Hva er det romerne, vikingene, normannerne, landeveisrøveren Dick Turpin og Guy Fawkes har til felles? Jo, de har alle vært, og satt sine spor, i byen York i Nord-England.

Byen ble grunnlagt av romerne rundt år 71 etter vår tidsregning, og fikk da navnet Eboracum. Alle de romerske keiserne Hadrian, Septimius Severus, Constantius I og Constantin den store styrte det romerske Britannia fra York. Da romerne trakk seg ut av Britannia på begynnelsen av 400-tallet, var det angelsakserne som overtok styringen i York, eller Eoforwic, som de kalte byen, og gjorde den til hovedstaden i det angelsaksiske kongeriket Northumbria. Byen ble erkebispesete allerede på 600-tallet.

Fra 867 var det Danelagen som gjaldt, danske og norske lover. Vikingene under Ivar Beinlaus inntok byen som da ble kalt Jorvik. Den siste vikingkongen som regjerte i Jorvik var Harald Hårfagres sønn Eirik Blodøks. I 954 ble York en del av det engelske kongedømmet. Harald Hardråde gjenerobret byen i 1066, men falt i slaget mot Harold Godwinson og angelsakserne ved Stamford Bridge like etter, og som markerte slutten på vikingtiden.

Mindre enn tre uker senere falt også den engelske kongen Harold Godwinson i slaget mot Vilhelm Erobreren, etterkommer av vikingkongen Rollo og hertug av Normandie, og hans normannere. Vilhelm ble kronet til konge av hele England kort tid etter. I 1067 ødela normannerne York.

Byen begynte å blomstre igjen i høymiddelalderen, og var trolig Englands største by og en stund sentrum for ullhandelen. Fra 1800-tallet har York vært et sentralt knutepunkt i det britiske jernbanenettet. Da den nåværende stasjonen åpnet i 1877 var den verdens største.

Hva har York å by på for besøkende i dag?

Bymuren og gamlebyen

Den beste måten å komme seg rundt i sentrum av York er til fots. Gamlebyen innenfor bymuren er veldig kompakt, og jernbanestasjonen ligger rett ved muren. Den fem kilometer lange muren, som er den lengste og best bevarte i Storbritannia, er forøvrig fortsatt svært intakt, og du kan gå på den. Ikke helt rundt, for muren omkranser bare tre sider av byen. Mange besøkende tror at muren på den fjerde siden har blitt revet, men fakta er at den aldri har vært der. Den fjerde siden av byen var beskyttet av elven Ouse og nærmest ugjennomtrengelig myr, så det var aldri behov for mur der.

Når du går gjennom de mange smale gågatene er det lett å forestille seg hvilken fremtredende rolle York hadde som storby helt fra romertiden til middelalderen. Selv i det 21. århundret er det ikke neonlysene og storbypreget fra andre kjente engelske byer som dominerer. Gatene preges fortsatt av en svunnen tid, og det er ikke vanskelig å kunne forestille seg en filmatisering av en Jane Austen eller Brontë-roman her.

York Minster

Den største og viktigste severdigheten i byen er York Minster, og et must for alle som besøker byen. Forskjellen på en minster og en katedral er at en minster fra gammelt av er en historisk viktig kirke, som var tilknyttet et kloster og gjerne var grunnlagt av en kongelig. Det er et begrep som stort sett brukes i Storbritannia. En minster kan også være en katedral, da en katedral er kirken der biskopen har sitt offisielle sete. Det er tilfellet med York Minster, da den er setet til erkebiskopen av York.

Helt siden 600-tallet har York Minster vært sentrum for kristendommen i Nord-England. Bygningen i seg selv er unik. Ikke bare er den imponerende som arkitektonisk byggverk som det tok 250 år å bygge, men den huser hele byens historie under tak.

Så snart du kommer innenfor døra, vil blikket umiddelbart trekkes opp mot de praktfulle glassmaleriene og de fantastiske søylene, men i kjelleren finnes en helt annen verden. Der er det gravd fram romerske ruiner, det er vikinggraver og du finner deler av den normanniske festningen, samt andre innslag fra middelalderen. Krypten og skattkammeret er også verdt et besøk.

Høydepunktet for mange er tårnet. Du må klatre 275 trinn, men det er verdt det. Belønningen er en byens beste utsikt. Ulempen? Du må gå ned samme vei som du kom opp.

The Shambles

En severdighet som konkurrerer med York Minster om å være den mest populære i York, er i høyeste grad Shambles. Når du går gjennom disse brosteinsbelagte gatene er det som å ha reist noen hundre år tilbake i tid, om det ikke hadde vært for alle menneskene kledd i moderne klær. Bygningene i denne bydelen ser ikke ut å ha endret seg stort siden de ble oppført på 1200- og 1300-tallet.

Opprinnelig var det en gate med slakterbutikker som ga navnet til gatene. Shambles er avledet fra det gammelengelske «fleshammels», som betyr «slakterier». Mens gatenes primære formål har endret seg gjennom århundrene, har den velbevarte arkitekturen holdt seg bemerkelsesverdig intakt. Selv krokene som slakterne hengte opp kjøttet sitt på, er fortsatt synlige på noen av butikkfasadene. Shambles regnes som en av de best bevarte middelalderske handlegatene i Europa.

I dag finnes en rekke sjarmerende butikker og forretninger, som gavebutikker, hjemmelaget håndverk, lokal kunst, samt en rekke tradisjonelle varer, inkludert Yorkshire-oster og de fineste sjokoladene. Selv to helårs juleforretninger finnes her, for den som liker å planlegge jula tidlig. Innimellom dukker det også opp en og annen tesalong, bakerier, spisesteder og puber. Markedet, som er åpent sju dager i uka, har også en egen mathall fylt med all slags herligheter.

Utover den arkitektoniske sjarmen spiller også Shambles en betydelig rolle i å bevare Yorks kulturarv. Mange av bygningene huser små museer og gallerier som viser frem byens historie, håndverk og lokal kunst.

Mange synes også at de kjenner igjen mye av Shambles fra Harry Potter-serien. Det sies at J.K. Rowling hentet inspirasjon fra de skjeve bygningene og de sjarmerende butikkfasadene da hun beskrev Diagon Alley i bøkene sine, men det samme sies om et par gater i London og i flere andre byer i England. Hun har vel aldri bekreftet noe, så hvem vet? Men det er ikke å komme forbi at atmosfæren ligner.

Jorvik Viking Centre

En multimediautstilling som er verdt å få med seg er Jorvik Viking Centre. Den tar deg med til år 960, på høyden av vikingtiden i England. Bygget på stedet der arkeologer i 1970-årene gravde ut en vikingbosetting i York. Mer enn 40.000 gjenstander har blitt gravd opp, og det er bare en liten del av det som sannsynligvis finnes, for store deler av vikinglandsbyen i York ligger fortsatt under dagens by, og er dermed ikke gravd opp enda.

Utgravingene avdekket en mengde informasjon om bosettingen i York. Trebygninger, brønner, verktøy og keramikk ble gravd ut, samt mindre holdbare materialer som tre, lær, menneske- og dyrelevninger, samt tekstiler. På grunn av den oksygenfattige våte leiren, hadde disse materialene mirakuløst overlevd i mer enn tusen år under jorden. Derfor vet man veldig mye om vikingene som bodde i dette området.

Opplev severdighetene, lydene og til og med luktene i vikingtidens York, på stedet der den berømte Coppergatehjelmen ble gravd fram. Ved hjelp av animatronikk har man klart å gjenskape troverdige kopier av menneskene som bodde der. Man har til og med brukt hodeskaller som er funnet på stedet for å gjenskape naturtro modeller av flere av figurene i den rekonstruerte vikinglandsbyen, som du kjører gjennom i en monorail.

På enden av monorailturen kommer du til museumsutstillingen, som også inkluderer gjenstander utlånt fra British Museum. Se etter Lloyds Bank-koprolitten, en fossilisert menneskeavføring som er hele 20 cm lang og 5 cm bred, veier et kvart kilo, og som sannsynligvis er den eneste bæsjen i verden som har fått sin egen wikipediaoppføring.

Men husk at du må kjøpe billett og velge tidspunkt på nett på forhånd, for det er alltid kø utenfor Jorvik Viking Centre.

Og føler du deg i skikkelig vikingmodus etter besøket på vikingsenteret, kan du gå tilbake til Shambles og puben Valhalla. Der kan du få servert stedets eget øl, og ikke minst deres egne mjød, sammen med deres vikinginspirerte måltider, som inkluderer bl.a. Odin Platter, Thor Platter, Sif Platter og Ragnarok Platter. Er dere en større gruppe, er det også mulig å reservere plass i storhallen, All Father Hall.

Merchant Adventurers’ Hall

Merchant Adventurers’ Hall, eller også kjent som bare Merchants’ Hall, ble bygd fra 1357 til 1361 av en gruppe innflytelsesrike kjøpmenn i York som forsøkte å fremme handel og støtte hverandre i næringslivet. Den er et av de største av de gjenværende middelalderlaugshallene i Storbritannia, og av enkelte regnes som en av de fineste bygningene av sitt slag i hele verden.

Stedet ble brukt som et forretningssted for handelsforeningen Guild of Merchant Adventurers, der de gjorde sine forretningsanliggender, men hallen var også møtested for sosiale sammenkomster. De tre forværelsene og guvernørens salong ble lagt til etter at hovedhallen ble bygget. Det finnes også et vakkert bevart kapell i bygget, og i kjelleren var det i tidligere tider et sykehus for de fattige og trengende i York, helt fram til rundt år 1900.

Ikke bare er bindingsverkshallen utsmykket med intrikate utskjæringer, men den inneholder også en stor samling av historiske gjenstander, inkludert malerier av anerkjente kjøpmenn, religiøse relikvier fra kapellet på stedet, samt bruksgjenstander for handel og næringsvirksomhet, som f.eks. en samling av middelalderske vekter og mål.

Guvernørens salong er et enkelt rom med et stort bord, og har en peis fra 1500-tallet og glassmalerier. Dette rommet brukes i dag bl.a. til intime bryllupsseremonier med 20 eller færre gjester. Undercroft, som opprinnelig var sykehus for de fattige, er nå stedet for fascinerende historier fra fortiden. Veggene er utsmykket med malerier og sjeldne gjenstander, inkludert historiske møbler og peiser.

I dag finnes det også en kafé i bygget, Merchants’ Coffee House, hvor du kan nyte lokalt brent kaffe, samt spise nybakte kaker eller en lett lunsj. På sommeren er det også utendørs servering.

Merchants’ Hall er en verneverdig bygning av grad I.

York Castle Museum

Et museum dedikert til historie høres kanskje ikke særlig interessant ut, men York Castle Museum er alt annet enn kjedelig. Her er det ingen støvete glassmontere eller tavler som du må lese for å lære historien bak gjenstandene. I stedet er det livlige og engasjerende utstillinger, ikke minst den verdensberømte, omhyggelig gjenskapte viktorianske gaten Kirkgate, som har inspirert museer over hele verden.

I tillegg finnes det autentiske fengselsceller, bl.a. den som den legendariske landeveisrøveren Dick Turpin satt innesperret i, gjenskapte stuer fra hundrevis av år siden, motegalleri, utstillinger fra første og andre verdenskrig, «the Swinging Sixties», en egen musikalsk utstilling om 1960-tallet, og til og med kjøkken fra 1970-tallet, som burde fremkalle nostalgien hos en del. Dette er et museum som passer for hele familien, hvor man kan oppleve hvordan livet var i gamle dager.

Høydepunktet for de fleste er uten tvil den verdensberømte, og en av verdens eldste innendørs skapte, viktorianske gaten, Kirkgate, med brosteinsdekke, bakgater, et fattigdomsrammet område, og autentiske butikker som kombinerer ekte varelager og butikkinnredninger med lys- og lydeffekter, og fremkaller en perfekt viktoriansk britisk atmosfære. Se hvordan Yorks innbyggere levde, lærte og underholdt seg på 1800-tallet, alt fra de rikes luksus til en mørkere verden med fattigdom og sykdom.

Det opprinnelige York Castle ble bygget av Vilhelm Erobreren i 1068. Selve museet holder til i fengselsbygningene som ble bygget på 1700-tallet, og ble grunnlagt i 1938.

Clifford’s Tower

Cliffords tårn er den største gjenværende bygningen fra det opprinnelige York Castle, som var Nord-Englands største kongelige middelalderfestning. Det opprinnelige tårnet ble bygget i tre av Vilhelm Erobreren i 1068. Det brant ned til grunnen to ganger før Henrik III på 1200-tallet bestemte seg for å gjenreise tårnet i stein, og det er det som fremdeles står den dag i dag.

Første gang den brant ned var en dansk flåte med vikinger, sammen med lokalbefolkningen, som seilte opp elven og ødela begge slottene på stedet. Vilhelm Erobreren gjenoppbygde begge en tid etter.

Siste gang den brant ned var i 1190, etter at 150 personer fra Yorks jødiske samfunn, menn, kvinner og barn, som søkte ly i tårnet. Årsaken var en mobb som hadde blitt hisset opp av antisemittiske løgner, spredt av menn som hadde kommet tilbake fra korstogene til Jerusalem, og ikke hadde råd til å betale tilbake gjelden sin til de jødiske pengeutlånerne. Da jødene innså at mobben var i ferd med å bryte seg inn i tårnet, begikk de masseselvmord, som de anså var bedre enn å bli drept av mobben. Dette skjedde under regjeringstiden til kong Richard I, også kjent som Richard Løvehjerte.

Navnet har tårnet fått etter Roger de Clifford, som ble henrettet for forræderi mot kong Edward II og hengt i lenker fra tårnveggene i 1322.

Bortsett fra tårnet er det lite igjen av det middelalderske York Castle. Tårnet har blitt brukt både som skattkammer og som fengsel, og er i dag et verneverdig bygg av grad I.

I de senere årene har det blitt foretatt en større renovering, som inkluderte en rekke bevaringsarbeider, reparasjoner på trapper og rekkverk, i tillegg til at det er lagt til en frittstående trekonstruksjon med gangveier og trapper opp til en takterrasse, der du har en av de beste utsiktene over byen.

Guy Fawkes

Vi nordmenn kjenner stort sett Guy Fawkes gjennom tegneserien og filmen V for Vendetta, samt maskene av ham som brukes internasjonalt i forskjellige sammenhenger av folk som ønsker å ta avstand fra eller bekjempe myndighetene verden over. Mest kjent er hackernettverket Anonymous.

Men Guy Fawkes har faktisk levd og er en historisk person. Han var en engelsk katolikk og en av lederne for The Gunpowder Plot, kruttsammensvergelsen, som planla et attentat mot kong Jakob I og det britiske Overhuset. Parlamentet skulle sprenges i luften ved åpningen i november 1605, men planen ble avslørt og Fawkes ble arrestert, torturert og siden henrettet. Den 5. november hvert år feires Guy Fawkes Day med bål og fyrverkeri i Storbritannia.

Guy Fawkes ble født i York, like ved York Minster, i et hus som i dag huser en pubrestaurant og overnattingssted, under navnet Guy Fawkes Inn. Pubrestauranten har fått tildelt utmerkelsen AA Rosette for sin gode service og gode kvalitet på maten.

Skal man spise i pubrestauranten skal man selvsagt bestille den berømte kjøttpaien, for som det står på veggen utenfor «It was here I was born. It is here where they serve the best pie in the City of York. – Guy Fawkes». Selvsagt med en pint Guy Fawkes Bitter til.

Dick Turpin

Mens Guy Fawkes ble født i York, måtte landeveisrøveren Dick Turpin bøte med livet sitt her. Normalt ville en tyv, voldtektsmann og morder som Dick Turpin raskt ha gått i glemmeboken etter at han ble dømt og hengt i York for sine forbrytelser. I stedet ble han en folkehelt på linje med Robin Hood etter sin død, legender om dåder som ble tilgodesett Turpin, selv om de ble utført av andre flere år tidligere, legender som ble til bøker, og i moderne tid tv-serier og filmer. Men svært lite av det er sant.

Den sanne historien om Richard Turpin er at han ble født i 1705, og fulgte i sine yngre dager i sin fars fotspor som slakter. Etter hvert begynte han å stjele sauer og kveg for vinnings skyld, noe som fikk Gregory-gjengen til å legge merke til ham. Det førte dem sammen og Turpin gikk over til å plyndre hus for penger, verdier og mat. Måten han og gjengen tvang til seg eiendeler på ble stadig mer grotesk. En historie gikk ut på at han helte en kjele med kokende vann over hodet på en 70 år gammel mann og mishandlet tjenerne hans.

Da loven etter hvert innhentet Gregory-gjengen, ble mange av dem henrettet, men Dick Turpin klarte å slippe unna, og gikk over til å bli landeveisrøver. Fra en hule i Epping Forest, nær London, stoppet han og en annen mann folk som gikk forbi. Det var ikke store pengene å hente på denne geskjeften, men allikevel ble det satt en pris på 100 pund for hodene deres.

Uenighet om en stjålet hest, gjorde at Dick Turpin skjøt sin partner. Visstnok et uhell, men med dødelig utfall. Etter et ran som slo feil drepte han også en mann som forsøkte å pågripe ham. Det var da Dick Turpin endret navn til John Palmer og dro til Yorkshire, for å unnslippe loven. Hans kone ble dog arrestert.

I begynnelsen var det ingen som koblet ham til den ettersøkte landeveisrøveren Dick Turpin fra London. Til slutt ble han arrestert og satt i fengsel i York Castle for å ha skutt en manns hane. Da ble det avslørt at han også hadde stjålet en rekke hester i Yorkshire. Han ble avslørt som Dick Turpin da han hadde skrevet et brev til sin svoger for å be om hjelp. Da svogeren ikke ville betale portoen for brevet, ble brevet liggende på postkontoret, der han som hadde lært Turpin å skrive på skolen gjenkjente håndskriften hans. Dermed ble han avslørt.

Nå var det Dick Turpin som var arrestert, og ikke John Palmer, og han ble dømt til døden. Turpin var optimistisk til det siste, og mente han var uskyldig dømt. Han skal ha vært i godt humør til det siste og underholdt besøkende, og kjøpte til og med ny frakk og sko til henrettelsen. Han betalte til og med fem sørgende for å følge prosesjonen hans gjennom Yorks gater til galgen ved Knivesmire. Han skal ha oppført seg forbløffende selvsikkert og bøyde seg for folkemengdene. Han utvekslet til og med noen ord med bøddelen på en rolig måte før han ble hengt i 1739 i en alder av bare 33 år..

Til tross for sitt voldelige liv med kriminalitet, var folk fascinert av Dick Turpins historie, og hans rykte og legende vokste. Han blir gjerne sammenlignet med Jesse James i USA eller Ned Kelly i Australia. Du kan besøke hans gravsted ved Lead Mill Lane i York.

Om du ønsker å høre mer om Dick Turpin, kan du besøke puben Red Lion på Merchantgate i York. Dette står å lese utenfor puben:

«Red Lion er utvilsomt en av Yorks mest bemerkelsesverdige puber, og mens andre kjemper om tittelen som Yorks eldste pub, er det sannsynlig at Red Lion kan gjøre krav på å være det. Den er bygget på fundamenter fra 1100-tallet og huser en brødovn fra slutten av 1200-tallet.

Red Lion var et gjemmested for prester og kriminelle. Det er et prestehull i første etasje som fører til et skjult rom oppe på loftet. Det finnes også en legende om at Dick Turpin gjemte seg her og rømte gjennom loftet.»

Spørsmålet er om legenden er sann. Det er mange historier som går om gamle puber. Men de serverer god mat og øl, og de har historier om både Dick Turpin og Guy Hawkes på veggene.

National Railway Museum

Det nasjonale jernbanemuseet ligger ved siden av hovedjernbanestasjonen i York, og er det største i sitt slag i verden med nesten 800.000 besøkende hvert år. Mer enn 6000 gjenstander er utstilt, inkludert rundt 100 lokomotiver og togvogner som forteller historien om britisk jernbanetransport.

Blant togene som er utstilt er toget som i sin tid ble døpt Sir Kenneth Grange, det første InterCity 125-toget som er produsert. Mallard holder rekorden som verdens raskeste damplokomotiv, med en fart 126 mph, eller 203 km/t. En annen kuriositet et Shinkansen, det eneste japanske kuletoget som er utstilt utenfor Japan.

Museet er gratis å besøke.

Stamford Bridge

Nei, vi skal ikke til Chelseas hjemmebane i London, som også heter Stamford Bridge, men til den lille landsbyen drøye 11 km øst for York, kjent for slaget ved Stamford Bridge, der den norske vikingkongen Harald Hardråde falt den 25. september 1066.

Denne tiden var en urolig tid i England, der mange småkonger kjempet om makt. Harald Hardråde var en av disse. Da kong Edvard Bekjenneren døde i januar, hadde han utnevnt Harold Godwinson, jarl av Wessex, som sin etterfølger. Det likte ikke hans bror, Tostig Godwinson, som allierte seg med Harald Hardråde. Bare fem dager før slaget ved Stamford Brigde hadde den norske vikingkongen og Tostig med en hær på 15.000 mann vunnet en knusende seier mot jarlene Edwin av Mercia og Morcar av Northumbria, i et slag ved Fulford, rett sør for York.

Harold Godwinson så på dette som en trussel og samlet en hær for å komme de i møte. Kongen av England kom overraskende på hæren til Harald Hardråde og Tostig, som ikke hadde brynjer på seg. Den norske hæren kjempet allikevel hardt, og det var en stund en jevn kamp, helt til Harald Hardråde ble drept av en pil i strupen. Da forsøkte Harold Godwinson å få til en forsoning med sin bror, men det ville ikke Tostig ha noe av og han plukket opp det norske banneret og fortsatte kampen, helt til også Tostig ble drept.

Harald Hardrådes sønn, Olav Kyrre, ble tilbudt fritt leide til å seile tilbake til Norge med sine menn, hvilket han aksepterte. Bare noen uker senere falt Harald Godwinson i slaget mot Vilhelm Erobreren i slaget ved Hastings. Dette markerte slutten på vikingtiden, og begynnelsen på normannernes invasjon av England.

Du kommer deg enkelt til Stamford Bridge med buss nr 10 fra York, men vær oppmerksom på når siste buss går tilbake. Det kan være tidligere enn du tror. Jeg endte opp med å måtte bestille Uber tilbake til York.

York Cat Trail

En veldig populær aktivitet i York som passer for hele familien, er den såkalte «kattejakten». Gamlebyen har flere titalls små kattestatuer, og det har blitt en sport å lete etter de. Du kan hente et kart på Cat Gallery Shop, turistkontoret eller på overnattingsstedet ditt, og du er klar.

Hotell: Roomzzz Aparthotel York City

Jeg bodde på Roomzzz Aparthotel York City, et firestjerners leilighetshotell ti minutters gange fra York Castle Museum og gamlebyen. Store rom med eget kjøkken.

Erik Drilen (besøkte York 20. – 22. oktober 2025)

En ny by for meg, og selvfølgelig må et utvalg av byens historiske puber testes ut. Denne gang Chester, som er en liten by på grensen til Wales, bare en liten time med tog fra Manchester, eller tre kvarter fra Liverpool. Som jeg skrev i et tidligere innlegg om byen, ble byen grunnlagt av romerne for snart totusen år siden, og i følge legenden skal også kong Arthur ha kjempet et slag utenfor byen. Vikingene var selvsagt også her.

Chester Directory registrerte rundt 140 puber i byen allerede i 1792. I 1858 skrev den lokale forfatteren Thomas Hughes at det var så mange som 36 bare i Northgate Street og beskrev dem som «like rikelig som bjørnebær». Det har blitt sagt at Chester en gang i tiden hadde én pub for hver dag i året. Et nettsøk viser at det er rundt 110 puber i byen i dag. Jeg har ikke talt.

Gamle puber i en gammel by full av historie er alltid interessant å besøke. Alle historiene om pubene, og alle historiene som lokalbefolkningen kan fortelle over et glass øl er alltid en fornøyelse.

Da jeg tok bilde av en av byens puber fra utsiden den første kvelden, var det en eldre herremann som la merke til det, kom bort til meg og spurte om jeg var interessert i puber. Joda, det kunne jeg ikke benekte. Dermed inviterte han meg over til Brewery Tap, i en av Chesters eldste bygninger, der vi satt sammen i et par timer og jeg fikk en førsteklasses innføring i hvilke historiske puber i Chester som var verdt å besøke, over et par øl og middag. Under samtalen var vi også innom kong Arthur og ridderne av det runde bord, med henvisning til de gamle teppene som henger på veggene i Brewery Tap.

The Bear & Billet

Beliggende rett innenfor bymuren, nederst i Lower Bridge Street, rett ved Old Dee Bridge over elven Dee, er dette en av de eldste pubene i Chester. Bygd i 1664, for å erstatte en bygning som ble ødelagt i den engelske borgerkrigen (1642-1651). Den er en av Chesters flotteste eksempler på svart-hvitt bindingsverksbygning, og er registrert på National Heritage List for England som verneverdig bygning av grad I.

Her serveres deilig hjemmelaget mat og et utsøkt utvalg av ekte øl og andre drikkevarer, elsket av så vel lokalbefolkningen som turistene, og er et perfekt sted å starte sightseeingturen i Chester.

Puben var opprinnelig byhus for jarlene av Shrewsbury, og ble vertshus en gang på 1700-tallet, fortsatt drevet av Shrewsbury-familien fram til 1867. Huset skal ha vært fødestedet til Beatles-legenden John Lennons bestemor, Annie Jane Millward i 1873, og skal ha bodd der til hun var i 20-årene.  Spør gjerne det hyggelige teamet som driver puben om pubens historie, inkludert spøkelset som skal ha fast tilholdssted der, en vennlig gammel dame som hilser på besøkende for deretter å forsvinne. (Adresse: 94 Lower Bridge St, Chester CH1 1RU)

The Cross Keys

Cross Keys ligger nesten tvers over gata fra Bear & Billett, på hjørnet av Lower Bridge Street og Duke Street. Sent på 1800-tallet ble flere puber i Chester pålagt å pusse opp, da de var nedslitt og skjemte ut byen. En av disse var Cross Keys. Resultatet ble at den gamle Cross Keys ble revet og gjenoppbygd i 1894, etter tegninger av arkitekten W. M. Boden, som har tegnet flere bygninger i Chester og Cheshire som i dag er verneverdige, bl.a. Bull and Stirrup Hotel. Så tidlig som 1782 stod den tidligere Cross Keys oppført i Cowdroys handelskatalog.

Navnet på puben, Cross Keys, kan av enkelte regnes som et uvanlig navn på en pub, men den er langt fra den eneste puben på de britiske øyene med dette navnet. Det oppstod på Henrik VIIIs reformasjon, og henspeiler på St. Peters nøkler til perleporten, som beskrevet i Bibelens Johannes åpenbaring kap. 21, vers 21, og i Matteus 16:19. Navnet kan ha erstattet steder som tidligere het St. Peter’s Inn eller St. Peter’s Taverna.

Bygningen, en vakker viktoriansk bygning i rød murstein, er verneverdig grad II. Folk som besøkte puben på 1960- og 70-tallet husker at den ble drevet av to eldre søstre.

Cross Keys ble totalrenovert i 2012, og de nye eierne, Joules Brewery, la mye arbeid i å skape et ekte viktoriansk preg med parkett i eik, skinnseter, etsede speil, særegne trepaneler og glassmalerier med bilder av taphus eid av Joules. Alt dette ble komplettert med pubens peis. Ølet som serveres er selvsagt fra Joules Brewery. Et must for besøkende som har sansen for tradisjonelle britiske puber.

Underholdning tilbys i form av irske musikkvelder eller poesi fremført foran peisen. Av og til arrangeres det også omvisningstur til Joulesbryggeriet. (Adresse: 2 Duke St, Chester CH1 1RP)

Brewery Tap

Brewery Tap, eller det såkalte Gamul House, er en av de virkelig gamle bygningene I Chester, med middelaldersk opprinnelse datert helt tilbake til minst 1200-tallet. Betydelig oppgradert på 1600-, 1700- og 1900-tallet.

Bygningen har tjent forskjellige formål gjennom historien. Mest kjent er den for å være hjemmet til Sir Francis Gamull, som var borgermester av Chester i 1635-36, og hans familie. Han var kjent for å støtte royalistene i borgerkrigen, og som hadde kong Charles I som gjest i huset 23.-25. september 1645, under slaget ved Rowton Moor.

I dag huser bygget, med vernestatus grad II siden 1955, en kafé, tre butikker og en restaurant. Puben Brewery Tap holder til i storhallen i 2. etasje, den eneste middelalderhallen som fremdeles eksisterer i Chester. Denne storhallen fungerte tidligere som oppholds- og underholdningsområde for velstående kjøpmenn og borgere. Dessverre er ikke puben særlig handikappvennlig, da du må gå 15 trappetrinn for å komme deg opp til puben, men det er ofte samme problem for en rekke historiske bygninger.

Også interiøret i bygget har viktige middelalderske og tidligmoderne elementer, som bl.a. eiketakkonstruksjon med støpte bjelker, en ovolostøpt eikeramme fra 1400-tallet og en utsmykket sandsteinspeis fra tidlig 1600-tall med utskårne pilastre, frise og konsoller.

I 2008, da det lokale mikrobryggeriet Spitting Feathers Brewery, som holder til i Waverton i utkanten av Chester, flyttet inn, ble den middelalderske storhallen omgjort til pub, og Brewery Tap var en realitet. Prosjektet fikk English Heritage Pub Design Award, tildelt av CAMRA (Campaign for Real Ale), for beste konvertering av historisk bygning til pubbruk. Puben ble også kåret til Cheshire Pub of the Year i 2025, og regnes som en av Chesters beste puber.

Spitting Feathers leverer et stort utvalg av øl på fat til puben, men puben byr også på en rekke gjesteøl, samt cider og vin i tillegg til at de serverer pubmat gjennom King’s Kitchen @ The Tap. (Adresse: 52-54 Lower Bridge St, Chester CH1 1RU)

Ye Olde King’s Head 

Denne puben og hotellet er et middelaldersk bindingsverkshus fra ca 1208, da det på denne tiden var byhuset til Peter «the Clerk» de Thornton, administratoren av Chester Castle. Flere endringer på bygningen ble gjort fra 1400-tallet fram til begynnelsen av 1600-tallet. Fasaden som vi kjenner den i dag skal ha blitt bygd i 1622. I 1633 ble huset regnet som «nybygd», da Randle Holme I, borgermester av Chester i 1633-34, tidligere også sheriff i byen, bodde der. Fire generasjoner av Randle Holme-familien skal ha bodd i huset, fram til begynnelsen av 1700-tallet.

Fra 1714 ble huset vertshus og hotell, et viktig knutepunkt og velkomststed for reisende, kjøpmenn og lokale innbyggere som søkte godt selskap, mat og drikke.

Av merkverdigheter som ble funnet under en restaurering i 1935 var et sverd, som ble funnet under gulvplankene i ett av soverommene, og som nå vises stolt frem i baren. En av sikkert mange historier fra de tidligere innbyggere som vi garantert aldri får høre.

Bardisken, peisene og andre detaljer stammer fra oppussingen i 1935, men mye av pubens interiør er eldre. I bygningens midterste etasje kan du fortsatt se spor av de opprinnelige Chester Rows, ettersom støttepilarene fortsatt er på plass. Den delen som var en del av de berømte Chester Rows ble lukket under endringene før Randle Holme I flyttet inn, altså senest tidlig på 1600-tallet.

Om du skulle føle at du ikke er alene på rommet om du skulle finne på å overnatte på ett av de åtte hotellrommene i 3-stjerners hotellet, så kan det ha sin naturlige, eller unaturlige, årsak. Det sies at Ye Old King’s Head skal være en av de mest hjemsøkte pubene i hele Storbritannia, og gjennom årene har mange besøkende opplevde merkelige hendelser.

 Hotellet er hjemmet til My Haunted Hotel, der gjestene har mulighetene til å være med på en enestående opplevelse av paranormal etterforskning gjennom natten. Som en av Storbritannias mest hjemsøkte bygninger er de øvre etasjene utstyrt med nattkameraer og termiske kameraer døgnet rundt, for at de kontinuerlig kan overvåke og dokumentere alle uforklarlige hendelser.

Maten som serveres er også anbefalt. Menyen er britisk- og irskinspirert, laget av lokale råvarer, og restaurantens kokker har bred erfaring fra førsteklasses irske restauranter, og har jobbet sammen med noen av de beste kokkene bl.a. fra Australia.

Puben har også en omfattende barmeny, så det burde finnes noe som tilfredsstiller de fleste.

(Adresse: 46 Lower Bridge St, Chester CH1 1RS)

The Albion Inn

Den familiedrevne puben Albion Inn er en av bare to puber i Chester som kom seg inn på The Telegraphs liste over de 500 beste pubene i England. Listen ble utarbeidet av pubekspert Will Hawkes, som tilbrakte måneder med å reise over hele England for å besøke hver eneste pub på listen sin, og anbefale puber som er valgt ut for sin sjarmerende karakter, imøtekommende personale, rike historie og, viktigst av alt, ølet sitt. Han beskrev Albion som «karismatisk» og roste puben for sin unike karakter, inkludert den omfattende samlingen av originale memorabilia fra første verdenskrig og tradisjonell innredning. Den andre puben var forøvrig Ye Olde Cottage Inn.

Den viktorianske puben, som har eksistert siden 1880-tallet, ble i nesten 50 år drevet av den legendariske verten Mike Mercer, i den grad en pubvert kan kalles en legende. Det var flere som ble bekymret over hva som kom til å skje med puben da han døde i 2021, men kona Christina og datteren Clare og teamet deres plukket opp stafettpinnen og fortsatte med å holde driften av den unike perlen i Chesters pubmiljø i gang.

Albion Inn er også kjent for mattilbudet sitt, som kalles «Trench Rations», skyttergravsrasjoner, pga pubens gjennomgående tema, som er første verdenskrig, veggene er fylt med bilder, skilt og gjenstander fra første verdenskrig og de serverer full engelsk frokost med egg fra frittgående høns og lokale råvarer.

Ellers inkluderer menyen retter som hjemmelaget cottage pie, pølser med potetmos, gryteretter, lever og løk, samt haggis, nep og tatties. Clares berømte karriretter og deres Staffordshire Oatcakes fylt med bacon, blodpølse eller haggis og smeltet ost, står også på menyen. Og selvsagt det man på de britiske øyene kaller Real Ale, ekte øl. Gjestene skryter av de hjemmelagde måltidene som serveres, da den skiller seg ut fra andre puber. Altså ingen pommes frites er å få her.

Puben er så tradisjonell det går an å få den, og selv åpningstidene er de gamle tradisjonelle pubåpningstidene, så det kan være verdt å sjekke før du stikker innom. Her er ingen tv’er som sender sport, eller musikk som distraherer. De har også 18 års aldersgrense, så det er en pub for voksne. Barn er ikke velkomne. Utdrikningslag er heller ikke velkomne, og regn ikke med at puben står på listen over puber som besøkes på såkalte Pub Walks. Men hunder er velkomne.

Albion Inn ligger rett innenfor bymuren på hjørnet av Park Street og Albion Street, ikke langt fra inngangsporten Newgate og det romerske amfiteateret. (Adresse: 2-4 Park Street, CH1 1RN)

The Falcon (stengt)

Denne puben er for tiden dessverre stengt, og ligger ute for salg, hvilket er veldig synd, for den består av noe av den eldste bevarte husarkitekturen i Chester. Ølkjelleren er en krypt fra 1200-tallet bygd av stein, mens bygningen over i stor grad er fra 1500- og 1600-tallet, og ble kjøpt av Grosvenor-familien fra Eaton for bruk som deres rekkehus. 

The Falcon åpnet opprinnelig ut mot en av Chester Rows, de opphøyde handlegatene, men denne ble innlemmet i huset i 1643. Den lukkede rekken står fortsatt i pubens forreste bar, og skilleveggen foran baren inkluderer restene av en butikkfasade.

Bygningen ble vertshus i 1778, men hundre år senere ble den kjøpt opp av Chester Cocoa Tavern Company og ble i noen år brukt som et avholdshus, der den kun solgte alkoholfrie drikker. Etter noen år da bygningen var nær forfall, ble den restaurert i 1980 av Falcon Trust, og ble drevet av Samuel Smiths bryggeri i Tadcaster fram til den ble stengt og lagt ut for salg.

Synd at jeg ikke fikk prøvd den ut og sett den innvendig, men håper at den kan bli gjenåpnet igjen snart, og jeg kan få besøkt den ved neste anledning. (Adresse: 6 Lower Bridge St, Chester CH1 1RS)

The Architect

Når du kommer til pubrestauranten The Architect er det som å komme til landsbygda, midt i sentrum av Chester, og innenfor bymuren. Den georgianske bygningen, kjent som St. Martin’s Lodge, var i sin tid hjemmet til den kjente arkitekten Thomas Harrison (1744-1829), hvor han bodde fra 1820 til sin død. Huset er inspirert av de klassiske villaene Harrison hadde sett i Italia, der han studerte på 1770-tallet.

Fra puben har du utsikt over to av hans viktigste oppdrag, Chester Castle, gjenoppbygd i gresk revivalstil mellom 1788 og 1822, og Grosvenor Bridge, som var verdens største bro med én bue da den ble ferdigstilt etter hans død. Fra eiendommen har du også utsikt over verdens eldste hesteveddeløpsbane som fortsatt er i drift, Chester Racecourse, også kjent som Roodee.

Etter Thomas Harrisons død ble eiendommen hans en prestegård, og i 1960 ble den en del av byens politihovedkvarter. I 2012 ble den oppkjøpt og omgjort til en pub av den lokale kjeden Brunning & Price, som spesialiserer seg på restaurering og ombygging av historiske bygninger. Det verneverdige huset har beholdt mange av de originale trekkene ved interiøret, som f.eks. husets peiser, de høye bokhyllene, tregulvene og teppene.

Foruten koselig pubatmosfære inne, har The Architect også et stort område for uteservering, som vender mot veddeløpsbanen, og når det er hesteveddeløp nedenfor fylles denne opp. I bygningen er det forøvrig mange rom med hjemlig preg, som kan brukes som spisesaler for grupper.

Menyen er variert, og du kan få alt fra fish ‘n’ chips og burgere, til italienske pastaretter og diverse kjøtt- og fiskeretter. På søndag kan du selvsagt bestille Sunday Roast. Av øl tilbyr de B&P Original, brygget av Brightside, og Weetwood Cheshire Cat, samt en rekke gjesteøl fra bl.a. MBH, Beartown, Tatton og Titanic. (Adresse: 54 Nicholas St, Chester CH1 2NX)

Ye Olde Boot Inn 

Det var ikke vanskelig å finne denne puben, selv om den er ganske bortgjemt på Eastgate Street, like ved Eastgate og den berømte Eastgate Clock. Problemet var at jeg først ikke fant ut hvordan jeg skulle komme meg opp til den. Den ligger nemlig i Chester Rows, dvs i andre etasje, og jeg så ikke noen trapper først. På gatenivå var det bare butikker. Helt til jeg oppdaget trappene inneklemt mellom et par butikker bortenfor.

Puben er fra 1643, bygget oppå fundamentet av et eldre såkalt undercroft, krypt eller kjeller som ble brukt som lager i gamle dager. Den har vært kjent under navnet Boot Inn siden 1750. Til tross for en renovering av fasaden på 1800-tallet, har den beholdt sine lave bjelker i taket, ujevne gulv og koselige kroker, og gir et glimt inn i Chesters middelalderliv.

Det skal gå historier om spøkelser i denne puben også, bl.a. om en enbeint tigger, en omstreifer fra 1400-tallet som mistet beinet i en kjerreulykke utenfor, og som skal ha frosset i hjel på trappen. Nå skal han være sett som en skikkelse med en fillete kappe halte langs The Rows nær puben, med trefoten banke mot tregulvet, for så å forsvinne i skyggene.

En annen historie handler om en syngende pike, en ung tjener som falt ned kjellertrappen på 1700-tallet med et krus i hånden. Hennes muntre nynning høres gjerne sent på kvelden, og barpersonalet har funnet krus uforklarlig stablet ved kjellerdøren, som om hun fortsatt rydder opp fra graven.

Mulighetene for å diskutere disse historiene på Boot Inn er mange, for det spesielle med denne puben er at det er nulltoleranse for elektroniske enheter, og det gjelder også mobiltelefoner. Her er det ingen tv eller musikk. Her skal det kun være sosialt med hyggelig prat, for heller ikke banning er tolerert. Puben eies av Samuel Smith Brewery. (Adresse: 9 Eastgate St, North, Chester CH1 1LQ)

The Pied Bull 

Pied Bull sies å ha vært Chesters skysstasjon. Bygningen er datert så langt tilbake som 1000-tallet, da den var residensen til Recorder of Chester, en høytstående juridisk stilling tilknyttet byens domstol, ansvarlig for å lede rettssaker og avsi dommer. Det var gjerne fremstående og ofte mangeårige tjenestemenn som hadde denne tittelen.

Puben og hotellet er også kjent for å være det eldste vertshuset i Chester, og dateres tilbake til år 1155. Interiøret gjenspeiler fremdeles sin særegne arv, og huser fortsatt en original håndlaget trapp fra 1533, samt jakobinsk panel og veggbjelker som ble fjernet fra skip for opptil 700 år siden. Som med de fleste av de eldre bygningene i Chester, ryktes det også at Pied Bull er hjem til flere spøkelser, og har blitt besøkt av flere kjente medier i håp om å komme i kontakt med disse høyst uvanlige gjestene.

Restauranten serverer populære tradisjonelle britiske retter, tilberedt av lokale råvarer så langt det er mulig. Deres egne prisbelønte Pied Bull-øl er en ekstra ingrediens i mange av rettene.

Puben har det eneste mikrobryggeriet innenfor bymurene i Chester. Pied Bull Brewery ble etablert i kjelleren under puben i 2011. Deres fatøl er håndlaget av deres prisbelønte mesterbrygger, Richard Sedgewick, som velger humle og malt fra hele verden for å skape et utvalg av fantastiske øl som dekker alle typer real ale, alt fra tradisjonell bitter, pale ale, IPA, red ale og porter. I 2024 lanserte de også Chester Lager, så det skal godt gjøres å ikke finne noe som faller i smak! Det tilbys 45 minutters omvisninger i mikrobryggeriet, med ølsmaking.

Forøvrig tilbys også  alltid skiftende gjesteøl fra lokalområdet, samt noen ganger fra andre deler av Storbritannia. I tillegg kan de tilby et bredt utvalg av brennevin, inkludert maltwhisky fra hele Skottland og mer enn 30 ginsorter. (Adresse: 57 Northgate St, Chester CH1 2HQ)

The Red Lion

The Red Lion er det mest populære navnet på puber i hele Storbritannia, og det skal ha vært minst to andre puber til med det samme navnet i Chester, på High Street og på Lower Bridge Street. The Red Lion som i dag ligger på Northgate Street, ved siden av Pied Bull, skal ha blitt bygget rundt år 1600.

Til tross for sin svarthvite stil fra Tudor-perioden, er Red Lion betydelig modernisert innvendig. Det drives av Mitchells & Butlers, som er det største og ledende restaurant- og pubselskapet i Storbritannia. De tilbyr dog ikke de mest spennende ølsortene, da det stort sett går i det som ølkjennere kaller industriøl, internasjonale merker som Heineken, Coors, Peroni og Guinness, samt noen britiske som Camden Town og BrewDog. I tillegg har de et betydelig utvalg av ciders, cocktails og drinker.

Som i de aller fleste av pubene i byen serveres det også pubmat gjennom hele dagen, i et eget spiseområde bak. På sportskvelder kan stemningen i puben være høy, da Red Lion er kjent for sine sports-TV’er.

Som i nabopuben Pied Bull, skal også kjelleren i Red Lion være hjemsøkt. En uhyggelig fortelling forteller om en soldat fra 1640-tallet som døde her midt i en drink, i en slåsskamp om et kortspill. Hans svake klirring av krus skal gi gjenlyd nær baren, og noen gjester skal ha følt et lite dytt på bråkete kvelder.

En annen historie handler om en pubverts forbannelse, en brysk innehaver som forsvant i 1780 etter å ha lurt en gjest, og ryktet sier at han ble begravd under kjelleren. Man kan høre hans sinte mumling, og tønner som ruller, og noen av personalet skal ha sett en skygge ved en fallem. (Adresse: 59 Northgate St, Chester CH1 2HQ)

The Liverpool Arms

Denne puben kalles bare LA lokalt. Egentlig var jeg i tvil om denne puben i det hele tatt kunne kalles historisk, for jeg fant ingen opplysninger på mine søk om hvor gammel bygningen var, og hvor lenge den hadde vært drevet som pub. Det jeg fant ut var at den hadde vært drevet som et samlingssted for Chesters LHBTIQ+ miljø i rundt 20 år.

Skulle jeg kun presentere ni puber i Chester bare fordi The Falcon var stengt, eller skulle jeg gå for Liverpool Arms som den tiende? Bygningen så jo historisk ut. Men så kom jeg i kontakt med Steve Howe fra nettstedet chesterwalls.info, som satt på mye info om pubene i Chester.

Han kunne så absolutt bekrefte at Liverpool Arms er en historisk pub der den ligger rett innenfor bymuren, på hjørnet ved Northgate og Water Tower Street. Bygget har vært drevet som pub minst siden 1789, da under navnet The Loggerheads Tavern. I 1822 var navnet The Liverpool Tavern. Andre navn opp gjennom historien har vært The Dog and Partridge og The Bull and Dog.

Stedet arrangerer livemusikk, åpen mikrofon-kvelder, drag-kvelder og musikkvelder med DJ. Puben er et populært sted i Chester for både lokalbefolkningen og besøkende, og tilbyr en blanding av moderne, livlig underholdning og en tradisjonell, vennlig pubfølelse. (Adresse: 79 Northgate St, Chester CH1 2HQ)

Erik Drilen (besøkte Chester 15.-16. oktober 2025)

Et ondt ord blant noen av Manchester Citys motstandersupportere er at Manchester City ble startet i 2010 og at klubben ikke har noen historie. Det er en sannhet at da City vant den engelske FA-cupen i 2011 og Premier League det påfølgende året, hadde de ikke vunnet noen titler på 35 år. Det er også en sannhet at Manchester City har en historie som er lenger enn noen av klubbene disse motstandersupporterne følger.

Vi som har levd noen år lenger, husker tiden før Tevez og Aguero, og så på tippekampene på NRK på 1970- og 80-tallet med spillere som Colin Bell, Francis Lee, Mike Summerbee, Joe Corrigan, Peter Barnes, Asa Hartford og Denis Tueart. Hvem har vel glemt den gangen tidligere Manchester United-legende Denis Law i sin aller siste seriekamp før han la opp sendte United ned i 2. divisjon med et praktfullt hælspark av et mål i 1974, for nettopp Manchester City.

Men vi skal enda lenger bak i tid. Når ble Manchester City egentlig grunnlagt? På klubbemblemet står det 1894. Men svært mange supportere opererer med 1880, og selv klubbens hjemmeside opererer med 1880 som året klubben spilte sin første kamp.

Mange spør seg hvorfor Manchester City opererer med 1894 i klubbemblemet og ikke 1880. Det er nok fordi at det var i 1894 at Manchester City Football Club Company Limited ble offisielt registrert som selskap. Men klubben har altså en historie som går tilbake minst 14 år før det. Noen til og med nevner 1867, da noen ildsjeler i St. Marks kirke i West Gorton litt øst for sentrum av Manchester startet en cricketklubb, St. Marks. Det var den samme komiteen, hvorav mange var kirkefunksjonærer og medlemmer av menigheten, samt spillerne, som startet fotballklubben i 1880.

St. Marks (West Gorton) 1880-1887

Mannen som gis æren for grunnleggelsen av fotballklubben St. Marks er William Sumner, som på den tiden ikke var fylt 20 år enda. I tillegg til å studere ved Owens College, som senere ble en del av Manchester University, trente og spilte Sumner både cricket, rugby og fotball. Han spilte da for St. Marks cricketlag. Siden cricketsesongen sluttet i oktober, ønsket han og de andre spillerne å begynne med fotball for å holde seg i form gjennom vintersesongen.

Den aller første kampen St. Marks (West Gorton) spilte, var mot Baptist Church fra Macclesfield, den 13. november 1880, og William Sumner var lagets kaptein. Kampen endte 1-2 og ble spilt på Clowes Street Ground, som altså var lagets første hjemmebane.

Clowes Street Ground var et naturlig valg for laget, siden banen var eid av Samuel Brooks Union Iron Works, hvor mange av spillerne jobbet. Dessuten var det banen som lå nærmest St. Marks kirke, hvor også de fleste spillerne hadde sin tilhørighet til.

Banen lå ved gaten som den gang het Thomas Street, i dag Wenlock Way. Dessverre skulle jernverket utvide og måtte ta i bruk området der banen lå allerede i 1881. Dermed måtte St. Marks flytte til rugbybanen, Kirkmanshulme Cricket Club. En av kampene som ble spilt her var mot Newton Heath LYR, som en del kanskje kjenner igjen som forgjengeren til Manchester United. Kampen endte med 2-1 seier til St. Marks.

Dette ble bare den første av mange flyttinger av hjemmebaner for St Marks. Allerede i 1882 flyttet de til Queens Road, 1884 til Pink Bank Lane og i 1885 ble Reddish Lane hjemmebanen. Med baneskiftene kom også navneskiftene. St. Marks (West Gorton) ble til West Gorton (St. Marks) i 1881, West Gorton FC i 1883 og Gorton Association FC i 1884.

Den første navneendringen kom for ikke å bli forvekslet med cricketklubben, den andre pga en sammenslåing med naboklubben Belle Vue Rangers. Gorton AFC fordi sammenslåingen ikke fungerte. Det var for mange uenigheter mellom St. Marks- og Belle Vue Rangers-spillerne. Belle Vue Rangers fortsatte under navnet West Gorton FC en stund, men ble etter hvert West Gorton Athletic før de igjen ble oppløst.

Ardwick AFC 1887 – 1894

Vår klubb, dvs St. Marks, nå Gorton AFC, sluttet seg på denne tiden til Manchester & District Football Association, klubben ble drevet mer formelt, og de begynte å delta i turneringen som etter hvert skulle bli kjent som Manchester FA Senior Cup. Det aller første lagbildet som ble tatt, er også fra denne tiden, viser laget med svarte trøyer, hvite bukser og strømper, og med St. Markskorset på brystet. Trolig var dette ikke klubbens første drakter, da de etter sigende, som West Gorton FC, spilte i skarlagensrødt og svart.

Med mer profesjonell drift meldte også behovet seg for en større og bedre hjemmebane. Valget falt på et område som ikke var i bruk ved Hyde Road og Bennett Street, eid av Manchester, Sheffield & Lincolnshire Railway Company. Den første tribunen, med plass til 1000 mennesker, ble sponset av Chesters Brewery, og med rettigheter til å selge alkohol under kampene. Innen 1904 skulle banen få en tilskuerkapasitet på 40.000 tilskuere, hvorav 35.000 var under tak.

Klubbens hovedkvarter ble lagt til det nærliggende Hyde Road Hotel, som også stilte med garderobefasiliteter for klubben den første tiden. Med den nye banen holdt ikke lenger klubben til i bydelen Gorton, men i Ardwick. Til tross for at det var en kort gåavstand fra stedet der klubben hadde blitt grunnlagt til deres nye tilholdssted, ble det bestemt at Gorton AFC i 1887 skulle skifte navn til Ardwick AFC.

Ardwick AFC deltok for første gang i den engelske FA-cupen i 1890/91-sesongen, og vant sin første kamp 12-0 over Liverpool Stanley, som fremdeles står som Manchester Citys største seier så langt i historien. Sesongen etter deltok klubben for første gang i ligasystemet, i den nystartede Football Alliance, en rival til Football League.  Sesongen 1891/92 ble Football League Division Two startet, og Ardwick AFC debuterte med en femteplass.

Klubben vant også sitt aller første trofé da de i april 1891 vant Manchester Cup ved å slå Newton Heath LYR 1-0 i finalen. Også året etterpå ble Ardwick AFC mestere i denne cupen, ved å slå Bolton Wanderers 4-1 i finalen.

Fra Ardwick AFC til Manchester City

I sesongen 1893–94 førte økonomiske problemer til en omorganisering i klubben. Ardwick AFC hadde stor gjeld til kreditorer, og det sies at to av klubbens styremedlemmer betalte kreditorene av egen lomme, slik at klubben kunne fortsette å spille sine kamper og for at gjelden ikke skulle bli med i en omorganisering av klubben. Klubben skyldte også Chesters Brewery 1.400 pund, men bryggeriet ble tilbudt aksjer i den nye klubben i stedet, og Ardwick ble til Manchester City Football Club Limited, som formelt ble et registrert selskap 16. april 1894.

Manchester City fortsatte å spille sine hjemmekamper på Hyde Road helt fram til 1923. I denne perioden vant klubben 2. divisjon i 1899, og rykket opp til den øverste divisjonen. Sitt første FA-cuptrofé vant City i 1904, med 1-0 seier over Bolton Wanderers. Målscorer var fotballegenden Billy Meredith. Klubben var også nær ved å vinne sitt første ligamesterskap samme sesong, men tapte siste serierunde mot Aston Villa.

Fra Maine Road til Etihad Stadium

Det var ingen tvil om at Manchester City etter hvert var på vei til å vokse seg ut av Hyde Road. Allerede i 1913 voldte det bekymringer for sikkerheten, da FA-cupkampen mot Sunderland offisielt trakk 41.000 tilskuere. Anslag fra den tiden sa at det reelle tallet var flere tusen høyere. Til slutt måtte kampen avbrytes pga trengselen.

Nye sikkerhetstiltak ble iverksatt, det ble snakk om å utvide tribunene til 80.000. Kong George V besøkte Hyde Road våren 2020 for å se Manchester City vinne 2-1 over Liverpool. Dette var første gang en regjerende monark hadde besøkt en engelsk fotballarena. Alt så lyst ut, helt til en brann ødela hovedtribunen i november 1920, bare måneder etter at kongen hadde besøkt banen. Tribunen brant ned til grunnen og planene om en utvidelse ble forkastet.

I stedet ble det bygget et nytt anlegg på Moss Side, like sør for sentrum av Manchester, og City flyttet inn på banen som fikk navnet Maine Road til åpningen av sesongen i 1923. Klubben fikk sin bane med kapasitet på over 80.000 tilskuere: 10.000 sitteplasser under tak og 70.000 ståplasser.

Maine Road satte mange publikumsrekorder i årene som fulgte. Til dags dato har fortsatt ingen andre fotballbaner i England hatt over 80.000 tilskuere i fem ligakamper. Rekorden ble satt under FA-cupkvartfinalen mellom Manchester City og Stoke City den 3. mars 1934. Det offisielle publikumstallet var 84.569, en rekord som fremdeles står for engelske liga- og cupkamper utenfor Wembley. Det sies at politiet måtte stenge portene 20 minutter før kampen, da det ble anslått at enda drøye 15.000 ønsket å se kampen. Hadde kapasiteten vært der, ville det raskt ha blitt 100.000 publikummere på den kampen.

I de 80 årene Manchester City spilte på Maine Road, vant klubben ligaen to ganger (First Division i sesongene 1936/37 og 1967/68), FA-cupen tre ganger (1933/34, 1955/56 og 1968/69), ligacupen to ganger (1969/70 og 1975/76) og Europacupen for cupvinnere (1969/70). I tillegg vant de FA Charity Shield tre ganger (1937, 1968 og 1972).

Maine Road gikk gjennom mange ombygginger, og med strengere sikkerhetskrav gjennom historien, ble det etter hvert et krav at alle tribuneplasser skulle være sitteplasser. Dermed ble tribunekapasiteten på Maine Road redusert til 32.000 tilskuere i 1995, og klubben begynte å se seg om etter en ny arena.

I 2003 flyttet Manchester City til City of Manchester Stadium, som ble omdøpt til Etihad Stadium i 2011 da Etihad Airways overtok som klubbens hovedsponsor. …and the rest is history!  

Til fots gjennom Manchester Citys historie

Det er snaut to kilometer å gå fra Piccadilly Station til stedet der Hyde Road Hotel og banen Hyde Road, der Manchester City spilte, lå. Derfra er det bare noen hundre meter mellom hvert sted i historien.

I dag er det ingenting igjen av Manchester Citys tidligere hjemmebaner. Heller ikke St. Marks kirke står lenger. Alt er jevnet med jorden, gatene er endret og nye boligområder har oppstått. Men dermed ikke sagt at man ikke lenger kan finne spor av det som engang var.

På hjørnet av Hyde Road og Bennett Street lå Hyde Road Hotel og puben som ble drevet av Chesters Brewery, Manchester Citys første medeier og sponsor. Jernbanebrua som krysser Bennett Street danner det som ble kalt City Gate. Når du går gjennom byporten lå banen der Ardwick AFC og Manchester City spilte sine hjemmekamper fra 1887 til 1923 til venstre.

Han jeg snakket med på stedet bodde rett over gaten, synes å vite en god del om Citys historie og om hvor Citys bane lå, men sluttet hver setning med «But I don’t care, because I’m a United fan». I dag ligger det nye boligblokker der City spilte. Mon tro hvor mange av de som vet at de bor på hellig grunn? Der Manchester City tok sine første trofeer.

Den enkleste og korteste veien til neste stopp på ruten er å fortsette nedover Hyde Road, til du kommer til Clowes Street. Fortsett på Clowes Street til du kommer til West Gorton Community Park. Gå gjennom parken, og fortsett nedover Beastow Road til hjørnet av Penton Road. Dette er stedet der St. Marks kirke lå. I dag ligger det flere boliger på denne tomten. Tenk å bo på stedet der verdens beste fotballklubb ble startet.

Jeg pratet med noen som bor her også, men de bor i et nybygd strøk og visste ingenting om at St. Marks kirke hadde ligget der tidligere, eller generelt om strøket. De var lettere overrasket over at det var her klubben som skulle bli Manchester City ble grunnlagt. Det måtte en supporter fra Norge til for å gi de en innføring i historien om stedet.

Fortsett noen meter på Beastow Road og ta til venstre ved Whitestone Road. Da kommer du til Wenlock Way, som tidligere het Thomas Street. Det var her, på banen Clowes Street, at St. Marks (West Gorton) spilte sine aller første kamper. The Holy Grail! Det er dessverre ikke mye å se i dag. Ikke så mye som en minneplakett.

Gå videre langs Wenlock Way og fortsettelsen Gorton Lane til Manchester Monastery. Klosteret i seg selv har ingen forbindelser til St. Marks eller vår fotballklubb, men den er den største severdigheten i Gorton, og verdt et besøk i seg selv. Klosteret ble bygget av fransiskanermunker på 1800-tallet og har en bemerkelsesverdig arkitektur. Det er ikke uten grunn at den har fått tilnavnet Manchesters Taj Mahal. Det er gratis å besøke klosteret, men de tar gjerne imot donasjoner.

Fra klosteret kan du følge enten Blackwin Street eller Endcott Close videre til du kommer til et grøntområde. Av Citys tidligere hjemmebaner der man fortsatt kan spille fotball er Queens Road, som i dag ligger i Gorton Park, driftet av Manchester bykommune, den eneste. Banen, som er uten tribuner, ligger rett ved gaten som i dag heter Queensland Road.

På nordsiden av Gorton Park ligger Emmanuel Parish Church Gorton. Om du kom gående fra klosteret, er det stor mulighet for at du gikk rett forbi kirken. Den er åpen kun ved gudstjenester eller andre arrangement, så det er absolutt en fordel å sjekke på forhånd om du ønsker å avgi den et besøk. Det er absolutt verdt turen.

Selv tok jeg turen på en søndag morgen, passet på å være der i god tid før gudstjenesten, som begynte kl 10.15. Jeg opplevde menigheten som veldig imøtekommende, selv om jeg kom dit kun for å se på gjenstandene som tidligere hadde vært i St. Marks kirke. David fra nettstedet stmarkswestgorton.com har selv vært der flere ganger, og samlet informasjon om både St. Marks kirke og klubbens historie.

Fra Gorton Park valgte jeg å gå videre til Maine Road, langs Kirkmanshulme Lane i Belle Vue, men uten å søke opp stedet der cricketklubbens bane lå, over til Moss Side. Da Manchester City flyttet fra Maine Road til banen som etter hvert har blitt kjent som Etihad Stadium i 2003, ble også fotballbanen også her byttet ut med boliger, men her ble i det minste midtsirkelen bevart.

Gibson’s Green heter den runde gresspletten midt blant boligene der Maine Road en gang lå, oppkalt etter Stan Gibson, mangeårig banemann for Manchester City. Også gatenavnene i området minner om banen og den 80 år lange historien fra da klubben spilte her; Citizens Place, Blue Moon Way, Kippax Street, Billy Meredith Close, Eric Brook Close, osv.

Til og med Bert Trautmann har fått sin egen gate, Trautmann Close. De som kan historien, kjenner til tyskeren som ble tatt som krigsfange under andre verdenskrig, men som viste seg å være et stort keepertalent, fikk kontrakt med Manchester City etter krigen, endte opp med å spille 545 kamper for klubben før han la opp i 1964. Mest kjent ble han for episoden i FA-cupfinalen i 1956 mot Birmingham, da han i et sammenstøt med en Birminghamspiller brakk nakken, men fullførte kampen. Nei, klubben er ikke historieløs.

Om ikke det er nok, et dataprogram har ifølge Manchester Evening News konkludert med at Blue Moon Way er episenteret av byen Manchester. Dette har gitt City-fansen bekreftelsen på det de hele tiden har hevdet: Manchester is Blue!

Fra Clowes Street, der St. Marks spilte sin første kamp i 1880, til Etihad Stadium der Manchester City spiller i dag, er det faktisk ikke mer enn 2 km å gå. Om du skulle finne på å gå fra Maine Roads midtsirkel, til Hyde Road og Clowes Street og videre til Etihad Stadium, er heller ikke det mer enn 6,5 km, dvs en halvannen times gåtur gjennom hele historien.

Jeg sa at alt av tidligere fotballbaner er jevnet med jorden. Det er en sannhet med modifikasjoner. En av tribunene fra Hyde Road eksisterer faktisk fortsatt. Da tribunene på Hyde Road ble revet, ble den tribunen man antar var Galloway End, solgt sammen med flere rotasjonsporter til Halifax Town FC. Den ble demontert, transportert, gjenoppbygd og ombygd til en konvensjonell tribune med skråtak sentralt langs Shay-banen. Denne tribunen kalles i dag Skircoat Stand, og ble brukt av bortefansen. Men for å se denne må man altså ta turen til Halifax, nordøst for Manchester, nær Huddersfield og Leeds. Og ikke vent for lenge, da det er snakk om å bygge ny tribune der den står.

For ordens skyld, Manchester City er den eldste klubben som deltar i årets UEFA Champions League.

Kilder: Historiedelen av dette innlegget er satt sammen av info tilgjengelig på mancity.com og stmarkswestgorton.com, samt korrespondanse med David fra sistnevnte. De historiske bildene er gjengitt med tillatelse fra stmarkswestgorton.com.

Erik Drilen (besøkte stedene der Manchester Citys historie startet 14., 17. og 18. oktober 2025)

Selv om britene selv er godt kjent med den lille engelske byen Chester på grensen til Wales, er det ikke så mange utenlandske turister som kjenner til den. For den historieinteresserte er det absolutt en by verdt å få med seg, på linje med andre historiske byer som Oxford, York, Lincoln eller Bath.

Ikke så vanskelig å komme seg dit heller. Fra London er det drøyt to timer med direktetog fra Euston stasjon i London, eller bare snaut én time fra Manchester. Eller tre kvarter fra Liverpool.

Chester er en by du kan dra til på en dagstur eller helg og fortsatt rekke over mye. Men samtidig er det en by du godt kan planlegge en lengre tur til. Tross alt er Chester en by gjennomsyret av historie helt tilbake til romertiden.

Byens historie går helt tilbake til år 79 e.Kr., da byen ble grunnlagt som et romersk fort, Castra Devana (Fort Deva), etter elven Dee som renner gjennom byen. Bymuren som omfavner sentrum i dag, og som regnes som den best bevarte og mest komplette bymuren i England den dag i dag, ble altså bygget på denne tiden, for nesten totusen år siden.

Bymuren, som er den største i hele Storbritannia, og den store havnen i Deva, viser hvor viktig byen var, og den hadde en av de største romerske bosetningene i det romerske Britannia. Kanskje var det tenkt at byen skulle bli romernes hovedstad, og ikke London? En annen årsak til den imponerende muren, kan ha vært at det var mer ufred i Nord-England, og at det var nødvendig med en større garnison her. Romerne anla også en kunstig demning i elven, for å hindre at kelterne seilte for langt opp elven.

Da romerne forlot de britiske øyene først på 400-tallet, ble landet delt inn i flere små stater. Angelsakserne og waliserne var de som i hovedsak kjempet om området rundt Chester. I en walisisk legende skal til og med kong Arthur ha kjempet sitt niende slag mot den saksiske invasjonen i det de kalte «legionenes by».

På begynnelsen av 600-tallet vant Æthelfrith av Northumbria et stort slag mot kelterne i et slag om byen. Angelsakserne forlenget og forsterket murene rundt byen, som de kalte Legeceaster eller bare Ceaster, sannsynligvis etter det romerske Castra (festning), og som etterhvert ble til Chester.

Også vikingene angrep og plyndret Chester med langskipene sine fra elven Dee. Alfred den store av Wessex forsvarte byen mot vikingene så lenge han levde. Men etter hans død i 899 og fram til Vilhelm Erobreren og normannerne erobret Storbritannia i 1066, var det vikingene som regjerte byen, som da ble en viktig havn for vikingene mellom Dublin og York.

I århundrene som fulgte, ble havnen nærmest ufarbar pga grus og leire som elven fraktet med seg, og Chester mistet sin status som havneby. Deler av den opprinnelige kaien er allikevel synlig i dag, nær byens berømte veddeløpsbane.

Utover 1200-tallet ble Chester en handelsby, og velstående kjøpmenn strømmet til byen og de karakteristiske hvite og svarte bindingsverkshusene ble bygget, inkludert gatene som i dag er kjent som Chester Rows.

Som nevnt er bymuren den best bevarte og mest komplette i England, og du kan gå på den hele veien rundt. Den er snaut 3 km lang. Å gå hele runden gir deg en fantastisk utsikt over hele byen og dens historie. Du kan komme deg opp på muren ved hver av de fire hovedportene, Northgate, Eastgate, Bridgegate og Watergate, samt mange andre trapper langs muren.

Om du starter fra Northgate og følger klokka, vil du først komme til King Charles’ Tower, et utkikkstårn fra 1200-tallet. Kong Charles I skal ha stått i dette tårnet og sett hæren sin tape slaget ved Rowton Moor i 1645. Tårnet er også kjent som Phoenix Tower.

Fortsetter du et par hundre meter kommer du til Chester Cathedral, som regnes som en av de flotteste katedralene i Storbritannia. Grunnlagt i 1092 som et benediktinerkloster, og ble katedral i 1541 etter en ombygging som skal ha tatt hele 275 år.

Du kan også klatre de 216 trinnene til toppen av tårnet, der du ikke bare kan se Chester ovenfra, men også to land og fem fylker. Du kan drikke kaffe eller te, eller spise lunsj i det som er den eldste spisesalen i byen. Det som en gang var spisesal for benediktinermunker på 1200-tallet, er nå kjent som Café 1092. Ikke glem å ta turen innom gavebutikken med sitt fantastiske utvalg av gaver og suvenirer, inkludert deres egne Cathedral Gin!

Like ved katedralen ligger også rådhuset med turistkontoret.

Tilbake på muren er det ikke mange skrittene før du kommer til Eastgate Clock, Chesters kanskje mest kjente landemerke. Nest etter Big Ben i London, er dette den mest fotograferte klokka i hele Storbritannia. Designet av arkitekten John Douglas og satt opp for å feire dronning Victorias diamantjubileum i 1897.

Eastgate ligger også der den opprinnelige inngangen til den romerske byen lå, og når du fortsetter videre mot elva vil du snart se ruinene av det romerske amfiteateret og Roman Gardens, de romerske hagene. Amfiteateret skal være det største som er gravd fram i Storbritannia, og det hadde plass til sjutusen mennesker.

Snart er du ved den sørlige porten i byen, Bridgegate. På innsiden av bymuren ligger noen av byens eldste puber, som jeg vil komme tilbake til i et senere innlegg. Her vil du også finne St. Olave Street og St. Olave’s Church, som ble grunnlagt på 1000-tallet og dedikert til Norges skytshelgen, Olav den hellige. Det var hovedsakelig i dette området av byen, ved Lower Bridge Street, at skandinavene bodde. Kirken er for tiden stengt.

Utenfor bymuren krysser brua Old Dee Bridge elva Dee. Når du går over den, og tar til høyre rett etter puben The Ship Inn, vil du komme til en park, Edgar’s Field Park. I den vil du finne Minerva’s Shrine, et nesten totusen år monument over den romerske gudinnen for visdom, rettferdighet, strategi, kunst, håndverk og handel. Sannsynligvis ble dette monumentet, som ble regnet som hellig, tilbedt av romerne som bodde her på den tiden.

Helligdommer som denne var ikke uvanlige i den antikke verden, men samlere har gjennom århundrene forsynt seg av de aller fleste, og sannsynligvis er denne Vest-Europas eneste av en romersk gudinne som fortsatt står på sin opprinnelige plass, og da naturlig nok også den eneste av sitt slag i Storbritannia.

Tilbake på nordsiden av elva Dee, fortsetter vi på muren, og kommer til Chester Castle i det sørvestre hjørnet av gamlebyen. Det finnes rester av det originale slottet grunnlagt av Vilhelm Erobreren i 1070, men det meste er av nyere dato og benyttes av tingretten i dag.

Kong Henry III og hans sønn Edward I invaderte Wales fra slottet, og Lord John Byron brukte slottet som base under borgerkrigen på 1640-tallet. Agricola Tower i den indre borggården er fra 1100-tallet og var en gang i tiden hovedinngangen til slottet. I tårnet er det et kapell tilegnet St. Mary de Castro. Murene til kapellet er smykket med veggmalerier.

Grosvenor Museum, bare 100 m fra slottet forteller historien om Chester fra grunnleggelsen fram til i dag, og fokuserer sterkt på det romerske livet i Chester, inkludert en internasjonalt viktig samling av romerske gravsteiner som ble funnet på 1800-tallet. Det er også et kunstgalleri med svært fine malerier og skulpturer av regionale kunstnere med landskap fra Cheshire og Nord-Wales. Museets periodehus viser dekorative stiler og møbler fra 1600-tallet fram til 1920-årene.

Utenfor bymuren, mellom det sørvestre hjørnet med slottet og oppover mot Watergate, kan du se Chester Racecourse, også kjent som Roodee, hesteveddeløpsbane som offisielt er anerkjent av Guinness World Records som verdens eldste veddeløpsbane som fortsatt er i drift, helt siden første del av 1500-tallet. Den skal også være den minste veddeløpsbanen av betydning i England, kun litt over 1 mile, drøyt 1,6 km.

Etter å ha passert Watergate er det ikke langt til det nordvestre hjørnet av bymuren. Der ligger vanntårnet fra tidlig 1300-tall. Rundt vanntårnet er det et park- og lekeområde. Fra vanntårnet tilbake til Northgate, der vi startet, er det nå bare 3-400 m langs Shropshire Union Canal og Northgate Locks.

Om man ikke ønsker å følge muren, men å gå rett inn til sentrum av gamlebyen for shopping, restauranter og puber, er det bare å følge de fire hovedgatene fra portene (Northgate Street, Eastgate Street, Upper Bridge Street og Watergate Street). Det er her du også finner flest bindingsverkshus, der de eldste kan dateres helt tilbake til 1200-tallet, og det er her du finner de berømte Chester Rows.

Chester Rows er overbygde gangveier over bakkenivå i bygningene på de nevnte hovedgatene, og nås via steintrapper, som dukker opp med jevne mellomrom langs disse gatene. Langs The Rows finner du innganger til flere butikker, kafeer, restauranter og puber som i de fleste tilfeller ikke er tilgjengelige fra bakkenivå.

The Rows er unike for Chester, og ingen vet egentlig hvorfor de har blitt bygget på denne måten, men opptegnelser om deres eksistens går helt tilbake til 1293.

Til slutt en liten fun fact:

Hvis du har muligheten til det, få gjerne med deg en kamp med byens lokale fotballklubb, Chester FC. De spiller for tiden i National League North, som tilsvarer nivå 6 i det engelske ligasystemet. Det spesielle er ikke klubben selv, men deres hjemmebane, Deva Stadium.

Den ligger et lite stykke fra bymuren og det gamle sentrum av byen, i industriområdet ved Bumpers Lane. Det spesielle med denne banen er at klubbhuset, supportershopen og puben til denne engelske klubben ligger i England, mens tribunene og selve banen ligger i Wales.

Erik Drilen (besøkte Chester 15.-16. oktober 2025)

En desember måned uten snø og varmegrader. Hva gjør man når for lengst har mistet julestemningen. Greit nok for meg, som har begynt å komme opp i årene, og har alt jeg trenger. Men hva når dattera på 34 heller ikke finner julestemningen, og selv barnebarnet på 13 ikke ønsker seg noe til jul? Det var da dattera mi plutselig spurte: «Pappa, kan vi dra til London i jula?»

Hadde faktisk tenkt selv flere år å reise bort i jula, for når barnebarnet ett år feirer med pappa og neste år med mamma, da har det blitt så som så med julefeiringen annethvert år. Har aldri gjort alvor av å reise bort i jula, for jeg hadde jo selvsagt ventet på besøket av familien, selv om det ikke er på julaften hvert år.

Men tja, hvorfor ikke? Det kan jo være årets julegave.

Planer ble lagt, flybilletter og hotell bestilt. Samt liste over hva vi ville se. Selv hadde jeg vært rundt 20 ganger i London, til ulike tider på året, men aldri i jula. Dattera mi hadde vært der én gang før, sammen med meg som barn. For barnebarnet mitt var det første gang.

Jeg valgte et hotell nær Russell Square, Holiday Inn London Bloomsbury by IHG, for jeg fant ut det var det mest sentrale stedet for transport til de stedene vi ønsket å se. Fra Euston Station går det direkte tog til Watford Junction og Warner Bros. Harry Potter Studios. Kings Cross med Platform 9 ¾ lå innen gåavstand. Covent Garden og Camden Market lå begge bare et par stopp unna med undergrunnsbanen. Og shopping. British Museum var også i gåavstand. Dessuten kunne vi ta direkte tog uten bytte helt fra Gatwick Airport til St. Pancras/Kings Cross Station.

Det vi visste på forhånd var at det meste stengte tidlig på julaften, og at alt var stengt første juledag. Selv kollektivtransport og tog tilbake til Gatwick. Derfor forhåndsbestilte vi taxi med fast pris tilbake til flyplassen den 25. desember.

Feilen vi gjorde var å ikke forhåndsbestille billetter til Harry Potter Studios. Det var utsolgt til langt ut på nyåret. Burde ha bestilt for en måned siden, fikk jeg til svar. Jeg besøkte studioet for flere år siden, og da var det bare å kjøpe billett og dra ut. Tydeligvis ikke lenger. Nå er sannsynligvis hele januar utsolgt også, og billetter lagt ut for februar. Da vet vi det til neste gang.

Nå var gode råd dyre. Hva kunne jeg finne på som et godt alternativ? Løsningen ble Madame Tussauds, der ingen av de hadde vært. Mange kjendiser, og det ble mange selfies, selv om hun på 13 var litt skuffet fordi Avril Lavigne ikke var der. Og David Beckham visste hun ikke hvem var. Men det var så mye mer å se og oppleve.

Deretter dro vi rett til Kings Cross og Platform 9 ¾. Og Harry Potter Shop. Ble raskt brent av et par tusen kroner der.

I London er det flere julemarked, hvor Winter Wonderland i Hyde Park er det største. Vi klarte oss med Covent Garden og Leicester Square, og shopping i sidegatene til Piccadilly Circus. Apropos Piccadilly Circus, ikke glem julebelysningen, englene som henger over gatene.

Og Harry Potter and the Cursed Child går jo også på teater. Leadenhall Market var også filmsett for Leaky Cauldron Pub og Diagon Alley i Harry Potter-filmene. Og Cecil Court mellom Leicester Square og Covent Garden skal ha vært inspirasjon til Diagon Alley.

Et annet tips, det anbefales også å bestille billetter på forhånd til British Museum. Selv om det er gratis inngang må du kjøpe billett på forhånd på den offisielle nettsiden, og velge tidspunkt.

Julemiddagen ble inntatt på hotellet, en treretters på hver av oss.

Og på første juledag kom taxien og hentet oss til rett tid, og kjørte oss rett til Gatwick.

Så får vi se hvor ferden går til neste jul.

Erik Drilen (besøkte London med datter og barnebarn 21.-25. desember 2025)

Jeg har tidligere skrevet om historiske puber i London, og har nå kommet til Manchester. Gamle puber har en helt spesiell sjarm i England, og svært mange av de riktig gamle har gjerne noen gode historier å fortelle. Ingenting er som å sette seg ned sammen med lokalbefolkningen og høre disse historiene over en pint med godt engelsk øl.

Jeg har nedenfor listet opp 20 av de historiske pubene i Manchester, uten å rangere de, men forsøkt å samle de etter hvor i byen de ligger.

Sinclair’s Oyster Bar

Med de store bindingsverkhusene og den store ølhagen på Shambles Square i Manchester er det helt umulig å ikke legge merke til de to historiske pubene Sinclair’s Oyster Bar og The Old Wellington. Alle besøkende av Manchester ender opp her på ett eller annet tidspunkt. De nærmeste naboene er det store kjøpesenteret Arndale, National Football Museum, underholdningssenteret Printworks og Manchester Cathedral. Med relativt billige drinker er Sinclair’s Oyster Bar en av de mest populære pubene i byen, og det kan være vanskelig å finne et bord, spesielt på dager med sol eller når det er fotballkamp i byen.

De to historiske og verneverdige bygningene deler en felles skjebne. Ingen av de stod opprinnelig der de står nå. Til tross for at de er flere hundre år gamle, var det ikke før i 1999 at de fikk sin nåværende beliggenhet.

For å gi plass til et nytt underjordisk parkeringshus, og for å tilpasse seg nye veisystemer og forbedre tilgjengeligheten, måtte Old Shambles, det gamle kjøttmarkedet, heves. Det inkluderte Sinclair’s Oyster Rooms, som har stått der siden slutten av 1600-tallet og The Old Wellington Inn fra 1552. Midt i disse endringene stod faktisk begge i fare for å bli revet.

Begge de to historiske bygningene hadde overlevd to bombeangrep. Det første julen 1940, det såkalte Christmas Blitz, da ett av tyskernes mål under andre verdenskrig var nettopp Manchester. I juni 1996 kom den neste bomben, et angrep gjennomført av IRA på nærliggende Corporation Street.

Det var da det ble bestemt at de to bygningene trengte et nytt hjem. Murstein for murstein, hver tømmerstokk, hvert sete, hver trapp, omhyggelig farge- og bokstavkodet, samt fotografert og katalogisert for å sikre rekonstruksjonen 300 meter unna.

Nå står de begge på nye Shambles Square, ikke bare som en påminnelse om byens historie, men også et vitnesbyrd om den kollektive viljen til et samfunn som er fast bestemt på å beskytte sin kulturarv.

Som nevnt er Sinclair’s Oyster Bar fra slutten av 1600-tallet, men den ble ikke lisensiert som restaurant før på 1860-tallet. Derfor kan den ikke regnes som en av de eldste pubene i Manchester. Men som historisk bygning, verdt å besøke, er den så absolutt.

Som en av de eldste østersbarene og kjøtthusene i England er det en historisk spennende bygning i seg selv, rett ved pittoreske Shambles Square. Nyt en halvliter Taddy fra Samuel Smiths, en Steak & Kidney Suet Pudding og se verden passere langs gågaten Cateaton Street. (Adresse: 2 Cathedral Gates, Manchester M3 1SW).

The Old Wellington

Mange puber har gjennom årene forsøkt å gjøre krav på tittelen om å være Manchesters eldste pub. Det er allikevel en utbredt oppfatning at den eldste puben i byen er The Old Wellington, som ble bygget i 1552. At bygningen er fra Tudor-tiden mens Edward VI satt på tronen i England, og den eldste i sitt slag i Manchester, gjør den utvilsomt til en bygning av stor historisk verdi. Det som derimot taler imot The Old Wellington som den eldste puben i byen, er at bygget opprinnelig var et privat hjem, senere manufakturbutikk, og ikke ble lisensiert pub før 278 år senere, i 1830.

Opprinnelig var puben kjent som The Vintners Arms, deretter Kenyon’s Vaults, før navnet ble The Wellington Inn i 1865.

The Old Wellington eies i dag av Nicholson’s Pubs. (Adresse: 4 Cathedral Gates, Manchester M3 1SW).

Mitre Hotel

The Mitre er kanskje ikke mest kjent for puben sin, med tanke på at de ligger på Shambles Square sammen med The Old Wellington og Sinclair’s Oyster Bar. Men det er et populært boutique hotell med en oppgradert pub som serverer et litt mer eksklusivt pubmåltid. De mangler det litt spennende ølutvalget som de fleste pubene kan by på. Derimot er det en populær pub der lokalbefolkningen samles for å se på sport. Hele åtte flatskjermer viser sport fra Sky Sports og BT Sports.

Og hotellet er populært for beliggenheten, med rom mot Shambles Square eller mot katedralen på den andre siden. Dessuten ligger de ved Selfridges og det store kjøpesenteret Arndale, og nærheten til Manchester Arena, Exchange Square, National Football Museum, Printworks og Deansgate Road.

Mitre Hotel er for øvrig et av de eldste hotellene i Manchester. De åpnet i 1815 under navnet Old Church Tavern, og Mitre (bispelue) er tydeligvis et navn de fikk på 1830-tallet pga at de er nabohotellet til Manchester Cathedral.

Hotellet har for øvrig overlevd to potensielt ødeleggende bombeangrep. Det første var like før jul i 1940, da Manchester ble rammet av sitt verste angrep i den andre verdenskrig. Katedralen fikk omfattende skader den natten, i likhet med store deler av området mot St. Mary’s Gate, men hotellet slapp unna med bare noen få knuste vinduer.

Det andre var i 1966, da en lastebilbombe ble detonert av IRA på Corporation Street, men heldigvis for The Mitre lå de beskyttet bak andre bygninger som ble så hardt skadet at de måtte rives, og igjen slapp unna med noen knuste vinduer og forskjøvede takskifer.

Selve bygningen er en verneverdig bygning av grad II, som de fleste av pubene i dette innlegget. (Adresse: Shambles Square, 1-3 Cathedral Gates, Manchester M3 1SW).

The Crown & Anchor

Det finnes to historiske puber i sentrum av Manchester med navnet Crown & Anchor. Den ene ligger på hjørnet av Hilton og Port Street, men den jeg skriver om her ligger på The Shambles, rett ved tre første pubene jeg har skrevet om i dette innlegget, på Cateaton Street, og i dag eies av Joseph Holt Brewery, som ikke ligger langt unna puben.

Cateaton Street var en av de eldste gjennomfartsårene i Manchester, synlig på kart over området så tidlig som i 1650. På denne gaten, få skritt fra de andre pubene i Shambles Square ligger Crown & Anchor. De tidligste bevisene på Crown & Anchors eksistens kan finnes fra begynnelsen av 1770-tallet, som på den tiden var kjent som Blackmoor’s Head.

På 1790-tallet hadde Manchester har blitt et politisk og religiøst splittet by som stammet fra hendelser på kontinentet, særlig den franske revolusjonen i 1789. Politiske og religiøse fraksjoner utspilte seg ofte på lokale vertshus, noe som fremhevet den splittende temperaturen i politikken og samfunnet på den tiden. Blackmoor’s Head var en slik pub i sentrum av den politiske uroen på 1790-tallet.

På dette tidspunktet var Matthew Green vert, som tillot politisk motiverte møter på puben sin, siden det var en rekke pressemeldinger om lojalister i møtene på stedet. Dette var en gruppe som støttet kongen og regjeringen og opprettholdt datidens grunnlov, i opposisjon til grupper som «levellers», som krevde politisk reform.

Innen 1818 hadde puben blitt delt i to. Blackmoor’s Head fikk utsikt mot Manchester Cathedral, mens Crown & Anchor vendte mot Cateaton Street.

På 1900-tallet begynte pubene å bli overtatt av bryggeriene, og Crown & Anchor ble overtatt av Threlfalls Brewery på 1960-tallet, deretter Chesters Brewery og Whitbreads Brewery. Crown & Anchor ble Mr Chester’s Pie and Alehouse, før det familiedrevne Joseph Holt Brewery overtook, og ble Crown & Anchor igjen. Med overtakelsen ble også naboeiendommen James Browns slakterbutikk kjøpt opp, og puben ble utvidet til det den er i dag.

For øvrig sies det at det spøker på Crown & Anchor. Flere av de ansatte skal ha sett spøkelsesaktige skikkelser i etablissementet, men uten at de har skremt noen. (Adresse: 6 Cateaton St, Manchester M3 1SQ).

The Lower Turk’s Head

På listen over de eldste pubene i Manchester figurerer også The Lower Turk’s Head. Grunnlagt i 1745 ifølge puben selv, men som med de fleste pubene på den tiden må det tas med en klype salt. I handelsregisteret for Manchester står den ikke oppført før i 1788.

Puben er allikevel full av historie og særegne trekk, inkludert de tre barene, to i første etasje og én i andre etasje, skåret ut i heltre, rutete gulv som et sjakkbrett, trepanelvegger og polstrede benker langs veggene med de uvanlige gamle drinkstativene, boltet til gulvet, til å sette ølet på. De har selvsagt også noen større sittegrupper, samt noen bortgjemte hjørner for de som ønsker litt privatliv. I tillegg har de en oppvarmet uteterrasse. På veggene finnes kunstverk av lokale kunstnere, som hyller pubens og områdets historie, og et dikt dedikert til selve puben, skrevet av The Thirsty Poet.

The Lower Turk’s Head er forøvrig en av få puber i Manchester som fortsatt har flislagt fasade, «MB»-flisen over døråpningen viser at den ble bygget av Manchester Brewery på begynnelsen av 1900-tallet. Nå er det lenge siden det gamle Manchester Brewery eksisterte, faktisk helt siden 1905, men flisene er der fremdeles, mer enn 120 år senere.

I dag er det Joseph Holt Brewery som eier The Lower Turk’s Head, etter at de overtok i 2021, da puben måtte stenge pga Covid. Bryggeriet eier mer enn 125 puber rundt omkring i Storbritannia, men for The Lower Turk’s Head må det allikevel regnes som et lokalt bryggeri, da bryggeriet ligger mindre enn en kilometer fra puben. Joseph Holt Bitter, IPA, Chorlton Pale Ale, Two Hoots og Mild finnes selvsagt på fat. Hele 30 tappetårn med fatøl, samt 12 pumper har puben fordelt på de tre barene.

The Lower Turk’s Head har også fire hotellrom med egne bad, for de som ønsker overnatting i dette området av byen. Rett over veien ligger Shudehill Interchange med trikkeholdeplasser og en busstasjon. Puben ligger i bydelen Northern Quarter med kjøpesenteret Arndale, underholdningssenteret Printworks, National Football Museum og AO Arena i umiddelbar nærhet. Etihad Stadium ligger også bare 3 km unna.

Puben eier også Scuttlers Wine Bar, som ligger vegg i vegg. Scuttlers var de beryktetede ungdomsgjengene som gjorde Manchester utrygt på siste del av 1800-tallet. (Adresse: 36 Shudehill, Manchester M4 1EZ).

The Marble Arch

Når du kommer til Marble Arch, bør du stoppe opp et øyeblikk for å beundre arkitekturen. Legg merke til taket og de utsmykkede skorsteinspipene. Deretter den storslåtte hovedinngangen som har gitt puben navn, selv om «marmoren» er granitt. Puben ble bygget som utstillingspub for McKenna’s Brewery i 1888, på stedet for tidligere pub fra 1829, Wellington Inn, en av minst ti puber i Manchester og tvillingbyen Salford med Wellington i navnet på denne tiden. Den nye puben hadde elektrisk belysning installert helt fra begynnelsen.

Så snart du er innenfor vil du også stoppe opp for å beundre taket, veggene og gulvet. Det fargerike mosaikkgulvet følger linjen til den opprinnelige baren, og skråner merkbart ned til den nye disken bak, et minne fra den gangen tønner ble rullet inn i lokalene. Marble Arch er den eneste i sitt slag som er igjen i Manchester.

Veggene er av glasert murstein, med en flislagt frise oppunder taket som markedsfører et bredt utvalg av øl, sprit og miksede drinker. Alt dette ble tildekket av det som ble kalt en heller smakløs oppussing i 1954, men som kom fram igjen i 1989. Det originale speilet fra B & J McKenna’s Harpurhey Brewery har også igjen funnet plassen sin på veggen over den elegante peisen i tre og marmor. Taket er uvanlig i den grad det er bueformet med synlige støpejernsbjelker, dekorert med glaserte murstein og keramiske fliser. Og ikke glem de dekorative taklistene.

I 1997 etablerte The Marble Brewery seg på baksiden av bygningen, men vokste seg raskt ut av puben og flyttet sin bryggerivirksomhet til Salford. Øl fra Marble Brewery selges fremdeles i puben, sammen med andre såkalte gjesteøl.

Bak baren, der bryggeriet lå, er det nå flere sitteplasser ved siden av kjøkkenet, og der maten først og fremst serveres. Utenfor på baksiden er det en bortgjemt hage, som de siste årene er utvidet med oppvarmede hytter, hvor små grupper eller vennegjenger kan kose seg med mat og drikke.

Maten, som også har fått skryt, og består gjerne av vegetarfokuserte forretter og pubklassikere til hovedretter, som biff- og stoutpai, et utvalg hjemmelagde burgere, fish and chips og mer. På søndager er spesielt roast veldig populært. De har også et utvalg retter for vegetarianere og veganere. Rettene er laget med tanke på å passe til ølsortene de tilbyr. Marble Arch vant prisen for årets pub eller ølbar på Manchester Food and Drink Festival Awards i 2023.

Marble Arch ligger i Manchesters Angel Meadow-distrikt, bare noen minutter fra Manchester Victoria Station, en kort spasertur fra Northern Quarter. (Adresse: 73 Rochdale Rd, Manchester M4 4HY).

Castle Hotel

Er du en som liker å oppleve live konserter, og da spesielt liker indie rock, da er Castle Hotel på Oldham Street stedet for deg. Puben er en av Manchesters mest populære, og har vist seg å være en av Northern Quarters store suksesshistorier siden oppussingen i 2009, da den ble kjøpt opp og renovert av den tidligere skuespilleren fra Coronation Street, Storbritannias lengstlevende såpeopera, Rupert Hill og forretningspartneren Jonny Booth.

For den som er godt kjent i indierockkretser var puben også åstedet for et legendarisk intervju mellom den engelske dj’en og radiojournalisten John Peel og vokalisten Ian Curtis fra bandet Joy Division i 1979.

Opprinnelig er puben en av Manchesters eldste, åpnet i 1776, under navnet The Crown and Sceptre. Sitt nåværende navn fikk den på slutten av 1800-tallet, og i 1904 hadde Kay’s Atlas Brewery pusset opp innsiden, introdusert glaserte fliser og endret fasaden i første etasje. Fra 1988 ble bygget tildelt status som vernet bygning (Grade II). Før Rupert Hill og Jonny Booth tok over måtte puben stenge pga forfall. Ifølge CAMRA** har Castle Hotel «et interiør av eksepsjonell nasjonalhistorisk betydning».

Med ti tappetårn med øl fra fat, tradisjonelle pubsnacks, den beste jukeboksen i Manchester, livemusikk og underholdning hver uke, kan fort The Castle Hotel bli din lokale pub i hjertet av byen. Men, hvis det er konsert på kvelden, er det best du ankommer tidlig, for det vil bli trangt. Offisielt er det plass til 80 mennesker i bakrommet der konsertene avholdes, men enkelte sier at det begynner å bli intimt allerede ved 50.

Selv ølet i puben står til musikken som spilles. Hovedbryggeren er Frederic Robinson, som har laget «Build A Rocket Boys», en hyllest til indiebandet Elbows’ hit. Robinsons Brewery, som for øvrig er et av Storbritannias største uavhengige familiebryggerier, er den samme som laget ølet «Trooper» i samarbeid med vokalisten Bruce Dickinson fra Iron Maiden. (Adresse: 66 Oldham St, Manchester M4 1LE)

The Rat & Pigeon

Er det noen gamle puber i Manchester som jeg kanskje vil savne er det Mother Mac’s. Ikke at det var noe spesielt med stedet, men jeg har en svakhet for gamle puber som har en god historie å fortelle. Et slikt sted var legendariske Mother Mac’s. Det opprinnelige navnet, da puben åpnet i 1870, var The Wellington Inn. Men Mancunians* i dag vil huske stedet som Mother Mac’s, oppkalt i 1969 til ære for den tidligere vertinnen Mother Mac McLennon.

Historiene om puben var mange. Det ble sagt at det spøkte der. Om det er sant vet jeg ikke, men én historie som er sann er den om Arthur Bradbury og de grufulle mordene den 18. juni 1976, kjent som Mother Mac’s-massakren. Arthur, som på den tiden drev puben hadde nettopp mottatt oppsigelse fra Whitbreads Brewery. Forbannet som han var, drepte han alle rundt seg, kona Maureen, hans 6-årige datter Alison, og to stesønner på 11 og 13, James og Andrew. Tilfeldigvis dukket også vaskehjelpen opp, så han drepte henne også. Deretter tente han på puben for å skjule forbrytelsen, men endte opp med å ta livet av seg selv i brannen. Seks mord på én dag.

En slik historie ville ha vært nok til at et foretak har måttet stenge dørene. Det oppsiktsvekkende og uvanlige med nettopp denne puben var at de var stolte over denne makabre historien og puben levde videre på den. Avisutklipp om hendelsen ble rammet inn og hengt på veggene, og en plakett hang på utsiden av puben, rett ved siden av inngangsdøra.

For et par år siden fikk puben nye eiere, interiøret ble revet og puben restaurert både innvendig og utvendig. For noen måneder siden ble den gjenåpnet i helt andre farger og nytt navn: The Rat & Pigeon. 

Fortsatt er puben populær, da den ligger i et populært område av Manchester, perfekt for en halvliter etter jobb, eller for å møte venner på kvelden. Den norsk-danske supporterklubben for Manchester City pleide å møtes her før kamp på Etihad, helt frem til puben ble stengt for renovering. Supporterklubben har nå forflyttet seg til puben The Bank noen minutters gange unna. The Rat & Pigeon skal visstnok fortsatt ha en sterk tilknytning til Manchester City-supporterne, men borte er historien på veggene. (Adresse: The Rat & Pigeon, 33 Back Piccadilly, Manchester M1 1HP)

The Bull’s Head

The Bull’s Head er ikke bare en pub, men også et 4-stjerners hotell med gode omtaler. Beliggenheten er et lite stykke fra det som kalles sentrum i Manchester, men til gjengjeld ligger den rett ved Piccadilly Station, byens hovedjernbanestasjon, så om du har valgt å bo her, så slipper du å drasse på kofferten særlig langt. Raskere å gå enn å ta taxi er det også.

Avstandene i Manchester er ikke så store, og hotellet/puben ligger bare 600 m fra Piccadilly Gardens og shoppinggatene, 400 m til Gay Village og bare 25 minutters gange til Etihad Stadium hvor Manchester City spiller sine hjemmekamper, alt etter hvilket ærend man har i byen.

I følge puben selv ble den åpnet i 1786. Den er listet som pub på gamle kart, så det har nok vært et serveringssted der hele tiden. Til tross for at kartet i denne delen av Manchester er fullstendig endret siden den gang, pga utvidelser av Piccadilly Station, anlegg av nye veier og bygging av ny brannstasjon i årene mellom 1851 og 1886, klarte Bull’s Head å overleve. Naboen The Wheat Sheaf Pub overlevde ikke. Der går nå Fairfield Street. I dag ligger Bull’s Head som en liten øy mellom nevnte Fairfield Street, Granby Row og London Road.

Puben har vunnet flere priser fra CAMRA** både for puben og kvaliteten på ølet som serveres. Puben drives av Marston’s Brewery og det meste av ølet kommer derfra, men innimellom tilbys øl fra andre merker.

Puben regnes som en «Quiet Pub», rolig pub, i den grad det finnes verken store tv-skjermer som sender sport, høy musikk, biljardbord eller dartspill i lokalet. Her er det det sosiale som gjelder, og diskusjonene som går over bordene. Puben serverer også tradisjonelle britisk retter, samt noen europeiske alternativer som portugisiske, spanske og italienske, fra kl 12.00 til 22.00.

Selv om puben er handikapvennlig, er ikke hotellet det, i den grad det kun er trapper opp til hotellrommene, og ikke heis. (Adresse: 84 London Rd, Manchester M1 2PN)

Circus Tavern

Circus Tavern og Grey Horse ligger nesten vegg i vegg på Portland Street, og begge kniver om hvilken som er den minste puben i Manchester. Circus Tavern hevder selv at det er de, med plass til 45 mennesker i puben, hvis man trenger seg litt sammen. Men sannsynligvis er ingen av de minst, for visstnok skal The Temple på Oxford Street i samme by være enda mindre. Men det er en pub jeg skal komme tilbake til ved en senere anledning.

Dessuten hevder puben selv å ha den minste baren i hele Europa. Og da mener de bardisken, hvor øl tappes og serveres fra. Slagordet på veggen utenfor er «The smallest bar in Europe – the biggest welcome in the World!” Og den er ikke stor. Kun én meter lang, under trappa til andre etasje. Akkurat nok plass til én bartender å skjenke en pint med øl.

Bygget er fra 1790, var opprinnelig et bolighus. Stedet ble åpnet som pub i 1842, da et bryggeri tok over. På veggene i puben finnes bilder av tidligere Manchester United-spillere, som frekventerte puben før i tiden, deriblant George Best. Både David Beckham og Eric Cantona skal også ha vært innom ved flere anledninger. Samt også 90% av skuespillerne i serien Coronation Street opp gjennom årene.

Og hvordan fikk puben navnet? Visstnok fordi det lå et sirkus i nærheten på den tiden puben ble startet, og flere av artistene skal ofte ha vært innom stedet som skulle få navnet Circus Tavern. (Adresse: 86 Portland St, Manchester M1 4GX)

Grey Horse

At Circus Tavern fikk navnet sitt pga det nærliggende sirkuset, så er det også tilfelle for de to andre pubene som ligger ved siden av, Grey Horse og Old Monkey.

Også Grey Horse er fra 1790-tallet, men øl ble ikke skjenket på stedet før i 1851, men fikk ikke sin pubbevilling før 1961. Før det ble det kalt beer house, eller ølhus. Opprinnelig var det et veveverksted her, som man kan se av loftsvinduene. Tidligere var det også to rom i første etasje, der puben er, men nå kun ett, i tillegg til en liten hage bak, for de som røyker. Veggene er prydet av historiske fotografier fra gatene rundt Portland Street.

Du må gå opp en liten trapp fra gaten for å komme deg inn i puben, og det kan sies at den ikke er særlig handikappvennlig, og definitivt ikke for rullestolbrukere.

Mat serveres ikke her, og det nærmeste du kommer et måltid må være et glass Guinness og litt snacks. Men det er ikke noe problem, folk kommer hit for å ta en øl, og om du skulle ha behov for mat, kan du bestille chip naan fra Janam’s vegg i vegg.

Det er Hydes Brewery som driver Grey Horse, som også har laget sitt eget håndverksbryggeri i hovedbryggeriet, så du kan forvente noen smakfulle håndverksbrygg i tillegg til de mer tradisjonelle fatølene.

Og har puben noen gode historier å fortelle? Ja, det sies det gikk rykter etter den kalde krigen om at puben var møtested for russiske og britiske spioner, noe som bidrar til intrigen om denne allerede populære puben. (Adresse: 80 Portland St, Manchester M1 4QX)

The Bank

The Bank ligger i en av de kulturelt og historisk viktigste bygningene i Manchester. Denne greskinspirerte nyklassisistiske steinbygningen huset et bibliotek, The Portico Library, da den først ble åpnet i 1806, rundt 125 år før Manchester Central Library åpnet på St. Peter’s Square, bare et par hundre meter unna.

I 1920 fikk biblioteket økonomiske problemer, og første etasje, det som ble kalt Newsroom, nyhetsrommet, ble leid ut til Bank of Athens fra 1921. I 1982 overtok Lloyds Bank lokalet for en kort stund, før puben The Bank ble leietaker fra 1985, og som fortsatt holder til her. Biblioteket, Portico Library, holder fortsatt til i andre etasje i den vernede bygningen.

På 1990-tallet var puben en del av Firkin bryggeripuber, nå er de en del av Nicholson’s og suppleres av fatøl fra de, men også en god del øl fra gjestebryggerier fra andre deler av landet, og ofte fra uvanlige mikrobryggerier. De serverer også pubmat av høy kvalitet.

Det åpne interiøret er pent delt opp og har beholdt mange originale trekk som gir puben en aura av storhet. På noen måter kan det minne om en gentlemansklubb, med en rolig og målrettet atmosfære.

I dag møtes Manchester Citys supporterklubb for Norge og Danmark i denne puben før kamp. (Adresse: 57 Mosley St, Manchester M2 3FF)

The Shakespeare

The Shakespeare, en av Manchesters aller eldste puber, har en historie som skiller seg ut fra de andre pubene i byen. Det skal ha stått en pub på dette stedet allerede i 1771, men den som står der nå er ikke den samme. Til gjengjeld skal puben som står der nå være bygd i 1656, altså mer enn hundre år tidligere.

Saken er den at denne puben med sitt svart-hvite bindingsverksfasade ikke stod i Manchester, men i byen Chester, 64 km unna. I 1928 ble hele denne puben, kjent som Shambles, demontert og transportert til Manchester. I tillegg til at mange av de detaljerte ornamentene har overlevd transporten og tiden, sies det at det er andre aspekter av Shakespeares fortid som har overlevd.

Det sies nemlig at puben er hjemsøkt av et spøkelse, muligens to, som skal ha fulgt med bygningen helt fra Chester. Det er nemlig to versjoner av historien.

Den første historien går ut på at en ung pike, bartender, som hadde ansvaret for å tenne lyktene i puben, ved et uhell satte fyr på seg selv, løp opp trappene i panikk før hun kollapset og døde av brannskadene en gang på 1800-tallet. Spøkelset sies nemlig som regel å bli sett i nærheten av trappene, og det har blitt rapportert om uforklarlige hendelser om gyngestoler i bevegelse, kalde punkter og selvantennende gasskomfyrer. Det har også gått historier om dyr som har nektet å komme inn i baren.

Den andre historien går ut på at pubens kokk skal ha antastet og voldtatt jenta med det resultatet at hun døde. Deretter skal kokken for den grusomme udåden ha blitt hengt fra en bjelke puben. Tauspor på bjelken skal fortsatt være synlig den dag i dag, og hans spøkelse skal fortsatt være sett der i ettertid.

I dag tilbyr The Shakespeare både lokale gjester og turister et stort utvalg av drikke, men også tradisjonell pubmat. Stedet er også populært for sportsfans, med flere store flatskjermer rundt omkring i lokalet. (Adresse: 16 Fountain St, Manchester M2 2AA)

City Arms

I boka «Manchester’s Best Beer Pubs and Bars” fra 2023 holder forfatteren Matthew Curtis City Arms for sannsynligvis å være Manchesters beste pub. Og denne påstanden har han sin fulle støtte fra erfarne kjennere av såkalt real ale, som mer enn gjerne sammenligner puben med klassiske ølpuber i andre engelske byer.

Selv kaster jeg meg mer enn gjerne på denne påstanden. Det var ikke på måte hvordan jeg ble mottatt da jeg stakk innom på besøk, og fortalte mitt ærende, at jeg skulle teste 20 historiske puber i Manchester. Han som drev puben, og stod bak bardisken, fortalte villig om puben, at den også tidligere eide Britons Protection, som jeg har skrevet om lenger nede på siden.

City Arms er for øvrig også et såkalt freehouse, dvs en pub som ikke er eid av et bryggeri, og som derfor kan hente inn øl fra hvem som helst. Det finnes alltid minst to mørke øl og minst ett vegansk øl på fat. Og hvis du er sulten, finnes det råd mot det også. Diverse kjøttpaier står alltid på menyen. Det gjør også såkalte Scotch eggs, som er hardkokte egg pakket inn i kjøttfarse, panert og frityrstekt. Dette er en typisk britisk rett som serveres på puber. Vanligvis servert som snacks eller forrett. Også kalt «Scotties».

Inneklemt mellom to andre puber, ligger The Waterhouse til venstre for City Arms, og Vine Inn til høyre, hadde alle de tre pubene til felles at de var bolighus til å begynne med, alle fra slutten av 1700-tallet. City Arms, i likhet med Vine Inn, består av to hus. The Waterhouse har jeg skrevet om nedenfor. Av de tre ble City Arms pub først, da Sarah Simister på tidlig 1830-tall drev et såkalt «beerhouse» her.

Bartenderen spurte om jeg hadde noen erfaring med å tappe øl. Jeg svarte som sant var at jeg jobber på et hotell. På dette tidspunktet hadde også de lokale stamgjestene begynt å engasjere seg, og da han spurte om jeg ville tappe min egen pint, var en av stamgjestene raskt frampå for å låne mobilen min for å filme seansen.

Den bakre salongen i puben har fortsatt en del av inventar fra en ombygging på 1930-tallet, inkludert glassmalerier og en art deco-peis med speil over. På begge sidene i rommet er det grønne, polstrede sitteplasser. Ved ett av bordene i bakrommet finnes det til og med et skilt som det står «Stammtisch» på, tysk for stambord. Art deco-glassmaleriet på døra til damesalen er også fra ombyggingen på 1930-tallet.

Den venstre inngangen på puben fører til en korridor med serviceluke og grønne fliser som stammer fra 1930-tallet. Noe overraskende når man tenker på den sentrale beliggenheten, ligger det en liten hage bak. (Adresse: 46-48 Kennedy St, Manchester M2 4BQ)

The Waterhouse

JD Wetherspoons pub The Waterhouse kan strengt tatt ikke kalles en historisk pub, siden den ble åpnet i 2002. Men bygningen den ligger i er i høyeste grad historisk. Den er en av få gjenværende 1700-talls georgianske bygninger i Manchester, som nå er verneverdige. Opprinnelig bestod bygget av fire hus, som allerede på slutten av 1800-tallet hadde blitt gjort om til kontorer og en butikk.

Puben er oppkalt etter den ledende arkitekten Alfred Waterhouse, som tegnet det storslåtte rådhuset rett over gaten. Den samme Waterhouse tegnet også Manchesters Owens College og Londons naturhistoriske museum.

De fire husene har adressen 65-71 Princess Street, og Wetherspoon kjøpte tre av de og gjorde de om til en pub. Under renoveringen av puben fant de en trapp som stammer fra den georgianske perioden, og som indikerer den opprinnelige utformingen av den georgianske strukturen.

Etter sigende skal deler av husene på ett tidspunkt ha vært et barnehjem, og det er bekreftet at det også har vært et advokatkontor der. Etasjene over puben er stengt for publikum, men det sies at det fortsatt er bokhyller med originalbøkene fra advokatene der.

Kulturnettstedet Manchester Finest, sier på sine nettsider at de sjeldent skriver om Wetherspoons, men for Waterhouse gjør de et unntak. Bygningene er typisk eksempel på arkitektur fra slutten av 1700-tallet, med klassisk rød murstein med sandsteinselementer, samt de lett gjenkjennelige 12-rutede rammevinduene som er karakteristiske for mange georgianske hus. På siden som vender mot Cooper Street, finnes det noen murte vinduer, som ble gjort for å unngå den beryktede «vindusskatten» som ble innført på 1600-tallet, som også var kilden til uttrykket «dagslysrøveri».

Innvendig kan du finne noen merkelige skulpturer, som du tilsynelatende ikke legger merke til før du har satt deg ned og sunket ned i 2-3 pints med øl, eller 4-5. Og i trappen overfor toalettene er det en gammel bokhylle, med bøker som er datert fra tiden da bygningen var et advokatkontor.

Waterhouse er på mange måter en bisarr og merkelig pub, men den er også en kulturopplevelse som inkluderer ekte kunst og historie i virvaret av mange rom og korridorer. (Adresse: 67-71 Princess St, Manchester M2 4EG)

Mr Thomas’s Chop House

New York Times omtalte Mr Thomas’ Chop House som «sannsynligvis Manchesters mest ærverdige pub». Skal noe til å leve opp til et slikt skussmål, men ut fra populariteten til denne historiske puben å dømme, sliter ikke Mr Thomas’ team med å drive den. Etablert i 1867 av Thomas Studd, en ung kokk fra London, og hans kone, Sarah.

En pub full av atmosfære og sjarm, med flislagte gulv og en mørk trebar som minner om viktoriansk tid, og det jordnære personalet minner gjestene på nøyaktig hva god pubservice er. Mr Thomas’s tilbyr typisk britisk mat, laget med de beste lokale ingrediensene, de gamle favorittene fra mors bord er alle der, og en halvliter utmerket real ale å skylle det ned med.

Da Thomas ble syk og arbeidsufør etter bare sju år etter åpningen, var det Sarah som overtok driften, mens hun også tok seg av parets åtte barn. Det som gjorde dette etablissementet unikt var at Sarah åpnet et såkalt Ladies’ Room, i en tid da kvinner ikke fikk gå på pub, bortsett fra hvis hun var servitør. Og da snakker vi ikke om et dametoalett, som også kalles Ladies’ Room på amerikansk, men et oppholdsrom der kvinner kunne møtes sosialt, og der det kun var servering for kvinner. Dette skjedde rundt tredve år før Emmeline Pankhurst og suffragettene begynte å kjempe for frigjøring og stemmerett for kvinner. Også det skjedde i Manchester, for øvrig.

Chop houses var kjent for å være et møtested for forretningsfolk, og da kun for menn, til langt inne på 1900-tallet. så man kan tenke seg hvilket oppstyr det ble da Sarah åpnet dette Ladies’ Room.

For å hedre Sarah, og datteren hennes, som også het Sarah og jobbet i puben, ble Mr Thomas’s Chop House omdøpt til Sarah’s Chop House for å markere den internasjonale kvinnedagen i 2019.

Chop houses er britiske pubrestauranter, som spesialiserer seg på stekt kjøtt, spesielt koteletter (chops), biff og ribbe. De serverer som oftest rustikk mat. Mr. Thomas’s Chop House er spesielt kjent for sine corned beef, saltet oksekjøtt, som tar ti dager å lage. De bruker også lokale råvarer.

Ellers har puben et stort utvalg av øl på fat og flaske, og skryter i tillegg av sin prisvinnende vinliste satt sammen av den legendariske Manchester-sommelieren George Bergier. (Adresse: James Binney House, 52 Cross St, Manchester M2 7AR)

The Sawyer’s Arms

Når vi vet at The Old Wellington ikke har vært pub lenger enn siden 1830, hvilken pub kan da påberope seg å være eldst i Manchester? Hadde den gamle Seven Stars fortsatt eksistert, hadde all diskusjon vært feid til side, da den hadde publisens helt tilbake til 1350-tallet, og eksisterte helt til begynnelsen av 1900-tallet. Den lå på Withy Grove, der fornøyelsessenteret Printworks ligger i dag. Puben The Seven Stars som i dag ligger like ved der den originale lå, er ikke den samme puben, dessverre.

En sjekk av årstallene for når byens puber faktisk åpnet, ser det ut til at The Sawyer’s Arms er den eldste av de som fortsatt står. Den åpnet helt tilbake i 1730. Om årstallet stemmer, selvsagt. Puben ble nemlig ikke nevnt i offentlige dokumenter før 1775. Så inntil videre antar jeg at diskusjonen om hvilken pub i Manchester som virkelig er eldst vil fortsette en stund til.

Den verneverdige bygningen ligger på hjørnet av Deansgate og Bridge Street, dekorert med stukkatur på murstein og glasert terrakotta-design, og heldigvis har renoveringer fra 1900-tallet klart å beholde de opprinnelige trekkene.

Det sies om denne puben at den på slutten av 60-tallet og gjennom 70-tallet var stampuben til Manchester United-legenden George Best. Med den gamle storspillerens til tider frynsete rykte, høres ikke det helt usannsynlig ut. (Adresse: 138 Deansgate, Manchester M3 2RP)

The Oxnoble

The Oxnoble ligger rett overfor tidligere verdens eldste jernbanestasjon, Liverpool Road Railway Station, nå Science and Industry Museum, og ikke langt fra sentrumsbutikker og barer. Men også rett ved siden av Castlefield, det historiske romerske sentrum av Manchester, og ikke minst ikke langt fra Potato Wharf, som har gitt puben og hotellet navn.

Da puben åpnet i 1804 var det kjent som The Cooper’s Arms, men allerede på kart fra 1844 var navnet The Ox Noble Inn. Bridgewater Canal var den første moderne kanalen i Storbritannia. Med denne endret byens industri seg radikalt. Den ble opprinnelig laget for å frakte kull, men den ble også viktig for annen industri. Ikke minst kom det inn store mengder poteter denne veien, deriblant den nå utdødde potetsorten Ox Noble. Dette ga navnet til havna Potato Wharf.

Hvorfor navnet Ox Noble, og hvorfor ga den navnet til et hotell og pub? Poteten var kjent for ikke å ha mye smak, og derfor ble den stort sett gitt til kveg. Derfor Ox, okse. Men hvorfor hotellet tok navnet har jeg ikke funnet noe godt svar på. I hvert fall hevder et nettsted at det er den eneste puben i England som er oppkalt etter en potet.

I dag er «The Ox» kjent for sin utsøkte, prisvinnende gourmetmat, og er også et av de få stedene som serverer en omfattende liste med fine viner i og et godt utvalg av fatøl. I tillegg tilbyr hotellet ti stilige rom med eget bad. (Adresse: 71 Liverpool Rd, Manchester M3 4NQ)

Britons Protection

Britons Protection regnes som enda en av de vakreste og ikoniske pubene med historisk sjarm, unikt interiør og du blir garantert møtt med en varm velkomst. Selvsagt er dette også en vernet bygning. Ifølge hjemmesiden åpnet puben i 1806, men det er noe usikkerhet rundt dette. Noen steder opererer med 1795, mens andre igjen påpeker at den ikke stod listet i annaler og kataloger før rundt 1820. Uansett er den over 200 år gammel.

Det som tilsynelatende tilsier at pubens hjemmeside er mest riktig, er at puben skal ha vært kommandert som et rekrutteringssenter for hæren til Napoleonskrigene det første tiåret av 1800-tallet.

Det man også vet er at Peterloomassakren i 1819 skjedde like i nærheten av denne puben, og det er et sett med veggmalerier fra massakren inne i puben. Ubekreftede rapporter sier også at noen av de skadde ble fraktet til puben og lagt ut på baren for behandling.

Pubens interiør er stort sett intakt fra 1930-tallet, med flere særegne offentlige rom, et terrazzofliset korridorgulv, støpt tak, originale urinaler fra 1930-tallet og en serveringsluke der folk i de to bakre rommene får servert øl fra den fremre baren. I tillegg til mange av pubens trekk, stammer bardisken, den bakre baren og barens faste sitteplasser fra 1930-tallet, da puben ble grundig renovert.

Det støpte taket i rødt og gull er et annet eksepsjonelt trekk. En fantastisk flislagt passasje fra venstre ende av den offentlige baren fører rundt til baksiden av serveringsstedet, hvor det er ytterligere to rom, begge like gjennomsyret av historie. Disse to rommene betjenes via luken videre til baren, komplett med blyinnfatninger. Begge de bakre rommene har originale faste sitteplasser komplett med ringeklokke, klassiske peiser fra 1930-tallet og en rekke andre historiske trekk.

Britons Protection har også egen ølhage, noe som ikke er vanlig for puber i sentrum av Manchester, der det er fullt mulig å slappe av en rolig ettermiddag sammen med familie eller venner. Videre er puben kjent for å ha et utsøkt utvalg av whisky, over 200 sorter.

Bare fem minutters gange unna Britons Protection ligger Deansgate og Oxford Road togstasjoner, i tillegg til at trikkelinjen går rett forbi puben. Konserthallen Bridgewater Hall ligger også rett ved, som gjør at puben ofte er frekventert av teatergjengere og musikere. (Adresse: 50 Great Bridgewater Street, Manchester M1 5LE)

Peveril of the Peak

Dette er kanskje byens morsomste pub. Du går inn i puben, og baren er rett innenfor. Du bestiller en øl, og siden puben er fullpakket med folk, så går du gjennom en dør på baksiden for å se om det er bedre plass der, og plutselig står du ute på fortauet igjen, på den andre siden av bygget.

På folkemunne kjent som «the Pev» er denne puben fra 1820 en berømt institusjon i Manchester, drevet av den samme vertinnen, Nancy Swanick, som nå er godt oppe i 90-årene, helt siden 1971. Ingen andre i Storbritannia har vært pubvert så lenge. Et praktfullt etset speil over peisen i det koselige rommet, tidligere ble kalt Smoke Room, røykerommet, hedrer hennes første 40 år.

Som vertinnen er puben en overlevelse fra fortiden. Den nærmest trekantede bygningen hadde tidligere et heller skittent rykte, som bordell, helt til Nancy tok over og ordnet opp. Den har overlevd trusler om riving, der den står midt blant høyere kontorbygninger og boligblokker. CAMRA** og andre supportere har sørget for at puben nå har fått status som verneverdig bygning.

Det praktfulle flislagte eksteriøret fører inn til et enda flottere interiør av kvalitetstreverk, fliser, glassmalerier, faste sitteplasser, en viktoriansk peis og og en bardisk med feltpaneler og pilastre. Selv et antikk fotballbordspill, og de originale ringeklokkene som gjestene en gang i tiden brukte til å tilkalle betjeningen for å bestille drinker er der fortsatt.

Glassmaleriskjermen over bardisken er bare fra 1982, men til gjengjeld er den spesiallaget for å matche panelene i lobbyen. Puben har også overlevd bryggerisjefer som ville gjøre den om til en temapub med plastpalmer. Selvfølgelig fikk ikke bryggeriet viljen sin. Mange mener at The Pev er en av Manchesters vakreste puber.

Lokalbefolkningen og studentene kommer daglig innom for å møtes over en halvliter. Den har blitt mer enn et drikkested, mer et hjem borte fra hjemmet. (Adresse: 127 Great Bridgewater St, Manchester M1 5JQ)

*) Mancunians er navnet som brukes om folk fra Manchester.

**) CAMRA står for Campaign for Real Ale, regnes som en av de mest suksessrike forbrukerorganisasjonene i Europa, og representerer øldrikkere og pubgjengere over hele Storbritannia. Visjonen er bl.a. å ivareta puber og klubber som sosiale sentre og en del av Storbritannias kulturarv.

Erik Drilen (besøkte pubene i Manchester 14.-19. oktober 2025)

Llanfairpwllgwyngyllgogerychwyrndrobwllllantysiliogogogoch. Nei, undertegnede har ikke sovnet med hodet på tastaturet. Det er faktisk navnet på en liten landsby på øya Anglesey i det nordlige Wales.

Det har bodd mennesker der helt siden steinalderen, og befolkningen har også opplevd romerne. Første gang landsbyen ble nevnt med navn i skriftlige kilder i tidlig middelalder, og het da Pwllgwyngyll, som på engelsk blir oversatt til «the pool of the white hazels», eller på norsk «dammen med de hvite hasseltrærne». Sognet fikk etter hvert navnet Llanfair y Pwllgwyngyll, der Llanfair betyr Marias kirke.

Fortsatt i dag står det Llanfairpwllgwyngyll på veiskiltet når du ankommer landsbyen med snaut 3000 mennesker, på enkelte kart delt opp som Llanfair Pwllgwyngyll. Det var på 1800-tallet, trolig i 1869, at landsbyen skulle få sitt lange navn, i et forsøk på å kommersialisere stedet og trekke til seg turister.

Llanfairpwllgwyngyllgogerychwyrndrobwllllantysiliogogogoch består av 58 bokstaver oppdelt i 18 stavelser. Oversatt betyr hele navnet på engelsk «The church of St. Mary at the pool of the white hazels near the fierce whirlpool and the church of St. Tysilio of the red cave», eller på norsk «St. Marys kirke ved dammen med hvite hasseltrær nær den kraftige strømmen og St. Tysilio-kirken nær den røde hulen». Til daglig sier folk bare Llanfairpwll, uttales Lanfairpool.

Verdens lengste stedsnavn er det allikevel ikke. Det er Taumatawhakatangihangakoauauotamateaturipukakapikimaungahoronukupokaiwhenuakitanatahu med hele 85 bokstaver og ligger i New Zealand. Men Llanfairpwll er en god nummer to.

Alle turistene som kommer til Llanfairpwll tar naturlig nok bilder av skiltene på og rundt jernbanestasjonen. Ved stasjonen ligger det også en outlet-butikk, James Pringle Weavers, som selger alt hva du kan tenke deg av suvenirer, men også mye annet, både av klær, mat og drikke. I tillegg er det en kafé på stedet.

Du kan enkelt reise til Llanfairpwll med tog fra Chester eller Manchester i England. Men husk at togplattformen er mye kortere enn toget, så hør med konduktøren hvilken vogn du bør sitte i for å reise dit, da det kun er én dør som åpnes for avstigning. Det samme gjelder for øvrig i den pittoreske landsbyen Conwy på den samme togstrekningen.

Erik Drilen (besøkte Llanfairpwll i Wales den 15. oktober 2025)

På Visit Swedens hjemmesider kan man lese at Dalarna er det svenskeste av Sverige. Det er hjemmet til det meste av det typiske svenske du kan tenke deg, alt fra rødmalte «stugor», den tradisjonelle midtsommernattsfeiringen, Sveriges nasjonalsymbol Dalahesten, og ikke minst idylliske grønnkledde landskap og glitrende innsjøer slik vi kjenner Sverige fra svensk bonderomantikk på sitt beste gjennom kunst og kultur.

Kjente svenske kunstnere som Carl Larsson og Anders Zorn var begge fra Dalarna. Forfatteren og vinner av Nobels litteraturpris Selma Lagerlöf bodde og skrev flere av sine mest kjente bøker i Falun i Dalarna.

Idre og Nipfjället

Jeg startet fra Trøndelag tidlig på morgenen på vei til Dalarna, via Funäsdalen og Tännäs i Härjedalen og fjellet over til Idre i Älvdalens kommune. Første stopp ble Trollvägen opp til Nipfjället, et veldig populært utfartssted i Idre. Parkeringsplassen på toppen var helt full, av mennesker på fjelltur, og bilene stod parkert langsmed veien oppover. Turstiene på toppen er enkle og passer for hele familien. Når du nærmer deg toppen er Nipgubben, som overvåker fjellet, et populært fotostopp.

På veien ned igjen gjorde jeg et stopp ved anlegget på Idre Fjäll for å proviantere for dagen, før jeg fortsette videre til Särna.

Särna

Särna er først og fremst kjent for sitt fiske og friluftsliv, fjellvandring og naturopplevelser på sommeren i Fulufjällets nasjonalpark og Vedungsfjällen naturreservat. Om vinteren kan du gå på ski, være med på hundespannstur eller guidet snøscootertur. En av naturseverdighetene er Njupeskär vattenfall, en foss på 93 m og en av Sveriges høyeste.

Den på gjennomfart og ønsker å gjøre et stopp er gammelgården med Särna gamle kirke verdt et besøk. Gammelkirken er en svensk stavkirke fra 1684. Den nåværende altertavlen, som forestiller Kristi himmelfalt, er fra 1775. En eldre altertavle, fra 1689, henger på sørveggen. Prekestolen er fra 1728. I dag er kirken museum som holder åpent i sommerhalvåret, men brukes til vielser, dåp eller gudstjenester ved spesielle anledninger. Gammelgården er en historisk gård som dateres tilbake til 1760.

Älvdalen

Veien videre fortsetter til tettstedet Älvdalen. Her blir du møtt av et skilt som ønsker deg «Welkumin að Övdalim!» Her snakker de et språk som ligger tettere opp til norrønt og islandsk enn til svensk, og som svensker selv ikke forstår. Det skrev jeg om i mitt forrige innlegg, og du kan lese mer om det her.

Den første severdigheten du kommer til i Älvdalen er Rots Skans og Elfdalens Henbygdsforening, opprinnelig et befestningsanlegg fra 1677, for å beskytte Sverige mot Norge under Karl XI’s regjeringstid, nå et bygde- og friluftsmuseum med rundt 25 bygninger fra sen middelalder til tidlig 1900-tall. I informasjonen og kaféen har du også rikelig anledning til å kjøpe bøker på det elvdalske språket.

Neste severdighet i Älvdalen er et noe unikt museum, som så absolutt er verdt et besøk. Eller, det er to museer i ett: Porfyr- og Hagströmmuseet.

For omtrent 1,7 milliarder år siden ble Älvdalsporfyren dannet i forbindelse med enorme vulkanutbrudd. Det var aske med temperaturer opptil 900°C som ble kastet opp fra jordens indre. Asken ble pakket sammen og dannet høye fjellkjeder. Sol, vind, vann og istider har slitt ned fjellene og spredt porfyren. I dag er de høyeste porfyrfjellene knapt 600 meter høye.

Porfyren består av kvarts som er farget av ulike metaller og mineraler i fargeskalaer mellom rødt og svart. I den tette bergmassen finnes korn av feltspat og kvarts. Pimpstein og usmeltet stein har blitt presset sammen og dannet strømningsstrukturer. Fargene, mønstrene og hardheten har gjort at porfyren har vært og fortsatt er omgitt av myter fra de gamle kulturene rundt Middelhavet og frem til i dag.

Porfyren fra Dalarna er ganske unik. Ikke mange steder i verden har den blitt produsert som i Älvdalen. Hvis du kommer over gjenstander laget av porfyr andre steder i Europa, er sjansen stor for at den har kommet fra Älvdalen.  Man kjenner til gjenstander laget av porfyr fra 3000 år tilbake i tid. I Sverige har forekomstene vært kjent siden slutten av 1600-tallet, og siden begynnelsen av 1700-tallet i Älvdalen, kjent som Älvdalsporfyr. I 1788 ble Älvdalens Porfyrverk grunnlagt, og en fantastisk og unik kunstindustri tok form. For å vite mer om Dalarnas diamant, som den kalles, kan du besøke Porfyrmuseet i Älvdalen, ett av få museer i verden som fokuserer på gruvedrift og bearbeiding av denne bergarten.

I det samme museet finner du også Hagströmmuseet, også et unikt museum. I mer enn et halvt århundre forsynte Hagström-selskapet i Älvdalen Sverige og verden med trekkspill, elektriske gitarer og forsterkere. Fra en enkeltmannsbedrift i «Snus-Gustav»-butikken i Älvdalen til et globalt selskap med over 400 ansatte i både fabrikker og butikker, finnes spor etter en av Sveriges største gründere.

På museet kan du se et utvalg Hagström-instrumenter og lære om selskapets historie. Bygningen som huser museet var en gang en del av Hagströms fabrikkbygninger i sentrale Älvdalen. Tallene fra Hagström-tiden er imponerende: 700 000 produserte trekkspill, 130 000 elektriske gitarer og elektriske basser, tusenvis av høyttalere og forsterkere og 70 000 svensker utdannet ved Hagström musikkskole. Artister som Elvis Presley, Frank Zappa, Roxy Music og ABBA spilte på instrumenter som ble tilvirket i Älvdalen. En av verdens største samlinger av Hagström-gitarer finnes i Älvdalen i dag.

På midten av 1400-tallet nevnes et kapell i Älvdalen. Beliggenheten og utformingen er ikke kjent, men man antar at en middelalderkirkebygning lå der den nåværende Älvdalen kirke står. I 1585 ble Älvdalens første steinkirke ferdigstilt, som delvis er en del av dagens kirkebygning. Hundre år senere var kirken ikke lenger stor nok, så den ble utvidet mot sør. I 1783, da ytterligere hundre år hadde gått, ble kirken utvidet mot øst.

Det nåværende kirketårnet ble bygget i 1816–1817 ved siden av kirkens vestgavl. Under en større ombygging i 1903–1905 fikk tårnet sitt nåværende spir med lanterne. Kirken er en lokal severdighet med en unik arkitektur som trolig ikke har endret seg mye siden 1500-tallet, og som derfor gir den en viss historisk og kulturell verdi.

Sälen og Vasaloppet

Dalarna er for skisporten i Sverige hva Trøndelag er for Norge. Mens Trøndelag har Oddvar Brå, Petter Northug, Johannes Høsflot Klæbo og Marit Bjørgen, har Dalarna bl.a. Sixten Jernberg, Gunde Svan og Maja Dahlquist.

Vasaloppet er noe de fleste nordmenn har hørt om. Det er et av verdens mest kjente turrenn i langrenn, og starter i Sälen der løperne går 90 km til Mora. Etter sigende flyktet kong Gustav Vasa fra danske Christian II, som da var konge over Kalmarunionen, og hans soldater vinteren 1520-1521 fra Mora til Sälen. På ski selvsagt. Den legendariske svenskekongen Gustav Vasa hadde forsøkt å samle folket i Mora til et opprør mot danskekongen. Han lyktes ikke umiddelbart, og flyktet videre vestover mot Norge. I Sälen fikk han derimot beskjed om at folket i Mora allikevel ville gjøre opprør mot danskekongen, og ønsket Gustav Vasa til å lede dem.

I 1922 lanserte Anders Pers fra Mora idéen om et turrenn fra Sälen til Mora, i Gustav Vasas skispor. Det første rennet gikk samme året, og har vært en årlig begivenhet siden. Flere nordmenn har også vunnet rennet. Sälen er for øvrig kjent som Sveriges største skianlegg.

Mora

Neste stopp på turen gjennom Dalarna blir da naturlig nok Mora, med målområdet og Vasaloppets Hus, som ligger rett ved.

Mora er også kjent for kunstneren Anders Zorn, som levde fra 1860-1920. I Zornmuseet kan du få en guidet visning som forteller om livet hans, og du kan se noen av de mest kjente kunstverkene han laget. Anders Zorn var en ettertraktet portrettmaler, men spesielt kjent var han for sine badende kvinner og landskapsmalerier.

Zorngården, der Anders Zorn bodde, ligger rett ved siden av museet, og du kan også få guidet omvisning der. Zorn tegnet selv huset, og gården er også kjent for den vakre hagen. Det finnes også en tursti, kjent som Zornvandringen, 3,5 km gjennom sentrale deler av Mora, der du kan se stedene Anders Zorn malte, og lese de ni informasjonstavlene langs stien som forteller om hans liv og bidrag til regionen.

Nusnäs

Bare noen kilometer sør for Mora, ligger Nusnäs. Her har Dalarnas, og sannsynligvis Sveriges mest kjente symbol, dalahesten, blitt laget for hånd i snart hundre år. Du kan være med på en guidet tur i Nils Olssons Hemslöjd, fabrikken som har eksistert siden 1928, og se hvordan de blir til, fra et trestykke til ferdigmalt hest. Du kan også male din egen hest. Selvsagt kan du også kjøpe ferdige produkter i butikken.

Rättvik

Fortsetter du snaue tre mil sør for Nusnäs kommer du til Rättvik. En av severdighetene her er Gammelgården. Bygdemuseet består av et tredvetalls bygninger fra området og ulike tidsperioder. Byggene er satt sammen som i en tidsriktig historisk bondegård. Det eldste huset er Prästhärbret, et stabbur fra Skallberget (ca 1588). I museet finns 3500 gjenstander fra helt tilbake til 1200-tallet. På sommeren, når kafeen er åpen, er bygningene åpne, og du kan se hvordan folket levde før i tiden.

En annen severdighet i Rättvik er Långbryggan, en 628 m lang brygge ut i innsjøen Siljan. Den ble bygd i 1895 for å kunne ta imot båter med turister, og har etter hvert blitt en severdighet alle turister må få med seg. Årsaken til at brygga er så lang er at sjøsiden av Rättvik er så langgrunn at båter ikke kunne legge til.

Classic Car Week, Sveriges største treff for bilnostalgikere, finner sted hvert år i Rättvik. I Dalhalla, Europas mest spektakulære utendørsarena i det gamle kalksteinsbruddet i skogen rett utenfor tettstedet, holdes konserter i alle musikkstiler, både med svenske og internasjonale artister.

Falun – en historisk perle på UNESCOs verdensarvliste

Neste stopp på ferden er Falun, også et sted som vi nordmenn først og fremst forbinder med skisporten. Men i kommunen, som også er Dalarnas administrative sentrum, bor det rundt 60.000 mennesker, og byen har så mye mer å by på. Jeg kunne ha skrevet et eget innlegg om Falun.

Ett av Dalarnas viktigste severdigheter er den gamle Falugruven, som står på UNESCOs verdensarvliste, og som gjorde byen til en svensk supermakt på 1600-tallet. Gruven var i sin tid Europas største kobbergruve.

Det historiske trebyen og boligområdet Elsborg rett ved gruven er også en del av verdensarven. Her bodde gruvearbeiderne. Husene, som er malt i en karakteristisk rødfarge laget av pigmenter fra gruven, og som har gitt fargen navnet falurødt. En vandretur gjennom Elsborg er absolutt verdt å bruke en del av tiden din på i Falun.

Elsborg og gruven besøker du lettest til fots. De ligger kun en ti minutters spasertur fra sentrum av Falun. Skilt med historie er satt opp rundt omkring. Du kan også besøke det interaktive gruvemuseet og besøkssenteret. Om du ønsker fullt utbytte av gruvebyen, kan du melde deg på en guidet tur inn i gruvegangene 67 m under bakken, til store haller og forbi dype sjakter.

Er du interessert i revyteater, bør du få med deg barndomshjemmet til den legendariske revykongen og sangeren Ernst Rolf. Han har også vært med i et par svenske filmer, og har også opptrådt på revyscener i Norge. Midt i Elsborg ligger huset der Ernst Rolf ble født i 1891 og trådte sine barnesko. I dag er det kafé og utstilling om Ernst Rolf i det gamle huset som ligger på Styraregatan 28. Enkel servering med mulighet for å sitte ute på den koselige gårdsplassen.

Store Kopparbergs kirke skal ha blitt bygget på 1300- og 1400-tallet, og er med det, så langt man har funnet ut, Faluns eldste bygning. Den var gruvearbeidernes kirke.

Kong Gustav Vasa, som jeg nevnte lenger opp på siden, er også sterkt assosiert med Falun. Slaget ved Falun i februar 1521 var det første slaget i den svenske frigjøringskrigen mot Kalmarunionen og den dansk-norske kongen Christian II, og Gustav Vasa måtte ifølge historien flykte gjennom en latrine for å unngå å bli tatt til fange av danskene.

Så må man selvsagt ikke glemme skianlegget. Falun arrangerer årlig Svenska Skidspelen, som inngår i verdenscupen på ski, og hele fire ganger har Ski-VM blitt arrangert her, i 1954, 1974, 1993 og 2015. Du kan besøke skimuseet og skianlegget på Lugnet, som for øvrig er et fredet område, året rundt. Fra bunnen av hoppbakkene kan man ta bergbanen opp til toppen.

Sundborn

Den lille landsbyen Sundborn ligger i Falu kommune, rundt 14 km øst for Falun. Kjent for sine mange idylliske gruvegårder fra 1700- og 1800-tallet, samt en trekirke fra 1750. Den største severdigheten i denne landsbyen er allikevel gården Lilla Hyttnäs, bedre kjent som Carl Larssongården. Carl Larsson var en av Sveriges mest elskede kunstnere, kjent for sine folkekjære akvareller, men spesielt hans monumentale arbeid, fresker i skoler, museer og andre offentlige bygg, ble hans mest betydningsfulle verk. Han var aktiv maler på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Larssons kunstneriske høydepunkt var «Midvinterblot» som pryder veggen i trappeoppgangen i Stockholms Nasjonalmuseum. Hjemmet til Carl Larsson og hans kunstnerkone Karin er i dag museum, der du kan få guidet omvisning. Det anbefales å kjøpe billett på forhånd, da det ofte er utsolgt.

Carl von Linnés bryllupsstue på Svedens gård

Carl von Linné er Sveriges mest berømte naturforsker. Han la grunnlaget for nomenklatur og moderne systematikk innen biologi, det vil si hvordan vi klassifiserer dyr og planter i dag. Han var utdannet lege, botaniker, geolog og zoolog, og studerte ved Uppsala universitet og i Haderwijk i Nederland. Han ble senere slått til ridder for sine prestasjoner som vitenskapsmann, og blir ofte kalt den moderne taksonomiens far. Linné var også avbildet på de gamle hundrekronersedlene i Sverige.

Linnés bryllupshytte ligger i Sveden mellom Falun og Sundborn. Det var her Linné giftet seg med Sara Elisabeth Morarea i 1739. Sara Lisa var oppvokst på gården, en gruvegård eid av hennes far, Johan Moraeus, som jobbet som lege ved Falu Gruve, og mor Elisabeth Hansdotter. Bryllupshytten inneholder autentiske veggmalerier fra 1700-tallet. Den historiske hagen er også verdt et besøk, og byr på vakre blomster, medisinplanter og matplanter. Gården er nevnt i skriftlige kilder allerede fra 1500-tallet, og bryllupshytta er en del av Falun verdensarvsted.

Ornäs

Sør for Falun ligger Sveriges mest berømte tømmerbygning, som ble bygget av en velstående gruvearbeider, Stig Hansson, tidlig på 1500-tallet og kan skryte av verdens eldste bevarte utstilling, der den mest berømte besøkende var Gustav Eriksson Vasa.

Ornässtugan ligger vakkert til på sin opprinnelige plassering på et nes i Runnsjøen mellom Falun og Borlänge. Underetasjen fungerte som lagerrom og overetasjen som gjestehus. Loftet har mange spennende spor av folketro.

Den mest berømte er altså gjesten Gustav Vasa, som besøkte Ornässtugan i 1520. Han var da på flukt fra den danske unionskongen Christian II. Besøket endte med at Gustav ble tvunget til å rømme gjennom toalettet på Ornässtugan med hjelp fra vertinnen Barbro Stigsdotter, datter av Stig Hansson. Gustav ville starte et opprør med hjelp fra dalmennene, og den unge Gustavs eventyr og veien til den svenske tronen er historier som har blitt fortalt i Ornässtugan i 500 år.

Museet åpnet i 1758, og utstillingen er fortsatt den samme som da den åpnet, noe som gjør den til verdens eldste bevarte utstilling i sin opprinnelige bygning.

Stora Tuna utenfor Borlänge

Dalarna hadde en internasjonal kjent artist til, foruten Ernst Rolf, som jeg allerede har nevnt ovenfor. Jeg hadde en gammel turistbrosjyre til å veilede meg på turen gjennom Dalarna. I den stod det at i Borlänge ligger Jussi Björling Museum. Da jeg kom til Borlänge, fant jeg ut at det museet ble nedlagt i 2021. Utstillingen er tatt vare på av familien, og man håper å kunne åpne en ny utstilling eller et nytt museum i Stockholm etter hvert. Borlänge er visstnok for liten by med sine snaue 42.000 innbyggere.

Turen innom Borlänge var ikke helt bortkastet allikevel, for Jussi Björlings grav ligger ved Stora Tuna kirke, rett sør for sentrum av Borlänge.

Jussi Björling ble regnet som en av verdens største tenorsangere, og var en folkehelt hjemme i Sverige. Enkelte mener også at han var verdens beste operasanger på 1900-tallet. For mange blir det fortsatt ikke jul før Björling har sunget jula inn med «O helga natt», selv mer enn 60 år etter hans død.

Hedemora

Den eneste byen i Dalarna som kan kalle seg en middelalderby er Hedemora, som fikk privilegiet til å kalle seg by allerede i 1446. Selvsagt er byen da også Dalarnas eldste by. Historien til Hedemora er hovedsakelig knyttet til handel og markedene som ble holdt i byen. Det mest berømte var Pålsmässo-markedet, som eksisterte helt fram til begynnelsen av 1900-tallet.

Selv om byen er Dalarnas eldste, så er det ikke mye igjen av den originale byen, dessverre. To omfattende bybranner, i 1754 og i 1849, utslettet store deler av sentrum. Av middelalderbyen gjenstår i dag bare kirken, som ble bygd på slutten av 1200-tallet eller begynnelsen av 1300-tallet. De aller fleste nåværende bygningene ble bygd etter 1849.

De eldste delene av sentrum er mest synlig rundt Stora Torget, ofte betegnet som «Sveriges vakreste brosteinsplass», med det vakre rådhuset fra 1700-tallet, byhotellet og det gamle apoteket, som i dag huser Café Wahlman. Teaterladan, som er Sveriges eldste, er også et bygg av kulturell interesse.

I kvartalene sør for Stora Torget mot kirken finnes eksempler på gamle næringsbygg med butikker mot gaten. I tillegg til middelalderens sentrum er Hedemoras sentrale gate, Åsgatan, preget av leilighetsbygg fra 1950-tallet med butikker i første etasje. Jo lenger ut fra sentrum man beveger seg, desto mer moderne blir bygningene.

I kvartalene sør for Stora Torget mot kirken finnes det flere eksempler på gamle, omringede næringsbygg med butikker mot gaten. I tillegg til middelalderens sentrum er Hedemoras sentrale gate, Åsgatan, preget av leilighetsbygg fra 1950-tallet med butikker i første etasje, og jo lenger ut fra sentrum man ser, desto mer moderne blir bygningene.

Av de mer kuriøse innslagene i byen er byens motorsykkelmuseum, Hedemora MC-museum, en samling av gamle motorsykler i en privat garasje i et boligkvartal.

Avesta

De fleste små dalahestsuvenirene i tre du finner overalt i Dalarna er bare noen centimeter store og veier noen få hundre gram. Verdens største dalahest finner du ved innkjørselen til den lille byen Avesta. Den er 13 m høy, 12,8 m lang og veier hele 66,7 tonn. Den er det første møte med Dalarna for svensker og turister som kommer sørfra.

Her er det bensinstasjon, restauranter og kjøpesenter. Jeg må nevne at her fikk jeg også, noe overraskende, den billigste bensinen på hele turen min gjennom Dalarna. For i tillegg til at verdens største dalahest får turistene til å stoppe, ligger den også akkurat der hvor de trafikkerte riksveiene 70 og 68 møtes. Drøye 15 kr for literen, midt i feriesesongen.

Stockholm har Gamla Stan, Avesta har Gamla Byn. Dette er den eldste delen av Avesta, og ligger i gangavstand fra det mer moderne sentrum og det gamle jernverket. Selv om folk fortsatt bor her, føles området som et friluftsmuseum. Du vil komme over historiske bygninger, hvorav noen dateres helt tilbake til 1630-tallet.

Det gamle Kopparverket var i sin tid ett av de største i Europa, og produserte de fleste svenske koppermyntene mellom år 1644 og 1831. Her ligger i dag Avesta Myntmuseum med bl.a. verdens største koppermynt. I selve den gamle fabrikken ligger i dag Verket Avesta Art, der samtidskunst møter industrimiljø. Også internasjonale kunstutstillinger.

Avesta kirke fra 1600-tallet ligger også ved Gamla Byn og Kopparverket.

Ellers i Avesta kan du besøke Avesta Visentpark, der du kan se den utryddingstruede europeiske bisonen. Parken har rundt 30 bison.

Erik Drilen (kjørte gjennom Dalarna 12.-13. juli 2025)

«Welkumin að Övdalim!» står det på skiltet som møter deg når du kjører inn i Älvdalen i Dalarna, Sverige.

Her i Norge er vi vant med at de fleste forstår oss når vi snakker dialekt. Vi forstår også stort sett svensk. Men i Älvdalen snakker de et språk som selv svensker flest ikke forstår. Älvdalska, älvdalsmål, eller övdalsk som de sier i Älvdalen, har flere likheter med norrønt og islandsk enn det har med svensk. Språkforskere sier til og med at elvdalsk ligger nærmere oldsvensk, eller gammelsvensk, enn det den moderne rikssvensken gjør.

Elvdalsk er et avansert språk, med en helt annen grammatikk og bruk av preposisjoner enn det dagens svenske språk gjør. Faktisk er grammatikken nesten identisk med tysk, men det er noe vi kjenner igjen fra islandsk og færøysk, men også i jemtlandsk i Jämtland og faktisk også i noen norske dialekter, som f.eks. i Holtålen i Trøndelag, der bl.a. preposisjoner styrer akkusativ og dativ.

F.eks. heter Älvdalen Övdaln lokalt, men preposisjonen að (til) styrer dativ, og derfor blir det velkommen til Övdalim, eller «Ig byddjer i Övdalim» (Jeg bor i Älvdalen). Derimot sier de «Ig far upi Övdaln» (Jeg drar til Älvdalen), da upi (opp til) styrer akkusativ.

Til tross for at Europarådet har bestemt at elvdalsk er et eget språk, og skal beskyttes på lik linje med minoritetsspråk som samisk, meänkieli (et finskættet språk i Tornedalen i Nord-Sverige) og romani, har ikke svenske myndigheter anerkjent elvdalsk som et minoritetsspråk i Sverige enda.

Muligens frykter myndighetene at jemtlandsk, som har mange likhetstrekk med den norske trønderdialekten, og gutamål, som snakkes på Gotland, kan kreve den samme anerkjennelsen. Flere andre dialekter i Sverige bruker også fortsatt ord som ikke lenger er i bruk i rikssvensk.

Utvilsomt har elvdalsk de sterkeste kortene, da språket generelt er uforståelig for de fleste svenskene. Det er ikke de andre dialektene.

Som skriftspråk har elvdalsk eksistert i over tusen år. Faktisk ble det skrevet med runer helt fram til begynnelsen av 1900-tallet i Älvdalen. De elvdalske runene har derimot tilpasset seg språket opp gjennom århundrene, og skiller seg litt fra norrøne runer, som ikke har vært i bruk siden 1400-tallet.

Det som i hovedsak skiller elvdalsk fra rikssvensk er som allerede nevnt, grammatikken, men også ordbøyning, struktur og ordforråd. I tillegg uttalen. Elvdalsk bruker lyder som ikke lenger er i bruk i rikssvensk, som fornnordiske nasale vokaler, diftonger og konsonanter som w og ð.

Det har ikke alltid vært enkelt å bevare språket i Älvdalen. For bare hundre år siden var det forbudt å snakke elvdalsk i skolen. Barna måtte snakke rikssvensk, ellers ble det straff. Siden 1980-tallet har foreningen Ulum Dalska (La oss snakke elvdalsk) kjempet for å bevare språket, og gi det høyere status hos befolkningen, samt undervisning i språket på skolen.

I Sverige har ikke barn som snakker elvdalsk rett på undervisning på dette språket, til tross for at det er en rett for minoritetsspråk iflg svensk lovgivning. Dette fordi svenske myndigheter fortsatt ser på elvdalsk som en svensk dialekt.

Det er i dag rundt 3000 mennesker som snakker elvdalsk, og det gis ut et betydelig antall bøker på språket, i hovedsak barnebøker. Disse kan kjøpes bl.a. på Rots Skans, Elfdalens Hembygdsförening, eller på Porfyr- og Hagströmmuseet. Selvsagt også gjennom Ulum Dalskas hjemmeside.

I dag i butikkene står gjerne plakatene med elvdalsk øverst, og med mindre skrift på svensk under. Men elvdalske stedsnavn på skiltene langs veiene har ikke fått gjennomslag, da folk flest i Sverige ikke kjenner de elvdalske stedsnavnene, og kan dermed skape forvirring i trafikken. Men på Älvdalsskolen står det Övdalsskauln under det svenske navnet på veggen.

Sånn for ordens skyld, hvis du hører noen si «Ig tytjer um dig», betyr det at de liker deg.

Erik Drilen (besøkte Älvdalen 12. juli 2025)