Guidete fotturer blir stadig mer populært i storbyer i Europa, i motsetning til de tradisjonelle sightseeingturene med buss. Noen er også tilrettelagt slik at du ikke behøver å melde deg på på forhånd. Du bare finner en tematur du har lyst til å være med på, møter opp på avtalt sted og tidspunkt, og betaler guiden der. Hvis du ønsker å kjøre ditt eget løp, er det også mulig å kjøpe små guidebøker med forslag til fotturer med bestemte temaer eller fastlagte ruter. London har et enormt utvalg av slike fotturer.
Sherlock Holmes er en personlighet som i høyeste grad forbindes med London. Til tross for at Holmes aldri har eksistert, bodde forfatteren Sir Arthur Conan Doyle i London, og handlingen i bøkene om mesterdetektiven foregikk på reelle steder. En adresse som ikke eksisterte i det viktorianske London, var Baker Street 221B, stedet der Sherlock Holmes bodde. Baker Street var kortere på slutten av 1800-tallet, og først da Baker Street ble forlenget på begynnelsen av 1930-tallet fikk gaten husnummer over 200. I 1990 åpnet Sherlock Holmes Museum på adressen Baker Street 221B, etter at folk i mange tiår allerede hadde sendt brev til Sherlock Holmes på den adressen. Det privateide museet ble fremstilt til å se ut som Sherlock Holmes’ hjem fra bøkene, inklusive de minste detaljene som de største fans vil kjenne igjen, helt ned til kulehull i veggen, avfyrt med pistol av Sherlock Holmes selv i ren kjedsomhet. Hver eneste ting i huset er beskrevet i bøkene om Sherlock Holmes. Dr Watson og Mrs Hudson har også sine egne rom. Med andre ord, museet er det perfekte stedet å besøke før man legger ut på en temavandring rundt i London. Flere operatører i London har Sherlock Holmes-turer, som f.eks. Golden Tours. På disse turene må man melde seg på, men det finnes andre, som London Walks, der man kun trenger å møte opp til et avtalt sted og tidspunkt, og betale guiden ti pund før man legger i vei. Det finnes flere ruter for Sherlock Holmes walks, bl.a. én som fokuserer på området nær Baker Street, og én som fokuserer på gatene rundt Strand. Turen vil også ta deg innom Piccadilly Circus og Trafalgar Square. Om man heller ønsker å utforske på egenhånd, er det også mulig å kjøpe en liten bok i Sherlock Holmes Shop, ved inngangen til muséet, The Sherlock Holmes Walk, som koster kun fire pund. Til gjengjeld må man da finne veien til adressene selv, og lese seg fram til historien om de i stedet for å høre en guide fortelle.
Når man først er inne på temaet Sherlock Holmes, er det også en god idé å ta turen innom Madame Tussaud’s Museum, som for tiden har en Sherlock Holmes Experience, der du går gjennom gamle gater i London og på havnen og leter, sammen med skuespillere, etter Holmes som har forsvunnet. Madame Tussaud’s ligger kun 300 m fra Baker Street 221B. Det anbefales å kjøpe billetter på forhånd, gjennom f.eks. allerede nevnte Golden Tours eller Evan Evans. Da betaler du kun 29 pund, mens det koster 35 pund ved inngangen. Med forhåndsbetalt billett går du også inn gjennom en egen inngang, og slipper å stå i lang kø utenfor. Det anbefales å besøke Madame Tussaud’s tidlig på dagen, da det er et meget populært sted å besøke fortsatt. Det er også greit å sette av tid til et besøk der, for du må regne med å bruke minst et par timer der inne. En statue av Sherlock Holmes står også utenfor Baker Street undergrunnsstasjon.
Enda et sted med klare Sherlock Holmes-referanser er The Sherlock Holmes Public House and Restaurant. Det er lett å tro at dette er en turistfelle, men det er mer enn det. Det ligger i Northumberland Street nær Charing Cross undergrunnsstasjon, og mindre enn hundre meter fra den gamle Scotland Yard-bygningen, som også i høyeste grad er en viktig bygning i historiene. I bøkene om Sherlock Holmes var stedet kjent som Northumberland Hotel, senere som Northumberland Arms. Besøk andre etasje i puben, der det er restaurant og et eget rom som skal forestille Sherlock Holmes’ kontor, med gjenstander gitt av Conan Doyle-familien. Og når du allikevel er der, hvorfor ikke prøve restaurantens Mrs. Hudson’s Steak and Ale Pie og en pint med Sherlock Holmes Ale.
En annen kuriositet på fotturen er Lyceum Theatre nær Covent Garden. Bram Stoker var forretningsfører ved dette teateret. Han var venn med Sir Arthur Conan Doyle, og Conan Doyle skrev også en heller lite vellykket opera sammen med J.M. Barrie for teateret. Noen vet kanskje at Barrie er han som skapte Peter Pan. En middag med Dracula, Sherlock Holmes og Peter Pan kunne vært en opplevelse. Nå er det Løvenes Konge som vises på teateret.
Det finnes mange andre litterære fotturer som tilbys i London, som f.eks. Shakespeare, Charles Dickens, Oscar Wilde, Alfred Hitchcock og Ian Flemings James Bond, for å nevne noen. Eller se stedene der Harry Potter ble filmet.
Om du er mer interessert i musikk kan kanskje Rock’n’Roll London Walk ha interesse, og følge i fotsporene til artistene fra the swingin’ London på 50- og 60-tallet, til punkens begynnelse på 70-tallet. Denne kan du få som vanlig fottur med historie, eller kombinere den med en pubtur. Eller hva med å følge i The Beatles’ eller The Rolling Stones’ fotspor? Se stedet der Stones spilte inn sitt første album, Paul McCartneys kontor (kanskje er han på kontoret også), eller Apple Records-bygningen der The Beatles holdt sin berømte konsert på taket i 1968. Stå utenfor stedet der legendariske Marquee Club lå. Eller hva med å krysse fotgjengerfeltet over Abbey Road? På disse turene vil du garantert bli kjent med Soho etter hvert, og besøke kjente gater som bl.a. Carnaby Street.
Du kan bli med spøkelsesturer, eller hva med å se stedene Jack the Ripper besøkte og drepte sine ofre på den mest groteske måten? Eller du kan besøke historiske steder i London, følge i Winston Churchills fotspor, se stedene der smuglere, sjømenn og pirater holdt til. Eller hva med en tur til Old Hampstead Village, det dyreste stedet å bo i London, og se husene der mange av verdens kjente forfattere, musikere og skuespillere enten har bodd eller fremdeles bor. Er du heldig kan du møte på en av de. Det arrangeres også fotturer til forsteder av London, slik du kjenner de fra britiske tv-serier. Det finnes få begrensinger til hva slags guidete fotturer som kan tilbys. Noen av guidene er også selv skuespillere, kunstnere, forfattere eller historikere med en lidenskapelig interesse for turene de guider, og ikke minst er de alle sertifiserte guider. Og sist men ikke minst, kanskje kan du få nye venner med de samme lidenskapelige interessene som deg selv.
Erik Drilen (besøkte London 6-10. november 2016, og tok Sherlock Holmes walk på egen hånd, samt Jack the Ripper Haunts, Rock’n’Roll London Pub Walk, Old Hampstead Village og The Beatles Magical Mystery Tour med London Walks’ eminente guider)
Fosenhalvøya ligger på nordsiden av Trondheimsfjorden, og er mye større enn mange forestiller seg. Følger man fjorden fra Stadsbygd i Rissa i vest til Mosvik i øst, snakker vi om en avstand på over 80 km, og fra Stadsbygd til Osen i nord er avstanden 130 km. I tillegg til å grense til Trondheimsfjorden, grenser Fosenhalvøya til Inderøy, Steinkjer, Namdalseid og Flatanger. Fosenhalvøya består av kommunene Rissa, Leksvik, Mosvik (slått sammen med Inderøy kommune fra 2012), Verran, Ørland, Bjugn, Åfjord, Roan og Osen. Mosvik og Verran regnes ikke lenger som del av Fosenregionen, da de har trukket seg ut av samarbeidet, men når man spør folk som bor der, regner de seg fremdeles som fosninger. De sju gjenværende kommunene dekker et område på 3.437 kvadratkilometer, der bare Åfjord alene dekker et område mer enn dobbelt så stort som hele Oslo kommune. Rundt 26.000 mennesker bor på Fosen.
Fosen kan framvise noen av de eldste sporene etter mennesker i Norge, og man vet med sikkerhet at det har bodd mennesker her i over 11.000 år. Navnet Fosen kommer fra Fosen gård i Ørland kommune, etter det norrøne Folgsen, som betyr gjemmested.
Osen
Jeg velger å starte i nord. For å komme helt lengst i nord i Osen, må man kjøre hele 12 mil fra kommunesenteret Steinsdalen, og man må faktisk kjøre gjennom både Namdalseid og Flatanger for å komme dit, til Sæter (også kalt Sætervik, på noen kart står det Seter). Strengt tatt er man da heller ikke lenger på Fosenhalvøya, men når man nå allikevel befinner seg i Osen kommune, må jeg få poengtere at Sæter etter min mening er en perle, og et av de vakreste stedene på hele Fosen. Så turen dit er verdt det. Et idyllisk fiskevær, og den største severdigheten er fyret Buholmråsa. Om man ikke ønsker å kjøre hele veien rundt, er det også mulig å ta hurtigbåt til Sæter fra Sandviksberget.
Andre steder verdt å få med seg i Osen er Steinsdalselva med gode fiskemuligheter, helleristninger og gravrøys (fra bronsealderen, 1800-500 f.Kr.) på Strand ved veien mot Vingsand og Osen bygdetun (fra 1800-tallet) på Vingsand.
Roan
Nesten alle bygdene i Roan ligger mot havet. Veien til fjellene er likevel kort. Når du kommer nordfra er det de enorme vindmøllene på Bessakerfjellet du først får øye på. Det er fullt mulig å gå tur her, og det er grusvei opp til Møllerstua. Herfra har du utsikt over hele Roan og Osen. Bessaker er et idyllisk lite tettsted, som er mest kjent for fiskefestivalen som avholdes hvert år i juli.
Andre severdigheter du bør få med deg:
Roan kirke, også kjent som Fosenkatedralen. Den er bygd i 1702. Altertavle, prekestol, epitafium og alterkalk er svært gamle, den eldste helt tilbake fra år 1639.
Veien fra Roan kirke og sørover langs kysten mot Nes, Hongsand, Kiran, Brandsøya, Skjøra og helt inn til Sørmarka er en naturopplevelse.
General og motstandshelt fra 2. verdenskrig, Carl Gustav Fleischer, ble født på Bjørnør Prestegård i Roan, 300 m fra Roan kirke.
Bygdetunet på Utro, historiske bygninger som opprinnelig var gammel boplass og utror-sted for lokale fiskere.
På Eian, like utenfor Utro, kan man også se sjøgeysiren Slumperova når vinden er gunstig og fra nordvest. Vannsøylen kan bli opptil 20 meter høy.
Fjeld Setergrend i Hopstaddalen var opprinnelig en gård med bosetning helt tilbake til år 1559. I dag er det sju restaurerte seterhus som står der. Første søndag i august avholdes hvert år seterdag, med andakt og salg av gammel seterkost som f.eks. rømmegrøt.
Øygruppa Almenningen og Været utenfor Roankysten har rester etter vikingbosetning, og godt bevart sjøhuskultur og marmorbrudd. Båtturer og omvisninger kan arrangeres.
Jettegryta ved Reppkleiva på Hopstad er Nord-Europas største jettegryte i granitt. Det går en trapp med 136 trinn opp fra parkeringsplassen.
Åfjord
Åfjord er den største kommunen på Fosen. Den grenser mot havet, samt kommunene Roan, Bjugn, Rissa, Verran og Namdalseid. De ytre delene preges av hav, øyer og fjorder, mens innlandet består av fjell og daler. Her er det muligheter for både jakt og fiske. Stordalselva er kjent for å være en av Norges beste lakseelver, og husmannsplassen Fredmoen, som ligger ved elva, var tidligere eid av John de Grey fra England, også kjent som Lord Walsingham. Fredmoen, som ligger tett ved Støvelfossen, er i dag blitt laksemuseum. I Støvelfossen er det også laksetrapp med telleapparat, som holder kontroll med hvor mange fisk som går opp elva. Norddalselva er også en kjent lakseelv i Åfjord. Det finnes flere enn tusen vann og innsjøer i Åfjord kommune.
Av andre severdigheter i Åfjord er nok Stokkøya Sjøsenter på Stokkøya den som har fått mest internasjonal omtale. The Guardian, Le Figaro, Wallpaper og CNN har omtalt overnattingsstedet som ligger rett ved Trøndelags flotteste sandstrand. Strandbaren som ligger på selve stranden får også besøk fra nær og fjern. Her kan du også kjøpe håndverksøl fra Stokkøy Bryggeri.
En populær aktivitet på Stokkøya er også å få med seg Hurtigruten som passerer under Stokkøybrua hver dag kl 16.10. Det arrangeres til og med bussturer som inkluderer en stopp her. Stokkøybrua er for øvrig den brua med lengst bruspenn i Sør-Trøndelag.
Kjører man over den andre brua på Stokkøya, kommer man til Linesøya. Her er det verdt å få med seg krigsruinene fra 2. verdenskrig, bl.a. en tysk radarstasjon, på Stemma/Øyholmen, minihusbyen Sørgårdsbyen og den lokalhistoriske utstillingen «Kjerringrokken» på gården Rekstern.
Tilbake på fastlandet bør man få med seg Harbakhula på Harbak. Hula er 130 meter dyp og 40 meter høy. Harbakhula har en spektakulær klang og akustikk, som gir en unik konsertopplevelse. Det avholdes konserter her hvert år. Det er merket sti opp. Ta gjerne med lommelykt.
Stoksund kirke på Revsnes er ei korskirke som ble bygd i 1825. Den første kjente kirka i Stoksund lå på Kirkholmen, hvor det også er rester etter en middelaldergravplass.
Åfjord kirke er en stor trekirke fra 1879. Nær den ligger også Naustanstua ved Åfjord prestegård, som består av museumsbygninger i det som er Åfjords kulturtun. I tillegg til trønderlåna Naustanstua er det også et stabbur og et båtskott.
Nordens største samling av gravhauger og bautasteiner finner du på Dragseid på vei mot Lauvøya. Disse er fra rundt år 400 e.Kr., altså rundt 1600 år gamle. Her må det ha vært mye aktivitet på folkevandringstiden, da det også finnes rester av en bygdeborg nord for Skråfjorden (Vikstein ved Ratvik) og en annen sør for Åfjorden ved Vorpbukt. Det finnes ingen nedtegninger fra denne tiden, og derfor kan man bare gjette seg til hva som har foregått her.
Kjører man fra Åfjord og et stykke gjennom Stordalen (forbi Fredmoen og Støvelfossen), kan man ta den gamle Sørdalsveien over fjellet. Her er det god utsikt, og der kan man også finne Gildeseteren, et restaurert seteranlegg. Det avholdes seterdag med salg av rømmegrøt her hver sommer. Husk at veien er bratt, og gode bremser kan være en god ting.
På den andre siden kommer du til Sørdalen, og her finnes Sørdalskverna like ved Sørdalen skole. Bygdekvern, hvor du kan få omvisning og demonstrert teknikk for melproduksjon. Omvisning må bestilles.
Fantastisk fjellnatur kan du også oppleve om du kjører Sørdalen mot Sela. Vegen fortsetter helt til Follafoss og Malm. Her finnes mange turmuligheter, og området har også sterke samiske tradisjoner, spesielt ved Skansen og Sela. En gang i tiden var veien her så dårlig at den ble brukt som testbane av Mercedes Benz, men veien er nå oppgradert. Den delen av veien som ligger i Åfjord kommune er asfaltert, mens veien i Verran kommune er grus.
Bjugn
Kommunesenteret i Bjugn er Botngård, som ligger innerst i Bjugnfjorden. Sentrum av Botngård er dominert av Fosenhallen, den andre skøytehallen som ble oppført i Norge etter Vikingskipet i Hamar. Her trener skøytelandslaget hvert år, og flere nasjonale og internasjonale skøytemesterskap har vært avholdt her, hvorav allround-NM i 2008 er det hittil største. Verdensmesterskap for juniorer, samt flere norgescupstevner har også vært arrangert i Fosenhallen. I tillegg brukes hallen til ishockey, curling, fotball, konserter og messer.
Verdt å besøke er Mølnargården bygdemuseum, som ligger idyllisk til ved Bjugnfjorden, bare et par kilometer fra Botngård sentrum. Gården er nevnt i historiske skrifter allerede rundt år 1520. Hovedbygningen er ei trønderlån, og ellers består gården av nærmere tjue bygninger inkludert brygger og naust med gamle båter og utstyr. Her er avholdes det museums- og kunstutstillinger, samt en rekke kulturaktiviteter. Det er også kafeteria og gårdsbutikk på gården. Flere merkede turstier.
Bjugn kirke er ikke så gammel, innviet i 1956, men det har vært kirke på stedet siden 1637, som brant ned i 1952. Altertavlen derimot er gammel, fra 1520, trolig nord-tysk. Den nye kirken er en kopi av den gamle. Av andre severdige kirker i Bjugn kommune kan nevnes Hegvik kirke (1858) i Høybakken, som er bygd av gråstein, leire og kalk. Nes kirke (1878) er oppført i laftet tømmer og panelt både ut- og innvendig. Jøssund kirke (1886) ligger helt ute ved havet og har god utsikt mot skjærgården.
Gravhaugene på Valseidet er utvilsomt gamle, og forteller om en omfattende bosetting og aktivitet på kysten av Fosen og Trøndelag allerede i jernalderen. De røysene som er undersøkt, inneholdt bl.a. ringer av gull og sølv, nåler og beslag av bronse, samt deler av våpen.
Vallersund Gård, fredsengelen i Vallersund og street art i Vallersund har jeg tidligere skrevet om her.
I Lysøysundet kan man hver sommer oppleve Kystkulturdagene.
Den som er sprek kan ta turen opp til fjellet Kopparen (483 m.o.h.). Herfra har du utsikt helt ut til Halten i nord, og helt til Trollheimen i sør.
På holmen Torra utenfor Vallersund står det også et sjømerke, som markerer at man her er halvveis langs den norske kysten mellom svenskegrensa i sør og russergrensa i nord.
Øygruppa Tarva er også verdt et besøk for den historieinteresserte. Man kan ta ferge fra Dypfest til Husøya, som er hovedøya på Tarva. Det er bare rundt 15 fastboende på øya (mot ca 130 i år 1960), men historiske monumenter er det mange av. Under 2. verdenskrig var øya okkupert av tyske styrker. Under krigen ble de fastboende fordrevet til sørsiden av øya, mens de tyske styrkene holdt seg til nordsiden. På nordsiden finnes det fortsatt mange kulturminner fra okkupasjonen, som Mammuten, restene av en radarstasjon, kanonstillinger, bunkere og brakkefundamenter. Tarva kapell som ble oppført i 1972 av øyas egen befolkning ligger også på den nordlige halvdelen av øya. Kirkegården ble tatt i bruk allerede i 1921.
Lyngheiene på Tarva har vært helårsbeiteområde for storfe og gammelnorsk utgangersau i mer enn 300 år, og er et av 22 nasjonalt utvalgte kulturlandskap i jordbruket. Øygruppa er også naturvernområde med over 100 observerte fuglearter, og ca 50 hekkende arter. Hunder må holdes i bånd, og søppel må tas med hjem igjen. Man kan også gå tørrskodd over til Karlsøya, men vær oppmerksom på at Karlsøya er militært øvelsesområde med skarpskyting, så følg med i media, eller følg skilt, flagg og lysvarsler om det foregår øvelser. Gravhauger, tufter og steinrøyser vitner om gammel bosetting helt tilbake fra jernalder til vikingtid (ca 550-1050 e.Kr.) på Tarva. Fra før år 1500 til 1858 var Tarva underlagt Austrått som en stor avlsgård. Fra 1858 ble Tarva utskilt som eget gods.
Ørland
«Ørland i vinden» har blitt mye brukt i markedsføringen av Ørland. Det stemmer godt. Ørland må være en av Norges flateste kommuner, og det ligger ut mot havet, så vind merkes godt her. Ørland er også den minste av alle Fosenkommunene med sine 73 kvadratkilometer, under en tidel av Åfjord. Samtidig er den den tettest befolkede kommunen med over 5000 innbyggere. Ørland er også den eneste kommunen på Fosen med egen flyplass og direkteforbindelse til Oslo. I tillegg har de flere daglige hurtigbåtanløp på strekningen Trondheim-Kristiansund. Kommunesenteret Brekstad er også Fosens største handelssentrum, bl.a. med Libra Kjøpesenter som har nærmere 25 butikker. Mascot Høie har også hovedkvarter her, med 120 ansatte, som står for 70% av produksjonen av alle dyner, puter og sengetøy på det norske markedet. Brekstad er for øvrig det eneste tettstedet på Fosen med bystatus.
Selv om Ørland er tett befolket og liten kommune, mangler det ikke på severdigheter her også. Utgravinger på Ørlandet har vist at stedet må ha vært et stort regionsenter allerede i jernalderen. Langhusene på Reksterberget har en spesiell bygningsstruktur som tyder på at de kan ha vært brukt som hoff, tollbod eller tingsted. En bygdeborg fra folkevandringstiden (ca år 500 e.Kr.) på Borgklinten ved Austrått og Ottersbo, tyder på at det kan ha vært noe å forsvare her.
Den mest kjente severdigheten i Ørland er Austråttborgen. De fleste har nok hørt om Fru Inger til Austrått gjennom Henrik Ibsens skuespill. Det var altså her hun bodde. Gården er en av Norges eldste herregårder, og ble først nevnt i kongesagaene i forbindelse med Jernskjegge (Skjegge Asbjørnson), som ble drept av Olav Tryggvason i 997. På 1000-tallet bodde Finn Arnesson, som var besvogret med Olav den Hellige og Harald Hardråde, her. Riksråd og rikshovmester Niels Henrikssøn og hans kone Ingerd Ottesdatter (altså Fru Inger til Austrått) eide gården fra ca år 1500 til 1552. Fru Inger spilte en betydelig rolle i Norges historie, spesielt i forbindelse med innføringen av reformasjonen. I 1648, på Jens Bjelkes tid omfattet eiendommen 83 gårder og 107 leilendinger. Jens Bjelke, som var Norges Rikes kansler fra 1614, var iflg adelens jordebøker fra 1639 landets største jordgodseier. Han eide herregårder på Nordmøre, i Hedmark og i Østfold også. Hans sønn, Ove Bjelke, som forpaktet godset fra 1641, er den som får æren av å ha bygd opp godset og borgen slik det fremstår i dag. Ingen vet hvor stort Austrått gods var på sitt største, men man antar at eiendommen omfattet alt av nærområder på Fosen som ikke var kirkegods. Det er i dag Staten som eier borgen, med Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim som forvaltningsorgan. Borghagen og Austråttlunden er landskapsvernområde.
Austrått Fort ligger i samme område. Det er et tidligere tysk festningsanlegg med et gigantisk kanontårn i fem etasjer. Anlegget hadde en viktig strategisk beliggenhet ved innløpet til Trondheimsfjorden. Trippelkanonen, som mange kjenner igjen på bilder fra Ørland stammer fra det tyske slagskipet Gneisenau. I sommersesongen, eller på forespørsel resten av året, er det mulig å få en times omvisning under jorda, gjennom hele kanontårnet, elektrisitetsverket og mannskapsforlegningen, samt Fosen Krigshistoriske Samlinger, en utstilling om okkupasjonsårene på Fosen.
Den eldste delen av Ørland kirke på Brekstad er fra 1300-tallet, bygd av jordstein med marmor i hjørnene. Kirken ble først nevnt i skriftlige kilder fra 1342. En eldre kirke kan ha ligget i nærheten helt fra 1100-tallet. De hvitkalkede gråsteinsmurene er fra middelalderen og er to meter tykke. Kirken har minnesmerker over russiske og jugoslaviske falne fra 2. verdenskrig. Ved siden av Ørland kirke ligger Viklemshaugen, en gravhaug som er større enn Oseberg og Gokstadhaugen. To gravhauger på Opphaug og Hovde er nesten like store. Storhaugene på Ørlandet viser hvilken sentral og strategisk beliggenhet Ørlandet hadde i jernalderen ved innløpet til Trondheimsfjorden, med rikt jordsmonn og tilgang til fisk, som la grunnlaget for mektige høvdinger. Gravhaugene var godt synlig fra sjøen og vitnet om velstand og makt.
På Uthaug bør man få med seg Sjøgata, en gate med pittoreske fiskerhus fra midten av 1800-tallet. I nærheten finner man også Uthaugsgården, bygd ca 1740, et kulturhistorisk museum med originalt inventar som viser gårds-, handels- og kysthistorie. På Nøkkelhaugen på Uthaug ligger en av Trøndelags største gravhauger, 40 m lang og 4 m høy. Fra Uthaug kan man også se Norges eneste åttekantede fyrbygning, Kjeungskjær fyr.
Kjører man fra Uthaug mot Garten, passerer man Grandefjæra naturreservat, som er et eldorado for ornitologer, med 210 registrerte fuglearter.
Fra Garten kan man ta ferge til øya Storfosna. Der kan man besøke Storfosen Gods, med kjent historie helt tilbake til år 1170. Godset var kongsgård på 1300-tallet, og i 300 år var det del av Austrått gods. Hertug Skule (Skule Bårdsson, 1189-1240) reiste en kirke her, men den forsvant før år 1589. Restene av muren står fortsatt. Dagens Storfosna kirke, som ligger like ved godset er fra 1913. Fra Storfosna er det nå bru til naboøya Kråkvåg. Det grunne havområdet mellom øyene utgjør Kråkvågsvaet fuglefredningsområde. På 1980-tallet ble Kråkvåg Fort bygget inn i fjellet som en del av Kystartilleriet. Fortet er i dag i realiteten nedlagt, da det ikke lenger har noen rolle i forsvarsplanene i Norge. På øya finnes også villsauområde og oppdrett av lama. Overnattingsmuligheter på Storslåttøya feriesenter.
Besøker man Ørland Kultursenter på Brekstad kan man få med seg kunst fra Fosens kunstnermiljø, deriblant Magne Sandøy, i lobbyen på Ørland Kysthotell. Galleri Hans i kultursenteret er oppkalt etter ørlandsmaleren Hans Ryggen, og her kan man hele året få med seg forskjellige kunstutstillinger i flere sjangere. Vegg i vegg med Galleri Hans ligger Hannah Ryggen-senteret som er viet tekstilkunstneren Hannah Ryggen.
Rissa
Rissa er den nest største kommunen på Fosen, men samtidig den med flest innbyggere, med over 6.600 mennesker. Alle bygdene i kommunen ligger ved Stjørnfjorden eller Trondheimsfjorden. Det er bestemt at Rissa og Leksvik blir sammenslått til én kommune f.o.m. 1. januar 2018, men skriver om de som to kommuner her.
De eldste bevisene på gammel bebyggelse i Rissa finner man mellom fergestedet Rørvik og Stadsbygd, ved Stykket. Her finnes helleristninger som antas å være 5500 år gamle.
Siden de fleste severdighetene ligger ved fjorden, er det bare å følge veien langs fjorden videre, først til Stadsbygd. Den viktigste der er utvilsomt Muséet Kystens Arv, med en av landets største samlinger av tradisjonsbåter, eget trebåtbyggeri, utstilling om Lofotdrifta, smie, flere naust og husmannsplass, for å nevne noe. Johan Bojers «Den siste viking» settes opp som friluftsteater hvert år i amfiet ved Kystens Arv. Muséet arrangerer også seilturer på fjorden i en fembøring. Fra muséet kan man gå til prestegården og besøke rosehagen, inspirert av fransk og engelsk hagearkitektur. På den andre siden av veien ligger Stadsbygd kirke fra 1842. Ikke langt unna finner man også Rødberg tåkeklokke. På Rein Gård lå det så sent som i 1773 åtte gravhauger fra jernalderen (400-600 e.Kr.), men pga årelang pløying av jordene er de fleste blitt visket vekk, og kun to er tilbake. Ved gården står det også en bautastein, som tyder på at store høvdinger har blitt begravet her i gammel tid. Denne gården må ikke forveksles med gården Rein ved Reins Kloster. Rein i Stadsbygd blir ofte nevnt som Lillerein lokalt.
Kjører man videre nordover langs fjorden tar det ikke så lang tid før man kommer til nevnte Reins Kloster. Her var det kongsgård i vikingtida, og mange av Norges konger og dronninger kan føre slekta si tilbake til Rein. Harald Hårfagre skal ifølge historien tatt gården til seg, da han la under seg Trøndelag på 870-tallet. Også før hans tid har stedet vært sete for bygdas høvdinger. Gården Rein kan være mer enn 3000 år gammel. Hertug Skule opprettet et nonnekloster her på 1200-tallet, og i 300 år var det et religiøst og kulturelt sentrum. Deler av klosterkirkeruinene står her fremdeles, selv om mange av steinene ble fraktet til Trondheim for gjenoppbygging av Vår Frue kirke på 1600-tallet. Horneman-familien overtok gården i 1704, og det var da et storgods med eiendommer fra Namdalen til Nordmøre. Gården er fremdeles i familiens eie, men Rissa Bygdemuseum disponerer flere av bygningene på klosteret, og har omvisninger på sommeren. Nedenfor gården står Rein kirke, også kjent som Bojerkjerka, da kirka var en gave fra forfatteren Johan Bojer, som vokste opp på husmannsplassen Fætten ved Reins Kloster. Også Sigrid Undset har skrevet om Reins Kloster, da det var her hennes romanfigur Kristin Lavrandsdatter levde sine siste år, og døde som offer for svartedauden.
Ikke langt fra Reins Kloster står det også en minnestein og to informasjonstavler til minne om Rissaraset i 1978, det største kvikkleireskredet i Norge på 1900-tallet.
Følger man veien videre nordover, der Trondheimsfjorden møter Stjørnfjorden, kommer man til Hysnes Fort i Hasselvika. Her holder Hysnes militære museum til, og som forteller historien om Agdenes befestninger fra grunnleggelsen i 1898 til nedleggelsen i 2003.
Ved Frengen kirke er det god utsikt innover Stjørnfjorden. Kirka ble bygd i 1972 som gravkapell, men ble etter hvert tatt i bruk som kirke.
Innerst i Stjørnafjorden ligger den idylliske bygda Råkvåg. Her finnes Norges lengste bryggerekke utenfor byene. Flere av bryggene ble bygd på slutten av 1800-tallet. Sildefiske er byttet ut med spisesteder, kunst- og kulturutstillinger. Bryggeutstillinga er en årlig, kulturell utstilling som arrangeres i den verneverdige brygga Salteriet, og som er Fosens største salgs- og presentasjonsutstilling med over 80 utstillere og 5.000 besøkende hvert år. «Råkvåg Anno 1930» arrangeres hvert år sist i juli, og der mimres det om sildefiskets storhetstid, i tillegg til friluftsteater, marked med lokale mattradisjoner og dans og drikke for de voksne på utestedene til langt ut i de små timer.
Rissa kirke ligger ikke ved kysten, men på Føll ved Leira. Den er en av de to hovedkirkene i Rissa kommune, og ble bygget da gammelkirka ved Rein ble revet. Rissa kirke er ei steinkirke innviet i 1888.
Leksvik
Leksvik kommune ligger ved Trondheimsfjorden med utsikt rett mot Trondheim. Fra Vanvikan er det hurtigbåtforbindelse tvers over fjorden.
I Leksvik er Killingberg Museum (gårdsmuseum) og Grande Landhandelmuseum verdt å nevne. Leksvik kirke er en trekirke fra 1667. Det finnes også en stavkirke på Hindrem, som ble innviet så sent som i 2012. Det har også stått stavkirker her tidligere, først fra 1589 til 1650-tallet, da den måtte rives da den var falleferdig. Ny kirke av laftet tømmer ble bygget på samme sted og stod ferdig i 1665, men ble revet i 1895, og tømmeret solgt til bygging av en bygård i Trondheim. Stranda kirke i Vanvikan fra 1897 ble bygget etter at Hindrem kirke ble revet i 1895.
På Hindrem finnes også en bygdeborgruin fra folkevandringstiden.
Hindrem er også kjent for å ha landets største forekomst av steinen thulitt.
Munkstigen er Nord-Europas lengste klatresti.
Mosvik
Mosvik ble sammenslått med Inderøy kommune i 2012, og regnes derfor strengt tatt ikke lenger som en del av Fosen, men de jeg har pratet med derfra i sommer mener at de fortsatt er fosninger, så derfor har jeg tatt med Mosvik også. Det passer egentlig bra, siden Skarnsundbrua fra Inderøy til Mosvik er det som mange forbinder som Porten til Fosen. Brua er en kilometer lang og var da den ble bygget verdens lengste skråkabelbru. Brua har to 152 meter høye tårn, og har vunnet flere internasjonale priser for sitt ingeniørarbeide.
Mosvik kirke ble oppført i 1884 i gotisk stil. Den er mest kjent for Mosvikkrusifikset og Mikalstatuen. Mosvikkrusifikset er fra ca 1250, og er regnet for å være et av de ypperste skulpturverk fra denne tiden. Originalen oppbevares i Vitenskapsmuséet i Trondheim, men en kopi er utstilt i kirka.
Like ved Mosvik kirke ligger Vinje Bruk med vernet hovedbygning fra 1890. Gården er kjent fra tilbake til 1430, da den ble nevnt i erkebiskop Aslak Bolts jordebok som Nidaros erkebispedømmes eiendom. Gården var kirke- og krongods fram til 1660.
Bygdatunet Mosviktun i sentrum av Mosvik er museumssamling og kjørestue fra Kaldalen. Åpen hver helg i juli og august.
I Kvennavika finnes et helleristningsfelt. Helleristningene er veideristninger fra steinalderen og regnes som sjeldne. De er utgjør den største samlingen av bergkunst med fiskemotiver i Norden.
Verran
Verran kommune regnes heller ikke lenger som en del av Fosen, men jeg tar den med her allikevel, da skiltet med «Velkommen til Fosen» står øst for Malm. Dessuten vil kommunen sannsynligvis bli delt ved kommunesammenslåing i nærmeste fremtid, der bygda Verrabotn vil gå til fosenkommunen Rissa. Resten vil bli en del av Steinkjer kommune.
Kommunen ligger ved Beitstadfjorden og Verrasundet, og de fleste av kommunens beboere bor også ved fjorden. Rundt 1.500 av kommunens 2.500 innbyggere bor i Malm. Malm har lange tradisjoner som industrikommune, og er mest kjent for jernmalm, derav også stedsnavnet. Jernmalmgruva er Nord-Europas dypeste, og var i drift fra 1906 til 1997.
Andre bygder i Verran er Follafoss, Verrastranda, Verrabotn og Sela. Sistnevnte har jeg omtalt under Åfjord.
Erik Drilen (bosatt på Fosen, men har for første gang i mitt liv har kjørt alle veiene og besøkt alle bygdene på Fosen, i perioden 4. mai – 4. juli 2016)
Norge mistet Jämtland og Härjedalen til Sverige allerede i 1645, men fortsatt kalles det svenske området for Øst-Trøndelag (eller Öst-Tröndelag) på folkemunne, ikke bare i Norge, men også av en del jämter og härjedalinger som føler seg mer norske enn svenske. Norske studenter har ved et par anledninger satt opp skilt på grensen mellom Norge og Sverige, som sier «Vælkommen te Øst-Trøndelag» og ved en anledning ble det også satt opp et skilt med «Øst-Trøndelag Fylke» som så ut som det var laget av Statens Vegvesen. Svenskene har tatt det med like godt humør som nordmennene. Historien har blitt omtalt i både Adresseavisen og VG, men også i svenske aviser.
Jämtsk og härjedalsk er nærmere beslektet med trønderdialektene enn svensk. De siste hundre årene har de blitt stadig mer påvirket av svensk, og til daglig snakker de fleste i området svensk. Men noen snakker fortsatt disse gamle «norske» dialektene. Om du ikke møter noen som snakker jämtsk eller härjedalsk på din Sverige-tur, har man mulighet til høre på språkprøver på Härjedalens Fjällmuseum i Funäsdalen. Dialektene viser et påfallende slektskap til dialektene på norsk side. Enkelte språkforskere i Sverige mener at jämtsk og härjedalsk burde fått status som egne språk, på lik linje med færøysk og islandsk.
Den svenske sangeren Peder Persson er det kanskje ikke så mange i Norge som har hørt om, men han har spilt bl.a. på Rørosmartnan. Han synger på härjedalsk, og har bl.a. en sang som heter «Öst-Trönder» og som går som dette:
I flera hundra år så har döm sliss om Härjedal’n Det fanst nok mye värde rundt ikring oss här i dal’n Men etter Brömsebro så ha’ me hört te såmmå stat det e nu dags å byte konsulat För snart så har döm ti’i från oss både skog å törv Strömmen har döm dämt upp, å ky’n ha’ vörti körv Men fär me inn i Norje där me alla har nån slekt Så släpp me endå byte dialekt Refr. För mö e’ Øst-Trønder mö, å itj nå anne mö söng ”Vi elsker dette landet” Lyssna på Åge, Finn å Vømmøl Mö går på tur när me bli’ gömmöl Øst-Trønder skriv mö sjöl i passet Kong Harald häng på utedasset EU fä döm ha i fre’, lell Tull’n kan döm flött’ te’ Linsell
Det passer godt å starte en biltur gjennom Härjedalen i Lillhärdal, for det var der, helt øst i dalen, at det hele startet. Vikingen Härjulf Hornbrytare (Herjulf Hornbryter på norsk) var merkesmann (han som bar kongens banner) for Kong Halvdan Svarte (ca 810-860 e.Kr.). Ved et tilfelle slo han i hjel en av kongens menn med et drikkehorn, derav navnet Hornbryter. Herjulf ble landsforvist og måtte flykte. Han søkte tilflukt hos Kong Anund av Uppsala, men heller ikke her ble han lenge. Han innledet et forhold med Helga, som var en av kongens slektninger, noe som ikke var populært. Dermed måtte han flykte igjen, og denne gangen slo han og Helga seg ned der hvor Lillhärdal ligger i dag. De ble de to første innbyggerne i det som fikk navnet Härjulfsdal eller Härjedalen. Arkeologer har gjort funn utenfor Lillhärdal som trolig bekrefter historien. Midt i Lillhärdal står det en statue av Härjulf og Helga.
I dag er Lillhärdal like mye kjent for Jan Guillous TV-serie «Häxornas Tid». Tettstedet er nemlig også stedet der hekseprosessene i Sverige startet på 1600-tallet. På Spångmyrholmen, der minst fem kvinner ble brent for hekseri, står det i dag et minnemonument over disse tragiske hendelsene. Det finnes også et historisk museum i Lillhärdal som forteller om hekseprosessene.
Et annet monument, som også står i nærheten av Lillhärdal, må man derimot lete en stund for å finne. Greta Garbo-statuen er like mystisk som damen selv. Som en av tidenes mest kjente svensker, var skuespilleren kjent for å leve et tilbaketrukket liv, til tross for sin berømthet og ikonstatus. Hun viste seg sjelden offentlig. Da den islandske kunstneren Jón Leifsson laget statuen ble det bestemt at Greta Garbo fortsatt skulle få være i fred. Dermed ble den ikke plassert i Stockholm, der hun hadde bodd, men i ødemarken, midt i en folketom skog. Valget falt på et sted en halvtimes kjøretur vest for Lillhärdal. Stedet der statuen står heter faktisk også Stockholm. Veien til statuen er ikke merket, så det anbefales å ta kontakt med turistkontoret i Lillhärdal eller Sveg før man legger i vei. Og husk gode tursko.
Neste stopp på veien gjennom Härjedalen er Sveg. Byen er kommunesentrum og det største tettstedet i Härjedalen, og det fjerde største i Jämtlands Län, med sine rundt 2.500 innbyggere. Det første man legger merke til når man kommer til sentrum av byen er den 13 meter høye trebjørnen, som ifølge turistkontoret er verdens største trebjørn.
Sveg er minst like kjent for å være stedet der forfatteren Henning Mankell vokste opp. Mange av hans bøker handler om Sveg, og det anbefales å ta turen innom turistkontoret og be om brosjyren «I Henning Mankells Sveg» og følge den beskrevne ruten til fots gjennom byen. Da får du sett alle byens severdigheter, i tillegg til at du får et innblikk i livet til hovedpersonen Joel fra Mankells bøker.
Veien videre går gjennom Linsell og videre til Hede. Hede er stedet Peder Persson kommer fra. Jeg ville gjøre et forsøk på å få tak i en cd med sangeren for å høre på härjedalsk. Jeg stoppet på den første bensinstasjonen jeg kom til på tettstedet. Etter at både jeg og ekspeditøren hadde bladd gjennom cd’ene sa hun til slutt at «Den finns inte här. Det måste jag si till honom.» Hun sa deretter at jeg kunne prøve OK, de kan kanskje ha den. Så kjørte jeg til OK, gikk inn og spurte. Unggutten bak disken svarte: «Peder Persson? Nej, han jobbar inte här längre.» Og cd’en hadde ikke de heller. Man blir ikke profet i egen by, visstnok. Men alle kjenner ham. I stedet ble det stopp på folkemuséet Hede Hembygdsgård.
Neste stopp ble Tännäs. Her ligger Tännäs kyrka, Sveriges høyest beliggende kirke, 648 m.o.h. Sveriges høyest beliggende tettsted er Högvålen, 830 m.o.h., og ligger bare 27 km sør for Tännäs. På Tännäsgården er det mulig å melde seg på moskussafari.
Fra Tännäs er det bare noen minutters kjøring til Funäsdalen. Her tok jeg inn på Hotell Funäsdalen for kvelden.
Neste morgen gikk turen til Bruksvallarna og Ljungdalen. Har du tid bør du gå på fjellvandring i Ljungdalsfjellene. Turen opp til Helagsfjället har blitt kåret til verdens tredje beste topptur av National Geographic. Her er det mulighet til å se fjellrev. Ellers kan du besøke sameleir i Mittådalen på veien mot Ljungdalen, og reinsdyr møter du garantert på.
I Funäsdalen kan det også være interessant å besøke fjellmuséet. Her får du en innføring i både dyre- og folkeliv gjennom historien i Härjedalen. Ta deg tid til å høre på språkprøver fra det härjedalske språket. Et utendørs folkemuseum finnes også.
Fra Funäsdalen til Røros i Norge er det kun én times kjøring.
Erik Drilen (kjørte gjennom Härjedalen 17-18. august 2016)
Det er stadig blitt mer og mer vanlig med alternative sightseeinger i storbyene rundt omkring. I stedet for vanlig sightseeing, velger stadig flere alternative omvisninger til steder der deres musikk- og filmidoler har frekventert. Det er en ny måte å se storbyer på, som passer spesielt for de som har besøkt byen tidligere, men det må føyes til at man bør ha en mer enn gjennomsnittlig interesse for artisten/stjernen som turen i hovedsak omhandler, for det er nødvendigvis ikke de mest kjente severdighetene som besøkes. En slik tur i Berlin er Bowie Berlin Walk, som fokuserer spesielt på de tre årene David Bowie bodde i Berlin, 1976-78.
Det er ganske naturlig å starte turen ved Martin-Gropius-Bau i Kreuzberg, på grensen mellom det gamle Øst- og Vest-Berlin. Ikke bare får vi en innføring om David Bowies forhold til både øst og vest, men vi får også se en del av muren, da kunstmuséet Martin-Gropius-Bau ligger rett ved Berlinmurmonumentet, og guiden Philipp viser oss bilder fra stedet da Berlin var to byer. Vi får her vite bakgrunnen til hvorfor Bowie valgte Berlin, og hva han gjorde her. At David Bowie Exhibition på sin reise verden rundt, ble vist i nettopp Martin-Gropius-Bau, gjør også møtestedet Bowie-relatert. Dessuten, Hansa Studios, hvor Bowie spilte inn tre av sine mest kjente album, «Low», «Heroes» og «Lodger», ligger kun et par kvartaler unna.
Etter en kaffepause ved Potsdamer Platz, går turen videre med U-Bahn til Brandenburger Tor en kort gåtur til Riksdagen i Berlin. På den åpne plassen her holdt Bowie sin berømte konsert fra sin Glass Spider Tour 6. juni 1987, hvor han ikke bare hadde en stor folkemengde foran seg, men også 5000 mennesker på den andre siden av muren, bare et par hundre meter unna. Under sangen «Time Will Crawl» sa David Bowie «we send our best wishes to all of our friends who are on the other side of the wall». Dagen i Øst-Berlin hadde startet rolig, men etterhvert begynte det å utarte mellom ungdommer og det øst-tyske politiet, flere mennesker strømte til, og snart kunne man i Vest-Berlin høre taktfaste kamprop fra den andre siden av muren: «Die Mauer muss weg!» Muren må vekk! Det var begynnelsen til murens fall to år senere. For Bowie selv var dette kanskje hans sterkeste øyeblikk i hele hans lange karriere.
Fra Brandenburger Tor til Schönefeld er det en ny kort tur med U-Bahn til Kleistpark og til Haupststrasse hvor David Bowie bodde sammen med Iggy Pop. Sightseeingen slutter med en drink på gaybaren Café Neues Ufer, Bowies stambar, tjue meter fra inngangsdøren der han bodde.
Arrangør for Bowie Berlin Walk er Berlin Music Tours, som også arrangerer andre musikkrelaterte turer rundt i Berlin, som U2 Berlin Tour, Depeche Mode Berlin Tour og en annen Bowie Berlin Tour, som foregår med buss. Sistnevnte tur kan også kombineres med Hansa Studio Tour, som er en omvisning i platestudioet der David Bowie spilte inn sine tre tidligere nevnte album. Vi fikk ikke sett Hansa Studio på innsiden, da det foregikk plateinnspilling på tidspunktet.
For de som ønsker å få med seg enda to steder som David Bowie pleide å frekventere, kan man ta turen til Nürnberger Strasse der Ellington Hotel nå ligger. Bowie pleide å besøke nattklubben Dschungel der, Berlins svar på Studio 54, og stedet der man også kunne treffe på Mick Jagger, Prince, Frank Zappa og Barbara Streisand. Nattklubben eksisterer ikke lenger.
Få kvartaler unna, i Fuggerstrasse, lå det som før var kjent som Chez Romy Haag, et diskotek som ble drevet av Berlins mest kjente transvestittartist, Romy Haag, som også ble kjent for å «stjele» David Bowies hjerte. Hva som fikk Bowie til å elske diskoteket var iflg Romy Haag at stedet var så Ziggy Stardust og at stedet reflekterte musikken hans. Her kunne man også, foruten Bowie og Iggy Pop, treffe på Mick Jagger og Freddie Mercury. Chez Romy Haag stengte i 1983. I dag huser stedet gayklubben Connection Club, og er for kun spesielt interesserte.
Verdt å nevne er det også at musikkvideoen til Bowies sang «Where are we now?» viser korte glimt fra alle stedene han pleide å besøke i Berlin.
Erik Drilen (foretok Bowie Berlin Walk sammen med Berlin Music Tours 16. oktober 2016)
En del av utfordringen når man har vært i en by flere ganger er å finne på nye ting å gjøre. Man har sett severdighetene, kanskje flere ganger. Uansett, det er alltid noe nytt å finne på. Storbyer som London, Paris og Berlin kan du besøke tjue ganger og allikevel oppdage nye ting, men selv i en liten by som Tallinn i Estland er det nye ting å oppdage for den som søker.
Det er ofte mange flere utflukter man kan melde seg på enn de tradisjonelle sightseeingturene, og man kan få se helt andre sider av en by og bli bedre kjent med den. Jeg har tidligere skrevet om Tallinn her.
Det finnes også mange sosialt rettede aktiviteter man kan delta på, enten man reiser på firmatur med kolleger, eller er turist og ønsker å delta på aktiviteter sammen med andre.
Ølsmaking er en slik aktivitet. Som ølentusiast selv, har jeg ofte hørt enkelte si at de ikke liker øl. I de aller fleste tilfellene forbinder disse personene øl med pils. For tiden er det in med bryggeribesøk og ølsmaking. Dette har jeg også nylig skrevet om i mitt innlegg om E.C. Dahls Pub og Kjøkken. Og på en slik aften er det ikke uvanlig at mange får seg en aha-opplevelse når man finner ut øl er mye mer enn pils. De fleste ølsmakingsturene tar for seg øl fra mikrobryggerier eller håndverksbryggerier, på engelsk craft breweries, i motsetning til det vi kjenner som industriøl. Ølet kjennetegnes da også som håndverksøl eller craft beer.
For hundre år siden var det vanlig med ølbrygging på de fleste gårdene i Estland, og det ble laget egne brygg for høytider og familiebegivenheter. Under sovjettiden ble det slutt på dette. De siste årene har en ny lokal renessanse vokst fram her som mange andre steder, med håndverksbryggerier som produserer både tradisjonelle og moderne øltyper.
For en førstegangsbesøkende kan man få inntrykk av at det kun finnes to bryggerier i Estland, Saku og A. Le Coq. Begge disse bryggeriene er nå eid av store internasjonale selskaper, og produserer det ølelskere vil kalle middelmådig øl. Heldigvis trenger man ikke gå så langt for å finne en pub med lokalt øl, eller øl brygget av puben selv.
Beer House (adresse Dunkri 5) er en ølhall i typisk bayersk stil. Ølet som serveres her er også etter tyske tradisjoner, men brygges i husets mikrobryggeri, som du også kan skimte i vinduene på vei inn. Beer House er drevet av en kvinnelig østerriksk bryggerimester. Her kan du også spise typisk tysk mat som svineknoke med sauerkraut. De serverer sju forskjellige typer øl, som Pilsner Gold, Helles Light, Beer House Premium, Märzen Speziel, Medovar Honey (øl med honning), Vana Viini Lager og Dunkles Extra (schwarzbier). Du kan også få øl, foruten i halvlitersglass, også på liters- eller 2-litersflasker, som du også kan ta med hjem mot et tillegg i prisen.
Brewery õlleklubi (Brewery ølklubb, adresse Pikk 1) er en av de hyggeligste barene i Tallinn, men er ikke av de største barene i byen. De har også sitt eget øl, selv om det ikke brygges på stedet. De har fire egne ølsorter på tappekran: Hansa Eerste (lys lager i tysk stil), Hansa Zeeldzaam (klassisk gyllen pilsner), Voor Sterke (mørkt maltøl) og Hansa Vandaag (en gyllen øl med smak av honning). I tillegg tilbyr de nærmere femti andre ølsorter fra hele verden. Her serveres også mat, som står til deres øl.
Hell Hunt (adresse Pikk 39) ligger ikke langt fra Brewery õlleklubi, og er en av de mest populære barene i Tallinn. Navnet er misvisende for engelsktalende, da det verken handler om helvete eller jakt. Hell er det estiske ordet for snill, og hunt betyr ulv, så baren heter Den snille ulven på norsk. Også Hell Hunt har egne øl, men brygges av lokale bryggerier som f.eks. Viru Õlu og Sillamäe Õlletehas: Hell Hunt Hele (lys lager), Hell Hunt Tume (mørk lager) og Sillamäe München Vaskne (vienna lager). På tappekran har de også flere andre håndverksøl, som Thornbridge Jaipur (engelsk IPA), Hoegaarden, Leffe, Belhaven og Guinness. På flaske kan de tilby et dusin estiske ølsorter, samt en rekke engelske og belgiske. I helgene er det ofte live musikk på Hell Hunt, og det er da mange turister og unge som samles her.
Det er ikke å legge skjul på at Olde Hansa er en turistfelle. Kommer man kun for å spise vil jeg heller anbefale Peppersack på andre siden av gata. Begge steder er betjeningen kledd i middelalderdrakter og maten serveres på middelaldervis. Jeg vil allikevel nevne Olde Hansa som et sted som er verdt å besøke en gang. Her er det lystig og kelnerne er høylytte, i tillegg til at det spilles tradisjonell middelaldermusikk. Her er det mørkt, og belysningen er stort sett de brennende talglysene på de solide trebordene. Du kommer hit med en følelse av at du har kommet rett inn i en film. Jeg vil også nevne stedet fordi jeg har forsøkt å bestille bjørnekjøtt på restauranter rundt omkring i hele sommer, i Lierne og i bjørnerike steder i Sverige, uten å lykkes. Men på Olde Hansa i Tallinn fikk jeg det endelig. Av andre retter som serveres her kan nevnes villsvin og elg. Øl serveres i keramikkrus, og du kan velge mellom øl med urter, kanel eller honning.
Ønsker du en ølsmaking anbefaler jeg Saley Tour OU. Ølsmakingen må bestilles på forhånd, og foregår på Café Margo. Du får en kort innføring i estisk ølhistorie og de forskjellige ølsortene som smakes. Forvent å smake øl fra bryggeriene A. Le Coq, Lehe og Põhjala. Saley Tour arrangerer også likørsmaking, og da kan man forvente å få smake bl.a. Vana Tallinn, Kannuu Kukk og Kiiu Torn.
Har du ikke fått nok av alkohol eller alkoholhistorie etter dette, så kan du også besøke Luscher & Matiesen Museum of the Estonian Drink Culture (adresse Toom-Rüütli 10, Toompea, Tallinn), som forteller den tragiske historien om selskapet Luscher & Matiesen, og en utstilling om vin og brennevin generelt. Her kan du også lære om estisk drikkekultur, og det er også mulig med vinsmaking på stedet.
Sjokolade er noe som frister de fleste, og da kan det være på sin plass å besøke Kalev Chocolate Shop and Sweets Mastery i Rotermann-kvartalet (Roseni 7). Foruten at de har et bredt utvalg av sjokolade og søtsaker i butikken, kan du også se hvordan sjokolade lages, eller til og med melde deg på kurs i å lage sjokolade eller marsipanfigurer.
Erik Drilen (Tallinn ble besøkt 30. september – 2. oktober 2016)
I følge juleevangeliet ble Jesus født i Betlehem i Judea. Det var det vi lærte i søndagsskolen, og det er til Betlehem i Judea (i dag Palestina) mennesker valfarter i dag for å se stedet Jesus ble født. Nå har det seg slik at flere arkeologer, og også noen teologer, tviler på at Bibelen har rett.
Det er flere grunner til det:
Arkeologer har funnet spor etter sivilisasjoner i Betlehem fra jernalderen, dvs fra 1200 til 550 f. Kr., men ingenting som tyder på at det lå noen by der på den tiden Jesus ble født. Hvis det var noen by der, hvorfor er den da aldri beskrevet andre steder, f.eks. i romerske skrifter?
Josef og Jomfru Maria var fra Nasaret i Galilea. Hvorfor skulle de reise til Betlehem i Judea for å innskrives i manntall? Det står i Lukasevangeliet at Josef var fra Betlehem, kong Davids by. Men hva om det ikke var noen by der? Og hvis keiser Augustus hadde befalt at hele verdens befolkning skulle innskrives i manntall, hvorfor står ikke dette omtalt noe annet sted? Dette vil vært en stor hendelse, og burde i det minste vært nedtegnet i romerske skrifter fra samme tid.
Det er mer enn 140 km fra Nasaret til Betlehem i Judea. Reisen til fots ville tatt en uke, og Maria var gravid i niende måned. Hun og barnet ville ikke ha klart reisen, ridende på et esel i sin tilstand. Hvis Maria var gravid i niende måned, ville hun sannsynligvis ikke lagt ut på en slik lang reise. Mest sannsynlig hadde Josef reist alene og sammen med en gruppe mennesker som beskyttelse mot landeveisrøvere.
Hvor store er sjansene for at Josef og Maria kunne ha møtt hverandre hvis Josef var fra Betlehem i Judea og Maria fra Sepphoris. Minimale med tanke på avstanden. Betlehem i Galilea og Sepphoris derimot, er nabobyer.
Jesus omtales alltid som Jesus fra Nasaret, og aldri som Jesus fra Betlehem. Nesten alt fra hans liv, iflg Det nye testamentet, foregår i Galilea og ved Genesaretsjøen, med unntak av slutten av hans liv.
Både Matteusevangeliet og Lukasevangeliet sier at Jesus ble født i Betlehem i Judea. Markusevangeliet, derimot, sier at Jesus var fra Nasaret. Johannesevangeliet skriver også at folk ikke trodde at Jesus var Messias, fordi han var fra Galilea, og ikke Judea.
Fødselskirken i Betlehem i Judea, som etter sigende skal være bygget på stedet der Jesus ble født, ble bygget først rundt år 330 e.Kr. Den ble ødelagt av samaritaner og bygget på nytt rundt år 530 e.Kr.
Nå har det seg slik at Det nye testamentet ble skrevet lenge etter Jesu’ død, og det meste er basert på muntlige overleveringer. Dessuten er den oversatt og omskrevet mange ganger. Derfor er det sannsynlig at mange detaljer har endret seg underveis, i tillegg til at overleveringene ganske sikkert ble påvirket av datidens politikk. De originale skriftene finnes heller ikke lenger.
Det finnes også et Betlehem i Galilea, eller Beit Lehem HaGlilit som det heter på hebraisk. Man vet at Betlehem i Galilea eksisterte på Jesu tid, da byen er nevnt i Det gamle testamentet, Josva kap. 19,15. Det ligger bare ti kilometer fra Nasaret. I dag er det ikke mye igjen av denne byen, annet enn husene til de nesten 800 menneskene som bor der. Men arkeologene har funnet restene etter en bymur fra tiden da Jesus ble født der. På samme sted finnes også restene av et kloster og det som har vært den største bysantinske kirken i Israel. Mange har spurt seg hvorfor en så stor kristen kirke befant seg i hjertet av et jødisk område. Israelske arkeologer støtter seg til teorien om at de tidligste kristne holdt Betlehem i Galilea som Jesu’ fødested. Som bevis på at kirken og klosteret utvilsomt var kristne er funnene av bronsekors, oljelamper med kors, døpefont og ikke minst beinrester etter svin.
Til tross for teoriene og de arkeologiske funnene, er det få som tror at Bibelen vil bli endret. Konservative kristne tror på det som står i Bibelen, til tross for motsetningene. Både Matteus- og Lukasevangeliene sier at Jesus ble født i Betlehem i Judea, og det stemmer også overens med Mikas spådom i Det gamle testamentet om at Messias skulle komme fra Betlehem i Judea.
Noen liberale kristne mener at mangelen på arkeologiske funn i Betlehem i Judea, og faktiske funn i Betlehem i Galilea, tyder på at Jesus sannsynligvis ble født i Galilea. De sier det var mangel på skriftlige kilder da evangeliene i Det nye testamentet ble skrevet, hvilket gjorde at man støttet seg på hebraiske skrifter (Det gamle testamentet) for referanser. Når Mika i kapittel 5 skrev at Messias skulle bli født i Betlehem i Judea, så antok Matteus og Lukas at han ble født der, også for å få en sammenheng i historien.
Tar man turen til Betlehem i Galilea i dag, vil man ikke finne mye som tilsier at her var det en by for totusen år siden. Nye hus står der det en gang var rester etter et gammelt. En dame jeg snakket med på stedet, sa at alt er fjernet og det meste finnes på museum i Haifa. Men ingen får bygge nytt i Betlehem før arkeologer har vært på stedet, så det er godt mulig at flere funn vil dukke opp i fremtiden. Deler av bysantinsk mosaikkgulv som ble gravd ut fra Betlehem i Galilea er utstilt ved inngangen til passkontrollen på Ben-Gurion lufthavn i Tel Aviv.
Betlehem i Galilea ligger ca 30 km fra Haifa, og eneste måte å komme seg dit er med taxi.
Erik Drilen (besøk i Betlehem i Galilea ble foretatt 2. juni 2016)
Få steder i verden er så spekket med historie som Midt-Østen. Det var i Midt-Østen folk begynte å samle seg i byer. Det var her de største religionene oppstod, og i dag lever kristne, jøder og muslimer side om side. Helt konfliktfritt har det ikke vært, og når jeg fortalte at jeg skulle reise til Israel, fikk jeg noen bekymrede kommentarer. At jeg også skulle til Vestbredden, lot jeg i de fleste tilfellene være å nevne. Sannheten er at jeg følte meg helt trygg både i Israel og på Vestbredden, selv om jeg og mitt reisefølge reiste kollektivt både med buss og tog, og trasket til fots både i Tel Aviv, Jerusalem, Hebron og Haifa. Som en amerikaner sa det: «Jeg føler meg tryggere i Tel Aviv enn i mange amerikanske byer». Om det er noe man bør være forsiktig med, er det først og fremst trafikken, som til tider kan være litt aggressiv og preges av høy fart, i alle fall sammenlignet med det vi er vant med hjemmefra.
Tel Aviv – Den hvite byen
Tel Aviv er Israels mest moderne metropol som ligger rett ved Middelhavskysten. Det er også hit de fleste flyr til når de skal besøke Israel. De fleste turistene som kommer til Tel Aviv, kommer for å slikke sol på den berømte gylne sandstranden. På den nesten én mil lange strandpromenaden, Tayelet, jogger eller spaserer man, betrakter livet og blir selv betraktet. Man kommer også til Tel Aviv for å oppleve restaurantene, kaféene og nattelivet, som ofte har blitt sammenlignet med New York. Kvelden starter gjerne på en gatekafé på Dizengoff Street, og derfra og ut fortsetter livet på barene og nattklubbene helt til markedene åpner neste morgen.
Tel Aviv er i motsetning til de fleste andre byene i Israel en veldig ung by. Den ble grunnlagt av en gruppe jøder som brøt ut fra den arabiskdominerte nabobyen Jaffa for bare litt over hundre år siden, og først etter første verdenskrig begynte byen å vokse. Gamle historiske bygninger finnes det derfor ingen av. Derimot kan man vandre blant mer enn 4000 stilfulle bauhausbygninger fra 1930-tallet, særlig i området Neve Tzedek i sørlige Tel Aviv, og som har fått plass på UNESCOs verdensarvliste, til tross for at mange av de kunne hatt godt av en oppussing. De som er oppusset kan vise en arkitektur som minner om Miamis South Beach. Det er også disse hvite bygningene som har gitt Tel Aviv kallenavnet den hvite byen.
Tel Aviv er en trendy by, som kan sammenlignes med europeiske byer, som f.eks. Barcelona. Her er alt lagt til rette for shopping i store kjøpesentre og små boutiquer. Kaféer og restauranter i verdensklasse, om du ønsker å starte dagen med en shakshuka, forsøke å finne den beste hummus med tahini, eller om du foretrekker de beste internasjonale restaurantene.
Tel Aviv er også kjent som Midt-Østens mest liberale by. Tel Aviv Pride samlet i 2016 rundt 200.000 mennesker, og er med det et av de største pridearrangementene i hele verden. Liberale palestinere som av forskjellige politiske og personlige årsaker ikke kan leve i Palestina flytter gjerne også til Tel Aviv. Enkelte ultraortodokse israelere kaller byen et moderne Sodoma og Gomorra pga det de kaller innbyggernes hedenske livsstil. Tel Aviv omtales som Israels minst religiøse by.
Å bo på hotell i Tel Aviv er dyrt. Mange anbefaler og foretrekker private leiligheter, som holder en like høy standard til en rimeligere penge.
Old Jaffa
Jaffa er nabobyen til Tel Aviv, og de to byene går i ett. Om Tel Aviv er en ung by, er ikke Jaffa det. Jaffa er en av verdens eldste byer, og mennesker har bodd der i minst 4000 år. Havnen i Jaffa er også kjent som en av verdens eldste havner og et viktig trafikknutepunkt i Midt-Østen. I følge Bibelen var det her profeten Jona gikk ombord i en båt, ble kastet overbord av mannskapet i en storm, ble slukt av en hval og kastet opp på land igjen på Guds ordre. Ifølge gresk mytologi var det også her Perseus reddet Andromeda fra et sjøuhyre.
For å få best utbytte av gamlebyen i Jaffa, anbefales det å være med på en såkalt gratis byvandring med guide, som starter fra det gamle klokketårnet på Yefet Street hver onsdag morgen. Men gratis er et vidt begrep tydeligvis. Det står i alle brosjyrer og på nett at byvandringen er gratis, men baserer seg på frivillig tips fra deltakerne. Frivillig er også et vidt begrep, da operatøren langt på vei sier at tips bør være fra 50 shekel (ca kr 100,-) og oppover. I og for seg er ikke hundre kroner dyrt for et par timers guiding, men å si at byvandringen er gratis er å overdrive.
Den 4000 år gamle havnebyen er renovert, og den gamle havnen er blitt en moderne marina. Du kan vandre rundt i byens gater og grønne parker og nyte den pittoreske arabiske og tyrkiske arkitekturen, utgravninger, brosteinsbelagte gater og gallerier, eller du kan prøve en av Jaffas mange kaféer og fiskerestauranter, f. eks. på trepromenaden ved Old Jaffa Port og nyte en fantastisk solnedgang. Jaffa bør oppleves både dag og natt. Loppemarkedet i Old Jaffa er også verdt et besøk.
Jerusalem
Jerusalem er fødested og religiøst sentrum til verdens tre største religioner, kristendommen, jødedommen og islam. Det er til tider ikke uproblematisk. Israel ønsker Jerusalem som hovedstad, men det samme gjør Palestina. Grensen går i Øst-Jerusalem. Den øvrige verden anerkjenner ikke Jerusalem som hovedstad til Israel, og derfor har også de fleste ambassadene tilhold i Tel Aviv. Med sine drøye 800.000 innbyggere er Jerusalem Israels største by, selv om Tel Aviv med sine nabobyer totalt sett har flere innbyggere.
Israel er et lite land, bare litt større enn Sør-Trøndelag fylke, og avstandene er korte. Bussen fra Tel Aviv til Jerusalem går ofte, tar bare en time og er billig.
For en som er interessert i bibel- og religionshistorie, vil én dag være alt for lite i Jerusalem. Byen er full av historiske bygninger og severdigheter, men de viktigste er det allikevel fullt mulig å få med seg på en dag.
Det at Jerusalem er en hellig by, preger bybildet. Religiøse og tradisjonelle klesplagg er svært vanlig. Sabbaten overholdes langt strengere her enn i andre israelske byer, og det finnes lite natteliv.
I Jerusalem finnes tallrike synagoger, minnesmerker fra det gamle Israel, fra Jesu liv (spesielt hans lidelseshistorie), kirker og moskéer. For å komme inn i gamlebyen må man gjennom én av byens åtte porter. Gamlebyen er delt inn i fire deler, en kristen, en armensk, en muslimsk og en jødisk del. Bydelene har ikke fysiske skiller, men man ser fort forskjellen, da de er veldig forskjellige.
For å komme til Klagemuren må man gjennom en grundig sikkerhetssjekk. Her må du kunne legitimere deg med pass, og du må sende både veske, kamera, belte osv gjennom en skanner, som på en flyplass.
På Tempelhøyden finner man Klippedomen, selve symbolet på Jerusalem, og som er en av verdens mest fotograferte bygninger. Det til tross er det kun muslimer som kan gå inn i moskéen.
Via Dolorosa, der Jesus bar korset på veien til sin egen korsfestelse. Langs ruten finnes skilt som beskriver bygningene underveis og hvem Jesus møtte underveis. Forbi små gaterestauranter og gjennom suvenirbutikker, forbi små kryddermarked, i de trange gatene, kommer man til slutt til Gravkirken (på engelsk kjent som Church of the Holy Sepulchre eller Church of the Resurrection), som ble bygget på stedet der Jesus skal ha blitt korsfestet og gravlagt, og som er det viktigste og helligste stedet for kristne. Jerusalems gamleby står selvsagt på UNESCOs verdens- og kulturarvlister.
Palestina/Vestbredden: Betlehem og Hebron
Mange er skeptiske til å ta turen over til palestinske områder, da de ofte er nevnt på nyheter i forbindelse med uroligheter. Man reiser av den grunn ikke til Gaza i sør. Områder i nærheten av israelsk bosetning, check points eller flyktningeleirer kan være urolig. Ellers på Vestbredden regnes det som trygt å ferdes, men man bør følge med på nyheter, samt velge en operatør som kjenner områdene godt. Jeg og reisefølget mitt valgte Green Olive Tours, som på forhånd hadde blitt oss anbefalt, for å ta turen til Betlehem og Hebron.
Husk alltid å ha med deg passet om du skal reise til Vestbredden, da du flere ganger kan bli stoppet av israelske sikkerhetsmyndigheter eller du krysser militære sjekkpunkter.
Å besøke Vestbredden er allikevel verdt turen. Situasjonen mellom Israel og Palestina er kompleks, og det er umulig å danne seg et riktig bilde av situasjonen de to landene seg i mellom ved å se på nyheter eller å lese seg til det på nettet. De to sidene har helt forskjellige syn på den politiske situasjonen, og eneste måte å kunne forstå hva som foregår der nede er å besøke området selv. Om du har funnet løsningen på problemet etter besøket, det er et helt annet spørsmål. Hadde ting vært så enkelt, hadde ikke situasjonen vært så spent i dag.
I Bethlehem får du muligheten til å besøke Fødselskirken, stedet der Jesus påstås å ha blitt født. Om det ikke pågår kirkelig seremoni, vil det også være mulig å gå ned til krypten under selve kirkerommet. Kirken er 1700 år gammel, og basilikaen over er 1500 år, hvilket er den eldste basilika i Israel og Palestina. Kirken benyttes i dag av tre trosretninger, armensk apostolsk, gresk ortodoks og romersk katolsk. Betlehem er en by med rundt 30.000 innbyggere, og ligger ca 10 km sør for Jerusalem. Byen er i hovedsak muslimsk, men det største palestinske kristne samfunnet finner du også her.
På veien ut fra Betlehem mot Hebron vil man få se israelske bosettinger, muren som Israel har satt opp for å skille palestinerne fra israelerne, samt en palestinsk flyktningeleir, alle som gir sterke inntrykk. På muren finnes street art av den britiske graffitiartisten Banksy, som forteller oss hvilken håpløs idioti krig er.
Hebron ligger 30 km sør for Jerusalem, og her bor rundt 160.000 palestinere og i underkant av ett tusen israelske bosettere. Gatene nær de israelske bosetningene er patruljert av israelske militære. Hebron er kjent for sine druer, kalkstein, keramikkhåndverk og glassblåsefabrikker. Trange gater og gamle basarer kjennetegner også Hebron, men basarene er ikke lenger så godt besøkt pga den politiske situasjonen i området.
Byen er en av de eldste byene i Palestina, og det har vært bosettinger her i mer enn 4000 år. Hebron sies å være grunnlagt av patriarken Abraham rundt år 1720 f.Kr. Ibrahimmoskéen ble ifølge tradisjonen bygget over den bibelske Abrahams grav, patriarkhulen (Ma’arat HaMachpela), og er et hellig sted for både muslimer, kristne og jøder. Jøder får derimot ikke lov til å besøke moskéen. Ved siden av ligger den jødiske synagogen, hvor verken muslimer eller palestinske kristne har adgang, mens kristne fra andre deler av verden får besøke den.
Haifa
Haifa er den største byen i det nordlige Israel, og den tredje største byen i landet totalt sett. Fra høyden i byen ser man over til Beirut i Libanon. I mellom går det en grense som man ikke får lov å krysse. Byen ligger i skråningen på Karmelberget, og det har vært bosetninger der i over 3000 år. Byen er gått foran som et godt eksempel på at mennesker kan leve sammen i fred og toleranse på tross av forskjellige religioner. Bosetningene i og rundt byen består av både jøder, muslimer og kristne. Bahá’is verdenssenter ligger i Haifa, og står på UNESCOs verdensarvliste. Det er også en norsk protestantisk sjømannskirke i byen.
Foruten Bahá’i Gardens and World Center, som er Haifas største severdighet, byr byen også på andre severdigheter som den tyske kolonien (German Colony), en bydel i sentrum som ble bygget av en tysk tempelorden fra 1868. Mange av de historiske bygningene gjennomgår nå en oppussing, og paradegaten gjennom Haifa, Ben-Gurion Boulevard, har nå mange restauranter og coffee shops.
Wadi Nisnas er den største arabisk bydelen i Haifa, med flere gågater, markeder og utendørskunst.
Elijah-hulen vil nok fremstå som en skuffelse for folk flest. Her skal visstnok Elijah, som var en profet både hos jødene, de kristne, muslimene og i bahá’i-religionen, ha bodd i denne hulen under kong Ahabs tid. De som har tatt turen opp har visstnok mer glede av å gå ned til Stella Maris-klosteret, en kirke, kloster og hospits grunnlagt av den franske Carmelite-ordenen, en orden i den romersk-katolske kirke.
Fra Tel Aviv til Haifa reiser du enklest med tog, og reisetiden er rundt halvannen time.
Sikkerhet i Israel og Palestina
Pass blir ikke lenger stemplet ved innreise til Israel. Ved ankomst får man i stedet et «Border Control Entry Permit», et lite stykke papir med påtrykt turistvisum. Dette papiret er viktig å ta vare på sammen med passet, da det er bevis på lovlig innreise. Passet bør man alltid ha på seg når man reiser i Israel, da man kan bli stoppet for spørsmål av israelske sikkerhetspersonell hvor som helst. Også ved innreise kan man risikere utspørring av immigrasjonsmyndigheter. Det oppfordres til å forholde seg rolig og besvare spørsmålene sannferdig. Forsøk på å motsette seg sikkerhetskontroll eller nekte å svare på spørsmål vil kunne medføre at man blir nektet innreise. Har du stempel i passet fra land som Israel ikke har diplomatiske forbindelser med, kan du risikere en grundigere utspørring. Dette gjelder spesielt land som Libanon, Syria og Iran. Da kan det være greit å ha med seg dokumentasjon på hva du gjorde der. Ved hjemreise vær oppmerksom på at sikkerhetssjekk på Ben Gurion-flyplassen i Tel Aviv tar tid, og du bør være på flyplassen minst tre timer før avreise.
Selv om det er trygt å reise til Tel Aviv, og generelt tryggere enn mange storbyer andre steder i verden, bør man ta de vanlige forholdsreglene når man er ute og reiser. Vær varsom ved eventuelle bombetrusler, og si fra til politiet om du oppdager mistenkelige pakker eller uvanlig oppførsel blant mennesker rundt deg. Politiet i Israel er generelt vennlig og hjelpsomt, og de fleste snakker godt engelsk. Ellers bør man ta de vanlige forhåndsregler for lommetyverier og tyveri generelt, spesielt på markedene og der det ferdes mye folk. Kriminaliteten i Tel Aviv er forøvrig lavere enn i de fleste andre byer på samme størrelse.
Når du bader i Middelhavet, benytt bevoktede strender med flagg og livredningspersonell, og følg beskjeder på skiltene. Det kan være kraftige undervannsstrømmer. På sommeren kan det være varmt, og det er viktig å bruke solkrem med høy faktor. Sørg også for å få i deg nok væske.
Erik Drilen (Israel og Vestbredden ble besøkt 29. mai – 5. juni 2016)
E.C. Dahls Bryggeri i Trondheim fyller 160 år i 2016, og det gjør de med en skikkelig oppgradering, og åpning for omvisninger og en flunkende ny pub og restaurant. Det var de nye eierne, Carlsberg og Brooklyn Breweries som gjorde dette mulig ved å investere 110 millioner kroner til ombygging av hele bryggeriet, og flere år med trussel om nedleggelse av gamle eiere har snudd til stor optimisme for framtiden. Nå kan du få omvisning i bryggeriet, prøvesmaking av øl, og for de som ønsker det, begge deler inkludert i en helaften med fireretters middag med en ny øl tilpasset hver rett. I tillegg kan det avholdes kurs og konferanser for grupper opptil 150 personer.
De fortsetter å brygge den velkjente Dahls-pilsen på flaske (Dahls pils på boks tappes av Ringnes), men i tillegg har det kommet tre helt nye øltyper:
Lamo Wit (belgisk hveteøl med koriander, appelsinskall og nype, som er oppkalt etter stedet der bryggeriet ligger, på Lademoen, eller Lamon som trondhjemmerne sier)
Bolt IPA (IPA brygget på Bravo- og Amarillohumle. Ikke oppkalt etter friidrettsstjernen Usain Bolt, men derimot etter Aslak Bolt, erkebiskop i Nidaros på 1400-tallet)
Pepra Saison (nok en belgisk øltype, saison, brygget med hvit pepper og urten isop, som gir en krydret mintsmak i bunn)
Bryggeriet eksperimenterer hele tiden med nye øltyper, og noen betavarianter er tilgjengelig kun på tappekran i bryggeriets pub. Noen av de vil kanskje bli å se på flaske i fremtiden. «Vi har et ønske om å være med å spre ølkunnskap, ølkultur og ølglede,» sier de på E.C. Dahls. I puben kan du også finne øl fra Carlsberg og Brooklyn Breweries, samt andre mikrobryggeriøl fra inn- og utland.
TRONDHJEM MIKROBRYGGERI
Om ikke én kveld med øl og mat er nok, kan Trondheim også by på flere spisesteder med egetprodusert øl. På Trondhjem Mikrobryggeri kan du drikke husets smakfulle øltyper som porter og IPA. Bryggekjelene befinner seg bakerst i lokalet, og er du heldig kan du se bryggeren i aksjon. På Mikrobryggeriet kan du også spise husets hjemmelagede burgere.
SKÅL!
Fram til nyttår 2016 kan ølentusiastene og andre som interesserer seg for historie og ølbrygging i Norge ta turen opp til Sverresborg og Trøndelag Folkemuseum. Utstillingen «Skål!» tar for seg hjemmebrygging helt fra middelalderen fram til i dag, og utstilt en stor samling av gjenstander som flere hundre år gamle ølboller og drikkekar.
ØLTYPER OG MAT
Det finnes mange typer øl, og her følger en oversikt over noen av de viktigste og hva slags mat de forskjellige typene passer til:
Lager er den mest vanlige øltypen i Norge. Den stammer fra Plzen i Tsjekkia, men er i dag vanlig over hele verden. Lager er en undergjæret øltype, dvs at gjæren synker til bunns etter gjæringen. Et lyst og tørt øl, med tydelig bitterhet. Kan variere fra lyst og lett øl, til svart, kraftig og bittert øl. Pilsner, bokkøl og Wiener Steam Beer er eksempler på ulike typer lager. Pils passer til mat med en del fett, men den moderate sødmen og fylden gjør at maten ikke bør være for smaksrik eller søt. Fisk og lyst kjøtt passer utmerket, enten med fett eller en fet saus til. Bokkøl som er et søtlig mørkt øl med litt balanserende bitterhet, passer godt til smaksrik mat, eller med tydelig sødme, som f.eks. kaker, kremdesserter eller skarpe oster.
Hveteøl er en overgjæret øltype og ofte ikke filtrert. Det skilles mellom to typer hveteøl: Hefeweizen som er ufiltrert og har dermed en lys blakk farge, og kristallweizen som er filtrert og har en klar lys farge. Wit er et typisk lyst og friskt hveteøl, som passer til lyst kjøtt, fisk og blåskjell. Wit passer også til ost som det er naturlig å bruke tørre eller halvtørre hvitviner til.
Surøl, eller spontangjæret øl. Disse øltypene får sin syrlige smak gjennom at det enten blir tilsatt melkesyrebakterier eller at man lar brygget spontangjære. Surøl gjæres ved hjelp av bakterier som finnes naturlig i lufta på bryggeriet. Noen ganger tilsettes også frukt eller bær under gjæringen, som f.eks. kirsebær, bringebær eller solbær. Resultatet blir en syrlig øl som er noe av det friskeste du kan få. Lambic og geuze er to typer surøl, som er intense, tørre og svært friske, og passer til mat som ikke har så mye sødme, men gjerne mye smak og en del fett, som smaksrik fisk og lyst kjøtt med smør eller fløtesauser. Prøv gjerne lambic til ribbe.
Ale er et overgjæret øl laget av maltet bygg, som blir gjæret ved en høyere temperatur, og som igjen gir et mer smakfullt øl. Belgisk ale er gjerne søtere enn andre typer, som f.eks. Saison. Amerikansk ale har mer humlekarakter, som f.eks. IPA. Den tyske typen likner mer på lager, som f.eks. Kölsch. IPA er svært egnet til fet og kraftig mat uten mye sterkt krydder, som f.eks. lam- eller oksekjøtt med mye fett i behold. Prøv gjerne IPA til pinnekjøtt. Blonde er et lyst ale, opprinnelig fra Belgia og Frankrike. Blonde med mye fylde og bitterhet passer til lam og okse med mye fett, mens de mindre fyldige variantene og mindre bitterhet passer til lyst kjøtt og fisk.
Porter og stout er to overgjærede øltyper brygget på svartbrent malt, som også gir den mørkebrune eller svarte fargen. Har fyldig, bitter og rund smak. Opprinnelig var stout en sterkere variant av porter, men fra midten av 1800-tallet har de blitt regnet som to forskjellige ølstiler. Kom opprinnelig fra England, men i dag forbindes stout som irsk øl, som f.eks. Guinness eller Murphy’s. Stoutens rike og litt brente maltpreg krever at maten har like intens smak, og passer godt til mørke sjokoladedesserter (f.eks. sjokoladekake), blåmuggoster eller kraftige gryteretter.
Visste du at:
Øl er verdens mest konsumerte drikke etter vann og te?
Øl inneholder xanthohumol – en antioksidant i humle som kan forhindre kreftutvikling? Ulempen er at du må drikke 450 liter øl om dagen for at den skal ha noen nytte.
Sumererne brygget øl allerede for 8000 år siden?
Ingen sykdomsfremkallende bakterier kan overleve i øl? I gamle dager, da det var dårlig med rent drikkevann, var øl det sunneste og sikreste man kunne drikke.
I Bayern regnes øl som fast føde?
Gulatingsloven beskrev allerede for over tusen år siden påbudet om at alle kornbønder måtte brygge øl til jul? Fulgte man ikke loven, kunne man miste gården til kirken og selv bli landsforvist. Dette brukte Olav Tryggvason for å kristne Norge.
I senmiddelalderen ble øl i Norge sett på som Guds gave og beruselsen var guddommelig? Hvis presten forsøkte å holde seg edru, ble det sett på som om det hvilte en forbannelse over ham og han kunne ikke være prest. Kan forestille meg at søndagsmessen før i tiden var mer interessant enn nå til dags.
Mjød ikke er øl, men en slags honningvin? Mjød er heller ikke like sterkt som øl, og ble ofte foretrukket av kvinner. Mjød ble laget for guder og storfolk – og kvinner.
Ordet «skål» kommer fra ølbollen, eller skåla, som nordmenn drakk øl fra frem til 1600-1700-tallet?
Skikken med å klinke glassene sammen når man skåler kommer fra vikingene? Ølhornene skulle klinkes sammen så hardt at litt av ølet skvulpet over fra det ene til det andre. Dersom en mann viste deg denne tilliten, kunne du være sikker på at ølet ikke var forgiftet.
Erik Drilen (EC Dahls Pub & Kjøkken, Trøndelag Folkemuseum og Trondhjems Mikrobryggeri ble besøkt 16-17. september 2016)
I en tid da de fleste kaster seg på et fly og reiser til storbyene på et par timer, er det fort gjort å glemme at Norge også har perler og steder verdt å besøke. Da jeg fikk en invitasjon fra Scandic Hotels om en visningstur i Hamar, måtte jeg tenke etter om jeg i det hele tatt har vært i Hamar før. Jeg er usikker om jeg har vært der som barn, men i mitt voksne liv kunne jeg med sikkerhet si at jeg ikke har vært der. For å si det på en annen måte, så har Hamar for meg kun vært et stoppested på Dovrebanen.
Hamar, som oftest blir forbundet med Norsk Tipping og Lotto, er en by med 30.000 innbyggere som ligger ved Mjøsa i Hedmark, Norges største innsjø. Byen ble nevnt som kaupang allerede på Harald Hardrådes tid, men svenskenes mislykkede forsøk på å innta Oslo og Norge i 1567, gikk hardt utover Hamar. Domkirken og bispeborgen ble ødelagt og robbet av den svenske hæren på vei tilbake til Sverige. I årene som fulgte flyttet også folket som bodde der til andre steder. På midten av 1800-tallet begynte folk å slå seg ned i området igjen, og byen begynte å vokse på nytt.
Knut Faldbakkens Hamar
En perfekt måte å starte sitt Hamar-besøk på er å gå ut av jernbanestasjonen, møte forfatteren Knut Faldbakken, og bli med ham på en litterær byvandring. Faldbakken vokste opp på Hamar, og miljøet og skildringene fra krimbøkene hans er hentet derfra. En byvandring med Faldbakken følger i fotsporene til hans kjente romanskikkelse Jonfinn Valmann. Når han leser utdrag fra boken Totem fra 2009, er det på åstedet til et drap i boka. Foran det tidligere svært omtalte stupetårnet ved Mjøsas bredd leser han fra sin kommende bok, Gjensynet. En annerledes måte å se Hamar på.
Kirsten Flagstad Museum
Etter byvandringen fortsetter turen til Kirsten Flagstad Museum, som ligger i huset der hun ble født. Strandstuen er Hamars eldste hus, og den verdenskjente sangerinnen Kirsten Flagstad ble født her 12. juli 1895. Som operasanger debuterte hun på Nationaltheatrets scene i 1913 i Eugen d’Alberts Tiefland. Sitt internasjonale gjennombrudd fikk hun i 1935 ved the Metropolitan Opera House i New York, som Sieglinde i Richard Wagners opera Die Walküre. Kirsten Flagstad regnes også som tidenes største tolker av Wagners verker. I 1958 ble hun utnevnt som Norges første operasjef. Muséet viser hennes karriere gjennom bilder, kostymer og mange andre gjenstander. Muséet huser også norske operasangeres Hall of Fame.
Skibladner
Etter lunsj og hotellvisning på Scandic Hotel Hamar går turen videre til Skibladnerbrygga og tur med verdens eldste operative hjuldamper i rutegående trafikk, Skibladner. I sommersesongen går det 165 fot lange skipet i rutetrafikk på Mjøsa, fra Eidsvoll via Hamar til Lillehammer, som det har gjort siden 1856. Noen uker før og etter ordinær rutetrafikk kan skipet chartres til egne gruppeturer, om du ikke heller ønsker å melde deg på en av Oplandske Dampskibsselskaps egne tematurer.
Midt i Mjøsa – Nes og Helgøya
Med Skibladner legger vi til på Nes, ved Hoel Gård, der vi blir møtt av verdens eldste Volvo-buss fortsatt i drift. Den er fra 1929. Nes og Helgøya ligger midt i Mjøsa, sentralt mellom Hamar, Gjøvik og Lillehammer. Her er det rikt på bær, frukt og korn, og Midt i Mjøsa BA er en felles samarbeidsplattform der gårdsbutikker, spise- og overnattingssteder, kunstnere, severdigheter og opplevelsesbedrifter har gått sammen på Nes og Helgøya for å markedsføre seg i regionen. Vi fikk omvisning og muligheter til å se noen av stedene og prøve noen av produktene de tilbyr.
Skafferiet på Hovinsholm
Skafferiet på Hovinsholm er en sesongåpen kafé og landlivsbutikk i nydelige omgivelser helt sør på Helgøya. Her har du muligheter til å kjøpe produkter av de beste råvarene fra øya, eplemost, saft både av rips, solbær og blåbær, spekepølser osv. I kaféen har du muligheten til å slappe av med kaffe og et nybakt kakestykke. For grupper er det muligheter for servering av varme retter eller selskapsmenyer i Stallen.
Hovelsrud Gård
Til Hovelsrud Gård kommer du for å se på den fantastiske hagen, restaurert til å se ut som den gjorde i 1840. Det var mulig ved hjelp av en tegning helt tilbake fra den tiden, og med beskrivelse av hvilke blomster, planter og frukttrær som stod der på den tiden. For dette arbeidet mottok gården den nasjonale kulturlandskapsprisen for 2012 og Europa Nostra Award/EUs kulturvernpris for 2014. På gården lages kaldpresset eple, ripssaft, solbær- og stikkelsbærsyltetøy. De har også hester, geiter og kyllinger på gården. Grupper kan få omvisning her. Par eller barnefamilier med inntil tre barn har også mulighet til å overnatte i sommerfjøset på strandkanten ved Mjøsa.
Helgøya Klatrepark
Bare noen hundre meter fra Hovelsrud Gård ligger Helgøya Klatrepark, der du kan utfolde deg i 103 forskjellige klatreelementer og sju forskjellige klatreløyper mellom trærne, med vanskelighetsgrader etter alder og ferdigheter. De har også ti forskjellige ziplines, og hvorfor ikke prøve deg på den lengste som er 430 meter lang? Du får veiledning på forhånd, og her er det mulig for så vel familier, vennegjenger eller firmagrupper å prøve ut sine ferdigheter fra rundt påsketider frem til rundt midten av oktober. Det kan være lurt å reservere på forhånd, for dette er populært.
Hoel Gård
Vertskapet Vigdis og Per Eilif Sandberg benytter de mange bygningene og deres kulturhistorie til å ønske gjester velkommen til kurs og konferanser, små og store selskaper, overnatting og kulturbegivenheter. Her har du utsikt over Mjøsa med Toten i bakgrunnen, kanskje til solnedgang med middag og vin. Du kan ankomme med Skibladner og bli hentet i verdens eldste Volvo-buss i drift, eller i en av gårdens veteranbiler. Hoel Gård kan servere intime lunsjer til 6 personer eller selskapsmiddag til 160 personer. Her er det også mulig med konferanser til grupper på opptil 40 personer, eller til 65 personer ved foredragsoppsett. Ved spesielle anledninger kan de ta i mot 260 personer i telt i hagen. Overnatting er mulig for inntil 45 personer fordelt på 30 rom og 21 bad.
Domkirkeodden og Hamardomen
Tilbake i Hamar. På Domkirkeodden finner du restene av en middelalderbispegård, som ble bygd på 1200-tallet som et befestet anlegg med høye murer og tårn. Det ble ødelagt, som nevnt i starten av dette innlegget, av svenske hærmenn i 1567. I dag er det gjenoppbygd som museum.
Den store severdigheten står ved siden av: Ruinene av middelalderens Hamar domkirke, som også ble bygd i siste halvdel av 1100-tallet, og stod ferdig rundt år 1200. Som borgen ved siden av ble også domkirken ødelagt i 1567 og forfalt i årene etter. I 1998 ble det bygget en stål- og glasskatedral utenpå, og ruinene er en naturlig del av den nye Hamardomen. Her kan du få omvisning med kulturhistorie og sang. En stemningsfull opplevelse.
På Domkirkeodden finner du også Friluftsmuséet, som med sine 60 bygninger som forteller historien i regionen de siste 300 årene. Friluftsmuséet er gratis.
Vikingskipet
I nyere tid er det OL på Lillehammer folk husker fra regionen, men spesielt en del utlendinger er sikkert ikke klar over at flere av øvelsene ble avholdt i Hamar. Skøyteløpene ble avholdt i Vikingskipet, mens kortbaneløp og kunstløp foregikk i Hamar OL-amfi. Det var her, i Vikingskipet, at verdensrekorder ble slått og vår egen Johann Olav Koss tok fem OL-gull i 1994. Fortsatt arrangeres flere store skøytemesterskap på is i vintersesongen, men også andre arrangementer er det plass til gjennom året, som messer, utstillinger, konserter, sport og firmaevents. Hamar ligger under en times kjøretur fra Oslo Lufthavn, og kan være et ypperlig alternativ til Oslo som møtested.
Knutstad & Holen AS
I følge vår kjente gourmetkokk Eivind Hellstrøm, er denne fiskebutikken landets beste. Thorstein Holen fra Kaupanger og Karl Knutstad fra Svolvær etablerte butikken for over 90 år siden, og mente at det størst potensielle vekstmarkedet for sjømat måtte være lengst mulig vekk fra havet. Nå har butikken 25 ansatte og omsetter for over 60 millioner i året. Her er det også mulig å få ferdig tilberedt fiskemat til lunsj. Alt er laget fra grunnen av og stekt for hånd, så ingenting er overlatt til tilfeldighetene.
Fermate – Restaurant med live musikk
Bare femti meter lenger ned i gata ligger musikkrestauranten Fermate, en av de mest spesielle restaurantsatsningene i Hamar. En restaurant, Helge Ankers Musikkinstitutt og et internat midt i sentrum i byen, i det samme bygget. Sånt må det bli frukt ut av. Restauranten med 60 spiseplasser, er blitt så populær at her må man helst bestille plass på forhånd. Her er det musikken som er hovedattraksjonen, og det er studentene fra instituttet som står for underholdningen. Du må sjekke på nettsiden deres hva slags musikk som spilles den aktuelle kvelden, alt fra country til visesang, og der bestiller du også bord. Overskuddet fra restauranten går til instituttet og studentene. Restauranten har alle rettigheter og kan også tilby arrangement i forbindelse med bryllup, barnedåp, firmafester, julebord og andre tilstelninger.
Scandic Hotels
Det er to Scandic-hoteller i Hamar:
Scandic Hamar ligger i gåavstand fra det meste i Hamar sentrum, og er et av de største konferansehotellene i innlandet. Hotellet har 239 overnattingsrom og 17 møterom for små grupper og opptil 1.150 personer i Scandic Scene og Lillesal, når de er slått sammen. I tillegg er det plass til 1.000 mennesker i Hamarhallen. Her er det muligheter for å arrangere store konferanser, bankettmiddager, konserter og events.
Scandic Ringsaker ligger rett utenfor sentrum av Hamar, nær IKEA Ringsaker. Hotellet har 176 rom og 17 møterom i varierende størrelser, det største med plass til 600 mennesker i kinooppsett. Flott galleri og pauseområde som passer til mottakelse, messer og og mingleområde. Stor restaurant med ekte mat laget med kjærlighet av dyktige kokker.
Erik Drilen (studietur i regi av Scandic Hotels 1-2. september 2016)
Pilgrimstad er et lite tettsted, 30 km sør for Östersund i Jämtland, med færre enn 400 innbyggere. Ikke har de hotell heller, så da jeg var på vei dit sjekket jeg inn på Scandic Hotel Östersund Syd. Resepsjonisten lurte på hva jeg skulle i Pilgrimstad, for der finns ingenting.
Det er to ting Pilgrimstad er kjent for. Det ene er pilgrimskällan, pilegrimskilden, der pilegrimene skulle ha stoppet for å drikke på veien til Olav den helliges grav i Nidaros (Trondheim). Det ble også sagt at denne kilden hadde helbredende vann og at pilegrimene ble kvitt sine plager når de drakk av den. Pilgrimstad ligger på Pilgrimsleden fra Selånger ved Sundsvall til Trondheim.
Pilgrimskällan er også vannleverandør til det andre Pilgrimstad er kjent for, nemlig ølbryggeriet Jämtlands Bryggeri AB. Om det er det helbredende vannet som er årsaken til suksessen vites ikke, men håndverksbryggeriet er Sveriges mest prisbelønte bryggeri. Bryggeriet produserer årlig 700.000 liter øl, og har siden oppstarten i 1995 mottatt 132 medaljer på Stockholm Beer & Whisky Festival. Malten de bruker i sitt øl kommer fra Thomas Fawcett & Sons Ltd i Yorkshire, England, prisbelønt og med over 200 års erfaring. Pr i dag har de ti forskjellige ølsorter i sitt sortiment, i tillegg til sesongvarianter som påske-, sommer- og juleøl.
For tiden brygges følgende øltyper ved bryggeriet:
President er bryggeriets første øltype, som har vært produsert helt siden starten. Det er en lys nordtysk pilstype, mellombitter i smak. Passer som sosial drikk, men kan også serveres til husmannskost, eller til salt eller røkt kjøtt. Serveres ved 6-8 grader. Alkoholstyrke 5,2%. Har vunnet 5 gullmedaljer og sølv på Stockholm Beer & Whisky Festival.
Bärnsten er en lys premium lager med utmerket bitterhet og fin balanse mellom malt og humle. Passer som sosial drikk, eller kan serveres til både kjøtt eller skalldyr. Serveres ved 8-10 grader. Alkoholstyrke 5,0% kjøpt på Systembolaget, eller 3,5% i svenske dagligvarebutikker. Vant gullmedalje som beste øl uansett kategori på Stockholm Beer & Whisky Festival i 2001, og har ellers vunnet sju sølv og én bronse i årene 2000-2006.
Pilgrim Ale (halvmørk ale) er en overgjæret fruktig øl med god bitterhet, fin aroma og maltkropp. Serveres ved 10-12 grader til vilt og storfekjøtt. Alkoholstyrke 4,5%. På Stockholm Beer & Whisky Festival har denne vunnet ni gullmedaljer som «Beste ale inntil 4,7%», samt to sølv og to bronse som «Beste svenske øl uansett kategori».
Postiljon er en sterk pale ale i klassisk stil. På de siste åtte årene på Stockholm Beer & Whisky Festival har Postiljon vunnet sju gullmedaljer i kategorien «Beste ale mellom 4,8-5,9%», samt en bronse og en sølv for «Beste øl uansett kategori». Alkoholstyrke 5,8%. Serveres kjølig til husmannskost eller vilt og storfekjøtt.
India Pale Ale (IPA) har eksistert siden 1700-tallet da britene trengte en øl med mye humle og høyt alkoholinnhold som skulle tåle den lange turen til India. I de siste årene har sterkere smaker blitt mer etterspurt og IPA har blitt et populært øl i USA. Jämtlands Bryggeri har med sin IPA kombinert den koloniale opprinnelsen til den amerikanske versjonen, bruker britisk kornmalt og amerikansk humle. Resultatet er en britisk IPA med amerikansk vestkystfinish, brygget i Jämtland. Dette er den suverent mest populære ølsorten fra Jämtlands Bryggeri. Alkoholstyrke 5,5%. Serveres ved 10-12 grader, og passer utmerket til både skalldyr og grillmat.
Hell er en lys pils og den store medaljøren i Jämtlands Bryggeri. Hell ble første gang laget i 1997 av Stockholmstavernaene Akkurat og Oliver Twist i samarbeid med Jämtlands Bryggeri. Året etter ble Hell valgt til «beste svenskbrygget», «beste pils» og «beste ferskøl» på Stockholm Beer & Whisky Festival. Siden den gang har ølet vunnet ikke mindre enn 19 gullmedaljer på Stockholm Beer & Whisky Festival i kategoriene «beste velhumlet pils» og «beste svenskproduserte øl uansett kategori». Alkoholstyrke 5,1%. Serveres ved 10-12 grader til storfekjøtt eller røkt fisk. Passer også til asiatisk mat.
Heaven er en mørk pils med fin kropp og bitterhet. I likhet med Hell er Heaven et resultat av samarbeidet mellom Stockholmstavernaene Akkurat og Oliver Twist. Siden 2000 har Heaven vunnet ni gull, tre sølv og fire bronse i kategoriene «mørk pils maks 5,9%» og «beste svenske øl uansett kategori» på Stockholm Beer & Whisky Festival. Alkoholstyrke 5,0%. Serveres ved 10-12 grader. Passer til både østers og velsmakende husmannskost.
Steamer. På slutten av 1800-tallet hadde dampbåtene sin storhetstid i Jämtland. På den andre siden av Jorden, i California, ble en ny type øl født, Steam Beer. Jämtlands Bryggeri har brygget sin egen Steam Beer til de gamle dampbåtenes ære. En pils som er fruktig både i smak og aroma. Alkoholstyrke 5,0% kjøpt på Systembolaget, 3,5% i svenske dagligvarebutikker. Passer bra til fisk eller lette kjøttretter.
Baltic Stout er en sterk og velsmakende øltype med en markert bitterhet. Inspirasjonen kommer fra de britiske øyer og de mørke, topp-fermenterte øltypene. Stout er assosiert med Irland, og er en litt fyldigere og tørrere type øl enn porter. Alkoholstyrke 7,0%. Serveres ved 10-12 grader, enten som sosial drikk, eller til lamme- eller storfekjøtt.
Fenix har en maltpreget, brent og sprø smak med god bitterhet. En gyllen ale med en glatt og fruktig smak. Alkoholstyrke 5,0% og passer utmerket til grillet kjøtt.
Golden Ale er en halvmørk ale med ren maltsmak, lett fruktighet og god bitterhet. Passer godt til husmannskost, men passer like bra som selskapsøl. Alkoholstyrke 4,9%.
Erik Drilen (omvisning på Jämtlands Bryggeri AB den 17. august 2016)