De fleste vinelskere har nok på et eller annet tidspunkt drukket vin fra Torres. Enda flere har helt sikkert sett flaskene på Vinmonopolet og i både norske og utenlandske taxfree-butikker. Det er faktisk fullt mulig å få omvisning og vinsmaking på vingården, og det er heller ikke så vanskelig å komme seg dit.
Det tar en liten time med tog fra jernbanestasjonen Barcelona-Sants, forbi fjellene i Montserrat, til Vilafranca del Penedés. Deretter tar du taxi, om du ikke har forhåndsbestilt bil fra Torres sammen med billetten, de siste fire kilometrene, til Pacs. Er det snakk om gruppe, kan man chartre buss fra Barcelona, som også venter på dere under omvisningen og smakingen. Om dere bor i Sitges, er det bare en taxitur på 20 minutter.
Vel fremme på vingården vil dere først få se en kort videopresentasjon om Torres-familien og vinproduksjonen fra begynnelsen og fram til i dag. Deretter går dere ut, og får se vinmarkene mens guiden forteller om utviklingen av vindruene gjennom årstiden. Videre blir det en kort togreise forbi druetrærne til fasilitetsområdet, der dere blant annet får omvisning i vinkjellerne og flaskeanlegget.
Til slutt er det tid for vinsmaking. Inkludert i billetten er smaking av én hvit- og én rødvin, om dere ikke har valgt å kjøpe en pakke som inkluderer flere viner. Etter vinsmakingen får dere tid til å besøke Torres-muséet på egenhånd, eller handle vin i butikken. Den best kjente vinen fra Torres er Gran Coronas Reserva, fra vinmarken Mas las Plans i Penedés, som utkonkurrerte selv franskmennene i Wine Olympics i Paris i 1979. Det var egentlig tilfeldig at vinen deltok i konkurransen. Det var moren til dagens øverste sjef, Miguel Torres jr, som mente at han burde melde på vinen i en blindtest. Resten er historie, som det heter.
Vindyrking i området var viktig allerede for romerne, som hadde korn, oliven og vin som sine viktigste næringskilder, men da var det byen Tarragona noen mil lenger sør som var provinshovedstaden.
Penedés er for øvrig et av Spanias mest kjente vinområder, og faktisk foregår også hele 95 prosent av Spanias cavaproduksjon her. Torres produserer også brandy. I dag er Torres et stort konsern med vingårder også i California og Chile, og de kjøper også vindruer fra andre vingårder i Spania, bl.a. fra Castell d’Encús i Pyrenéene, som jeg vil skrive mer om senere. Men hovedkontoret ligger altså i Penedés.
Etter vingårdsbesøket kan det legges inn lunsj eller middag, i Vilafranca om dere reiser på egenhånd, eller i Torres’ egne restaurant Mas Rabell, som ligger sju kilometer fra vingården, om dere er en gruppe med chartret buss. Mas Rabell er et gammelt tradisjonelt katalansk landsbygdhus, en masia, fra 1400-tallet, som Torres har restaurert med moderne kjøkken og trivelige saler. Her serveres typiske katalanske retter sammen med viner fra Torres, samt Torres brandy som avec.
Erik Drilen (besøkte Bodegas Torres 18. juni 2017)
Bussen snor seg rundt de mange svingene langs fjellsidene på vei opp til Ronda. Mange steder er det langt ned til dalbunnen. Utsikten er fantastisk, men målet for turen er enda mer spektakulær, der den lille hvite byen Ronda ligger på kanten av en klippe. At den ble grunnlagt av romerne allerede under den andre punerkrigen (ca 200 f.Kr.), gjør den også til en av Spanias eldste byer. Også Ronda ble erobret, som resten av Spania, av maurerne på 700-tallet, og mye av byens arkitektur er inspirert av dette. Etter de kristnes gjenerobring av byen i 1485, ble de muslimske bygningene bygget om og fikk kristne funksjoner. På kirken Iglesia de Santa Maria la Mayor, kan man fortsatt se enkelte arabiske inskripsjoner. La Ciudad, som er den gamle muslimske bydelen, finnes det fortsatt noen store og fine hus mellom de trange labyrintene av gater, og man kan også besøke et gammelt arabisk bad.
Allikevel, det er broen ved navn Puente Nuevo, den nye broen, alle skal se. Til tross for navnet er ikke broen særlig ny lenger, da den stod ferdig allerede i 1793, etter en byggeperiode på 42 år. Broen forbinder de to bydelene La Ciudad og El Mercadillo, over det 120 meter dype juvet som skiller bydelene. Du kan også følge en sti fra La Ciudad ned til bunnen av juvet, slik at du kan se broen og byen nedenfra. Det er tre broer i Ronda, og de to andre er Puente Viejo, den gamle broen, fra 1616, og den virkelige gamle broen, Puente Árabe, som er fra romertiden. Ernest Hemingway besøkte Ronda, og han har beskrevet Puente Nuevo i romanen «Klokkene ringer for deg», og at republikanerne under den spanske borgerkrigen kastet fanger ned i juvet fra broen. En annen forfatter som har brukt en del av sin tid i Ronda er Orson Welles.
Jardines de Cuenca, Cuencas hager, er verdt et besøk. Hagene befinner seg langs veggen i juvet, som for øvrig heter El Tajo. Når du går gjennom hagene har du også fullkommen utsikt mot Puente Viejo og La Ciudad nedenfra, og når du fortsetter nedover ender du til slutt ved Puente Viejo.
De fleste hotellene og restaurantene i Ronda ligger i bydelen El Mercadillo. Dette er en bydel som inneholder færre severdigheter av historisk interesse enn La Ciudad, men både en av de flotteste plassene i Ronda, Plaza del Socorro, samt tyrefekterarenaen, ligger i den nyere bydelen.
Ronda kalles tyrefektingens vugge, og Plaza de Toros er Spanias eldste tyrefekterarena fortsatt i bruk. Da Pedro Romero for første gang i 1785 entret arenaen, var det for første gang noen stod foran oksen til fots, og den første som introduserte tyrefekting som en kunst og bevis på mot. Rondas tyrefekterlegende har også gitt navn til en av byens beste restauranter. Arkitekten bak tyrefekterarenaen var José Martin de Aldehuela, mannen som også designet Puente Nuevo og stod for rekonstruksjonen av Málagas katedral. Arenaens museum er verdt et besøk.
Det opprinnelige navnet på Ronda var Acinipo, vinens by. Byen var faktisk en av få byer i Spania som dyrket vin og som ble eksportert til Roma. Vinsmaking er derfor også en naturlig del av besøket. I La Ciudad ligger det et vinmuseum, Bodega la Sangre de Ronda – Centro de interpretación del vino Sangre de Ronda. Her kan du smake vin, selvbetjening gjennom en tappekran i veggen, eller kjøpe vin om du ønsker det. Alternativt kan det legges inn besøk til en eller flere av vingårdene i distriktet. 20 km fra dagens Ronda kan man finne ruinene av et romersk teater med navnet Acinipo.
Om man ønsker et roligere besøk i Ronda, husk at de fleste turistene som kommer dit er på dagstur. Gatene vil derfor være roligere på morgenen og om kvelden. Derfor er det ikke så dumt å legge inn en overnatting i Ronda. Du kan få god standard til en pris som er mye lavere enn på solkysten. Har man tid og bil, anbefales også et besøk til nabobyen Setenil de las Bodegas. Eller hva med et bad i Cueva del Gato, kattens hule, i Benaoján, 20 minutters kjøretur fra Ronda?
Et av de stedene mange besøker når de er på ferie på Costa del Sol, er Gibraltar, et stykke Storbritannia helt på sydspissen av Spania. Én dagstur holder lenge på Gibraltar, eller The Rock, klippen, som mange kaller det. Man rekker over det meste på noen timer. Samtidig trenger man den ene dagen. Det er mange tusen som besøker halvøya hver dag, og du må regne med god tid ved grensepasseringen og tollen. Og husk pass. Uten kommer du nemlig ikke inn.
Ferierer du på strekningen Malaga – Marbella kan det være greit å melde seg på en busstur, som f.eks. Juliá Travel, som starter fra Malaga rundt kl 07.00 på morgenen og plukker opp passasjerer underveis. De har også sightseeing inkludert, i tillegg til at du får et par timer på egenhånd til lunsj og shopping i sentrum av byen. Kommer du med bil kan det etter sigende ta opptil seks timer å krysse grensen. Da er det bedre å sette igjen bilen på spansk side, og gå over grensen til fots.
Noe som er interessant med Gibraltar er at man etter grensepasseringen må krysse Gibraltar lufthavns rullebane for å komme deg inn til byen. Dette er unikt, og er du riktig uheldig, eller heldig alt ettersom, kan veien inn til byen være stengt fordi et fly skal lande eller ta av.
Gibraltar er ikke den mest interessante byen. Den er som en liten engelsk småby, noen historiske bygninger, noen puber, og ikke minst røde telefonkiosker. Ikke å forglemme, politimennene har bobbyhatter. Du rekker over det meste i byen på et par timer. For mange er det mest for å krysse av på kartet at de har vært der. Gibraltar er som et eget land, nesten. Siden 1713 var Gibraltar britisk oversjøisk område, men har siden 1830 vært britisk kronkoloni. De har eget parlament, men som administreres fra Storbritannia. Språket er engelsk, øl selges som pint, og du betaler i pund. Det kan være greit å ta med seg kredittkort også, for shopping er skattefritt. Er det noe i sentrum som kan være morsomt å få med seg, er det vaktskiftet utenfor The Convent, der guvernøren av Gibraltar holder hus.
Det er to ting som er verdt å få med seg i Gibraltar: Apene på det The Rock og St Michaels grotte. Man kan ta taubanen opp til fjellet, men billetten er dyr, og den inkluderer ikke noe mer enn sveveturen opp og ned igjen. Ikke særlig spennende hvis man har reist med taubaner mange andre steder i verden. En guidet sightseeingtur gir mer for pengene, du får sett mer, du blir guidet underveis, inngang til St Michaels grotter er inkludert, og i tillegg får du møte apene. Utsikten fra The Rock er fantastisk. Herfra ser du over til Marokko, og flere titalls store skip på vei inn og ut mellom Atlanterhavet og Middelhavet.
St Michaels grotte er den mest populære av totalt 150 grotter på Gibraltar. Kalksteinsgrotten er et stort rom med stalagmitter og stalaktitter, opplyst i flere farger. I tillegg er det i den lavere delen av grotten en innsjø med krystallklart vann. Et fascinerende syn.
Det er ingen som vet hvordan berberapene har kommet seg over fra Marokko til Gibraltar. Guiden påstår i hvert fall at ryktene om en underjordisk tunnel under Gibraltarstredet ikke stemmer. Vi fikk klar beskjed om at alle plastposer måtte ligge igjen i bussen når vi gikk ut for å treffe de. Skuldervesker, ryggsekker og kamera går greit, men plastposer forbinder de med mat, og de vil garantert forsøke å nappe de til seg. Å mate de er forbudt, og man skal heller ikke forsøke å røre de. At en av apene la hånden sin på skuldra mi da jeg skulle ta selfie var akseptert. Uansett en morsom opplevelse.
Det er lett å komme seg til Málaga fra Norge. Det går direktefly fra flere steder i landet, og på sommeren til og med flere dager i uken. Málaga er ingen søvnig fiskerlandsby eller en liten badeby med all inclusive hoteller, men derimot en storby med nærmere 600.000 innbyggere og mye historie og kultur. Det vil si, badestrand har de jo, Malagueta, og byen kan derfor på flere måter sammenlignes med Barcelona. Reiser man på badeferie er heller ikke Torremolinos, Fuengirola eller Marbella langt unna. Ingen steder i Spania har flere soltimer enn Costa del Sol. Byen er også et godt utgangspunkt for turer til Granada, Sevilla, Ronda og Gibraltar. Eller hva med en tur til olivendistriktene i Córdoba og Jaén, som jeg skrev om i mitt forrige innlegg?
Málaga er en moderne by, men gamlebyen viser at byen har en rik historie. Málaga er faktisk så gammel som 2.800 år, grunnlagt av fønikerne så tidlig som 770 f.Kr., hvilket gjør byen til en av verdens eldste. Her er det spor fra romertiden, og fra araberne. Det romerske teateret ligger midt i gamlebyen, og rett ovenfor ligger Alcazaba-festningen, som er en av byens viktigste severdigheter, og som absolutt kan anbefales. Litt kultur og trim samtidig. Festningen ble bygget av Hammudi-dynastiet på 1000-tallet, og er den best bevarte alcazabaen i hele Spania. Innenfor er det et vakkert palass med hage. Herfra har du også god utsikt over gamlebyen og havnen i Málaga. Om du ønsker enda bedre utsikt, og enda mer trim, kan du også gå opp til den høyereliggende Gibralfaro, og du får da utsikt over hele byen og Andalucía-kysten. Gibralfaro er fra år 929 e.Kr., men ble utvidet på 1300-tallet for å beskytte alcazabaen. Merk at det er gratis inngang til begge festningene etter kl 14.00 søndag ettermiddag. På veien ned igjen kan du legge turen innom tyrefekterarenaen, et arkitektonisk byggverk fra 1876.
Málaga har fostret noen av de spanjolene vi kjenner aller best. Antonio Banderas kjenner de fleste filminteresserte. Om du velger å spise på restauranten Bodegas El Pimpi, se etter tønna med Banderas’ autograf. Men husk å bestille bord. Dette er Málagas mest populære restaurant. Etter sigende skal Banderas også ha leilighet like i nærheten.
En annen kjent personlighet fra Málaga, og som jeg trygt kan si er mye større enn Banderas, er kunstneren Pablo Picasso. Picasso-muséet i byen huser rundt 200 av hans kunstverk, i tillegg til andre kunstutstillinger. Muséet ligger i et 1500-talls palass, som i seg selv er verdt et besøk. Ta også turen innom plassen Plaza de la Merced og huset der Picasso ble født.
Av andre severdigheter kan nevnes Plaza del Obispo, med katedralen og Palacio Episcobal. Parken ned mot havnen er også verdt en gåtur. For den bilinteresserte kan Museo Automovilístico de Málaga, med 86 klassiske biler, anbefales.
Málaga er mer enn historiske severdigheter og stranden Malagueta. Byen er full av restauranter, natteliv og shoppingmuligheter. Prøv gjerne noen av byens mange tapasbarer. Eller få med deg et flamencoshow. Ta også en runde rundt i byen for i beskue moderne kunst i form av street art.
Jeg bodde på to hoteller i Málaga, som begge kan anbefales: AC Hotel Málaga Palacio, kort vei fra gamlebyen, og Hotel MS Maestranza like ved tyrefekterarenaen og i gåavstand fra stranden på Malagueta.
Andalucía er et av de største distriktene i Spania, og strekker seg fra den portugisiske grensen i vest, ligger ved både Atlanterhavet og Middelhavet i sør, nasjonalparker og fjellkjeder som Sierra Nevada i nord, helt til Murcia i øst. Ingen steder i Spania har flere timer med sol, og de fleste nordmenn som reiser til Andalucía, velger også å legge ferien til solkysten, Costa del Sol, til feriebyer som Málaga, Torremolinos, Fuengirola og Marbella. Dagsutflukter går gjerne til Gibraltar, et britisk territorium helt i sør, eller til historiske steder og arkitektoniske skjønnheter som Sevilla, Ronda eller Granada. En vandring langs El Camino del Rei, Kongeveien, frister også en del nordmenn.
Like kjent er det kanskje ikke at Spania også er den største produsenten av olivenolje i Europa, og at de 215 millioner oliventrærne på to millioner hektar land utgjør verdens største plantede skog. 60% av dette området ligger i Andalucía, først og fremst i provinsene Córdoba og Jaén. Vía Verde del Aceite, Olivenoljeruten, går gjennom en rekke av landsbyene i nettopp Córdoba og Jaén. Den 60 km ruten nord for Jaén er et nettverk av nedlagte jernbaneskinner i Spania, der det såkalte «el tren del aceite», olivenoljetoget, gikk i det forrige århundret, men som i dag brukes aktivt til sykling eller fotturer. Eller til hest om du vil. Ruten går gjennom et fantastisk landskap, og du ser ikke bare oliventrær. På begge sider av dalen er det fjell, og på omtrent annenhver høyde nær landsbyene finnes det en festning eller slott.
Priego de Córdoba
Verdens beste olivenolje er blitt sagt å komme fra Priego de Córdoba, en liten by med et par og tyvetusen innbyggere sørøst i Córdobaprovinsen. Her er oliventrærne veldig gamle og ikke plantet like symmestrisk som f.eks. i Jaén. Av noen hundretalls forskjellige olivensorter som finnes er det hojiblanca, picuda og picual som dominerer i dette området. Etter sigende jobber også 80% av folket i Priego med oliven.
Priego de Córdoba er også en av Andalucías mest pittoreske byer. Barrio de la Villa, gamlebyen, står på kanten av en klippe i fjellkjeden Sierra Subbética, en naturlig festningsmur, og bebyggelsen består av hvite hus i trange, svingete gater, fra den tiden da maurerne okkuperte landet. Et naturlig valg for kunstmalere. Noen av husene er fra så langt tilbake som til 1200-tallet, men det er den barokke byggestilen som gjort byen mest kjent.
Bo på Hotel Hospedería San Francisco, som har beholdt stilen fra den tiden da det var et fransiskanerkloster, grunnlagt i 1512 av den første Marquis av Priego, don Pedro Fernández de Cordova. Besøk også San Francisco-kirken ved siden av. Slapp av ved fontenen Fuente del Rey. Spis middag på restaurant La Muralla.
Zuheros
På veien til Zuheros kan du besøke Queseria los Balanchares, et ysteri der du kan smake flere varianter av geitost sammen med olivenolje, eller handle i butikken deres.
Zuheros er en av de vakreste fjellandsbyene du kan tenke deg. Fra den gamle arabiske festningen har du utsikt over hele dalen med oliventrær, allerede nevnte Vía Verde del Aceite, og El Cañon del Bailón, den ville kløften som Zuheros ligger ved. Spis lunsj, eller om du har tid, overnatt på Hotel Rural Zuhayra.
Om du har tid, få også med deg La Cueva de los Murciélagos, flaggermushulen, en dryppsteinshule med en av Andalucías største flaggermuskolonier. Hulen er rundt to kilometer lang, men kun 450 m er tilgjengelig for besøk. Her kan du også se hulemalerier fra yngre steinalder. Under borgerkrigen brukte republikanerne hulen som tilfluktssted.
Luque
La Estación de Luque, den gamle stasjonsbygningen langs Via Verde, er i dag blitt en livlig restaurant og suvenirbutikk. Et naturlig sted å legge inn en stopp på ruten. Her kan du også leie sykkel om du kommer med bil, og kan tenke deg å sykle deler av traséen som utgjør olivenoljeruten.
I den høyereliggende landsbyen kan du også besøke La Cueva de la Encantada, en 40 m lang hule med hulekunst.
Úbeda
Úbeda er en veldig gammel by, fra før romertiden, og var også en viktig by for maurerne da de invaderte den iberiske halvøya på 700-tallet. Siden kong Ferdinand III gjenerobret byen i 1233 har muslimske, kristne og jødiske kulturer levd side om side her. Plaza de Santa Maria i Úbida regnes for å være en av de ypperste kunsthistoriske samlingene av bygninger i hele Andalucía. Den spanske renessansearkitekten Andrés de Vandelvira satte sitt store preg på byen på 1500-tallet, og blant byggverkene som er verdt et besøk kan nevnes kirken Sacra Capilla del Salvador, Vásquez de Molina-palasset, som i dag fungerer som rådhus, Dekan Ortega-palasset, som siden 1930 har fungert som hotell, samt Santiago-sykehuset. Vandelvira var en viktig arkitekt i hele provinsen, og er ofte nevnt i forbindelse med byggverk også i nabobyen Baeza, samt katedralen i Jaén. Av andre severdigheter kan nevnes kirken Santa María de los Reales Alcázares som også ligger ved Plaza de Vázques de Molina, og som under maurernes tid var en moské. Sinagoga del Agua, Vannets synagoge, er også verdt et besøk. Úbeda står på UNESCOs verdensarvliste.
Du har sikkert vært med på vin- eller ølsmaking før, men tar du turen til olivenoljefabrikken Oleícola San Francisco i Úbeda, får du i tillegg til en omvisning i fabrikken, der du får lære mer om olivenolje og hvordan den fremstilles, også muligheten til en olivenoljesmaking. Olivenoljen skal holde en temperatur på 28℃. Man får gjerne smake tre forskjellige olivenoljer, som blir satt fram i fargede glass. Først får man lukte, før man får smake ved å dyppe brød i oljen. Det er også mulig for grupper å bestille lunsj på fabrikken, samt for deltakerne å handle både olivenolje og souvenirer i fabrikkens egen butikk. Olivenolje regnes for å være godt for helsen, og er en naturlig del av matlagingen rundt Middelhavet. For å produsere en liter olivenolje regner man rundt ti kilo oliven. Betegnelsen extra virgin får den når den ikke inneholder mer enn 1% frie fettsyrer.
Overnatt på det lille familiedrevne hotellet Nueve Leyendas, som har kun ni rom, og der ingen rom er like. Spis middag på Restaurant Zeitúm.
Baeza
Som Úbeda står også Baeza på UNESCOs verdensarvliste. I likhet med sin større naboby bare en mil unna, var Baeza et viktig handels- og transportsentrum under romertiden. Under arabernes okkupasjon var byen et viktig kulturelt sentrum med rundt 50.000 innbyggere, og mauriske konger hadde sin residens her. I dag bor det bare rundt 16.000 mennesker i Baeza. De fleste lever av jordbruk, og som et stoppested på Via Verde, er naturligvis olivenolje den viktigste inntektskilden. Av severdigheter kan nevnes Baeza-katedralen, som på 1200-tallet ble bygget over en moské, rådhuset (Ayuntamiento), Baeza-universitetet, Santa Cruz-kirken, San Pablo-kirken og ruinene av San Francisco-klosteret, Jabalquinto-palasset, løvefontenen og Santa Maria-fontenen, det meste fra 1500-tallet. Museo de la Cultura del Olivo, som er det eldste muséet i provinsen, ligger også rett utenfor Baeza.
Jaén
Jaén er med sine nesten 120.000 innbyggere den største byen, og hovedstad, i provinsen med samme navn. Byen kalles også verdens olivenoljehovedstad, da den er den største produsenten av olivenolje i verden. Santa Catalina-borgen står som et stort monument over byen. Herfra har du utsikt over hele byen og de nærliggende byene i Guadalquivir-dalen. Den viktigste severdigheten i byen er Santa Iglesia-katedralen, et imponerende byggverk med en fasade tegnet av arkitekten Andrés de Vandelvira på 1500-tallet. På Plaza de Santa Maria finner man også rådhuset og bispegården. Følger du gaten Carrera de Jesús kommer du til Karmeliterklosteret. Bak katedralen ligger Palacio de San Francisco, som er sete for provinsregjeringen. Følger du gaten Álamos kommer du til Plaza de la Audiencia og Teatro Darymelia. Her begynner den eldste delen av Jaén. San Lorenzo-buen er det eneste som er igjen av en gammel kirke i gotisk stil. San Bartolomé-kirken og Santa Clara-klosteret ligger på veien til Palacio de Villardompardo med de arabiske bad, som er Spanias best bevarte arabiske bad, og verdt et besøk.
Noen kilometer utenfor Jaén, i retning Mengíbar, kan du besøke Terra Oleum – Active Museum of the Olive Oil and Sustainability, et museum og interaktivt multimediasenter hvor du kan lære om oliventrærne, og gjennom utstillingen følge gangen fra hvordan olivenfrukten modnes fram til innhøstingen, produksjonen av oljen og til det ferdige produktet. Det er også mulig å prøvesmake både olivenolje og lokal mat her.
Overnatt på hotellet Parador Nacional de Turismo Santa Catalina, som ligger i ett med borgen. Hotellet regnes som et av Europas ti beste slottshoteller. Å besøke hotellet er som en tidsreise noen hundre år tilbake, og du får ikke bedre utsikt. Spis gjerne middag i hotellets restaurant også.
Gastronomi i Andalucía
Siden Andalucía og spesielt provinsen Jaén er verdens største olivenoljeprodusent, er det også naturlig at olivenolje er en viktig del av kostholdet i regionen. Og det behøver slettes ikke være kompliserte retter å tilberede. En meget enkel rett, som har blitt spist gjennom århundrer, er panaceite, også kalt hoyo, eller rett og slett brød dyppet i olivenolje. Ellers brukes olivenolje i tapas over hele Spania. Olivenolje brukes til det meste, fra salat (prøv også å tilsette appelsin i salaten, fantastisk godt), til fisk og kjøtt, og til og med desserter og, tro det eller ei, til iskrem.
Erik Drilen (besøkte Andalucía 7-11. juni 2017, studietur i regi av Det spanske turistkontoret i Norge)
Selv om man kun har én dag til overs i en storby, kan man rekke over mye med god planlegging. En måte å løse det på er å kjøpe billett på hop-on-hop-off-bussene som finnes i de fleste storbyene rundt omkring i verden. Men sjekk gjerne på forhånd hva billettene inkluderer, da det ofte er flere selskaper som opererer, og selv om de ser ganske like ut, kan det være forskjeller på hva billetten inkluderer. Om du f.eks. kjøper billett med Yellowbus i Lisboa, inkluderer også billetten trikk- og båtturer, hvilket konkurrentene ikke har inkludert, i tillegg til tre forskjellige ruter med bussen.
Selv uten å kjøpe billett på noen av disse bussene kan man få mye ut av dagen, da det historiske sentrum av Lisboa er forholdsvis lite. Vi startet dagen på det store bytorget Praça do Comércio og med et besøk på Lisboa Story Centre, et museum som tar deg gjennom Lisboas flere hundre års historie. Få med deg filmen om det store jordskjelvet i 1755, sannsynligvis den største naturkatastrofen som har rammet Europa i moderne tid.
Fra Praça do Comércio kan du leie sykkel, og sykle langs elvebredden, og se noen av de kjente byggverkene i Lisboa, som Ponte de 25 Abril, broen som minner om Golden Gate Bridge i San Francisco og krysser elven Tejo, samt Cristo Rei, Kristus-statuen, en kopi, om noe mindre, av den kjente statuen i Rio de Janeiro, som våker over byen fra den andre siden av elven.
Du kan ta båt videre nedover elven til andre kjente monumenter som Padrão dos Descobrimentos, monumentet til minne om de store oppdagelsesferdene, og Torre de Belém, festningstårnet fra 1500-tallet som skulle forsvare elvemunningen og byen. Opprinnelig lå tårnet ute i elven, men elven har gjennom tidene endret løpet, slik at det i dag ligger på elvebredden. Tilbake på land anbefaler jeg lunsj på restauranten Portugália Cervejaria Belém, som ligger rett ved oppdagermonumentet. Mens dere er der, legg også merke til det vakre verdenskartet Rosa dos Ventos foran monumentet.
Etter lunsj, dra tilbake til Praça do Comércio, og sightseeing til fots gjennom de smale og kronglete gatene i den eldste bydelen i Lisboa, Alfama, og opp til Castelo de São Jorge, St Georgs slott, eller festning. Derfra har dere en fantastisk utsikt over hele Lisboa. Om det er for tungt å gå opp, er det fullt mulig å ta to heiser opp. Så kan dere heller gå gjennom bydelen på veien ned.
Om dere heller ønsker å ta trikk opp til slottet, ble vi advart mot å velge Electrico 28, den berømte veterantrikken. Dette er den mest populære ruten, og trikken er alltid fullpakket. Det er lang kø for å være med. Og pass godt på verdisakene, for denne trikken er et yndet sted for lommetyver. Velg heller rute 12 opp til slottet.
Shoppinggatene i Lisboa er områdene rundt Avenida da Liberdade og Rua Augusta mot Praça do Comércio. Det finnes ellers flere store kjøpesentre rundt omkring i byen.
Anbefalte middagsrestauranter er Cervejaria Trindade (adresse: Rua Nova da Trindade), en av de eldste restaurantene i Lisboa, som også brygger sitt eget øl, og KAIS (adresse: Rua da Cintora – Santos 1200), en moderne restaurant i en gammel lagerbygning ved elvebredden.
Vi bodde på Sheraton Lisboa Hotel & Spa (5-stjerners hotell, adresse: Rua Latino Coelho 1).
Erik Drilen (besøkte Lisboa 24. – 27. mai 2017, studietur og workshop i regi av Turismo de Lisboa)
Allerede når man kommer til kommunegrensen i Agdenes blir man gjort oppmerksom på hvilken status kommunen har hatt gjennom historien. Hvor mange kommuner kan slå i bordet med hermelin (pels av røyskatt) og et rødt skjoldhode som kommunevåpen? Skjoldet symboliserer at de kongelige i tidligere tider hadde tilhold i Agdenes. Den som kontrollerte Agdenes kontrollerte også all skipstrafikk inn og ut av Trondheimsfjorden, og med det store deler av Midt-Norge. Kommunen har med andre ord en meget strategisk plassering.
Gjengitt med tillatelse fra Kartverket www.norgeskart.no
Bosetting i området som dagens kommune omfatter, kan spores minst 6000 år tilbake i tid. Her finnes hustufter og gravhauger fra både steinalder og bronsealder. Hopper man noen tusen år fram i tid, til midten av 900-tallet, til Selva, der det lå et høvdingsete, eller slott eller kongsgård om man vil. Der bodde Håkon Grjotgardson jarl, som hadde herredømme over innseilingen til Trondheimen. Da Harald Hårfagre kom nordenfjells for å samle landet til et felles rike, var Håkon Grjotgardson høvding over hele kysten fra Nordmøre til Lofoten. Jarlen sluttet seg til Harald Hårfagre og ble en av hans fremste menn. Jarlen hadde også en datter, Åse, som ble gift med Harald Hårfagre, og ble det samlede Norges første dronning.
Agdenes er nevnt flere ganger i de norrøne sagaene. Eindride Ljoksa i Kong Sverres saga, hans etterkommere, hirdmennene fra Leksa (Ljoksnasveiene, eller Ljoksnabrødrene) i Håkon Håkonssons saga, for å nevne noen. Høvdingssetet til Håkon Grjotgardson er nevnt ved flere anledninger, ikke bare forbindelsen til Harald Hårfagre, som nevnt i forrige avsnitt, men det var også her Halvdan Svarte forsøkte å brenne inne halvbroren Eirik Blodøks.
Kong Øysteins havn
Helt øverst på Agdenes finner vi Kong Øysteins havn, nevnt i både Håkon Håkonssons saga, Snorres kongesagaer og Magnussønnenes saga. Det er ikke så mye igjen av den havnen, bygget rundt år 1100, som er synlig for vanlige turister i dag. Kun skansevollen, samt moloen som er delvis synlig i fjæresteinene. Dykkere har funnet rester av konstruksjoner på havbunnen på 7-8 meters dyp. Flere undersøkelser pågår, og det er innført et midlertidig dykkeforbud i området mens Vitenskapsmuseet i Trondheim utfører sine undersøkelser. Ved siden av havnen ligger Vertshuset Kong Øystein, hvor du kan innta god mat og drikke.
Kong Øysteins havn
Er du på leting etter skatter, er kanskje Olav den Helliges skatt av interesse? Ifølge historiske kilder ligger deler av denne på bunnen av fjorden utenfor Agdenes. Danskekongen Christian III hadde sendt to skip til Nidaros for å hente denne kirkeskatten til København for omsmelting i kongens skattkammer. Alle Olavs relikvier og helgenskrin ble samlet og brakt om bord i skipene. Det største av skipene sank utenfor Agdenes, men en kvittering fra kongens rentemester gir en detaljert beskrivelse over skattene som aldri nådde fram. Deriblant skal være et prosesjonskors av sølv som var offergave av helgenkongens søstersønn Guttorm Ketilson etter hans seier over Dublinkongen Margard i 1052, kirkeklokker fra Nidarosdomen, samt en del mindre klenodier som kalker, edelstener fra altertavlen, gull og sølv og andre kirkeskatter. Man regner med at om noen finner skatten i havdypet utenfor Agdenes, er det stor sjanse for at metaller som finnes er intakt. Både amatørdykkere og profesjonelle dykkere har forsøkt å lete, men havet utenfor er dypt og strømmen sterk.
Agdenes fyr
Like ved Kong Øysteins havn finner vi også Agdenes fyr fra begynnelsen av 1800-tallet, samt Tjalvehelleren, et steinoverheng der Olav Tryggvason og hans følge skulle overnatte i år 995. Det var herfra trellen Kark dro for å drepe Håkon Ladejarl, som var en motstander av Olav Tryggvason. Som takk for drapet ble Kark halshugget av Olav Tryggvason. Ifølge historien ble Karks hode plassert på stake på Munkholmen utenfor Trondheim sammen med hodet til Tore Klakka, som var Håkon Jarls spion, og som også ble halshugget av Olav Tryggvason. De som er årvåkne har sikkert sett at Karks hode ligger ved føttene til Olav Tryggvason på statuen på Trondheim Torg.
Kjører man sørover kommer man snart til Selva. Ved Selva kro står det et minnesmerke til minne om Nekolai Dahl, som vil bli husket for sitt banebrytende arbeid ved organisering av omsetning av fersk sild og fisk, og utviklingen av frysemetoden som kunne utnyttes industrielt. Metoden bygde på kuldeblandingsprinsippet som bestod av is og salt, kjent som Dahlen-metoden. Dahl tok ut hele 17 verdenspatenter, alle med tilknytning til fiskeindustrien. I 1936 ble han tildelt St. Olavs ridderkors for sitt arbeide.
Neste stopp på turen sørover er Lensvik, kommunesenter og største bygd i Agdenes. Fra eldgammel tid ble Lensvik regnet som den luneste og sikreste havnen i hele Trondheimsfjorden, særlig fra vikingetiden og til og med seilskutenes tid ble den ofte benyttet som liggeplass i all slags vær. Av severdigheter i Lensvik er Lensvik kirke fra 1863.
Av monumenter i Lensvik er statuen av Harald Grønningen den mest synlige, der den står i parken ved hovedveien. Harald Grønningen trenger vel ingen introduksjon for den eldre garde. Langrennsløper med to OL-gull fra Grenoble i 1968, tre sølv fra henholdsvis OL i Squaw Valley i 1960 og Innsbruck i 1964, samt sølv i VM i 1962 i Zakopane og gull i VM i 1966 i Oslo. I tillegg flere norgesmesterskapstitler og andre utmerkelser. Medaljesamlingen hans er utstilt i Lensvik Flerbrukshus. Ved Lensvik skole står to andre monumenter. Den ene er til minne om Lars H. Selbæk, som er kjent som grunnleggeren av jordbærnæringa i Lensvik. Jordbær fra Lensvik, eller Lensvikbær som de også kalles, er kjent langt utenfor landets grenser. Det andre monumentet er til minne om Ole Singstad, ingeniør som ble født i Lensvik, flyttet til USA, og ble kjent som mannen som klarte å bygge tunnel under Hudsonfloden fra New Jersey til Manhattan. Mange av datidens ledende ingeniører, samt oppfinnergeniet Thomas A. Edison, mente det var umulig. Singstad klarte det, og kalles nå tunnelpioner.
Helt sør i Agdenes kommune ligger Ingdalen. Grenda fikk egen kirkegård i 1869, men Ingdalen kapell ble ikke vigslet før 1960. Det spesielle med dette kapellet er at 60% av kostnadene ble dekket av innsamlede midler og gaver i grenda. Mer severdig er nok Ingdalsfossen industristed, med demningen, sagbruket (den første vannsaga ble anlagt på 1600-tallet), vadmelsstamperiet (vadmel er et pent ullstoff som ble brukt til å lage klær både til arbeidstøy og festbruk. Vadmelsstamperiet var i drift på midten av 1800-tallet) og møllebruket (som kvernet korn til mel, helt fra 1600-tallet).
På vei nordover igjen vil jeg anbefale å svinge av mot Øyangen. På veien dit ligger Ligård Ski & Veteranmaskiner, en privateid samling av maskiner, deriblant et tyvetalls traktorer, redskaper og andre gjenstander – det meste knyttet opp mot landbruket og livet for øvrig på en gård i Trøndelag mellom 1850 og 1950. I egen avdeling finner man en skiutstilling med ski som har blitt brukt av lokale skiløpere, deriblant Harald Grønningen. Fra Harald Grønningen inkluderer også utstillingen en av hans OL-drakter og flere par skisko, og ikke å glemme, den originale statuen av Harald Grønningen, som pleide å stå ved Lensvik skole. Den som står i parken i Lensvik er nemlig ikke den originale. Merk at man må ringe og varsle på forhånd om man ønsker å se samlingene på Ligård.
Fra Selva kan man svinge mot Værnes. Foruten å være en fin kjøretur langs fjorden til et idyllisk sted, finner man også her Værnes camping & marina, samt Agdenes kirke fra 1856. Agdenes kirke er hovedkirken i kommunen, og orgelet fra 1914 ble i stor grad betalt av utvandrede agdenesinger, bosatt i USA. På Værnes ligger også fergehavn for ferger som kan ta deg til øya Leksa, som også er en del av Agdenes kommune, samt til Storfosna og Garten i Ørland kommune. Fra Valset kan du reise med ferge til Brekstad. Jeg har tidligere skrevet om Fosenhalvøya her.
Mellom Valset og Værnes
Leksa er absolutt verdt et besøk. Det kan kanskje høres litt kronglete ut å måtte ringe til fergeselskapet senest en time før avgang for å gi beskjed om at du skal til Leksa, men turen står i ruteplanen, så det er egentlig ingen omvei.
Gjengitt med tillatelse fra Kartverket www.norgeskart.no
Leksa har noen av de eldste minnesmerkene i hele Agdenes kommune. Her finnes hustufter fra steinalderen, datert helt tilbake til 5000-7000 år siden, og gravhauger fra bronsealderen, hvorav den største er imponerende 63 meter lang, fra ca 1800-650 f.Kr. Hustuftene og gravhaugene ligger sørøst for det høyeste punktet på øya, den 102 m høye Jøtuldalskallen. Det ligger også to gravhauger i Håvika. Leksa er flere ganger nevnt som et strategisk viktig punkt i historien, både i de norrøne sagaene, men også i norsk krigshistorie, da øya ligger ved innløpet til Trondheimsfjorden. Tyskerne så også denne strategiske fordelen under andre verdenskrig, og bygde et festningsanlegg på vestsiden av øya, i Gangstøa. Der var det under krigen stasjonert 300 tyske soldater, samt 60-70 polske og russiske krigsfanger. Ruinene av festningsanlegget står fortsatt og er verdt et besøk. Grunneier har dog satt opp skilt om at ferdsel er på eget ansvar.
Leksa i dag har ikke lenger den strategiske plasseringen for skipstrafikk og bevoktning av Trondheimsfjorden, men er blitt en idyllisk kystperle plassert mellom Agdenes og Snillfjord på den ene siden, og Hitra på den andre siden. Kun et tredvetalls mennesker bor her fast, og fire gårder er i drift på de to øyene Nord-Leksa og Sør-Leksa, som er forbundet med ei bru over Lekssundet. Det er mange ferieboliger på øyene.
Erik Drilen (Agdenes’ fastland besøkt 14. mai og Leksa besøkt 20. mai 2017)
Trondheim har to bemerkelsesverdige bruer. Den ene, Gamle Bybro, også kjent som Lykkens Portal, kjenner alle. Den andre er ikke like kjent, men er minst like bemerkelsesverdig, da den er Norges eneste, og en av få vippebruer av denne typen som finnes igjen i verden. Samtidig har den noe til felles med den mye mer berømte Golden Gate Bridge i San Francisco. Jeg snakker selvsagt om Skansen bru, eller Skansen jernbanebru, som den også kalles.
Skansen bru ble først åpnet i 1918, og ble designet av den amerikanske ingeniøren Joseph B. Strauss (1870-1938), mannen som også hadde ansvaret for Golden Gate Bridge i San Francisco. Det spesielle med denne brua er at den er en vippebru, eller klaffebru, med kontravekt opphengt i et bjelkeparallellogram, og som ved hjelp av motorer og tannhjul kan løfte og senke brua for å slippe gjennom båter. Skansen bru er med sine 52 meter det lengste bevegelige bruspennet i Norge. Siden 2006 har brua vært fredet av Riksantikvaren som et kulturminne.
Å ta en helg i Beijing vil nok for de fleste høres slitsomt ut, med tanke på alle timene i fly for å komme seg dit. Men det er de som gjør det. Første gang jeg stod på den kinesiske mur, hørte jeg trønderdialekt bak meg. Jeg snudde meg, og der stod et ungt par fra Stjørdal, som hadde tatt en femdagerstur til den kinesiske hovedstaden. De fleste som reiser til Beijing bruker det som et stopp på veien til større eventyr, om det er en rundreise i Kina, med lyntog til Tibet, eller som meg, kombinerte fire dager i Beijing med noen dager i Nord-Korea (som jeg har skrevet om tidligere her).
Man rekker å se mye av Beijing på et par dager, til tross for størrelsen på byen og med tanke på hvor mange millioner mennesker som bor der. Det har vært mye snakk om smog og forurensing i byen, men da jeg var der for tre år siden, var jeg heldig, hadde fint, klart vær hele tiden, dog noe varmt, nærmere 40 grader, og det er aldri behagelig i en storby. Da jeg var der for første gang, i februar 2003, lå temperaturen så vidt over null, så temperaturene kan variere en del etter årstidene.
Som sagt, man rekker å se mye på et par dager, men i en by der alle skilt er på kinesisk og få snakker engelsk, er det en fordel å melde seg på en arrangert sightseeingtur, eller som jeg gjorde, bestilte privat guide og sjåfør.
Første stopp på sightseeingen i den kinesiske hovedstaden var Den himmelske freds plass (Tiananmen-plassen) og Den forbudte by. Her må man regne med å bruke litt tid. Førstnevnte er verdens største torg, for oss nordmenn kanskje mest kjent for studentdemonstrasjonen som endte i en massakre i 1989. Mausoleet med Mao Zedongs balsamerte legeme ble også plassert her, i sørenden av plassen. Den forbudte by var keiserpalasset under Ming- og Qing-periodene i Kina. Området er på hele 720.000 kvadratmeter, og har hele 800 bygninger med til sammen med enn 8.000 rom. Navnet har palasset fått fordi vanlige mennesker ikke hadde tilgang til stedet.
To ganger i året ble keiseren båret i bærestol fra Den forbudte by til Himmelens tempel for å be for gode avlinger i det kommende året. Tempelet var en av de største helligdommene under de siste dynastiene. Bygget er imponerende, spesielt med tanke på at det er oppført i tre uten at det ble brukt en eneste spiker, på samme måte som stavkirkene i Norge. Det har stått der siden år 1420, og er regnet som en av Kinas vakreste bygninger. I Tiantan-parken rundt tempelet samles kinesere til morgengymnastikk og andre aktiviteter, som badminton, drageflyging, dans og spill. Tempelet står på UNESCOs verdensarvliste.
Under sightseeingen blir det også avlagt et besøk i perlefabrikken. Her får du se hvordan perler blir til, hvordan de plukkes, og hvordan de blir til smykker. Og ikke minst, for alle damene, lære forskjellen mellom ekte og uekte perler. I utsalget selges smykker og kunst av ekte perler. Prisene er høye, men kvaliteten på varene får mange til å drømme om en lottogevinst, helst i går.
Ikke langt unna perlefabrikken ligger også jadefabrikken, som for meg er minst like, om ikke mer, imponerende. Det er utrolig hvilke kunstverk kineserne kan lage av jade. Hadde man bare hatt den lottogevinsten og en ekstra koffert.
Kunstverk av jade.
Da jeg var i Beijing i 2003 besøkte jeg det berømte silkemarkedet, som var ulovlig, da de solgte varer som ikke var ekte, eller annensorteringer. Man kunne gjøre mange gode kjøp her, men utendørsmarkedet har i ettertiden blitt lagt ned, og erstattet med et varehus som stort sett selger klær på lovlig vis, men ikke silke. Siden det lå i gangavstand til hotellet mitt, gikk jeg for å sjekke det ut på egenhånd. Om du reiser til Beijing, kan jeg advare med en gang. Det er ikke verdt det. Det er en gedigen turistfelle. T-skjorter, mange t-skjorter. Og utenfor står det mange turistbusser.
Turistfelle. Om dere ikke har et spesielt ønske om å kjøpe t-skjorter, er det greit å holde seg unna.
Skal dere kjøpe silke, ta heller turen til silkefabrikken og utsalget deres (Silk Mall). Der får dere kjøpt ekte silke til gode priser. Jeg kjøpte silkekjole til mitt barnebarn der, samt gaver til resten av familien.
Neste stopp på programmet ble Sommerpalasset, som var keiserens sommerresidens. Her er flere hus, paviljonger, kanaler og brosteinsbelagte gater, og ikke minst den 728 meter lange Changlang-korridoren. Og ikke å forglemme selve palasset på toppen med utsikt over Kunmingsjøen. Her er det også mulig med en liten båttur på sjøen. Sommerpalasset står på UNESCOs verdensarvliste.
Dag 2 starter med en tur til Juyongguan (Juyong-passet) og den berømte kinesiske mur. Å bestige Den kinesiske muren er målet for de fleste som reiser til Beijing. Mange steder er muren i dårlig forfatning, men i Juyongguan er den restaurert. Noen reiseselskaper velger å kjøre til Badaling, Simatai eller Mutianyu, andre steder nord for Beijing hvor muren også er restaurert. Muren ble påbegynt på 1200-tallet for å holde mongolene og tyrkerne unna. Flere hundretusen bønder bygde den, og mange titusener døde på grunn av den. Ikke før på 1600-tallet ble den ferdig. Muren er 8.852 km lang, og 3-4 m bred med kraftige brystvern. Det er en enorm opplevelse å kunne stå på muren og forestille seg hvor lang den er, men at den kan ses fra månen er bare en myte. Muren står også på UNESCOs verdensarvliste.
På veien tilbake til Beijing igjen blir det stopp ved Mingdynastiets graver (Ming’s Tombs). Dette er en av de viktigste attraksjonene i Beijing. Hele tretten keisere fra Mingdynastiet ble begravet her.
Tilbake til Beijing blir det en spasertur i det olympiske området, severdigheter som ikke var her første gangen jeg besøkte Beijing: Det nasjonale stadionet Fugleredet (the Birds’ Nest) og Vannkuben (the Water Cube, svømmehallen), som ble bygd til de olympiske leker i 2008.
Spaserturen ender i et te-hus, Dr. Tea. Å drikke te i Kina er et must. Her er det anledning til å smake kinesisk te, vite hva te er godt for og hvordan man skal drikke te. Selvfølgelig ender det med at man kjøper noen pakker med te (ikke Lipton eller Twinings). Noen mener at te er dyrt der, og det har de nok rett i, men te i blokker er kompakte og pakkene varer lenge. Tekanner og servise i porselen solgte de også, men de var nok i dyreste laget.
Siste kvelden i Beijing er det også obligatorisk å spise pekingand på en skikkelig pekingandrestaurant. Og man spiser selvsagt med spisepinner.
Erik Drilen (besøkte Beijing 26-27. mai og 31. mai – 3. juni 2014)
Tyskerne har alltid brygget øl. Allerede da romerne forsøkte å utvide sine områder fant de germanske stammefolk som brygget øl. I dag har Berlin flere bryggerier enn noen annen by i verden. Hver dag kommer tusenvis av ølhunder og andre mennesker som setter pris på et glass med kald drikke til Berlin. Mikrobryggerier og håndverksøl synes å ha gjort et betydelig inntog over store deler av verden de siste årene. Det tok en stund før Tyskland kastet seg på denne trenden, men nå har revolusjonen også kommet dit, ikke minst til Berlin og de større byene.
Om du har lyst til å lære om øl og hvilke ølsorter som finnes, er mikrobryggeriene et godt sted å begynne. Det finnes guidede turer med ølsmaking, men du kan også selv besøke bryggeriene eller barer som brygger sitt eget øl. Et av de fineste mikrobryggeriene finner du i bydelen Mariendorf sør i Berlin:
Stone Brewing
Dette nye og toppmoderne bryggeriet med restaurant ligger i et gammelt renovert gassverk, ombygd til en av de vakreste og særpregede restaurantene i Berlin. Det tilstøtende uteområdet er ikke bare en hage, men en unik oase å slappe av i.
Restauranten, Stone Brewing World Bistro & Gardens Berlin, har plass til 800 mennesker inne og 500 ute. Hovedbaren har opp mot 65 sorter øl på fat, i tillegg til øl på boks eller flaske og vin fra hele verden, som bare venter på deg. De har også egne områder for grupper, bl.a. et for opptil 70 personer og med en bar med 24 ølkraner. Et flott sted å være i Berlin hvor du kan nyte en moderne og trendy atmosfære med mulighet til å oppleve ølbrygging, spise god mat og drikke øl blant venner. De har også gavebutikk, med bl.a. mulighet til å få tappet din favorittøl på én- eller toliters suvenirflaske til å ta med hjem. Stone Brewing ble opprinnelig startet i San Diego i 1996, men har nå også utvidet til Tyskland. Det går an å reise til Stone Brewing med U-Bahn til Alt-Mariendorf, og derfra er det halvannen kilometer å gå. Tar man taxi fra sentrum av Berlin må man regne med rundt 25 euro. (Adresse: Im Marienpark 23)
Barer med egne mikrobryggerier finnes over hele Berlin, men jeg vil her ta for meg bydelen Berlin Mitte, og da spesielt området fra Hackescher Markt til Alexanderplatz.
Brauhaus Lemke am Hackeschen Markt
Brauhaus Lemke har hele tre mikrobryggerier i Berlin, og to av de ligger i Berlin Mitte med bare et par hundre meters mellomrom. Det tredje ligger ved Schloss Charlottenburg. Det var her, ved Hackescher Markt at Brauhaus Lemkes bryggerieventyr startet i 1999, i det som en gang var S-Bahnstasjonen Bögen. Av ølsortene som brygges og serveres av Lemke kan nevnes Bohemian Pilsener, 030 Berlin Pale Ale (amerikansk pale ale), Weizen (hveteøl), Original (Wien pilsner), India Pale Ale, Hopfenweisse (en kombinasjon av Weizenbock og India Pale Ale), Imperial IPA og Imperial Stout. Nye sorter er Black Rye IPA og Spree Coast IPA. Her serveres også tysk mat. Lemkes øl serveres også i over 60 restauranter og barer rundt omkring i Berlin, samt kan kjøpes på flaske i over 50 butikker i byen. (Adresse: Dircksenstrasse 143)
Brauhaus Mitte
Brauhaus Mitte
eller Brauhaus Lemke am Alex, som det nå offisielt heter, ligger som sagt bare noen hundre meter fra Hackescher Markt, og enda nærmere Alexanderplatz, og om du velger å sitte ved vinduet har du også utsikt mot TV-tårnet i Berlin. Dette er Lemkes største bryggeri, restaurant og bar, og med tilsammen 600 siteplasser har de mulighet til å ta imot store grupper i to etasjer innendørs, og to uteterasser. Meny og ølutvalg er det samme som på Brauhaus Lemke am Hackeschen Markt. Brauhaus Mitte produserer 200.000 liter øl i året, og du kan gjerne kjøpe øl for å ta med deg hjem herfra, også på 20-liters fat om du skulle ønske det. (Adresse: Karl-Liebknecht-Strasse 13).
Microbrauerei Barkowsky – Marcus Bräu
er en liten bar i samme område som de to tidligere nevnte, og som produserer kun tre øltyper selv: Marcus Bräu Pils, Marcus Bräu Dunkel og Marcus Bräu Rotbier, alle trofaste mot tyske øltradisjoner. Gammelt interiør, med 1950-talls radioer, gamle ølskilt og ølflasker på veggene. Lave priser, både på mat og drikke. Tradisjonelle lokale matretter, som bl.a. svineknoker og bratwurst. (Adresse: Münzstrasse 1-3)
Brauhaus Georgbraeu
ligger et lite stykke unna de andre, nede ved elven Spree i Nikolaiviertel. Siden 1992, lenge før håndverksøl ble det store i Berlin, har Brauhaus Georgbraeu laget sine egne lyse og mørke Georg-Bræu-øl. Om vinteren er det i ølhallen folk samles, mens om sommeren foretrekker de fleste uteservering ved elvebredden, med utsikt til Museumsinsel. Tyske tradisjonelle retter på menyen, som Eisbein, kokt svineknoke, servert med surkål, ertestuing og poteter. Du kan også bestille andre retter med kjøtt eller fisk, eller til og med vegetarretter. Navnet har baren fått fra Sankt Georg-statuen som står på plassen utenfor. (Adresse: Spreeufer 4)
Om du heller foretrekker tysk industriøl, er Weihenstephaner på Hackescher Markt et godt alternativ. Weihenstephaner sies å være verdens eldste bryggeri fortsatt i drift, helt siden år 768. Ølet brygges fortsatt i Freising nord for München. De lager flere typer øl, men de mest populære er pilsner og hefeweissbier. De har et titalls forskjellige ølsorter, samt noen alkoholfrie. På Weihenstephaner serveres også tradisjonell tysk mat. (Adresse: Neue Promenade 5)
Vil du ha oktoberfeststemning og ompamusikk er ikke Hofbräu München langt unna, like ved Alexanderplatz. I en ølhall på 6.500 kvm og med plass til 4.000 mennesker er stemningen alltid høy. Her serveres bayerske retter og øl i tolitersglass. Et yndet fotomotiv her er kelnere i lederhosen som bærer på minst ti ølglass i gangen. (Adresse: Karl-Liebknecht-Strasse 30)
Snakker vi først om Oktoberfest, er Berlin et godt alternativ til München. München kan for mange synes å være veldig dyrt under oktoberfestperioden, samt at det er vanskelig å få hotellrom i sentrum. Oktoberfest i Berlin er noe mindre, men avholdes i samme periode, fra slutten av september til begynnelsen av oktober. Den internasjonale ølfestivalen i Berlin, Internationales Berliner Bierfestival, som avholdes første helg i august, kan også være verdt å få med seg. Ifølge Guinness Book of World Records er denne festivalen kjent for å ha «World’s Longest Beer Garden» med 800.000 besøkende fra hele verden.
