Nord-Kypros tiltrekker seg ikke så mange turister som den greske delen av Kypros i sør. Det tyrkiskokkuperte nord er derimot ikke mindre interessant for ferieturister. Svært mange av turistene som tar turen fra den greske siden av øya, krysser grensa for å få med seg Varosha, den forlatte byen, som jeg skrev om i mitt forrige innlegg. Også den befestede gamlebyen av Famagusta, med sine godt bevarte middelalderbygninger, er verdt å få med seg, samt restene av oldtidsbyen Salamis og klosteret St Barnabas. Jeg kommer tilbake til disse om et øyeblikk.
Som jeg skrev i mitt forrige innlegg om Varosha, har Kypros en komplisert fortid mellom gresk- og tyrkiskkyprioter, og en tragisk splittelse av øya som etterlot utallige hjem tomme på begge sider. FN har en buffersone, kalt den grønne linja, mellom nord og sør. Famagusta ligger like nord for denne grensesonen.
Famagusta ble grunnlagt rundt år 274 før vår tidsregning, etter at et større jordskjelv ødela store deler av den nærliggende byen Salamis. Grunnleggeren av byen var den egyptiske kongen Ptolemaios II Filadelfos, og fikk navnet Arsinoe, oppkalt etter hans kone.
Byen var lenge bare en liten fiske- og havneby, men begynte å utvikle seg under korsridderne ledet av Guy av Lusignan på 1100-tallet. På den tiden begynte også byggingen av bymurene. Med genovanerne i 1372 og spesielt med venetianerne i 1489 blomstret byen. Under republikken Venezia ble bymuren ferdigstilt, og et stort antall kirker og palasser ble bygd. Byen fikk da det latinske navnet Fama Augusta, etter hvert det italienske Famagosta.
I 1570 begynte de tyrkiske osmanerne å innta Kypros. Den siste festningen som falt på det venetianske Kypros var Famagusta. Osmanerne omgjorde St. Nikolaskatedralen til en moské, bygde et basarområde og endret generelt byens utforming i henhold til tyrkiske tradisjoner. Greskkypriotene ble tvunget til å forlate byen innenfor murene, og bosatte seg sør for byen, i det som vi i dag kjenner som Varosha. Helt opp til 1974, da Tyrkia invaderte Nord-Kypros, var det i hovedsak tyrkere som bodde i Famagusta, eller Gazimağusa som byen i dag offisielt heter på tyrkisk.
Strendene og luksushotellene i Varosha ble etter hvert berømte over hele verden. Tidlig på 1970-tallet lå mer enn 30% av alle hotellene på Kypros i dette området. Da den tyrkiske hæren tok kontrollen over byen i 1974, flyktet grekerne og turistene på få timer, og ble lagt øde. Grekerne, som hadde trodd at de kunne vende tilbake når det hele roet seg et par dager, eller i verste fall et par uker senere, måtte bare innse at Varosha ble gjerdet inn uten adgang for noen. Om du ikke har lest historien allerede, kan du lese mer om dette i mitt forrige innlegg.
Derimot, innenfor bymurene i Famagusta, bare noen hundre meter fra Varosha, der tyrkiskkypriotene bodde, gikk livet sitt vante gang. Det moderne Famagusta har vokst fram på nordsiden av festningen og gamlebyen. Gamlebyen har også gjennomgått noen renoveringer de siste årene, og er en sann perle med nydelige, velbevarte middelalderbygninger.
Det er forbløffende mange severdigheter i gamlebyen av Famagusta. Om du ankommer gjennom hovedinngangen i det sørvestlige hjørnet av bymuren, kan du besøke turistkontoret der. De har informative kart som kan hjelpe deg med planleggingen av en spasertur i gamlebyen. Du trenger gjerne en halv dag for å utforske byen, men vurder gjerne mer tid. Her er noen av de viktigste severdighetene:
Bymuren er tre kilometer lang, og det er til sammen 15 bastioner. Den sørvestre landporten er en av de to opprinnelige inngangene til byen. I Ravelinbastionen ved siden av denne porten er det flott utsikt over muren og andre strukturer i byen.
Citadellet, eller slottet, som ble bygd i renessansestil av venetianerne i 1492, sies å ha vært hjemmet til løytnant Christoforo Moro, som var inspirasjonen til Shakespeares skuespill Othello. Slottet skal ha blitt oppkalt etter skuespillet, men man vet ikke helt sikkert, for en annen historie går ut på at slottet fikk navnet etter en venetiansk guvernør som het Othello, og at skuespillet ble oppkalt etter slottet.
Porta del Mare, sjøporten, er den andre av de to opprinnelige inngangene til gamlebyen. Om du klatrer opp trappene ved siden av porten, har du utsikt over havnen og byen. Havnen er bevoktet av venetianske løvestatuer.
Fra sjøporten fører hovedgaten deg opp til St. Nikolaskatedralen, eller kun fasaden av denne, da den innvendig ble forvandlet til en moské under osmanerne. Dette er den mest majestetiske bygningen i hele byen, og hevdes å være en av de vakreste bygningene i hele Middelhavet. Katedralen ble bygd mellom år 1298 og 1312 i gotisk stil. Lusignan-konger kom til denne kirken for å bli seremonielt kronet til konger av Jerusalem, og var også gravsted for flere kongelige. Selv om de doble tårnene ble revet, en minaret ble bygget, fresker ble hvitkalket, graver tømt og altere revet, så ble arkitekturen og fasaden beholdt intakt.
På den samme plassen står restene av Palazzo del Provveditore, det venetianske palasset som ble bygd av Lusignan-kongene og senere brukt som guvernørpalass. I dag står bare den storslåtte fasaden og bakgården igjen.
Det sørøstlige hjørnet av Famagusta er historisk sett det greske kvarteret innenfor bymuren, og i dag den mest forfalte delen av byen, i og med at greskkypriotene flyktet sørover da Tyrkia invaderte Famagusta og Nord-Kypros. I dette området finnes restene etter mange gresk-ortodokse kirker, hvorav St. Georges er den største.
Den ble bygd på 1200-tallet i samme stil som St. Nikolaskatedralen. Noen av freskene kan fortsatt sees. Kirken ble skadet under den osmanske invasjonen på 1500-tallet, og uopprettelig skadet av jordskjelv senere.
Oldtidsbyen Salamis
Noen få kilometer nord for Famagusta ligger ruinene av den mer enn 3000 år gamle byen Salamis. Legenden sier at den ble grunnlagt av Teukros, sønn av Telamon, kongen av den greske øya Salamis, som ikke kunne vende hjem igjen etter Trojakrigen, fordi han ikke hadde klart å hevne sin bror Ajax.
Salamis var et viktig handelssenter gjennom antikkens historie, først under det persiske riket, deretter hellenistisk, romersk og bysantisk, før en rekke naturkatastrofer og pirattokt gjorde slutt på byen.
Utgravingene av byen startet på 1800-tallet og fortsatte fram til den tyrkiske invasjonen på 1970-tallet. Det sies at kun 15% av Salamis er gravd frem, og da med tanke på at 85% av byen fortsatt ligger under jorda, må det ha vært en veldig stor by. Forhåpentligvis kan utgravingen snart fortsette.
Det utgravde området består bl.a. av et stort amfiteater med plass til 15.000 mennesker, en romersk villa, to basilikaer, forum, tempel, agora, reservoar og Salamis Necropolis, de kongelige gravene. I tillegg bad og offentlig toalett der mange viktige saker ble diskutert og avgjørelser ble tatt. Utgravingsområdet er åpent for publikum.
St. Barnabasklosteret
De aller fleste gjenstandene som er gravd ut fra Salamis finnes enten på British Museum i London, eller er utstilt på ikonmuseet, det arkeologiske museet i St.Barnabasklosteret, ca 10 minutters kjøretur fra Salamis.
St. Barnabas skal ha vært sønn av en jødisk familie i Salamis. Etter å ha studert i Jerusalem konverterte han til kristendommen og returnerte til Kypros for å kristne øya sammen med apostelen Paulus. Stedet der St. Barnabas ble gravlagt var i mange århundrer hemmelig, helt til man tilfeldigvis kom over graven i en hule der hvor klosteret ligger i dag.
Det ble bygd et kapell over graven til St. Barnabas. Ellers består klosteret av en kirke, gårdsplass og klosterrom. St. Barnabasklosteret er et stort pilegrimsreisemål på Kypros.
Fra Girne på Nord-Kypros går det gjerne arrangerte dagsturer til Famagusta, som inkluderer stopp i St. Barnabas, Salamis og Varosha i tillegg til Famagusta. Fra Republikken Kypros må du arrangere det hele selv, enten ved å leie bil, eller forhandle med en taxisjåfør. Om du leier bil, husk å gi beskjed om at du skal kjøre til Nord-Kypros, da det kan være egne regler og forsikringer som gjelder der. Husk også pass, da Nord-Kypros ikke er en del av EU.
Erik Drilen (besøkte Nord-Kypros med Aller Travel 5 – 15. april 2025)