Porto er den nest største byen i Portugal, men ligger langt etter hovedstaden Lisboa som turistdestinasjon. En del av skylden må nok pålegges manglende internasjonale direkteruter, men det ser nå ut til å endre seg. Inntil videre må vi nordmenn ta til takke med flybytte, som f.eks. TAP via Lisboa eller KLM via Amsterdam, men forhåpentligvis endrer dette seg snart. Byen har mye å by på. Er du interessert i vin er det definitivt en destinasjon du bør vurdere.

Porto ligger på kysten av det nordlige Portugal, ved utløpet av elven Douro. Gamlebyen, som ligger ved elven, står på UNESCOs verdensarvliste, og er en sjarmerende og fargerik bydel med bratte, smale gater og trange smug. Noen ganger så bratte at det er bygget trapper.

Noe som kjennetegner Porto framfor alle andre byer i verden er bruken av azulejos, keramikkfliser, til å dekorere hus og bygninger med. Ikke at det er en portugisisk oppfinnelse, eller at man ikke finner de andre steder, men det er ingen andre steder de er så utbredt. I Porto finner man de overalt, både på offentlige bygninger og vanlige boliger. Selv på kirker. Noen har mønster, mens andre er satt sammen til store bilder som forteller en historie. Det beste eksempelet på dette er jernbanestasjonen São Bento, som bare på grunn av de mer enn 20.000 flisene har blitt en av de største turistattraksjonene i Porto.

Også Capela dos Almas i den nye bydelen, samt Carmo- og Carmelitaskirkene, som er to kirker i ett bygg, er verdt å legge merke til på grunn av veggene med de blåmalte flisene. Historien bak de to sistnevnte kirkene er også ganske morsom. Carmelitaskirken var opprinnelig del av et kloster, og ble fysisk delt slik at nonnene fra Carmelitas og munkene fra Carmo ikke kunne snike seg over til hverandre for å finne på ugudelig ting. Like i nærheten finnes også en annen kirke, Clérigos, som er bygd i barokk stil både utvendig og innvendig, og i seg selv en vakker kirke. Men den er mest kjent for sitt 76 meter høye kirketårn, Torre dos Clérigos. Man kan klatre opp den lange og trange trappen til en liten utsiktsplattform, der man har god utsikt over hele byen.

Når du først befinner deg i denne delen av gamlebyen, bør du også få med deg bokhandelen Lello, sannsynligvis verdens vakreste bokhandel. Turistene strømmer dit i tusentalls hver dag. Den er blitt så populær at de faktisk har begynt å ta inngangspenger. Dog skal det sies at du får inngangspengene tilbake om du kjøper noe der inne. Bygningen er et to-etasjers kunstverk i neogotisk stil, med takmalerier, treskjæringer og en vindeltrapp.

Når det kommer til utsikt over Porto, er det spesielt to utsiktspunkter i byen som er veldig populære, i tillegg til nevnte Torre dos Clérigos. Det ene er Miradouro da Serra do Pilar på sørsiden av elven, rett ved broen Ponte Luís I. Dette er også et utmerket sted å få med seg solnedgangen i Porto. Mange kjærlighetspar tar turen hit på kveldstid, noe alle hengelåsene på rekkverket er et synlig bevis på. Et nonnekloster, Mosteiro da Serra do Pilar, ligger også her.

Det andre utsiktspunktet verdt et besøk er hotellet The Yeatman, også på sørsiden av elven, i bydelen Vila Nova de Gaia. Eller egentlig byen Vila Nova de Gaia, siden byen på sørsiden egentlig ikke er en del av Porto, men en egen by som har vokst sammen med Porto. Et vakkert femstjerners hotell, hvor mange stikker innom for en kopp kaffe eller et glass portvin, og for å nyte utsikten fra balkongen. Velger du å bo på dette hotellet, får du også den samme utsikten fra hotellbassenget. Vingården Taylor’s Port, som du også kan besøke, ligger for øvrig like ved siden av The Yeatman.

Som tidligere nevnt, ligger byen Porto ved utløpet av elven Douro. Douro er et navn som burde være kjent for alle vinelskere, og spesielt de som er glad i portvin. De fleste turselskapene som arrangerer reiser til Porto inkluderer en tur til Dourodalen. Om man ikke melder seg på en arrangert tur hjemmefra, kan man også velge å melde seg på én eller fleredagers elvecruise med båt fra Porto oppover elven. En noe raskere reisemåte er toget, Linha do Douro, som regnes som en av verdens vakreste togreiser, innviet allerede i 1887, langs med Douroelven. Man kan selvsagt også kombinere med tog en vei, og båt tilbake.

På turen kan man legge inn vingårdsbesøk, med lunsj, eller om man ønsker det, også overnatting. En av disse vingårdene er Quinta da Pacheca. Her kan man også prøvesmake, samt kjøpe med seg, portvin. Denne vingården har et hotell utenom det vanlige. I tillegg til fine rom i hovedbygget, får du her også muligheten til å bo i vintønner, et veldig morsomt og spennende påfunn. I Dourodalen har du også muligheten til å låne sykler, og sykle fra vingård til vingård.

Portvin er en sterkvin som lages i Douro-regionen. Det som skiller den fra de fleste andre viner er at den blir forsterket av druebrennevin for å avbryte gjæringsprosessen. Dette gjør at den får en høyere alkoholstyrke uten av druesukkeret forgjæres. Dette gjør også vinen søtere. Portvin lagres også i lengre tid på fat, noen i flere år. Det finnes flere typer portvin. White har gylden farge og finnes i søte og tørre utgaver. De tørre brukes gjerne som aperitif. Tawny har vært lagret lengst på fat, og er noe brunere enn de andre. Vintage har også vært lagret på fat, men kortere enn tawny. Til gjengjeld har den vært lagret lenge på flaske, og er noe mørkere enn tawny.

Vinho Verde, eller grønn vin, lages også i det samme området. Druene er grønne, små og vokser under tak for å hindre direkte sollys. Du kan få Vinho Verde som hvit, rød og rosévin. I og med at druene vokser i et svalere klima enn andre druer, blir de også fattigere på sukker og rikere på syre, noe som gjør vinen noe syrligere enn andre viner.

 

En annen vingård og overnattingssted i samme område er Quinta do Vallado, som også er verdt et besøk.

Har du muligheten til det, spis gjerne lunsj på restauranten DOC – Chef Rui Paula, som ikke ligger langt fra de to nevnte vingårdene. Rui Paula er en av Portugals mest kjente kokker, blant annet fra den portugisiske utgaven av MasterChef, og driver også restauranten DOP i Porto, en restaurant med Michelinstjerne. Han driver også restauranten Casa de Chá da Boa Nova på kysten rett utenfor Porto, i Leça da Palmeira. Sistnevnte restaurant er alle arkitekters favoritt, og vi var så heldige å få møte Rui Paula der, da vi var på besøk.

Utenfor Porto finnes det mange vandrestier. Mange av disse krysser hverandre. Et par av de mest kjente er Rota do Vinho, vinruten, og Rota do Românico, den romerske ruten. I den førstnevnte går du gjennom vindistriktene, mens i den romerske ruten følger du i romernes fotspor langs militærveiene de bygde for totusen år siden mellom Portugal, Spania og Frankrike. Byen Amarante, øst for Porto, ligger på ett av stedene der disse to stiene møtes. Selv om byen sannsynligvis er oppkalt etter den romerske hærføreren Amarantus, er den ikke først og fremst kjent for romersk historie. Det er benediktermunken St. Gonçalo, eller São Gonçalo på portugisisk, som etter sin pilgrimsreise til Italia og Jerusalem på 1200-tallet, som har gjort byen kjent. Byens to største severdigheter er São Gonçalo-kirken, samt den pittoreske São Gonçalo-broen. For øvrig er byen kjent for sitt kjøkken, kjøtt- og bacalãoretter, gjerne servert med et glass vinho verde, grønn vin, til. Amarante ligger i Minho-distriktet, som er kjent for druene som brukes i den portugisiske grønne vinen. Søtsaker og bakverk er også noe byen er kjent for. Legg spesielt merke til de søte falloslignende kakene, kalt «bolos de São Gonçalo», i byens bakerier.

De mest kjente og populære vandrestiene i hele Portugal, er utvilsomt Caminhos de Santiago, pilgrimsveiene til Santiago de Compostela i Spania, som jeg tidligere har skrevet om her. Dette er en rute som tusener går eller sykler hvert år. Den lille byen Ponte de Lima ligger på en av disse, og er en liten perle i seg selv. Byens navn kommer fra dens mest kjente severdighet, den romerske broen, ponte, og elven Lima, som renner gjennom byen. Broen er fra det første århundre, og er en del av den romerske militærveien Via XIX, åpnet av keiser Augustus, som forbandt byene Braga i det nordlige Portugal og Astorga i Spania. Bystatus fikk byen i 1125 og regnes som Portugals eldste by. Annenhver mandag holdes en av Portugals største jordbruksmarkeder i byen. Ponte de Lima er kjent for sine festivaler, og spesielt en i begynnelsen av juni som har pågått siden middelalderen, Festa do Corpo de Deus, med Vaca das Cordas, en light-versjon av det mer berømte okseløpet i Pamplona, Spania. Få også med deg gatebildene laget av blomster under festivalen. Byen er også kjent for sin røde Vinho Verde-vin.

Nasjonalparken Peneda-Gerês, eller bare Gerês som den som regel omtales som, får sjelden mye oppmerksomhet blant norske reisende til Porto, men dermed ikke sagt at den ikke er verdt et besøk. Nasjonalparken ligger helt nord i Portugal, på grensen til Spania, og noen steder langs veien gjennom parken er det bare elven som skiller de to landene. Utrolig nok er dette også Portugals eneste nasjonalpark. Her finnes vakker natur, høye fjell som strekker seg over 1500 m, fossefall, demninger og innsjøer. Og ikke minst mye historie. Perfekt til fjellvandring. Besøk landsbyen Soajo med sine unike kornmagasiner i granitt, espigeiros, og spis lunsj i den tradisjonelle restauranten Saber ao Borralho. I landsbyen Lindoso kan man se flere kornmagasiner, i tillegg til en borg fra 1200-tallet. Landsbyen Gerês er også kjent som sparesort. Byen i seg selv kan dateres helt tilbake til romertiden, men først på 1700-tallet ble det første spaanlegget bygd. Bo på Hotel Águas do Gerês, som også har spa, der du kan slappe av etter en lang dag i fjellene.

Portugal Green Walks arrangerer fotturer i hele det nordlige Portugal, inkludert Caminhos de Santiago og i nasjonalparken Peneda-Gerês. I tillegg til turer med jeep, fjellklatring og canyoning, eller juving som det heter på godt norsk.

Hotell i Porto: Vi bodde på HF Ipanema Park. Et flott femstjerners hotell, men ligger ganske langt fra gamlebyen. Bydelene Ouro og Arrábida med botanisk hage, Palacete Burmester og planetariet ligger derimot ikke langt unna. For øvrig er taxi billig i Porto. Ønsker man å bo mer sentralt er Hotel Carrís Porto Ribeira et bedre alternativ, nær elvepromenaden Cais da Ribeira med mange restauranter og barer, samt det historiske sentrum.

Restauranter: Jeg vil anbefale fiskerestauranten Fish Fixe, på Cais da Ribeira, rett ved broen Ponte Luís I, med god utsikt både til broen og sørsiden av byen over elven. Om dere befinner dere i bydelen Matosinhos ute på kysten, er Restaurante Mauritânia verdt et besøk.

Erik Drilen (besøkte Porto og Nord-Portugal med Portugals Turistkontor i Stockholm og Visit Porto & The North 29. mai – 2. juni 2018)

Nevner man Åre til en trønder, så er det ensbetydende med svenskehandel eller ski. De fleste kjører langt for å spare noen kroner på å handle i Sverige, så strengt tatt må man handle mye før det er noe å spare. Når man allikevel bruker en hel dag, hvorfor ikke ta noen stopp på veien, eller sving inn på en sidevei og få med deg litt av det Åre kommune har å vise fram? Få med deg litt trøndersk historie på veien. La Åre være målet for turen, og ikke Coop Extra eller Eurocash. Butikkene rekker man uansett, de er åpne til kvelds.

Länsväg 336

Kjører du fylkesvei 72 fra Verdal til svenskegrensen kommer du til et veiskille på Sandvika rett før riksgränsen. På det ene står det Østersund 189 km, det andre Østersund 159 km. De aller fleste vil sikkert velge den korteste. Men hvorfor ikke prøve den lengste, den som kalles länsväg 336? Den ender i Järpen ved E14.

Det første stykket av veien, fra grensen til Kallsedet er grusvei, dog noe bedre enn grusveier slik vi er vant med fra Norge. Resten av veien er asfaltert. På Kallsedet ligger Kallsedet Fjällcenter rett ved innsjøen Juvuln, med campingplass, butikk og fjellkafé som er åpent kun om sommeren.

Følger man veien langs Juvuln i ti kilometer kommer man til en liten bygd som heter Kolåsen ved Skäckerfjällen. Samene i dette området hadde ingen kirke før 1849. På 1700-tallet ønsket man at samene i distriktet skulle få undervisning og kristendomsopplæring, men egen kirke fikk de ikke enda på mange år. Skulle man døpes, gifte seg eller begraves, måtte de reise til Kall, Föllinge eller Norge. I 1842 ble det bevilget midler til en kirke, i 1846 begynte byggingen, og i 1849 kunne Kolåsen lappkapell innvies. Prekestolen er fra år 1656, alteret med alterringen fra 1757, begge skal ha vært hentet fra Alsen kirke i Alsen, Jämtland, og er mye eldre enn kirkebygget. Den minste av to kirkeklokker er fra 1761, laget i Jönköping. Nattverdssølvet og døpefonten fra 1885. Orgelet er fra 1949. Kolåsens Fjällhotel ligger også like i nærheten.

 

Bare to kilometer fra Kallsedet, retning Kolåsen, står det et skilt, Gråsjön 5 km. Svinger man inn her blir man møtt av en bom. Men la deg ikke stoppe av den. Å gå de fem kilometrene er verdt turen. Gråsjön er en av de hemmelige severdighetene i Åre kommune. Det er grusvei hele veien opp. Bortsett fra noen hytter, like ved Skäckerfjällens naturreservat, vil du oppdage ruinene av en forlatt bygd. Her har ingen bodd på nærmere 70 år. På sitt største, på slutten av 1800-tallet, stod det rundt 30 hus her. Alle husene var laget av skifer. De to største husene er de største bevarte skiferhusene i hele Jämtland. Bare noen hundre meter fra husene ser man restene av et skiferbrudd. Det har bodd folk ved Gråsjön siden 1688. De husene man ser nå ble oppført i årene 1830 til 1860, og ble brukt som boliger fram til 1905. Skiferhus holdt ikke så godt på varmen, så fra 1905 ble bygningene stort sett brukt til oppbevaring av høy og ved. De siste beboerne forlot Gråsjön i 1952. Landskapet og utsikten fra Gråsjön er fantastisk. Området er også kjent for å ha mye kantarell.

Ved Juvuln finnes også spor etter bosettinger og fangstgroper fra steinalderen.

Neste stopp på länsväg 336 er Kall. Her ligger også veiens eneste butikk mellom Norge og Järpen. Stopper man for å proviantere kan man også ta en titt på Kalls kirke, som ligger bare hundre meter unna bygdas Ica-butikk. Tidligere lå det en middelalderkirke på stedet, men den ble revet i 1868. I dag står det kun et minnesmerke på kirkegården til minne om den gamle kirken. Dagens kirke ble innviet i 1866. Allerede på 1300-tallet skrev biskopene om Kall, da stedet lå på pilgrimsruten, bedre kjent som St Olavsleden, fra Sundsvall til Stiklestad og Nidaros. Herfra er det god utsikt over Kallsjön og mot den 1420 m høye fjelltoppen Åreskutan.

Fortsetter man sørover mot Järpen, kommer man snart til en avkjørsel som leder mot Huså. På veien kjører man gjennom små bygder med navn som for en trønder høres alt annet ut enn svensk, som Bratteggen og Blåmyran. Huså hadde sin storhetstid på 1700- og 1800-tallet på grunn av koppermalmutvinningen i gruvene på Bjelke og Frøå like i nærheten, samt foredlingen av kopper ved Huså Bruk. En stund ble også koppermynter preget i Huså. Av kopperbruket er det i dag bare ruinene igjen, men herregården i Huså står der fremdeles like majestetisk. I siste del av 1700-tallet var Huså Jämtlands største by, og en av Norrlands største industristeder med sine 600 innbyggere. Huså Herrgård ble bygd i årene 1835-1837, og ble bosted for Gustaf Adolf Montgomery, som var bruksdisponent i gruveselskapet, og hans familie. I 1873 fikk Huså nobelt besøk, da kong Oskar II var på vei til Trondheim for å krones til konge. Han besøkte og overnattet på herregården. I dag kan man se det «kongelige» soverommet. På begynnelsen av 1900-tallet ble gruvedriften lagt ned, og herregården forfalt, helt til 1979, da en forening for å redde Huså ble startet, og renovering ble satt i gang. I 1993 gjenåpnet Huså Herrgård som museum. Man kan få visning i Bjelkes Gruvor, og det er også mineralmuseum på Huså, med mineraler fra hele verden. Mikrobryggeriet Åre Bryggcompagni ligger også i Huså.

Neste stopp på veien er Järpen, der länsväg 336 slutter ved E14. Under vikingtiden og tidlig middelalder ble Jämtland regnet som et selvstendig rike. I 1178 kom de under norsk styre og måtte lyde kong Sverre Sigurdsson. Fram til år 1563 var Jämtland norsk. Jemtene hadde allerede i mange hundre år hatt handel med Trøndelag, til Verdal og Levanger, som lå ved fjorden. Under Harald Hårfagres strenge styre flyktet mange trøndere til Jämtland. Først da Norge ble dansk, begynte svenskene å okkupere Jämtland. De neste 104 årene skiftet Jämtland nasjonstilhørighet hele 13 ganger. Den eneste veien gjennom Jämtland og Trøndelag gikk gjennom Åre kommune, og svenskene bygde festninger flere steder langs veien. Hele åtte skal det ha vært, og ingen andre kommuner i Sverige skal etter sigende ha flere. De lå i Mörsil, Järpen, Duved, Kallsedet og Häggsjön. I de tre førstnevnte var det to festningsanlegg.

Järpen skans, eller Jerpe skans som det heter lokalt, var en av de. Ruinene av den ligger på en høyde midt i dagens Järpen. Det skal også ha vært en festning nede ved elven. Jämtland og Härjedalen ble svensk ved freden i Brömsebro i 1645. Da Norge ble lagt under dansk styre, begynte svenskene å bygge festninger for å forsvare landet mot Norge. Jerpe skans ble bygd i 1659, på en høyde med kanonstillinger i alle retninger. I 1734 ble det bestemt av den skulle legges ned, og deler av festningen ble solgt på auksjon. Bare få år senere var den beskrevet som rasert. I årene 1743, 1788 og 1808-09 ble skansen igjen satt i stand og bemannet, da Danmark/Norge på nytt ble en trussel. Nådestøtet for Jerpe skans kom i 1809, da norske tropper raserte den og satte ild på blokkhuset. Skansen nede ved elven forsvant helt på slutten av 1800-tallet, og det ble bygget en papirfabrikk på stedet. Ruinene på høyden står fremdeles og kan besøkes.

Neste stopp ligger ved E14, tre og en halv kilometer vest for Järpen i retning mot Åre: Undersåkers kyrkoruin. Man vet ikke nøyaktig når Undersåkers gamle kirke ble bygget, men under arkeologiske utgravinger av ruinene fant man mynter fra tiden 1280-1299, og ut fra utseendet av kirken, er det ikke usannsynlig at kirken ble bygget på den tiden. Den ble ødelagt i 1611 under Baltzarfeiden. Kirken ble bygd opp igjen, men den ble for liten, ble revet og steinene ble brukt til Undersåkers nye kirke, rundt 350 meter unna, da den ble bygd på 1850-tallet. Nær kirkeruinene ligger også tre gravhauger fra 700-tallet. Kirkeruinene er en stopp på St Olavsleden.

 

Ristafallet ligger 3 km fra Undersåkers kirke og 17 km fra Åre by, langs med E14. Fossen er en av Jämtlands vakreste. Den er rundt 50 m bred, og fallhøyden er 14 m. På våren, under snøsmeltingen, kan vannmengden utgjøre så mye som 400 kubikkmeter pr sekund. Fossen er mest kjent fra filmatiseringen av Astrid Lindgrens bok om «Ronja Røverdatter», under navnet Glupafallet.

Länsväg 322

Den korteste veien fra Verdal til Åre er et strekk som mange kjører uten stopp, for å komme seg raskest mulig til Åre for å handle. Severdighetene er ikke så synlige fra veien, men det er mye verdt å få med seg her også. Veien er også kjent som Skalstugevägen og Karl Johansvägen.  Den følger også St Olavsleden fra Duved til riksgrensen. Jeg har tidligere skrevet om den norske strekningen fra Verdal til svenskegrensen her.

St Olavsleden starter i Selånger, Sundsvall, og ender ved Nidarosdomen i Trondheim. Den følger veien kong Olav Haraldsson (senere Olav den Hellige) reiste sommeren 1030 etter å ha vært i Novgorod i Russland for å kristne Norge og gjenerobre den norske tronen. Kongen kom ikke lenger enn til Stiklestad, der han falt i det berømte slaget.

Veien var lenge den eneste veien fra Östersund til Trøndelag, helt til rikshuvudväg 14 (senere E14) over Storlien ble bygd i 1958. Mellom 1815 og 1835 fikk veien en vel etterlengtet opprustning etter ordre fra kong Karl XIV Johan. Kongen selv inspiserte veien i 1835, og den fikk da navnet Karl Johansvägen. I denne tiden ble alle trebroer byttet ut med steinhvelvbroer, eller stenvalvsbroar, som de heter på svensk. Flere av disse broene kan man fremdeles beundre, og regnes som noen av severdighetene man bør få med seg på denne strekningen. I årene 1992-1994 ble veien oppgradert til moderne standard.

Den første bebyggelsen man kommer til etter å ha passert riksgrensen er Skalstugan. Du kjører ikke lenger gjennom Skalstugan, men det er en sideveg med et skilt som sier «ingen gjennomkjøring». Det er dog ingen hindring for allikevel kjøre dit for å besøke gården. I 1602 bestemte kong Kristian IV at det skulle bygges tre overnattingsstuer på handelsveien mellom Åre og Levanger. Levanger hadde på den tiden Norges største marked (Marsimartnan), og jemtene reiste dit hvert år for å handle på 1600- til langt ut på 1800-tallet. Den ene stuen ble lagt på Skalstugan, de to andre i Norge. På 1700-tallet ble det også bygget et tollhus på Skalstugan, og var i bruk helt fram til 1958, da Storlien ble åpnet. Tollhuset står der fremdeles, rett ved siden av karolinergraven. I 1718 huste nemlig Skalstugan også Carl Gustaf Armfeldts karolinerarmé på titusen mann. De var på vei for å invadere Trondheim. Hvordan det gikk kan du lese mer om lenger ned på siden.

I 1887 ble Skalstugan kjøpt opp av en skotte, Sir Tom Nickalls, som gjorde om stuene til en jaktvilla, der han, familien og venner koste seg med jakt, fiske og selskapelige aktiviteter. I 1902 ble stedet kjøpt av en annen jaktinteressert mann, K. A. Wallenberg. I 1932 overtok nevøen Marcus Wallenberg bygningene. Under krigen leide han det ut til det svenske forsvaret, som med 350 mann gjorde Skalstugan til grensepost mot en eventuell tysk invasjon via Norge.

Neste lille bygd på veien sørover mot Åre er Medstugan. Der står det en jaktvilla, som ble bygd av Carl Fredrik Liljevach d.y. i 1897. Rett øst for jaktvillaen ble det også bygd en bondegård, der det også var et meieri som var i drift fram til 1946. Gjennom årene har storviltjegere så vel som kongelige bodd på Medstugan. På gården er det nå vandrerhjem.

Neste stopp er Bodsjöedet. Denne er det fort gjort å gå glipp av, om man ikke vet hva man ser etter. Det er en liten avkjørsel rett sør for Bodsjön, som leder til nok en jaktvilla. Denne jaktvillaen ble bygd av Conrad Hammarström fra Östersund mellom 1888 og 1893. I 1926 ble villaen overtatt av Philip Remington fra Liverpool, og det var i stor grad velstående svensker og engelskmenn som hadde tilhold her mens de fisket og jaktet på vilt. Denne villaen ser mest ut som et eventyrslott, og går gjerne under navnet «engelska villan». Om du tilfeldigvis har 14 millioner kroner til overs, er villaen faktisk til salgs.

Siste stopp før Duved er Tännforsen. Ikke synlig fra hovedveien, men godt skiltet. Tännforsen er Sveriges største foss. 38 m høy og 60 m bred, og normal vannføring opptil 400 kubikkmeter i sekundet under vårløsningen i mai-juni. Under vårflommen i 1995 skal vannføringen ha vært hele 740 kubikkmeter i sekundet. Det er vanskelig å ikke la seg imponere av fossefallet. Flere ganger på 1900-tallet ble det foreslått å bygge vannkraftverk her, men motstanden fra folket var stor. Til slutt ga politikerne opp, og i 1971 ble det bestemt at Tännforsen skulle bli naturreservat. I suvenirbutikken tilbys bl.a. samisk håndverk. Tännforsen tilbyr også overnatting for pilgrimer som følger St Olavsleden.

E14

Storlien for trøndere er i dag synonymt med Coop Extra og Eurocash, til nød en jernbanestasjon og et høyfjellshotell. Europavei 14 fra Stjørdal til Sundsvall har faktisk ikke eksistert lenger enn siden 1958, og har 60-årsjubileum i år. Før den tiden gikk det vei til Kopperå i Meråker på norsk side, og riksvei 14 på svensk side gikk kun til Duved. Da Storlien for første gang fikk veiforbindelse, gikk det selvsagt ut over länsväg 322, da veien fra Trondheim til Åre ble mye kortere. Den svenske tollstasjonen ble flyttet fra Skalstugan til Storlien, Storlien Högfjällshotell ble bygd, og etter hvert kom også skianlegget, hyttene og ikke minst butikkene. Den svenske kongefamilien har også hus på Storlien, der de pleier å feire påske og nyttår.

Til tross for at Storlien tidligere manglet veiforbindelse, har Storlien hatt togforbindelse siden 1882. Storlien stasjon er faktisk Sveriges høyestliggende jernbanestasjon med sine 600 m. Høyeste punkt på svensk jernbane, 601 m, ligger like øst for Storlien.

Handöl er ikke et mikrobryggeri, selv om det nesten høres sånn ut. Derimot er det en bygd 24 km fra Storlien via Enafors. Det er nå på tide å ta opp tråden om karolinerne fra lenger oppe på siden igjen.

På høsten 1718 bestemte den svenske kongen Karl XII at han skulle invadere Norge. Det skulle han gjøre med to fremstøt, det ene via Halden og mot Kristiania (Oslo), og det andre mot Trondheim for å avskjære Norge på midten. Ved Duved i Sverige samlet general Carl Gustaf Armfeldt en tropp på mer enn 10.000 menn (7000 infanterister og 3000 kavalerister), i hovedsak bestående av finner og jemter. De marsjerte den veien som i dag er kjent som länsväg 322, og gjennom Inndalen til Verdal og videre mot Trondheim. Ved Stjørdalselven var vannstanden så stor at de ikke kunne forsere den. I tillegg til mange små målrettede angrep og sabotasjer fra trønderne, var mange av karolinerne på denne tiden syke og manglet proviant, og måtte trekke seg tilbake til Verdal. Svenskekongen var ikke fornøyd med framdriften, og beordret karolinerarméen til å fortsette mot Trondheim. I mellomtiden hadde generalmajor Wincentz Budde for trønderne forsterket sitt forsvar. På grunn av dårlige veier hadde også svenskene måtte etterlate mye av artilleriet på veien mot Trondheim, men med den overveldende styrken nådde de til slutt fram til Trondheim. Mangelen på proviant og artilleri gjorde at Armfeldt ikke hadde styrken til å innta Trondheim. Budde og trønderne derimot forsøkte å utmatte svenskene. Da meldingen kom i midten av desember om at Karl XII var skutt ved Fredriksten festning i Halden, ga det trønderne en ny styrke. Da nyheten nådde Armfeldt, trakk karolinerne seg tilbake til Haltdalen sør for Trondheim. Sultne og dårlig kledt begynte karolinerne retretten til Sverige. Kraftig snøstorm og streng kulde gjorde situasjonen verre for karolinerne som forsøkte å forsere fjellene fra Tydal til Handöl i Sverige. Snøstormen gjorde at soldater mistet kontakten med hverandre og mange døde i fjellene. Tre døgn senere nådde de første soldatene Handöl. Med bare tre gårder i Handöl på den tiden, hadde de ingen mulighet til å huse eller fø alle soldatene, og 600 døde etter at de ankom Handöl. Totalt 3700 mennesker døde på veien tilbake, mer enn 3000 bare i fjellene. De fleste hestene, nesten alt av våpen, kanoner og utrustning var tapt i fjellene. Selv de overlevende hadde mange skader og mén. I tillegg kom alle de sivile i Trøndelag og Jämtland som led i årene etter felttoget, pga mangel på mat og sykdom. Mange barn døde.

Det er to monumenter til minne om de døde karolinerne i Handöl, ett ved elven, og ett ved gården ovenfor. I Handöls kapell er en stein, funnet ved elven, hengt opp på veggen. Det er den opprinnelige steinen med inskripsjonen «Anno 1719 den 20 Jan begröfs här 600 Menniskor».

Handöl er ellers mest kjent for sitt teglsteinbrudd. Dessuten bør man få med seg Handölsforsen, en foss med et totalt fall på 125 m, fordelt på flere fall og fosser. Det går en hengebro over fossen, for den som våger og vil oppleve fossen på nært hold.

Neste stopp på veien mot Åre er karolinermonumentet i Duved. Det var her titusen menn samlet seg før felttoget mot Trondheim. Bare 2700 menn kom tilbake til Duved skans, og 75 av de døde kort tid etterpå. I dag står det et monument på høyden der den ene av to festninger i Duved stod. Den andre skansen lå nede ved elven, men få spor er etter den i dag.

Duved kirke ble innviet i 1894, da Åre gamle kirke ble for liten. Mer om Åre gamle kirke under Åre by. Kirken er et vakkert skue.

For den som har litt tid til overs, kan man fra Duved, på nordsiden av E14 også kjøre til Njarka Sameläger, en sameleir. Merk at det er 18 km én vei på grusvei. Det kan være greit å sjekke åpningstidene på forhånd, da det er lite å se om sameleiren er stengt. Når det er åpent kan du få omvisning, samt lære om samenes hverdagslige sysler, liv og kultur. Du kan også forsøke å kaste lasso eller teste fiskelykken i Häggsjön.

Åre by

Mange trøndere kjører til Åre for å handle. Siden det ikke finns Systembolag (Vinmonopol) på Storlien, velger mange å kjøre til Åre, spesielt trønderne fra nord som kommer over länsväg 322. Åre by er for øvrig det største tettstedet i Åre kommune, og her får du det meste du søker etter. Ikke bare er det billigere å handle øl, vin og sprit her enn i Norge, men apotekervarer er også mye billigere. Kjøtt (spesielt kylling), katte- og hundemat, tobakk, og mye annet er det mye å spare på når man handler i Sverige. Men når man kjører såpass langt, om man kommer fra Trondheim, Hitra, Fosen, eller fra Steinkjer, for den saks skyld, må man handle mye for at det skal lønne seg. Det er en kostnad å kjøre dit også. Derfor bør man kjøre for turens skyld, og ikke for pengenes skyld.

Jeg har hittil tatt for meg severdigheter på veiene til Åre by, men også i Åre finnes det severdigheter. Åre er Sveriges alpinhovedstad på vinteren, og tettstedet har arrangert to verdensmesterskap (som det eneste stedet i Sverige) og mer enn hundre verdenscuprenn i alpine grener. I 2019 skal de igjen arrangere alpin-VM. Bergbanan og kabelbanen opp til Årefjellene går også på sommeren, og gir fantastiske muligheter til fjellturer. Den høyeste fjelltoppen i Åre er Åreskutan, som ligger 1420 m.o.h.

Færre enn 2000 mennesker bor fast i Åre, men årlig kommer rundt 450.000 turister til tettstedet. Til sammen har hotellene og overnattingsstedene nærmere 32.000 sengeplasser. Åre Skidfabrik produserer snowboardmerkene Extrem og Cmd, samt skimerkene Åsnes og Hendryx. Åre Chockladfabrik produserer håndlaget sjokolade, og det finns hele fire mikrobryggerier i umiddelbar nærhet, samt et utall restauranter og barer.

Den største historiske og kulturelle severdigheten er utvilsomt Åre gamle kirke, bygget på 1160-tallet. Mange pilgrimer stopper her hvert år på sin vandring langs St Olavsleden på vei til Nidarosdomen i Trondheim. Et helgenbilde av Olav den Hellige, sannsynligvis fra 1300-tallet, finns i kirken. Det spesielle med denne er at kongekronen ble byttet ut med en karolinerhatt da Jämtland ble svensk. De karolinske kongene hadde lite til overs for aristokratiets overdådige levesett, og levde selv mer nøkternt.

 

Nedlagte Frøå gruva ligger i fjellene ovenfor tettstedet, på vei mot Huså. Her ble koppermalm hentet ut fra 1744 til 1919. Bare en kilometer fra Åre sentrum, retning Duved på den gamle veien (ikke E14), ligger også Åre hembygdsgård, et friluftsmuseum, med hus fra 1700- og 1800-tallet.

Hotellanbefaling: Holiday Club Åre ligger midt i sentrum av Åre, nede ved jernbanestasjonen og Åresjön, så det er perfekt beliggenhet om du kommer med tog. Dette hotellet er åpent året rundt, og er også ett av Sveriges største konferansesenter, som har holdt både EAPR sikkerhetsforum (NATO-møte) og i 2006 ble det også holdt et miljøministermøte i EU her. Hotellet har 250 rom, inklusive seks suiter. Hotellet har også 800 kvm SATS-gym, samt spaavdeling med eventyrbad og seks ulike saunatyper. I tillegg til hotellets egen restaurant Grow, har også O’Leary’s restaurant på hotellet.

Erik Drilen (kjørte hele Åre kommune rundt 17. – 18. mai 2018)

Alle gamle puber har en historie å fortelle. Dette er noe av fascinasjonen ved å besøke flere hundre år gamle puber i Storbritannia. Jeg har tidligere skrevet om historiske puber i London, og da jeg besøkte Edinburgh i april, gjorde jeg et forsøk på å besøke noen av de gamle pubene der, i tillegg til noen nyere puber som spesialiserer seg på såkalt håndverksøl, mikrobryggeriøl, eller craft beer som det heter på engelsk.

Hvorfor ikke starte med puben som kaller seg Skottlands eldste pub fortsatt i drift: The Sheep Heid Inn. Den ligger et godt stykke fra gamlebyen i Edinburgh, rundt 3,5 km iflg gps’en på min mobil, i en bydel som heter Duddingston. Jeg vurderte taxi, men endte opp med å gå gjennom Holyrood Park, rundt fjellet Arthur’s Seat.

Duddingston er som å komme til en sjarmerende liten landsby. Selv om den ligger i Edinburgh er det som å komme til en helt ny by. Det er ingen bebyggelse i Holyrood Park, så det er 3,5 km med fjell, stier og til og med en innsjø, før du kommer til en liten bro og gamle, små hus, og en kirke, Duddingston Kirk. Kirken i seg selv er veldig interessant, da den ble bygget før år 1128 av en normansk ridder, Dodin, og er den eldste kirken som fortsatt er i bruk i den skotske regionen Midlothian. Kirken ble renovert innvendig i 1968, men fremdeles finnes mange spor fra de siste fem århundrene. Vinduet til høyre for prekestolen er til minne om den kjente landskapsmaleren, presten John Thomas, som bl.a. også var en venn av Sir Walter Scott. Sir Walter Scott ble ordinert til Duddingston i 1806, og det sies at han skrev romanen «Heart of Midlothian» i prestegårdshagen rett ved kirken. Fra kirken har man også utmerket utsikt over innsjøen Duddingston Loch, som også er fuglereservat. Midt i Edinburgh.

Men altså, målet med gåturen var altså puben The Sheep Heid Inn, som har solgt øl og sterkere drikkevarer på dette stedet siden rundt år 1360. Navnet kommer fra gammelt av, da sauer ble slaktet her i Duddingston før de ble fraktet til Fleshmarket i Edinburghs gamleby. Duddingston ligger midtveis mellom de kongelige residensene Craigmillar og Holyrood, og det sies at både den skotske dronningen Mary og hennes sønn og tronarving, kong James VI av Skottland, ofte stoppet her på veien. Det sies også at de pleide å spille skittles, et kjeglespill som regnes som forløperen til bowling, i bakgården til The Sheep Heid Inn. Mange lokale i Edinburgh kommer fortsatt til denne puben for å spille skittles på Skottlands eldste kjeglebane.

Dette er ikke den eneste historien som kan fortelles fra The Sheep Heid Inn. Huset hvor Bonnie Prince Charles holdt krigsråd før slaget ved Prestonpans i 1745, lå rett ved puben. Og det var kjent at prinsen og hans menn mer enn gjerne hadde en dram eller tre på The Sheep Heid Inn. Andre som var ofte innom på 1800-tallet var selvsagt allerede nevnte Sir Walter Scott, samt den kjente forfatteren Robert Louis Stevenson. I dag er det mange turister som er innom for en halvliter etter å ha gått turen opp til toppen av Arthur’s Seat. (Adresse: The Sheep Heid Inn, 43-45 Causeway Inn, Edinburgh, Midlothian EH15 3QA)

I Edinburgh finnes det enda en pub som liker å kalle seg Edinburghs eldste. Selv om The Sheep Heid Inn har hatt serveringslisens og det har blitt servert øl og drammer der siden 1360, er faktisk bygget som huser The Sheep Heid Inn i dag ikke mer enn rundt 300 år gammelt. The White Hart Inn, derimot, som ligger på Grassmarket, har servert øl i det samme bygget siden år 1516. Men selv deler av dette bygget sies å ha blitt bygd i 1740. Navnet er i hvert fall gammelt. Det sies å komme fra en hendelse fra år 1128, da kong David I skal ha møtt på en hvit hjort på jakt i det som nå er Holyrood Park.

Grassmarket er i dag et område med viktoriansk arkitektur, barer, restauranter og små eksklusive butikker. Helt siden 1477 har Grassmarket vært en av Edinburghs viktigste markedsplasser, og er det fremdeles i dag. The White Hart Inn ligger sentralt på plassen, og herfra kan du få med deg det meste som skjer her av folkeliv. Slik var det også før 1784, men da hadde puben den beste utsikten til de offentlige henrettelsene som foregikk rett utenfor. Den siste hengningen ble foretatt den 4. februar 1784. Fullt så dramatisk er det heldigvis ikke lenger, til tross for at det sies at det spøker her. Nå serveres lette pubretter til øl, og ikke minst skotske ales, som f.eks. Belhaven IPA, 80 Shilling og Dark Island. I helgene er det også levende musikk her.

De aller fleste pubene på Grassmarket har en historie å fortelle, så også The Last Drop, som ligger få meter fra The White Hart Inn. Det sies at også her spøker det. Enkelte skal ha sett en liten jente i middelalderklær gå igjen i kjelleren og i baren. Den siste som ble hengt på Grassmarket, James Andrews, skal ifølge historien ha drukket sin siste øl på The Last Drop den 4. februar 1784, derav også navnet på puben. Puben har noe begrenset utvalg av øl, men godt utvalg av whisky og vin. Interiøret i puben er verdt å få med seg.

Grassmarket har nok vært mindre innbydende før i tiden enn nå. Cowgate er gaten krøtter ble drevet gjennom for å selges på markedet. Der puben Fiddler’s Arms, hvor Robert Burns for øvrig pleide å være fast kunde, nå ligger, nedenfor Edinburgh Castle, var et irsk slumområde. Ikke alltid at de som skulle henges døde heller. Som Maggie Dickson, en dame som ingen ville visst hvem var, hadde det ikke vært for at hun overlevde hengningen. Hun ble dømt for å sette ut sin egen baby for å dø. Babyen ble oppdaget samme dag, og Maggie ble dømt ved henging. Etter hengningen i 1724 ble hun erklært død og lagt i en trekiste. På veien til kirkegården begynte det å banke i kisten, den ble åpnet, og der var Maggie, lys levende. Retten så på det som Guds vilje at hun overlevde, og hun levde derfor i førti år til. En av pubene på Grassmarket fikk etter hvert hennes navn, så da vil vel historien leve noen generasjoner til.

En annen pub som regnes blant de beste og fineste i Edinburgh, og som ligger litt utenfor den historiske gamlebyen, er Bennet’s Bar. Et finere etablissement, som ble åpnet i 1839 for å servere gjestene på King’s Theatre rett ved siden av. Puben har klart å beholde den viktorianske sjarmen, en journalist skrev til og med at Bennet’s Bar har overlevd og forandret seg mindre enn Keith Richards siden den ble åpnet. Ikke alt er like lett å akseptere i dag, siden puben også fremdeles har en såkalt «jug bar», fra tiden da kvinner og barn ikke fikk lov til å bruke samme inngang som mennene. I Bennet’s Bar kan du velge mellom mange sorter maltwhisky og fatøl. (Adresse: 8 Leven Street, Tollcross, Edinburgh EH3 9LG)

 

Når du først er i dette området av Edinburgh, bør du også få med deg byens kanskje beste utvalg av håndverksøl, i puben The Hanging Bat. To av beskrivelsene av denne puben er «Edinburgh’s headquarter of hops» og «craft beer nirvana», hvilket burde si alt for en mikrobryggerientusiast og «ølgeek». De har rundt 20 forskjellige ølsorter på fat, og mer enn hundre forskjellige på flaske. Burde være noe for enhver smak. De har også et lite rom bak, kalt Alpha Project, et bittelite mikrobryggeri som produserer eget øl, som noen ganger tilbys i baren. Bartenderne her vet alt om ølsortene de serverer, så om du ønsker å diskutere øl/ale er dette stedet å gå. (Adresse: 133 Lothian Road, Edinburgh)

 

Når man er i Skottland og foretrekker håndverksøl framfor industriøl kommer man vel heller ikke utenom BrewDog. Selv om ølet brygges i Ellon, rett nord for Aberdeen, så har de egen bar i Cowgate nær Grassmarket. BrewDog må sies å være en av mikrobryggerienes største suksesshistorier. Siden de startet opp i 2007 har produksjonen mangedoblet seg. Nå har de også åpnet bryggeri og restaurant i Columbus, Ohio, USA, og i tillegg har de mer enn 50 barer rundt omkring i verden, hvorav 30 i Storbritannia, og de utvider fortsatt. Deres mest populære øl er Punk IPA, som man også får kjøpt i enkelte butikker og barer her hjemme i Norge. BrewDog er også kjent for å ha laget en av verdens sterkeste øl, kalt End of History, alkoholstyrke på 55% og flaske inni et dødt ekorn. Den er ikke for hvermansens lommebok. (Adresse: 143 Cowgate, Edinburgh EH1 1JS)

Om du fortsetter å gå nedover Cowgate, til der den skifter navn til Holyrood Road, kommer du til nok en pub som er kjent for sitt utvalg av håndverksøl, nemlig The Holyrood 9A. Husker du navnet på puben, husker du også adressen. De har 25 ølsorter på fat, og enda flere på flaske. Det beste av europeisk pilsner, hveteøl og til og med bringebærøl, i tillegg til øl fra skotske mikrobryggerier som BrewDog og Harviestoun, og en rekke gjestebryggerier. Om du har vanskelig for å velge øl, så forsøk å bestem deg for hvilken burger du vil bestille. På menyen er det 19 av de. Det sies at denne puben serverer den beste pubburgeren i Edinburgh. (Adresse: 9A Holyrood Road, Edinburgh EH8 8AE)

Nok en pub nær Grassmarket, som er kjent for et godt utvalg av håndverksøl, er The Bow Bar i West Bow og Victoria Street, den buede veien som går opp fra Grassmarket mot The Royal Mile. Denne puben regnes som en av de beste i Edinburgh når det kommer til whisky, med mer enn trehundre sorter å velge mellom, fra de mest kjente til mer sjeldne merker. Men de har også et stort utvalg i både fatøl og håndverksøl fra mikrobryggerier overalt på de britiske øyene, belgiske og tyske klassiske ølmerker, samt importerte merker fra Skandinavia (Mikkeller og To ØL), USA og andre land. Puben ser veldig tradisjonell ut, med mahogny bardisk og inventar i mørkt tre, samt gamle bargjenstander på veggene, til tross for at den ikke har eksistert lenger enn siden slutten av 1980-tallet. (Adresse: 80 W Bow, Edinburgh EH1 2HH)

Hvis du er en hundeelsker, vil historien bak navnet på den gamle puben Greyfriars Bobby få hjertet ditt til å smelte. Baren ligger i første etasje i en georgiansk bygning, vegg i vegg med Candlemakers Hall, som ble bygd i 1722. Historien sier at Greyfriars Bobby var en Skye-terrier. Da eieren hans døde i 1858 satt Bobby ved sin eiers grav på Greyfriars Kirkyard hver dag til han døde og ble begravet på samme kirkegård i 1872. I dag står det en statue av Bobby foran puben. Enkelte mener at historien er et publicity stunt fra viktoriatiden, men hvem bryr seg. Folk elsker historien, og det er laget filmer om den. Grunnleggeren av Greyfriars Bobby’s Bar, William Nicholson, kom fra en familie som drev et gindestilleri, og det var da selvsagt naturlig at hans bar ble kjent for å være et sted der du kunne få god gin. Tradisjonen er holdt ved like. I tillegg tilbyr de mye god skotsk whisky, og selvsagt øl og cider, lokalt, men også fra hele verden. (Adresse: 30-34 Candlemaker Row, Edinburgh EH1 2QE)

Bare hundre meter fra Greyfriars Bobby ligger puben Sandy Bell’s, som er kjent for tradisjonell skotsk folkemusikk hver eneste kveld, en institusjon og verdenskjent blant musikere. Det som er det morsomme her er at musikerne ikke kommer innom for å opptre for publikum først og fremst, men for å spille fordi det er gøy. Noen ganger også på dagtid. Just for the sheer hell of it, som de sier. Puben var opprinnelig en dagligvarebutikk, men da en fru Bell overtok en gang på 1920-tallet, ble det etter hvert en bar under navnet The Forrest Hill Buffet. De lokale kalte den bare Sandy’s, Bell’s eller Sandy Bell’s. Musikken kom på 1940-tallet, og da en folkemusikkentusiast ved navn Jimmy Cairney overtok baren en gang på 1960-tallet, fant han ut at Sandy Bell’s klang bedre enn det gamle navnet, og stedet fikk nytt skilt. Barbara Dickson, Gerry Rafferty og Billy Connolly er noen av de som har opptrådt her. Til tross for at interessen for tradisjonell musikk dalte på slutten av 70-tallet, har eierne i alle år etterpå sørget for å holde tradisjonen ved like, til folkemusikken nå på ny har fått sin renessanse. Sandy Bell’s har godt utvalg av øl på fat og flaske, cider, samt skotsk og internasjonal whisky. (Adresse: 25 Forrest Rd, Edinburgh EH1 2QH)

Jeg har enda ikke nevnt noen av pubene på The Royal Mile. Det kryr av de nedover hele gaten, og veldig mange av de er absolutt verdt å nevne. Jeg har skrevet om The Royal McGregor, Whiski Bar og The World’s End i mitt innlegg Haggis – Skottlands nasjonalrett, samt Tolbooth Tavern i innlegget Edinburgh – The Royal Mile.

En annen pub på The Royal Mile verdt å nevne er Deacon Brodies Tavern. Deacon Brodies’ er, i likhet med Greyfriars Bobby, en av Nicholson’s puber. Også denne puben har en historie verdt å fortelle. William Brodie, født i 1741, var snekker og formann av Wrights Guild – et håndverkerlaug. Om dagen var han en respektabel borger og i tillegg medlem av bystyret, men på fritiden slet han med gambling og dårlig omgang med alkohol. For å betale ned gamblingsgjelden, begynte han å begå innbrudd i husene til de rike der han jobbet. Ingen trodde at det var ham, pga av sin respektable stilling, helt til den dagen et innbrudd slo feil. Brodie flyktet til London og videre til Amsterdam, hvor han ble tatt, sendt tilbake til Edinburgh, der han ble hengt for sine forbrytelser i 1788. Historien om Deacon Brodie inspirerte Robert Louis Stevenson til å skrive boka om Dr Jekyll & Mr Hyde. Brodies hjem og verksted lå rett i nærheten av puben med hans navn. Rett ved siden av ligger det også et smug, Brodie’s Close. Innerst i puben, ved vinduet, har en voksdukke av Deacon Brodie fått sin egen utstillingsplass. På lik linje med de andre pubene som tilhører Nicholson’s er denne også kjent for sitt brede utvalg av øl, gin og whisky. (Adresse: 435 Lawnmarket, Edinburgh EH1 2NT)

Omtrent midt på The Royal Mile, rett ved siden av The World’s End, ligger en ølrestaurant ved navn The Canons’ Gait. Prøv deres Special Craft Beer and Food Pairing Board, som er en trefjøl med fire øl og fire retter som er tilpasset hver øl. Ellers i baren har de et veldig godt utvalg av skotsk øl fra lokale mikrobryggerier, i tillegg til flere gjestebryggerier. De har jevnlig såkalte takeovers, der mikrobryggerier tar over deler av utvalget for et visst antall dager, bl.a. helt fra Shetland. (Adresse: 232 Canongate, Edinburgh EH8 8DQ)

En tur over i New Town, er det også et par puber verdt å få med seg. En av de er Guildford Arms. Bare to minutter å gå fra det legendariske hotellet The Balmoral i Princes Street. En klassisk viktoriansk bar og restaurant, drevet av Stewart-familien siden 1896. Du vil bli overrasket over utvalget de har her, spesielt utvalget av håndverksøl. Foruten øl fra lokale mikrobryggerier som Knops og Elixir, har de godt utvalg fra Harviestoun (prøv deres Orach Slie, en pils modnet i whiskyfat). Overraskende nok har de også et godt utvalg av håndverksøl fra Orknøyene, og flere lokale gjestebryggerier. Selvsagt har de også real ale fra det mer kjente lokale bryggeriet Stewart’s. (Adresse: 1 W Register St, Edinburgh EH2 2AA)

The Cafe Royal regnes som et av de fineste stedene i Edinburgh å ta seg en øl. Vegg i vegg med Guildford Arms. Åpnet i 1863, en arkitektur som minner om 1800-tallets Paris, med glassmalerier og dekorerte tak. Her kan du få servert alt fra østers og sjømat til typisk skotsk pubmat som haggis, neeps and tattis, eller fish’n’chips. Selvfølgelig med fatøl eller skotsk whisky til. (Adresse: 19 West Register Street, Edinburgh EH2 2AA)

Erik Drilen (besøkte Edinburgh 19-22. April 2018)

Med drøye en halv millioner innbyggere er ikke Edinburgh noen liten by etter norske forhold. Det historiske sentrum, derimot, er veldig kompakt, og du kan få med deg de viktigste severdighetene til fots. Det meste er samlet på halvannen kilometer, langs gatene Castlehill, Lawnmarket, High Street, Canongate og Abbey Strand, også kjent som The Royal Mile. Navnet ble første gang brukt av W. M. Gilbert i boka «Edinburgh in the Nineteenth Century» (1901), der det stod «… with its Castle and Palace and the royal mile between». The Royal Mile er selve hjertet av det historiske Edinburgh. Her finner du muséer, butikker og ikke minst puber og restauranter.

Om man starter helt øverst, så står du på toppen på en av de sju høydene i Edinburgh. Høres kjent ut? Alle byer med respekt for seg selv er bygget på sju høyder. Denne høyden, Castle Rock, må vel sies å være den viktigste, siden det er her selve symbolet på Edinburgh ligger, borgen som bærer byens navn: Edinburgh Castle.

De første nedtegnelsene om borgen er fra det 11. århundre, da den skotske kongen Malcolm III regjerte, men det skal ha vært borg der lenge før den tid. Man har radiokarbondatert funn på slottet, så man vet med sikkerhet at det har bodd mennesker her helt siden bronsealderen (ca 900 år før vår tidsregning). Høyden er formet slik at den i tidligere tider var lett å forsvare, og et naturlig sted å bygge en borg på. Flere av bygningene på borgen er fra det 11. og 12. århundre, som f.eks. St. Margaret’s Chapel, kapellet til den engelske prinsesse Margaret som giftet seg med skotskekongen. Dette er regnet som det eldste bygget som fremdeles står i Edinburgh. Mons Meg, den store kanonen, støpt i Mons i Flandern, som står nær inngangen til kapellet er fra 1449. I Crown Room kan du blant annet se den skotske kronen, septer, sverd og andre kongelige regalier, som ble stjålet av den engelske kong Edward I i 1296, og returnert av den britiske regjeringen sjuhundre år senere, i 1996. Krigsfanger fra Napoleonskrigene var fengslet her. Slottet er spekket med minner fra nesten tusen år med krig og fred. Et krigsmonument over skotske soldater som falt under første verdenskrig har også fått plass her. Det nasjonale krigsmuséet holder også til i Edinburgh Castle.

Den store plassen foran slottet kalles The Castle Esplanade, kjent fra legendariske Royal Edinburgh Military Tattoo, The World’s Greatest Show som det gjerne omtales som, og avholdes i en treukers periode i august hvert år. Hans Majestets Kongens Gardes Musikk- og drillkompani deltar ofte på Military Tattoo. Også konserter holdes på denne plassen, der mer enn trehundre kvinner ble brent for hekseri fra 1479 til 1722.

 

Når du forlater esplanaden, kan du fortsette rett fram, nedover The Royal Mile. Men det er to andre muligheter også, som begge er must når du besøker Edinburgh. Det ene er å gå ned til venstre, til du kommer til Princes Street Gardens, en vakker park med fargerike blomster og fontener, i tillegg til forfatteren Robert Louis Stevensons minnesmerke. Gå heller ikke glipp av The Parish Church of St. Cuthbert. I følge historiene var det her den keltiske misjonæren Cuthbert holdt sine prekener på 600-tallet, og oppførte den aller første kirken her. Siden skal det ha vært sju kirker på stedet, og den nåværende skal være fra 1894. Verdt å få med seg inne i kirken er mosaikkvinduene fra det Gamle Testamentet, og spesielt ett av en ung David med slynge i hånden, på vei til å møte Goliat i kamp. Dette vinduet ble laget av Tiffany i New York i 1903, og er ett av kun fem Tiffany-vinduer i hele Storbritannia.

Om du fra esplanaden velger å gå ned trappen på høyre side, eller du kan følge veien fra The Parish Church of St. Cuthbert på baksiden av Edinburgh Castle, kommer du til Grassmarket. I dag er Grassmarket det stedet i Edinburgh, sammen med den delen av The Royal Mile som ligger nærmest slottet, hvor restaurantene og skjenkestedene ligger tettest. På en varm solskinnsdag yrer det med liv her på alle utendørsrestaurantene. I middelalderen var det markedsplass her, og også stedet for offentlige henrettelser. Hver eneste pub på Grassmarket har sin egen historie, men det vil jeg komme tilbake til i et senere innlegg. En av de mest fotograferte gatene i Edinburgh er for øvrig West Bow, en buet gate som går fra Grassmarket opp mot The Royal Mile. Her finnes også en av Edinburghs to offisielle Harry Potter-butikker. Den andre ligger i Cockburn Street, som også er en sidegate til The Royal Mile. Begge disse gatene ga J.K. Rowling inspirasjon til Diagon Alley i Harry Potter-bøkene.

Om du derimot valgte å ikke besøke Princes Street Garden eller Grassmarket i denne omgang, og heller beveget deg rett fram, så er det første bygget du kommer til på høyre side The Scotch Whisky Experience. I dette muséet kan du lære alt om skotsk whisky, og til og med prøvesmake whiskysorter fra alle de sju distriktene i Skottland. Slàinte mhath! Eller «Skål!» som vi sier på norsk.

Andre muséer på den øverste delen av The Royal Mile som kalles Lawnmarket, er Writers Museum, Gladstone’s Land (500 år gammel bygård med originalt interiør) og opplevelsessenteret Camera Obscura and World of Illusions. The Hub ble opprinnelig bygd som kirke mellom 1842 og 1845, men er i dag infosenter for Edinburghs festivaler, samt at det kan leies i forbindelse med konferanser, banketter eller gallamiddager, bryllup, møter og utstillinger. Bygget i seg selv er en fantastisk blanding av klassisk viktoriansk arkitektur og moderne design.

Når man kommer til det neste kvartalet har man kommet inn i den delen som heter High Street, og her ligger også St. Giles Cathedral. Det skal ha stått en kirke her siden år 854, men de fire massive pilarene i sentrum av dagens kirke er fra rundt år 1120. I 1385 brant kirken i en engelsk invasjon, men ble gjenbygd kort tid etterpå. Det mest karakteristiske ved kirkebygget er det kroneformede spiret fra 1495.

Nesten rett over gaten ligger Edinburgh City Chambers, et bygg som stod ferdig i 1761. Foran bygget står en statue av Alexander den Store som temmer hesten sin Bucephalus.

Fortsetter du nedover gaten, og passerer tidligere nevnte Cockburn Street, til nedre del av High Street, kommer du til John Knox House. John Knox, en skotsk reformator som levde på 1500-tallet, skal visstnok aldri ha bodd her selv. Huset er fra 1490 og er Edinburghs eldste bolighus. Det interessante med dette huset er at det har til dels original innredning, takmaling i renessansestil og mange morsomme detaljer. På husets fasade kan man lese teksten «’Lufe God abufe al and yi nychtbour as yi self», som betyr «Elsk Gud over alt, og din nabo som deg selv». Like nedenfor John Knox House ligger puben og restauranten World’s End, som markerer der Edinburgh sluttet i gamle dager, der bymuren og den gamle byporten Netherbow lå. Her begynner også Canongate.

Canongate Tolbooth som stod ferdig i 1591 var innkrevingssted for toll fra de som kom til Edinburgh med varer for salg. I dag holder People’s Story Museum til i bygningen. Puben Tolbooth Tavern ligger også til i en original del av bygningen, har servert mat og drikke siden 1750, og stedet har spennende interiørdetaljer. Mange mener at det spøker her, men så har bygget gjennom århundrene også vært både tinghus og fengsel. Utenfor den gamle byporten pleide man også å sette hodene til henrettede forbrytere og falske predikanter på stake, for å skremme besøkende som kom til byen. Helt uskyldig var med andre ord ikke denne delen av byen.

De som er interessert i poesi, og spesielt den kjente poeten Robert Fergusson, bør besøke kirkegården ved Canongate Kirk. Disse, og flere andre kjente mennesker fra Edinburgh, er begravd her. En statue av Robert Fergusson står utenfor kirken.

The Royal Mile består av mange såkalte Closes, eller smug, inn til bakgårder. En rekke av disse er verdt å få med seg, spesielt de i nedre del av gaten, Canongate. White Horse Close bør absolutt være verdt et besøk. Her var det et vertshus, og hestevogner med retning London pleide å starte herfra.

I middelalderen måtte man hente vann fra offentlige brønner, eller såkalte wells, som f.eks. den som står utenfor John Knox House. Det var også mangel på kloakk i Edinburgh, og skittent vann og toalett ble tømt ut av åpne vinduer og ned i de trange smugene, closes, på kveldene. Det er bare å forestille seg hvor farlig det kunne være å gå hjem til din egen leilighet på kvelden.

På siste del av The Royal Mile går du langs den skotske parlamentbygningen, som ble åpnet i september 2004. Parlamentsbygningen har vært kritisert av det britiske folket. Det moderne bygget skulle koste 40 millioner britiske pund da det ble vedtatt i 1999, men da det ble åpnet fem år senere var prislappen på mer enn det tidobbelte, 431 millioner pund. Men et imponerende bygg, det er det.

Nå har vi kommet nesten til veis ende på The Royal Mile. Kun Palace of Holyroodhouse gjenstår. Holyroodhouse har vært kongelig residens i over femhundre år, og er den offisielle residensen til kongen eller dronningen av Skottland, som i praksis betyr monarken av Storbritannia. I dag bor Dronning Elizabeth II her en uke hver sommer mens hun foretar sine årlige oppgaver i Skottland. Ruinene av det augustinske klosteret Holyrood Abbey fra år 1128 står også på området. Palasset er åpent for publikum så lenge kongefamilien ikke oppholder seg der.

Bak Holyroodhouse Palace er et stort åpent område, som er kjent som Holyrood Park, der Dronning Mary av Skottland på midten av 1500-tallet drev med hjortejakt. I dag er denne parken åpen for alle, og du kan ta turen opp til ruinene av St. Anthony’s Chapel, eller kanskje hele veien opp til Arthur’s Seat, den høyeste toppen i Edinburgh. Selv om enkelte mener å tro at navnet viser til legendariske Kong Arthur, så er nok sannheten en helt annen. Sannsynligvis er det en fordreining av skotskgæliske Àrd-na-Said (Height of Arrows, som via Archer’s Seat har blitt Arthur’s Seat) eller Àrd-thir Suidhe (Place on High Ground).

Ønsker du å få med deg mer av Edinburghs historiske deler, kan du fra Holyrood Palace velge to veier. Den ene veien er Holyrood Road og Cowgate, som begynner bak parlamentsbygningen og går parallelt med The Royal Mile. Her kan du få med deg mer av gamlebyen og via Chambers Street for å få med deg universitetet, National Museum of Scotland og Grayfriars Kirk. Herfra kan du enten følge Cowgate helt til Grassmarket, eller om du følger George IV Bridge over til The Royal Mile igjen.

Den andre veien fra Holyrood Road er å følge Calton Road opp til Calton Hill, en annen av byens sju høyder, som gir deg god utsikt til Edinburgh Castle, Edinburghs havn i Leith, Arthur’s Seat og de tre broene ved Queensferry over Firth of Forth. Det er vanskelig å unngå å se Calton Hill i Edinburgh, da den kjennetegnes ved det akropolislignende monumentet på toppen. Egentlig ble dette monumentet, som offisielt heter National Monument, aldri fullført. Det skulle bli en kopi av Parthenon i Athen for å hedre de falne i Napoleonskrigene, men de gikk tom for penger før det ble ferdig i 1822. Calton Hill er uansett ikke det verste stedet å dra til på en varm solskinnsdag. Det er to observatorier her, samt et Nelson’s Monument (ja, han fra Trafalgar).

 

Fra Calton Hill er veien kort til bydelen New Town, som slettes ikke er så ny som navnet skulle tilsi. Hovedgaten i New Town heter Princes Street, og går også parallelt med The Royal Mile. Stort sett er det kun en jernbane og en husrekke som skiller de to gatene. På midten av 1700-tallet begynte det å bli trangt i Edinburgh, det som i dag er gamlebyen. Det var skittent, kloakk og rent vann var det heller dårlig med, og sykdommer florerte. Borgermesteren foreslo da å bygge en helt ny bydel på platået vis-à-vis gamlebyen. De som hadde penger valgte å bygge nytt der. Den nye bydelen ble også veldig attraktiv for næringslivet, og helt til i dag er Princes Street byens shoppinggate. På 1800-tallet ble også deler av dalsøkket mellom gamlebyen og nybyen fylt igjen, og to kulturinstitusjoner ble bygd der, The Royal Scottish Academy og The National Gallery of Scotland. Ta en titt innom Dundas House også, og la deg fascinere av fortidens fantastiske rikdommer og byggekunst. Bygget er i dag eid av Royal Bank of Scotland. I nybyen finnes også flere vakre parker.

The Royal Mile er praktisk talt uendret siden 1600-tallet, og gamlebyen står på UNESCOs verdensarvliste. New Town står også på verdensarvlisten.

Erik Drilen (besøkte Edinburgh 4-7. april 2015 og 19-22. April 2018)

Byen Odessa, som ligger ved Svartehavet i Ukraina, høres ut som den ligger langt borte. Det går ingen direktefly dit fra Norge, men om man reiser med airBaltic via Riga, så er det slettes ingen lang reise. Fra Oslo til Riga er det halvannen time, fra Riga til Odessa to og en halv time. Byen er derfor ikke lenger unna enn mange destinasjoner ved Middelhavet.

Det skal ha vært en gresk bosetting der Odessa nå ligger minst siden det sjette århundret før vår tidsregning. Dette er sannsynligvis også årsaken til at byen i 1794, da byen ble invadert og annektert som russisk av tsarina Katarina den store, feilaktig ble døpt Odessa. De trodde det var her antikkens gresk-romerske koloni Odessos lå. Selv om Odessa ligger mellom de klassiske greske byene Tyras og Olbia, er oppfatningen i dag at Odessos sannsynligvis lå der Varna i Bulgaria ligger i dag. Det man vet sikkert er at tatarene slo seg ned i området senest i år 1415 etter vår tidsregning, og at byen da etter hvert fikk navnet Hacıbey, oppkalt etter grunnleggeren av det første khanatet på Krim, Hacı I Giray.

Byen har opplevd mye krig og uroligheter gjennom årene, pga den strategiske plasseringen ved Svartehavet. Det er nok å nevne den russiske revolusjon i 1905, kontrarevolusjonære styrker som overtok byen etter Kerenskij-regjeringens fall i 1917, Den røde armés overtakelse av byen i 1920 og ikke minst den tyskkontrollerte Odessa-massakren under første del av andre verdenskrig, der flere titusentalls jøder ble massakrert. Byen var også hovedstad i det rumenskstyrte Transnistria-guvernementet i noen måneder før Den røde armé igjen gjenerobret byen i 1944. Etter krigen var Odessa sovjetisk marinebase. Etter at Sovjetunionen ble oppløst i 1991, har Odessa vært en del av Ukraina.

I årene 1817-1859 var Odessa en frihavn, et yndet sted for handel, og tiltrakk seg mennesker fra mange steder i Europa, spesielt albanere, armenere, franskmenn, grekere, polakker, rumenere, tyskere, italienere og tyrkere, selvsagt i tillegg til russere og ukrainere. Og ikke minst jøder. Odessa var på ett tidspunkt ett av de viktigste jødiske sentre i verden. På slutten av 1800-tallet var mer enn halvparten av byens innbyggere jøder. Denne internasjonale innflytelsen gjenspeiler seg i den vakre arkitekturen i det historiske sentrum av byen, en blanding av mange stilarter, mer fransk- og italienskinspirert enn russisk.

Det mest interessante med Odessa er gamlebyen. Gå langs promenadegaten Primorsky og Istanbul Park med utsikt til Svartehavet. Potemkintrappene er ett av de mest kjente landemerkene i byen. De ble konstruert i årene 1837-1841. Du kan gå de 192 trappetrinnene, eller du kan ta kabelbanen ved siden av. Kabelbanen ble for første gang åpnet i 1906. Potemkintrappene ble oppkalt etter den russiske filmen «Battleship Potemkin» (stumfilm, 1925) som gjorde trappene kjent, etter den russiske revolusjon i 1955. Etter at Ukraina fikk tilbake sin frihet, fikk trappene også tilbake sitt tidligere navn, Primorskytrappene, men det russisktalende flertallet i Odessa kaller trappene fremdeles Potemkin, og trappene er derfor fortsatt best kjent under det navnet.

På toppen av trappene står et bronsemonument av Duke de Richelieu, Odessas første ordfører. Monumentet ble reist i 1826 og er det eldste monumentet i byen. På toppen er også Katarina den stores plass, med vakre bygninger og et monument av Katarina den store.

Operahuset regnes som et av verdens vakreste, og er et must å besøke når man er i Odessa. Det er billig å gå på opera i Odessa, men ikke kjøp de billigste billettene, da utsikten fra disse plassene er noe begrenset. Parken utenfor operahuset er også verdt å se. På kveldstid samles mange mennesker rundt fontenen ved operaen. Spis gjerne lunsj i restauranten til Mozart Hotel rett overfor Operahuset.

Noe å få med seg for de mer krigsinteresserte er katakombene, et nettverk av tunneler under byen. Her er det viktig å få en omvisning med guide. Ellers er det lett å gå seg vill i labyrinten av de mange gangene, som til sammen visstnok skal være nærmere 2500 km, like langt som fra Odessa til Irland. Det skal være mennesker som aldri har funnet veien ut før, og dødd av tørst og sult. Utgravingen av katakombene startet sannsynligvis rundt 1830, da det ble et behov for slitesterk gul kalkstein til husbygging. Man gravde tunneler helt ned til rundt 60 meter under bakken. Når en tunnel ble tom for kalkstein, begynte de på en ny. Etter hvert begynte tunnelene å krysse hverandre. Til slutt gikk de helt ut på landsbygda. Etter hvert som tunnelene ble forlatt, ble de tatt i bruk, og utvidet til et tunnelnettverk, av lokale smuglere. Under andre verdenskrig ble katakombene brukt av sovjetiske partisaner i kampen mot tyske nazister. Det er kun en liten del av katakombene som i dag er tilgjengelig for turister.

Konjakk lages kun i Cognac-distriktet i Frankrike, ikke sant? Ikke helt riktig. Odessa var en av de første byene i det russiske imperiet som hadde tilgang til edle dråper som konjakk. Siden 1803 ble franskprodusert konjakk fraktet med skip til havnen i Odessa. På slutten av 1800-tallet startet Nikolay Shustov sin egen lille produksjon av brandy i byen. Med nøytral etikett tok han med seg sitt produkt til Grand Prix på verdensutstillingen i Paris året 1900. Resultatet ble at han vant konkurransen, og fikk lov til å kalle sitt gylne brennevin Shustov Cognac, og ikke brandy som ellers i verden. I Odessa ligger Shustovs Cognac Winery Museum, der du kan få både omvisning og prøvesmaking. I butikken kan du også kjøpe med deg noen flasker. Men husk, ikke mer enn tollkvoten. Om du ikke er særlig begeistret for konjakk, finnes det også et sjokolademuseum i byen.

Hotellanbefalinger i Odessa: Bristol Hotel Odessa, Alexandrovskiy Hotel og Hôtel de Paris Odessa MGallery by Sofitel. Legendariske Londonskaya Hotel på Primorskyboulevarden er filmregissørenes favoritt, og filmer har blitt spilt inn her. Litt gammeldags, men gode priser for overnatting.

Restaurantanbefaling: Kumanets. Her serveres ukrainske retter og servitørene går i tradisjonelle ukrainske folkedrakter. Interiøret er også verdt å se.

Shopping: Langs gaten Derybasivska ligger butikker, kjøpesentre og restauranter på rekke og rad. Kjøpesenteret Passage er en av Odessas vakreste bygninger, og verdt å få med seg, selv om det er få butikker her. Det ligger rett overfor City Garden. Om du spiser, eller tar en halvliter, på Steakhouse i den andre enden av City Garden, husk å stikke innom toalettet. Verdt å ta med seg kamera.

Odessa er også kjent som badeby. Strendene ligger derimot et stykke unna sentrum, øst for byen. Det er fullt mulig å ta seg dit med kollektivtrafikk. Ellers er drosje billig i Odessa. Et populært badeområde på sommeren, med mange aktiviteter for hele familien, er Arcadia. Der er det, foruten strand, butikker, restauranter og barer, også en stor vannpark.

 

Hotellanbefalinger ved Odessa Beach: Nemo Resort & Spa, som også har eget basseng med delfiner, samt M1 Club Hotel og min personlige favoritt Maristella Marine Residence. Ved Arcadia anbefales Gagarinn Plaza.

Erik Drilen (besøkte Kiev og Odessa på studietur i regi av airBaltic 3-7. april 2018)

Mecklenburg-Vorpommern er ikke den mest kjente av de 16 føderale delstatene i Tyskland, men hansabyene Rostock og Wismar er det nok en del som har hørt navnet på. Det er ikke mange nordmenn som reiser dit, til tross for at byene ligger bare 2,5 timers kjøring fra Hamburg og tre timer fra Berlin. Derimot, svensker er det ikke uvanlig å treffe på. Wismar var jo også svensk fra 1632 til 1803. Dessuten går det ferge fra Trelleborg i Sør-Sverige til både Rostock og Sassnitz (Rügen).

Rostock

Hansabyen Rostock fyller 800 år i år. I middelalderen var byen en av de viktigste i Hansaforbundet, et handelssamarbeid som omfattet Østersjøen og store deler av Nord-Europa, inkludert Bergen i Norge. Forbundet skulle beskytte handelen mot piratvirksomhet som var vanlig på hansatiden. Havnen i Rostock var under Øst-Tyskland (DDR) landets viktigste havn, i dag er den det samlede Tysklands tredje største Østersjøhavn, og har bl.a. fergetrafikk til Gedser i Danmark og Trelleborg i Sverige. Den tidligere fiskelandsbyen Warnemünde, som har vokst seg sammen med Rostock, er i dag kun en bydel av Rostock, men er blitt landets største havn for cruiseanløp. I tillegg til at Warnemünde er kjent som en badeby med en tre kilometer sandstrand, har den også et stort skipsverft og maskinindustri, samt kjemisk produksjon og fiskeforedling. Store deler av Rostock ble ødelagt av bombing under andre verdenskrig, men er gjenoppbygd slik byen var før krigen.

Det en besøkende bør få med seg i Rostock er gamlebyen med Steintor, byporten, rådhuset og Petrikirken. Rostock er også kjent for å ha det første universitetet i Nord-Europa, grunnlagt i 1419. Warnemünde regnes for å være Tysklands surfehovedstad.

Julemarkedet i Rostock er også et av Nord-Tysklands viktigste julemarkeder, som er verdt å få med seg.

Hotellanbefalinger i Rostock: Steigenberger Hotel Sonne og Radisson Blu Hotel Rostock.

Restaurantanbefaling i Rostock: Restaurant «Zur Kogge».

Bad Doberan

15 km vest for Rostock ligger den lille byen Bad Doberan, tidligere feriested for hertuger som bodde i Schwerin. Byen ble nevnt i skriftlige kilder så tidlig som i år 1177, da som Slavica Doberan. Det var et slavisk folkeslag som da bodde der. Byen er kjent for sitt cistercienserkloster og kirke fra det 13. århundre som er nominert til UNESCOs verdensarvliste. Ingen andre cistercienserkloster i Europa sies å ha så mye av det originale interiøret intakt som nettopp dette. Verdt å merke seg er kirkens høyalter, som inneholder verdenshistoriens eldste fløyalter fra rundt år 1300. Klosterkirken er også gravkirke for hertugene av Schwerin, samt danske dronning Margarete Sambiria (død 1282) og svenske kong Albrekt (konge av Sverige fra 1364 til 1389), som også var hertug av Mecklenburg-Schwerin fra år 1384 til sin død i 1412 under navnet Albert III.

Mecklenburgische Bäderbahn Molli, eller Mollibahn, er en smalsporet dampdrevet jernbane som går mellom Bad Doberan og Kühlungsborn West. Det er en strekning på 15,4 km og tar førti minutter. Toglinjen ble åpnet i 1886 av storhertug Friedrich Franz III av Mecklenburg. Det eldste av damplokomotivene som fremdeles trafikkerer linjen er fra 1932.

Heiligendamm

Heiligendamm er den eldste spa-resorten i det kontinentale Europa, grunnlagt i 1793 av storhertug Friedrich Franz I av Mecklenburg. Beliggende ved Østersjøen med fine sandstrender og fornemme boliger som minner om tiden fra da den baltiske kysten var stedet der det europeiske aristokratiet boltret seg. Én av disse eiendommene er i dag det vi kjenner som Grand Hotel Heiligendamm, et luksus spahotell som kanskje er mest kjent som stedet der G8-møtet ble avholdt i 2007. Mange verdensledere har med andre ord bodd på hotellet. Hotellet består av seks bygninger, bygd i perioden 1783 til 1870, og ble tidligere drevet av hotellkjeden Kempinski. Heiligendamm er også stopp på toglinjen «Molli» fra Bad Doberan til Kühlungsborn.

Kühlungsborn

Kühlungsborn er en strandresort 25 km nordvest for Rostock, og endestasjon på jernbanelinjen Molli fra Bad Doberan. Dette er en ung liten by med snaue 8000 mennesker, grunnlagt i 1938. Etter andre verdenskrig slo mange flyktninger seg ned i Kühlungsborn, noen midlertidig, andre permanent. Siden midten av 1990-tallet har byen blitt en populær feriedestinasjon i Tyskland. Av severdigheter i byen er strandpromenaden og den 240 meter lange piren som stikker ut i sjøen. Et av de siste øst-tyske grensevakttårnene står fremdeles i Kühlungsborn. En tidlig gotisk kirke, Johanniskirche, fra det 13. århundre, og med et sengotisk triumfkors fra det 15. århundre, finnes også i byen. Arkitekturen i Kühlungsborn er også verdt å få med seg.

 

Wismar

Hansabyen Wismar ble under trettiårskrigen (1618-1648), inntatt av Sverige i 1632. Ved fredskonferansen i Münster ble byen innlemmet i det svenske kongeriket. På begynnelsen av 1800-tallet fikk Sverige store økonomiske problemer og de pantsatte Wismar for en og en kvart million riksdaler til hertugen av Mecklenburg-Schwerin. I den inngåtte avtalen kunne Sverige innløse panten etter 100 år, dvs i 1903. Svenskene benyttet seg ikke av denne opsjonen og Wismar ble igjen en del av hertugdømmet Mecklenburg og det tyske keiserriket.

Ved første øyekast er det lite i Wismar som minner om Sverige, men når man ser nærmere etter dukker historiske bygninger opp, som f.eks. det gamle svenske kommandanthuset, som ligger på Marktplatz, markedsplassen i gamlebyen. På samme plass finner man også restauranten Alter Schwede (Den gamle svenske), som egentlig er et sengotisk bygg fra 1380. Schwedenstein (Sverigesteinen) er en stein som ble satt opp i 1903 til minne om at Wismar ble gjenforent med Mecklenburg. Den nesten to meter høye og 20 tonn tunge granittblokken har inskripsjoner samt våpenskjoldene til Wismar, Mecklenburg og Sverige.

Et morsomt bevis på den svenske tilhørigheten er svenskehodene på den gamle havnen i byen. Det er to hoder som opprinnelig var fortøyningspåler ved innseilingen til havnen. Det ene har svenske farger. Det ene originale hodet befinner seg nå på det historiske muséet i byen, mens de to hodene som nå står på havnen er identiske kopier. Hvert år i august avholdes også en Sverige-festival, Schwedenfest, i Wismar, med rundt 100.000 besøkende, mange av de svenske turister. Her er det både svenske og tyske musikere og folkedansere som opptrer, i tillegg til annen underholdning for hele familen, og selvsagt, et stort øltelt. På turistkontoret kan du hente brosjyre med informasjon om svenske bygninger og spor i Wismar. De har den til og med på svensk.

 

Byen har også andre severdigheter, som de flotte fasadegavlene på mange av bygningene i gamlebyen, fra 1300-tallet og utover. Brønnpaviljongen i det ene hjørnet av markedsplassen, Wasserkunste, i nederlandsk renessansestil, en ferskvannsbrønn som forsynte mer enn 200 husstander med vann siden 1602.

Tre store middelalderkirker innenfor kort gåavstand vitner om byens rikdom og makt. To av kirkene, St Georgenkirche og St Marienkirche fikk begge hard medfart av bombingen under andre verdenskrig. Førstnevnte er under restaurering, men det er bare ytterveggene som står, uten interiør innvendig. Sistnevnte er det bare tårnet igjen som står, men det ruver fremdeles høyt i bybildet. Dette restaureres også, og du kan gå til topps i det 83 meter høye tårnet og se hele byen ovenfra. Den tredje kirken, St Nikolai Kirche, slapp billig fra bombetoktene og kirkens spesielle fasadedekor er fortsatt intakt. Denne kirken er Tysklands fjerde høyeste, hele 37 meter fra gulvet til takhvelvet, bare seks meter lavere enn Kölnerdomen.

Den legendariske vampyrfilmen «Nosferatu» (1922) ble filmet i Wismar. De historiske bygningene i sentrum av Wismar står på UNESCOs verdensarvliste. Også byene Stralsund i det nordøstre hjørnet av Vorpommern, samt polske Szczecin (som på den tiden tilhørte Pommern) var svenske i den samme tidsperioden.

Restaurantforslag i Wismar: fiskerestauranten «Seeperle».

Schwerin

Med bare drøyt hundretusen innbyggere er Schwerin den minste delstatshovedstaden i Tyskland. Ikke desto mindre er byen verdt et besøk. Det er den eldste byen i Mecklenburg-Vorpommern, og ble nevnt for første gang i skriftlige kilder så tidlig som i år 1018, da under navnet Wendenburg. Bystatus fikk byen først i 1160 av Heinrich der Löwe (Henrik Løve) som på den tiden var hertug av Sachsen og Bayern.

Schwerin er mest kjent for sitt mer enn tusen år gamle eventyrslott, Schloss Schwerin, som ligger på en liten øy på innsjøen med samme navn som byen. De første berettelsene om et slott på dette stedet er fra så tidlig som år 973 etter vår tidsregning. Ikke før 1167 ble det tatt i bruk som adelig slott, men til gjengjeld var det i bruk helt til storhertugen måtte abdisere pga den tyske revolusjonen i 1918. Det har vært mange omfattende ombygginger på slottet gjennom århundrene, de viktigste på 1500- og midten av 1800-tallet. Siden revolusjonen har slottet både vært museum, skole for barnehagelærere i det gamle Øst-Tyskland, og museum igjen, men er siden 1990 møtested for delstatsregjeringen i Mecklenburg-Vorpommern. Det er fortsatt fullt mulig med omvisninger på slottet. Schloss Schwerin er nominert til UNESCOs verdensarvliste.

Gamlebyen i Schwerin er i stor grad intakt helt fra middelalderen, takket være få ødeleggelser under andre verdenskrig. Av viktige bygninger i byen er den gotiske Schwerinkatedralen (bygd 1260-1416) og Schelfkirche St Nikolai (opprinnelig bygd i 1238, men totalombygd i barokk stil etter en storm i 1713). Av andre severdigheter er verdt å få med seg Mecklenburg byteater og Schwerins statlige museum, sammen med parken Alter Garten. Å vandre i den gamle bydelen Schelfstadt med de trange gatene og de mange historiske bygningene er også en nytelse. Hver sommer avholdes slottsfestspill i Schwerin.

Spis gjerne lunsj på Weinhaus Wöhler, et gammelt vinhus, og nå restaurant, fra midten av 1700-tallet. De har også hotellrom. Café Prag er et annet møtested i byen. Her samles gjerne journalister og politikere for en kopp kaffe. Kakene de serverer skal være noen av de beste i byen.

Erik Drilen (var på visningstur i regi av Tourismusverband Mecklenburg-Vorpommern ifm ITB reiselivsmesse i Berlin 9-11. mars 2018)

Mange har hørt om Skottlands nasjonalrett, haggis. De fleste vet ikke hva det er, men har hørt at det smaker grusomt. Det er selvsagt en smakssak, men personlig synes jeg det er godt. Det er flere måter å servere den på, og den serveres på mange steder, fra øl- og whiskypuber til restauranter med Michelinstjerner. Til drikke anbefales et glass skotsk whisky, men om du heller foretrekker øl (eller ale), hør gjerne med kelneren hva han eller hun foreslår.

Hva er så haggis? Den er laget av finhakket innmat først og fremst av får, eller kalv, som kokes i dyrets magesekk sammen med fett, løk, havremel og krydder (pepper, cayenne, muskat). Som oftest serveres den med kålrotstappe og potetmos, «neeps and tatties».

Poeten Robert Burns gjorde haggis verdenskjent og til en skotsk nasjonalrett gjennom sitt dikt «Address to a Haggis» i den skotske avisen Caledonian Mercury i 1786:

Ye Pow’rs, wha mak mankind your care,
And dish them out their bill o’ fare,
Auld Scotland wants nae skinking ware
That jaups in luggies:
But, if ye wish her gratefu’ prayer,
Gie her a Haggis

Det finnes ingen bevis på at det er en eksklusiv skotsk rett opprinnelig. Den ble også tidligere laget i deler av England, da oppskrifter på såkalt «hagws of a schepe» ble funnet i kokebøker fra rundt 1430 i Lancashire i Nordvest-England. Noen historikere mener at det var vikingene som tok den med seg over til De britiske øyene allerede på 800-tallet. Vi har jo lungemos her i landet som er nesten identisk. Haggis serveres også til skotsk frokost, sammen med stekt egg, bacon og blodpølse. På flere restauranter kan du også be om en vegetarutgave av haggis.

Ved et enkelt googlesøk kan man finne nettsider som rangerer de beste haggisrestaurantene i Skottland. Siden jeg allerede har skrevet om currywurst i Berlin og fish’n’chips i London, er det bare naturlig at jeg også prøvde ut noen av disse restaurantene som nevnes oftest i Edinburgh.

Arcade Bar – Haggis and Whisky House

Denne baren, som ligger i en sidegate til the Royal Mile i gamlebyen av Edinburgh, spesialiserer seg på haggis og whisky. Den mest kjente retten på menyen deres er Robert Burns’ Famous Haggis, et tårn bestående av haggis, neeps and tatties. Den serveres enten med whiskysaus eller stekt bacon. En annen rett de tilbyr er Princess Diana Style Haggis, som i stedet serveres med kremsaus som inneholder tomater, løk og Drambuie likør, i stedet for whiskysaus. Du kan også få glutenfrie alternativer. Om du ønsker et glass whisky til maten, så har de over hundre sorter å velge blant. (Adresse: 48 Cockburn St)

 

The Royal McGregor

Det ville være umulig å ikke nevne the Royal Mile når det kommer til tradisjonell skotsk mat i Edinburgh. Og det er nettopp her The Royal McGregor ligger, ikke mange hundre metrene fra Edinburgh Castle, eller bare femti meter fra St Giles’ Cathedral. Her kan du prøve haggis fritters som forrett med sweet chili og honningdressing, eller du kan til hovedrett prøve Highland Burger med haggistopping og whiskysaus. Du kan også få tradisjonelt haggistårn med rødløk og rosmarinsaus. Royal McGregor tilbyr også haggis for vegetarianere, i tillegg til et bredt utvalg av andre skotske retter. (Adresse: 154 High Street, Royal Mile)

Whiski Bar

Whiski Bar ligger også midt på the Royal Mile, rett overfor Radisson Blu Hotel Edinburgh. Vennlig restaurant som har levende skotsk musikk hver kveld. Deres originale Macsween’s haggis har vunnet priser. John Angus Macsween var en skotsk slakter som gjorde haggis til big business på slutten av 1950-tallet. Haggis på Whiski Bar er noe dyrere enn på en del andre restauranter, men de garanterer topp kvalitet og at maten er lokal. Serveres i tårn med kålrotstappe, potetmos og selvfølgelig whiskysaus. Du kan velge mellom tradisjonell eller vegetarhaggis. Her kan du også velge blant mer enn 300 skotske whiskysorter, i tillegg til øl selvsagt. (Adresse: 119 High Street, Royal Mile)

The World’s End

Denne restauranten ligger på Verdens ende, eller der bymuren stod i gamle dager, hvilket var verdens ende for de fleste som bodde i Edinburgh på 1500-tallet. Omtrent midt på the Royal Mile mellom Edinburgh Castle og Palace of Holyroodhouse. Tradisjonell skotsk pub med flere århundrer lang historie, mørk interiør, gjemte alkover og dunkel belysning, og alltid fullt med høy stemning. I restaurantdelen serveres haggis i panne med potetmos og smeltet cheddarost, sammen med grønsaker og hjemmelaget whiskysaus. Det anbefales å bestille bord her. (Adresse: 2-8 High Street, Royal Mile)

Hadrian’s Brasserie at the Balmoral

The Balmoral er et legendarisk og ikonisk hotell i den ene enden av Princes Street, ikke langt fra Calton Hill. J.K. Rowling bodde her da hun skrev den siste boken om Harry Potter. Om du skulle ønske å se dette hotellet fra innsiden, er et besøk i Hadrian’s Brasserie den perfekte unnskyldningen. Her kan du spise i rolige omgivelser, med mer klasse. Til tross for at hotellets kjøkken har én Michelinstjerne, er ikke hotellets haggis med neeps and tatties spesielt dyr. Jeg valgte å spise tradisjonell skotsk frokost her den ene morgenen under mitt opphold i Edinburgh.  (Adresse: North Bridge Brasserie, 1 Princes St)

Erik Drilen (besøkte Edinburgh 19-22. april 2018)

Skal du på en dagstur utenfor Lisboa, så bør du dra til Sintra. I hvert fall om du elsker farger og eventyrslott. Pena-palasset som ruver over den lille byen Sintra er et skue man ikke bør gå glipp av.

For å begynne med det praktiske først, om man tenker på å leie seg bil for å komme seg til Sintra, bare glem det. Det er smale, svingete veier, men den største utfordringen når man er framme er allikevel å finne et sted å parkere. Vi snakker om en av Portugals største severdigheter. Hver halvtime går det direkte tog til Sintra fra Rossiostasjonen i Lisboa. Det er avgang minst hver halvtime, og togturen tar bare tre kvarter. Alternativt kan du ta buss, men avreisetidene er ikke like gunstige. Eller, som jeg gjorde, melde deg på en guidet busstur fra Lisboa med engelsktalende guide. Det siste koster nok en del mer, men til gjengjeld går du forbi køen til Pena-palasset, og om du bare har én dag og ønsker å få med deg Cabo da Roca og Cascais i samme slengen, så følger du et program som gjør at du rekker Cascais før det blir mørkt. Ellers er det lett å bruke opp tiden i Sintra. Så mye er det faktisk å se der.

Skal man få med seg alt i Sintra bør man ha minst to dager, og unngå helger eller helligdager om du kan. Sintra er en utrolig populær destinasjon, så regn med kø. Om du reiser med tog anbefales det at du starter fra Lisboa så tidlig som mulig, og ta taxi fra jernbanestasjonen opp til Pena-palasset, for å komme før turiststrømmen. Er man to eller flere, er det billigere med taxi enn med bussen som frakter folk opp til palasset.

Palácio Nacional da Pena, som det heter på portugisisk, ser ut som rene Disneyslottet utenfra, imponerende i rødt og gult, og et av de fineste eksemplene på 1800-talls romantisk arkitektur. Fascinerende også på innsiden, men ikke mer enn andre tilsvarende slott rundt omkring i Europa. Slottet er bare litt over 160 år gammelt, og ble bygget av Kong Ferdinand II som kongelig sommerresidens. Den portugisiske staten overtok slottet etter revolusjonen i 1910, og de kongelige i Portugal flyktet i eksil. Slottet ble da gjort om til museum. Parken rundt slottet er definitivt også verdt et besøk. Parken, som også ble laget av Kong Ferdinand II, består av trær og planter hentet inn fra andre deler av verden, som ikke finnes andre steder i Portugal, som f.eks. nord-amerikansk sequoia, sypress, magnolia, kinesisk ginkgo og japansk sugi (eller cryptomeria). I parken er det også små innsjøer, og er du heldig kan se de svarte svanene som holder til der. Du kan lett ende opp med å bruke noen timer i parken.

Et byggverk som burde interessere historieinteresserte nordmenn er Castelo dos Mouros, maurerborgen, som ligger på den andre toppen like ved Pena-palasset. Bygd på 700-tallet og sannsynligvis et av de beste eksemplene på maurisk militærarkitektur i hele Portugal. I år 1109 kom norske kong Sigurd Magnusson Jorsalfare sammen med norske korsfarere, på vei til Jerusalem, til Sintra for omvende de islamske maurerne til kristendommen. Da de nektet drepte kong Sigurd alle. I dag fremstår festningen som ruiner, men det er et flott område å vandre rundt i, og utsikten over Sintra er upåklagelig.

I gamlebyen av Sintra finnes også en og annen juvel av portugisisk arkitektur. På den store plassen når du kommer inn i byen ligger en av de, Palácio National de Sintra, Sintras nasjonalpalass, eller også omtalt som bypalasset, Palácio da Vila. Dette er det best bevarte kongelige middelalderpalasset i hele Portugal, og var kontinuerlig bebodd fra tidlig på 1400-tallet til slutten av 1800-tallet. De eldste delene av palasset kan være fra tidlig 1300-tall, bygget under Kong Dinis I. Palasset er derfor, naturlig nok, blitt utvidet og redekorert mange ganger. Noe man legger spesielt merke til er de karakteristiske skorsteinene. I løpet av en omvisning i palasset får man høre mange morsomme historier om Kong Johan I, hvorfor ett rom er vakkert dekorert med svaner, mens et annet har alle veggene dekkene med skjærer. I dag er det historisk museum.

På den andre siden av plassen overfor bypalasset ligger husene tett i tett, restauranter og små butikker om hverandre, og ikke minst trange gater. Når man først befinner seg i Sintra er det obligatorisk med et stopp i bakeriet Piriquita for å kjøpe travesseiros. Alle bakeriene i Sintra har dette bakverket, men Piriquita er altså det originale stedet, og er nesten å regne som et valfartssted for portugisere. I samme slengen bør man også unne seg et par queijadas, ostekake. «Travesseiros da Piriquita» og «Queijadas de Sintra» er kjent i hele Portugal. Bakeriet Piriquita ble åpnet så tidlig som i 1862.

Om Pena-palasset er den største severdigheten i Sintra, så er den langt fra den mest interessante og morsomste severdigheten i byen. Den ligger ti minutters gange fra sentrum av gamlebyen, og går under navnet Quinta da Regaleira. Her er det palass, kapell, park med gangstier, og ikke minst tårn, fontener, grotter og labyrinter. Ungene kommer til å elske denne parken. Voksne også, forresten. Du går inn i labyrintene og lurer på hvor du kommer ut. Hvor ender trappen i den store brønnen i parken? Selv i kapellet kan du se etter en hemmelig tunell som leder til hovedhuset. Her er det også en fordel å komme tidlig, slik at du slipper å gå i kø med alle turistene. Derfor er det en fordel med to dager i Sintra.

Om man ønsker å få med seg enda flere severdigheter i Sintra, kan nevnes Monserrate Park med nok et palass, samt Convento dos Capuchos, et kloster. Begge ligger et stykke fra selve sentrum i byen. Sintra står på UNESCOs verdensarvliste.

Cabo da Roca

Om du ikke er med på en organisert tur som inkluderer Cabo da Roca, kan du ta rutebuss nr 403 fra Sintra eller Cascais. Bussen bruker rundt 35 minutter fra Sintra og 25 minutter fra Cascais. De organiserte turoperatørene inkluderer Cabo da Roca kun i perioden 1. mars til 31. oktober pga dagslyset. På vinteren ville de ellers ikke rukket å komme til Cascais før mørkets frembrudd.

Cabo da Roca er det vestligste punktet på det europeiske kontinentet. Herfra er det bare hav mellom Europa og Amerika. Det står et monument som forteller at stedet er det vestligste punktet i fastlands-Europa, og monumentet er et populært sted for selfies. Det er ikke mye å se her, bortsett fra panoramautsikten av de 150 m høye klippene og atlanterhavskysten. Fyret er ikke åpent for publikum. Ellers er det restaurant, suvenirbutikk og offentlig toalett på stedet. Organiserte turoperatører stopper kun en halvtime her. For den som har mer tid, finnes det en turstier som går langs kysten og som er en del av naturparken Sintra-Cascais.

Cascais

Til Cascais kommer du enkelt med tog fra Lisboa. Merk at toget ikke går fra samme stasjon som toget til Sintra. Du må reise fra stasjonen Cais do Sodré for å komme deg til Cascais. Det er det samme toget som til nabobyen Estoril. Reisetiden er en drøy halvtime.

Cascais er kjent for de fine strendene, og kan fint kombineres med Lisboa om du ønsker å kombinere storby- og badeferie. Opprinnelig var Cascais en søvnig liten fiskerlandsby. Det var før kong Luis I oppdaget de fine strendene i 1870. Dermed begynte adelen i Portugal å bygge slott og herskapshus i byen. Etter hvert kom også turistene. Allikevel er Cascais mindre turistifisert enn f.eks. Algarvekysten. Det finnes britiske barer på rad og rekke på torget Largo Luis de Camoes, der turister samles til langt ut i de sene nattetimer, men man behøver ikke gå så langt for å finne koselige små fiskerestauranter. Byen har også gratis sykkelutleie for å komme seg rundt. Man behøver kun å vise legitimasjon.

Et godt sted å begynne når man skal utforske Cascais er museumskvartalet. Det er i dette området man vil finne de fleste historiske bygningene, muséene og palassene fra slutten av 1800-tallet og utover. Marinaen med de vakre yachtene er også verdt et besøk.

Erik Drilen (besøkte Sintra, Cabo da Roca og Cascais med Diana Tours 1. mars 2018)

De fleste nordmenn har vært på, eller kjenner til, Kanariøyene. Ikke like mange har besøkt portugisiske Madeira, rett nord for Kanariøyene. Enkelt å komme seg dit er det også, siden Norwegian har direktefly dit fra Oslo i vinterhalvåret, eller med turoperatøren Solia, som også flyr dit på sommeren.

De fleste tror at Madeira består av kun én øy, men det er faktisk åtte øyer, Ilhas da Madeira, selv om de fleste av de er ubebodde. Den største, og den med flest mennesker, heter også Madeira og det er der hovedstaden Funchal ligger. Offisielt ble øyene oppdaget i 1418, da João Gonçalves Zarco og Tristão Vaz Teixeira ble tatt av en storm og drev i land på en øy de kalte Porto Santo. Øygruppen var opprinnelig ubebodd, men kan allikevel ha blitt besøkt før, da øyene har vært med på kart tegnet minst et halvt århundre før den tid. Allerede for nesten totusen år siden skrev historikeren Plutark, som selv reiste mye rundt Middelhavet, at han møtte sjømenn som beskrev øyene. Arkeologiske funn tyder på at også vikingene kan ha vært der mellom år 900 og 1030. Navnet Madeira betyr tømmer, og fikk navnet fordi øya var dekket av skog.

Selv om Madeira har et mildt og behagelig klima hele året, så kommer man ikke hit for å bade på fine hvite strender. Naturlige badestrender finnes nemlig ikke på øya Madeira. Øya er av vulkansk opprinnelse og steile klipper stikker opp av havet. Men de fleste hotellene har basseng, noen av de nesten i ett med havet. Det er laget et par kunstige badestrender, eller du kan ta turen til Porto Moniz i nordvest, hvor naturen har skapt et enestående bassengområde omgitt av store lavablokker, og som fylles av vann fra havet ved flo sjø. Om du absolutt må ha sandstrender, kan du ta fergen til naboøya Porto Santo, som har kilometervis med gylne sandstrender.

Det Madeira mangler av sand, tar de igjen på andre måter. Vakker og fargerik vegetasjon, der blomstene og frukttrærne blomstrer hele året på grunn av det milde klimaet, er alene verdt besøket. Øya også er perfekt tilrettelagt for en aktiv ferie. Gangstier langs kysten fra Funchal, eller følg levadaene, de flere hundre år gamle vanningskanalene langs fjellsidene, som går på kryss og tvers over øya. En av de mest severdige vandringsturene går fra Ribeiro Frio til Balcões nær Pico do Arieiro, Madeiras tredje høyeste fjell med sine 1818 m. Fjellvandring behøver ikke være noen anstrengelse, da stien er nesten flat og inneholder ingen bratte skråninger. Og tro ikke at du kan gå alle levadaene på en Madeiraferie, for det er nok av stier å ta av, mer enn 2000 km av de. Surfere, dykkere og golfentusiaster vil nok også ha mye glede av Madeira. Du kan også bli med på hvalsafari eller dyphavsfiske. Er du heldig kan det hende du får en tunfisk på kroken.

Eller hva med en Jeep ekspedisjon? Du blir hentet på hotellet, turen går først til Machico på østkysten, Madeiras nest største by, der de første oppdagerne av øya gikk i land, og som kan skryte av å ha øyas eldste kirke, Capela dos Milagres, samt to festninger. Her finnes også en av øyas få kunstige sandstrender, med sand importert fra Marokko. Etter en kort stopp i Machico kan du oppleve Madeiras ville natur og offroadkjøring, før du til slutt kommer til landsbyen Porto da Cruz, med omvisning i Madeiras eneste romdestilleri, Companhia dos Engenhos do Norte, selvfølgelig med muligheten for å prøvesmake. Deretter lunsj på legendariske Quinta do Furão, en av de beste restaurantene på Madeira, og utvilsomt den med den beste utsikten blant restaurantene på øya. På veien tilbake til Funchal kjører vi gjennom landsbyen Santana, hvor det fortsatt finnes tradisjonelle hus som er enestående for Madeira, såkalte trekanthus med halmtak.

Befolkningen på Madeira skryter av å ha Europas høyeste klippe, Cabo Girão, vest for Funchal på sørkysten. Selv om både irer, færinger og nordmenn nok vil protestere på denne påstanden, er det utvilsomt en opplevelse å bevege seg ut på glassbroen og se rett ned på bølgene som slår mot berget 580 m nedenfor.

De fleste som reiser til Madeira bor på hotell i hovedstaden Funchal. Det mangler ikke på ting å finne på her heller. Tvert imot, et must er å ta kabelbanen fra sentrum av byen opp til den lille landsbyen Monte. Bedre utsikt over Funchal får du ikke. Når du har kommet opp til toppen, er det mye å se og finne på. Monte kalles Madeiras Sintra, etter den lille byen utenfor Lisboa. Mens du er på toppen bør du få med deg Monte Palace Tropical Garden, en botanisk hage med over hundre tusen eksotiske planter. Du kan ta kabelbanen ned igjen, men har du lyst på fart og spenning anbefales heller Carros Cestos, toboggan, eller på godt norsk kurvslede. Dette er selve symbolet på Madeira. To carreiros, førere, styrer kurven nedover de bratte gatene med erfaring og utrolig presisjon. I mer enn 150 år ble disse kurvene brukt til å frakte frukt og grønnsaker fra plantasjene ned til sentrum av byen. Da alternative transportmetoder ble tatt i bruk, begynte man å kjøre på turistene. Turen tar 10-15 minutter. Heldigvis, for tennenes skyld, er det ikke lenger brosteiner i gatene, men asfalt.

 

Tilbake i sentrum kan det være greit å slappe av litt med lunsj og et glass vin på Brewery Beer House, eller kanskje helst prøve restaurantens eget øl. Mens man slapper av kan man beundre kopien av Christopher Columbus’ skip Santa Maria, som ligger rett utenfor restauranten, og undre seg over hvordan de for femhundre år siden seilte over Atlanteren i en så liten skute. Bakenfor ligger store cruiseskip.

Vin er også en viktig del av hverdagen på Madeira. I sentrum av Funchal kan det være interessant å få med seg Madeira vinmuseum og Old Blandy’s Wine Lodge. Blandy’s er den eneste av Madeiras vinprodusenter som fremdeles drives av grunnleggerfamilien, etter mer enn 200 år. I museet kan man få omvisning og lære historien om madeiravinene, se de gamle fatene av eik, mahogni og atlask, hvor vinen ble lagret, lære om det tradisjonelle canteirosystemet som ble brukt i aldringen av vinen. I det private museet kan man også se brev fra Winston Churchill, regnskapsbøkene fra de siste tre århundrene, eksempler på druesorter som vokser på Madeira, samt gjenstander relatert til historien om hvordan vin ble fremstilt her, som f.eks. en vinpresse fra 1600-tallet. Selvsagt har man også muligheten til å smake og kjøpe langtidslageret madeiravin her.

På Mercado dos Lavradores, arbeidernes marked, kan man finne alt hva man trenger til matlagingen, frukt, grønnsaker, krydder, kjøtt og fisk, men også blomster i alle farger og former. Stedet er absolutt verdt et besøk, selv om man ikke lager maten selv, bare for opplevelsen og fargene. Eller for å smake på frukten. Madeira var en stor bananeksportør inntil EUs regelverk ble innført. De fleste bananene på Madeira holder nemlig ikke EU-standard når det kommer til størrelse. Man skulle tro at regelverket ville ha drept bananproduksjonen når de ikke lenger kunne eksportere bananene sine til fastlandet lenger. Men neida, øybefolkningen begynte å reklamere med at små bananer er bedre, at de er søtere og smaker bedre enn de store. Bananer er ikke den eneste frukten som selges. Man finner eksotiske frukter i alle farger og former, som papaya, mango, avocado, og ikke minst en frukt som fanger manges oppmerksomhet. På engelsk heter den custard apple, andre navn er anona og cherimoya. Smaken minner om en blanding av banan og ananas.

Zona Velha, eller Funchals gamleby, er verdt en spasertur. Her er det mange barer og restauranter, men kunstnerprosjektet «Arte de Portas Abertas», de åpne dørers kunst, er det som har fått størst oppmerksomhet. I gaten Rua de Santa Maria finner du over hundre håndmalte dører. Mens du er der, be om en puncha, en lokal drikk laget av rom, sitron og honning, som du ikke vil finne noe annet sted enn på Madeira.

Madeiras mest kjente person er utvilsomt Cristiano Ronaldo, fotballegenden de aller fleste kjenner fra Manchester United og Real Madrid. Ikke bare har han fått sin statue i Funchal, hans fødeby, men også sitt eget museum, hvor flere av hans drakter og troféer er utstilt. Ronaldo eier også hotellet, som ligger i samme bygg som muséet nede på havnen, med navnet Pestana CR7 (Ronaldos initialer, pluss nummeret han har på drakten). Om ikke det er nok, ble også Madeiras internasjonale lufthavn omdøpt i mars 2017, og heter nå Cristiano Ronaldo Madeira International Airport.

Visste du forresten at verdens største nyttårsfyrverkeri finner sted i Funchal? Da er takterassen på CR7 stedet å være.

Hotellanbefalinger i Funchal: Meliã Madeira Mare og Vidamar Resort Madeira.

Restaurantanbefalinger i Funchal: Adega da Quinta Restaurant, Brewery Beer House og Nini Design Centre.

Erik Drilen (besøkte Madeira 25.-27. februar 2018 i forbindelse med reiselivsmessen BTL i Lisboa)

De fleste nordmenn som er glad i å reise, sier de kunne tenke seg å besøke Island på ett eller annet tidspunkt. Denne gangen tar jeg for meg det som en førstegangsbesøkende på Island bør få med seg. Det er da naturlig å ha hovedstaden Reykjavík som utgangspunkt.

Å få med seg severdighetene i byen er ikke så vanskelig, siden det meste ligger i gåavstand. Man kan eventuelt kjøpe billett til hop-on-hop-off-bussen, som stopper flere steder i byen, og som også inkluderer flere av stedene som ligger litt utenfor bykjernen. Eller, om man ønsker å få med seg mest mulig, melde seg på en sightseeingtur til fots, Reykjavík by Taste, en guidet rundtur i den historiske delen av Reykjavík, inkludert flere restaurantbesøk hvor man får prøvesmakt islandske spesialiteter, som skyr, skjell, lam og tørrfisk. Eller hva med kæstur hákarl, gravet hai? Sistnevnte skylles gjerne ned med litt brennivin, islandsk akevitt, gjerne også omtalt som svartidauði. Det betyr det det høres ut som. Om ikke islandske retter frister, finnes det et utall av internasjonale restauranter i byen, så du kan få både sushi, thai, meksikansk eller italiensk. Steak houses og fiskerestauranter finnes det også flere av. Bæjarins beztu pylsur, islandske pølser, er obligatorisk stopp på vei tilbake til hotellet etter en natt på byen.

 

Hallgrímskirkja er et av monumentene som kjennetegner Reykjavík. Den 74,5 m høye kirken oppkalt etter poeten Hallgrímur Pétursson, ble påbegynt i 1945, og stod ferdig først i 1986. Inne i kirken står et spektakulært orgel bygget av Klais Orgelbau. Foran kirken står en statue av Leiv Eiriksson, gitt i gave fra USA i 1930 for å feire Alltingets 1000-årsjubileum. Man kan ta heis opp til det spesielle tårnet, der man har utsikt over hele byen.

Det nye konsert- og konferansesenteret Harpa er verdt et besøk, ikke bare for konserter, men det utmerker seg også for sin nyskapende arkitektur. Spesielt etter mørkets frembrudd er det verdt å se på Harpa.

Et annet bygg med imponerende arkitektur, et landemerke på en høyde, er Perlan. Perlan Museum inneholder en isbre- og ishuleutstilling som er verdt å få med seg. I år vil det også komme et planetarium og nordlysmuseum i bygget. Fra observasjonsdekket er det 360 graders utsikt over hele Reykjavík. I glasskuppelen er det gavebutikk, restauranten Út í bláinn og kafeteriaen Kaffitár, også med utsikt over hele byen. Hver halve time i muséets åpningstid går det gratis buss mellom Harpa og Perlan.

Har man planlagt å besøke muséer i Reykjavík kan det være greit å anskaffe seg et City Card, som gir gratis adgang til de fleste muséene (Perlan er ikke inkludert), samt ubegrenset reise med bybussene, i hele perioden kortet er gyldig. For oss nordmenn kan det være veldig interessant å få med seg Nasjonalmuséet, Þjóðminjasafn Íslands, siden islendingene har en felles historie med Norge. Får man ikke nok vikinghistorie i Nasjonalmuséet, anbefales også besøk i Saga Museum nede ved havnen og utstillingen Landnámssýningin (The Settlement Exhibition) på Aðalstræti. Sistnevnte tar for seg den aller første bosettingen på Island. Men det er mange andre muséer som sikkert også vil både fenge og more. Det finnes i Reykjavík både rockmuseum og penismuseum, blant mye annet.

Det er ikke til å legge skjul på at mange som reiser til Island for første gang ønsker å få med seg et par severdigheter og opplevelser man ikke kan få noe annet sted i Norden. Ett av de er å bade i Bláa lónið, Den blå lagune, et geotermisk spa med mineralholdig vann. Det varme vannet er rikt på silisiumdioksid og svovel, som reagerer positivt på hudlidelser som f.eks. psoriasis. Et stopp her kan legges inn på transferen mellom Keflavík lufthavn og hotellet i Reykjavík. Om man da heller ikke velger å ta en utflukt som omfatter hele Reykjanes. Naturen er ulikt alt vi er kjent med her hjemme, og det er muligheter til å få med seg lavalandskap, små fiskelandsbyer som Grindavík, og varme kilder og boblende gjørmevulkaner som f.eks. Gunnuhver.

 

En annen utflukt de fleste må få med seg første gang de besøker Island er Den gylne sirkel. Det er mange tilbydere av denne heldagsutflukten, med Reykjavík Excursions og Gray Line som de to største. Benytt muligheten til å besøke Friðheimar, et stort drivhusanlegg som forsyner Island med tomater, i tillegg til tomatrestaurant der du kan prøve stedets tomatsuppe. Eller kanskje en Bloody Mary? Turen videre går til Geysir. Den originale geysir, som har gitt stedet navn, og navn på hele fenomenet verden over, er dessverre ikke lenger like trofast, men geysiren Strokkur, bare få meter unna, har utbrudd omtrent hvert femte minutt. Her er det tid til å spise lunsj i restauranten og kjøpe med seg førsteklasses islandske suvenirer. Neste stopp på rundturen ligger få minutter unna, og du kan la deg imponere av Gullfoss. Den gyldne fossen, som regnes som en av verdens topp 10 fossefall, har under snøsmeltingen større vannføring enn selveste Niagara Falls på grensen mellom Canada og USA. Siste stopp på turen er Þingvellir, eller Thingvellir som vi helst skriver på norsk, verdens eldste fungerende parlament og i dag nasjonalpark. Her holdt islendingene sitt første landsting i år 930, og her samlet folk seg hvert år, helt til parlamentet, Alltinget, flyttet til Reykjavík i 1844. Thingvellir er ikke kjent bare for sin historiske verdi, men også for landskapet omgitt av bratte stein- og lavavegger, et resultat av sprekkdannelsen mellom de nord-amerikanske og europeiske kontinentalplatåene, som går her. Nasjonalparken har stått på UNESCOs verdensarvliste siden 2004. Deler av tv-serien Game of Thrones har også blitt innspilt her.

Erik Drilen (har besøkt Island flere ganger, sist i forbindelse med Mid-Atlantic Travel Show 24-28. januar 2018)