Isle of Man er den lille øya som ligger omtrent midt mellom England og Irland. Ikke er den del av verken Storbritannia eller Irland. Isle of Man har sin egen statsminister, Chief Minister of the Isle of Man, og eget ministerråd. Eget parlament har de også, Tynwald, som er delt i to kamre, House of Keys (Underhuset) og det lovgivende råd. De har sine egne lover, vedtatt på Tynwald. Eget flagg. Egen myntenhet, pund, men er linket til britiske pund, og verdien er den samme. Men de har egne pengesedler og mynter. Egne frimerker. Egne pass utsteder de også. De er ikke medlem i EU, selv om Storbritannia for øyeblikket fortsatt er det. Dermed kan Isle of Man regnes som et eget land.
Landets øverste statsoverhode derimot er Storbritannias dronning Elizabeth II, men hun har ikke tittelen dronning av Isle of Man, men derimot Lord of Mann. Ansvaret for landets forsvar og utenriksforbindelser ivaretas av Storbritannia. Dermed kan man på den annen side ikke kalle Isle of Man en selvstendig, suveren stat. De er i tollunion med Storbritannia og EU, og i passunion med Storbritannia og Irland.
Eget språk har de også, Manx, eller mansk-gælisk, selv om det er få som forstår eller snakker det til hverdags nå lenger. Mange lurer på hvorfor øya heter Isle of Man. Navnet er en anglisering av det gæliske Ellan Mannin. I dag er det dog mest vanlig å skrive det Ellan Vannin, som også er det offisielle navnet på øya.
Ser man nærmere på stedsnavnene, så ser man at de ofte er mer norske enn gæliske. Keltere bodde på øya fram til vikingetiden, men fra rundt 850 kom norske vikinger og bosatte seg der. Når man reiser rundt på øya vil man fortsatt se at norske stedsnavn på gårder og landsbyer fortsatt dominerer, til tross for at Magnus Lagabøte overlot øya til den skotske kongen i 1266.
For historieinteresserte nordmenn er det veldig interessant å besøke Isle of Man. Det finnes mange spor etter de norske vikingene der. Øyas størrelse gjør at man heller ikke behøver så veldig lang tid på å reise rundt. Med mindre man kommer sammen med en gruppe, så finnes det ingen arrangerte sightseeingturer man kan melde seg på. Derimot er det enkelt å reise kollektivt der, så man er ikke avhengig av å leie bil.
Det går an å få med seg det viktigste av det Isle of Man har å by på av severdigheter på kun én dag. Men det forutsetter at man ikke inkluderer hovedstaden Douglas (Doolish på mansk-gælisk) på denne dagen, pga åpnings- og stengetider. F.eks. åpner Manx Museum først kl 10.00 og stenger igjen kl 17.00. På samme måte, om man ønsker å prøve ut Douglas Bay Horse Tramway, der trikken blir dratt av hester, starter de kl 08.40 og holder på til rundt kl 18.00 (noen få dager i juli og august til rundt kl 20.00), så det kan bli knapt med tid her også.
Før du legger ut på turen rundt øya, anbefales det at du kjøper Go Explore-billett, som gjør at du kan reise med alle busser og tog, inkludert hestetrikken i Douglas. Du kan kjøpe Go Explore-billett for én, tre, fem eller sju dager. Pr i dag er prisen for én dag £16 for en voksen. Skal du være minimum fem dager kan du også kjøpe en femdagers Go Explore Heritage-billett som også inkluderer inngang til alle Manx National Heritage-steder, inkludert muséer, slott m.m. Den koster pr i dag £63. Billettene kan du kjøpe på velkomstsenteret på havneterminalen, Douglas jernbanestasjon, samt ti andre steder rundt omkring på øya.
Så hva rekker man å se i løpet av en dag på Isle of Man?
Jeg startet dagen med å ta første damptog fra stasjonen i Douglas til Castletown, Isle of Mans gamle hovedstad, fra byen ble grunnlagt rundt år 1090 fram til 1869. Slottet i sentrum, Castle Rushen, ble opprinnelig bygd til en norsk vikingkonge i år 1265, og er Castletowns største og viktigste severdighet. Fra 1300-tallet og utover ble festningsmurene rundt slottet bygget, og gjennom århundrene har slottet vært tilholdssted for konger og lorder av Mann, men har også vært fengsel. Det gamle House of Keys, Underhuset, er også en av byens severdigheter, samt det gamle gymnaset og sjøfartsmuséet. Castletown er en liten og sjarmerende by, med lave, små hus og trange gater, som de fleste byene på Isle of Man, med unntak av Douglas. I havnen finnes fortsatt mange fiskebåter.
Jeg kunne ha ventet på å ta det samme damptoget videre til Port Erin, men da hadde jeg måttet vente over en time på det. De lokale bussene går oftere og er raskere enn toget, i tillegg til at de stopper midt i sentrum av byen, og ikke like utenfor, som toget. Derfor ble det mer praktisk med buss videre. Det man bør få med seg i Port Erin er jernbanemuséet, Isle of Man Railway Museum. Det ligger rett ved jernbanestasjonen, og også der bussen stopper. Noe av det som er utstilt der er lokomotiv nr 6 fra 1875, kjent under navnet Peveril, samt lokomotiv nr 16, også kjent som Mannin, fra 1926. I tillegg vogn nr F 36 som er kjent som The Royal Saloon, en vogn som ble brukt ved alle kongelige besøk på øya fram til år 1983. Både den britiske dronning Elizabeth II, dronningmoren og de fleste andre i den britiske kongefamilien har reist med denne, og ikke minst, interessant for oss nordmenn, også kong Olav V har reist med denne vognen. Av andre steder verdt å se i byen er stranden, og gjerne ta en iskrem i iskrembaren nær stranden. Mange ønsker også å gå til Milner’s Tower på Bradda Head, men det er et stykke å gå dit, så om man kun har én dag til rådighet for å se Isle of Man, bør man vurdere å ikke ta denne turen, evt velge å kjøpe et tredagerspass.
Mellom Port Erin og Peel går det verken buss eller tog direkte, så da måtte jeg i tilfelle ha reist tilbake til Douglas for å skifte til buss videre til Peel. Derfor valgte jeg å ta taxi på smale, svingete veier langs vestkysten fra Port Erin til Peel. Den kostet rundt £25, men gjør at du sparer minst en time i reisetid. Dessuten stoppet taxien for meg, slik at jeg kunne ta bilder fra toppen av fjellet mellom de to små byene.
Den største severdigheten i den lille fiskelandsbyen Peel er utvilsomt den store festningen Peel Castle, som ligger på den nå landfaste øya St Patrick’s Isle. Herfra forsvarte de norske vikingene øya fra den ble bygd, sannsynligvis rundt år 1100 av kong Magnus Berrføtt og hans hær. Innenfor festningsmurene befinner det seg også to kirker, St Patrick’s Church og Isle of Mans første katedral, St German’s Cathedral, som på den tiden den ble bygget i 1154 ble underlagt Nidaros erkebispedømme i Norge. Festningen var i bruk helt til 1870, og til og med under de to verdenskrigene på 1900-tallet var det en viss militær tilstedeværelse der. Man har gjort vikingefunn helt tilbake til 900-tallet på området festningen ligger, bl.a. en norrøn grav, et vikingesmykke laget i rav, samt sølvmynter fra rundt 1030. Disse er nå å finne i Manx Museum i Douglas. Ikke langt fra festningen, nær havnen i Peel, kan man også få med seg muséet House of Manannan som omhandler den maritime historien til byen, deriblant også en replika av vikingskipet Odins Ravn. Av andre muséer verdt et besøk i byen er Leece Museum, som har en stor samling av motorsykler og memorabilia fra Manx Grand Prix, og ikke minst fra det verdenskjente TT-racerløpet som foregår på Isle of Man hvert år i mai-juni. Dessuten ligger Manx Transport Heritage Museum i Peel. Stranden i Peel er en av øyas største og fineste.
Mindre enn ti minutter med bussen fra Peel kommer man til Tynwald, eller som det heter på norsk, Tingvoll (av norrønt Þingvǫll). Dette er igjen et sted som nordmenn bør få med seg, da dette er Isle of Mans lovgivende forsamling og parlament, opprettet av norske vikinger i år 979. Isle of Man er stolte av å kalle dette et av verdens eldste fungerende parlament. Kun Løgtingið (Lagtinget) på Færøyene (uavbrutt tradisjon fra begynnelsen av 900-tallet) regnes som eldre. Alltinget på Island ble også grunnlagt tidligere, i år 930, men ble avskaffet i år 1800 av Danmark. Alltinget på Island ble gjeninnført i 1845, men Tynwald har altså eksistert uavbrutt siden 979. Puben Tynwald Inn er med på en liste over de beste spisestedene på Isle of Man. De serverer tradisjonell pubmat.
Fra Tynwald kan man reise direkte videre med buss langs vestkysten opp til byen Ramsey på nordøstkysten. Ramsey er den nest største byen på Isle of Man, etter Douglas, med sine rundt 7300 innbyggere. Man antar at det var her de første innbyggerne på Isle of Man slo seg ned, og det var også her de første vikingene fra Norge kom. Det er mange norrøne navn rundt Ramsey, som fjellet Skakafjell, som senere ble til Sky Hill da mange av stedsnavnene ble anglisert fra 1500-tallet og utover. Slaget ved Skakafjell (1079) regnes som et av de største slagene i Isle of Mans historie. Selv Ramsey skal komme fra det norrøne hrams-á, som betyr «villøkselv», da det skal ha vokst mye villøk i området. Byen er kjent som en havneby, og også byen der verdens første oljetanker, The Jane, ble bygd i 1865. Et av byens kjennemerker er Alberts Tower, et 14 meter høyt granittårn bygget til ære for prins Alberts besøk i 1847. Det står på høyden som prinsen besteg for å få utsikt over byen. Tårnet er i dag ikke bare kjennemerke for Ramsey, men også for hele Isle of Man. Queen’s Pier, en utstikker i jern fra 1886, er et annet kjennemerke i byen. Dette var lenge en gangvei, men har i de siste årene forfalt, og man diskuterer fremdeles om hvorvidt denne bør restaureres. Jernbanestasjonen i Ramsey er den nordligste stasjonen, samt endestasjonen, på Manx Electric Railways.
Fra Ramsey kan du ta verdens eldste elektriske trikk fortsatt i drift til Laxey, eller, om ventetiden blir for lang, kan du også reise med buss. Laxey er også en annet navn med norrøn opprinnelse. Navnet er fremdeles i dag Laksaa på Isle of Mans gæliske språk. På norsk betyr det «lakselv», etter det norrøne laxá. De fleste som kommer til Laxey kommer dit for å reise med Snaefell Mountain Railway, opp til det høyeste punktet på Isle of Man, det 621 meter høye Snaefell (av norrønt snjœfjall, eller snøfjell). Fra Snaefell har man på en klar dag utsikt over hele Isle of Man, i tillegg til Skottland, England, Wales og Irland. Da jeg kom til Laxey skulle det fremdeles iflg rutetabellen være to avganger til Snaefell. På stasjonen stod det at disse avgangene var innstilt. På dette tidspunktet var også det meste i Laxey stengt, inkludert de andre store severdighetene, som Great Laxey Mine Railway, til de gamle nedlagte gruvene. Fra 1700-tallet fram til 1829 var Laxey kjent som stedet hvor 20% av all sink og 5% av alt bly ble utvinnet på de britiske øyene. Også sølv ble utvinnet her. The Laxey Wheel er fortsatt verdens største vannhjul i drift. Derimot fikk jeg reist med verdens eldste elektriske trikk fortsatt i drift, bygd i 1893, fra Laxey tilbake til Douglas.
Jeg startet dagen med første tog kl 09.50 fra Douglas til Castletown, og brukte da rundt 10-11 timer før jeg var tilbake i Douglas. I hver by hadde jeg et par timer til rådighet, litt mindre i Ramsey og Laxey. I ettertid så jeg at jeg kunne ha reist tidligere med buss fra Douglas til Castletown, og heller tatt toget derfra til Port Erin, og dermed fått utnyttet dagen bedre, spesielt med tanke på at det meste var stengt i Ramsey og Laxey da jeg kom dit. Det meste virker å stenge kl 17.00 på Isle på Man, selv i turistsesongen på sommeren. Hadde jeg fått med meg Snaefell Mountain Railway fra Laxey, har jeg måttet regne enda et par timer.
Som nevnt tidligere, rekker man ikke å ta med hovedstaden Douglas på en heldags rundreise. Allikevel, Douglas er ingen storby, så har man noen timer til overs og en dag til, så rekker man fint å se hovedstaden også. De viktigste severdighetene å få med seg fra Douglas er Manx Museum, hestetrikken Douglas Bay Horse Tramway, samt strandpromenaden med de viktorianske bygningene, som Gaiety Theatre og Villa Gardens. Om man har flere dager til rådighet, og deler opp turen rundt øya, kan man få med seg flere småbyer, flere historiske steder med vikingminner og annet. Kanskje kan jeg komme tilbake til dette ved en senere anledning. Denne gangen hadde jeg kun én hel dag til disposisjon, pga et kansellert fly, og forsinkelse pga ombookingen.
Hotellforslag: Jeg bodde på HQ Bar & Restaurant, et familiedrevet 4-stjerners gjestehus i Douglas, med, som navnet tilsier, en bar og restaurant. Uteterassen til baren har utsikt mot sjøen. Noen av rommene har også det. Beliggenhet kort vei fra den viktorianske strandpromenaden, men allikevel et stykke å gå til den eldste bydelen og dampjernbanen (20-30 minutter). Hestetrikken, derimot, er like i nærheten av hotellet.
Erik Drilen (besøkte Isle of Man 21. – 23. juni 2018)