I 1644 ble det funnet kobbermalm i Rørostraktene. Røros Kobberverk ble satt i gang og innen et par år ble bergstaden Røros grunnlagt. På grunn av gruvedriften ble Røros et travelt handelssted. Bergverkssamfunnet var avhengig av tilførsel av matvarer og forsyninger. Fra alle kanter kom folk for å selge korn, fisk, kjøtt, melkeprodukter, tobakk, skinn, brennevin, redskaper, hester og alle andre nødvendigheter for gruvedrift og husholdning. Varene ble fraktet med hest og slede på vinterstid, allerede tohundre år før den første offisielle Rørosmartnan.
Mange av de lokale kler seg som for over hundre år siden.
I kongelig resolusjon av 1853 het det: «Fra 1854 af skal der i Røros afholdes et Marked, der begynder næst siste Tirsdag i Februar Maaned og varer til den paafølgende Fredag». Senere ble den utvidet til lørdag. Årets martna er den 164. i rekken. På disse fem februardagene forvandles Røros til en livlig markedsplass med et folkeliv og stemning som du ikke finner noe annet sted, i hvert fall ikke i Norden. Å komme til Bergstaden med sine historiske bygninger er som en tidsreise flere hundre år tilbake i tid. Etter at byen ble gjenoppbygget etter at svenske tropper ødela den i 1679, har byen unngått ødeleggelser av brann, og husene står derfor slik de gjorde for over trehundre år siden. Det historiske sentrum av Røros har derfor fått en fullt fortjent plass på UNESCOs verdensarvliste.
Rørosmartnan er først og fremst et handelsmarked, men også en vinterfest med kulturelle innslag, som konserter, dans, revyer og historieformidling. For barna er det tivoli og kjøring med hest og slede. Det er også mulig å kjøre rein med slede. Røros er et av de ledende distriktene i Norge på lokal mat. Her får du både prøvesmakt og kjøpt lokale spesialiteter som bl.a. spekepølse av rein, elg og moskus, i tillegg til tynnkake, ost og mye annet. Handelsmennene kommer fra, foruten Røros og omegn, også fra Østerdalen, Hedmark, Gauldal, Selbu og Tydal, og til og med fra Jämtland og Härjedalen i Sverige.
Røros er kjent for å være ett av de kaldeste stedene i Norge. Er det kaldt, kan du få varmet deg med varm kaffe eller gløgg, og du kan spise hjemmelagde kjøttkaker eller vafler. I disse historiske omgivelsene velger også mange å kle seg slik man gjorde for over hundre år siden. Er det fest skal det være gjennomført.
Det er rundt 250 utstillere og nærmere 80.000 mennesker som besøker martnan hvert år. Du kommer deg enklest til Røros med tog fra Trondheim eller Oslo/Hamar. I forbindelse med martnan setter også flere turoperatører opp busser. I tillegg kan man fly til Røros fra Oslo. Ønsker man å overnatte på Røros under martnan må man bestille i god tid på forhånd.
Erik Drilen (besøkte Rørosmartnan 24. februar 2017)
Norge mistet Jämtland og Härjedalen til Sverige allerede i 1645, men fortsatt kalles det svenske området for Øst-Trøndelag (eller Öst-Tröndelag) på folkemunne, ikke bare i Norge, men også av en del jämter og härjedalinger som føler seg mer norske enn svenske. Norske studenter har ved et par anledninger satt opp skilt på grensen mellom Norge og Sverige, som sier «Vælkommen te Øst-Trøndelag» og ved en anledning ble det også satt opp et skilt med «Øst-Trøndelag Fylke» som så ut som det var laget av Statens Vegvesen. Svenskene har tatt det med like godt humør som nordmennene. Historien har blitt omtalt i både Adresseavisen og VG, men også i svenske aviser.
Jämtsk og härjedalsk er nærmere beslektet med trønderdialektene enn svensk. De siste hundre årene har de blitt stadig mer påvirket av svensk, og til daglig snakker de fleste i området svensk. Men noen snakker fortsatt disse gamle «norske» dialektene. Om du ikke møter noen som snakker jämtsk eller härjedalsk på din Sverige-tur, har man mulighet til høre på språkprøver på Härjedalens Fjällmuseum i Funäsdalen. Dialektene viser et påfallende slektskap til dialektene på norsk side. Enkelte språkforskere i Sverige mener at jämtsk og härjedalsk burde fått status som egne språk, på lik linje med færøysk og islandsk.
Den svenske sangeren Peder Persson er det kanskje ikke så mange i Norge som har hørt om, men han har spilt bl.a. på Rørosmartnan. Han synger på härjedalsk, og har bl.a. en sang som heter «Öst-Trönder» og som går som dette:
I flera hundra år så har döm sliss om Härjedal’n Det fanst nok mye värde rundt ikring oss här i dal’n Men etter Brömsebro så ha’ me hört te såmmå stat det e nu dags å byte konsulat För snart så har döm ti’i från oss både skog å törv Strömmen har döm dämt upp, å ky’n ha’ vörti körv Men fär me inn i Norje där me alla har nån slekt Så släpp me endå byte dialekt Refr. För mö e’ Øst-Trønder mö, å itj nå anne mö söng ”Vi elsker dette landet” Lyssna på Åge, Finn å Vømmøl Mö går på tur när me bli’ gömmöl Øst-Trønder skriv mö sjöl i passet Kong Harald häng på utedasset EU fä döm ha i fre’, lell Tull’n kan döm flött’ te’ Linsell
Härjulf Hornbrytare og Helga
Det passer godt å starte en biltur gjennom Härjedalen i Lillhärdal, for det var der, helt øst i dalen, at det hele startet. Vikingen Härjulf Hornbrytare (Herjulf Hornbryter på norsk) var merkesmann (han som bar kongens banner) for Kong Halvdan Svarte (ca 810-860 e.Kr.). Ved et tilfelle slo han i hjel en av kongens menn med et drikkehorn, derav navnet Hornbryter. Herjulf ble landsforvist og måtte flykte. Han søkte tilflukt hos Kong Anund av Uppsala, men heller ikke her ble han lenge. Han innledet et forhold med Helga, som var en av kongens slektninger, noe som ikke var populært. Dermed måtte han flykte igjen, og denne gangen slo han og Helga seg ned der hvor Lillhärdal ligger i dag. De ble de to første innbyggerne i det som fikk navnet Härjulfsdal eller Härjedalen. Arkeologer har gjort funn utenfor Lillhärdal som trolig bekrefter historien. Midt i Lillhärdal står det en statue av Härjulf og Helga.
I dag er Lillhärdal like mye kjent for Jan Guillous TV-serie «Häxornas Tid». Tettstedet er nemlig også stedet der hekseprosessene i Sverige startet på 1600-tallet. På Spångmyrholmen, der minst fem kvinner ble brent for hekseri, står det i dag et minnemonument over disse tragiske hendelsene. Det finnes også et historisk museum i Lillhärdal som forteller om hekseprosessene.
Greta Garbo
Et annet monument, som også står i nærheten av Lillhärdal, må man derimot lete en stund for å finne. Greta Garbo-statuen er like mystisk som damen selv. Som en av tidenes mest kjente svensker, var skuespilleren kjent for å leve et tilbaketrukket liv, til tross for sin berømthet og ikonstatus. Hun viste seg sjelden offentlig. Da den islandske kunstneren Jón Leifsson laget statuen ble det bestemt at Greta Garbo fortsatt skulle få være i fred. Dermed ble den ikke plassert i Stockholm, der hun hadde bodd, men i ødemarken, midt i en folketom skog. Valget falt på et sted en halvtimes kjøretur vest for Lillhärdal. Stedet der statuen står heter faktisk også Stockholm. Veien til statuen er ikke merket, så det anbefales å ta kontakt med turistkontoret i Lillhärdal eller Sveg før man legger i vei. Og husk gode tursko.
Stasjonsbygningen i Sveg
Neste stopp på veien gjennom Härjedalen er Sveg. Byen er kommunesentrum og det største tettstedet i Härjedalen, og det fjerde største i Jämtlands Län, med sine rundt 2.500 innbyggere. Det første man legger merke til når man kommer til sentrum av byen er den 13 meter høye trebjørnen, som ifølge turistkontoret er verdens største trebjørn.
Sveg er minst like kjent for å være stedet der forfatteren Henning Mankell vokste opp. Mange av hans bøker handler om Sveg, og det anbefales å ta turen innom turistkontoret og be om brosjyren «I Henning Mankells Sveg» og følge den beskrevne ruten til fots gjennom byen. Da får du sett alle byens severdigheter, i tillegg til at du får et innblikk i livet til hovedpersonen Joel fra Mankells bøker.
Veien videre går gjennom Linsell og videre til Hede. Hede er stedet Peder Persson kommer fra. Jeg ville gjøre et forsøk på å få tak i en cd med sangeren for å høre på härjedalsk. Jeg stoppet på den første bensinstasjonen jeg kom til på tettstedet. Etter at både jeg og ekspeditøren hadde bladd gjennom cd’ene sa hun til slutt at «Den finns inte här. Det måste jag si till honom.» Hun sa deretter at jeg kunne prøve OK, de kan kanskje ha den. Så kjørte jeg til OK, gikk inn og spurte. Unggutten bak disken svarte: «Peder Persson? Nej, han jobbar inte här längre.» Og cd’en hadde ikke de heller. Man blir ikke profet i egen by, visstnok. Men alle kjenner ham. I stedet ble det stopp på folkemuséet Hede Hembygdsgård.
Neste stopp ble Tännäs. Her ligger Tännäs kyrka, Sveriges høyest beliggende kirke, 648 m.o.h. Sveriges høyest beliggende tettsted er Högvålen, 830 m.o.h., og ligger bare 27 km sør for Tännäs. På Tännäsgården er det mulig å melde seg på moskussafari.
Tännäs kyrka, Sveriges høyest beliggende kirke
Fra Tännäs er det bare noen minutters kjøring til Funäsdalen. Her tok jeg inn på Hotell Funäsdalen for kvelden.
Neste morgen gikk turen til Bruksvallarna og Ljungdalen. Har du tid bør du gå på fjellvandring i Ljungdalsfjellene. Turen opp til Helagsfjället har blitt kåret til verdens tredje beste topptur av National Geographic. Her er det mulighet til å se fjellrev. Ellers kan du besøke sameleir i Mittådalen på veien mot Ljungdalen, og reinsdyr møter du garantert på.
I Funäsdalen kan det også være interessant å besøke fjellmuséet. Her får du en innføring i både dyre- og folkeliv gjennom historien i Härjedalen. Ta deg tid til å høre på språkprøver fra det härjedalske språket. Et utendørs folkemuseum finnes også.
Fra Funäsdalen til Røros i Norge er det kun én times kjøring.
Erik Drilen (kjørte gjennom Härjedalen 17-18. august 2016)
