For et par tiår siden pleide Travel Channel å sende programmer om Sveits på skinner, dvs togreiser rundt omkring i Sveits. Det var en serie jeg lot meg fascinere av, og spesielt én av destinasjonene sa jeg til meg selv, at dit skulle jeg reise en gang. I år reiste jeg til Sveits på ferie for første gang, og det var ett reisemål jeg booket hjemmefra før jeg dro: Jungfraujoch, også kjent som Top of Europe.

Jeg hadde meldt meg på en busstur, med turoperatøren Best of Switzerland Tours, som skulle inkludere taubane og tog opp til Jungfraujoch. Som ny i et nytt land, valgte jeg det enkleste alternativet, en guidet utflukt. Jeg overlot ingenting til tilfeldighetene. Jeg var fast bestemt på at jeg skulle til Jungfraujoch. Ingenting kunne gå galt.

Og alt så ut til å gå etter planen. Møtte opp på avtalt startsted i Zürich og registrerte meg. Gikk om bord i bussen, og turen startet. Alt gikk også etter planen en stund. Turen gikk til Interlaken, hvor vi hadde en times pause, der vi kunne utforske sentrum av byen på egenhånd.

Vi gjorde oss klare til å fortsette turen videre til Grindelwald, der vi først skulle ta taubane og deretter tog inne i fjellet opp til det som regnes som Europas høyestliggende jernbanestasjon, Jungfraujoch. Slik gikk det ikke. I Grindelwald fikk vi vite at det var tekniske problemer på toget opp til Jungfraujoch, og avgangene var innstilt.

Der og da følte jeg at skjebnen var i mot meg. Skulle jeg allikevel ikke komme meg opp til toppen jeg hadde drømt om i over 20 år? I stedet ble vi tilbudt en tur med taubane opp til en annen topp, på langt nær like høyt opp som Jungfraujoch, med navnet Grindelwald First. Dette var på ingen måte Best of Switzerland Tours sin skyld, og vi fikk alle refundert alle de tapte utgiftene for reisen opp til Jungfraujoch samme dag.

Men i stedet ble vi altså tilbudt billetter opp til Grindelwald First, en topp jeg aldri hadde hørt om eller hadde planlagt å dra til.

Om noen skulle tro at First er engelsk og betyr først, så er det altså feil. Det uttales som det skrives, nemlig Fiirst, og er navnet på en liten fjellrygg og utflating av en større fjellrygg, Widderfeldgrätli, som ligger ovenfor landsbyen Grindelwald. Forøvrig et populært tur- og skiområde, så vel sommer som vinter.

For all del, Grindelwald First er verdt et besøk. Utsikten er upåklagelig, Og aktivitetene er mange. Du tar en 25 minutters taubane fra sentrum av Grindelwakd opp til toppen, 2.166 m.o.h., og der har du alt fra zipline, First Flyer, som lar tøffe sjeler seile 800 meter gjennom luften i opptil 84 km/t, til rolige fotturer til innsjøen Bachalpsee som varer rundt to timer, og er et must for alle som besøker First-området. De snødekte alpetoppene reflekteres i det krystallklare blå vannet – en ren fjellidyll visstnok. Jeg tok ikke fotturen.

First Cliff Walk by Tissot er en gangvei langs fjellveggen til en utsiktsplattform, og får hjertet til å slå litt raskere, om du våger deg utpå.

Når du skal ned igjen til landsbyen Grindelwald, og ikke ønsker å ta taubanen, kan du enten kjøre go-cart eller sykkel ned fjellsidene til du er tilbake i Grindelwald, 1.100 m lavere i høydeforskjell fra der du startet. Om du ikke velger å gå. Det er også mulig.

Siden alle som egentlig skulle ha vært på Jungfraujoch, plutselig befant seg på Grindelwald First, var køene uendelig lange, inkludert i kafeteriaen på toppen. Etter 15 minutter i kø for å få noe å spise, og jeg kanskje hadde flyttet meg en halv meter, og det føltes som om det fortsatt var hundre mennesker foran meg, valgte jeg å ta taubanen, det eneste stedet der det på dette tidspunktet ikke var kø, ned til landsbyen igjen, for å utforske den og spise lunsj der.

Grindelwald er en veldig pittoresk liten landsby, kjent som en av de eldste skiresortene i Sveits, og for Rodelbahn, en såkalt akebakke med toboggan, en slags kjelke uten meier, som er 736 m lang (altså bakken) og med en høydeforskjell på 58 m, kan du ake i en fart på opp i mot 40 km/t. En annen severdighet bare fem minutter unna med buss er Gletscherschlucht, også kjent på engelsk som Glacier Canyon Grindelwald. En kilometer lang elvekløft som du kan følge gjennom tunneler og gangstier. Det er også mulig å hoppe i strikkhopp, såkalt bungee jump, for den som våger, inne i kløfta.

Jeg hadde ikke planlagt noe opphold i Grindelwald, og med begrenset tid før bussen skulle returnere til Zürich, ble det ikke til at jeg fikk oppleve noe av dette. Men lunsj og øl på én gaterestaurant, og iskrem på en annen, er absolutt ikke å forakte.

Til tross for fantastisk utsikt og mye å se, og at Grindelwald er en landsby jeg gjerne kunne tenke meg å komme tilbake til, var det vanskelig å skjule at jeg følte at denne dagen var mer eller mindre bortkastet, og skuffet over at jeg ikke fikk tatt turen til Jungfraujoch, som jeg hadde planlagt helt siden jeg hadde bestilt reisen til Sveits noen måneder i forveien.

Derimot, siden jeg ankom Zürich tidligere i uka, hadde jeg også lagt planer for den neste dagen, og faktisk kjøpt togbilletter på sentralstasjonen i Zürich allerede. Jeg skulle til fjelltoppen Schilthorn Piz Gloria, eller også kjent som James Bond-fjellet. Det var den andre toppen, etter Jungfraujoch, jeg hadde planlagt å besøke på ferieturen min. Måtte den i hvert fall gå som planlagt.

Jeg reiste derfor tidlig neste morgen med toget fra Zürich Hauptbahnhof, nok en gang til Interlaken, der jeg gikk om bord i et nytt tog til Lauterbrunnen, taubane til Grütschalp, og derfra nytt tog til den lille fjellandsbyen Mürren, som henger i fjellsidene 1.650 m.o.h. Deretter gå gjennom den vakre bilfrie landsbyen til nok en taubane, som først skulle ta meg enda tusen meter opp til Birg (2.677 m.o.h.), der jeg skiftet til enda en ny taubane opp til Schilthorn Piz Gloria (2.970 m.o.h.).

Fjelltoppen Schilthorn er kjent fra James Bond-filmen «On Her Majesty’s Secret Service» (1969). Toppen var sentral i Bond-filmen, og var skurken Ernst Stavro Blofelds skjulested. Navnet Piz Gloria kommer også fra filmen. I filmen lå Piz Gloria nær St. Moritz, hvor språket som snakkes er retoromansk. På retoromansk betyr Piz fjelltopp, men til tross for at Schilthorn ligger i Berner Oberland, der det ikke snakkes retoromansk, har toppen beholdt navnet.

Da filmen ble spilt inn var ikke restauranten ferdig enda, men produksjonsteamet tilbød seg å finansiere bygget mot at de kunne få eksklusive rettigheter til å filme der. Bygningen og fjelltoppen spilte en viktig rolle i filmen. Da filmen ble utgitt beholdt restauranten navnet Piz Gloria. På toppen kan du følge i James Bonds fotspor i den interaktive Bond World-utstillingen eller på 007 Walk of Fame. Restauranten roterer 360° på 45 minutter, og er solcelledrevet. I James Bond-baren kan du bestille «Martini, shaken not stirred».

Fra toppen har du utsikt til mer enn 200 fjelltopper, deriblant Eiger, Mönch og Jungfrau. En 200 meter lang steinete sti, Skyline Walk, byr på en spektakulær utsikt med magesug. Det er langt ned.

Turen tilbake til Interlaken gikk med taubane ned til Birg, Mürren og Stechelberg, deretter buss til Lauterbrunnen og tog videre tilbake til Interlaken.

Togbilletten jeg hadde kjøpt i Zürich var gyldig helt fram til Schilthorn tur/retur. Siden jeg startet reisen så tidlig på morgenen, fant jeg ut at jeg kanskje også kunne rekke å ta turen opp til Jungfraujoch i samme slengen, så jeg gikk inn på jernbanestasjonen i Interlaken og forhørte meg. Jo, jeg kunne rekke nest siste tog opp, men at jeg kun ville få en time på toppen for å rekke siste toget ned igjen. Jeg kjøpte billett fra Interlaken og opp til Jungfraujoch, og reiste med første tog til Grindelwald.

Sannelig skulle jeg få oppleve Top of Europe allikevel!

Framme i Grindelwald (943 m.o.h), igjen, ble det å løpe for å rekke taubanen, Eiger Express, opp til Eigergletscher (2.320 m.o.h.), og videre tog inni fjellet opp til Europas høyestliggende jernbanestasjon, Jungfraujoch (3.454 m.o.h.). Endelig fikk jeg oppleve Top of Europe.

I mer enn 100 år har Jungfrau-jernbanen kjørt opp til Europas høyeste jernbanestasjon på 3454 m.o.h. – midt i hjertet av UNESCOs kulturarvsted, de sveitsiske alpene Jungfrau-Aletsch. Hele året går tannhjulsbanen bratt opp gjennom en tunnel til Jungfraujoch fra Kleine Scheidegg og Eigergletscher.

Tunnelen som fører opp fra stasjonen Eigergletscher er syv kilometer lang og tok 16 år å bygge fra 1896 til 1912. Et stopp i tunnelen gir en spektakulær utsikt over isbreen utenfor vinduene i Eigers nordvegg.

På toppen av Jungfraujoch blir du møtt av en høyalpin eventyrverden laget av is, snø og steiner. Alt dette kan beundres fra utsiktsplattformene Sphinx Observatory (3.571 m.o.h., det høyeste punktet jeg noen gang har vært på kloden vår) og platået på Aletschbreen eller fra Ispalasset. Det anbefales å ha med seg en varm jakke til denne turen, da det er snø og is året rundt, og temperatur nær eller under null grader.

Du står ikke på toppen av noen av de høyeste fjelltoppene i området, men du ser rett opp på toppen av Jungfrau (4.158 m.o.h.), samt Mönch (4.107 m.o.h.) og Eiger (3.970 m.o.h.) som du nettopp har kjørt tog gjennom på veien opp. Jungfraujoch ligger som en sadel på en hest midt mellom de to firetusenmeterstoppene. Navnet betyr også jomfrusadel.

Jeg kunne også ha reist med tog opp langs fjellsidene fra Grindelwald, via Kleine Scheidegg, til Eigergletscher, som jeg nok ville ha foretrukket, men siden det var helt å slutten av dagen, hadde jeg ikke tid til å vente på toget. Hadde jeg ikke allerede reist med så mange taubaner de siste par dagene, ville taubanen vært en attraksjon i seg selv. Jeg endte opp med å reise ni turer med taubane på to dager, eller elleve på tre dager, men det vil jeg komme tilbake til i mitt neste innlegg.

Toget bruker for øvrig snaue 40 minutter fra Grindelwald til Eigergletscher, mens taubanen bruker 15 minutter. Raskeste reiserute tar totalt 1 time og 36 minutter fra Interlaken helt opp til Jungfraujoch.

Etter å ha brukt en time på toppen av Europa ble det å reise samme vei ned, tog til Eigergletscher, taubane til Grindelwald, tog til Interlaken, og tog videre tilbake til Zürich, hvor jeg bodde på hotell.

I etterpåklokskapens navn ville jeg anbefalt å bo et par netter i Interlaken eller Grindelwald, framfor Zürich, om man ønsker å ta turen opp til Schilthorn og Jungfraujoch, eventuelt også Grindelwald First. Det vil ikke minst være veldig tidsbesparende og sannsynligvis også økonomibesparende.

Det er mange andre steder å besøke i området, og det finnes et veldig omfattende aktivitetstilbud. Man kan ta dampbåt på innsjøene Brienzersee eller Thunersee ved Interlaken, og det er mange andre små landsbyer rundt omkring som kan være verdt å få med seg, som bl.a. Wengen. Lauterbrunnen og Mürren hadde jeg også gjerne brukt litt mer tid i. Men det får bli ved en senere anledning.

Erik Drilen

(besøkte Grindelwald First, Schilthorn Piz Gloria og Jungfraujoch 25. – 26. juni 2023)

Med Zürich som utgangspunkt er det ikke noe problem å ta en endagsutflukt til Europas fjerde minste land. Med sine 160 km² er det kun San Marino, Monaco og Vatikanstaten som er mindre. Færre enn 40.000 mennesker bor i fyrstedømmet.

Liechtenstein ligger inneklemt mellom Sveits og Østerrike, der elva Rhinen danner den vestlige grensen av landet. Opprinnelig var det to tidligere grevskap, Vaduz og Schellenberg, som hørte under det tysk-romerske keiserriket, men som formelt ble anerkjent som fyrstedømme av keiser Karl 6 i 1719. Navnet har det fått etter fyrstefamilien Liechtenstein.

For å komme seg dit fra Zürich, kan man melde seg på en heldagsutflukt fra én av flere turoperatører, som f.eks. Gray Line eller Best of Switzerland Tours. Om du ønsker å bestemme selv hvor mye tid du skal bruke i Liechtenstein, kan du leie bil, men å reise med tog og rutebuss er også enkelt.

Selv valgte jeg tog og buss. Toget fra Zürich Hauptbahnhof (sentralstasjonen) går ikke helt fram til Liechtenstein, men til den lille sveitsiske byen Sargans, som ligger rett ved grensen. Togreisen tar ca én time. Derfra tar du bussen som stopper rett ved jernbanestasjonen, og som på drøyt 20 minutter tar deg inn til hovedstaden Vaduz. Du kan kjøpe billett helt fram til Vaduz på jernbanestasjonen i Zürich.

Hvis du ikke har planlagt dagen i Vaduz på forhånd, eller vet hvilke severdigheter du ønsker å få med deg, så kan det være en god idé å ta turen innom turistkontoret, som ligger midt i hovedgata i sentrum. Du trenger ikke vise pass for å krysse grensa mellom Sveits og Liechtenstein, men om du allikevel ønsker å få et offisielt stempel i passet, får du ordnet det på turistkontoret mot å betale tre sveitserfranc.

Schloss Vaduz er kanskje den største severdigheten i Liechtenstein. Du kan kjøre med bil opp dit, eller du kan gå den merkede stien fra sentrum av Vaduz. Turen til fots tar rundt 20 minutter, om du ikke tar for mange pauser på veien opp. Både fra stien opp, og fra toppen har du god utsikt over byen og Rhindalen. Dessverre kan du ikke se slottet fra innsiden, da det er residensen til fyrstefamilien.

Opprinnelig var det en greve som eide slottet, inntil Prinsen av Liechtenstein kjøpte det i 1712. De eldste delene av slottet er forsvarsverket og tårnet, som antas å være bygd på 1100-tallet, mens resten er fra 1500-tallet.

Liechtensteinisches Landesmuseum ligger midt i hovedgaten i Vaduz, rett nedenfor slottet. Museet er fordelt over tre sammenhengende bygninger, hvorav det ene er et vakkert lite hus fra 1438. Dette huset ble tidligere brukt som både vertshus, tollstasjon, bolighus og rådhus før det ble museum.

Samlingene viser Liechtensteins historie fra neolittisk tid og fram til i dag, og inkluderer arkeologiske funn, førhistoriske verktøy, en våpensamling fra middelalderen og religiøs kunst. Da jeg besøkte museet hadde de også en fotballutstilling, hvor også vår egen Erling Braut Haaland var på ett av de store veggbildene.

Byens kunstmuseum og postmuseum ligger også like ved, bare adskilt av turistinformasjonen.

Kunstmuseum Liechtenstein, åpnet i år 2000, er museet for moderne kunst og samtidskunst. Foran museet og store deler av hovedgaten Städtle, vil du også finne mange skulpturer. Det sies at Vaduz er hjemsted for den største friluftskunstutstillingen i Europa.

Et annet interessant museum er Postmuseum som inneholder en frimerkesamling, brev og annet utstyr fra hele verden. Det er gratis inngang til postmuseet.

I det samme bygget ligger Schatzkammer Liechtenstein, Liechtensteins skattekammer, det eneste museet i sitt slag i Alpene, og som fokuserer på utstillinger som tilhører prinsene av Liechtenstein og andre private samlere. Utstillingen viser et utvalg gjenstander fra de fyrstelige samlingene, inkludert kunstverk av edle metaller, samt historiske våpen og overdådige gaver som tilhører herskere som prins Friedrich II av Liechtenstein og keiser Kaiser Joseph II av Østerrike.

Vaduz Rathaus, rådhuset, er administrasjonsbygningen i Vaduz. Rett foran rådhuset finner du jernskulpturer og emblemer med våpenskjold. Foran Rådhuset kan du ofte se musikere og artister som opptrer.

Populære fotomotiv er også parlamentet og de rådgivende forsamlingsbygningene, samt Kathedrale St. Florin. Parlamentet og den rådgivende forsamlingen står ved siden av hverandre i sterk kontrast, den ene er en eldre, utsmykket bygning og den andre et moderne, dristig arkitektonisk monument. Den katolske katedralen St. Florin, bygget på slutten av 1800-tallet, ligger bare ett minutts gange unna, og er et av byens landemerker.

Om du har tid kan du også ta turen for å se det ikoniske Das Rote Haus, det røde hus, bygget i 1338, eller Alte Rheinbrücke, den gamle gangbrua som krysser elven Rhinen fra Liechtenstein over grensen til Sveits. I landsbyen Balzers, mellom Sargans og Vaduz, er det også mulig å se vingårder, samt ikke minst besøke slottet Burg Gutenberg, som også er et av Liechtensteins mest markante landemerker. Jeg fikk ikke tid denne gangen, men kanskje neste gang?

Erik Drilen (besøkte Vaduz 22. juni 2023)

«Grüezi!» sier sveitserne når de hilser. Uansett hvor mange år du har hatt tysk i skolen, kan du ikke bare uten videre tro at du forstår hva sveitserne sier, for Schwyzerdütsch, eller sveitsertysk, er radikalt forskjellig fra den tysken du er vant med fra Tyskland eller fra tyske bøker. Faktisk så forskjellig at man kan være tillatelig til å tro at det dreier seg om et helt annet språk. Men frykt ikke, selv om du ikke forstår en samtale mellom to sveitsere, kommer du langt med skoletysken din i Sveits. Sveitsere kommuniserer også godt på engelsk, om du ikke er så bevandret i tysk. I hvert fall den yngre generasjonen.

Faktisk har det lille alpelandet hele fire offisielle språk. Foruten tysk, som snakkes av størstedelen av befolkningen, snakkes det fransk, italiensk og retoromansk i forskjellige regioner av landet. Men snakker hele befolkningen alle de fire språkene? For eksempel snakkes retoromansk kun av 35.000 mennesker i kantonen Graubünden. Fransk snakkes i de vestlige delene av Sveits, mens italiensk snakkes i sør, på grensen mot Italia. Jeg snakket med en turguide i Zürich, som påstod at han ikke snakket fransk, men guidet på spansk, det gjorde han.

Så hvordan kommuniserer to mennesker der den ene er fra den fransktalende delen og den andre fra den tysktalende? Jeg ble fortalt, som regel på sveitsertysk. De fleste lærer minst to språk i skolen, og tysk er det språket de aller fleste velger. Mange snakker også engelsk.

Zürich er den største byen i Sveits, og den byen de fleste blir kjent med først. Men Zürich er ikke hovedstaden i Sveits, selv om mange kanskje er tilbøyelig til å tro det. Den heter Bern.

Sveits er ikke et stort land, så mulighetene for å se store deler av landet på forholdsvis kort tid er til stede. Det er lett å reise kollektivt rundt i Sveits, og jernbanenettet er svært godt utbygget. Fra Zürich til Bern reiser du på rundt en time, og på tre timer kan du være i Genève, som ligger lengst borte fra Zürich.

Den enkleste og raskeste måten å komme seg fra Zürich lufthavn og inn til sentrum av byen er med tog. Når du først kommer til Hauptbahnhof, eller sentralstasjonen, kan det være en god idé å stikke innom turistkontoret i samme slengen. Der kan du få opplysninger om byen, reiserute for hvor du kan få med deg flest severdigheter og historiske bygninger i gamlebyen, du kan melde deg på dagsutflukter ut av byen, som f.eks. til Rhinenfallene eller til toppen av Jungfraujoch, Top of Europe. I kontoret ved siden av kan du kjøpe Swiss Travel Pass (kun for de med fast bostedsadresse utenfor Sveits, og du må vise pass når du kjøper billetten) som vil gjøre rundreisen din gjennom Sveits billigere.

Jeg vil komme tilbake med forslag på dagsutflukter fra Zürich i senere innlegg.

Altstadt

Det er naturlig å starte sightseeingen i Zürich med Altstadt, gamlebyen. Dette er den historiske delen av byen, middelalderbyen, og ligger på begge breddene av elven Limmat. De svingete brosteinsgatene du ikke bør være redd for å gå deg vill i, men heller glede deg over at du gjør det. Her ligger de fleste historiske monumentene på rad og rekke, som de fire middelalderkirkene, samt rådhuset fra 1600-tallet. Her er det torg, museer, kaféer og unike butikker. Mye av byens kultur, natteliv og shopping er også konsentrert i dette området.

Det sveitsiske nasjonalmuseet (Landesmuseum Zürich), som ligger rett ved sentralstasjonen og turistinformasjonen, er alene verdt et besøk for den utsmykkede, slottslignende arkitekturen – men enhver historieinteressert vil også sette pris på utstillingene. Museet dekker alt du ønsker å vite om sveitsisk kultur og historie, og har gjenstander, kunstsamlinger, installasjoner og mer helt tilbake fra det fjerde århundre f.Kr. og opp til moderne tid. Det er et stort museum, så forvent å bruke minst to til tre timer på å utforske.

Fra jernbanestasjonen følg Bahnhofstrasse ned til Uraniastrasse, og ta av mot elven. La deg beundre av arkitekturen og brua Lindenhofstrasse som krysser Uraniastrasse. I det samme området, ved Werdmühleplatz, ligger også WOW Museum, som egentlig ikke er et museum, men et interaktivt opplevelsessenter for barn og voksne med fantastiske illusjoner, ulike utfordringer og nye perspektiver. Husk kamera! Du kommer til å si WOW!

Fortsett langs elven til Lindenhof, som er en park i hjertet av Zürich som ligger på toppen av en liten høyde. Her slapper folk av eller spiller sjakk mens de nyter utsikten over byen. Utsikten herfra gir deg et fantastisk inntrykk av byen, og du ser over Limmat-elven, Grossmünster, gamlebyen og resten av byen. Her pleide det å ligge et romersk fort fra det 4. århundre. På 800-tallet bygde Ludvig den tyske, Karl den stores barnebarn, palasset sitt her. Enda senere, i 1798, avla innbyggerne i Zürich eden til den helvetiske grunnloven på akkurat dette stedet.

En reiserute gjennom gamlebyen i Zürich er ikke komplett uten et stopp ved to av de mest kjente kirkene: St. Peter og Fraumünster. St. Peter ble opprinnelig bygget på 900-tallet. Det mest gjenkjennelige ved kirken er tårnet med sin 86,64 meter kirkeklokke, som er den største i Europa. Sammenlignet med Fraumünster og Grossmünster er interiøret i kirken ganske enkelt, selv om det fortsatt er vakkert. Når det er sagt, er inngangen gratis, så det er fortsatt verdt en titt.

Noe av det særegne med kirken er at tårnet eies av byen, mens kirkeskipet tilhører kantonen Zürich. Grunnen til det er at tårnet fra gammelt av ble brukt som vakttårn for å oppdage branner tidlig.

Fra St. Peter er det en kort spasertur ned til Fraumünster, også opprinnelig grunnlagt på 900-tallet, men som har gått gjennom en rekke endringer siden. En av de mest ikoniske severdighetene i kirken er Marc Chagall glassmaleriene, som ble installert i 1970. Fem levende paneler viser forskjellige bibelske historier.

Fra Fraumünster kan man krysse brua Münsterbrücke og ta veien opp til Grossmünster, om man da ikke heller velger å fortsette langs den venstre siden av Limmat ned til Zürichsjøen først.

Bürkliplatz er ikke bare havn der cruisene på Zürichsjøen starter fra, men det er også en markedsplass, der markedet Bürklimäärt avholdes hver onsdag og fredag på morgenen, samt kunst- og arrangementssted med utsikt over Zürichsjøen til Alpene. Kommer man noen hundre meter fra havnen er det også småbåthavn og badestrender. Å gå langs havnepromenaden i seg selv er verdt noen timer, med bl.a. Den sveitsiske nasjonalbanken, Kongresshaus Zürich, konserthallen Tonhalle-Orchester Zürich og Rotes Schloss (Det røde slottet).

Om man tar turen den andre veien, over brua Quaibrücke, får man Zürich Opernhaus, operahuset, til høyre. Zürich operahus, bygd i 1891, er et av de mest produktive og suksessrike teatrene i Europa, med mange operaproduksjoner og ballettkoreografier, konserter, samt et bredt program for unge talenter.

Går man oppover elven Limmat igjen, på den høyre bredden, anbefales det å gå Oberdorfstrasse med de mange restaurantene og kaféene, til man kommer til Grossmünster, en av Zürichs mest ikoniske severdigheter. Kirken i romansk stil, som sto ferdig rundt 1220, er kjent for tvillingtårnene, som ble bygget rundt slutten av 1400-tallet.

På 1500-tallet var Grossmünster stedet der reformasjonen i Sveits startet, og kirken brøt med pavedømmet i 1523, initiert av Huldrych Zwingli. Det er et museum om disse hendelsene i kirken.

Utover å utforske det indre av kirken, som inkluderer vakre glassmalerier og en krypt med veggmalerier fra 1300- og 1400-tallet, kan du også gå opp Karlsturm, som er et av tårnene. Etter å ha klatret opp 187 trinn, vil du få en utrolig utsikt over elven og byen. Merk at en del av trappen er ganske smal, og ikke ideell for alle som er ukomfortable på trange steder.

Generell adgang til Grossmünster er gratis, men det koster 5 CHF for voksen og 2 CHF for barn å gå opp i tårnet. Det er kun kontanter som gjelder, så sørg for å ha penger for hånden.

Grossmünster er et veldig populært sted, så jeg foreslår å komme dit når det åpner for å komme før folkemengdene, spesielt om du vil ta turen opp i tårnet. Du kan sjekke gjeldende åpningstider på nettet, men pr nå åpner kirken klokken 10.00 hver dag, med unntak av søndager, da den åpner klokken 12.30 etter gudstjenesten.

Hvis du velger å klatre opp i tårnet, anbefaler jeg å gjøre det først, og deretter utforske kirken når du kommer ned igjen. Dette for å oppleve utsikten før folkemengdene kommer til toppen.

Etter å ha sjekket ut Grossmünster, kan du ta en ti minutters spasertur over til Kunsthaus, et av de største kunstmuseene i Sveits. Museets enorme samling, som inkluderer kunst fra middelalderen fram til i dag, inneholder kunst av de største sveitsiske kunstnerne, men også de verdenskjente Pablo Picasso, Claude Monet, Édouard Manet, Edvard Munch, Vincent van Gogh, Henri Matisse og mange flere.

Niederdorf, kalt Dörfli av lokalbefolkningen, er en liten bydel i gamlebyen. Dette området står for det meste av byens natteliv, og det er hjem til mange butikker, restauranter og naturskjønne sidegater. Den har fått navnet sitt fra Niederdorfstrasse, den viktigste og travleste gågaten i bydelen.

Alle som er spesielt interessert i historiske kirker bør også ta turen innom Predigerkirche, en av de fire hovedkirkene i Zürich, og som også ligger like ved Niederdorf. Kirken i romansk stil ble bygget i 1231, og det er gratis adgang.

Andre severdigheter i Zürich

Bahnhofstrasse

En av de tingene man bør gjøre i Zürich er en spasertur langs de elegante butikkfrontene på Bahnhofstrasse. Gata strekker seg ned langs gamlebyen fra sentralstasjonen til Zürichsjøen, og de eksklusive butikkene møter deg på rad og rekke, inkludert Louis Vuitton, Gucci, Prada, Burberry, Chanel og Giorgio Armani. Den kjente konfektbutikken og kaféen Confiserie Sprungli, hvor øvrigheten og finfolket i Zürich har kommet for å drikke kaffe og spise bakervarer siden 1800-tallet, finner du også her. Smykkesentrerte Gubelin AG ligger også i Bahnhofstrasse.

Selv om Bahnhofstrasse er gratis å besøke, er dette shoppingområdet bedre egnet for vindusshopping, med mindre du har mye penger å bruke under besøket. Er du ute etter å handle på budsjett kan du bare glemme Bahnhofstrasse, da den regnes som en av verdens dyreste shoppinggater. Desto nærmere Zürichsjøen du kommer, jo dyrere er butikkene. Sveits er heller ikke landet der du reiser for å handle billig, men shoppinggatene i Niederdorf- og Langstrasse-områdene har et annet prisnivå.

Det er ingen biltrafikk i Bahnhofstrasse, men gaten benyttes av byens trikkenettverk, så hold et åpent øye når du krysser gaten.

Beyers klokke- og urmuseum

I kjelleren på Beyer Watches & Jewels-butikken på Bahnhofstrasse ligger butikkens museum, Beyer Uhrenmuseum, som er dedikert til historien om ur og klokker. Her vil du finne sjeldne antikviteter, noen som til og med fortsatt fungerer, helt tilbake til 1400 f.Kr. fram til i dag. Voksenbilletter koster for øyeblikket 10 CHF, og du kan kjøpe dem på forhånd online, eller på stedet.

Schanzengraben

På vestsiden av gamlebyen ligger byens gamle vollgrav, påbegynt under trettiårskrigen i 1642 og ikke fullført før i 1678. Nå er det ikke mye av Zürichs gamle forsvarsverk som står lenger, men du vil ikke være i tvil om omfanget av prosjektet når du går langs denne lange, sikksakkgående vannveien forbi de tidligere bastionene som omkranset byen.

På 1880-tallet ble Schanzengraben omgjort til parker og fritidsområder med et nettverk av gangveier. Ta en trapp ned langs siden av vollgraven, to meter under resten av byen, for en fredelig spasertur nedover mot innsjøen. Der Katz-bastionen pleide å være, er i dag en liten del av den botaniske hagen, med blomster og trær.

FIFA World Football Museum

FIFAs fotballmuseum i tre etasjer er obligatorisk for alle fotballelskere, uansett hva du ellers måtte mene om sportens styrende organ. Utstillingen tar deg tilbake til fotballens tidligste dager og dokumenterer hvert verdensmesterskap siden det første i 1930. Det er spennende gjenstander fra hver enkelt, som den originale VM-pokalen. Mange multimediaspill som også passer for barn.

Rietberg Museum

I Rieterparken, en park som i seg selv er verdt et besøk, stiller Rietbergmuseet ut kunst og arkeologi fra hele verden. Det være seg liturgiske gjenstander fra sørhavet, gamle egyptiske statuer, buddhistisk kunst fra Østen, afrikanske skulpturer, men også delikat utformede masker fra Sveits. Arkivene er veldig innholdsrike, og det er mange gjenstander som kan brukes i midlertidige visninger fra områder eller temaer om forskjellige steder i verden.

Piknik i Rieterparken er også populært om sommeren.

Cruise på Zürichsee

Det er mange måter å se Zürichsjøen på. Du kan gå den naturskjønne promenaden langs østkysten i Seefeld-kvartalet. Derfra kan du se over til Uetliberg, samt hundrevis av yachter og andre fartøyer som seiler på innsjøen om sommeren. Promenaden starter ved Bellevue og strekker seg tre kilometer ned til Tiefenbrunnen. Det er kun én av mange gangveier som ble anlagt rundt innsjøen på 1880-tallet.

Eller du kan også selv seile på Zürichsjøen. En og en halv times båtturer er tilgjengelig hele året og er gratis for Zurich Card-innehavere. For de som ikke har kjøpt Zurich Card varierer prisene etter hvor langt cruise man velger å ta, Kleine Seerundfahrt (1 ½ time, til Thalwil/Erlenbach og tilbake) eller Grosse Seerundfahrt (ca 4 ½ time, til Rapperswil og tilbake).

Hvis du vil nyte innsjøen til det fulle, tar du en båttur til den pittoreske og romantiske byen Rapperswil. Dette er en av de vakreste byene i regionen, og du vil få en fantastisk utsikt over fjellene mens du cruiser nedover innsjøen. Når du først er der, kan du også trekke til deg inntrykk fra gamlebyen eller slottet på bakketoppen.

Du kan også ta elvecruise på elven Limmat.

Lindt – Home of Chocolate

Du befinner deg i sjokoladens hjemland. I hjertet av Zürich er det ganske mange muligheter til å unne seg sjokolade. Du kan ta turen til en av de mange Sprüngli- eller Läderach-sjokoladebutikkene i sentrum, det er mange på sentralstasjonen eller langs Bahnhofstrasse. Begge er førsteklasses sjokoladeprodusenter som er verdt vekten sin – vel, i sjokolade. Hvis du foretrekker sjokoladen din i flytende form, kan du stikke innom en av de beste produsentene av hjemmelagd varm sjokolade i byen, Schober’s, når du alikevel går rundt i gamlebyen.

Om ikke det er nok, kan du også besøke Lindt sjokoladefabrikk (også kjent som Lindt Home of Chocolate), som ligger litt utenfor sentrum. Den beste måten å komme seg dit på er med tog til Kilchberg fra sentralstasjonen, og en kort spasertur til fabrikken. Eller du kan hoppe av på Kilchberg med cruisebåten på Zürichsjøen. Skiltet gangsti fra havna.

Det anbefales å kjøpe billetter på forhånd når du skal besøke Lindt sjokolademuseum, da du fort kan regne med å måtte vente i en time eller to på omvisning om du kjøper billett på stedet, pga mange besøkende. Men de har kafeteria og verdens største sjokoladebutikk, så du får nok tiden til å gå. Du kan også melde deg på kurs for å lage sjokolade selv.

Andre kjente sveitsiske sjokolademerker er Toblerone og Milka.

Uetliberg

Hvis du er interessert i fotturer, må du også utforske Uetliberg, et veldig populært utfluktsmål. Lokalbefolkningen i Zürich er veldig stolte av byfjellet sitt og det med god grunn. Rett i utkanten av byen ligger dette fjellet – Uetliberg, dekket av fredet skog, fullt av turstier, og toppet med utsiktspunkt og restaurant. Du kan se hele Zürichsjøen og helt til Alpene, samt flott utsikt over hele byen.

Uetliberg er bare en 20 minutters togtur fra sentralstasjonen, og deretter 10-15 minutters spasertur opp til toppen.

Mitt råd er å ta den 2-timers panoramavandringen fra Uetliberg til Felsenegg og beundre den nydelige utsikten. På veien tilbake fra Felsenegg til byen kan du ta taubanen ned til Adliswil og toget tilbake til byen. Eller, hvis du ikke ønsker å gå på fottur, toget tilbake fra Uetliberg til sentrum.

Zürich-West

Mens gamlebyen i hovedsak oppsøkes av turister, er Zürich-West den kreative og kunstneriske bydelen, der alle går, både lokalbefolkningen og turistene.

Distrikt 5 nordvest for Hauptbahnhof var et knutepunkt for tungindustri frem til slutten av 1900-tallet. For litt mer enn et tiår siden kunne det føles som om dette var et ubehagelig sted å være, men gjenoppbyggingen av bydelen har gått raskt.

Noe som er verdt et besøk i Zürich-West er Im Viadukt, en restaurert jernbaneviadukt hvor murbuene har blitt fylt med barer, restauranter og butikker. Her finner du uavhengige designerklær, lokalt håndverk, antikviteter, gallerier og den populære japanske butikken SuperDry. Andre steder har fabrikker blitt revet, nye parker og fritidsfasiliteter som kinoer har overtatt plassen.

Markthalle, i den samme bydelen, er et innendørs bondemarked med en rekke matboder og en koselig felles atmosfære. Fersk lokal ost, brød, økologiske råvarer og et utvalg av spesialmat er perfekt for å kjøpe med seg og nyte på en urban piknik i en av de mange parkene, eller du kan spise den ved et av bordene i hallen.

Også i Zürich-West finner du restauranten og baren Clouds, som ligger i Zürichs høyeste bygning, Prime Tower, som tilbyr et spektakulært fugleperspektiv over byen. Du ser helt til Alpene.

Erik Drilen (besøkte Zürich og Sveits 21.-29. juni 2023)

Du tenker sannsynligvis ikke over det når du er mest opptatt av å nå første tog, eller stresser med å bytte fra den ene linjen til den andre, men noen av Berlins 173 U-Bahnstasjoner, eller undergrunnsbanestasjoner, er rene arkitektoniske kunstverk, og gjerne verdt å stå over en avgang eller to.

Fargerike fliser, metallsøyler, dekorasjoner, hver eneste stasjon er forskjellig, og har vært det helt siden 1902, da den første U-Bahnlinjen for offentlig persontrafikk ble åpnet. Den første linjen fulgte denne strekningen:

• Potsdamer Platz
• Möckernbrücke
• Hallesches Tor
• Prinzenstraße
• Kottbusser Tor
• Oranienstraße
• Schlesisches Tor
• Stralauer Tor

Den vestlige delen av hovedlinjen til Zoologischer Garten fulgte nesten en måned senere, og mot slutten av 1902 var det utvidelser til ytterligere to stasjoner – Knie i vest (dagens Ernst-Reuter-Platz) og Warschauer Brücke i øst (dagens Warschauer Straße). Stralauer Tor ble bombet sønder og sammen under andre verdenskrig og eksisterer ikke lenger i dag, i hovedsak fordi den lå såpass nær Warschauer Brücke at det ikke ville være lønnsomt å gjenoppbygge den.

Den første U-Bahnlinjen er i dag en del av toglinjene som berlinerne i dag kjenner som Untergrundbahn 1 og 2, eller bare U1 og U2. U1 følger i dag den samme traséen som i 1902, med en forlengelse vestover med Bülowstraße, Nollendorfplatz og Wittenbergplatz til Uhlandstraße på Kurfürstendamm i 1913.

Schlesisches Tor er en av de eldste stasjonene i Berlin og har vært i bruk siden så tidlig som i begynnelsen av 1902. Her er imidlertid begrepet U-Bahn eller T-banestasjon misvisende. I denne delen av Kreuzberg ruller toget gjennom nabolaget rundt seks meter over bakken. Arkitektene Hans Griesebach og August Dinklage tegnet stasjonen etter å ha vunnet anbudet fra Siemens byggekontor. De valgte en historistisk stil med nyrenessanseelementer. Bygningen er utsmykket med mange søyler og detaljerte fasader. Fra 1961, da Berlinmuren kom opp og til den falt igjen, var Schlesisches Tor endestasjon på U1.

Warschauer Straße ble designet av Paul Wittig under kontrakt med Siemens & Halske og åpnet i august 1902 under navnet Warschauer Brücke, og var den første stasjonen til Berlins Hochbahn, stasjon over bakken. Det er sannsynligvis ikke stasjonen i seg selv folk legger merke til, men den 360 meter lange og 26 meter brede mursteinsviadukten. Stasjonen ble stengt ved slutten av andre verdenskrig og ble ikke åpnet igjen før i oktober 1945. Siden U-Bahn-stasjonen er den eneste stasjonen på linje U1 som ligger i den østlige delen av byen, ble den også stengt i 1961 pga Berlinmuren. Etter den tyske gjenforeningen i 1990 gjennomgikk stasjonen en omfattende renovering og ble gjenåpnet i oktober 1995. Samtidig ble den omdøpt til Warschauer Straße for å forbinde den med S-Bahn-stasjonen 150 meter unna. Warschauer Straße er nærmeste stasjon til East Side Gallery.

U2 har naturlig nok blitt betydelig forlenget i begge ender, og går i dag fra Ruhleben og Olympiastadion, gjennom bl.a. Zoologischer Garten, Wittenbergplatz og Potsdamer Platz til Alexanderplatz og endestasjonen Pankow.

I årene som fulgte vokste det fram nye baner i det som på den tiden fortsatt var egne byer, som Schöneberg, Wilmersdorf og Charlottenburg, inntil de ble innlemmet i Groß-Berlin, eller Stor-Berlin, i 1920.

Det finnes ikke mange arkitektoniske perler blant U-Bahnstasjonene i Berlins vestlige sentrum, men Wittenbergplatz er ett av unntakene. Arkitekten bak denne stasjonen fra 1913 er svenske Alfred Grenander. Den er bygget i korsform i nyklassisistisk stil, og har et firkantet tårn. Det er også den eneste stasjonen med tre plattformer og fem jernbanelinjer på ett nivå, og betjener linjene U1, U2 og U3. Legg også merke til den vakre utsiden av bygningen. U-Bahn Wittenbergplatz har hatt status som vernet bygning siden 1980.

Stasjonen Sophie-Charlotte-Platz (også på U2-banen) er oppkalt etter den første dronningen av Preussen. Også denne stasjonen ble tegnet av Alfred Grenander. Den hadde to sideplattformer, hvite, småskala keramiske fliser på veggene og takvinduer i taket for å kunne klare seg uten kunstig belysning på dagtid. I 1986 ble stasjonen totalrenovert. De hvite flisene ble erstattet med lysegrå og 26 storformatmalerier som pryder veggene fortsatt i dag, og gir inntrykk av T-banedrift fra rundt 1900.

Reiser man østover på U2 finner man også en rekke interessante stasjoner:

Navnet på t-banestasjonen Mohrenstraße er uten tvil rasistisk og utdatert. Hofmohren, nord-afrikanske maurere, som Mohrenstraße er ment å minnes, var ikke frivillige arbeidere i Preussen på 1600-1800-tallet, de var slaver. Gaten har derfor skiftet navn og er nå oppkalt etter Anton Wilhelm Amo. Stasjonen har foreløpig ikke endret navn. Marmorbekledningen på veggene og søylene i Mohrenstrasse U-Bahn-stasjon har imidlertid eldet mye bedre enn navnet. På grunn av feilinformasjon i «Spiegel» ble det lenge sagt at marmoren kom fra Reichskanzlei, rikskanselliet, som ble ødelagt under andre verdenskrig. Denne påstanden har siden blitt tilbakevist. Men selv uten denne myten er t-banestasjonen imponerende. Minner om t-banestasjonene i Moskva, er vanligvis overraskende rent og var endestasjonen til Øst-Berlin på T-banelinje A, de årene Berlin var delt.

Märkisches Museum var nær ved å ikke komme på listen over de fine stasjonene i Berlin, hadde det ikke vært for BVG (Berliner Verkehrsbetriebe) som driver U-Bahn, samt et betydelig beløp bevilget av Berlin by og den føderale regjeringen til en sårt tiltrengt oppussing i 1998. Det holdt på å gå galt da Alfred Grenanders grønne fliser ble fjernet uten tillatelse fra monumentvernmyndighetene, som tilsvarer riksantikvaren her hjemme. Redningen ble at Berlin by gikk med på å renovere flisene, tro mot de på den originale stasjonen.

Det mest slående ved Klosterstraße t-banestasjon er nok belysningen. Lyspærer henger fra taket og bader plattformen i et merkelig svakt, oransje lys. Fargerike palmer pryder veggen i det sørlige inngangspartiet og ligner på de i palasset til den babylonske kongen Nebukadnesar II. De samme flisene finnes på kopien av Ishtar-porten i Pergamonmuseet. Det ble produsert mer enn det som egentlig var nødvendig, og dermed ble de i stedet brukt i Klosterstraße. Det trekker ikke ned den nostalgiske atmosfæren på stasjonen. Den historiske jernbanevogn 12 fra Schöneberg-t-banen, som ble restaurert til sin opprinnelige tilstand fra 1910, forsterker inntrykket.

Eberswalder Straße åpnet i 1913 som Danziger Straße. Den ble alvorlig skadet i desember 1943 og ble også stengt i løpet av de siste månedene av andre verdenskrig. Etterkrigstidens deling av Berlin satte stasjonen i russisk sektor. I 1950 ble den omdøpt til Dimitroffstraße, til ære for den bulgarske kommunistlederen Georgi Dimitrov som hadde dødd året før. I 1991, etter gjenforeningen av Tyskland, ble stasjonens navn endret for å fjerne dens politiske koblinger. Stasjonen fikk navnet Eberswalder Straße, en gate som krysser Schönhauser Allee like i nærheten.

Men uansett hva du kaller det, kan man ikke rokke ved skjønnheten av konstruksjonen, spesielt hallen laget av naglet stål, alt i grønt. Bortsett fra det er krysset mellom Schönhauser Allee og Danziger Straße, Kastanienallee og Pappelallee på en eller annen måte ikonisk.

Et lokalt landemerke under de forhøyede sporene i sørenden av stasjonen er Konnopke’s Imbiß, et av de mest kjente gatekjøkken i Berlin som selger currywurst, som jeg har skrevet om tidligere her.

Undergrunnsbanenettet i Berlin består i dag av ti forskjellige toglinjer, til sammen 146 km. Linje nr 7, eller U7, er den lengste med sine 32 km og 40 stasjoner. Den starter i Spandau i vest og ender i Rudow i distriktet Neukölln i øst. Den er også utvilsomt den mest fargerike tunnelbanen i verden, og det skyldes i hovedsak én person, arkitekten Rainer Gerhard Rümmler, som fikk i oppgave å utforme stasjonene fra begynnelsen av 1960-tallet og de neste 30 årene.

På denne tiden, da Vest-Berlin var en øy med murer mot Øst-Berlin og Øst-Tyskland (se mitt innlegg om Berlinmuren her), var det en voldsom utvikling av undergrunnsbanenettet i Vest-Berlin.

I begynnelsen var Rümmler noe reservert med fargene, men jo lenger vest man kommer, jo større personlig preg satte han på stasjonene, spesielt ved utvidelsen av banen i retning mot Spandau på 1980-tallet. De sju stasjonene fra Siemensdamm til Rathaus Spandau ga han alle også et lokalt preg, samt at de alle forteller en historie.

Når du reiser med togene på U7-banen, ta deg god tid og se deg rundt på hver stasjon. Siemensdamm er tydelig påvirket av industrikonsernet Siemens AG. Selv stasjonsnavnet bruker samme font som logoen til Siemens. Veggene er dekorert med illustrasjoner som viser til Werner von Siemens viktigste oppfinnelser, som dynamoen, sporvogner og den elektriske jernbanen.

Stasjonen Rohrdamm er også preget av de nærliggende Siemens-verkene: bilder av maskindeler med tannhjul symboliserer nærheten til industrien.

Ting blir virkelig fargerikt på stasjonen Paulsternstraße. Her vises hvite og røde fliser av blomster på en mørkeblå bakgrunn. Søylene i midten av plattformen er utformet som trær, på toppen av disse er det enorme halvsirkler av fargerike blomster, som viser til vertshuset som tidligere lå i området og ble oppkalt etter eieren, Paul Stern. T-banestasjonen symboliserer det en gjest så når han passerte, nemlig blomster, enger, trær og stjernehimmelen.

Stasjonen Haselhorst ser ganske nøktern ut i sammenligning. Med blikktakene og metallkledde søyler skapte Rümmler en forbindelse til den lokale metallindustrien.

Deretter følger Zitadelle. Her tok Rümmler opp arkitekturen til Spandau-citadellet, og kledde veggene med røde murstein, som minner om murverket til festningen fra 1500-tallet.

De to siste stasjonene på ruten er spesielt imponerende. I Altstadt Spandau skaper de brede, hvitkledde søylene en atmosfære som minner om en katedral. Den underjordiske arkitekturen minner om den nærliggende Nikolaikirche. Kronen på verket er Rathaus Spandau-stasjonen med utallige små lamper i taket, grønne og gulldekorative elementer på brede sorte granittsøyler.

U3 starter på Nollendorf Platz og går til Krumme Lanke.

Nollendorfplatz i Schöneberg er en av de eldste stasjonene og ble opprinnelig utsmykket med en kuppel i jugendstil før den ble ødelagt under andre verdenskrig. I 2002 ble kuppelen gjenoppbygd med regnbuefargede neonstriper, for å vise til områdets historie som Berlins LGBQT-knutepunkt. Kuppelen fremstår som både kraftig og stolt når den skinner i regnbuens farger. Lysene alene er grunn nok til å komme inn på listen over de vakreste T-banestasjonene i Berlin. I tillegg har det siden 1989 hengt en minneplakett på sørsiden av stasjonen, til minne om de homofile ofrene fra Det tredje riket. Denne plaketten var faktisk det første minnesmerket for å minnes homofile og lesbiske, bifile, transpersoner og personer av andre seksualiteter som ikke passet inn i nazistenes verdensbilde. Kuppelen er imidlertid ikke den eneste attraksjonen, stasjonslobbyen inne er også nydelig. Nok en gang står Alfred Grenander bak designet.

Fehrbelliner Platz er en av de originale stasjonene på U3, åpnet i 1913. I 1971 kom den også med på U7-linjen, da denne ble utvidet fra Möckernbrücke. Torget er oppkalt etter Fehrbellin, hvor slaget ved Fehrbellin mellom Brandenburg-Preussen og det svenske imperiet fant sted i 1675. Plassen ble formet som en hestesko i 1934 og er omgitt av flere administrative bygninger fra nazitiden, inkludert det tidligere setet for den tyske arbeiderfronten, ferdigstilt i 1943, i dag Wilmersdorf rådhus. Selv om stasjonen er blitt mye ombygd, inkludert den nye inngangshallen i en omstridt «oljerigg»-stil fra 1970-tallet (Bohrinsel), er U3-plattformen bevart i sin opprinnelige tilstand.

Heidelberger Platz skiller seg ut i særklasse fra de andre stasjonene i Berlin, og overrasker på mange måter med det høye taket, massive art-deco-lamper og forskjellige skulpturer av dyreliv – flaggermus, rev, mus, krabber og ekorn. Wilhelm Leitgebel, arkitekten som designet denne stasjonen på U3, fikk veldig mye kunstnerisk frihet i byggingen. Stasjonen er dobbelt så dyp som de fleste andre, og med all denne ekstra plassen å utfolde seg på, blir resultatet et hvelvet tak som kan minne om en katedral. Når du går sakte over plattformen, hører ekkoet, ser lysene og skulpturene, kan det lett føles som om du er i en.

Stasjonen Museumsinsel på U5 ble ikke åpnet før 2021, men er vakker, fylt med intrikate, små detaljer. Det er mer enn 6600 lyspunkter under det blå taket som gir deg følelsen av en stjernehimmel under jorden. Designet av den sveitsiske arkitekten Max Dudler.

På toglinjen U9 finner vi Osloer Straße. Er det den eneste stasjonen i Berlin med et nasjons flagg som dekor? I hvert fall med det norske. De følgende fire stasjonene følger på rad og rekke på U9-banen.

Dekoren på Franz Neumann-Platz skulle gjenspeile den lokale innsjøparken, men enkelte vil kanskje mene at den ligner mer på en jungel. Stasjonsnavnet er oppkalt etter en sosialdemokratisk politiker, men politikeren er tydeligvis ikke godt nok likt av innbyggerne. I hvert fall har de fått med det gamle navnet på stasjonen under: Am Schäfersee.

Det originale Berlin Stadtschloss (Berlins byslott) eksisterer dessverre ikke lenger – verken det gamle (1400-tallet) eller det nye (1800-tallet). Et rekonstruert bygg har blitt reist på Museumsinsel rett ved Alexanderplatz, og huser Humboldt Forum, et museum for verdens kulturarv. Men om du venter på et tog på stasjonen Residenzstraße, kan du undersøke hvordan palasset og den befestede bykjernen så ut for mange år siden.

Rainer G. Rümmler, som jeg har nevnt ovenfor, er også arkitekten av Paracelsus-Bad som åpnet i 1987. Oppkalt etter filosofen Paracelsus og det nærliggende badet som bærer hans navn. Veggene er dekket med hvite fliser og svarte kanter, og også flere bilder med badescener. Søylene er også dekket med svarte og hvite paneler, og viser bilder med gammel arkitektur av bad.

Lindauer Allee er den siste stasjonen på U8 jeg tar for meg. Også denne stasjonen ble designet av Rainer G. Rümmler og åpnet i september 1994, som en del av utvidelsen av U8 til Wittenau. Stasjonen er flislagt i grønt, fiolett, lyseblått og gult med trær avbildet på veggene som en referanse til veiens navn Lindau der Lindenbaum (lindetre). Lindau er for øvrig også en by ved Bodensjøen. Nevnes må også galleriet med balustraden (rekkverk av balustre) hvorfra hele stasjonen er synlig. Det eneste galleriet i Berlin som ligner er på stasjonen Rathaus Spandau, som jeg har skrevet om lenger opp.

Hva er forskjellen på U-Bahn og S-Bahn i Berlin? Begge er hurtigtransportsystemer, men de drives av forskjellige selskaper og har forskjellige ruter og tidsplaner. S-Bahn drives av et nasjonalt jernbaneselskap og betjener et større område, og forbinder ofte forstads- og landområder med sentrum. U-Bahn, på den annen side, drives av bystyret og betjener et tettere befolket område i byen. I tillegg kjører S-Bahn vanligvis på spor over bakken og U-Bahn kjører under bakken.

Og hvis du skulle lure på hvorfor flere av stasjonene på Berlins undergrunnsbanenett ligger over bakkenivå, så skyldes det økonomi, men også utfordringer som dårlig grunn, elver og kanaler.

Erik Drilen (besøkte Berlin 5 – 9. mars 2023)

En av severdighetene i Berlin som mange turister ønsker å få med seg er Berlinmuren, sannsynligvis det mest kjente og synlige minnesmerket fra den kalde krigen mellom Øst- og Vest-Europa etter andre verdenskrig.

Det meste av muren er i dag revet, men noen steder i byen har de bevart deler av muren, og latt den stå som et minne fra den gangen Øst- og Vest-Berlin var delt.

Men hvor er de beste stedene for å besøke restene etter muren? Før jeg svarer på det spørsmålet vil jeg komme med bakgrunnen for, og historien om, muren.

Da Tyskland tapte krigen i 1945, ble landet delt av de allierte i fire sektorer. De allierte besto av USA, Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen. Øst-Tyskland (DDR) ble okkupert av USSR og Vest-Tyskland (BRD) ble delt mellom de tre andre. Berlin, som hovedstad, lå i Øst-Tyskland, og den ble også delt mellom de allierte, i Øst- og Vest-Berlin.

Bevegelse innenfor hovedstaden og rundt andre deler av landet var lett tilgjengelig. I årevis kunne folk reise over landegrensene for utdanning, jobb, besøke familie og så videre uten å bekymre seg for å bli stoppet.

Mens Vest-Tyskland raskt ble gjenoppbygget og innbyggernes livskvalitet ble forbedret, ble Øst-Tyskland akterutseilt og sovjeterne ble stadig mer bekymret av et stort antall av befolkningen hoppet av til vest, spesielt de unge og velutdannede, og derved forårsaket en «hjerneflukt». For å stoppe bølgen stengte sovjeterne grensene sine til Vest-Tyskland, mens grensen i Berlin forble åpen. Østberlinerne benyttet seg raskt av denne muligheten til å rømme, og i 1961 hadde mer enn 300 000 dratt i løpet av de første seks månedene av året.

Grensekrysningene tok slutt i 13. august 1961 da sovjeterne la mer enn 9600 km med piggtråd rundt Vest-Berlins 156 km lange omkrets. Over natten ble familier, venner og naboer skilt. Østberlinere som bodde på grensen mellom øst og vest, fant bakdøren spikret og murt igjen. Betongvegger og befestninger ble påbegynt samme år og i løpet av de neste 14 årene. Mange måtte flytte da hus ble revet og en sekundærvegg ble bygget med en 100 meter bred «gate» mellom dem, kjent som der Todesstreifen, eller dødsstripen, som var flombelyst hele natten, bevoktet fra utkikkstårn og av soldater med maskinpistoler og hunder. Alle som forsøkte å ta seg over muren skulle skytes. Av de 5000 menneskene som flyktet, døde 140 av dem mens de prøvde.

Like raskt som muren gikk opp i 1961, delte byen og skilte familier, falt den i 1989. Mindre enn ett år senere var Tyskland gjenforent.

Berlinmuren stod altså i 28 år. I 1961 var det kun en piggtrådbarriere. Da den kom ned i 1989, besto den av betongblokker, nettinggjerder, grøfter som gjorde det umulig for kjøretøyer å komme gjennom, piggtråd, bunkere, observasjonstårn, elektriske gjerder, samt ‘dødsstripen’. Det meste er nå fjernet og jevnet med jorden, men noen steder i byen er noe bevart.

Dette er stedene du bør besøke for å få med deg de beste delene av muren som fremdeles står i dag:

Bernauer Strasse

Den 15. august 1961 sto 19 år gamle Hans Konrad Schumann, en vakt ved Berlinmuren, på hjørnet av Ruppinerstrasse og Bernauer Strasse. På dette tidspunktet besto muren bare av et lavt piggtrådgjerde. Da han fikk muligheten, slapp han maskinpistolen, løp for full kraft og hoppet over gjerdet inn i Vest-Berlin. Vest-Berlin-politiet ble varslet og ankom raskt i en varebil for å kjøre ham i sikkerhet. Hoppet hans ble fanget av fotografen Peter Leibing, og bildet med tittelen «Jump to Freedom» ble et symbol på frihet, et av de mest berømte bildene fra den kalde krigen. Bildet kan ses på siden av en bygning på Bernauer Strasse og et lite stykke unna er en skulptur festet på siden av en bygning.

I Bernauer Strasse var det ellers husene som utgjorde grensen. Når man gikk ut av døren, gikk man fra øst til vest. Beboerne i husene der ble tvangsflyttet, dører og vinduer ble murt igjen, men de øverste vinduene var i begynnelsen åpne. De første ukene var det mange som hoppet fra husene og ned i vindseil i vest. Dette ble etter hvert stoppet ved at også disse vinduene ble murt igjen.

Det beste stedet i Berlin å se rester av muren er ved Gedenkstätte Berliner Mauer, minnesmerket for Berlinmuren. Her kan du se et stort stykke av muren og få en fornemmelse av ingenmannslandet mellom øst og vest. I tillegg til et stykke av muren som står langs veien, er det også lange brune stolper langs parken som viser hvor ytterveggen og et vakttårn sto. Stolpene symboliserer den fengslede følelsen av muren. Det er også markeringer i gresset over den tidligere grensestripen som viser ruten til de mest kjente og vellykkede tunnelene som ble konstruert for rømning. Det er også et gratis besøkssenter på Bernauer Strasse som viser historien, filmer, dokumenter og mye mer.

Minnesmerket for Berlinmuren trekker ikke like mange turister som de andre severdighetene i Berlin, og det ligger ganske langt unna mange av disse. Det er imidlertid absolutt verdt et besøk hvis du er interessert i Berlinmuren og dens historie.

Den enkleste måten å komme seg til Gedenkstätte Berliner Mauer er å ta U-Bahn til Nordbahnhof eller Bernauer Strasse. Førstnevnte ligger rett ved besøkssenteret, sistnevnte i den andre enden av minnesmerket, en liten kilometer unna.

Günter Litfin minnesmerke – det bevarte vakttårnet

Alle grensevakter hadde fått ordre om å skyte på alle som prøvde å ta seg over muren. Det første kjente offeret ble Günter Liftin. Han ble skutt den 24. august 1961 da han forsøkte å svømme over Teltowkanalen, som i begynnelsen utgjorde grensen.

Midt blant det som i dag er et boligblokkområde står et ensomt vakttårn, der muren tidligere stod. Det har blitt et minnesmerke til minne om Günter Litfin og alle de andre som måtte bøte med livet da de forsøkte å flykte til Vest-Berlin. Tårnet er åpent for besøk i sommerhalvåret.

For å komme deg til Günter Litfin Memorial kan du ta U-Bahn til Schwartzkopffstrasse, eller du kan fint kombinere med Gedenkstätte Berliner Mauer, minnesmerket for Berlinmuren i avsnittene over, da det kun er halvannen kilometer å gå mellom de to. Gå gjerne gjennom Park am Nordbahnhof, der du også vil finne North Side Gallery, vegger med streetart, samt BeachMitte.

Brandenburger Tor

Brandenburger Tor er Berlins mest kjente landemerke og et must-see for alle besøkende til byen. Det er kanskje ikke så mange som forbinder dette monumentet med Berlinmuren og den kalde krigen, da det er mye eldre, faktisk over 230 år gammelt, konstruert mellom 1788 og 1791, men Brandenburger Tor lå i det avgrensede området mellom Øst- og Vest-Berlin, og kunne ikke besøkes av verken øst- eller vesttyskere i årene mellom 1961 og 1989. Derfor ble porten sett på som et symbol for den kalde krigen i disse årene, men som et symbol på tysk enhet i ettertid.

Nærmeste U-Bahn-stasjon er Brandenburger Tor. Ellers er monumentet selvsagt med på alle hop-on-hop-off bussturer, som jeg har skrevet om her. Big Bus’ guidede tur til fots fra Brandenburger Tor til Checkpoint Charlie starter også her.

Om du går fra Brandenburger Tor til Potsdamer Platz, legg merke til en dobbel rad med brostein og støpejernsplater med påskriften «Berliner Mauer 1961–1989». Flere steder i Berlin kan du finne disse, som markerer stedene der muren gikk.

Potsdamer Platz

Det var ikke før i 2008 at de siste seksjonene av Berlinmuren ved Potsdamer Platz og Stresemannstrasse ble revet. Seks veggsegmenter ble bevart og utstilt utenfor inngangen til Potsdamer Platz-stasjonen med tilhørende informasjonstavler som et minnesmerke.

Det er lett å komme seg dit, da Potsdamer Platz er en av de viktigste og største stasjonene i Berlin for både U-Bahn og S-Bahn. Hop-on-hop-off-bussene stopper også her, i tillegg til at plassen ligger midt mellom Brandenburger Tor og Checkpoint Charlie, samt

Berlin Wall Monument – The Topography of Terror

Denne delen av Berlinmuren ligger i sentrum av byen, mindre enn 500 m fra Checkpoint Charlie. Muren her viser synlige tegn til at biter ble meislet bort for suvenirer, som de steinene fra muren du kan finne i suvenirbutikkene.

På dette stedet hvor Gestapo og SS tidligere hadde sitt hovedkvarter, er The Topography of Terror en permanent utendørs utstilling, kombinert med et innendørs historisk museum.

Checkpoint Charlie

Checkpoint Charlie ble den mest kjente grenseovergangen mellom Øst- og Vest-Berlin.

Checkpoint Charlie var rammen for mange thrillere og spionromaner, inkludert James Bond i «Octopussy» og «The Spy Who Came In From The Cold». Plassert på hjørnet av Friedrichstrasse og Zimmerstrasse, er den en påminnelse om den kalde krigen og delingen av Berlin. Grenseboden, med flagget, sandsekkene og skiltet med teksten «You are now leaving the American Sector» ble etterhvert et veldig populært bildemotiv.

Navnet Checkpoint Charlie kommer fra NATOs fonetiske alfabet (Alpha, Bravo, Charlie). Etter grenseovergangene ved Helmstedt-Marienborn (Alpha) og Dreilinden-Drewitz (Bravo), var Checkpoint Charlie det tredje sjekkpunktet som ble åpnet av de allierte i og rundt Berlin. Så grenseovergangen ble ikke oppkalt etter noen person ved navn Charlie.

Vakthuset som stod på Checkpoint Charlie i 1989 ble revet allerede i 1990, men er utstilt på Alliierten Museum, de alliertes museum i Berlin. Vakthuset som står på Friedrichstrasse i dag er en replika av det originale vakthuset fra 1961. Det private Mauermuseum – Haus am Checkpoint Charlie ligger rett ved siden av vakthuset på Friedrichstrasse.

Checkpoint Charlie ligger i gåavstand fra Brandenburger Tor, Potzdamer Platz og Berlin Wall Monument om du ønsker å få med deg alle fire, eller du kan melde deg på en av hop-on-hop-off-turene med buss. Nærmeste U-Bahn-stasjon er Kochstrasse.

East Side Gallery

East Side Gallery er den mest kjente og best bevarte av Berlinmurens steder.

Etter Berlinmurens fall ble en del av betongmuren bevart og omgjort til et friluftsgalleri. Med en lengde på 1300 m er den det lengste utendørsgalleriet i verden. 118 kunstnere fra 21 land var med på å lage East Side Gallery i Berlin i 1990. Det var første gang noen hadde malt på østsiden av muren som hadde delt byen i 28 år. Kunstverkene talte til et samlet Europa om revolusjonen i 1989/90 og minner fra livet i et splittet Tyskland og andre østeuropeiske diktaturer. Et år senere fikk galleriet status som et historisk monument.

Årene fram til 2009 hadde tidens tann og hærverk tæret på muren. I 2009 ble den fullstendig restaurert og de originale kunstnerne ble invitert til å returnere og male verkene sine på nytt i mer motstandsdyktige farger. Den andre siden av veggen ble malt i hvitt på nytt, og tilbakeført til den tilstanden den hadde før 1989, da fargen, som kastet skygger av potensielle rømninger, skulle varsle grensevakter på vakt.

Ved East Side Gallery, rett ved brua Oberbaumbrücke, vil du også finne The Wall Museum, et godt sted å starte turen.

For å komme deg til East Side Gallery kan du ta U-Bahn til Ostbahnhof eller Warschauer Strasse, eller Schlesisches Tor om du ønsker å gå over Oberbaumbrücke. Hop-on-hop-off-turene tar deg også med til East Side Gallery.

Om du ønsker å få med deg mer historie om Øst-Berlin og den kalde krigen, kan jeg anbefale DDR Museum rett ved Museumsinsel (U-Bahn Museumsinsel eller Alexanderplatz), samt Stasi Museum, hvor du kan komme deg med U-Bahn fra Alexanderplatz til stasjonen Magdalenenstrasse, alternativt med S-Bahn til Frankfurter Allee.

Erik Drilen (besøkte Berlin 5. – 9. mars 2023)

Cirque du Soleil er noe de fleste forbinder med Las Vegas, selv om det har sitt opphav fra Montreal i Canada. Men man behøver ikke reise så langt for å få med seg et slikt spektakulært show. En kort flyreise til Berlin og Friedrichstadt-Palast kan tilby deg det som den britiske avisen Daily Express kaller «The most spectacular show in Europe», altså ARISE Grand Show. Her er det levende musikk, spektakulære kulisser og kostymer, høye vannsøyler, dans og akrobatikk som får deg til å holde pusten, alt i løpet av to og en halv time (inkl halv times pause) på det som sies å være verdens største teaterscene. Du vil ikke kjede deg ett sekund.

Showet forteller selvsagt en historie, og det er fotografen Cameron som er den sentrale personen i ARISE. Han reiser rundt akkompagnert av sin elskede muse. Når han mister henne, blir lykken hans ødelagt. Stupt ned mørket stirrer Cameron dystert på bildene sine når de plutselig vender tilbake i livet. Lyset trekker ham på magisk vis inn i hans mest emosjonelle og sentimentale minner fra tiden de hadde sammen.

Showet er på ingen måte en musikal eller teaterstykke. Historien fortelles gjennom visuelle bilder, ikke som en narrativ fortelling, og egner seg derfor utmerket også for de som ikke kan tysk.

Showene består av en spektakulær sammensetting av musikk, dans og akrobatikk med opptil hundre kunstnere på scenen samtidig. Friedrichstadt-Palast er også utstyrt med den nyeste banebrytende teknologien, og kan på få minutter forandre den roterende scenen fra teaterscene til vannbasseng, fontene eller skøytebane. Dessuten har den det største lasershowet i Europa. Med alt dette produserer de et fantastisk overdådig show hver kveld.  Og ikke glem de ikoniske Palast-danserne og deres ferdigheter, samkjøring og perfeksjonisme helt ned til minste detalj.

Det glamorøse showteateret og selve bygningen som vi i dag kjenner som Friedrichstadt-Palast ble bygd i 1984. Teaterets røtter går imidlertid tilbake til en bygning som lå 200 meter unna, designet i 1867 og brukt som markedshall. Seks år senere, i 1873, ble markedshallen omgjort til et permanent sirkuslokale, stort nok til å romme et publikum på flere tusen.

I 1919, etter flere eierskifter, ble teaterbygningen overtatt av impresario Max Reinhardt som scene for større oppsetninger. Reinhardt ga det et nytt navn, Großes Schauspielhaus – Det store teateret – og drev det sammen med Deutsches Theater, som stod for mer seriøst drama. Großes Schauspielhaus levde absolutt opp til navnet sitt i 1920-årene, da lokalet var vertskap for internasjonalt anerkjente aktører. I løpet av de senere årene av nazitiden ble teatret derimot stengt.

Først etter slutten av andre verdenskrig og delingen av Berlin ble teatret, da i Øst-Berlin, kalt Friedrichstadt-Palast. I Øst-Tyskland var stedet vertskap for store nasjonale og internasjonale stjerner, inkludert Louis Armstrong og Ella Fitzgerald. I 1980 ble bygningens fundament funnet i så dårlig forfatning at teatret måtte stenge dørene. Et nytt Friedrichstadt-Palast ble bygget på Friedrichstraße i hjertet av Berlin, hvor det fortsatt står i dag, og eies av Berlin by.

Etter den tyske gjenforeningen ble Friedrichstadt-Palast snart en av Europas beste showscener, kjent for sine fantastiske storslagne produksjoner som YMA, SHOW ME, THE WYLD, THE ONE og VIVID. Og nå altså ARISE.

300 mennesker jobber med å holde produksjonen i Friedrichstadt-Palast i gang, og så langt har mer enn 650.000 sett ARISE siden premieren i september 2021, i salen med plass til nesten 1900 tilskuere.

Men husk at ARISE Grand Show kun vil fortsette fram til 5. juli i år. Om du ikke skal til Berlin før sommeren, behøver du ikke fortvile, for et nytt Grand Show vil komme til høsten, og det blir nok ikke mindre spektakulært.

Bildene er gjengitt med tillatelse fra Friedrichstadt-Palast.

Erik Drilen (overvar «ARISE Grand Show» på Friedrichstadt-Palast den 7. mars 2023)

Når du kommer til en storby for første gang, er det mye man ønsker å få med seg, steder man har hørt om, sett i bøker eller på tv. Eller man har ingen kunnskap om destinasjonen. Uansett kan det bli mye for den reisende å gape over. Man vet ikke hvordan man tar seg rundt i byen, hvor severdighetene befinner seg, eller hvor store avstandene er.

Da kan det være lurt å kaste seg på en hop-on-hop-off sightseeingbuss. Denne tar deg med til de viktigste og mest kjente severdighetene, og med høretelefoner blir du guidet på det språket du selv ønsker. Og det beste: Som navnet sier, hop-on-hop-off, kan du gå av bussen hvor du vil på ruten, besøke noen av severdighetene og gå om bord igjen på en senere buss når du er klar til å utforske videre. Og guiden på høretelefonene fortsetter der han slapp da du hoppet av.

Big Bus er ett av selskapene som kjører deg rundt. Dette selskapet er verdens største, og en av de mest erfarne, som tilbyr sightseeingbusser med åpent tak (lukket ved kaldt eller dårlig vær), og du finner de i mer enn 20 av verdens metropoler, på fire av verdens kontinenter, inkludert London, Paris, Roma, New York, Hong Kong og Sydney. Og altså Berlin.

I Berlin kan Big Bus tilby to ruter, på kartet merket med rødt eller blått. Uten stopp tar den røde ruten deg fra Kurfürstendamm, forbi kjente landemerker som Gedächtniskirche, deler av Berlinmuren, Checkpoint Charlie, Alexanderplatz, museumsøya, Brandenburger Tor, riksdagen og Siegessaüle, seierssøylen, på rundt to timer. Den blå ruten tar rundt 40 minutter uten stopp, og tar deg med rundt i gamle Øst-Berlin og til den lengste delen av Berlinmuren som fremdeles står, kjent under navnet East Side Gallery, med den berømte street art-kunsten. Hvor lang tid sightseeingen tar er i realiteten helt opp til deg. Du bestemmer også selv hvor du ønsker å starte turen.

Big Bus kan tilby en rekke forskjellige billettkombinasjoner, og dette er billettene de kan tilby deg pr i dag:

Classic Ticket: Fleksibel éndags billett på Big Bus og Strommas ruter, både rød og blå.

Premium Ticket: Samme som Classic Ticket, men over to dager. I tillegg kan du være med på halvannen times guidet fottur fra Brandenburger Tor til Checkpoint Charlie. Inkludert i billetten er også Berlins mest berømte gatemat, currywurst fra Curry Wolf, enten ved Brandenburger Tor eller rett ved Kurfürstendamm. Jeg har tidligere skrevet om currywurst i Berlin her.

Deluxe Ticket: Det samme som Premium Ticket, men over tre dager. Inkluderer også guidet fottur og original currywurst. Billetten inkluderer også Berlin Evening Tour (se under). Kanskje den beste dealen for den som virkelig ønsker å utforske Berlin.

Berlin Evening Tour: En 75 minutters guidet busstur på kvelden. På denne turen bruker du ikke høretelefoner på flere språk. Med på turen følger en av Big Bus’ eller Strommas erfarne guider.

Berlin Big Ticket: Dette er en éndagsbillett, som inkluderer det samme som Classic Ticket, men i tillegg inngang til både Madame Tussauds og Berlin Dungeon.

Premium Ticket + Madame Tussauds: Todagers Premium Ticket, men som også inkluderer inngang til Madame Tussauds.

Premium Ticket + Berlin Dungeon: Todagers Premium Ticket, som også inkluderer inngang til Berlin Dungeon.

Premium Ticket + Panoramapunkt: Todagers Premium Ticket, med billett til Panoramapunkt i Kollhof-tårnet på Potzdamer Platz, der Europas raskeste heis tar deg 100 m opp til 25. etasje på 20 sekunder, der du har utsikt til kjente landemerker som tv-tårnet på Alexanderplatz, Berlinerkatedralen på museumsøya, riksdagsbygningen og Gedächtniskirche. Der kan du også besøke Panorama Café, en kafé i 1930-tallsstil og stort utvalg av kaffe, kaker og snacks.

Med billett fra Big Bus kan du også reise fritt med de grønne bussene fra Stromma. De kjører samme rute som Big Bus, med samme holdeplasser. Dette samarbeidet gjør at Big Bus og Stromma har det rutenettverket med hyppigste avganger, og en buss fra ett av disse selskapene er aldri langt unna.

Om du ikke har billett som inkluderer inngang til Madame Tussauds eller Berlin Dungeon, er det mulig å få rabatt ved inngangen ved fremvisning av billetten fra Big Bus. Det er selvsagt rabatt for barn.

Mer informasjon og prisene finner du på https://www.bigbustours.com/en/berlin/berlin-bus-tours, der du også kan kjøpe billetter med opptil 10% rabatt. Billetter kan også kjøpes på stoppestedene, eller på utvalgte hoteller.

Erik Drilen (prøvde ut Big Bus Berlin 5-6. mars 2023)

De fleste nordmenn som reiser til Manchester, reiser dit gjerne for å se på fotball. Englands tredje største by har derimot også mye annet å by på, og kan være et godt alternativ til London. Manchester er faktisk den eneste byen i Storbritannia som har kommet med på Lonely Planets liste «Best in Travel 2023» og National Geographics «Best of the World», sistnevnte en liste over 25 «must-see»-steder verdt å besøke i verden. Byen er mest kjent i verden for å være den industrielle revolusjonens fødested, men har gjennom historien gjort seg bemerket også innen vitenskap, politikk, musikk, kunst og sport.

Fotball

Det er først og fremst Manchester City og United som trekker nordmenn til byen Manchester. Begge lagene spiller i Premier League, og begge har også egne kvinnelag som spiller i Barclays Women Super League. Å overvære en fotballkamp i England er en opplevelse som alle fotballfans burde få med seg. Men vær oppmerksom på å booke mange nok netter på hotellet, eller ha flybillett som kan endres om du booker lang tid i forveien.

Kampdag og tidspunkt kan ofte endres, pga av tv-sendinger eller utsettelser av diverse årsaker, eller om lagene deltar i Champions League og de nasjonale cupene etter som sesongen skrider frem. Skal du på fotballtur ifm helg, bør du reise dit senest på fredag, og ha hjemreise tidligst på mandag. Eller kanskje reise mandag-fredag? Da er gjerne flybillettene billigere, og klubbene har ofte kamper fra tirsdag til torsdag. Men sjekk fotballkalenderen.

Du kan også besøke Etihad Stadium (Manchester City) og Old Trafford (Manchester United) på de dagene det ikke er kamp. Du kan kjøpe billetter til en morsom guidet omvisning, der du kan besøke hjemmelagenes spillergarderober, gå gjennom spillertunnelen ned til banen og forestille deg fullsatte tribuner når du kommer ut av tunnelen. Du får også anledning til å se klubbenes troféer, samt kjøpe suvenirer i klubbshoppen. Det anbefales å velge tidspunkt og kjøpe billett på forhånd på klubbenes hjemmesider før ankomst.

National Football Museum, det nasjonale fotballmuseet, ligger også i Manchester. Her får du historien om britisk og internasjonal fotball, med så vel stasjonære og interaktive utstillinger. Passer hele familien. Det anbefales å kjøpe billett på nett før du ankommer, så du slipper å stå i lang kø ved ankomst. Her kan du se finaleballen fra fotball-VM i 1966, Maradona’s fotballskjorte fra VM i 1986 og Sir Stanley Matthews personlige samling.

Av andre kjente klubber fra Greater Manchester kan nevnes Wigan Athletic, Bolton Wanderers, Oldham Athletic og Stockport County.

Sightseeing

Om du lurer på hvorfor folk fra Manchester kalles Mancunians, så har det bakgrunn fra romernes grunnleggelse av byen i år 79 etter vår tidsregning. Byen fikk da, etter sigende, navnet Mamucium eller Mancunium. Restene av bymuren og ruinene etter en del av denne bebyggelsen kan man fortsatt se i bydelen Castlefield. Rett ved ligger også Castlefield Viaduct og Bridgewater Canal som også er verdt å få med seg.

I den samme bydelen finner man også Liverpool Road Railway Station, som er verdens eldste jernbanestasjon, åpnet 15. september 1830. Stasjonen er ikke lenger i bruk som jernbanestasjon, men Granada Studios har overtatt den og bruker den som en del av studiosettet til verdens lengstlevende såpeoperaserie, Coronation Street. Deler av jernbanestasjonen huser i dag også Science and Industry Museum, der du kan få innblikk i byens historie og den industrielle revolusjonen. Et spennende sted for hele familien med moderne teknologi i fokus.

Andre museer av interesse i Manchester kan nevnes People’s Museum i Bridge Street. Dette handler også om den industrielle revolusjonen, men mer om arbeiderklassen og streikene, fagforeningene og det harde livet de siste hundre årene. Om dette ikke høres særlig lystig ut, kan jeg bekrefte at museet faktisk er ganske interessant og lærerikt.

Imperial War Museum North (krigsmuseet), Manchester Museum (med gjenstander fra hele verden, inkludert et nesten komplett skjelett av en Tyrannosaurus Rex) og Jewish Museum (det jødiske museet) er andre museer av interesse. Eller hva med Pankhurst Centre, om du interesserer deg for suffragettene, den radikale fløyen på begynnelsen av 1900-tallet, som kjempet kvinnenes kamp om stemmerett i Storbritannia? På tirsdager er også Greater Manchester Police Museum åpent for publikum.

Det flotte med de offentlige museene i England, er at de er gratis. Du kan derimot donere et beløp om du selv ønsker, men i utgangspunktet er det ikke museene som kommer til å strupe reisekassa om du reiser med hele familien.

Man reiser kanskje ikke utenlands for å besøke biblioteket, men Manchester er kanskje ett av unntakene? Byen huser det eldste biblioteket, ikke bare i Storbritannia, men i hele den engelskspråklige del av verden, Chetham’s Library (1653). Bygningen er enda eldre, fra 1421, og ble opprinnelig bygget som boliger for katolske prester. Biblioteket har bl.a. verker som har vært i Henrik VIII’s eie. Billett må kjøpes på nett på forhånd.

Men Chetham’s er ikke det eneste biblioteket i Manchester som er verdt et besøk. John Ryland’s Library er en del av University of Manchester og holder til i en vernet bygning fra år 1900, kjent for sin nygotiske arkitektur, og de flotte veggene i eikepanel innvendig. Biblioteket kan se ut som tatt rett ut av Harry Potters Hogwart. Et tredje bibliotek i Manchester er Central Library, mest kjent for sin arkitektur og det runde bygget mellom de to ikoniske bygningene Midland Hotel og rådhuset, Town Hall, som i seg selv er verdt å få med seg.

Manchester Cathedral, opprinnelig fra 1421, ligger midt i byens historiske middelalderkvartal, sammen med Chetham’s School of Music og Chetham’s Library. Det moderne National Football Museum ligger også like ved. Katedralen ble bombet i 1940, og store deler av interiøret ble ødelagt, men ble bygd opp igjen. Legg spesielt merke til de detaljerte utskjæringene. Inngang er gratis.

Er du interessert i kunst er Manchester Art Gallery et sted verdt å besøke, med en samling på mer enn 46.000 kunstverk, malerier, dekorativ kunst, kostymer og skulpturer. Det er gratis inngang til galleriene, kaféen og gavebutikken. Et annet sted verdt å besøke er Lowry Centre, litt utenfor sentrum av byen, i Salford Quays, og som huser flere gallerier og restauranter, et stort teater, barer og gavebutikk. På toppen er det et galleri med den største samlingen av den lokale kunstneren LS Lowry’s malerier. Utstillingen er gratis.

Northern Quarter er byens hipsterkvarter. Her finner du alt fra tatovører til retromotebutikker. Bare rundt Oldham Street er det hele fire vinylplatebutikker. Er du på jakt etter gamle tegneserier, bøker, antikviteter? Da er sjansen stor for at du finner det i Northern Quarter. Ellers er bydelen preget av utallige såkalte independent butikker, spisesteder, barer og klubber med levende musikk. Liker du å se på streetart er også dette bydelen for deg.

Eller hva med en kopp kaffe og noe til på kaffehuset Takk når du først befinner deg i Northern Quarter?

Selv om befolkningen i Manchester består av to tredeler briter, har byen den tredje største kinesiske sammenkomsten i Europa. Byen trekker også derfor til seg en stor gruppe kinesiske ungdommer, som studerer ved byens universitet. Manchesters Chinatown sies å være den største i Europa, og kan by på en rekke restauranter, bakerier, forretninger og supermarkeder. Den kinesiske nyttårsfeiringen har de siste årene blitt en stor kulturbegivenhet i hele sentrum av Manchester. Inngangen til Chinatown finner du på Faulkner Street ved Portland Street.

Manchesters Gay Village regnes som en av de største, beste og livligste gay scenes i hele Storbritannia. Her ligger barene, klubbene og restaurantene på rekke og rad. Canal Street langs Rochdale Canal er den mest kjente gata, men bydelen strekker seg helt til Portland Street og Chinatown. I august avholdes Manchester Pride, en av de største årlige festivalene i byen, og Gay Village er i sentrum av begivenhetene. Gay Village er ikke bare for homofile, men det hjelper å ha et åpent sinn.

På den andre siden av kanalen ligger Sackville Gardens, en liten park med flere minnemonumenter, bl.a. AIDS-monument, National Transgender Memorial og en statue av Alan Turing, kjent for å løse de kryptiske enigmakodene til tyskerne under andre verdenskrig. Han ble dermed regnet som en av de største britiske krigsheltene fra krigen. Etter krigen, etter å ha mottatt Order of the British Empire, ble han dømt for homofil praksis. For å si det på engelsk: Shame!

I Manchester er du aldri langt unna de tallrike kanalene. Om du skal på fotballkamp med Manchester City er det mange som går fra sentrum av byen langs Ashton Canal til Etihad Stadium. Du kan også være med på et guidet cruise på byens vannveier, eller til og med leie din egen båt. Om du ønsker cruise med søndagslunsj eller ettermiddagste om bord, er det også mulig.

Puber og uteliv

Som i London ligger det også nær sagt en pub på hvert hjørne i Manchester, alt fra viktorianske puber til beer gardens og moderne håndverkspuber. Prøv Shambles Square og Printworks like ved Manchester Cathedral og National Football Museum. I Northern Quarter og Gay Village ligger pubene på rad og rekke. Ellers anbefaler jeg boka “Central Manchester Pubs” av Deborah Woodman.

Liker du levende musikk kan jeg anbefale klubben Band on the Wall i Northern Quarter, som har eksistert siden 1930-tallet. De er kjent for å sette nye talenter og kulthelter, samt mindre kjente jazzlegender fra hele verden på plakaten. 70-talls punkband som Buzzcocks og Joy Division ble oppdaget her.

Foretrekker du store, kjente navn, er det konserter på Manchester Arena året rundt.

Kulturkalenderen er full gjennom hele året i Manchester, særlig i sommerhalvåret, med store festivaler og konserter. Kan nevne Manchester International Festival, Parklife, Sounds of the City og Manchester Pride, som noen av de største og viktigste. De mange julemarkedene i byen trekker også mye folk fra midten av november frem mot jul.

Shopping

Det største shoppingsenteret ligger 8 km fra sentrum av Manchester. Trafford Centre er Storbritannias nest største kjøpesenter, og er nesten som en by i seg selv. Her finner du alt mulig av butikker, fra eksklusiv mote til budsjettvennlige butikkjeder, flere restauranter, et kinosenter og til og med Legoland Discovery Centre.

Om du derimot ønsker å holde deg i sentrum av byen er Arndale et stort kjøpesenter som huser en rekke kjente kjedebutikker. Følger du glassgangen over til Exchange Square vil du finne flere eksklusive butikker, som Selfridge’s.

King’s Street er Manchesters svar på Londons Bond Street. Her ligger designerbutikkene på rekke og rad, helt ned til Spinningfield, der du finner enda flere luksusbutikker og førsteklasses restauranter.

Teater/show

Om du er interessert i teater og West End musicals er det ingen grunn til å reise til London. Manchesters mest kjente teater er det runde, romskiplignende Royal Exchange Theatre, der ingen sitter mer enn 9 m fra scenen. Helen Mirren, som mange nordmenn kjenner som politietterforsker Jane Tennison i tv-serien «Den mistenkte», samt Tom Courtenay og Maxine Peak, også kjent fra en rekke britiske serier og filmer, er blant de som har opptrådt der.

Da Palace Theatre åpnet i 1891 var det som music hall, men viser nå West End musicals så vel som opera og ballett. The Opera House har vært teater, kino og bingohall opp gjennom historien, men viser nå igjen teateroppsetninger.

Komme seg rundt

Det er lett å komme seg rundt i Manchester. Trikk og taxi er gode alternativ, men sentrum av Manchester er kompakt og den greieste måten å komme seg rundt på er gjerne til fots.

Hotellanbefaling

Jeg bodde på Holiday Inn Manchester – City Centre, et 4-stjerners hotell med gåavstand til det meste. Ligger bare et par hundre meter fra Piccadilly Station, som har direkte togforbindelse fra/til Manchester Airport. God forretningsreisestandard, men av enkelte betegnet som noe dyrt. Jeg fikk god pris på den aktuelle helgen, så sjekk gjerne pris før du vurderer andre alternativ. 3 km å gå langs Ashton Canal til Etihad Stadium.

(Erik Drilen var i Manchester 20. – 23. januar 2023)