Allerede når man kommer til kommunegrensen i Agdenes blir man gjort oppmerksom på hvilken status kommunen har hatt gjennom historien. Hvor mange kommuner kan slå i bordet med hermelin (pels av røyskatt) og et rødt skjoldhode som kommunevåpen? Skjoldet symboliserer at de kongelige i tidligere tider hadde tilhold i Agdenes. Den som kontrollerte Agdenes kontrollerte også all skipstrafikk inn og ut av Trondheimsfjorden, og med det store deler av Midt-Norge. Kommunen har med andre ord en meget strategisk plassering.
Gjengitt med tillatelse fra Kartverket www.norgeskart.no
Bosetting i området som dagens kommune omfatter, kan spores minst 6000 år tilbake i tid. Her finnes hustufter og gravhauger fra både steinalder og bronsealder. Hopper man noen tusen år fram i tid, til midten av 900-tallet, til Selva, der det lå et høvdingsete, eller slott eller kongsgård om man vil. Der bodde Håkon Grjotgardson jarl, som hadde herredømme over innseilingen til Trondheimen. Da Harald Hårfagre kom nordenfjells for å samle landet til et felles rike, var Håkon Grjotgardson høvding over hele kysten fra Nordmøre til Lofoten. Jarlen sluttet seg til Harald Hårfagre og ble en av hans fremste menn. Jarlen hadde også en datter, Åse, som ble gift med Harald Hårfagre, og ble det samlede Norges første dronning.
Agdenes er nevnt flere ganger i de norrøne sagaene. Eindride Ljoksa i Kong Sverres saga, hans etterkommere, hirdmennene fra Leksa (Ljoksnasveiene, eller Ljoksnabrødrene) i Håkon Håkonssons saga, for å nevne noen. Høvdingssetet til Håkon Grjotgardson er nevnt ved flere anledninger, ikke bare forbindelsen til Harald Hårfagre, som nevnt i forrige avsnitt, men det var også her Halvdan Svarte forsøkte å brenne inne halvbroren Eirik Blodøks.
Kong Øysteins havn
Helt øverst på Agdenes finner vi Kong Øysteins havn, nevnt i både Håkon Håkonssons saga, Snorres kongesagaer og Magnussønnenes saga. Det er ikke så mye igjen av den havnen, bygget rundt år 1100, som er synlig for vanlige turister i dag. Kun skansevollen, samt moloen som er delvis synlig i fjæresteinene. Dykkere har funnet rester av konstruksjoner på havbunnen på 7-8 meters dyp. Flere undersøkelser pågår, og det er innført et midlertidig dykkeforbud i området mens Vitenskapsmuseet i Trondheim utfører sine undersøkelser. Ved siden av havnen ligger Vertshuset Kong Øystein, hvor du kan innta god mat og drikke.
Kong Øysteins havn
Er du på leting etter skatter, er kanskje Olav den Helliges skatt av interesse? Ifølge historiske kilder ligger deler av denne på bunnen av fjorden utenfor Agdenes. Danskekongen Christian III hadde sendt to skip til Nidaros for å hente denne kirkeskatten til København for omsmelting i kongens skattkammer. Alle Olavs relikvier og helgenskrin ble samlet og brakt om bord i skipene. Det største av skipene sank utenfor Agdenes, men en kvittering fra kongens rentemester gir en detaljert beskrivelse over skattene som aldri nådde fram. Deriblant skal være et prosesjonskors av sølv som var offergave av helgenkongens søstersønn Guttorm Ketilson etter hans seier over Dublinkongen Margard i 1052, kirkeklokker fra Nidarosdomen, samt en del mindre klenodier som kalker, edelstener fra altertavlen, gull og sølv og andre kirkeskatter. Man regner med at om noen finner skatten i havdypet utenfor Agdenes, er det stor sjanse for at metaller som finnes er intakt. Både amatørdykkere og profesjonelle dykkere har forsøkt å lete, men havet utenfor er dypt og strømmen sterk.
Agdenes fyr
Like ved Kong Øysteins havn finner vi også Agdenes fyr fra begynnelsen av 1800-tallet, samt Tjalvehelleren, et steinoverheng der Olav Tryggvason og hans følge skulle overnatte i år 995. Det var herfra trellen Kark dro for å drepe Håkon Ladejarl, som var en motstander av Olav Tryggvason. Som takk for drapet ble Kark halshugget av Olav Tryggvason. Ifølge historien ble Karks hode plassert på stake på Munkholmen utenfor Trondheim sammen med hodet til Tore Klakka, som var Håkon Jarls spion, og som også ble halshugget av Olav Tryggvason. De som er årvåkne har sikkert sett at Karks hode ligger ved føttene til Olav Tryggvason på statuen på Trondheim Torg.
Kjører man sørover kommer man snart til Selva. Ved Selva kro står det et minnesmerke til minne om Nekolai Dahl, som vil bli husket for sitt banebrytende arbeid ved organisering av omsetning av fersk sild og fisk, og utviklingen av frysemetoden som kunne utnyttes industrielt. Metoden bygde på kuldeblandingsprinsippet som bestod av is og salt, kjent som Dahlen-metoden. Dahl tok ut hele 17 verdenspatenter, alle med tilknytning til fiskeindustrien. I 1936 ble han tildelt St. Olavs ridderkors for sitt arbeide.
Neste stopp på turen sørover er Lensvik, kommunesenter og største bygd i Agdenes. Fra eldgammel tid ble Lensvik regnet som den luneste og sikreste havnen i hele Trondheimsfjorden, særlig fra vikingetiden og til og med seilskutenes tid ble den ofte benyttet som liggeplass i all slags vær. Av severdigheter i Lensvik er Lensvik kirke fra 1863.
Av monumenter i Lensvik er statuen av Harald Grønningen den mest synlige, der den står i parken ved hovedveien. Harald Grønningen trenger vel ingen introduksjon for den eldre garde. Langrennsløper med to OL-gull fra Grenoble i 1968, tre sølv fra henholdsvis OL i Squaw Valley i 1960 og Innsbruck i 1964, samt sølv i VM i 1962 i Zakopane og gull i VM i 1966 i Oslo. I tillegg flere norgesmesterskapstitler og andre utmerkelser. Medaljesamlingen hans er utstilt i Lensvik Flerbrukshus. Ved Lensvik skole står to andre monumenter. Den ene er til minne om Lars H. Selbæk, som er kjent som grunnleggeren av jordbærnæringa i Lensvik. Jordbær fra Lensvik, eller Lensvikbær som de også kalles, er kjent langt utenfor landets grenser. Det andre monumentet er til minne om Ole Singstad, ingeniør som ble født i Lensvik, flyttet til USA, og ble kjent som mannen som klarte å bygge tunnel under Hudsonfloden fra New Jersey til Manhattan. Mange av datidens ledende ingeniører, samt oppfinnergeniet Thomas A. Edison, mente det var umulig. Singstad klarte det, og kalles nå tunnelpioner.
Helt sør i Agdenes kommune ligger Ingdalen. Grenda fikk egen kirkegård i 1869, men Ingdalen kapell ble ikke vigslet før 1960. Det spesielle med dette kapellet er at 60% av kostnadene ble dekket av innsamlede midler og gaver i grenda. Mer severdig er nok Ingdalsfossen industristed, med demningen, sagbruket (den første vannsaga ble anlagt på 1600-tallet), vadmelsstamperiet (vadmel er et pent ullstoff som ble brukt til å lage klær både til arbeidstøy og festbruk. Vadmelsstamperiet var i drift på midten av 1800-tallet) og møllebruket (som kvernet korn til mel, helt fra 1600-tallet).
På vei nordover igjen vil jeg anbefale å svinge av mot Øyangen. På veien dit ligger Ligård Ski & Veteranmaskiner, en privateid samling av maskiner, deriblant et tyvetalls traktorer, redskaper og andre gjenstander – det meste knyttet opp mot landbruket og livet for øvrig på en gård i Trøndelag mellom 1850 og 1950. I egen avdeling finner man en skiutstilling med ski som har blitt brukt av lokale skiløpere, deriblant Harald Grønningen. Fra Harald Grønningen inkluderer også utstillingen en av hans OL-drakter og flere par skisko, og ikke å glemme, den originale statuen av Harald Grønningen, som pleide å stå ved Lensvik skole. Den som står i parken i Lensvik er nemlig ikke den originale. Merk at man må ringe og varsle på forhånd om man ønsker å se samlingene på Ligård.
Fra Selva kan man svinge mot Værnes. Foruten å være en fin kjøretur langs fjorden til et idyllisk sted, finner man også her Værnes camping & marina, samt Agdenes kirke fra 1856. Agdenes kirke er hovedkirken i kommunen, og orgelet fra 1914 ble i stor grad betalt av utvandrede agdenesinger, bosatt i USA. På Værnes ligger også fergehavn for ferger som kan ta deg til øya Leksa, som også er en del av Agdenes kommune, samt til Storfosna og Garten i Ørland kommune. Fra Valset kan du reise med ferge til Brekstad. Jeg har tidligere skrevet om Fosenhalvøya her.
Mellom Valset og Værnes
Leksa er absolutt verdt et besøk. Det kan kanskje høres litt kronglete ut å måtte ringe til fergeselskapet senest en time før avgang for å gi beskjed om at du skal til Leksa, men turen står i ruteplanen, så det er egentlig ingen omvei.
Gjengitt med tillatelse fra Kartverket www.norgeskart.no
Leksa har noen av de eldste minnesmerkene i hele Agdenes kommune. Her finnes hustufter fra steinalderen, datert helt tilbake til 5000-7000 år siden, og gravhauger fra bronsealderen, hvorav den største er imponerende 63 meter lang, fra ca 1800-650 f.Kr. Hustuftene og gravhaugene ligger sørøst for det høyeste punktet på øya, den 102 m høye Jøtuldalskallen. Det ligger også to gravhauger i Håvika. Leksa er flere ganger nevnt som et strategisk viktig punkt i historien, både i de norrøne sagaene, men også i norsk krigshistorie, da øya ligger ved innløpet til Trondheimsfjorden. Tyskerne så også denne strategiske fordelen under andre verdenskrig, og bygde et festningsanlegg på vestsiden av øya, i Gangstøa. Der var det under krigen stasjonert 300 tyske soldater, samt 60-70 polske og russiske krigsfanger. Ruinene av festningsanlegget står fortsatt og er verdt et besøk. Grunneier har dog satt opp skilt om at ferdsel er på eget ansvar.
Leksa i dag har ikke lenger den strategiske plasseringen for skipstrafikk og bevoktning av Trondheimsfjorden, men er blitt en idyllisk kystperle plassert mellom Agdenes og Snillfjord på den ene siden, og Hitra på den andre siden. Kun et tredvetalls mennesker bor her fast, og fire gårder er i drift på de to øyene Nord-Leksa og Sør-Leksa, som er forbundet med ei bru over Lekssundet. Det er mange ferieboliger på øyene.
Erik Drilen (Agdenes’ fastland besøkt 14. mai og Leksa besøkt 20. mai 2017)
Trondheim har to bemerkelsesverdige bruer. Den ene, Gamle Bybro, også kjent som Lykkens Portal, kjenner alle. Den andre er ikke like kjent, men er minst like bemerkelsesverdig, da den er Norges eneste, og en av få vippebruer av denne typen som finnes igjen i verden. Samtidig har den noe til felles med den mye mer berømte Golden Gate Bridge i San Francisco. Jeg snakker selvsagt om Skansen bru, eller Skansen jernbanebru, som den også kalles.
Skansen bru ble først åpnet i 1918, og ble designet av den amerikanske ingeniøren Joseph B. Strauss (1870-1938), mannen som også hadde ansvaret for Golden Gate Bridge i San Francisco. Det spesielle med denne brua er at den er en vippebru, eller klaffebru, med kontravekt opphengt i et bjelkeparallellogram, og som ved hjelp av motorer og tannhjul kan løfte og senke brua for å slippe gjennom båter. Skansen bru er med sine 52 meter det lengste bevegelige bruspennet i Norge. Siden 2006 har brua vært fredet av Riksantikvaren som et kulturminne.
I 1644 ble det funnet kobbermalm i Rørostraktene. Røros Kobberverk ble satt i gang og innen et par år ble bergstaden Røros grunnlagt. På grunn av gruvedriften ble Røros et travelt handelssted. Bergverkssamfunnet var avhengig av tilførsel av matvarer og forsyninger. Fra alle kanter kom folk for å selge korn, fisk, kjøtt, melkeprodukter, tobakk, skinn, brennevin, redskaper, hester og alle andre nødvendigheter for gruvedrift og husholdning. Varene ble fraktet med hest og slede på vinterstid, allerede tohundre år før den første offisielle Rørosmartnan.
Mange av de lokale kler seg som for over hundre år siden.
I kongelig resolusjon av 1853 het det: «Fra 1854 af skal der i Røros afholdes et Marked, der begynder næst siste Tirsdag i Februar Maaned og varer til den paafølgende Fredag». Senere ble den utvidet til lørdag. Årets martna er den 164. i rekken. På disse fem februardagene forvandles Røros til en livlig markedsplass med et folkeliv og stemning som du ikke finner noe annet sted, i hvert fall ikke i Norden. Å komme til Bergstaden med sine historiske bygninger er som en tidsreise flere hundre år tilbake i tid. Etter at byen ble gjenoppbygget etter at svenske tropper ødela den i 1679, har byen unngått ødeleggelser av brann, og husene står derfor slik de gjorde for over trehundre år siden. Det historiske sentrum av Røros har derfor fått en fullt fortjent plass på UNESCOs verdensarvliste.
Rørosmartnan er først og fremst et handelsmarked, men også en vinterfest med kulturelle innslag, som konserter, dans, revyer og historieformidling. For barna er det tivoli og kjøring med hest og slede. Det er også mulig å kjøre rein med slede. Røros er et av de ledende distriktene i Norge på lokal mat. Her får du både prøvesmakt og kjøpt lokale spesialiteter som bl.a. spekepølse av rein, elg og moskus, i tillegg til tynnkake, ost og mye annet. Handelsmennene kommer fra, foruten Røros og omegn, også fra Østerdalen, Hedmark, Gauldal, Selbu og Tydal, og til og med fra Jämtland og Härjedalen i Sverige.
Røros er kjent for å være ett av de kaldeste stedene i Norge. Er det kaldt, kan du få varmet deg med varm kaffe eller gløgg, og du kan spise hjemmelagde kjøttkaker eller vafler. I disse historiske omgivelsene velger også mange å kle seg slik man gjorde for over hundre år siden. Er det fest skal det være gjennomført.
Det er rundt 250 utstillere og nærmere 80.000 mennesker som besøker martnan hvert år. Du kommer deg enklest til Røros med tog fra Trondheim eller Oslo/Hamar. I forbindelse med martnan setter også flere turoperatører opp busser. I tillegg kan man fly til Røros fra Oslo. Ønsker man å overnatte på Røros under martnan må man bestille i god tid på forhånd.
Erik Drilen (besøkte Rørosmartnan 24. februar 2017)
Longyearbyen. Publisert med tillatelse fra Hurtigruten Svalbard
På 1600- og 1700-tallet var Svalbard en hvalfangstbase, på 1800- og 1900-tallet var det kullgruvedriften som dominerte. Så hva gjør man når etterspørselen etter kull ikke lenger er hva den var, og gruvedriften reduseres? Jo, da satser man på turisme.
Snøscootertur under nordlyset. Publisert med tillatelse fra Hurtigruten SvalbardSnøscootertur under nordlyset. Publisert med tillatelse fra Hurtigruten Svalbard
Midnattssolen, russiske Barentsburg og Pyramiden, samt Ny-Ålesund har trukket turister en stund allerede, men nå er det nordlyset og vinteraktiviteter som er i vinden. Hva er vel bedre enn en snøscootertur innover Adventdalen gjennom nesten urørt natur under nordlyshimmelen til Sassendalen og Fredheim, Hilmar Nøis’ tidligere fangststasjon med utsikt mot den blå isveggen til Tempelfjellet. Svalbardrein får du garantert se, og med litt flaks kanskje også polarrev og isbjørn. Med unntak av en periode midt på vinteren er det ikke helt mørkt heller. Det mørkeblå lyset på polarhimmelen er også en opplevelse i seg selv. Og hvor ellers er det fullt mulig å se nordlys selv på dagtid? Du har også anledning til å være med på hundesledeturer og fotturer.
Viggo, bussjåfør og guide, kjent fra bl.a. BBC, guider oss under den obligatoriske sightseeingen.
Du kommer aldri nærmere Nordpolen, og ikke mer enn tre timer med fly fra Oslo. Du får allikevel aldri sjansen til å kjede deg. Longyearbyen har bare rundt 2000 innbyggere, men når man ser på utelivet så kan man sammenligne det med byer som har flere ganger så mange innbyggere. De viktigste overnattingsstedene er Spitsbergen Hotel (også kjent som Funken), Radisson Blu Polar Hotel Spitsbergen, samt for den mer prisbevisste, Coal Miners’ Cabins. Restauranter finnes det flere av, og det skal ikke by på problemer å velge en ny restaurant hver kveld om du skulle være her en uke. På Spitsbergen Hotel kan du også få champagnesmaking i verdens nordligste vinkjeller, og femretters middag med vin til hver rett i Funktionærmessen Restaurant, som er rangert som den nittende beste restauranten på den prestisjetunge listen til White Guide Nordic.
Publisert med tillatelse fra Hurtigruten Svalbard
Sett gjerne av en kveld til nordlysaften med middag på Camp Barentz. Her får du servert god mat og drikke til foredrag og historier fra Svalbard i en kopi av hytta som William Barentz overvintret i på Novaja Semlja i 1596. Og si ja takk til bålkaffen som serveres etter middagen. Bedre kaffe finnes ikke.
Camp Barentz. Publisert med tillatelse fra Hurtigruten Svalbard
Puber og utesteder er det også flere av i Longyearbyen. Ta en tur innom Svalbar Pub, eller hva med live musikk på Karlsberger Pub? Visste du forresten at verdens nordligste bryggeri ligger i Longyearbyen? Mack Bryggeri i Tromsø har lenge kalt seg verdens nordligste bryggeri, men en lovendring har gjort at nå kan man også brygge øl på Svalbard. På Svalbard Bryggeri har du mulighet til visning, samt delta i ølsmaking av de fem sortene som produseres her. 16% av vannet i Svalbardsølet er brevann fra Bogerbreen. Er du heldig kan du også oppleve verdens nordligste ølfestival, Oktoberfest, verdens nordligste bluesfestival eller verdens nordligste jazzfestival. Naturlig nok blir svært mye omtalt som verdens nordligste her.
Man reiser ikke til Svalbard for å shoppe. Eller, gjør man det? Jo, så absolutt. En av fordelene på Svalbard er at skattene er lave, og det betales ingen moms. Er du ute etter sportsklær er sportsbutikkene absolutt verdt et besøk. Og på Nordpolet på Coop får du kjøpt alkoholkvoten din. Husk at du må pakke flytende varer i kofferten, da du ikke får forseglet pose på Nordpolet. Og det er ingen taxfree på flyplassen.
Svalbard på vinteren er en helt annen opplevelse enn på sommeren. Har du vært der på sommeren før, så bør du ta en tur på vinteren også. Har du aldri vært på Svalbard før, bør du ta to turer. Minst.
Erik Drilen (studietur med Hurtigruten Svalbard 1-3. februar 2017)
Jeg har nettopp skrevet om julemarked i Tyskland. Hva med julemarked i Norge? Er det noe å skrive om? Kan de sammenlignes med de i Tyskland? Ja, så absolutt. Selv den britiske avisen The Daily Telegraph har tatt seg bryet med å nevne julemarkedet i Trondheim som ett av 16 julemarked i Europa verdt å besøke.
Det er rundt hundre utstillere på julemarkedet i Trondheim, alt fra boder med håndlagede produkter i tre, glass og keramikk, vevde og strikkede produkter, skinn, smykker og klær, til bondens marked i et stort telt med spennende mat fra lokale produsenter og gårdsbutikker. Her kan du få kjøtt og fisk, bakevarer og godterier, syltetøy, grønnsaker og ost. I skogen midt på Torget får du ikke servert glühwein som i Tyskland, eller gløgg for den saks skyld, men du får kjøpt årets juletre og julenek.
I den store lavvoen kan du varme deg rundt de varme bålene med elgburger, nystekte vafler med blåbær, eller en kopp med gløgg. Både små og store barn vil sikkert også glede seg over en kjøretur med hest og slede.
I år er julemarkedet åpent fra 9. til 18. desember.
Erik Drilen (besøkte julemarkedet i Trondheim 12. desember 2016)
Jeg har kjørt strekningen fra Stjørdal til Steinkjer mange ganger, men aldri tatt meg tid til å utforske byene og sideveiene på strekningen. Det gjorde jeg noe med sist sommer. Strekningen har mange historiske severdigheter helt tilbake fra steinalder, men spesielt fra vikingtiden, middelalderen og 2. verdenskrig.
Gjengitt med tillatelse fra Kartverket www.norgeskart.no
Stjørdal
Når man kjører fra Trondheim mot Stjørdal, er det første stedet man kommer til Hell. Navnet har blitt lagt merke til langt utenfor landets grenser, og spesielt i engelsktalende land der de forbinder Hell med noe helt annet enn det lille tettstedet ved Trondheim Lufthavn Værnes. På folkemunne kalles også lufthavnen Hell International Airport. Minst like kjent er jernbanestasjonen på Hell, som skal være en av Norges mest fotograferte bygninger. Det er ikke det at bygget i seg selv skiller seg nevneverdig ut fra andre stasjonsbygninger rundt omkring i landet, men først og fremst navnet Hell på bygget, og ikke minst godsbygningen ved siden av med det like passende skiltet som sier «Gods Expedition».
På den andre siden av veien, på Steinmohaugen, nesten midt i boligfeltet, finner man det som navnet Hell, den norske versjonen, stammer fra, nemlig det 5000 år gamle helleristningsfeltet fra steinalderen. Her finnes bergkunst som viser reinsdyr, men også andre dyrefigurer og geometriske mønstre.
Det finnes flere helleristningsfelt i Stjørdal kommune, nemlig ved Leirfall rett ved E14 noen kilometer øst for Stjørdal. Dette feltet er et av Nord-Europas største helleristningsfelt, og består av rundt 1200 figurer, hovedsakelig fra bronsealderen, fra 3500 til 1700 år siden. Her finnes bergkunst av bl.a. mennesker, fotspor, båter, hester og solbilder.
Hegra Festning er et nasjonalt minnesmerke. Der holdt 250 norske soldater og ei kvinne stand under ekstreme forhold i 26 dager mot den tyske okkupasjonsmakten i 1940. Anlegget er intakt med seks kanoner, tre kommandotårn, og 350 meter med ganger, tunneler og oppholdsrom. Kanonhallen, den lengste tunnelen, er nesten 110 m lang. Det er skyttergraver rundt hele festningen. Opprinnelig het festningen Ingstadkleiven Fort, og ble bygget som en av flere festninger til forsvar mot svenske angrep etter unionsoppløsingen i 1905. I muséet er det fotoutstilling med bilder fra den spente krigssituasjonen i 1905 og fra kampene i 1940. Her er det også utstilt uniformer, våpen og gjenstander fra siste krig. Bygget vis à vis muséet inneholder en utstilling av kanoner.
Noen kilometer lenger nord langs E6 kommer vi snart med avkjørsel til Steinvikholm slott, som ble bygget av Norges siste katolske erkebiskop, Olav Engelbrektsson, og stod ferdig i 1532. Fram til 1537 var Steinviksholm Norges maktsentrum. I 1537 ble Norge okkupert av Danmark, og katolisismens tid var over. Hvert år i august har operaen om Olav Engelbrektsson blitt satt opp på Steinvikholmen, men i år ble det ikke noen visning, da Fortidsminneforeningen mener at oppsettingen skader de historiske ruinene. Om det blir visninger i framtiden er usikkert.
Frosta
Videre nordover langs E6 kommer man først til Levanger kommune. Begynner man å bli sulten anbefales en stopp i Vuddudalen før Åsen. Her kan man spise amerikansk burger i en amerikansk diner fra 1950-tallet. Den har jeg skrevet om tidligere her. Er man på road trip, så er man på road trip.
I Åsen kommer avkjørselen til Frosta, en halvøy med noen av de viktigste minnesmerkene i Norge fra før år 600, vikingtiden og middelalderen, samt 2. verdenskrig.
Frostatinget
Frostatinget er det eldste tingstedet i Norge, sannsynligvis fra 500-tallet, kanskje fra så langt tilbake som til 400-tallet. I dag står det 12 bautaer på tinghaugen, én for hvert av de gamle Trøndelagsfylkene, og en hovedbauta på toppen i sentrum av sirkelen. På den står det kjente sitatet fra Frostatingsloven «At lögum skal land vårt byggja, en eigi at ulögum øyda», Med lov skal landet vårt byggjast, og ikkje med ulov øydast. Historia Norvegia forteller at trønderne kom fra Sverige rundt år 600. Trøndelag var på den tiden den best ordnede og organiserte «staten» i landet. Trøndelag ble delt inn i fire inn-trønderske og fire ut-trønderske fylker, med hver sine høvdinger, fylkeshov og ting. I tillegg var det fire utenfjordsfylker som hørte inn under Frostatingslagen. Hvert fylke styrte sine egne saker selv, men større saker ble avgjort på Frostatinget. Frostatingsloven inneholdt de gamle middelalderlovene og de eldgamle rettsreglene i Norge. De ble nedskrevet på 1000-1200-tallet. Frostatingsloven slik vi kjenner den i dag, ble nedskrevet under Kong Håkon Håkonsson i 1260. Både lovboka og Frostatingsseglet ble oppbevart i Logtun kirke.
Logtun kirke ligger rett ved siden av Frostatinget. Kirken ble bygget på 1400-tallet, men trolig har det stått en kirke der helt siden 1100-tallet. Vestportalen i kirken er fra tidlig 1200-tall, og glassvinduene er fra 1600-1700-tallet.
Ytterst på Frosta-halvøya, midt i Trondheimsfjorden og på vei mot Tautra, ligger Evenhus. Her finnes seks bergflater med helleristninger fra yngre steinalder eller eldre bronsealder (ca 2400-1800 f.Kr.). Flere dyr, som hval, elg og hjort er risset inn, samt mange båter. Båtfremstillingene på Evenhus har vært viktig i forskningen på forhistoriske havgående farkoster i Norden.
Klosterruinen på Tautra
Høydepunktet med turen til Frosta er for mange Tautra. For å komme dit må du kjøre over en 2,5 km lang molo/bru. Den største severdigheten på Tautra er de gamle klosterruinene, etter cisterciensermunkenes klosteranlegg fra 1207 til 1537. På gården ved siden av klosterruinene tilbys overnatting og matservering, og har også en av Trøndelags beste gårdsbutikker, med egetprodusert øl, lokale matprodukter, samt kunst og håndverk. Det nye klosteret på Tautra, Mariaklosteret, som ble åpnet i 2006, er også verdt et besøk. Det er drevet av nonner som også tilhører cistercienserordenen. De har et flott besøkssenter, hvor du, i tillegg til å lese eller se videoer om livet i klosteret, også kan kjøpe såpe laget av nonnene.
Levanger
På vei tilbake mot Levanger, nær Ekne, ligger to severdigheter som ikke er like kjente, men likevel ikke uviktige i norsk historie. På Retterstedet Falstadskogen ble minst 220 personer henrettet i 1942-43. I årene etter krigen ble totalt 49 graver funnet i Falstadskogen, og trolig finnes det fortsatt ukjente graver i skogen.
En kilometer nord for monumentet i Falstadskogen ligger Falstadsenteret, under 2. verdenskrig kjent som SS Strafgefangenlager Falstad, Falstad fangeleir, hvor 5000 fanger fra 13 nasjoner satt i løpet av krigsårene. I dag er et minnested og menneskerettighetssenter lokalisert her. Senterets faste utstilling omhandler fremveksten av nazismen, Falstad-leiren i årene 1941-45, de norske jødenes og østeuropeernes skjebne og utviklingen av menneskerettighetene etter krigen.
Tilbake på E6 og neste stopp på veien er Alstadhaug kirke, som hører til Skogn, men som ligger minst like nærme Levanger by. Kirken er bygget i stein på slutten av 1100-tallet, i overgangen mellom romansk og gotisk periode. I hedensk tid lå det trolig både tingsted og fylkeshov her, og den enorme gravhaugen «Olvishaugen», der høvdingen Ølvir etter tradisjonen skal være gravlagt, ligger inne på kirkegården. Det norrøne Ølvishaugr skal også være opprinnelsen til navnet Alstadhaug. Kirken er viet St Peter og benevnes som Peterskirken i Skogn. Det sies at en relikvie av St Peter, et ledd av hans finger, er funnet gjemt i det gamle steinalteret i oktogonen. Kirken er endret mange ganger, men innvendig finnes det rester av kalkmalerier fra 1200-tallet, med kjente bibelske motiver.
Levanger jernbanestasjon
Bare fem minutter med bil, og vi er i Levanger by, også kjent som Trehusbyen. Bygårdene i sentrum ble bygd etter siste bybrann i 1897, og er godt bevart fram til i dag. Det har gitt byen sitt særpreg med ulike stilarter som sveitser, ny-gotikk og jugend. Et av de første husene som ble bygd opp igjen etter brannen i 1897 er Dampskipsbrygga, eller Innherredsbrygga, og er i dag fullstendig restaurert. Herfra kan man betrakte Sundet, som fra uminnelige tider har vært selve livsnerven i byen. Jämtene fra Sverige kom hit, helt fra 1500-tallet, for å handle. Brusve gård var opprinnelig embetsgård for lensmennene i Levanger fra 1803 til 1883. I tillegg var gården et betydelig gårdsbruk. Nå er gården del av Levanger bymuseum. Låna og stabburet står igjen fra 1800-tallet.
En halv mil øst for Levanger sentrum, i den gamle bygda Frol, ligger Munkeby klosterruiner, et cistercienserkloster, trolig opprettet av engelske munker på siste halvdel av 1100-tallet. De ruinene som fortsatt står i dag er kun kirkebygningen. Dette kan ha vært verdens nordligste romersk-katolske kloster. I 2007 begynte to franske munker arbeidet med å bygge et nytt kloster bare noen hundre meter fra ruinene. Det er det første nye klosteret cistercienserne fra Citeaux har åpnet på 500 år.
Verdal
Kjører man E6 er det fort gjort å kjøre gjennom Verdal. Men Verdal er en stor kommune, og den strekker seg helt til Sverige. Derfor er det også sideveiene som byr på de største severdighetene.
«Spelet om Heilag Olav» på Stiklestad
Den største og den mest kjente severdigheten er Stiklestad. Det var her Olav den Hellige falt i år 1030. Og det er her «Spelet om Heilag Olav» settes opp under Olsokdagene i slutten av juli hvert år. Stiklestad kirke skal være bygget på stedet der Olav den Hellige falt. Dagens kirke ble påbegynt rundt midten av 1100-tallet, men det skal ha stått en trekirke der tidligere. På stedet er det også folkemuseum, kulturhus og gården Stiklastadir som viser hvordan livet i vikingtiden artet seg. På Stiklastadir er det også middelalderfestival og -marked under Olsokdagene.
De Værdalske Befestninger befinner seg ved riksvei 72, ca 28 km fra Verdalsøra på vei mot Sverige. Sammen med Hegra Festning i Stjørdal ble denne bygget like etter oppløsningen av unionen med Sverige i 1905, for å stanse eventuelle svenske invasjoner av Norge. De Værdalske Befestninger består av to fjellgallerier, Søndre og Nordre Galleri, sprengt inn i fjellet på hver sin side av elva Inna øst for Vaterholmen. Festningen ble nedlagt på midten av 1930-årene, men tyskerne brukte festningene som vakt- og utkikkspost under 2. verdenskrig. Heimevernet hadde ansvaret for festningene fra 1952 til 1966, da portene ble sveiset igjen, og hengebruer og trapper ble fjernet for å gjøre anlegget utilgjengelig. I 1990-årene ble det gjennomført et betydelig restaureringsarbeid av frivillige for å gjøre anlegget tilgjengelig for publikum. Nordre og Søndre Galleri består av nesten 200 meter haller, og er bestykket med kanoner og mitraljøser. Sjekk åpningstidene om du ønsker å ta turen dit.
Riksvei 72 er også kjent som St Olavsleden, og Olav den Hellige skal ha reist gjennom denne dalen fra Sverige mot Stiklestad i 1030. Sju kilometer fra De Værdalske Befestninger, ved Sul, står en bauta ved Olavskjelda. Olav den Hellige skal ha drukket av denne kilden, og på bautaen står det på norrønt som oversatt til moderne norsk betyr: «Det veit eg bonde at Gud vil gjera denne skaden god att og at åkeren står betre um ei veke». Dette skal ha blitt sagt av Olav den Hellige da hans menn hadde tråkket i Sulbondens åker, og kongen hadde lovet at åkeren skulle reise seg igjen.
Følger man fylkesvei 757 forbi Vuku kommer man til slutt til Granfossen, med Europas største laksetrappanlegg.
Den gylne omvei (Inderøy)
Inderøy har samlet sine severdigheter under merkenavnet Den gylne omvei. I følge turistinformasjonen for Innherred, tar det tolv minutter å kjøre E6 fra Røra til Vist. Å kjøre Den gylne omvei tar åtte minutter mer. Eller, som de føyer til: «… eller en dag, ei uke, en hel sommer, et helt liv…»
Hjort på Gjørv gård
Tilsluttet Den gylne omvei er gårdsbutikker som Gulburet, Berg Gård og Gangstad Gårdsysteri. Gjørv Gård var tidligere med i samarbeidet, men har valgt å stå utenfor. Du kan fremdeles se hjort på gården, samt bestille hjortekjøtt på deres nettside. Det er mulig å overnatte på den idylliske gården Husfrua eller på Jægtvolden Fjordhotell. I tillegg kan du spise på Rødbrygga, Flyndra eller Øyna. Ekte Inderøysodd blir laget på Inderøy Slakteri, og kan kjøpes i butikker over hele landet. Håndverksøl blir laget på Inderøy Gårdsbryggeri, og kan kjøpes der eller i matbutikkene på Inderøy. Ølsmaking kan også arrangeres på gårdsbryggeriet. Du kan også besøke kunsthåndverkere og gallerier, som GlassLåven og ikke minst Nils Aas Kunstverksted med Muustrøparken og Den Syngende Flyndre er verdt et besøk.
Inderøy var også et viktig sentrum i vikingtiden, og har flere historiske severdigheter å by på. Sakshaug gamle kirke ble bygget i romansk stil på midten av 1100-tallet, og er en stor kirke sammenlignet med andre kirker i Nord-Trøndelag. Steinhoggermerker viser at håndverkere fra Nidarosdomen har vært med på å bygge kirken. En av Nordens eldste gotiske buer finner du også her. Inventaret i kirken er fra 1600-tallet. Sakshaug gamle kirke gikk ut av bruk i 1871, da den nye kirken ble tatt i bruk, men etter en omfattende restaurering ble den tatt i bruk igjen i 1958. Inderøy Bygdemuseum ligger rett ved siden av kirken.
Sakshaug gamle kirke
Hustad kirke er den minste av de bevarte steinkirkene i Trøndelag. Også denne kirken er fra rundt år 1150. Både murverket, takstoler og alteret med relikviegjemme er fra 1100-tallet. I 1650 ble kirka ombygd og fikk barokkinteriør. Siste oppussing var i 1884, og har i praksis stått uforandret siden. Hustad var i middelalderen et stormannssete. Erkebiskop Peter fra Husastad i Nidaros, var herfra. I våpenhuset i kirka står det en stor stein som ble funnet på kirkegården på 1960-tallet. På den er det et kors, og et ansikt av en mannsperson med ett øye, som antas å være den norrøne guden Odin, noe som viser at mange var skeptiske til den nye religionen som ble innført på 1000-tallet og utover, og måtte sikre seg ved å ikke fornærme de gamle gudene.
Bare noen få minutter unna ligger også Mære kirke i Steinkjer kommune. Denne kirken er også en steinkirke i romansknormannisk stil fra samme tidsperiode (1100-tallet). Sammen med Sakshaug kirke, Hustad kirke, Stiklestad i Verdal og Alstadhaug kirke i Skogn, beviser hvilket stort religiøst senter dette området var på denne tiden. Et Kristuskrusifiks fra 1200-tallet, flere stoler fra 1400-tallet, og altertavlen og prekestolen er fra 1600-tallet i Mære kirke.
Inderøy omfatter i dag også tidligere Fosen-kommunen Mosvik. Mosvik har jeg skrevet om tidligere i innlegget Fantastiske Fosen her.
Steinkjer
Skeifeltet i Sparbu er trolig Nord-Trøndelags største gravfelt. Det er fra rundt år 800 til 1000 og inneholder nesten 120 graver, i tillegg til hustufter, et såkalt ringtun, og matlagingsgroper og gravfunn, som vitner om at det her har vært en høvdingegård. Det mest oppsiktsvekkende er de stjerneformede gravhaugene, som antas å være fra merovingertiden (ca år 500-800). En av gravhaugene, som er datert til rundt år 800, har vist seg å inneholde en svært rikt utstyrt kvinnegrav med mye gravgods.
Steinkjer inneholder svært mange spor etter tidlig sivilisasjon. I tillegg til Skeifeltet, kan nevnes gravhauger og bautasteiner også på Helge i Byafossen, med funn fra både eldre og yngre steinalder; og Toldnes, en øy i Beitstadfjorden, med en av Norges største ansamlinger av gravrøyser fra bronsealderen. Også på Egge gård, et høvdingsete fra tusen år tilbake og godt kjent fra sagaene, finnes gravminner. Egge gård og Egge museum er begge en del av Stiklestad Nasjonale Kultursenter AS. Her ligger det også et friluftsmuseum, med en gård fra siste halvdel av 1800-tallet. Her arrangeres også vikingfestival annethvert år. Også på Beitstad finnes Bardal helleristningsfelt, en av Trøndelags største samlinger av helleristninger. Mer enn 400 ristninger fordelt på et 300 kvm stort område. De eldste er fra yngre steinalder (år 3000-1800 f.Kr.). Flere av figurene har nært naturlig størrelse, som f.eks. en seks meter lang hval. En kjempestor elg like ved ruver også over dyrene, som rein, bjørn, sjøfugl og mennesker. Jordbruksristningene er fra bronsealderen (år 1800-500 f.Kr.).
Det mest kjente helleristningsfeltet ligger allikevel ved Bøla på sørøstsiden av Snåsavatnet. Bølareinen er en av Europas mest kjente helleristningsfigurer. Her er det gode parkeringsmuligheter, sti tilrettelagt for rullestolbrukere, kafeteria og suvernirbutikk.
Erik Drilen (kjørte bortimot alle veiene mellom Stjørdal og Steinkjer i tidsrommet 27. juli – 28. august 2016)
Fosenhalvøya ligger på nordsiden av Trondheimsfjorden, og er mye større enn mange forestiller seg. Følger man fjorden fra Stadsbygd i Rissa i vest til Mosvik i øst, snakker vi om en avstand på over 80 km, og fra Stadsbygd til Osen i nord er avstanden 130 km. I tillegg til å grense til Trondheimsfjorden, grenser Fosenhalvøya til Inderøy, Steinkjer, Namdalseid og Flatanger. Fosenhalvøya består av kommunene Rissa, Leksvik, Mosvik (slått sammen med Inderøy kommune fra 2012), Verran, Ørland, Bjugn, Åfjord, Roan og Osen. Mosvik og Verran regnes ikke lenger som del av Fosenregionen, da de har trukket seg ut av samarbeidet, men når man spør folk som bor der, regner de seg fremdeles som fosninger. De sju gjenværende kommunene dekker et område på 3.437 kvadratkilometer, der bare Åfjord alene dekker et område mer enn dobbelt så stort som hele Oslo kommune. Rundt 26.000 mennesker bor på Fosen.
Gjengitt med tillatelse fra Kartverket www.norgeskart.no
Fosen kan framvise noen av de eldste sporene etter mennesker i Norge, og man vet med sikkerhet at det har bodd mennesker her i over 11.000 år. Navnet Fosen kommer fra Fosen gård i Ørland kommune, etter det norrøne Folgsen, som betyr gjemmested.
Osen
Gjengitt med tillatelse fra Kartverket www.norgeskart.noBuholmråsa fyr i Osen
Jeg velger å starte i nord. For å komme helt lengst i nord i Osen, må man kjøre hele 12 mil fra kommunesenteret Steinsdalen, og man må faktisk kjøre gjennom både Namdalseid og Flatanger for å komme dit, til Sæter (også kalt Sætervik, på noen kart står det Seter). Strengt tatt er man da heller ikke lenger på Fosenhalvøya, men når man nå allikevel befinner seg i Osen kommune, må jeg få poengtere at Sæter etter min mening er en perle, og et av de vakreste stedene på hele Fosen. Så turen dit er verdt det. Et idyllisk fiskevær, og den største severdigheten er fyret Buholmråsa. Om man ikke ønsker å kjøre hele veien rundt, er det også mulig å ta hurtigbåt til Sæter fra Sandviksberget.
Andre steder verdt å få med seg i Osen er Steinsdalselva med gode fiskemuligheter, helleristninger og gravrøys (fra bronsealderen, 1800-500 f.Kr.) på Strand ved veien mot Vingsand og Osen bygdetun (fra 1800-tallet) på Vingsand.
Roan
Gjengitt med tillatelse fra Kartverket www.norgeskart.noFosenkatedralen i Roan
Nesten alle bygdene i Roan ligger mot havet. Veien til fjellene er likevel kort. Når du kommer nordfra er det de enorme vindmøllene på Bessakerfjellet du først får øye på. Det er fullt mulig å gå tur her, og det er grusvei opp til Møllerstua. Herfra har du utsikt over hele Roan og Osen. Bessaker er et idyllisk lite tettsted, som er mest kjent for fiskefestivalen som avholdes hvert år i juli.
Andre severdigheter du bør få med deg:
Roan kirke, også kjent som Fosenkatedralen. Den er bygd i 1702. Altertavle, prekestol, epitafium og alterkalk er svært gamle, den eldste helt tilbake fra år 1639.
Veien fra Roan kirke og sørover langs kysten mot Nes, Hongsand, Kiran, Brandsøya, Skjøra og helt inn til Sørmarka er en naturopplevelse.
General og motstandshelt fra 2. verdenskrig, Carl Gustav Fleischer, ble født på Bjørnør Prestegård i Roan, 300 m fra Roan kirke.
Bygdetunet på Utro, historiske bygninger som opprinnelig var gammel boplass og utror-sted for lokale fiskere.
På Eian, like utenfor Utro, kan man også se sjøgeysiren Slumperova når vinden er gunstig og fra nordvest. Vannsøylen kan bli opptil 20 meter høy.
Fjeld Setergrend i Hopstaddalen var opprinnelig en gård med bosetning helt tilbake til år 1559. I dag er det sju restaurerte seterhus som står der. Første søndag i august avholdes hvert år seterdag, med andakt og salg av gammel seterkost som f.eks. rømmegrøt.
Øygruppa Almenningen og Været utenfor Roankysten har rester etter vikingbosetning, og godt bevart sjøhuskultur og marmorbrudd. Båtturer og omvisninger kan arrangeres.
Jettegryta ved Reppkleiva på Hopstad er Nord-Europas største jettegryte i granitt. Det går en trapp med 136 trinn opp fra parkeringsplassen.
Åfjord
Gjengitt med tillatelse fra Kartverket www.norgeskart.noRyssdalen på vei mot Stoksund
Åfjord er den største kommunen på Fosen. Den grenser mot havet, samt kommunene Roan, Bjugn, Rissa, Verran og Namdalseid. De ytre delene preges av hav, øyer og fjorder, mens innlandet består av fjell og daler. Her er det muligheter for både jakt og fiske. Stordalselva er kjent for å være en av Norges beste lakseelver, og husmannsplassen Fredmoen, som ligger ved elva, var tidligere eid av John de Grey fra England, også kjent som Lord Walsingham. Fredmoen, som ligger tett ved Støvelfossen, er i dag blitt laksemuseum. I Støvelfossen er det også laksetrapp med telleapparat, som holder kontroll med hvor mange fisk som går opp elva. Norddalselva er også en kjent lakseelv i Åfjord. Det finnes flere enn tusen vann og innsjøer i Åfjord kommune.
Av andre severdigheter i Åfjord er nok Stokkøya Sjøsenter på Stokkøya den som har fått mest internasjonal omtale. The Guardian, Le Figaro, Wallpaper og CNN har omtalt overnattingsstedet som ligger rett ved Trøndelags flotteste sandstrand. Strandbaren som ligger på selve stranden får også besøk fra nær og fjern. Her kan du også kjøpe håndverksøl fra Stokkøy Bryggeri.
En populær aktivitet på Stokkøya er også å få med seg Hurtigruten som passerer under Stokkøybrua hver dag kl 16.10. Det arrangeres til og med bussturer som inkluderer en stopp her. Stokkøybrua er for øvrig den brua med lengst bruspenn i Sør-Trøndelag.
Kjører man over den andre brua på Stokkøya, kommer man til Linesøya. Her er det verdt å få med seg krigsruinene fra 2. verdenskrig, bl.a. en tysk radarstasjon, på Stemma/Øyholmen, minihusbyen Sørgårdsbyen og den lokalhistoriske utstillingen «Kjerringrokken» på gården Rekstern.
Tilbake på fastlandet bør man få med seg Harbakhula på Harbak. Hula er 130 meter dyp og 40 meter høy. Harbakhula har en spektakulær klang og akustikk, som gir en unik konsertopplevelse. Det avholdes konserter her hvert år. Det er merket sti opp. Ta gjerne med lommelykt.
Stoksund kirke på Revsnes er ei korskirke som ble bygd i 1825. Den første kjente kirka i Stoksund lå på Kirkholmen, hvor det også er rester etter en middelaldergravplass.
Åfjord kirke er en stor trekirke fra 1879. Nær den ligger også Naustanstua ved Åfjord prestegård, som består av museumsbygninger i det som er Åfjords kulturtun. I tillegg til trønderlåna Naustanstua er det også et stabbur og et båtskott.
Nordens største samling av gravhauger og bautasteiner finner du på Dragseid på vei mot Lauvøya. Disse er fra rundt år 400 e.Kr., altså rundt 1600 år gamle. Her må det ha vært mye aktivitet på folkevandringstiden, da det også finnes rester av en bygdeborg nord for Skråfjorden (Vikstein ved Ratvik) og en annen sør for Åfjorden ved Vorpbukt. Det finnes ingen nedtegninger fra denne tiden, og derfor kan man bare gjette seg til hva som har foregått her.
Kjører man fra Åfjord og et stykke gjennom Stordalen (forbi Fredmoen og Støvelfossen), kan man ta den gamle Sørdalsveien over fjellet. Her er det god utsikt, og der kan man også finne Gildeseteren, et restaurert seteranlegg. Det avholdes seterdag med salg av rømmegrøt her hver sommer. Husk at veien er bratt, og gode bremser kan være en god ting.
På den andre siden kommer du til Sørdalen, og her finnes Sørdalskverna like ved Sørdalen skole. Bygdekvern, hvor du kan få omvisning og demonstrert teknikk for melproduksjon. Omvisning må bestilles.
Fantastisk fjellnatur kan du også oppleve om du kjører Sørdalen mot Sela. Vegen fortsetter helt til Follafoss og Malm. Her finnes mange turmuligheter, og området har også sterke samiske tradisjoner, spesielt ved Skansen og Sela. En gang i tiden var veien her så dårlig at den ble brukt som testbane av Mercedes Benz, men veien er nå oppgradert. Den delen av veien som ligger i Åfjord kommune er asfaltert, mens veien i Verran kommune er grus.
Bjugn
Gjengitt med tillatelse fra Kartverket www.norgeskart.noBjugn kirke
Kommunesenteret i Bjugn er Botngård, som ligger innerst i Bjugnfjorden. Sentrum av Botngård er dominert av Fosenhallen, den andre skøytehallen som ble oppført i Norge etter Vikingskipet i Hamar. Her trener skøytelandslaget hvert år, og flere nasjonale og internasjonale skøytemesterskap har vært avholdt her, hvorav allround-NM i 2008 er det hittil største. Verdensmesterskap for juniorer, samt flere norgescupstevner har også vært arrangert i Fosenhallen. I tillegg brukes hallen til ishockey, curling, fotball, konserter og messer.
Verdt å besøke er Mølnargården bygdemuseum, som ligger idyllisk til ved Bjugnfjorden, bare et par kilometer fra Botngård sentrum. Gården er nevnt i historiske skrifter allerede rundt år 1520. Hovedbygningen er ei trønderlån, og ellers består gården av nærmere tjue bygninger inkludert brygger og naust med gamle båter og utstyr. Her er avholdes det museums- og kunstutstillinger, samt en rekke kulturaktiviteter. Det er også kafeteria og gårdsbutikk på gården. Flere merkede turstier.
Bjugn kirke er ikke så gammel, innviet i 1956, men det har vært kirke på stedet siden 1637, som brant ned i 1952. Altertavlen derimot er gammel, fra 1520, trolig nord-tysk. Den nye kirken er en kopi av den gamle. Av andre severdige kirker i Bjugn kommune kan nevnes Hegvik kirke (1858) i Høybakken, som er bygd av gråstein, leire og kalk. Nes kirke (1878) er oppført i laftet tømmer og panelt både ut- og innvendig. Jøssund kirke (1886) ligger helt ute ved havet og har god utsikt mot skjærgården.
Hegvik kirke
Gravhaugene på Valseidet er utvilsomt gamle, og forteller om en omfattende bosetting og aktivitet på kysten av Fosen og Trøndelag allerede i jernalderen. De røysene som er undersøkt, inneholdt bl.a. ringer av gull og sølv, nåler og beslag av bronse, samt deler av våpen.
Vallersund Gård, fredsengelen i Vallersund og street art i Vallersund har jeg tidligere skrevet om her.
I Lysøysundet kan man hver sommer oppleve Kystkulturdagene.
Lysøysundet
Den som er sprek kan ta turen opp til fjellet Kopparen (483 m.o.h.). Herfra har du utsikt helt ut til Halten i nord, og helt til Trollheimen i sør.
På holmen Torra utenfor Vallersund står det også et sjømerke, som markerer at man her er halvveis langs den norske kysten mellom svenskegrensa i sør og russergrensa i nord.
Øygruppa Tarva er også verdt et besøk for den historieinteresserte. Man kan ta ferge fra Dypfest til Husøya, som er hovedøya på Tarva. Det er bare rundt 15 fastboende på øya (mot ca 130 i år 1960), men historiske monumenter er det mange av. Under 2. verdenskrig var øya okkupert av tyske styrker. Under krigen ble de fastboende fordrevet til sørsiden av øya, mens de tyske styrkene holdt seg til nordsiden. På nordsiden finnes det fortsatt mange kulturminner fra okkupasjonen, som Mammuten, restene av en radarstasjon, kanonstillinger, bunkere og brakkefundamenter. Tarva kapell som ble oppført i 1972 av øyas egen befolkning ligger også på den nordlige halvdelen av øya. Kirkegården ble tatt i bruk allerede i 1921.
Lyngheiene på Tarva har vært helårsbeiteområde for storfe og gammelnorsk utgangersau i mer enn 300 år, og er et av 22 nasjonalt utvalgte kulturlandskap i jordbruket. Øygruppa er også naturvernområde med over 100 observerte fuglearter, og ca 50 hekkende arter. Hunder må holdes i bånd, og søppel må tas med hjem igjen. Man kan også gå tørrskodd over til Karlsøya, men vær oppmerksom på at Karlsøya er militært øvelsesområde med skarpskyting, så følg med i media, eller følg skilt, flagg og lysvarsler om det foregår øvelser. Gravhauger, tufter og steinrøyser vitner om gammel bosetting helt tilbake fra jernalder til vikingtid (ca 550-1050 e.Kr.) på Tarva. Fra før år 1500 til 1858 var Tarva underlagt Austrått som en stor avlsgård. Fra 1858 ble Tarva utskilt som eget gods.
Ørland
Gjengitt med tillatelse fra Kartverket www.norgeskart.noTrippelkanonen på Austrått Fort
«Ørland i vinden» har blitt mye brukt i markedsføringen av Ørland. Det stemmer godt. Ørland må være en av Norges flateste kommuner, og det ligger ut mot havet, så vind merkes godt her. Ørland er også den minste av alle Fosenkommunene med sine 73 kvadratkilometer, under en tidel av Åfjord. Samtidig er den den tettest befolkede kommunen med over 5000 innbyggere. Ørland er også den eneste kommunen på Fosen med egen flyplass og direkteforbindelse til Oslo. I tillegg har de flere daglige hurtigbåtanløp på strekningen Trondheim-Kristiansund. Kommunesenteret Brekstad er også Fosens største handelssentrum, bl.a. med Libra Kjøpesenter som har nærmere 25 butikker. Mascot Høie har også hovedkvarter her, med 120 ansatte, som står for 70% av produksjonen av alle dyner, puter og sengetøy på det norske markedet. Brekstad er for øvrig det eneste tettstedet på Fosen med bystatus.
Selv om Ørland er tett befolket og liten kommune, mangler det ikke på severdigheter her også. Utgravinger på Ørlandet har vist at stedet må ha vært et stort regionsenter allerede i jernalderen. Langhusene på Reksterberget har en spesiell bygningsstruktur som tyder på at de kan ha vært brukt som hoff, tollbod eller tingsted. En bygdeborg fra folkevandringstiden (ca år 500 e.Kr.) på Borgklinten ved Austrått og Ottersbo, tyder på at det kan ha vært noe å forsvare her.
Den mest kjente severdigheten i Ørland er Austråttborgen. De fleste har nok hørt om Fru Inger til Austrått gjennom Henrik Ibsens skuespill. Det var altså her hun bodde. Gården er en av Norges eldste herregårder, og ble først nevnt i kongesagaene i forbindelse med Jernskjegge (Skjegge Asbjørnson), som ble drept av Olav Tryggvason i 997. På 1000-tallet bodde Finn Arnesson, som var besvogret med Olav den Hellige og Harald Hardråde, her. Riksråd og rikshovmester Niels Henrikssøn og hans kone Ingerd Ottesdatter (altså Fru Inger til Austrått) eide gården fra ca år 1500 til 1552. Fru Inger spilte en betydelig rolle i Norges historie, spesielt i forbindelse med innføringen av reformasjonen. I 1648, på Jens Bjelkes tid omfattet eiendommen 83 gårder og 107 leilendinger. Jens Bjelke, som var Norges Rikes kansler fra 1614, var iflg adelens jordebøker fra 1639 landets største jordgodseier. Han eide herregårder på Nordmøre, i Hedmark og i Østfold også. Hans sønn, Ove Bjelke, som forpaktet godset fra 1641, er den som får æren av å ha bygd opp godset og borgen slik det fremstår i dag. Ingen vet hvor stort Austrått gods var på sitt største, men man antar at eiendommen omfattet alt av nærområder på Fosen som ikke var kirkegods. Det er i dag Staten som eier borgen, med Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim som forvaltningsorgan. Borghagen og Austråttlunden er landskapsvernområde.
Austrått Fort ligger i samme område. Det er et tidligere tysk festningsanlegg med et gigantisk kanontårn i fem etasjer. Anlegget hadde en viktig strategisk beliggenhet ved innløpet til Trondheimsfjorden. Trippelkanonen, som mange kjenner igjen på bilder fra Ørland stammer fra det tyske slagskipet Gneisenau. I sommersesongen, eller på forespørsel resten av året, er det mulig å få en times omvisning under jorda, gjennom hele kanontårnet, elektrisitetsverket og mannskapsforlegningen, samt Fosen Krigshistoriske Samlinger, en utstilling om okkupasjonsårene på Fosen.
Den eldste delen av Ørland kirke på Brekstad er fra 1300-tallet, bygd av jordstein med marmor i hjørnene. Kirken ble først nevnt i skriftlige kilder fra 1342. En eldre kirke kan ha ligget i nærheten helt fra 1100-tallet. De hvitkalkede gråsteinsmurene er fra middelalderen og er to meter tykke. Kirken har minnesmerker over russiske og jugoslaviske falne fra 2. verdenskrig. Ved siden av Ørland kirke ligger Viklemshaugen, en gravhaug som er større enn Oseberg og Gokstadhaugen. To gravhauger på Opphaug og Hovde er nesten like store. Storhaugene på Ørlandet viser hvilken sentral og strategisk beliggenhet Ørlandet hadde i jernalderen ved innløpet til Trondheimsfjorden, med rikt jordsmonn og tilgang til fisk, som la grunnlaget for mektige høvdinger. Gravhaugene var godt synlig fra sjøen og vitnet om velstand og makt.
På Uthaug bør man få med seg Sjøgata, en gate med pittoreske fiskerhus fra midten av 1800-tallet. I nærheten finner man også Uthaugsgården, bygd ca 1740, et kulturhistorisk museum med originalt inventar som viser gårds-, handels- og kysthistorie. På Nøkkelhaugen på Uthaug ligger en av Trøndelags største gravhauger, 40 m lang og 4 m høy. Fra Uthaug kan man også se Norges eneste åttekantede fyrbygning, Kjeungskjær fyr.
Kjører man fra Uthaug mot Garten, passerer man Grandefjæra naturreservat, som er et eldorado for ornitologer, med 210 registrerte fuglearter.
Fra Garten kan man ta ferge til øya Storfosna. Der kan man besøke Storfosen Gods, med kjent historie helt tilbake til år 1170. Godset var kongsgård på 1300-tallet, og i 300 år var det del av Austrått gods. Hertug Skule (Skule Bårdsson, 1189-1240) reiste en kirke her, men den forsvant før år 1589. Restene av muren står fortsatt. Dagens Storfosna kirke, som ligger like ved godset er fra 1913. Fra Storfosna er det nå bru til naboøya Kråkvåg. Det grunne havområdet mellom øyene utgjør Kråkvågsvaet fuglefredningsområde. På 1980-tallet ble Kråkvåg Fort bygget inn i fjellet som en del av Kystartilleriet. Fortet er i dag i realiteten nedlagt, da det ikke lenger har noen rolle i forsvarsplanene i Norge. På øya finnes også villsauområde og oppdrett av lama. Overnattingsmuligheter på Storslåttøya feriesenter.
Besøker man Ørland Kultursenter på Brekstad kan man få med seg kunst fra Fosens kunstnermiljø, deriblant Magne Sandøy, i lobbyen på Ørland Kysthotell. Galleri Hans i kultursenteret er oppkalt etter ørlandsmaleren Hans Ryggen, og her kan man hele året få med seg forskjellige kunstutstillinger i flere sjangere. Vegg i vegg med Galleri Hans ligger Hannah Ryggen-senteret som er viet tekstilkunstneren Hannah Ryggen.
Ørland Kultursenter
Rissa
Gjengitt med tillatelse fra Kartverket www.norgeskart.noBryggerekka i Råkvåg
Rissa er den nest største kommunen på Fosen, men samtidig den med flest innbyggere, med over 6.600 mennesker. Alle bygdene i kommunen ligger ved Stjørnfjorden eller Trondheimsfjorden. Det er bestemt at Rissa og Leksvik blir sammenslått til én kommune f.o.m. 1. januar 2018, men skriver om de som to kommuner her.
De eldste bevisene på gammel bebyggelse i Rissa finner man mellom fergestedet Rørvik og Stadsbygd, ved Stykket. Her finnes helleristninger som antas å være 5500 år gamle.
Siden de fleste severdighetene ligger ved fjorden, er det bare å følge veien langs fjorden videre, først til Stadsbygd. Den viktigste der er utvilsomt Muséet Kystens Arv, med en av landets største samlinger av tradisjonsbåter, eget trebåtbyggeri, utstilling om Lofotdrifta, smie, flere naust og husmannsplass, for å nevne noe. Johan Bojers «Den siste viking» settes opp som friluftsteater hvert år i amfiet ved Kystens Arv. Muséet arrangerer også seilturer på fjorden i en fembøring. Fra muséet kan man gå til prestegården og besøke rosehagen, inspirert av fransk og engelsk hagearkitektur. På den andre siden av veien ligger Stadsbygd kirke fra 1842. Ikke langt unna finner man også Rødberg tåkeklokke. På Rein Gård lå det så sent som i 1773 åtte gravhauger fra jernalderen (400-600 e.Kr.), men pga årelang pløying av jordene er de fleste blitt visket vekk, og kun to er tilbake. Ved gården står det også en bautastein, som tyder på at store høvdinger har blitt begravet her i gammel tid. Denne gården må ikke forveksles med gården Rein ved Reins Kloster. Rein i Stadsbygd blir ofte nevnt som Lillerein lokalt.
Kjører man videre nordover langs fjorden tar det ikke så lang tid før man kommer til nevnte Reins Kloster. Her var det kongsgård i vikingtida, og mange av Norges konger og dronninger kan føre slekta si tilbake til Rein. Harald Hårfagre skal ifølge historien tatt gården til seg, da han la under seg Trøndelag på 870-tallet. Også før hans tid har stedet vært sete for bygdas høvdinger. Gården Rein kan være mer enn 3000 år gammel. Hertug Skule opprettet et nonnekloster her på 1200-tallet, og i 300 år var det et religiøst og kulturelt sentrum. Deler av klosterkirkeruinene står her fremdeles, selv om mange av steinene ble fraktet til Trondheim for gjenoppbygging av Vår Frue kirke på 1600-tallet. Horneman-familien overtok gården i 1704, og det var da et storgods med eiendommer fra Namdalen til Nordmøre. Gården er fremdeles i familiens eie, men Rissa Bygdemuseum disponerer flere av bygningene på klosteret, og har omvisninger på sommeren. Nedenfor gården står Rein kirke, også kjent som Bojerkjerka, da kirka var en gave fra forfatteren Johan Bojer, som vokste opp på husmannsplassen Fætten ved Reins Kloster. Også Sigrid Undset har skrevet om Reins Kloster, da det var her hennes romanfigur Kristin Lavrandsdatter levde sine siste år, og døde som offer for svartedauden.
Ikke langt fra Reins Kloster står det også en minnestein og to informasjonstavler til minne om Rissaraset i 1978, det største kvikkleireskredet i Norge på 1900-tallet.
Følger man veien videre nordover, der Trondheimsfjorden møter Stjørnfjorden, kommer man til Hysnes Fort i Hasselvika. Her holder Hysnes militære museum til, og som forteller historien om Agdenes befestninger fra grunnleggelsen i 1898 til nedleggelsen i 2003.
Ved Frengen kirke er det god utsikt innover Stjørnfjorden. Kirka ble bygd i 1972 som gravkapell, men ble etter hvert tatt i bruk som kirke.
Innerst i Stjørnafjorden ligger den idylliske bygda Råkvåg. Her finnes Norges lengste bryggerekke utenfor byene. Flere av bryggene ble bygd på slutten av 1800-tallet. Sildefiske er byttet ut med spisesteder, kunst- og kulturutstillinger. Bryggeutstillinga er en årlig, kulturell utstilling som arrangeres i den verneverdige brygga Salteriet, og som er Fosens største salgs- og presentasjonsutstilling med over 80 utstillere og 5.000 besøkende hvert år. «Råkvåg Anno 1930» arrangeres hvert år sist i juli, og der mimres det om sildefiskets storhetstid, i tillegg til friluftsteater, marked med lokale mattradisjoner og dans og drikke for de voksne på utestedene til langt ut i de små timer.
Rissa kirke ligger ikke ved kysten, men på Føll ved Leira. Den er en av de to hovedkirkene i Rissa kommune, og ble bygget da gammelkirka ved Rein ble revet. Rissa kirke er ei steinkirke innviet i 1888.
Leksvik
Gjengitt med tillatelse fra Kartverket www.norgeskart.noVanvikan hurtigbåtterminal
Leksvik kommune ligger ved Trondheimsfjorden med utsikt rett mot Trondheim. Fra Vanvikan er det hurtigbåtforbindelse tvers over fjorden.
I Leksvik er Killingberg Museum (gårdsmuseum) og Grande Landhandelmuseum verdt å nevne. Leksvik kirke er en trekirke fra 1667. Det finnes også en stavkirke på Hindrem, som ble innviet så sent som i 2012. Det har også stått stavkirker her tidligere, først fra 1589 til 1650-tallet, da den måtte rives da den var falleferdig. Ny kirke av laftet tømmer ble bygget på samme sted og stod ferdig i 1665, men ble revet i 1895, og tømmeret solgt til bygging av en bygård i Trondheim. Stranda kirke i Vanvikan fra 1897 ble bygget etter at Hindrem kirke ble revet i 1895.
På Hindrem finnes også en bygdeborgruin fra folkevandringstiden.
Hindrem er også kjent for å ha landets største forekomst av steinen thulitt.
Munkstigen er Nord-Europas lengste klatresti.
Mosvik
Gjengitt med tillatelse fra Kartverket www.norgeskart.noSkarnsundbrua, Porten til Fosen
Mosvik ble sammenslått med Inderøy kommune i 2012, og regnes derfor strengt tatt ikke lenger som en del av Fosen, men de jeg har pratet med derfra i sommer mener at de fortsatt er fosninger, så derfor har jeg tatt med Mosvik også. Det passer egentlig bra, siden Skarnsundbrua fra Inderøy til Mosvik er det som mange forbinder som Porten til Fosen. Brua er en kilometer lang og var da den ble bygget verdens lengste skråkabelbru. Brua har to 152 meter høye tårn, og har vunnet flere internasjonale priser for sitt ingeniørarbeide.
Mosvik kirke ble oppført i 1884 i gotisk stil. Den er mest kjent for Mosvikkrusifikset og Mikalstatuen. Mosvikkrusifikset er fra ca 1250, og er regnet for å være et av de ypperste skulpturverk fra denne tiden. Originalen oppbevares i Vitenskapsmuséet i Trondheim, men en kopi er utstilt i kirka.
Like ved Mosvik kirke ligger Vinje Bruk med vernet hovedbygning fra 1890. Gården er kjent fra tilbake til 1430, da den ble nevnt i erkebiskop Aslak Bolts jordebok som Nidaros erkebispedømmes eiendom. Gården var kirke- og krongods fram til 1660.
Bygdatunet Mosviktun i sentrum av Mosvik er museumssamling og kjørestue fra Kaldalen. Åpen hver helg i juli og august.
I Kvennavika finnes et helleristningsfelt. Helleristningene er veideristninger fra steinalderen og regnes som sjeldne. De er utgjør den største samlingen av bergkunst med fiskemotiver i Norden.
Verran
Gjengitt med tillatelse fra Kartverket www.norgeskart.noGruvkarn i Malm
Verran kommune regnes heller ikke lenger som en del av Fosen, men jeg tar den med her allikevel, da skiltet med «Velkommen til Fosen» står øst for Malm. Dessuten vil kommunen sannsynligvis bli delt ved kommunesammenslåing i nærmeste fremtid, der bygda Verrabotn vil gå til fosenkommunen Rissa. Resten vil bli en del av Steinkjer kommune.
Kommunen ligger ved Beitstadfjorden og Verrasundet, og de fleste av kommunens beboere bor også ved fjorden. Rundt 1.500 av kommunens 2.500 innbyggere bor i Malm. Malm har lange tradisjoner som industrikommune, og er mest kjent for jernmalm, derav også stedsnavnet. Jernmalmgruva er Nord-Europas dypeste, og var i drift fra 1906 til 1997.
Andre bygder i Verran er Follafoss, Verrastranda, Verrabotn og Sela. Sistnevnte har jeg omtalt under Åfjord.
Erik Drilen (bosatt på Fosen, men har for første gang i mitt liv har kjørt alle veiene og besøkt alle bygdene på Fosen, i perioden 4. mai – 4. juli 2016)
E.C. Dahls Bryggeri i Trondheim fyller 160 år i 2016, og det gjør de med en skikkelig oppgradering, og åpning for omvisninger og en flunkende ny pub og restaurant. Det var de nye eierne, Carlsberg og Brooklyn Breweries som gjorde dette mulig ved å investere 110 millioner kroner til ombygging av hele bryggeriet, og flere år med trussel om nedleggelse av gamle eiere har snudd til stor optimisme for framtiden. Nå kan du få omvisning i bryggeriet, prøvesmaking av øl, og for de som ønsker det, begge deler inkludert i en helaften med fireretters middag med en ny øl tilpasset hver rett. I tillegg kan det avholdes kurs og konferanser for grupper opptil 150 personer.
De fortsetter å brygge den velkjente Dahls-pilsen på flaske (Dahls pils på boks tappes av Ringnes), men i tillegg har det kommet tre helt nye øltyper:
Lamo Wit (belgisk hveteøl med koriander, appelsinskall og nype, som er oppkalt etter stedet der bryggeriet ligger, på Lademoen, eller Lamon som trondhjemmerne sier)
Bolt IPA (IPA brygget på Bravo- og Amarillohumle. Ikke oppkalt etter friidrettsstjernen Usain Bolt, men derimot etter Aslak Bolt, erkebiskop i Nidaros på 1400-tallet)
Pepra Saison (nok en belgisk øltype, saison, brygget med hvit pepper og urten isop, som gir en krydret mintsmak i bunn)
Bryggeriet eksperimenterer hele tiden med nye øltyper, og noen betavarianter er tilgjengelig kun på tappekran i bryggeriets pub. Noen av de vil kanskje bli å se på flaske i fremtiden. «Vi har et ønske om å være med å spre ølkunnskap, ølkultur og ølglede,» sier de på E.C. Dahls. I puben kan du også finne øl fra Carlsberg og Brooklyn Breweries, samt andre mikrobryggeriøl fra inn- og utland.
TRONDHJEM MIKROBRYGGERI
Om ikke én kveld med øl og mat er nok, kan Trondheim også by på flere spisesteder med egetprodusert øl. På Trondhjem Mikrobryggeri kan du drikke husets smakfulle øltyper som porter og IPA. Bryggekjelene befinner seg bakerst i lokalet, og er du heldig kan du se bryggeren i aksjon. På Mikrobryggeriet kan du også spise husets hjemmelagede burgere.
Trondhjem Mikrobryggeri
SKÅL!
Fram til nyttår 2016 kan ølentusiastene og andre som interesserer seg for historie og ølbrygging i Norge ta turen opp til Sverresborg og Trøndelag Folkemuseum. Utstillingen «Skål!» tar for seg hjemmebrygging helt fra middelalderen fram til i dag, og utstilt en stor samling av gjenstander som flere hundre år gamle ølboller og drikkekar.
ØLTYPER OG MAT
Det finnes mange typer øl, og her følger en oversikt over noen av de viktigste og hva slags mat de forskjellige typene passer til:
Lager er den mest vanlige øltypen i Norge. Den stammer fra Plzen i Tsjekkia, men er i dag vanlig over hele verden. Lager er en undergjæret øltype, dvs at gjæren synker til bunns etter gjæringen. Et lyst og tørt øl, med tydelig bitterhet. Kan variere fra lyst og lett øl, til svart, kraftig og bittert øl. Pilsner, bokkøl og Wiener Steam Beer er eksempler på ulike typer lager. Pils passer til mat med en del fett, men den moderate sødmen og fylden gjør at maten ikke bør være for smaksrik eller søt. Fisk og lyst kjøtt passer utmerket, enten med fett eller en fet saus til. Bokkøl som er et søtlig mørkt øl med litt balanserende bitterhet, passer godt til smaksrik mat, eller med tydelig sødme, som f.eks. kaker, kremdesserter eller skarpe oster.
Hveteøl er en overgjæret øltype og ofte ikke filtrert. Det skilles mellom to typer hveteøl: Hefeweizen som er ufiltrert og har dermed en lys blakk farge, og kristallweizen som er filtrert og har en klar lys farge. Wit er et typisk lyst og friskt hveteøl, som passer til lyst kjøtt, fisk og blåskjell. Wit passer også til ost som det er naturlig å bruke tørre eller halvtørre hvitviner til.
Surøl, eller spontangjæret øl. Disse øltypene får sin syrlige smak gjennom at det enten blir tilsatt melkesyrebakterier eller at man lar brygget spontangjære. Surøl gjæres ved hjelp av bakterier som finnes naturlig i lufta på bryggeriet. Noen ganger tilsettes også frukt eller bær under gjæringen, som f.eks. kirsebær, bringebær eller solbær. Resultatet blir en syrlig øl som er noe av det friskeste du kan få. Lambic og geuze er to typer surøl, som er intense, tørre og svært friske, og passer til mat som ikke har så mye sødme, men gjerne mye smak og en del fett, som smaksrik fisk og lyst kjøtt med smør eller fløtesauser. Prøv gjerne lambic til ribbe.
Ale er et overgjæret øl laget av maltet bygg, som blir gjæret ved en høyere temperatur, og som igjen gir et mer smakfullt øl. Belgisk ale er gjerne søtere enn andre typer, som f.eks. Saison. Amerikansk ale har mer humlekarakter, som f.eks. IPA. Den tyske typen likner mer på lager, som f.eks. Kölsch. IPA er svært egnet til fet og kraftig mat uten mye sterkt krydder, som f.eks. lam- eller oksekjøtt med mye fett i behold. Prøv gjerne IPA til pinnekjøtt. Blonde er et lyst ale, opprinnelig fra Belgia og Frankrike. Blonde med mye fylde og bitterhet passer til lam og okse med mye fett, mens de mindre fyldige variantene og mindre bitterhet passer til lyst kjøtt og fisk.
Porter og stout er to overgjærede øltyper brygget på svartbrent malt, som også gir den mørkebrune eller svarte fargen. Har fyldig, bitter og rund smak. Opprinnelig var stout en sterkere variant av porter, men fra midten av 1800-tallet har de blitt regnet som to forskjellige ølstiler. Kom opprinnelig fra England, men i dag forbindes stout som irsk øl, som f.eks. Guinness eller Murphy’s. Stoutens rike og litt brente maltpreg krever at maten har like intens smak, og passer godt til mørke sjokoladedesserter (f.eks. sjokoladekake), blåmuggoster eller kraftige gryteretter.
Visste du at:
Øl er verdens mest konsumerte drikke etter vann og te?
Øl inneholder xanthohumol – en antioksidant i humle som kan forhindre kreftutvikling? Ulempen er at du må drikke 450 liter øl om dagen for at den skal ha noen nytte.
Sumererne brygget øl allerede for 8000 år siden?
Ingen sykdomsfremkallende bakterier kan overleve i øl? I gamle dager, da det var dårlig med rent drikkevann, var øl det sunneste og sikreste man kunne drikke.
I Bayern regnes øl som fast føde?
Gulatingsloven beskrev allerede for over tusen år siden påbudet om at alle kornbønder måtte brygge øl til jul? Fulgte man ikke loven, kunne man miste gården til kirken og selv bli landsforvist. Dette brukte Olav Tryggvason for å kristne Norge.
I senmiddelalderen ble øl i Norge sett på som Guds gave og beruselsen var guddommelig? Hvis presten forsøkte å holde seg edru, ble det sett på som om det hvilte en forbannelse over ham og han kunne ikke være prest. Kan forestille meg at søndagsmessen før i tiden var mer interessant enn nå til dags.
Mjød ikke er øl, men en slags honningvin? Mjød er heller ikke like sterkt som øl, og ble ofte foretrukket av kvinner. Mjød ble laget for guder og storfolk – og kvinner.
Ordet «skål» kommer fra ølbollen, eller skåla, som nordmenn drakk øl fra frem til 1600-1700-tallet?
Skikken med å klinke glassene sammen når man skåler kommer fra vikingene? Ølhornene skulle klinkes sammen så hardt at litt av ølet skvulpet over fra det ene til det andre. Dersom en mann viste deg denne tilliten, kunne du være sikker på at ølet ikke var forgiftet.
Erik Drilen (EC Dahls Pub & Kjøkken, Trøndelag Folkemuseum og Trondhjems Mikrobryggeri ble besøkt 16-17. september 2016)
I en tid da de fleste kaster seg på et fly og reiser til storbyene på et par timer, er det fort gjort å glemme at Norge også har perler og steder verdt å besøke. Da jeg fikk en invitasjon fra Scandic Hotels om en visningstur i Hamar, måtte jeg tenke etter om jeg i det hele tatt har vært i Hamar før. Jeg er usikker om jeg har vært der som barn, men i mitt voksne liv kunne jeg med sikkerhet si at jeg ikke har vært der. For å si det på en annen måte, så har Hamar for meg kun vært et stoppested på Dovrebanen.
Hamar, som oftest blir forbundet med Norsk Tipping og Lotto, er en by med 30.000 innbyggere som ligger ved Mjøsa i Hedmark, Norges største innsjø. Byen ble nevnt som kaupang allerede på Harald Hardrådes tid, men svenskenes mislykkede forsøk på å innta Oslo og Norge i 1567, gikk hardt utover Hamar. Domkirken og bispeborgen ble ødelagt og robbet av den svenske hæren på vei tilbake til Sverige. I årene som fulgte flyttet også folket som bodde der til andre steder. På midten av 1800-tallet begynte folk å slå seg ned i området igjen, og byen begynte å vokse på nytt.
Knut Faldbakkens Hamar
Knut Faldbakken leser fra sin egen bok «Totem»
En perfekt måte å starte sitt Hamar-besøk på er å gå ut av jernbanestasjonen, møte forfatteren Knut Faldbakken, og bli med ham på en litterær byvandring. Faldbakken vokste opp på Hamar, og miljøet og skildringene fra krimbøkene hans er hentet derfra. En byvandring med Faldbakken følger i fotsporene til hans kjente romanskikkelse Jonfinn Valmann. Når han leser utdrag fra boken Totem fra 2009, er det på åstedet til et drap i boka. Foran det tidligere svært omtalte stupetårnet ved Mjøsas bredd leser han fra sin kommende bok, Gjensynet. En annerledes måte å se Hamar på.
Hamar jernbanestasjonStupetårnet
Kirsten Flagstad Museum
Etter byvandringen fortsetter turen til Kirsten Flagstad Museum, som ligger i huset der hun ble født. Strandstuen er Hamars eldste hus, og den verdenskjente sangerinnen Kirsten Flagstad ble født her 12. juli 1895. Som operasanger debuterte hun på Nationaltheatrets scene i 1913 i Eugen d’Alberts Tiefland. Sitt internasjonale gjennombrudd fikk hun i 1935 ved the Metropolitan Opera House i New York, som Sieglinde i Richard Wagners opera Die Walküre. Kirsten Flagstad regnes også som tidenes største tolker av Wagners verker. I 1958 ble hun utnevnt som Norges første operasjef. Muséet viser hennes karriere gjennom bilder, kostymer og mange andre gjenstander. Muséet huser også norske operasangeres Hall of Fame.
Skibladner
Etter lunsj og hotellvisning på Scandic Hotel Hamar går turen videre til Skibladnerbrygga og tur med verdens eldste operative hjuldamper i rutegående trafikk, Skibladner. I sommersesongen går det 165 fot lange skipet i rutetrafikk på Mjøsa, fra Eidsvoll via Hamar til Lillehammer, som det har gjort siden 1856. Noen uker før og etter ordinær rutetrafikk kan skipet chartres til egne gruppeturer, om du ikke heller ønsker å melde deg på en av Oplandske Dampskibsselskaps egne tematurer.
Midt i Mjøsa – Nes og Helgøya
Med Skibladner legger vi til på Nes, ved Hoel Gård, der vi blir møtt av verdens eldste Volvo-buss fortsatt i drift. Den er fra 1929. Nes og Helgøya ligger midt i Mjøsa, sentralt mellom Hamar, Gjøvik og Lillehammer. Her er det rikt på bær, frukt og korn, og Midt i Mjøsa BA er en felles samarbeidsplattform der gårdsbutikker, spise- og overnattingssteder, kunstnere, severdigheter og opplevelsesbedrifter har gått sammen på Nes og Helgøya for å markedsføre seg i regionen. Vi fikk omvisning og muligheter til å se noen av stedene og prøve noen av produktene de tilbyr.
Skafferiet på Hovinsholm
Skafferiet på Hovinsholm
Skafferiet på Hovinsholm er en sesongåpen kafé og landlivsbutikk i nydelige omgivelser helt sør på Helgøya. Her har du muligheter til å kjøpe produkter av de beste råvarene fra øya, eplemost, saft både av rips, solbær og blåbær, spekepølser osv. I kaféen har du muligheten til å slappe av med kaffe og et nybakt kakestykke. For grupper er det muligheter for servering av varme retter eller selskapsmenyer i Stallen.
Hovelsrud Gård
Til Hovelsrud Gård kommer du for å se på den fantastiske hagen, restaurert til å se ut som den gjorde i 1840. Det var mulig ved hjelp av en tegning helt tilbake fra den tiden, og med beskrivelse av hvilke blomster, planter og frukttrær som stod der på den tiden. For dette arbeidet mottok gården den nasjonale kulturlandskapsprisen for 2012 og Europa Nostra Award/EUs kulturvernpris for 2014. På gården lages kaldpresset eple, ripssaft, solbær- og stikkelsbærsyltetøy. De har også hester, geiter og kyllinger på gården. Grupper kan få omvisning her. Par eller barnefamilier med inntil tre barn har også mulighet til å overnatte i sommerfjøset på strandkanten ved Mjøsa.
Helgøya Klatrepark
Bare noen hundre meter fra Hovelsrud Gård ligger Helgøya Klatrepark, der du kan utfolde deg i 103 forskjellige klatreelementer og sju forskjellige klatreløyper mellom trærne, med vanskelighetsgrader etter alder og ferdigheter. De har også ti forskjellige ziplines, og hvorfor ikke prøve deg på den lengste som er 430 meter lang? Du får veiledning på forhånd, og her er det mulig for så vel familier, vennegjenger eller firmagrupper å prøve ut sine ferdigheter fra rundt påsketider frem til rundt midten av oktober. Det kan være lurt å reservere på forhånd, for dette er populært.
Hoel Gård
Vertskapet Vigdis og Per Eilif Sandberg benytter de mange bygningene og deres kulturhistorie til å ønske gjester velkommen til kurs og konferanser, små og store selskaper, overnatting og kulturbegivenheter. Her har du utsikt over Mjøsa med Toten i bakgrunnen, kanskje til solnedgang med middag og vin. Du kan ankomme med Skibladner og bli hentet i verdens eldste Volvo-buss i drift, eller i en av gårdens veteranbiler. Hoel Gård kan servere intime lunsjer til 6 personer eller selskapsmiddag til 160 personer. Her er det også mulig med konferanser til grupper på opptil 40 personer, eller til 65 personer ved foredragsoppsett. Ved spesielle anledninger kan de ta i mot 260 personer i telt i hagen. Overnatting er mulig for inntil 45 personer fordelt på 30 rom og 21 bad.
Domkirkeodden og Hamardomen
Tilbake i Hamar. På Domkirkeodden finner du restene av en middelalderbispegård, som ble bygd på 1200-tallet som et befestet anlegg med høye murer og tårn. Det ble ødelagt, som nevnt i starten av dette innlegget, av svenske hærmenn i 1567. I dag er det gjenoppbygd som museum.
Den store severdigheten står ved siden av: Ruinene av middelalderens Hamar domkirke, som også ble bygd i siste halvdel av 1100-tallet, og stod ferdig rundt år 1200. Som borgen ved siden av ble også domkirken ødelagt i 1567 og forfalt i årene etter. I 1998 ble det bygget en stål- og glasskatedral utenpå, og ruinene er en naturlig del av den nye Hamardomen. Her kan du få omvisning med kulturhistorie og sang. En stemningsfull opplevelse.
På Domkirkeodden finner du også Friluftsmuséet, som med sine 60 bygninger som forteller historien i regionen de siste 300 årene. Friluftsmuséet er gratis.
Vikingskipet
I nyere tid er det OL på Lillehammer folk husker fra regionen, men spesielt en del utlendinger er sikkert ikke klar over at flere av øvelsene ble avholdt i Hamar. Skøyteløpene ble avholdt i Vikingskipet, mens kortbaneløp og kunstløp foregikk i Hamar OL-amfi. Det var her, i Vikingskipet, at verdensrekorder ble slått og vår egen Johann Olav Koss tok fem OL-gull i 1994. Fortsatt arrangeres flere store skøytemesterskap på is i vintersesongen, men også andre arrangementer er det plass til gjennom året, som messer, utstillinger, konserter, sport og firmaevents. Hamar ligger under en times kjøretur fra Oslo Lufthavn, og kan være et ypperlig alternativ til Oslo som møtested.
Knutstad & Holen AS
I følge vår kjente gourmetkokk Eivind Hellstrøm, er denne fiskebutikken landets beste. Thorstein Holen fra Kaupanger og Karl Knutstad fra Svolvær etablerte butikken for over 90 år siden, og mente at det størst potensielle vekstmarkedet for sjømat måtte være lengst mulig vekk fra havet. Nå har butikken 25 ansatte og omsetter for over 60 millioner i året. Her er det også mulig å få ferdig tilberedt fiskemat til lunsj. Alt er laget fra grunnen av og stekt for hånd, så ingenting er overlatt til tilfeldighetene.
Fermate – Restaurant med live musikk
Bare femti meter lenger ned i gata ligger musikkrestauranten Fermate, en av de mest spesielle restaurantsatsningene i Hamar. En restaurant, Helge Ankers Musikkinstitutt og et internat midt i sentrum i byen, i det samme bygget. Sånt må det bli frukt ut av. Restauranten med 60 spiseplasser, er blitt så populær at her må man helst bestille plass på forhånd. Her er det musikken som er hovedattraksjonen, og det er studentene fra instituttet som står for underholdningen. Du må sjekke på nettsiden deres hva slags musikk som spilles den aktuelle kvelden, alt fra country til visesang, og der bestiller du også bord. Overskuddet fra restauranten går til instituttet og studentene. Restauranten har alle rettigheter og kan også tilby arrangement i forbindelse med bryllup, barnedåp, firmafester, julebord og andre tilstelninger.
Scandic Hotels
Det er to Scandic-hoteller i Hamar:
Scandic Hamar ligger i gåavstand fra det meste i Hamar sentrum, og er et av de største konferansehotellene i innlandet. Hotellet har 239 overnattingsrom og 17 møterom for små grupper og opptil 1.150 personer i Scandic Scene og Lillesal, når de er slått sammen. I tillegg er det plass til 1.000 mennesker i Hamarhallen. Her er det muligheter for å arrangere store konferanser, bankettmiddager, konserter og events.
Scandic Ringsaker ligger rett utenfor sentrum av Hamar, nær IKEA Ringsaker. Hotellet har 176 rom og 17 møterom i varierende størrelser, det største med plass til 600 mennesker i kinooppsett. Flott galleri og pauseområde som passer til mottakelse, messer og og mingleområde. Stor restaurant med ekte mat laget med kjærlighet av dyktige kokker.
Erik Drilen (studietur i regi av Scandic Hotels 1-2. september 2016)
Det er fullt mulig å gjøre unna noen av Norges mest spektakulære bilstrekninger på et par dager. Aursjøveien, Norangsdalen, Geiranger, Ørneveien, Trollstigen og Atlanterhavsveien. De kan gjøres unna på én dag ifølge turistbrosjyrene for Møre og Romsdal, men det kommer selvsagt an på hvor man starter fra. Selv startet jeg på Fosenhalvøya, og kjørte først til Oppdal. Etter lunsj gikk turen gjennom Sunndalen til Sunndalsøra med en kort stopp på Leikvin kulturminnepark.
Leikvin kulturminnepark med Norges høyeste fossefall Vinnu i bakgrunnen
Aursjøveien
Jeg startet med den «verste» og mest spektakulære av de alle. Veien starter i Sunndalsøra og ender i Eikesdal. Smal grusvei, bratte fjellskrenter, hårnålssvinger, vendetunnel og manglende autovern på deler av strekningen. Det var kanskje slik Trollstigen var for femti år siden. Selv for en med høydeskrekk går det greit å kjøre opp Litldalen. Man konsentrerer seg om veien og kikker framover og opp. Kikke ned behøver man ikke før det kommer et stoppested og man kan gå ut av bilen. Det var verre for damen på tur med sønnen sin som kom i mot. Hun torde ikke legge seg ut mot kanten av stupet for at jeg kunne passere. I stedet la hun seg så tett mot fjellsiden hun kunne, slik at jeg kunne passere henne på venstre side av veien. Jeg kikket fram og opp, hun kikket ned den bratte skråningen og mot dalbunnen.
Aursjøhytta
På vidda mot Aursjøhytta og Aursjøen har du anledning til å puste ut. Det høyeste punktet på veien er 947 meter, men noen av fjelltoppene strekker seg helt opp mot 1.900 m.o.h. Deler av veien går langs grensen til Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. Underveis passerer du en stor jettegryte ved Hallarvasslia. Nær det høyeste punktet på veien, Brønnhøbrøstet, finner du Aurstaupet, som benyttes til basehopping.
Fra Brønnhøbrøstet begynner veien å sno seg nedover igjen. Har man høydeskrekk er det verre å unngå å se ned mot dalbunnen nå. Veiene langs fjellsiden går i sikksakk, og går man ut av bilen på en av møteplassene og kikker ned, vil man se at veien videre går rett under deg. Man kjører gjennom en tunnel som vender i mørket. Før tunnelen befinner stupet seg på høyre side av bilen, når man kommer ut igjen er stupet på venstre side. Vel nede i Eikesdalen er det fortsatt noen severdigheter å få med seg. Ikke minst Eikesdalsvatnet og Mardalsfossen. Fortsetter man mot Eidsvåg kan man også stoppe ved Boggestranda og få med seg helleristingene der, samt besøke Nesset Prestegard, der Bjørnstjerne Bjørnson vokste opp fra 1838 til 1853.
Mardalsfossen
Veien gjennom Litldalen og opp til Aursjøen ble bygget mellom 1947 og 1950 pga utbyggingen av Aura kraftverk. Strekningen fra Aursjøen til Eikesdal stod ferdig i 1962. I 1991 ble veien bomvei. Det koster i dag kr 100,- å kjøre den 62 km lange strekningen fra Litldalen til Eikesdal. Veien helt til Eidsvåg er 111 km. Veien er åpen kun om sommeren, fra 1. juni til første snøfall på høsten. Store bobiler og biler med campingvogn blir frarådet å kjøre veien. På Aursjøhytta er det servering på sommeren.
Aursjøveien overgår Trollstigen en høy gang, selv om det er Trollstigen som er verdenskjent. Men så vil man vel heller ikke ha all verdens turister til å kjøre Aursjøveien. Vær oppmerksom på at møtende trafikk kan komme overraskende. Ved nedbør og uvanlig stor rasfare kan veien bli stengt, noe den har blitt et par hundre ganger siden den ble åpnet.
Norangsdalen
Lyngstøylvatnet
Jeg tok denne turen på sparket midt i fellesferien. Er man avhengig av å overnatte på hotell, burde man kanskje planlegge litt og booke hotellrom på forhånd. Jeg kom til Åndalsnes på kvelden, og tenkte at jeg skulle finne meg et ledig rom et sted. Det gikk ikke. Nærmeste ledige hotellrom var i Fosnavåg eller Volda. Var forberedt på å sove i bilen, men tok opp kartet og fant at jeg ved å snu litt på den planlagte reiseruten, var det perfekt å kjøre ned til Volda og overnatte der. Jeg fikk booket det siste rommet på Volda Turisthotell. Det tok resten av kvelden å komme seg dit, men sånt må man regne med uten planlegging.
Dermed kunne jeg starte neste morgen med Norangsdalen. Men først ferge fra Sæbø til Lekneset. Norangsdalen er en av landets smaleste og vakreste dalfører, med bare 2-300 m fra fjellvegg til fjellvegg på det smaleste. Man bør stoppe ved det vakre Union Hotel på Øye, og ikke minst ved Lyngstøylvatnet. I 1908 gikk det et stort steinras fra fjellet Keipen som fylte dalbunnen og sperret elven. Vannet begynte å stige til vårsetra Vollen lå under vann. Grunnmurene av selene og en gammel kjerrevei ligger fremdeles på bunnen av Lyngstøylvatnet, og er et yndet sted for dykkere. Den største steinen fra raset kalles Gange-Rolv. Det er stopplass med info-tavle ved vannet.
Hellesylt
Der Norangsdalen slutter tar man av til venstre mot Hellesylt, og ferge til Geiranger. På sommeren kan det være lang fergekø, så det kan lønne seg å forhåndsbestille plass. Merk at fergebilletten er dyr på strekningen. Pr sommeren 2016 koster den kr 505,- for personbil med sjåfør. Derimot er det en times fergetur som er verdt å få med seg. Geirangerfjorden står på UNESCOs verdensarvliste.
Ørneveien med Ørnesvingen
Utsikt fra Ørnesvingen
Etter en pause i Geiranger, er turen kommet for å kjøre veien opp fra Geiranger mot Eidsdal, den som heter Ørneveien. Det er elleve hårnålssvinger opp den bratte lia. Glem ikke å stoppe ved Ørnesvingen, der du vil få en fantastisk utsikt over Geiranger og Geirangerfjorden, inkludert fossefallet De Syv Søstre. Ørneveien ble åpnet i 1955 og er Geirangers eneste helårsåpne veiforbindelse. Fra Eidsdal er det ferge til Linge.
Trollstigen
Trollstigen
Fra Linge er det kort vei til Valldal, der Trollstigveien begynner. På veien mot Trollstigen anbefaler jeg å stoppe ved Gudbrandsjuvet, et av de mest spektakulære fossefall jeg har besøkt. Vannet fra elva Valldøla kommer fra flere sprekker og kløfter i fjellet, før det samles, renner under brua og fortsetter nedover dalen. Gudbrandsjuvet er en av de største turistattraksjonene på den nasjonale turistvegen fra Geiranger til Trollstigen.
Gudbrandsjuvet
Trollstigen er den nest mest besøkte naturattraksjonen i landet vårt, nest etter Vøringsfossen i Hordaland, og den mest besøkte turistveien. Sikksakkveien med elleve hårnålssvinger har vært en turistmagnet siden den ble åpnet allerede i 1936 av Kong Haakon VII. De siste årene har det blitt gjort utbedringer for mangfoldige millioner, og i tillegg til at veien har blitt bedre og svingene har blitt bredere, har stedet fått både besøkssenter, gangstier og utsiktsplatåer med fantastisk utsikt.
Vel nede i Isterdalen fortsetter veien videre mot Åndalsnes og videre forbi Isfjorden til Åfarnes, hvor det går ferge til Sølsnes. Deretter mot Elnesvågen til Bud, hvor Atlanterhavsveien starter.
Atlanterhavsveien
Storseisundet bro
Atlanterhavsveien ble i 2005 kåret til århundrets byggverk 1905-2005 i Norge i en avstemning i regi av byggeindustrien og NRK, og av The Guardian har veien blitt kalt verdens fineste bilreise. Den går langs Nordmørekysten fra Bud i Fræna til Kårvåg, og er i likhet med de andre veiene beskrevet i dette innlegget en Nasjonal turistvei. Veien, som er 36 km lang, ble åpnet i 1989 og er blitt ett av Norges mest populære turistmål.
Storseisundet bro
Det er flere severdigheter langs veien, som f.eks. Ergan kystfort og Bud korskirke i Bud, radarantenne fra andre verdenskrig på Kjeksa, gravrøyser fra eldre og yngre jernalder. I Hustad står det et minnesmerke over stedet der Kong Øystein Magnusson døde i 1123. På Håholmen har du muligheten til å reise tilbake i tiden, et verneverdig fiskevær, der fiskere, sjøfolk, kremmere og farmenn har møttes i flere hundre år. Den 260 m lange Storseisundet bro er den mest kjente og mest fotograferte av de åtte broene på strekningen.
Erik Drilen (kjørte vegstrekningene 20.-21. juli 2016)
