Hva er det som skiller et mikrobryggeri fra et vanlig bryggeri? I USA er det mengden øl som tappes i løpet av et år. Tappes det mindre enn 15.000 fat (tilsvarer 1.760.000 liter) regnes det som et mikrobryggeri. I Norge og Norden er definisjonen en litt annen. Her defineres mikrobryggeri som at man brygger etter klassiske eller tradisjonelle bryggemetoder. Noen av mikrobryggeriene klassifiseres også som håndverksbryggerier, fra det engelske craft breweries, dvs at bryggeprosessen ivaretas manuelt.

Vi kan takke den tidligere amerikanske presidenten Jimmy Carter for at vi i dag har fått mikrobryggerier. Han fjernet i 1979 loven som forbød hjemmebrygging. På denne måten ble det slutt på at de store bryggeriene, de såkalte industrielle bryggeriene, hadde tilnærmet monopol. Øl var tilnærmet synonymt med pils før mikrobryggeriene kom.

Etter 1979 startet en revolusjon i USA av små bryggerier som tok opp konkurransen med de store, og ikke minst en eksplosiv utvikling av andre øltyper, og i særdeleshet overgjæret øl*, som pale ale, India pale ale (IPA), porter, stout, steamer og hveteøl. Storbritannia fulgte raskt etter.

Det første mikrobryggeriet som ble startet i Norge, var Oslo mikrobryggeri, i 1989, men det var først etter år 2000 at det virkelig tok av her hjemme, med Nøgne Ø, Haandbryggeriet, Ægir og Kinn som de fremtredende, og som banet vei for mange nye.

Visste du at Trondheim har så mange som sju bryggerier? Her følger en presentasjon av alle:

Trondhjem Mikrobryggeri er det eldste mikrobryggeriet i Trondheim, etablert i 1998. Deres pub er også den nest eldste bryggeripuben i Norge. Det eneste stedet du får kjøpt ølet til Trondhjems Bryggeri er i puben deres, og kun på tap.

De har til alle tider 8-10 forskjellige typer øl. Trondhjems Pils har de til enhver tid. Dette er en ufiltrert pils, i motsetning til såkalt industripils, og med mer smak enn tradisjonell pils. Ellers liker de å eksperimentere med stadig nye ølsorter, men de har alltid noen varianter av pale ale, IPA, hveteøl, porter eller stout, samt juleøl i julesesongen.

Hvis du ikke kan bestemme deg, kan du alltids be om et ølsmakingsbrett med alle de ulike sortene de har på tap. Trondhjem Mikrobryggeri ligger i Prinsens gt 39.

Austmann Bryggeri & Taproom holder til på Sluppen sør for sentrum av byen. Fra bryggeriet ble grunnlagt i 2012 og den første batch ble brygget året etterpå, har Austmann vært en stor suksess, ikke bare i Trondheim, men også i hele Norge og internasjonalt. Ingen andre mikrobryggerier i Norge har hatt en slik rask vekst de første årene etter oppstarten som Austmann.

Med Hansa Borgs inntreden med 50% eierskap i 2016 økte behovet for utvidelse av bryggeriet, og stadig flere nye ølsorter ble utviklet og presentert. Bryggeriet deltar hvert år på ølfestivaler over hele Norge og i store deler av Europa, inkludert viktige markeder som Tyskland, Belgia, Nederland og Storbritannia. Austmann er i dag et av de bestselgende håndverksbryggeriene i landet. Du finner produktene deres i deres utsalg på Sluppen, men også i dagligvarebutikkene og på Vinmonopolet. (Adresse: Sluppenvegen 10).

Bryggeriet er åpent for besøk, både firmagrupper for ølsmaking og arrangementer eller enkeltpersoner som ønsker å se bryggeriet eller snakke om øl. De har også bar på Sluppen. Det serveres derimot ikke mat hos Austmann, men for forhåndsbestilte grupper kan de gjøre en avtale med en nærliggende restaurant for catering. Det internasjonale møtestedet for streetfood, kultur og opplevelser på Sluppen, Lager 11, ligger for øvrig rett ved, og der kan du, i tillegg til å kjøpe mat, også få servert Austmanns drikker til maten.

Austmann åpnet i høst også sin nye bar Aust 63˚ nord, eller for enkelhets skyld bare AUST, i Dronningens gt 12 i Midtbyen, like ved Britannia Hotel, PoMo og Nye Hjorten Teater, og serverer rundt et tyvetalls av Austmanns ølsorter.

Monkey Brew er et håndverksbryggeri som holder til ved Dora på Nyhavna i Trondheim, bare et par hundre meter fra E. C. Dahls. Der brygges det moderne håndverksøl, med fokus på høy kvalitet og smak. De er mest kjent for sine IPAs med mye humle, til fatlagrede imperial stouts og ekte surøl lagret i foeders og på eikefat.

Monkey Brew er resultatet av tre venners lidenskap for øl og med interesse for bryggerifaget. I 2008 bestemte de seg for å lage en Double IPA, deltok med den i en lokal konkurranse, og som de vant. For fullt kom de ikke i gang før i 2013, da de tre vennene vant Norgesmesterskapet for hjemmebrygging med sin Double Bock.

De åpnet baren TAPS og mikrobryggeri på Bakklandet. Baren ble veldig populær, og deres 100-liters bryggeri ble raskt for lite. Til å begynne med inngikk de et samarbeid med Klostergården på Tautra og Graff Brygghus i Tromsø. I 2019 kjøpte de opp et konkursbo, og flyttet endelig inn i dagens lokaler på Nyhavna. Et mer moderne anlegg, utvidelse med nytt meskekar, flere gjæringstanker og dedikert rom for surøl på eikefat.

Du finner Monkey Brews øl på utvalgte utesteder, men også på Vinmonopolet, enkelte dagligvarebutikker, samt spesialutsalg som Gulating. (Adresse: Kobbes gate 10 på Nyhavna, hvor du kan komme innom for omvisning, og hvor de også har eget utsalg).

Monkey Brew er medeiere i Habitat Craftbar i Olav Tryggvasons gt 30 i Midtbyen. Her kan du få servert pizza. Habitat tilbyr også ølsmaking både for individuelle og grupper.

Hammerhead Brewing Company ble, som i likhet med de fleste andre mikrobryggerier, grunnlagt av dedikerte venner med en felles interesse for ølbrygging. Det som skiller Hammerhead fra Monkey Brew, er at vennene i Monkey Brew var studenter, mens grunnleggerne av Hammerhead hadde ulik bakgrunn, alt fra luftfart til ingeniørkunst. Men lidenskapen til kvalitetsøl har de til felles.

Det hele startet med at en pilotstudent, under studiene i USA på tidlig 2000-tall, fikk smake sin første håndverksøl. Døren åpnet seg til en helt ny verden med nye smaker og inspirasjon, og flere år med hjemmebrygging. I 2021 ble drømmen realisert og bryggeriet med nytt bryggverk, moderne tappelinje og eget taproom ble åpnet på Selsbakk sør for sentrum av Trondheim.

I dag produseres flere ølsorter, fra pilsner til flere varianter av IPA, hveteøl, surøl, gose og stout, som alle er tilgjengelige i dagligvarebutikker, spesialutsalg og Vinmonopolet. Hammerhead er åpent for events med underholdning, gruppearrangement inkludert ølsmaking. (Adresse: Forsøkslia 9 på Selsbakk).

Også Hammerhead har åpnet nytt taproom i Midtbyen. Det ligger i Søndre gt 24. Her kan du få servert Juicy Burger, som ble gitt 10 av 10 av Adresseavisens testpanel i en kåring av Trondheims beste burgere, sammen med et godt utvalg av øl.

Øx Tap Room er et mikrobryggeri og restaurant i den oppussede 300 år gamle hvelvkjelleren i bygget som en gang huset Hotel Phoenix, senere Hotel Residence rett ved Torvet i Trondheim. I dag er det restauranten Frati som holder til her på gatenivå, og som også eier Øx Tap Room i kjelleren.

Frati og Øx deler kjøkken, og Øx leverer også øl til Frati. Når du sitter i Øx, sitter du midt inne i bryggeriet, og du får pubfølelsen av å være der. I motsetning til Frati, der stemningen er roligere og servitører kommer til bordet og tar ordren din, må du på Øx bestille maten og betale i puben, og stemningen er litt mer høylytt, men maten er den samme. Ikke at det er noen ulempe, for Adresseavisens testpanel kåret restauranten til stedet som serverer Trondheims beste pizza. De har forøvrig ellers en variert meny.

Av ølsortene som brygges i Øx-kjelleren finner du bl.a. pils, blonde ale, pale ale, brown ale, IPA, helles, gose, saison og stout, som alle kun finnes på tap. I tillegg tilbyr de øl fra også andre mikrobryggerier. Også Øx arrangerer ølkurs og ølsmaking. De kan ta i mot grupper på opptil 36 personer for slike arrangement. (Adresse: Munkegata 26, ved Torvet).

Daglighallen Bar & Mikrobryggeri er kanskje ikke det første bryggeriet du tenker på i Trondheim. Flere jeg har snakket med på byen i høst visste faktisk ikke at det eksisterte, og ble overrasket over å høre dette navnet da jeg listet opp mikrobryggeriene jeg hadde besøkt i høst. Daglighallen ligger i Studentersamfundet, og er stedets brune pub drevet av byens studenter. I tillegg til eget øl brygget på huset, kan de tilby et av byens beste utvalg av øl.

I helgene dyrkes den gode pubkulturen med levende musikk, og du kan også nyte god mat fra byggets restaurant Lyche og kafé Edgar. Puben har eksistert siden 1997, og siden 2014 har de brygget øl i sitt eget mikrobryggeri. Du behøver slettes ikke være student for å besøke stedet.

E. C. Dahls Bryggeri er det ikke så mange som forestiller seg som et mikrobryggeri, med et årlig produksjonsvolum på rundt fem millioner liter øl. E. C. Dahls ble grunnlagt i Trondheim av Erich Christian Dahl i 1856, og utviklet seg til å bli Trøndelags største bryggeri.

For å gjøre historien kort, rundt midten av 1980-tallet fulgte en turbulent tid for bryggeriet, med fusjoneringer og oppkjøp, flytting av produksjon og til og med fare for nedleggelse. Stadig mer av produksjonen ble overtatt av de nye eierne Ringnes AS i Oslo, noe som byens ølentusiaster protesterte høylytt mot, og til en grad også boikottet Ringnes’ produkter.

Det ble sagt at ingen steder i Norge ble det solgt så mye øl fra New York-baserte Brooklyn Brewery som i Trondheim etter at Ringnes overtok på eiersiden. Det fikk en representant fra New York til å ta turen over hit. Resultatet ble at de spyttet penger inn i E. C. Dahls til oppussing og ombygging til et mikrobryggeri der nye ølsorter skulle utvikles. Siden nyåpningen i 2016 har det blitt brygget mer enn 60 ølsorter ved bryggeriet på Lademoen, mange av de undergjæret øl* som ikke har vært produsert på over 100 år her i byen. Tenk over når du kjøper øl fra Dahls i butikken, så tappes de på boks av Ringnes i Oslo, mens de på flaske produseres og tappes i Trondheim.

Flere av ølsortene til E. C. Dahls er også kun tilgjengelig på fat, og selges kun av utvalgte serveringssteder, deriblant bryggeriets egen restaurant. I en stor test av Trondheims hamburgerrestauranter ble E. C. Dahls Pub & Kjøkken av Adresseavisen kåret til byens beste burger. (Adresse: Strandveien 71).

Mange vil nok tenke på E. C. Dahls som en stor konkurrent til de andre bryggeriene i Trondheim, men faktisk samarbeider de ofte og gjerne med de andre mikrobryggeriene både i byen og fylket. Et godt eksempel på dette er deres engelske ale Magnus, som er laget i samarbeid med Klostergården Håndbryggeri på Tautra, Alstadberg Tradisjonsbryggeri på Skatval og den katolske bispen i Trondheim, Erik Varden. Også et godt eksempel er Trøndersk Ølfestival, som avholdes på E. C. Dahls i månedsskiftet oktober/november når juleølene presenteres, der bryggerier fra hele Trøndelag er invitert til å delta.

Restauranten To Rom og Kjøkken i Carl Johans gt 5 i Midtbyen har felles eiere med E. C. Dahls Pub & Kjøkken, og har et tett samarbeid. I tillegg til restaurantdriften tilbyr de kurs, arrangement og turer med tema på bl.a. vinsmaking og ølsafari. Deres ølsafari går årlig i september og inkluderer buss til Hammerhead på Selsbakk med forrett og ølsmaking, deretter Austmann på Sluppen med hovedrett og ølsmaking, og til slutt E. C. Dahls bryggeri med omvisning i bryggeriet, dessert og ølsmaking.

En by med respekt for seg selv har også sin egen ølfestival. Selvfølgelig også Trondheim. Bryggerifestivalen avholdes på Torvet hvert år sammen med Trøndersk matfestival i månedsskiftet juli/august. Her finner du, i tillegg til de fleste av Trondheims bryggerier, også flere trønderske og nasjonale bryggerier, samt noen internasjonale.

Av andre festivaler av interesse kan nevnes Trondheim Craft Beer Festival på Sluppen (Lager 11) i september og Den Gode Nabo Ølfestival på Bakklandet i oktober.

*) Hva er de forskjellige ølsortene?

Øl deles inn i to kategorier: Undergjæret øl (lager) som er fermentert med lagergjær på lav temperatur over flere uker, og overgjæret øl (ale) som er fermentert med alegjær på høyere temperatur over en kortere periode. Førstnevnte inkluderer pilsner, bayer og lager, mens sistnevnte er øltyper som IPA, pale ale og porter.

Erik Drilen (besøkte bryggeriene i Trondheim september-november 2025)

Rundt 15 km fra Kristiansund på Nordmøre ligger fiskeværet Grip. På sommeren, fra mai til september, trafikkerer Gripruta med M/S Kvikk, tidligere ambulansebåt, nå passasjerbåt med plass til 48 passasjerer strekningen Kristiansund til Grip. I juli er det to turer daglig. Overfarten tar en drøy halvtime.

Fiskevær er en bosettingsform som man finner langs kysten av Norge, fra Vestlandet i sør til Finnmark i nord, og ble basert på fiske og fangst av sjødyr, som har vært den viktigste næringsvegen i Norge siden steinalderen og fram til moderne tid.

Grip kjenner vi gjennom historien helt fra middelalderen. Selve hovedøya, Gripholmen, er der hvor folket bodde, og fortsatt bor. Øya er ikke stor, kun 40 dekar, og er omgitt av hundrevis av småholmer og skjær. Hele øygruppen (0,48 km²) med sine 104 beboere var inntil 1964 landets minste kommune, før den ble slått sammen med Kristiansund.

Det var altså fiske som fikk folk til å bosette seg på Grip. Veien til havet var kortere, det tok kortere tid å levere fisken før fiskerne fikk motoriserte fartøyer. Fisken ble derfor foredlet der, før den ble sendt videre. Det ble også tørket klippfisk på Grip.

I dag er det ingen fastboende på Grip, men de vakre husene er godt bevarte, brukes i dag som ferieboliger og er bebodd i store deler av sommerhalvåret.

Den viktigste severdigheten er Grip stavkirke, som regnes som en av de minste av Norges 28 gjenværende stavkirker. Man antar at den ble bygget rundt år 1470. I 1621 ble det foretatt en større renovering og ombygging. Veggene fikk dekormaling på 1600-tallet. Altertavlen er en nederlandsk mariatavle fra 1500-tallet.

Mye er smått på Grip. Brannstasjonen skal være verdens minste, og den skal også ha verdens minste brannbil, iflg guiden, som også er skipperen om bord på MS Kvikk. Det lokale kraftverket vegg i vegg er heller ikke stort, og det er heller ikke sol- eller vindkraft som driver det, men et dieselaggregat.

Ellers kan du gå rundt og kikke på de sjarmerende husene. I det gule bygget som kalles Heimnaustet, er det en fotoutstilling som viser Grip slik det var før i tiden.

Det er ingen biler på Grip, men derimot er det sementerte gangveier. Skal noe fraktes fra den ene siden av øya til den andre bruker man håndmakt og kjerre eller trillebår.

Allikevel, ikke alt er smått på Grip. Grip fyr er med sine 44 meter landets nest høyeste fyrtårn, kun slått med én meter av Sletringen fyr på Frøya. Grip fyr er også ett av verdens mest utilgjengelige, og det kunne by på utfordringer for de som jobbet der på den værutsatte holmen. Fyret ble tatt i bruk i 1888, men har vært automatisert siden 1977, og drevet av solcellepaneler siden 2017. Fyret ligger noen hundre meter nord for Gripholmen.

Sør for Grip kan vi skimte Hustadvika, som er kjent for å være ett av de farligste havområdene langs norskekysten, og mange skip har forlist her. Årsaken til at havstrekket er så farlig er at området er grunt og består av mange skjær og små øyer. I vår tid er det lettere å styre unna disse ved hjelp av moderne navigasjonssystemer.

En rundtur til Grip, inkl guidet omvisning, tar 3,5 timer fra du går om bord til du er tilbake i Kristiansund. Det gir deg også tid til å besøke kaféen og gå litt rundt på egenhånd.

Erik Drilen (besøkte Grip 5. august 2025)

En gang for rundt 25 år siden besøkte jeg det gamle fiskeværet Halten sammen med min far og min yngste datter, men har lenge også ønsket å besøke de sørligste øyene i øyrekka utenfor Frøya på kysten av Trøndelag. Det var tilfeldig at jeg for noen uker siden kom over et nettsted som kunne fortelle at det på Sula, Bogøyvær og Mausund finnes puber, som er godt besøkt både av den lokale befolkningen, men også av båtturister.

Det var da jeg tenkte at det her må det da kunne gå an å lage en tur av. Forestill deg en kombinasjon av øyhopping og pub-til-pubtur. Etter nesten førti år i reiselivsbransjen, er det noe jeg kan, er det å lese rutetabeller.

Jeg begynte å studere båttabellene fra Dyrøy på «fastlandet» av Frøya (ja, jeg vet Frøya er ei øy, men som er bundet sammen til fastlandet gjennom de to undersjøiske Hitratunnelen og Frøyatunnelen) ut til de nevnte tre øyene.

Kunne jeg lage den ultimate pubturen på én dag? Først måtte jeg sjekke pubenes åpningstider. Puben på Bogøyvær åpnet først, kl 11.00, og jeg tenkte at skulle jeg klare dette på én dag måtte jeg starte der.

Det viste seg å være lettere sagt enn gjort. Etter å ha studert rutene kom jeg fram til at det er kun én dag i uka at det går an å gjennomføre turen: Lørdag, og kun om sommeren. Alle andre dager, og resten av året, var det bare å glemme det.

Første båt fra Dyrøy gikk kl 10.30, og den gikk til Sula, den sørligste av øyene. Ankomst Sula hurtigbåtkai kl 10.55. Terna Pub åpnet ikke før kl 12.00. Jeg fant også ut at jeg ville rekke kun én halvliter, for jeg måtte reise videre allerede kl 12.45.

Jeg sendte en mail til Terna Pub for å forsikre meg om at de virkelig åpnet kl 12.00, og at de ikke jobbet på øytid og åpnet når de passet dem. Jeg fikk forsikringer om at de skulle åpne kl 12.00.

Det ville gi meg én times sightseeing før puben åpnet. Er jo ikke store øya, så det gikk ganske greit.

Usikkerheten rundt denne helga var værmeldingen. En 13-dagers hetebølge i Trøndelag var nettopp over, og værmeldingene viste regn. Regnet kom aldri, det var utsatt til søndag. Og vind? Det var ikke en bris, og havet var blikkstille hele helga. Sola kom etter hvert også, og temperaturene nærmet seg etter hvert 20 grader. Turen kunne ikke bli bedre tilrettelagt. Alle båtene var i rute.

Det gamle fiskeværet Sula har Atlanterhavet som nærmeste nabo, og kalles gjerne den hvite byen i havet. Bryggerekka på havna er rød, men de aller fleste husene på øya, totalt 145 i tallet, er hvite. Et femtitalls mennesker bor her året rundt, men om sommeren mangedobles tallet av turister og feriegjester.

Det er ikke store avstandene på Sula, man når det meste til fots. Derfor er det ganske overraskende å se at det er biler her ute. Det går bilferge hit, og øya har til og med campingplass.

Severdighetene består i hovedsak av den vakre hvite byen i seg selv. Det er pyntet med selvlaget kunst i flere av hagene rundt omkring. Ellers er Sula fyr fra 1909 på det høyeste punktet, Sulahaugen med sine bare 35 m.o.h., men allikevel med en fantastisk utsikt over hele skjærgården og øyene som mange av turistene besøker. Sula kapell fra 1925 har alltid åpne dører, og den gamle skolebygningen huser et fiskeværsmuseum.

Alt dette rekker man å se før Terna Pub åpner sine dører for servering kl 12.00. Det serveres også mat i puben, men denne gang rekker jeg kun en 0,4 l Havfrue fra Bryggeriet Frøya.

Hurtigbåten kl 12.45 går på slaget, og ankommer Bogøyvær 20 minutter senere.

Bogøya er et lite fiskevær, bilfri, men med ei gangbru over til naboøya Smaløya. Det finnes ei gjestehavn, som er godt besøkt om sommeren. Den største severdigheten er kanskje handelsstedet fra 1800-tallet, som er det første som møter deg når du kommer med hurtigbåt.

Det neste er Supen Pøbb, hvor det kan være mye liv på sommeren, kanskje overraskende for enkelte tilreisende, når det er konserter eller andre arrangementer. Her kan du trygt bestille stedets populære fish’n’chips, med øl til selvsagt. Jeg rakk tre øl, i tillegg til å utforske øya.

For å komme seg videre til Mausundvær samme ettermiddag har du to muligheter. Du kan reise kl 15.40 til Dyrøy på Frøya, men da må du vente nesten to timer på båt ut til Mausundvær igjen.

Alternativt kan du kose deg på Bogøyvær en time lenger, til kl 16.40, og ta båten tilbake til Sula, men ikke gå i land, for denne båten går direkte opp til Mausundvær og du kan være der allerede kl 17.30. Altså får du mer tid begge steder.

Mausund er ett av Midt-Norges største fiskevær med rundt 250 fastboende innbyggere. Om sommeren dobles antallet. Her er både skole og butikk.

På Mausund, eller Mausen som lokalbefolkningen sier, finnes to puber. Den ene, Havna Kafé, ligger like ved kaia der du ankommer, og er åpen til kl 21.00 på lørdagskvelden. De serverer både mat og øl fra Bryggeriet Frøya.

For å komme til andre puben, Matrosen Pub & Spiseri, også kjent som Den Muntre Matros, må du belage deg på å gå to kilometer, om du ikke har ordnet skyss med bil, da den ligger på Lille Aursøya, som er forbundet med bru. Til gjengjeld er Matrosen åpen til kl 01.00 på lørdagskvelden. Her kan du med andre ord både få mat og øl til langt ut på kvelden.

Dermed kan du rekke å få med deg fire puber på tre øysamfunn i løpet av en dag.

Ulempen? Du kommer deg ikke videre. Du må overnatte på Mausund til neste morgen. Egentlig er ikke det noe problem, for både Matrosen og Mausundgløtt rett ved siden av, har gode overnattingsmuligheter, men det anbefales å bestille på forhånd.

Båten tilbake til Dyrøy på Frøya går neste morgen, altså søndag, kl 09.25 og ankommer Dyrøy 20 minutter senere. Om du ønsker å gjøre en full helg ut av turen, kan du bare bli sittende om bord i hurtigbåten og bli med opp til Halten, og du får sett hele øyrekka.

Bare fem minutter etter ankomsten til Dyrøy, fortsetter ferden til de nordligste øyene. Hurtigbåten gjør korte anløp på fiskeværene Gjæsingen, Sørburøy og Sauøya på vei til Halten. Alle øyene ligger i naturreservatet og landskapsvernområdet Froan. To timer tar turen oppover, og du får litt over en time på Halten før båten returnerer.

I gamle dager var Halten det største fiskeværet i hele Trøndelag, og opp mot 1000 fiskere kunne være der. I dag fungerer Halten som et idyllisk feriested. Selv om du ikke har tenkt å feriere der, er det allikevel verdt turen for å ta det idylliske maritime miljøet i øyesyn.

Og nei, jeg har ikke glemt at du er på pub-til-pubrunde. I Skanklåna serveres lett fiskekakelunsj, og du kan få kjøpt stedets eget øl, Halten, brygget av Stokkøya Bryggeri. Stokkøya ligger for øvrig nærmere Halten enn det Frøya gjør, selv om Halten, som resten av øyrekka, er en del av Frøya kommune.

Vær oppmerksom: Tidene som er oppgitt gjelder for sommeren 2025, og kan endre seg. Sjekk tidtabeller.

Erik Drilen (besøkte øyrekka på Frøya 26. – 27. juli 2025)

For de som kjører riksvei 3 gjennom Østerdalen mellom Oslo og Trondheim er det vanskelig å ikke legge merke til den store elgen på Bjøråa rasteplass litt sør for Atna. Skinnende i blankt stål ruver den 10,3 m over bakken, og er mer enn 12 m lang.

Sparebanken Hedmark finansierte elgen gjennom sitt kunstfond, og Linda Bakke er kunstneren som laget den. Rasteplassen er det Vegvesenet som står for. Det er toalettfasiliteter og flere bord og benker, samt en kiosk som selger noe å spise.

Formålet med å plassere elgen langs med veien kan ha vært å få ned ulykkesstatistikken på strekningen, å gjøre folk oppmerksomme på faren, da det er mye elg i Østerdalen.

Da den ble plassert der i 2015 var den verdens største elgskulptur, større enn Mac the Moose i Canada, som var verdens største fram til da med sin høyde på 9,8 m. Kanadierne kunne derimot ikke finne seg i å bli slått av lille Norge, så i 2019 monterte de et nytt gevir på Mac, slik at han ble størst igjen, men kun med noen centimeter.

Erik Drilen (besøkte Stor-Elgen 13. juli 2025)

Julearrangementet på Stiklestad har etterhvert blitt en årlig tradisjon. På dette historiske stedet i Verdal i Trøndelag kan du 7. og 8. desember i år oppleve god gammeldags juletradisjon og magisk førjulsstemning på Stiklestad Nasjonale Kultursenter, med Folkemuseet og middelaldergården Stiklastadir, Borggården og Restaurant Skalden. Aktiviteter, julemusikk, og ikke minst duften av deilig nystekt julemat som fyller luften danner rammen om arrangementet. Selvsagt er også fjøsnissen på plass.

Stiklestad er mer kjent for de fleste som stedet der Olav den Hellige falt i år 1030. Kortversjonen av historien var at Olav Haraldsson, som han het, var på vei hjem til Nidaros fra eksil i Gardarike, i dag bedre kjent som Ukraina, for å ta tilbake kronen og det norske kongeriket.

Olav seilte fra Gardarike til Sundsvall i Sverige, og red med sin hær fra Selånger utenfor byen, retning Nidaros. Med seg hadde han kristendommen, den nye religionen. Da Olav kom til Stiklestad utenfor Verdal den 29. juli 1030, ble han møtt av en stor bondehær anført av Hårek fra Tjøtta, Tore Hund og Kalv Arnesson, som ikke ønsket å bli kristnet.

Det gikk ikke så bra for Olav Haraldsson, som falt i dette slaget. Kongens menn fraktet liket til Olav til Nidaros der han ble gravlagt. Han ble senere erklært helgen, og fikk tilnavnet Olav den Hellige.

Datoen, den 29. juli, er dagen da den katolske kirken feiret ólafsvaka, som den het på norrønt, til minne om den dagen da Olav den Hellige falt. I dag kalles dagen her i landet Olsok. Slaget og datoen forbindes i dag med innføringen av kristendommen til Norge.

Hvert år rundt denne datoen avholdes «Spelet om Olav den Heilage» i det store utendørs amfiteateret på Stiklestad. I Trondheim avholdes Olavsdagene i det samme tidsrommet. På Færøyene, som på den tiden var en del av Norge, ble dagen til og med landets nasjonaldag, kalt Ólavsøka, som feires på behørig vis.

St. Olavsleden, som er en av pilegrimsrutene til Nidarosdomen i Trondheim, følger veien Olav Haraldsson reiste, fra Selånger, gjennom Östersund og Åre i Jämtland til Stiklestad, og videre til Trondheim.

Julearrangementet «Jul igjen på Stiklestad» er nok ikke like kjent, men er absolutt verdt et besøk for å finne julestemningen. Folkemuseet med bygninger fra 1600-1800-tallet og middelaldergården Stiklastadir, med kopien av et vikinglanghus, skaper en ramme rundt julemarkedet som du ikke finner mange andre steder. Her er det historier og aktiviteter for hele familien.

Det er hundrevis av brennende lys langs stiene mellom husene, gamle tømmerstuer med spekemat og hjembakte godbiter, og til og med tradisjonelt stjørdalsøl kan du få smake. Stjørdalsøl har jeg tidligere skrevet om her.

På julemarkedet i kulturhuset og borggården er det rikelige muligheter for å kjøpe lokal husflid og håndverk, som du ikke finner i vanlige butikker eller i nettbutikkene, samt selvsagt lokal mat. Kanskje legger du julegaveinnkjøpene hit denne helgen?

Erik Drilen (besøkte Stiklestad 7. desember 2024)

Jeg har tidligere skrevet om Budal, som ligger i Midtre Gauldal kommune. Denne gangen vil jeg ta for meg resten av kommunen, og det som finnes av severdigheter der.

Dalføret Gauldalen strekker seg fra Rørosvidda nord for Aursunden, gjennom kommunene Holtålen, Midtre Gauldal og Melhus ned til Gaulosen i Trondheimsfjorden. Elva Gaula renner gjennom hele dalen. Kommunesenteret for Midtre Gauldal er Støren.

Når man kjører forbi Støren langs med E6, er det ganske naturlig at man gjør et stopp og kjøper seg et wienerbrød fra Soknedals Bakeri avd. Støren, eller Børs Wienerbrød som det står på skiltet utenfor. I hvert fall om man har fått med seg filmmusikalen om Bør Børson jr. Sangen «Et lite wienerbrød fra Størens bageri» er vel noe de fleste forbinder med Støren, selv om det ikke eksisterte på den tiden Falkberget skrev boka om Bør, eller da filmen kom. Like fullt er det verdt et stopp. Forvirrende er det da at Størens Bageri & Vegkro ligger rett ved siden av og er kafeteria og overnattingssted, som ikke serverer wienerbrød.

Midtre Gauldal er sentrum for laksefisket i elva Gaula, og Gaula Natursenter og turistinformasjon på Støren er derfor et naturlig stopp før man kjører videre. Det ligger også like ved siden av Børs Wienerbrød, så her kan man lett kombinere informasjon og en kaffe med wienerbrød.

Gaula er det største lakseførende vassdraget i Sør-Norge, og en av de beste lakseelvene i landet, som betyr at sjansen for å få storlaks er stor. Under fiskesesongen fra ca 1. mai til slutten av august kjøper man fiskekort på Gaula Natursenter. Natursenteret fungerer også som turistinformasjon og har både gavebutikk med lokale produkter og utstilling om livet i og langs Gaula, med bl.a. utstoppede dyrearter fra den lokale faunaen.

På den gamle Prestegården, rett ved Størenhallen, Støren kulturhus og Gauldal videregående skole befinner også Støren museum seg. Raudlåna er ei herrestue fra rundt 1790. Klokkarstua fra 1712, er flyttet og gjenreist på området, og stabburet er det ingen som vet hvor gammelt det er. Rundt 2000 gjenstander kan de vise fram. Museet har også et amfi med plass til et par hundre mennesker, og brukes til utendørsspel eller konserter.

Støren kirke er en oktogonal, eller åttekantet, kirke fra 1817. Denne typen kirker ble vanlige fra 1700-tallet spesielt i Møre og Romsdal, Trøndelag og Nordland. De mest kjente åttekantede kirkene er Røros kirke og Hospitalskirken i Trondheim. Støren kirke har ikke kor, men menigheten sitter rundt alteret. Alteret og prekestolen er bygget sammen i et prekestolalter. Les også om den Y-formede kirken i Budal her.

I tillegg til seterdalene i Budal, som jeg har skrevet om før, kan også resten av kommunen by på vakre seterdaler, som f.eks. Nekkjådalen i Singsås, samt Håkkådalen og områdene innover mot Hiåsjøen, Hullsjøen og Samsjøen. Via bomveier er det mulig å komme seg til disse med bil.

Midtre Gauldal har en rekke karakteristiske og pent bevarte trøndergårdstun, som Skårvold Gård på Støren og Hanshus Gård i Soknedal.

Skårvold Gård er en embetsmannsgård fra 1760, og som ble fredet av Riksantikvaren i 1941. I den gamle trønderlåna kan man se flere tusen gjenstander med tilknytning til gården og slekta som har bodd der. Omvisning kan avtales.

Følger man E6 sørover mot Soknedal kjører man forbi den gamle Korporalsbrua. Det har stått mange bruer på dette stedet opp gjennom århundrene. Den gamle steinhvelvsbrua som står der nå ble bygget i 1902, men navnet har den sannsynligvis fått etter en korporal som var byggeleder for ei ny bru i 1720, etter at oberst Peter Motzfeldt i Nordenfjeldske dragonregiment hadde beordret sine menn til å rive brua for å hindre Armfeldt og karolinerne å ta seg over i 1718. Mer om Armfeldt nedenfor. Også i 1814 ble det bygd ei ny trebru her. Den nye Korporalsbrua på E6 går parallelt med den gamle.

Den største severdigheten i Soknedal er uten tvil Gammeltunet Hanshus, et gårdstun bestående av åtte gamle tømmerbygninger som skaper en helt spesiell stemning. Et godt eksempel på gammel byggeskikk, og kanskje det best bevarte firkanttunet i hele Trøndelag. Gården er et nasjonalt kulturminne og er fredet av Riksantikvaren.

Gården er først nevnt i skriftlige kilder fra 1500-tallet, men funn viser at gården er en av de kong Sverre brente i Soknedalen i kampen mot baglerne i 1177. Selv general Carl Gustaf Armfeldt og karolinerne, som jeg har skrevet om i mitt innlegg om Åre, var innom på retretten tilbake til Sverige etter at svenskene tapte krigen om Norge i 1718. Gammeltunet har også vært med i tv-serien «Herskapelig» på NRK, en serie om de mest fornemme slott og herregårder i Norge.

På Gammeltunet er det mulig å overnatte, både rom, hus eller hele trønderlåna, samt at de driver med kurs- og konferansevirksomhet. Det er også mulig å bestille mat.

Garli skysstasjon, som var i drift til Dovrebanens åpning i 1921, ligger 6-7 km sør for Soknedal. Interiøret er bevart i sin opprinnelige stil. Omvisning etter avtale.

Kjører du sørover fra Støren på fylkesvei 30 mot Røros, vil du snart se Bones gård ved Rognes på venstre side. Det er den eneste gården i dalen som er nevnt i sagaene, eller Olav Tryggvasons saga for å være mer spesifikk. Der omtales den som Buanes gård. Historien går om at Håkon Jarl besøkte gården i 995, da husbonden, Orm Lyrgja, hadde en veldig vakker kone. Håkon Jarl var kjent for å være kvinnekjær, og måtte besøke henne. Det endte ikke så bra, for besøket endte i et opprør som kostet jarlen livet. «Spelet på Buanes», som omhandler denne historien, har vært avholdt på en friluftsscene i Buosen. Det er lite igjen av middelaldergården i dag. Ellers er Rognes kjent for å være stedet skiløperen Marit Bjørgen kommer fra.

Fortsetter du sørover, like før Kotsøy, vil du ved Bogen se en bauta, et krigsminnesmerke, rett ved fylkesveien. Her stod ett av de de siste og største slagene i Trøndelag mellom den tyske okkupasjonsstyrken og den norske mobiliseringsstyrken før Norge kapitulerte i 1940. Teksten på bautaen er «Minne om trefningen 3. mai 1940». Den norske styrken bestod av yrkesbefal og vernepliktige soldater, som hadde stillinger på begge sider av Gaula og hadde underminert riksveien, noe som forsinket den tyske fremrykkingen.

Det er kanskje ikke helt hverdags å komme til en bensinstasjon med et bryggeri i det som synes å være stasjonsbygningen, eller var det motsatt? Bryggeri med bensinpumper rett utenfor? Det er i hvert fall slik det syntes for meg da jeg kom til Kotsøy for første gang for å få omvisning i det prisbelønte håndverksbryggeriet Hognabrygg.

Bryggeriet overtok den nedlagte Coop-butikken på Kotsøy og åpnet driften i 2016. Det meste av ølet de brygget var brygget på amerikanske tradisjoner og stiler. I dag brygger de alt fra lyse sitronfriske hveteøl til fyldige, sjokolademørke stouts. Som mange av de trønderske bryggeriene bruker de gjerne lokale ingredienser som kvalitetsmalt fra Bonsak Gårdsmalteri i Skogn.

De mottok sin første pris for «Årets øl» på ølfestival i Stavanger i 2018 for sitt juleøl Rødskjegg. Siden har det blitt mange priser og i 2021 passerte produksjonen 100.000 liter, samtidig som de oppnådde å bli Gasellebedrift. Bryggeriet tar også i mot bedrifter og andre grupper for både omvisning og prøvesmaking, i tillegg til at de også har eget ølutsalg.

Storstuu Winsnes er en gammel slektsgård på fylkesvei 30 omtrent midt mellom Trondheim og Røros. Her kan du oppleve eksklusivt laksefiske i Gaula. Gården tilbyr overnatting i våningshuset, samt bespisning og pub i låven. De tilrettelegger for selskap og andre typer tilstelninger med et rustikk preg i låven.

Når du kjører videre i retning Røros kommer du snart til Forsetmoen. I seg selv er ikke Forsetmoen verdt et stopp for langtidsreisende, det er ikke stort annet enn en Best bensinstasjon, en Coop Prix-butikk, og Singsås kirke er ikke kirken du reiser langveisfra for å besøke. Den andre kirken i Singsås vil jeg komme tilbake til nedenfor.

Nei, du må følge veien i retning Forbygda. Ved første veideling, følg veien merket Pilegrimsleia, og snart vil du se Herjåfossen. Kommer du på senvåren eller tidligsommeren er det stor vannføring i fossen, som er et imponerende syn. Fossen er også synlig på avstand fra Fv 30.

Om du kjører oppover til Forbygda bør du følge merkede treskilt til Fløttumsgruva. Dette er en nedlagt gruve fra 1883, da det ble funnet malm her, til 1917 da driften ble nedlagt. Singsås bygdemuseum overtok gruva i 1987, og i årene etterpå har historielaget i bygda gjort et betydelig arbeid i å restaurere bygninger og maskiner på området. Dampmaskina, som kom til gruva i 1892, er kanskje den eneste i sitt slag. Sjaktene står nå fulle av vann.

Tilbake på Fv 30 fortsetter ferden videre til Singsås. Først kommer du til Singsås bygdemuseum. Her er flere bygninger, deriblant en gammel skolestue og en gravhaug med en 4,7 m høy bautastein fra folkevandringstiden, år 500-600 etter vår tidsregning.

I sentrum av Singsås går det en vei opp til den gamle kirkegården i bygda. Kirkegården er et av de eldste kulturminnene i hele Gauldalen. Man antar at det har stått en kirke her i 800 år, før den ble revet i 1884, og ny kirke satt opp på Forsetmoen. Omkringliggende gravhauger vitner om at hovet lå her før den tid. Kirkegården ble fredet i 1910, og i 2012 ga Riksantikvaren tillatelse til at en stavkirke kunne settes opp her. Kirka er en kopi av Haltdalen stavkirke på Sverresborg i Trondheim. Stavkirka er åpen for pilgrimer som følger Østerdalsleden av Pilegrimsleden til Nidaros.

Da jeg besøkte kaféen Kanari og Kaffe Route 30 på Singsås i fjor sommer, visste jeg lite om at den skulle bli borte bare noen måneder senere. I februar i år brant den dessverre ned. Dette var en kafeteria som det var verdt å besøke.

I fjor sommer jobbet jeg som trafikkdirigent i dette området, og jeg opplevde å stoppe motorsyklister langveis fra, som jeg pratet med og som hadde denne kafeteriaen som sitt reisemål. Ikke bare var kafeteriaen verdt et kapittel for seg selv, men den bestod også av pub, bruktbutikk og verksted.

Vi får håpe at kaféen blir bygd opp igjen så snart som mulig, men mange av de unike gjenstandene i bygget er tapt for alltid. Jeg poster noen av bildene jeg tok i fjor for å vise hvor unik kaféen var, og håper at de får mange besøkende igjen når de forhåpentligvis åpner igjen i 2024.

Det siste lille tettstedet du kommer til før du krysser grensen til Holtålen kommune er Reitstøa. Kanskje ikke et sted der folk flest stopper, men skal jeg komme med litt historie herfra også, kan jeg fortelle at Armfeldt og hans karolinere slo leir på Reitstøa gård før dødsmarsjen i snøstorm over Tydalsfjellet til Sverige.

Når du fortsetter mot Røros, rett før du kjører inn i Holtålen kommune, som jeg vil komme tilbake til senere, vil du helt sikkert legge merke til ei helt spesiell bru over Gaula. Brua ved Dragåshaug har en meget spesiell historie. Det er den gamle Singsåsbrua. Da de skulle bygge ny bru i Singsås i 1960, var det noen som fikk den helt ville idéen å flytte den gamle brua oppover elva. Med traktor. På den islagte elva. Det sies at det også var siste året at det var skikkelig is på Gaula. Ved samme sted er også den nedlagte Krokan holdeplass på Rørosbanen.

Erik Drilen (besøkte Midtre Gauldal i mai-juni 2022)

Skaun er en liten kommune som ligger inneklemt mellom Melhus og Orkanger, og er en kommune som folk flest ikke tenker over har steder med historisk betydning eller som har severdigheter. De aller fleste ser den vel bare fra E39 på vei fra Trondheim og vestover. Men severdigheter har den altså, om man tar seg tid til å svinge av fra europaveien i Børsa.

Kommunevåpenet til Skaun kommune symboliserer fire bautasteiner. Historien om bautasteinene er man usikker på, men én av teoriene var at Einar Tambarskjelve brukte de som båtfester når han la til land i Børsa, de de tidligere stod nede i vannkanten på Naustan. Denne teorien har man senere gått bort fra, men hva de ble brukt til, eller symboliserte, vet man fortsatt ikke den dag i dag. De kan ha hatt en sammenheng med et større gravfelt fra perioden 500 til 1000 etter vår tidsregning. Steinene ble flyttet vekk fra vannkanten til stedet de står nå, for litt over hundre år siden, rett ved der Naustmælan møter Buvikvegen på østsiden.

De fire bautasteinene i Børsa er ikke de eneste bautasteinene i kommunen. Også i Viggja står det en stein, reist 17. mai i 1896, til minne om slaget på Vigg i år 1095, hvor også Sigurd Ullstreng Stallare, som grunnla Nidarholm kloster (Munkholmen i Trondheimsfjorden) rundt år 1105, deltok. 30 mann fra Viggjaætten Rut, som iflg Snorre Sturlason falt i slaget på Stiklestad i 1030, er også nevnt på monumentet. Lodin Viggjaskalle, som var fra gården Viggja, var Sigurd Ullstrengs far, og en av de som fulgte Olav Haraldsson (Olav den Hellige).

Tar man turen til bygda Venn i samme kommune, er det et enda bedre kjent navn fra Snorres kongesagaer som dukker opp. På gården Husaby bodde den sterkeste mann og den beste bueskytteren i Norge, iflg Snorre Sturlason, nemlig Einar Tambarskjelve. Han var også mannen bak de berømte ordene «For veik, for veik er kongens bue». Einar Tambarskjelve var en mektig mann og politiker, som iflg sagaene spilte en viktig rolle i helliggjøringen av Olav Haraldsson i 1031, og gjeninnsettelsen av Magnus den Gode som norsk regent i 1035. Einar ble Magnus’ rådgiver og den mektigste høvdingen i landet. Han pryder nå kommunevåpenet til Skauns nabokommune Melhus, stående på kne med buen i spenn.

Den opprinnelige gården på Husaby står ikke lenger i dag, men det er gjort betydelig gravfunn som viser at gården har vært sete for storfolk og høvdinger helt tilbake til vikingtiden og i middelalderen.  I Tambartunet står ruinene av kirken på gården, bygd rundt år 1040. Ved siden av kirkeruinene står det også en bauta til minne om Einar Tambarskjelve.

I dag er Husaby også kjent som gården der Kristin Lavransdatter, fra Sigrid Undsets boktrilogi, bodde. Hvert år arrangeres kulturarrangementet «Kristin på Husaby» i Skaun.

Skaun bygdemuseum ligger på Skreddarhaugen rett ovenfor Husaby. Bygdemuseet består av hus og gårdsbygninger fra 1600-tallet fram til slutten av 1800-tallet, og inneholder gamle gjenstander og kulturminner fra Skaun kommune.

Skaun kirke ligger i sentrum av Venn, bare noen hundre meter fra Husaby. Den er en middelalder steinkirke fra rundt år 1180. Man ser ikke bort fra at steinhuggere fra Nidarosdomen var med på å bygge den, da steinhuggerarbeidet er av høy kvalitet, og på portalene er det funnet det man tror er bumerker fra steinhuggerne, som også er funnet på Nidarosdom-oktagonen.  Kirken har tidlig gotisk stil, med trekk av romansk påvirkning. Noe av det mest verdifulle med kirken er bildet på alterfronten, med motiv av Maria og Jesusbarnet, fra rundt år 1250. Det er få slike antemensaler igjen i kirkene i Norge. Altertavla er barokktavle fra 1773, mens prekestolen er det eldste innslaget etter reformasjonen med årstallet 1665 i himlingen. 

I området like ovenfor Skaun kirke, i området rundt Aunan, er det et stort nettverk av turstier, med bruer, benker, gapahuk og informasjonsskilt. Et godt utgangspunkt er å starte fra Aunan bilverksted i Aunbygdvegen eller Syrstadmyren ved Melbyvegen, hvor det er gode parkeringsmuligheter. Stormorfossen i Aunberga er et praktfullt syn, spesielt ved høy vannføring. Man kan stå under fossen. Et annet interessant turmål er vasshjulet i Våddåbekken, som er en kopi av vasshjulet som var der for 400 år siden. Det er for øvrig flere topper og utsiktspunkt i området, og langs med stiene finnes informasjonsskilt om husmannsplasser og småbruk som har vært i dette historiske området tidligere. Det er til og med blitt funnet vikingsverd her.

I 2014 ble en bygdeborg oppdaget på Stensåsen ved innsjøen Laugen. Denne antas å være fra eldre jernalder, mellom årene 500 og 0 før vår tidsregning. De lave steinmurene, til sammen 220 m, er i dag overgrodd, men omfavner et område på minst ti mål, noe som gjør den til en av de største bygdeborgene i Trøndelag. På steinmurene kan det ha vært trepalisader, på det som kan ha vært et forsvarsanlegg, eller kanskje et samlingssted for bygdas befolkning.

Pilegrimsleia går 26 km gjennom Skaun kommune, gjennom Mellingsætra og Syrstadsetrene, langs den gamle kongeveien gjennom Aunberga, og er innom Skaun kirke, Husaby og bygdemuseet på veien videre gjennom Djupdalen mot Buvika til Øysand i Melhus og til slutt Trondheim. Det er Gudbrandsdalsleia som starter i Oslo, videre gjennom Gudbrandsdalen til Orkdalen, som går gjennom Skaun. Pilegrimsleia er godt merket.

Erik Drilen (besøkte severdighetene i Skaun i juni 2022)

Røros i desember er selve symbolet på norsk jul. Ingen andre steder i vårt land kan vi oppleve jula på samme tradisjonelle måte, med den ekte og naturlige julestemninga, som på Røros. Julepyntede gater, de 350 år gamle, fargerike trehusene med snø oppetter veggene, gir den perfekte rammen rundt et utendørs julemarked. Dessuten er det ett av få julemarked i Norge med snøgaranti.

I 2021 er det tolvte gang julemarkedet arrangeres på Røros, og fra å avholdes andre helga i desember, utvider de likeså godt i år fra fire til hele tolv dager, fra 1. til 12. desember, slik at flere, både lokalbefolkningen og tilreisende kan få oppleve julemarkedet.

• 

• 

• 

De sjarmerende handlegatene blir fylt med markedsboder, julemat og juleaktiviteter. Foruten julehandel i gatene og i butikkene, blir det reinsdyr og kanefart med hest og slede, julesang og nisser i gatene, samt konserter og andre aktiviteter. Med andre ord, noe som passer for alle i familien, fra barn til voksne.

• 

• 

Utstillerne består av både lokale og tilreisende, og tilbyr både håndverk, god mat og mye annet i de 30 bodene nederst i sentrum, samt i butikkene. Om det skulle bli kaldt, er det plassert benker og bålpanner rundt omkring.

• 

• 

På Røros er sparkstøttinger like vanlig på vinteren som sykler på sommeren, og de brukes av både barn og eldre. Om du har lyst til å prøve, kan du leie spark på turistkontoret.

Verdensarven Røros, med sine sjarmerende trehus og særegne gater, er nesten som i eventyrene. Faktisk har eventyrene kommet til Røros også. En barnefavoritt som «Pippis jul» ble blant annet spilt inn i Sleggveien og Flanderborg. Også «Jul i Blåfjell» ble spilt inn her. Netflixserien «Hjem til jul» likeså. TV-serien «Disney Times» hadde en episode fra Røros, og Disney-filmen «Frost» (Frozen) har også hentet inspirasjon herfra. Samt en rekke andre filmer.

• 

• 

• 

Andre innlegg om Røros:

• Rørosmartnan
• Elden
• Route 705: Fra Hell til Røros

Erik Drilen (besøkte Røros 3. desember 2021)

Du har sikkert passert de uten å tenke over hvilken nytte de har. Mange har du kanskje ikke lagt merke til, men de står der, gjerne rett ved siden av metallskiltene som i dag markerer grensene mellom kommuner, fylker eller land. Det vil si, kun på eldre veier. Kanskje ikke på motorveien eller veier med endrede traséer. Hva er det jeg snakker om? Jo, grensesteinene.

Metallskiltene har ikke alltid stått der. Før i tiden brukte man steiner, gjerne med en inskripsjon som forteller hvilken kommune eller hvilket fylke du er i ferd med å forlate eller bevege deg inn i. Selv i kommuner som ikke har eksistert på flere tiår, står gjerne disse steinene fortsatt på den gamle grensen. Selv på turstier kan det hende at det dukker opp grensesteiner.

Grensen mellom Norge og Sverige har såkalte riksgrenserøyser, varder bygd opp av stein og en markering av grensa på toppen. De kalles røyser, selv om steinsettingene kan være oppmurte. På toppen er det murt inn en steinplate, en såkalt hjertestein, som kan være opptil en meter, og med innhugd nummer, byggeår og kongenavn.

I tillegg består grensen av en såkalt grensegate, et fem meter bredt område som er ryddet for all skog, der det ikke finnes naturlig grense som elv eller fjord. Tradisjonen med riksrøyser er fra 1752, da grensen mellom Norge og Sverige ble oppgått. Det skulle ikke være noen tvil om hvor grensen gikk. I dag er det i tillegg store metallskilt med riksvåpen ved grenseovergangene, samt skilt med fylkes- og kommunevåpen.

• 

• 

Grenser mellom fylkene har i dag metallskilt med fylkesnavn og fylkesvåpen. De gamle grensesteinene mellom fylkene har Norges riksvåpen i tillegg til fylkenes navn.

• 

• 

• 

• 

Også kommunene har i dag metallskilt med kommunevåpen, men de gamle grensesteinene kan være veldig forskjellige i form og størrelse. Det ble som oftest brukt passende naturstein fra området ved grensa.

På grensen mellom gamle Trondheim og Strinda, har det vært utallige grensesteiner. Grensen gikk steder som i dag er boligområder nær Midtbyen, og grensesteiner kan du finne i hagene til folk, bl.a. på Singsaker.

Opprinnelig bestod Trondheim kun av området innenfor elveslyngen. Området på den andre siden var å regne som landsbygda. Etter hvert som befolkningen i byen vokste, handel og industri likeså, måtte man også utvide og man måtte ta av Strinda. De eldste grensesteinene er fra begynnelsen av 1800-tallet. Etter hvert som byen vokste, ble nye steiner satt opp, hvilket fortsatte helt til Strinda ble slått sammen med Trondheim i 1964.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

På grunn av utbygging gjennom flere tiår, har flere av steinene forsvunnet, blitt flyttet eller ødelagt. En gang i tiden kunne man bli hardt straffet for å flytte på grensesteiner uten tillatelse. Man skal fortsatt ikke flytte eller tukle med grensesteinene den dag i dag. De er verdifulle kulturminner og kan være fredet.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Erik Drilen (bildene er tatt på bilturer rundt i Trøndelag sommeren 2021)