I ferden rundt omkring i Trøndelag har jeg kommet til Hemne og Halsa. Det vil si, sistnevnte er ikke en del av Trøndelag enda. Fra 1. januar 2020 vil nordmørskommunen, sammen med deler av Snillfjord, bli slått sammen med Hemne til én kommune og bli del av det nye Trøndelag. Heim kommune skal bli navnet på den nye kommunen.

Heim er for øvrig et navn godt kjent i Hemne, da det også var navnet på en kommune som fra 1911 til 1963 lå på begge sidene av ytre Hemnfjorden, i dag et område delt mellom Hemne og Snillfjord. Bygda Heim ligger på vestsiden av Hemnfjorden.

Det første man merker seg når man kommer kjørende fra Orkdal kommune fra Våvatnet og langs Snillfjorden mot Hemnes kommunesenter Kyrksæterøra, er den vakre naturen, de høye og bratte fjellsidene. Til slutt kommer man til Hemnfjorden og Kyrksæterøra.

Kyrksæterøra er ei vakker lita bygd med drøye 2500 innbyggere. Verdt å få med seg her er tettstedets idylliske hvite sentrum, med Øragata, som sikkert vil få selv sørlendinger til å heve brynene. Den første bebyggelsen her kom på 1600-tallet, men først utover 1800-tallet fikk man en sammenhengende bebyggelse som gjorde at man kunne kalle det en gate. Rundt 1850 ble Wesselverftet etablert på tettstedet, og Øragata fikk etablerte virksomheter som håndverkere, smeder og bakeri. Ser man på bilder fra slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, vil man kjenne igjen gata slik den fremstår i dag. Foran flere av de historiske bygningene i Øragata vil man finne skilt med opplysninger og historien til de bygningene man står foran.

Følger man hele Øragata og videre Brekka opp på høyden, kommer man til Hemne kirke. Fra gammelt av antas det at det stod et gammelt gudehov på dette stedet. Etter Olav den Helliges fall på Stiklestad i år 1030 ble landet kristnet, de fleste gudehovene ble revet og det ble bygd kirker på de samme stedene. Man vet ikke med sikkerhet når den første kirka ble reist på Kyrksæterøra, men man antar tidlig middelalder, det vil si en gang mellom årene 1030 og 1200. Den eldste kirka ble beskrevet som en langkirke, som etterhvert ble ombygd til ei korskirke. Den brant ned etter et lynnedslag i 1815. Dagens åttekantede kirke ble bygd og innviet i 1817. Rester av murene etter den gamle kirken er bevart under kirkegulvet. Du har god utsikt over bygda herfra.

Besøker man Kyrksæterøra i Hemnehallens åpningstider, kan man der også se premiesamlingen til de gamle skilegendene og ekteparet Ove og Berit Aunli.

Følger man vestsiden av Hemnfjorden (11 km fra sentrum av Kyrksæterøra), kommer man til slutt til Oddan Gård, eller Oddan Alpakka, som er en åpen gård med bl.a. alpakka, i tillegg til høner, kaniner og villsau. Førstnevnte, alpakkaene, er nok de som trekker til seg flest nysgjerrige, siden det er dyr som man ikke ser for ofte her i landet. Populært for barn. Gården har også en trollskog hvor barna kan leke og balansere. Gårdsbutikk som selger honning, i tillegg til produkter fra alpakka og villsau, har de også.

Kjører man til Gjengstø, ca 30 km nord for sentrum av Kyrksæterøra, har man utsikt over til Magerøya, en liten øy med en interessant historie. Magerøyskjåen er et gammelt, ærverdig handelssted siden 1700-tallet. Det finnes mange fornminner og kulturminner på øya, blant annet gravrøyser fra vikingtiden, i tillegg til et sjøbruksmuseum. For å komme seg ut dit må man ha tilgang til båt, men det burde la seg gjøre om man ordner en avtale med noen av de lokale som er der, eller med gjestgiveriet på øya, som er åpent i sommerhalvåret.

Ikke langt fra Gjengstø og Magerøya ligger også Hellandsjøen. En vakkert beliggende småbåthavn og Stokkebrygga Kafé, der du kan kjøpe vafler, is, eller bestille et enkelt måltid. Også pub med plass til 35 personer inne og 60 personer ute, populært både blant de fastboende og hyttefolket i området. Her serveres øl og vin.

Fortsetter man vestover kommer man til Aure kommune, men den får jeg komme tilbake til en annen gang. I stedet kjører jeg tilbake gjennom Kyrksæterøra og videre til Vinjeøra.

Vinjeøra ligger idyllisk til i bunnen av Vinjefjorden. Kun 300 mennesker bor her, men selv om det er et lite sted er det verdt å stoppe her. Det første du oppdager når du kommer nordfra er Hemne kommunes andre åttekantede kirke, Vinje kirke. Kirken ble oppført i 1820, men det har stått kirker her også tidligere. Det viktige å få med seg her er et romansk krusifiks, trolig fra 1100-tallet, og altertavla fra 1712 i nederlandsk barokkstil. Også prekestolen er fra kirka som stod på stedet før denne. Ved gravlunden er det gravplass og æresminnesmerke for 165 russiske krigsfanger som ble gravlagt der under andre verdenskrig.

Nede i sentrum av bygda finner du blant annet Bua, bygdas museum. Bua var opprinnelig landhandel, åpnet i 1872. Da Vinje Bruk kom i gang i 1875 ble det utvidet med bakeri. Dessverre ble bakeriet og landhandelen totalskadd av en stor brann i januar 1895, men ny bygning ble reist samme året, den som fortsatt står der i dag. Butikkdriften holdt på til slutten av 1970-tallet, da landhandelen ble nedlagt. Vinje Fortidsminneforening har omvisninger i muséet, og da har man muligheten til å se hvordan en landhandel så ut før i tiden, i tillegg til å få demonstrert gammel bakekunst.

Nå er det kanskje på tide med et bedre måltid. Fortsetter man et lite stykke fra sentrum av Vinjeøra kommer man snart til Grønset Gård, rett ved E39, der Gammelfjøset fra 1890 har fått nytt liv med støtte fra Kulturminnefondet. Her har det nå blitt spiseri, og til og med tre rom der man kan overnatte. Menyen er rustikk, og byr på tradisjonelle gamle norske retter. Og noen arabiske innslag, da kokken er fra Syria. Grønset er en gammel storgård i distriktet, og man regner med at den eldste delen av våningshuset er fra 1600-tallet.

På veien videre krysser du snart både fylkesgrensa til Møre og Romsdal, og kommunegrensa til Halsa kommune. Men, som nevnt, denne grensa kommer til å forsvinne 1. januar 2020.

Ved Valsøyfjorden finnes flere severdigheter og attraksjoner. På selve Valsøya, som er forbundet med bru på begge sider, finnes klatreparken Høyt & Lavt, med klatreløyper av varierende lengde og vanskelighetsgrad i trærne, zipline og såkalt Quick-Jump. En aktivitetspark som passer for barn og voksne i alle aldre og ferdighetsnivå.

Svinger man inn mot Valsøyfjorden kommer man snart til Engan, der Geitbåtmuséet ligger. De har rundt 40 trebåter, der den eldste er fra 1700-tallet. Dessverre er Geitbåtmuséet for tiden stengt på grunn av omfattende restaureringsarbeid, men Husasnotra, som er en avdeling av muséet og et lærested for tradisjonelt håndverk der de bygger hus og geitbåter, er åpent i vanlig arbeidstid mandag til fredag om de ikke er ute på andre oppdrag.

Otnes er en liten bygd verdt å gjøre et stopp i, om ikke annet, i det minste for en kaffepause på Otnesbrygga. På Otnes ved innløpet til Valsøyfjorden ble det bygd havneanløp for dampbåter i 1860-årene, samtidig som både kirke ble bygd og handelsvirksomhet kom i gang. Da Otnes handel ble nedlagt i 1991, ble den restaurert og ombygd slik den framstod i gamle dager. På sommeren er det åpen restaurant og pub her. Du kan også sitte ute og nyte kaffe og kaker på brygga med utsikt over småbåthavnen. På Otnes vil du også finne Elstadsamlinga i det gamle skolehuset, med en samling av Anne Karin Elstads forfatterskap, både bøker, manus, film og historier. Elstad selv gikk sine første skoleår på denne skolen.

Jeg har tidligere skrevet om steinhvelvbruer i Åre kommun i Jämtland, Sverige. De finnes i Norge også. Et godt eksempel på det er Steinkvelvsbrua over Klettelva i Halsa. Den ble påbegynt rundt 1910, og stod ferdig i 1912. Slike bruer var vanlig i Norge før i tiden, helt til betongbruer overtok rundt andre verdenskrig. Selv om det ikke var vanlig å bygge steinhvelvbruer i Norge før på 1700-tallet, var byggemetoden kjent her i landet fra gammelt av, da det var samme metode som hadde blitt brukt i norske steinkirker helt siden middelalderen. Steinkvelvsbrua i Halsa er vernet. Ved dette stedet er det også avkjørsel til Halsa Motorsportsenter, der du har mulighet til å kjøre gokart.

I september 2002 fikk Halsa hele verdens øyne rettet mot seg. Spekkhoggeren Keiko, kjent fra Free Willy-filmene, kom til kommunen. Keiko hadde levd 19 år i fangenskap før han endelig skulle slippes fri igjen på Island i 1998, der han hadde blitt fanget i 1979. Han trivdes ikke særlig godt med andre spekkhoggere, og hadde et nærmere forhold til mennesker, og fant til slutt veien til Skålvikfjorden i Halsa. Teamet som hadde tatt hånd om spekkhoggeren alle de foregående årene ble hentet inn for å ta seg av ham. Da vinteren nærmet seg, ble det bestemt at Keiko måtte flyttes, da det var fare for at Skålvikbukta ville fryse til. Valget falt på Taknesbukta, også det i Halsa, noen kilometer unna. Der var Keiko helt til han døde av lungebetennelse 12. desember 2003. Den seks tonn tunge hvalen ble trukket på land og gravlagt på stranden bare et par dager etterpå. Barn og voksne fra hele verden har lagt steiner på graven siden, og rett ved gravstedet står det et skilt med historien om Keiko.

I Halsa finnes også et par andre steder som kan være verdt å stikke innom. Begge ligger i kommunesenteret Liabø. Et av de er Villa Viungen, det lille røde huset ved parken i Liabø, der det blant annet holdes utstillinger, språkkafé og ikke minst tirsdagskafé der folk kan møtes. Det andre er Kuriumet på Negarden, en gård som driver med gårdsturisme og overnatting, i tillegg til kjøtt- og melkeproduksjon. Selve kuriumet er et stort lokale med store vinduer rett inn til kyrne i fjøset. Eldste del av Nordmørslåna er fra 1700-tallet. Stabburet fra 1890 brukes til overnattingsgjester. Med jevne mellomrom arrangeres det åpen gård med aktiviteter for hele familien. Det planlegges gårdsmuseum, kafé og butikk på gården.

Fergeleiet på Halsa markerer slutten på Halsa kommune. På den andre siden ligger Kanestraum og veien videre mot Kristiansund.

Erik Drilen (besøkte Hemne og Halsa 15. juli 2018)