Mitt forrige innlegg var om Londons underjordiske tunneler, men også Berlin har en underjordisk historie å fortelle. Berlin har mye å by på over jorden, men det finnes også en underjordisk verden som er verdt å besøke. De siste årene har man begynt å vise fram deler av Tysklands grusomme historie fra andre verdenskrig og den kalde krigen, gjennom guidet visning i noen av de gamle tilfluktsrommene og tunnelene.
Berliner Unterwelten
har satt sammen et knippe turer man kan melde seg på med engelsktalende guide. Deres billettkontor ligger like ved Gesundbrunnen stasjon i Berlin Mitte, og man kan kjøpe billetter like før turene starter. Merk at de kun tar kontanter, og ikke betalingskort.
Tur 1 (Tysk: Dunkle Welten/Engelsk: Dark worlds) går til et tilfluktsrom under Gesundbrunnen undergrunnsstasjon. Hver dag går hundrevis av mennesker forbi den grønne døren som er inngangen til tilfluktsrommet, uvitende om at innenfor og under ligger en labyrint full av historie som alle med interesse for krigshistorie må oppleve. Berlin var nervesenteret i Det tredje rike og derfor et av de viktigste målene for de alliertes bombing under andre verdenskrig. Under denne omvisningen vil du lære mer om livet til den gjennomsnittlige berliner under luftangrepene som ødela opptil 80% av byens sentrum. Gjennom kronglete passasjer og rom, vil du også se utallige gjenstander fra krigen som har vært begravd i flere tiår. I tillegg får du se inn i utviklingen av byens T-bane og kloakkanlegg, samt det tidligere luftanlegget. Du får et godt innblikk i den 160 år gamle underjordiske historien til Berlin.
På tur 2 (Tysk: Vom Flakturm zum Trümmerberg/Engelsk: From Flak Towers to Mountain of Debris) kan du se den ødelagte festningen på høyden ved Gesundbrunnen. I 1940 beordret Hitler byggingen av seks festninger med antiluftskyts, eller såkalte “Flak”-tårn, for å forsvare Berlin mot fiendtlige fly. Av disse seks ble bare tre bygget, og etter krigen ble de jevnet med jorden. Flak-tårnet i Humboldthain park i Gesundbrunnen ble bare delvis ødelagt. På denne fascinerende turen, vil de besøkende bli vist rundt tre av de sju etasjene inne i fjellet i det som er en av de største bunkerene i byen. Her venter et imponerende underjordisk landskap – med store rom og broer som gir deg mulighet til å se langt ned i dypet. I tillegg får du historien til anlegget og det fortsatt pågående prosjektet med å rydde opp. Til dags dato har medlemmer av Berliner Unterweltens organisasjon brukt mer enn åtte tusen timer for å fjerne mer enn 1400 kubikkmeter steinmasse. I prosessen har de laget et ideelt sted hvor flaggermus overvintrer. Derfor, for ikke å forstyrre de i deres dvale, og for ikke å skremme gjestene, tilbys denne turen kun fra april til slutten av oktober.
Tur 3 (Tysk: U-Bahn, Bunker, Kalter Krieg/Engelsk: Subways and Bunkers in the Cold War) følger sporene fra den kalde krigen i undergrunnen. Tilfluktsrommene til Vest-Berlins sivilforsvar ble bygget eller utbedret for en mulig atomkrig. Spesielt etter at Berlinmuren kom opp, investerte den vest-tyske regjeringen millioner i disse prosjektene. Noen av tilfluktsrommene ble bygget for flere funksjoner, og brukes i dag som undergrunnsstasjoner, parkeringshus og lagringsanlegg. Ved å forklare de praktiske forberedelsene som ble gjort for å hjelpe folk til å overleve, viser denne turen realitetene og redslene under den kalde krigen. Først besøkes “Blochplatz”, et tilfluktsrom fra andre verdenskrig som ble renovert i 1980. I en nødsituasjon kunne mer enn 1300 mennesker søke ly her i opptil 48 timer. Etter en kort tur med U-Bahn til Pankstrasse stasjon, besøkes en «moderne» bunker, som skulle beskytte innbyggerne i Vest-Berlin i tilfelle atomkrig. Dette anlegget, bygget i 1977 sammen med den nordgående forlengelsen av toglinjen U8, fungerer ikke bare som en holdeplass for pendlere – i en nødsituasjon kunne mer enn 3300 mennesker søke tilflukt her i opptil to uker.
Berliner Unterwelten har også visningsturer til flere andre bunkere, men mange av de guides kun på tysk. Av disse kan nevnes bl.a. en tunnel som gikk under Berlinmuren og et underjordisk bryggeri. Sistnevnte bør bookes på nett før man drar til Berlin, da den som oftest er utsolgt et par uker i forveien.
Når man først besøker Berliner Unterwelten, bør man også få med seg Mythos Germania, en permanent utstilling som viser arkitektur og byplanlegging i Berlin under nazitiden, de ideologiske målene for naziregimet og de kriminelle metodene som ble brukt. Med disse målene i tankene, forsøker utstillingen å analysere og dekonstruere legendene og Hitlers drøm om Berlin som en verdenshovedstad. Utstillingen kan være vanskelig å finne, så det kan være greit å spørre betjeningen på billettkontoret til Berliner Unterwelten om veibeskrivelse samtidig som man kjøper billetten. Inngangen ligger i Gesundbrunnen stasjon, i den ene bygningen med trapp ned til undergrunnstogene. Du må passe på å ta trappen, og ikke rulletrappen. Midt i trappen er det en ganske anonym dør med et skilt som det står «Mythos Germania» på. Men, som sagt, spør når du kjøper billetten. Det er mange som har måttet få forklaringen både en og to ganger før de finner fram.
Berlin Story Bunker
Berliner Unterwelten er ikke de eneste som tilbyr omvisning i bunkere. Bunkeren der Hitler tilbragte sine siste dager, og der han til slutt begikk selvmord, ble etter krigen jevnet med jorden. I dag er det kun en parkeringsplass på stedet der den stod. Årsaken til dette var at man ikke ønsket en helligdom for nynazister. Derfor er det en del mennesker som ikke var særlig glade da Berlin Story Museum i Schöneberger Strasse rekonstruerte Hitlers bunker ut fra bilder fra andre verdenskrig. Muséet forsvarte seg med at det er en del av Berlins historie, uansett om man liker det eller ikke. Du kan melde deg på 90 minutters visninger i bunkeren, og få med deg historien om bunkeren som er huser muséet, både tilfluktsrommet som ble brukt under krigen, samt se kopien av Hitlers kontor og bilder tatt fra den tiden.
Berlin Story Museum har også en annen inngang, der man kan få med seg Berlins historie gjennom århundrene, i tillegg til en gavebutikk.
The Story of Berlin
Når man først snakker om muséer som forteller Berlins historie, kan man heller ikke komme utenom Story of Berlin i Kurfürstendamm 207-208. Dette er en interaktivt museum som gjennom 20 forskjellige tema forteller om Berlins 800-årige historie, fra middelalderen til Berlinmurens fall. Også dette muséet kan by på en bunker, et atombombesikkert tilfluktsrom fra den kalde krigen, under muséet. Dette tilfluktsrommet ble bygget på 1970-tallet og nesten 3600 mennesker kunne få plass her. Se sengeplassene, kjøkkenet, toalettene. I Story of Berlin kan du gå på egenhånd og utforske historien, men bunkeren har visning en gang i timen, både på engelsk og tysk. Pass på at du må kjøpe egen billett for bunkeren.
Både Berliner Unterwelten og Berlin Story Museum tillater ikke fotografering. Jeg har fått tilgang til bilder fra de og gjengir de her med tillatelse. Bilder som ikke er merket har jeg tatt selv.
Glem Big Ben, London Eye eller British Museum. De virkelige severdighetene befinner seg under jorden. Når jeg sier London underground, så tenker jeg ikke på undergrunnstogene. Nei, jeg mener Hidden London, sightseeingturene arrangert av London Transport Museum. Disse turene arrangeres bare noen ganger i året, og har plass til bare 12-22 personer på hver tur. Så her bør man være ute i god tid for å bestille, for de er gjerne utsolgt med en gang billettene legges ut. Jeg kjøpte mine billetter elleve måneder i forveien. De fleste av turene legges ut i april, så det kan være en idé å starte planleggingen med det samme, og melde seg på London Transport Museums nyhetsbrev umiddelbart. De som står på mailinglisten har nemlig mulighet til å kjøpe billetter to dager før de legges ut til vanlig salg.
Så hva er Hidden London? Det er rett og slett tunneler og nedlagte undergrunnsstasjoner. Stasjoner som ble nedlagt pga liten trafikk, at de lå for tett på andre stasjoner osv. Du får muligheten til å se de såkalte «lost tunnels» under Euston Station og Londons første skyskraper på adressen 55 Broadway ved St James’s Park, det gamle hovedkvarteret til London Underground. Eller du kan besøke nedlagte Aldwych Station, som i dag benyttes som kulisser til TV-serier og filmer, som «An American Werewolf in London», «Superman IV», «V for Vendetta» og «Sherlock» for å nevne noen. Selv fikk jeg billetter til Clapham South, den avstengte delen av stasjonen, og den nedlagte Down Street.
Clapham South
De fleste turene til Hidden London egner seg ikke for funksjonshemmede og man bør være i alminnelig god form. Stasjonene er gamle og det som en gang var en heis er i dag mer eller mindre en sjakt. Derfor må man være i stand til å gå trapper. Clapham South i Sør-London har 180 trappetrinn, tilsvarende elleve etasjer. Det går greit ned, men du skal opp igjen også, og det er tyngre, selv om du får anledning til å ta pauser underveis. Til Clapham South kommer du enkelt med undergrunnslinjen Northern Line. Du møter guidene rett utenfor den nye stasjonen, og blir ledet ned i den avstengte delen.
Clapham South ble åpnet i 1926, som første stasjon på linjen City & South London Railway, nå del av Northern Line. Stasjonen ble under annen verdenskrig brukt som tilfluktsrom for 8.000 mennesker. Også etter krigen har tunnelene blitt brukt. I 1948 kom 492 immigranter fra Jamaica med skipet «Empire Windrush», og Clapham South ble brukt som midlertidig innkvartering for rundt 200 av de, da det etter krigen fantes få steder å innkvartere de. I 1951 ble tunnelene brukt som hotell til Festival of Britain, en festival for å fremme britisk kunst, forskning og industri etter krigen. I 1956 brant det i en av sovesalene i et annet tilfluktsrom i London, Goodge Street. Britiske myndigheter fant da ut at tunnelene egnet seg dårlig som sovesaler, og Clapham South ble stengt. De siste årene har stasjonens tunneler blitt overtatt av London Transport Museum, og åpnet dørene for guidede visningsturer.
Down Street
Den nedlagte stasjonen Down Street ligger mellom stasjonene Green Park og Hyde Park Corner på Piccadilly Line. Den ble åpnet i 1907, men stengt igjen allerede i 1932, fordi stasjonen lå i et fornemt strøk, der de fleste ankom og dro igjen med biler, og dermed ble stasjonen lite brukt. Dessuten var det ikke langt å gå til de to nevnte andre stasjonene.
Down Street er kjent som Churchills hemmelige stasjon, da det var her Sir Winston Churchill og hans regjering hadde kontor og regjerte Storbritannia i minst 40 netter under bombingen av London, kjent som The Blitz, fra oktober til desember 1940. Her var det kontor, møterom og soverom, i påvente av at Cabinet War Rooms skulle bli ferdige. Cabinet War Rooms er i dag kjent som Churchill War Rooms, og er en del av Imperial War Museum nær Westminster. Det anbefales også å ta turen innom Churchill War Rooms om du deltar på visning i Down Street.
Det virker litt surrealistisk når man er på visning i den nedlagte og mørke undergrunnsstasjonen, med lommelykter som eneste belysning, se lyset fra tog suse forbi hvert annet minutt, og tenke på at her ble Sir Winston Churchill servert kaviar, Perrier Jouet 1928 Champagne, 1865 brandy og røykte fine kubanske sigarer for litt over 76 år siden.
Merk at billetten til Down Street også gir deg gratis inngang til London Transport Museum (må benyttes innen én måned). Besøker du Clapham South får du femti prosent rabatt på inngangsbilletten til muséet. Alle billetter gir også ti prosent rabatt på alle kjøp i muséets gavebutikk. Hidden London passer ikke for barn, men London Transport Museum gjør til gjengjeld det til de grader. Ikke bare er det utstilt kollektive transportmidler helt tilbake fra begynnelsen av 1800-tallet, men det er nok av leker som de minste både kan klatre på eller bygge med klosser, til interaktiv vegg, samt taxi og buss der de større barna kan sitte i førersetet, eller en Northern Line simulator, der de kan forestille seg at de kjører gjennom tunneler og ankomme stasjoner. De voksne har også mye å se på her.
Erik Drilen (besøkte Clapham South 4. mars og Down Street 5. mars 2017)
Det er sagt at det finnes over sju tusen puber i London. Å besøke alle pubene kan dermed trygt sies å være en håpløs oppgave. Allikevel, når man først er i London, er det er must å besøke et par puber. Man kan selvsagt besøke nærmeste pub på hjørnet, men om man planlegger litt kan man få en helt annen pubopplevelse. Er man mikrobryggerientusiast kan man besøke såkalte craft beer pubs, puber som brygger sitt eget øl, eller man kan søke etter de tradisjonelle gamle pubene som Storbritannia er så kjent for. Flere av de begynner å nærme seg en alder av et halvt årtusen, noen av de har gjerne en historie så interessant at de er verdt en Londontur alene, og det er disse jeg skal ta for meg denne gangen.
Pubens historie går helt tilbake til romernes tid, da de først introduserte tabernae, eller tavernaer, til England. Et sted der de kunne kjøpe mat, vin og øl. Fra da av åpnet såkalte «ale houses» over hele det britiske øyriket. Ale er brygg av maltet bygg, som likner på øl, men uten humle. Under industrirevolusjonen var England så forurenset at det ikke var trygt å drikke vannet. Derfor ble ale en nødvendig drikk.
I dag må man gjerne lete litt for å finne de riktig gamle pubene, eller public houses, som er det fulle navnet. De ligger som oftest i de eldste delene av London, og gjerne bortgjemt i en trang sidegate. Hvilken pub i London som er eldst er vanskelig å si, da svært mange av de ble gjenreist etter den store brannen i 1666. Andre har blitt revet, og nye bygninger reist, og mange har ikke alltid vært puber.
The Lamb & Flag er ikke av de eldste pubene i London, men utvilsomt den eldste og mest kjente i Covent Garden. Puben ble først omtalt i 1772, og het da The Coopers Arms. Navnet The Lamb & Flag fikk den i 1833. Tidlig på 1800-tallet var puben mest kjent for å arrangere premieslagsmål på bare nevene, og puben fikk navnet The Bucket of Blood på folkemunne. I det trange smuget rett ved baren ble poeten John Dryden forsøkt drept i 1679. Rommet i annen etasje har blitt oppkalt etter Dryden. Charles Dickens skal jevnlig ha vært innom denne puben. (Adresse: 33 Rose Street. Nærmeste undergrunnsstasjoner er Leicester Square og Covent Garden).
The Salisbury finner du bare et par kvartaler fra The Lamb & Flag. Heller ikke denne hører til de riktig gamle pubene i London. Stedet var opprinnelig en restaurant, The Salisbury Stores, og ble bygd i 1892. Dette er et fantastisk eksempel på en viktoriansk pub, og her bør man merke seg alle de ekstravagante detaljene og speilene. (Adresse: 90 St Martin’s Ln. Nærmeste undergrunnsstasjon er Leicester Square).
The White Hart påstår at de har den eldste lisensen på å drive pub i London, helt siden år 1216. Det må dog tas med en klype salt. Uansett, dagens bygg på stedet er bare ca 100 år gammelt. Siden 1400-tallet har alle serveringssteder på dette stedet hatt navnet «The Whyte Hart Public House». På 1500- og 1600-tallet var Drury Lane et fasjonabelt strøk i London, og markien av Argyll, Oliver Cromwell, Nell Gwynne, Lavinia Fenton og hertuginnen av Bolton bodde her. På 1700-tallet, derimot, var strøket kjent som et av de verste slumområdene i London, og det var først og fremst fyll, slagsmål og prostitusjon stedet var kjent for. Fast klientell i puben på denne tiden var Jack Sheppard og Richard «Dick» Turpin. Sistnevnte skal ha tatt sin siste drink her før han ble hengt i 1739. Det skal være dokumentert. (Adresse: 191 Drury Lane. Nærmeste undergrunnsstasjoner er Holborn og Tottenham Court Road).
Museum Tavern ligger rett over gaten for British Museum. Opprinnelig stod det en pub fra tidlig 1700-tall ved navn The Dog and Duck på stedet, men skiftet navn til Museum Tavern da British Museum ble bygget i 1760. Puben ble utvidet i 1855, og det meste man ser i dag er fra den tiden. Sir Arthur Conan Doyle, J. B. Priestley og Karl Marx var faste gjester her. (Adresse: 49 Great Russell St, Bloomsbury. Nærmeste undergrunnsstasjoner er Holborn og Tottenham Court Road).
Red Lion ligger bare ett kvartal fra statsministerboligen i 10 Downing Street, og like langt fra Big Ben og parlamentet. Det sies at alle av betydning har tatt en drink her, fra Charles Dickens til Sir Winston Churchill og alle Storbritannias statsministre. Om du ønsker å få et glimt av noen fra den britiske regjeringen er dette stedet. Det har vært pub på stedet siden 1434, men den nåværende puben er fra 1733, og ombygd i 1896. (Adresse: 48 Parliament St. Nærmeste undergrunnsstasjon er Westminster).
Cittie of Yorke eies av Sam Smith’s Old Brewery, har godt øl, men noe begrenset utvalg. The Cittie of Yorke har eksistert siden 1430, men dagens bygning er «bare» fra rundt 1640-tallet, og ble totalrenovert i 1920. Allikevel har puben et klassisk historisk utseende. Består av en stor hall og en lang bar. Her er det høyt under taket. Gjestene kan sitte i viktorianske båser, adskilt med trevegger fra de andre gjestene. Puben er Grade-II listet, og anbefalt av CAMRA (The Campaign for Real Ale). I kjelleren er det en egen bar, og det finnes også en egen beer garden på baksiden. (Adresse: 22 High Holborn. Nærmeste undergrunnsstasjon er Chancery Lane).
Ye Olde Mitre er kanskje den puben som er vanskeligst å finne. Bortgjemt i et trangt smug mellom Hatton Garden og Ely Place. Visstnok skal det ha bodd en mann rundt hjørnet i seks år uten å finne puben. Det må sies at jeg med kart ikke hadde problemer. Når du først finner den, er stedet en åpenbaring og kanskje en av de vakreste pubene du kan tenke deg. Virkelig verdt et besøk. Tradisjonell pub, her finnes ikke TV, og ifølge historien skal selveste Dronning Elizabeth I vært fast gjest her, og til og med danset rundt et kirsebærtre som fremdeles står på plassen. Stedet har en historie helt tilbake til år 1290, da det tilhørte biskopen av Ely i Cambridgeshire. Det har vært pub her siden midten av 1500-tallet, men dagens bygg er fra 1772. Merk at Ye Olde Mitre er stengt på lørdager og søndager. (Adresse: 1 Ely Place, inngang også fra Hatton Garden. Nærmeste undergrunnsstasjon er Chancery Lane).
The Seven Stars er et av få steder som unnslapp den store brannen i London i 1666, og puben har dermed en historie som strekker seg mer enn fire århundrer. Bygd i 1602, men usikkert om stedet har vært pub hele tiden siden. Det ligger bak Royal Courts of Justice og en del av klientellet omfatter naturlig nok jurister og jusstudenter. Det er en liten, tradisjonell pub, trangt innenfor, men trivelig og godt utvalg av britisk ale. På grunn av den trange plassen anbefales det at man unngår lunsjtiden og rett etter arbeidstiden. (Adresse: 53-54 Carey St. Nærmeste undergrunnsstasjon er Chancery Lane).
Ye Olde Cheshire Cheese er sannsynligvis Londons mest kjente pub. Nok en flott gammel pub i et trangt smug, mange trapper og flere barer, og man sitter på gamle trebenker, akkurat slik som da Charles Dickens (ja, han var her også), Samuel Johnson, Arthur Conan Doyle, Oscar Wilde, Voltaire og Mark Twain pleide å drikke her. P. G. Wodehouse nevnte til og med Cheshire Cheese i samme åndedrag som Westminster Abbey og Houses of Parliament. Puben ble gjenreist i 1667, året etter den store brannen i London. Tidligere stod det en pub ved navn Horn her, fra 1585. Kjelleren i puben skal ha vært del av et kloster fra helt tilbake til 1200-tallet. Ved inngangen er det et skilt med liste over alle 15 konger og dronninger som puben har overlevd. Forresten, om du befinner deg i kjellerbaren, vil du ikke ha mobilsignaler. Du kan bli tvunget til å prate med sidemannen din. (Adresse: 145 Fleet St. Nærmeste undergrunnsstasjoner er Chancery Lane, Blackfriars og Temple).
Ye Olde Cock Tavern ligger bare litt over hundre meter fra Ye Olde Cheshire Cheese, og er datert tilbake til 1549, men lå da på andre siden av gaten. Puben ble stengt i 1665 under det som i England kalles «The Great Plague», den store pesten, men åpnet igjen i 1668, og har vært «ale house» siden. Kjente personer som har vært gjester her kan nevnes Charles Dickens (igjen), Lord Alfred Tennyson, Samuel Pepys (som også nevner puben i et av sine verker) og Samuel Johnson. Pubens nærhet til Londons første trykkeri gjorde at veldig mange journalister og forfattere besøkte Ye Olde Cock Tavern. I nyere tid kan nevnes kjente personligheter som Ivana Trump, Pete Doherty og Robert Powell. En brann på 1990-tallet ødela en del av pubens originale utsmykning, men er restaurert ved hjelp av bilder. Puben ligger rett ved Temple Church som ble gjort kjent gjennom Dan Browns bok «Da Vinci-koden». (Adresse: 22 Fleet St. Nærmeste undergrunnsstasjoner er Temple og Chancery Lane).
The George Inn er den eneste puben i London som eies av National Trust og er et nasjonalt landemerke. Altså, en pub som så absolutt må med på en historisk pubrunde. Denne ligger på sørsiden av Themsen. Her har det vært vertshus helt tilbake til middelalderen. Det nåværende bygget kan dateres tilbake 1676, og ble reist etter en brann som herjet bydelen Southwark. Store deler av området ble revet på midten av 1800-tallet pga utbygging av jernbanenettet, men The George ble heldigvis spart, i motsetning til The Tabard, et annet historisk vertshus i området. Galleriseksjonen, som tidligere huset reisende, er nå restaurant. Det tidligere venterommet for kusker og passasjerer med hest og vogn-ekspressen, er nå The Old Bar. The Coffee Room, som Charles Dickens pleide å besøke (igjen, er det noen steder han ikke har vært?), er nå The Middle Bar. På veggen i The Middle Bar henger Dickens’ livsforsikringspolise. Dickens nevner også The George i boka «Little Dorrit». En annen kjent personlighet som er verdt å nevne, og som besøkte The George, er William Shakespeare. (Adresse: 77 Borough High St. Nærmeste undergrunnsstasjon er London Bridge).
The Spaniards Inn lå på landet, og ligger fremdeles forholdsvis øde til. Her må man ta undergrunnsbanen til Hampstead, og følge veien halvannen kilometer ut av sentrum, forbi park og skog. Det tar 15-20 minutter å gå (eller man kan ta taxi), men det er verdt det. Puben er min personlige favoritt. Bygget i 1585. På den andre siden av veien ligger en gammel tollbod, som bystyret ønsket å rive i 1966, for å gjøre veien bredere. Motstanden mot dette var stor i Hampstead, og heldigvis vant lokalbefolkningen. Derfor må bilene fortsatt stoppe for å slippe møtende trafikk forbi puben. På vinteren blir du møtt av varme fra peisen når du kommer inn. Veldig hyggelig stemning, og et sted med mer historie enn noen annen pub i London. Ifølge infoskriv jeg fikk i puben, står det at far til den berømte landeveisrøveren Dick Turpin drev The Spaniard en periode på 1700-tallet. Dick Turpin selv, skal visstnok ha brukt vertshuset som gjemmested. Dick Turpins to pistoler skal også ha hengt over baren, til de, ironisk nok, ble stjålet. The Spaniard er brukt som inspirasjon i mange bøker, og mange forfattere har besøkt stedet, som f.eks. Charles Dickens (Selvfølgelig! Han skrev også om stedet i sin bok «Pickwick Papers») og Bram Stoker (som skrev om vertshuset i boka «Dracula»). John Keats skal ha sittet i pubens store hage en varm sommerdag og skrevet «An Ode to a Nightingale». Andre forfattere som har vært her og hentet inspirasjon er Lord Byron, William Blake, Robert Louis Stevenson og Mary Shelley. For ikke å glemme malere som John Constable, William Hogarth og Joshua Reynolds. (Adresse: Spaniards Road, Hampstead Heath. Nærmeste undergrunnsstasjon er Hampstead).
Da jeg skrev om currywurst i Berlin på denne tiden i fjor, fikk jeg et par tilbakemeldinger fra folk som hadde lest innlegget mitt og etterpå prøvd currywurst for første gang. For et par måneder siden fikk jeg også en forespørsel fra noen som spurte om jeg kunne anbefale noen fish’n’chips-restauranter i London. Tja, hvorfor ikke, tenkte jeg, og tok utfordringen.
Det er utallige fish’n’chips-restauranter i London, og med begrenset tid, måtte jeg ta magasinet Time Out til hjelp. Jeg prøvde ut noen av de som Time Out rangerte høyest.
Fish’n’chips består av fritert fisk, som oftest torsk, men mange steder tilbyr også andre typer hvit fisk, og pommes frites. Fish’n’chips regnes også som Storbritannias første hurtigmat, og det første gatekjøkkenet man vet om åpnet i London i 1860. Men fish’n’chips ble nevnt i Charles Dickens’ «Oliver Twist» allerede i 1838. Tidligere ble man servert retten i avispapir, men det fikk britiske helsemyndigheter satt en stopper for på 1980-tallet en gang.
Poppies (55-59 Old Compton Street, Soho) er den første jeg besøkte. Ikke bare reklamerer de med at de har den beste fish’n’chips i London, men også med at de får fersk fisk fra Billingsgate levert hver dag. Dette er det nærmeste du kommer tradisjonell fish’n’chips servert i avispapir. At stedet også ligger på historisk grunn, og når du går inn i lokalene er som å reise 50-60 år tilbake i tid, legger ingen demper på stemningen. Tvert imot. Legendariske 2i’s Coffee Bar lå nemlig på samme sted. Det var her rock’n’roll startet, og det var her Cliff Richard og Tommy Steele først ble oppdaget. Er det tradisjonell fish’n’chips du ønsker er Poppies absolutt verdt et besøk. Pust inn 50- og 60-tallsstemningen, gamle hits fra jukeboxen, få med deg historien og bildene på veggene, og glem ikke å ta turen innom toalettet når du først er der. Fikk prisen for beste fish’n’chips-restaurant i Storbritanna ved National Fish and Chips Awards i 2014 og 2015. Poppies har også restauranter i Camden Town (30 Hawley Cres.) og Spitalfields (6-8 Hanbury St).
The Golden Hind (73 Marylebone Lane) er et lite sted i en trang sidegate til Thayer Street, og restauranten har eksistert i over hundre år. Ifølge reklamen er det alltid mye folk her. I alle fall var det kø for å få bord da jeg besøkte restauranten. Maten var ok, men jeg ser ikke hvordan jeg skal kunne anbefale denne foran noen av de andre stedene jeg besøkte. De som besøker stedet, både lokale og turister, liker tydeligvis maten.
Hook Camden (63-65 Parkway i Camden Town) er en behagelig overraskelse. Prøv deres Curry & Lime fish’n’chips. Virkelig god. Her tilbys flere typer fisk i tillegg til torsk, som hyse og havabbor, tilberedt i lime, mint eller wasabi. Eller hva med cajunkrydret lysing? Restauranten ligger i motsatt retning av Camden Market når man går fra Camden Town undergrunnsstasjon, men ikke langt å gå. Camden er et must å besøke når man er i London, og bydelen kryr av mange gode restauranter og puber, men er man ute etter å spise fish’n’chips har jeg ingen problemer med å anbefale en liten omvei til Hook. Får 5 av 5 mulige stjerner hos Time Out. Det samme hos meg.
Bonnie Gull Seafood Shack (21 A Foley St i Fitzrovia) ligger noen minutters gange nord for Oxford Street eller vest for Tottenham Court Road. En liten, koselig fiskerestaurant som jeg trygt kan anbefale. De har ny meny hver dag, så rettene er ikke de samme fra dag til dag, men en eller annen form for fish’n’chips kan de alltid by på. Om du ikke fristes av frityrstekt fisk, har de også et godt utvalg av andre retter fra havet, som østers og krabbe, til behagelige priser. Selv ketchupen er hjemmelaget her.
J. Sheekey Oyster Bar (Covent Garden, 28-32 St Martin’s Ct) er en fiskerestaurant som ligger midt i teaterdistriktet av London. Er det gourmetversjonen av fish’n’chips du ønsker, er dette stedet. Prisene ligger på et betydelig høyere nivå her, men her er det også service som tilbys. Om du ankommer i t-skjorte og slitte jeans vil du nok føle deg litt utilpass på J. Sheekey. Visstnok er det ikke uvanlig å treffe på Emma Thompson eller Steven Fry her. Maten er god, og verdt hver eneste penny. Denne restauranten får også 5 av 5 mulige stjerner hos Time Out.
Jeg hadde også planlagt å besøke Golden Union Fish Bar (38 Poland St i Soho, rett ved Oxford Street), som også får veldig gode tilbakemeldinger. Dessverre var den under oppussing og stengt da jeg var i London denne gangen. De serverer tradisjonell fish’n’chips.
I 1644 ble det funnet kobbermalm i Rørostraktene. Røros Kobberverk ble satt i gang og innen et par år ble bergstaden Røros grunnlagt. På grunn av gruvedriften ble Røros et travelt handelssted. Bergverkssamfunnet var avhengig av tilførsel av matvarer og forsyninger. Fra alle kanter kom folk for å selge korn, fisk, kjøtt, melkeprodukter, tobakk, skinn, brennevin, redskaper, hester og alle andre nødvendigheter for gruvedrift og husholdning. Varene ble fraktet med hest og slede på vinterstid, allerede tohundre år før den første offisielle Rørosmartnan.
I kongelig resolusjon av 1853 het det: «Fra 1854 af skal der i Røros afholdes et Marked, der begynder næst siste Tirsdag i Februar Maaned og varer til den paafølgende Fredag». Senere ble den utvidet til lørdag. Årets martna er den 164. i rekken. På disse fem februardagene forvandles Røros til en livlig markedsplass med et folkeliv og stemning som du ikke finner noe annet sted, i hvert fall ikke i Norden. Å komme til Bergstaden med sine historiske bygninger er som en tidsreise flere hundre år tilbake i tid. Etter at byen ble gjenoppbygget etter at svenske tropper ødela den i 1679, har byen unngått ødeleggelser av brann, og husene står derfor slik de gjorde for over trehundre år siden. Det historiske sentrum av Røros har derfor fått en fullt fortjent plass på UNESCOs verdensarvliste.
Rørosmartnan er først og fremst et handelsmarked, men også en vinterfest med kulturelle innslag, som konserter, dans, revyer og historieformidling. For barna er det tivoli og kjøring med hest og slede. Det er også mulig å kjøre rein med slede. Røros er et av de ledende distriktene i Norge på lokal mat. Her får du både prøvesmakt og kjøpt lokale spesialiteter som bl.a. spekepølse av rein, elg og moskus, i tillegg til tynnkake, ost og mye annet. Handelsmennene kommer fra, foruten Røros og omegn, også fra Østerdalen, Hedmark, Gauldal, Selbu og Tydal, og til og med fra Jämtland og Härjedalen i Sverige.
Røros er kjent for å være ett av de kaldeste stedene i Norge. Er det kaldt, kan du få varmet deg med varm kaffe eller gløgg, og du kan spise hjemmelagde kjøttkaker eller vafler. I disse historiske omgivelsene velger også mange å kle seg slik man gjorde for over hundre år siden. Er det fest skal det være gjennomført.
Det er rundt 250 utstillere og nærmere 80.000 mennesker som besøker martnan hvert år. Du kommer deg enklest til Røros med tog fra Trondheim eller Oslo/Hamar. I forbindelse med martnan setter også flere turoperatører opp busser. I tillegg kan man fly til Røros fra Oslo. Ønsker man å overnatte på Røros under martnan må man bestille i god tid på forhånd.
Erik Drilen (besøkte Rørosmartnan 24. februar 2017)
På 1600- og 1700-tallet var Svalbard en hvalfangstbase, på 1800- og 1900-tallet var det kullgruvedriften som dominerte. Så hva gjør man når etterspørselen etter kull ikke lenger er hva den var, og gruvedriften reduseres? Jo, da satser man på turisme.
Midnattssolen, russiske Barentsburg og Pyramiden, samt Ny-Ålesund har trukket turister en stund allerede, men nå er det nordlyset og vinteraktiviteter som er i vinden. Hva er vel bedre enn en snøscootertur innover Adventdalen gjennom nesten urørt natur under nordlyshimmelen til Sassendalen og Fredheim, Hilmar Nøis’ tidligere fangststasjon med utsikt mot den blå isveggen til Tempelfjellet. Svalbardrein får du garantert se, og med litt flaks kanskje også polarrev og isbjørn. Med unntak av en periode midt på vinteren er det ikke helt mørkt heller. Det mørkeblå lyset på polarhimmelen er også en opplevelse i seg selv. Og hvor ellers er det fullt mulig å se nordlys selv på dagtid? Du har også anledning til å være med på hundesledeturer og fotturer.
Du kommer aldri nærmere Nordpolen, og ikke mer enn tre timer med fly fra Oslo. Du får allikevel aldri sjansen til å kjede deg. Longyearbyen har bare rundt 2000 innbyggere, men når man ser på utelivet så kan man sammenligne det med byer som har flere ganger så mange innbyggere. De viktigste overnattingsstedene er Spitsbergen Hotel (også kjent som Funken), Radisson Blu Polar Hotel Spitsbergen, samt for den mer prisbevisste, Coal Miners’ Cabins. Restauranter finnes det flere av, og det skal ikke by på problemer å velge en ny restaurant hver kveld om du skulle være her en uke. På Spitsbergen Hotel kan du også få champagnesmaking i verdens nordligste vinkjeller, og femretters middag med vin til hver rett i Funktionærmessen Restaurant, som er rangert som den nittende beste restauranten på den prestisjetunge listen til White Guide Nordic.
Sett gjerne av en kveld til nordlysaften med middag på Camp Barentz. Her får du servert god mat og drikke til foredrag og historier fra Svalbard i en kopi av hytta som William Barentz overvintret i på Novaja Semlja i 1596. Og si ja takk til bålkaffen som serveres etter middagen. Bedre kaffe finnes ikke.
Puber og utesteder er det også flere av i Longyearbyen. Ta en tur innom Svalbar Pub, eller hva med live musikk på Karlsberger Pub? Visste du forresten at verdens nordligste bryggeri ligger i Longyearbyen? Mack Bryggeri i Tromsø har lenge kalt seg verdens nordligste bryggeri, men en lovendring har gjort at nå kan man også brygge øl på Svalbard. På Svalbard Bryggeri har du mulighet til visning, samt delta i ølsmaking av de fem sortene som produseres her. 16% av vannet i Svalbardsølet er brevann fra Bogerbreen. Er du heldig kan du også oppleve verdens nordligste ølfestival, Oktoberfest, verdens nordligste bluesfestival eller verdens nordligste jazzfestival. Naturlig nok blir svært mye omtalt som verdens nordligste her.
Man reiser ikke til Svalbard for å shoppe. Eller, gjør man det? Jo, så absolutt. En av fordelene på Svalbard er at skattene er lave, og det betales ingen moms. Er du ute etter sportsklær er sportsbutikkene absolutt verdt et besøk. Og på Nordpolet på Coop får du kjøpt alkoholkvoten din. Husk at du må pakke flytende varer i kofferten, da du ikke får forseglet pose på Nordpolet. Og det er ingen taxfree på flyplassen.
Svalbard på vinteren er en helt annen opplevelse enn på sommeren. Har du vært der på sommeren før, så bør du ta en tur på vinteren også. Har du aldri vært på Svalbard før, bør du ta to turer. Minst.
Erik Drilen (studietur med Hurtigruten Svalbard 1-3. februar 2017)
Jeg har nettopp skrevet om julemarked i Tyskland. Hva med julemarked i Norge? Er det noe å skrive om? Kan de sammenlignes med de i Tyskland? Ja, så absolutt. Selv den britiske avisen The Daily Telegraph har tatt seg bryet med å nevne julemarkedet i Trondheim som ett av 16 julemarked i Europa verdt å besøke.
Det er rundt hundre utstillere på julemarkedet i Trondheim, alt fra boder med håndlagede produkter i tre, glass og keramikk, vevde og strikkede produkter, skinn, smykker og klær, til bondens marked i et stort telt med spennende mat fra lokale produsenter og gårdsbutikker. Her kan du få kjøtt og fisk, bakevarer og godterier, syltetøy, grønnsaker og ost. I skogen midt på Torget får du ikke servert glühwein som i Tyskland, eller gløgg for den saks skyld, men du får kjøpt årets juletre og julenek.
I den store lavvoen kan du varme deg rundt de varme bålene med elgburger, nystekte vafler med blåbær, eller en kopp med gløgg. Både små og store barn vil sikkert også glede seg over en kjøretur med hest og slede.
I år er julemarkedet åpent fra 9. til 18. desember.
Erik Drilen (besøkte julemarkedet i Trondheim 12. desember 2016)
Julepynt, glühwein og julestemning – i Tyskland er det en like naturlig kombinasjon som nissen og julaften her hjemme. Alt fra kunsthåndverk til julebakst, spekemat og glühwein er noe av det som tilbys. Og for all del, glem ikke brente mandler. Musikk og underholdning for alle, og karuseller for barna. Kanskje er du heldig og får treffe selveste julenissen også. Tyske skikker og tradisjoner i stemningsfull historisk atmosfære. Fra slutten av november og fram til julaften. Noen holder det gående til mellomjula også. Mer enn 150 julemarkeder kan Tyskland by på rundt omkring i landet, og flere av byene ligger bare en kort flytur unna for mange av oss nordmenn, som Hamburg, Berlin, Frankfurt og München. Med tog kan du komme deg raskt til andre byer og nye spennende julemarkeder.
Hannover
Hannover har hele fem julemarkeder. Det mest tradisjonsrike og største ligger ved Marktkirche og det gamle rådhuset, der 170 boder inviterer deg til middelaldersk julestemning med glassblåsere, pottemakere og lysestøpere. Eventyrfortellere og marionettdukker underholder både store og små. Ikke langt unna, på Ballhofplatz, finner du det finske julemarkedet, der du kan få servert finske spesialiteter som røkt laks og glögi (gløgg). Ved Oskar Winter-fontenen på Holzmarkt kan du få servert glühwein i en 400 kvm stor skog med 50 lysende grantrær. Enda to julemarkeder kan du finne foran Hannovers hovedbanestasjon og i shoppinggaten Lister Meile. Generelt er Hannover en utmerket by for shopping, da det finnes flere shoppinggater og store kjøpesentere. Har du ikke fått nok julestemning etter en vandring rundt i Hannover, er det også mulig å ta turen ut til vinterdyrehagen Erlebnis-Zoo, der du kan prøve skøyteferdighetene dine. Eller hva med prøve Eisstockschiessen, eller bayersk curling som noen kaller det? Av andre severdigheter verdt å få med seg i Hannover er det nye rådhuset.
Anbefalt hotell: Concorde Hotel am Leineschloss, som er lett å finne fra jernbanestasjonen, da det bare er å følge den røde linjen på fortauet hele veien. Og så ligger hotellet rett ved Marktkirche, og julemarkedet er rett utenfor døren.
Autostadt Wolfsburg
Wolfsburg er ikke det første stedet man drar for å besøke julemarkeder, men bare en halvtime med tog fra Hannover, er det allikevel et sted å vurdere. Rett ved jernbanestasjonen ligger designer outlets Wolfsburg med 70 merkevarebutikker og bare noen kvartaler unna, i sentrum også City-Galerie Wolfsburg med over 100 butikker fordelt på 16.000 kvm, perfekt for juleshopping. Og er man interessert i biler er det bare å gå broen over Mittellandkanal til Autostadt Wolfsburg, Volkswagens velkomstsenter med egne paviljonger for hver av bilmerkene i VW-konsernet, i tillegg til utstillinger og bilmuseum. I sistnevnte kan du se, foruten VWs boble, også bl.a. Audi, Porsche, Lamborghini og Bentley helt fra bilens barndom frem til i dag. I ukene før jul kan også ungene leke og gå på skøyter i Winter Wonderland, i parken mellom paviljongene. Det er også fullt mulig å få omvisning i VW-fabrikken som ligger rett ved.
Goslar
Gamlebyen i Goslar står på UNESCOs verdensarvliste, og julemarkedet i byen glir rett inn i kulissene og gjør dette til det perfekte middelalderjulemarkedet. Ikke minst må man besøke den lille skogen midt på Marktplatz med belyste grantrær, myk sagflis på bakken, gjør dette til det mest romantiske møtestedet over en kopp glühwein. Rundt 80 boder selger deg alt fra julepynt, håndverk, kaker, dekorerte pepperkaker, godterier, pølser, grillspyd og glühwein og andre varme drikker. For de minste kan markedet by på en karusell og husdyr som geiter, små hester og lama.
Når man først er i Goslar bør man også få med seg malmgruvene i Rammelsberg, som også står på UNESCOs verdensarvliste. Under adventstiden er det levende lys som lyser opp i gruvegangene, og i gruvemuséet finnes et eget julemarked. Og bli ikke overrasket om du møter på hekser, fjellet Blocksberg er ikke langt unna. Det kan være en fordel å kjøpe billetter på forhånd til gruvene i Rammelsberg, da det er begrenset hvor mange gjester de kan ta imot.
Wolfenbüttel
Helt siden 1585 har det blitt avholdt julemarked i Wolfenbüttel, som dermed gjør det til et av de eldste og mest tradisjonsrike julemarkedene i Tyskland. Foruten å kjøpe godsaker og kunsthåndverker fra bodene, bys det på eventyrfortellinger og opplesninger for barn i alle aldre. Også i den historiske kommissen er det et innendørs adventsmarked. Verdt å merke seg er at juletreet på markedsplassen i Wolfenbüttel kommer fra Norge. Siden 1962 har Norge sendt et juletre til byen som et symbol på fred og vennskap.
Andre ting som er verdt å få med seg i Wolfenbüttel er slottet og Herzog August bibliotek. Biblioteket ble grunnlagt i 1572, og har flere tusen av de eldste bøkene som finnes på trykk. Byen er også sete for den evangelisk-lutherske kirken i Braunschweig. Og, om du ikke allerede visste det, Wolfenbüttel er også hjemstedet for Jägermeister.
Braunschweig
Den middelalderske Burgplatz med St Blasii-katedralen og borgen blir de siste ukene før jul forvandlet til en eventyrlig julelandsby med nesten 150 boder. Julemarkedet her har eksistert i over 500 år, er et av de mest populære i Tyskland, og blir hvert år besøkt av flere hundretusener mennesker. En guidet tur rundt i «gamlebyen» anbefales også. Få med deg historien om Hertug Henrik og løven. Og om du har behov for å sjekke om klokken er riktig, ta turen innom Braunschweigisches Landesmuseum for å ta en titt på atomuret. Mitt armbåndsur var ett minutt og 59 sekunder for snar, mens mobiluret var 21 sekunder for sent.
Hotellanbefaling i Braunschweig: Best Western Hotel StadtPalais. Ligger kort vei fra julemarkedet og shoppingsenteret Schlossarkaden.
Om du ønsker å ta med deg glühwein-koppen hjem fra julemarkedene, er det aldri noe problem. Du betaler pant for den når du kjøper glühwein. Leverer du den tilbake får du refundert panten, eller du kan ta med koppen hjem. De er fine souvenirer.
Erik Drilen (besøkte Hannover og omkringliggende byer på studietur med German National Tourist Office 8-11. desember 2016)
Jeg har kjørt strekningen fra Stjørdal til Steinkjer mange ganger, men aldri tatt meg tid til å utforske byene og sideveiene på strekningen. Det gjorde jeg noe med sist sommer. Strekningen har mange historiske severdigheter helt tilbake fra steinalder, men spesielt fra vikingtiden, middelalderen og 2. verdenskrig.
Stjørdal
Når man kjører fra Trondheim mot Stjørdal, er det første stedet man kommer til Hell. Navnet har blitt lagt merke til langt utenfor landets grenser, og spesielt i engelsktalende land der de forbinder Hell med noe helt annet enn det lille tettstedet ved Trondheim Lufthavn Værnes. På folkemunne kalles også lufthavnen Hell International Airport. Minst like kjent er jernbanestasjonen på Hell, som skal være en av Norges mest fotograferte bygninger. Det er ikke det at bygget i seg selv skiller seg nevneverdig ut fra andre stasjonsbygninger rundt omkring i landet, men først og fremst navnet Hell på bygget, og ikke minst godsbygningen ved siden av med det like passende skiltet som sier «Gods Expedition».
På den andre siden av veien, på Steinmohaugen, nesten midt i boligfeltet, finner man det som navnet Hell, den norske versjonen, stammer fra, nemlig det 5000 år gamle helleristningsfeltet fra steinalderen. Her finnes bergkunst som viser reinsdyr, men også andre dyrefigurer og geometriske mønstre.
Det finnes flere helleristningsfelt i Stjørdal kommune, nemlig ved Leirfall rett ved E14 noen kilometer øst for Stjørdal. Dette feltet er et av Nord-Europas største helleristningsfelt, og består av rundt 1200 figurer, hovedsakelig fra bronsealderen, fra 3500 til 1700 år siden. Her finnes bergkunst av bl.a. mennesker, fotspor, båter, hester og solbilder.
Hegra Festning er et nasjonalt minnesmerke. Der holdt 250 norske soldater og ei kvinne stand under ekstreme forhold i 26 dager mot den tyske okkupasjonsmakten i 1940. Anlegget er intakt med seks kanoner, tre kommandotårn, og 350 meter med ganger, tunneler og oppholdsrom. Kanonhallen, den lengste tunnelen, er nesten 110 m lang. Det er skyttergraver rundt hele festningen. Opprinnelig het festningen Ingstadkleiven Fort, og ble bygget som en av flere festninger til forsvar mot svenske angrep etter unionsoppløsingen i 1905. I muséet er det fotoutstilling med bilder fra den spente krigssituasjonen i 1905 og fra kampene i 1940. Her er det også utstilt uniformer, våpen og gjenstander fra siste krig. Bygget vis à vis muséet inneholder en utstilling av kanoner.
Noen kilometer lenger nord langs E6 kommer vi snart med avkjørsel til Steinvikholm slott, som ble bygget av Norges siste katolske erkebiskop, Olav Engelbrektsson, og stod ferdig i 1532. Fram til 1537 var Steinviksholm Norges maktsentrum. I 1537 ble Norge okkupert av Danmark, og katolisismens tid var over. Hvert år i august har operaen om Olav Engelbrektsson blitt satt opp på Steinvikholmen, men i år ble det ikke noen visning, da Fortidsminneforeningen mener at oppsettingen skader de historiske ruinene. Om det blir visninger i framtiden er usikkert.
Frosta
Videre nordover langs E6 kommer man først til Levanger kommune. Begynner man å bli sulten anbefales en stopp i Vuddudalen før Åsen. Her kan man spise amerikansk burger i en amerikansk diner fra 1950-tallet. Den har jeg skrevet om tidligere her. Er man på road trip, så er man på road trip.
I Åsen kommer avkjørselen til Frosta, en halvøy med noen av de viktigste minnesmerkene i Norge fra før år 600, vikingtiden og middelalderen, samt 2. verdenskrig.
Frostatinget er det eldste tingstedet i Norge, sannsynligvis fra 500-tallet, kanskje fra så langt tilbake som til 400-tallet. I dag står det 12 bautaer på tinghaugen, én for hvert av de gamle Trøndelagsfylkene, og en hovedbauta på toppen i sentrum av sirkelen. På den står det kjente sitatet fra Frostatingsloven «At lögum skal land vårt byggja, en eigi at ulögum øyda», Med lov skal landet vårt byggjast, og ikkje med ulov øydast. Historia Norvegia forteller at trønderne kom fra Sverige rundt år 600. Trøndelag var på den tiden den best ordnede og organiserte «staten» i landet. Trøndelag ble delt inn i fire inn-trønderske og fire ut-trønderske fylker, med hver sine høvdinger, fylkeshov og ting. I tillegg var det fire utenfjordsfylker som hørte inn under Frostatingslagen. Hvert fylke styrte sine egne saker selv, men større saker ble avgjort på Frostatinget. Frostatingsloven inneholdt de gamle middelalderlovene og de eldgamle rettsreglene i Norge. De ble nedskrevet på 1000-1200-tallet. Frostatingsloven slik vi kjenner den i dag, ble nedskrevet under Kong Håkon Håkonsson i 1260. Både lovboka og Frostatingsseglet ble oppbevart i Logtun kirke.
Logtun kirke ligger rett ved siden av Frostatinget. Kirken ble bygget på 1400-tallet, men trolig har det stått en kirke der helt siden 1100-tallet. Vestportalen i kirken er fra tidlig 1200-tall, og glassvinduene er fra 1600-1700-tallet.
Ytterst på Frosta-halvøya, midt i Trondheimsfjorden og på vei mot Tautra, ligger Evenhus. Her finnes seks bergflater med helleristninger fra yngre steinalder eller eldre bronsealder (ca 2400-1800 f.Kr.). Flere dyr, som hval, elg og hjort er risset inn, samt mange båter. Båtfremstillingene på Evenhus har vært viktig i forskningen på forhistoriske havgående farkoster i Norden.
Høydepunktet med turen til Frosta er for mange Tautra. For å komme dit må du kjøre over en 2,5 km lang molo/bru. Den største severdigheten på Tautra er de gamle klosterruinene, etter cisterciensermunkenes klosteranlegg fra 1207 til 1537. På gården ved siden av klosterruinene tilbys overnatting og matservering, og har også en av Trøndelags beste gårdsbutikker, med egetprodusert øl, lokale matprodukter, samt kunst og håndverk. Det nye klosteret på Tautra, Mariaklosteret, som ble åpnet i 2006, er også verdt et besøk. Det er drevet av nonner som også tilhører cistercienserordenen. De har et flott besøkssenter, hvor du, i tillegg til å lese eller se videoer om livet i klosteret, også kan kjøpe såpe laget av nonnene.
Levanger
På vei tilbake mot Levanger, nær Ekne, ligger to severdigheter som ikke er like kjente, men likevel ikke uviktige i norsk historie. På Retterstedet Falstadskogen ble minst 220 personer henrettet i 1942-43. I årene etter krigen ble totalt 49 graver funnet i Falstadskogen, og trolig finnes det fortsatt ukjente graver i skogen.
En kilometer nord for monumentet i Falstadskogen ligger Falstadsenteret, under 2. verdenskrig kjent som SS Strafgefangenlager Falstad, Falstad fangeleir, hvor 5000 fanger fra 13 nasjoner satt i løpet av krigsårene. I dag er et minnested og menneskerettighetssenter lokalisert her. Senterets faste utstilling omhandler fremveksten av nazismen, Falstad-leiren i årene 1941-45, de norske jødenes og østeuropeernes skjebne og utviklingen av menneskerettighetene etter krigen.
Tilbake på E6 og neste stopp på veien er Alstadhaug kirke, som hører til Skogn, men som ligger minst like nærme Levanger by. Kirken er bygget i stein på slutten av 1100-tallet, i overgangen mellom romansk og gotisk periode. I hedensk tid lå det trolig både tingsted og fylkeshov her, og den enorme gravhaugen «Olvishaugen», der høvdingen Ølvir etter tradisjonen skal være gravlagt, ligger inne på kirkegården. Det norrøne Ølvishaugr skal også være opprinnelsen til navnet Alstadhaug. Kirken er viet St Peter og benevnes som Peterskirken i Skogn. Det sies at en relikvie av St Peter, et ledd av hans finger, er funnet gjemt i det gamle steinalteret i oktogonen. Kirken er endret mange ganger, men innvendig finnes det rester av kalkmalerier fra 1200-tallet, med kjente bibelske motiver.
Bare fem minutter med bil, og vi er i Levanger by, også kjent som Trehusbyen. Bygårdene i sentrum ble bygd etter siste bybrann i 1897, og er godt bevart fram til i dag. Det har gitt byen sitt særpreg med ulike stilarter som sveitser, ny-gotikk og jugend. Et av de første husene som ble bygd opp igjen etter brannen i 1897 er Dampskipsbrygga, eller Innherredsbrygga, og er i dag fullstendig restaurert. Herfra kan man betrakte Sundet, som fra uminnelige tider har vært selve livsnerven i byen. Jämtene fra Sverige kom hit, helt fra 1500-tallet, for å handle. Brusve gård var opprinnelig embetsgård for lensmennene i Levanger fra 1803 til 1883. I tillegg var gården et betydelig gårdsbruk. Nå er gården del av Levanger bymuseum. Låna og stabburet står igjen fra 1800-tallet.
En halv mil øst for Levanger sentrum, i den gamle bygda Frol, ligger Munkeby klosterruiner, et cistercienserkloster, trolig opprettet av engelske munker på siste halvdel av 1100-tallet. De ruinene som fortsatt står i dag er kun kirkebygningen. Dette kan ha vært verdens nordligste romersk-katolske kloster. I 2007 begynte to franske munker arbeidet med å bygge et nytt kloster bare noen hundre meter fra ruinene. Det er det første nye klosteret cistercienserne fra Citeaux har åpnet på 500 år.
Verdal
Kjører man E6 er det fort gjort å kjøre gjennom Verdal. Men Verdal er en stor kommune, og den strekker seg helt til Sverige. Derfor er det også sideveiene som byr på de største severdighetene.
Den største og den mest kjente severdigheten er Stiklestad. Det var her Olav den Hellige falt i år 1030. Og det er her «Spelet om Heilag Olav» settes opp under Olsokdagene i slutten av juli hvert år. Stiklestad kirke skal være bygget på stedet der Olav den Hellige falt. Dagens kirke ble påbegynt rundt midten av 1100-tallet, men det skal ha stått en trekirke der tidligere. På stedet er det også folkemuseum, kulturhus og gården Stiklastadir som viser hvordan livet i vikingtiden artet seg. På Stiklastadir er det også middelalderfestival og -marked under Olsokdagene.
De Værdalske Befestninger befinner seg ved riksvei 72, ca 28 km fra Verdalsøra på vei mot Sverige. Sammen med Hegra Festning i Stjørdal ble denne bygget like etter oppløsningen av unionen med Sverige i 1905, for å stanse eventuelle svenske invasjoner av Norge. De Værdalske Befestninger består av to fjellgallerier, Søndre og Nordre Galleri, sprengt inn i fjellet på hver sin side av elva Inna øst for Vaterholmen. Festningen ble nedlagt på midten av 1930-årene, men tyskerne brukte festningene som vakt- og utkikkspost under 2. verdenskrig. Heimevernet hadde ansvaret for festningene fra 1952 til 1966, da portene ble sveiset igjen, og hengebruer og trapper ble fjernet for å gjøre anlegget utilgjengelig. I 1990-årene ble det gjennomført et betydelig restaureringsarbeid av frivillige for å gjøre anlegget tilgjengelig for publikum. Nordre og Søndre Galleri består av nesten 200 meter haller, og er bestykket med kanoner og mitraljøser. Sjekk åpningstidene om du ønsker å ta turen dit.
Riksvei 72 er også kjent som St Olavsleden, og Olav den Hellige skal ha reist gjennom denne dalen fra Sverige mot Stiklestad i 1030. Sju kilometer fra De Værdalske Befestninger, ved Sul, står en bauta ved Olavskjelda. Olav den Hellige skal ha drukket av denne kilden, og på bautaen står det på norrønt som oversatt til moderne norsk betyr: «Det veit eg bonde at Gud vil gjera denne skaden god att og at åkeren står betre um ei veke». Dette skal ha blitt sagt av Olav den Hellige da hans menn hadde tråkket i Sulbondens åker, og kongen hadde lovet at åkeren skulle reise seg igjen.
Følger man fylkesvei 757 forbi Vuku kommer man til slutt til Granfossen, med Europas største laksetrappanlegg.
Den gylne omvei (Inderøy)
Inderøy har samlet sine severdigheter under merkenavnet Den gylne omvei. I følge turistinformasjonen for Innherred, tar det tolv minutter å kjøre E6 fra Røra til Vist. Å kjøre Den gylne omvei tar åtte minutter mer. Eller, som de føyer til: «… eller en dag, ei uke, en hel sommer, et helt liv…»
Tilsluttet Den gylne omvei er gårdsbutikker som Gulburet, Berg Gård og Gangstad Gårdsysteri. Gjørv Gård var tidligere med i samarbeidet, men har valgt å stå utenfor. Du kan fremdeles se hjort på gården, samt bestille hjortekjøtt på deres nettside. Det er mulig å overnatte på den idylliske gården Husfrua eller på Jægtvolden Fjordhotell. I tillegg kan du spise på Rødbrygga, Flyndra eller Øyna. Ekte Inderøysodd blir laget på Inderøy Slakteri, og kan kjøpes i butikker over hele landet. Håndverksøl blir laget på Inderøy Gårdsbryggeri, og kan kjøpes der eller i matbutikkene på Inderøy. Ølsmaking kan også arrangeres på gårdsbryggeriet. Du kan også besøke kunsthåndverkere og gallerier, som GlassLåven og ikke minst Nils Aas Kunstverksted med Muustrøparken og Den Syngende Flyndre er verdt et besøk.
Inderøy var også et viktig sentrum i vikingtiden, og har flere historiske severdigheter å by på. Sakshaug gamle kirke ble bygget i romansk stil på midten av 1100-tallet, og er en stor kirke sammenlignet med andre kirker i Nord-Trøndelag. Steinhoggermerker viser at håndverkere fra Nidarosdomen har vært med på å bygge kirken. En av Nordens eldste gotiske buer finner du også her. Inventaret i kirken er fra 1600-tallet. Sakshaug gamle kirke gikk ut av bruk i 1871, da den nye kirken ble tatt i bruk, men etter en omfattende restaurering ble den tatt i bruk igjen i 1958. Inderøy Bygdemuseum ligger rett ved siden av kirken.
Hustad kirke er den minste av de bevarte steinkirkene i Trøndelag. Også denne kirken er fra rundt år 1150. Både murverket, takstoler og alteret med relikviegjemme er fra 1100-tallet. I 1650 ble kirka ombygd og fikk barokkinteriør. Siste oppussing var i 1884, og har i praksis stått uforandret siden. Hustad var i middelalderen et stormannssete. Erkebiskop Peter fra Husastad i Nidaros, var herfra. I våpenhuset i kirka står det en stor stein som ble funnet på kirkegården på 1960-tallet. På den er det et kors, og et ansikt av en mannsperson med ett øye, som antas å være den norrøne guden Odin, noe som viser at mange var skeptiske til den nye religionen som ble innført på 1000-tallet og utover, og måtte sikre seg ved å ikke fornærme de gamle gudene.
Bare noen få minutter unna ligger også Mære kirke i Steinkjer kommune. Denne kirken er også en steinkirke i romansknormannisk stil fra samme tidsperiode (1100-tallet). Sammen med Sakshaug kirke, Hustad kirke, Stiklestad i Verdal og Alstadhaug kirke i Skogn, beviser hvilket stort religiøst senter dette området var på denne tiden. Et Kristuskrusifiks fra 1200-tallet, flere stoler fra 1400-tallet, og altertavlen og prekestolen er fra 1600-tallet i Mære kirke.
Inderøy omfatter i dag også tidligere Fosen-kommunen Mosvik. Mosvik har jeg skrevet om tidligere i innlegget Fantastiske Fosen her.
Steinkjer
Skeifeltet i Sparbu er trolig Nord-Trøndelags største gravfelt. Det er fra rundt år 800 til 1000 og inneholder nesten 120 graver, i tillegg til hustufter, et såkalt ringtun, og matlagingsgroper og gravfunn, som vitner om at det her har vært en høvdingegård. Det mest oppsiktsvekkende er de stjerneformede gravhaugene, som antas å være fra merovingertiden (ca år 500-800). En av gravhaugene, som er datert til rundt år 800, har vist seg å inneholde en svært rikt utstyrt kvinnegrav med mye gravgods.
Steinkjer inneholder svært mange spor etter tidlig sivilisasjon. I tillegg til Skeifeltet, kan nevnes gravhauger og bautasteiner også på Helge i Byafossen, med funn fra både eldre og yngre steinalder; og Toldnes, en øy i Beitstadfjorden, med en av Norges største ansamlinger av gravrøyser fra bronsealderen. Også på Egge gård, et høvdingsete fra tusen år tilbake og godt kjent fra sagaene, finnes gravminner. Egge gård og Egge museum er begge en del av Stiklestad Nasjonale Kultursenter AS. Her ligger det også et friluftsmuseum, med en gård fra siste halvdel av 1800-tallet. Her arrangeres også vikingfestival annethvert år. Også på Beitstad finnes Bardal helleristningsfelt, en av Trøndelags største samlinger av helleristninger. Mer enn 400 ristninger fordelt på et 300 kvm stort område. De eldste er fra yngre steinalder (år 3000-1800 f.Kr.). Flere av figurene har nært naturlig størrelse, som f.eks. en seks meter lang hval. En kjempestor elg like ved ruver også over dyrene, som rein, bjørn, sjøfugl og mennesker. Jordbruksristningene er fra bronsealderen (år 1800-500 f.Kr.).
Det mest kjente helleristningsfeltet ligger allikevel ved Bøla på sørøstsiden av Snåsavatnet. Bølareinen er en av Europas mest kjente helleristningsfigurer. Her er det gode parkeringsmuligheter, sti tilrettelagt for rullestolbrukere, kafeteria og suvernirbutikk.
Erik Drilen (kjørte bortimot alle veiene mellom Stjørdal og Steinkjer i tidsrommet 27. juli – 28. august 2016)
Er du lei av å sitte i en sightseeingbuss for å bli kjent med en ny by? Kanskje bor det en liten Jeremy Clarkson i deg? Eller vil du oppleve Berlin slik den fortonte seg for øst-berlinerne under DDR-tiden? Da må du prøve Trabant-safari og virkelig finne ut hvordan det er å kjøre i Berlin med de gamle små østtyske bilene fra kommunisttiden.
I Vest-Tyskland hadde de Volkswagen, i Øst-Tyskland, eller DDR, hadde de Trabant. Selv om østtyskerne selv byttet ut Trabantene sine med brukte VW Golf eller Audier så snart muren falt og de ble gjenforent med sine landsmenn i vest, fikk Trabanten kultstatus i vest. I de senere årene har såkalte Trabant-safarier fått en oppsving i popularitet. Man kjører selv rundt i Berlin, følger en ledebil med guide, som forteller hvilke bygninger man passerer og historien om byen underveis. Turen går forbi Checkpoint Charlie, der turistene tar bilder og vinker til oss. Du kjører langs steder hvor Berlinmuren delte byen i to, forbi East Side Gallery, den lengste strekningen av muren som fremdeles står. På Karl-Marx-Allee, som var paradegaten for kommunistregimentets militærtropper, får vi for første gang anledning til å sette bilen i fjerde gir og presse Trabanten opp i nesten 70 km/t. Girstangen er for øvrig en uvanlig innretning for den yngre generasjonen, da den ikke befinner seg mellom forsetene, men ved siden av rattet. Selv har jeg ikke opplevd dette siden jeg skulle kjøre en gammel fransk Citroën for en arbeidskollega en gang på 80-tallet, eller da jeg i USA kjørte en Buick Electra 1962-modell. Sistnevnte hadde for øvrig automatgir, så det var allikevel ikke helt det samme. Du sitter mye trangere i en Trabant også.
Du kan velge mellom tre forskjellige turer, med varighet fra én time og et kvarter til to timer og et kvarter. Tilbake til utgangspunktet, Trabi World, får du utdelt et førerkort som bevis på at du har kjørt Trabant i Berlin. Husk å ta med gyldig førerkort om du ønsker å kjøre. Ellers er det også fullt mulig å være med som passasjer. Bilene tar maks fire personer.
Erik Drilen (kjørte Trabant i Berlin 11. april 2015)