Nevner man Åre til en trønder, så er det ensbetydende med svenskehandel eller ski. De fleste kjører langt for å spare noen kroner på å handle i Sverige, så strengt tatt må man handle mye før det er noe å spare. Når man allikevel bruker en hel dag, hvorfor ikke ta noen stopp på veien, eller sving inn på en sidevei og få med deg litt av det Åre kommune har å vise fram? Få med deg litt trøndersk historie på veien. La Åre være målet for turen, og ikke Coop Extra eller Eurocash. Butikkene rekker man uansett, de er åpne til kvelds.

Länsväg 336

Kjører du fylkesvei 72 fra Verdal til svenskegrensen kommer du til et veiskille på Sandvika rett før riksgränsen. På det ene står det Østersund 189 km, det andre Østersund 159 km. De aller fleste vil sikkert velge den korteste. Men hvorfor ikke prøve den lengste, den som kalles länsväg 336? Den ender i Järpen ved E14.

Det første stykket av veien, fra grensen til Kallsedet er grusvei, dog noe bedre enn grusveier slik vi er vant med fra Norge. Resten av veien er asfaltert. På Kallsedet ligger Kallsedet Fjällcenter rett ved innsjøen Juvuln, med campingplass, butikk og fjellkafé som er åpent kun om sommeren.

Følger man veien langs Juvuln i ti kilometer kommer man til en liten bygd som heter Kolåsen ved Skäckerfjällen. Samene i dette området hadde ingen kirke før 1849. På 1700-tallet ønsket man at samene i distriktet skulle få undervisning og kristendomsopplæring, men egen kirke fikk de ikke enda på mange år. Skulle man døpes, gifte seg eller begraves, måtte de reise til Kall, Föllinge eller Norge. I 1842 ble det bevilget midler til en kirke, i 1846 begynte byggingen, og i 1849 kunne Kolåsen lappkapell innvies. Prekestolen er fra år 1656, alteret med alterringen fra 1757, begge skal ha vært hentet fra Alsen kirke i Alsen, Jämtland, og er mye eldre enn kirkebygget. Den minste av to kirkeklokker er fra 1761, laget i Jönköping. Nattverdssølvet og døpefonten fra 1885. Orgelet er fra 1949. Kolåsens Fjällhotel ligger også like i nærheten.

 

Bare to kilometer fra Kallsedet, retning Kolåsen, står det et skilt, Gråsjön 5 km. Svinger man inn her blir man møtt av en bom. Men la deg ikke stoppe av den. Å gå de fem kilometrene er verdt turen. Gråsjön er en av de hemmelige severdighetene i Åre kommune. Det er grusvei hele veien opp. Bortsett fra noen hytter, like ved Skäckerfjällens naturreservat, vil du oppdage ruinene av en forlatt bygd. Her har ingen bodd på nærmere 70 år. På sitt største, på slutten av 1800-tallet, stod det rundt 30 hus her. Alle husene var laget av skifer. De to største husene er de største bevarte skiferhusene i hele Jämtland. Bare noen hundre meter fra husene ser man restene av et skiferbrudd. Det har bodd folk ved Gråsjön siden 1688. De husene man ser nå ble oppført i årene 1830 til 1860, og ble brukt som boliger fram til 1905. Skiferhus holdt ikke så godt på varmen, så fra 1905 ble bygningene stort sett brukt til oppbevaring av høy og ved. De siste beboerne forlot Gråsjön i 1952. Landskapet og utsikten fra Gråsjön er fantastisk. Området er også kjent for å ha mye kantarell.

Ved Juvuln finnes også spor etter bosettinger og fangstgroper fra steinalderen.

Neste stopp på länsväg 336 er Kall. Her ligger også veiens eneste butikk mellom Norge og Järpen. Stopper man for å proviantere kan man også ta en titt på Kalls kirke, som ligger bare hundre meter unna bygdas Ica-butikk. Tidligere lå det en middelalderkirke på stedet, men den ble revet i 1868. I dag står det kun et minnesmerke på kirkegården til minne om den gamle kirken. Dagens kirke ble innviet i 1866. Allerede på 1300-tallet skrev biskopene om Kall, da stedet lå på pilgrimsruten, bedre kjent som St Olavsleden, fra Sundsvall til Stiklestad og Nidaros. Herfra er det god utsikt over Kallsjön og mot den 1420 m høye fjelltoppen Åreskutan.

Fortsetter man sørover mot Järpen, kommer man snart til en avkjørsel som leder mot Huså. På veien kjører man gjennom små bygder med navn som for en trønder høres alt annet ut enn svensk, som Bratteggen og Blåmyran. Huså hadde sin storhetstid på 1700- og 1800-tallet på grunn av koppermalmutvinningen i gruvene på Bjelke og Frøå like i nærheten, samt foredlingen av kopper ved Huså Bruk. En stund ble også koppermynter preget i Huså. Av kopperbruket er det i dag bare ruinene igjen, men herregården i Huså står der fremdeles like majestetisk. I siste del av 1700-tallet var Huså Jämtlands største by, og en av Norrlands største industristeder med sine 600 innbyggere. Huså Herrgård ble bygd i årene 1835-1837, og ble bosted for Gustaf Adolf Montgomery, som var bruksdisponent i gruveselskapet, og hans familie. I 1873 fikk Huså nobelt besøk, da kong Oskar II var på vei til Trondheim for å krones til konge. Han besøkte og overnattet på herregården. I dag kan man se det «kongelige» soverommet. På begynnelsen av 1900-tallet ble gruvedriften lagt ned, og herregården forfalt, helt til 1979, da en forening for å redde Huså ble startet, og renovering ble satt i gang. I 1993 gjenåpnet Huså Herrgård som museum. Man kan få visning i Bjelkes Gruvor, og det er også mineralmuseum på Huså, med mineraler fra hele verden. Mikrobryggeriet Åre Bryggcompagni ligger også i Huså.

Neste stopp på veien er Järpen, der länsväg 336 slutter ved E14. Under vikingtiden og tidlig middelalder ble Jämtland regnet som et selvstendig rike. I 1178 kom de under norsk styre og måtte lyde kong Sverre Sigurdsson. Fram til år 1563 var Jämtland norsk. Jemtene hadde allerede i mange hundre år hatt handel med Trøndelag, til Verdal og Levanger, som lå ved fjorden. Under Harald Hårfagres strenge styre flyktet mange trøndere til Jämtland. Først da Norge ble dansk, begynte svenskene å okkupere Jämtland. De neste 104 årene skiftet Jämtland nasjonstilhørighet hele 13 ganger. Den eneste veien gjennom Jämtland og Trøndelag gikk gjennom Åre kommune, og svenskene bygde festninger flere steder langs veien. Hele åtte skal det ha vært, og ingen andre kommuner i Sverige skal etter sigende ha flere. De lå i Mörsil, Järpen, Duved, Kallsedet og Häggsjön. I de tre førstnevnte var det to festningsanlegg.

Järpen skans, eller Jerpe skans som det heter lokalt, var en av de. Ruinene av den ligger på en høyde midt i dagens Järpen. Det skal også ha vært en festning nede ved elven. Jämtland og Härjedalen ble svensk ved freden i Brömsebro i 1645. Da Norge ble lagt under dansk styre, begynte svenskene å bygge festninger for å forsvare landet mot Norge. Jerpe skans ble bygd i 1659, på en høyde med kanonstillinger i alle retninger. I 1734 ble det bestemt av den skulle legges ned, og deler av festningen ble solgt på auksjon. Bare få år senere var den beskrevet som rasert. I årene 1743, 1788 og 1808-09 ble skansen igjen satt i stand og bemannet, da Danmark/Norge på nytt ble en trussel. Nådestøtet for Jerpe skans kom i 1809, da norske tropper raserte den og satte ild på blokkhuset. Skansen nede ved elven forsvant helt på slutten av 1800-tallet, og det ble bygget en papirfabrikk på stedet. Ruinene på høyden står fremdeles og kan besøkes.

Neste stopp ligger ved E14, tre og en halv kilometer vest for Järpen i retning mot Åre: Undersåkers kyrkoruin. Man vet ikke nøyaktig når Undersåkers gamle kirke ble bygget, men under arkeologiske utgravinger av ruinene fant man mynter fra tiden 1280-1299, og ut fra utseendet av kirken, er det ikke usannsynlig at kirken ble bygget på den tiden. Den ble ødelagt i 1611 under Baltzarfeiden. Kirken ble bygd opp igjen, men den ble for liten, ble revet og steinene ble brukt til Undersåkers nye kirke, rundt 350 meter unna, da den ble bygd på 1850-tallet. Nær kirkeruinene ligger også tre gravhauger fra 700-tallet. Kirkeruinene er en stopp på St Olavsleden.

 

Ristafallet ligger 3 km fra Undersåkers kirke og 17 km fra Åre by, langs med E14. Fossen er en av Jämtlands vakreste. Den er rundt 50 m bred, og fallhøyden er 14 m. På våren, under snøsmeltingen, kan vannmengden utgjøre så mye som 400 kubikkmeter pr sekund. Fossen er mest kjent fra filmatiseringen av Astrid Lindgrens bok om «Ronja Røverdatter», under navnet Glupafallet.

Länsväg 322

Den korteste veien fra Verdal til Åre er et strekk som mange kjører uten stopp, for å komme seg raskest mulig til Åre for å handle. Severdighetene er ikke så synlige fra veien, men det er mye verdt å få med seg her også. Veien er også kjent som Skalstugevägen og Karl Johansvägen.  Den følger også St Olavsleden fra Duved til riksgrensen. Jeg har tidligere skrevet om den norske strekningen fra Verdal til svenskegrensen her.

St Olavsleden starter i Selånger, Sundsvall, og ender ved Nidarosdomen i Trondheim. Den følger veien kong Olav Haraldsson (senere Olav den Hellige) reiste sommeren 1030 etter å ha vært i Novgorod i Russland for å kristne Norge og gjenerobre den norske tronen. Kongen kom ikke lenger enn til Stiklestad, der han falt i det berømte slaget.

Veien var lenge den eneste veien fra Östersund til Trøndelag, helt til rikshuvudväg 14 (senere E14) over Storlien ble bygd i 1958. Mellom 1815 og 1835 fikk veien en vel etterlengtet opprustning etter ordre fra kong Karl XIV Johan. Kongen selv inspiserte veien i 1835, og den fikk da navnet Karl Johansvägen. I denne tiden ble alle trebroer byttet ut med steinhvelvbroer, eller stenvalvsbroar, som de heter på svensk. Flere av disse broene kan man fremdeles beundre, og regnes som noen av severdighetene man bør få med seg på denne strekningen. I årene 1992-1994 ble veien oppgradert til moderne standard.

Den første bebyggelsen man kommer til etter å ha passert riksgrensen er Skalstugan. Du kjører ikke lenger gjennom Skalstugan, men det er en sideveg med et skilt som sier «ingen gjennomkjøring». Det er dog ingen hindring for allikevel kjøre dit for å besøke gården. I 1602 bestemte kong Kristian IV at det skulle bygges tre overnattingsstuer på handelsveien mellom Åre og Levanger. Levanger hadde på den tiden Norges største marked (Marsimartnan), og jemtene reiste dit hvert år for å handle på 1600- til langt ut på 1800-tallet. Den ene stuen ble lagt på Skalstugan, de to andre i Norge. På 1700-tallet ble det også bygget et tollhus på Skalstugan, og var i bruk helt fram til 1958, da Storlien ble åpnet. Tollhuset står der fremdeles, rett ved siden av karolinergraven. I 1718 huste nemlig Skalstugan også Carl Gustaf Armfeldts karolinerarmé på titusen mann. De var på vei for å invadere Trondheim. Hvordan det gikk kan du lese mer om lenger ned på siden.

I 1887 ble Skalstugan kjøpt opp av en skotte, Sir Tom Nickalls, som gjorde om stuene til en jaktvilla, der han, familien og venner koste seg med jakt, fiske og selskapelige aktiviteter. I 1902 ble stedet kjøpt av en annen jaktinteressert mann, K. A. Wallenberg. I 1932 overtok nevøen Marcus Wallenberg bygningene. Under krigen leide han det ut til det svenske forsvaret, som med 350 mann gjorde Skalstugan til grensepost mot en eventuell tysk invasjon via Norge.

Neste lille bygd på veien sørover mot Åre er Medstugan. Der står det en jaktvilla, som ble bygd av Carl Fredrik Liljevach d.y. i 1897. Rett øst for jaktvillaen ble det også bygd en bondegård, der det også var et meieri som var i drift fram til 1946. Gjennom årene har storviltjegere så vel som kongelige bodd på Medstugan. På gården er det nå vandrerhjem.

Neste stopp er Bodsjöedet. Denne er det fort gjort å gå glipp av, om man ikke vet hva man ser etter. Det er en liten avkjørsel rett sør for Bodsjön, som leder til nok en jaktvilla. Denne jaktvillaen ble bygd av Conrad Hammarström fra Östersund mellom 1888 og 1893. I 1926 ble villaen overtatt av Philip Remington fra Liverpool, og det var i stor grad velstående svensker og engelskmenn som hadde tilhold her mens de fisket og jaktet på vilt. Denne villaen ser mest ut som et eventyrslott, og går gjerne under navnet «engelska villan». Om du tilfeldigvis har 14 millioner kroner til overs, er villaen faktisk til salgs.

Siste stopp før Duved er Tännforsen. Ikke synlig fra hovedveien, men godt skiltet. Tännforsen er Sveriges største foss. 38 m høy og 60 m bred, og normal vannføring opptil 400 kubikkmeter i sekundet under vårløsningen i mai-juni. Under vårflommen i 1995 skal vannføringen ha vært hele 740 kubikkmeter i sekundet. Det er vanskelig å ikke la seg imponere av fossefallet. Flere ganger på 1900-tallet ble det foreslått å bygge vannkraftverk her, men motstanden fra folket var stor. Til slutt ga politikerne opp, og i 1971 ble det bestemt at Tännforsen skulle bli naturreservat. I suvenirbutikken tilbys bl.a. samisk håndverk. Tännforsen tilbyr også overnatting for pilgrimer som følger St Olavsleden.

E14

Storlien for trøndere er i dag synonymt med Coop Extra og Eurocash, til nød en jernbanestasjon og et høyfjellshotell. Europavei 14 fra Stjørdal til Sundsvall har faktisk ikke eksistert lenger enn siden 1958, og har 60-årsjubileum i år. Før den tiden gikk det vei til Kopperå i Meråker på norsk side, og riksvei 14 på svensk side gikk kun til Duved. Da Storlien for første gang fikk veiforbindelse, gikk det selvsagt ut over länsväg 322, da veien fra Trondheim til Åre ble mye kortere. Den svenske tollstasjonen ble flyttet fra Skalstugan til Storlien, Storlien Högfjällshotell ble bygd, og etter hvert kom også skianlegget, hyttene og ikke minst butikkene. Den svenske kongefamilien har også hus på Storlien, der de pleier å feire påske og nyttår.

Til tross for at Storlien tidligere manglet veiforbindelse, har Storlien hatt togforbindelse siden 1882. Storlien stasjon er faktisk Sveriges høyestliggende jernbanestasjon med sine 600 m. Høyeste punkt på svensk jernbane, 601 m, ligger like øst for Storlien.

Handöl er ikke et mikrobryggeri, selv om det nesten høres sånn ut. Derimot er det en bygd 24 km fra Storlien via Enafors. Det er nå på tide å ta opp tråden om karolinerne fra lenger oppe på siden igjen.

På høsten 1718 bestemte den svenske kongen Karl XII at han skulle invadere Norge. Det skulle han gjøre med to fremstøt, det ene via Halden og mot Kristiania (Oslo), og det andre mot Trondheim for å avskjære Norge på midten. Ved Duved i Sverige samlet general Carl Gustaf Armfeldt en tropp på mer enn 10.000 menn (7000 infanterister og 3000 kavalerister), i hovedsak bestående av finner og jemter. De marsjerte den veien som i dag er kjent som länsväg 322, og gjennom Inndalen til Verdal og videre mot Trondheim. Ved Stjørdalselven var vannstanden så stor at de ikke kunne forsere den. I tillegg til mange små målrettede angrep og sabotasjer fra trønderne, var mange av karolinerne på denne tiden syke og manglet proviant, og måtte trekke seg tilbake til Verdal. Svenskekongen var ikke fornøyd med framdriften, og beordret karolinerarméen til å fortsette mot Trondheim. I mellomtiden hadde generalmajor Wincentz Budde for trønderne forsterket sitt forsvar. På grunn av dårlige veier hadde også svenskene måtte etterlate mye av artilleriet på veien mot Trondheim, men med den overveldende styrken nådde de til slutt fram til Trondheim. Mangelen på proviant og artilleri gjorde at Armfeldt ikke hadde styrken til å innta Trondheim. Budde og trønderne derimot forsøkte å utmatte svenskene. Da meldingen kom i midten av desember om at Karl XII var skutt ved Fredriksten festning i Halden, ga det trønderne en ny styrke. Da nyheten nådde Armfeldt, trakk karolinerne seg tilbake til Haltdalen sør for Trondheim. Sultne og dårlig kledt begynte karolinerne retretten til Sverige. Kraftig snøstorm og streng kulde gjorde situasjonen verre for karolinerne som forsøkte å forsere fjellene fra Tydal til Handöl i Sverige. Snøstormen gjorde at soldater mistet kontakten med hverandre og mange døde i fjellene. Tre døgn senere nådde de første soldatene Handöl. Med bare tre gårder i Handöl på den tiden, hadde de ingen mulighet til å huse eller fø alle soldatene, og 600 døde etter at de ankom Handöl. Totalt 3700 mennesker døde på veien tilbake, mer enn 3000 bare i fjellene. De fleste hestene, nesten alt av våpen, kanoner og utrustning var tapt i fjellene. Selv de overlevende hadde mange skader og mén. I tillegg kom alle de sivile i Trøndelag og Jämtland som led i årene etter felttoget, pga mangel på mat og sykdom. Mange barn døde.

Det er to monumenter til minne om de døde karolinerne i Handöl, ett ved elven, og ett ved gården ovenfor. I Handöls kapell er en stein, funnet ved elven, hengt opp på veggen. Det er den opprinnelige steinen med inskripsjonen «Anno 1719 den 20 Jan begröfs här 600 Menniskor».

Handöl er ellers mest kjent for sitt teglsteinbrudd. Dessuten bør man få med seg Handölsforsen, en foss med et totalt fall på 125 m, fordelt på flere fall og fosser. Det går en hengebro over fossen, for den som våger og vil oppleve fossen på nært hold.

Neste stopp på veien mot Åre er karolinermonumentet i Duved. Det var her titusen menn samlet seg før felttoget mot Trondheim. Bare 2700 menn kom tilbake til Duved skans, og 75 av de døde kort tid etterpå. I dag står det et monument på høyden der den ene av to festninger i Duved stod. Den andre skansen lå nede ved elven, men få spor er etter den i dag.

Duved kirke ble innviet i 1894, da Åre gamle kirke ble for liten. Mer om Åre gamle kirke under Åre by. Kirken er et vakkert skue.

For den som har litt tid til overs, kan man fra Duved, på nordsiden av E14 også kjøre til Njarka Sameläger, en sameleir. Merk at det er 18 km én vei på grusvei. Det kan være greit å sjekke åpningstidene på forhånd, da det er lite å se om sameleiren er stengt. Når det er åpent kan du få omvisning, samt lære om samenes hverdagslige sysler, liv og kultur. Du kan også forsøke å kaste lasso eller teste fiskelykken i Häggsjön.

Åre by

Mange trøndere kjører til Åre for å handle. Siden det ikke finns Systembolag (Vinmonopol) på Storlien, velger mange å kjøre til Åre, spesielt trønderne fra nord som kommer over länsväg 322. Åre by er for øvrig det største tettstedet i Åre kommune, og her får du det meste du søker etter. Ikke bare er det billigere å handle øl, vin og sprit her enn i Norge, men apotekervarer er også mye billigere. Kjøtt (spesielt kylling), katte- og hundemat, tobakk, og mye annet er det mye å spare på når man handler i Sverige. Men når man kjører såpass langt, om man kommer fra Trondheim, Hitra, Fosen, eller fra Steinkjer, for den saks skyld, må man handle mye for at det skal lønne seg. Det er en kostnad å kjøre dit også. Derfor bør man kjøre for turens skyld, og ikke for pengenes skyld.

Jeg har hittil tatt for meg severdigheter på veiene til Åre by, men også i Åre finnes det severdigheter. Åre er Sveriges alpinhovedstad på vinteren, og tettstedet har arrangert to verdensmesterskap (som det eneste stedet i Sverige) og mer enn hundre verdenscuprenn i alpine grener. I 2019 skal de igjen arrangere alpin-VM. Bergbanan og kabelbanen opp til Årefjellene går også på sommeren, og gir fantastiske muligheter til fjellturer. Den høyeste fjelltoppen i Åre er Åreskutan, som ligger 1420 m.o.h.

Færre enn 2000 mennesker bor fast i Åre, men årlig kommer rundt 450.000 turister til tettstedet. Til sammen har hotellene og overnattingsstedene nærmere 32.000 sengeplasser. Åre Skidfabrik produserer snowboardmerkene Extrem og Cmd, samt skimerkene Åsnes og Hendryx. Åre Chockladfabrik produserer håndlaget sjokolade, og det finns hele fire mikrobryggerier i umiddelbar nærhet, samt et utall restauranter og barer.

Den største historiske og kulturelle severdigheten er utvilsomt Åre gamle kirke, bygget på 1160-tallet. Mange pilgrimer stopper her hvert år på sin vandring langs St Olavsleden på vei til Nidarosdomen i Trondheim. Et helgenbilde av Olav den Hellige, sannsynligvis fra 1300-tallet, finns i kirken. Det spesielle med denne er at kongekronen ble byttet ut med en karolinerhatt da Jämtland ble svensk. De karolinske kongene hadde lite til overs for aristokratiets overdådige levesett, og levde selv mer nøkternt.

 

Nedlagte Frøå gruva ligger i fjellene ovenfor tettstedet, på vei mot Huså. Her ble koppermalm hentet ut fra 1744 til 1919. Bare en kilometer fra Åre sentrum, retning Duved på den gamle veien (ikke E14), ligger også Åre hembygdsgård, et friluftsmuseum, med hus fra 1700- og 1800-tallet.

Hotellanbefaling: Holiday Club Åre ligger midt i sentrum av Åre, nede ved jernbanestasjonen og Åresjön, så det er perfekt beliggenhet om du kommer med tog. Dette hotellet er åpent året rundt, og er også ett av Sveriges største konferansesenter, som har holdt både EAPR sikkerhetsforum (NATO-møte) og i 2006 ble det også holdt et miljøministermøte i EU her. Hotellet har 250 rom, inklusive seks suiter. Hotellet har også 800 kvm SATS-gym, samt spaavdeling med eventyrbad og seks ulike saunatyper. I tillegg til hotellets egen restaurant Grow, har også O’Leary’s restaurant på hotellet.

Erik Drilen (kjørte hele Åre kommune rundt 17. – 18. mai 2018)