Når du forteller en ire at du er fra Norge, er han ikke sen med å påpeke at Dublin ble grunnlagt av norske vikinger. Omkring år 840 kom norske vikinger og anla en festning der byen nå ligger. Danske vikinger overtok fra 852, selv om flere historiske kilder er uenige om dette. I alle fall var Dublin regjert av vikinger fram til år 1014, da irene vant slaget ved Contarf og overtok. De fikk ikke beholde det lenge, for i 1169 tok engelskmennene ved normanneren Richard de Clare, bedre kjent som Strongbow, kontroll over Irland, noe som varte helt til et opprør i 1916, som endte med at Republikken Irland ble erklært. Navnet Dublin kommer fra det irske Duibhlinn, Svart kulp, eller Blackpool på engelsk.

Et godt sted å starte sitt Dublin-besøk er muséet Dublinia, som ligger like i nærheten av der den gamle bymuren stod. Deler av bymuren står fremdeles. Dublinia er bygget på tuftene av middelalderkirken St. Michael-kirken, og er et museum i tre etasjer, der hver etasje tar for seg forskjellige tidsepoker av Dublins historie. Første etasje er viet vikingtiden, andre etasje middelalderen, mens tredje etasje er viet arkeologiske utgravinger, et forskningsbibliotek og vitenskapslaboratorium som forklarer hvordan en arkeologs hverdag utarter seg, samt hvordan man tidfester og leser funn. På visse tidspunkter kan man også gå opp i tårnet på Dublinia, med utsikt over hele byen. Fra gavebutikken i tredje etasje kan man gå over en gangbro til historiske Christ Church, som ble bygd for nesten tusen år siden.

Christ Church er Dublins eldste kirke. Du kan kjøpe autoguide i billettskranken sammen med inngangsbilletten slik at du på egenhånd kan gå rundt i kirken, men jeg vil heller anbefale en guidet visning som foregår flere ganger om dagen. Da får du også muligheten til å gå opp i kirketårnet, og til og med prøve å ringe med kirkeklokken. Katedralen er en av Dublins flotteste byggverk, og selv om den er renovert flere ganger opp gjennom århundrene, så er det spor fra tidlige tider av Dublins historie. Blant annet er Strongbows sarkofag i kirken. Strongbow ble gravlagt her. Krypten må man også få med seg. Ikke bare er den Irlands og Storbritannias største krypt, men den er også Irlands eldste byggverk, og byr også på irsk historie. Kirkens skatter og historiske gjenstander er utstilt her, samt også kirkens egen kopi av Magna Carta, et av de mest berømte dokumentene i verdenshistorien. En av de mer bisarre gjenstandene i krypten er en mumifisert katt og rotte, på folkemunne kalt Tom og Jerry. De ble funnet i en av orgelpipene under en renovering på 1850-tallet, og som til og med ble nevnt i James Joyce’s roman «Finnegan’s Wake». Da jeg var der hadde de også en utstilling av kostymene fra tv-serien «The Tudors». Flere filmer og tv-serier har dessuten blitt filmet her inne. Legg merke til de vakre gulvflisene som kirken er spesielt kjent for.

Etter et besøk i Dublinia og Christ Church passer det godt med lunsj på gastropuben The Bull & Castle (by F.X. Buckley Steakhouse) som ligger rett over gaten for sistnevnte. Denne restauranten har opparbeidet seg et rykte for å være Dublins beste steakhouse, men også som en av de beste fiskerestaurantene i byen. I tillegg har de godt utvalg av viner, whiskey og godt øl. Om du ønsker kan du også få et smaksbrett med flere sorter øl tilpasset måltidet.

Når du går ut av The Bull & Castle er du heller ikke langt fra Dublin Castle, som også startet sin historie med vikingene. Under selve slottet har arkeologer funnet fundamenter fra vikingenes originale forsvarsmur i Dublin. Elven Poodle, som fremdeles i dag renner under slottet og gatene i byen, skal ha omkranset borgen på den tiden. Dagens slott skal ha blitt bygget for rundt 800 år siden, og blitt renovert og ombygd flere ganger opp gjennom århundrene. Middelaldertårnet er den eneste synlige delen av det originale slottet. Slottet har helt siden starten vært Irlands administrasjonssenter og kongelig residens. Statsseremonier og møter som krever høy sikkerhet avholdes fremdeles her. Blant annet ble Det europeiske råd avholdt her flere ganger da Irland hadde presidentskapet i EU.

Rett ved siden av Dublin Castle ligger også City Hall, rådhuset, som er verdt et besøk. I hvelvet finnes en multimediautstilling som viser Dublins historie fra vikingtiden til moderne historie, samt noen av byens skatter.

 

En av Dublins største severdigheter er Trinity College. Trinity College er det eneste kollegiet i Irlands eldste universitet, grunnlagt av Elizabeth I av England i 1592. En av kollegiets hovedattraksjoner er Book of Kells, en av Irlands eldste skrifter. Verdt å få med seg er biblioteket, som inneholder mer enn fem millioner bøker.

De fleste som reiser til Irland ønsker å få med seg en irsk aften, med irsk musikk og riverdance. The Merry Ploughboy Pub er en restaurant, som ligger litt sør for sentrum av Dublin, og som i snart 30 år har tilbudt nettopp dette, blandet med god mat. Det skal visstnok være Irlands eneste pub drevet av tradisjonelle irske musikere. I 2017 ble de kåret til Dublin’s Best Show. Om du ønsker å melde deg på en aften her, tilbyr de også transport tur/retur fra sentrum av Dublin.

 

For den som er interessert i mat og god drikke, samt god musikk og litteratur, finnes det mange guidede turer til fots i Dublin som man kan melde seg på:

Irish Food Trail er en slik tur. I tillegg til sightseeing blant historiske steder i sentrum av Dublin, får du muligheten til å prøve tradisjonelle irske retter, samt prøve lokale typer av håndverksøl, og ikke minst, du lærer å lage Irish Coffee. En morsom tur for deg som ønsker å se en litt annen side av Dublin, og i tillegg bli kjent med mennesker fra hele verden.

Har du ikke smakt irsk whiskey, har du ikke vært i Irland. Merk hvordan ordet staves, at det ender på –ey i Irland, og ikke whisky som i Skottland, som også er den norske stavemåten. Det strides om whisky opprinnelig kommer fra Irland eller Skottland, men drikken har vært laget i over tusen år. Ordet betyr vann, og opprinnelsen av ordet whisky kommer fra det irske uisce beatha, eller det skotske uisge beatha, som betyr «livets vann», som «eau de vie» og akevitt. Det er forskjell på irsk og skotsk whisky. Skotsk whisky er vanligvis destillert to ganger, og har ofte en røyksmak (som skyldes at kornet tørkes i varmluftovner hvor det brennes torv), mens irsk whiskey vanligvis er destillert tre ganger og har ikke denne røyksmaken. Skotsk whisky skal lagres på eikefat, mens irsk whiskey ikke har noen restriksjoner på dette, og kan gjerne lagres på fat av andre tresorter, eller fat tidligere brukt til bourbon, vin eller til og med øllagring. Type fat påvirker også smaken av whiskyen. I Dublin har du muligheten til å se hvordan whisky lages, gjennom f.eks. å besøke Jameson Distillery Bow St. Dette er nå et museum, og whisky lages ikke der lenger, men i byen Cork. Skal du besøke et whiskydestilleri som er i drift, kan du ta turen til Teeling Distillery i Newmarket, Dublin. Selvsagt finnes det også et whiskymuseum i Dublin, Irish Whiskey Museum på Grafton Street, rett ved turistkontoret.

Om du ikke ønsker å gå gjennom produksjonen, men kun ønsker å smake irsk whiskey, litt historie, med mat til, kan du melde deg på en Whiskey Trail, en guidet fottur i sentrum av Dublin, på samme måte som Irish Food Trail. Da får du muligheten til å smake på seks forskjellige whiskysorter sammen med god irsk mat. Kanskje et alternativ til middag på restaurant en av dagene?

Du finner også lignende turer for de som er interessert i øl og tradisjonell irsk musikk, Musical Pub Crawl, eller om du er interessert i litteratur, Dublin Literary Pub Crawl. Irland er også identisk med ølet, eller stouten, Guinness, men det vil jeg komme tilbake til i et senere innlegg.

Tre populære fotomotiver i sentrum av Dublin er statuene av Molly Malone, Phil Lynott og Oscar Wilde. Førstnevnte er basert på en sang om en kvinnelig fiskehandler i Dublin, bl.a. sunget av The Dubliners. Sangen er nærmest å egne som en uoffisiell hymne til byen. Phil Lynott var sanger og bassist i den irske gruppa Thin Lizzy, som døde i 1986. Han har fått en bronsestatue som står foran puben Bruxelles i Harry St, en sidegate til mer kjente Grafton St. Forfatteren Oscar Wildes statue står, eller ligger, på en stein i det ene hjørnet av Merrion Square Park, rett over gaten for huset der Oscar Wilde vokste opp. Huset er for øvrig i dag eid av American College, og det er fullt mulig for grupper å få omvisning i huset ved avtale på forhånd.

Visste du forresten at St. Valentine, mannen som har fått Valentinesdagen oppkalt etter seg, faktisk har levd, og at han er gravlagt i Dublin? Valentine var en prest som døde som martyr fordi han fortsatte å gifte forelskede par, til tross for at den romerske keiseren Claudius hadde forbudt forlovelser og ekteskap i et forsøk på å fjerne kristendommen fra Romerriket. Flere år etter sin død ble Valentine erklært som helgen, og fraktet til Irland hvor han ble gravlagt der hvor kirken Whitefriar Street Church ligger i dag. Selv i dag kommer mennesker hit for å be St. Valentine om råd for kjærlighetslivet, og hvert år den 14. februar kommer par hit for å få St. Valentines velsignelse over ringene de skal gi hverandre. Du kan besøke gravstedet når som helst under kirkens åpningstider.

Erik Drilen (besøkte Dublin 12. – 15. juni 2018)

Porto er den nest største byen i Portugal, men ligger langt etter hovedstaden Lisboa som turistdestinasjon. En del av skylden må nok pålegges manglende internasjonale direkteruter, men det ser nå ut til å endre seg. Inntil videre må vi nordmenn ta til takke med flybytte, som f.eks. TAP via Lisboa eller KLM via Amsterdam, men forhåpentligvis endrer dette seg snart. Byen har mye å by på. Er du interessert i vin er det definitivt en destinasjon du bør vurdere.

Porto ligger på kysten av det nordlige Portugal, ved utløpet av elven Douro. Gamlebyen, som ligger ved elven, står på UNESCOs verdensarvliste, og er en sjarmerende og fargerik bydel med bratte, smale gater og trange smug. Noen ganger så bratte at det er bygget trapper.

Noe som kjennetegner Porto framfor alle andre byer i verden er bruken av azulejos, keramikkfliser, til å dekorere hus og bygninger med. Ikke at det er en portugisisk oppfinnelse, eller at man ikke finner de andre steder, men det er ingen andre steder de er så utbredt. I Porto finner man de overalt, både på offentlige bygninger og vanlige boliger. Selv på kirker. Noen har mønster, mens andre er satt sammen til store bilder som forteller en historie. Det beste eksempelet på dette er jernbanestasjonen São Bento, som bare på grunn av de mer enn 20.000 flisene har blitt en av de største turistattraksjonene i Porto.

Også Capela dos Almas i den nye bydelen, samt Carmo- og Carmelitaskirkene, som er to kirker i ett bygg, er verdt å legge merke til på grunn av veggene med de blåmalte flisene. Historien bak de to sistnevnte kirkene er også ganske morsom. Carmelitaskirken var opprinnelig del av et kloster, og ble fysisk delt slik at nonnene fra Carmelitas og munkene fra Carmo ikke kunne snike seg over til hverandre for å finne på ugudelig ting. Like i nærheten finnes også en annen kirke, Clérigos, som er bygd i barokk stil både utvendig og innvendig, og i seg selv en vakker kirke. Men den er mest kjent for sitt 76 meter høye kirketårn, Torre dos Clérigos. Man kan klatre opp den lange og trange trappen til en liten utsiktsplattform, der man har god utsikt over hele byen.

Når du først befinner deg i denne delen av gamlebyen, bør du også få med deg bokhandelen Lello, sannsynligvis verdens vakreste bokhandel. Turistene strømmer dit i tusentalls hver dag. Den er blitt så populær at de faktisk har begynt å ta inngangspenger. Dog skal det sies at du får inngangspengene tilbake om du kjøper noe der inne. Bygningen er et to-etasjers kunstverk i neogotisk stil, med takmalerier, treskjæringer og en vindeltrapp.

Når det kommer til utsikt over Porto, er det spesielt to utsiktspunkter i byen som er veldig populære, i tillegg til nevnte Torre dos Clérigos. Det ene er Miradouro da Serra do Pilar på sørsiden av elven, rett ved broen Ponte Luís I. Dette er også et utmerket sted å få med seg solnedgangen i Porto. Mange kjærlighetspar tar turen hit på kveldstid, noe alle hengelåsene på rekkverket er et synlig bevis på. Et nonnekloster, Mosteiro da Serra do Pilar, ligger også her.

Det andre utsiktspunktet verdt et besøk er hotellet The Yeatman, også på sørsiden av elven, i bydelen Vila Nova de Gaia. Eller egentlig byen Vila Nova de Gaia, siden byen på sørsiden egentlig ikke er en del av Porto, men en egen by som har vokst sammen med Porto. Et vakkert femstjerners hotell, hvor mange stikker innom for en kopp kaffe eller et glass portvin, og for å nyte utsikten fra balkongen. Velger du å bo på dette hotellet, får du også den samme utsikten fra hotellbassenget. Vingården Taylor’s Port, som du også kan besøke, ligger for øvrig like ved siden av The Yeatman.

Som tidligere nevnt, ligger byen Porto ved utløpet av elven Douro. Douro er et navn som burde være kjent for alle vinelskere, og spesielt de som er glad i portvin. De fleste turselskapene som arrangerer reiser til Porto inkluderer en tur til Dourodalen. Om man ikke melder seg på en arrangert tur hjemmefra, kan man også velge å melde seg på én eller fleredagers elvecruise med båt fra Porto oppover elven. En noe raskere reisemåte er toget, Linha do Douro, som regnes som en av verdens vakreste togreiser, innviet allerede i 1887, langs med Douroelven. Man kan selvsagt også kombinere med tog en vei, og båt tilbake.

På turen kan man legge inn vingårdsbesøk, med lunsj, eller om man ønsker det, også overnatting. En av disse vingårdene er Quinta da Pacheca. Her kan man også prøvesmake, samt kjøpe med seg, portvin. Denne vingården har et hotell utenom det vanlige. I tillegg til fine rom i hovedbygget, får du her også muligheten til å bo i vintønner, et veldig morsomt og spennende påfunn. I Dourodalen har du også muligheten til å låne sykler, og sykle fra vingård til vingård.

Portvin er en sterkvin som lages i Douro-regionen. Det som skiller den fra de fleste andre viner er at den blir forsterket av druebrennevin for å avbryte gjæringsprosessen. Dette gjør at den får en høyere alkoholstyrke uten av druesukkeret forgjæres. Dette gjør også vinen søtere. Portvin lagres også i lengre tid på fat, noen i flere år. Det finnes flere typer portvin. White har gylden farge og finnes i søte og tørre utgaver. De tørre brukes gjerne som aperitif. Tawny har vært lagret lengst på fat, og er noe brunere enn de andre. Vintage har også vært lagret på fat, men kortere enn tawny. Til gjengjeld har den vært lagret lenge på flaske, og er noe mørkere enn tawny.

Vinho Verde, eller grønn vin, lages også i det samme området. Druene er grønne, små og vokser under tak for å hindre direkte sollys. Du kan få Vinho Verde som hvit, rød og rosévin. I og med at druene vokser i et svalere klima enn andre druer, blir de også fattigere på sukker og rikere på syre, noe som gjør vinen noe syrligere enn andre viner.

 

En annen vingård og overnattingssted i samme område er Quinta do Vallado, som også er verdt et besøk.

Har du muligheten til det, spis gjerne lunsj på restauranten DOC – Chef Rui Paula, som ikke ligger langt fra de to nevnte vingårdene. Rui Paula er en av Portugals mest kjente kokker, blant annet fra den portugisiske utgaven av MasterChef, og driver også restauranten DOP i Porto, en restaurant med Michelinstjerne. Han driver også restauranten Casa de Chá da Boa Nova på kysten rett utenfor Porto, i Leça da Palmeira. Sistnevnte restaurant er alle arkitekters favoritt, og vi var så heldige å få møte Rui Paula der, da vi var på besøk.

Utenfor Porto finnes det mange vandrestier. Mange av disse krysser hverandre. Et par av de mest kjente er Rota do Vinho, vinruten, og Rota do Românico, den romerske ruten. I den førstnevnte går du gjennom vindistriktene, mens i den romerske ruten følger du i romernes fotspor langs militærveiene de bygde for totusen år siden mellom Portugal, Spania og Frankrike. Byen Amarante, øst for Porto, ligger på ett av stedene der disse to stiene møtes. Selv om byen sannsynligvis er oppkalt etter den romerske hærføreren Amarantus, er den ikke først og fremst kjent for romersk historie. Det er benediktermunken St. Gonçalo, eller São Gonçalo på portugisisk, som etter sin pilgrimsreise til Italia og Jerusalem på 1200-tallet, som har gjort byen kjent. Byens to største severdigheter er São Gonçalo-kirken, samt den pittoreske São Gonçalo-broen. For øvrig er byen kjent for sitt kjøkken, kjøtt- og bacalãoretter, gjerne servert med et glass vinho verde, grønn vin, til. Amarante ligger i Minho-distriktet, som er kjent for druene som brukes i den portugisiske grønne vinen. Søtsaker og bakverk er også noe byen er kjent for. Legg spesielt merke til de søte falloslignende kakene, kalt «bolos de São Gonçalo», i byens bakerier.

De mest kjente og populære vandrestiene i hele Portugal, er utvilsomt Caminhos de Santiago, pilgrimsveiene til Santiago de Compostela i Spania, som jeg tidligere har skrevet om her. Dette er en rute som tusener går eller sykler hvert år. Den lille byen Ponte de Lima ligger på en av disse, og er en liten perle i seg selv. Byens navn kommer fra dens mest kjente severdighet, den romerske broen, ponte, og elven Lima, som renner gjennom byen. Broen er fra det første århundre, og er en del av den romerske militærveien Via XIX, åpnet av keiser Augustus, som forbandt byene Braga i det nordlige Portugal og Astorga i Spania. Bystatus fikk byen i 1125 og regnes som Portugals eldste by. Annenhver mandag holdes en av Portugals største jordbruksmarkeder i byen. Ponte de Lima er kjent for sine festivaler, og spesielt en i begynnelsen av juni som har pågått siden middelalderen, Festa do Corpo de Deus, med Vaca das Cordas, en light-versjon av det mer berømte okseløpet i Pamplona, Spania. Få også med deg gatebildene laget av blomster under festivalen. Byen er også kjent for sin røde Vinho Verde-vin.

Nasjonalparken Peneda-Gerês, eller bare Gerês som den som regel omtales som, får sjelden mye oppmerksomhet blant norske reisende til Porto, men dermed ikke sagt at den ikke er verdt et besøk. Nasjonalparken ligger helt nord i Portugal, på grensen til Spania, og noen steder langs veien gjennom parken er det bare elven som skiller de to landene. Utrolig nok er dette også Portugals eneste nasjonalpark. Her finnes vakker natur, høye fjell som strekker seg over 1500 m, fossefall, demninger og innsjøer. Og ikke minst mye historie. Perfekt til fjellvandring. Besøk landsbyen Soajo med sine unike kornmagasiner i granitt, espigeiros, og spis lunsj i den tradisjonelle restauranten Saber ao Borralho. I landsbyen Lindoso kan man se flere kornmagasiner, i tillegg til en borg fra 1200-tallet. Landsbyen Gerês er også kjent som sparesort. Byen i seg selv kan dateres helt tilbake til romertiden, men først på 1700-tallet ble det første spaanlegget bygd. Bo på Hotel Águas do Gerês, som også har spa, der du kan slappe av etter en lang dag i fjellene.

Portugal Green Walks arrangerer fotturer i hele det nordlige Portugal, inkludert Caminhos de Santiago og i nasjonalparken Peneda-Gerês. I tillegg til turer med jeep, fjellklatring og canyoning, eller juving som det heter på godt norsk.

Hotell i Porto: Vi bodde på HF Ipanema Park. Et flott femstjerners hotell, men ligger ganske langt fra gamlebyen. Bydelene Ouro og Arrábida med botanisk hage, Palacete Burmester og planetariet ligger derimot ikke langt unna. For øvrig er taxi billig i Porto. Ønsker man å bo mer sentralt er Hotel Carrís Porto Ribeira et bedre alternativ, nær elvepromenaden Cais da Ribeira med mange restauranter og barer, samt det historiske sentrum.

Restauranter: Jeg vil anbefale fiskerestauranten Fish Fixe, på Cais da Ribeira, rett ved broen Ponte Luís I, med god utsikt både til broen og sørsiden av byen over elven. Om dere befinner dere i bydelen Matosinhos ute på kysten, er Restaurante Mauritânia verdt et besøk.

Erik Drilen (besøkte Porto og Nord-Portugal med Portugals Turistkontor i Stockholm og Visit Porto & The North 29. mai – 2. juni 2018)