Alle innlegg av admin

Ukraina: Kiev, Lviv og Bukovel

26. november 2017 admin

Turismen er på vei oppover igjen i Ukraina etter Russlands invasjon av Krimhalvøya og grenseurolighetene øst i landet. Første kvelden i Kiev ble vi invitert av og hadde et møte sammen med Norsk-Ukrainsk Handelskammer og den norske ambassaden. De kunne forsikre oss om at generelt er det tryggere å reise i Ukraina enn mange andre steder i Europa, så lenge man holder seg borte fra Krim, samt fylkene Donetsk og Luhansk helt øst i Ukraina. Dette er også det offisielle reiserådet fra det norske UD. Europeiske flyselskaper har igjen begynt å fly østover, og til våren kommer en ny rute mellom Oslo og Kiev.

Kiev

Hovedstaden i Ukraina heter Kiev, eller Kyiv, som det heter på ukrainsk. Min personlige mening er at Kiev er en av Europas vakreste byer, og jeg har hørt flere si det samme. En by som fortjener mange flere turister.

Maidan, Uavhengighetsplassen. Utsikt fra Hotel Ukraine.

Kiev ble grunnlagt i 482 e.Kr. og er en av Øst-Europas eldste byer. Av de største severdighetene i byen kan nevnes den 1,3 km lange Khreshchatyk Street, som er hovedgata i sentrum av Kiev. Her finnes historiske bygninger, monumenter, fontener, hoteller, kaféer og restauranter, samt shoppingmuligheter i massevis. Når det gjelder shopping, få med deg det underjordiske kjøpesenteret øverst i gata, Bessarabs’ka Square. Gå heller ikke glipp av Bessarabsky Market med lokale spesialiteter. Langs Khreshchatyk finnes også rådhuset, samt Maidan, uavhengighetsplassen med frihetsmonumentet og monumentet med byens grunnleggere, og hovedpostkontorbygningen. Og det store kjøpesenteret TsUM må vel også nevnes. Det store Hotel Ukraine fra sovjettiden, ruver med utsikt over uavhengighetsplassen.

Om du er sulten og får lyst på lunsj, så kan jeg anbefale restauranten Ostannya Barykada, eller Last Barricade, som den er nevnt som i de fleste turistbrosjyrene. Denne restauranten er en severdighet i seg selv. Den er både restaurant og museum, viet til ukrainsk kultur og de tre revolusjonene. Utfordringen er å finne den. Den ligger rett ved Lyadsky-porten, like ved de musikalske fontenene. I Globus shopping mall går du til heisen. I den er det en knapp der det står OB. Du velger denne. Du kommer til en hemmelig etasje. Når du går ut vil du se store vinduer til kjøpesenteret og en kaffebutikk, ingenting mer. Men ikke stopp her. Ved enden av kaffebutikken vil du se en vegg med en QR-kode. Scann koden, og du vil få et passord på ukrainsk: «Boritesya-poborete!» (Kjemp, og du vil vinne!) Si dette passordet til resepsjonisten, og du vil bli ledet videre til en vegg med flere titalls metallhender. Nå gjelder det å finne hånden som åpner den hemmelige døren. Når du finner døren, kommer du inn i en fancy restaurant som serverer ukrainske retter, og kun av lokale råvarer. Vel verdt et besøk.

En annen viktig severdighet er Andriyivsky Descent. Den formidable St Andrewskirken på toppen er ett av kjennemerkene fra Kiev. Følger man gaten nedover selges det håndlagede suvenirer, som vyshyvanka (broderte skjorter), malte påskeegg (pysanka), ukrainske matryoshka-dukker, håndbroderte duker, keramikk og malerier av lokale kunstnere. Ellers er det mange små kunstgallerier, kaféer og restauranter å finne i denne gaten, som ligger i en bratt bakke. Det kan være greit å ha gode sko når man går her.

St Michael’s Golden-Domed Monastery er også ett av de fantastiske byggverkene som ruver over Kiev. De forgylte løkkuplene er synlige fra et hvilket som helst utsiktspunkt i byen. I andre enden av gata kommer man først til Bohdan Khmelnytsky-monumentet, og deretter den minst like imponerende St Sophia’s Cathedral. Dette fantastiske byggverket fra det 11. århundret, med tretten forgylte løkkupler, er på UNESCOs verdensarvliste. Av andre byggverk i sentrum man bør få med seg er Zoloti Vorota (Golden Gate), som var hovedporten i den gamle bymuren for snart tusen år siden. Inne i bygningen er det i dag museum. Og glem heller ikke National Taras Shevchenko University eller National Opera House of Ukraine når du allikevel er i området. Eller alle parkene i byen.

Ett sted i Kiev der man kan bruke mange timer, eller en hel dag, for den saks skyld, er byens største og utvilsomt mest imponerende severdighet: Lavra. Dette klosteret fra det 11. århundret er ett av de eldste ortodokse kristne kloster i hele Ukraina, og som i tillegg til å stå på listen over Ukrainas syv underverker, også er på UNESCOs verdensarvliste. Stedet må bare oppleves. Bare hundre meter unna ligger også Ukrainian Genocide Holodomor Memorial Museum, et museum og monument viet de mange millioner ukrainske ofrene fra hungersnøden og folkemordet Holodomor i 1932-33, utført av Sovjetunionen. Dette stedet er også ett av de beste utsiktspunktene over byen.

Lviv

Noe av det første man merker seg i byen Lviv, en by med rundt 750.000 innbyggere, og som ligger nesten på grensen til Polen, er det unike restaurant- og utelivet. Noen av restaurantene skiller seg ut på en måte som du sannsynligvis ikke finner noen andre steder i verden. Men selv om restaurant- og utelivet i Lviv er verdt reisen alene, så er det selvsagt mye å se ellers i byen også.

Lviv ble grunnlagt i 1256, og har mange historiske bygninger helt tilbake fra middelalderen. Den har vært under både polsk, østerriksk, sovjetrussisk og ukrainsk herredømme. Tyskere og jøder har også bodd her gjennom århundrene og vært med på å gi byen inspirasjon. Byen ble i liten grad bombet under annen verdenskrig, og slapp billig unna Stalins forfølgelser i etterkrigsårene. Derfor finnes rundt halvparten av alle kulturminnene i Ukraina i Lviv. Byen har også en vakker arkitektur. I 1998 kom Lvivs gamleby på UNESCOs verdensarvliste. For den som liker å utforske nye steder er Lviv en veldig interessant by å besøke, da det etter vår standard fortsatt er veldig billig her, og stedet har en virkelig autentisk følelse, i motsetning til steder som Krakow eller Praha, som er oversvømt med turister. Byen er også en stor universitetsby, noe som påvirker det store kulturelle tilbudet.

Men tilbake til restaurantene. Til tross for et veldig stort tilbud av restauranter og utesteder i Lviv, er noen så populære at man må regne med lang kø. Derfor kan det være en absolutt fordel å bestille bord på forhånd, det vil si, der man kan. De fleste utestedene og restaurantene ligger rundt eller i gangavstand fra markedsplassen Rynok Square.

Taras Maselko fra !Fest Lviv guidet oss rundt i restaurantene.

De som ønsker det kan delta på en kulinarisk reise, en såkalt gourmet-tur, gjennom Lviv. Det er en opplevelse verdt turen alene. Et eksempel på restaurantbesøk på en slik tur er «At the Golden Rose», en jødisk restaurant i jødekvartalet, nær ruinene av Golden Rose-synagogen. Der vil du legge merke til det gammeldagse interiøret og de gamle gjenstandene. Her kan du starte med en forrett, og kanskje et lite glass hjemmelaget brennevin. I menyen finnes ingen priser, og hva du ender opp med å betale kommer an på dine pruteferdigheter.

Like ved ligger Ribs Restaurant «Arsenal», som ligger i byens tidligere våpenhus innenfor de gamle bymurene, et bygg som også huser byens våpenmuseum. Denne restauranten er Lvivs mest populære barbecuerestaurant, og har i år blitt nominert til pris som Ukrainas beste kjøttrestaurant av SALT National Restaurant Award. Selve restauranten ligger i en middelalderhall med rustninger og med sverd, spyd og andre middelaldervåpen på veggene. Her er det ikke tillatt med bestikk, og maten spises med fingrene. Men på Arsenal må du regne med kø. Det sies at man må regne med ventetid på opptil to timer for å komme inn, og de tar ikke imot forhåndsreservasjoner, men de som har vært der sier at det absolutt er verdt det.

Nå begynner kvelden å bli interessant. Neste stoppested ligger ved Rynok Square, og heter Kryjivka. Dette er, etter sigende, Europas mest besøkte restaurant med én million besøkende hvert år. Dette er det siste gjemmestedet for ukrainernes opprørshær fra andre verdenskrig. Restaurantens motto er «The Fight Continues», kampen fortsetter. For å forstå konseptet med denne restauranten er det greit å ha satt seg litt inn i historien. Den ukrainske opprørshæren kjempet både mot tyske nazistyrker og russerne under den andre verdenskrigen. De pleide å gjemme seg i underjordiske bunkere, og brukte koder for å gjenkjenne hverandre, som f.eks. «Slava Ukraini», som betyr «heder til Ukraina». Den andre parten skulle da svare «Heroyam Slava», «heder til heltene». Restauranten Kryjivka ligger også i en undergrunnsbunker midt i sentrum av Lviv. Om du ikke vet hvor den ligger, så klarer du heller ikke å finne den. Du går inn i en helt alminnelig bygning, som slettes ikke minner om noen restaurant. Her må du også regne med kø for å komme inn. Når du først har kommet til døren vil du bli møtt av en vakt i uniform som sier «Slava Ukraini», og du må svare «Heroyam Slava». Vakten vil da spørre om du har noen «moskaler» (russere) med deg, og du må da svare nei («ni» på ukrainsk). Deretter vil den store tredøren bli åpnet, og du slipper inn, og en vakt vil gi deg et velkomstshotglass med honningvodka. Dermed kan du nyte maten og drinkene der inne, servert av servitører i militæruniformer. Ved inngangen bør du for all del ikke snakke russisk. Da kan det hende at de kaster deg i glattcelle i stedet. Ikke la deg affektere av at servitørene og bartenderene virker seriøse og skremmende, og avfyrer løsskudd i ny og ne. Det er restaurantens image.

Neste besøk er ikke mindre spesielt. Den er kjent som «The Most Expensive Galician Restaurant», og ligger i andre etasje i samme bygg som Kryjivka. Hos mange er den også kjent som «the Masonic Restaurant», pga sitt frimurertema. Også her må du banke på en dør, som ser ut som du inviterer deg selv inn i en privat bolig. En eldre mann åpner døra, og du blir bedt om å synge en sang. Han ønsker deg velkommen og slipper deg inn i noe som ser ut som kjøkkenet i en helt vanlig leilighet fra sovjettiden. Potetene står på kjøkkenbenken. Du virker kanskje forvirret, og er det her vi skal spise? Så blir du vist videre inn i det som er selve restauranten. Her er alt dekorert i frimurerstil, veggene, bildene, piano, og til og med en bil. Ikke la deg skremme av prisene i menyen. Selv om restauranten kalles den dyreste galisiske restauranten (området som dekker det tidligere Galicia i Ukraina og Polen, den har ingenting med Galicia i Spania å gjøre), så er menyprisene en del av restaurantens konsept og image. Så snart servitøren kommer til ditt bord, vil han gi deg et kort med 90 prosent rabatt. Med andre ord, du kan stryke den siste nullen fra menyen. Og husk, om du må på do eller ikke, besøk restaurantens toalett. Den er en trone.

Om du tror du har sett alt, så er det bare å forberede seg på neste overraskelse. Leopold von Sacher-Masoch, den kjente erotiske forfatteren, ble født i Lviv. Man behøver ikke si stort mer, selvfølgelig finnes det en kafeteria over temaet: Masoch Cafe, Lvivs mest kinky spisested. Veggene er erotisk dekorerte, og de lærkledde servitørene går med pisk, og du hører det smeller rundt ørene på deg. Om du vil kan du også bli bundet, få bind for øyene, og bli pisket. Alt på gøy selvsagt. Alt er frivillig.

Kvelden avsluttes på Beer Theatre «Pravda». Om du ikke har kommet i stemning til nå, så er du i hvert fall garantert at det blir liv nå. Her kan det også være på sin plass å ha reservert bord på forhånd, selv om dette er en stor restaurant i flere etasjer. Bestill gjerne i samme etasje som husorkesteret. Her er det god mat, høy stemning og godt øl. Mye øl. Under bandets trommesolo blir det delt ut tomme plastflasker til alle, og du kan tromme med disse på bordene sammen med trommeslageren. Restauranten har eget mikrobryggeri, og til og med suvenirbutikk, hvor du kan kjøpe med deg øl og suvenirer før du drar tilbake til hotellet.

Og har du ikke fått nok etter én kveld? Da kan jeg berolige med at det finnes drøssevis av andre konseptrestauranter også, middelalderrestauranten «Meat and Justice», restauranten «Gas Lamp» hvor du blir geleidet til bordet av en vert med lanterne, eller en sjokoladerestaurant, der du kan lage din egen sjokolade. Eller hva med å besøke en kaffegruve? Eller restauranten «Livyj Bereg», hvor du blir servert av teaterfolk og skuespillere? Kanskje er det Dracula som serverer deg, eller Askepott? Restauranten «House of Legends»? Jeg sier ikke mer, la deg begeistre over alt som finnes av uteliv i Lviv. Du vil ikke angre. Og om du foretrekker en stille restaurant med bord for to, så finnes det flere av de også.

Du kan fly til Lviv med bl.a. Lufthansa via Tyskland, med Austrian Airlines via Wien eller med LOT via Warszawa, eller du kan ta tog fra Kraków eller Kiev. Inntil det kommer en direkteavgang med fly fra Norge. Det er flere som skulle ønske seg det.

Bukovel

Mens nordmenn flest reiser til dyre vintersportssteder i Tyskland, Østerrike, Sveits og Italia, så finnes det fullgode alternativer for en rimeligere penge. Bukovel i Ukraina er et slikt sted. Den lille skilandsbyen ligger i Karpatene, like nord for grensen til Romania og øst for Polen og Slovakia. Litt kronglete å komme seg dit, kanskje, siden man må reise åtte timer med tog fra Kiev til Ivano-Frankivsk, og deretter to timer i buss eller taxi videre til Bukovel. Men det er billig. Og kan kombineres med et opphold i Kiev. Alternativt kombinere med Lviv, kun to timer med tog fra Lviv til Ivano-Frankivsk, og buss eller taxi derfra. Eller du kan fly til Ivano-Frankivsk via Kiev.

Mer enn én million skiturister besøker Bukovel hvert år. Her kan du bo på hotell, i leiligheter eller i hytter av høy standard til en brøkdel av prisen andre steder i Europa. Du kan fort fø hele familien med mat og drikke til prisen for én person i f.eks. Østerrike eller Sveits.

Det finnes skiheiser og løyper i alle de fire fjellsidene som omkranser landsbyen. Ellers er Bukovel kjent som et kursted, med flere kurbad. Bukovel ønsket å søke om OL i 2022, men krigen i Øst-Ukraina satte en stopper for det, til stor skuffelse for Bukovel. Om den politiske vinden snur, og finansene går i orden, skal man ikke se bort fra at Bukovel kan være aktuell som OL-kandidat i fremtiden.

Erik Drilen (besøkte Ukraina sammen med Norsk-Ukrainsk Handelskammer 14-19. september 2017)

Europa

Oberlausitz (Østlige del av Via Romantika)

5. november 2017 admin

Oberlausitz ligger helt i øst i Tyskland, i delstaten Sachsen, på grensen til Polen og Tsjekkia. Sammen med Niederlausitz, i den nordøstlige delen av Sachsen og i Spreewald i Brandenburg utgjør dette området den sorbiske delen av Tyskland, et område som er tospråklig og en stor del av befolkningen snakker sorbisk, et slavisk språk beslektet med polsk og tsjekkisk. Jeg har tidligere skrevet om Lübbenau i Spreewald her.

Via Romantika er navnet på en rundreise som går gjennom Sachsen, gjennom historiske byer, vakre landskap, og forbi mange slott og palasser. Den østlige delen av veien går gjennom Oberlausitz. Motorveien fra Berlin til Praha krysser Via Romantika to ganger, bare to timer fra Berlin og halvannen time fra Praha, hvilket gjør det enkelt å reise dit. Man kan gjerne bruke Dresden, som er en del av ruten, som et utgangspunkt. Velger du å kjøre hele Via Romantika, er den 685 km, og du klarer det på rundt 15 ½ time. Det anbefales allikevel å bruke noen dager på ruten, da det er mye å se. Jeg vil her fokusere på den østlige delen, den som går gjennom Oberlausitz. Bare for å få det på det rene, Via Romantika må ikke forveksles med Romantische Strasse som går fra Würzburg til Füssen helt sør i Tyskland.

Görlitz – byen uten grenser

Görlitz sett fra polsk side av elven Neisse.

Görlitz er Tysklands østligste by, og hevdes av mange å være den vakreste byen i Tyskland. Med mer enn 4 000 vernede bygninger, har byen den største samlingen av historiske monumenter i hele Tyskland. I tillegg til gamlebyen fra middelalderen, har byen også en betydelig samling hus med arkitektur fra gründertiden og art nouveau (jugendstil) fra siste del av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Noe av det spesielle med Görlitz er også at byen ligger både på tysk og polsk side av elven Neisse. Det er ingen grensekontroll, ingen skilt som sier at du forlater Tyskland eller går inn i Polen når du krysser broen. Byen på polsk side heter Zgorzelec. Byen ble delt etter andre verdenskrig, men etter Polen ble en del av Schengen har de nå sett seg muligheten til å bli én by igjen, i to land.

Her ble filmen «The Grand Budapest Hotel» filmet.

En annen ting Görlitz er kjent for er film. På folkemunne kalles byen av enkelte Görliwood. Mange kjente filmer er spilt inn her, som f.eks. «The Grand Budapest Hotel», «Inglourious Basterds», «The Book Thief» og Jackie Chan-versjonen av «Around the World in 80 Days».

Det er ikke bare Via Romantika som går gjennom Görlitz, men også Via Regia, den kongelige veien, også kjent som Way of St James, apostelen Jakobs vei, som går fra Kiev i Ukraina til Santiago de Compostela i Spania.

Zittau

En førti minutters bil- eller busstur sør for Görlitz, og du kommer til Zittau, som ligger helt i det sørøstlige hjørnet av delstaten Sachsen, på grensen mot både Polen og Tsjekkia. Herfra er det også gode togforbindelser videre til f.eks. Liberec i Tsjekkia. Av de seks byene i Oberlausitz som var kjent under navnet «De seks byers forbund» (Bautzen, Görlitz, Kamenz, Löbau, Lubań i dagens Polen og Zittau), var Zittau kjent som den rike byen. Dessverre ble byen ødelagt av østerrikske tropper under sjuårskrigen på 1700-tallet. Rekonstruksjonen av byen ble dominert av klassisistiske byggestiler, noe som er uvanlig i Tyskland, og rådhuset minner om et italiensk palass, sengotisk og tidlig renessanse, som er verdt å få med seg. To unike skatter i tysk sammenheng, som man finner i Zittau, er fastedukene i muséet til Kirche zum Heiligen Kreuz og i fransiskanerklostermuséet. I gamle dager ble de brukt til å dekke alteret i forbindelse med fasten. Den store fasteduken i førstnevnte, som er fra år 1472, er på hele 56 kvadratmeter og er en samling bibelske bilder i tegneserieformat, mens den andre på 15 kvadratmeter, fra 1573, er et bilde av korsfestelsen. Det eksisterer i dag kun 18 fasteduker av denne typen i verden, og de to i Zittau er altså de eneste i Tyskland. Den største regnes for å være det viktigste malekunstverket fra sen middelalder. Et spisested som det er verdt å besøke, og aller helst innta et måltid, er vertshuset Zum Alten Sack, som ligger i Salthuset fra 1511.

Historisk damptog fra Zittau til Oybin

Fra Zittau vil jeg anbefale besøkende å reise med Zittauer Schmalspurbahn, en jernbane som ble åpnet allerede i 1889, en drøy halvtimes togtur med gammeldags damptog, til Oybin, som ligger i Zittaufjellene, en del av fjellkjeden Karpatene. Togturen i seg selv er en opplevelse, som å reise hundre år tilbake i tid. På veien merker du at naturen også gradvis endrer seg, fra lange sletter til fjellandskap. Kurstedet Oybin er kjent for slottsruinene og klosteret på fjelltoppen midt i sentrum. I Oybin er du også så nær den tsjekkiske grensen at du kan gå dit på bare noen minutter. Veien videre kjører du langs grensen, og flere av de små landsbyene du kjører forbi ligger på tsjekkisk side av grensen.

Herrnhut

Du har kanskje aldri hørt om byen Herrnhut? Men du har kanskje sett julestjernene på julemarkedene rundt omkring i Tyskland, eller for den saks skyld i England eller USA? Noen kjenner de som Moravianstjerner, etter Moraviakirken, andre som tyske stjerner, eller til og med som Philadelphiastjerner. I Tyskland er de kjent som Herrnhutstjerner. For det er her de kommer fra, og det er her de fortsatt lages. Det er fullt mulig å besøke fabrikken, se på utstillingen, se hvordan stjernene lages, og til og med kjøpe stjerner, både til deg selv, familie og venner, fabrikkens butikk. Du kan kjøpe de som byggesett, og sette de sammen selv, så blir det ikke noe problem med plass i kofferten heller. I år blir det en annerledes julestjerne i vinduet hjemme.

Löbau

Löbau ble nevnt i skriftlige kilder for første gang i år 1221 i vår tidsregning. Bygningene i gamlebyen og rundt den gamle markedsplassen vitner om en hendelsesrik fortid. Byen var også hovedsete for Oberlausitz’ seks byers forbund. I byens museum for håndverk og de seks byers forbund kan man se det originale begeret fra forbundet. Ellers er Löbau mest kjent for ett av verdens mest kjente bolighus, Haus Schminke, bygget i 1933 av Hans Scharoun i den såkalte Bauhaus-stilen, eller funkisstil, som vi kaller det i Norge. Huset ble bygget som ett av de mest familievennlige husene på den tiden, er regnet som en edelstein i internasjonal arkitektur, og inspirerer hvert år mange mennesker fra hele verden. Man kan faktisk leie huset og bo der for bestemt periode. Prisen er heller ikke avskrekkende.

En gate i Bautzen med det skjeve tårnet i bakgrunnen.

Bautzen – én by, to kulturer

Bautzen er sorbernes hovedstad, og her er alle skilt på to språk, tysk og sorbisk. På sorbisk heter byen Budyšin. Byen med sine 40.000 innbyggere ligger på en høyde ved elven Spree, den samme elven som renner gjennom Berlin. Det finnes bevis på at de første germanerne slo seg ned i dette området allerede i det tredje århundret ifølge vår tidsregning, men det hadde bodd mennesker her helt siden steinalderen. Sorberne kom i det sjette århundret. De første skriftlige kildene som nevner byen er fra år 1002. En fredsavtale, freden i Bautzen, ble undertegnet her av den tyske Kong Henrik II og den kommende polske Kong Bolesław I den modige, i 1018. Byen var også ett av slagstedene under Napoleonskrigen, Slaget ved Bautzen i 1813.

Franziska Henke guider i tradisjonell sorbisk klesdrakt.

St Peterskatedralen i Bautzen, som er både katolsk og protestantisk.

Severdighetene i byen inkluderer Reichenturm (det skjeveste tårnet i Europa nord for alpene, der det er mulig å få adgang), det gamle vannverket (arkitektonisk monument og museum, ett av de eldste bevarte vannverkene i Europa, bygd i 1558), St Peterskatedralen (noe så uvanlig som både katolsk og protestantisk kirke i en og samme bygning), Hexenhaus (heksehuset, byens eldste bevarte bolighus som fremdeles står, bygd i 1604), samt Ortenburg slott. Det tidligere Stasifengselet i Bautzen er det også en del mennesker som vil få med seg. Og hva kjøper man i Bautzen? Jo, Bautz’ner sennep.

Erik Drilen (besøkte Oberlausitz gjennom workshop og studietur 24.-26. oktober 2017)

Nyheter

FlyViking begynner å fly Ørland-Oslo

16. oktober 2017 admin

De første passasjerene går ombord i flight VF361, første flight til Oslo.

I dag, 16. oktober 2017, foretok FlyViking sin første ruteflyging fra Ørland til Oslo. De vil framover ha to daglige avganger i begge retninger, unntatt lørdag, som er en fordobling av det tidligere tilbudet med Air Norway. FlyViking flyr med Dash-8, som også Widerøes bruker, og som gir dobbelt så stor kapasitet pr flyging sammenlignet med Air Norways Fairchild Metro som bare hadde plass til 18-19 passasjerer. Selv med priser på kr 2.500,- pr vei klarte Air Norway å holde det gående i over 14 år, før de nå avvikler selskapet. FlyViking satser på å nå en videre kundekrets enn det Air Norway gjorde. Med priser på rundt kr 5.000,- var det kun en del av næringslivet som benyttet seg av ruten tidligere, mens med FlyVikings priser på kr 499,-, kr 799,- og kr 1.199,- blir det levelig også for mindre firmaer, og ikke minst enkeltpersoner og familier å fly direkte fra Ørlandet til Oslo. Utgifter som hurtigbåt, flybuss, eller bompenger og ferge for de som kjører, spares fort inn når man kan fly direkte. Ikke minst sparer man også mye tid, siden flytiden til Oslo er på én time, det samme som hurtigbåten bruker fra Brekstad til Trondheim.

Stemningen ombord er upåklagelig. Stortingsrepresentant Kirsti Leirtrø (Ap) virker også fornøyd.

FlyViking er et selskap som ble kjøpt opp og videreført av flykaptein og gründer Ola Olasøn Krogseng Giæver jr i 2015. Tidligere har selskapet hett Lofotfly og Fly Taxi Nord. De første kommersielle flyvningene startet fra Tromsø Lufthavn til Bodø og Hammerfest 27. mars i år. Den nye flyruten fra Ørlandet er også den første ruten selskapet har til Oslo Lufthavn. Om behovet viser seg å bli større enn det tilbudet som startet i dag, er FlyViking villige til å øke kapasiteten, enten med flere avganger, eller med større fly. Andre destinasjoner fra Ørlandet kan også være aktuelt. De venter snart sitt fjerde fly, og også et femte kommer før nyttår. Er det penger å tjene, så flyr vi, sa Giæver i dag.

Ørlands ordfører Tom Myrvold og kaptein Giæver på Gardermoen etter landingen.

FlyVikings salgssjef mottar blomster etter vel gjennomført åpningsflyvning.

Med den nye ruten håper Ørland kommune og Fosenregionen også å trekke folk til Fosenhalvøya. I fjor sommer kjørte jeg hele Fosen rundt, og hva du kan finne på Ørlandet og i de andre Fosenkommunene kan du lese mer om her.

Erik Drilen (var med på jomfruturen Ørland-Oslo t/r 16. oktober 2017)

Norge

Orkdal og Meldal: Little Norway og Thamsriket

23. september 2017 admin

For noen år siden ga avisen VG Orkanger terningkast 1, da de ikke kunne finne turistinformasjonen. Vel, til VG kan jeg fortelle at turistinformasjonen ligger på Bårdshaug herregård, som for øvrig er godt skiltet når man kommer til Orkanger. Og i’en som indikerer turistinformasjon, står også på de samme skiltene. At Orkanger ikke har så veldig mange turistattraksjoner, er en helt annen sak.

Det er like greit å starte med den nye store attraksjonen, som har skapt interesse også fra amerikanere: Stavkirken, kjent fra Little Norway i Wisconsin, USA. Denne ble opprinnelig bygd på Strandheim Brug i Orkanger, for å brukes som norsk paviljong under verdensutstillingen i Chicago i 1893. Den var kjent som The Norway Building. I dag er dette den eneste bygningen fra verdensutstillingen som har bevart sin opprinnelige form. I 1936 ble den kjøpt opp av og fraktet til innvandrermuseet Little Norway, i Blue Mounds, nær Madison, Wisconsin. Little Norway ble stengt i 2012 pga nedgang i besøkstallene. Det var da noen frivillige fra Orkdal dro over til USA for å se på muligheten til å kjøpe bygningen. I 2015 ble kjøpsavtale inngått, bygningen ble demontert bit for bit, lastet inn i containere og fraktet til Norge, og satt sammen igjen i Orkanger. Nå er Thamspaviljongen endelig hjemme igjen, 124 år etter verdensutstillingen.

Stavkirken ligger rett ved en annen av Orkangers store severdigheter, Bårdshaug herregård. Gården var hjemmet til Christian Thams, arkitekt, minister, godseier og konsul. Han kjøpte gården i 1890. I dag er Bårdshaug herregård et moderne hotell med konferanserom og restaurant, men historien fra Thams tid sitter fortsatt i veggene.

Når du allikevel er i Orkanger, kan du også gå langs elven Orkla, i Orklaparken, fra Bårdshaug herregård, til Gjølme bru, og videre til Orkangers «gamleby» med trehusbebyggelsen i Fjordgata og de omliggende gatene. En annen historisk bygning i Orkanger er Damphuset i Havnegata. Det er fra 1893 og var også eid av Christian Thams, og ble brukt som sagbruk og trelastforretning. I dag er huset totalrenovert, men har beholdt sin opprinnelige fasade. I dag brukes det til konferanser og arrangementer som dåp, konfirmasjon og bryllup.

Orkangers største attraksjon er allikevel Thamshavnbanen. Det vil si, Bårdshaug stasjon ligger i Orkanger. Informasjonssenteret, jernbaneverkstedet og de viktigste severdighetene på banen ligger i nabokommunen Meldal, på Løkken Verk. Men siden de to kommunene, samt Agdenes og en del av Snillfjord, i. januar 2020 slås sammen til én kommune, er det ikke så nøye.

Thamshavnbanen fungerer i dag som museumsjernbane, drevet av Orkla Industrimuseum på Løkken Verk siden 1983. Banen åpnet i 1908 mellom Svorkmo og Thamshavn, og var den første elektriske banen i Norge som fraktet både passasjerer og gods, og landets første privatbane bygd uten offentlig tilskudd. Den er verdens eldste vekselsstrømsjernbane som fremdeles er i drift.

Kobber- og svovelkisproduksjonen på Løkken Verk var viktig for tyskerne under andre verdenskrig, og Thamshavnbanen var for de også viktig. Noen av Norges mest kjente sabotasjeaksjoner, godkjent av den norske eksilregjeringen i London, ble gjennomført her under krigen, som da Bårdshaug transformatorstasjon ble sprengt i 1942, også kjent som Operasjon Redshank. Året etter ble et lokomotiv sprengt på Løkken stasjon. Et bilde av denne hendelsen finnes på Orkla Industrimuseum, og er den eneste sabotasjeaksjonen i Norge som er foreviget på bilde. På Orkla Industrimuseum befinner også Kongevognen seg, Norges best bevarte kjøretøy fra før 1914. Salongmotorvogn nr 4, som er det offisielle navnet, var Christian Thams private vogn og ble brukt som representasjonsvogn for selskapets ledelse, og ble levert til åpningen av banen i 1908, noe som dermed gjør den til verdens eldste motorsalongvogn fortsatt i drift. En av de originale lyspærene virker fremdeles, noe som gjør den til en av verdens eldste lyspærer. Kun en lyspære på brannstasjonen i Livermore, California, det såkalte Centennial Light, som er fra 1890-årene, men tatt i bruk i 1901, er eldre ifølge det man vet. I 2014 ble den 25 km lange Thamshavnbanen og 18 bygninger fredet av Riksantikvaren.

På Løkken Verk finnes også en annen severdighet verdt å få med seg, nemlig Gammelgruva, der man kan få guidet omvisning, og høre om livet til gruvearbeiderne helt tilbake fra 1600-tallet. I gruva arrangeres det også konserter. En fin dagstur er å ta med familien eller venner på en tur med Thamshavnbanen fra Orkanger til Løkken Verk, med en omvisning i Gammelgruva og industrimuséet før dere returnerer med toget til Orkanger igjen på ettermiddagen.

I bygda Meldal, bare en kort kjøretur på ti minutter fra Løkken Verk, kan man også besøke Meldal Bygdemuseum. Også dette muséet drives av Orkla Industrimuseum, og har en samling av gamle hus helt tilbake til 1600-tallet fra Meldal.

I Orkdal og Meldal finnes også flere gårder med overnattingsmuligheter og gårdsbutikker som er verdt et besøk. Storbuan gård på en sidevei mellom Meldal og Løkken Verk er en slik. Der kan du overnatte på selve gården, eller i Gravråkstuggu. Gården var i sin tid eid av Christian Thams. Litjbumyran naturreservat er her et yndet turområde, der du kan se traner og andre fuglearter på nært hold. Man kan også leie kano eller båt for å fiske. Storbuan har flere romslige hus med kurs- og konferansemuligheter, overnattingsmuligheter med kjøkken, bad og aktivitetsrom.

Av andre gårder kan nevnes Strandhonning på Geitastranda og Fosslykja bigård på Fannrem, som har egen birøkt og produserer honning lokalt. Haugen gård på Løkken Verk produserer te og urtesalt, mens Reinhekla på Fannrem og Hafella på Gjønnes har melk- og kjøttproduksjon. Reinhekla byr på tradisjonell gårdsmat, mens Hafella er et moderne gårdsbruk med 200 dyr, der du også kan delta i det daglige livet på gården.

Erik Drilen (besøkte Orkdal og Meldal kommuner i august og september 2017)

Europa

Pirineus – Aktiv ferie i Pyreneene

6. september 2017 admin

Pyreneene er en av Europas mest kjente fjellkjeder, og den danner den naturlige grensen mellom Frankrike og Spania, og med Andorra også inneklemt midt i fjellkjeden. Om du er av den typen som ønsker en aktiv og utfordrende ferie i Spania, er Pyreneene så absolutt en destinasjon å vurdere. Kort vei fra Barcelona eller Girona. Her kan du sykle i de samme fjellene som deler av Tour de France går i, fjellene er utmerket for fjellvandring, eller du kan drive med juving eller elverafting, for å nevne noe.

Er man ikke så sportslig anlagt er det også my annet man kan finne på i Pyreneene. Et par mil nord for byen Lleida, nær landsbyen Àger, befinner Parc Astronòmic Montsec seg. Centre d’Observació de l’Univers, eller universets observasjonssenter for de som ikke snakker spansk eller katalansk, er til og med erklært av UNESCO som Starlight Reserve. Få steder i verden er stjernehimmelen klarere enn her, og kun to andre steder i verden har fått tildelt en slik status. Observasjonssenteret er også ett av seks Starlight Touristic Destinations i verden. I planetariet kan du lære om universet, samt gjennom teleskopene muligheten til å studere stjernene og planetene i vårt solsystem.

Om du velger å overnatte på Hotel Terradets i Cellers, bare 20 minutters kjøring fra Parc Astronòmic Montsec, og du ankommer på kvelden etter mørkets frembrudd, vil du morgenen etter våkne til en av de vakreste tenkbare utsiktene: En speilblank innsjø med fjell rundt. På Terradetssjøen kan du starte dagen med en kajakktur. For grupper er det mulig å legge inn rebusløp med kajakk. Av andre aktiviteter her kan nevnes hesteridning og fiske.

Ikke langt unna, nær landsbyen Talarn er det mulig å besøke vingården Castell d’Encús for omvisning og vinsmaking. Foruten å levere vindruer til Torres, produserer de også sin egen vin, Encús. Av hvitvin har de Ekam og Taleia, musserende vin Taïka og rødvinene Quest, Acusp og Thalarn. Rødvinen Quest er spesielt verdt å nevne, da den lages på gamle metoder, bl.a. gjæres de i de flere hundre år gamle steinkarene fra tiden da det bodde munker her. Den leire- og kalkholdige grunnen i området skal egne seg spesielt bra til vindruedyrking, i kombinasjon med høyden (850 til 1000 m.o.h.) og forskjellen mellom dag- og nattetemperaturene, som derfor gjør den lite påvirket av klimaendringene som synes å være et problem for vindruer mange andre steder. Vingården bruker verken ugressmidler, insektmidler eller soppdrepende midler i dyrkingen. Derimot er de den første vingården til å bruke varmevekslingsutstyr med geotermisk teknologi i alle prosessene for å maksimere effektiv energi.

Barranquismo, canyoning på engelsk, eller juving som vi kaller det på norsk, er det mulig å være med på sammen med Guies Vall Fosca ved byen La Pobla de Segur. For de som ikke er kjent med begrepet juving, så er dette en aktivitet der man forserer et juv (canyon), til fots, ved hjelp av klatring, rappellering eller svømming, alt etter hvilke utfordringer som dukker opp underveis. Guies Vall Fosca arrangerer også guidede utflukter med offroad eller fjellsykling, fjellklatring og rafting.

Ønsker man å prøve rafting, kan man også kjøre noen mil nordover til den lille landsbyen Llavorsí. Her er du bare et par mil i luftlinje fra Andorra og Frankrike, men noe lenger langs fjellveiene. Landsbyen ligger i en trang dal mellom høye fjell og er veldig pittoresk, og verdt et besøk. Den ligger der hvor tre store daler møtes, Àneu, Cardós og Vallfarrera. I 1985 fant man bronseornamenter, økser og våpen ved utgravinger i utkanten av byen, som viste at det var mennesker her allerede for nesten 3000 år siden. Gå fra elven og opp de trange gatene og smugene langs den bratte fjellsiden. Jeg kan ikke forstå annet enn at Llavorsí må ha inspirert mang en dikter eller forfatter, eller ikke minst mang en maler. Selve sentrum av byen ligger på 811 m.o.h., men fjelltoppene rundt strekker seg over 1300 m.o.h. Innbyggertallet ligger på beskjedne 360. Midt gjennom byen renner elven Noguera Pallaresa, som også deler byen i tre. Byen og elven er mest kjent for rafting, og her vil du se gummibåter med eventyrlystne drive gjennom sentrum hele dagen. Det er også fullt mulig å delta i andre aktiviteter, som fjellvandring, hesteridning og kajakkpadling, men også mer krevende aktiviteter som fjellklatring og offroadsykling. I Llavorsí finnes det campingplass nesten i sentrum. Om du heller foretrekker hotell, kan firestjerners Hotel Riberies anbefales, med eget svømmebasseng, spa og restaurant.

Bildene fra Guies Vall Fosca er gjengitt med tillatelse fra Catalunya Convention Bureau.

Erik Drilen (besøkte Pyreneene på studietur med Catalunya Convention Bureau 15-17. juni 2017)

Oseania

Ta et steg inn i en magisk verden

19. august 2017 admin

Du synes at du kjenner igjen bildet over, sier du? Da er sjansen veldig stor for at du har sett Ringenes Herre og Hobbit-filmene. Bare i New Zealand kan du faktisk sette dine bein i J.R.R. Tolkiens fantasiverden fra 1937. Peter Jackson fikk æren av å regissere filmatiseringen av bøkene i 1998, og han fant ikke noe bedre egnet sted enn sitt eget kjære New Zealand. Filmene ble filmet flere steder over hele New Zealand, og Hobbiton ble til på en sauefarm like sørvest for den lille byen Matamata, et par timers kjøring sør for Auckland. Da Ringenes Herre-filmene var ferdig innspilte måtte kulissene rives, pga rettigheter. Sauebonden selv, Ian Alexander, fikk mange forespørsler fra folk som ønsket å besøke stedet, så det ble til at han begynte med visningturer til de tomme hullene som var igjen.

Så skulle Hobbiten filmatiseres, og da ble Hobbiton bygd opp igjen i 2009. Denne gangen ba sauebonden om at Hobbiton måtte få stå. I dag er Hobbiton en av New Zealands største severdigheter målt i antall besøkende. Bare det første året etter at det åpnet hadde seks prosent av New Zealands befolkning besøkt Hobbiton. Mange var skeptiske og trodde at dette var en gedigen turistfelle. De fleste ble positivt overrasket, og måtte innrømme at det er en magisk verden de hadde satt sine bein i, selv folk som ikke er Tolkien-nerder eller som ikke har sett filmene.

Det går daglig turer fra Auckland til Hobbiton, og det er mange operatører som kjører turen. Selv kjørte jeg med Kiwi Fun Tours. Bussturen nedover tok et par timer, inkludert en frokoststopp underveis. Guidet omvisning tar to timer, og deretter har du tid til å kjøpe en tallerken suppe eller gryterett i vertshuset Green Dragon. Et krus med øl eller cider er inkludert i billetten, eller ingefærøl om du foretrekker alkoholfritt. Du får også tid til å handle suvenirer i gavebutikken. Det er også mulig å få omvisning på kveldstid, for deretter å være med på bankett, langbord og middag som er en hobbit verdig, men da må du overnatte i nærheten. Disse turene arrangeres to ganger i uka.

Om du ønsker å besøke andre Ringenes Herre-relaterte steder på New Zealand, tar Hairy Feet Tours deg med til Mangaotaki Valley Farm, nær Piopio, ikke så langt fra Matamata, til stedet der Bilbo Baggins fikk overlevert det magiske sverdet, Sting, av Gandalf. I Whatawhata nær Hamilton kan du bo som en hobbit, i Underhill Valley Earth Hut. Det er mulig å melde seg på flerdagers bussturer i New Zealand, som inkluderer Hobbiton og andre opptakssteder fra filmene, i tillegg til like magiske severdigheter som grottene i Waikato, Waitomo og Ruakuri, samt Rotoruas Redwood-skog.

Flyturen min med Air New Zealand fra Auckland til London varte 24,5 timer. Da passet det bra å se alle Ringenes Herre og Hobbiten-filmene på nytt.

Erik Drilen (besøkte Matamata og Hobbiton 25. juli 2017)

Oseania

Hoppiness in Auckland

16. august 2017 admin

Craft beer, eller håndverksøl som vi kaller det i Norge, har virkelig slått igjennom i vår del av verden. Mikrobryggerier, for den som ikke vet hva det er, er små lokale bryggerier som brygger øl basert på klassiske bryggeritradisjoner, som en motreaksjon mot fabrikkøl, og da spesielt pilsner. Revolusjonen med mikrobryggerier startet i USA, men har etter hvert nådd alle verdenshjørner, også New Zealand. Mac’s Brewbar i Nelson, Christchurch, startet allerede i 1981 med å servere egetprodusert øl, men det er først de siste årene at det virkelig har tatt av. I dag er det mer enn 250 mikrobryggerier rundt omkring i New Zealand, i et land med bare rundt 4,5 millioner innbyggere, og et land som er mer kjent for sine viner som har vunnet flere internasjonale priser.

Øl er dog ikke noe nytt for newzealanderne. Kaptein James Cook brygget sitt første øl i Dusky Sound allerede så tidlig som 1773. De eldste bryggeriene og pubene ble etablert allerede på 1800-tallet. Det første kommersielle bryggeriet ble startet av Joel Samuel Pollack i 1835, i Kororareka (nå Russell). Det mest kjente newzealandske ølmerket i dag er sannsynligvis Speight’s fra byen Dunedin, eid av det japanske Lion. I tillegg DB Breweries, eid av Heineken. Disse to tapper også det meste av utenlandsk øl som selges i New Zealand, som Heineken, Corona, Carlsberg, Budweiser, Guinness blant mange andre. Til sammen står disse to for bortimot 90% av det kommersielle ølsalget i New Zealand. Jeg, derimot, har gjort et forsøk på å finne de beste mikrobarene i Auckland, New Zealands største by.

Shakespeare Hotel & Brewery. Hvorfor ikke starte der hele craft beer-fenomenet i Auckland startet i 1986? Noen sier at stedet har tapt seg siden han som opprinnelig drev stedet døde, og hans kompanjong solgte det. Allikevel var det fullt hus da jeg besøkte puben en helt vanlig torsdags ettermiddag midt på det newzealanderne kaller vinter (juli), og dermed lavsesong for turister. I over hundre år har det vært pub her, typisk engelsk inventar, åtte sorter øl på tappekran, hvorav tre brygges på stedet, og enda flere på flaske i kjøla. Som i de fleste puber i New Zealand kan du her bestille førsteklasses mat. Hotellet har kun ti rom, og du sjekker inn i baren. (Adresse: 61 Albert Street, på hjørnet av Wyndham Street, og bare et kvartal fra hovedgata i Auckland, Queens Street).

Galbraith’s Ale House er regnet som et ikon blant pubene i Auckland. Typisk engelsk pub med god mat og hele 13 selvproduserte ølsorter på tappekran, både pilsner, pale ale, bitter, porter og stout i flere varianter. I tillegg har de mer enn 60 forskjellige typer håndverksøl fra hele New Zealand, både på tappekran og i flasker. Om noen i reisefølget ikke er så glad i øl, kan de også tilby et stort utvalg viner. (Adresse: Mount Eden Road 2, et stykke fra sentrum, ca 3 km fra Britomart, så en del vil nok foretrekke å ta taxi hit)

Brothers Beer ble etablert i 2012 av to venner som fikk en forretningsidé over et par halvlitere (selvsagt). De startet bryggingen i en lagerbygning fra sekstitallet. Suksessen uteble ikke, og allerede i 2016 måtte de utvide, og nok en bryggeripub, Brothers Brewery, ble åpnet nær Mount Eden. I sistnevnte åpnet de også en Southern barbecue restaurant, Juke Joint. 18 ølsorter serverer de i dag fra tappekran, deriblant åtte egenproduserte, bl.a. pilsner, amber, pale ale, IPA og tropical. En rekke flere kan du kjøpe på flaske. På Brothers elsker alle det de jobber med, så her er det fritt fram for å diskutere øl. Da jeg besøkte pubene, var det til og med en svenske som jobbet der. (Adresse: Brothers Beer, Shed 3, City Works Depot, 90 Wellesley St West, fem minutters gange fra Sky Tower; Brothers Brewery, 5 Akiraho St, Mount Eden, 50 meter fra Mount Eden jernbanestasjon)

Vultures’ Lane ligger i en sidegate til shoppinggaten Queens Street. De brygger ikke pr i dag øl selv, men har et stort utvalg håndverksøl fra hele New Zealand. Ifølge bartenderen jeg snakket med, planlegger de eget øl til neste år. De har 22 tappekraner med ølsorter som byttes ofte, i tillegg til 75 sorter på flaske. De har også mange gode, om enn noen uvanlige, matretter på menyen. Det sies at denne puben er manges favorittpub fordi de ikke prøver å være best. Alle slags mennesker stikker innom denne lille puben, og det er lett å komme i kontakt med lokalbefolkningen. (Adresse: 10 Vulcan Lane)

Corner Bar er bare rett rundt hjørnet fra Vultures’ Lane. En liten bar på hjørnet av Hotel De Brett. Her er det ikke plass til så veldig mange, og de har kun fire tappekraner med håndverksøl. Hvilke ølsorter de tilbyr varierer. Trivelig sted, som virker å være et sted der de lokale møtes etter jobb. Noen enkle matretter tilbys. (Adresse: På hjørnet av High Street og Shortland Street)

16 Tun i bydelen Wynyard Quarter er en av de nyeste barene som tilbyr håndverksøl. Veldig stort utvalg av øl, og de serverer kun øl fra newzealandske håndverksbryggerier, for å hjelpe små lokale bryggerier. Maten er fenomenal, kanskje den beste som tilbys av alle barene i Auckland. Til tross for at stedet ser noe fancy ut (mørkt tre og polert kobber), er både mat og øl forholdsvis billig. (Adresse: 10-26 Jellicoe St, Wynyard Quarter, kort vei over gangbrua fra det maritime muséet på Princes Wharf)

På Dr Rudi’s er til og med herretoalettet verdt et besøk.

Dr Rudi’s Rooftop Brewing Co. ligger rett ved siden av det maritime muséet på Princes Wharf, og har sannsynligvis den fineste utsikten av alle barene i Auckland, med alle småbåtene og yachtene i havnen rett utenfor. Utsikten alene er verdt et besøk her. Om du ikke ønsker å nyte utsikten med en av de fire ølsortene (to typer pils, IPA og American pale ale) som brygges bak baren, eller en av de andre ølsortene som tilbys fra en av de 14 tappekranene eller et tyvetalls sorter på flaske, kan du også spille bowling her. De serverer også god mat, fra frokost tidlig på morgenen til middag på kvelden. (Adresse: 204 Quay Street, Viaduct, 2. etasje)

Danny Doolans ligger i etasjen under Dr Rudi’s. Dette er en irsk pub, som i hovedsak serverer industriøl, men har et par sorter håndverksøl også. Jeg nevner ikke Danny Doolans spesielt for ølet, men liker du Murphy’s Irish Stout eller Irish Red, så vil du nok finne deg godt til rette her også. Jeg nevner baren fordi de har en stor meny og mye god mat. (Adresse: 204 Quay Street, 1. etasje)

The Brewers Co-Operative har et spennende utvalg av håndverksøl, hele 20 sorter fra tappekran, og et stort utvalg av øl på flaske. Dessuten er de kjent for sin fish’n’chips. Her er det godt med plass, om dere er flere, men de kan også tilby mer intime lokaler i andre etasje, Brewers Loft. Veggene er dekket av avisutklipp fra 1950-tallet, selv om de åpnet dørene i 2015 og er derfor en av de nyere barene i Auckland. (Adresse: 128 Victoria Street West, bare fem kvartaler fra Princes Wharf eller Queens Street, og mindre enn 200 m fra Brothers Beer).

Mac’s Brewbar er vanskelig å gå glipp av når du er rett ved Britomart kjøpesenter, og bare et par kvartaler fra Queens Wharf. De holder til i den gamle hovedkvarterbygningen til Northern Steamship Company. Her er det høyt under taket (legg merke til stålampene som henger opp ned fra taket), og god plass om dere er mange. Innredningen er hjemmekoselig, med komfortable møbler, gamle bøker i bokhyllene, og veldig god mat. Og ølet selvsagt. De har åtte selvbryggede ølsorter på tappekran, samt en cider. I tillegg kan de tilby noen flere Mac’s øl og cider, samt noen av de mest kjente ølmerkene, på flaske. Mac’s Brewbars har åtte barer rundt omkring i New Zealand. Den aller første ble startet allerede i 1981 i Nelson, Christchurch. Ingen hadde søkt om bryggerilisens i New Zealand på over 50 år, så det sier seg selv at det var vanskelig å starte opp til tross for at de fikk lisens. Bare det å skaffe flasker og korker var vanskelig. Men det har blitt flere barer, og de eksisterer fremdeles, så da vet man at det gikk godt til slutt. (Adresse: 122 Quay Street).

New Zealands kart laget med ølbokser på Brew on Quay.

Brew On Quay ligger i en historisk bygning på Quay Street. Her kan du regne med at det er fullt på kveldene. God mat og øl fra lokale håndverksbryggerier, 11 fra tappekran, og over hundre på flaske. Høy stemning, mange mennesker på kveldene. Serverer allikevel god mat. Om det ikke regner, har de også en rooftop bar, kun stjernene som tak. Alle slags mennesker går hit. Veldig populær i forbindelse med konserter, da Spark Arena ligger bare fem minutters gange unna. (Adresse: 102 Quay Street, like ved Britomart)

Erik Drilen (besøkte Auckland 13-15. og 22-26. juli 2017)

Oseania

Auckland: Hop on, hop off

13. august 2017 admin

Sky Tower kan ses overalt i Auckland. Her fra Wynyard Quarter.

Som den største byen med sine halvannen millioner innbyggere, og byen med flest internasjonale flyruter, er det mange som tror at Auckland er hovedstaden i New Zealand. Det er den ikke. Hovedstaden i New Zealand er Wellington. På mange måter sammenlignes også New Zealand med Norge. Det bor nesten like mange mennesker i New Zealand som i Norge, og naturen blir ofte sammenlignet med Norge, og da spesielt The Fjordland på South Island. Denne gang hadde jeg ikke tid til å se mye av New Zealand. Det får jeg ha til gode til en annen gang. Denne gangen blir det Auckland, altså ikke hovedstaden, jeg konsentrerer meg om å presentere.

Auckland er en moderne by. Siden landet ikke ble oppdaget av hvite før i 1642, og ikke ble befolket i særlig grad før etter 1840, må New Zealand regnes som et veldig ungt land i vår målestokk. Siden også maoriene heller ikke hadde vært der i så mange hundre år før de hvite kom, så sier det seg selv at man ikke finner tusen år gamle ruiner på øyene. Det betyr allikevel ikke at det ikke finnes severdigheter i New Zealand.

Auckland kan på flere måter sammenlignes med Los Angeles i USA. Byen i dag var en gang flere byer og landsbyer, som etter hvert har vokst sammen, og dekker derfor et stort område. Man vil da derfor være avhengig av kollektive transportmidler for å komme seg rundt, selv om det kommersielle sentrum av Auckland er forholdsvis lite, og lett kan oppleves til fots. Men skal man få med seg de viktigste severdighetene, er de gule hop-on-hop-off-bussene et utmerket alternativ. Et endagspass koster 45 newzealandske dollar (NZD), som er snaue 270 norske kroner. Ønsker man å få med seg alt anbefales et todagerspass til NZD 75,-. Med passet får du rabatt på alle severdigheter på ruten der det kreves inngangsbilett, så om du utnytter det fullt ut kan du fort spare inn igjen kostnaden på sightseeingturen. Du kan også kjøpe billett for sightseeing uten å hoppe av underveis, en såkalt timesbillett til NZD 30,-. Da blir du med på én runde for å bli kjent med byen fra bussvinduet.

Philips Corner/Princes Wharf er stedet den såkalte Red Loop starter fra. Det ligger rett ved det maritime muséet, som er verdt et besøk, og småbåthavnen, hvor du kan beskue dyre yachter. Gå over gangbroen til Wynyard Quarter, der du vil finne fiskemarkedet og en rekke barer og restauranter. Bare hundre meter fra Princes Wharf finner du Queens Wharf, der du kan ta båt til de omkringliggende øyene utenfor Auckland, som f.eks. Rangitoto Island, vulkanøy kjent for sine lavahuler og verdens største pohutukawaskog, eller Waiheke Island, kjent for sine vingårder og strender. Ved Queens Wharf starter også Queen Street, som er byens hovedshoppinggate.

Bastion Point er første stopp på rundturen. Herfra har du utsikt over Waitemata Harbour og byens skyline. Du kan utforske bunkere fra andre verdenskrig, eller du kan nyte Michael Joseph Savage Memorial Gardens. Du kan også følge en sti herfra ned til en av Aucklands fineste og mest kjente strender, Mission Bay. Her finnes også flere muligheter for shopping og spisesteder.

Kelly Tarlton’s er neste stopp. Kelly Tarlton’s Sea Life Aquarium er kanskje mest fornøyelig om du reiser med barn. Her kan du se levende pingviner, gå gjennom glasstunneler med hai og stingray (pilskate) som svømmer over deg, eller se gullfisker, sjøhester og andre sjødyr i akvariet. Du trenger gjerne et par timer her.

Tredje stopp er Parnell Rose Gardens. Her finnes mer enn 5000 varianter av nye og gamle roser. Om du ønsker å se disse blomstre bør du besøke New Zealand i perioden oktober til april. Den årlige Parnell Festival of Roses avholdes i november.

Holy Trinity Cathedral er fjerde stopp på ruten. Katedralen er den viktigste anglikanske kirken på New Zealand, i tillegg til også å være sted for musikk og andre kulturelle tilstelninger. Den er kjent for sin stillehavsgotiske arkitektur og de unike glassmaleriene. Sir Edmund Hillary, den første som besteg Mt Everest, ble begravet her.

Femte stopp på Red Loop er Auckland Museum. Auckland War Memorial Museum er et must når du besøker Auckland. I tre store etasjer får du innblikk i New Zealands historie, fra hvordan landet oppstod til krigens mange tap og lidelser. Her finnes mange maori- og stillehavsskatter, og det er også kulturelle maoriopptredener flere ganger om dagen. Den vakre Winter Gardens ligger også rett ved muséet, et stort drivhus med tropiske planter fra hele verden. Auckland Museum og Winter Gardens er de eneste stoppestedene der du kan gå over til den andre sightseeingruten, Blue Loop.

Velger du å ta turen på Blue Loop er første stoppested etter vinterhagen, Eden Garden, beskrevet som Aucklands beste bortgjemte hemmelighet. Et lite kosmos av hagekunst. Også denne hagen anbefales å besøkes på sommeren på den sørlige halvkule, dvs fra oktober til april.

På turen videre kommer du til Mt Eden, et av Aucklands mest kjente landemerker. Det er den høyeste vulkanen i byen, og herfra har du en av de beste utsiktene over byen og omlandet.

På veien videre kjører bussen forbi Eden Park (stopper ikke), som er New Zealands største stadion med plass til nesten 60.000 tilskuere. Neste stopp er St Lukes Westfield Shopping Centre, en av Aucklands største shoppingsentre.

Auckland Zoo er det femte stoppestedet på Blue Loop. Dyrehagen er den største i New Zealand med 138 forskjellige dyrearter og mer enn 875 dyr. Her kan du se New Zealands nasjonalfugl, kiwi, så vel som elefanter, løver, tigre, aper, giraffer og mye mer.

Mellom Auckland Zoo og MOTAT kan du også reise med denne trikken.

MOTAT (Museum of Transport and Technology) er New Zealands største og det ledende museum for transport og teknologi. Her blir du tatt med på en interaktiv reise gjennom New Zealands teknologiske utvikling. Med dette stoppet har du fullført Blue Loop, og tilbake på Auckland Museum kan du igjen gå over til den andre bussen og fortsette på Red Loop.

På sjette stopp på Red Loop er du tilbake i bydelen Parnell, denne gangen Parnell Village. Dette er Auckland og New Zealands eldste bydel. Deler av bydelen er jevnet med jorden til fordel (eller ulempe) for nyere bebyggelse, men de lokale innbyggerne har kjempet for å beholde denne gamle bydelen. Det har blitt en perle av gamle hus og krokete brosteinsgater. Her finner du kunstgallerier, kaféer, restauranter og sjarmerende små butikker.

Når du kommer til Civic Theatre er du tilbake på Queen Street, og resten av severdighetene ligger i gåavstand. Dette er byens kulturelle sentrum. Foruten Civic Theatre, ligger også Aotea Centre rett bak, med ASB Theatre og Herald Theatre. I dette området av byen ligger også Central City Library og Auckland Art Gallery med New Zealands største kunstsamling. Byens rådhus ligger også like ved, og University of Auckland ligger heller ikke mer enn et par kvartaler unna.

Om du valgte å gå av bussen ved Civic Theatre, trenger du ikke vente på bussen videre til neste stopp, da SkyCity og Sky Tower ligger kun fire kvartaler unna. Sky Tower er det høyeste byggverket i hele New Zealand, rager 328 m over bakken og er synlig overalt i Auckland. Du kan ta glassheis opp til de tre spektakulære utsiktsplattformene, med utsikt over hele byen og hele 80 km i alle retninger på en klarværsdag. Om du søker spenning, kan du forsøke SkyWalk, der du kan gå på kanten 192 m over bakken, eller om du tør, SkyJump, basehopping fra tårnet. SkyCity underholdningssenter huser et casino, to hoteller og mer enn 25 restauranter, barer og kaféer.

Gulvet i heisen er av glass, slik at du kan se bunnen av heissjakten på veien opp (eller ned).

Etter SkyCity og Sky Tower er du tilbake ved utgangspunktet ved Philips Corner og Princes Wharf.

Erik Drilen (besøkte Auckland 13-15. og 22-26. juli 2017)

Oseania

Niue – Fifty shades of blue

9. august 2017 admin

Fakaalofa lahi atu er gjerne det første du lærer deg å si når du ankommer Niue, en liten øy i det sørlige Stillehavet. Det er det lokalbefolkningen sier når de hilser.

Det er bare en måte å komme seg til Niue, og det er med fly fra Auckland, New Zealand. To ganger i uken. Bare 12.000 turister kommer hit hvert år, og dermed ett av verdens minst besøkte land. Keith, en av øyas guider og turoperatører, sier at de håper å kunne ta i mot 15.000. Mer enn det klarer ikke landets infrastruktur å ta i mot. Det bor nemlig ikke mer enn 1.600 mennesker på øya. Og det merker man med en gang man lander. Flyplassen er liten, de har kun én bil som trekker flytrappa bort til flyet, og den samme bilen som drar vognene med bagasje. Og om den ikke er tilgjengelig er det rå muskelkraft som gjelder. To menn som drar bagasjetralla er et ganske imponerende syn. Bli heller ikke overrasket om politimennene som nettopp har stemplet passene til de rundt 200 ankomne passasjerene, bretter opp ermene og hjelper til med å losse koffertene av tralla.

Etter å ha gått gjennom tollen leveres bagasjen til en bil som frakter bagasjen til hotellet. Selv setter jeg meg inn i en minibuss, som frakter meg til Scenic Matavai Resort, den eneste resorten på hele øya. Det finnes dog noen hoteller og moteller, de fleste på vestkysten nær hovedstaden Alofi. Etter å ha sjekket inn på resorten, står kofferten allerede utenfor døra til rommet.

Med sine 1.600 innbyggere regnes Niue også som et av verdens minste uavhengige land. Allikevel har de et tett forhold til landet de i 1974 fikk sin frihet fra. Det er New Zealand som beskytter landet militært og utenrikspolitisk, og pengeenheten som brukes er New Zealand dollars. Men de har sin egen grunnlov, regjering og førsteminister. Og eget flagg. Og ikke minst språk, niueansk, som er et polynesisk språk beslektet med tongansk og samoansk. Men alle snakker engelsk, så det byr ikke på problemer å være norsk turist på Niue.

Niue kalles ofte The Rock, der den stikker opp av havet som toppen av en undersjøisk vulkan, beliggende nordøst for New Zealand, mellom Tonga, Samoa og Cook Islands. Øya er allikevel ikke av de aller minste i det sørlige Stillehavet. For eksempel er Niue fire ganger så stor som Rarotonga. Ringveien rundt øya er 64 kilometer, og det tar rundt halvannen time å kjøre rundt. Du vil være avhengig av bil, da det ikke finnes rutegående busser. Det er noen få taxier, men det er ikke alltid at de er i trafikk. Leiebiler derimot er det mange av. Men husk at det er venstrekjøring på Niue. Glem heller ikke at du må ordne niueansk førerkort i løpet av oppholdet ditt. Dette er dog bare en formalitet. Du tar et bilde på politistasjonen, betaler 22,50 newzealandske dollar, og får utstedt et førerkort som er gyldig i ett år. Om ikke annet er det et morsomt minne fra Niue. Førerkortet er også gyldig i New Zealand, men i følge et par av folkene jeg pratet med på øya, så skal visstnok newzealandske politifolk ikke være særlig fornøyde med å se det om du blir stoppet.

Veiene på Niue er smale og hullete. Husk å hilse på alle du møter.

Hvilke severdigheter bør man få med seg på Niue?

Alofi er landets hovedstad, og rundt halvparten av befolkningen bor der. Det er ikke store byen. En av de lokale jeg snakket med sa at jeg ikke måtte blunke, for da kunne jeg gå glipp av byen. De fleste av severdighetene på øya ligger i naturen. Her finner du få monumenter, men noen få er det. Hvis man starter i Alofi er det verdt å få med seg Taoga Niue Museum, som tar for seg landets historie fra de første polyneserne kom dit for over tusen år siden fra naboøyene Tonga, Samoa og Cook Islands. Nesten hele samlingen ble ødelagt i en syklon i 2004, men ved hjelp av befolkningen har de klart å få tilbake store deler av de utstilte gjenstandene, i tillegg har de lokale bidratt med egne eiendeler som muséet har fått lånt. Høsten 2018 skal etter planen et nytt museum stå ferdig, og den niueanske regjeringen har kontaktet flere muséer rundt omkring i verden i et håp om å få hjem noen gjenstander. Turistkontoret, Niue Tourism, har også noen gjenstander utstilt.

Misa er en god historieforteller, og du lærer om hvordan niueanerne levde før de hvites sivilisasjon kom til øya.

Bare hundre meter fra muséet kan du også få muligheten til å lære om niueansk kultur og hvordan folket overlevde av det som vokste på øya før i tiden, gjennom en såkalt nature walk med Misa. En veldig interessant og spesiell opplevelse, der du også får smake papaya og kokosnøtt, samt drikke kokosmelk rett fra kokosnøttene. Det finnes ingen bedre forteller enn Misa.

Den første hvite som oppdaget Niue var James Cook. Han gjorde også et forsøk på å komme seg i land i 1744 ved det som i dag er kjent som Cook’s Landing, eller Opaahi. Han ble derimot drevet vekk av polyneserne på øya, og satte aldri sin fot på Savage Island som han døpte øya.

Niues eneste båthavn ligger også i Alofi, Sir Robert’s Wharf, eller bare The Wharf. Store skip kan ikke legge til her, så godstransport til Niue er en omstendig prosess. De fleste fisketurene starter også herfra.

Stanley Kalauni vet alt som er verdt å vite om vanilje.

Rett ved turistkontoret ligger butikken Niue Vanilla. De arrangerer turer til deres vaniljeplantasje midt på øya, der du lærer om hvordan vanilje plantes, hvordan trærne vokser og hvordan blomstene bestøves. Niue Vanilla dyrker kun organisk vanilje, og du kan også kjøpe vanilje i butikken i Alofi. Der kan du også lære hva du bør se etter når du kjøper vanilje. Det er ikke nødvendigvis lurt å kjøpe premium vanilje, for klasse C har samme kvalitet. Vaniljestengene for sistnevnte er bare kortere, mens prisen er halvparten av premium. Du lærer også at det å kjøpe vaniljesukker er bare tull, når du bare kan bruke vanlig sukker og legge vaniljestenger i den. Organisk vanilje fra Niue Vanilla eksporteres også til Europa og Norge.

I Alofi finnes også en mynthandler, som selger Niue-sølvmynter. Disse myntene er veldig ettertraktet blant samlere.

Når man forlater Alofi og kjører nordover på vestsiden av øya, tar det bare noen minutter før man kommer til Peniamina’s Grave Memorial. Etter at James Cook ga opp landgangen på Niue, skulle det ta over hundre år før europeerne forsøkte å komme i kontakt med øyas befolkning igjen. London Missionary Society kom til øya i 1846 og innførte kristendommen. Nukai Peniamina hadde blitt ført til Samoa for å lære å skrive og lese, samt trenes opp til å bli kristen misjonær. Returen til Niue var ikke særlig populær, og først i femte forsøk ga en av høvdingene på Mutalau i nord ham lov til å komme tilbake. Peniamina ble gitt 61 fryktinngytende krigere og bosatte seg i et fort helt nord på Mutalau. Ingen torde angripe Peniamina på grunn av krigerne. Peniamina hadde senere et utenomekteskapelig forhold til en kvinne, noe som var helt i tråd med niueanske tradisjoner, men ikke like akseptert blant misjonærene. Peniamina ble til slutt bannlyst og sendt ut på havet i kano, klarte å komme seg til Samoa hvor han døde i 1874. Han ble begravet ved Makefu på Niue, hvor i dag Peniamina’s Grave Memorial befinner seg.

Like nord for Makefu vil du også finne Avaiki og Palaha Caves. Førstnevnte sies å være stedet der den første kanoen kom i land med polynesere for over tusen år siden. Dette er også manges favorittsted, da den er en stor dryppsteinshule med et basseng hvor kun mennesker med høy rang kunne bade før i tiden. Merk at du kun kan komme deg dit på lavvann. Sistnevnte er også en stor hule kjent for sine kalksteinformasjoner, samt stalagmitter og stalaktitter. Et vakkert skue.

Nå kommer naturseverdighetene på rekke og rad nordover. Det er ikke mange minuttene før du kommer til Limu Pools, et av de vakreste badestedene på hele Niue. Flere bassenger mellom klippene og korallrevene, der du kan bade eller snorkle i krystallklart vann. Ingen strender, men det går trapper ned til vannet, eller du kan hoppe fra steinene. Det sies at sikten i vannet på Niue er hele 70 meter, noe som gjør øya ideell til snorkling og dykking.

Matapa Chasm der kun kongelige kunne bade før i tiden.

Bare en kilometer nord for Limu Pools, ved Hikutavake, finner du Matapa Chasm og Talava Arches. Førstnevnte er lett å komme seg til, og du vil finne nok et vakkert og avskjermet badested, hvor kun kongelige fikk lov til å bade i historiske tider. Matapa Chasm egner seg også utmerket til snorkling. Talava Arches krever litt mer av deg. Det er litt lenger å gå, rundt 20 minutter, og enkelte steder bør man holde seg i tauet som henger i hulene. Vel framme vil du oppdage et av de mest kjente landemerkene på øya, nemlig de bueformede klippene, som også har vært illustrert på niueanske frimerker.

Talava Arches, et av Niues mest kjente naturfenomener.

Neste stoppested på vei øya rundt, er Mutalau, nevnt lenger opp i innlegget, i forbindelse med Peniamina. Det var her Peniaminas fort, Tauei Fupio, lå. Ikke mye som minner om et fort etter vår europeiske standard. Her oppe i nord ligger også et vakkert piknikområde, Uluvehi. Vakker havsutsikt, og selv her er det muligheter til å utforske huler.

Østsiden av Niue er røffere og mer utilgjengelig enn vestsiden. Derfor er det færre steder hvor man kan komme til her, men det vil ikke si at de områdene hvor man kan komme til er mindre spektakulære. Like ved landsbyen Liku finner man Tautu, som sies skal være det beste stedet på øya å få med seg soloppgangen. Mitt program var for tett til at jeg fikk sjansen til å få med meg det.

Ulupaka Cave og Vaikona Chasm er to steder på østkysten som regnes som verdt å besøke, men merk at disse to går under kategorien vanskelig å komme seg til, og det er ulovlig å begi seg på tur til disse uten guide. Ta kontakt med Niue Tourism for guidede turer.

På det meste bodde nærmere 5000 mennesker på Niue. Mange har flyttet til New Zealand, men heldigvis er befolkningstallet på Niue på vei oppover igjen. Naturen har flyttet inn i mange av de ubebodde husene på øya.

På veien sørover kjører man også langs Huvalu Forest Conservation Area. Dette er et beskyttet område. Det er også tropisk regnskog, og den største skogen på hele Niue. Om du ønsker å begi deg inn i skogen, hold deg til merkede stier, såkalte bush roads. Kommer du bare hundre meter inn i skogen, vil du ikke lenger kunne se noen vei eller stier. Det finnes ikke giftige dyr eller innsekter på Niue, så du behøver ikke bekymre deg for dette, men skogen er stor og trærne står tett.

Neste stoppested er noe du ikke forventer å se på et sted som Niue: Hikulagi Sculpture Park. Om du bor på Scenic Matavai Resort vil du garantert legge merke til maleriene til kunstneren Mark Cross. Kjører du rundt hele Niue, vil du også garantert få med deg hans Hikulagi Sculpture Park rundt to kilometer sør for landsbyen Liku. Påbegynt i 1996, men stadig i utvikling. Kanskje ikke like eksentrisk eller visjonært som den gang, men det likner ikke på noe annet av kunst på Niue. Stedet er omgitt av regnskog, og skulpturene består av menneskers søppel, alt fra sko, ølbokser, til dvd-spiller og vaskemaskin. For øvrig kan jeg nevne at mitt ødelagte kamera fra turen har fått sitt siste hvilested her. For øvrig finnes en butikk i Alofi som selger prints av Mark Cross’ malerier, om du skulle få lyst til å ta med en del av Niue hjem.

Mitt ødelagte kamera har fått plass på skulpturen.

Togo Chasm på sørøstkysten vil nok også imponere deg. En skog av forstenede koraller. Og den som går hele veien ned vil finne en vakker oase av en sandstrand og kokospalmer, dog ingen bademuligheter. Og husk, hvis du klatrer ned stigen, må du huske at du skal opp igjen også.

En lokal innbygger fortalte meg at det er 155 trappetrinn ned til Anapala Chasm ved landsbyen Hakupu på sørkysten, men 310 opp. Det kanskje føles slik når man skal opp igjen, men turen er verdt det. Det eneste ordet som slipper ut når du er nede er «Wow!» Og husk badetøy. Absolutt en av mine favoritter når det kommer til grottene på Niue. Få også med deg utsikten på kysten.

Landsbyen Vaiea er kjent for to ting. Det ene er innbyggerne, som nesten alle er klimaflyktninger fra Tuvalu, Stillehavsatoller som er i ferd med å forsvinne i havet. Det andre er en noni farm. Nonibærene, som egentlig er en frukt, er veldig rik på antioksidanter. Det må den være, ut fra smaken på juicen å bedømme. Jeg vet at smaken er forskjellig fra person til person, men jeg anbefaler at du ikke kjøper en stor flaske første gangen. En av de lokale sa at juicen smaker som ekstremt dårlig vin. Det er ingen overdrivelse. Men nonifarmen skal visstnok være god business. Hva gjør man ikke for helsa.

Det er fullt mulig å gå på korallrevene. Men husk reef shoes.

Niue er en av verdens største koralløyer. Det finnes flere steder på øya der du kan komme deg ned til korallstrendene, og du kan vandre på såkalte sea tracks. Flere ligger også nær både Alofi og Scenic Matavai Resort. Men husk å anskaffe deg såkalte reef shoes. Du vil ikke gå på korallene barfot. Også ellers på Niue anbefales det gode sko, både på stiene og i hulene. Vær obs på at det kan være glatt, spesielt etter at det har regnet. Du ønsker ikke å bli skadet på Niue, for det ene sykehuset på øya har begrenset med behandlingsmuligheter, og fly til New Zealand går bare to ganger i uka.

Niue Tourism, turistkontoret, kan hjelpe deg med alle spørsmål du måtte ha rundt oppholdet ditt, samt foreta bookinger for arrangerte turer. I tillegg selger de lokale suvenirer.

Turer man bør få med seg er nature walk med Misa, som jeg nevnte lenger oppe på siden, men det er andre turer som er et must når man først har kommet til Niue:

Ukas fangst. Med skipper Paul Pasisi i bakgrunnen.

Fisketurer: Dette er veldig populære turer, selv om det er flere som tar med turister på fiske. Ta kontakt tidlig med turistkontoret, for disse turene blir gjerne fullbooket. Jeg anbefaler spesielt å være med Paul Pasisi eller B.J. Rex. Havfiske etter store fisk som wahoo, barracuda eller sverdfisk. Min wahoo på 13,9 kilo stod på tavla som ukas fangst på turistkontoret enda samme dag som jeg startet hjemreisen. Du vil garantert se flyvefisk på turen, og sjansen er også stor for å møte på delfiner. Er du heldig får du også se hval i høysesongen, som tilsvarer vår sommer.

Snorkling eller dykking: Å snorkle eller dykke er et must på Sydhavsøyene. Om du ikke er erfaren dykker, så krever det ikke mye å snorkle. Livet blant korallrevene er fantastisk. Husk at Niue er en av verdens største koralløyer. Buccaneer Adventures Niue Dive, som ligger rett ved siden av Scenic Matavai Resort, arrangerer turer, også for nybegynnere.

Jakt på uga (uttales oonga), eller kokosnøttkrabbe, er en opplevelse man også bør få med seg. Om du er en landkrabbe, så kan ugaen også med rette kalles det, for du finner den ikke i vannet, men de klatrer i trær og berg. Som navnet tilsier, lever den av kokosnøtter. Den minner mest om en pansret edderkopp med krabbeklør. Med Bev Mokalei, eller bare Bev, får du en fornøyelig aften. Turen starter etter mørkets frembrudd, og det er viktig å holde lommelykta riktig, for å se hvor du går, men også for ikke å skremme vekk ugaene. På denne turen lærer du om gamle polynesiske tradisjoner, i tillegg til hvordan du lager ugafeller, og selvsagt hvordan ugaene håndteres. Selvsagt får du med deg en uga eller to som du kan ta med deg til hotellet, slik at de kan tilberede den til deg, enten til lunsj eller middag neste dag. Et godt tips fra Bev, du sprayer ikke insektsspray i pannen, for du må regne med å bli svett, og svetten fra pannen renner ned i øynene. Insekter er for øvrig ikke noe stort problem på den niueanske vinteren, som tilsvarer vår sommer.

Har du lyst til å prøve å padle med outriggerkano, såkalt vaka tour, er heller ikke det noe problem. Bev tar deg gjerne med på tur. Dette kan du også booke fra turistkontoret.

Hver tirsdag og fredag klokken 06.00 på morgenen er det marked i Alofi, rett ved siden av turistkontoret. Her kan du kjøpe hjemmelagde suvenirer, lokal frukt, grønnsaker, eller til og med uga om du har valgt å ikke delta på jakt. Kjøp deg en kopp kaffe eller milo (en varm sjokoladedrikk). Bli ikke overrasket om damen som solgte deg koppen, også lager en til seg selv og setter seg ned for å prate med deg. Kanskje insisterer hun på at du smaker på det nybakte kokosbrødet hennes også. Kom tidlig, etter hvert som varene selges ut blir det færre mennesker og mindre aktivitet på markedet.

Restauranter

Forvent ikke Burger King eller McDonald’s på Niue. De finnes ikke. Ikke andre kjederestauranter heller, for den saks skyld. Om du bor på Scenic Matavai Resort, må man regne med at noen av måltidene blir inntatt her. Blant annet har de temaaftener og levende musikk og show hver eneste kveld, som f.eks. flammedansere eller lokale barn som opptrer med tradisjonelle danser. Husk å forhåndsbestille bord. Det blir fullt.

En annen restaurant du må regne med blir full, er den japanske restauranten Kaiika. Her kan du få sushi, sashimi og tempura. Så sent som i fjor ble restauranten kåret til en av verdens ti beste japanske restauranter utenfor Japan.

Prøv også Falala Fa Café & Bar. Navnet betyr «fire vakre damer», og drives selvsagt av fire vakre damer. Også her bør du komme tidlig om du skal få bord.

Kaféen Wash Away Café er en lokal kafé i Avatele, som kun er åpen på søndager. Den sies å være verdens eneste gjenværende honesty café. Du skriver selv opp hva du bestiller, og forteller etter at du har spist hva du har bestilt og betaler. Her ligger også en av Niues få sandstrender, der du kan bade. Etterpå sitter du i kaféen og ser utover havet. Det er vanlig å se delfiner herfra, og ikke bli overrasket om du også ser hval.

Av andre restauranter som er verdt et besøk, kan jeg nevne The Crazy Uga, som har fantastisk utsikt fra terassen, Vaiolama Café & Bar, hvor du ikke bare kan innta god mat og drikke, men også spille minigolf på kaféens 18-hulls minigolfbane. Får du lyst på indisk mat, velger du Gill’s Indian Restaurant.

Vanlig er det å sjekke ut fra hotellet kl 10.00 på avreisedagen. Du tar da med deg bagasjen og kjører til flyplassen for innsjekk. Deretter kan du kjøre tilbake til Alofi for en siste shoppingrunde eller lunsj.

Leiebilen leverer du på flyplassen ved avreise. Du setter den i fra deg på parkeringsplassen, ulåst og med nøkkelen i tenningen. Hvor ellers i verden kan du gjøre det? Bli heller ikke overrasket om damen i sikkerhetssjekken på flyplassen er den samme som utstedte førerkortet til deg på politistasjonen.

Morsom fakta er det også at når du flyr fra Auckland til Niue, så krysser du datolinjen. Reiser du fra Auckland på lørdag, ankommer du Niue på fredag. Men du mister det ekstra døgnet når du flyr tilbake igjen.

Fakaaue Lahi!

Erik Drilen (besøkte Niue 14-21. juli 2017 i regi av South Pacific Tourism Organisation og Niue Tourism)

Norge

Trondheim: Trøndersk mat- og bryggerifestival

4. august 2017 admin

Frode Haarstad fra Oppdal Spekemat AS byr på spekemat av høyeste kvalitet.

Trøndersk mat- og bryggerifestival er blitt Norges ledende lokalmatfestival, og kan i år vise til 153 lokale matprodusenter og 22 lokale ølbryggerier. Utgangspunktet er råvarer og produkter fra Trøndelag. Både Fosen, Røros, Oppdal, Innherred, Lierne, samt Hitra og Frøya, og til og med Øst-Trøndelag (Jämtland) er representert. Her kan du i tillegg til å smake lokale retter, også kjøpe mat som du ikke finner i de fleste dagligvarebutikkene. Festivalen i år arrangeres 3.-5. august, i forbindelse med Olavsfestdagene, og trekker folk ikke bare fra hele Norge, men også turister fra utlandet.

Gjørund Romstad fra Romstad Gård i Bjugn er på plass med sine gårdsprodukter.

En av de lokale bakverkene som har fått stor omtale i Adressa og som har hatt utrolig stor omsetning på årets festival er Melhus Bakeris Ølsprøtt, en slags chips bakt på ølbryggingsavfall, eller mesk, som er fuktig knust korn som blir igjen etter at stivelsen er fjernet fra maltet. Bryggeriet To Tårn i Trondheim leverer åtte-ti tonn mesk årlig til Melhus Bakeri, og det er veldig spennende at det kan brukes til nye matprodukter. I alle fall har det solgt som varme hveteboller. Det spørs om pizza med blåskjell fra Åfjord har et like stort nedslagsfelt. Ellers på festivalen kan du smake spekemat og burgere av både elg, hjort og bjørn. Fisk og sjømat er det også mye av.

E.C. Dahls er selvsagt til stede på Bryggerifestivalen, som det store lokale bryggeriet, men også To Tårn, Austmann og Trondhjem Mikrobryggeri fra Trondheim. I tillegg kan festivalen by på spennende lokale trønderbryggerier som Stokkøy Bryggeri, Reinskloster fra Rissa, Ansnes Brygger fra Hitra, Inderøy Gårdsbryggeri og Røros Bryggeri og Mineralvannfabrikk, blant mange andre. De lokale ølbryggerne er som oftest veldig entusiastiske når det gjelder å diskutere øl og de ølsortene de har fremstilt, så her er det muligheter til spørre, diskutere og lære om øl. I tillegg til sjansen å få smake forskjellige typer øl, er det mulig å melde seg på introduksjonskurs om de forskjellige øltypene. Eller hva med å melde seg på et kurs i å brygge øl selv? Bakke Brygg har også det du trenger til å starte hjemmebryggingen på sin stand.