De fleste har sikkert aldri hørt om Republikken Artsakh. Nagorno-Karabakh derimot, er det sikkert noen flere som har hørt om, kanskje også om konfliktene mellom Nagorno-Karabakh og Aserbajdsjan på 1990-tallet og til dels også etter år 2000.

Området Nagorno-Karabakh var hovedsakelig en del av Armenia da Sovjetunionen invaderte og tok over områdene Georgia, Armenia og Aserbajdsjan i 1920, og etniske armenere var den dominerende befolkningen i området. Men allerede på den tiden var det tvister mellom Armenia og Aserbajdsjan om området.

Under Sovjetunionen ble Nagorno-Karabakh en egen region, eller autonom oblast, under den aserbajdsjanske sovjetrepublikken. Da Sovjetunionen ble oppløst i 1991, ble det holdt avstemning i Nagorno-Karabakh der det armenske flertallet, som utgjorde 76% av befolkningen, stemte for en løsrivelse fra Aserbajdsjan, og erklærte Nagorno-Karabakh som selvstendig republikk. Det aseriske mindretallet boikottet valget, og Aserbajdsjan godtok aldri valget og aksepterte heller ikke valgresultatet.

Dermed ble det krig mellom det armenskstøttede Nagorno-Karabakh og Aserbajdsjan, som varte fra 1991 til 1994. En våpenhvile ble erklært i 1994, men fortsatt er konflikten uløst.

Ingen FN-land i verden har anerkjent Nagorno-Karabakh som selvstendig stat, selv om de i praksis er det. Heller ikke Armenia, som støtter landet økonomisk og militært, har anerkjent landet offisielt. Noen de facto-stater, som Transnistria (i Moldova), samt Abkhasia og Sør-Ossetia (i Georgia) anerkjenner republikken.

Man trodde lenge at Stillehavsstaten Tuvalu ville bli det første landet til å anerkjenne Nagorno-Karabakh, da de opprettet diplomatiske forbindelser med hverandre i 2012. Tuvalu hadde allerede på det tidspunktet anerkjent Abkhasia og Sør-Ossetia, men heller ikke Tuvalu har så langt valgt å anerkjenne Nagorno-Karabakh, eller Artsakh som de har hett siden 2017.

Selv om heller ikke USA anerkjenner landet, har hele åtte amerikanske stater sagt at de anerkjenner landet, deriblant Rhode Island, Massachusetts, Maine, Louisiana, California, Georgia og Hawaii. I september 2017 ble Michigan den åttende staten til å anerkjenne Artsakh som selvstendig republikk. Disse statene har siden 2012 forsøkt å få USA til å anerkjenne republikken, men hittil har det ikke skjedd.

Nagorno-Karabakh er det russiske navnet på området, som betyr det fjellrike Karabakh. Og som navnet tilsier, er det nettopp det det er. Fjellrikt. Fra du krysser grensa fra Armenia og til du forlater landet igjen. De høyeste toppene strekker seg mer enn tretusen meter over havet.

Da vi tok turen fra Jerevan i Armenia mot Artsakh, kjørte vi først nordover mot Sevansjøen, østover derfra og krysset grensa gjennom Sotk-passet, et område som er kjent for sine gullgruver. Veiene her er veldig svingete, og minner til tider om Trollstigen når vi klatrer i fjellene. Veien i Artsakh er i betydelig bedre stand enn forventet, og betydelig bedre enn på armensk side av grensen. Den er nok blitt kraftig oppgradert de siste årene.

Jeg hadde ordnet visum til Artsakh på forhånd i ambassaden i Jerevan, så grensepasseringen gikk smertefritt. Å få visum byr normalt heller ikke på noen problemer. Jeg fylte bare ut et skjema på ambassaden på formiddagen, betalte 3000 dram, drøye kr 50,-, med beskjed om å hente passet etter kl 15.00 samme dag. Armenske dram er valutaen både i Armenia og Artsakh.

En ting må man derimot passe på: Du kan ikke reise inn i Aserbajdsjan etterpå om du har visum fra Artsakh i passet. Om du ønsker å kombinere Armenia med Georgia og Aserbajdsjan, og ta turen innom Artsakh, må du starte reisen i Aserbajdsjan. Grensen mellom Aserbajdsjan og Armenia er stengt, så her må du reise via Georgia. Du kan heller ikke reise inn i Artsakh fra Aserbajdsjan.

Første stopp etter grensekontrollen er klosteret i Dadivank, det største klosterkomplekset i Artsakh, og et mesterverk i middelalderarkitektur. Grunnlagt i det første århundret etter vår tidsregning på graven til Dadi, en av apostelen Thaddeus’ disipler. Dagens kirker og bygninger i klosteret ble bygd fra det 9. til det 13. århundre. Et tempel fra det 5. århundre står også fremdeles, og var en stund biskopen av Aghvans bolig. Naturen rundt får en til å måpe, selv for en nordmann som er vant til fjell.

Turen videre går til landsbyen Vank. Et stopp her er et must. Denne landsbyen er av en helt annen verden, og spesielt hotellet og restauranten Sea Stone (Tsovin Qar på armensk). Her finner du de utroligste statuer og monumenter, et piratskip på elven Khachen, og et fjell formet som en løve. Her spiste vi tradisjonell lunch, et måltid som er typisk for Karabakh-fjellene. I selve landsbyen Vank er det også verdt å gjøre et par fotostopp. Bl.a. Hotel Eclectica har en veldig spesiell arkitektur som blir lagt merke til.

Allikevel, målet for denne avstikkeren er ikke først og fremst Vank, men Gandzasar-klosteret. Ordet i seg selv betyr «skattefjellet» på armensk, og klosteret er absolutt en skatt. Grunnlagt av en prins i Khachen-regionen, Hasan Jalal, på 1200-tallet. Klosteret er et pilgrimsmål fra hele verden. Det sies at et av relikviene i katedralen på dette klosteret er hodet til St Hovhannes Mkrtich (St Johannes baptisten), en av de viktigste personene i den armenske kirke.

Det sies at under krigen mellom Artsakh og Aserbajdsjan, skiftet granatene retning og eksploderte vekk fra klosteret. Mirakel eller bare flaks? I hvert fall ble ikke klosteret skadet. Utsikten fra klosteret er fantastisk. Rett ved klosteret er også Matenadaran, en samling av mer enn 23.000 historiske manuskripter og bøker. Dette er en avdeling av manuskriptsamlingen Matenadaran i Jerevan.

Resten av ettermiddagen går med til å kjøre til hovedstaden Stepanakert, en by med over 55.000 innbyggere, hvor vi sjekker inn på Park Hotel Artsakh. Før solnedgang og middag får jeg tid til å gå en tur på egenhånd og ta bilder i sentrum av byen.

Neste morgen starter med en fottur gjennom sentrum av byen, forbi Parlamentsbygningen, Presidentpalasset, parken og det vakre Vallex Garden Hotel og omgivelsene, og videre til Artsakhs historiske museum, som forteller Artsakhs historie fra de første innbyggerne kom hit for minst 5000 år siden, og frem til i dag. Hele andre etasje er mer eller mindre viet frigjøringskrigen mot Aserbajdsjan. Muséet er noe slitt, men jeg ble fortalt at det skal bygges et nytt museumsbygg i byen.

Vi fortsetter til Stepanakerts shuka, det lokale markedet, der de lokale innbyggerne møtes. Her selges alt fra frukt, grønnsaker, kjøtt og drikke, til klær, leker og elektriske artikler. Her kan du også se hvordan de lager zhingyalov hats, en bakst som er laget av lavash (armensk flatbrød), fylt med hakkede urter og grønnsaker og som deretter blir stekt. Dette er en nasjonal rett fra området Artsakh, som du altså kan få kjøpt helt nybakt på markedet.

Turen videre går med bil. Første stopp er festningen ved den lille byen Askeran 14 km nordøst for Stepanakert. Festningen ble bygd på slutten av 1700-tallet for å beskytte byen Shushi i krigen mellom russerne og perserne. Muren er halvannen kilometer lang og går gjennom Karkardalen. Stedet var åsted for uroligheter også i 1988, mellom armenere og aserbajdsjanere, noe som ble opptakten til Nagorno-Karabakh-krigen fra 1991 til 1994.

Dette området ligger veldig nært dagens grense mellom Artsakh og Aserbajdsjan, og når vi kjører videre nordover ser vi ruinene av den tidligere aserbajdsjanske byen Agdam. En spøkelsesby. Jeg blir advart mot å bevege meg utenfor hovedveien her, for området er minebelagt, og i dette området har det hendt at noen har blitt skutt selv de siste årene.

Etter en kort fotostopp fortsetter vi nordover mot Tigranakert. Denne byen er en av fire byer i Armenia som ble grunnlagt så tidlig som mellom årene 120 og 80 før vår tidsregning. Oppkalt etter kong Tigran I, eller hans sønn og etterfølger, kong Tigran II den Store. I dag er det kun ruinene igjen av den originale hellenistiske byen.

Det arkeologiske arbeidet startet i 2005, men pågår fortsatt. De har funnet deler av Tigranakerts bymurer, hellenistiske tårn og en armensk basilika fra mellom det femte og sjuende århundret. Gjenstander fra utgravingene stilles ut i muséet i fortet, Shahbulag, bygd av en persisk khan på midten av 1700-tallet, som ligger rett ved siden av. Fortet er også kalt Tigranakert slott.

På veien tilbake til hovedstaden gjør vi en avstikker til den nye, og utrolig vakre Stepanakert International Airport. Det er bare ett problem, det går ingen fly dit. Aserbajdsjan truer med at de vil skyte ned ethvert fly som forsøker å lande der, både militære og sivile fly. Så inntil videre står den ubrukt.

Nok en stopp på vei tilbake til byen, det ikoniske monumentet Tatik u Papik. Det ligger rett utenfor Stepanakert, og er i gåavstand fra byen. Tatik u Papik betyr «bestemor og bestefar», ble reist i 1967 og er et symbol for hele fjellområdet Karabakh. Det offisielle navnet på monumentet er Menk’ enk’ mer lernerə, «vi er våre fjell». Monumentet er også i Artsakhs våpenskjold.

Minnesmerket over falne soldater i Stepanakert er også verdt et besøk. Det opprinnelige monumentet ble reist mens Nagorno-Karabakh var en del av Sovjetunionen, påbegynt rett etter andre verdenskrig, i 1945. De eldste gravene og monumentene er over soldater fra Nagorno-Karabakh som falt under andre verdenskrig.

Den nyere delen er graver over soldater som falt i konflikten med Aserbajdsjan i 1991-1994. Det er også et minnesmerke over folkemordet på armenerne i 1915-1917, som jeg skrev om i mitt innlegg om Armenia. Den 21 meter høye obelisken midt på plassen har fått navnet Seiersmonumentet.

Den gamle hovedstaden i Nagorno-Karabakh, Shushi, ligger på en fjelltopp fra 1400 til 1800 m.o.h., bare 20 minutter med buss eller taxi fra Stepanakert. Grunnlagt i 1752, var i mange år del av Aserbajdsjan, men gjenerobret av Nagorno-Karabakh i 1992.

Denne byen har alltid vært en viktig del av et konfliktfylt område. Omgitt av bratte fjellsider, og med en 2,5 km lang bymur mot nord, som er den eneste siden man kan komme seg inn i byen. Det meste av byen ble ødelagt under krigen fra 1991 til 1994, men mye er renovert, og renoveringen fortsetter.

Det bor rundt 4.500 mennesker i byen i dag. Opprinnelig en armensk by, men ble en populær by for russere å besøke under Sovjetunionen. Mange aserbajdsjanske intellektuelle, kunstnere, forfattere og ikke minst musikere flyttet hit i denne tiden.

Hele tiden ble byen regnet som religiøs og strategisk viktig by for armenerne, ikke minst på grunn av Ghazanchetsotskatedralen, to andre kirker, et munkekloster, og ikke minst fordi det lå på veien til Armenia.

Ghazanchetsotskatedralen, opprinnelig bygd i årene fra 1868 til 1887, er nå renovert, og er naturlig nok også byens største severdighet i tillegg til festningsmuren. Katedralen er en av verdens største armenske kirker. Goveraghamoskéen fra 1768 er også en viktig severdighet, men den er for øyeblikket ikke ferdig renovert, så den kan kun beskues fra utsiden. Utsiktspunktet Jtrtuz med Karkarjuvet og de bratte fjellsidene er også verdt et besøk.

Og sannelig fant vi en brewpub i Stepanakert også. Central Bar er en hyggelig restaurant og bryggeripub, der du kan få servert god mat til pubens eget øl, brygget bak en glassvegg i restauranten. Billig var det også. Vi fikk middag for to og to øl til hver, til rundt hundrelappen, prisen for én halvliter på bar eller restaurant i Norge.

Neste dag kjørte vi opp til Shushi og videre sørover og krysset grensen til Armenia nær Goris på vei tilbake til Jerevan. Artsakh er et veldig vakkert land, med mange hyggelige mennesker, og det frister å reise tilbake dit. Kanskje er det noen land som har anerkjent de til den tid?

Erik Drilen (besøkte Artsakh 24. – 26. juli 2018)

Øl er kanskje ikke det aller første du tenker på når du kommer til Armenia. Som i nabolandet Georgia, er det kanskje mer naturlig å forestille seg at det produseres og drikkes mye mer vin. Det gjør det i aller høyeste grad også, men overraskende nok er Armenia enda mer kjent for sin konjakk, eller brandy. Armensk brandy har blitt produsert av Yerevan Brandy Company helt siden 1887, under merket Ararat Brandy. Det sies også at selveste Winston Churchill ble så imponert over den armenske brandyen Ararat Dvin under Jaltakonferansen i 1945, at han måtte be Josef Stalin om å sende ham denne brandyen i flere år etter andre verdenskrig. Under et møte i den russiske byen Sotsji i 2013, ga også Vladimir Putin den britiske statsministeren David Cameron armensk brandy i gave.

Vin, som nevnt, har alltid vært en viktig drikk i Armenia. Noah skal ifølge Bibelen ha vært den første til å plante vindruer. Arkeologiske utgravinger i Areni noen mil øst for hovedstaden Jerevan, har vist at man laget vin der minst så tidlig som rundt år 3900 før vår tidsregning. Det sies at armenere leverte vin til Babylon. Armensk vin regnes i dag som en av verdens 15 beste.

Selv vodkaen er eksklusiv i Armenia. Her lager de den ikke av korn som andre steder, eller av poteter som i Norge, men av destillert juice av bær og frukt, som aprikos, fersken, druer, plommer, ja, selv melon blir brukt. De mest populære er kanskje allikevel de som lages av morbær eller granatepler. Armensk vodka kan derfor ha annen farge, og en litt søtere smak, enn vodka fra andre deler av verden. Armenerne bruker sin vodka som aperitif eller for fordøyelsen.

Mindre kjent er det kanskje at det har vært brygget øl av hvete og bygg i Armenia i flere årtusener. Faktisk er de et av landene der øl ble brygget først, for minst 6000 år siden. I moderne tid, derimot, ble det første bryggeriet åpnet i Yerevan i 1892, men ble lagt ned på 1920-tallet, da Armenia kom under sovjetisk styre. Så på den andre siden er de et av de yngste landene når det kommer til ølbrygging. Kilikia fra bryggeriet Beer of Yerevan er det mest kjente ølet i landet. Beer of Yerevan er det eldste bryggeriet i Armenia i dag, åpnet i 1952. Tradisjonell tysk og tsjekkisk pilsner ser ut til å være de mest populære ølsortene i Armenia. Man kan ikke umiddelbart påstå at tradisjonelt armensk fabrikkøl uten videre er dårlig øl, for Kilikia har vunnet priser både i Sveits og Tyskland. Nest eldste bryggeri er Gyumri Beer, fra en by med samme navn i det nordvestre hjørnet av Armenia, som har brygget øl siden 1970. Det er flere bryggerier rundt omkring i landet.

Hva med mikrobryggerier og håndverksøl? Det har skjedd en utvikling her også, dog ikke i samme eksplosive tempo som i Vesten. Naturlig nok, etter Sovjetunionens fall og Armenias frigjøring på begynnelsen av 1990-tallet, ble markedet mer liberalt, så også for alkoholindustrien i Armenia. Selv om produksjonen økte, så ble fremdeles 80% av alt øl i landet brygget av en håndfull bryggerier i 2010. Enda var innstillingen i Armenia at puber var et sted for menn. Først da Beer Academy, et av de første mikrobryggeriene, ble startet i 2012, begynte de å satse på mat og familie. Og derfra startet en revolusjon. I dag finnes det mikrobryggerier og såkalte brewpubs, puber som brygger sitt eget øl, over hele Armenia. I hovedstaden Jerevan finnes det i dag tre mikrobryggerier, som alle brygger på stedet for sine egne puber/restauranter.

Karloff Czech Brewery-Restaurant ble startet i 2012, og satser på sitt eget Karloff Beer, en ufiltrert tsjekkisk pilsnertype. De har tre sorter, Karloff Classic, Karloff Dunkel og Karloff Gold. Dessverre er det ikke alltid at de har alle sortene, men kan da tilby tsjekkisk øl som Pilsner Urquell og Staropramen på flaske som alternativ. Ikke særlig imponerende med tanke på ølet, men de har ypperlig mat, og deres Steak Karloff er noe av det beste jeg har smakt på lenge. Kan du ta til takke med en vanlig pils, vil jeg absolutt anbefale Karloff Czech Brewery-Restaurant. (Adresse: 31 Moskovyan, 0001 Yerevan)

Beer Academy heter en brewpub med både innendørs og utendørs restaurant, som i likhet med Karloff åpnet i 2012, og likhet med de ikke ligger langt fra Kaskaden, Den Franske Plass, Operahuset og Frihetsplassen i Jerevan. Her serveres også god mat, dog ikke samme stil og kvalitet som Karloff. Derimot har de noen flere ølsorter: Academia Bitter, Academia Dunkel, Academia Pils, Academia Weizen, Academia Weizen Bock og Academia Ginger. Alle ufiltrerte. Her er det tyske ølsorter de satser på, og reklamerer med at de følger den tyske renhetsloven, dvs ølet kan kun inneholde vann, malt, humle og gjær. Mine personlige favoritter var Ginger og Dunkel. (Adresse: 8 Moskovyan, 0009 Yerevan)

Dargett Craft Beer, som ble startet så nylig som i 2016 av to brødre, serverer kun øl på kran som de har brygget selv. Og de lager mye spennende. De er først i Armenia med nesten alt de lager. Første armenske IPA ble laget her, og første eplecider av armenske epler. De er heller ikke redde for å prøve ut nye ting, som ale tilsatt aprikos. Hele 16 forskjellige ufiltrerte ølsorter kan de tilby. Her gjelder ikke den tyske renhetsloven. Sortene som Dargett kan tilby, står ikke noe tilbake for håndverksøl fra andre steder i verden, verken når det gjelder smak eller oppfinnsomme navn: Steppenwolf (bayersk weissen), La Rapsodia (bohemsk pilsner), Belle de Jour (blond ale), What the Hell! (München lett lagerøl), Metamorphosis (Wien lett lagerøl), A Catcher in the Wheat (amerikansk hvete ale), Coney Island (amerikansk pale ale), Vertigo (IPA), Armenia Invicta (Imperial IPA), Milestones (Black IPA), Morello (kirsebær ale), Prunus Armeniaca (aprikos ale), Seven Sins (belgisk tripple), 1984 (Nitro oatmeal stout), Odin (Baltic Porter) og Woland (Russian Imperial Stout), samt Uncle Raffi’s som er en eplecider. De har en stor bar, og en stor restaurant i to etasjer, og er utvilsomt det mest populære stedet i Jerevan for ølfantaster.

På flaske kan Dargett tilby flere belgiske kvalitetsmerker, flere fra belgiske trappistbryggerier, dvs øl som er brygget i kloster under oppsyn av munker tilhørende trappistordenen i Belgia. Bryggeriene som tilbys her er Chimay, Dupont, Rochefort, Lindemans, St. Bernardus og Bosteels.

Om du da ikke heller ønsker å ta med deg ditt eget favorittøl fra Dargett hjem. De fyller gjerne på en flaske til deg, på halvlitersflaske eller på 1,5 liters flaske, en såkalt «growler».

I restauranten serveres mat som er tilpasset ølet som tilbys, og ikke motsatt. Det går veldig mye i burgere og grillmat, og pizza, men det er mye god mat å velge også her. Og betjeningen på Dargett snakker mye bedre engelsk enn på de andre to stedene. (Adresse: 72 Aram, 0001 Yerevan)

Armenia er et spennende land å besøke, utrolig mye å se. Ikke minst mye liv i gatene på kveldstid. Mange restauranter og barer. Selv sin egen Yerevan Beer Festival har de fått i gang, hver høst ved Svanesjøen i sentrum, der alle lokale ølprodusenter deltar. Det skal ikke forundre meg at det har dukket opp et par brewpubs til i Jerevan til neste gang jeg kommer på besøk.

Erik Drilen (besøkte Armenia 19. – 27. juli 2018)

I dag er Armenia omtrent på størrelse med Belgia, inneklemt mellom Tyrkia, Georgia, Aserbaidsjan og Iran. Det historiske Armenia regnes som verdens eldste land, går tilbake til vår sivilisasjons opprinnelse, og omfattet store deler av dagens Tyrkia, i tillegg til store deler av Georgia, Aserbaidsjan, Iran, Irak, Syria, Libanon og Israel. I dag har ikke lenger Armenia noen kystlinje, men ligger i det som heter det armenske høylandet. De fleste lar seg imponere av norske fjell, men de armenske fjellene står ikke noe tilbake for de norske.

Armenias historie startet allerede for rundt titusen år siden. Det var her de første megalittiske bygningene ble reist. Det var her man begynte å dyrke jorda, den såkalte neolittiske revolusjonen, der man gikk over fra nomadiske samfunn av jegere og samlere i steinalderen, til å utvikle jordbruk, fast bosetting og husdyrhold. Bronse og jern ble også først tatt i bruk i dette området. Lenge trodde man at de første byene oppstod i Sumer i det sørlige Irak, men nyere utgravinger viser at folk samlet seg i byer i det armenske høylandet tidligere enn dette.

Både mesopotamiske og egyptiske skrifter nevnte landet, og Armenia har en lang og broket historie. De har vært innlemmet i mange imperier, både persiske, romerske, osmanske, så vel som det russiske. Folket har lidd under krig, invasjoner og erobringer, folkemord og utrenskinger. Det første armenske kongedømmet ble dannet rundt år 600 før vår tidsregning. I 1991 erklærte Republikken Armenia sin uavhengighet fra Sovjetunionen, og har siden 1992 vært medlem av FN.

Armenia er også det første landet som erklærte seg som et kristent land, og tok kristendommen som landets statsreligion. Det skjedde i år 301. Siden har landet klart å holde på sin kristne religion blant muslimske nabostater.

Et land som lenge var fattig kan det for mange være overraskende å se hvor pent og «rikt» landet og hovedstaden Jerevan ser ut. Mye av dette skyldes penger fra armenere andre steder i verden, spesielt fra USA og Russland. Estimert ti millioner armenere bor i andre land enn Armenia, og bare i Los Angeles-området bor det rundt 175.000 som identifiserer seg som armenere. Noen av de mest kjente med armensk avstamning i USA er utvilsomt familien Kardashian. Mange armenere har de siste årene også flyttet tilbake til Armenia.

Siden landet er såpass lite, går det fint å bo i hovedstaden Jerevan, dra på dagsutflukter og allikevel få med seg det meste av landet.

Dag 1-2: Jerevan

Jerevan er en av verdens eldste byer hvor mennesker har bodd sammenhengende. Grunnlagt allerede i år 762 før vår tidsregning, og 29 år eldre enn Roma. Fra Jerevan har du utsikt til fjellet Ararat, hvor Noah ifølge Bibelen strandet etter syndfloden. Ararat, som ruver 5.137 m.o.h. ligger derimot på tyrkisk side av grensen, og er utilgjengelig for armenere, siden grensen mellom de to landene er stengt. Jerevan ligger på snaut ett tusen meter over havet, så selv om Ararat ligger 42 km unna er det ganske dominerende fra alle utsiktspunkt i byen. På tyrkisk heter fjellet Ağrı Dağı.

Et av de beste utsiktspunktene over byen og Ararat er fra Seiersparken, ved den store Moder Armenia-statuen og evighetsflammen. Inne i sokkelen på Moder Armenia er det et krigsmuseum, som først og fremst tar for seg krigen i Nagorno-Karabakh. Opprinnelig var det statue av Josef Stalin på dette stedet, men da Stalin døde, fikk Armenia lov til å bytte den ut med en statue av Moder Armenia, som holdt et sverd. At sverdet forestilte et kors var det ingen i Sovjetunionen som forstod. Rundt det store monumentet står tanks og fly fra sovjettiden utstilt. I den samme parken finnes også en fornøyelsespark.

Utsikten fra toppen av Kaskaden er ikke noe dårligere. Kanskje bedre til og med, da du også får med deg selve Kaskaden, og ikke minst Frihetsplassen, Republikkplassen, Operahuset og parkene rett nedenfor deg. Kaskaden må regnes som en av Jerevans største severdigheter, og er verdt å få med seg på dagtid, ikke bare på grunn av hagene, fontenene og skulpturene, men også på grunn av kunstsenteret innendørs. Cafesjianmuséet inneholder kunst av Arshile Gorky, Andy Warhol og Marc Chagall blant flere store kunstnere. Du vil også finne glasskunst, og en egen etasje er dedikert Swarovski Chandelier. Det anbefales å ta en ny tur på kveldstid når kunstsenteret er stengt, og det begynner å bli mørkt. Da er det fullt av folk, lokale som turister, og alle fontenene og skulpturene er opplyste. Ett av byens flere samlingssteder.

Et annet sted hvor folk samles, både på dag- og kveldstid, er ved Operaen og Frihetsplassen med Svanesjøen og alle restaurantene og kafeteriaene. Et livlig sentrum på varme soldager, og har litt preg av Paris. Med den tørre fjelluften føles heller ikke 30 grader her like klamt som i Norge eller rundt Middelhavet. Selv 40 grader midt på sommeren er til å leve med. Få med deg de syngende fontenene på Republikkplassen mellom kl 21.00 og 23.00 i sommerhalvåret, der lys og vannkaskader blir akkompagnert av musikk. Jerevan er en fin by å bruke tid i. Brede fortauer, mange åpne plasser og parker, og ikke minst mange benker overalt å sitte på.

Matenadaran, som huser verdens største samling av armenske manuskripter, og en av de største av sitt slag i verden, er verdt et besøk. Ved å betale inngangspenger får du også tilgang til et eget utstillingsrom som inneholder noen av de fineste verkene, noen helt tilbake fra 400-tallet, håndskrevne bøker og manuskripter på armensk fra middelalderen. Religiøse skrifter, men også manuskripter som omhandler armensk og osmansk historie, filosofi, medisin, litteratur og kunsthistorie. Det skal være rundt 17.000 håndskrevne dokumenter, og 30.000 andre dokumenter i samlingen. Bygningen er gravd inn i skråningen den ligger ved og skal visstnok tåle et atomangrep. Jerevan ble utnevnt til verdens bokhovedstad i 2012 av UNESCO.

Nok et utsiktspunkt mot fjellet Ararat er Tsitsernakaberd, et monument og museum over det store folkemordet på armenerne under Det osmanske riket i 1915-1917. Man regner med at 1,5 millioner armenere ble drept de årene. Mange ble dessuten drevet på flukt til andre land. Langs avenyen mot monumentet er det en rekke minnesteiner, deriblant en hvor vår egen Fridtjof Nansen blir hedret, for sitt enorme arbeid med å hjelpe armenske flyktninger i årene etter krigen. Denne innsatsen, i tillegg til hans fredsarbeid i årene etter første verdenskrig, var det som ga ham Nobels fredspris i 1922. Muséet har også viet Nansen med en utstilling. I sentrum av Jerevan står det en statue av Nansen, og han har også blitt beæret med et eget frimerke i Armenia. Norske Bodil Catharina Biørn har også fått sin minnestein på Tsitsernakaberd. Hun var misjonær, hjelpearbeider, sykepleier og jordmor blant armenerne i det østlige Tyrkia de samme årene, og var vitne til forfølgelsene.

Dag 3: Zvartnots – Echmiadzin – Araratdalen – Khor Virap – Areni – Noravank

Kjører man forbi flyplassen kommer man snart til en liten landsby ved navn Zvartnots. Katedralen fra det 8. århundret er i dag kun ruiner, men man kan besøke muséet på stedet for å se modellen av den runde katedralen, samt lære om utgravingene på stedet. Herfra kan du også ta spektakulære bilder av ruinene med Ararat i bakgrunnen.

Få minutter fra Zvartnots ligger Echmiadzin, som er Armenias svar på Vatikanet og landets helligste sted. Vagharsjapat er byens offisielle navn, men Echmiadzin er det religiøse og mest brukte navnet. Byen var Armenias hovedstad fra år 180 til 340, byr på mange kirker, og står naturligvis på UNESCOs verdensarvliste. Katedralen regnes som en av verdens eldste kirker. Blant moderkirkens hellige relikvier er lansen, som etter sigende en romersk soldat stakk Jesus i siden med da han hang på korset.

Turen videre leder oss gjennom Araratdalen, til Khor Virap, en festning og et kloster. St Geghard, eller Georg Lysbringeren, satt fengslet her, i en underjordisk grotte, i 13 år for å ha forkynt kristen gudelære. Herfra kan du også se grensen til Tyrkia, faktisk så nær at Telenor sendte meg et sms-varsel der de ønsket meg velkommen til Tyrkia, og med prisene på deres tjenester i Tyrkia. Dette er også stedet i Armenia hvor du er nærmest Ararat, hvor altså Noah skal ha strandet med arken sin og alle dyrene etter syndfloden, ifølge Bibelen. Til tross for at fjellet ligger i Tyrkia, er Ararat selve symbolet på Armenia. Fjellet finnes på svært mye av armenernes kunst, og på backgammonbrettet, for de som er kjent med det spillet. Selv på Armenias riksvåpen er det avbildet. Etter at Noah gikk i land på Ararat, skal han ha plantet en vingård for rundt 8000 år siden.

På veien videre kjører vi et stykke langs grensen til Aserbaidsjan til vi kommer til en fruktbar dal, og naturlig nok besøker vi en vingård i landsbyen Areni, hvor vi får omvisning i vinkjelleren til ArpaParnas, og selvsagt får smake fire forskjellige typer vin, en hvit, en rosé, samt to røde, hvorav den siste er fra Republikken Artsakh, eller Nagorno-Karabakh, for den som er bedre kjent med det navnet. Etter vinsmakingen besøker vi også hulen Areni-1, hulen i fjellsiden rett over gaten for vingården. Her har arkeologer funnet verdens eldste vingård, datert til ca år 3900 før vår tidsregning, altså nesten sekstusen år gammel. Den eldste sko som noen gang er funnet, ble også funnet her, 5500 år gammel. Eldre enn ismannen Ötzi i Tyrol, eldre enn sko funnet ved Stonehenge i England og sko funnet i pyramidene i Giza i Egypt. I tillegg ble keramikkrukker og bruksgjenstander funnet. I den samme hulen har de også funnet verdens eldste menneskehjerne. Utgravingene fortsetter.

Turen videre går på smale, svingete veier langs den fruktbare dalen og opp til Noravank-klosteret, 1500 m.o.h. Veien er så smal og svingete at vi et par ganger tviler på om vi klarer svingene med den lille bussen vår. Når vi nærmer oss målet står biler parkert langs veien, og ikke akkurat gjør manøvreringen enklere. Når en bil kommer imot, ser vi umiddelbart at det ikke er mulig å passere. Armenske menn kommer løpende til for å dirigere, og med litt rygging og litt fram og tilbake, klarer bilen på et utrolig vis å passere oss på kanten av stupet. Til slutt klarer vi å komme oss opp den lille trollstigeveien, og finner en plass på parkeringsplassen. Først lunsj i restauranten Noravank Hatsatun, bord utendørs, blå himmel, salat og tradisjonell armensk mat mellom de bratte fjellsidene.

Deretter besøker vi klosteret og kirkene fra tidlig 1200-tall og 1300-tallet. Ørnene flyr over oss, stedet er pakket med mennesker, og det viser seg at vi er så heldige å få overvære et armensk bryllup der oppe. Klosteret er best kjent for sin to-etasjes kirke Surb Astvatsatsin (Guds Hellige Mors kirke), som gir tilgang til andre etasje ved hjelp av en smal steintrapp på utsiden av bygningen. Også for et relieff som viser Gud og en due (Den Hellige Ånd). Naturligvis er det også umulig å ikke nevne utsikten.

Nå er det på tide å kjøre tilbake til Jerevan igjen. Det viser seg å komme seg ut av parkeringsplassen og ned igjen er like spennende som å komme seg opp. Først måtte vi finne en sjåfør til bilen som hadde sperret bussen vår inne. Deretter var det å komme seg forbi bilene som var parkert langs veien. Igjen var armenerne frampå for å dirigere, men problemet var at denne gangen var det ikke like enkelt å rygge opp den bratte veien. Vi var centimetere fra å sende en parkert bil utfor stupet, og det måtte rå muskelkraft fra fire-fem sterke armenere til for å unngå at bussen vår fortsatte de få centimetrene framover da sjåføren skulle sette bussen i revers. Det gikk bra denne gangen også, og vi kjørte samme vei som vi kom tilbake til Jerevan og hotellet.

Dag 4: Garni – Geghard – Sevan – Dilijan

Denne dagen går turen nordover. Første stopp er ved Charents bue, også et av de flotte utsiktspunktene mot Ararat.

Etter en kort stopp går veien videre til byen Garni og det hedenske soltempelet, et tempel i greskromersk stil med karakteriske pilarer, bygd av kong Trdat i år 77 e.Kr. (Arshakid-dynastiet). Det kongelige palasset og kongelige badet ligger ved siden av. Det pittoreske Garnijuvet er også verdt noen bilder. Tempelet er det eneste hedenske tempelet som fortsatt finnes i Armenia.

Ikke langt fra Garni, i Azatdalen, ligger også Geghard-klosteret fra det 12. og 13. århundret. Noen av monumentene er helt fra det 4. århundret. Dette området består av flere kirker og gravsteder bortgjemt i fjellene, og det spesielle ved de er at flere av de er hugget ut av fjellsiden, og viser noe av det beste av armensk middelalderarkitektur. Den romerske lansen som spiddet Jesus på korset, og som nå befinner seg i Echmiadzin, ble lenge oppbevart her. Dette stedet står også på UNESCOs verdensarvliste.

Tilbake i Garni blir det lunsj i et landsbyhus, en restaurant drevet av en lokal familie. Her får vi også muligheten til å lære å bake det armenske brødet lavash på tradisjonelt vis i steinovn, og spise det etterpå sammen med lunsjen.

Etter lunsj går ferden videre til Sevansjøen, den største innsjøen i Armenia med sine 1236 km², og en av verdens høyestliggende innsjøer, 1900 m.o.h. 90% av all fisk, og 80% av all kreps, som fanges i Armenia kommer fra denne sjøen. Dessuten 20% av alt husdyrhold i Armenia foregår i området rundt denne sjøen. Middelalderklosteret Sevanavank ligger i dag på en halvøy i sjøen, men opprinnelig var dette en øy, før vannstanden ble senket med 20 meter under det sovjetrussiske styret for å drive et hydroelektrisk kraftverk. Dessverre forsvant også all sevanørreten på grunn av dette. Mange av fugleartene som hekket her tidligere også. En miljøkatastrofe, med andre ord. Klosteret derimot ligger der fortsatt, grunnlagt i år 874, og er en av de mest besøkte severdighetene i landet. Man kan nå kjøre ut på halvøya, men man må gå en steintrapp med rundt 250 trinn for å komme opp til kirken.

Den lille byen Dilijan i nord kalles Armenias Sveits. Omgitt av en frodig nasjonalpark, kan du ikke annet enn å la deg sjarmere av de gamle steinhusene med balkonger og utskjæringer i tre. I sovjettiden kom mange kunstnere hit for å få ro blant de vakre omgivelsene. Mange av de bor her fremdeles, og ønsker du å kjøpe armensk kunsthåndverk, er det her du bør gjøre det, i de små verkstedene eller butikkene.

Et stykke inn i Dilijans nasjonalpark ligger også Haghartsin-klosteret. Omgitt av bare skog og bratte fjell. Klosteret består av tre kirker, hvorav den største ble bygget på 1200-tallet, to gavitter (gavit er et påbygg, nærmest som en vestibyle, vanligvis på vestsiden av armenske kirker, noen ganger også som et separat bygg), refektorium (spisesal), flere kapeller og steinkors. Det eldste bygget i dette klosteret ble påbegynt på 1000-tallet.

Dagen avsluttes med middag på Tavern Yerevan, en armensk restaurant med tradisjonell mat og armenere i folkedrakter som underholder med tradisjonell musikk og dans. Denne restauranten sies å være den mest ekte og minst turistifiserte i så måte. Selv armenere kommer hit for å spise og la seg underholde.

Har du en dag ekstra, vil jeg anbefale en tur til Goris, og spesielt Tatev, helt i øst. Om du velger å ta noen dager i Republikken Artsakh (tidl. Nagorno-Karabakh), er det et perfekt stoppested på vei tilbake til Jerevan. Kabelbanen TaTever er, ifølge Guinness rekordbok, verdens lengste dobbeltsporet kabelbane med sine 5752 meter, altså nesten seks kilometer, fra Halidzor til klosteret i Tatev. På det høyeste svever man mer enn 300 meter over dalbunnen, og kan nok være en prøvelse for de med høydeskrekk. Turen tar rundt 12 minutter hver vei. Selvsagt kan man også kjøre bil til Tatev, men da må man belage seg på at turen tar 40 minutter hver vei på smale, svingete veier.

Tatevklosteret er kanskje det mest spektakulære av alle klostrene og kirkene i Armenia, der det nærmest henger på kanten av stupet til dalen flere hundre meter nedenfor. Det fikk sitt navn etter Eustateus, en av apostelen St Thaddeus’ disipler, som forkynte og døde i dette området. Klosteret er fra 800-tallet, men det har vært både kirker her i flere hundre år før det, og hedenske templer helt siden førkristelige tider. På 1000-tallet skal det ha vært hele tusen munker i klosteret, men klosteret har etter den tid både opplevd jordskjelv og invasjoner fra naboemiratene. I 1170 skal muslimer fra Seljuqdynastiet ha brent mer enn 11.000 dokumenter i klosteret. Derimot har klosteret blitt gjenbygd gang på gang. Selv mongolene overlevde de. Siste jordskjelv kom i 1931, men klosteret renoveres hele tiden, og to av de tre kirkene i klosteret, St Paul og Peters kirke fra år 895, samt St Marys kirke, er fortsatt flittig brukt. Den tredje, St Greghardkirken, rekonstrueres fortsatt.

Lunsj i det fri på Harsnadzor Resort & Restaurant anbefales absolutt. Utsikten er upåklagelig, og kanskje blir du fristet til å overnatte i en av de uvanlige hyttene på stedet også?

Hotellanbefalinger i Jerevan: Jeg bodde på Radisson Blu Hotel Yerevan og Ani Plaza Hotel, begge svært gode 4-stjerners hoteller. Radisson ligger på høyden med utsikt over hele byen, nær Moder Armenia-monumentet og Kaskaden. Litt usentralt, men taxi koster aldri mer enn 1000 dram (i skrivende stund tilsvarer én dram kr 0,0175). Ani Plaza Hotel ligger nær Frihetsplassen og Svanesjøen, med andre ord midt i sentrum. Av andre anbefalte hoteller jeg hadde visning på, kan nevnes Double Tree by Hilton Hotel Yerevan City Centre (til tross for navnet ikke så sentralt som man kunne håpe på, men anbefales for allergikere, da de har rom uten tepper, noe som er uvanlig i Armenia), dessuten Central Hotel Yerevan, Royal Plaza Hotel, Hotel Imperial Palace og Tufenkian Historic Yerevan Hotel, som alle er flotte hoteller og ligger sentralt i byen.

 

Erik Drilen (besøkte Armenia 19-27. juli 2018)

Isle of Man er kanskje ikke det første stedet du forventer å få en pub-til-pub-rapport fra. Men hver tirsdag og lørdag kan man faktisk melde seg på en guidet pubtur i hovedstaden Douglas, en liten by med i underkant av 30.000 mennesker. The Classic Pub Walk går hver tirsdag kveld i perioden april til september, mens The Barbaric Coast Pub Walk går hver lørdag ettermiddag i samme periode. Turene varer rundt tre timer, man besøker seks puber og prisen på £25 inkluderer en øl på hver pub. Guiden, John Cojeen, har interessert seg for øl det meste av sitt voksne liv, og forteller med innlevelse historien om øyas øl og hvordan pubene har forandret seg gjennom de siste 150 årene. Man blir også tatt med ned i en ølkjeller på turen, og blir fortalt historien om en hule som smuglere brukte allerede så tidlig som rundt år 1750.

Jeg har alltid funnet gamle puber på de britiske øyene interessante, da de alltid har en god historie å fortelle. Nå er Isle of Man verken en del av Storbritannia eller Irland, men en liten øy midt i mellom, med mye vikinghistorie, må da også ha litt å by på når det gjelder pubhistorie.

Det det eldste og største bryggeriet på Isle of Man er Okell’s. De er så store at, foruten å eie halvparten av pubene på Isle of Man, eksporteres ølet deres også til utsalgssteder og puber flere steder i England. Bryggeriet ble startet i 1850 av kirurgen William Okell, som allerede da eide flere puber på øya.

I 1874 fikk Okell gjennomslag for sitt forslag om en renhetslov for alle bryggerier på Isle of Man, vedtatt av den lovgivende forsamlingen på Tynwald, som gikk ut på at øl brygget på øya ikke kunne inneholde annet enn malt, humle, sukker og vann. Denne renhetsloven heter Manx Beer Purity Law, og Okells holder seg fremdeles til den i dag. I tillegg til sine faste ølsorter, produserer Okell’s også en rekke sesongbetonte ølsorter.

Det andre store bryggeriet på Isle of Man er Bushy’s. Det er mest kjent for å være ølleverandør til, og for sitt store øltelt i forbindelse med det store årlige motorsykkelracet TT Races. Skilt med «Bushy’s – Ale of Man» finner man mange steder på øya. Bryggeriet ble grunnlagt i 1986. De startet med en pub allerede i 1984, og bryggeriet startet i pubkjelleren to år senere. Bushy’s Brewpub stengte dessverre dørene i år 2000, men ølproduksjonen har fortsatt, og ølet deres får man i de fleste pubene på øya. De produserer omtrent like mange ølsorter som Okell’s, både faste og sesongbetonte sorter, men det mest særegne og kjente ølet fra Bushy’s er sannsynligvis deres Oyster Stout, en mørk stout, hvor ferske østers inngår i bryggeprosessen. Selv om det ikke er vitenskapelig bevist, så sies det at ølet skal hjelpe på fruktbarheten.

Det minste bryggeriet på Isle of Man er Old Laxey Brewing Company, som brygger øl som hovedsakelig serveres i puben som ligger rett ved siden av, The Shore, i landsbyen Laxey.

Det yngste av de fire bryggeriene på øya er The Hooded Ram Brewing Company i hovedstaden Douglas, grunnlagt i 2013. Allerede i 2014 vant de sin første pris for sitt øl, og igjen i 2015. I 2016 ble deres første pub åpnet i Douglas. Samme år begynte man å få tak i håndverksøl fra Hooded Ram også flere steder i England og Skottland. I 2017 åpnet de sin første pub i Wolverhampton, og deretter i Birmingham. Snart må de vel utvide bryggeriet?

Jeg møtte John Cojeen utenfor puben The Railway. Som navnet indikerer, ligger puben rett ved jernbanestasjonen i Douglas. Etablert i 1874, og eies av Heron & Brearley, samme selskapet som også eier Okell’s bryggeri og brorparten av alle pubene på Isle of Man. Det er vanlig å starte pub-til-pub-turene her. John gir meg en introduksjon av selskapet og ølet til Okell’s. Puben har gjennomgått en totalrenovering, og fremstår som delvis industriell, delvis retro. Veldig uformell. Puben er også et godt sted å spise et burgermåltid, tilpasset dine egne ønsker, og en øl som matcher. Godt med plass om dere er mange. Prøv Okell’s Bitter. (Adresse: Banks Circus, North Quay, Douglas)

The Hooded Ram Pub ligger rett over gaten, og er neste stopp på den guidede pubturen. Håndverksbryggeriet har jeg skrevet om et par avsnitt ovenfor. Mens bryggeriet ligger litt lenger opp i byen, i et industriområde ved elven Glass, ligger puben 850 m unna, der den samme elven renner ut, ved småbåthavnen på North Quay. Også denne puben, åpnet i august 2016, tilbyr god pubmat, som matcher de elleve sortene av ale de kan tilby. En utmerket pub for de som foretrekker håndverksøl. De skryter av at ølsortene følger renhetsloven på Isle of Man, og dermed finnes verken tilsetningsstoffer, konserveringsmidler eller andre substitutter enn det renhetsloven tillater. The Hooded Ram Pub må dessuten ha et av verdens flotteste tappetårn, formet som hodet på en vær, spesiallaget til puben. (Adresse: North Quay, Douglas)

Det er ikke langt å gå til neste pub heller. The Saddle ligger bare to kvartaler unna, rett innenfor en sidegate til North Quay. En tradisjonell pub med mange lokale gjester, men alle er velkommen. Er du interessert i hesteveddeløp er dette stedet. «Racing UK» og «At the Races» vises alltid på skjermen her. Det ligger i navnet. Når det ikke er hesteveddeløp på TV, sender de rugby. Videre er puben mest kjent for sitt «Saddleoke» hver torsdag kveld. Hva det er må man nesten bare finne ut av selv. Man vet ikke helt sikkert når det første serveringsstedet her ble åpnet, men man vet at det i hvert fall var serveringssted her så tidlig som i 1830, da James McKenzie drev stedet. Bak bygget var det et åpent område, hvor det var staller og vognskur. Bønder på bytur kunne sette igjen hestene her mens de hadde ærender i byen. The Saddle Inn var da også et populært sted der bønder møttes. Stedet skiftet eiere flere ganger, men i 1898 overtok William Okell. I dag eies puben av Heron & Brearley, og det er fremdeles i hovedsak Okell’s som serveres her. (Adresse: Queen Street, Douglas)

 

The British er sannsynligvis den puben som ser mest britisk ut av alle på Isle of Man. Også denne ligger på North Quay, bare noen meter fra The Saddle, og eies av Heron & Brearley. The British Hotel stod på dette stedet helt siden 1809. Også dette var et populært sted hvor bønder på by’n møttes, siden det lå så nær The Saddle og stallene i bakgården. Elsker du klassisk britisk øl er dette stedet. Og selvfølgelig Okell’s. Restauranten The British Embassy har også tilhold her, med plass til 85 mennesker, hvor du også kan holde private selskaper, kvalitetsmat, og du kan også få servert vin og engelsk gin. Ja, selvsagt også øl. (Adresse: North Quay, Douglas)

 

The Albert ligger rundt hjørnet fra The British, og er også en av de klassiske pubene i Douglas. Etablert i 1863 under navnet The Royal Albert, men Royal ble sløyfet i 1881. The Albert Hotel ble derimot åpnet allerede i 1859, der innehaveren William Stockdale averterte med måltider og godt utluftede rom til en pris av 4 shilling og 6 pence pr dag. Men Stockdale var tydeligvis ingen god forretningsmann, for hele hotellet med alt inventar ble lagt ut til salg allerede samme året. Puben har tre sorter øl på tappekran, og bytter mellom fire sorter, Okell’s Mild og Bitter, samt Bushy’s Castletown Bitter og Bushy’s Bitter. I tillegg har de flere såkalte gjesteøl. De har også TV, men den står aldri så høyt på at den ødelegger en god samtale. Her har du også muligheten til å spille biljard, eller pool. Karaoke på fredagskveldene. The Albert er den puben som ligger nærmest havnen, og har mange bilder av dampbåter på veggene. Bygget har også historisk interesse, da kjelleren i The Albert trolig er en av de eldste byggkonstruksjonene i hele Douglas. (Adresse: Chapel Row, Douglas)

Samuel Webbs, eller bare Sam Webbs, er en travel og livlig sentrumspub. Det perfekte møtestedet før og etter et besøk i The Gaiety Theatre, da den ligger bare noen meter unna. Også populær sportsbar, da det alltid sendes sport på skjermen. Samuel Webb kom til Isle of Man i 1850 med veldig lite. Han startet opp en liten butikk som solgte alt fra nåler til et anker. Etter hvert ble han medlem i Douglas bystyre, var der i over 17 år, før han ble valgt til varaordfører i 1896. Webb fungerte som ordfører i årene 1898-1900. Familien fortsatte butikkdriften fram til hans død i 1903. Butikken ble kjøpt opp av andre og det ble etter hvert drevet bl.a. kafé på stedet, inntil en pub ble startet og fikk navnet etter den tidligere ordføreren i 1993. I dag eies puben av Heron & Brearley. Castle Street, hvor puben ligger, var opprinnelig gaten mot havnen i Douglas. Husrekken foran, med viktorianske hus og strandpromenaden Douglas Promenade ble bygd på fra 1870-tallet og utover. (Adresse: Marina Road, Castle Street, Douglas)

Pubrunden avsluttes på Samuel Webbs, men det finnes flere puber i Douglas til en annen gang. I løpet av den guidede turen får man lære om alt fra historien til pubene, hvordan øl lages, og hvilke bryggerier som finnes på Isle of Man. Ja, selv ølglass er tema. I tillegg blir du tatt med ned i en original ølkjeller fra 1750-tallet, og lærer om hvordan øl oppbevares og tappes. I tillegg får du en liten suvenirbok som forteller mer om historien om ølet og pubene på Isle of Man.

Erik Drilen (besøkte Isle of Man 21.-23. juni 2018)

Isle of Man er den lille øya som ligger omtrent midt mellom England og Irland. Ikke er den del av verken Storbritannia eller Irland. Isle of Man har sin egen statsminister, Chief Minister of the Isle of Man, og eget ministerråd. Eget parlament har de også, Tynwald, som er delt i to kamre, House of Keys (Underhuset) og det lovgivende råd. De har sine egne lover, vedtatt på Tynwald. Eget flagg. Egen myntenhet, pund, men er linket til britiske pund, og verdien er den samme. Men de har egne pengesedler og mynter. Egne frimerker. Egne pass utsteder de også. De er ikke medlem i EU, selv om Storbritannia for øyeblikket fortsatt er det. Dermed kan Isle of Man regnes som et eget land.

Landets øverste statsoverhode derimot er Storbritannias dronning Elizabeth II, men hun har ikke tittelen dronning av Isle of Man, men derimot Lord of Mann. Ansvaret for landets forsvar og utenriksforbindelser ivaretas av Storbritannia. Dermed kan man på den annen side ikke kalle Isle of Man en selvstendig, suveren stat. De er i tollunion med Storbritannia og EU, og i passunion med Storbritannia og Irland.

Eget språk har de også, Manx, eller mansk-gælisk, selv om det er få som forstår eller snakker det til hverdags nå lenger. Mange lurer på hvorfor øya heter Isle of Man. Navnet er en anglisering av det gæliske Ellan Mannin. I dag er det dog mest vanlig å skrive det Ellan Vannin, som også er det offisielle navnet på øya.

Ser man nærmere på stedsnavnene, så ser man at de ofte er mer norske enn gæliske. Keltere bodde på øya fram til vikingetiden, men fra rundt 850 kom norske vikinger og bosatte seg der. Når man reiser rundt på øya vil man fortsatt se at norske stedsnavn på gårder og landsbyer fortsatt dominerer, til tross for at Magnus Lagabøte overlot øya til den skotske kongen i 1266.

For historieinteresserte nordmenn er det veldig interessant å besøke Isle of Man. Det finnes mange spor etter de norske vikingene der. Øyas størrelse gjør at man heller ikke behøver så veldig lang tid på å reise rundt. Med mindre man kommer sammen med en gruppe, så finnes det ingen arrangerte sightseeingturer man kan melde seg på. Derimot er det enkelt å reise kollektivt der, så man er ikke avhengig av å leie bil.

Det går an å få med seg det viktigste av det Isle of Man har å by på av severdigheter på kun én dag. Men det forutsetter at man ikke inkluderer hovedstaden Douglas (Doolish på mansk-gælisk) på denne dagen, pga åpnings- og stengetider. F.eks. åpner Manx Museum først kl 10.00 og stenger igjen kl 17.00. På samme måte, om man ønsker å prøve ut Douglas Bay Horse Tramway, der trikken blir dratt av hester, starter de kl 08.40 og holder på til rundt kl 18.00 (noen få dager i juli og august til rundt kl 20.00), så det kan bli knapt med tid her også.

Før du legger ut på turen rundt øya, anbefales det at du kjøper Go Explore-billett, som gjør at du kan reise med alle busser og tog, inkludert hestetrikken i Douglas. Du kan kjøpe Go Explore-billett for én, tre, fem eller sju dager. Pr i dag er prisen for én dag £16 for en voksen. Skal du være minimum fem dager kan du også kjøpe en femdagers Go Explore Heritage-billett som også inkluderer inngang til alle Manx National Heritage-steder, inkludert muséer, slott m.m. Den koster pr i dag £63. Billettene kan du kjøpe på velkomstsenteret på havneterminalen, Douglas jernbanestasjon, samt ti andre steder rundt omkring på øya.

Så hva rekker man å se i løpet av en dag på Isle of Man?

Jeg startet dagen med å ta første damptog fra stasjonen i Douglas til Castletown, Isle of Mans gamle hovedstad, fra byen ble grunnlagt rundt år 1090 fram til 1869. Slottet i sentrum, Castle Rushen, ble opprinnelig bygd til en norsk vikingkonge i år 1265, og er Castletowns største og viktigste severdighet. Fra 1300-tallet og utover ble festningsmurene rundt slottet bygget, og gjennom århundrene har slottet vært tilholdssted for konger og lorder av Mann, men har også vært fengsel. Det gamle House of Keys, Underhuset, er også en av byens severdigheter, samt det gamle gymnaset og sjøfartsmuséet. Castletown er en liten og sjarmerende by, med lave, små hus og trange gater, som de fleste byene på Isle of Man, med unntak av Douglas. I havnen finnes fortsatt mange fiskebåter.

Jeg kunne ha ventet på å ta det samme damptoget videre til Port Erin, men da hadde jeg måttet vente over en time på det. De lokale bussene går oftere og er raskere enn toget, i tillegg til at de stopper midt i sentrum av byen, og ikke like utenfor, som toget. Derfor ble det mer praktisk med buss videre. Det man bør få med seg i Port Erin er jernbanemuséet, Isle of Man Railway Museum. Det ligger rett ved jernbanestasjonen, og også der bussen stopper. Noe av det som er utstilt der er lokomotiv nr 6 fra 1875, kjent under navnet Peveril, samt lokomotiv nr 16, også kjent som Mannin, fra 1926. I tillegg vogn nr F 36 som er kjent som The Royal Saloon, en vogn som ble brukt ved alle kongelige besøk på øya fram til år 1983. Både den britiske dronning Elizabeth II, dronningmoren og de fleste andre i den britiske kongefamilien har reist med denne, og ikke minst, interessant for oss nordmenn, også kong Olav V har reist med denne vognen. Av andre steder verdt å se i byen er stranden, og gjerne ta en iskrem i iskrembaren nær stranden. Mange ønsker også å gå til Milner’s Tower på Bradda Head, men det er et stykke å gå dit, så om man kun har én dag til rådighet for å se Isle of Man, bør man vurdere å ikke ta denne turen, evt velge å kjøpe et tredagerspass.

Mellom Port Erin og Peel går det verken buss eller tog direkte, så da måtte jeg i tilfelle ha reist tilbake til Douglas for å skifte til buss videre til Peel. Derfor valgte jeg å ta taxi på smale, svingete veier langs vestkysten fra Port Erin til Peel. Den kostet rundt £25, men gjør at du sparer minst en time i reisetid. Dessuten stoppet taxien for meg, slik at jeg kunne ta bilder fra toppen av fjellet mellom de to små byene.

Den største severdigheten i den lille fiskelandsbyen Peel er utvilsomt den store festningen Peel Castle, som ligger på den nå landfaste øya St Patrick’s Isle. Herfra forsvarte de norske vikingene øya fra den ble bygd, sannsynligvis rundt år 1100 av kong Magnus Berrføtt og hans hær. Innenfor festningsmurene befinner det seg også to kirker, St Patrick’s Church og Isle of Mans første katedral, St German’s Cathedral, som på den tiden den ble bygget i 1154 ble underlagt Nidaros erkebispedømme i Norge. Festningen var i bruk helt til 1870, og til og med under de to verdenskrigene på 1900-tallet var det en viss militær tilstedeværelse der. Man har gjort vikingefunn helt tilbake til 900-tallet på området festningen ligger, bl.a. en norrøn grav, et vikingesmykke laget i rav, samt sølvmynter fra rundt 1030. Disse er nå å finne i Manx Museum i Douglas. Ikke langt fra festningen, nær havnen i Peel, kan man også få med seg muséet House of Manannan som omhandler den maritime historien til byen, deriblant også en replika av vikingskipet Odins Ravn. Av andre muséer verdt et besøk i byen er Leece Museum, som har en stor samling av motorsykler og memorabilia fra Manx Grand Prix, og ikke minst fra det verdenskjente TT-racerløpet som foregår på Isle of Man hvert år i mai-juni. Dessuten ligger Manx Transport Heritage Museum i Peel. Stranden i Peel er en av øyas største og fineste.

 

Mindre enn ti minutter med bussen fra Peel kommer man til Tynwald, eller som det heter på norsk, Tingvoll (av norrønt Þingvǫll). Dette er igjen et sted som nordmenn bør få med seg, da dette er Isle of Mans lovgivende forsamling og parlament, opprettet av norske vikinger i år 979. Isle of Man er stolte av å kalle dette et av verdens eldste fungerende parlament. Kun Løgtingið (Lagtinget) på Færøyene (uavbrutt tradisjon fra begynnelsen av 900-tallet) regnes som eldre. Alltinget på Island ble også grunnlagt tidligere, i år 930, men ble avskaffet i år 1800 av Danmark. Alltinget på Island ble gjeninnført i 1845, men Tynwald har altså eksistert uavbrutt siden 979. Puben Tynwald Inn er med på en liste over de beste spisestedene på Isle of Man. De serverer tradisjonell pubmat.

Fra Tynwald kan man reise direkte videre med buss langs vestkysten opp til byen Ramsey på nordøstkysten. Ramsey er den nest største byen på Isle of Man, etter Douglas, med sine rundt 7300 innbyggere. Man antar at det var her de første innbyggerne på Isle of Man slo seg ned, og det var også her de første vikingene fra Norge kom. Det er mange norrøne navn rundt Ramsey, som fjellet Skakafjell, som senere ble til Sky Hill da mange av stedsnavnene ble anglisert fra 1500-tallet og utover. Slaget ved Skakafjell (1079) regnes som et av de største slagene i Isle of Mans historie. Selv Ramsey skal komme fra det norrøne hrams-á, som betyr «villøkselv», da det skal ha vokst mye villøk i området. Byen er kjent som en havneby, og også byen der verdens første oljetanker, The Jane, ble bygd i 1865. Et av byens kjennemerker er Alberts Tower, et 14 meter høyt granittårn bygget til ære for prins Alberts besøk i 1847. Det står på høyden som prinsen besteg for å få utsikt over byen. Tårnet er i dag ikke bare kjennemerke for Ramsey, men også for hele Isle of Man. Queen’s Pier, en utstikker i jern fra 1886, er et annet kjennemerke i byen. Dette var lenge en gangvei, men har i de siste årene forfalt, og man diskuterer fremdeles om hvorvidt denne bør restaureres. Jernbanestasjonen i Ramsey er den nordligste stasjonen, samt endestasjonen, på Manx Electric Railways.

Fra Ramsey kan du ta verdens eldste elektriske trikk fortsatt i drift til Laxey, eller, om ventetiden blir for lang, kan du også reise med buss. Laxey er også en annet navn med norrøn opprinnelse. Navnet er fremdeles i dag Laksaa på Isle of Mans gæliske språk. På norsk betyr det «lakselv», etter det norrøne laxá. De fleste som kommer til Laxey kommer dit for å reise med Snaefell Mountain Railway, opp til det høyeste punktet på Isle of Man, det 621 meter høye Snaefell (av norrønt snjœfjall, eller snøfjell). Fra Snaefell har man på en klar dag utsikt over hele Isle of Man, i tillegg til Skottland, England, Wales og Irland. Da jeg kom til Laxey skulle det fremdeles iflg rutetabellen være to avganger til Snaefell. På stasjonen stod det at disse avgangene var innstilt.  På dette tidspunktet var også det meste i Laxey stengt, inkludert de andre store severdighetene, som Great Laxey Mine Railway, til de gamle nedlagte gruvene. Fra 1700-tallet fram til 1829 var Laxey kjent som stedet hvor 20% av all sink og 5% av alt bly ble utvinnet på de britiske øyene. Også sølv ble utvinnet her. The Laxey Wheel er fortsatt verdens største vannhjul i drift. Derimot fikk jeg reist med verdens eldste elektriske trikk fortsatt i drift, bygd i 1893, fra Laxey tilbake til Douglas.

Jeg startet dagen med første tog kl 09.50 fra Douglas til Castletown, og brukte da rundt 10-11 timer før jeg var tilbake i Douglas. I hver by hadde jeg et par timer til rådighet, litt mindre i Ramsey og Laxey. I ettertid så jeg at jeg kunne ha reist tidligere med buss fra Douglas til Castletown, og heller tatt toget derfra til Port Erin, og dermed fått utnyttet dagen bedre, spesielt med tanke på at det meste var stengt i Ramsey og Laxey da jeg kom dit. Det meste virker å stenge kl 17.00 på Isle på Man, selv i turistsesongen på sommeren. Hadde jeg fått med meg Snaefell Mountain Railway fra Laxey, har jeg måttet regne enda et par timer.

Som nevnt tidligere, rekker man ikke å ta med hovedstaden Douglas på en heldags rundreise. Allikevel, Douglas er ingen storby, så har man noen timer til overs og en dag til, så rekker man fint å se hovedstaden også. De viktigste severdighetene å få med seg fra Douglas er Manx Museum, hestetrikken Douglas Bay Horse Tramway, samt strandpromenaden med de viktorianske bygningene, som Gaiety Theatre og Villa Gardens. Om man har flere dager til rådighet, og deler opp turen rundt øya, kan man få med seg flere småbyer, flere historiske steder med vikingminner og annet. Kanskje kan jeg komme tilbake til dette ved en senere anledning. Denne gangen hadde jeg kun én hel dag til disposisjon, pga et kansellert fly, og forsinkelse pga ombookingen.

Hotellforslag: Jeg bodde på HQ Bar & Restaurant, et familiedrevet 4-stjerners gjestehus i Douglas, med, som navnet tilsier, en bar og restaurant. Uteterassen til baren har utsikt mot sjøen. Noen av rommene har også det. Beliggenhet kort vei fra den viktorianske strandpromenaden, men allikevel et stykke å gå til den eldste bydelen og dampjernbanen (20-30 minutter). Hestetrikken, derimot, er like i nærheten av hotellet.

Erik Drilen (besøkte Isle of Man 21. – 23. juni 2018)

Det går ingen direktefly fra Norge til Belfast, men å komme seg dit er enkelt. Man kan fly til Dublin, og ta buss direkte fra Dublin lufthavn til Belfast. Det tar snaue to timer. Man kan også ta tog fra Dublin, også det tar to timer. Å kombinere Dublin og Belfast på samme reise er derfor ikke noe problem. Alternativt kan man fly til Belfast via flere byer i Storbritannia.

Lonely Planet har i år kåret Belfast til en av de heteste byene å besøke. Ved første øyekast minner byen kanskje om Liverpool eller Glasgow med skipsverft- og havneområde, men byen skiller seg ut på en vesentlig ting, og det som kanskje er byens største severdighet, nemlig Titanic. Havneområdet kalles i dag Titanic Quarter. Det var her det berømte skipet ble bygd.

Et besøk i opplevelsessenteret Titanic Experience er en selvfølge. Denne både levende og interaktive utstillingen forteller historien om verdens mest berømte skip på stedet der det ble designet, bygd og sjøsatt i 1912. Utforsk verftet og se hvordan skipet ble bygd, se originaltegningene, gå gjennom «skipet» og se hvordan lugarene så ut, se gjenstander om bord, hvordan overfarten på jomfrureisen foregikk fra avreise til det traff isfjellet, evakueringen, og hva som skjedde etterpå fortalt av overlevende som var med skipet, mannskap og passasjerer. Se film av ubåt som har dykket ned til skipet der det ligger på havets bunn. Når du allikevel er der, få også med deg SS Nomadic, et av de siste White Star Line-skipene i verden, og som fraktet passasjerene ut til RMS Titanic. Titanic Belfast ble for øvrig kåret til verdens beste turistattraksjon under World Travel Awards i 2016, i konkurranse med bl.a. Machu Picchu i Peru, Ferrari World i Abu Dhabi, Las Vegas Strip og Guinness Storehouse i Dublin. De med maritime interesser bør også avlegge HMS Caroline et besøk, et skip fra første verdenskrig, ikke langt fra Titanic Experience.

 

Et must i Belfast er også Black Taxi Tours. Til tross for at det er 20 år siden våpenhvilen etter den mer enn 30 år lange konflikten i Nord-Irland (1968-1998), er situasjonen i Nord-Irland fortsatt sensitiv og kompleks. For å kunne forstå historien og folkets politiske synspunkter, vil jeg anbefale at du tar en guidet rundtur gjennom Belfast med et av de mange selskapene som arrangerer såkalte Black Taxi Tours. Opplev fredsmuren (Peace Wall) og politiske veggmalerier rundt i byen gjennom en to-timers tur, og få forklart de fire forskjellige versjonene av «The Troubles»: den katolske republikanske versjonen, de protestantiske loyalistenes versjon, den britiske versjonen og sannheten. Se katolske The Falls og protestantiske Shankill Road. I de katolske områdene heiser man det irske flagget, mens protestantene heiser det britiske. For å forstå konflikten i Nord-Irland, som minner veldig mye om konflikten mellom Israel og Palestina, er denne turen et must. Visit Belfast anbefaler operatøren Taxitrax Tours.

  

Man får med seg mye av Belfasts politiske street art, eller gatekunst om man vil, gjennom Black Taxi-turene. Men byen har også mange andre veggmalerier å by på, blant annet for å hylle Prince, eller TV-serien Game of Thrones. Mye av gatekunsten vil du finne rundt Cathedral Square, men også andre steder i byen.

Selve sentrum av Belfast ligger rundt det store rådhuset og Donegall Square. Her ligger turistinformasjonen og shoppinggatene. Det store kjøpesenteret Victoria Square ligger heller ikke langt unna. Rådhusets klassiske renessansestil er absolutt verdt å få med seg, og bygningen er en av de mest fotograferte i byen.

Albert Clock er Belfasts svar på det skeive tårnet i Pisa. Gotiskinspirert tårn bygd i 1865, for å minnes Dronning Victorias ektemann, Prins Albert, som døde i 1862. Det ble bygd på påler på et oppdemmet område av elva Farset, noe som gjorde at tårnet etter hvert begynte å helle. I dag heller det 43 meter høye tårnet ca 1, 25 meter, til tross for omfattende renoveringsarbeid for å sikre det. I dette området ble sjømenn møtt av promiskuøse kvinner i gamle dager. På en varm dag i dag kan du avkjøle deg i de sprutende fontene rett ved tårnet.

Queen’s University Lanyon Building er som tatt ut av en Harry Potter-film. Husk å få med statuen av Galileo inne i bygningen.

Et sted som er verdt å stikke innom på fredag, lørdag eller søndag er St George’s Market, en viktoriansk markedshall fra 1896. Her selger mer enn 300 lokale matprodusenter, kunstnere og andre sine varer. Spesielt lørdag og søndag formiddag er det anbefalt å stikke innom. Om du har glemt å spise frokost den morgenen, er det ingen krise, for her er fristelsene mange.

I Belfast er det også en pub som står på listen over byens viktigste severdigheter. Crown Liquor Saloon, etablert i 1826, renovert i 1885, eies i dag av det offentlige National Trust. Legg merke til det viktorianske eksteriøret, men også detaljene innendørs. Millioner er brukt på å renovere dette bygget. Her kan du få servert din Guinness, men i andre etasje har de også en utsøkt restaurant. Det er også lurt å bestille bord på forhånd, for det kan bli fullt.

Hotellanbefalinger: Jury’s Inn, et 4-stjerners hotell som ligger rett ved siden av Grand Opera House og Crown Liquor Saloon, og bare et par kvartaler fra rådhuset. Bussterminalen ligger også veldig nært, om du kommer med buss fra Dublin eller Londonderry.

One Sussex Place, et 4-stjerners leilighetshotell, som passer fint om du skal være der noen dager. Fullt utstyrt kjøkken. Ingen resepsjon. Du kontakter hotellet pr telefon før du ankommer og får kode til hotellets inngangsdør. Veldig store rom. Merk at inngangen ligger i Joy Street, og ikke mot Sussex Place. Ligger også bare et par kvartaler fra rådhuset, St. George’s Market og Belfast Waterfront med flere restauranter, bl.a. Tedford’s Kitchen Bar & Restaurant.

Giant’s Causeway Tour

For de fleste som reiser til Nord-Irland er dette høydepunktet under besøket. En av de vakreste kjøreturene i Storbritannia, mer enn 200 kilometer langs den forrevne kysten av Nord-Irland. På strekningen fra Belfast helt til Derry, kjent som Causeway Coastal Route, kan du se slott, strender og fossefall, du kan vandre på såkalte cliff walks, stier langs klippene, samt se steder der Game of Thrones er blitt filmet.

Mens Causeway Coastal Route kan dekkes på et par timer med bil, kan det for enkelte besøkende ta flere dager å få med seg alt om man stopper på alle de forskjellige stedene underveis. Noen av de viktigste severdighetene er ofte inkludert som en del av organiserte dagsturer fra Belfast. De viktigste er Giants Causeway, som står på UNESCOs verdensarvliste, Carrick-a-Rede Rope Bridge, Dark Hedges i Ballymoney, Dunluce Castle, Ballintoy Harbour og Downhill Strand.

Det varierer litt hvor de arrangerte turoperatørene stopper, men disse er med på de fleste turene. I tillegg kan man få med seg noen av de litt mindre kjente stedene, men ikke mindre spektakulære stedene som det normanniske slottet Carrickfergus, følge Antrimkysten ved Gobbins, og gå i det naturskjønne Glens of Antrim, samt prøve whiskey på Old Bushmills Distillery, som regnes som Irlands eldste whiskydestilleri. Noen turoperatører spesialiserer seg på å kjøre såkalte Game of Thrones-turer, som besøker stedene der tv-serien er spilt inn.

På veien ut av Belfast kan man også se fjellet Cave Hill, som med litt fantasi kan se ut som en kjempe som ligger på bakken. Forfatteren Jonathan Swift syntes i hvert fall det, for fjellet skal ha inspirert ham til å skrive boka «Gulliver’s Travels». Langs deler av kysten kan man også se Skottland på en klar dag.

Derry (Londonderry)

Det offisielle navnet til Nord-Irlands største by er Londonderry, men de fleste, både i Nord-Irland og Irland kaller byen kun Derry. Det er stort sett kun unionistene, protestantene, som har et tettere forhold til Storbritannias hovedstad London, som kaller byen Londonderry. Byen het opprinnelig på irsk Doire (eikelund), og Derry er en anglisering av dette. Det offisielle navnet kommer fra tiden da skotske protestanter slo seg ned der på 1600-tallet, med støtte fra et laug i London, og byen ble i 1613 døpt Londonderry. I 1662 ble det i et kongelig dokument fra kong James I bestemt at byens offisielle navn skulle være Londonderry. Befolkningen har ikke helt klart å få gjennomslag for å endre byens navn til Derry igjen, selv om det har vært noen forsøk. Bystyret kaller seg Derry City Council og turistkontoret heter Visit Derry. Om enn så lenge er byens offisielle navn fortsatt Londonderry.

Du kan reise enkelt med buss eller tog fra Belfast til Derry. Buss er det billigste og raskeste. Den bruker to timer. Tog tar litt lengre tid, er dyrere, men følger en mer severdig rute mellom byene. Busstasjonen ligger for øvrig mer sentralt rett ved bymuren, mens jernbanestasjonen ligger på den andre siden av elven Foyle.

Noe av det første man legger merke til når man ankommer Derry er statuen med navnet «Hands Across the Divide». Den symboliserer forsoning og håp for fremtiden, reist i 1992, 20 år etter Bloody Sunday. Som Belfast har også Derry en broket historie.

For mange, også på min alder, er «Bloody Sunday» en sang med U2. Men de synger om den blodige søndagen i Derry, eller Londonderry, 30. januar 1972, da jeg var bare ni år gammel. Under det som skulle være et fredelig demonstrasjonstog i den katolskdominerte bydelen Bogside, en protest mot internering uten rettergang, i regi av Northern Ireland Civil Rights Association, ble 13 mennesker skutt og drept av britiske militære, flere av de unge mennesker. Enda flere ble såret. Dette ble starten på en blodig borgerkrig i Nord-Irland som skulle vare helt til 1998, da Langfredagsavtalen ble undertegnet. Mer historie rundt denne blodige søndagen og borgerkrigen får du ved å besøke muséet Free Derry, som ligger i den samme bydelen der det skjedde, bare et par hundre meter utenfor bymuren. Mange veggmalerier i det samme området forteller også historien om denne tiden. Irske flagg vaier mellom boligblokkene. Tar du turen til den andre siden av elven, kommer du til den protestantiske bydelen, og der vil du finne britiske flagg og veggmalerier sett fra den andre siden. Fortsatt stor uenighet politisk i Nord-Irland, med andre ord, men heldigvis foregår ting mer fredelig for seg. Fra muséet arrangeres det daglig guidede sightseeingturer til fots, der du også kan høre historien fra de som opplevde Bloody Sunday på nært hold.

Resten av Derrys historie kan du få med deg ved å besøke Guildhouse og ikke minst Tower Museum. Sistnevnte dekker Derrys historie fra de første som slo seg ned her, vikingenes ankomst, og frem til i dag, men en av de største attraksjonene her er skipet La Trinidad Valencera, ett av de største skipene fra den spanske armada, som sank rett utenfor kysten av Derry for mer enn 400 år siden.

 

Derry er en enkel by å manøvrere seg rundt i. Mer eller mindre alle severdighetene ligger innenfor, eller rett ved, bymuren. Derfor kalles den også The Walled City. Avstandene er korte, og man rekker det meste i løpet av en dag. Man kan gå på den halvannen kilometer lange bymuren, og hele veien rundt kan man lese skilt med informasjon og historie om bygningene man ser og kan besøke underveis, om man da ikke velger å melde seg på en sightseeingtur til fots. Bymuren er for øvrig den eneste muren i hele Irland som fortsatt er helt intakt, og en av de mest komplette og spektakulære bymurene i hele Europa.

Opprinnelig hadde bymuren fire porter, i dag er det sju. Trapper for å komme seg opp på bymuren finnes på en rekke steder. Tre steder er det mulig å komme seg opp på muren med rullestol, ved Shipquay Gate og ved Castle Gate, begge nær Tower Museum, og ved Royal Bastion, slik at rullestolbrukere også kan få med seg det meste av muren. Merk at det kan være trapper på deler av turen rundt, og at det kan være litt stigning. Muren er tross alt 400 år gammel. Noen av severdighetene man kan få med seg ved å gå på bymuren er noen titalls kanoner (på fem forskjellige bastioner), St Augustine’s Church (bygd i 1872 på stedet der det første klosteret i Irland stod, St Columba’s Monastery fra år 546, og mange lokale berømtheter er gravlagt på kirkegården her. Også verdt å få med seg pga inngangspartiet og blomstene), St Columb’s Cathedral (som er den første katedralen som ble bygd i Irland etter reformasjonen, og Derrys eldste bygning, bygd mellom 1628 og 1633), og ikke minst utsikten over byen.

Er du ute etter en hyggelig aften, komme i kontakt med lokalbefolkningen og høre tradisjonell irsk musikk er puben Peadar O’Donell’s stedet, anbefalt av markedssjefen i Visit Derry.

Hotellanbefaling: Maldron Hotel Derry, et moderne 4-stjerners hotell midt i gamlebyen. Perfekt beliggenhet med nærhet til alle severdighetene i byen.

Erik Drilen (besøkte Nord-Irland 17-21. juni 2018)

Fra Dublin behøver du ikke reise mer enn et kvarter med toget før du er ute av storbyen og i Irlands reneste landsby. Bussen bruker nærmere tre kvarter. Den lille kystbyen Malahide vant prisen «Tidy Towns Gold Award» for å være den reneste byen i Irland i 2017. Ønsker du å kunne slappe av med familien på ferien i Dublin, kan Malahide så absolutt anbefales. Her er det et stort slott med en fantastisk vakker hage, fine sandstrender, og som sagt, bare et kvarter med toget inn til hovedstaden Dublin. Kort vei til flyplassen er det også. Og ikke minst billigere enn å bo i storbyen.

Den store attraksjonen i Malahide er slottet. Tusenvis kommer hver dag på dagstur fra Dublin for å besøke Malahide Castle. Slottet har en lang og rik historie, og spilte en sentral rolle i irsk middelalderhistorie. Slottet ble bygd rundt år 1185 av Talbot-familien, og var i familiens eie helt fram til 1975, nesten 800 år. Slottet ble utvidet under Kong Edward IVs regjeringstid, og tårnene ble bygd på første halvdel av 1600-tallet. Richard Talbot, som var av engelsk familie, hadde tittelen Jarlen av Shrewsbury, og kom til Irland under normannernes invasjon i 1174, sammen med Kong Henry II. Han ble gitt land i Malahide, på samme sted der norske vikinger ankom nesten firehundre år tidligere, i 795. Da Lord Milo Talbot døde i 1973, arvet Rose Talbot slottet og eiendommen, men måtte selge det til den irske staten i 1975 for å kunne betjene arveskatten. I dag er slottet museum med portrettgalleri, Talbotfamiliens historie og bankettsaler. Man kan få guidet omvisning i slottet.

Det er ikke bare slottet som imponerer. Hagen rundt slottet dekker hele 89 mål, og inneholder mer enn 5000 planter og trær. Lord Milo Talbot var en lidenskapelig plantesamler, og hentet inn forskjellige plantearter fra hele verden, især fra den sørlige halvkule, som fikk plass i den enorme slottshagen, og det er ikke å overdrive å kunne kalle hagen en botanisk hage. Her er det også mye plass til hele familien å boltre seg på. Barna vil nok glede seg over alle sommerfuglene. Kjøper man billett til slottet er også besøket til en interaktiv utstilling og den inngjerdete hagen, The Walled Garden, inkludert.

I Malahide finner du også gyldne sandstrender, en vakker kystlinje mot Portmarnock med utsikt over Lambay Island, Howth og Dublinbukta. Slapp av på stranden, ta en svømmetur eller gå langs strandpromenaden, ta inn sjøluften og nyt naturen. Eller hvorfor ikke leie en sykkel?

 

Det finnes også en marina, en av de største nær Dublin, med mer enn 300 båtplasser. I tillegg til den lokale yachtklubben er marinaen et populært sted å legge til for besøkende yachter, irske så vel som utenlandske.

Malahide har også fått ry på seg for å være gourmethovedstaden på østkysten av Irland, med en rekke kvalitetsrestauranter og mat som representerer mange nasjonaliteter. Enten du er ute etter det beste i tradisjonell irsk mat, med ferske lokale råvarer, eller moderne fusjons- eller bistrorestauranter, vil du finne et stort utvalg av spisesteder i Malahide. Puber med tradisjonell musikk og overnatting som strekker seg fra førsteklasses hotell med gode konferansefasiliteter, til bed & breakfast med moderate priser er hva du kan finne i Malahide.

Gode tradisjonelle butikker finner du på rad og rekke, om du er ute etter siste mote, bøker, suvenirer eller håndlaget kunst. Mange klarer vel ikke å holde seg unna godsakene i The Really Old Sweet Shop.

Hotellanbefaling: Grand Hotel Malahide er et firestjerners, førsteklasses hotell, som ligger ideelt til ved sjøen og strandpromenaden. Allikevel sentralt, da sentrum av Malahide bare er fem minutters gangavstand unna. Også Malahide Castle & Gardens ligger i gåavstand fra hotellet. Hotellet er utmerket, både for forretningsgrupper med behov for konferansefasiliteter, og for par eller barnefamilier på ferie. Hotellet har eget Health & Fitness-senter med svømmebasseng. Flere store rom med havutsikt.

Erik Drilen (besøkte Malahide 23-24. juni 2018)

Irlands eldste by er Waterford, grunnlagt av norske vikinger i år 914. Vikingene kom til Waterford for første gang i 853, men ble jaget av irene i 902, før de altså kom tilbake i 914 og bygde det som skulle bli Irlands første by. Navnet Waterford har også norrøn opprinnelse, da det kommer av navnet Veðrafjǫrðr, som kommer av veðr, som kan bety både vær (hannsau) og vind, og fjǫrðr er fjord. Uansett betydning, definitivt et gammelnorsk navn.

Vikingene regjerte i Waterford til anglo-normannerne under ledelse av Richard de Clare, 2. jarl av Pembroke, også kjent som Strongbow, invaderte Irland i 1170. Til tross for at regimet skiftet, finnes det i dag fortsatt mange spor av vikingene i Waterford, nok til at den historiske gamlebyen har fått navnet The Viking Triangle, og består blant annet av tre muséer, under samlet navn Waterford Treasures, som fokuserer på vikingetiden og middelalderen.

Reginald’s Tower, eller Ragnvalds tårn på norsk, er Waterfords fremste landemerke og det eldste offentlige byggverket som fremdeles står og er i bruk, ikke bare i byen, men i hele Irland. Allerede i 851 hadde vikingene bygd et fort i Waterford, men ikke før de kom tilbake i 914 under ledelse av Ragnvald av Ivarætten, etter sigende barnebarn av Ivar Ragnarsson, også kjent som Ivar Beinlause, ble forsvarsmurene forsterket og tårnet bygget ved elven Suir. Tårnet hadde også stor betydning da Strongbow kom til Irland i 1170. En annen Ragnvald, irene kalte ham Ragnall MacGillemaire, måtte da til slutt gi tapt, men ikke før Strongbows menn hadde klart å innta tårnet. Etter invasjonen ble tårnet ombygd og forsterket, og på 1400-tallet ble ytterligere to etasjer bygd på. Helt til 1700-tallet var tårnet forsvarsmurenes sterke punkt. Opp gjennom århundrene har tårnet vært brukt til forsvarstårn, ammunisjonslager, på 1200- og 1300-tallet som slott, på 1400-tallet ble mynter ble preget der, og det fungerte også en stund som fengsel. Strongbow ble til og med gift i tårnet. I dag huser Reginald’s Tower en vikingutstilling og er ett av de tre muséene under navnet Waterford Treasures. Noen av Irlands største vikingskatter er utstilt her, bl.a. et vikingsverd fra 800-tallet og en dragebrosje som regnes som et av de vakreste sølv- og gullsmykkene laget på 1100-tallet. Reginald’s Tower er en av de viktigste turistattraksjonene i Irland. Utenfor står det en replika av et vikingskip i full størrelse. Deler av bymuren kan fremdeles ses langs Castle Street noen kvartaler unna.

 

Få meter fra Reginald’s Tower finner du King of the Vikings, et virtual reality opplevelsessenter, der du blir ønsket velkommen inn i en kopi av et vikinghus, får på deg VR-briller og i den neste halvtimen blir du del av vikingenes invasjon av Irland. Nærmere historien kommer du ikke. Merk at de har plass til kun ti mennesker, så det anbefales forhåndsbestilling.

Går du enda noen meter lenger opp i den smale gaten, kommer du til Medieval Museum, Irlands eneste middelaldermuseum, også et av Waterford Treasures’ muséer. Muséets ytre er en moderne bygning, men innvendig inneholder den to middelalderkamre, Choristers’ Hall fra rundt år 1270, som var boligen til katedralens dekan, samt borgermesterens vinkjeller fra 1400-tallet. Choristers’ Hall var for øvrig bygd opp mot 1200-tallets bymur, og den ene veggen i muséet består dermed også av den delen av bymuren. Under et glassgulv finnes også fundamentet av et enda eldre bygg. Muséet inneholder for øvrig mange av Irlands skatter fra middelalderen, bl.a. det eneste fortsatt eksisterende klesplagget til Kong Henry VIII, Kong Edward IVs sverd, samt Waterford Charter Roll, et fire meter langt historisk dokument fra år 1372.

Det siste av byens tre Waterford Treasures muséer er Bishop’s Palace, som ligger rett ved siden av middelaldermuséet. Dette muséet ble bygd i 1741, og var bosted for de anglikanske biskopene fra 1743 til 1919. I dag forteller det Waterfords historie fra 1700-tallet fram til 1970-tallet. Blant skattene i muséet er ett av Napoleon Bonapartes sørgekors, det eneste gjenværende av tolv som ble laget etter hans død i 1821. Av andre skatter er Waterfords eldste eksisterende gjenstand fra Waterford Crystal, en krystallkaraffel fra 1789, annen krystall og sølv, flere dragespeil, samt en rekke malerier. Den øverste etasjen er dedikert byen Waterfords historie, som bydelen Ballybrickens grisemarkeder, hvor bøndene solgte sine husdyr, historien om Waterfords hjemmestyre, Waterford under første verdenskrig og uavhengighetskrigen, samt levesett og husholdning i Waterford.

Rett over gaten ligger Waterford Crystal Factory. Noe Waterford er kjent for gjennom de siste århundrene er krystall. På Waterford Crystal er det mulig å melde seg på omvisningsturer. Her er verdens største samling av Waterford krystall. Om du ikke kjøper billett på forhånd, kom gjerne tidlig eller sent på dagen, slik at du unngår bussgruppene, som det er mange av.

Av andre severdigheter verdt å besøke i The Viking Triangle er Cathedral of the Most Holy Trinity, Irlands eldste katolske katedral, fra 1793. Den andre er Christ Church Cathedral, en anglikansk kirke fra 1773. Begge er designet av arkitekten John Roberts. Sistnevnte er allikevel den mest interessante, da den er bygget der det tidligere stod en katedral bygget av vikingene i år 1096. Rester av denne kan ses inne i dagens katedral. En tredje kirke ligger også i vikingtriangelet, dvs ruinene av den, Greyfriar’s Church, opprinnelig et fransiskanerkloster fra ca år 1240. Greyfriars Municipal Art Gallery ligger rett ved siden av.

Om du har besøkt King of the Vikings, la du sikkert merke til at de snakket om blaa. Det er et bakverk som er spesielt for dette området av Irland. Du får kjøpt det i et par av byens bakerier, eller du kan få det til maten på flere av byens restauranter. Blant annet brukes det i stedet for hamburgerbrød om du kjøper en burger. Waterford blaa er et beskyttet produkt, og kun dette brødet bakt i Waterford kan kalle seg blaa. Beskyttet på samme måte som gorgonzola, camembert, konjakk og champagne.

Du kan melde deg på en interaktiv tur, Epic Tour of the Viking Triangle, som inkluderer alle stedene nevnt i dette innlegget.

Hotellanbefaling: Dooley’s Hotel Waterford er et familiedrevet, firestjerners hotell som ligger sentralt ved byens kai langs elven, i gåavstand fra både jernbane og Viking Triangle. (Adresse: 30 Merchants Quay, Waterford)

Erik Drilen (besøkte Waterford 16-17. juni 2018)

Den lille irske byen Bray (Bré på irsk) ligger bare tre kvarter sør for hovedstaden Dublin med tog fra stasjonen Dublin Connolly. Gateway to the Garden of Ireland kalles den, eller Porten til Irlands hage på norsk, fordi byen ligger i Wicklow, som er Irlands mest severdige område. Beliggenheten, at den er så nær Dublin, samtidig nærheten til Wicklow Mountains og Bray Head, gjør at Bray egner seg godt til en utenbys dagstur fra Dublin.

Bray er en historisk kystby, og har hatt betydning for Irlands historie helt siden det tolvte århundret. I middelalderen lå det to slott der, hvorav ruinene av det ene, Oldcourt, fortsatt kan ses. Senere ble Bray en fasjonabel feriedestinasjon for de rikeste i Dublin. Byen ekspanderte raskt fra 1854, da jernbanen fra Dublin ble forlenget dit. Bray ble raskt en populær baderesort, noe den fortsatt er. Byen har klart å overleve som badeby til tross for billige flybilletter til varmere strøk i Sør-Europa. I dag finnes det mange overnattingssteder, restauranter og barer i Bray. Dessverre har få bygninger overlevd fra tiden før 1850.

Den halvannen kilometer lange strandpromenaden er veldig populær for mange. Lokale par og familier går langs stranden på ettermiddagene. Her er det fornøyelsesparker, og ikke minst finnes det utallige iskrembarer i tillegg til restaurantene og barene. Turistene fortsetter gjerne å gå stien opp til Bray Head, til det store korset på toppen, som er godt synlig fra strandpromenaden. Eller de kan gå den sju kilometer lange Cliff Walk langs jernbanelinjen til Greystones, med muligheter til bl.a. å se ville geiter underveis.

National Sea Life Centre, Irlands største akvarium med over tusen sjødyr, ligger også på strandpromenaden. Sea Life burde engasjere hele familien. Her finnes skilpadder, sjøhest, rokke og hele elleve forskjellige typer hai.

Er du glad i vakre hager, blomster og trær, er Killruddery House & Gardens et sted du lett kan bruke noen timer. Huset har vært i familien av Brabazons (jarlene av Meath) eie siden 1618. Hagene er de eldste i Irland, og er stort sett uforandret siden 1600-tallet, med utvidelser fra 1700- og 1800-tallet. Trær, hekker, blomster, små vann med vannliljer, samt statuer fyller det store området. I tillegg drives det jordbruk på eiendommen, en grisefarm og en lang grønnsaksvegg. Hver lørdag har de et bondemarked. I det såkalte Tea Room serveres hver dag suppe og mat fra gårdens egen hage, samt kake og drikke.

Bray er også hjemby til Irlands eneste filmstudio, Armore Studios, der filmer som The Spy Who Came in From the Cold, Saving Private Ryan og Braveheart, samt tv-serier som The Tudors og Camelot har blitt spilt inn. Skuespillere som James Cagney, Richard Burton og Peter O’Toole har alle vært der, og i de siste årene også Tom Cruise, Julia Roberts og Meryl Streep. TV-serier som spilles inn der for øyeblikket er Moone Boy og Penny Dreadful.

I byen finnes også to 18-hulls golfbaner, en tennisklubb, seilerklubb, samt det er muligheter for ridning og fiske. Dessuten arrangeres det festivaler gjennom hele sommeren.

Hotellanbefaling: Wilton Hotel. Et godt trestjerners hotell rett ved siden av Killruddery House & Gardens. Et lite stykke å gå fra sentrum av Bray og jernbanestasjonen. For sistnevnte anbefales taxi, spesielt om man har med bagasje. Nær hotellet ligger også den ene av byens 18-hulls golfbaner, samt Bray Head.

Erik Drilen (besøkte Bray 15. – 16. juni 2018)