Øl har vært en viktig del av Tysklands kulturhistorie i århundrer. Sumererne brygget øl allerede for 6000 år siden, mens eldste spor av ølbrygging i Tyskland går tilbake til rundt år 800 før vår tidsregning. På den tiden var det gjerne en tynn øl brygget på havre og noen ganger også honning.
Som med brødbaking, var det først og fremst kvinnene i hjemmet som brygget øl de første århundrene. Ikke før rundt det første årtusenskiftet begynte klostermunkene å brygge, og de var også de første som begynte å brygge med humle. Munkene brygget ikke for seg selv. Faktisk ble ølbrygging lukrativ forretning for de. De første såkalte Klosterschenken, skjenkesteder, dukket opp, der folk kunne kjøpe øl fra munkene.
I år 1516 innførte kurfyrsten Wilhelm IV den såkalte Reinheitsgebot, renhetsloven, i Bayern, som skulle regulere hva øl skulle bestå av. Ølet skulle på den tiden bestå av kun tre ingredienser, nemlig vann, humle og byggmalt. Etter hvert ble også gjær tilføyd. Renhetsloven ble ikke innført for å sikre ølets kvalitet, men for å sikre at hvete og andre kornsorter ble brukt til mat. Da Bayern ble en del av det tyske riket, satte de som krav at renhetsloven skulle gjelde for hele Tyskland.
Tyskland er ett av landene i verden der det drikkes mest øl pr innbygger, og det har i flere århundrer vært bryggerier over hele landet. Selv da landet ble delt etter andre verdenskrig ble det brygget i stor skala, også i den tyske demokratiske republikken, som vi kanskje kjenner best under navnene DDR og Øst-Tyskland. I 1980 drakk hver øst-tysker i gjennomsnitt 138 liter øl i året.
En rekke bryggerier ble innlemmet i DDR etter delingen av landet i 1949, også noen av de store og kjente. Forskjellen mellom øst og vest var at bryggeriene i Vest-Tyskland forble privateide, mens staten overtok bryggeriene i det kommunistiske øst.
De statlig drevne bryggeriene i Øst-Tyskland fikk naturlig nok problemer med å overleve etter sammenslåingen til et felles Tyskland igjen i 1990. Noen måtte legge ned etter få år, da de ikke kunne måle seg i konkurransen med de store vest-tyske bryggeriene, som gjerne var eid av store konsern. Andre ble kjøpt opp.
Den mest pussige historien fra delingen av Berlin er sannsynligvis historien om de to bryggeriene Schultheiss (grunnlagt i 1842) og Berliner Kindl (grunnlagt i 1872). Begge brygget på mer enn ett sted i Berlin, og noen ble innlemmet i Vest-Berlin da byen ble delt, mens resten ble liggende i øst. Dermed kunne vesttyskerne kjøpe øl fra de privateide Schultheiss og Kindl i vest, og østtyskerne fra de statseide bryggeriene med samme navn i øst.
Historien slutter ikke der. Da øst og vest ble slått sammen til et felles Tyskland igjen i 1990, endte Schultheiss, eid av Radeberger-gruppen, i Vest-Berlin med å kjøpe opp Kindl i øst, mens Kindl i Vest-Berlin, eid av Brau und Brunnen, kjøpte opp Schultheiss i øst.
Med til historien hører også at Radeberger Group og Brau und Brunnen ble slått sammen i 2004, og plutselig stod både Schultheiss og Kindl med samme eiere. Det var da naturlig at de to store bryggeriene også ble slått sammen og skiftet navn til Berliner-Kindl-Schultheiss-Brauerei.
Det tredje store bryggeriet i Berlin, Berliner Bürgerbräu (grunnlagt i 1869) ble også i 2010 innlemmet i Berliner-Kindl-Schultheiss-Brauerei. Dermed var det kun ett stort bryggeri i Berlin. Alle de klassiske ølmerkene lever allikevel videre i byen, både Berliner Pilsner, Berliner Kindl, Engelhardt, Schultheiss og Berliner Bürgerbräu, selv om de alle nå brygges på det samme bryggeriet i Indira-Gandhi-Strasse i bydelen Alt-Hohenschönhausen, i det tidligere Kindl Brauerei i Øst-Berlin. Her er det mulig å få omvisning på tysk, men det kreves forhåndspåmelding i god tid før avreise til Berlin.
Også det gamle Schultheiss-bryggeriet er verdt et besøk. Det er i dag blitt et kultursenter, KulturBrauerei, som ligger i Schönhauser Allée i bydelen Prenzlauer Berg, med blant annet kino, teater, litteraturverksted, konserter, friluftsshow, street food-marked hver søndag og et museum som fokuserer på dagliglivet i det gamle DDR. Også ett av Berlins mange julemarked holdes her.
Et annet kjent bryggeri i Øst-Berlin var Bärenquell, som lå i Niederschöneweide i området Treptow-Köpenick. Et stort bryggeri som hadde eksistert siden 1882. Berliner Pilsener Spezial ble brygget her og var en av de mest populære ølsortene i Berlin. Etter andre verdenskrig ble Bärenquell Brauerei overtatt av den øst-tyske staten. Etter et forsøk på å privatisere bryggeriet i 1990, ble det etterhvert kjøpt opp av Henniger Brauerei og flyttet til Kassel. Berliner Pilsener Spezial ble til Original Pilsener Spezial. Bryggeriet skiftet eiere nok en gang, og i 2009 var det også slutt for navnet Bärenquell.
Etter at bryggeriet i Berlin ble nedlagt, ble området også stengt for alminnelig ferdsel. Det stoppet selvsagt ikke graffitikunstnere, og ironisk nok, ble det et populært samlested for ungdom å drikke øl.
Ruinene av de ti bryggeribygningene står fremdeles, inkludert administrasjonstårnet i nyrenessansestil og den nygotiske fløyen. Det er ikke mulig å komme seg inn på området, men man kan se de nærmest falleferdige bygningene utenfra. Visstnok skal eiendommen ha blitt kjøpt opp av et stort møbelkonsern, og det planlegges et nytt stort kjøpesenter.
Berliner Unterwelten, som arrangerer flere turer under jorden i Berlin, og som jeg også har skrevet om tidligere, har jevnlig guidede turer til ett av de nedlagte underjordiske bryggeriene i Berlin, nærmere bestemt det tidligere Berliner-Kindl-Brauerei i bydelen Neukölln.
På denne turen møtes man på mikrobryggeriet Am Rollberg, hvor man først får en innføring i tysk øl- og bryggerihistorie, før man får en omvisning i bryggeriet. Deretter beveger man seg over til de tidligere gjærings- og lagringstunnelene til Berliner-Kindl-Brauerei.
I gamle dager var det mange underjordiske tunneler rundt omkring i Berlin, som ble brukt til ølbrygging. For å kunne produsere bunnfermentert øl, som begynte å bli veldig populært på midten av 1800-tallet, var man avhengig av store lagre som også var kjølige på grunn av gjæringsprosessen. Derfor bygde man tunneler, gjerne 20 m under bakkenivå.
Siden grunnvannsnivået i sentrum av Berlin var veldig høyt, etablerte de fleste bryggeriene seg foran byportene, og helst ved foten av åsene Barnim og Teltow, da hovedsakelig i Windmühlenberg (dagens Prenzlauer-Berg) i nord og i Kreuzberg og Neukölln i sør. I dag er ingen av tunnelene brukt til ølproduksjon. De fleste er i dag revet eller brukt til andre formål.
Berliner Unterwelten har flere guidede turer på engelsk, men merk at denne kun er på tysk. Omvisningen foregår på lørdags ettermiddager og varer halvannen time. Man må melde seg til på forhånd, og husk at antall besøkende er begrenset. Etter tunnelbesøket kan man prøve ølsortene til Am Rollberg.
Som ellers i Tyskland drikkes det mye pilsnerøl i Berlin, men Berlin har også sin egen ølsort: Berliner Weisse, en surøl på bare 3%. Det er en regional variant av overgjæret hveteøl, som har eksistert i hvert fall siden 1500-tallet. På slutten av 1800-tallet var det byens mest populære øl og mer enn femti bryggerier som brygget det. I dag er det kun ett bryggeri i Berlin som brygger det kommersielt, nemlig Berliner-Kindl-Schultheiss, og ølet heter Berliner Kindl Weisse. Noen få av mikrobryggeriene brygger det også.
Berliner Weisse kan drikkes som den er, men serveres som oftest med en søt fruktsirup, rød (bringebær) eller grønn (Waldmeister, eller myske på norsk, en urt). Den regnes som en forfriskende sommerdrikk.
Mye kan sies om øl fra det gamle Øst-Tyskland, om at kvaliteten var dårlig, og at dette var mye av grunnen til at det gikk så dårlig for de øst-tyske bryggeriene. De fleste som omtalte kvaliteten som dårlig har aldri smakt en dråpe øst-tysk øl. Hovedgrunnen for at så mange måtte legge ned var gammelt bryggeriutstyr og mangel på investeringer etter sammenslåingen av øst og vest.
Kanskje var ikke den øst-tyske pilsneren helt på høyde med den i vest, men den ble brygget med 85% malt, noe som absolutt er akseptabelt i de fleste land. Renhetsloven var også velkjent og godt utbredt i øst, siden den ble påbudt da Bayern ble en del av Tyskland i 1901. Så tyske ølkjennere ser ingen grunn til at ølet i øst skulle ha vært dårligere enn i vest.
Berliner Weisse derimot, brygget av VEB Schultheiss Brauerei Schönhauser Allée, regnes faktisk for å ha vært overlegen sin «konkurrent» i vest. Dette bryggeriet produserte den klassiske versjonen av ølet, ufiltrert, upasteurisert, kompromissløst i smak. Da bryggeriet la ned sin virksomhet på 90-tallet, ble det regnet som en tragedie for de som elsket dette ølet.
Dette bryggeriet begynte også på midten av 80-tallet å brygge Leipziger Gose, en varm fermentert ølsort som da ikke hadde vært brygget på rundt 20 år, verken i øst eller vest. I Leipzig, som lå i Øst-Tyskland, var det ingen lokale bryggerier som ville satse på gose. Nå er det stadig flere som brygger ølet.
I årene etter sammenslåingen til et felles Tyskland, opplevde også barene i Øst-Berlin en kraftig nedgang og mange måtte stenge. De senere årene har trenden snudd, og spesielt Prenzlauer-Berg har opplevd en renessanse, og har kanskje blitt den beste bydelen i Berlin for såkalt pub crawl, eller barhopping. Jeg har tidligere skrevet om mikrobryggerier i Berlin her.
Erik Drilen (besøkte Berlin 4. – 8. mars 2020)