Skal du på en dagstur utenfor Lisboa, så bør du dra til Sintra. I hvert fall om du elsker farger og eventyrslott. Pena-palasset som ruver over den lille byen Sintra er et skue man ikke bør gå glipp av.

For å begynne med det praktiske først, om man tenker på å leie seg bil for å komme seg til Sintra, bare glem det. Det er smale, svingete veier, men den største utfordringen når man er framme er allikevel å finne et sted å parkere. Vi snakker om en av Portugals største severdigheter. Hver halvtime går det direkte tog til Sintra fra Rossiostasjonen i Lisboa. Det er avgang minst hver halvtime, og togturen tar bare tre kvarter. Alternativt kan du ta buss, men avreisetidene er ikke like gunstige. Eller, som jeg gjorde, melde deg på en guidet busstur fra Lisboa med engelsktalende guide. Det siste koster nok en del mer, men til gjengjeld går du forbi køen til Pena-palasset, og om du bare har én dag og ønsker å få med deg Cabo da Roca og Cascais i samme slengen, så følger du et program som gjør at du rekker Cascais før det blir mørkt. Ellers er det lett å bruke opp tiden i Sintra. Så mye er det faktisk å se der.

Skal man få med seg alt i Sintra bør man ha minst to dager, og unngå helger eller helligdager om du kan. Sintra er en utrolig populær destinasjon, så regn med kø. Om du reiser med tog anbefales det at du starter fra Lisboa så tidlig som mulig, og ta taxi fra jernbanestasjonen opp til Pena-palasset, for å komme før turiststrømmen. Er man to eller flere, er det billigere med taxi enn med bussen som frakter folk opp til palasset.

Palácio Nacional da Pena, som det heter på portugisisk, ser ut som rene Disneyslottet utenfra, imponerende i rødt og gult, og et av de fineste eksemplene på 1800-talls romantisk arkitektur. Fascinerende også på innsiden, men ikke mer enn andre tilsvarende slott rundt omkring i Europa. Slottet er bare litt over 160 år gammelt, og ble bygget av Kong Ferdinand II som kongelig sommerresidens. Den portugisiske staten overtok slottet etter revolusjonen i 1910, og de kongelige i Portugal flyktet i eksil. Slottet ble da gjort om til museum. Parken rundt slottet er definitivt også verdt et besøk. Parken, som også ble laget av Kong Ferdinand II, består av trær og planter hentet inn fra andre deler av verden, som ikke finnes andre steder i Portugal, som f.eks. nord-amerikansk sequoia, sypress, magnolia, kinesisk ginkgo og japansk sugi (eller cryptomeria). I parken er det også små innsjøer, og er du heldig kan se de svarte svanene som holder til der. Du kan lett ende opp med å bruke noen timer i parken.

Et byggverk som burde interessere historieinteresserte nordmenn er Castelo dos Mouros, maurerborgen, som ligger på den andre toppen like ved Pena-palasset. Bygd på 700-tallet og sannsynligvis et av de beste eksemplene på maurisk militærarkitektur i hele Portugal. I år 1109 kom norske kong Sigurd Magnusson Jorsalfare sammen med norske korsfarere, på vei til Jerusalem, til Sintra for omvende de islamske maurerne til kristendommen. Da de nektet drepte kong Sigurd alle. I dag fremstår festningen som ruiner, men det er et flott område å vandre rundt i, og utsikten over Sintra er upåklagelig.

I gamlebyen av Sintra finnes også en og annen juvel av portugisisk arkitektur. På den store plassen når du kommer inn i byen ligger en av de, Palácio National de Sintra, Sintras nasjonalpalass, eller også omtalt som bypalasset, Palácio da Vila. Dette er det best bevarte kongelige middelalderpalasset i hele Portugal, og var kontinuerlig bebodd fra tidlig på 1400-tallet til slutten av 1800-tallet. De eldste delene av palasset kan være fra tidlig 1300-tall, bygget under Kong Dinis I. Palasset er derfor, naturlig nok, blitt utvidet og redekorert mange ganger. Noe man legger spesielt merke til er de karakteristiske skorsteinene. I løpet av en omvisning i palasset får man høre mange morsomme historier om Kong Johan I, hvorfor ett rom er vakkert dekorert med svaner, mens et annet har alle veggene dekkene med skjærer. I dag er det historisk museum.

På den andre siden av plassen overfor bypalasset ligger husene tett i tett, restauranter og små butikker om hverandre, og ikke minst trange gater. Når man først befinner seg i Sintra er det obligatorisk med et stopp i bakeriet Piriquita for å kjøpe travesseiros. Alle bakeriene i Sintra har dette bakverket, men Piriquita er altså det originale stedet, og er nesten å regne som et valfartssted for portugisere. I samme slengen bør man også unne seg et par queijadas, ostekake. «Travesseiros da Piriquita» og «Queijadas de Sintra» er kjent i hele Portugal. Bakeriet Piriquita ble åpnet så tidlig som i 1862.

Om Pena-palasset er den største severdigheten i Sintra, så er den langt fra den mest interessante og morsomste severdigheten i byen. Den ligger ti minutters gange fra sentrum av gamlebyen, og går under navnet Quinta da Regaleira. Her er det palass, kapell, park med gangstier, og ikke minst tårn, fontener, grotter og labyrinter. Ungene kommer til å elske denne parken. Voksne også, forresten. Du går inn i labyrintene og lurer på hvor du kommer ut. Hvor ender trappen i den store brønnen i parken? Selv i kapellet kan du se etter en hemmelig tunell som leder til hovedhuset. Her er det også en fordel å komme tidlig, slik at du slipper å gå i kø med alle turistene. Derfor er det en fordel med to dager i Sintra.

Om man ønsker å få med seg enda flere severdigheter i Sintra, kan nevnes Monserrate Park med nok et palass, samt Convento dos Capuchos, et kloster. Begge ligger et stykke fra selve sentrum i byen. Sintra står på UNESCOs verdensarvliste.

Cabo da Roca

Om du ikke er med på en organisert tur som inkluderer Cabo da Roca, kan du ta rutebuss nr 403 fra Sintra eller Cascais. Bussen bruker rundt 35 minutter fra Sintra og 25 minutter fra Cascais. De organiserte turoperatørene inkluderer Cabo da Roca kun i perioden 1. mars til 31. oktober pga dagslyset. På vinteren ville de ellers ikke rukket å komme til Cascais før mørkets frembrudd.

Cabo da Roca er det vestligste punktet på det europeiske kontinentet. Herfra er det bare hav mellom Europa og Amerika. Det står et monument som forteller at stedet er det vestligste punktet i fastlands-Europa, og monumentet er et populært sted for selfies. Det er ikke mye å se her, bortsett fra panoramautsikten av de 150 m høye klippene og atlanterhavskysten. Fyret er ikke åpent for publikum. Ellers er det restaurant, suvenirbutikk og offentlig toalett på stedet. Organiserte turoperatører stopper kun en halvtime her. For den som har mer tid, finnes det en turstier som går langs kysten og som er en del av naturparken Sintra-Cascais.

Cascais

Til Cascais kommer du enkelt med tog fra Lisboa. Merk at toget ikke går fra samme stasjon som toget til Sintra. Du må reise fra stasjonen Cais do Sodré for å komme deg til Cascais. Det er det samme toget som til nabobyen Estoril. Reisetiden er en drøy halvtime.

Cascais er kjent for de fine strendene, og kan fint kombineres med Lisboa om du ønsker å kombinere storby- og badeferie. Opprinnelig var Cascais en søvnig liten fiskerlandsby. Det var før kong Luis I oppdaget de fine strendene i 1870. Dermed begynte adelen i Portugal å bygge slott og herskapshus i byen. Etter hvert kom også turistene. Allikevel er Cascais mindre turistifisert enn f.eks. Algarvekysten. Det finnes britiske barer på rad og rekke på torget Largo Luis de Camoes, der turister samles til langt ut i de sene nattetimer, men man behøver ikke gå så langt for å finne koselige små fiskerestauranter. Byen har også gratis sykkelutleie for å komme seg rundt. Man behøver kun å vise legitimasjon.

Et godt sted å begynne når man skal utforske Cascais er museumskvartalet. Det er i dette området man vil finne de fleste historiske bygningene, muséene og palassene fra slutten av 1800-tallet og utover. Marinaen med de vakre yachtene er også verdt et besøk.

Erik Drilen (besøkte Sintra, Cabo da Roca og Cascais med Diana Tours 1. mars 2018)

De fleste nordmenn har vært på, eller kjenner til, Kanariøyene. Ikke like mange har besøkt portugisiske Madeira, rett nord for Kanariøyene. Enkelt å komme seg dit er det også, siden Norwegian har direktefly dit fra Oslo i vinterhalvåret, eller med turoperatøren Solia, som også flyr dit på sommeren.

De fleste tror at Madeira består av kun én øy, men det er faktisk åtte øyer, Ilhas da Madeira, selv om de fleste av de er ubebodde. Den største, og den med flest mennesker, heter også Madeira og det er der hovedstaden Funchal ligger. Offisielt ble øyene oppdaget i 1418, da João Gonçalves Zarco og Tristão Vaz Teixeira ble tatt av en storm og drev i land på en øy de kalte Porto Santo. Øygruppen var opprinnelig ubebodd, men kan allikevel ha blitt besøkt før, da øyene har vært med på kart tegnet minst et halvt århundre før den tid. Allerede for nesten totusen år siden skrev historikeren Plutark, som selv reiste mye rundt Middelhavet, at han møtte sjømenn som beskrev øyene. Arkeologiske funn tyder på at også vikingene kan ha vært der mellom år 900 og 1030. Navnet Madeira betyr tømmer, og fikk navnet fordi øya var dekket av skog.

Selv om Madeira har et mildt og behagelig klima hele året, så kommer man ikke hit for å bade på fine hvite strender. Naturlige badestrender finnes nemlig ikke på øya Madeira. Øya er av vulkansk opprinnelse og steile klipper stikker opp av havet. Men de fleste hotellene har basseng, noen av de nesten i ett med havet. Det er laget et par kunstige badestrender, eller du kan ta turen til Porto Moniz i nordvest, hvor naturen har skapt et enestående bassengområde omgitt av store lavablokker, og som fylles av vann fra havet ved flo sjø. Om du absolutt må ha sandstrender, kan du ta fergen til naboøya Porto Santo, som har kilometervis med gylne sandstrender.

Det Madeira mangler av sand, tar de igjen på andre måter. Vakker og fargerik vegetasjon, der blomstene og frukttrærne blomstrer hele året på grunn av det milde klimaet, er alene verdt besøket. Øya også er perfekt tilrettelagt for en aktiv ferie. Gangstier langs kysten fra Funchal, eller følg levadaene, de flere hundre år gamle vanningskanalene langs fjellsidene, som går på kryss og tvers over øya. En av de mest severdige vandringsturene går fra Ribeiro Frio til Balcões nær Pico do Arieiro, Madeiras tredje høyeste fjell med sine 1818 m. Fjellvandring behøver ikke være noen anstrengelse, da stien er nesten flat og inneholder ingen bratte skråninger. Og tro ikke at du kan gå alle levadaene på en Madeiraferie, for det er nok av stier å ta av, mer enn 2000 km av de. Surfere, dykkere og golfentusiaster vil nok også ha mye glede av Madeira. Du kan også bli med på hvalsafari eller dyphavsfiske. Er du heldig kan det hende du får en tunfisk på kroken.

Eller hva med en Jeep ekspedisjon? Du blir hentet på hotellet, turen går først til Machico på østkysten, Madeiras nest største by, der de første oppdagerne av øya gikk i land, og som kan skryte av å ha øyas eldste kirke, Capela dos Milagres, samt to festninger. Her finnes også en av øyas få kunstige sandstrender, med sand importert fra Marokko. Etter en kort stopp i Machico kan du oppleve Madeiras ville natur og offroadkjøring, før du til slutt kommer til landsbyen Porto da Cruz, med omvisning i Madeiras eneste romdestilleri, Companhia dos Engenhos do Norte, selvfølgelig med muligheten for å prøvesmake. Deretter lunsj på legendariske Quinta do Furão, en av de beste restaurantene på Madeira, og utvilsomt den med den beste utsikten blant restaurantene på øya. På veien tilbake til Funchal kjører vi gjennom landsbyen Santana, hvor det fortsatt finnes tradisjonelle hus som er enestående for Madeira, såkalte trekanthus med halmtak.

Befolkningen på Madeira skryter av å ha Europas høyeste klippe, Cabo Girão, vest for Funchal på sørkysten. Selv om både irer, færinger og nordmenn nok vil protestere på denne påstanden, er det utvilsomt en opplevelse å bevege seg ut på glassbroen og se rett ned på bølgene som slår mot berget 580 m nedenfor.

De fleste som reiser til Madeira bor på hotell i hovedstaden Funchal. Det mangler ikke på ting å finne på her heller. Tvert imot, et must er å ta kabelbanen fra sentrum av byen opp til den lille landsbyen Monte. Bedre utsikt over Funchal får du ikke. Når du har kommet opp til toppen, er det mye å se og finne på. Monte kalles Madeiras Sintra, etter den lille byen utenfor Lisboa. Mens du er på toppen bør du få med deg Monte Palace Tropical Garden, en botanisk hage med over hundre tusen eksotiske planter. Du kan ta kabelbanen ned igjen, men har du lyst på fart og spenning anbefales heller Carros Cestos, toboggan, eller på godt norsk kurvslede. Dette er selve symbolet på Madeira. To carreiros, førere, styrer kurven nedover de bratte gatene med erfaring og utrolig presisjon. I mer enn 150 år ble disse kurvene brukt til å frakte frukt og grønnsaker fra plantasjene ned til sentrum av byen. Da alternative transportmetoder ble tatt i bruk, begynte man å kjøre på turistene. Turen tar 10-15 minutter. Heldigvis, for tennenes skyld, er det ikke lenger brosteiner i gatene, men asfalt.

 

Tilbake i sentrum kan det være greit å slappe av litt med lunsj og et glass vin på Brewery Beer House, eller kanskje helst prøve restaurantens eget øl. Mens man slapper av kan man beundre kopien av Christopher Columbus’ skip Santa Maria, som ligger rett utenfor restauranten, og undre seg over hvordan de for femhundre år siden seilte over Atlanteren i en så liten skute. Bakenfor ligger store cruiseskip.

Vin er også en viktig del av hverdagen på Madeira. I sentrum av Funchal kan det være interessant å få med seg Madeira vinmuseum og Old Blandy’s Wine Lodge. Blandy’s er den eneste av Madeiras vinprodusenter som fremdeles drives av grunnleggerfamilien, etter mer enn 200 år. I museet kan man få omvisning og lære historien om madeiravinene, se de gamle fatene av eik, mahogni og atlask, hvor vinen ble lagret, lære om det tradisjonelle canteirosystemet som ble brukt i aldringen av vinen. I det private museet kan man også se brev fra Winston Churchill, regnskapsbøkene fra de siste tre århundrene, eksempler på druesorter som vokser på Madeira, samt gjenstander relatert til historien om hvordan vin ble fremstilt her, som f.eks. en vinpresse fra 1600-tallet. Selvsagt har man også muligheten til å smake og kjøpe langtidslageret madeiravin her.

På Mercado dos Lavradores, arbeidernes marked, kan man finne alt hva man trenger til matlagingen, frukt, grønnsaker, krydder, kjøtt og fisk, men også blomster i alle farger og former. Stedet er absolutt verdt et besøk, selv om man ikke lager maten selv, bare for opplevelsen og fargene. Eller for å smake på frukten. Madeira var en stor bananeksportør inntil EUs regelverk ble innført. De fleste bananene på Madeira holder nemlig ikke EU-standard når det kommer til størrelse. Man skulle tro at regelverket ville ha drept bananproduksjonen når de ikke lenger kunne eksportere bananene sine til fastlandet lenger. Men neida, øybefolkningen begynte å reklamere med at små bananer er bedre, at de er søtere og smaker bedre enn de store. Bananer er ikke den eneste frukten som selges. Man finner eksotiske frukter i alle farger og former, som papaya, mango, avocado, og ikke minst en frukt som fanger manges oppmerksomhet. På engelsk heter den custard apple, andre navn er anona og cherimoya. Smaken minner om en blanding av banan og ananas.

Zona Velha, eller Funchals gamleby, er verdt en spasertur. Her er det mange barer og restauranter, men kunstnerprosjektet «Arte de Portas Abertas», de åpne dørers kunst, er det som har fått størst oppmerksomhet. I gaten Rua de Santa Maria finner du over hundre håndmalte dører. Mens du er der, be om en puncha, en lokal drikk laget av rom, sitron og honning, som du ikke vil finne noe annet sted enn på Madeira.

Madeiras mest kjente person er utvilsomt Cristiano Ronaldo, fotballegenden de aller fleste kjenner fra Manchester United og Real Madrid. Ikke bare har han fått sin statue i Funchal, hans fødeby, men også sitt eget museum, hvor flere av hans drakter og troféer er utstilt. Ronaldo eier også hotellet, som ligger i samme bygg som muséet nede på havnen, med navnet Pestana CR7 (Ronaldos initialer, pluss nummeret han har på drakten). Om ikke det er nok, ble også Madeiras internasjonale lufthavn omdøpt i mars 2017, og heter nå Cristiano Ronaldo Madeira International Airport.

Visste du forresten at verdens største nyttårsfyrverkeri finner sted i Funchal? Da er takterassen på CR7 stedet å være.

Hotellanbefalinger i Funchal: Meliã Madeira Mare og Vidamar Resort Madeira.

Restaurantanbefalinger i Funchal: Adega da Quinta Restaurant, Brewery Beer House og Nini Design Centre.

Erik Drilen (besøkte Madeira 25.-27. februar 2018 i forbindelse med reiselivsmessen BTL i Lisboa)

De fleste nordmenn som er glad i å reise, sier de kunne tenke seg å besøke Island på ett eller annet tidspunkt. Denne gangen tar jeg for meg det som en førstegangsbesøkende på Island bør få med seg. Det er da naturlig å ha hovedstaden Reykjavík som utgangspunkt.

Å få med seg severdighetene i byen er ikke så vanskelig, siden det meste ligger i gåavstand. Man kan eventuelt kjøpe billett til hop-on-hop-off-bussen, som stopper flere steder i byen, og som også inkluderer flere av stedene som ligger litt utenfor bykjernen. Eller, om man ønsker å få med seg mest mulig, melde seg på en sightseeingtur til fots, Reykjavík by Taste, en guidet rundtur i den historiske delen av Reykjavík, inkludert flere restaurantbesøk hvor man får prøvesmakt islandske spesialiteter, som skyr, skjell, lam og tørrfisk. Eller hva med kæstur hákarl, gravet hai? Sistnevnte skylles gjerne ned med litt brennivin, islandsk akevitt, gjerne også omtalt som svartidauði. Det betyr det det høres ut som. Om ikke islandske retter frister, finnes det et utall av internasjonale restauranter i byen, så du kan få både sushi, thai, meksikansk eller italiensk. Steak houses og fiskerestauranter finnes det også flere av. Bæjarins beztu pylsur, islandske pølser, er obligatorisk stopp på vei tilbake til hotellet etter en natt på byen.

 

Hallgrímskirkja er et av monumentene som kjennetegner Reykjavík. Den 74,5 m høye kirken oppkalt etter poeten Hallgrímur Pétursson, ble påbegynt i 1945, og stod ferdig først i 1986. Inne i kirken står et spektakulært orgel bygget av Klais Orgelbau. Foran kirken står en statue av Leiv Eiriksson, gitt i gave fra USA i 1930 for å feire Alltingets 1000-årsjubileum. Man kan ta heis opp til det spesielle tårnet, der man har utsikt over hele byen.

Det nye konsert- og konferansesenteret Harpa er verdt et besøk, ikke bare for konserter, men det utmerker seg også for sin nyskapende arkitektur. Spesielt etter mørkets frembrudd er det verdt å se på Harpa.

Et annet bygg med imponerende arkitektur, et landemerke på en høyde, er Perlan. Perlan Museum inneholder en isbre- og ishuleutstilling som er verdt å få med seg. I år vil det også komme et planetarium og nordlysmuseum i bygget. Fra observasjonsdekket er det 360 graders utsikt over hele Reykjavík. I glasskuppelen er det gavebutikk, restauranten Út í bláinn og kafeteriaen Kaffitár, også med utsikt over hele byen. Hver halve time i muséets åpningstid går det gratis buss mellom Harpa og Perlan.

Har man planlagt å besøke muséer i Reykjavík kan det være greit å anskaffe seg et City Card, som gir gratis adgang til de fleste muséene (Perlan er ikke inkludert), samt ubegrenset reise med bybussene, i hele perioden kortet er gyldig. For oss nordmenn kan det være veldig interessant å få med seg Nasjonalmuséet, Þjóðminjasafn Íslands, siden islendingene har en felles historie med Norge. Får man ikke nok vikinghistorie i Nasjonalmuséet, anbefales også besøk i Saga Museum nede ved havnen og utstillingen Landnámssýningin (The Settlement Exhibition) på Aðalstræti. Sistnevnte tar for seg den aller første bosettingen på Island. Men det er mange andre muséer som sikkert også vil både fenge og more. Det finnes i Reykjavík både rockmuseum og penismuseum, blant mye annet.

Det er ikke til å legge skjul på at mange som reiser til Island for første gang ønsker å få med seg et par severdigheter og opplevelser man ikke kan få noe annet sted i Norden. Ett av de er å bade i Bláa lónið, Den blå lagune, et geotermisk spa med mineralholdig vann. Det varme vannet er rikt på silisiumdioksid og svovel, som reagerer positivt på hudlidelser som f.eks. psoriasis. Et stopp her kan legges inn på transferen mellom Keflavík lufthavn og hotellet i Reykjavík. Om man da heller ikke velger å ta en utflukt som omfatter hele Reykjanes. Naturen er ulikt alt vi er kjent med her hjemme, og det er muligheter til å få med seg lavalandskap, små fiskelandsbyer som Grindavík, og varme kilder og boblende gjørmevulkaner som f.eks. Gunnuhver.

 

En annen utflukt de fleste må få med seg første gang de besøker Island er Den gylne sirkel. Det er mange tilbydere av denne heldagsutflukten, med Reykjavík Excursions og Gray Line som de to største. Benytt muligheten til å besøke Friðheimar, et stort drivhusanlegg som forsyner Island med tomater, i tillegg til tomatrestaurant der du kan prøve stedets tomatsuppe. Eller kanskje en Bloody Mary? Turen videre går til Geysir. Den originale geysir, som har gitt stedet navn, og navn på hele fenomenet verden over, er dessverre ikke lenger like trofast, men geysiren Strokkur, bare få meter unna, har utbrudd omtrent hvert femte minutt. Her er det tid til å spise lunsj i restauranten og kjøpe med seg førsteklasses islandske suvenirer. Neste stopp på rundturen ligger få minutter unna, og du kan la deg imponere av Gullfoss. Den gyldne fossen, som regnes som en av verdens topp 10 fossefall, har under snøsmeltingen større vannføring enn selveste Niagara Falls på grensen mellom Canada og USA. Siste stopp på turen er Þingvellir, eller Thingvellir som vi helst skriver på norsk, verdens eldste fungerende parlament og i dag nasjonalpark. Her holdt islendingene sitt første landsting i år 930, og her samlet folk seg hvert år, helt til parlamentet, Alltinget, flyttet til Reykjavík i 1844. Thingvellir er ikke kjent bare for sin historiske verdi, men også for landskapet omgitt av bratte stein- og lavavegger, et resultat av sprekkdannelsen mellom de nord-amerikanske og europeiske kontinentalplatåene, som går her. Nasjonalparken har stått på UNESCOs verdensarvliste siden 2004. Deler av tv-serien Game of Thrones har også blitt innspilt her.

Erik Drilen (har besøkt Island flere ganger, sist i forbindelse med Mid-Atlantic Travel Show 24-28. januar 2018)

Byen Santiago de Compostela, med sine hundretusen innbyggere, er en veldig kjent by i en heller lite kjent del av Spania. Mer enn 120.000 kristne pilgrimmer fra hele verden finner veien hit til fots hvert år. Den såkalte pilgrimsruten, El Camino, er ikke bare én vei, men flere. Felles for alle er at de ender ved katedralen i Santiago de Compostela. Den mest kjente starter i St-Jean-Pied-de-Port i den franske delen av Pyrenéene. Kjent som Den franske veien, er dette den eldste veien, først beskrevet i år 1135 i Codex Calixtinus. I middelalderen gikk en halv million mennesker ruten hvert år, men etter reformasjonen på 1500-tallet, mistet pilgrimsvandringene sin interesse. Fra 1980-tallet har interessen på nytt steget, men de fleste går ikke lenger til Santiago de Compostela for syndsforlatelse. De som går hele ruten bruker gjerne en måned, men for å få et pilgrimsbevis, compostela, behøver man ikke å ha gått lenger enn 100 km. Et par jeg snakket med da jeg var der, hadde gått i tre måneder. Med seg hadde de en eierløs hund som hadde fulgt de på det meste av turen. Man møter mange mennesker på turen. Kanskje noen nye venner for resten av livet.

Santiago de Compostela regnes som det tredje helligste stedet for katolikker, etter Jerusalem og Vatikanstaten i Roma. Det var her man etter sigende skal ha funnet graven til apostelen Jakob, som ble halshugget av kong Herodes i år 44 e.Kr. I det ellevte og tolvte århundret ble den store katedralen bygget på stedet der hans grav ble funnet. Dette var også en viktig politisk markering, da maurerne, muslimene, på denne tiden hadde overtatt store deler av den iberiske halvøya. St Jakob ble brukt til å holde motet oppe hos de kristne spanjolene i kampen mot maurerne. Det var viktig for Vatikanet å holde den iberiske halvøya kristen, og i 1189 utnevnte paven Santiago de Compostela som en hellig by på lik linje med Jerusalem og Roma, hvorpå millioner av mennesker valfartet til byen i de neste trehundre årene i kampen mot muslimsk innflytelse. Det var også vanlig at rikmenn på denne tiden betalte fattige for å reise til Santiago de Compostela for å få syndsforlatelse på deres vegne. En helt akseptert måte på denne tiden på lik linje med å betale avlat.

Når pilgrimmene ankom katedralen, gikk de til det barokke høyalteret og omfavnet statuen av St Jakob, for deretter gå ned i krypten for å be ved hans sarkofag. Selv om noen av pilgrimmene fortsatt følger denne tradisjonen, velger de aller fleste i dag å heller besøke pilgrimskontoret bak katedralen for å få sitt pilgrimsbevis, beviset på at man har fullført vandringen til Santiago de Compostela. Mange har helt andre enn religiøse grunner til å gå El Camino.

Katedralen er ikke den eneste grunnen til at folk besøker Santiago de Compostela i dag. Den store katedralen med sin barokke fasade i seg selv er imponerende, men tvers over plassen ligger byens rådhus, en stor, ny, klassisistisk bygning. Til venstre når man står med ansiktet mot katedralen, ligger byens gamle pilgrimshospital, en imponerende bygning i seg selv, i renessanse og tidlig gotisk byggestil. Dette bygget er i dag femstjerners hotell, Parador Reyes Católicos, et hotell verdt å bo på når man først har kommet til byen. Til høyre på plassen ligger Colegio de San Jerónimo, en del av byens universitet.

Det er interessant å gå gjennom byens trange og kronglete gater, og få med seg historiske bygninger helt fra middelalderen. Men her finnes også butikker, samt små kaféer og restauranter, hvor man med et glass spansk øl i neven kan følge med på bylivet, og kanskje følge ganglaget på haltende mennesker som har vandret i flere uker på vei til den hellige byen. Og gamlebyen, som selvsagt står på UNESCOs verdensarvliste, er bilfri. Bak katedralen ligger byen beste restaurantgater, Rua do Franco, og ikke minst Rua da Raiña. Her serveres alt fra biff til fisk, og ikke minst noen av Galicias spesialiteter, som blekksprut. Verdt å nevne er det også at pilgrimmene, som ikke ønsker å bo på byens dyreste hoteller, kan finne billig overnatting i byen. Noen av hotellene, og i klosteret rett ved siden av katedralen, har noen senger som de tilbyr gratis til pilgrimmer.

A Quinta da Auga Hotel, et slottshotell med spa og restaurant, en restaurert historisk bygning fra 1792, ligger i landlige omgivelser rett utenfor Santiago de Compostela. Hotellet har en vakker hage. Dette er et populært område å sykle i, og hotellet leier ut sykler. De leier også ut biler.

Pazo de Oca ligger like sør for Santiago de Compostela, og er ett av de beste eksemplene på en typisk galisisk herregård, og verdt et besøk på grunn av sin arkitektur, men ikke minst også på grunn av den botaniske hagen. Opprinnelsen til slottet går helt tilbake til 1200-tallet, men det meste av det som er synlig i dag er et resultat av den totale renovasjonen av stedet på midten av 1700-tallet, da også den vakre hagen ble designet. Det er mange skulpturer i hagen. I de to dammene i hagen er det blant annet en steinøy formet som en båt, med skulpturer av en sjømann i hver ende av båten.

Pazo de Adrán ligger i utkanten av den lille landsbyen O Milladoiro, 15 minutters kjøring utenfor Santiago de Compostela. Eiendommen fra 1786 er i dag et hotell med 11 rom og utendørs svømmebasseng, à la carte restaurant og vinbar, i tillegg til en vakker hage med trær og fontener. Hotellet ligger på den portugisiske pilgrimsruten til Santiago de Compostela og egner seg utmerket som overnatting før man vandrer det siste stykket inn til byen. Hotellet er også et populært sted til feiring av bryllup, dåp, firmatilstelninger og private fester.

Gran Hotel La Toja heter et 5-stjerners hotell som ligger på den lille øya La Toja (A Toxa på galisisk), like ved kyst- og fiskerlandsbyen O Grove i bukten Ría de Arousa. De nærmeste flyplassene er Vigo og Santiago de Compostela, en times kjøretur unna fra begge. Det er ikke mange severdigheter i nærområdet, så hotellet passer best for par, som ønsker å slappe av eller spille golf. Det ligger en 9-hulls golfbane rett ved hotellet. Eneste 5-stjerners wellness- og spasenter i Galicia. Hotellet har 199 rom, mange med terrasse og havsutsikt. Av rommene er det åtte juniorsuiter, 17 suiter og tre presidentsuiter og én kongesuite. Gode konferansefasiliteter for bedrifter. Grei beliggenhet om man har leiebil og ønsker å kjøre på dagsturer til steder langs kysten eller til Santiago de Compostela.

En interessant utflukt når man bor på La Toja eller i O Grove er båttur fra havnen i O Grove til Cambados med stopp ved en såkalt skjellfarm, der man kan se hvordan skjelldyrking foregår. Fra underdekket på båten kan man følge livet i vannet.

Cambados er en trivelig liten by på den andre siden av bukten. Gamlebyen er regnet som en av de vakreste i hele Galicia. Cambados’ historie strekker seg tilbake til førhistorisk tid, og det finnes arkeologiske spor helt tilbake til megalittisk kultur. Selv vikingene og normannerne invaderte Cambados på grunn av den idéelle beliggenheten i Salnésregionen. Lav kyst og rolige farvann, som gjorde det enkelt å manøvrere skip her, gjorde det lett å invadere byen. Verdt å få med seg i byen er spesielt palasset Pazo de Fefiñáns på markedsplassen. Byen regnes også som hovedstaden i vinområdet Albariño, en av verdens beste hvitviner, og det avholdes hvert år i august Albariño vinfestival her.

Pazo de Señorans er en vingård og produsent av Albariño-vin i Rias Baixas-regionen. Herregården er fra det 16. århundre, som også kan leies til større arrangementer for grupper. Det er også et kapell ved inngangen til gården.

Erik Drilen (besøkte Galicia i forbindelse med España Reloaded workshop i regi av Turespaña 4-8. oktober 2017)

En av Tysklands mest kjente arkitekturstiler fyller 100 år neste år, i 2019. I Tyskland er den kjent under navnet Bauhaus, og den har ingenting å gjøre med byggemarkedskjeden med samme navn. I Norge er arkitekturstilen bedre kjent som funksjonalisme eller funkisstil.

Bauhaus var opprinnelig en tysk design-, kunst- og arkitekturskole startet av Walter Gropius i byen Weimar i 1919, og som fikk stor betydning for utviklingen innen funksjonalismen. I 1925 ble den flyttet til Dessau, og i 1932 til Berlin før nazistene stengte den i 1933. Bauhausstilen passet ikke med Hitlers visjoner (les mer om Hitlers visjoner og Mythos Germania her). I 1933 emigrerte flere av arkitektene til andre land. Gropius selv klarte å flykte fra Tyskland til USA, hvor han fortsatte sin virksomhet, og hvor han ble helt til sin død i 1969, 86 år gammel. Bauhausskolen i Tyskland åpnet igjen etter krigen.

Weimar

Weimar er en liten by med rundt 65.000 innbyggere i den tyske delstaten Thüringen, og er først og fremst kjent for dikterne og forfatterne Johann Wolfgang von Goethe og Friedrich von Schiller, som hadde stor betydning for tysk litteratur og kultur. Videre er byen kjent for Weimarrepublikken, da konstitusjonen til den tyske republikken i årene 1919-1933 ble vedtatt her, fordi Berlin ble regnet for å være for urolig etter revolusjonen i 1918.

Weimar var også sentrum for Bauhausbevegelsen fra starten av. Det er mulig å forhåndsbestille visning i Bauhaus-universitetet, som også inkluderer Walter Gropius’ kontor.

Severdigheter å få med seg i Weimar er rådhuset, Cranachhaus, Stadthaus og Hotel Elephant på torget i byen, videre Goethes bolig og Goethe Nationalmuseum på Frauenplan. På Schillerstrasse finnes Schillers bolig og Weimar-Haus, som er et opplevelsesmuseum og byens historiemuseum.  På teaterplassen finnes Det tyske nasjonalteateret, hvor den tyske nasjonalforsamlingen i 1919 konstituerte Weimarrepublikken. Wittumspalasset finner du også her, hvor hertuginne Anna Amalia bodde.

Her er også Bauhausmuséet, som inneholder noen av de aller eldste gjenstandene fra bauhaussamlingen til Klassik Stiftung Weimar, bl.a. noen utvalgte av Walter Gropius selv fra 1925. I 2019 vil det bli åpnet et helt nytt Bauhausmuseum i byen, for øvrig. Midt på plassen foran muséet står også statuen av Goethe og Schiller.

I slottsmuseet på Weimar slott vises kunst fra middelalderen til i dag, deriblant verkene fra Weimarskolen, og spesielt kjent er Cranachgalleriet. Anna-Amalie-biblioteket, har mange uerstattelige bøker. Mange av bøkene ble ødelagt i en brann i 2004, men biblioteket ble gjenoppbygd og gjenåpnet, og inneholder bøkene som ble reddet fra brannen. Barokkslottet Schloss Belvedere med slottsparken i utkanten av byen er også verdt å få med seg. Den tidligere konsentrasjonsleiren Buchenwald lå også nær Weimar. Det klassiske Weimar står på UNESCOs liste over verdens kulturarv.

I en bauhausrundtur i Weimar hører også Haus am Horn med, et typisk eksempel på bauhausstilen, bygget i 1923. Huset står i dag på UNESCOs verdensarvliste.

Ta gjerne turen innom Gasthaus zum Weißen Schwan for lunsj. De serverer det beste av mat fra Thüringen, samt godt øl og førsteklasses vin fra Weimar. Goethes bolig ligger rett ved siden av.

Dessau

Dessau-Roßlau, som byen egentlig heter etter en sammenslåing av byene Dessau og Roßlau i 2007, er den tredje største byen i den tyske delstaten Sachsen-Anhalt, og er den byen som i dag assosieres mest med Bauhaus. Rundt 75.000 mennesker bor i byen, som ble først kjent gjennom skriftlige kilder i år 1213. Fra 1570 til 1603 var den hovedstad i det lille fyrstedømmet Anhalt, og fram til 1918 var den residensby for fyrstene i staten Anhalt. I 1925 ble byen kjent for arkitektskolen Bauhaus, etter at den måtte legges ned i Weimar. Alle de tre lederne av Bauhaus fra 1919 til 1932, Walter Gropius, Hannes Meyer og Ludwig Mies van der Rohe, satte sine spor på bauhausbyen Dessau, og nesten alle bauhausbygningene i Dessau regnes som ikoner for arkitektur fra det 20. århundret. Mange kjente kunstnere underviste på skolen, foruten Walter Gropius, også Paul Klee og Vasilij Kandinskij. Nazistene stengte skolen i 1932, og den ble ikke åpnet igjen før i 1986.

Under Weimarrepublikkens tid var det et stort behov for billige boliger. Løsningen ble Walter Gropius’ terrassehus, bauhaushus som egnet seg ypperlig til masseproduksjon av rimelige boliger, og resultatet ble bydelen Dessau-Törten. Det ble 314 terrassehus med areal fra 57 til 75 kvm. Hvert hus hadde kjøkkenhage på 350 til 400 kvm, hvor beboerne kunne dyrke grønnsaker og praktisere husdyrhold, slik at de til en viss grad kunne være selvforsynt.

Når man først er i Dessau, bør man også spise middag på Kornhaus Dessau. Restauranten ligger et lite stykke fra sentrum av Dessau, ved elvebredden av Elbe. Å få med seg solnedgangen her ved elvebredden er vakkert. Bygningen ble designet av Walter Gropius’ elev, Walter Fieger. Fieger vant egentlig ikke arkitektkonkurransen, men hans bidrag ble allikevel foretrukket av finansielle årsaker. Navnet har det fått siden det frem til rundt 1870 stod et historisk kornkammer på stedet.

Under 2. verdenskrig ble Dessau nesten fullstendig slettet fra kartet, pga at byen huset en fabrikk som produserte deler til det tyske luftvåpenet, Luftwaffe. Inkludert var nesten alle historiske bygninger. De historiske bygningene ble ikke gjenreist før gjenforeningen av Øst- og Vest-Tyskland.

Dessaus bauhausskole og -bebyggelse står i dag på UNESCOs verdensarvliste. Det er planlagt å åpne et større bauhausmuseum i Dessau i 2019 til hundreårsjubileet, men om de rekker å bli ferdige i rett tid gjenstår å se.

Bauhaus i Berlin

Etter at nazistene stengte bauhausskolen i Dessau, ble den åpnet i Berlin i 1932. Den fikk et heller kortvarig liv, siden den på nytt ble stengt året etterpå, og arkitektene emigrerte eller flyktet til andre land. Jeg har skrevet om Berlin flere ganger i bloggen min, linker finner dere i innholdslisten, så jeg vil her kun konsentrere meg om Bauhaus.

Bauhaus Archiv Museum presenterer historien og innflytelsen på bauhausarkitekturen, design og kunst, og muséet har gjennom årene bygget opp den største samlingen i verden av informasjon om emnet, i tillegg til møbler og kunst. Faktisk er muséet blitt for lite, og det er planlagt at et nytt bygg vil bli åpnet ved siden av i forbindelse med hundreårsjubiléet i 2019. I muséet finnes også en Bauhaus-Café.

Rett ved siden av Bauhaus Archiv Museum, vil du også finne Bauhaus Campus Berlin, hvor en gruppe mennesker eksperimenterer med nye idéer om hvordan man kan bygge boliger på minst mulig plass, og samtidig kunne ha de nødvendige fasilitetene. De som jobber med dette bor faktisk i boligene, så ved en visning ser du faktisk inn i hjemmene deres.

Georg Kolbe het en skulptør, som jobbet mye sammen med berømte bauhausarkitekter som Ludwig Mies van der Rohe, Walter Gropius, Bruno Taut, Hans Poelzig, Erich Mendelsohn og Henry Van de Velde. Georg Kolbe Museum i Sensburger Allée i Berlin inneholder mange av Kolbes skulpturer, både inne i selve muséet og i hagen rundt. Selve museumsbygget er designet av den sveitsiske arkitekten Ernst Rentsch og bauhauseleven Paul Linder, og er et viktig eksempel på Berlins arkitektur fra 1920-årene. Ta gjerne en kaffestopp på Café K ved siden av, blant alle skulpturene.

Bildene fra Bauhaus Archiv Museum er gjengitt med tillatelse fra muséet.

Erik Drilen (var på studietur over temaet Bauhaus sammen med Det tyske turistkontoret 23-27. august 2017)

Polens vinterhovedstad, Zakopane, er et kjent navn for nordmenn som er interessert i ski, spesielt skihopp. Byen med sine rundt 30.000 innbyggere har et navn med like stor klang som Holmenkollen i Oslo og Planica i Slovenia for den hoppinteresserte. Den er også Polens største vintersportssted, og det er mange muligheter for langrenn, alpint og snowboard i området. Men byen er også populær på sommeren, og er et fint utgangspunkt for fotturer i Tatrafjellene og i Tatra nasjonalpark. Zakopane er Polens høyestliggende by, og hovedgaten Krupówki ligger på 838 m.o.h. Det er enkelt å reise til byen, da det går flere busser daglig fra Kraków.

En annen ting Zakopane er kjent for en den særpregede og unike Zakopane-arkitekturen, som ble utviklet av Stanisław Witkiewicz på midten av 1800-tallet. Trehusene er veldig spesielt utformet, med bratte tak og innslag av art nouveau. Det er en populær byggestil i området, og de fleste bygger husene sine fortsatt på denne måten.

Allerede nevnte gate, Krupówki, i sentrum av byen er verdt å få med seg. Ikke bare for butikker, gateselgere, restauranter eller barer. Byens gamle kirkegård, Cmentarz Zasłużonych na Pęksowym Brzyzku, der nesten alle gravsteinene er kunstverk laget av tre, stein eller metall. Her er de mest prominente personene fra Zakopane og denne delen av Tatrafjellene gravlagt. Ta gjerne også turen innom trekirken som ligger ved siden av, Zakopanes eldste trekirke fra 1800-tallet. Av muséer verdt å besøke i byen er Tatramuséet, som forteller historien om regionen, samt inneholder mange gjenstander fra stedet. Det finnes naturligvis også et museum til ære for Stanisław Witkiewicz og Zakopane-arkitekturen.

Av spesialiteter fra Zakopane bør man prøve oscypek, en røkt ost av sauemelk. Noen sorter er laget av kumelk. En restaurant hvor det serveres lokale retter, og som bør prøves, er Karczma Przy Młynie, som betyr Vertshuset ved Mølla. Av håndverk anbefales det å kjøpe kierpce (sko av saueskinn), eller gensere, votter, skjerf og luer av ren ull.

Noe som alle som besøker Zakopane bør få med seg er gondolbanen opp til fjelltoppen Kasprowy Wierch, 1.987 m.o.h. Gondolturen i seg er en opplevelse. Har du høydeskrekk kan det være en prøvelse, men utsikten når du når toppen kan ikke beskrives, den må oppleves. På den ene siden av fjellryggen er Polen, på den andre Slovakia. Og når du går på stien, går du faktisk på grensen. Om du heller velger å gå til toppen, så er det også mulig. Bare du følger de merkede stiene. Har du en hel dag til overs, kan du også vandre til Polens høyeste fjell, Rysy, som er 2.499 m.o.h. På slovakisk side ligger toppen på 2.503 m.o.h. Den ligger ikke så veldig langt unna Zakopane, men sjekk med turistkontoret før du legger ut. Det enkleste er å dra til Morskie Oko. Derfra er det ikke vanskelig, med mindre du lider av høydeskrekk. En enklere rute er å gå fra slovakisk side, fra Štrbské pleso, noe lengre å gå, men ikke like bratt. Rysy er for øvrig den høyeste toppen i Tatrafjellene som vanlige turister kan bestige uten å ha med seg autorisert fjellguide.

Erik Drilen (var på workshop og visningstur til Zakopane og Tatrafjellene arrangert av regionen Małopolska i tiden 28. september – 2. oktober 2017)

Hellas’ nest største by, Thessaloniki, er inngangsporten til det nordlige Hellas, også kjent som Makedonia. Denne delen av landet må ikke forveksles med landet som kaller seg Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia. Det er strid om navnet Makedonia, og grekerne mener at landet med samme navn ikke har rett til å bruke navnet, da Makedonia er gresk og makedonerne er greske og ikke slavere som folket i den tidligere jugoslaviske republikken.

Sammenlignet med byene i antikkens Hellas er ikke Thessaloniki, eller Salonica som byen også kalles, noen gammel by. Allikevel er den over 2.300 år gammel, da den ble grunnlagt i år 315 før vår tidsregning av kong Kassandros av Makedonia. Kassandros kone var Thessalonike, Alexander den stores halvsøster, og byen ble oppkalt etter henne. Siden har byen vært en viktig by, både økonomisk, industrielt, kommersielt og politisk. I det romerske riket var den en viktig metropol, og i det bysantinske riket var den delt hovedstad sammen med Konstantinopel (Istanbul). I 1430 ble den en del av det ottomanske riket, og det varte helt til den ble gresk i 1912. Ottomanerne, eller osmanerne, som de også er kjent som, tok imot en stor gruppe jøder rundt år 1500, som hadde flyktet fra Spania. Mange kan sikkert forestille seg at dette var storsinnet gjort av de muslimske osmanerne, men historikere tror at osmanerne kun ville hindre at grekerne skulle bli en dominant gruppe i regionen. I dag er Thessaloniki kjent for sine festivaler, arrangementer og det kulturelle livet generelt.

Både National Geographic Magazine og New York Times har de siste årene rangert Thessaloniki som en av Europas topp turistdestinasjoner. Fra sommeren av begynner SAS å fly direkte fra Oslo til Thessaloniki.

Thessaloniki har mange severdigheter, og de fleste kan du nå til fots i sentrum. Det mest kjente landemerket i byen er det 34 meter høye hvite tårnet ved havnepromenaden. Tårnet ble bygget sent på 1400-tallet, og var opprinnelig et fengsel og rettersted brukt av de tyrkiske osmanerne. Det sies at en jøde ble lovet friheten om han vasket tårnet og malte det hvitt i 1890. Hvitfargen har falmet, men navnet henger fortsatt igjen. I dag er tårnet et museum med bysantinske fresker og ikoner. Du kan også nyte utsikten fra toppen. I parken rett ved det hvite tårnet finner du også en paraplyskulptur, av kunstneren George Zongolopoulos, som trekker mange mennesker og er et populært fotomotiv.

Det beste utsiktspunktet i byen er festningsmuren, eller spesielt Trigoniou-tårnet på hjørnet der den østlige og nordlige veggen møtes. Dette tårnet ble bygd på 1500-tallet, og erstattet trolig et eldre tårn. Bymuren skulle beskytte byen bl.a. mot tyrkerne. Muren har etter hvert blitt en naturlig del av byen, og man ser i dag at mange hus er blitt bygget opp mot muren. Få også med deg gamlebyen, Ano Poli, når du er i området.

Dimitrioskirken er den mest imponerende av alle kirkene i Thessaloniki. Denne bysantinske kirken ble bygget mellom år 629 og 634 på graven til St. Dimitrios. Man kan også besøke krypten under kirken, der Dimitrios ble holdt fanget og drept for sin kristne tro. Dimitrioskirken er Thessalonikis største kirke og er oppført på UNESCOs verdensarvliste.

Det finnes mange kirker i Thessaloniki, og nevnes kan også Agia Sofia, bygget på midten av 600-tallet på ruinene av en basilika fra 400-tallet. Agia Sofia er en kopi av Hagia Sophia i Istanbul og er en av de viktigste kirkene i den ortodokse kristne verden. Fra 1523, under osmanernes styre, ble kirken omgjort til moske, men i 1912, da Thessaloniki igjen ble en del av det kristne Hellas, ble bygget igjen kirke.

En annen kirke verdt å nevne er Rotunda, eller St. Georg-rotunden som den egentlig heter. Den ble bygget på oppdrag av Galerius i år 306 i vår tidsregning, opprinnelig som et tempel til Zeus eller Kaveiros, eller som et mausoleum. Også rotunden var moské under osmanernes styre, men er også blitt kirke igjen. Veggene i bygningen er hele seks meter tykke, og har overlevd alle jordskjelv gjennom de 1700 årene den har stått der. Kirken regnes som en av verdens eldste kirker, og definitivt den eldste i Thessaloniki. Naturligvis står den også på UNESCOs verdensarvliste.

Bare 125 meter fra Rotunda, står et annet monument som er et av Thessalonikis landemerker, Galeriusbuen, også kjent som Kamara. Det ble bygget i tiden 295-305 etter vår tidsregning, som et monument over Galerius seier over perserne.

Enda eldre er byens romerske forum. Arkeologer har gravd ut et helt kvartal med ruiner fra romertiden. Man antar at forumet er fra det første eller andre århundre i vår tidsregning. Et romersk bad her skal være fra det første århundret før vår tidsregning.

Hovedtorget i Thessaloniki er Aristotelous torg, som ligger rett ved vannkanten og havnen. Torget er et av de største og mest imponerende i hele Hellas og er nesten synonymt med byen Thessaloniki. Her ser du rett ut mot Egeerhavet og Mount Olympus, det høyeste fjellet i Hellas, i horisonten. Her finner du også trivelige gatekaféer og restauranter, og er stedet der folk møtes.

 

Modiano-markedet må du også få med deg når du først er i Thessaloniki. Markedet, som ble bygget av arkitekten E. Modiano i 1922, er tre arkader med glasstak, og inneholder 140 matbutikker. Her vil du finne mange lokale produkter, og restaurantene i området er også svært populære.

Om man planlegger en lengre badeferie i området, så finnes det ingen strender i selve byen. Man må reise med buss eller taxi en halvtimes tid utenfor byen, men om man heller ønsker å bo på en ferieresort, kan byen også fint kombineres med f.eks. badeferie på Halkidiki-halvøya. Eller man kan velge å reise rundt i Epirus eller Makedonia.

Erik Drilen (besøkte Thessaloniki 9-12. november gjennom workshop og reiselivsmessen Philoxenia 2017)

De fleste nordmenn har besøkt greske øyer som Kreta, Rhodos, Korfu osv. En del har sikkert også vært i Athen. Etter å ha besøkt de greske feriedestinasjonene, er det vanskelig å forestille seg at man fortsatt er i Hellas når man besøker provinsen Epirus. Epirus er dominert av fjell, noen av de er høyere enn de høyeste fjellene i Norge. På vinterstid er det ikke uvanlig at de er dekket av snø.

Epirus ligger i det nordvestre hjørnet av Hellas, på grensen til Albania. Kjører man fra Thessaloniki er sannsynligvis Metsovo den første landsbyen man kommer til. Kommer man derimot med ferge fra Korfu eller Italia, er det Igoumenitsa man besøker først.

Provinsen er langtfra den mest besøkte i Hellas, til tross for de mange severdighetene. Pindosfjellene danner en rygg mot gresk Makedonia og Thessalia, og fjellkjeden sammen med vindene fra det joniske hav gjør at det regner mer i Epirus enn i det øvrige Hellas. Dessverre finnes det lite med dyrkbar jord i provinsen, som gjør at mulighetene for å drive jordbruk her er dårligere enn i Hellas for øvrig. Det blir dyrket tobakk rundt Ioánnina, samt at det er noe fiske og melkeproduksjon, men ellers må mat stort sett importeres fra andre provinser. I tillegg til at det heller ikke finnes mye industri her, har Epirus siden 1800-tallet vært preget av avfolking. Men dermed ikke sagt at Epirus ikke er verdt å besøke.

Metsovo

Den lille byen Metsovo ligger i fjellsidene av Pindosfjellet i Ioánnina fylke, snaut to og en halv times kjøretur fra Thessaloniki. I dag en veletablert turistdestinasjon, kjent for sine spesielle tradisjoner innen musikk og dans, ikke minst sanger på språket vlach. Videre er de kjent for steinhusene og lokale tradisjonelle produkter som vin, ost, treskjæringskunst og tekstilhåndverk. Av severdigheter i landsbyen kan nevnes Averoff Art Gallery, som er et lokalt kunstmuseum, med malerier og skulpturer av kjente greske kunstnere fra det 19. og 20. århundre. Videre er Katogi Averoff vingård verdt et besøk. Valia-Kalda skogen, som ligger rundt byen, er en del av Nordpindos nasjonalpark, kjent for sine høye rette trær og sitt mikroklima, atmosfærisk lite område med annet klima enn resten av regionen. Området anses å være et av de mest bemerkelsesverdige områdene i Europa når det gjelder naturrikdommer, og er med på en liste over de tolv mest miljøfølsomme områdene i verden. Området gir også ly til mange bjørner, faktisk til den største brunbjørnstammen i Europa, samt andre arter av sjeldne pattedyr og fugler. Det finnes et informasjonssenter til nasjonalparken i Metsovo. Området er også kjent for sine tre skisentre i Anilio, Profitis Ilias og Karakoli, der du bl.a. kan stå på ski og snowboard i moderne fasiliteter, noe vi nordmenn først og fremst ikke forestiller oss når vi tenker på Hellas. Metsovo har også en splitter ny skøytebane. På merkede stier kan du sykle, ri eller gå fjellturer.

Igoumenitsa

Til Igoumenitsa, hovedstaden i Thesprotia fylke, kan man komme med ferge fra den greske øya og turistdestinasjonen Korfu (Kerkira), eller fra Italia (Bari eller Brindisi). Kommer man med fly er det enklest for nordmenn å fly til Korfu, og ta ferge over til Igoumenitsa. Ellers kan man fly til Thessaloniki, men det er drøyt tre timer å kjøre gjennom fjellene til byen. Alternativt via Athen til Ioánnina. Foruten å være en viktig internasjonal havn og innfartsport til kysten og fjellene i Epirus, er den lille byen kjent for sitt asurblå, krystallklare vann og fine strender. Langs hovedpromenaden ligger små tavernaer som serverer fersk fisk og sjømat. Det arkeologiske muséet i Igoumenitsa er verdt et besøk.

Paramythia

Paramythia er en liten landsby med bare et par tusen mennesker, ikke langt fra Igoumenitsa. De viktigste severdighetene her er Kouliatårnet og ruinene etter slottet Agios Donatos, også kjent som Paramythiaslottet.

Parga

Parga er det travleste feriestedet i hele Epirus, og kanskje har du allerede vært her? Når man går gjennom de trange, brosteinsbelagte pittoreske gatene, så oppdager man også små bygninger med skiltet til turoperatører som Apollo og Tui på veggene. Påvirket av venetianerne, britene, franskmennene og tyrkerne, men allikevel har byen beholdt sin greske sjarm. Parga er bygget rundt foten av det venetianske slottet i den venetianske olivenlunden, påvirket av den joniske arkitekturen fra øyene utenfor, som Korfu og Paxos, og har atmosfæren til en hvilken som helst gresk øy. Her er det blomster og frukttrær, en bukt med krystallklart asurblått vann, og en liten øy midt i bukta med en sjarmerende liten hvit kirke. Butikker, nattklubber, barer og tavernaer gir den lille byen akkurat den lille kosmopolitiske luften den trenger. Tusenvis av turister fra hele Europa kommer hit hvert år. Stedet er perfekt for dykking og vannsport, eller til å utforske sjøgrotter.

Mesopótamo, kort vei utenfor Parga, er stedet for hvor antikkens dødens orakel holdt til, på Necromanteio ved Akheron. Her, ifølge gamle tradisjoner, samt beskrevet i Homers epos Odyséen, lå porten som førte til Hades’ rike, underverdenen, der de døde reiste.

Preveza

Preveza er paradiset for den som elsker sjømat. Esplanaden som skiller gamlebyen fra Ambrakiagulfen, har fiskerestauranter på rekke og rad. Neoklassisk stil dominerer bygningene langs promenaden i sentrum, med fargerike fasader. Av severdigheter i byen kan nevnes Seitan Bazaar, det arkeologiske muséet, Agios Haralamboskirken, samt klokketårnet med sitt solur. I byen finner du også ruinene av et bysantisk borg. Mer imponerende er utvilsomt de store utgravingene av den romerske byen Nikopolis, som ligger like nord for Preveza, med den lange bymuren langs hovedveien, samt det store amfiteateret. Nikopolis ble grunnlagt i år 29 før vår tidsregning, av Octavius, senere keiser Augustus, for å markere seieren over keiser Marcus Antonius og dronning Kleopatra i slaget ved Actium, i dag Aktio, like i nærheten. Nikopolis, som betyr seierens by, var hovedstaden i den romerske provinsen Epirus Vetus.

Arta

Arta er hovedstaden i Artaion kommune. Byen er først og fremst kjent for broen over elva Arakhthos. Her kan du ellers besøke ruinene av det gamle Ambrakia og beundre skattene i det arkeologiske muséet. Bysantisk historie gjennomsyrer byen, og du kan vandre gjennom de trange sentrumsgatene forbi gamle kirker og bygninger som bringer historien tilbake til livet. Den bysantiske kirken Panagia Parigoritria er i dag museum, som også er verdt et besøk. Få med deg Ambrakiabukta med våtmarkene, som har et rikt biologisk mangfold. Dette er et yndet sted for ornitologer. Her finnes pelikaner, og trekkfugler som isfugl, skarv, hegre og flamingoer. Hele 280 fuglearter skal ha blitt registrert her. I tillegg til det rike fuglelivet finnes det også skilpadder, delfiner og vannbøfler i vannet. Man fisker også reker i bukta. Den lille øya Koronisia ligger midt i bukta utenfor Arta.

Et viktig arkeologisk utgravingssted er Dodona, på veien fra Arta til Ioánnina, 22 km sørvest for Ioánnina. Etter oraklet Delfi er Dodona det mest berømte av alle orakler. Her finnes ett av de største og best bevarte amfiteatre i området, samt ruiner av templer til ære for Zeus, Dione, Afrodite og Herakles. Her har også arkeologene funnet beinrester etter løver og villsvin, som gladiatorene hadde kjempet mot.

Ioánnina

Ioánnina er provinshovedstad, og den største byen i Epirus, med sine drøyt hundretusen innbyggere. Byen er det viktigste økonomiske og kulturelle senteret i hele det nordvestlige Hellas. Byen er omgitt av fjell på alle kanter, hvorav hele fire av toppene er høyere enn Galdhøpiggen, Norges høyeste fjell. Det høyeste, Smolikas, er 2637 m.o.h. Gamlebyen og slottet er påvirket av folket som har bodd der opp gjennom tidene, og bysantiske, muslimske og jødiske elementer eksisterer side om side. Vandre gjennom de brosteinsbelagte gatene, og beundre de tradisjonelle bygningene, som Aslan-moskéen (i dag kommunalt museum), området Its-Kale med det bysantiske muséet, der Fethiye-moskéen og Ali Pashas grav er plassert. Besøk det arkeologiske muséet, klokketårnet og det kommunale galleriet. Byen er kjent for sine sølvsmeder med århundrer av håndverkstradisjoner, og naturlig nok har de et sølvsmedmuseum som er verdt å få med seg. I sølvsmedbutikkene i byen er det mulig å gjøre gode kjøp.

Ioánnina ligger ved Pamvotissjøen. Langs innsjøen finnes tavernaer på rekke og rad, og det anbefales å prøve lokal mat der. Innsjøen er perfekt for padling og vannski, eller man sykle langs veiene som går rundt innsjøen. En ting man bør få med seg i Ioánnina er en båttur ut til den vakre øya på innsjøen. Her var det i sin tid en egen klosterstat. Få med deg Philanthropinonklosteret med sine freskomalerier av gamle filosofer, som er unike i Hellas, samt det pre-revolusjonære muséet, nær stedet der Ali Pasha, en ottomansk albansk kommandant, ble drept.

I landsbyen Bizani, rett utenfor Ioánnina, kan du beundre voksmuseet til Pavlos Vrellis, som forteller den greske historien, det eneste av sitt slag i Hellas. (Bildene gjengitt med tillatelse fra muséet.)

Erik Drilen (var på visningstur i Epirus 12. – 16. november 2017)

SPA-ferie og julemarked er to ting stadig flere ønsker å få med seg. Baltikum har de siste årene seilt opp som en av favorittene, da det er veldig billig for oss nordmenn der. Ja, noen vil faktisk bruke uttrykket «latterlig billig». Da jeg fikk én times full body-massasje på SPA Vilnius Hotel i Druskininkai i Litauen, måtte jeg faktisk spørre om prisen var rett. Altså, jeg hadde én times massasje, og ikke en halv time. Med varme oljer. 32 euro. Prisen stemte. Latterlig billig. Og jeg var som et helt nytt menneske etterpå. Tar man flere behandlinger over flere dager, tar det ikke lang tid før både reise og opphold er spart inn sammenlignet med tilsvarende behandlinger hjemme. Latvia og Litauen er faktisk også de to billigste landene i Europa å overnatte på hotell i.

Reiser man i desember, kan man også få med seg julemarkedene i Vilnius. Hovedjulemarkedet på Cathedral Square åpner 1. desember, og er faktisk åpent helt til 7. januar. Her kan man smake og kjøpe litauiske spesialiteter, som f.eks. šakotis, eller spettkake på norsk (spør en svenske, han vet hva det er) med julegløgg til. Her vil du også finne keramikk og andre håndverk. Noe alle litauere gleder seg til hvert år, er hvordan juletreet vil se ut i år. Det er nemlig et skue.

Er du ute etter julegaver, så finnes det flere julemarkeder i byen. På Rådhusplassen finnes det «iglooer» der det selges dyrere varer, som glass og krystall, klær osv.

Markeder finnes det også flere steder i byen. Et som virkelig er verdt et besøk om du er ute etter billige klær, sko, spekemat, frukt, bakevarer, eller nær sagt alt mulig du kan tenke deg, er Halės marked nær Gates of Dawn. Når du først er der, hvorfor ikke prøve ost- og vinsmaking i Roots eller spise lunsj i Halės Deli «Gegio Stalui»? Det skal visstnok være in-stedet for litauere for tiden.

Og om ikke det er nok, finnes det mange butikker både i gamlebyen, og ellers i Vilnius, og glem ikke kjøpesentrene Panorama, Ozas og Akropolis. Det burde være muligheter å gjøre unna hele julehandelen her.

Kempinski Cathedral Square Hotel i Vilnius

Femstjernershotellet Kempinski Cathedral Square Hotel er sannsynligvis det dyreste hotellet du kan bo på i Vilnius, kanskje også i hele Litauen. Men er det dyrt for en nordmann? Du betaler ikke mer enn du betaler for et godt trestjerners hotell i f.eks. Amsterdam eller London. Det har byens beste beliggenhet, med utsikt mot katedralen og julemarkedet, og rett ved presidentpalasset. Og skal man klage på prisen når kaviar og champagne er inkludert i frokosten? Her er gamlebyen rett utenfor døren, og her kan du slappe av i et av Vilnius’ beste SPA. Her kan du spise på en av byens beste restauranter. Hotellet har også egen vinbar.

IDW Esperanza Resort

Femstjernersresorten Esperanza Resort er stedet du bør reise til om du ønsker deg vekk fra alt mas og stress. Et stykke utenfor Vilnius, ikke langt fra Trakai, på et øde sted i naturen, men masse aktiviteter, turløyper, og selvsagt et stort SPA. Her må du ha forhåndsreservasjon, selv på restauranten, for ellers vil de ikke ta imot deg. Luksuriøst og økovennlig, der det ligger ved et vann der man kan bade om sommeren. Passer utmerket for hele familien, både sommer som vinter. Her er det også lagt til rette for firmaer som ønsker konferanser, møter og events. Vinkjelleren er et imponerende syn. De tilbyr transfer fra flyplassen i Vilnius til hotellet. Hotellet er medlem av kjeden Small Luxury Hotels of the World.

Vytautas Mineral SPA Hotel i Birštonas

Birštonas er en liten by med bare et par tusen mennesker tre mil syd for Kaunas. Stedet er kjent for sine mineralvannkilder og sanatorier, og gjør stedet ettertraktet som SPA-resort og for balneologisk behandling. Stedet har vært kjent for mineralvannet i hvert fall siden 1300-tallet, og var et populært sted allerede i middelalderen. I dag trekker stedet mennesker fra hele Europa som ønsker behandling. Et av de mest populære hotellene på stedet er Vytautas Mineral SPA Hotel, et hotell med stort svømmebasseng, jacuzzi, flere saunaer og saltrom, samt SPA med alle muligheter for full behandling. Mineralbadet er rikt på magnesium, kalsium og natrium, som er helsebringende. Hotellet har også eget bibliotek. Luksuriøst hotell med priser fra 39,50 euro pr natt pr person, og da er frokost og SPA (unntatt behandlinger) inkludert.

Druskininkai

Helt nede ved grensen til Hviterussland, og heller ikke langt fra Polen, ligger byen Druskininkai, en by med snaue 15.000 innbyggere, også kjent for sine SPA og behandlingssenter. Her er det også nok å finne på for hele familien, da det finnes både vannpark og innendørs skisenter, et av Europas største, Snow Arena, som er åpent hele året. For barna finnes det mange aktiviteter og til og med en iskrembar. For de voksne eget after ski-område, med alle rettigheter. Til Snow Arena kommer man seg enkelt fra sentrum av Druskininkai med taubane, så man trenger ikke tenke på å kjøre etterpå.

Rett utenfor Druskininkai ligger restauranten Romnesa, der man ikke bare kan spise nasjonalkaken šakotis, men også lære å lage den, samt besøke restaurantens šakotismuseum, som også viser šakotis fra flere land i Europa, samt det nærmeste vi har i Norge, kransekake/tårnkake.

Grand SPA Lietuva i Druskininkai

Ikke la deg lure av hotellets fasade, som utenfra kan minne om gamle boligblokker fra sovjettiden. Innenfor finner man et fullverdig hotell, med tre avdelinger, en med tre stjerner, en med fire stjerner og en med fem stjerners standard. Spaet har en wow-faktor, som jeg er sikker på at også barna vil like. SPAet har dampbad, infrarødt bad, sauna, hammam, russisk sauna, kaldt rom, et stort svømmebasseng og bølgepool, fossefall, vannsklie og jacuzzi. Også her er det mineralvann, rikt på magnesium, kalsium og natrium, som gjelder. Vannet har også beriket jordsmonnet, så her tilbys også gjørmebad i motsetning til de fleste andre steder i Baltikum. Behandlingssenteret er et av de nyeste og mest moderne, ikke bare i Litauen, men i alle de baltiske statene.

SPA Vilnius Hotel i Druskininkai

Firestjernershotellet SPA Vilnius Hotel ligger sentralt i Druskininkai. Manges favoritt ifølge Tripadvisor, og SPAet bruker ESPA-produkter under behandlingene, samt på badet i hotellrommene. Som ellers i dette distriktet er det mineralvann som gjelder, og hotellet har basseng, jacuzzi, sauna, saltrom, samt behandlingsrom i to etasjer. De tilbyr gjørmebad, kinesiterapi og vertikalbad. Hotellet er ikke like barnevennlig som Grand SPA Lietuva, og behandlingsområdet tillater kun barn over 12 år.

Om du ønsker å lese mer om Vilnius og Litauen har jeg tidligere skrevet om Vilnius, Trakai og Kaunas her og om Republikken Užupis i Vilnius her.

Noen av bildene er lånt fra Snow Arena og hotellene, og er gjengitt med tillatelse fra disse.

Erik Drilen (på studietur med West Express 5.-8. desember 2017)

Det finnes en rekke utbryterrepublikker rundt omkring i verden, som f.eks. Sør-Ossetia og Abkhasia i Georgia, eller Transnistria i Moldova, som jeg har skrevet om her. Disse står gjerne hardt på sine krav, og er villige til å krige for sine grenser og rettigheter. De har til felles at de ikke er internasjonalt anerkjente. Andre steder finnes mikronasjoner som også mangler en slik anerkjennelse, som f.eks. Sealand på en plattform i Den engelske kanal mellom England og Nederland. De selger statustitler som lorder, baroner og baronesser, egne frimerker og mynter, statsborgerbevis og pass. Hva man skal kalle Republikken Užupis er jeg ikke sikker på, men de er i hvert fall langt mindre seriøse enn de andre nevnte, og det byr ikke på noen problemer å besøke republikken.

Užupis er en del av gamlebyen i Vilnius, Litauen. Navnet betyr «på den andre siden av elven», og ligger da selvfølgelig på den andre siden av elven Vilnia, som skiller Užupis fra resten av gamlebyen til Vilnius. På den tiden da den første broen over elven ble bygget, bodde det stort sett jøder der. Under Holocaust utvandret de fleste jødene, og under sovjettiden ble Bernardine gravlund, en av de eldste gravlundene i Litauen, ødelagt. Hjemløse og prostituerte flyttet inn i de husene som stod igjen, og inntil Litauen erklærte seg uavhengig i 1990, var Užupis ett av de farligste områdene i byen å bevege seg i. I dag er bydelen et populært tilholdssted for kunstnere og bohemer. Bydelen sammenlignes ofte med Montmartre i Paris eller Christiania i København, og det er mange kunstgallerier, kunstnerverksteder og kaféer der. Og ikke minst street art. For mange har Užupis blitt favorittstedet å besøke i Vilnius. Užupis står i dag på UNESCOs verdensarvliste.

I 1997 erklærte Užupis seg som selvstendig republikk, med eget flagg, valuta, president, grunnlov, nasjonalsang og en hær som teller 12 mann. De feirer sin uavhengighetsdag den 1. april hvert år. Grunnloven, som står på en murvegg på flere språk, deriblant norsk, i Paupio-gaten, har mange fellestrekk med vår egen Kardemommelov. I grunnloven står det bl.a. at alle har rett til å være enestående, alle har rett til ikke å være viktige eller å forbli ukjent, alle har rett til å elske noen og ta vare på en katt, alle har rett til å ha en hund inntil en av dem dør, alle hunder har rett til å være hund, alle har rett til å være lykkelig eller ulykkelig, alle har rett til å tie, alle har rett til sin tro, men ingen har rett til å utøve vold.

Et av de viktigste monumentene i Užupis er statuen av en engel som blåser i trompet på torget. Den symboliserer den kunstneriske friheten, og Uzupis kalles «Englenes Republikk» på grunn av monumentet. Skulptøren Romas Vilčiauskas, som er mannen bak engelen, har også laget «Užupis’ havfrue».

Ett av initiativene som har kommet fra befolkningen i Užupis er Frank Zappa-minnesmerket i Vilnius. Hvorfor det ble bestemt å reise et minnesmerke for komponisten, gitaristen og sangeren Frank Zappa er det få eller ingen som vet sikkert. Zappa har aldri vært i Vilnius eller Litauen, og ikke var han spesielt populær i landet heller. Han hadde heller ingen aner derfra. Sannsynligvis var det fordi Frank Zappa var bannlyst i Sovjetunionen. Vilnius hadde få år tidligere fått sin frihet fra Sovjetunionen, og det var i en tid da Leninstatuer ble revet, og monumenter for fred ble reist. Frank Zappa ble et symbol for fred. Monumentet står for øvrig ikke i Užupis, men rett ved gaten K. Kalinausko.

Et annet monument som er verdt å merke seg i Vilnius er det såkalte påskeeggmonumentet (Margutis), laget av kunstneren Lijana Turskytė i 2003. Egget, som veier 300 kg, stod på stedet der Užupis’ engel står nå, men er nå flyttet til plassen der gatene Pylimo og Šv. Stepono møtes i Vilnius gamleby, for å symbolisere gjenreisingen og restaureringen av denne bydelen. Det sies også at dette egget skal stå der det en gang i fremtiden vil komme et nytt monument, for å vise at her skal det fødes et monument. Med andre ord er det ikke sikkert at egget vil stå der det gjør nå om noen år.

Erik Drilen (gikk gjennom Užupis og gamlebyen av Vilnius på studietur med West Express 8. desember 2017)