Det er bare å venne seg til det: Rindal i Trøndelag, ikke Rindal i Møre og Romsdal. Det er ingen tvil om at folket i Rindal er trøndere ut fra dialekten, og ikke nordmøringer. Og Rindal har ønsket å bli en trøndersk kommune i snart hundre år (de søkte om bli del av Trøndelag for første gang i 1923). 1. januar 2019 skjer det: Rindal blir en del av Trøndelag. Velkommen skal dere være!
Hva har Rindal som turistdestinasjon å tilføre Trøndelag? Kommunen er kjent som Porten til Trollheimen, et fjellområde og populært turterreng, så vel sommer som vinter, i kommunene Surnadal, Sunndal, Rindal, Meldal, Rennebu og Oppdal. En populær turrute for friluftsfolk er den såkalte Trekanten, Trollheimshytta, Gjevilvasshytta og Jøldalshytta. På vinteren er det oppkjørte skiløyper mellom hyttene.
Og hva er langrenn uten trøndere? Hvor mange OL- og verdensmestere kan Møre og Romsdal skilte med? Vel, bortsett fra noen fra Rindal, selvsagt. Rindal ski- og bygdemuseum passer derfor utmerket inn i Trøndelag. Her står det 15 bygninger, deriblant også ei trønderlån (merk trønder, ikke møre) der eldste del trolig er fra 1600-tallet. Skimuséet tar for seg kjente skiløpere fra Rindal, Sigurd Røen, VM-mester fra Chamonix i 1937, og flere som fulgte etter ham, samt Even Landsem, kjent som han som startet Landsem Skifabrikk i Rindal. Her er det utstilling av premier, skiutstyr og drakter, viser hvordan skiproduksjonen startet hjemme i kjelleren til Even Landsem til det ble storindustri, samt mye annen norsk skihistorie. Nå er det ingen skiproduksjon i Rindal lenger, etter at Madshus overtok Landsem i 1987 og flyttet produksjonen til Biri i Gjøvik, men muséet er verdt et besøk.
Fra Rindal er det mulighet for flere guidede turer til steder som er vanskelig å finne om man ikke er lokalkjent, blant annet til Svartåmoen (som strengt tatt ligger i Surnadal), et barskogreservat som inneholder noen av de eldste og største furutrærne i Norge. Morten Gåsvand ved Saga Trollheimen Hotel, samt fotograf og forfatter, arrangerer turer dit. Med iTrollheimen kan du også besøke Trollheimshøtta eller Trollavvoen i Helgetunmarka på grensen til Meldal, som passer veldig godt til utdrikningslag eller teambuilding. Mulighetene er mange.
En av Rindals største og skjulte skatter befinner seg også i nærheten, på elva Folda på grensen mellom Rindal og Surnadal. Blant lokalbefolkningen går den under navnet kulpainn, eller kulpene. Trollenes badeland er et annet uoffisielt navn på stedet. Ifølge Gøran Bolme fra iTrollheimen er det her trollene koker mat, bader og vasker klær. At det finnes troll i Trollheimen er han overbevist om. Uansett troll eller ikke, naturen har ikke kunnet skapt et bedre badeland. Her er det badekulper, stup og vannsklier. På sommeren er dessuten badetemperaturene her behagelige, og passer godt for hele familien, både store og små. De dristigste kan hoppe fra bergene, mens de som ønsker å ta det litt roligere kan slappe av eller svømme i jettegrytene. Mellom kulpene er det vannsklier, og til og med dusj er det, under de små fossefallene. Kjenner du ingen i lokalbefolkningen kan det være greit å få med seg en guide, da det ikke er lett å finne kulpene for en ukjent. Eller, er det nærmere 30 varmegrader, som da jeg var her, kan man ta sjansen og se hvor bilene stopper. Det koster kr 60,- i bompenger for å kjøre veien til Folldalen. Det er betalingsautomat ved bommen.
Ellers har også Rindal sentrum også et annet badested som er veldig populært, Igltjønna. Vannet ligger like ved bygdemuséet, og er et vakkert skue når det er vindstille. I og med at vannet er så lite, tar det ikke mange sommerdager for å gjøre det badeklart med behagelig temperaturer. Rundt er det et populært friluftsområde med naturstier, i tillegg til at det er bord, benker og stupetårn ved vannet, og handicaptoalett ved parkeringsplassen. På sommeren er det også grillplass og åpen kiosk på stedet. Den korteste turstien på 1,8 km går langs vannet, er gruslagt og flat, og kan brukes av funksjonshemmede med rullestol. Den er også en del av lysløypa og derfor opplyst på kveldstid. Stiene er godt skiltet.
Kunstinteresserte fra hele Trøndelag og flere deler av landet, ja, til og med en og annen fra utlandet, kommer til Rindal. Inga Dalseggs atelier ligger i Dalalåven ved siden av bygdas dagligvarebutikk. Der har Inga utstilling samtidig som hun maler nye bilder. Under Kulturvøkku tar hun gjerne inn en annen kunstner eller fotograf, som også får muligheten til å stille ut sine kunstverk. Inga deltar også på kunstutstillinger både i inn- og utland. Hun tar også imot bestillinger om du ikke finner det du leter etter. Hvor ofte har du muligheten til å få et bilde malt etter dine egne ønsker?
Rindal har også et hotell som er ganske unikt, Saga Trollheimen Hotel. Stedet er i praksis et levende bygdemuseum med flere hundre år gamle bygninger. Det familiedrevne hotellet har 30 rom og inntil 80 sengeplasser, og kan ta imot grupper både til kurs og møter. Eller bryllup. Egen brudesuite har de selvsagt. Mange detaljer, håndmalt dekor og utskjæringer i tillegg til annen bygdekunst. Tradisjonelle og gode matopplevelser med mat fra nærområdet har de også. Selv om hotellet er tradisjonelt på alle måter, så har hotellets eier og daglig leder, Morten Gåsvand, lagt vekt på at alle rommene skal ha høy standard, moderne fasiliteter og topp moderne bad, i tillegg til at det er internettilgang. TV-rom og hjemmekino er det i peisestua. På hotellet har de også fotokunst og utstillinger, da Morten Gåsvand også er fotograf.
For noen år siden ga avisen VG Orkanger terningkast 1, da de ikke kunne finne turistinformasjonen. Vel, til VG kan jeg fortelle at turistinformasjonen ligger på Bårdshaug herregård, som for øvrig er godt skiltet når man kommer til Orkanger. Og i’en som indikerer turistinformasjon, står også på de samme skiltene. At Orkanger ikke har så veldig mange turistattraksjoner, er en helt annen sak.
Det er like greit å starte med den nye store attraksjonen, som har skapt interesse også fra amerikanere: Stavkirken, kjent fra Little Norway i Wisconsin, USA. Denne ble opprinnelig bygd på Strandheim Brug i Orkanger, for å brukes som norsk paviljong under verdensutstillingen i Chicago i 1893. Den var kjent som The Norway Building. I dag er dette den eneste bygningen fra verdensutstillingen som har bevart sin opprinnelige form. I 1936 ble den kjøpt opp av og fraktet til innvandrermuseet Little Norway, i Blue Mounds, nær Madison, Wisconsin. Little Norway ble stengt i 2012 pga nedgang i besøkstallene. Det var da noen frivillige fra Orkdal dro over til USA for å se på muligheten til å kjøpe bygningen. I 2015 ble kjøpsavtale inngått, bygningen ble demontert bit for bit, lastet inn i containere og fraktet til Norge, og satt sammen igjen i Orkanger. Nå er Thamspaviljongen endelig hjemme igjen, 124 år etter verdensutstillingen.
Stavkirken ligger rett ved en annen av Orkangers store severdigheter, Bårdshaug herregård. Gården var hjemmet til Christian Thams, arkitekt, minister, godseier og konsul. Han kjøpte gården i 1890. I dag er Bårdshaug herregård et moderne hotell med konferanserom og restaurant, men historien fra Thams tid sitter fortsatt i veggene.
Når du allikevel er i Orkanger, kan du også gå langs elven Orkla, i Orklaparken, fra Bårdshaug herregård, til Gjølme bru, og videre til Orkangers «gamleby» med trehusbebyggelsen i Fjordgata og de omliggende gatene. En annen historisk bygning i Orkanger er Damphuset i Havnegata. Det er fra 1893 og var også eid av Christian Thams, og ble brukt som sagbruk og trelastforretning. I dag er huset totalrenovert, men har beholdt sin opprinnelige fasade. I dag brukes det til konferanser og arrangementer som dåp, konfirmasjon og bryllup.
Orkangers største attraksjon er allikevel Thamshavnbanen. Det vil si, Bårdshaug stasjon ligger i Orkanger. Informasjonssenteret, jernbaneverkstedet og de viktigste severdighetene på banen ligger i nabokommunen Meldal, på Løkken Verk. Men siden de to kommunene, samt Agdenes og en del av Snillfjord, i. januar 2020 slås sammen til én kommune, er det ikke så nøye.
Thamshavnbanen fungerer i dag som museumsjernbane, drevet av Orkla Industrimuseum på Løkken Verk siden 1983. Banen åpnet i 1908 mellom Svorkmo og Thamshavn, og var den første elektriske banen i Norge som fraktet både passasjerer og gods, og landets første privatbane bygd uten offentlig tilskudd. Den er verdens eldste vekselsstrømsjernbane som fremdeles er i drift.
Kobber- og svovelkisproduksjonen på Løkken Verk var viktig for tyskerne under andre verdenskrig, og Thamshavnbanen var for de også viktig. Noen av Norges mest kjente sabotasjeaksjoner, godkjent av den norske eksilregjeringen i London, ble gjennomført her under krigen, som da Bårdshaug transformatorstasjon ble sprengt i 1942, også kjent som Operasjon Redshank. Året etter ble et lokomotiv sprengt på Løkken stasjon. Et bilde av denne hendelsen finnes på Orkla Industrimuseum, og er den eneste sabotasjeaksjonen i Norge som er foreviget på bilde. På Orkla Industrimuseum befinner også Kongevognen seg, Norges best bevarte kjøretøy fra før 1914. Salongmotorvogn nr 4, som er det offisielle navnet, var Christian Thams private vogn og ble brukt som representasjonsvogn for selskapets ledelse, og ble levert til åpningen av banen i 1908, noe som dermed gjør den til verdens eldste motorsalongvogn fortsatt i drift. En av de originale lyspærene virker fremdeles, noe som gjør den til en av verdens eldste lyspærer. Kun en lyspære på brannstasjonen i Livermore, California, det såkalte Centennial Light, som er fra 1890-årene, men tatt i bruk i 1901, er eldre ifølge det man vet. I 2014 ble den 25 km lange Thamshavnbanen og 18 bygninger fredet av Riksantikvaren.
På Løkken Verk finnes også en annen severdighet verdt å få med seg, nemlig Gammelgruva, der man kan få guidet omvisning, og høre om livet til gruvearbeiderne helt tilbake fra 1600-tallet. I gruva arrangeres det også konserter. En fin dagstur er å ta med familien eller venner på en tur med Thamshavnbanen fra Orkanger til Løkken Verk, med en omvisning i Gammelgruva og industrimuséet før dere returnerer med toget til Orkanger igjen på ettermiddagen.
I bygda Meldal, bare en kort kjøretur på ti minutter fra Løkken Verk, kan man også besøke Meldal Bygdemuseum. Også dette muséet drives av Orkla Industrimuseum, og har en samling av gamle hus helt tilbake til 1600-tallet fra Meldal.
I Orkdal og Meldal finnes også flere gårder med overnattingsmuligheter og gårdsbutikker som er verdt et besøk. Storbuan gård på en sidevei mellom Meldal og Løkken Verk er en slik. Der kan du overnatte på selve gården, eller i Gravråkstuggu. Gården var i sin tid eid av Christian Thams. Litjbumyran naturreservat er her et yndet turområde, der du kan se traner og andre fuglearter på nært hold. Man kan også leie kano eller båt for å fiske. Storbuan har flere romslige hus med kurs- og konferansemuligheter, overnattingsmuligheter med kjøkken, bad og aktivitetsrom.
Av andre gårder kan nevnes Strandhonning på Geitastranda og Fosslykja bigård på Fannrem, som har egen birøkt og produserer honning lokalt. Haugen gård på Løkken Verk produserer te og urtesalt, mens Reinhekla på Fannrem og Hafella på Gjønnes har melk- og kjøttproduksjon. Reinhekla byr på tradisjonell gårdsmat, mens Hafella er et moderne gårdsbruk med 200 dyr, der du også kan delta i det daglige livet på gården.
Erik Drilen (besøkte Orkdal og Meldal kommuner i august og september 2017)
Trøndersk mat- og bryggerifestival er blitt Norges ledende lokalmatfestival, og kan i år vise til 153 lokale matprodusenter og 22 lokale ølbryggerier. Utgangspunktet er råvarer og produkter fra Trøndelag. Både Fosen, Røros, Oppdal, Innherred, Lierne, samt Hitra og Frøya, og til og med Øst-Trøndelag (Jämtland) er representert. Her kan du i tillegg til å smake lokale retter, også kjøpe mat som du ikke finner i de fleste dagligvarebutikkene. Festivalen i år arrangeres 3.-5. august, i forbindelse med Olavsfestdagene, og trekker folk ikke bare fra hele Norge, men også turister fra utlandet.
En av de lokale bakverkene som har fått stor omtale i Adressa og som har hatt utrolig stor omsetning på årets festival er Melhus Bakeris Ølsprøtt, en slags chips bakt på ølbryggingsavfall, eller mesk, som er fuktig knust korn som blir igjen etter at stivelsen er fjernet fra maltet. Bryggeriet To Tårn i Trondheim leverer åtte-ti tonn mesk årlig til Melhus Bakeri, og det er veldig spennende at det kan brukes til nye matprodukter. I alle fall har det solgt som varme hveteboller. Det spørs om pizza med blåskjell fra Åfjord har et like stort nedslagsfelt. Ellers på festivalen kan du smake spekemat og burgere av både elg, hjort og bjørn. Fisk og sjømat er det også mye av.
E.C. Dahls er selvsagt til stede på Bryggerifestivalen, som det store lokale bryggeriet, men også To Tårn, Austmann og Trondhjem Mikrobryggeri fra Trondheim. I tillegg kan festivalen by på spennende lokale trønderbryggerier som Stokkøy Bryggeri, Reinskloster fra Rissa, Ansnes Brygger fra Hitra, Inderøy Gårdsbryggeri og Røros Bryggeri og Mineralvannfabrikk, blant mange andre. De lokale ølbryggerne er som oftest veldig entusiastiske når det gjelder å diskutere øl og de ølsortene de har fremstilt, så her er det muligheter til spørre, diskutere og lære om øl. I tillegg til sjansen å få smake forskjellige typer øl, er det mulig å melde seg på introduksjonskurs om de forskjellige øltypene. Eller hva med å melde seg på et kurs i å brygge øl selv? Bakke Brygg har også det du trenger til å starte hjemmebryggingen på sin stand.
Mye spennende på festivalen, med andre ord. Om du ikke rakk festivalen i år, er det bare å begynne planleggingen for neste år.
Erik Drilen (besøkte Trøndersk mat- og bryggerifestival i Trondheim 4. august 2017)
Allerede når man kommer til kommunegrensen i Agdenes blir man gjort oppmerksom på hvilken status kommunen har hatt gjennom historien. Hvor mange kommuner kan slå i bordet med hermelin (pels av røyskatt) og et rødt skjoldhode som kommunevåpen? Skjoldet symboliserer at de kongelige i tidligere tider hadde tilhold i Agdenes. Den som kontrollerte Agdenes kontrollerte også all skipstrafikk inn og ut av Trondheimsfjorden, og med det store deler av Midt-Norge. Kommunen har med andre ord en meget strategisk plassering.
Bosetting i området som dagens kommune omfatter, kan spores minst 6000 år tilbake i tid. Her finnes hustufter og gravhauger fra både steinalder og bronsealder. Hopper man noen tusen år fram i tid, til midten av 900-tallet, til Selva, der det lå et høvdingsete, eller slott eller kongsgård om man vil. Der bodde Håkon Grjotgardson jarl, som hadde herredømme over innseilingen til Trondheimen. Da Harald Hårfagre kom nordenfjells for å samle landet til et felles rike, var Håkon Grjotgardson høvding over hele kysten fra Nordmøre til Lofoten. Jarlen sluttet seg til Harald Hårfagre og ble en av hans fremste menn. Jarlen hadde også en datter, Åse, som ble gift med Harald Hårfagre, og ble det samlede Norges første dronning.
Agdenes er nevnt flere ganger i de norrøne sagaene. Eindride Ljoksa i Kong Sverres saga, hans etterkommere, hirdmennene fra Leksa (Ljoksnasveiene, eller Ljoksnabrødrene) i Håkon Håkonssons saga, for å nevne noen. Høvdingssetet til Håkon Grjotgardson er nevnt ved flere anledninger, ikke bare forbindelsen til Harald Hårfagre, som nevnt i forrige avsnitt, men det var også her Halvdan Svarte forsøkte å brenne inne halvbroren Eirik Blodøks.
Helt øverst på Agdenes finner vi Kong Øysteins havn, nevnt i både Håkon Håkonssons saga, Snorres kongesagaer og Magnussønnenes saga. Det er ikke så mye igjen av den havnen, bygget rundt år 1100, som er synlig for vanlige turister i dag. Kun skansevollen, samt moloen som er delvis synlig i fjæresteinene. Dykkere har funnet rester av konstruksjoner på havbunnen på 7-8 meters dyp. Flere undersøkelser pågår, og det er innført et midlertidig dykkeforbud i området mens Vitenskapsmuseet i Trondheim utfører sine undersøkelser. Ved siden av havnen ligger Vertshuset Kong Øystein, hvor du kan innta god mat og drikke.
Er du på leting etter skatter, er kanskje Olav den Helliges skatt av interesse? Ifølge historiske kilder ligger deler av denne på bunnen av fjorden utenfor Agdenes. Danskekongen Christian III hadde sendt to skip til Nidaros for å hente denne kirkeskatten til København for omsmelting i kongens skattkammer. Alle Olavs relikvier og helgenskrin ble samlet og brakt om bord i skipene. Det største av skipene sank utenfor Agdenes, men en kvittering fra kongens rentemester gir en detaljert beskrivelse over skattene som aldri nådde fram. Deriblant skal være et prosesjonskors av sølv som var offergave av helgenkongens søstersønn Guttorm Ketilson etter hans seier over Dublinkongen Margard i 1052, kirkeklokker fra Nidarosdomen, samt en del mindre klenodier som kalker, edelstener fra altertavlen, gull og sølv og andre kirkeskatter. Man regner med at om noen finner skatten i havdypet utenfor Agdenes, er det stor sjanse for at metaller som finnes er intakt. Både amatørdykkere og profesjonelle dykkere har forsøkt å lete, men havet utenfor er dypt og strømmen sterk.
Like ved Kong Øysteins havn finner vi også Agdenes fyr fra begynnelsen av 1800-tallet, samt Tjalvehelleren, et steinoverheng der Olav Tryggvason og hans følge skulle overnatte i år 995. Det var herfra trellen Kark dro for å drepe Håkon Ladejarl, som var en motstander av Olav Tryggvason. Som takk for drapet ble Kark halshugget av Olav Tryggvason. Ifølge historien ble Karks hode plassert på stake på Munkholmen utenfor Trondheim sammen med hodet til Tore Klakka, som var Håkon Jarls spion, og som også ble halshugget av Olav Tryggvason. De som er årvåkne har sikkert sett at Karks hode ligger ved føttene til Olav Tryggvason på statuen på Trondheim Torg.
Kjører man sørover kommer man snart til Selva. Ved Selva kro står det et minnesmerke til minne om Nekolai Dahl, som vil bli husket for sitt banebrytende arbeid ved organisering av omsetning av fersk sild og fisk, og utviklingen av frysemetoden som kunne utnyttes industrielt. Metoden bygde på kuldeblandingsprinsippet som bestod av is og salt, kjent som Dahlen-metoden. Dahl tok ut hele 17 verdenspatenter, alle med tilknytning til fiskeindustrien. I 1936 ble han tildelt St. Olavs ridderkors for sitt arbeide.
Neste stopp på turen sørover er Lensvik, kommunesenter og største bygd i Agdenes. Fra eldgammel tid ble Lensvik regnet som den luneste og sikreste havnen i hele Trondheimsfjorden, særlig fra vikingetiden og til og med seilskutenes tid ble den ofte benyttet som liggeplass i all slags vær. Av severdigheter i Lensvik er Lensvik kirke fra 1863.
Av monumenter i Lensvik er statuen av Harald Grønningen den mest synlige, der den står i parken ved hovedveien. Harald Grønningen trenger vel ingen introduksjon for den eldre garde. Langrennsløper med to OL-gull fra Grenoble i 1968, tre sølv fra henholdsvis OL i Squaw Valley i 1960 og Innsbruck i 1964, samt sølv i VM i 1962 i Zakopane og gull i VM i 1966 i Oslo. I tillegg flere norgesmesterskapstitler og andre utmerkelser. Medaljesamlingen hans er utstilt i Lensvik Flerbrukshus. Ved Lensvik skole står to andre monumenter. Den ene er til minne om Lars H. Selbæk, som er kjent som grunnleggeren av jordbærnæringa i Lensvik. Jordbær fra Lensvik, eller Lensvikbær som de også kalles, er kjent langt utenfor landets grenser. Det andre monumentet er til minne om Ole Singstad, ingeniør som ble født i Lensvik, flyttet til USA, og ble kjent som mannen som klarte å bygge tunnel under Hudsonfloden fra New Jersey til Manhattan. Mange av datidens ledende ingeniører, samt oppfinnergeniet Thomas A. Edison, mente det var umulig. Singstad klarte det, og kalles nå tunnelpioner.
Helt sør i Agdenes kommune ligger Ingdalen. Grenda fikk egen kirkegård i 1869, men Ingdalen kapell ble ikke vigslet før 1960. Det spesielle med dette kapellet er at 60% av kostnadene ble dekket av innsamlede midler og gaver i grenda. Mer severdig er nok Ingdalsfossen industristed, med demningen, sagbruket (den første vannsaga ble anlagt på 1600-tallet), vadmelsstamperiet (vadmel er et pent ullstoff som ble brukt til å lage klær både til arbeidstøy og festbruk. Vadmelsstamperiet var i drift på midten av 1800-tallet) og møllebruket (som kvernet korn til mel, helt fra 1600-tallet).
På vei nordover igjen vil jeg anbefale å svinge av mot Øyangen. På veien dit ligger Ligård Ski & Veteranmaskiner, en privateid samling av maskiner, deriblant et tyvetalls traktorer, redskaper og andre gjenstander – det meste knyttet opp mot landbruket og livet for øvrig på en gård i Trøndelag mellom 1850 og 1950. I egen avdeling finner man en skiutstilling med ski som har blitt brukt av lokale skiløpere, deriblant Harald Grønningen. Fra Harald Grønningen inkluderer også utstillingen en av hans OL-drakter og flere par skisko, og ikke å glemme, den originale statuen av Harald Grønningen, som pleide å stå ved Lensvik skole. Den som står i parken i Lensvik er nemlig ikke den originale. Merk at man må ringe og varsle på forhånd om man ønsker å se samlingene på Ligård.
Fra Selva kan man svinge mot Værnes. Foruten å være en fin kjøretur langs fjorden til et idyllisk sted, finner man også her Værnes camping & marina, samt Agdenes kirke fra 1856. Agdenes kirke er hovedkirken i kommunen, og orgelet fra 1914 ble i stor grad betalt av utvandrede agdenesinger, bosatt i USA. På Værnes ligger også fergehavn for ferger som kan ta deg til øya Leksa, som også er en del av Agdenes kommune, samt til Storfosna og Garten i Ørland kommune. Fra Valset kan du reise med ferge til Brekstad. Jeg har tidligere skrevet om Fosenhalvøya her.
Leksa er absolutt verdt et besøk. Det kan kanskje høres litt kronglete ut å måtte ringe til fergeselskapet senest en time før avgang for å gi beskjed om at du skal til Leksa, men turen står i ruteplanen, så det er egentlig ingen omvei.
Leksa har noen av de eldste minnesmerkene i hele Agdenes kommune. Her finnes hustufter fra steinalderen, datert helt tilbake til 5000-7000 år siden, og gravhauger fra bronsealderen, hvorav den største er imponerende 63 meter lang, fra ca 1800-650 f.Kr. Hustuftene og gravhaugene ligger sørøst for det høyeste punktet på øya, den 102 m høye Jøtuldalskallen. Det ligger også to gravhauger i Håvika. Leksa er flere ganger nevnt som et strategisk viktig punkt i historien, både i de norrøne sagaene, men også i norsk krigshistorie, da øya ligger ved innløpet til Trondheimsfjorden. Tyskerne så også denne strategiske fordelen under andre verdenskrig, og bygde et festningsanlegg på vestsiden av øya, i Gangstøa. Der var det under krigen stasjonert 300 tyske soldater, samt 60-70 polske og russiske krigsfanger. Ruinene av festningsanlegget står fortsatt og er verdt et besøk. Grunneier har dog satt opp skilt om at ferdsel er på eget ansvar.
Leksa i dag har ikke lenger den strategiske plasseringen for skipstrafikk og bevoktning av Trondheimsfjorden, men er blitt en idyllisk kystperle plassert mellom Agdenes og Snillfjord på den ene siden, og Hitra på den andre siden. Kun et tredvetalls mennesker bor her fast, og fire gårder er i drift på de to øyene Nord-Leksa og Sør-Leksa, som er forbundet med ei bru over Lekssundet. Det er mange ferieboliger på øyene.
Erik Drilen (Agdenes’ fastland besøkt 14. mai og Leksa besøkt 20. mai 2017)
Trondheim har to bemerkelsesverdige bruer. Den ene, Gamle Bybro, også kjent som Lykkens Portal, kjenner alle. Den andre er ikke like kjent, men er minst like bemerkelsesverdig, da den er Norges eneste, og en av få vippebruer av denne typen som finnes igjen i verden. Samtidig har den noe til felles med den mye mer berømte Golden Gate Bridge i San Francisco. Jeg snakker selvsagt om Skansen bru, eller Skansen jernbanebru, som den også kalles.
Skansen bru ble først åpnet i 1918, og ble designet av den amerikanske ingeniøren Joseph B. Strauss (1870-1938), mannen som også hadde ansvaret for Golden Gate Bridge i San Francisco. Det spesielle med denne brua er at den er en vippebru, eller klaffebru, med kontravekt opphengt i et bjelkeparallellogram, og som ved hjelp av motorer og tannhjul kan løfte og senke brua for å slippe gjennom båter. Skansen bru er med sine 52 meter det lengste bevegelige bruspennet i Norge. Siden 2006 har brua vært fredet av Riksantikvaren som et kulturminne.
I 1644 ble det funnet kobbermalm i Rørostraktene. Røros Kobberverk ble satt i gang og innen et par år ble bergstaden Røros grunnlagt. På grunn av gruvedriften ble Røros et travelt handelssted. Bergverkssamfunnet var avhengig av tilførsel av matvarer og forsyninger. Fra alle kanter kom folk for å selge korn, fisk, kjøtt, melkeprodukter, tobakk, skinn, brennevin, redskaper, hester og alle andre nødvendigheter for gruvedrift og husholdning. Varene ble fraktet med hest og slede på vinterstid, allerede tohundre år før den første offisielle Rørosmartnan.
I kongelig resolusjon av 1853 het det: «Fra 1854 af skal der i Røros afholdes et Marked, der begynder næst siste Tirsdag i Februar Maaned og varer til den paafølgende Fredag». Senere ble den utvidet til lørdag. Årets martna er den 164. i rekken. På disse fem februardagene forvandles Røros til en livlig markedsplass med et folkeliv og stemning som du ikke finner noe annet sted, i hvert fall ikke i Norden. Å komme til Bergstaden med sine historiske bygninger er som en tidsreise flere hundre år tilbake i tid. Etter at byen ble gjenoppbygget etter at svenske tropper ødela den i 1679, har byen unngått ødeleggelser av brann, og husene står derfor slik de gjorde for over trehundre år siden. Det historiske sentrum av Røros har derfor fått en fullt fortjent plass på UNESCOs verdensarvliste.
Rørosmartnan er først og fremst et handelsmarked, men også en vinterfest med kulturelle innslag, som konserter, dans, revyer og historieformidling. For barna er det tivoli og kjøring med hest og slede. Det er også mulig å kjøre rein med slede. Røros er et av de ledende distriktene i Norge på lokal mat. Her får du både prøvesmakt og kjøpt lokale spesialiteter som bl.a. spekepølse av rein, elg og moskus, i tillegg til tynnkake, ost og mye annet. Handelsmennene kommer fra, foruten Røros og omegn, også fra Østerdalen, Hedmark, Gauldal, Selbu og Tydal, og til og med fra Jämtland og Härjedalen i Sverige.
Røros er kjent for å være ett av de kaldeste stedene i Norge. Er det kaldt, kan du få varmet deg med varm kaffe eller gløgg, og du kan spise hjemmelagde kjøttkaker eller vafler. I disse historiske omgivelsene velger også mange å kle seg slik man gjorde for over hundre år siden. Er det fest skal det være gjennomført.
Det er rundt 250 utstillere og nærmere 80.000 mennesker som besøker martnan hvert år. Du kommer deg enklest til Røros med tog fra Trondheim eller Oslo/Hamar. I forbindelse med martnan setter også flere turoperatører opp busser. I tillegg kan man fly til Røros fra Oslo. Ønsker man å overnatte på Røros under martnan må man bestille i god tid på forhånd.
Erik Drilen (besøkte Rørosmartnan 24. februar 2017)
På 1600- og 1700-tallet var Svalbard en hvalfangstbase, på 1800- og 1900-tallet var det kullgruvedriften som dominerte. Så hva gjør man når etterspørselen etter kull ikke lenger er hva den var, og gruvedriften reduseres? Jo, da satser man på turisme.
Midnattssolen, russiske Barentsburg og Pyramiden, samt Ny-Ålesund har trukket turister en stund allerede, men nå er det nordlyset og vinteraktiviteter som er i vinden. Hva er vel bedre enn en snøscootertur innover Adventdalen gjennom nesten urørt natur under nordlyshimmelen til Sassendalen og Fredheim, Hilmar Nøis’ tidligere fangststasjon med utsikt mot den blå isveggen til Tempelfjellet. Svalbardrein får du garantert se, og med litt flaks kanskje også polarrev og isbjørn. Med unntak av en periode midt på vinteren er det ikke helt mørkt heller. Det mørkeblå lyset på polarhimmelen er også en opplevelse i seg selv. Og hvor ellers er det fullt mulig å se nordlys selv på dagtid? Du har også anledning til å være med på hundesledeturer og fotturer.
Du kommer aldri nærmere Nordpolen, og ikke mer enn tre timer med fly fra Oslo. Du får allikevel aldri sjansen til å kjede deg. Longyearbyen har bare rundt 2000 innbyggere, men når man ser på utelivet så kan man sammenligne det med byer som har flere ganger så mange innbyggere. De viktigste overnattingsstedene er Spitsbergen Hotel (også kjent som Funken), Radisson Blu Polar Hotel Spitsbergen, samt for den mer prisbevisste, Coal Miners’ Cabins. Restauranter finnes det flere av, og det skal ikke by på problemer å velge en ny restaurant hver kveld om du skulle være her en uke. På Spitsbergen Hotel kan du også få champagnesmaking i verdens nordligste vinkjeller, og femretters middag med vin til hver rett i Funktionærmessen Restaurant, som er rangert som den nittende beste restauranten på den prestisjetunge listen til White Guide Nordic.
Sett gjerne av en kveld til nordlysaften med middag på Camp Barentz. Her får du servert god mat og drikke til foredrag og historier fra Svalbard i en kopi av hytta som William Barentz overvintret i på Novaja Semlja i 1596. Og si ja takk til bålkaffen som serveres etter middagen. Bedre kaffe finnes ikke.
Puber og utesteder er det også flere av i Longyearbyen. Ta en tur innom Svalbar Pub, eller hva med live musikk på Karlsberger Pub? Visste du forresten at verdens nordligste bryggeri ligger i Longyearbyen? Mack Bryggeri i Tromsø har lenge kalt seg verdens nordligste bryggeri, men en lovendring har gjort at nå kan man også brygge øl på Svalbard. På Svalbard Bryggeri har du mulighet til visning, samt delta i ølsmaking av de fem sortene som produseres her. 16% av vannet i Svalbardsølet er brevann fra Bogerbreen. Er du heldig kan du også oppleve verdens nordligste ølfestival, Oktoberfest, verdens nordligste bluesfestival eller verdens nordligste jazzfestival. Naturlig nok blir svært mye omtalt som verdens nordligste her.
Man reiser ikke til Svalbard for å shoppe. Eller, gjør man det? Jo, så absolutt. En av fordelene på Svalbard er at skattene er lave, og det betales ingen moms. Er du ute etter sportsklær er sportsbutikkene absolutt verdt et besøk. Og på Nordpolet på Coop får du kjøpt alkoholkvoten din. Husk at du må pakke flytende varer i kofferten, da du ikke får forseglet pose på Nordpolet. Og det er ingen taxfree på flyplassen.
Svalbard på vinteren er en helt annen opplevelse enn på sommeren. Har du vært der på sommeren før, så bør du ta en tur på vinteren også. Har du aldri vært på Svalbard før, bør du ta to turer. Minst.
Erik Drilen (studietur med Hurtigruten Svalbard 1-3. februar 2017)
Jeg har nettopp skrevet om julemarked i Tyskland. Hva med julemarked i Norge? Er det noe å skrive om? Kan de sammenlignes med de i Tyskland? Ja, så absolutt. Selv den britiske avisen The Daily Telegraph har tatt seg bryet med å nevne julemarkedet i Trondheim som ett av 16 julemarked i Europa verdt å besøke.
Det er rundt hundre utstillere på julemarkedet i Trondheim, alt fra boder med håndlagede produkter i tre, glass og keramikk, vevde og strikkede produkter, skinn, smykker og klær, til bondens marked i et stort telt med spennende mat fra lokale produsenter og gårdsbutikker. Her kan du få kjøtt og fisk, bakevarer og godterier, syltetøy, grønnsaker og ost. I skogen midt på Torget får du ikke servert glühwein som i Tyskland, eller gløgg for den saks skyld, men du får kjøpt årets juletre og julenek.
I den store lavvoen kan du varme deg rundt de varme bålene med elgburger, nystekte vafler med blåbær, eller en kopp med gløgg. Både små og store barn vil sikkert også glede seg over en kjøretur med hest og slede.
I år er julemarkedet åpent fra 9. til 18. desember.
Erik Drilen (besøkte julemarkedet i Trondheim 12. desember 2016)
Jeg har kjørt strekningen fra Stjørdal til Steinkjer mange ganger, men aldri tatt meg tid til å utforske byene og sideveiene på strekningen. Det gjorde jeg noe med sist sommer. Strekningen har mange historiske severdigheter helt tilbake fra steinalder, men spesielt fra vikingtiden, middelalderen og 2. verdenskrig.
Stjørdal
Når man kjører fra Trondheim mot Stjørdal, er det første stedet man kommer til Hell. Navnet har blitt lagt merke til langt utenfor landets grenser, og spesielt i engelsktalende land der de forbinder Hell med noe helt annet enn det lille tettstedet ved Trondheim Lufthavn Værnes. På folkemunne kalles også lufthavnen Hell International Airport. Minst like kjent er jernbanestasjonen på Hell, som skal være en av Norges mest fotograferte bygninger. Det er ikke det at bygget i seg selv skiller seg nevneverdig ut fra andre stasjonsbygninger rundt omkring i landet, men først og fremst navnet Hell på bygget, og ikke minst godsbygningen ved siden av med det like passende skiltet som sier «Gods Expedition».
På den andre siden av veien, på Steinmohaugen, nesten midt i boligfeltet, finner man det som navnet Hell, den norske versjonen, stammer fra, nemlig det 5000 år gamle helleristningsfeltet fra steinalderen. Her finnes bergkunst som viser reinsdyr, men også andre dyrefigurer og geometriske mønstre.
Det finnes flere helleristningsfelt i Stjørdal kommune, nemlig ved Leirfall rett ved E14 noen kilometer øst for Stjørdal. Dette feltet er et av Nord-Europas største helleristningsfelt, og består av rundt 1200 figurer, hovedsakelig fra bronsealderen, fra 3500 til 1700 år siden. Her finnes bergkunst av bl.a. mennesker, fotspor, båter, hester og solbilder.
Hegra Festning er et nasjonalt minnesmerke. Der holdt 250 norske soldater og ei kvinne stand under ekstreme forhold i 26 dager mot den tyske okkupasjonsmakten i 1940. Anlegget er intakt med seks kanoner, tre kommandotårn, og 350 meter med ganger, tunneler og oppholdsrom. Kanonhallen, den lengste tunnelen, er nesten 110 m lang. Det er skyttergraver rundt hele festningen. Opprinnelig het festningen Ingstadkleiven Fort, og ble bygget som en av flere festninger til forsvar mot svenske angrep etter unionsoppløsingen i 1905. I muséet er det fotoutstilling med bilder fra den spente krigssituasjonen i 1905 og fra kampene i 1940. Her er det også utstilt uniformer, våpen og gjenstander fra siste krig. Bygget vis à vis muséet inneholder en utstilling av kanoner.
Noen kilometer lenger nord langs E6 kommer vi snart med avkjørsel til Steinvikholm slott, som ble bygget av Norges siste katolske erkebiskop, Olav Engelbrektsson, og stod ferdig i 1532. Fram til 1537 var Steinviksholm Norges maktsentrum. I 1537 ble Norge okkupert av Danmark, og katolisismens tid var over. Hvert år i august har operaen om Olav Engelbrektsson blitt satt opp på Steinvikholmen, men i år ble det ikke noen visning, da Fortidsminneforeningen mener at oppsettingen skader de historiske ruinene. Om det blir visninger i framtiden er usikkert.
Frosta
Videre nordover langs E6 kommer man først til Levanger kommune. Begynner man å bli sulten anbefales en stopp i Vuddudalen før Åsen. Her kan man spise amerikansk burger i en amerikansk diner fra 1950-tallet. Den har jeg skrevet om tidligere her. Er man på road trip, så er man på road trip.
I Åsen kommer avkjørselen til Frosta, en halvøy med noen av de viktigste minnesmerkene i Norge fra før år 600, vikingtiden og middelalderen, samt 2. verdenskrig.
Frostatinget er det eldste tingstedet i Norge, sannsynligvis fra 500-tallet, kanskje fra så langt tilbake som til 400-tallet. I dag står det 12 bautaer på tinghaugen, én for hvert av de gamle Trøndelagsfylkene, og en hovedbauta på toppen i sentrum av sirkelen. På den står det kjente sitatet fra Frostatingsloven «At lögum skal land vårt byggja, en eigi at ulögum øyda», Med lov skal landet vårt byggjast, og ikkje med ulov øydast. Historia Norvegia forteller at trønderne kom fra Sverige rundt år 600. Trøndelag var på den tiden den best ordnede og organiserte «staten» i landet. Trøndelag ble delt inn i fire inn-trønderske og fire ut-trønderske fylker, med hver sine høvdinger, fylkeshov og ting. I tillegg var det fire utenfjordsfylker som hørte inn under Frostatingslagen. Hvert fylke styrte sine egne saker selv, men større saker ble avgjort på Frostatinget. Frostatingsloven inneholdt de gamle middelalderlovene og de eldgamle rettsreglene i Norge. De ble nedskrevet på 1000-1200-tallet. Frostatingsloven slik vi kjenner den i dag, ble nedskrevet under Kong Håkon Håkonsson i 1260. Både lovboka og Frostatingsseglet ble oppbevart i Logtun kirke.
Logtun kirke ligger rett ved siden av Frostatinget. Kirken ble bygget på 1400-tallet, men trolig har det stått en kirke der helt siden 1100-tallet. Vestportalen i kirken er fra tidlig 1200-tall, og glassvinduene er fra 1600-1700-tallet.
Ytterst på Frosta-halvøya, midt i Trondheimsfjorden og på vei mot Tautra, ligger Evenhus. Her finnes seks bergflater med helleristninger fra yngre steinalder eller eldre bronsealder (ca 2400-1800 f.Kr.). Flere dyr, som hval, elg og hjort er risset inn, samt mange båter. Båtfremstillingene på Evenhus har vært viktig i forskningen på forhistoriske havgående farkoster i Norden.
Høydepunktet med turen til Frosta er for mange Tautra. For å komme dit må du kjøre over en 2,5 km lang molo/bru. Den største severdigheten på Tautra er de gamle klosterruinene, etter cisterciensermunkenes klosteranlegg fra 1207 til 1537. På gården ved siden av klosterruinene tilbys overnatting og matservering, og har også en av Trøndelags beste gårdsbutikker, med egetprodusert øl, lokale matprodukter, samt kunst og håndverk. Det nye klosteret på Tautra, Mariaklosteret, som ble åpnet i 2006, er også verdt et besøk. Det er drevet av nonner som også tilhører cistercienserordenen. De har et flott besøkssenter, hvor du, i tillegg til å lese eller se videoer om livet i klosteret, også kan kjøpe såpe laget av nonnene.
Levanger
På vei tilbake mot Levanger, nær Ekne, ligger to severdigheter som ikke er like kjente, men likevel ikke uviktige i norsk historie. På Retterstedet Falstadskogen ble minst 220 personer henrettet i 1942-43. I årene etter krigen ble totalt 49 graver funnet i Falstadskogen, og trolig finnes det fortsatt ukjente graver i skogen.
En kilometer nord for monumentet i Falstadskogen ligger Falstadsenteret, under 2. verdenskrig kjent som SS Strafgefangenlager Falstad, Falstad fangeleir, hvor 5000 fanger fra 13 nasjoner satt i løpet av krigsårene. I dag er et minnested og menneskerettighetssenter lokalisert her. Senterets faste utstilling omhandler fremveksten av nazismen, Falstad-leiren i årene 1941-45, de norske jødenes og østeuropeernes skjebne og utviklingen av menneskerettighetene etter krigen.
Tilbake på E6 og neste stopp på veien er Alstadhaug kirke, som hører til Skogn, men som ligger minst like nærme Levanger by. Kirken er bygget i stein på slutten av 1100-tallet, i overgangen mellom romansk og gotisk periode. I hedensk tid lå det trolig både tingsted og fylkeshov her, og den enorme gravhaugen «Olvishaugen», der høvdingen Ølvir etter tradisjonen skal være gravlagt, ligger inne på kirkegården. Det norrøne Ølvishaugr skal også være opprinnelsen til navnet Alstadhaug. Kirken er viet St Peter og benevnes som Peterskirken i Skogn. Det sies at en relikvie av St Peter, et ledd av hans finger, er funnet gjemt i det gamle steinalteret i oktogonen. Kirken er endret mange ganger, men innvendig finnes det rester av kalkmalerier fra 1200-tallet, med kjente bibelske motiver.
Bare fem minutter med bil, og vi er i Levanger by, også kjent som Trehusbyen. Bygårdene i sentrum ble bygd etter siste bybrann i 1897, og er godt bevart fram til i dag. Det har gitt byen sitt særpreg med ulike stilarter som sveitser, ny-gotikk og jugend. Et av de første husene som ble bygd opp igjen etter brannen i 1897 er Dampskipsbrygga, eller Innherredsbrygga, og er i dag fullstendig restaurert. Herfra kan man betrakte Sundet, som fra uminnelige tider har vært selve livsnerven i byen. Jämtene fra Sverige kom hit, helt fra 1500-tallet, for å handle. Brusve gård var opprinnelig embetsgård for lensmennene i Levanger fra 1803 til 1883. I tillegg var gården et betydelig gårdsbruk. Nå er gården del av Levanger bymuseum. Låna og stabburet står igjen fra 1800-tallet.
En halv mil øst for Levanger sentrum, i den gamle bygda Frol, ligger Munkeby klosterruiner, et cistercienserkloster, trolig opprettet av engelske munker på siste halvdel av 1100-tallet. De ruinene som fortsatt står i dag er kun kirkebygningen. Dette kan ha vært verdens nordligste romersk-katolske kloster. I 2007 begynte to franske munker arbeidet med å bygge et nytt kloster bare noen hundre meter fra ruinene. Det er det første nye klosteret cistercienserne fra Citeaux har åpnet på 500 år.
Verdal
Kjører man E6 er det fort gjort å kjøre gjennom Verdal. Men Verdal er en stor kommune, og den strekker seg helt til Sverige. Derfor er det også sideveiene som byr på de største severdighetene.
Den største og den mest kjente severdigheten er Stiklestad. Det var her Olav den Hellige falt i år 1030. Og det er her «Spelet om Heilag Olav» settes opp under Olsokdagene i slutten av juli hvert år. Stiklestad kirke skal være bygget på stedet der Olav den Hellige falt. Dagens kirke ble påbegynt rundt midten av 1100-tallet, men det skal ha stått en trekirke der tidligere. På stedet er det også folkemuseum, kulturhus og gården Stiklastadir som viser hvordan livet i vikingtiden artet seg. På Stiklastadir er det også middelalderfestival og -marked under Olsokdagene.
De Værdalske Befestninger befinner seg ved riksvei 72, ca 28 km fra Verdalsøra på vei mot Sverige. Sammen med Hegra Festning i Stjørdal ble denne bygget like etter oppløsningen av unionen med Sverige i 1905, for å stanse eventuelle svenske invasjoner av Norge. De Værdalske Befestninger består av to fjellgallerier, Søndre og Nordre Galleri, sprengt inn i fjellet på hver sin side av elva Inna øst for Vaterholmen. Festningen ble nedlagt på midten av 1930-årene, men tyskerne brukte festningene som vakt- og utkikkspost under 2. verdenskrig. Heimevernet hadde ansvaret for festningene fra 1952 til 1966, da portene ble sveiset igjen, og hengebruer og trapper ble fjernet for å gjøre anlegget utilgjengelig. I 1990-årene ble det gjennomført et betydelig restaureringsarbeid av frivillige for å gjøre anlegget tilgjengelig for publikum. Nordre og Søndre Galleri består av nesten 200 meter haller, og er bestykket med kanoner og mitraljøser. Sjekk åpningstidene om du ønsker å ta turen dit.
Riksvei 72 er også kjent som St Olavsleden, og Olav den Hellige skal ha reist gjennom denne dalen fra Sverige mot Stiklestad i 1030. Sju kilometer fra De Værdalske Befestninger, ved Sul, står en bauta ved Olavskjelda. Olav den Hellige skal ha drukket av denne kilden, og på bautaen står det på norrønt som oversatt til moderne norsk betyr: «Det veit eg bonde at Gud vil gjera denne skaden god att og at åkeren står betre um ei veke». Dette skal ha blitt sagt av Olav den Hellige da hans menn hadde tråkket i Sulbondens åker, og kongen hadde lovet at åkeren skulle reise seg igjen.
Følger man fylkesvei 757 forbi Vuku kommer man til slutt til Granfossen, med Europas største laksetrappanlegg.
Den gylne omvei (Inderøy)
Inderøy har samlet sine severdigheter under merkenavnet Den gylne omvei. I følge turistinformasjonen for Innherred, tar det tolv minutter å kjøre E6 fra Røra til Vist. Å kjøre Den gylne omvei tar åtte minutter mer. Eller, som de føyer til: «… eller en dag, ei uke, en hel sommer, et helt liv…»
Tilsluttet Den gylne omvei er gårdsbutikker som Gulburet, Berg Gård og Gangstad Gårdsysteri. Gjørv Gård var tidligere med i samarbeidet, men har valgt å stå utenfor. Du kan fremdeles se hjort på gården, samt bestille hjortekjøtt på deres nettside. Det er mulig å overnatte på den idylliske gården Husfrua eller på Jægtvolden Fjordhotell. I tillegg kan du spise på Rødbrygga, Flyndra eller Øyna. Ekte Inderøysodd blir laget på Inderøy Slakteri, og kan kjøpes i butikker over hele landet. Håndverksøl blir laget på Inderøy Gårdsbryggeri, og kan kjøpes der eller i matbutikkene på Inderøy. Ølsmaking kan også arrangeres på gårdsbryggeriet. Du kan også besøke kunsthåndverkere og gallerier, som GlassLåven og ikke minst Nils Aas Kunstverksted med Muustrøparken og Den Syngende Flyndre er verdt et besøk.
Inderøy var også et viktig sentrum i vikingtiden, og har flere historiske severdigheter å by på. Sakshaug gamle kirke ble bygget i romansk stil på midten av 1100-tallet, og er en stor kirke sammenlignet med andre kirker i Nord-Trøndelag. Steinhoggermerker viser at håndverkere fra Nidarosdomen har vært med på å bygge kirken. En av Nordens eldste gotiske buer finner du også her. Inventaret i kirken er fra 1600-tallet. Sakshaug gamle kirke gikk ut av bruk i 1871, da den nye kirken ble tatt i bruk, men etter en omfattende restaurering ble den tatt i bruk igjen i 1958. Inderøy Bygdemuseum ligger rett ved siden av kirken.
Hustad kirke er den minste av de bevarte steinkirkene i Trøndelag. Også denne kirken er fra rundt år 1150. Både murverket, takstoler og alteret med relikviegjemme er fra 1100-tallet. I 1650 ble kirka ombygd og fikk barokkinteriør. Siste oppussing var i 1884, og har i praksis stått uforandret siden. Hustad var i middelalderen et stormannssete. Erkebiskop Peter fra Husastad i Nidaros, var herfra. I våpenhuset i kirka står det en stor stein som ble funnet på kirkegården på 1960-tallet. På den er det et kors, og et ansikt av en mannsperson med ett øye, som antas å være den norrøne guden Odin, noe som viser at mange var skeptiske til den nye religionen som ble innført på 1000-tallet og utover, og måtte sikre seg ved å ikke fornærme de gamle gudene.
Bare noen få minutter unna ligger også Mære kirke i Steinkjer kommune. Denne kirken er også en steinkirke i romansknormannisk stil fra samme tidsperiode (1100-tallet). Sammen med Sakshaug kirke, Hustad kirke, Stiklestad i Verdal og Alstadhaug kirke i Skogn, beviser hvilket stort religiøst senter dette området var på denne tiden. Et Kristuskrusifiks fra 1200-tallet, flere stoler fra 1400-tallet, og altertavlen og prekestolen er fra 1600-tallet i Mære kirke.
Inderøy omfatter i dag også tidligere Fosen-kommunen Mosvik. Mosvik har jeg skrevet om tidligere i innlegget Fantastiske Fosen her.
Steinkjer
Skeifeltet i Sparbu er trolig Nord-Trøndelags største gravfelt. Det er fra rundt år 800 til 1000 og inneholder nesten 120 graver, i tillegg til hustufter, et såkalt ringtun, og matlagingsgroper og gravfunn, som vitner om at det her har vært en høvdingegård. Det mest oppsiktsvekkende er de stjerneformede gravhaugene, som antas å være fra merovingertiden (ca år 500-800). En av gravhaugene, som er datert til rundt år 800, har vist seg å inneholde en svært rikt utstyrt kvinnegrav med mye gravgods.
Steinkjer inneholder svært mange spor etter tidlig sivilisasjon. I tillegg til Skeifeltet, kan nevnes gravhauger og bautasteiner også på Helge i Byafossen, med funn fra både eldre og yngre steinalder; og Toldnes, en øy i Beitstadfjorden, med en av Norges største ansamlinger av gravrøyser fra bronsealderen. Også på Egge gård, et høvdingsete fra tusen år tilbake og godt kjent fra sagaene, finnes gravminner. Egge gård og Egge museum er begge en del av Stiklestad Nasjonale Kultursenter AS. Her ligger det også et friluftsmuseum, med en gård fra siste halvdel av 1800-tallet. Her arrangeres også vikingfestival annethvert år. Også på Beitstad finnes Bardal helleristningsfelt, en av Trøndelags største samlinger av helleristninger. Mer enn 400 ristninger fordelt på et 300 kvm stort område. De eldste er fra yngre steinalder (år 3000-1800 f.Kr.). Flere av figurene har nært naturlig størrelse, som f.eks. en seks meter lang hval. En kjempestor elg like ved ruver også over dyrene, som rein, bjørn, sjøfugl og mennesker. Jordbruksristningene er fra bronsealderen (år 1800-500 f.Kr.).
Det mest kjente helleristningsfeltet ligger allikevel ved Bøla på sørøstsiden av Snåsavatnet. Bølareinen er en av Europas mest kjente helleristningsfigurer. Her er det gode parkeringsmuligheter, sti tilrettelagt for rullestolbrukere, kafeteria og suvernirbutikk.
Erik Drilen (kjørte bortimot alle veiene mellom Stjørdal og Steinkjer i tidsrommet 27. juli – 28. august 2016)
Fosenhalvøya ligger på nordsiden av Trondheimsfjorden, og er mye større enn mange forestiller seg. Følger man fjorden fra Stadsbygd i Rissa i vest til Mosvik i øst, snakker vi om en avstand på over 80 km, og fra Stadsbygd til Osen i nord er avstanden 130 km. I tillegg til å grense til Trondheimsfjorden, grenser Fosenhalvøya til Inderøy, Steinkjer, Namdalseid og Flatanger. Fosenhalvøya består av kommunene Rissa, Leksvik, Mosvik (slått sammen med Inderøy kommune fra 2012), Verran, Ørland, Bjugn, Åfjord, Roan og Osen. Mosvik og Verran regnes ikke lenger som del av Fosenregionen, da de har trukket seg ut av samarbeidet, men når man spør folk som bor der, regner de seg fremdeles som fosninger. De sju gjenværende kommunene dekker et område på 3.437 kvadratkilometer, der bare Åfjord alene dekker et område mer enn dobbelt så stort som hele Oslo kommune. Rundt 26.000 mennesker bor på Fosen.
Fosen kan framvise noen av de eldste sporene etter mennesker i Norge, og man vet med sikkerhet at det har bodd mennesker her i over 11.000 år. Navnet Fosen kommer fra Fosen gård i Ørland kommune, etter det norrøne Folgsen, som betyr gjemmested.
Osen
Jeg velger å starte i nord. For å komme helt lengst i nord i Osen, må man kjøre hele 12 mil fra kommunesenteret Steinsdalen, og man må faktisk kjøre gjennom både Namdalseid og Flatanger for å komme dit, til Sæter (også kalt Sætervik, på noen kart står det Seter). Strengt tatt er man da heller ikke lenger på Fosenhalvøya, men når man nå allikevel befinner seg i Osen kommune, må jeg få poengtere at Sæter etter min mening er en perle, og et av de vakreste stedene på hele Fosen. Så turen dit er verdt det. Et idyllisk fiskevær, og den største severdigheten er fyret Buholmråsa. Om man ikke ønsker å kjøre hele veien rundt, er det også mulig å ta hurtigbåt til Sæter fra Sandviksberget.
Andre steder verdt å få med seg i Osen er Steinsdalselva med gode fiskemuligheter, helleristninger og gravrøys (fra bronsealderen, 1800-500 f.Kr.) på Strand ved veien mot Vingsand og Osen bygdetun (fra 1800-tallet) på Vingsand.
Roan
Nesten alle bygdene i Roan ligger mot havet. Veien til fjellene er likevel kort. Når du kommer nordfra er det de enorme vindmøllene på Bessakerfjellet du først får øye på. Det er fullt mulig å gå tur her, og det er grusvei opp til Møllerstua. Herfra har du utsikt over hele Roan og Osen. Bessaker er et idyllisk lite tettsted, som er mest kjent for fiskefestivalen som avholdes hvert år i juli.
Andre severdigheter du bør få med deg:
Roan kirke, også kjent som Fosenkatedralen. Den er bygd i 1702. Altertavle, prekestol, epitafium og alterkalk er svært gamle, den eldste helt tilbake fra år 1639.
Veien fra Roan kirke og sørover langs kysten mot Nes, Hongsand, Kiran, Brandsøya, Skjøra og helt inn til Sørmarka er en naturopplevelse.
General og motstandshelt fra 2. verdenskrig, Carl Gustav Fleischer, ble født på Bjørnør Prestegård i Roan, 300 m fra Roan kirke.
Bygdetunet på Utro, historiske bygninger som opprinnelig var gammel boplass og utror-sted for lokale fiskere.
På Eian, like utenfor Utro, kan man også se sjøgeysiren Slumperova når vinden er gunstig og fra nordvest. Vannsøylen kan bli opptil 20 meter høy.
Fjeld Setergrend i Hopstaddalen var opprinnelig en gård med bosetning helt tilbake til år 1559. I dag er det sju restaurerte seterhus som står der. Første søndag i august avholdes hvert år seterdag, med andakt og salg av gammel seterkost som f.eks. rømmegrøt.
Øygruppa Almenningen og Været utenfor Roankysten har rester etter vikingbosetning, og godt bevart sjøhuskultur og marmorbrudd. Båtturer og omvisninger kan arrangeres.
Jettegryta ved Reppkleiva på Hopstad er Nord-Europas største jettegryte i granitt. Det går en trapp med 136 trinn opp fra parkeringsplassen.
Åfjord
Åfjord er den største kommunen på Fosen. Den grenser mot havet, samt kommunene Roan, Bjugn, Rissa, Verran og Namdalseid. De ytre delene preges av hav, øyer og fjorder, mens innlandet består av fjell og daler. Her er det muligheter for både jakt og fiske. Stordalselva er kjent for å være en av Norges beste lakseelver, og husmannsplassen Fredmoen, som ligger ved elva, var tidligere eid av John de Grey fra England, også kjent som Lord Walsingham. Fredmoen, som ligger tett ved Støvelfossen, er i dag blitt laksemuseum. I Støvelfossen er det også laksetrapp med telleapparat, som holder kontroll med hvor mange fisk som går opp elva. Norddalselva er også en kjent lakseelv i Åfjord. Det finnes flere enn tusen vann og innsjøer i Åfjord kommune.
Av andre severdigheter i Åfjord er nok Stokkøya Sjøsenter på Stokkøya den som har fått mest internasjonal omtale. The Guardian, Le Figaro, Wallpaper og CNN har omtalt overnattingsstedet som ligger rett ved Trøndelags flotteste sandstrand. Strandbaren som ligger på selve stranden får også besøk fra nær og fjern. Her kan du også kjøpe håndverksøl fra Stokkøy Bryggeri.
En populær aktivitet på Stokkøya er også å få med seg Hurtigruten som passerer under Stokkøybrua hver dag kl 16.10. Det arrangeres til og med bussturer som inkluderer en stopp her. Stokkøybrua er for øvrig den brua med lengst bruspenn i Sør-Trøndelag.
Kjører man over den andre brua på Stokkøya, kommer man til Linesøya. Her er det verdt å få med seg krigsruinene fra 2. verdenskrig, bl.a. en tysk radarstasjon, på Stemma/Øyholmen, minihusbyen Sørgårdsbyen og den lokalhistoriske utstillingen «Kjerringrokken» på gården Rekstern.
Tilbake på fastlandet bør man få med seg Harbakhula på Harbak. Hula er 130 meter dyp og 40 meter høy. Harbakhula har en spektakulær klang og akustikk, som gir en unik konsertopplevelse. Det avholdes konserter her hvert år. Det er merket sti opp. Ta gjerne med lommelykt.
Stoksund kirke på Revsnes er ei korskirke som ble bygd i 1825. Den første kjente kirka i Stoksund lå på Kirkholmen, hvor det også er rester etter en middelaldergravplass.
Åfjord kirke er en stor trekirke fra 1879. Nær den ligger også Naustanstua ved Åfjord prestegård, som består av museumsbygninger i det som er Åfjords kulturtun. I tillegg til trønderlåna Naustanstua er det også et stabbur og et båtskott.
Nordens største samling av gravhauger og bautasteiner finner du på Dragseid på vei mot Lauvøya. Disse er fra rundt år 400 e.Kr., altså rundt 1600 år gamle. Her må det ha vært mye aktivitet på folkevandringstiden, da det også finnes rester av en bygdeborg nord for Skråfjorden (Vikstein ved Ratvik) og en annen sør for Åfjorden ved Vorpbukt. Det finnes ingen nedtegninger fra denne tiden, og derfor kan man bare gjette seg til hva som har foregått her.
Kjører man fra Åfjord og et stykke gjennom Stordalen (forbi Fredmoen og Støvelfossen), kan man ta den gamle Sørdalsveien over fjellet. Her er det god utsikt, og der kan man også finne Gildeseteren, et restaurert seteranlegg. Det avholdes seterdag med salg av rømmegrøt her hver sommer. Husk at veien er bratt, og gode bremser kan være en god ting.
På den andre siden kommer du til Sørdalen, og her finnes Sørdalskverna like ved Sørdalen skole. Bygdekvern, hvor du kan få omvisning og demonstrert teknikk for melproduksjon. Omvisning må bestilles.
Fantastisk fjellnatur kan du også oppleve om du kjører Sørdalen mot Sela. Vegen fortsetter helt til Follafoss og Malm. Her finnes mange turmuligheter, og området har også sterke samiske tradisjoner, spesielt ved Skansen og Sela. En gang i tiden var veien her så dårlig at den ble brukt som testbane av Mercedes Benz, men veien er nå oppgradert. Den delen av veien som ligger i Åfjord kommune er asfaltert, mens veien i Verran kommune er grus.
Bjugn
Kommunesenteret i Bjugn er Botngård, som ligger innerst i Bjugnfjorden. Sentrum av Botngård er dominert av Fosenhallen, den andre skøytehallen som ble oppført i Norge etter Vikingskipet i Hamar. Her trener skøytelandslaget hvert år, og flere nasjonale og internasjonale skøytemesterskap har vært avholdt her, hvorav allround-NM i 2008 er det hittil største. Verdensmesterskap for juniorer, samt flere norgescupstevner har også vært arrangert i Fosenhallen. I tillegg brukes hallen til ishockey, curling, fotball, konserter og messer.
Verdt å besøke er Mølnargården bygdemuseum, som ligger idyllisk til ved Bjugnfjorden, bare et par kilometer fra Botngård sentrum. Gården er nevnt i historiske skrifter allerede rundt år 1520. Hovedbygningen er ei trønderlån, og ellers består gården av nærmere tjue bygninger inkludert brygger og naust med gamle båter og utstyr. Her er avholdes det museums- og kunstutstillinger, samt en rekke kulturaktiviteter. Det er også kafeteria og gårdsbutikk på gården. Flere merkede turstier.
Bjugn kirke er ikke så gammel, innviet i 1956, men det har vært kirke på stedet siden 1637, som brant ned i 1952. Altertavlen derimot er gammel, fra 1520, trolig nord-tysk. Den nye kirken er en kopi av den gamle. Av andre severdige kirker i Bjugn kommune kan nevnes Hegvik kirke (1858) i Høybakken, som er bygd av gråstein, leire og kalk. Nes kirke (1878) er oppført i laftet tømmer og panelt både ut- og innvendig. Jøssund kirke (1886) ligger helt ute ved havet og har god utsikt mot skjærgården.
Gravhaugene på Valseidet er utvilsomt gamle, og forteller om en omfattende bosetting og aktivitet på kysten av Fosen og Trøndelag allerede i jernalderen. De røysene som er undersøkt, inneholdt bl.a. ringer av gull og sølv, nåler og beslag av bronse, samt deler av våpen.
Vallersund Gård, fredsengelen i Vallersund og street art i Vallersund har jeg tidligere skrevet om her.
I Lysøysundet kan man hver sommer oppleve Kystkulturdagene.
Den som er sprek kan ta turen opp til fjellet Kopparen (483 m.o.h.). Herfra har du utsikt helt ut til Halten i nord, og helt til Trollheimen i sør.
På holmen Torra utenfor Vallersund står det også et sjømerke, som markerer at man her er halvveis langs den norske kysten mellom svenskegrensa i sør og russergrensa i nord.
Øygruppa Tarva er også verdt et besøk for den historieinteresserte. Man kan ta ferge fra Dypfest til Husøya, som er hovedøya på Tarva. Det er bare rundt 15 fastboende på øya (mot ca 130 i år 1960), men historiske monumenter er det mange av. Under 2. verdenskrig var øya okkupert av tyske styrker. Under krigen ble de fastboende fordrevet til sørsiden av øya, mens de tyske styrkene holdt seg til nordsiden. På nordsiden finnes det fortsatt mange kulturminner fra okkupasjonen, som Mammuten, restene av en radarstasjon, kanonstillinger, bunkere og brakkefundamenter. Tarva kapell som ble oppført i 1972 av øyas egen befolkning ligger også på den nordlige halvdelen av øya. Kirkegården ble tatt i bruk allerede i 1921.
Lyngheiene på Tarva har vært helårsbeiteområde for storfe og gammelnorsk utgangersau i mer enn 300 år, og er et av 22 nasjonalt utvalgte kulturlandskap i jordbruket. Øygruppa er også naturvernområde med over 100 observerte fuglearter, og ca 50 hekkende arter. Hunder må holdes i bånd, og søppel må tas med hjem igjen. Man kan også gå tørrskodd over til Karlsøya, men vær oppmerksom på at Karlsøya er militært øvelsesområde med skarpskyting, så følg med i media, eller følg skilt, flagg og lysvarsler om det foregår øvelser. Gravhauger, tufter og steinrøyser vitner om gammel bosetting helt tilbake fra jernalder til vikingtid (ca 550-1050 e.Kr.) på Tarva. Fra før år 1500 til 1858 var Tarva underlagt Austrått som en stor avlsgård. Fra 1858 ble Tarva utskilt som eget gods.
Ørland
«Ørland i vinden» har blitt mye brukt i markedsføringen av Ørland. Det stemmer godt. Ørland må være en av Norges flateste kommuner, og det ligger ut mot havet, så vind merkes godt her. Ørland er også den minste av alle Fosenkommunene med sine 73 kvadratkilometer, under en tidel av Åfjord. Samtidig er den den tettest befolkede kommunen med over 5000 innbyggere. Ørland er også den eneste kommunen på Fosen med egen flyplass og direkteforbindelse til Oslo. I tillegg har de flere daglige hurtigbåtanløp på strekningen Trondheim-Kristiansund. Kommunesenteret Brekstad er også Fosens største handelssentrum, bl.a. med Libra Kjøpesenter som har nærmere 25 butikker. Mascot Høie har også hovedkvarter her, med 120 ansatte, som står for 70% av produksjonen av alle dyner, puter og sengetøy på det norske markedet. Brekstad er for øvrig det eneste tettstedet på Fosen med bystatus.
Selv om Ørland er tett befolket og liten kommune, mangler det ikke på severdigheter her også. Utgravinger på Ørlandet har vist at stedet må ha vært et stort regionsenter allerede i jernalderen. Langhusene på Reksterberget har en spesiell bygningsstruktur som tyder på at de kan ha vært brukt som hoff, tollbod eller tingsted. En bygdeborg fra folkevandringstiden (ca år 500 e.Kr.) på Borgklinten ved Austrått og Ottersbo, tyder på at det kan ha vært noe å forsvare her.
Den mest kjente severdigheten i Ørland er Austråttborgen. De fleste har nok hørt om Fru Inger til Austrått gjennom Henrik Ibsens skuespill. Det var altså her hun bodde. Gården er en av Norges eldste herregårder, og ble først nevnt i kongesagaene i forbindelse med Jernskjegge (Skjegge Asbjørnson), som ble drept av Olav Tryggvason i 997. På 1000-tallet bodde Finn Arnesson, som var besvogret med Olav den Hellige og Harald Hardråde, her. Riksråd og rikshovmester Niels Henrikssøn og hans kone Ingerd Ottesdatter (altså Fru Inger til Austrått) eide gården fra ca år 1500 til 1552. Fru Inger spilte en betydelig rolle i Norges historie, spesielt i forbindelse med innføringen av reformasjonen. I 1648, på Jens Bjelkes tid omfattet eiendommen 83 gårder og 107 leilendinger. Jens Bjelke, som var Norges Rikes kansler fra 1614, var iflg adelens jordebøker fra 1639 landets største jordgodseier. Han eide herregårder på Nordmøre, i Hedmark og i Østfold også. Hans sønn, Ove Bjelke, som forpaktet godset fra 1641, er den som får æren av å ha bygd opp godset og borgen slik det fremstår i dag. Ingen vet hvor stort Austrått gods var på sitt største, men man antar at eiendommen omfattet alt av nærområder på Fosen som ikke var kirkegods. Det er i dag Staten som eier borgen, med Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim som forvaltningsorgan. Borghagen og Austråttlunden er landskapsvernområde.
Austrått Fort ligger i samme område. Det er et tidligere tysk festningsanlegg med et gigantisk kanontårn i fem etasjer. Anlegget hadde en viktig strategisk beliggenhet ved innløpet til Trondheimsfjorden. Trippelkanonen, som mange kjenner igjen på bilder fra Ørland stammer fra det tyske slagskipet Gneisenau. I sommersesongen, eller på forespørsel resten av året, er det mulig å få en times omvisning under jorda, gjennom hele kanontårnet, elektrisitetsverket og mannskapsforlegningen, samt Fosen Krigshistoriske Samlinger, en utstilling om okkupasjonsårene på Fosen.
Den eldste delen av Ørland kirke på Brekstad er fra 1300-tallet, bygd av jordstein med marmor i hjørnene. Kirken ble først nevnt i skriftlige kilder fra 1342. En eldre kirke kan ha ligget i nærheten helt fra 1100-tallet. De hvitkalkede gråsteinsmurene er fra middelalderen og er to meter tykke. Kirken har minnesmerker over russiske og jugoslaviske falne fra 2. verdenskrig. Ved siden av Ørland kirke ligger Viklemshaugen, en gravhaug som er større enn Oseberg og Gokstadhaugen. To gravhauger på Opphaug og Hovde er nesten like store. Storhaugene på Ørlandet viser hvilken sentral og strategisk beliggenhet Ørlandet hadde i jernalderen ved innløpet til Trondheimsfjorden, med rikt jordsmonn og tilgang til fisk, som la grunnlaget for mektige høvdinger. Gravhaugene var godt synlig fra sjøen og vitnet om velstand og makt.
På Uthaug bør man få med seg Sjøgata, en gate med pittoreske fiskerhus fra midten av 1800-tallet. I nærheten finner man også Uthaugsgården, bygd ca 1740, et kulturhistorisk museum med originalt inventar som viser gårds-, handels- og kysthistorie. På Nøkkelhaugen på Uthaug ligger en av Trøndelags største gravhauger, 40 m lang og 4 m høy. Fra Uthaug kan man også se Norges eneste åttekantede fyrbygning, Kjeungskjær fyr.
Kjører man fra Uthaug mot Garten, passerer man Grandefjæra naturreservat, som er et eldorado for ornitologer, med 210 registrerte fuglearter.
Fra Garten kan man ta ferge til øya Storfosna. Der kan man besøke Storfosen Gods, med kjent historie helt tilbake til år 1170. Godset var kongsgård på 1300-tallet, og i 300 år var det del av Austrått gods. Hertug Skule (Skule Bårdsson, 1189-1240) reiste en kirke her, men den forsvant før år 1589. Restene av muren står fortsatt. Dagens Storfosna kirke, som ligger like ved godset er fra 1913. Fra Storfosna er det nå bru til naboøya Kråkvåg. Det grunne havområdet mellom øyene utgjør Kråkvågsvaet fuglefredningsområde. På 1980-tallet ble Kråkvåg Fort bygget inn i fjellet som en del av Kystartilleriet. Fortet er i dag i realiteten nedlagt, da det ikke lenger har noen rolle i forsvarsplanene i Norge. På øya finnes også villsauområde og oppdrett av lama. Overnattingsmuligheter på Storslåttøya feriesenter.
Besøker man Ørland Kultursenter på Brekstad kan man få med seg kunst fra Fosens kunstnermiljø, deriblant Magne Sandøy, i lobbyen på Ørland Kysthotell. Galleri Hans i kultursenteret er oppkalt etter ørlandsmaleren Hans Ryggen, og her kan man hele året få med seg forskjellige kunstutstillinger i flere sjangere. Vegg i vegg med Galleri Hans ligger Hannah Ryggen-senteret som er viet tekstilkunstneren Hannah Ryggen.
Rissa
Rissa er den nest største kommunen på Fosen, men samtidig den med flest innbyggere, med over 6.600 mennesker. Alle bygdene i kommunen ligger ved Stjørnfjorden eller Trondheimsfjorden. Det er bestemt at Rissa og Leksvik blir sammenslått til én kommune f.o.m. 1. januar 2018, men skriver om de som to kommuner her.
De eldste bevisene på gammel bebyggelse i Rissa finner man mellom fergestedet Rørvik og Stadsbygd, ved Stykket. Her finnes helleristninger som antas å være 5500 år gamle.
Siden de fleste severdighetene ligger ved fjorden, er det bare å følge veien langs fjorden videre, først til Stadsbygd. Den viktigste der er utvilsomt Muséet Kystens Arv, med en av landets største samlinger av tradisjonsbåter, eget trebåtbyggeri, utstilling om Lofotdrifta, smie, flere naust og husmannsplass, for å nevne noe. Johan Bojers «Den siste viking» settes opp som friluftsteater hvert år i amfiet ved Kystens Arv. Muséet arrangerer også seilturer på fjorden i en fembøring. Fra muséet kan man gå til prestegården og besøke rosehagen, inspirert av fransk og engelsk hagearkitektur. På den andre siden av veien ligger Stadsbygd kirke fra 1842. Ikke langt unna finner man også Rødberg tåkeklokke. På Rein Gård lå det så sent som i 1773 åtte gravhauger fra jernalderen (400-600 e.Kr.), men pga årelang pløying av jordene er de fleste blitt visket vekk, og kun to er tilbake. Ved gården står det også en bautastein, som tyder på at store høvdinger har blitt begravet her i gammel tid. Denne gården må ikke forveksles med gården Rein ved Reins Kloster. Rein i Stadsbygd blir ofte nevnt som Lillerein lokalt.
Kjører man videre nordover langs fjorden tar det ikke så lang tid før man kommer til nevnte Reins Kloster. Her var det kongsgård i vikingtida, og mange av Norges konger og dronninger kan føre slekta si tilbake til Rein. Harald Hårfagre skal ifølge historien tatt gården til seg, da han la under seg Trøndelag på 870-tallet. Også før hans tid har stedet vært sete for bygdas høvdinger. Gården Rein kan være mer enn 3000 år gammel. Hertug Skule opprettet et nonnekloster her på 1200-tallet, og i 300 år var det et religiøst og kulturelt sentrum. Deler av klosterkirkeruinene står her fremdeles, selv om mange av steinene ble fraktet til Trondheim for gjenoppbygging av Vår Frue kirke på 1600-tallet. Horneman-familien overtok gården i 1704, og det var da et storgods med eiendommer fra Namdalen til Nordmøre. Gården er fremdeles i familiens eie, men Rissa Bygdemuseum disponerer flere av bygningene på klosteret, og har omvisninger på sommeren. Nedenfor gården står Rein kirke, også kjent som Bojerkjerka, da kirka var en gave fra forfatteren Johan Bojer, som vokste opp på husmannsplassen Fætten ved Reins Kloster. Også Sigrid Undset har skrevet om Reins Kloster, da det var her hennes romanfigur Kristin Lavrandsdatter levde sine siste år, og døde som offer for svartedauden.
Ikke langt fra Reins Kloster står det også en minnestein og to informasjonstavler til minne om Rissaraset i 1978, det største kvikkleireskredet i Norge på 1900-tallet.
Følger man veien videre nordover, der Trondheimsfjorden møter Stjørnfjorden, kommer man til Hysnes Fort i Hasselvika. Her holder Hysnes militære museum til, og som forteller historien om Agdenes befestninger fra grunnleggelsen i 1898 til nedleggelsen i 2003.
Ved Frengen kirke er det god utsikt innover Stjørnfjorden. Kirka ble bygd i 1972 som gravkapell, men ble etter hvert tatt i bruk som kirke.
Innerst i Stjørnafjorden ligger den idylliske bygda Råkvåg. Her finnes Norges lengste bryggerekke utenfor byene. Flere av bryggene ble bygd på slutten av 1800-tallet. Sildefiske er byttet ut med spisesteder, kunst- og kulturutstillinger. Bryggeutstillinga er en årlig, kulturell utstilling som arrangeres i den verneverdige brygga Salteriet, og som er Fosens største salgs- og presentasjonsutstilling med over 80 utstillere og 5.000 besøkende hvert år. «Råkvåg Anno 1930» arrangeres hvert år sist i juli, og der mimres det om sildefiskets storhetstid, i tillegg til friluftsteater, marked med lokale mattradisjoner og dans og drikke for de voksne på utestedene til langt ut i de små timer.
Rissa kirke ligger ikke ved kysten, men på Føll ved Leira. Den er en av de to hovedkirkene i Rissa kommune, og ble bygget da gammelkirka ved Rein ble revet. Rissa kirke er ei steinkirke innviet i 1888.
Leksvik
Leksvik kommune ligger ved Trondheimsfjorden med utsikt rett mot Trondheim. Fra Vanvikan er det hurtigbåtforbindelse tvers over fjorden.
I Leksvik er Killingberg Museum (gårdsmuseum) og Grande Landhandelmuseum verdt å nevne. Leksvik kirke er en trekirke fra 1667. Det finnes også en stavkirke på Hindrem, som ble innviet så sent som i 2012. Det har også stått stavkirker her tidligere, først fra 1589 til 1650-tallet, da den måtte rives da den var falleferdig. Ny kirke av laftet tømmer ble bygget på samme sted og stod ferdig i 1665, men ble revet i 1895, og tømmeret solgt til bygging av en bygård i Trondheim. Stranda kirke i Vanvikan fra 1897 ble bygget etter at Hindrem kirke ble revet i 1895.
På Hindrem finnes også en bygdeborgruin fra folkevandringstiden.
Hindrem er også kjent for å ha landets største forekomst av steinen thulitt.
Munkstigen er Nord-Europas lengste klatresti.
Mosvik
Mosvik ble sammenslått med Inderøy kommune i 2012, og regnes derfor strengt tatt ikke lenger som en del av Fosen, men de jeg har pratet med derfra i sommer mener at de fortsatt er fosninger, så derfor har jeg tatt med Mosvik også. Det passer egentlig bra, siden Skarnsundbrua fra Inderøy til Mosvik er det som mange forbinder som Porten til Fosen. Brua er en kilometer lang og var da den ble bygget verdens lengste skråkabelbru. Brua har to 152 meter høye tårn, og har vunnet flere internasjonale priser for sitt ingeniørarbeide.
Mosvik kirke ble oppført i 1884 i gotisk stil. Den er mest kjent for Mosvikkrusifikset og Mikalstatuen. Mosvikkrusifikset er fra ca 1250, og er regnet for å være et av de ypperste skulpturverk fra denne tiden. Originalen oppbevares i Vitenskapsmuséet i Trondheim, men en kopi er utstilt i kirka.
Like ved Mosvik kirke ligger Vinje Bruk med vernet hovedbygning fra 1890. Gården er kjent fra tilbake til 1430, da den ble nevnt i erkebiskop Aslak Bolts jordebok som Nidaros erkebispedømmes eiendom. Gården var kirke- og krongods fram til 1660.
Bygdatunet Mosviktun i sentrum av Mosvik er museumssamling og kjørestue fra Kaldalen. Åpen hver helg i juli og august.
I Kvennavika finnes et helleristningsfelt. Helleristningene er veideristninger fra steinalderen og regnes som sjeldne. De er utgjør den største samlingen av bergkunst med fiskemotiver i Norden.
Verran
Verran kommune regnes heller ikke lenger som en del av Fosen, men jeg tar den med her allikevel, da skiltet med «Velkommen til Fosen» står øst for Malm. Dessuten vil kommunen sannsynligvis bli delt ved kommunesammenslåing i nærmeste fremtid, der bygda Verrabotn vil gå til fosenkommunen Rissa. Resten vil bli en del av Steinkjer kommune.
Kommunen ligger ved Beitstadfjorden og Verrasundet, og de fleste av kommunens beboere bor også ved fjorden. Rundt 1.500 av kommunens 2.500 innbyggere bor i Malm. Malm har lange tradisjoner som industrikommune, og er mest kjent for jernmalm, derav også stedsnavnet. Jernmalmgruva er Nord-Europas dypeste, og var i drift fra 1906 til 1997.
Andre bygder i Verran er Follafoss, Verrastranda, Verrabotn og Sela. Sistnevnte har jeg omtalt under Åfjord.
Erik Drilen (bosatt på Fosen, men har for første gang i mitt liv har kjørt alle veiene og besøkt alle bygdene på Fosen, i perioden 4. mai – 4. juli 2016)