Om du er av de som ønsker å se så mye som mulig av en destinasjon på dine reiser, så kan det være mye å spare ved god planlegging.

Da jeg besøkte Stockholm for noen uker siden, ville jeg prøve å sjekke hvor mye jeg kunne spare, og hvor mye jeg kunne rekke over på en dag med Stockholm Pass.

Passet kjøpte jeg online, og det var kampanje den aktuelle tiden med 10% høstrabatt. Normalt koster et endagspass SEK 645,-, men med ti prosent rabatt fikk jeg det for SEK 580,50, eller norske kroner 540,-.

For det første er Hop On Hop Off-bussen inkludert i passet, noe som alene normalt koster SEK 320,-. Med denne bussen kan du komme deg raskt rundt i byen til de forskjellige attraksjonene. Men merk at om du må vente en halv time på bussen, så kan du gå raskere mellom flere av severdighetene. Om du spanderer på deg SEK 125,- i tillegg får du også et Travelcard, som du kan reise med bl.a. T-banen rundt omkring i Stockholm i 24 timer. Det kan være noe å vurdere om du ønsker å få med deg SkyView på Globen, hvor Hop On Hop Off-bussen ikke kjører. Men om SkyView er det eneste stedet utenfor ruten til Hop On Hop Off du planlegger å besøke, er det mer lønnsomt å løse vanlig billett, som koster SEK 44,- hver vei fra sentrum.

Jeg valgte å begynne med Fotografiska, fotomuseet, siden det var den eneste av de severdighetene jeg hadde planlagt å se i løpet av dagen som åpnet kl 09.00 på morgenen. Det ligger på Stadsgårdshamnen, mellom der Birka Cruises og Viking Line legger til. Det går fint å gå fra Gamla Stan til museet, spesielt med tanke på at Hop On Hop Off-bussene ikke begynner å kjøre før kl 10.00. I hovedsak har jeg valgt flere av de ti mest populære stedene å besøke i Stockholm, og Fotografiska er på denne listen.

Fotografiska er møtestedet for fotografer, og de som liker fotokunst. Her kan du se bilder av noen av verdens største fotografer, som bl.a. LaChapelle og Leibovitz. En halv million mennesker besøker museet hvert år, og i tillegg til 25 årlige utstillinger, arrangeres det også konserter. Selv bar og restaurant har de. Selvsagt kan du også ta et fotokurs her.

SkyView ligger et stykke utenfor Gamla Stan, og som nevnt utenfor ruten til Hop On Hop Off-bussene. Du kan godt gå dit, men det kommer an på hvor mye tid du ønsker å bruke på dagens program. Det klart raskeste er å ta T-banen.

SkyView tar deg med på en reise på utsiden av Globen, eller Ericsson Globen Arena som den offisielt heter, og opp til toppen av bygningen der du har utsikt til alle kanter av Stockholm. Dette er verdens største sfæriske bygning, og den brukes til idretts- og musikkarrangementer, alt fra ishockey til Eurovision Song Contest (som ble avholdt der i 2000 og 2016). Bruce Springsteen og Metallica har spilt der. Selv Pave Johannes Paul II holdt messe her i 1989, som den første paven noensinne i Sverige. Med SkyView blir du fraktet i gondol opp til toppen, 85 meter over bakken, eller 113 m.o.h.

Gamla Stan er Stockholms best besøkte bydel, og man kan gjerne bruke en hel dag der. Det er Stockholms historiske bydel, og det var her byen ble grunnlagt på 1200-tallet. Om du ønsker å få med deg historien om Stockholm, kan det være verdt å ta en tur innom Medeltidsmuseet (gratis inngang til muséet, men for noen utstillinger må du betale for inngang). Dagens bygninger er stort sett fra tiden etter den store bybrannen i 1625. Gamla Stan er også der hvor Kungliga Slottet og Sveriges Riksdag holder hus.

Stockholm Pass inkluderer inngang til svært mange museer og severdigheter i Gamla Stan, men det er begrenset hva man kan rekke over på én dag, så jeg valgte Kungliga Slottet. Jeg kom dit tilfeldig like før kl 12.15 på en mandag, og fikk med meg vaktskiftet utenfor slottet. Om du ønsker å få med deg vaktskiftet, som i seg selv er en turistattraksjon i Stockholm, bør du sjekke på forhånd hvilke dager og tidspunkt det foregår, da det ikke skjer hver dag.

Det kongelige slottet er den svenske monarkens offisielle residens, selv om kongefamiliens private residens er Drottningholm Slott, som du kan nå med Hop On Hop Off-båt, også inkludert i Stockholm Pass. Det kongelige slottet regnes som ett av verdens største slott med sine 609 rom. Av slottets høydepunkter kan nevnes kong Karl XI’s galleri, kong Oskar II’s skrivestue og dronning Kristinas sølvtrone fra 1600-tallet.

På slottet kan du også besøke Livrustkammaren (våpenkammeret) og Skattkammaren, som bl.a. stiller ut riksregaliene, samt H.M. Konungens Hovstall, der kongens hester og paradevogner, som brukes i forbindelse med statsbesøk, kongelige bryllup og andre seremonier, befinner seg.

På øya Djurgården ligger museene i Stockholm på rekke og rad, og det første du kommer til er Nordiska Museet. Selve bygget, som er fra 1873, er i seg selv også en severdighet, med en takhøyde på 24 m og 126 m lang, og bygget i renessansestil. Midt i hallen står en stor statue av kong Gustav Vasa. Gjennom utstillingene i museet kan du lære om hverdagsliv og tradisjoner i Norden fra 1500-tallet og fram til i dag, gjennom møbler og innredning, moter og smykker, samt glass og porselen. Det er også en egen utstilling om Nordens eldste urbefolkning, samene.

Er det noen som kan gjøre tidenes største fiasko om til tidenes suksess bedre enn svenskene? I 1628 skulle orlogsskipet Vasa sjøsettes i Stockholm. Det skulle være ett av verdens vakreste skip på denne tiden, utsmykket med rundt sjuhundre utskårne skulpturer. Sveriges stolthet. Sjøsettingen gikk ikke så bra. Så snart skipet var på vannet krenget det over og sank. Der ble skipet liggende til det ble hevet i 1961.

I 1990 åpnet Vasamuseet med Vasaskipet som hovedattraksjonen. Mer enn 95% av originaldelene av skipet er bevart, og er i dag det eneste bevarte skipet fra 1600-tallet. Det som ble en fiasko i 1628 er blitt kanskje Sveriges største suksess i dag, med mer enn 1,3 millioner besøkende hvert år. Et must for den førstegangsbesøkende i Stockholm.

Fortsetter man langs vannkanten på Djurgården kommer man snart til et museum av en helt annen art, nemlig Spritmuseet, som tar deg med på en reise gjennom Sveriges alkoholkultur. Du kan også lære deg hvordan brennevin blir laget. Et av Nordens mest særegne kunstsamlinger i duft og smak, ja, selv prøvesmaking er mulig. Et av verdens fremste museumsrestauranter finner du også der, med egen brygge og utsikt over Stockholms havneinnløp.

Like ved vil du finne Vikingaliv, et interaktivt museum som gir deg en innføring i vikingenes levesett og kultur. Høydepunktet for mange er nok Ragnfrids saga, en elleve minutters reise i Ragnfrid og hennes mann Haralds liv på midten av 900-tallet. Restauranten Glöd er også verdt et besøk. Her kan du i tillegg til vikinginspirert mat også få servert mjød.

På Djurgården kan du godt bruke en hel dag. I tillegg til de nevnte museene, ligger også Skansen her, med friluftsmuseum, dyrepark og akvarium. Unger i alle aldre vil nok også finne glede i fornøyelsesparken Gröna Lund. På Djurgården finner du også Rosendals slott og slottshage, og mange velger også å legge turen innom ABBA-museet. Det finnes også en rekke andre museer på øya, selv Snus och tändsticksmuseum av alle utenkelige museer.

Normalpris for voksne på stedene jeg besøkte, men som er «gratis» med Stockholm Pass:

• Hop On Hop Off buss og båt, SEK 450,-
• Fotografiska, SEK 130,-
• SkyView på Globen, SEK 150,-
• Kungliga Slottet, SEK 160,-
• Nordiska Museet, SEK 120,-
• Vasamuseet, SEK 130,-
• Spritmuseum, SEK 120,-
• Vikingaliv, SEK 149,-

Total kostnad på ovennevnte ville ha vært SEK 1.429,-, altså nesten 850,- svenske kroner spart på en dag for én person med Stockholm Pass. Forøvrig sparte jeg inn et femdagerspass allerede på én dag.

Om du er flere dager i Stockholm, og du har noen utvalgte steder å se i løpet av dagene, så kan det altså lønne seg å kjøpe et endagspass og bruke én dag aktivt til sightseeing. Ellers kan du fort spare enda mer på å velge pass som er gyldig for flere dager. Et todagerspass koster SEK 845,-, et tredagerspass SEK 1.045,-, mens et femdagerspass koster SEK 1.345,-. Det er mer enn seksti attraksjoner, museer og gallerier i Stockholm som er inkludert i passet, i tillegg til diverse båtturer til Drottningholm og flere av øyene i Stockholms skjærgård, guidede sightseeingturer og til og med dagstur til vikinglandsbyen Birka. Om du utnytter et femdagerspass fullt ut kan du spare tusenvis av kroner om du har planlagt å se hele byen. Barn til og med 15 år betaler halv pris på Stockholm Pass.

ABBA-museet, som også regnes som en av Stockholms mest populære museer, er derimot ikke med i Stockholm Pass, og derfor kan det være lurt å legge inn et besøk hit på en dag du ikke har behov for passet. Med mer enn 380 millioner solgte album på verdensbasis er ABBA en av tidenes største popgrupper. På museet kan du selv være med på suksessen, fra Björn Ulvaeus var med i Hootenanny Singers og Benny Andersson i Hep Stars, og Agnetha Fältskog og Anni-Frid Lyngstad bare var Agnetha og Frida, til Waterloo i 1974, fram til Chessmusikalen og Mamma Mia-filmene i dag. Her er instrumenter, studio, gull- og platinaplater, sceneklær, voksdukker av medlemmene i full størrelse. Til og med helikopteret fra albumet Arrival har fått plass i museet. I tillegg kan du selv synge i Polarstudioet og danse i en musikkvideo, og alt blir tatt opp ved hjelp av ditt personlige ID-nummer på billetten. (Inngangsbillett voksen, SEK 250,-).

Hotellanbefaling: Jeg bodde på Clarion Hotel Sign.

Erik Drilen (besøkte Stockholm 12. og 15. oktober 2018)

Det er ikke så vanskelig å forklare ordet hygge til en nordmann, siden vi bruker det samme ordet her i Norge. Danskene derimot, har tatt i bruk ordet i sin markedsføring av landet, og i Danmark får du til og med kjøpt bøker på flere språk om hygge. Nå byr det kanskje på litt større utfordringer å forklare ordet til en utenlandsk turist. Kanskje det da er like greit å ta de med på en rundtur rundt i København for å vise hva hygge er? Det er nemlig litt mer enn bare å oversette ordet til det engelske coziness. Det handler om å nyte de gode tingene i livet, sammen med de du har kjær. Familiefølelsen, vennefølelsen, eller følelsen av å være trygg om du vil.

Et besøk på Nyhavn er et naturlig valg når man besøker København. Ikke bare fordi det er et av byens mest pittoreske områder, men til tross for alle turistene, gir den oss også et lite innblikk i Danmarks sjel. På slutten av 1600- og utover var dette stedet der skip fra hele verden la til, og Den Nye Havn som det het på den tiden, var det vertshus og barer der, og stedet der sjømenn vanket og gledespiker holdt til. Senere kom kjøpmennene.

Nyhavn 9 er områdets eldste hus, fra 1681, og det er ikke endret eller påbygd siden. For de som interesserer seg for H.C. Andersen, så bodde han fem år i Nyhavn 20, seksten år i nr 67 og to år i nr 18. På 1980-tallet ble Nyhavns skjeve hus fullstendig renovert, og nå er det hyggelige restauranter og barer her, steder der hyggelige dansker og turister møtes.

Nyhavn kan du besøke til fots, men også med en av Københavns mange kanalbåter. Mange velger å kjøpe billett på hop-on-hop-off-bussene når de besøker en ny by. Å se København fra sjøsiden i en kanalbåt kan være et fint alternativ til dette.

Er dere en gruppe går det også an å leie båten for egne arrangement, kanskje med servering av mat og drikke til om dere ønsker. Det er stort sett fantasien som setter grensene her. Kom tett på alle de fine seilbåtene og husbåtene som ligger fortøyd langs kanalene, se de kjente bygningene i sentrum av København fra en litt annen vinkel. Vet du forresten hvordan den verdensberømte bronseskulpturen «Den lille havfrue» ser ut bakfra? Kun med båt får du sett ryggen på henne.

Om mulig bør du også legge turen innom Refshaleøen, som de siste årene har blitt et av Københavns mest spennende områder å besøke. Tidligere var det industriområde og et av verdens største skipsverft lå her. Du kan hoppe av kanalbåten på Refshaleøen. Det første som møter deg er mikrobryggeriet Mikkeller, som i seg selv er verdt et besøk, især for ølinteresserte. Det er allikevel det som kommer bortenfor som er målet for mange.

Urbane gründere, restauranter og kulturinitiativtakere har skapt en hel ny bydel på Refshaleøen. Reffen Street Food er samling av containere og varebiler som er satt sammen til en liten landsby av street food-restauranter. Men det er så mye mer. Gourmetmat av høyeste kvalitet finner du Noma 2.0, Amass og Alchemist, mens den rustikke havnekneipen La Banchina til og med har egen badebrygge.

Arkitektur har også fått sin plass på Refshaleøen. Arkitektfirmaet BIG står bak studentboligene på øya, bygget av brukte containere, og som kan minne litt om Bauhaus Campus Berlin, som jeg har skrevet om tidligere her. Aktiviteter finnes også. Både klatrevegger og paintball kan du prøve her. Eller hva med bungee jumping, eller strikkhopping som vi kaller det på norsk? Det arrangeres også konserter og kunstutstillinger. Eurovision Song Contest i 2014 ble avholdt i B&W Hallerne på Refshaleøen.

Et annet restaurantområde i København er Kødbyen, eller Kjøttbyen, i gåavstand vest for Hovedbanegården, Københavns hovedjernbanestasjon. Dette mat- og kjøttmarkedet er blitt et byens mest trendy og populære steder å gå ut, med barer, mikrobryggerier, restauranter og nattklubber på rad og rekke ved siden av slakterbutikkene som fremdeles er der. Her finner du Warpigs, en brewpub og barbecuerestaurant, og restauranter som Tommy’s Burgerjoint, Fleisch, Noho, Kul, den indisk-pakistanske Bollyfood og mange andre på rad og rekke. Alt til overkommelige priser. Kødbyens eneste fiskerestaurant, Fiskebaren, ligger i et bygg med det kanskje ikke så treffende navnet Kød og Flæskehal. Her finnes også en champagnebar, KB3, med over femti forskjellige typer champagne for den som elsker flytende bobler. I tillegg finnes flere gallerier i Kødbyen.

Det har kanskje blitt en turistfelle etter hvert, men Fristaden Christiania er verdt et besøk for den som aldri har vært der før. Dette alternative samfunnet i det tidligere militærområdet er fargerikt, bygninger dekket med street art, her er mye kunst og alltid mange mennesker. Vær obs på at folk bor her, og det er aldri populært at turister tar bilder her inne. Det er heller ingen hemmelighet at Christiania er kjent for sitt liberale syn på cannabis, og at det er vanlig å røyke hasj her. Fristaden er blitt gitt et begrenset grad av selvstyre, selv om restaurantene og butikkene må betale moms til den danske staten av sin omsetning.

Et absolutt must når du er i København er å besøke Tivoli. Ingen steder oser mer av dansk hygge og god stemning enn dette stedet som har eksistert siden 1843. Og parken er kledd etter årstidene, så du kan gjerne ta turen hit flere ganger. Om det er sommer, vinter eller halloween, Nordens beste fornøyelsespark er et skue uten like. Det er nok ikke bare barna som måper når de kommer hit. Her er det karuseller og berg-og-dal-baner for alle aldre, eller avhengig av hvor mye du tør å utfordre høydeskrekken din. Og god mat kan du spise i en av parkens mange restauranter, som f.eks. Nimb Gemyse eller Restaurant Grøften. Fra midten av november til nyttår er det også julemarked i Tivoli.

Hvis du ønsker å oppleve et hotell utenom det vanlige, enten du ønsker å overraske samboeren på kjærestetur, eller om du reiser med hele familien, bør du velge Nimb Hotel. Dette 5-stjerners boutiquehotellet ligger midt i sentrum, rett ved Københavns Hovedbanegård, men enda bedre, med en fantastisk utsikt over Tivoli. Hotellet var opprinnelig en basarbygning i maurisk stil tegnet av Tivolis arkitekt Knud Arne Petersen, men etter en totalrenovering og ombygging i 2008 er det blitt et eksklusivt hotell med 38 rom, der ingen er like, samt førsteklasses restauranter og spa. Regnes for å være et av de best likte hotellene i København, og der du får mest valuta for pengene. Luksusreisemagasinet Condé Nast Traveller kåret de som ett av verdens beste hoteller i 2009, og i 2015 ble de kåret som årets hotell av hotellkjeden Small Luxury Hotels. Om du har tenkt å besøke Tivoli, husk at inngangsbilletter til Tivoli, samt turpass til alle karusellene er inkludert i romprisen på Nimb Hotel.

Nimb Hotel er kanskje dyrt for en del, men da kan kanskje Hotel Copenhagen Admiral være et alternativ. Hotellet ligger ved vannkanten, rett ved Skuespilhuset, bare et par hundre meter fra Nyhavn, og også Amalienborg slott ligger kun ett minutts gange fra hotellet. Utsikt over kanalen til Operahuset har du også. Heller ikke Den lille havfruen ligger mange minuttene unna. Selve bygningen som Copenhagen Admiral holder til i, er en historisk maritim bygning, oppført i 1787. De sjarmerende pommerske furubjelkene, mursteinsveggene og buegangene er tatt vare på, og selv flere av gjesteværelsene har trebjelker.

Om du blir sulten av all gåingen rundt omkring i byen, kan jeg også anbefale The Standard som ligger i Havnegaden, ikke langt fra Nyhavn. I den grønne havnebygningen kan du spise en hyggelig og god dansk lunsj, smørrebrød, eller middag som bestemor ville ha laget den i restauranten Almanak, eller du kan spise en førsteklasses Michelinmiddag på den andre restauranten i bygget, Studio. Begge restaurantene eies av Claus Meyer, som også eier en rekke andre restauranter i Danmark. Nylig åpnet også en tredje restaurant i The Standard, med navnet Mission. Bygget som restaurantene holder til i var opprinnelig en tollbod, fra 1937, bygget i funkisstil.

Har du lyst på kaffe og kake på ettermiddagen, kan jeg anbefale kafeteriaen på Hotel Sanders, heller ikke det langt fra Nyhavn, i Tordenskjoldsgade.

Erik Drilen (besøkte København ifm Nordic MICE Summit 3-4. november 2018)

Polen har definitivt vært i det historiske søkelyset mange ganger gjennom det siste århundret, og byen Gdansk ved kysten av Østersjøen kanskje mer enn noe annet sted. Når du går gjennom gamlebyen i Gdansk, er det lite som minner om krigen som startet for snart 80 år siden. Men gamlebyen ble mer eller mindre jevnet med jorden under andre verdenskrig. Takket være at originaltegningene ble funnet etter krigen, kunne man gjenreise gamlebyen slik den så ut før krigen. I hvert fall fasadene. Bak fasadene er nok bydelen blitt litt mer moderne.

Gdansk er også den byen i Polen som blir besøkt av flest nordmenn. Med direktefly fra Trondheim, Bergen og Stavanger, og minst tre flyselskap som flyr direkte fra Oslo flere dager i uken, har Gdansk havnet på topp 10-listen over byene i Europa som flest nordmenn reiser til.

1. september 1939 er dagen det tyske slagskipet Schleswig-Holstein angrep halvøya Westerplatte rett utenfor Gdansk. Man kan spørre seg hvorfor Hitlers Tyskland valgte å angripe akkurat dette stedet. Det var logisk med tanke på at byen på denne tiden var kjent under navnet Freie Stadt Danzig, fristaden Danzig, et såkalt fritt område der det i hovedsak bodde tyskere.

Grensene på denne tiden var annerledes enn de er i dag, og landet øst for fristaden, Østpreussen, som gikk helt til Litauen, inkludert det som i dag utgjør den russiske enklaven Kaliningrad, var tysk. Byen var underlagt polske lover på det økonomiske området, og det var heller ikke populært at Polen hadde et militærdeponi på halvøya Westerplatte rett utenfor byen.

For Hitler og en stor del av det tyske folket var det derfor viktig å ta tilbake den delen av Polen som de hadde tapt under den første verdenskrigen, og som delte det tyske riket i to. Dette var selvfølgelig ikke polakkene med på, for det betydde at de ville miste sin tilgang til Østersjøen.

Polakkene kjempet hardt for å beholde halvøya, men måtte gi tapt etter en uke. Som de fleste av oss vet, tapte Tyskland til slutt krigen, og de måtte også gi slipp på Østpreussen, som ble delt mellom Polen, Russland og Litauen.

I dag er Westerplatte et parkområde og utendørsmuseum, der du kan se ruinene etter bygningene som stod her frem til den 1. september 1939, samt et stort monument til minne om hendelsen. Fra sentrum av Gdansk kan du ta lokalbuss 106 eller 138 ut til halvøya. Taxi koster heller ikke all verden, rundt 50 złoty, eller drøyt hundre kroner. Også hop-on-hop-off-bussene kjører innom Westerplatte. Eller, du kan ta et av piratskipene fra gamlebyen i Gdansk. De stopper også der i høysesongen. Kjører du egen bil er det gratis parkering der ute. Det er gratis å besøke Westerplatte.

Ønsker du å få med deg mer historie, så er det nye Museet for andre verdenskrig, åpnet i 2017, i gangavstand fra gamlebyen verdt å få med seg. I form av sitt 40 m høye tårn er museet blitt et signalbygg i Gdansk. Selve utstillingene derimot ligger 14 m under bakken, et samlet areal på 5000 kvm.

Utstillingene er delt i tre hovedområder, «Veien mot krig», «Krigens terror» og «Krigens lange skygge». Det sies om museet at det er det eneste i hele verden av en viss størrelse til å beskrive andre verdenskrig i en samlet internasjonal framstilling. Ikke bare krigen mellom Polen og Tyskland, men også Francos Spania, Mussolinis Italia, Stalins Russland, samt USA og Japan er representert i utstillingen. Her finnes våpen, stridsvogner og fly fra andre verdenskrig, men også brev, bilder og private eiendeler som polakker har donert til museet. Man går gjennom kulisser fra Warszawa under krigens dager. Propagandapostere fra hele verden. Selv norske plakater fra nazitiden finnes her. Man trenger minst tre timer til besøket i museet.

Det er ikke bare historien om andre verdenskrig og gamlebyen som burde trekke historieinteresserte turister til Gdansk. Etter krigen kom kommunismen til Polen, og også her skulle byen bli sentrum for begivenhetene, hendelser som til slutt førte til kommunismens og Berlinmurens fall.

Gdansk verft (Stocznia Gdańskа), tidligere kjent som Leninverftet (Stocznia im Lenina), ble grunnlagt i 1945, og er det største skipsverftet i Polen. Tidligere jobbet det 20.000 mennesker her. Flere norske skip har blitt bygget her, deriblant ferger for Bastø Fosen, men også Stena Lines MS Stena Spirit (tidligere MS Stena Scandinavia) ble bygget ved skipsverftet i Gdansk. Det er allikevel andre ting verftet i Gdansk skulle bli kjent for, nemlig Solidaritet og Lech Walesa.

Det europeiske solidaritetssenteret ble åpnet i Gdansk i 2014, rett ved inngangen til verftet. Det er Polens vei mot frihet som fortelles her. Historien om verftsarbeiderne som mistet livet under streiken i desember 1970. Historien om Solidaritet og den sivile motstanden mot Polens kommunistiske ledelse. En kamp om rettigheter. Og ikke minst er det historien om Lech Walesa. Tavlen med Solidaritets 21 postulater har fått plass inne i Solidaritetssenteret, og er erklært som en del av UNESCOs verdensarv.

På Solidaritetsplassen foran museet står et 42 m høyt minnesmerke, til minne om de som mistet livet under de blodige streikene i 1970. Det var også her skipsverftsarbeiderne samlet seg under ledelse av Lech Walesa i desember 1980. For øvrig ble Lech Walesa tildelt Nobels Fredspris i 1983, og i 1990 ble han Polens første demokratiske valgte president.

Etter et besøk i Solidaritetssenteret kan det være på sin plass med en båttur gjennom skipsverftet. Selv kan jeg anbefale S/Y Baltic Star, som tar imot grupper på inntil 20 personer, og kan skreddersy turen gjennom verftet. Kan også kombineres med turer til f.eks. Sopot og Gdynia om været tillater det. Om dere ønsker noe ekstra arrangeres det også vinsmaking om bord. Skipet har også sitt eget øl. For øvrig seiler også de fleste turistbåtene i Gdansk gjennom verftet, som f.eks. piratskipene som ligger ved gamlebyen.

Det finnes mange kirker i Gdansk, men spesielt én av de kan nevnes i samme åndedrag som Solidaritet: Birgittakirken. Kirken i seg selv har en lang historie, opprinnelig bygd på slutten av 1300-tallet, oppkalt etter Hellige Birgitta, fullstendig ødelagt under andre verdenskrig. Den ble gjenoppbygd i 1973 i samme stil og design som den originale kirken. Den er verdt et besøk ene og alene for sitt fantastiske alter i rav. Men det finnes også en solidaritetsutstilling her, og det var her medlemmer av Solidaritet pleide å møtes. Fader Jerzy Popieluszko, som var prest for denne kirken og for Solidaritet, ble drept av det hemmelige politiet i 1984. Det sier litt om hvilken stilling kirken hadde på denne tiden.

Ikke langt fra Birgittakirken ligger også Det polske postmuseet. Dette bygget var byens postkontor fra det ble bygd i 1920 til andre verdenskrig startet. Museet forteller historien om denne perioden, og inneholder bl.a. dokumenter, postbokser og andre gjenstander som har tilhørt statstjenestemenn og polske myndigheter på denne tiden. En kopi av tyskernes angrepsplan mot posthuset er også utstilt her. Årsaken til at tyskerne så på posthuset som ett av de første og viktigste målene for invasjonen, var at den polske telegrafen også hadde tilhold her. Utenfor står det et minnesmerke til ære for de som forsvarte det polske postverket i andre verdenskrig.

Det finnes også en rekke obskure severdigheter i Gdansk, som ikke er relatert til andre verdenskrig eller Solidaritet. Disse er ikke de første du legger merke til når du besøker byen. Man må lete litt og det krever at man vet hva man leter etter.

Inne i Mariakirken (Bazylika Mariacka på polsk) finnes det en astrologisk klokke, som ifølge legenden sies å være så vakker at han som laget den fikk øynene sine stukket ut slik at han ble blind, så han aldri skulle kunne lage noe så vakkert igjen. Nå ja, det er vel heller tvilsomt om legenden er sann, siden den samme urmakeren visstnok skal ha laget en astrologisk klokke i en annen by også. Men vakker er den. Den ble laget i 1464 og viser tid og dato, månefasene, plassering av månen og solen, en helgenkalender og de astrologiske symbolene. Sannsynligvis er den verdens største klokke laget i tre, med sin høyde på mer enn 15 meter. Når du allikevel er ved kirken, gå også nedover Mariagaten (ulica Mariacka). Denne bohemske og kunstneriske gaten er en av gamlebyens vakreste, med flere utendørsrestauranter og barer.

Daniel Gabriel Fahrenheit målte ikke tid, men derimot temperaturer. Han ble født i Gdansk i 1686. At noen i det hele fortsatt bruker Fahrenheit til å måle temperaturer med, og ikke det mye enklere Celsius (frysepunkt på 0 °C og kokepunkt på 100 °C, mot frysepunkt på 32 °F og kokepunkt på 212 °F) får være diskusjonstema ved en annen anledning, men i hvert fall har Fahrenheit fått sitt eget monument på ul. Mieszczańska, midt på hovedplassen i gamlebyen i Gdansk.

De fleste kjenner til Neptunfontenen i Gdansk. Den er selve symbolet på byen. Men hva har legenden om kong Arthur med Gdansk å gjøre? Egentlig ingenting. Bortsett fra at bygget rett bak Neptunfontenen heter Dwór Artusa, eller kong Arthurs domstol som det betyr på norsk. Navnet fikk den fordi det var et sted der kongelige og adelige pleide å møtes, slik skikken også var i andre byer i Europa. En av de vakreste bygningene i Gdansk, opprinnelig bygget rundt 1350, og den korte historien er at den brant ned rundt hundre år senere, gjenreist og redekorert i 1536, men bombet i 1945. Etter krigen ble bygget gjenreist og dekorert ut fra dokumenter og bilder fra før bombingen. Bygget er fortsatt i bruk til å avholde offentlige møter. Mest kjent er møtesalen for den over ti meter høye renessanseovnen, dekket av mer enn 500 individuelt dekorerte fliser, og et tinnbord som sies å være det eldste i Polen.

Kirsebærvin er kanskje ikke det du forbinder med Gdansk eller Polen. Baren Wiśniewski på gaten Piwna like ved Mariakirken serverer kun sin egen hjemmelagde kirsebærvin, servert av unge Patryk, alltid like trivelig og pratsom, og forteller gjerne om vinen. Liker du vinen han serverer, kan du også kjøpe med deg noen flasker. Navnet Piwna kommer for øvrig av det polske ordet for øl, og gaten fikk navnet fordi det før i tiden var så mange ølbryggerier der. I dag er det fortsatt en trivelig gate å besøke, med flere barer, kaféer og restauranter.

Erik Drilen (besøkte Gdansk i regi av Pomorskie Tourist Board 20-25. oktober 2018)

I 1443 ble det bestemt at det skulle bygges et katolsk birgittinerkloster i det sørvestre hjørnet av Finland. Det er også året for grunnleggelsen av Naantali, eller Nådendal, som er det svenske navnet på byen. I dag er det kun klosterkirken som står igjen på høyden der klosteret lå.

Nådendal, som ligger rett ved den finske skjærgården og er kjent som Finlands feriehovedstad, har i dag snaut 20.000 innbyggere. En vandring langs småbåthavnen og gjennom den idylliske gamlebyen i tre er verdt et par timer. Her vil du finne små butikker, kaféer og gallerier.

Besøk gjerne Nådendals Museum, der du kan få historien om klosteret og se arkeologiske utgravinger fra byen i bygget Humppi, mens i det andre bygget, Hiilola, kan du besøke et hjem med interiør fra 1800-tallet. Hagen i sistnevnte er også verdt å få med seg. Flere finske filmer har blitt spilt inn her.

På andre halvdel av 1800-tallet var Nådendal allerede kjent som en av de flotteste spa- og badebyene i Finland. I dag er det Nådendal Spa Hotel som tar imot spagjestene. Hotellet er et førsteklasses spahotell som passer for hele familien. Her er det både innendørs- og utendørsbassenger og muligheter for omfattende spabehandlinger. På hotellet er det også tre restauranter, både á la carte og bufférestaurant, samt thairestaurant.

Den finske presidentens sommerresidens Kultaranta (Gullranda på svensk) ligger også i Nådendal.

Mummiverden ligger på en liten øy like ved Nådendal, forbundet med en gangbro. Fra fastlandet er ikke Mummiverden engang synlig, bortsett fra noen få hus, som ligger ganske så idyllisk til mellom trærne på øya. Her finnes ingen karuseller eller berg-og-dal-baner. Men barna elsker det, og selv de voksne blir som barn igjen når de kommer hit. Mummipappa, Mummimamma og Hemulen, så vel som Sniff, Snusmumrikken, lille My og de andre er alle her. Og de tar seg god tid til å leke med barna, og stille opp på bilder.

Glem ikke å se Mummihuset. Det virker overraskende mye større fra innsiden, uten videre henvisning eller sammenligning til en velkjent britisk TV-serie for de større. I Mummiverden finnes eventyrstier, labyrinter, hengebroer og skattejakt for de minste. Og selvsagt butikker med mummisuvenirer. Man behøver heller ikke gå sulten derifra.

Parken er ikke spesielt stor, og opplevelsene er ikke særlig påkostet, men eventyrstemningen fra Tove Janssons bøker om mummitrollene er der. Man reiser ikke til Finland for å besøke Mummiverden, men besøker man Finland kan man gjerne legge turen innom Mummiverden.

Nådendal byr også på mye kultur og mange festivaler. Den mest kjente festivalen er utvilsomt Sjusovardagen, eller syvsoverdagen som det heter på norsk. Den har blitt avholdt 27. juli hvert år siden slutten av 1800-tallet. Selve festivalen starter allerede dagen før, men årets offisielle syvsover blir kastet i vannet kl 07.00 den 27. juli. Denne dagen går folk gjerne iført kun pysjamas. Av andre festivaler bør nevnes Musikfestspelen i første halvdel av juni, matfestivalen Costa Food i midten av august, samt flere båtfestivaler og båtmesser gjennom sommersesongen.

Og ønsker man kultur i form av teaterbesøk, er ikke Åbo mer enn et kvarter unna. Forstår man ikke finsk, er Åbo Svenska Teater et utmerket alternativ. Teateret er Finlands eldste teaterbygning som fortsatt er i bruk, fra 1839. Da vi besøkte teateret, så vi forestillingen «Jane Eyre».

Også skjærgården utenfor Nådendals sentrum er verdt et besøk. Om du ønsker å lære hvordan honning blir til, kan du besøke Tammiraumas Honungsgård. Der har du også anledning til å kjøpe honning fra gårdsbutikken. Og mens du er i området, hvorfor ikke spise lunsj på Restaurant Pohjakulma like i nærheten?

Du kan reise til med Finnlines fra Kapellskär i Sverige til Finlands tredje største havn Nådendal direkte, eller med Viking Line eller Silja Line fra Stockholm til Åbo. Kjører du med egen bil, ligger Nådendal kun 16 km fra Åbo. Du kan også fly til Åbo. Det tar rundt én time og tjue minutter med buss fra Åbo lufthavn, via Åbo sentrum, til Nådendal. Alternativt bruker du kun tjue minutter med taxi eller leiebil, da lufthavnen ligger 19 km fra Nådendal.

Erik Drilen (besøkte Nådendal på studietur med Cities+Tours 12-14. oktober 2018)

Kraków er blitt en av de mest populære destinasjonene i Europa for oss nordmenn de siste årene. En del av årsaken til det er de lave prisene i Polen, både på hotell og shopping, men også at det går direktefly fra flere norske byer dit, som gjør reisetiden kort.

Blant de mest populære severdighetene i Kraków er, foruten gamlebyen, absolutt saltgruvene i Wieliczka verdt et besøk. Mange velger også å besøke de tidligere konsentrasjonsleirene i Auschwitz-Birkenau, som ligger et stykke utenfor Kraków. Disse har jeg skrevet om tidligere her.

• Visste du at saltgruvene i Wieliczka også har eget spa som du kan besøke? Her kan du få medisinske spabehandlinger under jorda.

Det jeg skal konsentrere meg om denne gangen er de litt mindre kjente severdighetene byen har å by på:

De fleste tar turen innom markedsplassen, Rynek Główny, gjerne flere ganger i løpet av oppholdet i Kraków. Men visste du at du også kan gå under jorda på markedsplassen, og besøke Rynek underjordiske museum, et historisk museum som viser arkeologiske utgravinger og forteller byens historie på 6000 kvm. Merk at kun 300 mennesker slipper inn samtidig, så du bør kjøpe billett på forhånd. Det kan du enten gjøre online, eller på informasjonskontoret midt på vestre side av markedshallen. Inngangen til museet er i det nordøstre hjørnet av hallen. Museet er basert på utgravinger av hus og de originale brosteinsgatene som lå her i middelalderen. Med digitale effekter, lyd- og lysshow, samt multimediaframvisninger gjør museet moderne og spennende for hele familien, og verdt å få med seg.

Ønsker du å få med deg byen ovenfra, har du også muligheten til det fra Rådhustårnet. Det skjeve tårnet fra slutten av 1200-tallet heller 55 cm fra midten. Rådhuset ble revet allerede i 1820 pga forfall, men tårnet står fremdeles ensomt på markedsplassen. Går du de vel hundre trappetrinnene opp til toppen av tårnet har du utsikt over hele plassen og byen.

Et annet utsiktspunkt, Kościuszko-høyden, ligger noen kilometer vest for byen, og kan være interessant å få med seg. Dit kommer man seg med trikk og buss, eller hop-on-hop-off-bussen, men det er heller ikke dyrt å ta taxi dit. 34 meter over bakken troner haugen, oppkalt etter Tadeusz Kościuszko, polsk og amerikansk krigshelt, og reist til minne om ham etter hans død på begynnelsen av 1820-tallet. Inngangen ligger i det nygotiske kapellet ved foten av haugen, og der finnes også en utstilling til ære for Kościuszko. Festningsmuren rundt haugen ble bygget av østerrikerne på midten av 1800-tallet. Haugen inneholder for øvrig jord samlet fra stedene der Kościuszko kjempet sine slag, både fra Polen og USA. Fra toppen av høyden har du utsikt over hele Kraków og milevis av omliggende områder, og helt til Tatrafjellene.

Det finnes også et gratis alternativ til å se Kraków ovenfra. Sør for Kazimierz og elven Wisła ligger gravhaugen som sies å være graven til kong Krak, Krakóws grunnlegger, eller Krakus gravhaug, som den er kjent som. Ingen menneskebein har noensinne blitt funnet i den 16 meter høye gravhaugen, som ligger på en høyde, men funn av gjenstander kan datere den tilbake til minst 700-tallet. Andre sier at den er av keltisk opprinnelse og kan dateres til de første par århundrene før vår tidsregning. Uansett hvilken historie som ligger bak haugen, eller under den, så har den en fantastisk utsikt mot Kazimierz og Krakóws gamleby.

Podgórze

Om du velger å gå til fots fra Krakus høyde anbefaler jeg å sette av litt tid i bydelen Podgórze på veien tilbake mot Kazimierz, samt krysse Fader Bernateks gangbro (Kładka Ojca Bernatka) over elven Wisła.

Bydelen har fått en oppblomstring etter at gangbroen kom. Opprinnelig var det en egen by, og grensen mellom Polen og keiserriket Østerrike-Ungarn gikk her ved elven. Ikke før 1915 ble Podgórze slått sammen med Kraków. Bydelen bærer også på en tragisk historie, da nazistene under andre verdenskrig brukte bydelen som konsentrasjonsleir og drev byens jøder hit. Mange ble henrettet på stedet, mens andre ble sendt videre til Auschwitz.

Schindlers emaljefabrikk ligger i Podgórze, og deler av filmen «Schindlers liste» ble filmet her. De siste årene har det dukket opp mange små kaféer og restauranter i Podgórze, og bydelen har fått et nytt liv.

Kazimierz

I bydelen Kazimierz nord for elven kan man også bruke en hel dag. Sør og øst for Wawelslottet ligger den tidligere jødiske bydelen, som i dag er renovert og har blitt Krakóws kulturelle og kunstneriske sentrum, populært både blant lokalbefolkningen og turistene. Det er spesielt to barer jeg vil anbefale i Kazimierz, som er verdt et besøk.

Den ene er Alchemia. Her ser det ut som tiden har stoppet opp. Ta en øl i den eldste eksisterende puben i Kazimierz. Hvert rom er forskjellig. Fullt av gamle, og kanskje glemte, bilder på veggene fra den tiden da jødene bodde her. Ta deg tid til å la inntrykkene av den unike atmosfæren samle seg. En bohemsk kafeteria på dagtid, en populær bar på kveldstid. Noen av de beste konsertene med lokale band i Kraków, eller et up-and-coming utenlandsk band, kan du også få med deg om du tar en tur ned i kjelleren. Selv om baren er populær blant turistene, så er dette også et sted hvor de lokale samles. Ølet er i hvert fall billig. (Adresse: Estery 5, 31-056 Kraków)

Den andre baren i Kazimierz som jeg vil anbefale å besøke er Eszeweria. Ikke la deg forvirre av inngangen. Det er ikke mye som minner om en bar når du står utenfor. Aller mest minner den kanskje om inngangen til en gammel bakgård. Innenfor er den kanskje den mest erketypiske av alle de bohemske barene i Kazimierz. Interiøret vil overraske deg. Enkelte vil kalle den en hipsterbar, andre vil si den er forbausende romantisk. Røykfullt, dempet belysning, gamle bord og stoler som i et gammelt hjem, forskjellige antikviteter og lysestaker med levende lys. Og ikke minst vennlige og smilende ansatte. De tilbyr også det du måtte forvente å bli tilbudt av øl, vodka, kaffe eller varm sjokolade. Og det er billig, i særdeleshet for oss nordmenn. Om du liker stilen til Alchemia, men ikke at alle som besøker Kazimierz stikker hodet innenfor, så er Eszewera stedet. Toalettet sies også å være det mest romantiske i hele Kraków. (Adresse: Józefa 9, 33-332 Kraków)

Skal man først oppleve Polen på nært hold, bør man så absolutt også få med seg en såkalt mléčný, eller melkebar, som vi vil kalle det på norsk. Opprinnelig, da den første melkebaren åpnet i Warszawa i 1896, var det mat av melkeprodukter som ble servert, derav navnet. Mer ekte polsk mat får du ikke. Det er ingen servitører, du står i kø og bestiller over disk, betaler, og får maten servert over disk. Ikke forvent at alle tar kredittkort heller.

Du kan heller ikke regne med at menyen er på engelsk overalt, men noen av de mest populære rettene er pierogi (dumpling, pastaskjell fylt med kjøtt, krydder og grønnsaker), kotlet schabowy (schnitzel; mørnet svinekotelett, dyppet i egg, mel og brødsmuler, stekt og servert med grønnsaker, dill og potetmos), barszcz (suppe av rødbeter, servert med sour creme og brød), kielbasa (kjøttpølse, servert med stekt løk og dill) og placki ziemniaczane (potetpannekake, servert med biffgryte). Og ikke glem, det er billig. Du kan få suppe, kotelettmiddag og drikke for rundt 25-30 złoty, eller rundt regnet kr 60,-. En av de mest anbefalte melkebarene i Kazimierz er Polakowski (Adresse: Miodowa 39, 31-052 Kraków).

Stare Miasto – Gamlebyen

Melkebarer finner man for øvrig også i Gamlebyen. Godt bortgjemt i en bakgård og ned i en kjeller, finner du U Babci Maliny. Kan være vanskelig å finne, men åpenbaringen når du finner den er verdt hele jakten. Som å finne en skatt. Innredet som en tømmerhytte, med mye rart på veggene. Langbord, som du gjerne kan dele med de lokale innbyggerne, og noen turister som har forvillet seg dit. Du bestiller maten ved disken, betaler, og venter til ditt nummer blir ropt opp når maten er ferdig, og henter den på disken. Det er nesten som å være hjemme hos mor: Du rydder etter deg selv også, og setter koppene og fatene i vinduet til kjøkkenet før du forlater stedet. (Adresse: Sławkowska 17, 31-016 Kraków)

Er du ute etter å drikke en billig øl, kan baren Huki Muki anbefales. De har den billigste ølen jeg noen gang har drukket i Krakow, kun 4,80 złoty (en drøy tier) for en halvliter, til tross for at baren ligger rett ved en av hovedfartsårene inn til markedsplassen, bare et par hundre meter unna Mariakirken. Mange studenter og unge går hit. (Adresse: Floriańska 26, 33-332 Kraków)

Og synes du det er for langt å gå til Kazimierz for å finne en brun pub med ekte polsk sjarm og sjel, finnes det en jeg trygt kan anbefale i Gamlebyen også. Café Philo heter den, og ligger kun få meter fra markedsplassen den også, om enn noe mer bortgjemt. Eneste belysning er den som kommer inn gjennom vinduene, samt små telys på bordene. Veggene er dekket av kunst og hyller fulle av bøker. Bohemsk atmosfære, og jeg trenger vel stort sett ikke nevne det lenger, men øl er billig. Ønsker du å komme tett innpå lokalbefolkningen er dette ett av stedene. Og kanskje det beste av alt, baren er åpen 24 timer i døgnet. (Adresse: Świętego Tomasza 30, 30-001 Kraków)

Tidligere har jeg skrevet om mikrobryggerier og barer som spesialiserer seg på håndverksøl i Kraków her. Flere av disse ligger ved eller i nærheten av markedsplassen i Gamlebyen.

Er du en av de som heller vil prøve vodka, så får man kjøpt vodka på alle barene rundt omkring i Krakow. Eller du kan prøve en av vodkabarene. Eller, det beste er kanskje å delta på en guidet vodkasmaketur til fots gjennom Gamlebyen og Kazimierz? Trodde du at vodka bare er vodka? Nå er du i Polen, vodkaens hjemland. På tre timer kan du få vodkaens historie, kultur og alt du sannsynligvis ikke visste om nasjonaldrikken. Selvfølgelig får du smake rikelig med vodka i forskjellige varianter, på steder der de lokale går. Og det serveres rikelig med mat til også. Det hører med. Jeg anbefaler her turoperatøren Delicious Poland. Na zdrowie!

Vil du heller ta en kopp kaffe eller cappuccino og et stykke hjemmelaget pai, så finnes det råd for det i Kraków også. Er du i tillegg katteelsker, vet jeg nøyaktig hvor du bør ta turen: Kocia Kawiarnia Kociarnia, eller Cat Café som det også står foran inngangen. Her kan du både leke og kose med kattene mens du slapper av. Og ta gjerne så mange bilder du vil. (Adresse: Lubicz 1, 31-033 Kraków. Det ligger også en i Krowoderska 48, 31-158 Kraków, men den er åpen kun på lørdager og søndager).

Polsk ostekake er for øvrig også noe du bør få med deg når du først er i landet. Du finner den i alle byens bakerier. Om du trenger hjelp til å finne et, kan du bare spørre i turistinformasjonen på markedsplassen. De nærmeste bakeriene ligger ikke langt unna.

Er du interessert i klassisk musikk, eller du kanskje bare ønsker en avveksling fra sightseeingen og shoppingen, kan du kjøpe billett til en times Chopin pianokonsert i Chopin Concert Hall i Gamlebyen. Frédéric François Chopin, eller Fryderyk Franciszek Chopin som han ble født som, er en av Polens store stoltheter, selv om han bodde store deler av sitt liv i Paris.  Billetten koster bare snaut kr 150,- og inkluderer et glass hvitvin. (Adresse: Sławkowska 14, 31-014 Kraków)

Tar du en runde rundt kvartalet der Chopin Concert Hall ligger, på Szczepańskiplassen foran kunstpalasset Sztuki finner du en stor vannfontene som på kveldstid er opplyst, og vannsøylene danser til musikk. Verdt å få med seg. Middag på restauranten Trzy Rybki, og kvelden er komplett.

Kjør i Polski Fiat til Nowa Huta

Om du ønsker en sightseeing utenom det vanlige, så har du i Kraków muligheten til å være med på tur til Nowa Huta rett øst for byen, i en gammel østtysk Trabant, eller aller helst skal det være en liten klassisk Polski Fiat. Du kan også ta turen til Nowa Huta på egenhånd med trikk, men da mister turen hele sjarmen. Den gamle kommunistbyen Nowa Huta bygget under Sovjettiden er nemlig ikke spesielt interessant i seg selv. Derimot på en guidet tur har du muligheten til å se tilfluktsrommene og tunnelene fra den kalde krigen under det gamle Leninstålverket. Er du interessert i krigshistorie er dette interessant. Hvis ikke er selve bilturen det. Legg merke til folk av den eldre garde som både smiler, hilser, peker og gir tommelen opp når du passerer. Polski Fiat er nemlig en polsk bilklassiker som du ikke ser for mange av lenger. Anbefalt turoperatør er eNHa Trip.

Erik Drilen (besøkte Kraków 27.-30. september 2018)

De fleste har sikkert aldri hørt om Republikken Artsakh. Nagorno-Karabakh derimot, er det sikkert noen flere som har hørt om, kanskje også om konfliktene mellom Nagorno-Karabakh og Aserbajdsjan på 1990-tallet og til dels også etter år 2000.

Området Nagorno-Karabakh var hovedsakelig en del av Armenia da Sovjetunionen invaderte og tok over områdene Georgia, Armenia og Aserbajdsjan i 1920, og etniske armenere var den dominerende befolkningen i området. Men allerede på den tiden var det tvister mellom Armenia og Aserbajdsjan om området.

Under Sovjetunionen ble Nagorno-Karabakh en egen region, eller autonom oblast, under den aserbajdsjanske sovjetrepublikken. Da Sovjetunionen ble oppløst i 1991, ble det holdt avstemning i Nagorno-Karabakh der det armenske flertallet, som utgjorde 76% av befolkningen, stemte for en løsrivelse fra Aserbajdsjan, og erklærte Nagorno-Karabakh som selvstendig republikk. Det aseriske mindretallet boikottet valget, og Aserbajdsjan godtok aldri valget og aksepterte heller ikke valgresultatet.

Dermed ble det krig mellom det armenskstøttede Nagorno-Karabakh og Aserbajdsjan, som varte fra 1991 til 1994. En våpenhvile ble erklært i 1994, men fortsatt er konflikten uløst.

Ingen FN-land i verden har anerkjent Nagorno-Karabakh som selvstendig stat, selv om de i praksis er det. Heller ikke Armenia, som støtter landet økonomisk og militært, har anerkjent landet offisielt. Noen de facto-stater, som Transnistria (i Moldova), samt Abkhasia og Sør-Ossetia (i Georgia) anerkjenner republikken.

Man trodde lenge at Stillehavsstaten Tuvalu ville bli det første landet til å anerkjenne Nagorno-Karabakh, da de opprettet diplomatiske forbindelser med hverandre i 2012. Tuvalu hadde allerede på det tidspunktet anerkjent Abkhasia og Sør-Ossetia, men heller ikke Tuvalu har så langt valgt å anerkjenne Nagorno-Karabakh, eller Artsakh som de har hett siden 2017.

Selv om heller ikke USA anerkjenner landet, har hele åtte amerikanske stater sagt at de anerkjenner landet, deriblant Rhode Island, Massachusetts, Maine, Louisiana, California, Georgia og Hawaii. I september 2017 ble Michigan den åttende staten til å anerkjenne Artsakh som selvstendig republikk. Disse statene har siden 2012 forsøkt å få USA til å anerkjenne republikken, men hittil har det ikke skjedd.

Nagorno-Karabakh er det russiske navnet på området, som betyr det fjellrike Karabakh. Og som navnet tilsier, er det nettopp det det er. Fjellrikt. Fra du krysser grensa fra Armenia og til du forlater landet igjen. De høyeste toppene strekker seg mer enn tretusen meter over havet.

Da vi tok turen fra Jerevan i Armenia mot Artsakh, kjørte vi først nordover mot Sevansjøen, østover derfra og krysset grensa gjennom Sotk-passet, et område som er kjent for sine gullgruver. Veiene her er veldig svingete, og minner til tider om Trollstigen når vi klatrer i fjellene. Veien i Artsakh er i betydelig bedre stand enn forventet, og betydelig bedre enn på armensk side av grensen. Den er nok blitt kraftig oppgradert de siste årene.

Jeg hadde ordnet visum til Artsakh på forhånd i ambassaden i Jerevan, så grensepasseringen gikk smertefritt. Å få visum byr normalt heller ikke på noen problemer. Jeg fylte bare ut et skjema på ambassaden på formiddagen, betalte 3000 dram, drøye kr 50,-, med beskjed om å hente passet etter kl 15.00 samme dag. Armenske dram er valutaen både i Armenia og Artsakh.

En ting må man derimot passe på: Du kan ikke reise inn i Aserbajdsjan etterpå om du har visum fra Artsakh i passet. Om du ønsker å kombinere Armenia med Georgia og Aserbajdsjan, og ta turen innom Artsakh, må du starte reisen i Aserbajdsjan. Grensen mellom Aserbajdsjan og Armenia er stengt, så her må du reise via Georgia. Du kan heller ikke reise inn i Artsakh fra Aserbajdsjan.

Første stopp etter grensekontrollen er klosteret i Dadivank, det største klosterkomplekset i Artsakh, og et mesterverk i middelalderarkitektur. Grunnlagt i det første århundret etter vår tidsregning på graven til Dadi, en av apostelen Thaddeus’ disipler. Dagens kirker og bygninger i klosteret ble bygd fra det 9. til det 13. århundre. Et tempel fra det 5. århundre står også fremdeles, og var en stund biskopen av Aghvans bolig. Naturen rundt får en til å måpe, selv for en nordmann som er vant til fjell.

Turen videre går til landsbyen Vank. Et stopp her er et must. Denne landsbyen er av en helt annen verden, og spesielt hotellet og restauranten Sea Stone (Tsovin Qar på armensk). Her finner du de utroligste statuer og monumenter, et piratskip på elven Khachen, og et fjell formet som en løve. Her spiste vi tradisjonell lunch, et måltid som er typisk for Karabakh-fjellene. I selve landsbyen Vank er det også verdt å gjøre et par fotostopp. Bl.a. Hotel Eclectica har en veldig spesiell arkitektur som blir lagt merke til.

Allikevel, målet for denne avstikkeren er ikke først og fremst Vank, men Gandzasar-klosteret. Ordet i seg selv betyr «skattefjellet» på armensk, og klosteret er absolutt en skatt. Grunnlagt av en prins i Khachen-regionen, Hasan Jalal, på 1200-tallet. Klosteret er et pilgrimsmål fra hele verden. Det sies at et av relikviene i katedralen på dette klosteret er hodet til St Hovhannes Mkrtich (St Johannes baptisten), en av de viktigste personene i den armenske kirke.

Det sies at under krigen mellom Artsakh og Aserbajdsjan, skiftet granatene retning og eksploderte vekk fra klosteret. Mirakel eller bare flaks? I hvert fall ble ikke klosteret skadet. Utsikten fra klosteret er fantastisk. Rett ved klosteret er også Matenadaran, en samling av mer enn 23.000 historiske manuskripter og bøker. Dette er en avdeling av manuskriptsamlingen Matenadaran i Jerevan.

Resten av ettermiddagen går med til å kjøre til hovedstaden Stepanakert, en by med over 55.000 innbyggere, hvor vi sjekker inn på Park Hotel Artsakh. Før solnedgang og middag får jeg tid til å gå en tur på egenhånd og ta bilder i sentrum av byen.

Neste morgen starter med en fottur gjennom sentrum av byen, forbi Parlamentsbygningen, Presidentpalasset, parken og det vakre Vallex Garden Hotel og omgivelsene, og videre til Artsakhs historiske museum, som forteller Artsakhs historie fra de første innbyggerne kom hit for minst 5000 år siden, og frem til i dag. Hele andre etasje er mer eller mindre viet frigjøringskrigen mot Aserbajdsjan. Muséet er noe slitt, men jeg ble fortalt at det skal bygges et nytt museumsbygg i byen.

Vi fortsetter til Stepanakerts shuka, det lokale markedet, der de lokale innbyggerne møtes. Her selges alt fra frukt, grønnsaker, kjøtt og drikke, til klær, leker og elektriske artikler. Her kan du også se hvordan de lager zhingyalov hats, en bakst som er laget av lavash (armensk flatbrød), fylt med hakkede urter og grønnsaker og som deretter blir stekt. Dette er en nasjonal rett fra området Artsakh, som du altså kan få kjøpt helt nybakt på markedet.

Turen videre går med bil. Første stopp er festningen ved den lille byen Askeran 14 km nordøst for Stepanakert. Festningen ble bygd på slutten av 1700-tallet for å beskytte byen Shushi i krigen mellom russerne og perserne. Muren er halvannen kilometer lang og går gjennom Karkardalen. Stedet var åsted for uroligheter også i 1988, mellom armenere og aserbajdsjanere, noe som ble opptakten til Nagorno-Karabakh-krigen fra 1991 til 1994.

Dette området ligger veldig nært dagens grense mellom Artsakh og Aserbajdsjan, og når vi kjører videre nordover ser vi ruinene av den tidligere aserbajdsjanske byen Agdam. En spøkelsesby. Jeg blir advart mot å bevege meg utenfor hovedveien her, for området er minebelagt, og i dette området har det hendt at noen har blitt skutt selv de siste årene.

Etter en kort fotostopp fortsetter vi nordover mot Tigranakert. Denne byen er en av fire byer i Armenia som ble grunnlagt så tidlig som mellom årene 120 og 80 før vår tidsregning. Oppkalt etter kong Tigran I, eller hans sønn og etterfølger, kong Tigran II den Store. I dag er det kun ruinene igjen av den originale hellenistiske byen.

Det arkeologiske arbeidet startet i 2005, men pågår fortsatt. De har funnet deler av Tigranakerts bymurer, hellenistiske tårn og en armensk basilika fra mellom det femte og sjuende århundret. Gjenstander fra utgravingene stilles ut i muséet i fortet, Shahbulag, bygd av en persisk khan på midten av 1700-tallet, som ligger rett ved siden av. Fortet er også kalt Tigranakert slott.

På veien tilbake til hovedstaden gjør vi en avstikker til den nye, og utrolig vakre Stepanakert International Airport. Det er bare ett problem, det går ingen fly dit. Aserbajdsjan truer med at de vil skyte ned ethvert fly som forsøker å lande der, både militære og sivile fly. Så inntil videre står den ubrukt.

Nok en stopp på vei tilbake til byen, det ikoniske monumentet Tatik u Papik. Det ligger rett utenfor Stepanakert, og er i gåavstand fra byen. Tatik u Papik betyr «bestemor og bestefar», ble reist i 1967 og er et symbol for hele fjellområdet Karabakh. Det offisielle navnet på monumentet er Menk’ enk’ mer lernerə, «vi er våre fjell». Monumentet er også i Artsakhs våpenskjold.

Minnesmerket over falne soldater i Stepanakert er også verdt et besøk. Det opprinnelige monumentet ble reist mens Nagorno-Karabakh var en del av Sovjetunionen, påbegynt rett etter andre verdenskrig, i 1945. De eldste gravene og monumentene er over soldater fra Nagorno-Karabakh som falt under andre verdenskrig.

Den nyere delen er graver over soldater som falt i konflikten med Aserbajdsjan i 1991-1994. Det er også et minnesmerke over folkemordet på armenerne i 1915-1917, som jeg skrev om i mitt innlegg om Armenia. Den 21 meter høye obelisken midt på plassen har fått navnet Seiersmonumentet.

Den gamle hovedstaden i Nagorno-Karabakh, Shushi, ligger på en fjelltopp fra 1400 til 1800 m.o.h., bare 20 minutter med buss eller taxi fra Stepanakert. Grunnlagt i 1752, var i mange år del av Aserbajdsjan, men gjenerobret av Nagorno-Karabakh i 1992.

Denne byen har alltid vært en viktig del av et konfliktfylt område. Omgitt av bratte fjellsider, og med en 2,5 km lang bymur mot nord, som er den eneste siden man kan komme seg inn i byen. Det meste av byen ble ødelagt under krigen fra 1991 til 1994, men mye er renovert, og renoveringen fortsetter.

Det bor rundt 4.500 mennesker i byen i dag. Opprinnelig en armensk by, men ble en populær by for russere å besøke under Sovjetunionen. Mange aserbajdsjanske intellektuelle, kunstnere, forfattere og ikke minst musikere flyttet hit i denne tiden.

Hele tiden ble byen regnet som religiøs og strategisk viktig by for armenerne, ikke minst på grunn av Ghazanchetsotskatedralen, to andre kirker, et munkekloster, og ikke minst fordi det lå på veien til Armenia.

Ghazanchetsotskatedralen, opprinnelig bygd i årene fra 1868 til 1887, er nå renovert, og er naturlig nok også byens største severdighet i tillegg til festningsmuren. Katedralen er en av verdens største armenske kirker. Goveraghamoskéen fra 1768 er også en viktig severdighet, men den er for øyeblikket ikke ferdig renovert, så den kan kun beskues fra utsiden. Utsiktspunktet Jtrtuz med Karkarjuvet og de bratte fjellsidene er også verdt et besøk.

Og sannelig fant vi en brewpub i Stepanakert også. Central Bar er en hyggelig restaurant og bryggeripub, der du kan få servert god mat til pubens eget øl, brygget bak en glassvegg i restauranten. Billig var det også. Vi fikk middag for to og to øl til hver, til rundt hundrelappen, prisen for én halvliter på bar eller restaurant i Norge.

Neste dag kjørte vi opp til Shushi og videre sørover og krysset grensen til Armenia nær Goris på vei tilbake til Jerevan. Artsakh er et veldig vakkert land, med mange hyggelige mennesker, og det frister å reise tilbake dit. Kanskje er det noen land som har anerkjent de til den tid?

Erik Drilen (besøkte Artsakh 24. – 26. juli 2018)

Øl er kanskje ikke det aller første du tenker på når du kommer til Armenia. Som i nabolandet Georgia, er det kanskje mer naturlig å forestille seg at det produseres og drikkes mye mer vin. Det gjør det i aller høyeste grad også, men overraskende nok er Armenia enda mer kjent for sin konjakk, eller brandy. Armensk brandy har blitt produsert av Yerevan Brandy Company helt siden 1887, under merket Ararat Brandy. Det sies også at selveste Winston Churchill ble så imponert over den armenske brandyen Ararat Dvin under Jaltakonferansen i 1945, at han måtte be Josef Stalin om å sende ham denne brandyen i flere år etter andre verdenskrig. Under et møte i den russiske byen Sotsji i 2013, ga også Vladimir Putin den britiske statsministeren David Cameron armensk brandy i gave.

Vin, som nevnt, har alltid vært en viktig drikk i Armenia. Noah skal ifølge Bibelen ha vært den første til å plante vindruer. Arkeologiske utgravinger i Areni noen mil øst for hovedstaden Jerevan, har vist at man laget vin der minst så tidlig som rundt år 3900 før vår tidsregning. Det sies at armenere leverte vin til Babylon. Armensk vin regnes i dag som en av verdens 15 beste.

Selv vodkaen er eksklusiv i Armenia. Her lager de den ikke av korn som andre steder, eller av poteter som i Norge, men av destillert juice av bær og frukt, som aprikos, fersken, druer, plommer, ja, selv melon blir brukt. De mest populære er kanskje allikevel de som lages av morbær eller granatepler. Armensk vodka kan derfor ha annen farge, og en litt søtere smak, enn vodka fra andre deler av verden. Armenerne bruker sin vodka som aperitif eller for fordøyelsen.

Mindre kjent er det kanskje at det har vært brygget øl av hvete og bygg i Armenia i flere årtusener. Faktisk er de et av landene der øl ble brygget først, for minst 6000 år siden. I moderne tid, derimot, ble det første bryggeriet åpnet i Yerevan i 1892, men ble lagt ned på 1920-tallet, da Armenia kom under sovjetisk styre. Så på den andre siden er de et av de yngste landene når det kommer til ølbrygging. Kilikia fra bryggeriet Beer of Yerevan er det mest kjente ølet i landet. Beer of Yerevan er det eldste bryggeriet i Armenia i dag, åpnet i 1952. Tradisjonell tysk og tsjekkisk pilsner ser ut til å være de mest populære ølsortene i Armenia. Man kan ikke umiddelbart påstå at tradisjonelt armensk fabrikkøl uten videre er dårlig øl, for Kilikia har vunnet priser både i Sveits og Tyskland. Nest eldste bryggeri er Gyumri Beer, fra en by med samme navn i det nordvestre hjørnet av Armenia, som har brygget øl siden 1970. Det er flere bryggerier rundt omkring i landet.

Hva med mikrobryggerier og håndverksøl? Det har skjedd en utvikling her også, dog ikke i samme eksplosive tempo som i Vesten. Naturlig nok, etter Sovjetunionens fall og Armenias frigjøring på begynnelsen av 1990-tallet, ble markedet mer liberalt, så også for alkoholindustrien i Armenia. Selv om produksjonen økte, så ble fremdeles 80% av alt øl i landet brygget av en håndfull bryggerier i 2010. Enda var innstillingen i Armenia at puber var et sted for menn. Først da Beer Academy, et av de første mikrobryggeriene, ble startet i 2012, begynte de å satse på mat og familie. Og derfra startet en revolusjon. I dag finnes det mikrobryggerier og såkalte brewpubs, puber som brygger sitt eget øl, over hele Armenia. I hovedstaden Jerevan finnes det i dag tre mikrobryggerier, som alle brygger på stedet for sine egne puber/restauranter.

Karloff Czech Brewery-Restaurant ble startet i 2012, og satser på sitt eget Karloff Beer, en ufiltrert tsjekkisk pilsnertype. De har tre sorter, Karloff Classic, Karloff Dunkel og Karloff Gold. Dessverre er det ikke alltid at de har alle sortene, men kan da tilby tsjekkisk øl som Pilsner Urquell og Staropramen på flaske som alternativ. Ikke særlig imponerende med tanke på ølet, men de har ypperlig mat, og deres Steak Karloff er noe av det beste jeg har smakt på lenge. Kan du ta til takke med en vanlig pils, vil jeg absolutt anbefale Karloff Czech Brewery-Restaurant. (Adresse: 31 Moskovyan, 0001 Yerevan)

Beer Academy heter en brewpub med både innendørs og utendørs restaurant, som i likhet med Karloff åpnet i 2012, og likhet med de ikke ligger langt fra Kaskaden, Den Franske Plass, Operahuset og Frihetsplassen i Jerevan. Her serveres også god mat, dog ikke samme stil og kvalitet som Karloff. Derimot har de noen flere ølsorter: Academia Bitter, Academia Dunkel, Academia Pils, Academia Weizen, Academia Weizen Bock og Academia Ginger. Alle ufiltrerte. Her er det tyske ølsorter de satser på, og reklamerer med at de følger den tyske renhetsloven, dvs ølet kan kun inneholde vann, malt, humle og gjær. Mine personlige favoritter var Ginger og Dunkel. (Adresse: 8 Moskovyan, 0009 Yerevan)

Dargett Craft Beer, som ble startet så nylig som i 2016 av to brødre, serverer kun øl på kran som de har brygget selv. Og de lager mye spennende. De er først i Armenia med nesten alt de lager. Første armenske IPA ble laget her, og første eplecider av armenske epler. De er heller ikke redde for å prøve ut nye ting, som ale tilsatt aprikos. Hele 16 forskjellige ufiltrerte ølsorter kan de tilby. Her gjelder ikke den tyske renhetsloven. Sortene som Dargett kan tilby, står ikke noe tilbake for håndverksøl fra andre steder i verden, verken når det gjelder smak eller oppfinnsomme navn: Steppenwolf (bayersk weissen), La Rapsodia (bohemsk pilsner), Belle de Jour (blond ale), What the Hell! (München lett lagerøl), Metamorphosis (Wien lett lagerøl), A Catcher in the Wheat (amerikansk hvete ale), Coney Island (amerikansk pale ale), Vertigo (IPA), Armenia Invicta (Imperial IPA), Milestones (Black IPA), Morello (kirsebær ale), Prunus Armeniaca (aprikos ale), Seven Sins (belgisk tripple), 1984 (Nitro oatmeal stout), Odin (Baltic Porter) og Woland (Russian Imperial Stout), samt Uncle Raffi’s som er en eplecider. De har en stor bar, og en stor restaurant i to etasjer, og er utvilsomt det mest populære stedet i Jerevan for ølfantaster.

På flaske kan Dargett tilby flere belgiske kvalitetsmerker, flere fra belgiske trappistbryggerier, dvs øl som er brygget i kloster under oppsyn av munker tilhørende trappistordenen i Belgia. Bryggeriene som tilbys her er Chimay, Dupont, Rochefort, Lindemans, St. Bernardus og Bosteels.

Om du da ikke heller ønsker å ta med deg ditt eget favorittøl fra Dargett hjem. De fyller gjerne på en flaske til deg, på halvlitersflaske eller på 1,5 liters flaske, en såkalt «growler».

I restauranten serveres mat som er tilpasset ølet som tilbys, og ikke motsatt. Det går veldig mye i burgere og grillmat, og pizza, men det er mye god mat å velge også her. Og betjeningen på Dargett snakker mye bedre engelsk enn på de andre to stedene. (Adresse: 72 Aram, 0001 Yerevan)

Armenia er et spennende land å besøke, utrolig mye å se. Ikke minst mye liv i gatene på kveldstid. Mange restauranter og barer. Selv sin egen Yerevan Beer Festival har de fått i gang, hver høst ved Svanesjøen i sentrum, der alle lokale ølprodusenter deltar. Det skal ikke forundre meg at det har dukket opp et par brewpubs til i Jerevan til neste gang jeg kommer på besøk.

Erik Drilen (besøkte Armenia 19. – 27. juli 2018)