt med møbler fra disse produsentene.

På åttende og niende dekk er det promenadedekk, utsiktsdekk, samt observation lounge, der du sitte i hvilestol under glasstak og beskue stjernehimmelen og nordlyset på vinteren, eller midnattssolen på sommeren. På akterdekket kan du i ta et varmt boblebad i jacuzzien mens skipet beveger seg langs fjord og fjell. I tilknytning til garderobene til jacuzzien er det også sauna. Det er også egne trimrom på dekk 7 med store vinduer, slik at du kan følge med på naturen og stedene du passerer mens du trimmer.

Det er én kafeteria, Café Havly, og to restauranter, Havrand og fine dining-restauranten Hildring, om bord. Disse ligger på dekk 6. Her har du mulighet til å spise kortreist mat, og noe av det beste landet vårt kan by på. Havblikk Bar & Lounge finner du øverst på niende dekk.

På dekk 6 vil du også finne skipets butikk, der du kan kjøpe suvenirer, klær, bøker og lokale spesialiteter.

Selvsagt kan man også melde seg på diverse utflukter underveis på reisen.

Havila Capella og de kommende tre skipene er også noe av de mest miljøvennlige skipene du vil finne langs norskekysten. Batteripakken med en kapasitet på 6.100 kWh, noe som er dobbelt så stort som de største batterifergene her i landet, og kan seile i inntil fire timer uten utslipp mellom ladingene, er vel innenfor kravene for utslippsfri seiling i verdensarvfjordene som regjeringen har innført fra 2026.

Resten av tiden seiler skipet på naturgass, som reduserer CO2-utslippet med 25% og NOx med 90%. Når skipet ligger til kai lades det med strøm fra vannkraft. Dessuten er skroget energieffektivt, samt at overskuddsvarme om bord gjenvinnes fra kjølevann, sjø og energistyringssystemet.

Nylig åpnet Havila Kystruten for besøk om bord på Havila Capella, også for de som ikke reiser med det. Da kan du se deg rundt på skipet, eller ta en kopp kaffe og noe godt i Café Havly. Du kan besøke skipet på anløp som er på minst en halvtime, og må registrere deg og få besøkskort, som skal leveres tilbake når du går på land igjen. Du må forlate skipet senest ti minutter før avgang.

Neste skip, Havila Castor, er forventet å komme i drift i mai, de to siste, Havila Polaris og Havila Pollux, i løpet av andre halvår, og kan forhåpentligvis begynne å seile før nyttår.

Erik Drilen (besøkte skipet i Trondheim 12. mars 2022)

La Manga del Mar Menor: Spanjolenes eget ferieparadis

La Manga del Mar Menor, eller bare La Manga for all enkelhets skyld, er en drøyt 21 km lang landstripe på kysten av regionen Murcía i Spania, en kystlinje som er kjent under navnet Costa Cálida, den varme kysten. Stripa er aldri bredere enn noen få hundre meter, har sjø og strender på begge sider, Middelhavet og saltvannslagunen Mar Menor.

Du flyr til Alicante fra flere steder i Norge året rundt. La Manga ligger en times kjøretur unna flyplassen. Fra Oslo kan du om sommeren også fly til Murcia-Corvera, som ligger nærmere.

Severdigheter

Cabo de Palos, opprinnelig en liten fiskerlandsby, er det største tettstedet på La Manga, og ligger der den lange landstripen begynner. Ytterst går kystlinjen her fra lange sandstrender til klipper med små viker og huler. Her er floraen og faunaen i rikt mangfold. Fra havnen i Cabo de Palos kan du følge en merket sti langs klippene og vikene helt opp til fyret helt ytterst mot Middelhavet. De små vikene er paradis for dykke- og snorkleinteresserte.

Faro de Cabo de Palos

Det markante fyret ytterst på odden, eller Faro de Cabo de Palos som det heter på spansk, kan ses fra hele middelhavssiden av La Manga-stripen på en klarværsdag, hele to mil unna. Det første tårnet på klippen, et vakttårn, som var en del av forsvarssystemet som skulle beskytte hele Murcia-regionen, tilskrives kong Felipe II helt tilbake til 1570. Dette ble ødelagt i 1861, og det 54 m høye tårnet som står nå har lyst siden 1865, og er det nest høyeste fyrtårnet i hele Spania. Det er mulig å få en halvtimes omvisning i fyret.

El Palmeral i Cabo de Palos

Ikke langt fra småbåthavnen i Cabo de Palos kan du finne El Palmeral, en park med palmetrær. Daddelpalmen, også kalt kongepalmen, hører vanligvis hjemme i Nord-Afrika og Midtøsten, men er også plantet flere steder i Spania. Palmelunden i Cabo de Palos er den største og best bevarte i området, og er også et viktig hvilested for trekkfugler, bl.a. havsvale.

Rundt småbåthavnen i Cabo de Palos finnes det også en rekke restauranter. Glem heller ikke å besøke det ukentlige lokale markedet, som avholdes hver søndag formiddag ved Las Dunas kjøpesenter. Her kan du kjøpe alt fra badetøy, sko og klær, frukt og grønnsaker, leker og kjøkkenutstyr, og alt mulig annet du måtte behøve eller ikke behøve. Du trenger ikke spørre om veien, det er bare å følge strømmen av mennesker.

Når man fortsetter nordover på landstripen kommer man først til La Manga by, som nesten er vokst sammen med Cabo de Palos. Her er en rekke hoteller i alle kategorier, restauranter, en del butikker og et par banker.

Utsikt fra La Manga mot Isla del Barón, også kjent som Isla Mayor, den store øya i Mar Menor.

Tómas Maestre Marina er en av de mest eksklusive og fasjonable båthavnene på La Manga. Her kan du spasere og beundre båtene, eller spise middag på en av de mange restaurantene, mens du nyter solnedgangen.  

Fra havnen kan du også ta passasjerbåt over til Santiago de la Ribera på den andre siden av Mar Menor. Mange tar med sykkel om bord, og sykler rundt lagunen tilbake til La Manga.

Båten over til Santiago de la Ribera.
Puente del Estacio.

Rett nord for Tómas Maestre-havnen går det en kunstig kanal, der båter kan krysse mellom Middelhavet og Mar Menor. For å komme deg over denne kanalen som gående, syklende eller kjørende, må du krysse ei bru, Puente del Estacio, som i seg selv har blitt en turistattraksjon. I særdeleshet seilbåter har problemer med å komme seg under brua, da den bare er sju meter høy. Opprinnelig var det en svingbru på stedet, men den var upraktisk, var smal og laget ofte trafikkork. I 2003 ble en ny vippebru åpnet. Annenhver time gjennom dagen åpnes brua slik at seilbåter og andre høye båter kan passere.

Faro del Estacio, med sisternen på bildet til høyre.

Tar du til høyre etter Estacio-brua, kommer du til fyrtårnet Faro del Estacio. I likhet med Cabo de Palos og flere andre steder langs Murcia-kysten, var det her et vakttårn, som etter hvert ble revet og erstattet med fyrtårn. Det første ble bygget i 1862, og var kun 14 m høyt. Det ble senere revet, og tårnet som står der nå ble åpnet i 1971. I 1992 ble fyret automatisert. Det nye fyret er 29,2 m høyt. Ved siden av fyret er det en sisterne, Aljibe de Estacio, som samlet regnvann til drikke. Navnet kommer fra det arabiske Al Yibab.

Molinos de Veneziola.

Området lengst nord på La Manga-halvøya kalles Veneziola. Her finnes det noen bygninger som kan minne om vindmøller. Molino salineros, eller saltmøller, kalles de. De ble tidligere brukt til å male saltklumper fra saltpannene til fint salt. Det er en rekke slike møller rundt Mar Menor, og tre av disse befinner seg i Veneziola. Molino de Veneziola, som står ved kanalen, er den best bevarte, og vi kan fortsatt se spiret og maskineriet i den. I dag brukes mer moderne metoder, men de gamle saltmøllene tiltrekker seg fortsatt oppmerksomhet fra mange forbipasserende.

Puente de la Risa.

Veneziola, som betyr Lille Venezia, består av flere kanaler, og da de i 1978 skulle bygge en bru over en av de, var det ikke unatulig at de kopierte arkitekturen fra byen i Italia som Veneziola er oppkalt etter, nemlig Venezia. Puente de la Risa, eller latterbrua, er en bru som nesten alle som besøker La Manga må kjøre over. Den er bratt, så du må passe på å gire ned til laveste gir før du forsøker, og det går like bratt ned på den andre siden. Navnet har den fått fordi det kiler litt i magen når du kjører over den.

Planen var at Veneziola skulle bli et Venezia i miniatyr, men det ble aldri noe av. Navnet har det derimot beholdt. Puente de la Risa står som det eneste beviset på at det en gang var under planlegging.

Las Encañizadas og Salinas de San Pedro.

Helt nord på La Manga ligger Las Encañizadas og Salinas de San Pedro, et fredet område med våtmarker, samt fugle- og dyrereservat. Århundrer med saltutvinning har fått flora og fauna til å tilpasse seg dette unike området, og livet her er ikke det samme som ellers langs Mar Menor eller Middelhavet. Det er tilrettelagt stier for å gå på. Aldri gå utenfor disse.

Batería de Cenizas

Områdene sør for Cabo de Palos, Los Belones og Portman egner seg også utmerket til vandreturer. Et populært turmål nær Portman er Batería de Cenizas, et militært kystfort fra begynnelsen av 1930-tallet, ett av flere fort i området som skulle beskytte den nærliggende byen og havnen i Cartagena. Den mayainspirerte inngangsporten og den store kanonen er de mest kjente landemerkene. For øvrig har toppen en fantastisk utsikt, som alene er verdt turen. Ta kontakt med den norske klubben på La Manga for ytterligere informasjon og fellesturer.

Utsikt fra Batería de Cenizas.

La Manga er også kjent for sine mange 18-hulls golfbaner. Dessuten er det en populær destinasjon for fotballklubber på treningsleir. I Cabo de Palos finnes det også en gokartbane, en av de største og beste i hele Murcia-regionen.

Sandstrand mot Middelhavet.

Strender

Hele stripa har flere kilometer med strender, både langs Middelhavet og langs Mar Menor, Det lille havet. Mar Menor er kun sju meter på det dypeste, og er mest familievennlig med varmere vann og grunnere strender enn på Middelhavssiden. Mar Menor passer alle, fra de minste som tar sine første svømmetak, til de større som ønsker å drive med vannsport, som kajakk, SUP-padling (stående padling), surfing, kiting, vannscooter, snorkling, dykking og mer.

Mar Menor omtales gjerne som verdens største svømmebasseng med sine 70 km kystlinje, og er i Spania kjent som naturens eget spa pga det salte og mineralrike vannet.

De fleste nordmennene på La Manga bor i leilighetene ved Tomás Maestre-havnen, og Playa Mistral, rett ved Restaurant Paquebote, er den mest naturlige stranda å benytte seg av.

Av andre anbefalte strender som kan nevnes er Playa Chica, nord for Estacio-brua og på veien opp mot Veneziola, langs Mar Menor. Denne har utleie av solsenger og parasoller, og har toalett og handikapvennlige fasiliteter. Her er også strandbarer og muligheter for diverse vannsportaktiviteter. På denne stranden finnes det også mineralrik leire som har positive effekter mot flere hudplager. Du smører den på deg, lar den tørke i sola, før du vasker den av deg igjen i Mar Menor.

Playa de Puerto Bello er for den som liker aktiviteter som jetski og vindsurfing. Her er det en mer internasjonal atmosfære med familier fra flere nasjoner. Stranden ligger ved Mar Menor, rett nord for Cabo de Palos og kanalen.

Playa Matasgordas, også på Mar Menor-siden, er veldig populær, både blant lokalbefolkningen og turister, men pga størrelsen av stranda vil du allikevel ha godt med plass. Stranden har gangveier av tre, og egner seg også godt for de som ønsker å spasere langs stranda. Ligger et par kilometer sør for Playa Mistral.

Nesten rett over veien for Playa Matasgordas, ved Middelhavet, ligger Playa del Pedrucho. Om du liker en travel strand med mange aktiviteter, er dette stranden for deg. Her er restauranter og strandbar. Du kan leie solsenger og parasoller, og det er til og med et dykkesenter her.

Om du ønsker å komme deg vekk fra alt og alle, er kanskje Playa del Gorguel noe for deg. For å komme deg dit trenger du bil. Den ligger nær Portman, mellom La Manga og byen Cartagena. Her er det sjelden turister, noe som gjør den stille og fredfull. Sanden er noe mørkere her enn på de andre strendene, men stillheten og tryggheten veier opp for det. Grunnen til at det er så få turister her? Veien dit er ikke skiltet, og kan være noe vanskelig å finne for den som er ukjent i området. Så sjekk kartet, eller snakk med turistkontoret eller en lokalkjent.

Uteliv

La Manga er veldig familievennlig, og du finner ikke noen gate fullt av barer eller diskoteker som kan forstyrre nattesøvnen din. Det betyr ikke at det ikke finnes steder å gå ut på kvelden. Barene og klubbene ligger i egne områder, hovedsakelig i La Manga by og Cabo de Palos, et godt stykke unna boområdene. I sommermånedene kommer det mange mennesker fra stedene rundt omkring for å oppleve La Manga by Night.

Solnedgang over Mar Menor fra Tómas Maestre-havnen.

«The Lounge» heter La Mangas beste cocktailbar, og ligger ved Tómas Maestre-havnen. De har et bra utvalg av kvalitetsdrinker, hyggelig betjening og en flott terrasse med sofagrupper både inne og ute. På sommeren stenger de normalt kl 03.00, men et flott sted for den som vil møtes før turen går videre.

Den glamorøse nattklubben Trips Summer Club ligger i Cabo de Palos, og kom i 2017 inn på en meget eksklusiv liste over verdens beste diskotek og nattklubber, med både spanske og internasjonalt kjente DJ’er. Deler av nattklubben er under åpen himmel og har en spesiell atmosfære og fantastiske fasiliteter. Basseng midt i nattklubben og luftige dansegulv rundt. Også VIP rom. Hit kommer du sent, men holder på til sola står opp.

© Google Maps

Erik Drilen (besøkte La Manga 2. – 16. oktober 2021)

Julemarkedet på Røros

Røros med Bergstadens Ziir sett fra slegghaugene.

Røros i desember er selve symbolet på norsk jul. Ingen andre steder i vårt land kan vi oppleve jula på samme tradisjonelle måte, med den ekte og naturlige julestemninga, som på Røros. Julepyntede gater, de 350 år gamle, fargerike trehusene med snø oppetter veggene, gir den perfekte rammen rundt et utendørs julemarked. Dessuten er det ett av få julemarked i Norge med snøgaranti.

I 2021 er det tolvte gang julemarkedet arrangeres på Røros, og fra å avholdes andre helga i desember, utvider de likeså godt i år fra fire til hele tolv dager, fra 1. til 12. desember, slik at flere, både lokalbefolkningen og tilreisende kan få oppleve julemarkedet.

De sjarmerende handlegatene blir fylt med markedsboder, julemat og juleaktiviteter. Foruten julehandel i gatene og i butikkene, blir det reinsdyr og kanefart med hest og slede, julesang og nisser i gatene, samt konserter og andre aktiviteter. Med andre ord, noe som passer for alle i familien, fra barn til voksne.

Utstillerne består av både lokale og tilreisende, og tilbyr både håndverk, god mat og mye annet i de 30 bodene nederst i sentrum, samt i butikkene. Om det skulle bli kaldt, er det plassert benker og bålpanner rundt omkring.

På Røros er sparkstøttinger like vanlig på vinteren som sykler på sommeren, og de brukes av både barn og eldre. Om du har lyst til å prøve, kan du leie spark på turistkontoret.

Sleggveien, som ble udødeliggjort gjennom «Pippis jul».

Verdensarven Røros, med sine sjarmerende trehus og særegne gater, er nesten som i eventyrene. Faktisk har eventyrene kommet til Røros også. En barnefavoritt som «Pippis jul» ble blant annet spilt inn i Sleggveien og Flanderborg. Også «Jul i Blåfjell» ble spilt inn her. Netflixserien «Hjem til jul» likeså. TV-serien «Disney Times» hadde en episode fra Røros, og Disney-filmen «Frost» (Frozen) har også hentet inspirasjon herfra. Samt en rekke andre filmer.

Andre innlegg om Røros:

Erik Drilen (besøkte Røros 3. desember 2021)

Grensesteiner i Trøndelag

Riksrøys 167A markerer grensen mellom Norge og Sverige nord for Finnvola i Verdal kommune.

Du har sikkert passert de uten å tenke over hvilken nytte de har. Mange har du kanskje ikke lagt merke til, men de står der, gjerne rett ved siden av metallskiltene som i dag markerer grensene mellom kommuner, fylker eller land. Det vil si, kun på eldre veier. Kanskje ikke på motorveien eller veier med endrede traséer. Hva er det jeg snakker om? Jo, grensesteinene.

Metallskiltene har ikke alltid stått der. Før i tiden brukte man steiner, gjerne med en inskripsjon som forteller hvilken kommune eller hvilket fylke du er i ferd med å forlate eller bevege deg inn i. Selv i kommuner som ikke har eksistert på flere tiår, står gjerne disse steinene fortsatt på den gamle grensen. Selv på turstier kan det hende at det dukker opp grensesteiner.

Riksrøys 166A på grensen mellom Norge og Sverige ved Sandvika i Verdal. Svensk side.

Grensen mellom Norge og Sverige har såkalte riksgrenserøyser, varder bygd opp av stein og en markering av grensa på toppen. De kalles røyser, selv om steinsettingene kan være oppmurte. På toppen er det murt inn en steinplate, en såkalt hjertestein, som kan være opptil en meter, og med innhugd nummer, byggeår og kongenavn.

Norsk side av riksrøys 166A ved Sandvika i Verdal. Røysa har fått ny hjertestein i år, og er den første med Kong Harald V’s monogram.

I tillegg består grensen av en såkalt grensegate, et fem meter bredt område som er ryddet for all skog, der det ikke finnes naturlig grense som elv eller fjord. Tradisjonen med riksrøyser er fra 1752, da grensen mellom Norge og Sverige ble oppgått. Det skulle ikke være noen tvil om hvor grensen gikk. I dag er det i tillegg store metallskilt med riksvåpen ved grenseovergangene, samt skilt med fylkes- og kommunevåpen.

Grenser mellom fylkene har i dag metallskilt med fylkesnavn og fylkesvåpen. De gamle grensesteinene mellom fylkene har Norges riksvåpen i tillegg til fylkenes navn.

Grensestein mellom Trøndelag og Innlandet fylker. Steinen står ved E6 mellom Kongsvold og Hjerkinn.

Også kommunene har i dag metallskilt med kommunevåpen, men de gamle grensesteinene kan være veldig forskjellige i form og størrelse. Det ble som oftest brukt passende naturstein fra området ved grensa.

Gammel grensestein ved Elgeseter gård, også kjent som Vollan, kanskje den mest kjente steinen som markerte grensen mellom Trondheim og Strinda.

På grensen mellom gamle Trondheim og Strinda, har det vært utallige grensesteiner. Grensen gikk steder som i dag er boligområder nær Midtbyen, og grensesteiner kan du finne i hagene til folk, bl.a. på Singsaker.

Opprinnelig bestod Trondheim kun av området innenfor elveslyngen. Området på den andre siden var å regne som landsbygda. Etter hvert som befolkningen i byen vokste, handel og industri likeså, måtte man også utvide og man måtte ta av Strinda. De eldste grensesteinene er fra begynnelsen av 1800-tallet. Etter hvert som byen vokste, ble nye steiner satt opp, hvilket fortsatte helt til Strinda ble slått sammen med Trondheim i 1964.

På grunn av utbygging gjennom flere tiår, har flere av steinene forsvunnet, blitt flyttet eller ødelagt. En gang i tiden kunne man bli hardt straffet for å flytte på grensesteiner uten tillatelse. Man skal fortsatt ikke flytte eller tukle med grensesteinene den dag i dag. De er verdifulle kulturminner og kan være fredet.

Erik Drilen (bildene er tatt på bilturer rundt i Trøndelag sommeren 2021)

Kystriksveien, del 1: Fv17 fra Asp til Bindal

Øst for Overhalla kan du overnatte ombord i et tog på ei jernbanebru, uten at toget rører seg i løpet av natten.

Fylkesvei 17 (tidligere riksvei 17) fra Asp, nord for Steinkjer, til Løding, halvannen mil øst for Bodø, går under navnet Kystriksveien og er av flere blitt kalt Verdens vakreste reiserute.

Den delen som går gjennom Trøndelag, derimot, har jeg hørt flere si er en kjedelig strekning med bare skog og ingenting å se. Nå er selvfølgelig Kystriksveien mer enn bare Fv17, men også alle avstikkerne ut til kysten og øyene, og da blir den straks mer interessant. Selvsagt, som alltid, tok på meg oppgaven å motbevise påstanden om at det ikke finnes noe å se langs fylkesveien fra Asp til Bindal.

Asp (Steinkjer) – Namsos (66 km)

Fv17 starter ved avkjørsel fra E6 ved Asp, 7 km nord for Steinkjer, skiltet mot Namsos.

Tidligere gikk Kystriksveien gjennom Vellamelen, men med åpningen av Beitstadsundbrua i 2020, går nå Fv17 utenom det lille tettstedet. Vellamelen, gruntvannsområdet innerst i Hjellbotn, har et rikt fugleliv, og området er vernet fuglefredningsområde.

Ved Beitstad skole i Vellamelen står det en bauta over Ole Sivert Welde, stortingsmann fra 1859 til 1882, en viktig bondepolitiker innen den radikale venstreopposisjonen.

Bautaen over Ole Sivert Welde utenfor Beitstad skole i Vellamelen.

Etter Beitstadsundbrua kan du ta av mot Malm og Fosenhalvøya, om du ønsker å følge nordsiden av Trondheimsfjorden og kysten nordover. Det må nevnes at Fosenhalvøya er stor, og vil forlenge kjøreturen med flere timer. Fosenhalvøya er også verdt flere stopp, og om man ikke ønsker forlenge turen nordover mer enn nødvendig, kan en rundtur på Fosen være verdt et eget besøk ved en annen anledning.

Fortsetter du rett fram etter Beitstadsundbrua, kommer du snart til tidligere Namdalseid kommune, i dag innlemmet i Namsos. Årgårdselva er en av Norges beste smålakselver, og gjør området til en populær destinasjon for hobbyfiskere. Ellers er den gamle kommunen landbruksområde med få severdigheter.

Nord for tettstedet Namdalseid er det avkjørsel mot Osen og Fosenhalvøya, og drøye 5 km lenger nord er det også avkjørsel mot Flatanger.

Fortsetter du nordover er det ikke langt igjen til Namsos, som jeg også har skrevet om tidligere. Fra Namsos kan du kjøre vestover til Otterøya og Jøa, eller videre til Lund med ferge til Hofles, hvor du kan kjøre videre til Abelvær og Vikna. Alle veldig interessante og severdige steder å besøke. Du kan deretter fortsette nordover og komme inn på Fv17 igjen ved Foldereid eller Kjeldeidet.

Namsos – Overhalla (25 km)

Velger du derimot å følge Fv 17 nordover, er denne strekningen langs elva Namsen den mest severdige på den trønderske delen av Kystriksveien.

Like ved Namsos lufthavn ligger Namsos Camping. Her kan man, foruten å overnatte, også gå tur på en nedlagt jernbanelinje (Namsosbanen fra Namsos til Grong), eller til og med sykle på dresin. Det er kun på Namsosbanen, og noen få andre steder i landet man kan gjøre dette trygt uten å måtte bekymre seg for tog.

Melaferga

Når du kjører videre mot Overhalla, vil jeg anbefale å ta av ved Hunn mot Melen. En landslov fra 1274 regulerte fergetrafikken over norske elver, og den sa at der det var naturlig adkomst til ei elv hadde nærmeste gård rett og plikt til å drive fergetrafikk. På elva Namsen var det 13 slike fergeoverfarter, og én av disse var Melaferga, fra Melen til Homstad, drevet av Homstad gård på den andre siden av elva. En av fergene som fraktet folk, biler og traktorer over Namsen ligger nå på elvebredden på Melen, godt forankret som museumsferge.

Om du fortsetter mot Overhalla på den samme veien, vil du snart krysse jernbaneskinnene fra den nedlagte Namsosbanen igjen. Fra Øysvollen til Ranemsletta i Overhalla er det tilrettelagt en 4 km tursti på skinnegangen, en jernbanesti, der det tidligere gikk tog.

Ved Rygg på Fv17, like før Overhalla, ligger Ryggahøgda Krigsminnesmerke, et minnesmerke over falne i 2. verdenskrig. Det er også flere gravhauger, sannsynligvis fra yngre jernalder eller tidlig vikingtid, i området ved Hunn.

Haugum Mølle ligger i sentrum av Overhalla, i dag museum med blant annet lakseutstilling. Kafé og turistinformasjon på sommeren.

Ranem kirke

I sentrum av Overhalla ligger også Ranem kirke, en middelalderkirke i romansk stil i gråstein, fra 1187 og steinutsmykninger fra den tiden. Den barokke altertavlen fra 1678 er også et klenodium. Det spesielle med denne kirken er at den ble bygget på en sokkel av marmor fra lokale steinbrudd. Det er spådd at én dag vil kirka rase ut i elva, noe som ikke er utenkelig, da den ligger i et område der det har gått mange leirras opp gjennom årene. Det ble bygd murer, såkalte faskiner, langs elven så tidlig som i 1760, og senere forsterket, for å beskytte kirken mot å rase ut.

På strekningen mellom Namsos og Grong finnes det mange gravhauger, blant allerede på nevnte Hunn gravfelt, men også ved Øysletta sør for elva Namsen. Det mest bemerkelsesverdige er allikevel de tre store gravhaugene på Bertnem gård, ca 5 km ved avkjørsel mot Grong fra Fv17.

Gravhaugene på Bertnem

De tre gravhaugene er 6-7 m høye og har en diameter opp til 50 m. Ut fra hustufter som er funnet på gården antar man at rundhaugene er fra rundt år 550-800 etter vår tidsregning. Bertnem kan ha vært et stort høvdingsete i Namdalen allerede på den tiden.

Namsen Salmon & Train Experience ved Øysletta

Fra Bertnem gravhauger kan man på den andre siden av elva se en adskillig nyere severdighet. Også den har sitt utspring fra den nevnte nedlagte Namsosbanen, som jeg allerede har nevnt et par ganger. Bertnem jernbanebru med fire togvogner. Noe unikt som sannsynligvis ikke finnes noe annet sted i Europa, er dette et overnattingssted med muligheter for matservering om man bestiller på forhånd. Ideelt for laksefiskere, siden Namsen regnes som en av landets beste lakseelver. De har også utleie av dresin.

Om du ønsker å besøke Namsen Salmon & Train Experience, ligger det altså på sørsiden av Namsen, på Øysletta. For å komme dit kan du krysse brua ved Ranem kirke i Overhalla, eller om du har besøkt Bertnem gravhauger kan du ta veien over Skottleikbrua ved Austtun, like før Bergsmoen i Grong. Da er det bare å følge jernbanesporet til Øysletta.

En grunn til å velge veien over Skottleikbrua er at du da også kan finne den eneste jernbanestasjonen på den nedlagte Namsosbanen som fremdeles står: Øyheim stasjon.

Heksesteinen

Når du allerede befinner deg på Øysletta, kan du også ta turen opp til Lestem gård og finne heksesteinen, minnesmerket over Astrid Mikkelsdotter Lestem, den siste som ble erklært som heks, halshugget og brent i Namdalen i år 1661. Det har tidligere vært spel om hendelsen, Flamma i natta. Uvisst om det vil bli satt opp igjen.

Overhalla – Høylandet (26 km)

De snaue 26 km mellom Overhalla og Høylandet har ingen severdigheter av betydning, men når du kommer til Høylandet er det fire som er verdt å nevne:

Hammarsbrua

Hammarsbrua – Såkalte «covered bridges», eller overbygde bruer, er vanlig flere steder i USA og Canada, men ikke på våre breddegrader. Hammarsbrua, eller Hammer Bru som den også er kjent som, er en av veldig få av sitt slag i Norge. Brua krysser elva Søråa ved Hammer gård, rett sør for sentrum av Høylandet. Den er 30 m lang, og bygd i 1927 etter at ei tidligere bru fra 1891 ble tatt av flom i 1925. Selv om den er på en privat vei, ble den tegnet og bygd av Statens Vegvesen. Den første brua på stedet var fra 1884. Hammarsbrua skal etter sigende være den lengste av sitt slag i Europa. Biltrafikken går ikke lenger gjennom den overbygde trebrua, men over den nyere brua ved siden av.

Hammarsbrua

Flere har spurt meg om hvorfor bruene fra den tiden ble overbygd. Årsaken er enkel: Det er rett og slett for å beskytte de mot vær og vind. Bruer av tre har ikke den samme holdbarheten som bruer i stål og betong, eller stein som i de gamle steinhvelvbruene.

Grongstadfossen. Bildet er tatt på sensommeren med lav vannføring.

Grongstadfossen (også kjent som Grungstadfossen) med et fall på 75 m, er den største fossen i Høylandet kommune. Fossen har vært viktig opp gjennom årene, både innenfor laksefiske og tømmerfløting. Det har tidligere vært renne for tømmerfløting i elva. Det har også vært kraftstasjon der fra 1916, men brant ned pga overbelastning av generatoren den 9. april 1940, samme dag som tyskerne invaderte Norge i andre verdenskrig, uten sammenheng for øvrig. Det ble i 2009 søkt om å bygge et nytt kraftverk, men søknaden ble avslått, da det ville være i konflikt med vassdragets verdi som nasjonalt laksevassdrag. Fossen er skiltet fra Fv17, og det er parkeringsplass tett ved fossen.

Høylandet er best kjent som stedet der Norsk Revyfestival blir avholdt annethvert år. I tilknytning til gjestegården i sentrum finner du Norsk Revyfaglig Senter og Revyrikets Galehus, en toetasjes trønderlån full av klenodier, glede, humor og galskap.

Høylandet kirke er en langkirke i tre fra 1860, som ligger 2 km nord for sentrum. I samme område lå det tidligere en gammel stavkirke (nevnt i skriftlige kilder i 1543) og en kirke fra 1672. Det er for øvrig ikke Høylandet kirke som er den største severdigheten i seg selv, men et billedteppe fra kirken fra slutten av 1100-tallet, vevd og deretter brodert med bilder fra Matteusevangeliet. Det vil si, teppet i kirken er kun en kopi. Originalen henger på NTNU Vitenskapsmuseet i Trondheim. På Vitenskapsmuseet finnes også et alterskap fra den samme kirken, og et prosesjonskors fra 1200-tallet.

Høylandet kirke

Avkjørselen til Høylandet kirke tar deg også videre til Geisnes fergekai, hvor du kan ta ferge videre til Hofles, for å kjøre videre til Abelvær og Vikna.

Høylandet – Holm (Bindal) (95 km)

Strekningen på 53 km fra Høylandet til Foldereid er det ingen severdigheter av betydning. Fra Foldereid kan du følge Fv770 til Kolvereid og Vikna.

Fortsetter du nordover, krysser du snart grensen til Nordland fylke og Bindal kommune. Dialektalt og kulturelt hører Bindal til Namdalen, men politisk er de i dag en del av Helgeland og Nordland.

Noen kilometer etter grensekryssingen kommer du til avkjørselen som leder deg til Terråk, administrasjonssenteret i Bindal kommune. Terråk har lange tradisjoner med båtbygging, den såkalte bindalsbåten, som du også kan se i Bindal museum i sentrum av bygda.

Bindal bygdetun

Tre kilometer øst for sentrum av Terråk, i ved Vassås, finner du både Bindal Bygdetun, som er en del av Bindal Museum, og Vassås kirke. Bygdetunet ligger på den gamle husmannsplassen Solheim fra 1875. Lessjordstua fra 1700-tallet, som også ligger på bygdetunet, er et av de eldste husene i Bindal.

Vassås kirke

Vassås kirke, som er sognekirken i Bindal, er en åttekantet trekirke fra 1734. De fleste oktogonale kirkene her i landet ble bygd i området som lå under Nidaros bispedømme, og de fleste av disse kirkene ligger da også i Møre og Romsdal, Trøndelag og Nordland. Det var rundt 80 av disse kirkene som ble oppført, og de fleste står fortsatt. To av de mest kjente er Røros kirke og Hospitalskirken i Trondheim.

Horstad gård

Om du fortsetter østover, mot Åbygda, kan du ta av ved herskapelige Horstad Gård. Det var her den kjente polfareren og oppdageren Otto Sverdrup ble født i 1854. I dag er det skipsreder og finansmannen Fred Olsen som eier den, overtatt etter sin far Thomas Olsen. Men det har bodd folk her lenge før Otto Sverdrup. Det er gjort funn fra jernalderen på gården, og på 1600-tallet var gården krongods.

I dag drives hotelldrift på Horstad Gård, samt at de tilbyr naturopplevelser med fiskerettigheter i den 17 km lange Åelva. Her er det gode muligheter for å fiske laks og sjøørret. De tilbyr også havfiske i Bindalsfjorden og det er ellers gode jaktmuligheter på elg og småvilt i naturen rundt.

Utsikt mot Heilhornet

Tilbake til Fv17 og Kystriksveien, kan du ved Kjeldeidet ta av mot den unike øya Leka i Trøndelag, som jeg har skrevet om tidligere. Fra denne veien har du også den beste utsikten mot landemerket Heilhornet, som også er det nest høyeste fjellet i kommunen med sine 1058 m.o.h. og det første virkelige Helgelandsfjellet du møter på veien nordover langs Kystriksveien.

Igjen, om du fortsetter nordover på Fv17, kommer du til enda en sidevei, mot Bindalseidet. Herfra kan du følge veien langs Bindalsfjorden og videre til Fiskerosen, nesten ved veis ende, som er et tidligere handelssted.

Tilbake på Fv17 er det kort vei til Holm, og ferga til Vennesund og neste etappe på Kystriksveien. Den kan jeg forhåpentligvis komme tilbake til ved en senere anledning.

Erik Drilen (kjørte Rv17 inkl sideveier ved flere anledninger sommeren 2021)

Severdigheter og opplevelser i Indre Namdalen

Namdalen er den nordligste delen av Trøndelag fylke og et landskapsområde som består av hele ti kommuner, Namsos, Flatanger, Overhalla, Høylandet, Nærøysund, Leka, Lierne, Grong, Namsskogan og Røyrvik. Dialektalt og kulturelt hører også Bindal til Namdalen, men politisk er Bindal i dag underlagt Helgeland i Nordland.

Følger man E6 fra Snåsa til Nordland grense, kjører man gjennom kommunene Grong, Namsskogan og Røyrvik, også kjent under fellesnavnet Indre Namdal. Tre kommuner som dekker et stort område på kartet, men bare drøye 3.600 mennesker bor der fast. Røyrvik med sine ca 460 innbyggere, er landets nest minst tettbefolkede kommune med bare 0,32 innbyggere pr km² (kun Kautokeino har færre innbyggere pr km²).

Det er derfor ganske naturlig at du ikke vil finne så mange menneskeskapte severdigheter her som i andre kommuner av tilsvarende fysisk størrelse, og mange vil nok synes at strekningen fra Snåsa og opp til Nordland fylke er kjedelig. Noen severdigheter finnes, i tillegg til en kanskje lite kjent omvei, og jeg vil skrive om disse her.

Jeg vil i dette innlegget konsentrere meg om områdene nord for Grong. Grong vil jeg komme tilbake til ved en senere anledning når jeg skal ta for meg Fiskeveien fra Namsos til Krokom i Sverige.

Første stopp på turen nordover fra Grong er Gløshaug kirke. Når du følger E6 nordover til Gartland, tar du av ved riksvei 775, retning Høylandet. Ta av ved første avkjørsel til høyre i lia, og følg skilting til veiens ende.

Utsikten fra Gløshaugen er fantastisk.

Det er to grunner til at jeg anbefaler å ta turen opp til Gløshaugen. Det ene er kirkebygget. Det andre er utsikten over dalen, som er helt fantastisk.

Dagens kirke er fra 1689, noe som gjør den til én av veldig få trekirker fra 1600-tallet i det nordlige Trøndelag, men den ble bygget på fundamentet til en stavkirke som man antar kan være fra rundt 1330, da denne typer kirker var vanlig fra rundt 1320 til svartedauden kom i 1349. Man har også datert en svill som har vært brukt til å understøtte koret til 1100-tallet.

Gløshaug kirke

Inventaret er overveiende umalt, dvs trehvitt, og kirkerommet antas å ha nær opprinnelig utseende. Over koråpningen er årstallet 1689 inngravert, og foran kordøra henger en sølvfisk som er omtalt i inventaret fra 1622. Kirken skal ha vært viktig for samene, det ble avholdt såkalte «finnemesser». En dør på sørsiden har også samiske motiver.

I et alterskap er dørene fra middelalderen, og i skapet er det et krusifiks fra 1200-tallet. På utsiden av dørene er det bilder av Sankt Sunniva og Sankt Katarina. På innsiden Sankt Augustin og Sankt Olav. Kirken antas også å ha vært vigd til Olav den Hellige, da den på 1500-tallet var kjent som Olafshoug kirke. Nordleden, eller den nordlige pilegrimsleden, går også gjennom Gløshaugen.

Nordleden går rett ved Gløshaug kirke.

Fortsetter du du videre nordover på E6 kommer du snart til Namsen Laksakvarium like ved Nedre Fiskumfoss Kraftverk, men den har vært stengt i hele år pga anleggsvirksomhet, men håper å kunne komme tilbake til den i forbindelse med Fiskeveien.

Drøye tre mil nordover, og du kommer til den mest kjente og best besøkte severdigheten i Indre Namdal: Namsskogan Familiepark, dyrepark og aktivitetspark for både barn og voksne.

Fra Namsskogan Familiepark.

I dyreparken finner du Norges største samling av nordiske dyr, med mer enn 30 forskjellige arter. Her kan du følge dyrepasserne på fôringsrunden, barna kan delta i stell av dyrene i Barnas Dyrepark, eller du kan til og med delta i fôring av fjellrev. Om ikke det er nok, kan du også overnatte i gamme, like ved bjørn og jerv.

Fra Namsskogan Familiepark.

Av aktiviteter i parken kan nevnes klatrepark, hesteridning, zipline og Alpine racerbane.

Det er mange overnattingsmuligheter ved Namsskogan Familiepark. Namsskogan Hotell kan by på, foruten hotellrom, også leiligheter, hytter og campingplass med sanitæranlegg. De har også en egen kurs og konferanseavdeling, samt dagligvarebutikk og middagsservering.

Mens Namsskogan Familiepark ligger ved Trones, ligger tettstedet Namsskogan enda snaue tre mil nord for familieparken.

Rett sør for Namsskogan.

Namsskogan er det siste tettstedet på E6 før du kommer til Nordland fylke, men like før du når grensen, ved Smalåsen, står Kleist Gjedde-bautaen, til minne om Smalåsen-møtet i 1907, som resulterte i post og telefon, senere vei (dagens E6) og jernbane (Nordlandsbanen fra Grong til Mosjøen).

Kleist Gjedde-bautaen.

Den gamle jernbanestasjonen på Smalåsen, som var Trøndelags nordligste jernbanestasjon, ble nedlagt i 1959, og flyttet til Norges Jernbanemuseum på Hamar i 2009 etter å ha stått tom i mange år.

Når du krysser grensen til Nordland fylke, kjører du gjennom Nordlandsporten. Dette er et veldig populært fotostopp på E6. Men for meg blir det snuplass, for jeg har en rute til i Indre Namdal å kjøre.

For å komme til Røyrvik kommune, kan du ta av ved Namsskogan eller Brekkvasselv (Fv 773, nordfra) eller ta av mot Skorovatn ved Grøndalselv (Fv 764, sørfra).

Jeg anbefaler å ta av ved Brekkvasselv og kjøre over Steinfjellet, men i stedet for å kjøre gjennom tunnelen, vil jeg anbefale å ta en avstikker til Gamle Steinfjellvei, som dog frarådes å kjøre med campingvogn eller bobil. Den egner seg derimot utmerket til fottur, eller sykkeltur om du har med sykkel. Personbil går greit.

Langs denne veien har du god utsikt over Steinfjellet og helt til Børgefjell nasjonalpark. Den nordlige og største delen av Børgefjell nasjonalpark ligger i Nordland, men rundt en tredel av nasjonalparken ligger i Røyrvik kommune, samt et lite hjørne av Namsskogan. Ønsker du å komme nærmere nasjonalparken, kan du kjøre fra Røyrvik og opp mot Fredheim og Namsvatnet. Eller du kan gå stien opp til Viewpoint Børgefjell, ca 2,5 km fra Børgefjellsenteret.

Børgefjell nasjonalpark er Norges nest eldste nasjonalpark, og består i stor del av høyfjell, med daler, vidder, vassdrag og fjellvann der du kan fiske din egen middag. Da Børgefjell ble nasjonalpark ble det bestemt at området skulle bevares som villmark. Det er få stier og hytter der, og er ikke noe utpreget turistområde. Sjansen for at du får ha naturen for deg selv er derfor veldig stor.

I administrasjonssenteret Røyrvik, som har postadresse Limingen for ikke å bli forvekslet med Rørvik i Vikna, finner du Fjellrevsenteret og Visit Børgefjell, der du kan få den informasjonen du trenger om nasjonalparken og overnatting, samt dyrelivet i kommunen. De holder til i samme lokale som Røyrvik Auto AS.

Fra tettstedet Røyrvik kan du også fortsette østover forbi de gamle, nå nedlagte Grong Gruber i Joma, og videre til Sverige og Stora Blåsjön, der du kan ta turen langs Vildmarksvägen, som jeg har skrevet om tidligere. Hele veien mot svenskegrensen har du Børgefjell nasjonalpark på venstre side, og du vil også ha den på venstre side langs Vildmarksvägen helt opp til Stekenjokk, det høyeste punktet på veien.

Trøndelags fylkesvåpen og Røyrviks kommunevåpen på grensen til Sverige.

Røyrvik var opprinnelig et samisk område, som også kommunevåpenet i dag gjenspeiler, solkorset, «bjijje», som symboliserer de fire himmelretningene, og som også går igjen i sørsamisk håndverkskunst. Fremdeles i dag er kommunen et kjerneområde for sørsamisk bosetting, språk og kultur.

Utsikt over Limingen, vest for administrasjonssenteret Røyrvik.

Innsjøene Limingen og Tunnsjøen er begge blant Norges ti største innsjøer, henholdsvis nr 8 og 7. Veien fra E6 i Namsskogan, via Røyrvik sentrum, langs disse to sjøene til Skorovatn og tilbake til E6 ved Grøndalselvbrua har fått et helt kapittel i boka «Norges beste omveier» utgitt av NAF og Norsk Kulturarv, en naturskjønnhet som så absolutt er verdt en tur som et alternativ til E6, om ikke planen er å legge veien om Namsskogan Familiepark.

Gudfjelløya, også kjent som Tunnsjøguden.

Ute på Tunnsjøen ligger den majestetiske Gudfjelløya, eller Tunnsjøguden som den også er kjent som. Den er Norges høyeste innlandsøy, med sine 454 meter over vannflaten. Her ligger det et gammelt samisk offersted. I følge sagnene skal samene, når de ble så gamle at de ikke lenger klarte å følge reinflokken, ha blitt satt i pulk og sendt utfor fjellveggen etter eget ønske. Om det er sant, eller om det er en vandrehistorie, ja, si det. Det finnes også mange andre sagn rundt denne øya og offerstedet.

Kunst langs veien mellom Tunnsjøen og Skorovatn.

Når du kommer til Skorovatn, eller Skorovas som de sier lokalt, er du tilbake i Namsskogan kommune. Det tidligere gruvesamfunnet er i dag blitt et populært fritidsområde med flere fritidsboliger enn fastboende.

Skorovatn kapell

Det mest kjente landemerket er vel Skorovatn kapell. Den største turistattraksjonen er allikevel Skjenkestova med mer enn 500 ølsorter på flaske fra hele verden, i tillegg et like stort utvalg i akevitt, maltwhisky og andre sorter brennevin. En perfekt avslutning på dagen etter en fottur i Skorovasfjellene?

Gjengitt med tillatelse fra © norgeskart.no. Klikk på kartet for å forstørre.

Erik Drilen (besøkte kommunene Grong, Namsskogan og Røyrvik 1. juli 2021)

Seterdalene i Budal

Budal er en destinasjon du ikke kjører gjennom, men en destinasjon du må oppsøke. Den ligger ikke ved E6 mellom Trondheim og Oppdal, og ikke ved Rv30 mellom Støren og Røros, men et sted midt imellom. Den ligger verken på Dovrebanen eller Rørosbanen. Du må også regne med å sette av litt tid når du besøker Budal. Det er ikke et sted du bare svinger innom for å ta en kopp kaffe.

For å komme deg til Budal er det to steder du kan ta av fra hovedvei:

  • Du kan kjøre mot Snøan sør for Støren på E6 der det er skiltet avkjørsel mot Hauka og Budal.
  • Fra Rv30 kan du svinge av på Kotsøy, der det er skiltet mot Budal.
  • Fra begge er det rundt 20 minutter å kjøre.

Er det et sted i Trøndelag du ønsker å dra til for å oppleve det nasjonalromantiske, det Norge du forestiller deg for et par hundre år siden, er det vanskelig å komme utenom Budal. Når du kjører inn i seterdalene, er det som å reise tilbake i tid. Skal jeg sammenligne med noe annet sted i Trøndelag vil vel Storlidalen i Oppdal være det som ligger nærmest.

Budal var tidligere en egen kommune, men ble i 1964 slått sammen med Støren, Soknedal og Singsås til Midtre Gauldal kommune. Rundt 500 mennesker bor i Budal.

Når du kommer til Budal er det en dagligvarebutikk og Budal kirke. Egentlig er det ikke stort mer.

Budal, en av kun fem gjenværende Y-kirker i Norge.

Budal kirke er for øvrig verdt et stopp. Den er én av kun fem gjenværende Y-kirker i landet vårt, men også den best bevarte og den eneste som fremdeles har det originale barokkinspirerte interiøret fra 1754 intakt. Det mest verdifulle er nok den hjemmesmidde taklampa fra Soknedal fra 1755. Døpefonten er den samme som ble satt inn i 1754, og skåla i fonten ble laget i Nederland i 1747.

For å komme til seterdalene, følg skilt fra Budal mot Storbudal og Museumsseter. Deretter fortsetter du på bomvei mot Synnerdalen.

Fra Storbekkøya setermuseum.

Storbekkøya setermuseum er et godt utgangspunkt for den som ønsker å lære om historien og kulturen i seterdalene i Budal. Her er det setervoll og husmannsplass, den eneste bevarte årestua fra bygda, som er fra 1736, samt gravhauger og jernvinneanlegg med spor helt tilbake til år 300 etter vår tidsregning.

Den 3 km lange kulturstien ved museet er verdt en tur. Langs stien vil du finne informasjonstavler ved de ulike kulturminnene.

På sommeren er det servering av seterkost fra torsdag til søndag på museumssetra. Pilegrimsleden går også gjennom området.

Setervirksomhet har pågått i Budalen siden 1600-tallet, og fortsatt er det 12 brukere som driver seterdrift med melkeproduksjon. 40 andre har sau og storfe på beite i utmarka. Tradisjonen med utmarksslått holdes også fortsatt i hevd enkelte steder. Mange av seterbygningene er fra 1700-tallet.

Forollhogna nasjonalpark

Synnerdalen er også innfallsport til Forollhogna nasjonalpark. Der hvor veien ender er det parkeringsplass og stier innover i nasjonalparken og til toppen av Forollhogna, som med sine 1332 m.o.h. også markerer grensen mellom Trøndelag og Innlandet fylker. Fra toppen er det en imponerende utsikt når det er klarvær.

Samme vei tilbake, om du da ikke vil kjøre Endal Seterveg i samme slengen når du allikevel er i området. Følg da skilt mot Enmo etter Storbudal.

Erik Drilen (besøkte Budal 4. august)

Opplevelser og severdigheter på Oppdal

Moskus på Dovrefjell. © Oppdal Safari (www.moskussafari.no)

De fleste kjenner Oppdal som ei vintersportsbygd, men man kan utmerket godt besøke bygda og kommunen resten av året også. Faktisk er den like spennende på sommeren. Oppdal passer utmerket som utgangspunkt for mange aktiviteter som fjellturer i Trollheimen og Dovrefjell, samt en rekke severdigheter og opplevelser.

Oppdal er den tredje største kommunen i Trøndelag etter Lierne og Snåsa, med store fjellområder og nasjonalparker innenfor sine kommunegrenser.

Tettstedet Oppdal

Sentrum av Oppdal er ikke særlig gammelt. Man skal ikke lenger tilbake enn 125 år siden Oppdal var et rent jordbrukssamfunn. Stedet har allikevel en lang historie som ferdsels- og trafikknutepunkt. De gamle fjellstuene Kongsvold og Drivstua ligger i Drivdalen, og den gamle ferdselsveien Vårstigen går mellom disse.

Det finnes rundt 900 gravhauger på Vang gravfelt.

Tar du en tur like vest for sentrum av Oppdal vil du finne rundt 900 gravhauger på Vang gravfelt, Norges største gravfelt, med mange oldfunn fra folkevandringstiden og tidlig jernalder, men spesielt fra vikingtiden rundt år 750 og fram til kristendommen ble innført i landet vårt rundt år 1000 e.Kr. Mange av funnene finnes i dag på Vitenskapsmuseet i Trondheim.

Oppdal kirke, en laftet korskirke fra 1651.

Oppdal kirke, ofte kalt Vangskirka, ligger rett nord for gravfeltet på Vang. Det er en laftet korskirke fra 1651, og har vernestatus. Altertavlen og prekestolen er fra 1654. Det har stått kirke her helt fra 1100-tallet.

Vakre utskjæringer på Sverrestuggu på Oppdalsmuseet.

Oppdalsmuseet, bygdemuseet like nord for sentrum av Oppdal, har et trettitalls bygninger, den eldste fra 1500-tallet, i tillegg til flere tusen gjenstander fra det gamle bondesamfunnet fra forskjellige tidsperioder.

Oppdal har lange tradisjoner for vintersport og er en av Norges mest populære vinterdestinasjoner. Stedet har hele fire skiheisanlegg, Vangslia, Hovden, Stølen og Ådalen, med en rekke skiheiser og nedfarter for den som er glad i alpint. For den langrennsinteresserte strekker løypene seg milevis innover fjellet.

På Hovden kan du ta gondol opp til Skjørstadhovden.

I sommerhalvåret blir skiheisene på Oppdal Skisenter (Hovden) byttet ut med komfortable gondoler, slik at det er mulig for alle å ta gondolen opp til Skjørstadhovden (1125 m.o.h.), der du kan nyte utsikten over Oppdal sentrum og fjellheimen omkring. Om du vil kan du gå eller sykle på merket grussti ned igjen.

Oppdal er også et yndet sted for fjellturer, blant annet i Trollheimen og til Snøhetta. På sommeren kan man være med på rafting i elven Driva, hanggliding eller ridning.

Noe annet Oppdal er kjent for er skifer. Oppdalskiferen er av bergarten kvartsittskifer, som er lett å dele med rette kanter, men samtidig er den slitesterk og brukes både innendørs og utendørs, så vel i industrielle bygg som i private hjem og hager.

Oppdals Quality Hotel har til og med fått navnet Skifer.

Olaf Skaslien, som var byggmester på Dovrebanen, fattet interesse for skiferen i Drivdalen sør for Oppdal sentrum, og lurte på om den kunne brukes som bygningsmateriale. Han gjorde forsøk med steinen og fant ut at den var lett å dele etter rette kanter og mål, som var en revolusjonerende oppdagelse, og som la grunnlaget for skiferindustrien i Oppdal. Da Dovrebanen ble åpnet i 1921, ble Skaslien værende i bygda og satset på skifer. Han regnes som pioneren i skiferindustrien, og har fått sitt minnesmerke ved siden av Oppdal stasjon.

Nerskogen – Vognillan

De fleste som kommer til Oppdal med bil, kjører enten E6 nordfra eller sørfra, eller riksvei 70 fra Kristiansund og Sunndalsøra. En mindre kjent vei er fylkesvei 6516, som starter fra Grindal eller Hol i Rennebu, over Nerskogen, og ender der den møter riksvei 70 ved Vognillan i Oppdal. Nerskogen er ei tidligere jordbruks- og seterbygd, men er nå i hovedsak ei hyttegrend. Vakker natur og flere setre på veien, samt den er innfallsport til Trollheimen med bl.a. avkjørsel mot både Jøldalshytta og Gjevilvasshytta.

På Vognillan, sju kilometer vest for Oppdal sentrum på Rv70, finner man Vognildsbua Landhandleri og Kafé. Vognildsbua er en tradisjonsrik landhandel med historie tilbake til 1860, noe som gjør den til en av de eldste landhandleriene her i landet som fremdeles er intakt. Pakkhuset, kaféen, kan by på hjemmebakte kaker. Både kaféen og museumsbutikken er åpen i sommermånedene.

Et par kilometer vest for Vognillan er det nok en avkjørsel til Gjevilvatnet og Gjevilvasshytta. Gjevilvasshytta, som er landets eldste bevarte turisthytte, består av bl.a. et fredet bygg fra 1819 med tømmer fra helt tilbake til 1739. Den ble i 2020 kåret til DNT’s fineste betjente turisthytte, og er et naturlig startpunkt for de som ønsker å gå trekanten Gjevilvasshytta – Jøldalshytta – Trollheimshytta i Trollheimen.

Storlidalen

Kjører du noen kilometer lenger vestover på Rv 70, kommer du til Lønset. Herfra starter veien til Storlidalen, en annen av innfallsportene til Trollheimen. Storlidalen er en vakker dal med storslått natur, setre og velholdte gårdsbruk.

De tre Vinndalsgårdene ligger i et gammelt klyngetun et par kilometer innover i Storlidalen. Oppigard er trolig den eldste, og den bebodde delen av våningshuset er trolig fra 1656. På Oppigardsetra er det full seterdrift og gårdsturisme, et setertun med små tømmerhus og seterstua fra 1780.

Bårdsgarden

Kjører man videre kommer man til den selvbetjente turisthytta Bårdsgarden, hvor det i tillegg til å ta imot turister, er full gårdsdrift med melkeproduksjon. Besøkende har de tatt imot helt siden slutten av 1800-tallet. I dag er turistdriften ivaretatt av Trondhjem Turistforening (TT) sitt nettverk, og herfra går det turstier innover i Trollheimen og til Innerdalen.

Storli gard.

Den mer enn 400 år gamle Storli gard ligger innerst i Storlidalen og Storligrenda, med kulturminnesti og gårdshistorisk utstilling. Gården er en levende gård med husdyrhold, og de produserer egen gårdsmat, men her et det også muligheter for overnatting og servering. De har også startet eget mikrobryggeri, der de lager sitt eget øl.

Overnatting og matservering er også mulig i Bortistu Gjestegard like ved. Det eldste huset på gården er fra 1648, og det har vært drevet turisme her siden 1887. Også denne gården er en levende fjellgård med gårdsdrift, men uten dyr.

Fra Storligrenda går det turstier til Innerdalen i Sunndal, til Kårvatn i Todalen, til Trollheimshytta og Gjevilvasshytta, for å nevne noen. Storlidalen er populær også på vinteren, da det er mange oppkjørte skiløyper innover dalen.

Dovrefjell

Magalaupet, eller også Mågålaupet, er et sikksakkformet elvegjel ved Engan i Drivdalen, ca 12 km sør for Oppdal sentrum. Den rundt hundre meter lange kløfta består av en rekke jettegryter gravd ut av elva Driva siden siste istid.

Åmotsdalen har samme avkjørsel på Engan som Magalaupet. Åmotsdalen er en vakker seterdal, den eneste i Oppdal uten bilvei. Bomvei slutter ved Åmotsdalen gard, men du kan fortsette til fots innover dalen på godt merkede stier. De sprekeste kan gå i dagesvis fra hytte til hytte.

Men selv om veien ikke går lenger enn til Åmotsdalen gard, så er gården i seg selv verdt et besøk. Den eldste gårdsbygningen er over 400 år gammel, fra 1620. Gården tilbyr, foruten servering og overnatting, åpen gård der du kan hilse på dyrene, samt få guidet omvisning på gården. Den største opplevelsen er allikevel gårdens zipline, en av de råeste i Norge, ca 100 m over bakken, og 360 m lang, som gjør at du får kjenne suget i magen.

Knapt noen annen av Norges fjellveier har opp gjennom historien vært like omtalt og fryktet som Vårstigen. Beretningene om strabasiøse og nifse opplevelser siden den ble omtalt for første gang i 1182 er utallige, bl.a. av kong Fredrik IV som krysset farene i karjol i 1704, og Christian VI i karosse i 1733. Aasmund Olavson Vinje beskrev den i Ferdaminni fraa Sumaren 1860. Den luftige veien går langs de bratte dalsidene på østsiden av Drivdalen. I dag er den en idyllisk spaservei på 6,2 km med fine utsiktspunkter. Startpunktet for den gamle fjellveien, som er del av pilegrimsleden og den gamle kongeveien, er godt skiltet langs E6.

Gudbrandsdalsleden er den lengste og mest kjent pilegrimsleden i Norge. Den strekker seg 643 km fra Oslo, gjennom Gudbrandsdalen og over Dovre til Trondheim. I middelalderen var veien hovedveien til Nidaros. Mange går fortsatt hele strekningen, men det er fullt mulig å ta kortere etapper eller legge ut på dagsturer. Du kan følge pilegrimsleia helt fram til Nidarosdomen i Trondheim. 45.000 sauer på sommerbeite sørger for vedlikeholdet.

Kongevegen over Dovrefjell ble omtalt allerede i kongesagaene, men var i vikingetiden og middelalderen kun stier eller rideveier. Kongevegen over Dovrefjell var den første offentlige kjøreveien over et høyfjellsområde i Norge, da den ble anlagt på begynnelsen av 1700-tallet, og det ble behov for mer effektiv samferdsel i forbindelse med postvesen, næringsvirksomhet og forsvar. Vegen strekker seg fra Dovre kirke, over Hjerkinn og Hjerkinnhø til Kongsvoll, og videre gjennom Drivdalen til Oppdal kirke.

Kongsvold Fjeldstue er en gammel skysstasjon på Dovrefjell. De eldste bygningene er fra 1720, men det har vært sælehus, eller herberge, her helt siden 1100-tallet, pga Nidaros sin betydning som kongssete, samt for pilegrimene som søkte nordover til Olav den helliges grav og Olavskilden. Senere kom fjellstuene.

Kongsvold Fjeldstue

Under den nordiske krigen i 1718 ble Kongsvold og de andre fjellstuene over Dovrefjell brent for å hindre at de svenske karolinerne skulle finne ly og mat på framrykkingen over fjellet. Det fikk svenskene til å snu. I 1720 startet gjenreisingen. I dag driver Kongsvold Fjeldstue, som er overtatt av Frich’s hoteller, overnattingssted, kro og restaurant, samt at de arrangerer utflukter på Dovrefjell. 

Både Pilegrimsleden og Kongevegen går gjennom tunet på Kongsvold Fjeldstue.

Moskus på Dovrefjell. © Oppdal Safari (www.moskussafari.no)

Moskus- og elgsafari

For millioner av år siden beitet moskusen i norske fjell og daler, side om side med mammuten. I Norge og store deler av verden døde den ut, men er blitt gjeninnført I Norge og noen få andre steder i verden. Dovrefjell nasjonalpark er det eneste stedet i Norge der du kan oppleve moskus i sitt rette element.

Du kan dra på moskussafari hele året. Det anbefales derimot å melde seg på en organisert moskussafari med guide. Ta med deg kameraet og følg guidens instruksjoner. Ikke gå for nær, da de store dyrene kan være uventet raske og farlige om de føler seg truet. Oppdal Safari har kontor i turistinformasjonen på Oppdal, rett bak Oppdal stasjon. De tilbyr også elg- og villreinsafari, samt en rekke andre utflukter og ekspedisjoner.

Jernbanestasjonene over Dovre

Dovrebanen fyller hundre år i år. 17. september 1921 åpnet strekningen fra Dombås til Støren. Spesielt jernbanestasjonene over Dovrefjell, fra Fokstua til Drivstua, har fått en del oppmerksomhet og regnes som noen av de vakreste jernbanestasjonene vi har her i landet vårt.

De fire stasjonene, Fokstua, Hjerkinn, Kongsvoll og Drivstua, har det til felles at de er tegnet av arkitekten Erik Glosimodt. Fokstua og Hjerkinn ligger strengt tatt ikke i Oppdal kommune, men siden de fire stasjonene er bygget i samme stil og er veldig like, velger jeg å nevne de her allikevel.

Kongsvoll stasjon

Glosimodt tegnet også Vålåsjø stasjon, mellom Fokstua og Hjerkinn, samt vokterboligen Svonå som ligger ved dagens E6, rett ved grensen til Trøndelag og Oppdal kommune. I tillegg tegnet han en rekke Narvesen-kiosker på Dovrebanen, men ingen av disse eksisterer lenger i dag.

Hjerkinn stasjon.

I dag er de fire førstnevnte stasjonene fredet av Riksantikvaren, men kun Hjerkinn og Kongsvoll har togstopp. For de andre er ikke passasjergrunnlaget lenger stort nok.

Viewpoint Snøhetta

Når du allikevel er på Hjerkinn anbefales det også å ta turen opp til Viewpoint Snøhetta, med imponerende utsikt mot fjelltoppen Snøhetta (2286 m.o.h.), en av Norges høyeste fjelltopper, og som ligger på grensen mellom Trøndelag og Innlandet fylker. Du har også en fantastisk utsikt over Dovrefjell og Sunndalsfjella nasjonalpark. Er du heldig får du kanskje se moskus også.

Fra parkeringsplassen er det ca 1,5 km opp til utsiktspunktet, og den grusede stien er godt tilrettelagt for barnevogner og rullestoler.

Gjengitt med tillatelse fra norgeskart.no

Erik Drilen (besøkte Oppdal 21. juli og 27. august 2021)

Hele verden på menyen