Landet i eventyrene finner man gjerne på stedene der forfatterne har vokst opp. Da jeg besøkte Jøa og Otterøya i Namsos kommune (tidligere Fosnes), var det derfor ganske naturlig å bruke Olav Duuns bøker og diktning, og i særdeleshet hans hovedverk, «Juvikfolket», som utgangspunkt.

For å komme ut til øya Jøa, må man ta ferge fra Ølhammeren på fastlandet til Seierstad. Det er en veldig kort overfart, kun fem minutter tar det med ferga over det 680 m brede sundet. Eller man kan ta hurtigbåt fra Namsos.

Seierstad er et gammelt handelssted, som hadde sin storhetstid på første halvdel av 1800-tallet, men det har vært handelsmenn der siden slutten av 1600-tallet. Utvilsomt er det Seierstad som var Segelsund i Olav Duuns bøker om Juvikfolket.

Olav Duun, eller Ole Julius Raabye som han het, ble født på gården Stein i 1876, heimgården til hans mor. Allerede i hans første leveår flyttet foreldrene til Brakstad. Deler av huset der de bodde står fremdeles.

Etter hvert flytter de videre til gården Øver-Dun, hvor Duun bodde det meste av barndommen og ungdomsårene. I denne tiden var han aktiv i ungdomslaget, og fra han var 16 til 25 år, rodde han sammen med sin far på vinterfiske på Sør-Gjæslingan.

Som 25-åring tok han navnet Olav Duun, og flyttet til Levanger for å ta lærerutdanning. Lærergjerningene hans førte ham videre til Sakshaug på Inderøy, Singsås i Gauldalen og til Botne i Vestfold, men det er hjemtraktene hans på Jøa og Otterøya jeg vil ta for meg i dette innlegget.

Det er naturlig å begynne med barndomshjemmet på Øver-Dun, som ligger rett ovenfor Dun kirke, om man ønsker å få med seg mest mulig om Olav Duun, da hjemmet i dag er museum, og guiden kan informere om hvilke steder på Jøa og Otterøya som er verdt å få med seg, i tillegg til omvisning i barndomshjemmet og historier fra hans barndom og liv. På Øver-Dun arrangeres det også Duun-stevne annethvert år.

• 

• 

Huset der Olav Duun vokste opp er bevart og interiøret fra perioden da Duun bodde her er tilbakeført, inkl broderier som hans mor laget, kjøkkeninventar, samt klær som har tilhørt forfatteren. Det finnes også gamle utgaver av hans bøker på flere språk. Fra huset kan man se flere av stedene som er beskrevet i Duuns bøker, som f.eks. gården Hov, som var Håberg i hans romaner, men også Brakstadlandet og havstykket Folla.

Hov, som ligger ved Hovsjøen, var en av de store gårdene fra gammelt av. Det store gravfeltet ved sjøstranda kan tyde på en kampplass med stort mannefall. Sagnet sier at stedet var en kongsgård med gudehov i eldre tider. Navnet Hov kommer også fra det norrøne Hof, som var betegnelsen på hedenske gudshus. Både langhauger og rundhauger er samlet i bjørkeskogen.

Både futer og andre storfolk har bodd på storgården, og gården var sentral i det første vellykkede bondeopprøret i Trøndelag og Jemtland. Nils Olsson Stein satte Jøa på det historiske kartet allerede på slutten av 1500-tallet, som en av de første bondehøvdingene som tok opp kampen mot futen og lensherrens urettferdige styre. Han søkte hjelp hos kong Christian IV av Danmark og Norge (Kristian Kvart), fikk støtte og fikk avsatt både fut og lensherre.

Selv om ikke Olav Duun har sagt det selv, så er det liten tvil om at gården Hov er Håberg i serien om Juvikfolket, sentralt i de siste bøkene, som stedet der Odin og Lauris bodde, og maktkampen mellom de to. Selvfølgelig brukte Duun sin dikteriske frihet, og la til det han følte måtte være med. Det har aldri vært noen sildoljefabrikk, og det har heller aldri vært noen elv som Odin rodde over på Hov, slik som i bøkenes Håberg.

Jøa kalles gjerne «Landet i eventyret». For Olav Duun er det Brakstad og landskapet rundt. Som allerede nevnt var det her Duun levde sine første leveår. Brakstadaunet, den gamle husmannsplassen bak haugene, mot Brakstadvågen, minner på mange måter om Kjelvika i bøkene hans.

Brakstad hamn var siden slutten av 1800-tallet kjent som utgangspunkt for kilnotfiske etter laks for de tre gårdene på Brakstad. I dag står tre brygger og en kai igjen som vitner om denne virksomheten. I nyere tid har det blitt etablert gjestekai her, samt «Pøbben» med serveringsvirksomhet i den ene brygga.

Utenfor ligger havområdet Folda, med Gjæslingan (Øyvære i forfatterens bøker), Abelvær (Valvære) og Vikna-øyene. En av øyene er kanskje også Hilderøya?

På Brakstad hamn kan du også leie kajakk. Brakstadsundet, Fosnavågen og Jøa rundt er tilrettelagt som padleløyper.

Av andre steder man bør få med seg når man besøker Jøa er Rakkavika, med en rekke turstier, gapahuker, utsiktsplass med kikkert og fiskeplass. Stedet er skiltet fra Hov, og stiene er også tilrettelagt for rullestolbrukere og for barnevogner.

Landhandleriet på Jøa, som ligger på brygga ved Faksdalsjøen, er også som å reise noen tiår tilbake i tid. En sjarmerende butikk av det gamle slaget med lokalproduserte og kortreiste varer. Egenproduserte matvarer som urtesalt, chutney, såper og egg fra vertskapets gård, men også kaffe fra Inderøy Kaffebrenneri, sjokolade fra Jentene på Tunet, og andre ting som interiørartikler, lykter og pyntegjenstander. Faksdal Brygge-Pøbb med matservering finner du også her.

På veien mot Dun kan du også stikke innom Fru L. Foruten kafé og overnatting har de også gjenbruksbutikk, i tillegg til at de avholder auksjoner med varer kjøpt opp av private eller gjennom andre auksjoner, blant annet møbler og interiør, som er rengjort, og gjerne pusset opp eller forvandlet til noe bedre. Også eventyrskog med rebuser for barn, hengekøyepark og sykkelutleie.

Overnatting kan du for øvrig også finne på Dun Feriehus, et småbruk på landet, omkranset av grønnsakåkre, fjell og vakkert kulturlandskap. Med sykkelveier og kort vei til fjellturer med havutsikt, sjø og strand. Eller hva med å leie båt?

Rett ved kommunesenteret i Dun ligger Fosnes Bygdemuseum, et lite bygdetun. I biblioteket på kommunesenteret er det også turistinformasjon.

Under første verdenskrig var det mangel på brensel på Jøa. Mangel på olje og kull var stanset, og man måtte finne andre egnede måter å skaffe brensel på. Jøa hadde stor tilgang på torvmyrer, og Namdal Brændtorvfabrikk ble startet ved Skjærvika. Et rekonstruert produksjonsanlegg befinner seg her. Torvmuseet er skiltet fra fergeleiet på Seierstad. Du kan også få guiding ved å ta kontakt med Fosnes Bygdemuseum.

Til slutt, men ikke mindre betydelig: Jernaldergården Janheim.

Det har bodd mennesker på Jøa lenge før Olav Duun og Juvikfolkets tid. Det finnes utallige fornminner og ruiner fra så vel steinalderen som middelalderen overalt på øya. Tuftene på Tranås er godt bevart og stammer sannsynligvis fra perioden 500-700 år etter vår tidsregning. Det er spor etter menneskelig aktivitet her i over totusen år, og noe lignende finnes ikke i hele Namdalen.

Det 26 m lange jernalderhuset på Janheim er bygget på malen etter det opprinnelige langhuset som stod her i vikingetiden. Det er et mektig byggverk som tar deg tilbake i historien så snart du setter foten innenfor. Guiding kan bestilles.

Da har vi tatt en gjennomgang av noe av det du kan se og oppleve på Jøa, men fortsatt gjenstår det store spørsmålet: Hvor er Juvika?

Da må vi over på naboøya Otterøya.

Turen over Raudsunda er ikke lang, men om du ikke har båt må du belage deg på å ta fergen tilbake til Ølhammeren, og kjøre de 30 km til Lokkarbrua over til Otterøya. Otterøya er den tredje største øya i Trøndelag, men det er ikke så mange veier å velge mellom, så det er ikke snakk om særlige avstander.

Første stopp er Otterøy kirke, åttekantet tømmerkirke fra 1858. Kirken i seg selv er ikke unik, men kirken har et krusifiks, trolig fra slutten av 1100- eller tidlig på 1200-tallet, og som trolig har tilhørt en kirke som lå her på den tiden.

• 

• 

Olav Duun har i sine bøker brukt flere steder, samt dialekten, fra Otterøya som inspirasjon. Handlingen i novellen «Ved kverna», om en skrønemaker som løy så mye at han lurte seg selv, går for seg ved kverna mens folk venter på å få kornet malt. Den levende fortellerkunsten og at det foregår på et sted med ei kvern, gjør at mange kjenner seg igjen i Survika, som ligger ved enden av en umerket sidevei (grus) rett etter at du har passert Otterøy kirke.

Fra Otterøy kirke til Aglen, veis ende på øya, er det ca 25 km. På denne strekningen har du god utsikt over Raudsunda og over til Jøa og Folda.

Duun var godt kjent på Otterøya. Han hadde selv slekt i Jevika (på de fleste kart står det Devika), og han følte sterk tilknytning til denne gården. Derfor var det heller ikke unaturlig at det var der han lot juvikingene slå seg ned i bokserien. Forfatterens skildring av Juvika er nesten identisk med Jevika, og når navnet mest sannsynlig kommer av Djupvika, er ikke det heller så ulikt. For øvrig var Olav Duun gjeter på nabogården Finnanger som unggutt.

Otterøya er også kjent for sine mange turmuligheter, alt fra lette merkede løyper til mer krevende toppturer. Fra toppene har du god utsikt utover havet og øyene utenfor. Fra Årvika mellom Jevika og Aglen kan du gå opp til grotta Ravnholet på Ramholfjellet, med nydelig utsikt på veien oppover. En annen topp med god utsikt er den 310 m høye Krona, også nær Aglen. Er du heldig kan du også se hjort på Otterøya, da en av verdens nordligste hjortestammer holder til her.

• 

• 

• 

• 

Olav Duun døde i Holmestrand i 1939. Gjennom sitt liv ble han nominert til Nobelprisen i litteratur hele 13 ganger, men opplevde aldri å få prisen.

Erik Drilen (besøkte Jøa og Otterøya 11. juli 2021)