Byen Odessa, som ligger ved Svartehavet i Ukraina, høres ut som den ligger langt borte. Det går ingen direktefly dit fra Norge, men om man reiser med airBaltic via Riga, så er det slettes ingen lang reise. Fra Oslo til Riga er det halvannen time, fra Riga til Odessa to og en halv time. Byen er derfor ikke lenger unna enn mange destinasjoner ved Middelhavet.

Det skal ha vært en gresk bosetting der Odessa nå ligger minst siden det sjette århundret før vår tidsregning. Dette er sannsynligvis også årsaken til at byen i 1794, da byen ble invadert og annektert som russisk av tsarina Katarina den store, feilaktig ble døpt Odessa. De trodde det var her antikkens gresk-romerske koloni Odessos lå. Selv om Odessa ligger mellom de klassiske greske byene Tyras og Olbia, er oppfatningen i dag at Odessos sannsynligvis lå der Varna i Bulgaria ligger i dag. Det man vet sikkert er at tatarene slo seg ned i området senest i år 1415 etter vår tidsregning, og at byen da etter hvert fikk navnet Hacıbey, oppkalt etter grunnleggeren av det første khanatet på Krim, Hacı I Giray.

Byen har opplevd mye krig og uroligheter gjennom årene, pga den strategiske plasseringen ved Svartehavet. Det er nok å nevne den russiske revolusjon i 1905, kontrarevolusjonære styrker som overtok byen etter Kerenskij-regjeringens fall i 1917, Den røde armés overtakelse av byen i 1920 og ikke minst den tyskkontrollerte Odessa-massakren under første del av andre verdenskrig, der flere titusentalls jøder ble massakrert. Byen var også hovedstad i det rumenskstyrte Transnistria-guvernementet i noen måneder før Den røde armé igjen gjenerobret byen i 1944. Etter krigen var Odessa sovjetisk marinebase. Etter at Sovjetunionen ble oppløst i 1991, har Odessa vært en del av Ukraina.

I årene 1817-1859 var Odessa en frihavn, et yndet sted for handel, og tiltrakk seg mennesker fra mange steder i Europa, spesielt albanere, armenere, franskmenn, grekere, polakker, rumenere, tyskere, italienere og tyrkere, selvsagt i tillegg til russere og ukrainere. Og ikke minst jøder. Odessa var på ett tidspunkt ett av de viktigste jødiske sentre i verden. På slutten av 1800-tallet var mer enn halvparten av byens innbyggere jøder. Denne internasjonale innflytelsen gjenspeiler seg i den vakre arkitekturen i det historiske sentrum av byen, en blanding av mange stilarter, mer fransk- og italienskinspirert enn russisk.

Det mest interessante med Odessa er gamlebyen. Gå langs promenadegaten Primorsky og Istanbul Park med utsikt til Svartehavet. Potemkintrappene er ett av de mest kjente landemerkene i byen. De ble konstruert i årene 1837-1841. Du kan gå de 192 trappetrinnene, eller du kan ta kabelbanen ved siden av. Kabelbanen ble for første gang åpnet i 1906. Potemkintrappene ble oppkalt etter den russiske filmen «Battleship Potemkin» (stumfilm, 1925) som gjorde trappene kjent, etter den russiske revolusjon i 1955. Etter at Ukraina fikk tilbake sin frihet, fikk trappene også tilbake sitt tidligere navn, Primorskytrappene, men det russisktalende flertallet i Odessa kaller trappene fremdeles Potemkin, og trappene er derfor fortsatt best kjent under det navnet.

På toppen av trappene står et bronsemonument av Duke de Richelieu, Odessas første ordfører. Monumentet ble reist i 1826 og er det eldste monumentet i byen. På toppen er også Katarina den stores plass, med vakre bygninger og et monument av Katarina den store.

Operahuset regnes som et av verdens vakreste, og er et must å besøke når man er i Odessa. Det er billig å gå på opera i Odessa, men ikke kjøp de billigste billettene, da utsikten fra disse plassene er noe begrenset. Parken utenfor operahuset er også verdt å se. På kveldstid samles mange mennesker rundt fontenen ved operaen. Spis gjerne lunsj i restauranten til Mozart Hotel rett overfor Operahuset.

Noe å få med seg for de mer krigsinteresserte er katakombene, et nettverk av tunneler under byen. Her er det viktig å få en omvisning med guide. Ellers er det lett å gå seg vill i labyrinten av de mange gangene, som til sammen visstnok skal være nærmere 2500 km, like langt som fra Odessa til Irland. Det skal være mennesker som aldri har funnet veien ut før, og dødd av tørst og sult. Utgravingen av katakombene startet sannsynligvis rundt 1830, da det ble et behov for slitesterk gul kalkstein til husbygging. Man gravde tunneler helt ned til rundt 60 meter under bakken. Når en tunnel ble tom for kalkstein, begynte de på en ny. Etter hvert begynte tunnelene å krysse hverandre. Til slutt gikk de helt ut på landsbygda. Etter hvert som tunnelene ble forlatt, ble de tatt i bruk, og utvidet til et tunnelnettverk, av lokale smuglere. Under andre verdenskrig ble katakombene brukt av sovjetiske partisaner i kampen mot tyske nazister. Det er kun en liten del av katakombene som i dag er tilgjengelig for turister.

Konjakk lages kun i Cognac-distriktet i Frankrike, ikke sant? Ikke helt riktig. Odessa var en av de første byene i det russiske imperiet som hadde tilgang til edle dråper som konjakk. Siden 1803 ble franskprodusert konjakk fraktet med skip til havnen i Odessa. På slutten av 1800-tallet startet Nikolay Shustov sin egen lille produksjon av brandy i byen. Med nøytral etikett tok han med seg sitt produkt til Grand Prix på verdensutstillingen i Paris året 1900. Resultatet ble at han vant konkurransen, og fikk lov til å kalle sitt gylne brennevin Shustov Cognac, og ikke brandy som ellers i verden. I Odessa ligger Shustovs Cognac Winery Museum, der du kan få både omvisning og prøvesmaking. I butikken kan du også kjøpe med deg noen flasker. Men husk, ikke mer enn tollkvoten. Om du ikke er særlig begeistret for konjakk, finnes det også et sjokolademuseum i byen.

Hotellanbefalinger i Odessa: Bristol Hotel Odessa, Alexandrovskiy Hotel og Hôtel de Paris Odessa MGallery by Sofitel. Legendariske Londonskaya Hotel på Primorskyboulevarden er filmregissørenes favoritt, og filmer har blitt spilt inn her. Litt gammeldags, men gode priser for overnatting.

Restaurantanbefaling: Kumanets. Her serveres ukrainske retter og servitørene går i tradisjonelle ukrainske folkedrakter. Interiøret er også verdt å se.

Shopping: Langs gaten Derybasivska ligger butikker, kjøpesentre og restauranter på rekke og rad. Kjøpesenteret Passage er en av Odessas vakreste bygninger, og verdt å få med seg, selv om det er få butikker her. Det ligger rett overfor City Garden. Om du spiser, eller tar en halvliter, på Steakhouse i den andre enden av City Garden, husk å stikke innom toalettet. Verdt å ta med seg kamera.

Odessa er også kjent som badeby. Strendene ligger derimot et stykke unna sentrum, øst for byen. Det er fullt mulig å ta seg dit med kollektivtrafikk. Ellers er drosje billig i Odessa. Et populært badeområde på sommeren, med mange aktiviteter for hele familien, er Arcadia. Der er det, foruten strand, butikker, restauranter og barer, også en stor vannpark.

 

Hotellanbefalinger ved Odessa Beach: Nemo Resort & Spa, som også har eget basseng med delfiner, samt M1 Club Hotel og min personlige favoritt Maristella Marine Residence. Ved Arcadia anbefales Gagarinn Plaza.

Erik Drilen (besøkte Kiev og Odessa på studietur i regi av airBaltic 3-7. april 2018)

Mecklenburg-Vorpommern er ikke den mest kjente av de 16 føderale delstatene i Tyskland, men hansabyene Rostock og Wismar er det nok en del som har hørt navnet på. Det er ikke mange nordmenn som reiser dit, til tross for at byene ligger bare 2,5 timers kjøring fra Hamburg og tre timer fra Berlin. Derimot, svensker er det ikke uvanlig å treffe på. Wismar var jo også svensk fra 1632 til 1803. Dessuten går det ferge fra Trelleborg i Sør-Sverige til både Rostock og Sassnitz (Rügen).

Rostock

Hansabyen Rostock fyller 800 år i år. I middelalderen var byen en av de viktigste i Hansaforbundet, et handelssamarbeid som omfattet Østersjøen og store deler av Nord-Europa, inkludert Bergen i Norge. Forbundet skulle beskytte handelen mot piratvirksomhet som var vanlig på hansatiden. Havnen i Rostock var under Øst-Tyskland (DDR) landets viktigste havn, i dag er den det samlede Tysklands tredje største Østersjøhavn, og har bl.a. fergetrafikk til Gedser i Danmark og Trelleborg i Sverige. Den tidligere fiskelandsbyen Warnemünde, som har vokst seg sammen med Rostock, er i dag kun en bydel av Rostock, men er blitt landets største havn for cruiseanløp. I tillegg til at Warnemünde er kjent som en badeby med en tre kilometer sandstrand, har den også et stort skipsverft og maskinindustri, samt kjemisk produksjon og fiskeforedling. Store deler av Rostock ble ødelagt av bombing under andre verdenskrig, men er gjenoppbygd slik byen var før krigen.

Det en besøkende bør få med seg i Rostock er gamlebyen med Steintor, byporten, rådhuset og Petrikirken. Rostock er også kjent for å ha det første universitetet i Nord-Europa, grunnlagt i 1419. Warnemünde regnes for å være Tysklands surfehovedstad.

Julemarkedet i Rostock er også et av Nord-Tysklands viktigste julemarkeder, som er verdt å få med seg.

Hotellanbefalinger i Rostock: Steigenberger Hotel Sonne og Radisson Blu Hotel Rostock.

Restaurantanbefaling i Rostock: Restaurant «Zur Kogge».

Bad Doberan

15 km vest for Rostock ligger den lille byen Bad Doberan, tidligere feriested for hertuger som bodde i Schwerin. Byen ble nevnt i skriftlige kilder så tidlig som i år 1177, da som Slavica Doberan. Det var et slavisk folkeslag som da bodde der. Byen er kjent for sitt cistercienserkloster og kirke fra det 13. århundre som er nominert til UNESCOs verdensarvliste. Ingen andre cistercienserkloster i Europa sies å ha så mye av det originale interiøret intakt som nettopp dette. Verdt å merke seg er kirkens høyalter, som inneholder verdenshistoriens eldste fløyalter fra rundt år 1300. Klosterkirken er også gravkirke for hertugene av Schwerin, samt danske dronning Margarete Sambiria (død 1282) og svenske kong Albrekt (konge av Sverige fra 1364 til 1389), som også var hertug av Mecklenburg-Schwerin fra år 1384 til sin død i 1412 under navnet Albert III.

Mecklenburgische Bäderbahn Molli, eller Mollibahn, er en smalsporet dampdrevet jernbane som går mellom Bad Doberan og Kühlungsborn West. Det er en strekning på 15,4 km og tar førti minutter. Toglinjen ble åpnet i 1886 av storhertug Friedrich Franz III av Mecklenburg. Det eldste av damplokomotivene som fremdeles trafikkerer linjen er fra 1932.

Heiligendamm

Heiligendamm er den eldste spa-resorten i det kontinentale Europa, grunnlagt i 1793 av storhertug Friedrich Franz I av Mecklenburg. Beliggende ved Østersjøen med fine sandstrender og fornemme boliger som minner om tiden fra da den baltiske kysten var stedet der det europeiske aristokratiet boltret seg. Én av disse eiendommene er i dag det vi kjenner som Grand Hotel Heiligendamm, et luksus spahotell som kanskje er mest kjent som stedet der G8-møtet ble avholdt i 2007. Mange verdensledere har med andre ord bodd på hotellet. Hotellet består av seks bygninger, bygd i perioden 1783 til 1870, og ble tidligere drevet av hotellkjeden Kempinski. Heiligendamm er også stopp på toglinjen «Molli» fra Bad Doberan til Kühlungsborn.

Kühlungsborn

Kühlungsborn er en strandresort 25 km nordvest for Rostock, og endestasjon på jernbanelinjen Molli fra Bad Doberan. Dette er en ung liten by med snaue 8000 mennesker, grunnlagt i 1938. Etter andre verdenskrig slo mange flyktninger seg ned i Kühlungsborn, noen midlertidig, andre permanent. Siden midten av 1990-tallet har byen blitt en populær feriedestinasjon i Tyskland. Av severdigheter i byen er strandpromenaden og den 240 meter lange piren som stikker ut i sjøen. Et av de siste øst-tyske grensevakttårnene står fremdeles i Kühlungsborn. En tidlig gotisk kirke, Johanniskirche, fra det 13. århundre, og med et sengotisk triumfkors fra det 15. århundre, finnes også i byen. Arkitekturen i Kühlungsborn er også verdt å få med seg.

 

Wismar

Hansabyen Wismar ble under trettiårskrigen (1618-1648), inntatt av Sverige i 1632. Ved fredskonferansen i Münster ble byen innlemmet i det svenske kongeriket. På begynnelsen av 1800-tallet fikk Sverige store økonomiske problemer og de pantsatte Wismar for en og en kvart million riksdaler til hertugen av Mecklenburg-Schwerin. I den inngåtte avtalen kunne Sverige innløse panten etter 100 år, dvs i 1903. Svenskene benyttet seg ikke av denne opsjonen og Wismar ble igjen en del av hertugdømmet Mecklenburg og det tyske keiserriket.

Ved første øyekast er det lite i Wismar som minner om Sverige, men når man ser nærmere etter dukker historiske bygninger opp, som f.eks. det gamle svenske kommandanthuset, som ligger på Marktplatz, markedsplassen i gamlebyen. På samme plass finner man også restauranten Alter Schwede (Den gamle svenske), som egentlig er et sengotisk bygg fra 1380. Schwedenstein (Sverigesteinen) er en stein som ble satt opp i 1903 til minne om at Wismar ble gjenforent med Mecklenburg. Den nesten to meter høye og 20 tonn tunge granittblokken har inskripsjoner samt våpenskjoldene til Wismar, Mecklenburg og Sverige.

Et morsomt bevis på den svenske tilhørigheten er svenskehodene på den gamle havnen i byen. Det er to hoder som opprinnelig var fortøyningspåler ved innseilingen til havnen. Det ene har svenske farger. Det ene originale hodet befinner seg nå på det historiske muséet i byen, mens de to hodene som nå står på havnen er identiske kopier. Hvert år i august avholdes også en Sverige-festival, Schwedenfest, i Wismar, med rundt 100.000 besøkende, mange av de svenske turister. Her er det både svenske og tyske musikere og folkedansere som opptrer, i tillegg til annen underholdning for hele familen, og selvsagt, et stort øltelt. På turistkontoret kan du hente brosjyre med informasjon om svenske bygninger og spor i Wismar. De har den til og med på svensk.

 

Byen har også andre severdigheter, som de flotte fasadegavlene på mange av bygningene i gamlebyen, fra 1300-tallet og utover. Brønnpaviljongen i det ene hjørnet av markedsplassen, Wasserkunste, i nederlandsk renessansestil, en ferskvannsbrønn som forsynte mer enn 200 husstander med vann siden 1602.

Tre store middelalderkirker innenfor kort gåavstand vitner om byens rikdom og makt. To av kirkene, St Georgenkirche og St Marienkirche fikk begge hard medfart av bombingen under andre verdenskrig. Førstnevnte er under restaurering, men det er bare ytterveggene som står, uten interiør innvendig. Sistnevnte er det bare tårnet igjen som står, men det ruver fremdeles høyt i bybildet. Dette restaureres også, og du kan gå til topps i det 83 meter høye tårnet og se hele byen ovenfra. Den tredje kirken, St Nikolai Kirche, slapp billig fra bombetoktene og kirkens spesielle fasadedekor er fortsatt intakt. Denne kirken er Tysklands fjerde høyeste, hele 37 meter fra gulvet til takhvelvet, bare seks meter lavere enn Kölnerdomen.

Den legendariske vampyrfilmen «Nosferatu» (1922) ble filmet i Wismar. De historiske bygningene i sentrum av Wismar står på UNESCOs verdensarvliste. Også byene Stralsund i det nordøstre hjørnet av Vorpommern, samt polske Szczecin (som på den tiden tilhørte Pommern) var svenske i den samme tidsperioden.

Restaurantforslag i Wismar: fiskerestauranten «Seeperle».

Schwerin

Med bare drøyt hundretusen innbyggere er Schwerin den minste delstatshovedstaden i Tyskland. Ikke desto mindre er byen verdt et besøk. Det er den eldste byen i Mecklenburg-Vorpommern, og ble nevnt for første gang i skriftlige kilder så tidlig som i år 1018, da under navnet Wendenburg. Bystatus fikk byen først i 1160 av Heinrich der Löwe (Henrik Løve) som på den tiden var hertug av Sachsen og Bayern.

Schwerin er mest kjent for sitt mer enn tusen år gamle eventyrslott, Schloss Schwerin, som ligger på en liten øy på innsjøen med samme navn som byen. De første berettelsene om et slott på dette stedet er fra så tidlig som år 973 etter vår tidsregning. Ikke før 1167 ble det tatt i bruk som adelig slott, men til gjengjeld var det i bruk helt til storhertugen måtte abdisere pga den tyske revolusjonen i 1918. Det har vært mange omfattende ombygginger på slottet gjennom århundrene, de viktigste på 1500- og midten av 1800-tallet. Siden revolusjonen har slottet både vært museum, skole for barnehagelærere i det gamle Øst-Tyskland, og museum igjen, men er siden 1990 møtested for delstatsregjeringen i Mecklenburg-Vorpommern. Det er fortsatt fullt mulig med omvisninger på slottet. Schloss Schwerin er nominert til UNESCOs verdensarvliste.

Gamlebyen i Schwerin er i stor grad intakt helt fra middelalderen, takket være få ødeleggelser under andre verdenskrig. Av viktige bygninger i byen er den gotiske Schwerinkatedralen (bygd 1260-1416) og Schelfkirche St Nikolai (opprinnelig bygd i 1238, men totalombygd i barokk stil etter en storm i 1713). Av andre severdigheter er verdt å få med seg Mecklenburg byteater og Schwerins statlige museum, sammen med parken Alter Garten. Å vandre i den gamle bydelen Schelfstadt med de trange gatene og de mange historiske bygningene er også en nytelse. Hver sommer avholdes slottsfestspill i Schwerin.

Spis gjerne lunsj på Weinhaus Wöhler, et gammelt vinhus, og nå restaurant, fra midten av 1700-tallet. De har også hotellrom. Café Prag er et annet møtested i byen. Her samles gjerne journalister og politikere for en kopp kaffe. Kakene de serverer skal være noen av de beste i byen.

Erik Drilen (var på visningstur i regi av Tourismusverband Mecklenburg-Vorpommern ifm ITB reiselivsmesse i Berlin 9-11. mars 2018)

Mange har hørt om Skottlands nasjonalrett, haggis. De fleste vet ikke hva det er, men har hørt at det smaker grusomt. Det er selvsagt en smakssak, men personlig synes jeg det er godt. Det er flere måter å servere den på, og den serveres på mange steder, fra øl- og whiskypuber til restauranter med Michelinstjerner. Til drikke anbefales et glass skotsk whisky, men om du heller foretrekker øl (eller ale), hør gjerne med kelneren hva han eller hun foreslår.

Hva er så haggis? Den er laget av finhakket innmat først og fremst av får, eller kalv, som kokes i dyrets magesekk sammen med fett, løk, havremel og krydder (pepper, cayenne, muskat). Som oftest serveres den med kålrotstappe og potetmos, «neeps and tatties».

Poeten Robert Burns gjorde haggis verdenskjent og til en skotsk nasjonalrett gjennom sitt dikt «Address to a Haggis» i den skotske avisen Caledonian Mercury i 1786:

Ye Pow’rs, wha mak mankind your care,
And dish them out their bill o’ fare,
Auld Scotland wants nae skinking ware
That jaups in luggies:
But, if ye wish her gratefu’ prayer,
Gie her a Haggis

Det finnes ingen bevis på at det er en eksklusiv skotsk rett opprinnelig. Den ble også tidligere laget i deler av England, da oppskrifter på såkalt «hagws of a schepe» ble funnet i kokebøker fra rundt 1430 i Lancashire i Nordvest-England. Noen historikere mener at det var vikingene som tok den med seg over til De britiske øyene allerede på 800-tallet. Vi har jo lungemos her i landet som er nesten identisk. Haggis serveres også til skotsk frokost, sammen med stekt egg, bacon og blodpølse. På flere restauranter kan du også be om en vegetarutgave av haggis.

Ved et enkelt googlesøk kan man finne nettsider som rangerer de beste haggisrestaurantene i Skottland. Siden jeg allerede har skrevet om currywurst i Berlin og fish’n’chips i London, er det bare naturlig at jeg også prøvde ut noen av disse restaurantene som nevnes oftest i Edinburgh.

Arcade Bar – Haggis and Whisky House

Denne baren, som ligger i en sidegate til the Royal Mile i gamlebyen av Edinburgh, spesialiserer seg på haggis og whisky. Den mest kjente retten på menyen deres er Robert Burns’ Famous Haggis, et tårn bestående av haggis, neeps and tatties. Den serveres enten med whiskysaus eller stekt bacon. En annen rett de tilbyr er Princess Diana Style Haggis, som i stedet serveres med kremsaus som inneholder tomater, løk og Drambuie likør, i stedet for whiskysaus. Du kan også få glutenfrie alternativer. Om du ønsker et glass whisky til maten, så har de over hundre sorter å velge blant. (Adresse: 48 Cockburn St)

 

The Royal McGregor

Det ville være umulig å ikke nevne the Royal Mile når det kommer til tradisjonell skotsk mat i Edinburgh. Og det er nettopp her The Royal McGregor ligger, ikke mange hundre metrene fra Edinburgh Castle, eller bare femti meter fra St Giles’ Cathedral. Her kan du prøve haggis fritters som forrett med sweet chili og honningdressing, eller du kan til hovedrett prøve Highland Burger med haggistopping og whiskysaus. Du kan også få tradisjonelt haggistårn med rødløk og rosmarinsaus. Royal McGregor tilbyr også haggis for vegetarianere, i tillegg til et bredt utvalg av andre skotske retter. (Adresse: 154 High Street, Royal Mile)

Whiski Bar

Whiski Bar ligger også midt på the Royal Mile, rett overfor Radisson Blu Hotel Edinburgh. Vennlig restaurant som har levende skotsk musikk hver kveld. Deres originale Macsween’s haggis har vunnet priser. John Angus Macsween var en skotsk slakter som gjorde haggis til big business på slutten av 1950-tallet. Haggis på Whiski Bar er noe dyrere enn på en del andre restauranter, men de garanterer topp kvalitet og at maten er lokal. Serveres i tårn med kålrotstappe, potetmos og selvfølgelig whiskysaus. Du kan velge mellom tradisjonell eller vegetarhaggis. Her kan du også velge blant mer enn 300 skotske whiskysorter, i tillegg til øl selvsagt. (Adresse: 119 High Street, Royal Mile)

The World’s End

Denne restauranten ligger på Verdens ende, eller der bymuren stod i gamle dager, hvilket var verdens ende for de fleste som bodde i Edinburgh på 1500-tallet. Omtrent midt på the Royal Mile mellom Edinburgh Castle og Palace of Holyroodhouse. Tradisjonell skotsk pub med flere århundrer lang historie, mørk interiør, gjemte alkover og dunkel belysning, og alltid fullt med høy stemning. I restaurantdelen serveres haggis i panne med potetmos og smeltet cheddarost, sammen med grønsaker og hjemmelaget whiskysaus. Det anbefales å bestille bord her. (Adresse: 2-8 High Street, Royal Mile)

Hadrian’s Brasserie at the Balmoral

The Balmoral er et legendarisk og ikonisk hotell i den ene enden av Princes Street, ikke langt fra Calton Hill. J.K. Rowling bodde her da hun skrev den siste boken om Harry Potter. Om du skulle ønske å se dette hotellet fra innsiden, er et besøk i Hadrian’s Brasserie den perfekte unnskyldningen. Her kan du spise i rolige omgivelser, med mer klasse. Til tross for at hotellets kjøkken har én Michelinstjerne, er ikke hotellets haggis med neeps and tatties spesielt dyr. Jeg valgte å spise tradisjonell skotsk frokost her den ene morgenen under mitt opphold i Edinburgh.  (Adresse: North Bridge Brasserie, 1 Princes St)

Erik Drilen (besøkte Edinburgh 19-22. april 2018)

Skal du på en dagstur utenfor Lisboa, så bør du dra til Sintra. I hvert fall om du elsker farger og eventyrslott. Pena-palasset som ruver over den lille byen Sintra er et skue man ikke bør gå glipp av.

For å begynne med det praktiske først, om man tenker på å leie seg bil for å komme seg til Sintra, bare glem det. Det er smale, svingete veier, men den største utfordringen når man er framme er allikevel å finne et sted å parkere. Vi snakker om en av Portugals største severdigheter. Hver halvtime går det direkte tog til Sintra fra Rossiostasjonen i Lisboa. Det er avgang minst hver halvtime, og togturen tar bare tre kvarter. Alternativt kan du ta buss, men avreisetidene er ikke like gunstige. Eller, som jeg gjorde, melde deg på en guidet busstur fra Lisboa med engelsktalende guide. Det siste koster nok en del mer, men til gjengjeld går du forbi køen til Pena-palasset, og om du bare har én dag og ønsker å få med deg Cabo da Roca og Cascais i samme slengen, så følger du et program som gjør at du rekker Cascais før det blir mørkt. Ellers er det lett å bruke opp tiden i Sintra. Så mye er det faktisk å se der.

Skal man få med seg alt i Sintra bør man ha minst to dager, og unngå helger eller helligdager om du kan. Sintra er en utrolig populær destinasjon, så regn med kø. Om du reiser med tog anbefales det at du starter fra Lisboa så tidlig som mulig, og ta taxi fra jernbanestasjonen opp til Pena-palasset, for å komme før turiststrømmen. Er man to eller flere, er det billigere med taxi enn med bussen som frakter folk opp til palasset.

Palácio Nacional da Pena, som det heter på portugisisk, ser ut som rene Disneyslottet utenfra, imponerende i rødt og gult, og et av de fineste eksemplene på 1800-talls romantisk arkitektur. Fascinerende også på innsiden, men ikke mer enn andre tilsvarende slott rundt omkring i Europa. Slottet er bare litt over 160 år gammelt, og ble bygget av Kong Ferdinand II som kongelig sommerresidens. Den portugisiske staten overtok slottet etter revolusjonen i 1910, og de kongelige i Portugal flyktet i eksil. Slottet ble da gjort om til museum. Parken rundt slottet er definitivt også verdt et besøk. Parken, som også ble laget av Kong Ferdinand II, består av trær og planter hentet inn fra andre deler av verden, som ikke finnes andre steder i Portugal, som f.eks. nord-amerikansk sequoia, sypress, magnolia, kinesisk ginkgo og japansk sugi (eller cryptomeria). I parken er det også små innsjøer, og er du heldig kan se de svarte svanene som holder til der. Du kan lett ende opp med å bruke noen timer i parken.

Et byggverk som burde interessere historieinteresserte nordmenn er Castelo dos Mouros, maurerborgen, som ligger på den andre toppen like ved Pena-palasset. Bygd på 700-tallet og sannsynligvis et av de beste eksemplene på maurisk militærarkitektur i hele Portugal. I år 1109 kom norske kong Sigurd Magnusson Jorsalfare sammen med norske korsfarere, på vei til Jerusalem, til Sintra for omvende de islamske maurerne til kristendommen. Da de nektet drepte kong Sigurd alle. I dag fremstår festningen som ruiner, men det er et flott område å vandre rundt i, og utsikten over Sintra er upåklagelig.

I gamlebyen av Sintra finnes også en og annen juvel av portugisisk arkitektur. På den store plassen når du kommer inn i byen ligger en av de, Palácio National de Sintra, Sintras nasjonalpalass, eller også omtalt som bypalasset, Palácio da Vila. Dette er det best bevarte kongelige middelalderpalasset i hele Portugal, og var kontinuerlig bebodd fra tidlig på 1400-tallet til slutten av 1800-tallet. De eldste delene av palasset kan være fra tidlig 1300-tall, bygget under Kong Dinis I. Palasset er derfor, naturlig nok, blitt utvidet og redekorert mange ganger. Noe man legger spesielt merke til er de karakteristiske skorsteinene. I løpet av en omvisning i palasset får man høre mange morsomme historier om Kong Johan I, hvorfor ett rom er vakkert dekorert med svaner, mens et annet har alle veggene dekkene med skjærer. I dag er det historisk museum.

På den andre siden av plassen overfor bypalasset ligger husene tett i tett, restauranter og små butikker om hverandre, og ikke minst trange gater. Når man først befinner seg i Sintra er det obligatorisk med et stopp i bakeriet Piriquita for å kjøpe travesseiros. Alle bakeriene i Sintra har dette bakverket, men Piriquita er altså det originale stedet, og er nesten å regne som et valfartssted for portugisere. I samme slengen bør man også unne seg et par queijadas, ostekake. «Travesseiros da Piriquita» og «Queijadas de Sintra» er kjent i hele Portugal. Bakeriet Piriquita ble åpnet så tidlig som i 1862.

Om Pena-palasset er den største severdigheten i Sintra, så er den langt fra den mest interessante og morsomste severdigheten i byen. Den ligger ti minutters gange fra sentrum av gamlebyen, og går under navnet Quinta da Regaleira. Her er det palass, kapell, park med gangstier, og ikke minst tårn, fontener, grotter og labyrinter. Ungene kommer til å elske denne parken. Voksne også, forresten. Du går inn i labyrintene og lurer på hvor du kommer ut. Hvor ender trappen i den store brønnen i parken? Selv i kapellet kan du se etter en hemmelig tunell som leder til hovedhuset. Her er det også en fordel å komme tidlig, slik at du slipper å gå i kø med alle turistene. Derfor er det en fordel med to dager i Sintra.

Om man ønsker å få med seg enda flere severdigheter i Sintra, kan nevnes Monserrate Park med nok et palass, samt Convento dos Capuchos, et kloster. Begge ligger et stykke fra selve sentrum i byen. Sintra står på UNESCOs verdensarvliste.

Cabo da Roca

Om du ikke er med på en organisert tur som inkluderer Cabo da Roca, kan du ta rutebuss nr 403 fra Sintra eller Cascais. Bussen bruker rundt 35 minutter fra Sintra og 25 minutter fra Cascais. De organiserte turoperatørene inkluderer Cabo da Roca kun i perioden 1. mars til 31. oktober pga dagslyset. På vinteren ville de ellers ikke rukket å komme til Cascais før mørkets frembrudd.

Cabo da Roca er det vestligste punktet på det europeiske kontinentet. Herfra er det bare hav mellom Europa og Amerika. Det står et monument som forteller at stedet er det vestligste punktet i fastlands-Europa, og monumentet er et populært sted for selfies. Det er ikke mye å se her, bortsett fra panoramautsikten av de 150 m høye klippene og atlanterhavskysten. Fyret er ikke åpent for publikum. Ellers er det restaurant, suvenirbutikk og offentlig toalett på stedet. Organiserte turoperatører stopper kun en halvtime her. For den som har mer tid, finnes det en turstier som går langs kysten og som er en del av naturparken Sintra-Cascais.

Cascais

Til Cascais kommer du enkelt med tog fra Lisboa. Merk at toget ikke går fra samme stasjon som toget til Sintra. Du må reise fra stasjonen Cais do Sodré for å komme deg til Cascais. Det er det samme toget som til nabobyen Estoril. Reisetiden er en drøy halvtime.

Cascais er kjent for de fine strendene, og kan fint kombineres med Lisboa om du ønsker å kombinere storby- og badeferie. Opprinnelig var Cascais en søvnig liten fiskerlandsby. Det var før kong Luis I oppdaget de fine strendene i 1870. Dermed begynte adelen i Portugal å bygge slott og herskapshus i byen. Etter hvert kom også turistene. Allikevel er Cascais mindre turistifisert enn f.eks. Algarvekysten. Det finnes britiske barer på rad og rekke på torget Largo Luis de Camoes, der turister samles til langt ut i de sene nattetimer, men man behøver ikke gå så langt for å finne koselige små fiskerestauranter. Byen har også gratis sykkelutleie for å komme seg rundt. Man behøver kun å vise legitimasjon.

Et godt sted å begynne når man skal utforske Cascais er museumskvartalet. Det er i dette området man vil finne de fleste historiske bygningene, muséene og palassene fra slutten av 1800-tallet og utover. Marinaen med de vakre yachtene er også verdt et besøk.

Erik Drilen (besøkte Sintra, Cabo da Roca og Cascais med Diana Tours 1. mars 2018)

De fleste nordmenn har vært på, eller kjenner til, Kanariøyene. Ikke like mange har besøkt portugisiske Madeira, rett nord for Kanariøyene. Enkelt å komme seg dit er det også, siden Norwegian har direktefly dit fra Oslo i vinterhalvåret, eller med turoperatøren Solia, som også flyr dit på sommeren.

De fleste tror at Madeira består av kun én øy, men det er faktisk åtte øyer, Ilhas da Madeira, selv om de fleste av de er ubebodde. Den største, og den med flest mennesker, heter også Madeira og det er der hovedstaden Funchal ligger. Offisielt ble øyene oppdaget i 1418, da João Gonçalves Zarco og Tristão Vaz Teixeira ble tatt av en storm og drev i land på en øy de kalte Porto Santo. Øygruppen var opprinnelig ubebodd, men kan allikevel ha blitt besøkt før, da øyene har vært med på kart tegnet minst et halvt århundre før den tid. Allerede for nesten totusen år siden skrev historikeren Plutark, som selv reiste mye rundt Middelhavet, at han møtte sjømenn som beskrev øyene. Arkeologiske funn tyder på at også vikingene kan ha vært der mellom år 900 og 1030. Navnet Madeira betyr tømmer, og fikk navnet fordi øya var dekket av skog.

Selv om Madeira har et mildt og behagelig klima hele året, så kommer man ikke hit for å bade på fine hvite strender. Naturlige badestrender finnes nemlig ikke på øya Madeira. Øya er av vulkansk opprinnelse og steile klipper stikker opp av havet. Men de fleste hotellene har basseng, noen av de nesten i ett med havet. Det er laget et par kunstige badestrender, eller du kan ta turen til Porto Moniz i nordvest, hvor naturen har skapt et enestående bassengområde omgitt av store lavablokker, og som fylles av vann fra havet ved flo sjø. Om du absolutt må ha sandstrender, kan du ta fergen til naboøya Porto Santo, som har kilometervis med gylne sandstrender.

Det Madeira mangler av sand, tar de igjen på andre måter. Vakker og fargerik vegetasjon, der blomstene og frukttrærne blomstrer hele året på grunn av det milde klimaet, er alene verdt besøket. Øya også er perfekt tilrettelagt for en aktiv ferie. Gangstier langs kysten fra Funchal, eller følg levadaene, de flere hundre år gamle vanningskanalene langs fjellsidene, som går på kryss og tvers over øya. En av de mest severdige vandringsturene går fra Ribeiro Frio til Balcões nær Pico do Arieiro, Madeiras tredje høyeste fjell med sine 1818 m. Fjellvandring behøver ikke være noen anstrengelse, da stien er nesten flat og inneholder ingen bratte skråninger. Og tro ikke at du kan gå alle levadaene på en Madeiraferie, for det er nok av stier å ta av, mer enn 2000 km av de. Surfere, dykkere og golfentusiaster vil nok også ha mye glede av Madeira. Du kan også bli med på hvalsafari eller dyphavsfiske. Er du heldig kan det hende du får en tunfisk på kroken.

Eller hva med en Jeep ekspedisjon? Du blir hentet på hotellet, turen går først til Machico på østkysten, Madeiras nest største by, der de første oppdagerne av øya gikk i land, og som kan skryte av å ha øyas eldste kirke, Capela dos Milagres, samt to festninger. Her finnes også en av øyas få kunstige sandstrender, med sand importert fra Marokko. Etter en kort stopp i Machico kan du oppleve Madeiras ville natur og offroadkjøring, før du til slutt kommer til landsbyen Porto da Cruz, med omvisning i Madeiras eneste romdestilleri, Companhia dos Engenhos do Norte, selvfølgelig med muligheten for å prøvesmake. Deretter lunsj på legendariske Quinta do Furão, en av de beste restaurantene på Madeira, og utvilsomt den med den beste utsikten blant restaurantene på øya. På veien tilbake til Funchal kjører vi gjennom landsbyen Santana, hvor det fortsatt finnes tradisjonelle hus som er enestående for Madeira, såkalte trekanthus med halmtak.

Befolkningen på Madeira skryter av å ha Europas høyeste klippe, Cabo Girão, vest for Funchal på sørkysten. Selv om både irer, færinger og nordmenn nok vil protestere på denne påstanden, er det utvilsomt en opplevelse å bevege seg ut på glassbroen og se rett ned på bølgene som slår mot berget 580 m nedenfor.

De fleste som reiser til Madeira bor på hotell i hovedstaden Funchal. Det mangler ikke på ting å finne på her heller. Tvert imot, et must er å ta kabelbanen fra sentrum av byen opp til den lille landsbyen Monte. Bedre utsikt over Funchal får du ikke. Når du har kommet opp til toppen, er det mye å se og finne på. Monte kalles Madeiras Sintra, etter den lille byen utenfor Lisboa. Mens du er på toppen bør du få med deg Monte Palace Tropical Garden, en botanisk hage med over hundre tusen eksotiske planter. Du kan ta kabelbanen ned igjen, men har du lyst på fart og spenning anbefales heller Carros Cestos, toboggan, eller på godt norsk kurvslede. Dette er selve symbolet på Madeira. To carreiros, førere, styrer kurven nedover de bratte gatene med erfaring og utrolig presisjon. I mer enn 150 år ble disse kurvene brukt til å frakte frukt og grønnsaker fra plantasjene ned til sentrum av byen. Da alternative transportmetoder ble tatt i bruk, begynte man å kjøre på turistene. Turen tar 10-15 minutter. Heldigvis, for tennenes skyld, er det ikke lenger brosteiner i gatene, men asfalt.

 

Tilbake i sentrum kan det være greit å slappe av litt med lunsj og et glass vin på Brewery Beer House, eller kanskje helst prøve restaurantens eget øl. Mens man slapper av kan man beundre kopien av Christopher Columbus’ skip Santa Maria, som ligger rett utenfor restauranten, og undre seg over hvordan de for femhundre år siden seilte over Atlanteren i en så liten skute. Bakenfor ligger store cruiseskip.

Vin er også en viktig del av hverdagen på Madeira. I sentrum av Funchal kan det være interessant å få med seg Madeira vinmuseum og Old Blandy’s Wine Lodge. Blandy’s er den eneste av Madeiras vinprodusenter som fremdeles drives av grunnleggerfamilien, etter mer enn 200 år. I museet kan man få omvisning og lære historien om madeiravinene, se de gamle fatene av eik, mahogni og atlask, hvor vinen ble lagret, lære om det tradisjonelle canteirosystemet som ble brukt i aldringen av vinen. I det private museet kan man også se brev fra Winston Churchill, regnskapsbøkene fra de siste tre århundrene, eksempler på druesorter som vokser på Madeira, samt gjenstander relatert til historien om hvordan vin ble fremstilt her, som f.eks. en vinpresse fra 1600-tallet. Selvsagt har man også muligheten til å smake og kjøpe langtidslageret madeiravin her.

På Mercado dos Lavradores, arbeidernes marked, kan man finne alt hva man trenger til matlagingen, frukt, grønnsaker, krydder, kjøtt og fisk, men også blomster i alle farger og former. Stedet er absolutt verdt et besøk, selv om man ikke lager maten selv, bare for opplevelsen og fargene. Eller for å smake på frukten. Madeira var en stor bananeksportør inntil EUs regelverk ble innført. De fleste bananene på Madeira holder nemlig ikke EU-standard når det kommer til størrelse. Man skulle tro at regelverket ville ha drept bananproduksjonen når de ikke lenger kunne eksportere bananene sine til fastlandet lenger. Men neida, øybefolkningen begynte å reklamere med at små bananer er bedre, at de er søtere og smaker bedre enn de store. Bananer er ikke den eneste frukten som selges. Man finner eksotiske frukter i alle farger og former, som papaya, mango, avocado, og ikke minst en frukt som fanger manges oppmerksomhet. På engelsk heter den custard apple, andre navn er anona og cherimoya. Smaken minner om en blanding av banan og ananas.

Zona Velha, eller Funchals gamleby, er verdt en spasertur. Her er det mange barer og restauranter, men kunstnerprosjektet «Arte de Portas Abertas», de åpne dørers kunst, er det som har fått størst oppmerksomhet. I gaten Rua de Santa Maria finner du over hundre håndmalte dører. Mens du er der, be om en puncha, en lokal drikk laget av rom, sitron og honning, som du ikke vil finne noe annet sted enn på Madeira.

Madeiras mest kjente person er utvilsomt Cristiano Ronaldo, fotballegenden de aller fleste kjenner fra Manchester United og Real Madrid. Ikke bare har han fått sin statue i Funchal, hans fødeby, men også sitt eget museum, hvor flere av hans drakter og troféer er utstilt. Ronaldo eier også hotellet, som ligger i samme bygg som muséet nede på havnen, med navnet Pestana CR7 (Ronaldos initialer, pluss nummeret han har på drakten). Om ikke det er nok, ble også Madeiras internasjonale lufthavn omdøpt i mars 2017, og heter nå Cristiano Ronaldo Madeira International Airport.

Visste du forresten at verdens største nyttårsfyrverkeri finner sted i Funchal? Da er takterassen på CR7 stedet å være.

Hotellanbefalinger i Funchal: Meliã Madeira Mare og Vidamar Resort Madeira.

Restaurantanbefalinger i Funchal: Adega da Quinta Restaurant, Brewery Beer House og Nini Design Centre.

Erik Drilen (besøkte Madeira 25.-27. februar 2018 i forbindelse med reiselivsmessen BTL i Lisboa)

De fleste nordmenn som er glad i å reise, sier de kunne tenke seg å besøke Island på ett eller annet tidspunkt. Denne gangen tar jeg for meg det som en førstegangsbesøkende på Island bør få med seg. Det er da naturlig å ha hovedstaden Reykjavík som utgangspunkt.

Å få med seg severdighetene i byen er ikke så vanskelig, siden det meste ligger i gåavstand. Man kan eventuelt kjøpe billett til hop-on-hop-off-bussen, som stopper flere steder i byen, og som også inkluderer flere av stedene som ligger litt utenfor bykjernen. Eller, om man ønsker å få med seg mest mulig, melde seg på en sightseeingtur til fots, Reykjavík by Taste, en guidet rundtur i den historiske delen av Reykjavík, inkludert flere restaurantbesøk hvor man får prøvesmakt islandske spesialiteter, som skyr, skjell, lam og tørrfisk. Eller hva med kæstur hákarl, gravet hai? Sistnevnte skylles gjerne ned med litt brennivin, islandsk akevitt, gjerne også omtalt som svartidauði. Det betyr det det høres ut som. Om ikke islandske retter frister, finnes det et utall av internasjonale restauranter i byen, så du kan få både sushi, thai, meksikansk eller italiensk. Steak houses og fiskerestauranter finnes det også flere av. Bæjarins beztu pylsur, islandske pølser, er obligatorisk stopp på vei tilbake til hotellet etter en natt på byen.

 

Hallgrímskirkja er et av monumentene som kjennetegner Reykjavík. Den 74,5 m høye kirken oppkalt etter poeten Hallgrímur Pétursson, ble påbegynt i 1945, og stod ferdig først i 1986. Inne i kirken står et spektakulært orgel bygget av Klais Orgelbau. Foran kirken står en statue av Leiv Eiriksson, gitt i gave fra USA i 1930 for å feire Alltingets 1000-årsjubileum. Man kan ta heis opp til det spesielle tårnet, der man har utsikt over hele byen.

Det nye konsert- og konferansesenteret Harpa er verdt et besøk, ikke bare for konserter, men det utmerker seg også for sin nyskapende arkitektur. Spesielt etter mørkets frembrudd er det verdt å se på Harpa.

Et annet bygg med imponerende arkitektur, et landemerke på en høyde, er Perlan. Perlan Museum inneholder en isbre- og ishuleutstilling som er verdt å få med seg. I år vil det også komme et planetarium og nordlysmuseum i bygget. Fra observasjonsdekket er det 360 graders utsikt over hele Reykjavík. I glasskuppelen er det gavebutikk, restauranten Út í bláinn og kafeteriaen Kaffitár, også med utsikt over hele byen. Hver halve time i muséets åpningstid går det gratis buss mellom Harpa og Perlan.

Har man planlagt å besøke muséer i Reykjavík kan det være greit å anskaffe seg et City Card, som gir gratis adgang til de fleste muséene (Perlan er ikke inkludert), samt ubegrenset reise med bybussene, i hele perioden kortet er gyldig. For oss nordmenn kan det være veldig interessant å få med seg Nasjonalmuséet, Þjóðminjasafn Íslands, siden islendingene har en felles historie med Norge. Får man ikke nok vikinghistorie i Nasjonalmuséet, anbefales også besøk i Saga Museum nede ved havnen og utstillingen Landnámssýningin (The Settlement Exhibition) på Aðalstræti. Sistnevnte tar for seg den aller første bosettingen på Island. Men det er mange andre muséer som sikkert også vil både fenge og more. Det finnes i Reykjavík både rockmuseum og penismuseum, blant mye annet.

Det er ikke til å legge skjul på at mange som reiser til Island for første gang ønsker å få med seg et par severdigheter og opplevelser man ikke kan få noe annet sted i Norden. Ett av de er å bade i Bláa lónið, Den blå lagune, et geotermisk spa med mineralholdig vann. Det varme vannet er rikt på silisiumdioksid og svovel, som reagerer positivt på hudlidelser som f.eks. psoriasis. Et stopp her kan legges inn på transferen mellom Keflavík lufthavn og hotellet i Reykjavík. Om man da heller ikke velger å ta en utflukt som omfatter hele Reykjanes. Naturen er ulikt alt vi er kjent med her hjemme, og det er muligheter til å få med seg lavalandskap, små fiskelandsbyer som Grindavík, og varme kilder og boblende gjørmevulkaner som f.eks. Gunnuhver.

 

En annen utflukt de fleste må få med seg første gang de besøker Island er Den gylne sirkel. Det er mange tilbydere av denne heldagsutflukten, med Reykjavík Excursions og Gray Line som de to største. Benytt muligheten til å besøke Friðheimar, et stort drivhusanlegg som forsyner Island med tomater, i tillegg til tomatrestaurant der du kan prøve stedets tomatsuppe. Eller kanskje en Bloody Mary? Turen videre går til Geysir. Den originale geysir, som har gitt stedet navn, og navn på hele fenomenet verden over, er dessverre ikke lenger like trofast, men geysiren Strokkur, bare få meter unna, har utbrudd omtrent hvert femte minutt. Her er det tid til å spise lunsj i restauranten og kjøpe med seg førsteklasses islandske suvenirer. Neste stopp på rundturen ligger få minutter unna, og du kan la deg imponere av Gullfoss. Den gyldne fossen, som regnes som en av verdens topp 10 fossefall, har under snøsmeltingen større vannføring enn selveste Niagara Falls på grensen mellom Canada og USA. Siste stopp på turen er Þingvellir, eller Thingvellir som vi helst skriver på norsk, verdens eldste fungerende parlament og i dag nasjonalpark. Her holdt islendingene sitt første landsting i år 930, og her samlet folk seg hvert år, helt til parlamentet, Alltinget, flyttet til Reykjavík i 1844. Thingvellir er ikke kjent bare for sin historiske verdi, men også for landskapet omgitt av bratte stein- og lavavegger, et resultat av sprekkdannelsen mellom de nord-amerikanske og europeiske kontinentalplatåene, som går her. Nasjonalparken har stått på UNESCOs verdensarvliste siden 2004. Deler av tv-serien Game of Thrones har også blitt innspilt her.

Erik Drilen (har besøkt Island flere ganger, sist i forbindelse med Mid-Atlantic Travel Show 24-28. januar 2018)

Byen Santiago de Compostela, med sine hundretusen innbyggere, er en veldig kjent by i en heller lite kjent del av Spania. Mer enn 120.000 kristne pilgrimmer fra hele verden finner veien hit til fots hvert år. Den såkalte pilgrimsruten, El Camino, er ikke bare én vei, men flere. Felles for alle er at de ender ved katedralen i Santiago de Compostela. Den mest kjente starter i St-Jean-Pied-de-Port i den franske delen av Pyrenéene. Kjent som Den franske veien, er dette den eldste veien, først beskrevet i år 1135 i Codex Calixtinus. I middelalderen gikk en halv million mennesker ruten hvert år, men etter reformasjonen på 1500-tallet, mistet pilgrimsvandringene sin interesse. Fra 1980-tallet har interessen på nytt steget, men de fleste går ikke lenger til Santiago de Compostela for syndsforlatelse. De som går hele ruten bruker gjerne en måned, men for å få et pilgrimsbevis, compostela, behøver man ikke å ha gått lenger enn 100 km. Et par jeg snakket med da jeg var der, hadde gått i tre måneder. Med seg hadde de en eierløs hund som hadde fulgt de på det meste av turen. Man møter mange mennesker på turen. Kanskje noen nye venner for resten av livet.

Santiago de Compostela regnes som det tredje helligste stedet for katolikker, etter Jerusalem og Vatikanstaten i Roma. Det var her man etter sigende skal ha funnet graven til apostelen Jakob, som ble halshugget av kong Herodes i år 44 e.Kr. I det ellevte og tolvte århundret ble den store katedralen bygget på stedet der hans grav ble funnet. Dette var også en viktig politisk markering, da maurerne, muslimene, på denne tiden hadde overtatt store deler av den iberiske halvøya. St Jakob ble brukt til å holde motet oppe hos de kristne spanjolene i kampen mot maurerne. Det var viktig for Vatikanet å holde den iberiske halvøya kristen, og i 1189 utnevnte paven Santiago de Compostela som en hellig by på lik linje med Jerusalem og Roma, hvorpå millioner av mennesker valfartet til byen i de neste trehundre årene i kampen mot muslimsk innflytelse. Det var også vanlig at rikmenn på denne tiden betalte fattige for å reise til Santiago de Compostela for å få syndsforlatelse på deres vegne. En helt akseptert måte på denne tiden på lik linje med å betale avlat.

Når pilgrimmene ankom katedralen, gikk de til det barokke høyalteret og omfavnet statuen av St Jakob, for deretter gå ned i krypten for å be ved hans sarkofag. Selv om noen av pilgrimmene fortsatt følger denne tradisjonen, velger de aller fleste i dag å heller besøke pilgrimskontoret bak katedralen for å få sitt pilgrimsbevis, beviset på at man har fullført vandringen til Santiago de Compostela. Mange har helt andre enn religiøse grunner til å gå El Camino.

Katedralen er ikke den eneste grunnen til at folk besøker Santiago de Compostela i dag. Den store katedralen med sin barokke fasade i seg selv er imponerende, men tvers over plassen ligger byens rådhus, en stor, ny, klassisistisk bygning. Til venstre når man står med ansiktet mot katedralen, ligger byens gamle pilgrimshospital, en imponerende bygning i seg selv, i renessanse og tidlig gotisk byggestil. Dette bygget er i dag femstjerners hotell, Parador Reyes Católicos, et hotell verdt å bo på når man først har kommet til byen. Til høyre på plassen ligger Colegio de San Jerónimo, en del av byens universitet.

Det er interessant å gå gjennom byens trange og kronglete gater, og få med seg historiske bygninger helt fra middelalderen. Men her finnes også butikker, samt små kaféer og restauranter, hvor man med et glass spansk øl i neven kan følge med på bylivet, og kanskje følge ganglaget på haltende mennesker som har vandret i flere uker på vei til den hellige byen. Og gamlebyen, som selvsagt står på UNESCOs verdensarvliste, er bilfri. Bak katedralen ligger byen beste restaurantgater, Rua do Franco, og ikke minst Rua da Raiña. Her serveres alt fra biff til fisk, og ikke minst noen av Galicias spesialiteter, som blekksprut. Verdt å nevne er det også at pilgrimmene, som ikke ønsker å bo på byens dyreste hoteller, kan finne billig overnatting i byen. Noen av hotellene, og i klosteret rett ved siden av katedralen, har noen senger som de tilbyr gratis til pilgrimmer.

A Quinta da Auga Hotel, et slottshotell med spa og restaurant, en restaurert historisk bygning fra 1792, ligger i landlige omgivelser rett utenfor Santiago de Compostela. Hotellet har en vakker hage. Dette er et populært område å sykle i, og hotellet leier ut sykler. De leier også ut biler.

Pazo de Oca ligger like sør for Santiago de Compostela, og er ett av de beste eksemplene på en typisk galisisk herregård, og verdt et besøk på grunn av sin arkitektur, men ikke minst også på grunn av den botaniske hagen. Opprinnelsen til slottet går helt tilbake til 1200-tallet, men det meste av det som er synlig i dag er et resultat av den totale renovasjonen av stedet på midten av 1700-tallet, da også den vakre hagen ble designet. Det er mange skulpturer i hagen. I de to dammene i hagen er det blant annet en steinøy formet som en båt, med skulpturer av en sjømann i hver ende av båten.

Pazo de Adrán ligger i utkanten av den lille landsbyen O Milladoiro, 15 minutters kjøring utenfor Santiago de Compostela. Eiendommen fra 1786 er i dag et hotell med 11 rom og utendørs svømmebasseng, à la carte restaurant og vinbar, i tillegg til en vakker hage med trær og fontener. Hotellet ligger på den portugisiske pilgrimsruten til Santiago de Compostela og egner seg utmerket som overnatting før man vandrer det siste stykket inn til byen. Hotellet er også et populært sted til feiring av bryllup, dåp, firmatilstelninger og private fester.

Gran Hotel La Toja heter et 5-stjerners hotell som ligger på den lille øya La Toja (A Toxa på galisisk), like ved kyst- og fiskerlandsbyen O Grove i bukten Ría de Arousa. De nærmeste flyplassene er Vigo og Santiago de Compostela, en times kjøretur unna fra begge. Det er ikke mange severdigheter i nærområdet, så hotellet passer best for par, som ønsker å slappe av eller spille golf. Det ligger en 9-hulls golfbane rett ved hotellet. Eneste 5-stjerners wellness- og spasenter i Galicia. Hotellet har 199 rom, mange med terrasse og havsutsikt. Av rommene er det åtte juniorsuiter, 17 suiter og tre presidentsuiter og én kongesuite. Gode konferansefasiliteter for bedrifter. Grei beliggenhet om man har leiebil og ønsker å kjøre på dagsturer til steder langs kysten eller til Santiago de Compostela.

En interessant utflukt når man bor på La Toja eller i O Grove er båttur fra havnen i O Grove til Cambados med stopp ved en såkalt skjellfarm, der man kan se hvordan skjelldyrking foregår. Fra underdekket på båten kan man følge livet i vannet.

Cambados er en trivelig liten by på den andre siden av bukten. Gamlebyen er regnet som en av de vakreste i hele Galicia. Cambados’ historie strekker seg tilbake til førhistorisk tid, og det finnes arkeologiske spor helt tilbake til megalittisk kultur. Selv vikingene og normannerne invaderte Cambados på grunn av den idéelle beliggenheten i Salnésregionen. Lav kyst og rolige farvann, som gjorde det enkelt å manøvrere skip her, gjorde det lett å invadere byen. Verdt å få med seg i byen er spesielt palasset Pazo de Fefiñáns på markedsplassen. Byen regnes også som hovedstaden i vinområdet Albariño, en av verdens beste hvitviner, og det avholdes hvert år i august Albariño vinfestival her.

Pazo de Señorans er en vingård og produsent av Albariño-vin i Rias Baixas-regionen. Herregården er fra det 16. århundre, som også kan leies til større arrangementer for grupper. Det er også et kapell ved inngangen til gården.

Erik Drilen (besøkte Galicia i forbindelse med España Reloaded workshop i regi av Turespaña 4-8. oktober 2017)

En av Tysklands mest kjente arkitekturstiler fyller 100 år neste år, i 2019. I Tyskland er den kjent under navnet Bauhaus, og den har ingenting å gjøre med byggemarkedskjeden med samme navn. I Norge er arkitekturstilen bedre kjent som funksjonalisme eller funkisstil.

Bauhaus var opprinnelig en tysk design-, kunst- og arkitekturskole startet av Walter Gropius i byen Weimar i 1919, og som fikk stor betydning for utviklingen innen funksjonalismen. I 1925 ble den flyttet til Dessau, og i 1932 til Berlin før nazistene stengte den i 1933. Bauhausstilen passet ikke med Hitlers visjoner (les mer om Hitlers visjoner og Mythos Germania her). I 1933 emigrerte flere av arkitektene til andre land. Gropius selv klarte å flykte fra Tyskland til USA, hvor han fortsatte sin virksomhet, og hvor han ble helt til sin død i 1969, 86 år gammel. Bauhausskolen i Tyskland åpnet igjen etter krigen.

Weimar

Weimar er en liten by med rundt 65.000 innbyggere i den tyske delstaten Thüringen, og er først og fremst kjent for dikterne og forfatterne Johann Wolfgang von Goethe og Friedrich von Schiller, som hadde stor betydning for tysk litteratur og kultur. Videre er byen kjent for Weimarrepublikken, da konstitusjonen til den tyske republikken i årene 1919-1933 ble vedtatt her, fordi Berlin ble regnet for å være for urolig etter revolusjonen i 1918.

Weimar var også sentrum for Bauhausbevegelsen fra starten av. Det er mulig å forhåndsbestille visning i Bauhaus-universitetet, som også inkluderer Walter Gropius’ kontor.

Severdigheter å få med seg i Weimar er rådhuset, Cranachhaus, Stadthaus og Hotel Elephant på torget i byen, videre Goethes bolig og Goethe Nationalmuseum på Frauenplan. På Schillerstrasse finnes Schillers bolig og Weimar-Haus, som er et opplevelsesmuseum og byens historiemuseum.  På teaterplassen finnes Det tyske nasjonalteateret, hvor den tyske nasjonalforsamlingen i 1919 konstituerte Weimarrepublikken. Wittumspalasset finner du også her, hvor hertuginne Anna Amalia bodde.

Her er også Bauhausmuséet, som inneholder noen av de aller eldste gjenstandene fra bauhaussamlingen til Klassik Stiftung Weimar, bl.a. noen utvalgte av Walter Gropius selv fra 1925. I 2019 vil det bli åpnet et helt nytt Bauhausmuseum i byen, for øvrig. Midt på plassen foran muséet står også statuen av Goethe og Schiller.

I slottsmuseet på Weimar slott vises kunst fra middelalderen til i dag, deriblant verkene fra Weimarskolen, og spesielt kjent er Cranachgalleriet. Anna-Amalie-biblioteket, har mange uerstattelige bøker. Mange av bøkene ble ødelagt i en brann i 2004, men biblioteket ble gjenoppbygd og gjenåpnet, og inneholder bøkene som ble reddet fra brannen. Barokkslottet Schloss Belvedere med slottsparken i utkanten av byen er også verdt å få med seg. Den tidligere konsentrasjonsleiren Buchenwald lå også nær Weimar. Det klassiske Weimar står på UNESCOs liste over verdens kulturarv.

I en bauhausrundtur i Weimar hører også Haus am Horn med, et typisk eksempel på bauhausstilen, bygget i 1923. Huset står i dag på UNESCOs verdensarvliste.

Ta gjerne turen innom Gasthaus zum Weißen Schwan for lunsj. De serverer det beste av mat fra Thüringen, samt godt øl og førsteklasses vin fra Weimar. Goethes bolig ligger rett ved siden av.

Dessau

Dessau-Roßlau, som byen egentlig heter etter en sammenslåing av byene Dessau og Roßlau i 2007, er den tredje største byen i den tyske delstaten Sachsen-Anhalt, og er den byen som i dag assosieres mest med Bauhaus. Rundt 75.000 mennesker bor i byen, som ble først kjent gjennom skriftlige kilder i år 1213. Fra 1570 til 1603 var den hovedstad i det lille fyrstedømmet Anhalt, og fram til 1918 var den residensby for fyrstene i staten Anhalt. I 1925 ble byen kjent for arkitektskolen Bauhaus, etter at den måtte legges ned i Weimar. Alle de tre lederne av Bauhaus fra 1919 til 1932, Walter Gropius, Hannes Meyer og Ludwig Mies van der Rohe, satte sine spor på bauhausbyen Dessau, og nesten alle bauhausbygningene i Dessau regnes som ikoner for arkitektur fra det 20. århundret. Mange kjente kunstnere underviste på skolen, foruten Walter Gropius, også Paul Klee og Vasilij Kandinskij. Nazistene stengte skolen i 1932, og den ble ikke åpnet igjen før i 1986.

Under Weimarrepublikkens tid var det et stort behov for billige boliger. Løsningen ble Walter Gropius’ terrassehus, bauhaushus som egnet seg ypperlig til masseproduksjon av rimelige boliger, og resultatet ble bydelen Dessau-Törten. Det ble 314 terrassehus med areal fra 57 til 75 kvm. Hvert hus hadde kjøkkenhage på 350 til 400 kvm, hvor beboerne kunne dyrke grønnsaker og praktisere husdyrhold, slik at de til en viss grad kunne være selvforsynt.

Når man først er i Dessau, bør man også spise middag på Kornhaus Dessau. Restauranten ligger et lite stykke fra sentrum av Dessau, ved elvebredden av Elbe. Å få med seg solnedgangen her ved elvebredden er vakkert. Bygningen ble designet av Walter Gropius’ elev, Walter Fieger. Fieger vant egentlig ikke arkitektkonkurransen, men hans bidrag ble allikevel foretrukket av finansielle årsaker. Navnet har det fått siden det frem til rundt 1870 stod et historisk kornkammer på stedet.

Under 2. verdenskrig ble Dessau nesten fullstendig slettet fra kartet, pga at byen huset en fabrikk som produserte deler til det tyske luftvåpenet, Luftwaffe. Inkludert var nesten alle historiske bygninger. De historiske bygningene ble ikke gjenreist før gjenforeningen av Øst- og Vest-Tyskland.

Dessaus bauhausskole og -bebyggelse står i dag på UNESCOs verdensarvliste. Det er planlagt å åpne et større bauhausmuseum i Dessau i 2019 til hundreårsjubileet, men om de rekker å bli ferdige i rett tid gjenstår å se.

Bauhaus i Berlin

Etter at nazistene stengte bauhausskolen i Dessau, ble den åpnet i Berlin i 1932. Den fikk et heller kortvarig liv, siden den på nytt ble stengt året etterpå, og arkitektene emigrerte eller flyktet til andre land. Jeg har skrevet om Berlin flere ganger i bloggen min, linker finner dere i innholdslisten, så jeg vil her kun konsentrere meg om Bauhaus.

Bauhaus Archiv Museum presenterer historien og innflytelsen på bauhausarkitekturen, design og kunst, og muséet har gjennom årene bygget opp den største samlingen i verden av informasjon om emnet, i tillegg til møbler og kunst. Faktisk er muséet blitt for lite, og det er planlagt at et nytt bygg vil bli åpnet ved siden av i forbindelse med hundreårsjubiléet i 2019. I muséet finnes også en Bauhaus-Café.

Rett ved siden av Bauhaus Archiv Museum, vil du også finne Bauhaus Campus Berlin, hvor en gruppe mennesker eksperimenterer med nye idéer om hvordan man kan bygge boliger på minst mulig plass, og samtidig kunne ha de nødvendige fasilitetene. De som jobber med dette bor faktisk i boligene, så ved en visning ser du faktisk inn i hjemmene deres.

Georg Kolbe het en skulptør, som jobbet mye sammen med berømte bauhausarkitekter som Ludwig Mies van der Rohe, Walter Gropius, Bruno Taut, Hans Poelzig, Erich Mendelsohn og Henry Van de Velde. Georg Kolbe Museum i Sensburger Allée i Berlin inneholder mange av Kolbes skulpturer, både inne i selve muséet og i hagen rundt. Selve museumsbygget er designet av den sveitsiske arkitekten Ernst Rentsch og bauhauseleven Paul Linder, og er et viktig eksempel på Berlins arkitektur fra 1920-årene. Ta gjerne en kaffestopp på Café K ved siden av, blant alle skulpturene.

Bildene fra Bauhaus Archiv Museum er gjengitt med tillatelse fra muséet.

Erik Drilen (var på studietur over temaet Bauhaus sammen med Det tyske turistkontoret 23-27. august 2017)

Polens vinterhovedstad, Zakopane, er et kjent navn for nordmenn som er interessert i ski, spesielt skihopp. Byen med sine rundt 30.000 innbyggere har et navn med like stor klang som Holmenkollen i Oslo og Planica i Slovenia for den hoppinteresserte. Den er også Polens største vintersportssted, og det er mange muligheter for langrenn, alpint og snowboard i området. Men byen er også populær på sommeren, og er et fint utgangspunkt for fotturer i Tatrafjellene og i Tatra nasjonalpark. Zakopane er Polens høyestliggende by, og hovedgaten Krupówki ligger på 838 m.o.h. Det er enkelt å reise til byen, da det går flere busser daglig fra Kraków.

En annen ting Zakopane er kjent for en den særpregede og unike Zakopane-arkitekturen, som ble utviklet av Stanisław Witkiewicz på midten av 1800-tallet. Trehusene er veldig spesielt utformet, med bratte tak og innslag av art nouveau. Det er en populær byggestil i området, og de fleste bygger husene sine fortsatt på denne måten.

Allerede nevnte gate, Krupówki, i sentrum av byen er verdt å få med seg. Ikke bare for butikker, gateselgere, restauranter eller barer. Byens gamle kirkegård, Cmentarz Zasłużonych na Pęksowym Brzyzku, der nesten alle gravsteinene er kunstverk laget av tre, stein eller metall. Her er de mest prominente personene fra Zakopane og denne delen av Tatrafjellene gravlagt. Ta gjerne også turen innom trekirken som ligger ved siden av, Zakopanes eldste trekirke fra 1800-tallet. Av muséer verdt å besøke i byen er Tatramuséet, som forteller historien om regionen, samt inneholder mange gjenstander fra stedet. Det finnes naturligvis også et museum til ære for Stanisław Witkiewicz og Zakopane-arkitekturen.

Av spesialiteter fra Zakopane bør man prøve oscypek, en røkt ost av sauemelk. Noen sorter er laget av kumelk. En restaurant hvor det serveres lokale retter, og som bør prøves, er Karczma Przy Młynie, som betyr Vertshuset ved Mølla. Av håndverk anbefales det å kjøpe kierpce (sko av saueskinn), eller gensere, votter, skjerf og luer av ren ull.

Noe som alle som besøker Zakopane bør få med seg er gondolbanen opp til fjelltoppen Kasprowy Wierch, 1.987 m.o.h. Gondolturen i seg er en opplevelse. Har du høydeskrekk kan det være en prøvelse, men utsikten når du når toppen kan ikke beskrives, den må oppleves. På den ene siden av fjellryggen er Polen, på den andre Slovakia. Og når du går på stien, går du faktisk på grensen. Om du heller velger å gå til toppen, så er det også mulig. Bare du følger de merkede stiene. Har du en hel dag til overs, kan du også vandre til Polens høyeste fjell, Rysy, som er 2.499 m.o.h. På slovakisk side ligger toppen på 2.503 m.o.h. Den ligger ikke så veldig langt unna Zakopane, men sjekk med turistkontoret før du legger ut. Det enkleste er å dra til Morskie Oko. Derfra er det ikke vanskelig, med mindre du lider av høydeskrekk. En enklere rute er å gå fra slovakisk side, fra Štrbské pleso, noe lengre å gå, men ikke like bratt. Rysy er for øvrig den høyeste toppen i Tatrafjellene som vanlige turister kan bestige uten å ha med seg autorisert fjellguide.

Erik Drilen (var på workshop og visningstur til Zakopane og Tatrafjellene arrangert av regionen Małopolska i tiden 28. september – 2. oktober 2017)

Hellas’ nest største by, Thessaloniki, er inngangsporten til det nordlige Hellas, også kjent som Makedonia. Denne delen av landet må ikke forveksles med landet som kaller seg Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia. Det er strid om navnet Makedonia, og grekerne mener at landet med samme navn ikke har rett til å bruke navnet, da Makedonia er gresk og makedonerne er greske og ikke slavere som folket i den tidligere jugoslaviske republikken.

Sammenlignet med byene i antikkens Hellas er ikke Thessaloniki, eller Salonica som byen også kalles, noen gammel by. Allikevel er den over 2.300 år gammel, da den ble grunnlagt i år 315 før vår tidsregning av kong Kassandros av Makedonia. Kassandros kone var Thessalonike, Alexander den stores halvsøster, og byen ble oppkalt etter henne. Siden har byen vært en viktig by, både økonomisk, industrielt, kommersielt og politisk. I det romerske riket var den en viktig metropol, og i det bysantinske riket var den delt hovedstad sammen med Konstantinopel (Istanbul). I 1430 ble den en del av det ottomanske riket, og det varte helt til den ble gresk i 1912. Ottomanerne, eller osmanerne, som de også er kjent som, tok imot en stor gruppe jøder rundt år 1500, som hadde flyktet fra Spania. Mange kan sikkert forestille seg at dette var storsinnet gjort av de muslimske osmanerne, men historikere tror at osmanerne kun ville hindre at grekerne skulle bli en dominant gruppe i regionen. I dag er Thessaloniki kjent for sine festivaler, arrangementer og det kulturelle livet generelt.

Både National Geographic Magazine og New York Times har de siste årene rangert Thessaloniki som en av Europas topp turistdestinasjoner. Fra sommeren av begynner SAS å fly direkte fra Oslo til Thessaloniki.

Thessaloniki har mange severdigheter, og de fleste kan du nå til fots i sentrum. Det mest kjente landemerket i byen er det 34 meter høye hvite tårnet ved havnepromenaden. Tårnet ble bygget sent på 1400-tallet, og var opprinnelig et fengsel og rettersted brukt av de tyrkiske osmanerne. Det sies at en jøde ble lovet friheten om han vasket tårnet og malte det hvitt i 1890. Hvitfargen har falmet, men navnet henger fortsatt igjen. I dag er tårnet et museum med bysantinske fresker og ikoner. Du kan også nyte utsikten fra toppen. I parken rett ved det hvite tårnet finner du også en paraplyskulptur, av kunstneren George Zongolopoulos, som trekker mange mennesker og er et populært fotomotiv.

Det beste utsiktspunktet i byen er festningsmuren, eller spesielt Trigoniou-tårnet på hjørnet der den østlige og nordlige veggen møtes. Dette tårnet ble bygd på 1500-tallet, og erstattet trolig et eldre tårn. Bymuren skulle beskytte byen bl.a. mot tyrkerne. Muren har etter hvert blitt en naturlig del av byen, og man ser i dag at mange hus er blitt bygget opp mot muren. Få også med deg gamlebyen, Ano Poli, når du er i området.

Dimitrioskirken er den mest imponerende av alle kirkene i Thessaloniki. Denne bysantinske kirken ble bygget mellom år 629 og 634 på graven til St. Dimitrios. Man kan også besøke krypten under kirken, der Dimitrios ble holdt fanget og drept for sin kristne tro. Dimitrioskirken er Thessalonikis største kirke og er oppført på UNESCOs verdensarvliste.

Det finnes mange kirker i Thessaloniki, og nevnes kan også Agia Sofia, bygget på midten av 600-tallet på ruinene av en basilika fra 400-tallet. Agia Sofia er en kopi av Hagia Sophia i Istanbul og er en av de viktigste kirkene i den ortodokse kristne verden. Fra 1523, under osmanernes styre, ble kirken omgjort til moske, men i 1912, da Thessaloniki igjen ble en del av det kristne Hellas, ble bygget igjen kirke.

En annen kirke verdt å nevne er Rotunda, eller St. Georg-rotunden som den egentlig heter. Den ble bygget på oppdrag av Galerius i år 306 i vår tidsregning, opprinnelig som et tempel til Zeus eller Kaveiros, eller som et mausoleum. Også rotunden var moské under osmanernes styre, men er også blitt kirke igjen. Veggene i bygningen er hele seks meter tykke, og har overlevd alle jordskjelv gjennom de 1700 årene den har stått der. Kirken regnes som en av verdens eldste kirker, og definitivt den eldste i Thessaloniki. Naturligvis står den også på UNESCOs verdensarvliste.

Bare 125 meter fra Rotunda, står et annet monument som er et av Thessalonikis landemerker, Galeriusbuen, også kjent som Kamara. Det ble bygget i tiden 295-305 etter vår tidsregning, som et monument over Galerius seier over perserne.

Enda eldre er byens romerske forum. Arkeologer har gravd ut et helt kvartal med ruiner fra romertiden. Man antar at forumet er fra det første eller andre århundre i vår tidsregning. Et romersk bad her skal være fra det første århundret før vår tidsregning.

Hovedtorget i Thessaloniki er Aristotelous torg, som ligger rett ved vannkanten og havnen. Torget er et av de største og mest imponerende i hele Hellas og er nesten synonymt med byen Thessaloniki. Her ser du rett ut mot Egeerhavet og Mount Olympus, det høyeste fjellet i Hellas, i horisonten. Her finner du også trivelige gatekaféer og restauranter, og er stedet der folk møtes.

 

Modiano-markedet må du også få med deg når du først er i Thessaloniki. Markedet, som ble bygget av arkitekten E. Modiano i 1922, er tre arkader med glasstak, og inneholder 140 matbutikker. Her vil du finne mange lokale produkter, og restaurantene i området er også svært populære.

Om man planlegger en lengre badeferie i området, så finnes det ingen strender i selve byen. Man må reise med buss eller taxi en halvtimes tid utenfor byen, men om man heller ønsker å bo på en ferieresort, kan byen også fint kombineres med f.eks. badeferie på Halkidiki-halvøya. Eller man kan velge å reise rundt i Epirus eller Makedonia.

Erik Drilen (besøkte Thessaloniki 9-12. november gjennom workshop og reiselivsmessen Philoxenia 2017)