Selv om man kun har én dag til overs i en storby, kan man rekke over mye med god planlegging. En måte å løse det på er å kjøpe billett på hop-on-hop-off-bussene som finnes i de fleste storbyene rundt omkring i verden. Men sjekk gjerne på forhånd hva billettene inkluderer, da det ofte er flere selskaper som opererer, og selv om de ser ganske like ut, kan det være forskjeller på hva billetten inkluderer. Om du f.eks. kjøper billett med Yellowbus i Lisboa, inkluderer også billetten trikk- og båtturer, hvilket konkurrentene ikke har inkludert, i tillegg til tre forskjellige ruter med bussen.
Selv uten å kjøpe billett på noen av disse bussene kan man få mye ut av dagen, da det historiske sentrum av Lisboa er forholdsvis lite. Vi startet dagen på det store bytorget Praça do Comércio og med et besøk på Lisboa Story Centre, et museum som tar deg gjennom Lisboas flere hundre års historie. Få med deg filmen om det store jordskjelvet i 1755, sannsynligvis den største naturkatastrofen som har rammet Europa i moderne tid.
Fra Praça do Comércio kan du leie sykkel, og sykle langs elvebredden, og se noen av de kjente byggverkene i Lisboa, som Ponte de 25 Abril, broen som minner om Golden Gate Bridge i San Francisco og krysser elven Tejo, samt Cristo Rei, Kristus-statuen, en kopi, om noe mindre, av den kjente statuen i Rio de Janeiro, som våker over byen fra den andre siden av elven.
Du kan ta båt videre nedover elven til andre kjente monumenter som Padrão dos Descobrimentos, monumentet til minne om de store oppdagelsesferdene, og Torre de Belém, festningstårnet fra 1500-tallet som skulle forsvare elvemunningen og byen. Opprinnelig lå tårnet ute i elven, men elven har gjennom tidene endret løpet, slik at det i dag ligger på elvebredden. Tilbake på land anbefaler jeg lunsj på restauranten Portugália Cervejaria Belém, som ligger rett ved oppdagermonumentet. Mens dere er der, legg også merke til det vakre verdenskartet Rosa dos Ventos foran monumentet.
Etter lunsj, dra tilbake til Praça do Comércio, og sightseeing til fots gjennom de smale og kronglete gatene i den eldste bydelen i Lisboa, Alfama, og opp til Castelo de São Jorge, St Georgs slott, eller festning. Derfra har dere en fantastisk utsikt over hele Lisboa. Om det er for tungt å gå opp, er det fullt mulig å ta to heiser opp. Så kan dere heller gå gjennom bydelen på veien ned.
Om dere heller ønsker å ta trikk opp til slottet, ble vi advart mot å velge Electrico 28, den berømte veterantrikken. Dette er den mest populære ruten, og trikken er alltid fullpakket. Det er lang kø for å være med. Og pass godt på verdisakene, for denne trikken er et yndet sted for lommetyver. Velg heller rute 12 opp til slottet.
Shoppinggatene i Lisboa er områdene rundt Avenida da Liberdade og Rua Augusta mot Praça do Comércio. Det finnes ellers flere store kjøpesentre rundt omkring i byen.
Anbefalte middagsrestauranter er Cervejaria Trindade (adresse: Rua Nova da Trindade), en av de eldste restaurantene i Lisboa, som også brygger sitt eget øl, og KAIS (adresse: Rua da Cintora – Santos 1200), en moderne restaurant i en gammel lagerbygning ved elvebredden.
Vi bodde på Sheraton Lisboa Hotel & Spa (5-stjerners hotell, adresse: Rua Latino Coelho 1).
Erik Drilen (besøkte Lisboa 24. – 27. mai 2017, studietur og workshop i regi av Turismo de Lisboa)
Allerede når man kommer til kommunegrensen i Agdenes blir man gjort oppmerksom på hvilken status kommunen har hatt gjennom historien. Hvor mange kommuner kan slå i bordet med hermelin (pels av røyskatt) og et rødt skjoldhode som kommunevåpen? Skjoldet symboliserer at de kongelige i tidligere tider hadde tilhold i Agdenes. Den som kontrollerte Agdenes kontrollerte også all skipstrafikk inn og ut av Trondheimsfjorden, og med det store deler av Midt-Norge. Kommunen har med andre ord en meget strategisk plassering.
Gjengitt med tillatelse fra Kartverket www.norgeskart.no
Bosetting i området som dagens kommune omfatter, kan spores minst 6000 år tilbake i tid. Her finnes hustufter og gravhauger fra både steinalder og bronsealder. Hopper man noen tusen år fram i tid, til midten av 900-tallet, til Selva, der det lå et høvdingsete, eller slott eller kongsgård om man vil. Der bodde Håkon Grjotgardson jarl, som hadde herredømme over innseilingen til Trondheimen. Da Harald Hårfagre kom nordenfjells for å samle landet til et felles rike, var Håkon Grjotgardson høvding over hele kysten fra Nordmøre til Lofoten. Jarlen sluttet seg til Harald Hårfagre og ble en av hans fremste menn. Jarlen hadde også en datter, Åse, som ble gift med Harald Hårfagre, og ble det samlede Norges første dronning.
Agdenes er nevnt flere ganger i de norrøne sagaene. Eindride Ljoksa i Kong Sverres saga, hans etterkommere, hirdmennene fra Leksa (Ljoksnasveiene, eller Ljoksnabrødrene) i Håkon Håkonssons saga, for å nevne noen. Høvdingssetet til Håkon Grjotgardson er nevnt ved flere anledninger, ikke bare forbindelsen til Harald Hårfagre, som nevnt i forrige avsnitt, men det var også her Halvdan Svarte forsøkte å brenne inne halvbroren Eirik Blodøks.
Kong Øysteins havn
Helt øverst på Agdenes finner vi Kong Øysteins havn, nevnt i både Håkon Håkonssons saga, Snorres kongesagaer og Magnussønnenes saga. Det er ikke så mye igjen av den havnen, bygget rundt år 1100, som er synlig for vanlige turister i dag. Kun skansevollen, samt moloen som er delvis synlig i fjæresteinene. Dykkere har funnet rester av konstruksjoner på havbunnen på 7-8 meters dyp. Flere undersøkelser pågår, og det er innført et midlertidig dykkeforbud i området mens Vitenskapsmuseet i Trondheim utfører sine undersøkelser. Ved siden av havnen ligger Vertshuset Kong Øystein, hvor du kan innta god mat og drikke.
Kong Øysteins havn
Er du på leting etter skatter, er kanskje Olav den Helliges skatt av interesse? Ifølge historiske kilder ligger deler av denne på bunnen av fjorden utenfor Agdenes. Danskekongen Christian III hadde sendt to skip til Nidaros for å hente denne kirkeskatten til København for omsmelting i kongens skattkammer. Alle Olavs relikvier og helgenskrin ble samlet og brakt om bord i skipene. Det største av skipene sank utenfor Agdenes, men en kvittering fra kongens rentemester gir en detaljert beskrivelse over skattene som aldri nådde fram. Deriblant skal være et prosesjonskors av sølv som var offergave av helgenkongens søstersønn Guttorm Ketilson etter hans seier over Dublinkongen Margard i 1052, kirkeklokker fra Nidarosdomen, samt en del mindre klenodier som kalker, edelstener fra altertavlen, gull og sølv og andre kirkeskatter. Man regner med at om noen finner skatten i havdypet utenfor Agdenes, er det stor sjanse for at metaller som finnes er intakt. Både amatørdykkere og profesjonelle dykkere har forsøkt å lete, men havet utenfor er dypt og strømmen sterk.
Agdenes fyr
Like ved Kong Øysteins havn finner vi også Agdenes fyr fra begynnelsen av 1800-tallet, samt Tjalvehelleren, et steinoverheng der Olav Tryggvason og hans følge skulle overnatte i år 995. Det var herfra trellen Kark dro for å drepe Håkon Ladejarl, som var en motstander av Olav Tryggvason. Som takk for drapet ble Kark halshugget av Olav Tryggvason. Ifølge historien ble Karks hode plassert på stake på Munkholmen utenfor Trondheim sammen med hodet til Tore Klakka, som var Håkon Jarls spion, og som også ble halshugget av Olav Tryggvason. De som er årvåkne har sikkert sett at Karks hode ligger ved føttene til Olav Tryggvason på statuen på Trondheim Torg.
Kjører man sørover kommer man snart til Selva. Ved Selva kro står det et minnesmerke til minne om Nekolai Dahl, som vil bli husket for sitt banebrytende arbeid ved organisering av omsetning av fersk sild og fisk, og utviklingen av frysemetoden som kunne utnyttes industrielt. Metoden bygde på kuldeblandingsprinsippet som bestod av is og salt, kjent som Dahlen-metoden. Dahl tok ut hele 17 verdenspatenter, alle med tilknytning til fiskeindustrien. I 1936 ble han tildelt St. Olavs ridderkors for sitt arbeide.
Neste stopp på turen sørover er Lensvik, kommunesenter og største bygd i Agdenes. Fra eldgammel tid ble Lensvik regnet som den luneste og sikreste havnen i hele Trondheimsfjorden, særlig fra vikingetiden og til og med seilskutenes tid ble den ofte benyttet som liggeplass i all slags vær. Av severdigheter i Lensvik er Lensvik kirke fra 1863.
Av monumenter i Lensvik er statuen av Harald Grønningen den mest synlige, der den står i parken ved hovedveien. Harald Grønningen trenger vel ingen introduksjon for den eldre garde. Langrennsløper med to OL-gull fra Grenoble i 1968, tre sølv fra henholdsvis OL i Squaw Valley i 1960 og Innsbruck i 1964, samt sølv i VM i 1962 i Zakopane og gull i VM i 1966 i Oslo. I tillegg flere norgesmesterskapstitler og andre utmerkelser. Medaljesamlingen hans er utstilt i Lensvik Flerbrukshus. Ved Lensvik skole står to andre monumenter. Den ene er til minne om Lars H. Selbæk, som er kjent som grunnleggeren av jordbærnæringa i Lensvik. Jordbær fra Lensvik, eller Lensvikbær som de også kalles, er kjent langt utenfor landets grenser. Det andre monumentet er til minne om Ole Singstad, ingeniør som ble født i Lensvik, flyttet til USA, og ble kjent som mannen som klarte å bygge tunnel under Hudsonfloden fra New Jersey til Manhattan. Mange av datidens ledende ingeniører, samt oppfinnergeniet Thomas A. Edison, mente det var umulig. Singstad klarte det, og kalles nå tunnelpioner.
Helt sør i Agdenes kommune ligger Ingdalen. Grenda fikk egen kirkegård i 1869, men Ingdalen kapell ble ikke vigslet før 1960. Det spesielle med dette kapellet er at 60% av kostnadene ble dekket av innsamlede midler og gaver i grenda. Mer severdig er nok Ingdalsfossen industristed, med demningen, sagbruket (den første vannsaga ble anlagt på 1600-tallet), vadmelsstamperiet (vadmel er et pent ullstoff som ble brukt til å lage klær både til arbeidstøy og festbruk. Vadmelsstamperiet var i drift på midten av 1800-tallet) og møllebruket (som kvernet korn til mel, helt fra 1600-tallet).
På vei nordover igjen vil jeg anbefale å svinge av mot Øyangen. På veien dit ligger Ligård Ski & Veteranmaskiner, en privateid samling av maskiner, deriblant et tyvetalls traktorer, redskaper og andre gjenstander – det meste knyttet opp mot landbruket og livet for øvrig på en gård i Trøndelag mellom 1850 og 1950. I egen avdeling finner man en skiutstilling med ski som har blitt brukt av lokale skiløpere, deriblant Harald Grønningen. Fra Harald Grønningen inkluderer også utstillingen en av hans OL-drakter og flere par skisko, og ikke å glemme, den originale statuen av Harald Grønningen, som pleide å stå ved Lensvik skole. Den som står i parken i Lensvik er nemlig ikke den originale. Merk at man må ringe og varsle på forhånd om man ønsker å se samlingene på Ligård.
Fra Selva kan man svinge mot Værnes. Foruten å være en fin kjøretur langs fjorden til et idyllisk sted, finner man også her Værnes camping & marina, samt Agdenes kirke fra 1856. Agdenes kirke er hovedkirken i kommunen, og orgelet fra 1914 ble i stor grad betalt av utvandrede agdenesinger, bosatt i USA. På Værnes ligger også fergehavn for ferger som kan ta deg til øya Leksa, som også er en del av Agdenes kommune, samt til Storfosna og Garten i Ørland kommune. Fra Valset kan du reise med ferge til Brekstad. Jeg har tidligere skrevet om Fosenhalvøya her.
Mellom Valset og Værnes
Leksa er absolutt verdt et besøk. Det kan kanskje høres litt kronglete ut å måtte ringe til fergeselskapet senest en time før avgang for å gi beskjed om at du skal til Leksa, men turen står i ruteplanen, så det er egentlig ingen omvei.
Gjengitt med tillatelse fra Kartverket www.norgeskart.no
Leksa har noen av de eldste minnesmerkene i hele Agdenes kommune. Her finnes hustufter fra steinalderen, datert helt tilbake til 5000-7000 år siden, og gravhauger fra bronsealderen, hvorav den største er imponerende 63 meter lang, fra ca 1800-650 f.Kr. Hustuftene og gravhaugene ligger sørøst for det høyeste punktet på øya, den 102 m høye Jøtuldalskallen. Det ligger også to gravhauger i Håvika. Leksa er flere ganger nevnt som et strategisk viktig punkt i historien, både i de norrøne sagaene, men også i norsk krigshistorie, da øya ligger ved innløpet til Trondheimsfjorden. Tyskerne så også denne strategiske fordelen under andre verdenskrig, og bygde et festningsanlegg på vestsiden av øya, i Gangstøa. Der var det under krigen stasjonert 300 tyske soldater, samt 60-70 polske og russiske krigsfanger. Ruinene av festningsanlegget står fortsatt og er verdt et besøk. Grunneier har dog satt opp skilt om at ferdsel er på eget ansvar.
Leksa i dag har ikke lenger den strategiske plasseringen for skipstrafikk og bevoktning av Trondheimsfjorden, men er blitt en idyllisk kystperle plassert mellom Agdenes og Snillfjord på den ene siden, og Hitra på den andre siden. Kun et tredvetalls mennesker bor her fast, og fire gårder er i drift på de to øyene Nord-Leksa og Sør-Leksa, som er forbundet med ei bru over Lekssundet. Det er mange ferieboliger på øyene.
Erik Drilen (Agdenes’ fastland besøkt 14. mai og Leksa besøkt 20. mai 2017)
Trondheim har to bemerkelsesverdige bruer. Den ene, Gamle Bybro, også kjent som Lykkens Portal, kjenner alle. Den andre er ikke like kjent, men er minst like bemerkelsesverdig, da den er Norges eneste, og en av få vippebruer av denne typen som finnes igjen i verden. Samtidig har den noe til felles med den mye mer berømte Golden Gate Bridge i San Francisco. Jeg snakker selvsagt om Skansen bru, eller Skansen jernbanebru, som den også kalles.
Skansen bru ble først åpnet i 1918, og ble designet av den amerikanske ingeniøren Joseph B. Strauss (1870-1938), mannen som også hadde ansvaret for Golden Gate Bridge i San Francisco. Det spesielle med denne brua er at den er en vippebru, eller klaffebru, med kontravekt opphengt i et bjelkeparallellogram, og som ved hjelp av motorer og tannhjul kan løfte og senke brua for å slippe gjennom båter. Skansen bru er med sine 52 meter det lengste bevegelige bruspennet i Norge. Siden 2006 har brua vært fredet av Riksantikvaren som et kulturminne.
Tyskerne har alltid brygget øl. Allerede da romerne forsøkte å utvide sine områder fant de germanske stammefolk som brygget øl. I dag har Berlin flere bryggerier enn noen annen by i verden. Hver dag kommer tusenvis av ølhunder og andre mennesker som setter pris på et glass med kald drikke til Berlin. Mikrobryggerier og håndverksøl synes å ha gjort et betydelig inntog over store deler av verden de siste årene. Det tok en stund før Tyskland kastet seg på denne trenden, men nå har revolusjonen også kommet dit, ikke minst til Berlin og de større byene.
Om du har lyst til å lære om øl og hvilke ølsorter som finnes, er mikrobryggeriene et godt sted å begynne. Det finnes guidede turer med ølsmaking, men du kan også selv besøke bryggeriene eller barer som brygger sitt eget øl. Et av de fineste mikrobryggeriene finner du i bydelen Mariendorf sør i Berlin:
Stone Brewing
Dette nye og toppmoderne bryggeriet med restaurant ligger i et gammelt renovert gassverk, ombygd til en av de vakreste og særpregede restaurantene i Berlin. Det tilstøtende uteområdet er ikke bare en hage, men en unik oase å slappe av i.
Restauranten, Stone Brewing World Bistro & Gardens Berlin, har plass til 800 mennesker inne og 500 ute. Hovedbaren har opp mot 65 sorter øl på fat, i tillegg til øl på boks eller flaske og vin fra hele verden, som bare venter på deg. De har også egne områder for grupper, bl.a. et for opptil 70 personer og med en bar med 24 ølkraner. Et flott sted å være i Berlin hvor du kan nyte en moderne og trendy atmosfære med mulighet til å oppleve ølbrygging, spise god mat og drikke øl blant venner. De har også gavebutikk, med bl.a. mulighet til å få tappet din favorittøl på én- eller toliters suvenirflaske til å ta med hjem. Stone Brewing ble opprinnelig startet i San Diego i 1996, men har nå også utvidet til Tyskland. Det går an å reise til Stone Brewing med U-Bahn til Alt-Mariendorf, og derfra er det halvannen kilometer å gå. Tar man taxi fra sentrum av Berlin må man regne med rundt 25 euro. (Adresse: Im Marienpark 23)
Barer med egne mikrobryggerier finnes over hele Berlin, men jeg vil her ta for meg bydelen Berlin Mitte, og da spesielt området fra Hackescher Markt til Alexanderplatz.
Brauhaus Lemke am Hackeschen Markt
Brauhaus Lemke har hele tre mikrobryggerier i Berlin, og to av de ligger i Berlin Mitte med bare et par hundre meters mellomrom. Det tredje ligger ved Schloss Charlottenburg. Det var her, ved Hackescher Markt at Brauhaus Lemkes bryggerieventyr startet i 1999, i det som en gang var S-Bahnstasjonen Bögen. Av ølsortene som brygges og serveres av Lemke kan nevnes Bohemian Pilsener, 030 Berlin Pale Ale (amerikansk pale ale), Weizen (hveteøl), Original (Wien pilsner), India Pale Ale, Hopfenweisse (en kombinasjon av Weizenbock og India Pale Ale), Imperial IPA og Imperial Stout. Nye sorter er Black Rye IPA og Spree Coast IPA. Her serveres også tysk mat. Lemkes øl serveres også i over 60 restauranter og barer rundt omkring i Berlin, samt kan kjøpes på flaske i over 50 butikker i byen. (Adresse: Dircksenstrasse 143)
Brauhaus Mitte
Brauhaus Mitte
eller Brauhaus Lemke am Alex, som det nå offisielt heter, ligger som sagt bare noen hundre meter fra Hackescher Markt, og enda nærmere Alexanderplatz, og om du velger å sitte ved vinduet har du også utsikt mot TV-tårnet i Berlin. Dette er Lemkes største bryggeri, restaurant og bar, og med tilsammen 600 siteplasser har de mulighet til å ta imot store grupper i to etasjer innendørs, og to uteterasser. Meny og ølutvalg er det samme som på Brauhaus Lemke am Hackeschen Markt. Brauhaus Mitte produserer 200.000 liter øl i året, og du kan gjerne kjøpe øl for å ta med deg hjem herfra, også på 20-liters fat om du skulle ønske det. (Adresse: Karl-Liebknecht-Strasse 13).
Microbrauerei Barkowsky – Marcus Bräu
er en liten bar i samme område som de to tidligere nevnte, og som produserer kun tre øltyper selv: Marcus Bräu Pils, Marcus Bräu Dunkel og Marcus Bräu Rotbier, alle trofaste mot tyske øltradisjoner. Gammelt interiør, med 1950-talls radioer, gamle ølskilt og ølflasker på veggene. Lave priser, både på mat og drikke. Tradisjonelle lokale matretter, som bl.a. svineknoker og bratwurst. (Adresse: Münzstrasse 1-3)
Brauhaus Georgbraeu
ligger et lite stykke unna de andre, nede ved elven Spree i Nikolaiviertel. Siden 1992, lenge før håndverksøl ble det store i Berlin, har Brauhaus Georgbraeu laget sine egne lyse og mørke Georg-Bræu-øl. Om vinteren er det i ølhallen folk samles, mens om sommeren foretrekker de fleste uteservering ved elvebredden, med utsikt til Museumsinsel. Tyske tradisjonelle retter på menyen, som Eisbein, kokt svineknoke, servert med surkål, ertestuing og poteter. Du kan også bestille andre retter med kjøtt eller fisk, eller til og med vegetarretter. Navnet har baren fått fra Sankt Georg-statuen som står på plassen utenfor. (Adresse: Spreeufer 4)
Om du heller foretrekker tysk industriøl, er Weihenstephaner på Hackescher Markt et godt alternativ. Weihenstephaner sies å være verdens eldste bryggeri fortsatt i drift, helt siden år 768. Ølet brygges fortsatt i Freising nord for München. De lager flere typer øl, men de mest populære er pilsner og hefeweissbier. De har et titalls forskjellige ølsorter, samt noen alkoholfrie. På Weihenstephaner serveres også tradisjonell tysk mat. (Adresse: Neue Promenade 5)
Vil du ha oktoberfeststemning og ompamusikk er ikke Hofbräu München langt unna, like ved Alexanderplatz. I en ølhall på 6.500 kvm og med plass til 4.000 mennesker er stemningen alltid høy. Her serveres bayerske retter og øl i tolitersglass. Et yndet fotomotiv her er kelnere i lederhosen som bærer på minst ti ølglass i gangen. (Adresse: Karl-Liebknecht-Strasse 30)
Snakker vi først om Oktoberfest, er Berlin et godt alternativ til München. München kan for mange synes å være veldig dyrt under oktoberfestperioden, samt at det er vanskelig å få hotellrom i sentrum. Oktoberfest i Berlin er noe mindre, men avholdes i samme periode, fra slutten av september til begynnelsen av oktober. Den internasjonale ølfestivalen i Berlin, Internationales Berliner Bierfestival, som avholdes første helg i august, kan også være verdt å få med seg. Ifølge Guinness Book of World Records er denne festivalen kjent for å ha «World’s Longest Beer Garden» med 800.000 besøkende fra hele verden.
Mitt forrige innlegg var om Londons underjordiske tunneler, men også Berlin har en underjordisk historie å fortelle. Berlin har mye å by på over jorden, men det finnes også en underjordisk verden som er verdt å besøke. De siste årene har man begynt å vise fram deler av Tysklands grusomme historie fra andre verdenskrig og den kalde krigen, gjennom guidet visning i noen av de gamle tilfluktsrommene og tunnelene.
Berliner Unterweltens billettkontor
Berliner Unterwelten
har satt sammen et knippe turer man kan melde seg på med engelsktalende guide. Deres billettkontor ligger like ved Gesundbrunnen stasjon i Berlin Mitte, og man kan kjøpe billetter like før turene starter. Merk at de kun tar kontanter, og ikke betalingskort.
Tur 1 (Tysk: Dunkle Welten/Engelsk: Dark worlds) går til et tilfluktsrom under Gesundbrunnen undergrunnsstasjon. Hver dag går hundrevis av mennesker forbi den grønne døren som er inngangen til tilfluktsrommet, uvitende om at innenfor og under ligger en labyrint full av historie som alle med interesse for krigshistorie må oppleve. Berlin var nervesenteret i Det tredje rike og derfor et av de viktigste målene for de alliertes bombing under andre verdenskrig. Under denne omvisningen vil du lære mer om livet til den gjennomsnittlige berliner under luftangrepene som ødela opptil 80% av byens sentrum. Gjennom kronglete passasjer og rom, vil du også se utallige gjenstander fra krigen som har vært begravd i flere tiår. I tillegg får du se inn i utviklingen av byens T-bane og kloakkanlegg, samt det tidligere luftanlegget. Du får et godt innblikk i den 160 år gamle underjordiske historien til Berlin.
På tur 2 (Tysk: Vom Flakturm zum Trümmerberg/Engelsk: From Flak Towers to Mountain of Debris) kan du se den ødelagte festningen på høyden ved Gesundbrunnen. I 1940 beordret Hitler byggingen av seks festninger med antiluftskyts, eller såkalte “Flak”-tårn, for å forsvare Berlin mot fiendtlige fly. Av disse seks ble bare tre bygget, og etter krigen ble de jevnet med jorden. Flak-tårnet i Humboldthain park i Gesundbrunnen ble bare delvis ødelagt. På denne fascinerende turen, vil de besøkende bli vist rundt tre av de sju etasjene inne i fjellet i det som er en av de største bunkerene i byen. Her venter et imponerende underjordisk landskap – med store rom og broer som gir deg mulighet til å se langt ned i dypet. I tillegg får du historien til anlegget og det fortsatt pågående prosjektet med å rydde opp. Til dags dato har medlemmer av Berliner Unterweltens organisasjon brukt mer enn åtte tusen timer for å fjerne mer enn 1400 kubikkmeter steinmasse. I prosessen har de laget et ideelt sted hvor flaggermus overvintrer. Derfor, for ikke å forstyrre de i deres dvale, og for ikke å skremme gjestene, tilbys denne turen kun fra april til slutten av oktober.
Tur 3 (Tysk: U-Bahn, Bunker, Kalter Krieg/Engelsk: Subways and Bunkers in the Cold War) følger sporene fra den kalde krigen i undergrunnen. Tilfluktsrommene til Vest-Berlins sivilforsvar ble bygget eller utbedret for en mulig atomkrig. Spesielt etter at Berlinmuren kom opp, investerte den vest-tyske regjeringen millioner i disse prosjektene. Noen av tilfluktsrommene ble bygget for flere funksjoner, og brukes i dag som undergrunnsstasjoner, parkeringshus og lagringsanlegg. Ved å forklare de praktiske forberedelsene som ble gjort for å hjelpe folk til å overleve, viser denne turen realitetene og redslene under den kalde krigen. Først besøkes “Blochplatz”, et tilfluktsrom fra andre verdenskrig som ble renovert i 1980. I en nødsituasjon kunne mer enn 1300 mennesker søke ly her i opptil 48 timer. Etter en kort tur med U-Bahn til Pankstrasse stasjon, besøkes en «moderne» bunker, som skulle beskytte innbyggerne i Vest-Berlin i tilfelle atomkrig. Dette anlegget, bygget i 1977 sammen med den nordgående forlengelsen av toglinjen U8, fungerer ikke bare som en holdeplass for pendlere – i en nødsituasjon kunne mer enn 3300 mennesker søke tilflukt her i opptil to uker.
Berliner Unterwelten har også visningsturer til flere andre bunkere, men mange av de guides kun på tysk. Av disse kan nevnes bl.a. en tunnel som gikk under Berlinmuren og et underjordisk bryggeri. Sistnevnte bør bookes på nett før man drar til Berlin, da den som oftest er utsolgt et par uker i forveien.
Når man først besøker Berliner Unterwelten, bør man også få med seg Mythos Germania, en permanent utstilling som viser arkitektur og byplanlegging i Berlin under nazitiden, de ideologiske målene for naziregimet og de kriminelle metodene som ble brukt. Med disse målene i tankene, forsøker utstillingen å analysere og dekonstruere legendene og Hitlers drøm om Berlin som en verdenshovedstad. Utstillingen kan være vanskelig å finne, så det kan være greit å spørre betjeningen på billettkontoret til Berliner Unterwelten om veibeskrivelse samtidig som man kjøper billetten. Inngangen ligger i Gesundbrunnen stasjon, i den ene bygningen med trapp ned til undergrunnstogene. Du må passe på å ta trappen, og ikke rulletrappen. Midt i trappen er det en ganske anonym dør med et skilt som det står «Mythos Germania» på. Men, som sagt, spør når du kjøper billetten. Det er mange som har måttet få forklaringen både en og to ganger før de finner fram.
Trappen som fører til Mythos Germania. Inngangsdøren til venstre.
Berlin Story Bunker
Berliner Unterwelten er ikke de eneste som tilbyr omvisning i bunkere. Bunkeren der Hitler tilbragte sine siste dager, og der han til slutt begikk selvmord, ble etter krigen jevnet med jorden. I dag er det kun en parkeringsplass på stedet der den stod. Årsaken til dette var at man ikke ønsket en helligdom for nynazister. Derfor er det en del mennesker som ikke var særlig glade da Berlin Story Museum i Schöneberger Strasse rekonstruerte Hitlers bunker ut fra bilder fra andre verdenskrig. Muséet forsvarte seg med at det er en del av Berlins historie, uansett om man liker det eller ikke. Du kan melde deg på 90 minutters visninger i bunkeren, og få med deg historien om bunkeren som er huser muséet, både tilfluktsrommet som ble brukt under krigen, samt se kopien av Hitlers kontor og bilder tatt fra den tiden.
Berlin Story Museum har også en annen inngang, der man kan få med seg Berlins historie gjennom århundrene, i tillegg til en gavebutikk.
The Story of Berlin
The Story of Berlin
Når man først snakker om muséer som forteller Berlins historie, kan man heller ikke komme utenom Story of Berlin i Kurfürstendamm 207-208. Dette er en interaktivt museum som gjennom 20 forskjellige tema forteller om Berlins 800-årige historie, fra middelalderen til Berlinmurens fall. Også dette muséet kan by på en bunker, et atombombesikkert tilfluktsrom fra den kalde krigen, under muséet. Dette tilfluktsrommet ble bygget på 1970-tallet og nesten 3600 mennesker kunne få plass her. Se sengeplassene, kjøkkenet, toalettene. I Story of Berlin kan du gå på egenhånd og utforske historien, men bunkeren har visning en gang i timen, både på engelsk og tysk. Pass på at du må kjøpe egen billett for bunkeren.
The Bunker i Story of Berlin
Både Berliner Unterwelten og Berlin Story Museum tillater ikke fotografering. Jeg har fått tilgang til bilder fra de og gjengir de her med tillatelse. Bilder som ikke er merket har jeg tatt selv.
Glem Big Ben, London Eye eller British Museum. De virkelige severdighetene befinner seg under jorden. Når jeg sier London underground, så tenker jeg ikke på undergrunnstogene. Nei, jeg mener Hidden London, sightseeingturene arrangert av London Transport Museum. Disse turene arrangeres bare noen ganger i året, og har plass til bare 12-22 personer på hver tur. Så her bør man være ute i god tid for å bestille, for de er gjerne utsolgt med en gang billettene legges ut. Jeg kjøpte mine billetter elleve måneder i forveien. De fleste av turene legges ut i april, så det kan være en idé å starte planleggingen med det samme, og melde seg på London Transport Museums nyhetsbrev umiddelbart. De som står på mailinglisten har nemlig mulighet til å kjøpe billetter to dager før de legges ut til vanlig salg.
Så hva er Hidden London? Det er rett og slett tunneler og nedlagte undergrunnsstasjoner. Stasjoner som ble nedlagt pga liten trafikk, at de lå for tett på andre stasjoner osv. Du får muligheten til å se de såkalte «lost tunnels» under Euston Station og Londons første skyskraper på adressen 55 Broadway ved St James’s Park, det gamle hovedkvarteret til London Underground. Eller du kan besøke nedlagte Aldwych Station, som i dag benyttes som kulisser til TV-serier og filmer, som «An American Werewolf in London», «Superman IV», «V for Vendetta» og «Sherlock» for å nevne noen. Selv fikk jeg billetter til Clapham South, den avstengte delen av stasjonen, og den nedlagte Down Street.
Clapham South
Clapham South sovesal, elleve etasjer under bakken
De fleste turene til Hidden London egner seg ikke for funksjonshemmede og man bør være i alminnelig god form. Stasjonene er gamle og det som en gang var en heis er i dag mer eller mindre en sjakt. Derfor må man være i stand til å gå trapper. Clapham South i Sør-London har 180 trappetrinn, tilsvarende elleve etasjer. Det går greit ned, men du skal opp igjen også, og det er tyngre, selv om du får anledning til å ta pauser underveis. Til Clapham South kommer du enkelt med undergrunnslinjen Northern Line. Du møter guidene rett utenfor den nye stasjonen, og blir ledet ned i den avstengte delen.
Clapham South ble åpnet i 1926, som første stasjon på linjen City & South London Railway, nå del av Northern Line. Stasjonen ble under annen verdenskrig brukt som tilfluktsrom for 8.000 mennesker. Også etter krigen har tunnelene blitt brukt. I 1948 kom 492 immigranter fra Jamaica med skipet «Empire Windrush», og Clapham South ble brukt som midlertidig innkvartering for rundt 200 av de, da det etter krigen fantes få steder å innkvartere de. I 1951 ble tunnelene brukt som hotell til Festival of Britain, en festival for å fremme britisk kunst, forskning og industri etter krigen. I 1956 brant det i en av sovesalene i et annet tilfluktsrom i London, Goodge Street. Britiske myndigheter fant da ut at tunnelene egnet seg dårlig som sovesaler, og Clapham South ble stengt. De siste årene har stasjonens tunneler blitt overtatt av London Transport Museum, og åpnet dørene for guidede visningsturer.
Down Street
Down Street Station
Den nedlagte stasjonen Down Street ligger mellom stasjonene Green Park og Hyde Park Corner på Piccadilly Line. Den ble åpnet i 1907, men stengt igjen allerede i 1932, fordi stasjonen lå i et fornemt strøk, der de fleste ankom og dro igjen med biler, og dermed ble stasjonen lite brukt. Dessuten var det ikke langt å gå til de to nevnte andre stasjonene.
Down Street er kjent som Churchills hemmelige stasjon, da det var her Sir Winston Churchill og hans regjering hadde kontor og regjerte Storbritannia i minst 40 netter under bombingen av London, kjent som The Blitz, fra oktober til desember 1940. Her var det kontor, møterom og soverom, i påvente av at Cabinet War Rooms skulle bli ferdige. Cabinet War Rooms er i dag kjent som Churchill War Rooms, og er en del av Imperial War Museum nær Westminster. Det anbefales også å ta turen innom Churchill War Rooms om du deltar på visning i Down Street.
Churchill War Rooms
Det virker litt surrealistisk når man er på visning i den nedlagte og mørke undergrunnsstasjonen, med lommelykter som eneste belysning, se lyset fra tog suse forbi hvert annet minutt, og tenke på at her ble Sir Winston Churchill servert kaviar, Perrier Jouet 1928 Champagne, 1865 brandy og røykte fine kubanske sigarer for litt over 76 år siden.
Fra London Transport Museum
Merk at billetten til Down Street også gir deg gratis inngang til London Transport Museum (må benyttes innen én måned). Besøker du Clapham South får du femti prosent rabatt på inngangsbilletten til muséet. Alle billetter gir også ti prosent rabatt på alle kjøp i muséets gavebutikk. Hidden London passer ikke for barn, men London Transport Museum gjør til gjengjeld det til de grader. Ikke bare er det utstilt kollektive transportmidler helt tilbake fra begynnelsen av 1800-tallet, men det er nok av leker som de minste både kan klatre på eller bygge med klosser, til interaktiv vegg, samt taxi og buss der de større barna kan sitte i førersetet, eller en Northern Line simulator, der de kan forestille seg at de kjører gjennom tunneler og ankomme stasjoner. De voksne har også mye å se på her.
Erik Drilen (besøkte Clapham South 4. mars og Down Street 5. mars 2017)
Ye Olde Mitre, en av Londons vakreste puber, og samtidig en av de vanskeligste å finne.
Det er sagt at det finnes over sju tusen puber i London. Å besøke alle pubene kan dermed trygt sies å være en håpløs oppgave. Allikevel, når man først er i London, er det er must å besøke et par puber. Man kan selvsagt besøke nærmeste pub på hjørnet, men om man planlegger litt kan man få en helt annen pubopplevelse. Er man mikrobryggerientusiast kan man besøke såkalte craft beer pubs, puber som brygger sitt eget øl, eller man kan søke etter de tradisjonelle gamle pubene som Storbritannia er så kjent for. Flere av de begynner å nærme seg en alder av et halvt årtusen, noen av de har gjerne en historie så interessant at de er verdt en Londontur alene, og det er disse jeg skal ta for meg denne gangen.
Pubens historie går helt tilbake til romernes tid, da de først introduserte tabernae, eller tavernaer, til England. Et sted der de kunne kjøpe mat, vin og øl. Fra da av åpnet såkalte «ale houses» over hele det britiske øyriket. Ale er brygg av maltet bygg, som likner på øl, men uten humle. Under industrirevolusjonen var England så forurenset at det ikke var trygt å drikke vannet. Derfor ble ale en nødvendig drikk.
I dag må man gjerne lete litt for å finne de riktig gamle pubene, eller public houses, som er det fulle navnet. De ligger som oftest i de eldste delene av London, og gjerne bortgjemt i en trang sidegate. Hvilken pub i London som er eldst er vanskelig å si, da svært mange av de ble gjenreist etter den store brannen i 1666. Andre har blitt revet, og nye bygninger reist, og mange har ikke alltid vært puber.
The Lamb & Flag
The Lamb & Flag er ikke av de eldste pubene i London, men utvilsomt den eldste og mest kjente i Covent Garden. Puben ble først omtalt i 1772, og het da The Coopers Arms. Navnet The Lamb & Flag fikk den i 1833. Tidlig på 1800-tallet var puben mest kjent for å arrangere premieslagsmål på bare nevene, og puben fikk navnet The Bucket of Blood på folkemunne. I det trange smuget rett ved baren ble poeten John Dryden forsøkt drept i 1679. Rommet i annen etasje har blitt oppkalt etter Dryden. Charles Dickens skal jevnlig ha vært innom denne puben. (Adresse: 33 Rose Street. Nærmeste undergrunnsstasjoner er Leicester Square og Covent Garden).
The Salisbury
The Salisbury finner du bare et par kvartaler fra The Lamb & Flag. Heller ikke denne hører til de riktig gamle pubene i London. Stedet var opprinnelig en restaurant, The Salisbury Stores, og ble bygd i 1892. Dette er et fantastisk eksempel på en viktoriansk pub, og her bør man merke seg alle de ekstravagante detaljene og speilene. (Adresse: 90 St Martin’s Ln. Nærmeste undergrunnsstasjon er Leicester Square).
The White Hart
The White Hart påstår at de har den eldste lisensen på å drive pub i London, helt siden år 1216. Det må dog tas med en klype salt. Uansett, dagens bygg på stedet er bare ca 100 år gammelt. Siden 1400-tallet har alle serveringssteder på dette stedet hatt navnet «The Whyte Hart Public House». På 1500- og 1600-tallet var Drury Lane et fasjonabelt strøk i London, og markien av Argyll, Oliver Cromwell, Nell Gwynne, Lavinia Fenton og hertuginnen av Bolton bodde her. På 1700-tallet, derimot, var strøket kjent som et av de verste slumområdene i London, og det var først og fremst fyll, slagsmål og prostitusjon stedet var kjent for. Fast klientell i puben på denne tiden var Jack Sheppard og Richard «Dick» Turpin. Sistnevnte skal ha tatt sin siste drink her før han ble hengt i 1739. Det skal være dokumentert. (Adresse: 191 Drury Lane. Nærmeste undergrunnsstasjoner er Holborn og Tottenham Court Road).
Museum Tavern
Museum Tavern ligger rett over gaten for British Museum. Opprinnelig stod det en pub fra tidlig 1700-tall ved navn The Dog and Duck på stedet, men skiftet navn til Museum Tavern da British Museum ble bygget i 1760. Puben ble utvidet i 1855, og det meste man ser i dag er fra den tiden. Sir Arthur Conan Doyle, J. B. Priestley og Karl Marx var faste gjester her. (Adresse: 49 Great Russell St, Bloomsbury. Nærmeste undergrunnsstasjoner er Holborn og Tottenham Court Road).
The Red Lion
Red Lion ligger bare ett kvartal fra statsministerboligen i 10 Downing Street, og like langt fra Big Ben og parlamentet. Det sies at alle av betydning har tatt en drink her, fra Charles Dickens til Sir Winston Churchill og alle Storbritannias statsministre. Om du ønsker å få et glimt av noen fra den britiske regjeringen er dette stedet. Det har vært pub på stedet siden 1434, men den nåværende puben er fra 1733, og ombygd i 1896. (Adresse: 48 Parliament St. Nærmeste undergrunnsstasjon er Westminster).
Cittie of Yorke
Cittie of Yorke eies av Sam Smith’s Old Brewery, har godt øl, men noe begrenset utvalg. The Cittie of Yorke har eksistert siden 1430, men dagens bygning er «bare» fra rundt 1640-tallet, og ble totalrenovert i 1920. Allikevel har puben et klassisk historisk utseende. Består av en stor hall og en lang bar. Her er det høyt under taket. Gjestene kan sitte i viktorianske båser, adskilt med trevegger fra de andre gjestene. Puben er Grade-II listet, og anbefalt av CAMRA (The Campaign for Real Ale). I kjelleren er det en egen bar, og det finnes også en egen beer garden på baksiden. (Adresse: 22 High Holborn. Nærmeste undergrunnsstasjon er Chancery Lane).
Ye Olde Mitre
Ye Olde Mitre er kanskje den puben som er vanskeligst å finne. Bortgjemt i et trangt smug mellom Hatton Garden og Ely Place. Visstnok skal det ha bodd en mann rundt hjørnet i seks år uten å finne puben. Det må sies at jeg med kart ikke hadde problemer. Når du først finner den, er stedet en åpenbaring og kanskje en av de vakreste pubene du kan tenke deg. Virkelig verdt et besøk. Tradisjonell pub, her finnes ikke TV, og ifølge historien skal selveste Dronning Elizabeth I vært fast gjest her, og til og med danset rundt et kirsebærtre som fremdeles står på plassen. Stedet har en historie helt tilbake til år 1290, da det tilhørte biskopen av Ely i Cambridgeshire. Det har vært pub her siden midten av 1500-tallet, men dagens bygg er fra 1772. Merk at Ye Olde Mitre er stengt på lørdager og søndager. (Adresse: 1 Ely Place, inngang også fra Hatton Garden. Nærmeste undergrunnsstasjon er Chancery Lane).
The Seven Stars
The Seven Stars er et av få steder som unnslapp den store brannen i London i 1666, og puben har dermed en historie som strekker seg mer enn fire århundrer. Bygd i 1602, men usikkert om stedet har vært pub hele tiden siden. Det ligger bak Royal Courts of Justice og en del av klientellet omfatter naturlig nok jurister og jusstudenter. Det er en liten, tradisjonell pub, trangt innenfor, men trivelig og godt utvalg av britisk ale. På grunn av den trange plassen anbefales det at man unngår lunsjtiden og rett etter arbeidstiden. (Adresse: 53-54 Carey St. Nærmeste undergrunnsstasjon er Chancery Lane).
Utsikt fra Ye Olde Cheshire Cheese mot St Paul’s Cathedral.
Ye Olde Cheshire Cheese er sannsynligvis Londons mest kjente pub. Nok en flott gammel pub i et trangt smug, mange trapper og flere barer, og man sitter på gamle trebenker, akkurat slik som da Charles Dickens (ja, han var her også), Samuel Johnson, Arthur Conan Doyle, Oscar Wilde, Voltaire og Mark Twain pleide å drikke her. P. G. Wodehouse nevnte til og med Cheshire Cheese i samme åndedrag som Westminster Abbey og Houses of Parliament. Puben ble gjenreist i 1667, året etter den store brannen i London. Tidligere stod det en pub ved navn Horn her, fra 1585. Kjelleren i puben skal ha vært del av et kloster fra helt tilbake til 1200-tallet. Ved inngangen er det et skilt med liste over alle 15 konger og dronninger som puben har overlevd. Forresten, om du befinner deg i kjellerbaren, vil du ikke ha mobilsignaler. Du kan bli tvunget til å prate med sidemannen din. (Adresse: 145 Fleet St. Nærmeste undergrunnsstasjoner er Chancery Lane, Blackfriars og Temple).
Ye Olde Cock Tavern
Ye Olde Cock Tavern ligger bare litt over hundre meter fra Ye Olde Cheshire Cheese, og er datert tilbake til 1549, men lå da på andre siden av gaten. Puben ble stengt i 1665 under det som i England kalles «The Great Plague», den store pesten, men åpnet igjen i 1668, og har vært «ale house» siden. Kjente personer som har vært gjester her kan nevnes Charles Dickens (igjen), Lord Alfred Tennyson, Samuel Pepys (som også nevner puben i et av sine verker) og Samuel Johnson. Pubens nærhet til Londons første trykkeri gjorde at veldig mange journalister og forfattere besøkte Ye Olde Cock Tavern. I nyere tid kan nevnes kjente personligheter som Ivana Trump, Pete Doherty og Robert Powell. En brann på 1990-tallet ødela en del av pubens originale utsmykning, men er restaurert ved hjelp av bilder. Puben ligger rett ved Temple Church som ble gjort kjent gjennom Dan Browns bok «Da Vinci-koden». (Adresse: 22 Fleet St. Nærmeste undergrunnsstasjoner er Temple og Chancery Lane).
The George Inn
The George Inn er den eneste puben i London som eies av National Trust og er et nasjonalt landemerke. Altså, en pub som så absolutt må med på en historisk pubrunde. Denne ligger på sørsiden av Themsen. Her har det vært vertshus helt tilbake til middelalderen. Det nåværende bygget kan dateres tilbake 1676, og ble reist etter en brann som herjet bydelen Southwark. Store deler av området ble revet på midten av 1800-tallet pga utbygging av jernbanenettet, men The George ble heldigvis spart, i motsetning til The Tabard, et annet historisk vertshus i området. Galleriseksjonen, som tidligere huset reisende, er nå restaurant. Det tidligere venterommet for kusker og passasjerer med hest og vogn-ekspressen, er nå The Old Bar. The Coffee Room, som Charles Dickens pleide å besøke (igjen, er det noen steder han ikke har vært?), er nå The Middle Bar. På veggen i The Middle Bar henger Dickens’ livsforsikringspolise. Dickens nevner også The George i boka «Little Dorrit». En annen kjent personlighet som er verdt å nevne, og som besøkte The George, er William Shakespeare. (Adresse: 77 Borough High St. Nærmeste undergrunnsstasjon er London Bridge).
Spaniards Inn
The Spaniards Inn lå på landet, og ligger fremdeles forholdsvis øde til. Her må man ta undergrunnsbanen til Hampstead, og følge veien halvannen kilometer ut av sentrum, forbi park og skog. Det tar 15-20 minutter å gå (eller man kan ta taxi), men det er verdt det. Puben er min personlige favoritt. Bygget i 1585. På den andre siden av veien ligger en gammel tollbod, som bystyret ønsket å rive i 1966, for å gjøre veien bredere. Motstanden mot dette var stor i Hampstead, og heldigvis vant lokalbefolkningen. Derfor må bilene fortsatt stoppe for å slippe møtende trafikk forbi puben. På vinteren blir du møtt av varme fra peisen når du kommer inn. Veldig hyggelig stemning, og et sted med mer historie enn noen annen pub i London. Ifølge infoskriv jeg fikk i puben, står det at far til den berømte landeveisrøveren Dick Turpin drev The Spaniard en periode på 1700-tallet. Dick Turpin selv, skal visstnok ha brukt vertshuset som gjemmested. Dick Turpins to pistoler skal også ha hengt over baren, til de, ironisk nok, ble stjålet. The Spaniard er brukt som inspirasjon i mange bøker, og mange forfattere har besøkt stedet, som f.eks. Charles Dickens (Selvfølgelig! Han skrev også om stedet i sin bok «Pickwick Papers») og Bram Stoker (som skrev om vertshuset i boka «Dracula»). John Keats skal ha sittet i pubens store hage en varm sommerdag og skrevet «An Ode to a Nightingale». Andre forfattere som har vært her og hentet inspirasjon er Lord Byron, William Blake, Robert Louis Stevenson og Mary Shelley. For ikke å glemme malere som John Constable, William Hogarth og Joshua Reynolds. (Adresse: Spaniards Road, Hampstead Heath. Nærmeste undergrunnsstasjon er Hampstead).
Da jeg skrev om currywurst i Berlin på denne tiden i fjor, fikk jeg et par tilbakemeldinger fra folk som hadde lest innlegget mitt og etterpå prøvd currywurst for første gang. For et par måneder siden fikk jeg også en forespørsel fra noen som spurte om jeg kunne anbefale noen fish’n’chips-restauranter i London. Tja, hvorfor ikke, tenkte jeg, og tok utfordringen.
Det er utallige fish’n’chips-restauranter i London, og med begrenset tid, måtte jeg ta magasinet Time Out til hjelp. Jeg prøvde ut noen av de som Time Out rangerte høyest.
Fish’n’chips består av fritert fisk, som oftest torsk, men mange steder tilbyr også andre typer hvit fisk, og pommes frites. Fish’n’chips regnes også som Storbritannias første hurtigmat, og det første gatekjøkkenet man vet om åpnet i London i 1860. Men fish’n’chips ble nevnt i Charles Dickens’ «Oliver Twist» allerede i 1838. Tidligere ble man servert retten i avispapir, men det fikk britiske helsemyndigheter satt en stopper for på 1980-tallet en gang.
Tradisjonell fish’n’chips fra Poppies i Soho.
Poppies (55-59 Old Compton Street, Soho) er den første jeg besøkte. Ikke bare reklamerer de med at de har den beste fish’n’chips i London, men også med at de får fersk fisk fra Billingsgate levert hver dag. Dette er det nærmeste du kommer tradisjonell fish’n’chips servert i avispapir. At stedet også ligger på historisk grunn, og når du går inn i lokalene er som å reise 50-60 år tilbake i tid, legger ingen demper på stemningen. Tvert imot. Legendariske 2i’s Coffee Bar lå nemlig på samme sted. Det var her rock’n’roll startet, og det var her Cliff Richard og Tommy Steele først ble oppdaget. Er det tradisjonell fish’n’chips du ønsker er Poppies absolutt verdt et besøk. Pust inn 50- og 60-tallsstemningen, gamle hits fra jukeboxen, få med deg historien og bildene på veggene, og glem ikke å ta turen innom toalettet når du først er der. Fikk prisen for beste fish’n’chips-restaurant i Storbritanna ved National Fish and Chips Awards i 2014 og 2015. Poppies har også restauranter i Camden Town (30 Hawley Cres.) og Spitalfields (6-8 Hanbury St).
The Golden Hind
The Golden Hind (73 Marylebone Lane) er et lite sted i en trang sidegate til Thayer Street, og restauranten har eksistert i over hundre år. Ifølge reklamen er det alltid mye folk her. I alle fall var det kø for å få bord da jeg besøkte restauranten. Maten var ok, men jeg ser ikke hvordan jeg skal kunne anbefale denne foran noen av de andre stedene jeg besøkte. De som besøker stedet, både lokale og turister, liker tydeligvis maten.
Tradisjonell fish’n’chips fra The Golden Hind
Hook Camden (63-65 Parkway i Camden Town) er en behagelig overraskelse. Prøv deres Curry & Lime fish’n’chips. Virkelig god. Her tilbys flere typer fisk i tillegg til torsk, som hyse og havabbor, tilberedt i lime, mint eller wasabi. Eller hva med cajunkrydret lysing? Restauranten ligger i motsatt retning av Camden Market når man går fra Camden Town undergrunnsstasjon, men ikke langt å gå. Camden er et must å besøke når man er i London, og bydelen kryr av mange gode restauranter og puber, men er man ute etter å spise fish’n’chips har jeg ingen problemer med å anbefale en liten omvei til Hook. Får 5 av 5 mulige stjerner hos Time Out. Det samme hos meg.
Curry & Lime fra Hook Camden
Bonnie Gull Seafood Shack
Bonnie Gull Seafood Shack (21 A Foley St i Fitzrovia) ligger noen minutters gange nord for Oxford Street eller vest for Tottenham Court Road. En liten, koselig fiskerestaurant som jeg trygt kan anbefale. De har ny meny hver dag, så rettene er ikke de samme fra dag til dag, men en eller annen form for fish’n’chips kan de alltid by på. Om du ikke fristes av frityrstekt fisk, har de også et godt utvalg av andre retter fra havet, som østers og krabbe, til behagelige priser. Selv ketchupen er hjemmelaget her.
J. Sheekey Oyster Bar
J. Sheekey Oyster Bar (Covent Garden, 28-32 St Martin’s Ct) er en fiskerestaurant som ligger midt i teaterdistriktet av London. Er det gourmetversjonen av fish’n’chips du ønsker, er dette stedet. Prisene ligger på et betydelig høyere nivå her, men her er det også service som tilbys. Om du ankommer i t-skjorte og slitte jeans vil du nok føle deg litt utilpass på J. Sheekey. Visstnok er det ikke uvanlig å treffe på Emma Thompson eller Steven Fry her. Maten er god, og verdt hver eneste penny. Denne restauranten får også 5 av 5 mulige stjerner hos Time Out.
Jeg hadde også planlagt å besøke Golden Union Fish Bar (38 Poland St i Soho, rett ved Oxford Street), som også får veldig gode tilbakemeldinger. Dessverre var den under oppussing og stengt da jeg var i London denne gangen. De serverer tradisjonell fish’n’chips.
I 1644 ble det funnet kobbermalm i Rørostraktene. Røros Kobberverk ble satt i gang og innen et par år ble bergstaden Røros grunnlagt. På grunn av gruvedriften ble Røros et travelt handelssted. Bergverkssamfunnet var avhengig av tilførsel av matvarer og forsyninger. Fra alle kanter kom folk for å selge korn, fisk, kjøtt, melkeprodukter, tobakk, skinn, brennevin, redskaper, hester og alle andre nødvendigheter for gruvedrift og husholdning. Varene ble fraktet med hest og slede på vinterstid, allerede tohundre år før den første offisielle Rørosmartnan.
Mange av de lokale kler seg som for over hundre år siden.
I kongelig resolusjon av 1853 het det: «Fra 1854 af skal der i Røros afholdes et Marked, der begynder næst siste Tirsdag i Februar Maaned og varer til den paafølgende Fredag». Senere ble den utvidet til lørdag. Årets martna er den 164. i rekken. På disse fem februardagene forvandles Røros til en livlig markedsplass med et folkeliv og stemning som du ikke finner noe annet sted, i hvert fall ikke i Norden. Å komme til Bergstaden med sine historiske bygninger er som en tidsreise flere hundre år tilbake i tid. Etter at byen ble gjenoppbygget etter at svenske tropper ødela den i 1679, har byen unngått ødeleggelser av brann, og husene står derfor slik de gjorde for over trehundre år siden. Det historiske sentrum av Røros har derfor fått en fullt fortjent plass på UNESCOs verdensarvliste.
Rørosmartnan er først og fremst et handelsmarked, men også en vinterfest med kulturelle innslag, som konserter, dans, revyer og historieformidling. For barna er det tivoli og kjøring med hest og slede. Det er også mulig å kjøre rein med slede. Røros er et av de ledende distriktene i Norge på lokal mat. Her får du både prøvesmakt og kjøpt lokale spesialiteter som bl.a. spekepølse av rein, elg og moskus, i tillegg til tynnkake, ost og mye annet. Handelsmennene kommer fra, foruten Røros og omegn, også fra Østerdalen, Hedmark, Gauldal, Selbu og Tydal, og til og med fra Jämtland og Härjedalen i Sverige.
Røros er kjent for å være ett av de kaldeste stedene i Norge. Er det kaldt, kan du få varmet deg med varm kaffe eller gløgg, og du kan spise hjemmelagde kjøttkaker eller vafler. I disse historiske omgivelsene velger også mange å kle seg slik man gjorde for over hundre år siden. Er det fest skal det være gjennomført.
Det er rundt 250 utstillere og nærmere 80.000 mennesker som besøker martnan hvert år. Du kommer deg enklest til Røros med tog fra Trondheim eller Oslo/Hamar. I forbindelse med martnan setter også flere turoperatører opp busser. I tillegg kan man fly til Røros fra Oslo. Ønsker man å overnatte på Røros under martnan må man bestille i god tid på forhånd.
Erik Drilen (besøkte Rørosmartnan 24. februar 2017)
Longyearbyen. Publisert med tillatelse fra Hurtigruten Svalbard
På 1600- og 1700-tallet var Svalbard en hvalfangstbase, på 1800- og 1900-tallet var det kullgruvedriften som dominerte. Så hva gjør man når etterspørselen etter kull ikke lenger er hva den var, og gruvedriften reduseres? Jo, da satser man på turisme.
Snøscootertur under nordlyset. Publisert med tillatelse fra Hurtigruten SvalbardSnøscootertur under nordlyset. Publisert med tillatelse fra Hurtigruten Svalbard
Midnattssolen, russiske Barentsburg og Pyramiden, samt Ny-Ålesund har trukket turister en stund allerede, men nå er det nordlyset og vinteraktiviteter som er i vinden. Hva er vel bedre enn en snøscootertur innover Adventdalen gjennom nesten urørt natur under nordlyshimmelen til Sassendalen og Fredheim, Hilmar Nøis’ tidligere fangststasjon med utsikt mot den blå isveggen til Tempelfjellet. Svalbardrein får du garantert se, og med litt flaks kanskje også polarrev og isbjørn. Med unntak av en periode midt på vinteren er det ikke helt mørkt heller. Det mørkeblå lyset på polarhimmelen er også en opplevelse i seg selv. Og hvor ellers er det fullt mulig å se nordlys selv på dagtid? Du har også anledning til å være med på hundesledeturer og fotturer.
Viggo, bussjåfør og guide, kjent fra bl.a. BBC, guider oss under den obligatoriske sightseeingen.
Du kommer aldri nærmere Nordpolen, og ikke mer enn tre timer med fly fra Oslo. Du får allikevel aldri sjansen til å kjede deg. Longyearbyen har bare rundt 2000 innbyggere, men når man ser på utelivet så kan man sammenligne det med byer som har flere ganger så mange innbyggere. De viktigste overnattingsstedene er Spitsbergen Hotel (også kjent som Funken), Radisson Blu Polar Hotel Spitsbergen, samt for den mer prisbevisste, Coal Miners’ Cabins. Restauranter finnes det flere av, og det skal ikke by på problemer å velge en ny restaurant hver kveld om du skulle være her en uke. På Spitsbergen Hotel kan du også få champagnesmaking i verdens nordligste vinkjeller, og femretters middag med vin til hver rett i Funktionærmessen Restaurant, som er rangert som den nittende beste restauranten på den prestisjetunge listen til White Guide Nordic.
Publisert med tillatelse fra Hurtigruten Svalbard
Sett gjerne av en kveld til nordlysaften med middag på Camp Barentz. Her får du servert god mat og drikke til foredrag og historier fra Svalbard i en kopi av hytta som William Barentz overvintret i på Novaja Semlja i 1596. Og si ja takk til bålkaffen som serveres etter middagen. Bedre kaffe finnes ikke.
Camp Barentz. Publisert med tillatelse fra Hurtigruten Svalbard
Puber og utesteder er det også flere av i Longyearbyen. Ta en tur innom Svalbar Pub, eller hva med live musikk på Karlsberger Pub? Visste du forresten at verdens nordligste bryggeri ligger i Longyearbyen? Mack Bryggeri i Tromsø har lenge kalt seg verdens nordligste bryggeri, men en lovendring har gjort at nå kan man også brygge øl på Svalbard. På Svalbard Bryggeri har du mulighet til visning, samt delta i ølsmaking av de fem sortene som produseres her. 16% av vannet i Svalbardsølet er brevann fra Bogerbreen. Er du heldig kan du også oppleve verdens nordligste ølfestival, Oktoberfest, verdens nordligste bluesfestival eller verdens nordligste jazzfestival. Naturlig nok blir svært mye omtalt som verdens nordligste her.
Man reiser ikke til Svalbard for å shoppe. Eller, gjør man det? Jo, så absolutt. En av fordelene på Svalbard er at skattene er lave, og det betales ingen moms. Er du ute etter sportsklær er sportsbutikkene absolutt verdt et besøk. Og på Nordpolet på Coop får du kjøpt alkoholkvoten din. Husk at du må pakke flytende varer i kofferten, da du ikke får forseglet pose på Nordpolet. Og det er ingen taxfree på flyplassen.
Svalbard på vinteren er en helt annen opplevelse enn på sommeren. Har du vært der på sommeren før, så bør du ta en tur på vinteren også. Har du aldri vært på Svalbard før, bør du ta to turer. Minst.
Erik Drilen (studietur med Hurtigruten Svalbard 1-3. februar 2017)
