Kategoriarkiv: Europa

Skjeve tårn og iskrem i Pisa

Alle kjenner til det skjeve tårnet i Pisa. Faktisk er det få byer i verden som er så basert på kun én severdighet som byen Pisa i Italia. Men byen har mye mer å vise fram, til tross for at den ikke er så stor. Selv om byen har færre enn hundretusen innbyggere, dvs bare halvparten av folketallet i Trondheim, regnes Pisa historisk sett å være en av de viktigste byene i Italia.

Pisa internasjonale lufthavn, eller Galileo Galilei International Airport som den offisielt heter, er allikevel Toscanas største lufthavn. Firenze ligger bare en time unna, og byer som Lucca, Siena og resten av Toscana er lett å nå med bil, buss eller tog fra Pisa. Pisa er også et godt utgangspunkt for den som ønsker å reise til Cinque Terre. På sommeren har Norwegian direkterute til Pisa fra Oslo.

Når vi allikevel er kommet til Pisa, er det verdt å få med seg noen av severdighetene før man drar videre. Man rekker mye på en dag.

Det er enkelt å komme seg til sentrum av byen fra flyplassen. Om man ikke skal overnatte i Pisa, kan man oppbevare bagasjen på flyplassen. Oppbevaringen ligger rett ved informasjonen, og koster sju euro pr kolli pr dag. Det tar fem minutter med toget inn til sentrum. Fra jernbanestasjonen er det to kilometer å gå til Torre Pendente, det skjeve tårnet.

Pisa er en av Italias eldste byer. Ingen vet nøyaktig hvor gammel byen er. Selv romerne betegnet Pisa som en gammel by, og den ble nevnt i gamle greske skrifter som omhandlet Troy, så man antar at Pisa eksisterte så tidlig som 1300 år før vår tidsregning.

Rundt sentrum av Pisa snor det seg en ti kilometer lang bymur fra 1100-tallet. Nesten alle byens severdigheter befinner seg innenfor denne, inkludert det skjeve tårnet, som ligger i det nordvestlige hjørnet av muren.

Det skjeve tårnet, som er 56 meter høyt, ble påbegynt i 1173 og bygget i tre perioder over 200 år. Det begynte å helle allerede få år etter at det ble påbegynt, på grunn av et fundament på bare tre meter og ustabil grunn. Etasjene over tredje etasje ble bygget i en vinkel til de lavere etasjene for å kompensere for skjevheten, men det hvite marmortårnet har gjennom århundrene blitt skjevere. Hadde de ikke stengt tårnet i 1990, fjernet 38 kvm av grunnen under den hevede delen og forankret det med ti stålkabler som går 50 meter ned i grunnen, ville tårnet ha veltet om få år. I dag heller tårnet i underkant av 4 grader etter at det ble rettet opp med 42 cm. I 2001 ble det igjen åpnet for publikum, og man sier at tårnet vil stå trygt de neste 300 årene.

Men hva er det skjeve tårnet, og hvorfor ble det bygget? Katedralen i Pisa har ikke fått den samme oppmerksomheten som tårnet, men det skjeve tårnet er kampanile, eller frittstående klokketårn, til katedralen, som ligger rett ved siden av.

Plassen som det skjeve tårnet står på heter offisielt Piazza del Duomo, katedralplassen, men den omtales like ofte som Piazza dei Miracoli, miraklenes plass. Hele plassen er omkranset av historiske bygninger fra middelalderen.

Katedralen er nevnt, påbegynt så tidlig som år 1064. Baptisteriet ved siden er fra midten av 1200-tallet, og er det største baptisteriet i Italia. Camposanto Monumentale, det monumentale gravstedet, ligger også rett ved katedralen, ble påbegynt på 1100-tallet og stod ferdig i 1464. Her finnes romerske skulpturer og sarkofager.

På plassen finner du også Ospedale Nuovo di Santo Spirito, det nye Hellige Ånds hospital, som ble bygget i 1257, og har fungert som hospital helt fram til nyere tid. I dag er deler av det Sinopias museum, hvor originale tegninger av Campo Santo-freskoene blir oppbevart.

Like ved tårnet ligger også Palazzo dell’Opera, et huskompleks med bygninger fra forskjellige tidsperioder. Det eldste er fra 1300-tallet, det nyeste fra 1800-tallet. De mest interessante rommene som er åpent for publikum er presidentens rom, deputasjonsrommet, kapellet og kapittelsalen.

Øst for Piazza del Duomo ligger Arcidiocesi di Pisa, erkebiskopens palass, fra sent 1100-tall til tidlig 1200-tall, men betydelig renovert både på 1400-, 1600- og 1800-tallet.

Fortsetter du firehundre meter østover kommer du til ruinene av Bagni di Nerone, Neros bad, like ved Lucca-porten i bymuren. Arkeologiske utgravinger fra romertiden. Badet skal være fra det første århundret i vår tidsregning.

Bare et kvartal fra det sørøstre hjørnet av miraklenes plass kan du vandre gjennom Orto e Museo Botanico, den botaniske hagen, anlagt i 1544.

Østenfor den botaniske hagen ligger palassene på rad og rekke, fra Piazza dei Cavalieri, Ridderplassen, hvor det ligger fire palass, Palazzo della Carovana, Palazzo del Consiglio dei Dodici, Palazzo dell’Orologio og Palazzo della Canonica, videre nedover Via Ulisse Dini, forbi statuen av matematikeren Ulisse Dini, til Palazzo del Posestà.

Derfra fortsetter du ned Borgo Stretto, en gate som i seg selv er verdt å få med seg når man besøker Pisa. Ikke minst på grunn av arkitekturen. En av Pisas travleste gater, med mange designerbutikker, barer og sjarmerende kaféer, overbygde arkader, og kanskje finner du noen bortgjemte skatter i en av sidegatene. Kanskje den dyreste gaten i Pisa å shoppe i, men det er lov å se. Pisas beste konditori ligger også i gaten, Salza. Huset der Galileo Galilei ble født ligger heller ikke langt unna, og er merket med en plakett.

Følger du Borgo Stretto ned til elven Arno, ligger det palasser på begge sider av elven. Noen av de som er verdt å legge merke til er Palazzo Roncioni og Palazzo Toscanelli. På andre siden av elven ligger Palazzo Blu, det blå palasset, som huser en rekke kunstutstillinger. Like bortenfor ligger en av Pisas vakreste og mest fotograferte severdigheter, den lille kirken Santa Maria della Spina, bygd på 1200-tallet.

Også verdt å få med seg er Museo Nazionale di San Matteo, et av de mest verdsatte museene i Pisa, med mange imponerende skulpturer som tidligere har vært i katedralen og baptisteriet, samt malerier fra 1100- og 1200-tallet, for å nevne noe. Om du skal besøke kun ett museum i Pisa, sørg for at det blir Nasjonalmuseet, som ligger ved bredden av Arno.

Museo Nazionale di Palazzo Reale, Det kongelige palasset, er også verdt turen innom. Det ligger også ved bredden av Arno.

Hittil har du sett veldig mye gammel arkitektur og kunst i Pisa. Om du ønsker å få med deg noe moderne, er veggmaleriet Tuttomondo av Keith Haring et must. Bare et par hundre meter fra jernbanestasjonen, finner du det som er Italias eneste bevarte veggmaleri av Haring. Faktisk er det også et av veldig få malerier av Haring, som er utstilt permanent for publikum i hele verden. Haring brukte én uke på å male veggen ved Sant’Antonio-kirken i 1989. Det er lengre tid enn han brukte på hans andre malerier.

Når du har gått gjennom hele gamlebyen av Pisa, er det kanskje på tide med en pause. Hva med en iskrem? Gelateria de’ Coltelli ligger like ved broen Ponte di Mezzo. Det er ikke uten grunn at jeg foreslår denne iskrembaren. De tilbyr hjemmelaget organisk iskrem av fersk frukt og helmelk, som har vunnet en rekke internasjonale priser. Altså ingen kunstige farger eller smaker, ingen konserveringsmidler eller emulgatorer. Ingrediensene de bruker er også glutenfri, og kan spises av de med cøliaki. Også veganske varianter. Altså ingen grunn til å styre unna. Problemet er å velge hvilken sort iskrem man ønsker.

Torre Guelfa i solnedgangen. Fra toppen av tårnet har du utsikt over hele Pisa.

Erik Drilen (besøkte Pisa 26. oktober)

Jul før jul på Austrått

Helgen 23. og 24. november avholdes det årlige julemarkedet i Austråttborgen på Ørlandet. Her har du muligheten til å kjøpe julegaver produsert i nærområdet, alt fra strikkede votter og gensere, prima saueskinn, annet håndverk og brukskunst, til flatbrød, lefser og annet bakverk, sild, grønnsaker, og ikke minst spekepølse av utegris og skotsk høylandsfe. Du kan også kjøpe med deg tomtebrygg eller saft og gløgg laget av aroniabær.

Arrangementet passer for hele familien, da det også er mange aktiviteter for barna. Åpen kafé med julegodsaker, pyntede juletrær, konserter og historier om jul før i tiden og overtro. Det blir også mulighet til å kjøre med hest og vogn utenfor borgen.

Austråttborgen er åpen begge dager fra kl 1100 til 1600.

Jeg har tidligere skrevet om Austrått her:

Førjulshelg på Austrått

Fantastiske Fosen

Erik Drilen (besøkte Austrått 23. november 2019)

I Leonardo da Vincis fotspor

Kopi av Mona Lisa på «Leonardo Una Mostra Impossibile» i Villa il Ferrale, Vinci.

Leonardo da Vinci er et navn som alle kjenner, ikke minst på grunn av et maleri som henger i Louvre-museet i Paris, nemlig Mona Lisa. Det er i år 500 år siden Leonardo da Vinci døde i Amboise i Frankrike.

Mange vet at Leonardo studerte og praktiserte sin kunst i sine yngre dager i Firenze i Toscana, Italia. Byen har også flere steder som er relatert til noen av verkene hans. Men av de stedene som viser fram noen av hans kunstverk må i særdeleshet Uffizigalleriet nevnes, et av verdens største og viktigste kunstgallerier, som siden 2018 har et eget rom dedikert Leonardo da Vinci, der blant annet hans maleri «De hellige tre kongers tilbedelse» er utstilt. I Uffizi finnes for øvrig også kunst av Michelangelo og Raffaello, så galleriet er absolutt et must for besøkende i Firenze.

Et sted som absolutt også er verdt et besøk i Firenze er Leonardo da Vinci-museet, som viser hvilket teknisk geni han var, og ikke bare kunstner. Museet ligger nær et av byens største kjennemerker, Santa Maria del Fiore-katedralen, med den kjente Brunelleschi-kuppelen, som var like imponerende på Leonardos tid.

Et tapt kunstverk, det enorme veggmaleriet Anghiarislaget som befant seg i Palazzo Vecchio, ble ødelagt og overmalt bare 60 år etter at det ble laget. I år, i forbindelse med 500-årsjubileet, har palasset laget en egen visningstur som fokuserer på det tapte veggmaleriet av Leonardo da Vinci.

Firenze kan jeg kanskje komme tilbake til ved en senere anledning. Dette innlegget handler om Leonardo da Vincis Toscana og områdene rundt hans barndomshjem, der han hentet mye av sin inspirasjon.

Vinci

Leonardo da Vincis fødested.

Den lille byen Vinci, bare 30 km fra sentrum av Firenze, er naturlig nok veldig sentral når det kommer til Leonardo da Vincis liv. Naturlig nok er den mer sentral for oss turister i dag enn den var på siste halvdel av 1400-tallet, da Leonardo bodde her kun i sine tolv første leveår. Men det var her han ble født, og det var herfra han hentet mye av sin inspirasjon til bakgrunnen i sine malerier. Mange vil nok tenke at det velkjente portrettet av Mona Lisa ikke har natur som bakgrunn, da det sjelden er bakgrunnen som fanger interessen, men se en gang til.

Leonardo ble født i Anchiano, på høyden rett ovenfor Vinci, og ble gitt navnet Leonardo di ser Piero da Vinci, som betyr Leonardo, sønn av (Mes)ser Piero, fra Vinci. Casa Natale di Leonardo, eller huset der Leonardo ble født, står fortsatt og er i dag museum.

Som ung gikk han i lære hos maleren og billedhuggeren Andrea del Verrocchio, men Leonardo var like mye arkitekt, ingeniør, oppfinner og vitenskapsmann.

Leonardo da Vinci oppfant forgjengeren til hangglideren for mer enn 500 år siden.

Av ting han oppfant på papiret var pansrede stridsvogner, kanoner, kjempestor armbrøst og maskingevær lenge før disse stridsvåpnene ble tatt i bruk. Hjulbåter og propeller. Maskindeler som er uunnværlig selv den dag i dag. Leonardo var også veldig opptatt av fugler, studerte hvordan de fløy, og hvordan dette kunne overføres til mennesker. I sine notater tegnet han også helikopter, flyvemaskiner og glidefly, veldig likt dagens hangglidere. Han tegnet også fallskjerm. De fleste av hans oppfinnelser ble ikke realisert i hans samtid, men at han var flere hundre år forut for sin tid er det ingen tvil om.

I Leonardo da Vinci-museet i Firenze, samt i Museo Leonardiano i Vinci, er mange av hans oppfinnelser realisert og utstilt. Med tanke på at kunstneren fant opp alt dette for mer enn femhundre år siden er rett og slett imponerende, og et bevis på hvilket geni han var.

Noe annet som ble totalt forandret under Leonardo da Vincis levetid var legevirket. Leonardo deltok på en rekke obduksjoner og tegnet ned i minste detalj menneskets anatomi. Fra hans notater lærte man ting om kroppen som fra før var ukjent. Leonardos notatbøker og tegninger er i dag spredt over hele verden, i museer eller i privat eie, deriblant det britiske kongehuset, men om man besøker Biblioteca Leonardiana, et bibliotek i Vinci helt og holdent dedikert Leonardo da Vinci, kan man se kopier av hans mange notatbøker, tegninger og kart. Mer enn 16.500 tekster av og om Leonardo da Vinci er samlet her.

Marmorfonten i Chiesa di Santa Croce, der Leonardo ble døpt.

Rett ved siden av biblioteket og museet ligger også kirken der Leonardo da Vinci ble døpt, Chiesa di Santa Croce, Det hellige kors’ kirke. Kirken ble bygget på 1200-tallet. I baptisteriet kan du beundre den flotte marmorfonten der Leonardo ble døpt.

Om du savner Leonardos malerier, så kan du også få med deg disse ved å besøke byen Vinci. Ikke originalene, som notatbøkene og tegningene hans er de spredt over hele verden, men kopier av maleriene hans har du full anledning til å se på utstillingen «Leonardo Una Mostra Impossibile» i Villa il Ferrale på veien mellom Leonardos fødested og sentrum av Vinci. Den inneholder reproduksjoner av 21 av Leonardo da Vincis malerier.

Om du går forbi Piazza della Libertà, vil du med stor sannsynlighet legge merke til en stor bronsestatue av en hest midt på plassen. Den er laget av Nina Akamu, men er basert på én av Leonardos mange hestetegninger, og en kjempestatue som Leonardo jobbet med i tiden han bodde i Milano. Leonardos prosjekt ble aldri fullført, da franske soldater inntok Milano og ødela statuen. En amerikaner, Charles Dent, ønsket å fullføre Leonardos prosjekt og startet en innsamling. Da han døde i 1994, bestemte organisasjonen, som satt på pengene, å gi Nina Akamu oppgaven å realisere verket. I 2001 ble hesten, Il Cavallo, donert byen Vinci.

Selv suvenirene og gatekunsten i Vinci er selvsagt inspirert av Leonardo.

Padule di Fucecchio

De toskanske åsene rundt Vinci, med vingårder og olivenlunder, står fremdeles i dag som de gjorde for femhundre år siden. Lite er nytt. Det er derfor ikke vanskelig å se hva som inspirerte Leonardo.

Ett område som fascinerte Leonardo, og som ble gjenskapt i mange av hans tegninger og malerier, er naturreservatet Padule di Fucecchio. Våtmarkene, som er de største i innlandet av Italia, strekker seg gjennom provinsene Pistoia og Firenze, fra Valdinievole til Montalbano nær Prato, ligger bare en 15 minutters kjøretur fra Vinci.

Selv om våtmarkene har skrumpet mye siden Leonardos tid, har de fortsatt stor interesse for naturinteresserte, i særdeleshet fuglekikkere og naturfotografer. Rundt 200 fuglearter holder til her. Området er blant annet det viktigste hekkeområdet i hele Italia for hele sju hegrearter.

Også floraen i naturreservatet er viktig. Planter som i dag normalt vokser i andre klimasoner vokser fremdeles her. Innsamling av myrurter som «sarello» og «sala» foregår fremdeles, og brukes til å dekorere stoler og flasker.

På Leonardo da Vincis tid ble det anlagt et nettverk av kanaler og havner i sumpene, spesielt under familiene Medici og Lorraine (Lothringen), blant annet for å gjøre det lettere å fiske i innsjøene i sumpene. Blant Leonardo da Vincis mange tegninger finnes også kart over kanalsystemet fra Montecatini Terme til Valdinievole.

Utgangspunktet for et besøk i naturreservatet er velkomstsenteret i landsbyen Castelmartini, der de har utstilling med gjenstander, bilder og filmer over floraen og faunaen i naturparken. Herfra kan du også kjøre, sykle eller gå til brua ved Porto delle Morette, som er et godt utgangspunkt for vandring langs stiene i reservatet. Velkomstsenteret arrangerer også guidede turer.

Villa Medici i Poggio a Caiano

I det samme området ligger også en annen severdighet, som er verdt å få med seg, selv om den egentlig ikke er særlig Da Vinci-relevant, nemlig Villa Medici som ligger i den lille byen Poggio a Caiano, rett sør for Prato, mellom Vinci og Firenze.

Det er hele tolv Medici-villaer, men den i Poggio a Caiano er så absolutt en av de mest kjente. Opprinnelig var det en gård og festning på stedet, kjøpt av Lorenzo de’ Medici og ny villa og festningsmurer ble bygd på slutten av 1400-tallet og begynnelsen av 1500-tallet.

Til tross for at villaen kun ble brukt som sommerbolig for Medici-familien, har den hatt en lang historie som inkluderer mange kjente kunstnere og ikke minst herskapeligheter. Hertug Alessandro de’ Medici av Firenze giftet seg med hertuginne Margaret av Østerrike her, og flere bryllup i Medici-familien ble avholdt her. Flere av hertugene av Toscana døde også i villaen.

Kunstnerene som har dekorert villaen er verdt å nevne. Selv Leonardo da Vinci og Michelangelo hadde Medici-familien som oppdragsgivere, men ingen kunstverk av disse er å finne i villaen i Poggio a Caiano i dag. Derimot er heller ikke kunstverkene til Filippino Lippi, Andrea del Sarto, Alessandro Allori og Franciabigio og en rekke andre italienske kunstnere, noe å kimse av.

Hagen er også verdt å bruke noe tid på. Fram til 1600-tallet var hagen nokså enkel, uten fontener og skulpturer. Deler av hagen ble restaurert på 1700-tallet, men det var mest for å tilrettelegge for jakt. Fontenen og skulpturene i den italienske hagen kom først utover 1800-tallet, da hele hagen ble restaurert.

Da Medici-dynastiet tok slutt, ble Villa Medici overtatt av Habsburg-Lothringen. Senere ble den favorittboligen til Elisa Baciocchi Bonaparte, søster av Napoleon og storhertuginne av Toscana. I perioden da Firenze var Italias hovedstad, bygde kong Vittorio Emanuele II nye staller, redekorerte flere rom og innredet hallen i første etasje til biljardrom. Både villaen og hagen står i dag på UNESCOs verdensarvliste.

Restauranter og overnatting

Tenuta di Capezzana er både hotell, restaurant, vingård og olivenoljeprodusent. De driver altså med det som i Italia er kjent under begrepet agriturismo, på norsk jordbruksturisme eller bondegårdsferie. Vin har blitt laget her i rundt tretusen år, og dokumenter i florentinske arkiver viser at vin og olivenolje har blitt produsert kommersielt i Capezzana i mer enn 1200 år. Den første adelsgården ble bygget i 1475 av Monna Nera Bonaccorsi, med ni bygninger. Gjennom århundrene skiftet gården eiere flere ganger, fra Cantucci-familien, som var i slekt med Medici, markien Bourbon del Monte, til Rotschild-familien, før den nåværende familien Contini Bonacossi overtok i 1920. Her har du muligheten til å få visning både i olivenoljefabrikken og i vinkjelleren, samt vinsmaking. Produktene selges i restauranten. I tillegg har du muligheten til å melde deg på kokkekurs her. Eiendommen har i dag både solterasse og utendørs svømmebasseng. De tilbyr også transfer fra og til flyplassen i Firenze, som ligger 22 km unna. Tenuta di Capezzana ligger 25 km fra Firenze, 13 km fra Prato og 9 km fra Vinci.

Tenuta San Vito driver også med agriturismo, og ligger i landlige omgivelser i området Colli Fiorentini i Chianti-regionen, kun ti minutters kjøretur fra Montelupo Fiorentino, 18 km fra Firenze. Navnet Chianti burde få vinkjennere til å tilkjennegi seg, da Chianti også er navnet på Italias mest kjente rødvin. Området er et av de beste jordbruksområdene i hele Italia. Familiedrevet vingård, som også produserer olivenolje. San Vito er kjent for sine organiske produkter. Eiendommen har restaurant og utendørs svømmebasseng.

Convinci betyr å overbevise, men også «med Vinci». Det er derfor ingen overraskelse at restauranten med dette navnet ligger midt i sentrum av Leonardo da Vincis hjemby Vinci. Her serveres lokale retter. Restauranten er for øvrig også vinbar, der du har mulighet til å smake noen av de beste vinene Toscana har å by på. Et naturlig sted å innta lunsj eller middag etter en dag med Leonardo da Vinci.

Villa Saulina ligger idyllisk i landlige omgivelser ved Lastra a Signa. Til tross for at vinrankene og oliventrærne også dominerer i dette området, så produserer ikke Villa Saulina vin eller olivenolje selv, og kan dermed ikke kalle seg en agriturismo-gård. Men de kan organisere turer og visninger til nærliggende gårder på forespørsel. Herregård med hovedbygning fra 1800-tallet, som bl.a. inneholder resepsjon, gjesterom, bar, restaurant og pizzeria. De har også seks eksklusive suiter fra 20 til 40 kvm, som i tillegg til mange fasiliteter også inneholder hydromassasjebadekar. To av suitene har også egen privat sauna. Flere hotellrom og leiligheter i de nærliggende toskanske husene. Eiendommen har to utendørs svømmebasseng. Jernbanestasjonen i Lastra a Signa ligger fem kilometer fra eiendommen, og derfra kan du ta toget inn til Firenze, som ligger bare 15 km unna.

Erik Drilen (studietur ifm Buy Tuscany workshop i Firenze, Italia, 23-25. oktober 2019)

Tsjekkia – Pilsens hjemland

Når historien om øl skal skrives, kommer man ikke utenom Tsjekkia. Verdens ubestridt mest populære øltype, pilsner, eller pils som vi for enkelthets skyld kaller det på norsk, har sitt opphav fra Plzen i Tsjekkia.

Pilsner har ikke alltid vært like populært. Faktisk ble det oppstandelse da dette ølet ble introdusert i 1842. Øl på den tiden stort sett var mørkt. Det var den bayerske bryggeren Josef Groll som begynte å lage øl av lys malt, humle som vokste i Žatec-regionen og mykt vann fra Plzen, eller Pilsen som byen heter på tysk. Groll oppkalte ølet etter byen, og det lyse ølet steg raskt i popularitet og ble snart det mest populære ølet i hele Europa, kanskje hele verden.

Det som kjennetegner tsjekkisk pils er den gylne fargen, nærmest som rav, og med en rik maltsmak og humlepreg som gir den en forfriskende smak. Den tsjekkiske pilsen er litt fyldigere enn den tyske, og skummet har en litt kremet konsistens fra den rike og søte malten ølet er brygget på. Den tyske pilsen har en litt mildere maltkarakter, og kan oppleves som litt tørrere.

De fleste nordmenn som reiser til Tsjekkia ankommer gjerne hovedstaden Praha først. Derfor kan det være greit å starte en rundreise i pilsens hjemland her.

Like ved den berømte Karlsbroen, på elven Vltavas vestre bredd, ligger en bar med navnet Lokál U Bílé kuželky, eller bare Lokál. Her serveres lokal tsjekkisk mat, men du kan også få en detaljert innføring i tsjekkisk ølhistorie og i tillegg smake deres egen produksjon.

Om ikke det er nok får du lære å tappe øl selv, av en verdensmester i øltapping, Lukáš Svoboda. Du får lære om de tre tappemetodene, hladinka (tykt skum), šnyt (mer skum enn øl) og mlíko (én cm øl, resten skum) og når du skal be om disse i en bar. Så du må ikke tro at bartenderen har en dårlig dag på jobben om du synes det er mye skum i glasset. Det er kun disse tre tappemetodene som gjelder når du skal ha en tsjekkisk pilsner. Om du etter flere øl, synes det er flaut å be om en liten øl, bestiller du bare en šnyt.

Du kan selvsagt også bestille en čochtan, en øl helt uten skum. Men det er for å slukke tørsten, og du bør drikke den raskt, da øl uten skum raskt blir flatt.

I et land der øl står så sterkt i kulturen som i Tsjekkia, er det ikke uventet at det arrangeres pubturer med profesjonelle guider, inkludert besøk i flere mikrobryggerier og ølsmaking på de forskjellige stedene. En av disse arrangørene er Bohemian Brews, startet og drevet av amerikanske Sarah Kunkler og hennes svenske mann Daniel.

Et av stedene som besøkes på en slik tur er mikrobryggeriet Vinohradský Pivovar (pivovar betyr bryggeri) i Praha. Som i de fleste bryggeriene i Tsjekkia brygges det også her pilsner, i flere varianter, men som i nyere bryggeripuber med ungt klientell brygges og serveres det også et par varianter av pale ale og weisse (hveteøl).

En ting med tsjekkisk øl man bør merke seg er at alle ølsorter nevnes med et tall bak navnet på ølet på tavlene eller tappekranene, som oftest mellom 10° og 13°, men også høyere kan forekomme. Om noen skulle tro det, er ikke det alkoholstyrken. Tallet kan allikevel indirekte være en indikasjon på styrken, da tallet indikerer mengden av maltsukker før gjæringen. Jo mer sukker, jo høyere alkoholprosent. Tsjekkisk øl har en alkoholstyrke som oftest mellom fire og fem prosent. En Vinohradská 11° har derfor en alkoholstyrke på 4,2 prosent, en Vinohradska 12° har 4,8 prosent og en Jantarová 13° har 5,0 prosent. Så ingen grunn til å bli skremt, med andre ord.

Første ettermiddagen transporteres vi ut av Praha, en times kjøring til Zámek Zbiroh, også kjent som Chateau Zbiroh, i Křivoklát-skogen i regionen Plzen. Det er ikke hver dag man har anledning til å spise middag og overnatte i et ekte romantisk slott, der kongelige og offentlige statsmenn har bodd siden 1200-tallet. Historien om slottet gjør bare oppholdet mer spennende. Slottshotellet har 52 store rom, fra 20 kvm til leiligheter på 110 kvm. Kongesuiten er populær blant nygifte brudepar. Be om omvisning i tårnet på slottet når du først er der. Utsikten er unik.

Neste dag innledes med en sykkeltur gjennom det vakre landskapet i Křivoklát, en såkalt Beer & Bike Tour. Første stopp på turen er den lille landsbyen Točník, der vi kunne se to slott, Hrad Točník og ruinene av Hrad Žebrák. Nedenfor sistnevnte hadde vi piknik i det fri med lokale småretter, selvsagt med tsjekkisk øl til.

Turen videre går til Pivovar Chříč, et lite bryggeri i den lille landsbyen Chříč, der vi spiser lunsj. Bryggeriet er en vernet bedrift og overskuddet fra dette bryggeriet går tilbake til samfunnet. Bryggeriet har en gammel tradisjon, og ble nevnt i skriftlige kilder så tidlig som i år 1567. Dessverre ble det nedlagt i 1948. Bygningen var nesten falleferdig og gamle bryggeriutstyret ble solgt som skrot.

Da bryggeriet startet opp igjen i 2009, forsøkte de å restaurere bygningen slik den så ut tidligere, samt at de satset på gamle, nesten glemte, tsjekkiske tradisjoner og bryggerimetoder, blant annet ved å varme opp kopperkjelene med ved og ild, og fermenteringen skjer i åpne rom. Lagringen skjer dog i moderne ståltanker. Bryggeriet lager først og fremst tradisjonell tsjekkisk pilsner og er ufiltrert og upasteurisert.

De to mest populære ølsortene fra Pivovar Chříč, og som serveres hele året, er Pazdrát 11°, en tsjekkisk bunnfermentert lys pilsner, samt Vzkříšení 13°, en bunnfermentert maltøl på 5,3%, opprinnelig tilbudt som påskeøl, men som på grunn av stor etterspørsel har blitt et helårsbrygg. I tillegg brygges det forskjellige sesongøl.

Etter sykkeltur og lunsj ute i det fri, hva passer vel da bedre enn å slappe av i et ølspa? Da kan jeg anbefale Purkmistr i Černice rett utenfor Plzen. Firestjerners hotell, pub, restaurant, spa og selvsagt bryggeri i det som er en totalrenovert bondegård fra 1600-tallet. Til og med egen bowlinghall har de.

Ølspaet, som er det eneste av sitt slag i Plzen, er allikevel den største attraksjonen. Det å kunne dykke ned i et kar med varmt øl, samtidig som du har egen tappekran ved siden av deg der du selv kan fylle halvlitersglasset med øl for å drikke, kan være høydepunktet for noen og enhver. Spaet byr også på diverse behandlinger i wellnessenteret, i tillegg til at de også bl.a. har finsk sauna og jacuzzi. Hva med en ølmassasje?

En omvisning Purkmistr’s bryggeri med påfølgende ølsmaking hører selvsagt med. De har mer enn ti forskjellige ølsorter å by på, Alle varianter av lager/pils, ales, IPA, stout til tyske og belgiske varianter. Med sesongvariantene er det totalt rundt 20 ølsorter. Purkmistr er for øvrig Plzens nest største bryggeri.

Purkmistr er også kjent for mikrobryggerifestivalen «Sol i et glass», eller «Slunce ve skle» som det heter på tsjekkisk, og som fyller uteplassen foran hotellet og bryggeriet, samt de fleste av gatene i Černice den nest siste helgen i september hvert år. Levende musikk, mat, mye øl og mange mennesker, både fra Tsjekkia, men også fra Østerrike og Tyskland, som ikke ligger så langt fra Plzen. I år var det rundt 70 mikrobryggerier som presenterte sine øl, samt noen titusener mennesker som kjøpte og drakk villig vekk.

Bilinteresserte vil kanskje vite at Plzen er byen der selskapet som produserer Škoda ble grunnlagt, men det er altså ikke det byen er mest kjent for. Byen er selvsagt mest kjent for øl, og da selvsagt pilsner.

Pilsnerølet ble først laget i 1839, men først fra 1842 ble det fart i sakene, da borgerbryggeriet i Plzen, eller Bürger Brauerei, rekrutterte den bayerske ølbryggeren Josef Groll. Ølet ble veldig populært langt utover Plzen og Bøhmen, og i 1898 registrerte Bürger Brauerei varemerket Pilsner Urquell for å understreke at deres pilsner var den originale. Urquell er nemlig tysk og betyr «urkilde». Det tsjekkiske, men mindre kjente, navnet på bryggeriet er Plzeňský Prazdroj.

En omvisning hos Pilsner Urquell er naturlig nok et must når man besøker byen Plzen, en by på nesten samme størrelse som Trondheim. Bryggeriet skryter av at alle ingrediensene i deres pilsner er lokale råvarer, malt fra Morava (March eller Mähren på tysk), humle fra Žatec (Saaz på tysk) og mykt vann fra Plzen.

Omvisningen inkluderer et besøk i en liten del av de 19 kilometrene med tunneler under bakken, der den originale pilsneren ble produsert i 1842. Turen tar deg gjennom hele bryggingsprosessen. Siden 1993 har Pilsner Urquell blitt brygget ved bruk av sylindriske metalltanker, men som bryggeribesøkende kan du også få smake på den “gamle” typen, brygget i åpne fat, ufiltrert og upasteurisert, lagret i bryggeriets kjeller. For mange er dette selve høydepunktet på hele turen. Personlig liker jeg denne bedre enn den filtrerte og pasteuriserte som selges på flaske eller tappes i barer. Omvisningen avsluttes naturlig nok i gavebutikken. På denne tiden er det kanskje tid for lunsj? Det finnes løsning på det også. Bryggeriet har egen tsjekkisk restaurant.

Det er ingen grunn til ikke å legge turen innom Plzen på Praha-tur. Det er bare halvannen times kjøring mellom Praha og Plzen, så du rekker det fint på en dagstur. Du kan reise med buss eller tog.

Til tross for at Pilsner Urquell også har lisens til å brygge øl i Polen og Russland, er bryggeriet i Plzen fortsatt det eneste i verden som produserer den originale pilsneren. All øl fra Pilsner Urquell, som selges rundt omkring i verden, brygges og tappes i Plzen og transporteres derfra.

Pilsner Fest, Plzens ølfestival avholdes den første helgen i oktober hvert år utenfor Pilsner Urquell. Der har du muligheten til å drikke den ferskeste pilsen fra byens originale pilsbryggeri, til konserter med noen av Tsjekkias mest populære band og mye annet program.

Plzen, eller Plzeň som er riktig skrivemåte på tsjekkisk, er en by i det vestlige Bøhmen i Tsjekkia, ikke så langt fra grensen til Tyskland. Plzen ble først nevnt i skriftlige kilder som et slott i året 976. Men bystatus fikk den ikke før den tsjekkiske kong Wenceslas II grunnla byen i 1295.

Byens gamleby ble for noen år siden erklært som historisk landemerke og er verneverdig. Den mest kjente bygningen, foruten Pilsner Urquell, er den gotiske St Bartolomeus-katedralen midt på markedsplassen, også kjent som Republikkplassen, i gamlebyen. Tårnet på katedralen er 102 m høyt og er med det Tsjekkias høyeste.

Av andre severdige bygg er rådhuset fra midten av 1500-tallet, med renessansefasade, det rekonstruerte barokkhuset til prosten, fransiskanerklosteret, samt den store synagogen. Ellers er det verdt å ta en titt på mange av de offentlige bygningene, som byteateret, borgernes hall, Vest-Bøhmens museum og bygninger med Mikolas Ales’ graffiti, som er fra 1800-tallet.

En by som Plzen må selvsagt også ha et bryggerimuseum, eller Pivovarské Muzeum som det heter på tsjekkisk. Det ligger rett foran inngangen til Hotel Courtyard by Marriott Pilsen. Museet ligger i en historisk 1400-tallsbygning, et bryggeri som har bevart sin opprinnelig form, og som fortsatt har bryggerettigheter. Der kan du lære historien om øl og ølbrygging, inkludert gå gjennom et unikt sengotisk malthus og de originale kjølerommene i kjelleren. Om du besøker museet vil du også få anledning til å se litt av det 19 km lange tunnelnettverket under jorda i byen.

For øvrig, Škoda startet som en våpenprodusent. På Škoda-fabrikken i Plzen er det trolleybusser og trikker som lages. Bilene produseres i hovedsak i Mladá Boleslav, og i en rekke andre byer verden over.

Dette innlegget handler i hovedsak om øl, så derfor er det viktig å få med at det ikke kun lages pilsner i Pilzn. Mikrobryggeriene har også fått plass i pilsens hjemby. Et utmerket sted å besøke er BeerFactory. I tillegg til omvisning i bryggeriet, kan du også prøvesmake stedets sju sorter øl, alt fra deres lokale pils og hveteøl, til Black Ale (kaffe), Nevada Ale (med sitron) og selvsagt IPA (India Pale Ale). På BeerFactory serveres også utmerket tsjekkisk mat.

The Pub heter et stort utested i Plzen. Dette er del av en ny trend, en kjede med puber flere steder i Tsjekkia og flere steder i Europa, der ditt bord konkurrerer mot andre bord i puben, og mot andre puber i Tsjekkia og Europa, om hvem som drikker mest øl. Det spesielle med disse pubene er at du ikke bestiller øl i baren eller hos servitøren, men det er plassert tappekraner på hvert bord, og du fyller selv glasset. Hver gang du fyller glasset blir det registrert, og når dere er klare til å forlate stedet betaler hele bordet samlet til servitøren. Vet ikke om et slikt prosjekt ville hatt noe for seg i Norge, med de alkoholprisene vi har her hjemme. Fort gjort å drikke mer enn lommeboka tåler når man slipper å stå i barkø og betale for hver øl.

Hoteller i Plzen:

Vienna House Easy Pilsen er et firestjerners moderne hotell som ligger nær jernbanestasjonen, og med gangbru over trafikkert vei rett foran hotellet over til Pilsner Urquells hovedport. I gåavstand fra gamlebyen og byens severdigheter.

Courtyard by Marriott Pilsen er et firestjerners hotel rett ved Plzens bryggerimuseum, og kort vei til markedsplassen og sentrum av gamlebyen. Pilsner Urquell er også i gåavstand. Ligger noe lengre fra jernbanen.

Turen fortsetter sørover, til en liten by i Sør-Bøhmen som heter Prachatice. En liten by med drøyt titusen mennesker, grunnlagt på andre halvdel av 1200-tallet langs en gammel handelsrute for salt. Byen har en vakker, liten gamleby, med en pittoresk markedsplass, som er erklært verneverdig.

Bryggerimesteren på Pivovar Prachatice

Byen ligger snaue to timer med bil fra Plzen, og øl står naturligvis sterk også i dette området nær grensen til Østerrike og Bayern i Tyskland. Vi fikk omvisning, hadde ølsmaking og spiste middag på bryggeripuben Pivovar Prachatice.

Deretter fortsatte vi til den enda mindre byen Hluboká nad Vltavou og overnattet på Hotel Podhrad.

Hluboká nad Vltavou er mest kjent for sitt formidable slott i tudorstil, Hluboká-slottet, et av de vakreste slottene i hele Tsjekkia. Man kan fort bruke en formiddag her og i den vakre hagen. Men turen dreier seg om tsjekkisk øl.

Bryggerimesteren på Pivovar Hluboká.

Midt i sentrum av den lille byen ligger mikrobryggeriet Pivovar Hluboká, i et nyoppusset bygg fra slutten av 1800-tallet. Vi får en omvisning i bryggeriet, med historien om bygget, og får prøvesmake de tre ølsortene de produserer, oppkalt etter De hellige tre konger, Melkior 11° (lys lager), Kaspar 12° (amber, rød lager) og Baltasar 13° (mørk lager). Ølet som brygges her er i hovedsak bunnfermentert pils. I tillegg brygger de noen øl som er tilpasset sesongene, som f.eks. Hluboký røkt spesialøl som har fått navnet Josef 13° (5,8% alkohol) og Vaclav 13° (halvmørk amber ale).  I det samme bygget er det også gavebutikk og restaurant.

Som navnet på byen tilsier ligger Hluboká nad Vltavou på elven Vltava, også kjent under det tyske navnet Moldau, den samme elven som renner gjennom Praha. Man kan seile på Vltava, gjennom sluser, i turistbåt, men kan også leie mindre båt og seile selv eller med innleid fører. Vi tok turen med motorbåt sørover på Vltava, til byen České Budějovice, som kanskje flere kjenner under det tyske navnet Budweis.

České Budějovice ble grunnlagt i 1265, og har et av de største og mest pittoreske torgene, ikke bare i Tsjekkia, men faktisk i hele Europa. Videre er byen kjent for å ha den nest eldste jernbanen på det europeiske kontinentet, strekningen fra České Budějovice til Linz i Østerrike, snaue 90 km, som i 1832 ble drevet av hestekraft. Jernbanen ble konstruert av Franz Anton Ritter von Gerstner, som også bygde den første jernbanen i Russland. Men byen er også i høyeste grad kjent for øl, som jeg skal komme tilbake til lenger ned.

Lunsjrestauranten vår er Solnice, som i tillegg til god mat, selvsagt også har sitt eget mikrobryggeri. Bygget der restauranten holder til er i seg selv verdt å nevne, da det er byens gamle salthus, i gotisk byggestil med takstol, og det fjerde eldste i sitt slag i Tsjekkia. Det ble bygd i 1531 og det har aldri vært noen større konstruksjonsendringer på bygget siden. Bygget ble totalrenovert på begynnelsen av dette århundret, og så sent som i mars i år åpnet restauranten Solnice offisielt.

Ølet som leveres til restauranten kommer fra bryggeriet femti meter lenger ned i gaten, i underjordiske rørledninger. Årsaken til at restauranten og bryggeriet ikke holder til i samme bygg er rett og slett plassmangel, til tross for at vi snakker om en restaurant i tre etasjer. Bryggerimester er Ivan Dufek, som også er medlem av Czech Brewing & Malting Hall of Fame.

Det brygges seks forskjellige typer øl på Pivovar Solnice. Fire av de er Solnice 10° – 13°, alle lyse pilsnertyper, der Solnice 12° er tradisjonell tsjekkisk pils. I tillegg har de en halvmørk pilsnertype og en toppfermentert bayersk hveteøl, kanskje bedre kjent som weissbier.

Når jeg i et avsnitt lengre opp nevnte byens tyske navn, Budweis, var det vel flere som nikket gjenkjennende og skjønte at jeg her snakker om byen der den originale Budweiseren kommer fra.

Ølbrygging har foregått i České Budějovice siden 1200-tallet, og etter hvert begynte man å kalle øl fra denne byen Budweiser, fordi tyskere og østerrikere hadde problemer med å uttale det tsjekkiske navnet.

Budweiser Bürgerbräu, grunnlagt i 1795 av tysktalende i byen, var de første som brukte navnet Budweiser i markedsføringen, men etter 2. verdenskrig, da kommunistene ønsket å bytte ut alle tyske navn med tsjekkiske, endret bryggeriet navn til První budějovický pivovar Samson (Første budweiserbryggeri Samson). I 1991 skiftet de tilbake til det originale navnet, men på tsjekkisk som ble Budějovický měšťanský pivovar a.s. (Budweiser borgerbryggeri). Øl fra dette bryggeriet er i dag kjent under navn som Samson Budweiser Bier, 1795 Budweiser Bier, i Storbritannia som Boheme 1795 og i USA som B. B. Bürgerbräu.

Budějovický Budvar, ble startet i 1895, har markedsført seg med sitt tyske navn Budweiser Budvar helt siden de startet med eksport av ølet til Tyskland og Østerrike. Budweiser Bier betyr enkelt og greit øl fra Budweis. Nesten like lenge som Budweiser Budvar har brygget øl under dette navnet, har det vært en navnestrid med det amerikanske Anheuser-Busch’ Budweiser.

Carl Conrad het en immigrant til USA. Han var en stor tilhenger av europeisk øl, og ønsket å lage amerikansk øl som lignet på disse. Valget falt på Budweiser, da det var et velkjent navn i Europa og som var lett å uttale for amerikanerne. I 1876 var den amerikanske Budweiseren født. Allerede på den tiden møtte Carl Conrad på problemer med bruken av navnet, da Budweiser betydde «fra Budweis», men han fikk registrert navnet med begrunnelsen at ølet var brygget av samme kvalitet, farge og smak som øl fra Budweis i Bohemia/Böhmen.

Etter hvert fikk Anheiser-Busch registrert varemerket Budweiser i alle land i Nord-Amerika nord for Panama, mens Budějovický Budvar hadde registrert varemerket Budweiser i 68 andre land, hovedsakelig i Europa. Problemet oppstod da den amerikanske varianten ville inn på det europeiske markedet, og spesielt da på et så stort marked som Tyskland.

Naturlig nok ble det en strid i EU om navnet, og Anheiser-Busch stevnet Budějovický Budvar. I 2009 vant sistnevnte saken og retten til å kalle seg Budweiser i EU. Amerikanske Budweiser måtte endre navnet til Bud i de fleste europeiske land. Derimot, ønsker du å drikke en Budweiser Budvar i USA, må du be om en Czechvar. Anheiser-Busch InBev har for øvrig møtt det tsjekkiske bryggeriet i retten 124 ganger, og så langt har tsjekkerne vunnet 89 av de. I Norge, derimot, kan begge selge ølet sitt under navnet Budweiser.

Fra velkomstsenteret til Budějovický Budvar kan du delta på guidede omvisningsturer i bryggeriet, som varer én time, inkludert en ølsmaking. Velkomstsenteret byr også på multimediavisning, der du kan være med en tidsreise i České Budějovices ølhistorie via skjermer og gamle bryggerigjenstander, samt en virtuell reise med gruveheis 300 m under jorda, der vannet som brukes i fremstillingen av bryggeriets øl befinner seg. Selvsagt har bryggeriet egen pub. I sentrum av byen har de også restaurant, Masné krámy.

Bryggeriet produserer flere sorter øl, men det er den lyse pilsneren, kjent som Budweiser Budvar Original, de er mest kjent for, brygget på artesisk vann, malt fra Morava (Mähren på tysk) og humle fra Žatec (Saaz på tysk). Alt ølet som eksporteres er brygget og tappet i České Budějovice.

Budějovický Budvar ble for øvrig grunnlagt av tsjekkiske innbyggere som gjennom sine familier hadde arvet retten til å brygge øl siden byen ble grunnlagt i 1265. Bryggeriet, som er statseid, er det fjerde største bryggeriet i Tsjekkia, men nest størst på eksport av øl. Tidligere nevnte Pilsner Urquell er størst.

Hotell i České Budějovice:

Hotel Budweis er et 4-stjerners hotel som ligger sentralt i gamlebyen av České Budějovice, bare et par minutters gange fra det store torget.

Rett utenfor sentrum av České Budějovice ligger Pivovar Kněžínek, et mikrobryggeri med eget hotell og to restauranter. Stedet er populært blant sykkel- og fotturister, da det ligger i landlige omgivelser uten bebyggelse rundt, men har mange fine landeveier og turstier.

På grunn av den store kapasiteten er det også et populært sted å avholde bryllup og store familiesammenkomster, samt møter, konferanser eller andre aktiviteter for bedrifter. Hotellet har, i tillegg til 20 rom for opptil 48 personer, også svømmebasseng, spa med sauna, treningsrom og tennisbaner.

Det som skiller Pivovar Kněžínek fra de større bryggeriene i området er at de produserer små mengder øl, kun 1080 hektoliter i året, og at ølet blir konsumert kort tid etter brygging. Dette tillater forbruk uten å filtrere, mens det opprettholder den opprinnelige karakteren til lagertankølet. Bryggeriet ligger i hovedsak i restauranthallen, der gjestene kan se bryggeren i jobb. Fire sorter øl brygges og serveres her, og det er lys lager 11°, halvmørk lager 11°, mørk lager 13° og honningøl 14°. Du kan også bestille øl på flasker i tre forskjellige størrelser (0,7 liter, 1 liter og 2 liter) eller på fat, og ta med deg.

Siste dagen er det på tide å dra tilbake mot Praha. Underveis gjør vi to stopp.

Første stopp er Orlík. Der fikk vi anledning til å seile på elven Vltava på nytt, rundt slottet Orlík så man får sett slottet fra alle sider. Vakkert slott og vakker natur langs elven.

Turens siste stopp før hjemreise er et kloster: Břevnovský klášter, eller Břevnov-klosteret, som ligger i Praha, faktisk i gåavstand fra det mer kjente Strahovský klášter, eller Strahov-klosteret i Praha. Du kan også ta trikk ut hit fra sentrum av byen. Her finnes også restaurant med tradisjonell tsjekkisk mat, og selvsagt et klosterbryggeri.

Břevnovský Klášterní Pivovar ble grunnlagt så tidlig som i år 993, og er det eldste dokumenterte bryggeriet i Tsjekkia. Ølproduksjonen har blitt avbrutt flere ganger gjennom historien, i hovedsak på grunn av kriger og ødeleggelser, men har alltid gjenoppstått, senest i 2011 i bygningen som en gang var stallen på klosteret. Alle ølsortene er tilgjengelig på flaske eller fat, og Brevnov Benedict serveres også i klosterrestauranten. Bryggeriet har guidet omvisning med smaksprøver, samt sitt eget lille museum, der de bl.a. har en utstilling av tsjekkiske ølglass.

Åtte ølsorter brygges på klosteret, alt fra lys til mørk pils, hveteøl, India pale ale (IPA), Imperial lager og Imperial stout, samt weizenbock (hvetebokk).

På denne turen har vi tatt for oss øl fra vestlige og sørlige Bøhmen, og i hovedsak i områdene rundt Plzen og České Budějovice. Det finnes også mye godt øl i andre deler av Tsjekkia, men det får kanskje bli en annen gang.

Fun facts:

  • Visste du at ingen i verden drikker så mye øl som tsjekkerne? 143 liter pr person konsumeres årlig i Tsjekkia. Til sammenligning drikker tyskerne og østerrikerne ca 105 liter pr person. Og Norge? Vi kommer langt ned på listen. Kun 67 liter drikker nordmenn årlig.
  • Visste du at lys pilsner utgjør rundt 90% av ølproduksjonen i Tsjekkia?
  • Visste du at helt opp til 1800-tallet var det kvinnene som i hovedsak brygget øl?
  • Visste du at det tsjekkiske ordet for øl er pivo?

Na zdraví! Skål!

Tekst: Erik Drilen

Bilder: Erik Drilen og Jussi Saarinen

(På studietur med Czech Tourism Scandinavia 19-23. september 2019)

Namsos – Trønderrockens hjemby

Åge Aleksandersen, trønderrockens far.

Det var her det hele startet. Altså trønderrocken. I Namsos. Det var her Åge Aleksandersen, Terje Tysland, Per Erik Wallum og de andre medlemmene i Prudence slet ut sine første skosåler. Det har blitt femti år siden et av Norges mest legendariske band ble startet i denne byen. Inspirert av The Beatles, Bob Dylan, The Band og Jethro Tull, med trekkspill og fløyte, først med tekster på engelsk, etterhvert på trøndersk, fikk musikken deres betegnelsen trønderrock.

En helt udramatisk historie fra Prudence-tida.

Åge og Terje har fortsatt denne arven helt fram til i dag, og underveis har noen flere hengt seg på, i all særdeleshet D.D.E., også fra samme by. De som har levd noen tiår vil nok også huske Stein Ingebrigtsen, også han fra Namsos. De yngre kjenner vel bedre hans sønn, Christian Ingebrigtsen, best kjent fra den internasjonale popgruppa a1.

Byens mest kjente museum er utvilsomt Rock City, også kjent som Trønderrock-museet. Det er også det du får her: Trønderrock. Stedet er et opplevelsessenter som forteller historien om musikkstilen helt fra den oppstod med Prudence på Mellingsmoen Samfunnshus på Namsskogan en gang på slutten av 1960-tallet, frem til i dag med nye trønderrockere som bl.a. Chand Torsvik.

Mellingsmoens scene med originalt interiør og Prudence’ egne instrumenter er utstilt. Åge Aleksandersens Verdensrommet, hans skrivestue og hjemmestudio fra tiden han bodde på Flatåsen i Trondheim er gjenskapt, selvsagt med originale instrumenter og gjenstander. Med berøringsskjermer får du en guidet rundtur i rommet der Åge skrev sine største sanger, som fortsatt i dag spilles på hans konserter.

Terje Tysland. Hans Rotmo og Vømmøl Spellmannslag, selvfølgelig med Rotmos lurk er der, en to meters lang seljestokk med en beksømsko i enden. D.D.E. og selv Stein Ingebrigtsen har fått plass i Rock City. Instrumenter, gullplater, spellemannspris og andre troféer er utstilt. Selvfølgelig får du også se alle platecoverene som vi trøndere vokste opp med.

Selv Rema 1000 er preget av at du er kommet til Rock City.
Scandic Rock City Hotel og Rock City sett fra byfjellet Klompen.

Når du besøker Namsos er det naturlig å legge turen innom Rock City. Skal du overnatte ligger Scandic Rock City Hotel rett ved siden av, med utsikt over Namsenfjorden. I en rekke andre land har Hard Rock Café sin egen hotellkjede, Hard Rock Hotels. Scandic Rock City er sannsynligvis det nærmeste du kommer i Norge.

© Scandic Rock City

Interiøret på hotellet har musikk som tema, også på rommene. Selvsagt snakker vi også her om trønderrock. For øvrig har hotellet både restaurant, bar og møterom.

22. juli monumentet.

Om du går ned mot fjorden og småbåthavnen bak hotellet kommer du først til Utøya-monumentet, til minne om de 77 som ble drept i terrorangrepet 22. juli 2011, 69 ungdommer som døde på Utøya og åtte som døde i regjeringskvartalet i Oslo.

Fortsetter man mot småbåthavna kommer man til Vinsjan på kaia, et morsomt monument basert på D.D.E.s sang med samme navn, og et minne for sagbruk og sjøfolk i Namsos. Selve monumentet er to vinsjer og et skilt som peker i retning Bergen, Murmansk og Mo. Rundt plassen er det utdrag fra tekster fra trønderske artister, og med sjø og hav som tema, som Prudence’ «Sailor Song», Åge Aleksandersens «Dekksguten» og selvsagt D.D.E.s egen «Vinsjan på kaia».

Bare for å markere at Namsos er Rock City og trønderrockens hjemby, har også Åge Aleksandersen fått sin egen statue i byen. Selvsagt står den på Festplassen, dvs på hjørnet der Kirkegata og Herlaugs gate møtes.

Namsos kirke.

Namsos har selvsagt også en rekke andre severdigheter. En av de står bare hundre meter fra Åge-statuen, nemlig Namsos kirke. Rød teglsteinskirke som ble innviet i 1960. Moderne kirke, og kirketårnet er frittstående ved siden av.

Kulturhuset bare et steinkast unna huser bl.a. bibliotek, konsertsal, kulturkafé og ikke minst Kunstmuseet Nord-Trøndelag, som kan være verdt å få med seg.

Om du skulle stusse over at Kulturhuset ligger i Stasjonsgata, kan jeg opplyse at ja, Namsos har hatt jernbane. Faktisk er den aldri offisielt blitt nedlagt, men det går ingen tog lenger. Historien rundt dette kan jeg komme tilbake til ved en senere anledning, når jeg skal skrive om Fiskeveien, som starter i Namsos og ender i Krokom i Jämtland, Sverige.

Fra Namdalsmuseet.

Namdalsmuseet er byens folkemuseum og kulturhistoriske museum. Her finner du alt fra gårdsbygninger fra 1700-tallet, gjenstander helt tilbake fra 1500-tallet, til gjenstander du kjenner igjen fra din egen barndom og helt fram til i dag. Totalt 24 hus, samt 13.000 gjenstander og fotografier finnes på museet. Av årlige arrangementer her kan nevnes Kulturmartnan midt i august og Julemarkedet den andre helgen i desember.

Fra Namdalsmuseet.

Namsos er ingen gammel by, grunnlagt i 1845, og med bare drøyt 13.000 innbyggere i kommunen, er det meste i byen innenfor gåavstand. Veldig befriende er det at det ikke er noe problem å finne parkeringsplass når man kommer med bil, og at parkeringen attpåtil er gratis så lenge man følger henvisningene om hvor lenge man kan stå.

Klompen sett fra sentrum.

Faktisk er sentrum av Namsos så lite at du kan gå på markatur rett etter shopping eller restaurantbesøket uten å måtte sette deg i bilen først. Bjørumsklumpen, eller bare Klompen som lokalbefolkningen sier, ligger praktisk talt midt i sentrum, bare noen meter høyere opp.

Utsikt fra Klompen.

Om du starter i Kirkegata har du to muligheter. Du kan enten følge en merket sti rett opp fra veien. Merk at denne kan være noe bratt for enkelte og kanskje krevende for små ben. Vær også obs på at denne kan være glatt om det er vått. Det er gelender man kan holde seg i på deler av stien.

Utsikt fra Klompen.

Fordelen med denne stien er at du også har mulighet til å se på et par bunkerser fra andre verdenskrig. Disse er en del av Fredriksberg Bunkersanlegg. Om du ikke finner de, så treffer du helt sikkert på noen lokale som kan fortelle deg veien.

Den andre veien opp til Klompen følger du bare Kirkegata helt til den går over i Fjellvegen. Denne tar deg helt til topps, til den beste utsikten over byen. Jeg vil anbefale å gå veien ned igjen, da det som sagt kan være bratt og glatt ned stien.

For å få med deg Norsk Sagbruksmuseum må du ta veien over Namsosbrua til Spillum, men ikke lenger enn at du kan se sagbruket fra strandkanten i Namsos. Veien er skiltet når du kommer til Spillum, så det er ikke vanskelig å finne.

Sagbruksmuseet er lokalisert sammen med Spillum Dampsag & Høvleri, og er en av fire avdelinger i Museet Midt, som også inkluderer allerede omtalte Namdalsmuseet i Namsos, Nord-Trøndelag fylkesgalleri i Kulturhuset i Namsos, samt kystmuseet Norveg i Vikna. Sagbruksmuseet forvalter en nasjonal gjenstandssamling med sagbruksutstyr fra store deler av landet, i tillegg til det tekniskindustrielle kulturmiljøet Spillum Dampsag & Høvleri, og det vernede fartøyet M/B Hauka.

Erik Drilen (besøkte Namsos 7. september 2019)

I Vangsgutanes rike

Kårvatn innerst i Todalen.

For den tegneserieinteresserte var Vangsgutanes julehefter alltid kjærkomment lesestoff når det nærmet seg jul. Kanskje var tegneserien noe av det norskeste og mest folkelige av alle tegneserier her i landet, utvilsomt av alle tegneserier på nynorsk i hvert fall. Noen vil kanskje si at 91 Stomperud slår Vangsgutane på popularitet og folkelighet, men til de må jeg fortelle at vår norske 91 Stomperud er basert på den svenske 91:an Karlsson. Noen vil kanskje nevne Smørbukk. Vel, dette er en diskusjon noen andre får ta.

Vangsgutane

Historiene om Vangsgutane ble skrevet av Leif Halse, og handler om to brødre, Steinar og Kåre, et snilt norsk svar på Knoll og Tott, som var arbeidsomme og ikke fant på rampestreker. Rampestrekene var det Larris fra nabogården som stod for. Selvfølgelig var det Larris som også fikk svi for strekene sine.

Det er vel kjent at guttene kommer fra Todalen i Surnadal på Nord-Møre, på grensen til Trollheimen og Trøndelag. Selve handlingen er tatt derfra, og selv om karakterene er oppdiktet, har Leif Halse aldri lagt skjul på at personene i serien er basert på virkelige personer. Vangsgutane er hans egne sønner Steinar og Kåre. Vangen gård eksisterer heller ikke i virkeligheten, men de fleste stedsnavnene i serien finner man igjen på kartet.

Siden 1997 har det stått en statue av Vangsgutane utenfor Todalen Skule. På sokkelen er det et relieff av forfatteren Leif Halse. Utenfor gamleskolen var det også et tresnitt av Vangsgutane, men dette er nå fjernet, da det dessverre er ødelagt av sopp. Om det noen gang kommer opp igjen er lite trolig, da soppangrepet skal ha vært så kraftig at tresnittet ikke kan reddes. Synd, men kanskje det kan lages et nytt?

Halsesamlinga.

Halsesamlinga kan man allikevel få med seg fremdeles. Den var tidligere i gamleskolen, men er nå flyttet inn i biblioteket på nyskolen. Leif Halses personlige eiendeler, som bøker, bilder, diplomer, priser, fele, vest og skrivemaskin er utstilt her, i tillegg til at man får et innblikk i Halses forfatterskap og hva han betydde for todalingene.

Todalsøra.

Todalsøra er en perle, som tydeligvis også mange tyske turister har oppdaget. Da jeg kjørte gjennom bygda la jeg merke til mange tyskregistrerte biler. Todalsøra er et gammelt handelssted og havn fra den tiden da kommunikasjonen og transporten gikk med båt. Et høydepunkt, også i historiene med Vangsgutane var da dampbåten fra Kristiansund la til ved kaia. Det gamle varemottaket huser i dag Pakkhuset Pub.

Laksesteinen.

Når man fortsetter videre innover dalen, følger man elva Toåa opp mot Trollheimen. Der man krysser elva ligger Laksesteinen, et laksemonument i stål. Toåa er utmerket for sportsfiskere, og det er mye laks og sjøørret i elva.

Like ovenfor ligger også Todalshytta, bygd i 1901 av engelskmannen Ethelbert Lort-Phillips, en rik forretningsmann og ivrig sportsfisker, for å tilby sportsfiskere standsmessig losji og forpleining. Kristiansund og Nordmøre Turistforening overtok hytta i 1947 som turisthytte.

Veien fortsetter videre oppover til Kårvatn. På denne gården har det vært bosetning siden 1400-tallet. Fjellturismen startet på 1890-tallet, og i dag kan fjellvandrere fortsatt overnatte på gården eller i hytter i området. Naturen her er variert og vakker, og herfra kan man gå til Trollheimshytta.

Men selv om man kommer til Kårvatn kun på dagstur, er det mye fint å få med seg. Stabburet er omgjort til museum med utstoppede dyr i omgivelser som ligner på Trollheimen, samt multimediashow som viser den vestlige delen av Trollheimen, samt historien om gården Kårvatn. En gammel lafta låve fra Oppdal ble i 2009 flyttet og gjenreist på gården. I dag huser denne Kårvatn Fjellutstyr, en butikk som tilbyr varer til friluftsbruk og fjellvandring.

Når man først er på Kårvatn må man også få med seg Nauståfossen, et vakkert fossefall med et fall på 110 m, som definitivt er verdt de 20 minuttene det tar å gå fra Kårvatn. Og om man lurer på om vannet er rent, så kan Norske Institutter for vannforskning, luftforskning og skogforskning informere om at vannet er det reneste i Europa.

Et godt turtips er også å gå til Bjøråskaret, der du har utsikt over Innerdalen og Innerdalsfjellene i nabokommunen Sunndal.

Todalsfjorden sett fra Svinviks Arboret.

Men det finnes andre steder i Surnadal som er verdt å få med seg. På veien mellom Surnadal og Todalen bør man få med seg Svinviks Arboret på Gjengstøa, en unik botanisk hage ved Todalsfjorden, mest kjent for rododendronsamlingen med rundt 375 ulike typer, som blomstrer vakkert tidlig på sommeren. Men hagen består også av bambus, spesielle løvtrær og ikke minst en bartresamling, som består av mer enn 250 ulike tresorter fra hele verden, samt tradisjonelle staudebed, prydbusker og en gammel frukthage.

Hagen ble laget av gartneren Halvor Svinvik på begynnelsen av 1940-tallet. På slutten av tiåret flyttet Anne Reitan fra Bjugn til Gjengstøa, og giftet seg med Halvor året etterpå. I 1971 donerte ekteparet eiendommen med hele plantesamlingen til Vitenskapsmuseet i Trondheim. Siden 2010 har eiendommen med samlingen tilhørt Surnadal kommune, og drives som museumshage i regi av Nordmøre museum. Det er også en museumskafé på stedet, der du kan ta en kaffepause, der du også kan smake deres spesialitet, blomsterpyntet hjemmebakst, i vakre omgivelser. Åpen fra midten av mai til midten av august.

Like sør for Surnadalen, på den gamle skyssgården Åsen i Eidet, finner man Åsen bygdemuseum. Dette er et friluftsmuseum med en samling bygninger fra forskjellige tidsepoker, deriblant en fredet røykstue fra Torvika. Det finnes også en 1950-talls interiørutstilling.

Nordmøre museum, som har ansvaret for Åsen bygdemuseum, har også ansvaret for Kleiva like over Skei sentrum i Surnadal. Dette var hjemmet til dikteren Hans Hyldbakk, kjent for diktet Vårsøg, som Henning Sommero har satt musikk til. Det tar et kvarter å gå turstien opp fra sentrum av bygda. Det er enkelt å finne, det er bare å spørre ved turistkontoret og gå derfra. Fra Kleiva har du også flott utsikt over Surnadalen. Under Vårsøghelga i Surnadal siste helga i mai hvert år, er det lagt friluftskonsert til Kleiva.

  • Visste du at Norges eneste musefellefabrikk ligger i Surnadal?

Når du kjører fra kommunesenteret av Surnadal mot Rindal kommer du snart til et lite tettsted med navnet Røv. Om du ikke har lest historien før du legger i vei, er det fort gjort å kjøre forbi et par severdigheter her. På Utistua Røv, blant lokalbefolkningen kjent under navnet Kongsgården, er det et monument på husveggen til minne om den gangen kong Christian V overnattet her på sin reise gjennom bygda i 1685. Gården har tilhørt den samme familien helt siden vikingtiden, og så vel kong Haakon VII, som kong Olav V og kronprinsparet Haakon Magnus og Mette Marit har besøkt gården.

Mo kirke, Røv.

Når du allikevel er i Røv, bør du også ta turen over elven til Mo kirke. Innviet i 1728, og er én av kun fem Y-formede kirker i Norge. Rett ved kirken står det også et vikinggravfunnmonument.

Erik Drilen (besøkte Surnadal kommune 18. august 2019)

Route 705 – Fra Hell til Røros

Reinsdyr sør for Stugudalen

Fylkesvei 705 starter ved Hell i Stjørdal og går de 143,6 km gjennom Selbu og Tydal til Brekken i Røros. Dette er en av de mindre kjente turistveiene i Norge, og er ikke blant de 18 veiene som går under samlenavnet De nasjonale turistveiene. Allikevel ble denne fremmet på en messe i Berlin for noen år siden under navnet Route 705. Det er slettes ingen dum idé å velge den såkalte «scenic route» fra Trondheim til Røros, selv om den er litt lenger enn den andre veien. Men beregn god tid, da det er mange flotte steder å stoppe ved.

Hell Station

Hell jernbanestasjon, eller Hell Station, er en populær fotostopp for turister, spesielt blant de engelsktalende. At bygget ved siden av har et skilt som sier «Gods Expedition» gjør det ikke mindre populært. Men visste du at det på Steinmohaugen på Hell også finnes rundt 6000 år gamle helleristninger? Veien opp er skiltet.

Selbutrollet

Selbu

Fra Hell tar det drøyt en halvtime å kjøre til Selbu. Det første som møter deg ved veien når du kommer til Selbu er selbutrollet. Som seg hør og bør, selvsagt i klær med den tradisjonelle selburosa, som er selve varemerket på Selbu.

Med et så kjent mønster som selburosa og det minst like kjente plagget selbuvotten, er Husfliden i Selbu et naturlig sted å legge inn et stopp. Her kan du kjøpe hjemmestrikkede plagg med selburosa, eller kanskje få med deg mønster på å strikke selv? På Husfliden kan du også se verdens største selbuvott, med bekreftelse fra Guinness’ rekordbok.

Selbuvotter har du også anledning til å se i Selbu bygdemuseum bare noen hundre meter unna. Selbu var også den største eksportøren av kvernstein i Norge på slutten av 1800-tallet. Den historien kan du også få med deg på bygdemuseet. Like ved bygdemuseet ligger Selbu kirke, som er over 800 år gammel og en av Trøndelags største kirker. Den er for øvrig også kjent for sin gode akustikk, som flere norske artister har benyttet seg av i forbindelse med konserter og plateinnspillinger.

I Selbu kan du også finne et par andre severdigheter som er verdt å besøke. Rett ved fylkesvei 705 rett før du kommer til Selbu fra nord, ligger Granby Gård, et gårdstun fra 1912. Her finnes en utstilling som handler om utvandringen fra Selbu til Amerika fra 1859 til 1900, samt de to store gullrushene i Amerikas historie. Den dramatiske historien om Brynhild Paulsdatter Størset, eller bedre kjent som Belle Gunnes, en av Amerikas verste seriemordere noensinne, og som kom fra Selbu, blir også fortalt på Granby Gård. Sjekk åpningstidene før du tar turen, da det ikke er åpent daglig.

Norsk Radiomuseum

En annen kuriositet i Selbu er Norsk Radio- og Fjernsynsmuseum. Vakkert beliggende i Sjøbygda med utsikt over Selbusjøen. Radiomuseet tar for seg radiohistorien fra 1890 til 1980, og radioproduksjonen i Norge, og spesielt de største, som Edda Radiofabrikk, Tandberg og Radionette, utstilt fra de eldste til de nyeste modellene. I tillegg til radioer vil du også finne jukebokser, gamle plater, båndspillere og grammofoner, samt bilder og historiske klipp i museet. På gården finnes også en sykkelutstilling og en fotoutstilling med rundt 500 kameraer.

Fjernsynsmuseet er i et selvstendig bygg, og som viser fjernsynsteknikken og programsiden i Norge de siste 60 årene. Museet har sammen med Teknisk Museum overtatt alt av historisk utstyr fra NRK, noe som utgjør rundt 5000 gjenstander, inkludert en bilpark fra fjernsynshistoriens tidligste år. Noe som gjør museet unikt i Europa er at det inneholder fjernsynsapparater og utstyr helt siden 1928 fram til i dag. Det finnes også gårdskafé med alle rettigheter ved museet. På sommeren er det også konserter og forestillinger i amfiet. Museet er ikke åpent daglig, så sjekk åpningstidene før du legger i vei.

Så må man ikke glemme selve Selbusjøen. Kanskje en av landets vakreste innsjøer? I hvert fall er den en av Trøndelags største og dypeste innsjøer, samt innsjøen der Nidelva i Trondheim starter fra.

Tydal

Når man befinner seg i Trøndelag på grensen mot Jämtland og Sverige, kommer man ikke utenom karolinerne og general Carl Gustaf Armfeldt denne gangen heller. Jeg har skrevet om de ved flere anledninger tidligere, mest omfattende i mitt innlegg om Åre, samt om stykket Elden på Røros. Fra Tydal startet marsjen over fjellet til Duved i Jämtland der flere tusen soldater omkom av uvær og kulde. Tydal har for øvrig sitt eget skuespill, Karolinerspelet, hvert år på Brekka Bygdetun i midten av januar. Jeg kan kanskje komme tilbake til det ved en senere anledning.

På Brekka Bygdetun kan man for øvrig oppleve et levende bygdetun på sommeren, med mange forskjellige dyr og enkel servering, særlig populært blant barnefamilier. Tydal Museum ligger heller ikke langt fra bygdetunet, men museets Armfeldt- og karolinerutstilling befinner seg for tiden på 705-senteret, også det i Tydal.

Stugudalen

Fra Tydal tar det bare et drøyt kvarter å kjøre til Stugudalen. Og nå begynner naturen virkelig å vise seg fra sin beste side. Omkranset av mektige fjell ligger speilblanke Stuggusjøen lunt i bunnen av dalen. Herfra har du den beste utsikten mot de massive fjellene Sylan på grensen mot Sverige. Den høyeste toppen er Storsylen med sine 1762 m.o.h., og er med det Sør-Norges høyeste grensefjell. Mye flott turterreng og mange turisthytter i området.

Utsikt mot Storsylen

Det sies at det finnes flere fritidshytter enn innbyggere i Tydal kommune, og at de aller fleste hyttene ligger i Stugudalen. Det er også mulig å ri på islandshester i området her, og dessuten har Stuggusjøen fine badestrender. Fiskemuligheter er det også.

Før du kjører videre bør du legge inn en stopp på hotellet Væktarstua. Det er kanskje ikke det første stedet du forventer å finne en Kon-Tiki utstilling, men det var faktisk her, på Væktarstua i Stugudalen, at Thor Heyerdahl skrev boka om Kon-Tiki og ferden over Stillehavet mot Påskeøya. Utstillingen er permanent og et samarbeide med Kon-Tiki museet i Oslo. Også restauranten på Væktarstua har mat og drikke knyttet opp mot Kon-Tiki og Thor Heyerdahl.

Når du kjører det siste strekket fra Stugudalen mot Brekken i Røros, kommer du snart over tregrensen, og du kan se de store viddene på høyfjellet med Storsylen som ruver massivt over terrenget. På denne strekningen er det heller ikke uvanlig å se reinsdyr. Faktisk har jeg ikke kjørt denne veien uten å se reinsdyr.

Visste du forresten at Norges lengste og vannrikeste elv, Glomma, har sine kilder fra noen små vann sør for Mustjønna i Tydalsfjellene? Mustjønna ligger rett ved fylkesvei 705. Elva renner via innsjøene Storøvlingen, Riasten til Rien. Først etter Rien heter elva Glåma og fortsetter til Aursunden nord for Røros. Fra Glåmos fortsetter elva sørover til den renner ut i Oslofjorden ved Fredrikstad. Både Glåma og Glomma er likestilte navn på elva. Glåma er mest vanlig i nord, mens det er mest vanlig å skrive Glomma fra Østerdalen og sørover.

Erik Drilen (kjørte fylkesvei 705 den 24. juli 2019)

Elden på Røros

Kjerkgata på Røros

På vernet grunn som står på UNESCOs verdensarvliste, fremføres rockemusikalen Elden på Røros, hver kveld fra 24. juli til 3. august i år. Den feirer også 25 års jubileum i år, siden den ble oppført på Slegghaugan for første gang i 1994.

Karolinersoldaten Kalle.

Dette stykket har utviklet seg til å bli Norges nest største utendørs teaterstykke. Kun «Peer Gynt» på Gålå hadde i fjor flere publikummere. Med skuespillere fra bl.a. Det Norske Teater og Trøndelag Teater, i tillegg til at regien er ved Catrine Telle, koreografien ved Arne Fagerholt og musikken med Skjalg M. Raaen som leder, er det lov å forvente mye av oppsettingen. Etter å ha overvært generalprøven, må jeg bare si at alle innfrir. Ikke minst honnør til de flere hundre frivillige som har sørget for at alt både i og rundt stykket har gått smertefritt.

Historien er skrevet av Arnfinn Strømmevold og Bertil Reithaug og handler om karolinernes forsøk på å ta Trøndelag og Norge med 10.000 soldater under ledelse av general Carl Gustaf Armfeldt høsten og vinteren 1718-19. Denne historien har jeg tidligere skrevet om i mitt innlegg om Åre kommune.

Stykket handler om den lille troppen under ledelse av general De la Barre, som skulle sikre seg kobberet og rikdommene på Røros, om svenskekongen Karl XIIs død og dødsmarsjen tilbake over Tydalsfjellene til Handöl i Sverige, der flere tusen soldater døde av storm og kulde.

I tillegg til oppsettingen av Elden, er det også en kostymeutstilling i kjelleren på Domus kjøpesenter, samt en minneutstilling i Thomasgården på Røros i hele perioden mens Elden pågår.

Å komme til det historiske sentrum av Røros, eller Bergstaden, er som å reise flere hundre år tilbake i tid. Det skyldes selvsagt at husene langs begge sidene av elva Glomma, spesielt fra Kjerkgata og østover, er fredet og står på UNESCOs verdensarvliste. Dermed får man heller ikke lov til å endre på fasadene i denne bydelen. Derfor ser Bergstaden i hovedsak ut slik den gjorde på general Armfeldt og karolinernes tid.

Røros kirke er selve kjennetegnet på Røros. Bergstadens Ziir, som den også kalles, fordi det står «Til Guds Ære og Bergstadens Ziir» over inngangen, stod ferdig i 1784 og troner over trehusene i byen. Den er en av landets største kirker med 1600 sitteplasser, og er kåret til et av landets mest kjente landemerker.

Smelthytta på Malmplassen rett ved elva er Røros’ museum, der du kan lære om Bergstaden og kobberverket. Gjennom modeller av gruver, smeltehytter og tekniske anretninger som var i bruk på den tiden, blir historien levendegjort.

Sleggveien, eller Pippigatan som svenskene kaller den.

Røros kalles gjerne Norges beste julested. Man kan lett bli nasjonalromantisk når man kommer til Røros i desember måned. Men visste du at episoden «Pippis jul» i tv-serien om Pippi Langstrømpe ble spilt inn på Røros? Eller mer spesifikt i Sleggveien, kalt Pippigatan av svenskene, ved Slegghaugan. Slagget her er avfallsproduktet etter kobbersmeltinga, og minner om store fjell. Om du følger stiene opp til toppen, vil du oppleve panoramautsikt over Bergstaden. Det er på baksiden av disse at også Elden fremføres.

Rørosmartnan er også en av de store begivenhetene på Røros, og som jeg tidligere har skrevet om her.

Nord for Røros ligger gruveområdene Nordgruvene og Storwartz med bl.a. Olavsgruva. Disse står også på UNESCOs verdensarvliste siden 2010, som deler av Circumferensen som omfatter store deler av området rundt selve Bergstaden og omliggende kommuner. I Olavsgruva kan du daglig få en times omvisning på sommeren, noe sjeldnere utenfor sesongen, så sjekk før du tar turen. 300 års bergverkshistorie, 500 m inn i fjellet og 50 m under bakken.

Visste du forresten at Norges eneste ørken ligger på Røros? Etter ordets rette betydning er det nok ikke en ørken, i og med at det faller for mye nedbør gjennom året, men rørosingene liker å kalle det ørkenen. Det offisielle navnet er Kvitsanden landskapsvernområde, og består av finkornet flyvesand, og ligner til forveksling på en ørken. Allikevel kan den oppføre seg som en ørken ved at flyvesanden forflytter seg med vindene. Man har forsøkt å plante furu og hollandsk båndpil for å holde sanden i ro.

Erik Drilen (var på Røros og førpremieren av Elden 23. juli 2019)

Kraków: Severdigheter utenfor byen

Fra Polens flymusum i Kraków.

Kraków har jeg skrevet om flere ganger før, men selv om man har vært der noen ganger, betyr ikke det nødvendigvis at man behøver å gå lei av byen. Det finnes nok å finne på og steder å besøke om man bare løfter blikket litt og ser utover horisonten.

Utsikt fra Kopiec Józefa Piłsudskiego.

Og nettopp det, å se utover horisonten, har man full anledning til fra Kopiec Józefa Piłsudskiego, en menneskebygd topp som ligger vest for Kraków, mellom Johannes Paul II lufthavn i Balice og sentrum. Herfra har man den beste utsikten i området, og man kan se flyene gå inn for landing på flyplassen. Faktisk ser du ned på flyene når de passerer deg.

Haugen ble bygget til minne om den polske krigshelten Józef Piłsudski på midten av 30-tallet. Nazistene forsøkte å jevne den med jorden under andre verdenskrig, men det ble aldri fullført, da det ble for kostbart. Kommunistene etter krigen ønsket også å jevne haugen med jorda, da den var et symbol på et kapitalistisk Polen. Det endte med at korset på toppen ble fjernet, og det ble sådd skog rundt den, slik at den skulle bli mindre synlig.

Etter kommunismens fall ble haugen renovert, og korset er igjen på toppen. Skogen rundt er blitt en park og et populært utfluktsområde for lokalbefolkningen og turister.

Klosteret i Tyniec.

Klostrene i Bielany og Tyniec

Med mindre man er flyspotter eller flyentusiast, er det kanskje ikke haugen i seg selv som er den store attraksjonen i området. Ved den samme parken ligger også klosteret Kongregacja Eremitów Kamedułów Góry Koronnej, eller for enkelhets skyld kamaldulenserklosteret i Bielany. Mange har nok lagt merke til den slottslignende bygningen på fjelltoppen ved veien fra flyplassen på vei inn mot sentrum av Kraków. Det er lov å besøke klosteret, men man bør sjekke på forhånd når det er åpent. Hvis munkene ber er det stengt. Klosteret ble bygget på 1600-tallet.

Et annet kloster, heller ikke langt på Bielany eller flyplassen, er benediktinerklosteret i Tyniec, et ikke mindre imponerende kloster og festning, som ble bygget så tidlig som i år 1044. På sommeren kan man komme seg hit med båt på elven Wisła fra foten av Wawelborgen i Kraków. Er man sprek kan man leie seg sykkel og sykle hit fra sentrum av Kraków. Eller man kan ta taxi til en overkommelig pris. Etter omvisning i klosteret kan man spise lokal mat i kafeteriaen, eller kjøpe med seg noen av klosterets egne produkter, mat, vin eller øl, før man returnerer til byen.

Det polske flymuseet

Om man er flyentusiast er så absolutt det polske flymuseet, Muzeum Lotnictwa Polskiego på polsk, verdt et besøk. Dette museet ble av CNN vurdert som verdens åttende beste flymuseum, og med mer enn 200 fly går det fort noen timer her. Noen av flyene er unike, fly fra flyverdenens barndom, militære fly fra flere land og flere tidsperioder, inkludert andre verdenskrig, deriblant 22 svært sjeldne fly som inntil 1941 var utstilt i Deutsche Luftfahrtsammlung Museum i Berlin. Til og med passasjerfly, seilfly og helikoptere kan du finne i museet. I tillegg har de mer enn hundre originale flymotorer.

Flymuseet ligger ved den gamle flyplassen i Kraków, i Rakowice. Dette er en av verdens eldste flyplasser, åpnet i 1912. Den ble stengt i 1963, og museet åpnet året etter. Det er lettest å komme seg hit med taxi. Det ligger noe avsides, og det kan være greit å avtale med sjåføren å bli hentet igjen. Ellers er personen i billettluken behjelpelig med å bestille taxi tilbake, om du ikke har telefonnummer direkte til drosjeselskapet. Du kan også reise kollektivt med trikk, men du må da regne med å gå den siste kilometeren.

Fra saltgruven i Bochnia.

Saltgruven i Bochnia

De fleste som reiser til Kraków for første gang får gjerne med seg saltgruvene i Wieliczka. Men visste du at det finnes flere saltgruver i nærheten av Kraków?

Saltgruven i Bochnia, 40 km øst for Kraków, er Polens eldste saltgruve, fra 1248, og står selvsagt også, i likhet med den mer kjente Wieliczka, på UNESCOs verdensarvliste. Færre turister, færre guidede omvisninger på engelsk, men det går også guidede turer fra Kraków til Bochnia. Den er mindre enn saltgruven i Wieliczka, men til gjengjeld er den mindre turistifisert og mer autentisk. Gruvegangene er 4,5 km lange og befinner seg 330 til 468 m under jorda.

Erik Drilen (besøkte Kraków 25-28. april 2019)

Rundreise på Balkan

Påfugl ved St Naum-klosteret ved Ohridsjøen i Nord-Makedonia.

Det som en gang var Jugoslavia, er i dag sju selvstendige nasjoner. Derfor er det ikke snakk om store avstander, og du har anledning til å besøke mange land på kort tid. Man kan kjøre med egen bil, man kan reise kollektivt med buss (tog gir begrensede muligheter), eller man kan melde seg på en busstur.

Kotor sett fra toppen av Kotor Serpentine. Her skal vi kjøre ned med buss, gjennom 25 hårnålssvinger. Selv den mest erfarne Trollstigensjåføren får hjertet i halsen her.

Selv valgte jeg det siste, og meldte meg på en ukestur med kroatiske Atlas Tours. Med på bussturen var det reisende fra USA, Canada, Sør-Afrika, Australia, Brasil, Argentina og Ukraina, foruten meg. Med andre ord, veldig internasjonalt. Det ble guidet både på engelsk og spansk på turen.

Turen startet i Dubrovnik. Noen av de reisende hadde vært med på en større tur på to uker som inkluderte Slovenia, Bosnia-Herzegovina og hele Kroatia nord for Dubrovnik, men jeg valgte den kortere versjonen, andre uke av samme tur, som tok for seg landene i sør, og som startet i Dubrovnik, siden jeg allerede hadde vært der noen dager.

Pile Gate, Dubrovnik

Dag 1: Dubrovnik

Deltakerne ankom og sjekket inn på Hotel Ivka på ettermiddagen. Dette hotellet var det eneste 3-stjernershotellet på turen, men var av ok standard. Det ligger et stykke fra det historiske sentrum av Dubrovnik. Kvelden gikk med til å bli kjent med hverandre, og felles middag i restauranten på hotellet.

Dag 2: Dubrovnik – Budva, Montenegro – Tirana, Albania

Etter frokost og utsjekk startet dagen med et par timers sightseeing innenfor bymurene i Dubrovnik. Jeg har tidligere skrevet om Dubrovnik her, så jeg går ikke i detaljer på det.

Deretter fortsatte turen med vår buss fra Pile Gate i Dubrovnik og mot den montenegrinske grensen og passkontroll, videre gjennom byene Igalo og Herceg Novi, som er vokst sammen til én. Deretter til Kamenari for å ta fergen over det smale sundet til Lepetane. Fergeturen tar bare fem minutter, men den sparer oss for en totimers kjøretur rundt Kotorbukta. Fra den andre siden kjører vi gjennom Tivat og strake veien sørover til kystbyen Budva, der vi spiser lunsj.

Budva er mest kjent for å være Montenegros badeby nummer én, med kilometerlange strender. På en odde ved småbåthavnen i byen ligger Stari Grad, gamlebyen. I de trange gatene finner du små butikker, restauranter og barer, men også severdigheter som Citadellet, den katolske Johanneskirken (fra 600-tallet), St. Ivankirken og Hellig treenighetskirken.

Bymurene vitner om tiden da Budva var en del av Republikken Venezia, men byen er mye eldre, faktisk en av de eldste byene ved Adriaterhavskysten, da den ble grunnlagt av grekerne for nesten 2500 år siden. Langs hele promenaden ved småbåthavnen vil du finne restauranter med priser vi nordmenn drømmer om.

På ettermiddagen fortsatte turen videre langs den imponerende kystlinjen sørover, forbi Sveti Stefan, før vi kjørte innover i landet retning Shkoder og den albanske grensen. Vi ankom Albanias hovedstad Tirana tidlig på kvelden og sjekket inn på firestjernershotellet Sky Tower midt i sentrum, der vi også spiste middag.

Det nasjonale historiske museet på Skanderbegplassen i Tirana.

Dag 3: Tirana – Ohrid, Nord-Makedonia

Dagen startet med en byvandring og sightseeing til fots i det historiske sentrum av byen med over en halv millioner innbyggere. Albania var aldri en del av Jugoslavia, men et selvstendig og lukket land under ledelse av den stalinistiske diktatoren Enver Hoxha fram til hans død i 1985. Siden har Albania åpnet seg og blitt en ny og populær feriedestinasjon, også for oss nordmenn.

Albanere er veldig imøtekommende og vennlige, som vi også fikk oppleve i Tirana, og i dette landet lever ortodokse kristne, katolikker og muslimer i fredelig sameksistens. Muslimer i Albania generelt er veldig liberale og tolerante, og omfavner sine kristne brødre og søstre.

Sightseeingen starter ved villaen der Enver Hoxha bodde, og fortsetter til den 1,3 km lange Bulevardi Dëshmorët e Kombit, eller Bulevarden for nasjonens martyrer, som er Tiranas hovedgate. Det er den gamle paradegaten fra kommunisttiden, og her ligger de viktigste institusjonene og bygningene i byen, som Presidentpalasset, Statsministerens kontor, Kongresspalasset, Rogner Hotel og Universitetet i Tirana.

Også en rekke museer ligger langs denne gata, som Det nasjonale arkeologiske museet, Det nasjonale kunstgalleriet, og ikke minst Det nasjonale historiske museet på Skanderbegplassen, som deler bulevarden i to. På denne plassen ligger også Opera & Ballett-teateret, samt Nasjonalbiblioteket. Også Et’hem Bey-moskéen ligger like i nærheten.

Etter lunsj fortsatte turen videre mot Nord-Makedonia og Ohrid. Verdt å legge merke til på veien opp mot grensen i fjellene er bunkerne og skytestillingene fra kommunisttiden.

Bunkere ved grensen til Nord-Makedonia.

Vi ankom Ohrid på kvelden og sjekket inn på firestjernershotellet Metropol noen kilometer utenfor byen, rett ved vakre Ohridsjøen. Middag i hotellets restaurant.

St Jovan av Kanoe-kirken, Ohrid.

Dag 4: Ohrid

Hele denne dagen er viet til sightseeing, først i gamlebyen i Ohrid, som ligger rett ved sjøen med samme navn, Ohridsjøen. Denne innsjøen regnes som Europas, og en av verdens eldste innsjøer. Omgitt av høye fjell opp mot 2800 m på alle sider, finnes det her dyre- og planteliv som ikke finnes noe annet sted. Noen av de eldste bosettingene i Europa er også funnet her.

Dagens by ble grunnlagt på 600-tallet og befolket med slaviske stammer, men at det har bodd mennesker her tidligere beviser det mer enn 2000 år gamle romerske amfiteateret som ble funnet og gravd ut for få år siden. Grekerne nevnte også byen Lychnidos på dette stedet så tidlig som i år 353 før vår tidsregning, men arkeologiske utgravinger tyder på at det har vært bosettinger her i minst 8000 år. Både byen og innsjøen er på UNESCOs verdensarvliste.

Tsar Samuels festning på toppen av gamlebyen er det første man legger merke til når man kommer til Ohrid. Bygd i det fjerde århundret før vår tidsregning. Festningen renoveres fortsatt, men det er fullt mulig å gå på deler av murene. Herfra har du den beste utsikten over byen og innsjøen.

En gang i tiden skal det ha vært 365 kirker i byen, en for hver dag i året. Så mange er det ikke i dag, selv om det fortsatt er mange. Noen kirker er allikevel verdt et besøk, som St. Panteleimonkirken, som regnes som den helligste kirken i hele Nord-Makedonia. Den ligger på et viktig arkeologisk utgravingssted, og på samme sted ligger også ruinene av en kirke fra tidlig kristendom, fra 500-tallet, og man bør spesielt merke seg det imponerende mosaikkgulvet i denne.

Den mest fotograferte kirken i Ohrid er sannsynligvis St Jovan av Kanoe-kirken, bedre kjent som St John-kirken i vår vestlige verden. Det er ikke på grunn av at kirken i seg selv er spesielt viktig, men på grunn av beliggenheten på en klippe overfor fiskerlandsbyen Kaneo, som gjør den til et yndet fotomotiv.

St Sofia-katedralen.

Den største kirken i Ohrid er St Sofia-katedralen fra midten av 1000-tallet, kanskje den mest imponerende middelalderbygningen i byen. Kirken er også kjent for sine veggmalerier.

Om man ønsker å kjøpe noe som er typisk for Ohrid, vil jeg absolutt anbefale perler fra skjell i Ohridsjøen.

Etter lunsj nede ved havnen i byen dro vi videre langs sjøen, med et kort stopp ved Bay of Bones, der man har delvis rekonstruert en landsby på påler, etter funn man har gjort i bukta. Denne landsbyen skal ha eksistert mellom år 1200 til 700 før vår tidsregning, og skal ha bestått av seksti hus. I dag er denne landsbyen et museum over denne sivilisasjonen.

Bay of Bones.
St Naum

Vi fortsatte til St Naum-klosteret helt i sør ved sjøen, og helt ved grensen til Albania. Grunnlagt på 800-tallet og regnes som ett av de helligste stedene for nordmakedonerne. Mange pilgrimer kommer hit hvert år. St Naum var kjent for sine helbredende krefter. Han skal være begravet i klosterkirken, og så vel kristne som muslimer pleide å reise hit. Om man elsker påfugler, er det mange av de her. Prestene serverer også lokalt brennevin som skal sies å ha en helbredende virkning. Om du tror på det kan du også kjøpe et par flasker for å ha med deg hjem.

Tradisjonell nordmakedonsk middag i kveld med tradisjonell musikk på restauranten Biljanini Izvori i Ohrid.

Alexander den Store.

Dag 5: Ohrid – Skopje, Nord-Makedonia

Etter frokost og utsjekk fortsatte ferden i dag mot Nord-Makedonias hovedstad Skopje, den største byen på vår rundreise med nesten 700.000 innbyggere. Ny guidet sightseeing til fots ventet oss der.

Sightseeingen startet med en omvisning på byens festning Kale, bygd på 500-tallet, men byen er mye eldre enn det. Skopje ble grunnlagt på 300-tallet før vår tidsregning av paioniere, et thrakisk folkeslag. Fra festningen er det fantastisk utsikt over hele hovedstaden.

Neste stopp på programmet var Mustafa Pashas moské, bygd i 1492, da det ottomanske imperiet regjerte i området, og en av de vakreste moskéene i Nord-Makedonia. Deretter til Sveti Spas, eller Den hellige frelsers kirke, som er spesielt kjent for sin utskårede ikonostase, eller billedvegg i tre. Kirken, som er den eldste og viktigste kirken i sentrum av byen, er liten, men har en vakker gårdsplass. Den ble bygd sent på 1600- eller tidlig på 1700-tallet. Den ble bygd delvis under jorda, fordi kirker på den tiden ikke fikk være høyere enn moskéene.

På veien nedover gamlebyen mot det moderne sentrum ved elven Vardar går vi gjennom bazaar, det gamle tyrkiskinspirerte basarkvartalet med de trange brosteinsgatene og mange små butikker, restauranter og kaféer, moskéer og til og med et mikrobryggeri.

Etter at store deler av Skopje ble ødelagt av et jordskjelv i 1963, ble gjenoppbyggingen av byen gjort i tidens kjedelige kommunistiske arkitektoniske stil. Dette gjorde at byen aldri har blitt noen turistby. Ikke før år 2010, da byen startet sitt ambisiøse prosjekt «Skopje 2014», der de skapte et helt nytt sentrum med imponerende klassiske byggverk og ikke mindre imponerende statuer. Prosjektet har kostet, og regjeringer i ettertid har satt en del av utbyggingene på vent eller stoppet de. Allikevel har sentrum av Skopje blitt en veldig turistvennlig by.

En av de mest imponerende og iøynefallende statuene på den nye sentrumsplassen er den nesten 25 m høye statuen av Alexander den store, som ble laget i Firenze og reist i Skopje i anledning 20-årsjubileet for Nord-Makedonias uavhengighet i 1991. Selve bronsestatuen av Alexander den store til hest er 14,5 m, og står på en 10 m høy søyle. Rundt søylen er det åtte bronsesoldater, som er 3 m høye, i tillegg til åtte løver, også i bronse, som er 2,5 m høye.

Den gamle steinbroen fra 500-tallet, bygd av den bysantinske keiseren Justinian, står fremdeles og binder sammen sentrum på hver side av elven Vardar. Av nyere broer i sentrum er det ikke å unngå vakre Broen over Makedonias sivilisasjoner og Kunstbroen.

Broen over Makedonias sivilisasjoner.

På nordsiden av Vardar ligger også Nasjonalteateret, Museet for kampen om nasjonal uavhengighet, Holocaustmuseet og Arkeologisk museum i klassisk gresk stil på rad og rekke.

Mor Teresa ble født i Skopje, og naturligvis har hun også fått sitt minnehus. Det er bygd på stedet der kirken hun ble døpt stod. Dette museet har bilder fra hele hennes levetid, samt Nobels fredspris hun mottok i 1979. I andre etasje er det et lite kapell til minne om Mor Teresa.

På ettermiddagen kjørte vi videre til den lille landsbyen Gomo Nerezi i fjellsiden noen kilometer utenfor Skopje, og besøkte den bysantinske kirken St Panteleimon fra 1100-tallet. Fantastisk utsikt fra dette stedet.

Sent på ettermiddagen sjekket vi inn på firestjernershotellet Karpos, et par km fra sentrum. Vi spiste også middag på hotellet.

Dag 6: Skopje – Peć, Kosovo – Kolašin, Montenegro

Etter frokost begynte reisen mot Kosovo. Vi stoppet for lunsj og litt sightseeing på egenhånd i den kosovoalbanske byen Peć, Peja eller Pejë som den heter på albansk. Kosovo er et land som erklærte seg som selvstendig stat fra Serbia i 2008, men har i motsetning til de andre statene som en gang var Jugoslavia, til gode å bli helt anerkjent av FN og hele verden enda. Serbia gjør krav på landet, som fortsatt har en serbisk minoritet.

Peć er Kosovos tredje største by med sine snaut 50.000 innbyggere, hovedsakelig kosovoalbanere. Hele kommunen har omtrent det dobbelte. Kosovoserberne bor i hovedsak i landsbyen Goraždevac noen kilometer unna. Hvor gammel byen er vet man ikke, da det har vært få arkeologiske utgravinger i Peć, men man regner med at den er blitt bygget på ruinene av den østromerske byen Siparantum. Kanskje en dag får vi vite det sikkert.

Byen er i ferd med å utvikle seg til Kosovos internasjonale turistsentrum, da den ligger nær den vakre Rugovadalen og de omkringliggende fjellene med muligheter for fjellvandringer og andre naturaktiviteter. I byens sentrum er det den tyrkiskinspirerte basaren som trekker folk, og som absolutt er verdt et besøk. Flere i vår gruppe gjorde gode deals ved bl.a. å handle sko.

Vi hadde ikke mye tid til å se mye av Peć, før turen videre fortsatte opp i de vakre fjellene, over 2000 meters høyde og inn i Montenegro, gjennom Berane og til slutt til den lille fjellandsbyen Kolašin, hvor vi sjekket inn og spiste middag på firestjernershotellet Four Points by Sheraton.

Dag 7: Kolašin – Cetinje – Kotor – Dubrovnik

Beliggende 954 m.o.h. og sentralt i Montenegros fjellrike er Kolašin et godt utgangspunkt for den som ønsker en aktiv ferie. Gode vei- og togforbindelser både fra Montenegros hovedstad Podgorica og Serbia. Nasjonalparken Biogradska Gora ligger i dette området, med urørt natur og fjell, godt tilrettelagt for turister med velkomstsenter og mange turstier. Mange av toppene i dette området strekker seg over 2000 m.o.h. Kolašin er et av de mest kjente vintersportsstedene i Montenegro.

På veien sørover viser Montenegro seg fra sin beste side, og byr på natur som beviser at det ikke bare er oss i Norge som er blitt velsignet med vakre fjell og skoger i Europa. Tarakløften er verdens nest dypeste canyon etter bare Grand Canyon i USA, 82 km lang og 1300 m på det dypeste. Det er populært å rafte nedover elven Tara som renner gjennom bunnen av kløften. Tarakløften er også del av nasjonalparken Durmitor, og står på UNESCOs verdensarvliste.

Vi kjører gjennom hovedstaden Podgorica og videre til Montenegros gamle hovedstad Cetinje.

Det er en rolig by med bare drøyt 15.000 innbyggere som møter oss. Det som en gang var kongelig palass, ambassadebygninger og herskapshus er i dag museer eller musikk- og kunstskoler.

Spesielt verdt å få med seg i Cetinje er Statsmuseet, som en gang var residensen til den montenegrinske kong Nicola Petrovic I, samt det serbiskortodokse klosteret i sentrum av byen.

Etter et par timer i Cetinje fortsatte vi gjennom nasjonalparken Lovćen, som igjen viste hvilke fantastiske naturseverdigheter Montenegro har å by på. Tradisjonell montenegrinsk lunsj, røkt prosciutto og ost, på restaurant Zora i landsbyen Njeguši i nasjonalparken.

Så var vi altså her, like før nedstigningen til Kotor.

Deretter gikk turen mot Kotor, men først måtte vi ned den bratte trollstigveien som er kjent som Kotor Serpentine. Jeg har kjørt Trollstigen, og jeg har kjørt Aursjøveien, men jeg må innrømme at Kotor Serpentine er hakket mer nervepirrende, og ikke minst når man sitter i en buss. Det er bratt, man ser nesten ikke veien nedenfor, den er smal, nesten umulig å passere en bil som kommer imot, og det er rundt 25 hårnålssvinger på den 8,3 km lange turen på vei ned. Tror det var mange på bussen som pustet lettet ut da vi var nede. På toppen er du 881 m.o.h., på bunnen der veien igjen retter seg ut er du 458 m.o.h., et fall på 423 m om du skulle misse den første svingen.

Fjellene ved Kotor, sett nedenfra, beina trygt plantet på jorda.

Gruppen jeg var en del av hadde sightseeing i Kotor, mens jeg hadde privat transfer til flyplassen i Dubrovnik for hjemreise. Men fortvil ikke om du ønsker å lese om Kotor, for jeg var i byen bare litt over en uke tidligere, og har skrevet om byen som absolutt er verdt et besøk her.

Erik Drilen (reiste med Atlas Tours 12-18. mai 2019)