Byen Santiago de Compostela, med sine hundretusen innbyggere, er en veldig kjent by i en heller lite kjent del av Spania. Mer enn 120.000 kristne pilgrimmer fra hele verden finner veien hit til fots hvert år. Den såkalte pilgrimsruten, El Camino, er ikke bare én vei, men flere. Felles for alle er at de ender ved katedralen i Santiago de Compostela. Den mest kjente starter i St-Jean-Pied-de-Port i den franske delen av Pyrenéene. Kjent som Den franske veien, er dette den eldste veien, først beskrevet i år 1135 i Codex Calixtinus. I middelalderen gikk en halv million mennesker ruten hvert år, men etter reformasjonen på 1500-tallet, mistet pilgrimsvandringene sin interesse. Fra 1980-tallet har interessen på nytt steget, men de fleste går ikke lenger til Santiago de Compostela for syndsforlatelse. De som går hele ruten bruker gjerne en måned, men for å få et pilgrimsbevis, compostela, behøver man ikke å ha gått lenger enn 100 km. Et par jeg snakket med da jeg var der, hadde gått i tre måneder. Med seg hadde de en eierløs hund som hadde fulgt de på det meste av turen. Man møter mange mennesker på turen. Kanskje noen nye venner for resten av livet.

Santiago de Compostela regnes som det tredje helligste stedet for katolikker, etter Jerusalem og Vatikanstaten i Roma. Det var her man etter sigende skal ha funnet graven til apostelen Jakob, som ble halshugget av kong Herodes i år 44 e.Kr. I det ellevte og tolvte århundret ble den store katedralen bygget på stedet der hans grav ble funnet. Dette var også en viktig politisk markering, da maurerne, muslimene, på denne tiden hadde overtatt store deler av den iberiske halvøya. St Jakob ble brukt til å holde motet oppe hos de kristne spanjolene i kampen mot maurerne. Det var viktig for Vatikanet å holde den iberiske halvøya kristen, og i 1189 utnevnte paven Santiago de Compostela som en hellig by på lik linje med Jerusalem og Roma, hvorpå millioner av mennesker valfartet til byen i de neste trehundre årene i kampen mot muslimsk innflytelse. Det var også vanlig at rikmenn på denne tiden betalte fattige for å reise til Santiago de Compostela for å få syndsforlatelse på deres vegne. En helt akseptert måte på denne tiden på lik linje med å betale avlat.

Når pilgrimmene ankom katedralen, gikk de til det barokke høyalteret og omfavnet statuen av St Jakob, for deretter gå ned i krypten for å be ved hans sarkofag. Selv om noen av pilgrimmene fortsatt følger denne tradisjonen, velger de aller fleste i dag å heller besøke pilgrimskontoret bak katedralen for å få sitt pilgrimsbevis, beviset på at man har fullført vandringen til Santiago de Compostela. Mange har helt andre enn religiøse grunner til å gå El Camino.

Katedralen er ikke den eneste grunnen til at folk besøker Santiago de Compostela i dag. Den store katedralen med sin barokke fasade i seg selv er imponerende, men tvers over plassen ligger byens rådhus, en stor, ny, klassisistisk bygning. Til venstre når man står med ansiktet mot katedralen, ligger byens gamle pilgrimshospital, en imponerende bygning i seg selv, i renessanse og tidlig gotisk byggestil. Dette bygget er i dag femstjerners hotell, Parador Reyes Católicos, et hotell verdt å bo på når man først har kommet til byen. Til høyre på plassen ligger Colegio de San Jerónimo, en del av byens universitet.

Det er interessant å gå gjennom byens trange og kronglete gater, og få med seg historiske bygninger helt fra middelalderen. Men her finnes også butikker, samt små kaféer og restauranter, hvor man med et glass spansk øl i neven kan følge med på bylivet, og kanskje følge ganglaget på haltende mennesker som har vandret i flere uker på vei til den hellige byen. Og gamlebyen, som selvsagt står på UNESCOs verdensarvliste, er bilfri. Bak katedralen ligger byen beste restaurantgater, Rua do Franco, og ikke minst Rua da Raiña. Her serveres alt fra biff til fisk, og ikke minst noen av Galicias spesialiteter, som blekksprut. Verdt å nevne er det også at pilgrimmene, som ikke ønsker å bo på byens dyreste hoteller, kan finne billig overnatting i byen. Noen av hotellene, og i klosteret rett ved siden av katedralen, har noen senger som de tilbyr gratis til pilgrimmer.

A Quinta da Auga Hotel, et slottshotell med spa og restaurant, en restaurert historisk bygning fra 1792, ligger i landlige omgivelser rett utenfor Santiago de Compostela. Hotellet har en vakker hage. Dette er et populært område å sykle i, og hotellet leier ut sykler. De leier også ut biler.

Pazo de Oca ligger like sør for Santiago de Compostela, og er ett av de beste eksemplene på en typisk galisisk herregård, og verdt et besøk på grunn av sin arkitektur, men ikke minst også på grunn av den botaniske hagen. Opprinnelsen til slottet går helt tilbake til 1200-tallet, men det meste av det som er synlig i dag er et resultat av den totale renovasjonen av stedet på midten av 1700-tallet, da også den vakre hagen ble designet. Det er mange skulpturer i hagen. I de to dammene i hagen er det blant annet en steinøy formet som en båt, med skulpturer av en sjømann i hver ende av båten.

Pazo de Adrán ligger i utkanten av den lille landsbyen O Milladoiro, 15 minutters kjøring utenfor Santiago de Compostela. Eiendommen fra 1786 er i dag et hotell med 11 rom og utendørs svømmebasseng, à la carte restaurant og vinbar, i tillegg til en vakker hage med trær og fontener. Hotellet ligger på den portugisiske pilgrimsruten til Santiago de Compostela og egner seg utmerket som overnatting før man vandrer det siste stykket inn til byen. Hotellet er også et populært sted til feiring av bryllup, dåp, firmatilstelninger og private fester.

Gran Hotel La Toja heter et 5-stjerners hotell som ligger på den lille øya La Toja (A Toxa på galisisk), like ved kyst- og fiskerlandsbyen O Grove i bukten Ría de Arousa. De nærmeste flyplassene er Vigo og Santiago de Compostela, en times kjøretur unna fra begge. Det er ikke mange severdigheter i nærområdet, så hotellet passer best for par, som ønsker å slappe av eller spille golf. Det ligger en 9-hulls golfbane rett ved hotellet. Eneste 5-stjerners wellness- og spasenter i Galicia. Hotellet har 199 rom, mange med terrasse og havsutsikt. Av rommene er det åtte juniorsuiter, 17 suiter og tre presidentsuiter og én kongesuite. Gode konferansefasiliteter for bedrifter. Grei beliggenhet om man har leiebil og ønsker å kjøre på dagsturer til steder langs kysten eller til Santiago de Compostela.

En interessant utflukt når man bor på La Toja eller i O Grove er båttur fra havnen i O Grove til Cambados med stopp ved en såkalt skjellfarm, der man kan se hvordan skjelldyrking foregår. Fra underdekket på båten kan man følge livet i vannet.

Cambados er en trivelig liten by på den andre siden av bukten. Gamlebyen er regnet som en av de vakreste i hele Galicia. Cambados’ historie strekker seg tilbake til førhistorisk tid, og det finnes arkeologiske spor helt tilbake til megalittisk kultur. Selv vikingene og normannerne invaderte Cambados på grunn av den idéelle beliggenheten i Salnésregionen. Lav kyst og rolige farvann, som gjorde det enkelt å manøvrere skip her, gjorde det lett å invadere byen. Verdt å få med seg i byen er spesielt palasset Pazo de Fefiñáns på markedsplassen. Byen regnes også som hovedstaden i vinområdet Albariño, en av verdens beste hvitviner, og det avholdes hvert år i august Albariño vinfestival her.

Pazo de Señorans er en vingård og produsent av Albariño-vin i Rias Baixas-regionen. Herregården er fra det 16. århundre, som også kan leies til større arrangementer for grupper. Det er også et kapell ved inngangen til gården.

Erik Drilen (besøkte Galicia i forbindelse med España Reloaded workshop i regi av Turespaña 4-8. oktober 2017)

En av Tysklands mest kjente arkitekturstiler fyller 100 år neste år, i 2019. I Tyskland er den kjent under navnet Bauhaus, og den har ingenting å gjøre med byggemarkedskjeden med samme navn. I Norge er arkitekturstilen bedre kjent som funksjonalisme eller funkisstil.

Bauhaus var opprinnelig en tysk design-, kunst- og arkitekturskole startet av Walter Gropius i byen Weimar i 1919, og som fikk stor betydning for utviklingen innen funksjonalismen. I 1925 ble den flyttet til Dessau, og i 1932 til Berlin før nazistene stengte den i 1933. Bauhausstilen passet ikke med Hitlers visjoner (les mer om Hitlers visjoner og Mythos Germania her). I 1933 emigrerte flere av arkitektene til andre land. Gropius selv klarte å flykte fra Tyskland til USA, hvor han fortsatte sin virksomhet, og hvor han ble helt til sin død i 1969, 86 år gammel. Bauhausskolen i Tyskland åpnet igjen etter krigen.

Weimar

Weimar er en liten by med rundt 65.000 innbyggere i den tyske delstaten Thüringen, og er først og fremst kjent for dikterne og forfatterne Johann Wolfgang von Goethe og Friedrich von Schiller, som hadde stor betydning for tysk litteratur og kultur. Videre er byen kjent for Weimarrepublikken, da konstitusjonen til den tyske republikken i årene 1919-1933 ble vedtatt her, fordi Berlin ble regnet for å være for urolig etter revolusjonen i 1918.

Weimar var også sentrum for Bauhausbevegelsen fra starten av. Det er mulig å forhåndsbestille visning i Bauhaus-universitetet, som også inkluderer Walter Gropius’ kontor.

Severdigheter å få med seg i Weimar er rådhuset, Cranachhaus, Stadthaus og Hotel Elephant på torget i byen, videre Goethes bolig og Goethe Nationalmuseum på Frauenplan. På Schillerstrasse finnes Schillers bolig og Weimar-Haus, som er et opplevelsesmuseum og byens historiemuseum.  På teaterplassen finnes Det tyske nasjonalteateret, hvor den tyske nasjonalforsamlingen i 1919 konstituerte Weimarrepublikken. Wittumspalasset finner du også her, hvor hertuginne Anna Amalia bodde.

Her er også Bauhausmuséet, som inneholder noen av de aller eldste gjenstandene fra bauhaussamlingen til Klassik Stiftung Weimar, bl.a. noen utvalgte av Walter Gropius selv fra 1925. I 2019 vil det bli åpnet et helt nytt Bauhausmuseum i byen, for øvrig. Midt på plassen foran muséet står også statuen av Goethe og Schiller.

I slottsmuseet på Weimar slott vises kunst fra middelalderen til i dag, deriblant verkene fra Weimarskolen, og spesielt kjent er Cranachgalleriet. Anna-Amalie-biblioteket, har mange uerstattelige bøker. Mange av bøkene ble ødelagt i en brann i 2004, men biblioteket ble gjenoppbygd og gjenåpnet, og inneholder bøkene som ble reddet fra brannen. Barokkslottet Schloss Belvedere med slottsparken i utkanten av byen er også verdt å få med seg. Den tidligere konsentrasjonsleiren Buchenwald lå også nær Weimar. Det klassiske Weimar står på UNESCOs liste over verdens kulturarv.

I en bauhausrundtur i Weimar hører også Haus am Horn med, et typisk eksempel på bauhausstilen, bygget i 1923. Huset står i dag på UNESCOs verdensarvliste.

Ta gjerne turen innom Gasthaus zum Weißen Schwan for lunsj. De serverer det beste av mat fra Thüringen, samt godt øl og førsteklasses vin fra Weimar. Goethes bolig ligger rett ved siden av.

Dessau

Dessau-Roßlau, som byen egentlig heter etter en sammenslåing av byene Dessau og Roßlau i 2007, er den tredje største byen i den tyske delstaten Sachsen-Anhalt, og er den byen som i dag assosieres mest med Bauhaus. Rundt 75.000 mennesker bor i byen, som ble først kjent gjennom skriftlige kilder i år 1213. Fra 1570 til 1603 var den hovedstad i det lille fyrstedømmet Anhalt, og fram til 1918 var den residensby for fyrstene i staten Anhalt. I 1925 ble byen kjent for arkitektskolen Bauhaus, etter at den måtte legges ned i Weimar. Alle de tre lederne av Bauhaus fra 1919 til 1932, Walter Gropius, Hannes Meyer og Ludwig Mies van der Rohe, satte sine spor på bauhausbyen Dessau, og nesten alle bauhausbygningene i Dessau regnes som ikoner for arkitektur fra det 20. århundret. Mange kjente kunstnere underviste på skolen, foruten Walter Gropius, også Paul Klee og Vasilij Kandinskij. Nazistene stengte skolen i 1932, og den ble ikke åpnet igjen før i 1986.

Under Weimarrepublikkens tid var det et stort behov for billige boliger. Løsningen ble Walter Gropius’ terrassehus, bauhaushus som egnet seg ypperlig til masseproduksjon av rimelige boliger, og resultatet ble bydelen Dessau-Törten. Det ble 314 terrassehus med areal fra 57 til 75 kvm. Hvert hus hadde kjøkkenhage på 350 til 400 kvm, hvor beboerne kunne dyrke grønnsaker og praktisere husdyrhold, slik at de til en viss grad kunne være selvforsynt.

Når man først er i Dessau, bør man også spise middag på Kornhaus Dessau. Restauranten ligger et lite stykke fra sentrum av Dessau, ved elvebredden av Elbe. Å få med seg solnedgangen her ved elvebredden er vakkert. Bygningen ble designet av Walter Gropius’ elev, Walter Fieger. Fieger vant egentlig ikke arkitektkonkurransen, men hans bidrag ble allikevel foretrukket av finansielle årsaker. Navnet har det fått siden det frem til rundt 1870 stod et historisk kornkammer på stedet.

Under 2. verdenskrig ble Dessau nesten fullstendig slettet fra kartet, pga at byen huset en fabrikk som produserte deler til det tyske luftvåpenet, Luftwaffe. Inkludert var nesten alle historiske bygninger. De historiske bygningene ble ikke gjenreist før gjenforeningen av Øst- og Vest-Tyskland.

Dessaus bauhausskole og -bebyggelse står i dag på UNESCOs verdensarvliste. Det er planlagt å åpne et større bauhausmuseum i Dessau i 2019 til hundreårsjubileet, men om de rekker å bli ferdige i rett tid gjenstår å se.

Bauhaus i Berlin

Etter at nazistene stengte bauhausskolen i Dessau, ble den åpnet i Berlin i 1932. Den fikk et heller kortvarig liv, siden den på nytt ble stengt året etterpå, og arkitektene emigrerte eller flyktet til andre land. Jeg har skrevet om Berlin flere ganger i bloggen min, linker finner dere i innholdslisten, så jeg vil her kun konsentrere meg om Bauhaus.

Bauhaus Archiv Museum presenterer historien og innflytelsen på bauhausarkitekturen, design og kunst, og muséet har gjennom årene bygget opp den største samlingen i verden av informasjon om emnet, i tillegg til møbler og kunst. Faktisk er muséet blitt for lite, og det er planlagt at et nytt bygg vil bli åpnet ved siden av i forbindelse med hundreårsjubiléet i 2019. I muséet finnes også en Bauhaus-Café.

Rett ved siden av Bauhaus Archiv Museum, vil du også finne Bauhaus Campus Berlin, hvor en gruppe mennesker eksperimenterer med nye idéer om hvordan man kan bygge boliger på minst mulig plass, og samtidig kunne ha de nødvendige fasilitetene. De som jobber med dette bor faktisk i boligene, så ved en visning ser du faktisk inn i hjemmene deres.

Georg Kolbe het en skulptør, som jobbet mye sammen med berømte bauhausarkitekter som Ludwig Mies van der Rohe, Walter Gropius, Bruno Taut, Hans Poelzig, Erich Mendelsohn og Henry Van de Velde. Georg Kolbe Museum i Sensburger Allée i Berlin inneholder mange av Kolbes skulpturer, både inne i selve muséet og i hagen rundt. Selve museumsbygget er designet av den sveitsiske arkitekten Ernst Rentsch og bauhauseleven Paul Linder, og er et viktig eksempel på Berlins arkitektur fra 1920-årene. Ta gjerne en kaffestopp på Café K ved siden av, blant alle skulpturene.

Bildene fra Bauhaus Archiv Museum er gjengitt med tillatelse fra muséet.

Erik Drilen (var på studietur over temaet Bauhaus sammen med Det tyske turistkontoret 23-27. august 2017)

Polens vinterhovedstad, Zakopane, er et kjent navn for nordmenn som er interessert i ski, spesielt skihopp. Byen med sine rundt 30.000 innbyggere har et navn med like stor klang som Holmenkollen i Oslo og Planica i Slovenia for den hoppinteresserte. Den er også Polens største vintersportssted, og det er mange muligheter for langrenn, alpint og snowboard i området. Men byen er også populær på sommeren, og er et fint utgangspunkt for fotturer i Tatrafjellene og i Tatra nasjonalpark. Zakopane er Polens høyestliggende by, og hovedgaten Krupówki ligger på 838 m.o.h. Det er enkelt å reise til byen, da det går flere busser daglig fra Kraków.

En annen ting Zakopane er kjent for en den særpregede og unike Zakopane-arkitekturen, som ble utviklet av Stanisław Witkiewicz på midten av 1800-tallet. Trehusene er veldig spesielt utformet, med bratte tak og innslag av art nouveau. Det er en populær byggestil i området, og de fleste bygger husene sine fortsatt på denne måten.

Allerede nevnte gate, Krupówki, i sentrum av byen er verdt å få med seg. Ikke bare for butikker, gateselgere, restauranter eller barer. Byens gamle kirkegård, Cmentarz Zasłużonych na Pęksowym Brzyzku, der nesten alle gravsteinene er kunstverk laget av tre, stein eller metall. Her er de mest prominente personene fra Zakopane og denne delen av Tatrafjellene gravlagt. Ta gjerne også turen innom trekirken som ligger ved siden av, Zakopanes eldste trekirke fra 1800-tallet. Av muséer verdt å besøke i byen er Tatramuséet, som forteller historien om regionen, samt inneholder mange gjenstander fra stedet. Det finnes naturligvis også et museum til ære for Stanisław Witkiewicz og Zakopane-arkitekturen.

Av spesialiteter fra Zakopane bør man prøve oscypek, en røkt ost av sauemelk. Noen sorter er laget av kumelk. En restaurant hvor det serveres lokale retter, og som bør prøves, er Karczma Przy Młynie, som betyr Vertshuset ved Mølla. Av håndverk anbefales det å kjøpe kierpce (sko av saueskinn), eller gensere, votter, skjerf og luer av ren ull.

Noe som alle som besøker Zakopane bør få med seg er gondolbanen opp til fjelltoppen Kasprowy Wierch, 1.987 m.o.h. Gondolturen i seg er en opplevelse. Har du høydeskrekk kan det være en prøvelse, men utsikten når du når toppen kan ikke beskrives, den må oppleves. På den ene siden av fjellryggen er Polen, på den andre Slovakia. Og når du går på stien, går du faktisk på grensen. Om du heller velger å gå til toppen, så er det også mulig. Bare du følger de merkede stiene. Har du en hel dag til overs, kan du også vandre til Polens høyeste fjell, Rysy, som er 2.499 m.o.h. På slovakisk side ligger toppen på 2.503 m.o.h. Den ligger ikke så veldig langt unna Zakopane, men sjekk med turistkontoret før du legger ut. Det enkleste er å dra til Morskie Oko. Derfra er det ikke vanskelig, med mindre du lider av høydeskrekk. En enklere rute er å gå fra slovakisk side, fra Štrbské pleso, noe lengre å gå, men ikke like bratt. Rysy er for øvrig den høyeste toppen i Tatrafjellene som vanlige turister kan bestige uten å ha med seg autorisert fjellguide.

Erik Drilen (var på workshop og visningstur til Zakopane og Tatrafjellene arrangert av regionen Małopolska i tiden 28. september – 2. oktober 2017)

Hellas’ nest største by, Thessaloniki, er inngangsporten til det nordlige Hellas, også kjent som Makedonia. Denne delen av landet må ikke forveksles med landet som kaller seg Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia. Det er strid om navnet Makedonia, og grekerne mener at landet med samme navn ikke har rett til å bruke navnet, da Makedonia er gresk og makedonerne er greske og ikke slavere som folket i den tidligere jugoslaviske republikken.

Sammenlignet med byene i antikkens Hellas er ikke Thessaloniki, eller Salonica som byen også kalles, noen gammel by. Allikevel er den over 2.300 år gammel, da den ble grunnlagt i år 315 før vår tidsregning av kong Kassandros av Makedonia. Kassandros kone var Thessalonike, Alexander den stores halvsøster, og byen ble oppkalt etter henne. Siden har byen vært en viktig by, både økonomisk, industrielt, kommersielt og politisk. I det romerske riket var den en viktig metropol, og i det bysantinske riket var den delt hovedstad sammen med Konstantinopel (Istanbul). I 1430 ble den en del av det ottomanske riket, og det varte helt til den ble gresk i 1912. Ottomanerne, eller osmanerne, som de også er kjent som, tok imot en stor gruppe jøder rundt år 1500, som hadde flyktet fra Spania. Mange kan sikkert forestille seg at dette var storsinnet gjort av de muslimske osmanerne, men historikere tror at osmanerne kun ville hindre at grekerne skulle bli en dominant gruppe i regionen. I dag er Thessaloniki kjent for sine festivaler, arrangementer og det kulturelle livet generelt.

Både National Geographic Magazine og New York Times har de siste årene rangert Thessaloniki som en av Europas topp turistdestinasjoner. Fra sommeren av begynner SAS å fly direkte fra Oslo til Thessaloniki.

Thessaloniki har mange severdigheter, og de fleste kan du nå til fots i sentrum. Det mest kjente landemerket i byen er det 34 meter høye hvite tårnet ved havnepromenaden. Tårnet ble bygget sent på 1400-tallet, og var opprinnelig et fengsel og rettersted brukt av de tyrkiske osmanerne. Det sies at en jøde ble lovet friheten om han vasket tårnet og malte det hvitt i 1890. Hvitfargen har falmet, men navnet henger fortsatt igjen. I dag er tårnet et museum med bysantinske fresker og ikoner. Du kan også nyte utsikten fra toppen. I parken rett ved det hvite tårnet finner du også en paraplyskulptur, av kunstneren George Zongolopoulos, som trekker mange mennesker og er et populært fotomotiv.

Det beste utsiktspunktet i byen er festningsmuren, eller spesielt Trigoniou-tårnet på hjørnet der den østlige og nordlige veggen møtes. Dette tårnet ble bygd på 1500-tallet, og erstattet trolig et eldre tårn. Bymuren skulle beskytte byen bl.a. mot tyrkerne. Muren har etter hvert blitt en naturlig del av byen, og man ser i dag at mange hus er blitt bygget opp mot muren. Få også med deg gamlebyen, Ano Poli, når du er i området.

Dimitrioskirken er den mest imponerende av alle kirkene i Thessaloniki. Denne bysantinske kirken ble bygget mellom år 629 og 634 på graven til St. Dimitrios. Man kan også besøke krypten under kirken, der Dimitrios ble holdt fanget og drept for sin kristne tro. Dimitrioskirken er Thessalonikis største kirke og er oppført på UNESCOs verdensarvliste.

Det finnes mange kirker i Thessaloniki, og nevnes kan også Agia Sofia, bygget på midten av 600-tallet på ruinene av en basilika fra 400-tallet. Agia Sofia er en kopi av Hagia Sophia i Istanbul og er en av de viktigste kirkene i den ortodokse kristne verden. Fra 1523, under osmanernes styre, ble kirken omgjort til moske, men i 1912, da Thessaloniki igjen ble en del av det kristne Hellas, ble bygget igjen kirke.

En annen kirke verdt å nevne er Rotunda, eller St. Georg-rotunden som den egentlig heter. Den ble bygget på oppdrag av Galerius i år 306 i vår tidsregning, opprinnelig som et tempel til Zeus eller Kaveiros, eller som et mausoleum. Også rotunden var moské under osmanernes styre, men er også blitt kirke igjen. Veggene i bygningen er hele seks meter tykke, og har overlevd alle jordskjelv gjennom de 1700 årene den har stått der. Kirken regnes som en av verdens eldste kirker, og definitivt den eldste i Thessaloniki. Naturligvis står den også på UNESCOs verdensarvliste.

Bare 125 meter fra Rotunda, står et annet monument som er et av Thessalonikis landemerker, Galeriusbuen, også kjent som Kamara. Det ble bygget i tiden 295-305 etter vår tidsregning, som et monument over Galerius seier over perserne.

Enda eldre er byens romerske forum. Arkeologer har gravd ut et helt kvartal med ruiner fra romertiden. Man antar at forumet er fra det første eller andre århundre i vår tidsregning. Et romersk bad her skal være fra det første århundret før vår tidsregning.

Hovedtorget i Thessaloniki er Aristotelous torg, som ligger rett ved vannkanten og havnen. Torget er et av de største og mest imponerende i hele Hellas og er nesten synonymt med byen Thessaloniki. Her ser du rett ut mot Egeerhavet og Mount Olympus, det høyeste fjellet i Hellas, i horisonten. Her finner du også trivelige gatekaféer og restauranter, og er stedet der folk møtes.

 

Modiano-markedet må du også få med deg når du først er i Thessaloniki. Markedet, som ble bygget av arkitekten E. Modiano i 1922, er tre arkader med glasstak, og inneholder 140 matbutikker. Her vil du finne mange lokale produkter, og restaurantene i området er også svært populære.

Om man planlegger en lengre badeferie i området, så finnes det ingen strender i selve byen. Man må reise med buss eller taxi en halvtimes tid utenfor byen, men om man heller ønsker å bo på en ferieresort, kan byen også fint kombineres med f.eks. badeferie på Halkidiki-halvøya. Eller man kan velge å reise rundt i Epirus eller Makedonia.

Erik Drilen (besøkte Thessaloniki 9-12. november gjennom workshop og reiselivsmessen Philoxenia 2017)

De fleste nordmenn har besøkt greske øyer som Kreta, Rhodos, Korfu osv. En del har sikkert også vært i Athen. Etter å ha besøkt de greske feriedestinasjonene, er det vanskelig å forestille seg at man fortsatt er i Hellas når man besøker provinsen Epirus. Epirus er dominert av fjell, noen av de er høyere enn de høyeste fjellene i Norge. På vinterstid er det ikke uvanlig at de er dekket av snø.

Epirus ligger i det nordvestre hjørnet av Hellas, på grensen til Albania. Kjører man fra Thessaloniki er sannsynligvis Metsovo den første landsbyen man kommer til. Kommer man derimot med ferge fra Korfu eller Italia, er det Igoumenitsa man besøker først.

Provinsen er langtfra den mest besøkte i Hellas, til tross for de mange severdighetene. Pindosfjellene danner en rygg mot gresk Makedonia og Thessalia, og fjellkjeden sammen med vindene fra det joniske hav gjør at det regner mer i Epirus enn i det øvrige Hellas. Dessverre finnes det lite med dyrkbar jord i provinsen, som gjør at mulighetene for å drive jordbruk her er dårligere enn i Hellas for øvrig. Det blir dyrket tobakk rundt Ioánnina, samt at det er noe fiske og melkeproduksjon, men ellers må mat stort sett importeres fra andre provinser. I tillegg til at det heller ikke finnes mye industri her, har Epirus siden 1800-tallet vært preget av avfolking. Men dermed ikke sagt at Epirus ikke er verdt å besøke.

Metsovo

Den lille byen Metsovo ligger i fjellsidene av Pindosfjellet i Ioánnina fylke, snaut to og en halv times kjøretur fra Thessaloniki. I dag en veletablert turistdestinasjon, kjent for sine spesielle tradisjoner innen musikk og dans, ikke minst sanger på språket vlach. Videre er de kjent for steinhusene og lokale tradisjonelle produkter som vin, ost, treskjæringskunst og tekstilhåndverk. Av severdigheter i landsbyen kan nevnes Averoff Art Gallery, som er et lokalt kunstmuseum, med malerier og skulpturer av kjente greske kunstnere fra det 19. og 20. århundre. Videre er Katogi Averoff vingård verdt et besøk. Valia-Kalda skogen, som ligger rundt byen, er en del av Nordpindos nasjonalpark, kjent for sine høye rette trær og sitt mikroklima, atmosfærisk lite område med annet klima enn resten av regionen. Området anses å være et av de mest bemerkelsesverdige områdene i Europa når det gjelder naturrikdommer, og er med på en liste over de tolv mest miljøfølsomme områdene i verden. Området gir også ly til mange bjørner, faktisk til den største brunbjørnstammen i Europa, samt andre arter av sjeldne pattedyr og fugler. Det finnes et informasjonssenter til nasjonalparken i Metsovo. Området er også kjent for sine tre skisentre i Anilio, Profitis Ilias og Karakoli, der du bl.a. kan stå på ski og snowboard i moderne fasiliteter, noe vi nordmenn først og fremst ikke forestiller oss når vi tenker på Hellas. Metsovo har også en splitter ny skøytebane. På merkede stier kan du sykle, ri eller gå fjellturer.

Igoumenitsa

Til Igoumenitsa, hovedstaden i Thesprotia fylke, kan man komme med ferge fra den greske øya og turistdestinasjonen Korfu (Kerkira), eller fra Italia (Bari eller Brindisi). Kommer man med fly er det enklest for nordmenn å fly til Korfu, og ta ferge over til Igoumenitsa. Ellers kan man fly til Thessaloniki, men det er drøyt tre timer å kjøre gjennom fjellene til byen. Alternativt via Athen til Ioánnina. Foruten å være en viktig internasjonal havn og innfartsport til kysten og fjellene i Epirus, er den lille byen kjent for sitt asurblå, krystallklare vann og fine strender. Langs hovedpromenaden ligger små tavernaer som serverer fersk fisk og sjømat. Det arkeologiske muséet i Igoumenitsa er verdt et besøk.

Paramythia

Paramythia er en liten landsby med bare et par tusen mennesker, ikke langt fra Igoumenitsa. De viktigste severdighetene her er Kouliatårnet og ruinene etter slottet Agios Donatos, også kjent som Paramythiaslottet.

Parga

Parga er det travleste feriestedet i hele Epirus, og kanskje har du allerede vært her? Når man går gjennom de trange, brosteinsbelagte pittoreske gatene, så oppdager man også små bygninger med skiltet til turoperatører som Apollo og Tui på veggene. Påvirket av venetianerne, britene, franskmennene og tyrkerne, men allikevel har byen beholdt sin greske sjarm. Parga er bygget rundt foten av det venetianske slottet i den venetianske olivenlunden, påvirket av den joniske arkitekturen fra øyene utenfor, som Korfu og Paxos, og har atmosfæren til en hvilken som helst gresk øy. Her er det blomster og frukttrær, en bukt med krystallklart asurblått vann, og en liten øy midt i bukta med en sjarmerende liten hvit kirke. Butikker, nattklubber, barer og tavernaer gir den lille byen akkurat den lille kosmopolitiske luften den trenger. Tusenvis av turister fra hele Europa kommer hit hvert år. Stedet er perfekt for dykking og vannsport, eller til å utforske sjøgrotter.

Mesopótamo, kort vei utenfor Parga, er stedet for hvor antikkens dødens orakel holdt til, på Necromanteio ved Akheron. Her, ifølge gamle tradisjoner, samt beskrevet i Homers epos Odyséen, lå porten som førte til Hades’ rike, underverdenen, der de døde reiste.

Preveza

Preveza er paradiset for den som elsker sjømat. Esplanaden som skiller gamlebyen fra Ambrakiagulfen, har fiskerestauranter på rekke og rad. Neoklassisk stil dominerer bygningene langs promenaden i sentrum, med fargerike fasader. Av severdigheter i byen kan nevnes Seitan Bazaar, det arkeologiske muséet, Agios Haralamboskirken, samt klokketårnet med sitt solur. I byen finner du også ruinene av et bysantisk borg. Mer imponerende er utvilsomt de store utgravingene av den romerske byen Nikopolis, som ligger like nord for Preveza, med den lange bymuren langs hovedveien, samt det store amfiteateret. Nikopolis ble grunnlagt i år 29 før vår tidsregning, av Octavius, senere keiser Augustus, for å markere seieren over keiser Marcus Antonius og dronning Kleopatra i slaget ved Actium, i dag Aktio, like i nærheten. Nikopolis, som betyr seierens by, var hovedstaden i den romerske provinsen Epirus Vetus.

Arta

Arta er hovedstaden i Artaion kommune. Byen er først og fremst kjent for broen over elva Arakhthos. Her kan du ellers besøke ruinene av det gamle Ambrakia og beundre skattene i det arkeologiske muséet. Bysantisk historie gjennomsyrer byen, og du kan vandre gjennom de trange sentrumsgatene forbi gamle kirker og bygninger som bringer historien tilbake til livet. Den bysantiske kirken Panagia Parigoritria er i dag museum, som også er verdt et besøk. Få med deg Ambrakiabukta med våtmarkene, som har et rikt biologisk mangfold. Dette er et yndet sted for ornitologer. Her finnes pelikaner, og trekkfugler som isfugl, skarv, hegre og flamingoer. Hele 280 fuglearter skal ha blitt registrert her. I tillegg til det rike fuglelivet finnes det også skilpadder, delfiner og vannbøfler i vannet. Man fisker også reker i bukta. Den lille øya Koronisia ligger midt i bukta utenfor Arta.

Et viktig arkeologisk utgravingssted er Dodona, på veien fra Arta til Ioánnina, 22 km sørvest for Ioánnina. Etter oraklet Delfi er Dodona det mest berømte av alle orakler. Her finnes ett av de største og best bevarte amfiteatre i området, samt ruiner av templer til ære for Zeus, Dione, Afrodite og Herakles. Her har også arkeologene funnet beinrester etter løver og villsvin, som gladiatorene hadde kjempet mot.

Ioánnina

Ioánnina er provinshovedstad, og den største byen i Epirus, med sine drøyt hundretusen innbyggere. Byen er det viktigste økonomiske og kulturelle senteret i hele det nordvestlige Hellas. Byen er omgitt av fjell på alle kanter, hvorav hele fire av toppene er høyere enn Galdhøpiggen, Norges høyeste fjell. Det høyeste, Smolikas, er 2637 m.o.h. Gamlebyen og slottet er påvirket av folket som har bodd der opp gjennom tidene, og bysantiske, muslimske og jødiske elementer eksisterer side om side. Vandre gjennom de brosteinsbelagte gatene, og beundre de tradisjonelle bygningene, som Aslan-moskéen (i dag kommunalt museum), området Its-Kale med det bysantiske muséet, der Fethiye-moskéen og Ali Pashas grav er plassert. Besøk det arkeologiske muséet, klokketårnet og det kommunale galleriet. Byen er kjent for sine sølvsmeder med århundrer av håndverkstradisjoner, og naturlig nok har de et sølvsmedmuseum som er verdt å få med seg. I sølvsmedbutikkene i byen er det mulig å gjøre gode kjøp.

Ioánnina ligger ved Pamvotissjøen. Langs innsjøen finnes tavernaer på rekke og rad, og det anbefales å prøve lokal mat der. Innsjøen er perfekt for padling og vannski, eller man sykle langs veiene som går rundt innsjøen. En ting man bør få med seg i Ioánnina er en båttur ut til den vakre øya på innsjøen. Her var det i sin tid en egen klosterstat. Få med deg Philanthropinonklosteret med sine freskomalerier av gamle filosofer, som er unike i Hellas, samt det pre-revolusjonære muséet, nær stedet der Ali Pasha, en ottomansk albansk kommandant, ble drept.

I landsbyen Bizani, rett utenfor Ioánnina, kan du beundre voksmuseet til Pavlos Vrellis, som forteller den greske historien, det eneste av sitt slag i Hellas. (Bildene gjengitt med tillatelse fra muséet.)

Erik Drilen (var på visningstur i Epirus 12. – 16. november 2017)

SPA-ferie og julemarked er to ting stadig flere ønsker å få med seg. Baltikum har de siste årene seilt opp som en av favorittene, da det er veldig billig for oss nordmenn der. Ja, noen vil faktisk bruke uttrykket «latterlig billig». Da jeg fikk én times full body-massasje på SPA Vilnius Hotel i Druskininkai i Litauen, måtte jeg faktisk spørre om prisen var rett. Altså, jeg hadde én times massasje, og ikke en halv time. Med varme oljer. 32 euro. Prisen stemte. Latterlig billig. Og jeg var som et helt nytt menneske etterpå. Tar man flere behandlinger over flere dager, tar det ikke lang tid før både reise og opphold er spart inn sammenlignet med tilsvarende behandlinger hjemme. Latvia og Litauen er faktisk også de to billigste landene i Europa å overnatte på hotell i.

Reiser man i desember, kan man også få med seg julemarkedene i Vilnius. Hovedjulemarkedet på Cathedral Square åpner 1. desember, og er faktisk åpent helt til 7. januar. Her kan man smake og kjøpe litauiske spesialiteter, som f.eks. šakotis, eller spettkake på norsk (spør en svenske, han vet hva det er) med julegløgg til. Her vil du også finne keramikk og andre håndverk. Noe alle litauere gleder seg til hvert år, er hvordan juletreet vil se ut i år. Det er nemlig et skue.

Er du ute etter julegaver, så finnes det flere julemarkeder i byen. På Rådhusplassen finnes det «iglooer» der det selges dyrere varer, som glass og krystall, klær osv.

Markeder finnes det også flere steder i byen. Et som virkelig er verdt et besøk om du er ute etter billige klær, sko, spekemat, frukt, bakevarer, eller nær sagt alt mulig du kan tenke deg, er Halės marked nær Gates of Dawn. Når du først er der, hvorfor ikke prøve ost- og vinsmaking i Roots eller spise lunsj i Halės Deli «Gegio Stalui»? Det skal visstnok være in-stedet for litauere for tiden.

Og om ikke det er nok, finnes det mange butikker både i gamlebyen, og ellers i Vilnius, og glem ikke kjøpesentrene Panorama, Ozas og Akropolis. Det burde være muligheter å gjøre unna hele julehandelen her.

Kempinski Cathedral Square Hotel i Vilnius

Femstjernershotellet Kempinski Cathedral Square Hotel er sannsynligvis det dyreste hotellet du kan bo på i Vilnius, kanskje også i hele Litauen. Men er det dyrt for en nordmann? Du betaler ikke mer enn du betaler for et godt trestjerners hotell i f.eks. Amsterdam eller London. Det har byens beste beliggenhet, med utsikt mot katedralen og julemarkedet, og rett ved presidentpalasset. Og skal man klage på prisen når kaviar og champagne er inkludert i frokosten? Her er gamlebyen rett utenfor døren, og her kan du slappe av i et av Vilnius’ beste SPA. Her kan du spise på en av byens beste restauranter. Hotellet har også egen vinbar.

IDW Esperanza Resort

Femstjernersresorten Esperanza Resort er stedet du bør reise til om du ønsker deg vekk fra alt mas og stress. Et stykke utenfor Vilnius, ikke langt fra Trakai, på et øde sted i naturen, men masse aktiviteter, turløyper, og selvsagt et stort SPA. Her må du ha forhåndsreservasjon, selv på restauranten, for ellers vil de ikke ta imot deg. Luksuriøst og økovennlig, der det ligger ved et vann der man kan bade om sommeren. Passer utmerket for hele familien, både sommer som vinter. Her er det også lagt til rette for firmaer som ønsker konferanser, møter og events. Vinkjelleren er et imponerende syn. De tilbyr transfer fra flyplassen i Vilnius til hotellet. Hotellet er medlem av kjeden Small Luxury Hotels of the World.

Vytautas Mineral SPA Hotel i Birštonas

Birštonas er en liten by med bare et par tusen mennesker tre mil syd for Kaunas. Stedet er kjent for sine mineralvannkilder og sanatorier, og gjør stedet ettertraktet som SPA-resort og for balneologisk behandling. Stedet har vært kjent for mineralvannet i hvert fall siden 1300-tallet, og var et populært sted allerede i middelalderen. I dag trekker stedet mennesker fra hele Europa som ønsker behandling. Et av de mest populære hotellene på stedet er Vytautas Mineral SPA Hotel, et hotell med stort svømmebasseng, jacuzzi, flere saunaer og saltrom, samt SPA med alle muligheter for full behandling. Mineralbadet er rikt på magnesium, kalsium og natrium, som er helsebringende. Hotellet har også eget bibliotek. Luksuriøst hotell med priser fra 39,50 euro pr natt pr person, og da er frokost og SPA (unntatt behandlinger) inkludert.

Druskininkai

Helt nede ved grensen til Hviterussland, og heller ikke langt fra Polen, ligger byen Druskininkai, en by med snaue 15.000 innbyggere, også kjent for sine SPA og behandlingssenter. Her er det også nok å finne på for hele familien, da det finnes både vannpark og innendørs skisenter, et av Europas største, Snow Arena, som er åpent hele året. For barna finnes det mange aktiviteter og til og med en iskrembar. For de voksne eget after ski-område, med alle rettigheter. Til Snow Arena kommer man seg enkelt fra sentrum av Druskininkai med taubane, så man trenger ikke tenke på å kjøre etterpå.

Rett utenfor Druskininkai ligger restauranten Romnesa, der man ikke bare kan spise nasjonalkaken šakotis, men også lære å lage den, samt besøke restaurantens šakotismuseum, som også viser šakotis fra flere land i Europa, samt det nærmeste vi har i Norge, kransekake/tårnkake.

Grand SPA Lietuva i Druskininkai

Ikke la deg lure av hotellets fasade, som utenfra kan minne om gamle boligblokker fra sovjettiden. Innenfor finner man et fullverdig hotell, med tre avdelinger, en med tre stjerner, en med fire stjerner og en med fem stjerners standard. Spaet har en wow-faktor, som jeg er sikker på at også barna vil like. SPAet har dampbad, infrarødt bad, sauna, hammam, russisk sauna, kaldt rom, et stort svømmebasseng og bølgepool, fossefall, vannsklie og jacuzzi. Også her er det mineralvann, rikt på magnesium, kalsium og natrium, som gjelder. Vannet har også beriket jordsmonnet, så her tilbys også gjørmebad i motsetning til de fleste andre steder i Baltikum. Behandlingssenteret er et av de nyeste og mest moderne, ikke bare i Litauen, men i alle de baltiske statene.

SPA Vilnius Hotel i Druskininkai

Firestjernershotellet SPA Vilnius Hotel ligger sentralt i Druskininkai. Manges favoritt ifølge Tripadvisor, og SPAet bruker ESPA-produkter under behandlingene, samt på badet i hotellrommene. Som ellers i dette distriktet er det mineralvann som gjelder, og hotellet har basseng, jacuzzi, sauna, saltrom, samt behandlingsrom i to etasjer. De tilbyr gjørmebad, kinesiterapi og vertikalbad. Hotellet er ikke like barnevennlig som Grand SPA Lietuva, og behandlingsområdet tillater kun barn over 12 år.

Om du ønsker å lese mer om Vilnius og Litauen har jeg tidligere skrevet om Vilnius, Trakai og Kaunas her og om Republikken Užupis i Vilnius her.

Noen av bildene er lånt fra Snow Arena og hotellene, og er gjengitt med tillatelse fra disse.

Erik Drilen (på studietur med West Express 5.-8. desember 2017)

Det finnes en rekke utbryterrepublikker rundt omkring i verden, som f.eks. Sør-Ossetia og Abkhasia i Georgia, eller Transnistria i Moldova, som jeg har skrevet om her. Disse står gjerne hardt på sine krav, og er villige til å krige for sine grenser og rettigheter. De har til felles at de ikke er internasjonalt anerkjente. Andre steder finnes mikronasjoner som også mangler en slik anerkjennelse, som f.eks. Sealand på en plattform i Den engelske kanal mellom England og Nederland. De selger statustitler som lorder, baroner og baronesser, egne frimerker og mynter, statsborgerbevis og pass. Hva man skal kalle Republikken Užupis er jeg ikke sikker på, men de er i hvert fall langt mindre seriøse enn de andre nevnte, og det byr ikke på noen problemer å besøke republikken.

Užupis er en del av gamlebyen i Vilnius, Litauen. Navnet betyr «på den andre siden av elven», og ligger da selvfølgelig på den andre siden av elven Vilnia, som skiller Užupis fra resten av gamlebyen til Vilnius. På den tiden da den første broen over elven ble bygget, bodde det stort sett jøder der. Under Holocaust utvandret de fleste jødene, og under sovjettiden ble Bernardine gravlund, en av de eldste gravlundene i Litauen, ødelagt. Hjemløse og prostituerte flyttet inn i de husene som stod igjen, og inntil Litauen erklærte seg uavhengig i 1990, var Užupis ett av de farligste områdene i byen å bevege seg i. I dag er bydelen et populært tilholdssted for kunstnere og bohemer. Bydelen sammenlignes ofte med Montmartre i Paris eller Christiania i København, og det er mange kunstgallerier, kunstnerverksteder og kaféer der. Og ikke minst street art. For mange har Užupis blitt favorittstedet å besøke i Vilnius. Užupis står i dag på UNESCOs verdensarvliste.

I 1997 erklærte Užupis seg som selvstendig republikk, med eget flagg, valuta, president, grunnlov, nasjonalsang og en hær som teller 12 mann. De feirer sin uavhengighetsdag den 1. april hvert år. Grunnloven, som står på en murvegg på flere språk, deriblant norsk, i Paupio-gaten, har mange fellestrekk med vår egen Kardemommelov. I grunnloven står det bl.a. at alle har rett til å være enestående, alle har rett til ikke å være viktige eller å forbli ukjent, alle har rett til å elske noen og ta vare på en katt, alle har rett til å ha en hund inntil en av dem dør, alle hunder har rett til å være hund, alle har rett til å være lykkelig eller ulykkelig, alle har rett til å tie, alle har rett til sin tro, men ingen har rett til å utøve vold.

Et av de viktigste monumentene i Užupis er statuen av en engel som blåser i trompet på torget. Den symboliserer den kunstneriske friheten, og Uzupis kalles «Englenes Republikk» på grunn av monumentet. Skulptøren Romas Vilčiauskas, som er mannen bak engelen, har også laget «Užupis’ havfrue».

Ett av initiativene som har kommet fra befolkningen i Užupis er Frank Zappa-minnesmerket i Vilnius. Hvorfor det ble bestemt å reise et minnesmerke for komponisten, gitaristen og sangeren Frank Zappa er det få eller ingen som vet sikkert. Zappa har aldri vært i Vilnius eller Litauen, og ikke var han spesielt populær i landet heller. Han hadde heller ingen aner derfra. Sannsynligvis var det fordi Frank Zappa var bannlyst i Sovjetunionen. Vilnius hadde få år tidligere fått sin frihet fra Sovjetunionen, og det var i en tid da Leninstatuer ble revet, og monumenter for fred ble reist. Frank Zappa ble et symbol for fred. Monumentet står for øvrig ikke i Užupis, men rett ved gaten K. Kalinausko.

Et annet monument som er verdt å merke seg i Vilnius er det såkalte påskeeggmonumentet (Margutis), laget av kunstneren Lijana Turskytė i 2003. Egget, som veier 300 kg, stod på stedet der Užupis’ engel står nå, men er nå flyttet til plassen der gatene Pylimo og Šv. Stepono møtes i Vilnius gamleby, for å symbolisere gjenreisingen og restaureringen av denne bydelen. Det sies også at dette egget skal stå der det en gang i fremtiden vil komme et nytt monument, for å vise at her skal det fødes et monument. Med andre ord er det ikke sikkert at egget vil stå der det gjør nå om noen år.

Erik Drilen (gikk gjennom Užupis og gamlebyen av Vilnius på studietur med West Express 8. desember 2017)

Turismen er på vei oppover igjen i Ukraina etter Russlands invasjon av Krimhalvøya og grenseurolighetene øst i landet. Første kvelden i Kiev ble vi invitert av og hadde et møte sammen med Norsk-Ukrainsk Handelskammer og den norske ambassaden. De kunne forsikre oss om at generelt er det tryggere å reise i Ukraina enn mange andre steder i Europa, så lenge man holder seg borte fra Krim, samt fylkene Donetsk og Luhansk helt øst i Ukraina. Dette er også det offisielle reiserådet fra det norske UD. Europeiske flyselskaper har igjen begynt å fly østover, og til våren kommer en ny rute mellom Oslo og Kiev.

Kiev

Hovedstaden i Ukraina heter Kiev, eller Kyiv, som det heter på ukrainsk. Min personlige mening er at Kiev er en av Europas vakreste byer, og jeg har hørt flere si det samme. En by som fortjener mange flere turister.

Kiev ble grunnlagt i 482 e.Kr. og er en av Øst-Europas eldste byer. Av de største severdighetene i byen kan nevnes den 1,3 km lange Khreshchatyk Street, som er hovedgata i sentrum av Kiev. Her finnes historiske bygninger, monumenter, fontener, hoteller, kaféer og restauranter, samt shoppingmuligheter i massevis. Når det gjelder shopping, få med deg det underjordiske kjøpesenteret øverst i gata, Bessarabs’ka Square. Gå heller ikke glipp av Bessarabsky Market med lokale spesialiteter. Langs Khreshchatyk finnes også rådhuset, samt Maidan, uavhengighetsplassen med frihetsmonumentet og monumentet med byens grunnleggere, og hovedpostkontorbygningen. Og det store kjøpesenteret TsUM må vel også nevnes. Det store Hotel Ukraine fra sovjettiden, ruver med utsikt over uavhengighetsplassen.

Om du er sulten og får lyst på lunsj, så kan jeg anbefale restauranten Ostannya Barykada, eller Last Barricade, som den er nevnt som i de fleste turistbrosjyrene. Denne restauranten er en severdighet i seg selv. Den er både restaurant og museum, viet til ukrainsk kultur og de tre revolusjonene. Utfordringen er å finne den. Den ligger rett ved Lyadsky-porten, like ved de musikalske fontenene. I Globus shopping mall går du til heisen. I den er det en knapp der det står OB. Du velger denne. Du kommer til en hemmelig etasje. Når du går ut vil du se store vinduer til kjøpesenteret og en kaffebutikk, ingenting mer. Men ikke stopp her. Ved enden av kaffebutikken vil du se en vegg med en QR-kode. Scann koden, og du vil få et passord på ukrainsk: «Boritesya-poborete!» (Kjemp, og du vil vinne!) Si dette passordet til resepsjonisten, og du vil bli ledet videre til en vegg med flere titalls metallhender. Nå gjelder det å finne hånden som åpner den hemmelige døren. Når du finner døren, kommer du inn i en fancy restaurant som serverer ukrainske retter, og kun av lokale råvarer. Vel verdt et besøk.

 

En annen viktig severdighet er Andriyivsky Descent. Den formidable St Andrewskirken på toppen er ett av kjennemerkene fra Kiev. Følger man gaten nedover selges det håndlagede suvenirer, som vyshyvanka (broderte skjorter), malte påskeegg (pysanka), ukrainske matryoshka-dukker, håndbroderte duker, keramikk og malerier av lokale kunstnere. Ellers er det mange små kunstgallerier, kaféer og restauranter å finne i denne gaten, som ligger i en bratt bakke. Det kan være greit å ha gode sko når man går her.

St Michael’s Golden-Domed Monastery er også ett av de fantastiske byggverkene som ruver over Kiev. De forgylte løkkuplene er synlige fra et hvilket som helst utsiktspunkt i byen. I andre enden av gata kommer man først til Bohdan Khmelnytsky-monumentet, og deretter den minst like imponerende St Sophia’s Cathedral. Dette fantastiske byggverket fra det 11. århundret, med tretten forgylte løkkupler, er på UNESCOs verdensarvliste. Av andre byggverk i sentrum man bør få med seg er Zoloti Vorota (Golden Gate), som var hovedporten i den gamle bymuren for snart tusen år siden. Inne i bygningen er det i dag museum. Og glem heller ikke National Taras Shevchenko University eller National Opera House of Ukraine når du allikevel er i området. Eller alle parkene i byen.

Ett sted i Kiev der man kan bruke mange timer, eller en hel dag, for den saks skyld, er byens største og utvilsomt mest imponerende severdighet: Lavra. Dette klosteret fra det 11. århundret er ett av de eldste ortodokse kristne kloster i hele Ukraina, og som i tillegg til å stå på listen over Ukrainas syv underverker, også er på UNESCOs verdensarvliste. Stedet må bare oppleves. Bare hundre meter unna ligger også Ukrainian Genocide Holodomor Memorial Museum, et museum og monument viet de mange millioner ukrainske ofrene fra hungersnøden og folkemordet Holodomor i 1932-33, utført av Sovjetunionen. Dette stedet er også ett av de beste utsiktspunktene over byen.

Lviv

Noe av det første man merker seg i byen Lviv, en by med rundt 750.000 innbyggere, og som ligger nesten på grensen til Polen, er det unike restaurant- og utelivet. Noen av restaurantene skiller seg ut på en måte som du sannsynligvis ikke finner noen andre steder i verden. Men selv om restaurant- og utelivet i Lviv er verdt reisen alene, så er det selvsagt mye å se ellers i byen også.

Lviv ble grunnlagt i 1256, og har mange historiske bygninger helt tilbake fra middelalderen. Den har vært under både polsk, østerriksk, sovjetrussisk og ukrainsk herredømme. Tyskere og jøder har også bodd her gjennom århundrene og vært med på å gi byen inspirasjon. Byen ble i liten grad bombet under annen verdenskrig, og slapp billig unna Stalins forfølgelser i etterkrigsårene. Derfor finnes rundt halvparten av alle kulturminnene i Ukraina i Lviv. Byen har også en vakker arkitektur. I 1998 kom Lvivs gamleby på UNESCOs verdensarvliste. For den som liker å utforske nye steder er Lviv en veldig interessant by å besøke, da det etter vår standard fortsatt er veldig billig her, og stedet har en virkelig autentisk følelse, i motsetning til steder som Krakow eller Praha, som er oversvømt med turister. Byen er også en stor universitetsby, noe som påvirker det store kulturelle tilbudet.

Men tilbake til restaurantene. Til tross for et veldig stort tilbud av restauranter og utesteder i Lviv, er noen så populære at man må regne med lang kø. Derfor kan det være en absolutt fordel å bestille bord på forhånd, det vil si, der man kan. De fleste utestedene og restaurantene ligger rundt eller i gangavstand fra markedsplassen Rynok Square.

De som ønsker det kan delta på en kulinarisk reise, en såkalt gourmet-tur, gjennom Lviv. Det er en opplevelse verdt turen alene. Et eksempel på restaurantbesøk på en slik tur er «At the Golden Rose», en jødisk restaurant i jødekvartalet, nær ruinene av Golden Rose-synagogen. Der vil du legge merke til det gammeldagse interiøret og de gamle gjenstandene. Her kan du starte med en forrett, og kanskje et lite glass hjemmelaget brennevin. I menyen finnes ingen priser, og hva du ender opp med å betale kommer an på dine pruteferdigheter.

Like ved ligger Ribs Restaurant «Arsenal», som ligger i byens tidligere våpenhus innenfor de gamle bymurene, et bygg som også huser byens våpenmuseum. Denne restauranten er Lvivs mest populære barbecuerestaurant, og har i år blitt nominert til pris som Ukrainas beste kjøttrestaurant av SALT National Restaurant Award. Selve restauranten ligger i en middelalderhall med rustninger og med sverd, spyd og andre middelaldervåpen på veggene. Her er det ikke tillatt med bestikk, og maten spises med fingrene. Men på Arsenal må du regne med kø. Det sies at man må regne med ventetid på opptil to timer for å komme inn, og de tar ikke imot forhåndsreservasjoner, men de som har vært der sier at det absolutt er verdt det.

Nå begynner kvelden å bli interessant. Neste stoppested ligger ved Rynok Square, og heter Kryjivka. Dette er, etter sigende, Europas mest besøkte restaurant med én million besøkende hvert år. Dette er det siste gjemmestedet for ukrainernes opprørshær fra andre verdenskrig. Restaurantens motto er «The Fight Continues», kampen fortsetter. For å forstå konseptet med denne restauranten er det greit å ha satt seg litt inn i historien. Den ukrainske opprørshæren kjempet både mot tyske nazistyrker og russerne under den andre verdenskrigen. De pleide å gjemme seg i underjordiske bunkere, og brukte koder for å gjenkjenne hverandre, som f.eks. «Slava Ukraini», som betyr «heder til Ukraina». Den andre parten skulle da svare «Heroyam Slava», «heder til heltene». Restauranten Kryjivka ligger også i en undergrunnsbunker midt i sentrum av Lviv. Om du ikke vet hvor den ligger, så klarer du heller ikke å finne den. Du går inn i en helt alminnelig bygning, som slettes ikke minner om noen restaurant. Her må du også regne med kø for å komme inn. Når du først har kommet til døren vil du bli møtt av en vakt i uniform som sier «Slava Ukraini», og du må svare «Heroyam Slava». Vakten vil da spørre om du har noen «moskaler» (russere) med deg, og du må da svare nei («ni» på ukrainsk). Deretter vil den store tredøren bli åpnet, og du slipper inn, og en vakt vil gi deg et velkomstshotglass med honningvodka. Dermed kan du nyte maten og drinkene der inne, servert av servitører i militæruniformer. Ved inngangen bør du for all del ikke snakke russisk. Da kan det hende at de kaster deg i glattcelle i stedet. Ikke la deg affektere av at servitørene og bartenderene virker seriøse og skremmende, og avfyrer løsskudd i ny og ne. Det er restaurantens image.

Neste besøk er ikke mindre spesielt. Den er kjent som «The Most Expensive Galician Restaurant», og ligger i andre etasje i samme bygg som Kryjivka. Hos mange er den også kjent som «the Masonic Restaurant», pga sitt frimurertema. Også her må du banke på en dør, som ser ut som du inviterer deg selv inn i en privat bolig. En eldre mann åpner døra, og du blir bedt om å synge en sang. Han ønsker deg velkommen og slipper deg inn i noe som ser ut som kjøkkenet i en helt vanlig leilighet fra sovjettiden. Potetene står på kjøkkenbenken. Du virker kanskje forvirret, og er det her vi skal spise? Så blir du vist videre inn i det som er selve restauranten. Her er alt dekorert i frimurerstil, veggene, bildene, piano, og til og med en bil. Ikke la deg skremme av prisene i menyen. Selv om restauranten kalles den dyreste galisiske restauranten (området som dekker det tidligere Galicia i Ukraina og Polen, den har ingenting med Galicia i Spania å gjøre), så er menyprisene en del av restaurantens konsept og image. Så snart servitøren kommer til ditt bord, vil han gi deg et kort med 90 prosent rabatt. Med andre ord, du kan stryke den siste nullen fra menyen. Og husk, om du må på do eller ikke, besøk restaurantens toalett. Den er en trone.

Om du tror du har sett alt, så er det bare å forberede seg på neste overraskelse. Leopold von Sacher-Masoch, den kjente erotiske forfatteren, ble født i Lviv. Man behøver ikke si stort mer, selvfølgelig finnes det en kafeteria over temaet: Masoch Cafe, Lvivs mest kinky spisested. Veggene er erotisk dekorerte, og de lærkledde servitørene går med pisk, og du hører det smeller rundt ørene på deg. Om du vil kan du også bli bundet, få bind for øyene, og bli pisket. Alt på gøy selvsagt. Alt er frivillig.

Kvelden avsluttes på Beer Theatre «Pravda». Om du ikke har kommet i stemning til nå, så er du i hvert fall garantert at det blir liv nå. Her kan det også være på sin plass å ha reservert bord på forhånd, selv om dette er en stor restaurant i flere etasjer. Bestill gjerne i samme etasje som husorkesteret. Her er det god mat, høy stemning og godt øl. Mye øl. Under bandets trommesolo blir det delt ut tomme plastflasker til alle, og du kan tromme med disse på bordene sammen med trommeslageren. Restauranten har eget mikrobryggeri, og til og med suvenirbutikk, hvor du kan kjøpe med deg øl og suvenirer før du drar tilbake til hotellet.

Og har du ikke fått nok etter én kveld? Da kan jeg berolige med at det finnes drøssevis av andre konseptrestauranter også, middelalderrestauranten «Meat and Justice», restauranten «Gas Lamp» hvor du blir geleidet til bordet av en vert med lanterne, eller en sjokoladerestaurant, der du kan lage din egen sjokolade. Eller hva med å besøke en kaffegruve? Eller restauranten «Livyj Bereg», hvor du blir servert av teaterfolk og skuespillere? Kanskje er det Dracula som serverer deg, eller Askepott? Restauranten «House of Legends»? Jeg sier ikke mer, la deg begeistre over alt som finnes av uteliv i Lviv. Du vil ikke angre. Og om du foretrekker en stille restaurant med bord for to, så finnes det flere av de også.

Du kan fly til Lviv med bl.a. Lufthansa via Tyskland, med Austrian Airlines via Wien eller med LOT via Warszawa, eller du kan ta tog fra Kraków eller Kiev. Inntil det kommer en direkteavgang med fly fra Norge. Det er flere som skulle ønske seg det.

Bukovel

Mens nordmenn flest reiser til dyre vintersportssteder i Tyskland, Østerrike, Sveits og Italia, så finnes det fullgode alternativer for en rimeligere penge. Bukovel i Ukraina er et slikt sted. Den lille skilandsbyen ligger i Karpatene, like nord for grensen til Romania og øst for Polen og Slovakia. Litt kronglete å komme seg dit, kanskje, siden man må reise åtte timer med tog fra Kiev til Ivano-Frankivsk, og deretter to timer i buss eller taxi videre til Bukovel. Men det er billig. Og kan kombineres med et opphold i Kiev. Alternativt kombinere med Lviv, kun to timer med tog fra Lviv til Ivano-Frankivsk, og buss eller taxi derfra. Eller du kan fly til Ivano-Frankivsk via Kiev.

 

Mer enn én million skiturister besøker Bukovel hvert år. Her kan du bo på hotell, i leiligheter eller i hytter av høy standard til en brøkdel av prisen andre steder i Europa. Du kan fort fø hele familien med mat og drikke til prisen for én person i f.eks. Østerrike eller Sveits.

Det finnes skiheiser og løyper i alle de fire fjellsidene som omkranser landsbyen. Ellers er Bukovel kjent som et kursted, med flere kurbad. Bukovel ønsket å søke om OL i 2022, men krigen i Øst-Ukraina satte en stopper for det, til stor skuffelse for Bukovel. Om den politiske vinden snur, og finansene går i orden, skal man ikke se bort fra at Bukovel kan være aktuell som OL-kandidat i fremtiden.

Erik Drilen (besøkte Ukraina sammen med Norsk-Ukrainsk Handelskammer 14-19. september 2017)

Oberlausitz ligger helt i øst i Tyskland, i delstaten Sachsen, på grensen til Polen og Tsjekkia. Sammen med Niederlausitz, i den nordøstlige delen av Sachsen og i Spreewald i Brandenburg utgjør dette området den sorbiske delen av Tyskland, et område som er tospråklig og en stor del av befolkningen snakker sorbisk, et slavisk språk beslektet med polsk og tsjekkisk. Jeg har tidligere skrevet om Lübbenau i Spreewald her.

Via Romantika er navnet på en rundreise som går gjennom Sachsen, gjennom historiske byer, vakre landskap, og forbi mange slott og palasser. Den østlige delen av veien går gjennom Oberlausitz. Motorveien fra Berlin til Praha krysser Via Romantika to ganger, bare to timer fra Berlin og halvannen time fra Praha, hvilket gjør det enkelt å reise dit. Man kan gjerne bruke Dresden, som er en del av ruten, som et utgangspunkt. Velger du å kjøre hele Via Romantika, er den 685 km, og du klarer det på rundt 15 ½ time. Det anbefales allikevel å bruke noen dager på ruten, da det er mye å se. Jeg vil her fokusere på den østlige delen, den som går gjennom Oberlausitz. Bare for å få det på det rene, Via Romantika må ikke forveksles med Romantische Strasse som går fra Würzburg til Füssen helt sør i Tyskland.

Görlitz – byen uten grenser

Görlitz er Tysklands østligste by, og hevdes av mange å være den vakreste byen i Tyskland. Med mer enn 4 000 vernede bygninger, har byen den største samlingen av historiske monumenter i hele Tyskland. I tillegg til gamlebyen fra middelalderen, har byen også en betydelig samling hus med arkitektur fra gründertiden og art nouveau (jugendstil) fra siste del av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Noe av det spesielle med Görlitz er også at byen ligger både på tysk og polsk side av elven Neisse. Det er ingen grensekontroll, ingen skilt som sier at du forlater Tyskland eller går inn i Polen når du krysser broen. Byen på polsk side heter Zgorzelec. Byen ble delt etter andre verdenskrig, men etter Polen ble en del av Schengen har de nå sett seg muligheten til å bli én by igjen, i to land.

En annen ting Görlitz er kjent for er film. På folkemunne kalles byen av enkelte Görliwood. Mange kjente filmer er spilt inn her, som f.eks. «The Grand Budapest Hotel», «Inglourious Basterds», «The Book Thief» og Jackie Chan-versjonen av «Around the World in 80 Days».

Det er ikke bare Via Romantika som går gjennom Görlitz, men også Via Regia, den kongelige veien, også kjent som Way of St James, apostelen Jakobs vei, som går fra Kiev i Ukraina til Santiago de Compostela i Spania.

Zittau

En førti minutters bil- eller busstur sør for Görlitz, og du kommer til Zittau, som ligger helt i det sørøstlige hjørnet av delstaten Sachsen, på grensen mot både Polen og Tsjekkia. Herfra er det også gode togforbindelser videre til f.eks. Liberec i Tsjekkia. Av de seks byene i Oberlausitz som var kjent under navnet «De seks byers forbund» (Bautzen, Görlitz, Kamenz, Löbau, Lubań i dagens Polen og Zittau), var Zittau kjent som den rike byen. Dessverre ble byen ødelagt av østerrikske tropper under sjuårskrigen på 1700-tallet. Rekonstruksjonen av byen ble dominert av klassisistiske byggestiler, noe som er uvanlig i Tyskland, og rådhuset minner om et italiensk palass, sengotisk og tidlig renessanse, som er verdt å få med seg. To unike skatter i tysk sammenheng, som man finner i Zittau, er fastedukene i muséet til Kirche zum Heiligen Kreuz og i fransiskanerklostermuséet. I gamle dager ble de brukt til å dekke alteret i forbindelse med fasten. Den store fasteduken i førstnevnte, som er fra år 1472, er på hele 56 kvadratmeter og er en samling bibelske bilder i tegneserieformat, mens den andre på 15 kvadratmeter, fra 1573, er et bilde av korsfestelsen. Det eksisterer i dag kun 18 fasteduker av denne typen i verden, og de to i Zittau er altså de eneste i Tyskland. Den største regnes for å være det viktigste malekunstverket fra sen middelalder. Et spisested som det er verdt å besøke, og aller helst innta et måltid, er vertshuset Zum Alten Sack, som ligger i Salthuset fra 1511.

Historisk damptog fra Zittau til Oybin

Fra Zittau vil jeg anbefale besøkende å reise med Zittauer Schmalspurbahn, en jernbane som ble åpnet allerede i 1889, en drøy halvtimes togtur med gammeldags damptog, til Oybin, som ligger i Zittaufjellene, en del av fjellkjeden Karpatene. Togturen i seg selv er en opplevelse, som å reise hundre år tilbake i tid. På veien merker du at naturen også gradvis endrer seg, fra lange sletter til fjellandskap. Kurstedet Oybin er kjent for slottsruinene og klosteret på fjelltoppen midt i sentrum. I Oybin er du også så nær den tsjekkiske grensen at du kan gå dit på bare noen minutter. Veien videre kjører du langs grensen, og flere av de små landsbyene du kjører forbi ligger på tsjekkisk side av grensen.

Herrnhut

Du har kanskje aldri hørt om byen Herrnhut? Men du har kanskje sett julestjernene på julemarkedene rundt omkring i Tyskland, eller for den saks skyld i England eller USA? Noen kjenner de som Moravianstjerner, etter Moraviakirken, andre som tyske stjerner, eller til og med som Philadelphiastjerner. I Tyskland er de kjent som Herrnhutstjerner. For det er her de kommer fra, og det er her de fortsatt lages. Det er fullt mulig å besøke fabrikken, se på utstillingen, se hvordan stjernene lages, og til og med kjøpe stjerner, både til deg selv, familie og venner, fabrikkens butikk. Du kan kjøpe de som byggesett, og sette de sammen selv, så blir det ikke noe problem med plass i kofferten heller. I år blir det en annerledes julestjerne i vinduet hjemme.

Löbau

Löbau ble nevnt i skriftlige kilder for første gang i år 1221 i vår tidsregning. Bygningene i gamlebyen og rundt den gamle markedsplassen vitner om en hendelsesrik fortid. Byen var også hovedsete for Oberlausitz’ seks byers forbund. I byens museum for håndverk og de seks byers forbund kan man se det originale begeret fra forbundet. Ellers er Löbau mest kjent for ett av verdens mest kjente bolighus, Haus Schminke, bygget i 1933 av Hans Scharoun i den såkalte Bauhaus-stilen, eller funkisstil, som vi kaller det i Norge. Huset ble bygget som ett av de mest familievennlige husene på den tiden, er regnet som en edelstein i internasjonal arkitektur, og inspirerer hvert år mange mennesker fra hele verden. Man kan faktisk leie huset og bo der for bestemt periode. Prisen er heller ikke avskrekkende.

Bautzen – én by, to kulturer

Bautzen er sorbernes hovedstad, og her er alle skilt på to språk, tysk og sorbisk. På sorbisk heter byen Budyšin. Byen med sine 40.000 innbyggere ligger på en høyde ved elven Spree, den samme elven som renner gjennom Berlin. Det finnes bevis på at de første germanerne slo seg ned i dette området allerede i det tredje århundret ifølge vår tidsregning, men det hadde bodd mennesker her helt siden steinalderen. Sorberne kom i det sjette århundret. De første skriftlige kildene som nevner byen er fra år 1002. En fredsavtale, freden i Bautzen, ble undertegnet her av den tyske Kong Henrik II og den kommende polske Kong Bolesław I den modige, i 1018. Byen var også ett av slagstedene under Napoleonskrigen, Slaget ved Bautzen i 1813.

 

Severdighetene i byen inkluderer Reichenturm (det skjeveste tårnet i Europa nord for alpene, der det er mulig å få adgang), det gamle vannverket (arkitektonisk monument og museum, ett av de eldste bevarte vannverkene i Europa, bygd i 1558), St Peterskatedralen (noe så uvanlig som både katolsk og protestantisk kirke i en og samme bygning), Hexenhaus (heksehuset, byens eldste bevarte bolighus som fremdeles står, bygd i 1604), samt Ortenburg slott. Det tidligere Stasifengselet i Bautzen er det også en del mennesker som vil få med seg. Og hva kjøper man i Bautzen? Jo, Bautz’ner sennep.

Erik Drilen (besøkte Oberlausitz gjennom workshop og studietur 24.-26. oktober 2017)