Leka er den nordligste kommunen i Trøndelag fylke. For å komme ut til øya Leka må du ta ferge fra Gutvik. Når du ankommer Skei, til østsiden av øya, er førsteinntrykket at dette kunne ha vært en hvilken som helst øy på Trøndelagskysten.

Siden som vender mot havet derimot, finnes ikke maken noe annet sted i Norge, faktisk ikke i hele Europa. Bergartene på vestsiden av Leka hører nemlig hjemme dypt nede i jorda, flere kilometer under oss. De dramatiske fjellformasjonene med de unike rødgule fargene er definitivt verdt et besøk. Mer om det lenger ned på siden.

Det er enkelt å ta seg rundt Leka, og passer veldig godt også for syklister. Runden rundt øya er kun 28 km. Det finnes flere rasteplasser og utsiktspunkt langs veien.

På fergeleiet på Skei er det et infosenter der du kan finne informasjon og brosjyrer før du legger i vei. Alternativt turistkontoret i Joker-butikken på Husby halvannen kilometer unna.

Bare noen hundre meter fra fergeleiet ligger Vertshuset Herlaug og Herlaugshaugen. Herlaugshaugen er Norges største gravhaug fra vikingetiden der det beviselig er gravlagt mennesker, betydelig større enn både Oseberg- og Gokstadhaugene i Vestfold, og under utgravingene på 1700-tallet fant man også et stort vikingskip.

Haugen ligger på den gamle gården Skei, og at den lå på østsiden med de store gresslettene tyder på at stedet kan ha vært hovedsete for et av Namdalskystens største maktsentra i yngre jernalder. Om haugen virkelig er gravstedet kong Herlaug fra sagnet om Herlaug og Rollaug kan ikke bekreftes, da det er flere steder i Ytre Namdal som har påberopt seg dette.

Sagnet, ifølge Snorre Sturlason, går ut på at det var to småkonger, to brødre, nord i Namdalen, som hørte at kong Harald Hårfagre var på vei for å samle Norge. Herlaug ville ikke overgi seg og lot bygge en stor gravhaug, der han, med skip og mannskap på elleve, lot seg gravlegge levende med gods og rikdommer. Rollaug overga seg til kong Harald Hårfagre, og ble satt som jarl over Naumdølafylket.

Ute på Skeisnesset er det flere tilrettelagte natur- og kulturstier mellom lyngheier, gravrøyser og utkikkspunkt med utsikt over storhavet, skipsleia og Helgelandsøyene.

På Skei har du også muligheten til å besøke Leka bygdemuseum, med en samling nordlandsbåter, samt noen gamle bygninger, inkludert ei husmannsstue fra rundt 1890, samt utstyr og redskap fra bonde- og fiskekulturen på Leka fra samme tidsperiode. I tillegg står to av kanonene fra det franske kaperskipet L’Enfant de la Patrie på museet. Skipet er ett av mange som har forlist i farvannet rundt Leka. Steinhytta på Skeisnesset tilhører også bygdemuseet.

• 

• 

Begynner du å kjøre sørover langs østsiden av øya, kommer du snart til Leka Motell & Camping. Der finner du Leka Steinsenter, der du kan lære om Lekas spennende geologi. Her selges også suvenirer, smykker, steiner, mineraler og fossiler fra alle verdensdeler.

Når du kjører videre sørover forbi Frøviksundet, kan du ved Haug ta snarveien over til vestsiden gjennom Vassdalen, men det anbefales å fortsette sørover ved å følge skiltene mot Årdalsstrand og Lekamøya.

Ved Årdalsmyrå kan du parkere ved et gårdstun og følge sti opp til Lekamøya, en fjellformasjon og kjent landmerke for sjøfolk. Folketro om fjellet nevnes i sagnet om De sju søstre, Trollfjellene på Helgelandskysten.

Så snart du runder sydspissen av øya, kommer du til de restaurerte sjøhusene. Her er det fint å rusle i fjære og få med seg historien om området på infotavle. Deretter går veien videre forbi de koselige, hvite husene i Solsemvågen. Stopp gjerne ved butikken Vestre for en kopp kaffe eller en is. De selger også «I love Leka» produkter, t-skjorter, smykker og andre ting, samt bøker relatert til Lekas geologi.

Det er nå Leka begynner å bli interessant. Stopp ved den store parkeringsplassen ved Solsem. Solsemhula, med de første kjente hulemaleriene som ble oppdaget i Nord-Europa, kan du besøke med guidet omvisning på visse tidspunkter i sommersesongen, eller ved forhåndsbestilling. Ellers er hula fysisk stengt med egen port. Stien opp er steinete, og du må regne med litt klyving opp mot hula. Den siste delen av strekningen har tau som du kan holde deg fast i. Man antar at hulemaleriene er fra sein steinalder eller tidlig bronsealder, dvs rundt 4000 år gamle.

På veien opp til Solsemhula passerer du Emaomn, et serpentenitt-konglomerat, stein, sand og grus som er kittet sammen av typen serpentenitt, og som sies å være Norges yngste bergart, dannet etter siste istid for rundt titusen år siden. Bergarten finnes bare på et lite område og man bes om ikke å ødelegge eller plukke med seg stein.

• 

• 

Det går også sti opp til Lekamøya fra parkeringsplassen ved Solsem.

Når man kjører videre merker man raskt at landskapet og fargene endres. De rødgule og golde fjellformasjonene består av, ifølge Trollfjell Geopark, ultramafiske bergarter, som ble dannet i de dypeste lagene av havskorpa og mantelen.

Leka ble dannet i en midthavsrygg ved Laurentia (Amerika) for 500 millioner år siden, og en del av denne havbunnskorpa ble presset opp da Amerika og Europa støtte sammen for 400 millioner år siden. Så med andre ord, her kan du bevege deg på grensa mellom jordas indre, mantelen, og jordskorpa. Det kan man ikke noe annet sted i Norge eller Europa.

Det finnes mange merkede løyper rundt omkring på Leka. En som anbefales er Herlaugsløypa, der du kan oppleve en formidabel utsikt og få med deg en rekke geologiske godbiter. Denne løypa er også kåret til en av de tre vakreste vandrerutene i Skandinavia i en tysk reiseguide. Hele løypa er 11 km.

En kortere og noe lettere løype er Støypet og Ørnrovet i Kvaløya. Parkeringsplassen er godt merket når du kjører nordover. Turen til Støypet er 1,5 km tur/retur, der du kan studere rullesteinene i mange former og farger.

Går du mot Ørnerovet, må du regne med litt mer klatring i ur, men utsikten er upåklagelig. På parkeringsplassen kan du lese historien om ørnerovet som gikk landet og verden rundt sommeren 1932, historien og tre år gamle Svanhild som ble tatt av ei ørn og funnet på ei berghylle sju timer senere.

En annen løype er MOHO. MOHO er overgangen mellom mantelen og jordskorpa, så her kan du faktisk stå med ett bein på jordskorpa og ett i mantelen.

Nå har du nesten kjørt hele veien rundt øya. Kanskje er du sulten? Hvorfor ikke ta en avstikker opp til Café Flora ved Leknessjøen? Det unike med denne kaféen er at det er både kafé, blomsterbutikk og begravelsesbyrå! Noe sånt finner du bare på Leka.

Erik Drilen (besøkte Leka 26. juli 2021)

Landet i eventyrene finner man gjerne på stedene der forfatterne har vokst opp. Da jeg besøkte Jøa og Otterøya i Namsos kommune (tidligere Fosnes), var det derfor ganske naturlig å bruke Olav Duuns bøker og diktning, og i særdeleshet hans hovedverk, «Juvikfolket», som utgangspunkt.

For å komme ut til øya Jøa, må man ta ferge fra Ølhammeren på fastlandet til Seierstad. Det er en veldig kort overfart, kun fem minutter tar det med ferga over det 680 m brede sundet. Eller man kan ta hurtigbåt fra Namsos.

Seierstad er et gammelt handelssted, som hadde sin storhetstid på første halvdel av 1800-tallet, men det har vært handelsmenn der siden slutten av 1600-tallet. Utvilsomt er det Seierstad som var Segelsund i Olav Duuns bøker om Juvikfolket.

Olav Duun, eller Ole Julius Raabye som han het, ble født på gården Stein i 1876, heimgården til hans mor. Allerede i hans første leveår flyttet foreldrene til Brakstad. Deler av huset der de bodde står fremdeles.

Etter hvert flytter de videre til gården Øver-Dun, hvor Duun bodde det meste av barndommen og ungdomsårene. I denne tiden var han aktiv i ungdomslaget, og fra han var 16 til 25 år, rodde han sammen med sin far på vinterfiske på Sør-Gjæslingan.

Som 25-åring tok han navnet Olav Duun, og flyttet til Levanger for å ta lærerutdanning. Lærergjerningene hans førte ham videre til Sakshaug på Inderøy, Singsås i Gauldalen og til Botne i Vestfold, men det er hjemtraktene hans på Jøa og Otterøya jeg vil ta for meg i dette innlegget.

Det er naturlig å begynne med barndomshjemmet på Øver-Dun, som ligger rett ovenfor Dun kirke, om man ønsker å få med seg mest mulig om Olav Duun, da hjemmet i dag er museum, og guiden kan informere om hvilke steder på Jøa og Otterøya som er verdt å få med seg, i tillegg til omvisning i barndomshjemmet og historier fra hans barndom og liv. På Øver-Dun arrangeres det også Duun-stevne annethvert år.

• 

• 

Huset der Olav Duun vokste opp er bevart og interiøret fra perioden da Duun bodde her er tilbakeført, inkl broderier som hans mor laget, kjøkkeninventar, samt klær som har tilhørt forfatteren. Det finnes også gamle utgaver av hans bøker på flere språk. Fra huset kan man se flere av stedene som er beskrevet i Duuns bøker, som f.eks. gården Hov, som var Håberg i hans romaner, men også Brakstadlandet og havstykket Folla.

Hov, som ligger ved Hovsjøen, var en av de store gårdene fra gammelt av. Det store gravfeltet ved sjøstranda kan tyde på en kampplass med stort mannefall. Sagnet sier at stedet var en kongsgård med gudehov i eldre tider. Navnet Hov kommer også fra det norrøne Hof, som var betegnelsen på hedenske gudshus. Både langhauger og rundhauger er samlet i bjørkeskogen.

Både futer og andre storfolk har bodd på storgården, og gården var sentral i det første vellykkede bondeopprøret i Trøndelag og Jemtland. Nils Olsson Stein satte Jøa på det historiske kartet allerede på slutten av 1500-tallet, som en av de første bondehøvdingene som tok opp kampen mot futen og lensherrens urettferdige styre. Han søkte hjelp hos kong Christian IV av Danmark og Norge (Kristian Kvart), fikk støtte og fikk avsatt både fut og lensherre.

Selv om ikke Olav Duun har sagt det selv, så er det liten tvil om at gården Hov er Håberg i serien om Juvikfolket, sentralt i de siste bøkene, som stedet der Odin og Lauris bodde, og maktkampen mellom de to. Selvfølgelig brukte Duun sin dikteriske frihet, og la til det han følte måtte være med. Det har aldri vært noen sildoljefabrikk, og det har heller aldri vært noen elv som Odin rodde over på Hov, slik som i bøkenes Håberg.

Jøa kalles gjerne «Landet i eventyret». For Olav Duun er det Brakstad og landskapet rundt. Som allerede nevnt var det her Duun levde sine første leveår. Brakstadaunet, den gamle husmannsplassen bak haugene, mot Brakstadvågen, minner på mange måter om Kjelvika i bøkene hans.

Brakstad hamn var siden slutten av 1800-tallet kjent som utgangspunkt for kilnotfiske etter laks for de tre gårdene på Brakstad. I dag står tre brygger og en kai igjen som vitner om denne virksomheten. I nyere tid har det blitt etablert gjestekai her, samt «Pøbben» med serveringsvirksomhet i den ene brygga.

Utenfor ligger havområdet Folda, med Gjæslingan (Øyvære i forfatterens bøker), Abelvær (Valvære) og Vikna-øyene. En av øyene er kanskje også Hilderøya?

På Brakstad hamn kan du også leie kajakk. Brakstadsundet, Fosnavågen og Jøa rundt er tilrettelagt som padleløyper.

Av andre steder man bør få med seg når man besøker Jøa er Rakkavika, med en rekke turstier, gapahuker, utsiktsplass med kikkert og fiskeplass. Stedet er skiltet fra Hov, og stiene er også tilrettelagt for rullestolbrukere og for barnevogner.

Landhandleriet på Jøa, som ligger på brygga ved Faksdalsjøen, er også som å reise noen tiår tilbake i tid. En sjarmerende butikk av det gamle slaget med lokalproduserte og kortreiste varer. Egenproduserte matvarer som urtesalt, chutney, såper og egg fra vertskapets gård, men også kaffe fra Inderøy Kaffebrenneri, sjokolade fra Jentene på Tunet, og andre ting som interiørartikler, lykter og pyntegjenstander. Faksdal Brygge-Pøbb med matservering finner du også her.

På veien mot Dun kan du også stikke innom Fru L. Foruten kafé og overnatting har de også gjenbruksbutikk, i tillegg til at de avholder auksjoner med varer kjøpt opp av private eller gjennom andre auksjoner, blant annet møbler og interiør, som er rengjort, og gjerne pusset opp eller forvandlet til noe bedre. Også eventyrskog med rebuser for barn, hengekøyepark og sykkelutleie.

Overnatting kan du for øvrig også finne på Dun Feriehus, et småbruk på landet, omkranset av grønnsakåkre, fjell og vakkert kulturlandskap. Med sykkelveier og kort vei til fjellturer med havutsikt, sjø og strand. Eller hva med å leie båt?

Rett ved kommunesenteret i Dun ligger Fosnes Bygdemuseum, et lite bygdetun. I biblioteket på kommunesenteret er det også turistinformasjon.

Under første verdenskrig var det mangel på brensel på Jøa. Mangel på olje og kull var stanset, og man måtte finne andre egnede måter å skaffe brensel på. Jøa hadde stor tilgang på torvmyrer, og Namdal Brændtorvfabrikk ble startet ved Skjærvika. Et rekonstruert produksjonsanlegg befinner seg her. Torvmuseet er skiltet fra fergeleiet på Seierstad. Du kan også få guiding ved å ta kontakt med Fosnes Bygdemuseum.

Til slutt, men ikke mindre betydelig: Jernaldergården Janheim.

Det har bodd mennesker på Jøa lenge før Olav Duun og Juvikfolkets tid. Det finnes utallige fornminner og ruiner fra så vel steinalderen som middelalderen overalt på øya. Tuftene på Tranås er godt bevart og stammer sannsynligvis fra perioden 500-700 år etter vår tidsregning. Det er spor etter menneskelig aktivitet her i over totusen år, og noe lignende finnes ikke i hele Namdalen.

Det 26 m lange jernalderhuset på Janheim er bygget på malen etter det opprinnelige langhuset som stod her i vikingetiden. Det er et mektig byggverk som tar deg tilbake i historien så snart du setter foten innenfor. Guiding kan bestilles.

Da har vi tatt en gjennomgang av noe av det du kan se og oppleve på Jøa, men fortsatt gjenstår det store spørsmålet: Hvor er Juvika?

Da må vi over på naboøya Otterøya.

Turen over Raudsunda er ikke lang, men om du ikke har båt må du belage deg på å ta fergen tilbake til Ølhammeren, og kjøre de 30 km til Lokkarbrua over til Otterøya. Otterøya er den tredje største øya i Trøndelag, men det er ikke så mange veier å velge mellom, så det er ikke snakk om særlige avstander.

Første stopp er Otterøy kirke, åttekantet tømmerkirke fra 1858. Kirken i seg selv er ikke unik, men kirken har et krusifiks, trolig fra slutten av 1100- eller tidlig på 1200-tallet, og som trolig har tilhørt en kirke som lå her på den tiden.

• 

• 

Olav Duun har i sine bøker brukt flere steder, samt dialekten, fra Otterøya som inspirasjon. Handlingen i novellen «Ved kverna», om en skrønemaker som løy så mye at han lurte seg selv, går for seg ved kverna mens folk venter på å få kornet malt. Den levende fortellerkunsten og at det foregår på et sted med ei kvern, gjør at mange kjenner seg igjen i Survika, som ligger ved enden av en umerket sidevei (grus) rett etter at du har passert Otterøy kirke.

Fra Otterøy kirke til Aglen, veis ende på øya, er det ca 25 km. På denne strekningen har du god utsikt over Raudsunda og over til Jøa og Folda.

Duun var godt kjent på Otterøya. Han hadde selv slekt i Jevika (på de fleste kart står det Devika), og han følte sterk tilknytning til denne gården. Derfor var det heller ikke unaturlig at det var der han lot juvikingene slå seg ned i bokserien. Forfatterens skildring av Juvika er nesten identisk med Jevika, og når navnet mest sannsynlig kommer av Djupvika, er ikke det heller så ulikt. For øvrig var Olav Duun gjeter på nabogården Finnanger som unggutt.

Otterøya er også kjent for sine mange turmuligheter, alt fra lette merkede løyper til mer krevende toppturer. Fra toppene har du god utsikt utover havet og øyene utenfor. Fra Årvika mellom Jevika og Aglen kan du gå opp til grotta Ravnholet på Ramholfjellet, med nydelig utsikt på veien oppover. En annen topp med god utsikt er den 310 m høye Krona, også nær Aglen. Er du heldig kan du også se hjort på Otterøya, da en av verdens nordligste hjortestammer holder til her.

• 

• 

• 

• 

Olav Duun døde i Holmestrand i 1939. Gjennom sitt liv ble han nominert til Nobelprisen i litteratur hele 13 ganger, men opplevde aldri å få prisen.

Erik Drilen (besøkte Jøa og Otterøya 11. juli 2021)

Få kilometer fra Sunndalsøra i Sunndal, Møre og Romsdal, finner du Norges vakreste fjelldal. Det er det man sier om Innerdalen. I hvert fall kommer du ikke stort nærmere reklamen for Freia melkesjokolade. Her, på grensen til Trollheimen, er det naturen og nasjonalromantikken som råder, og turalternativene er mange.

Følger du Rv70 fra sentrum av Sunndalsøra mot Ålvundeid, vil det være skiltet avkjørsel mot Innerdalen. Du kjører rundt ti kilometer til parkeringsplassen i Dalen. Et godt tips er å komme til parkeringsplassen tidlig på finværsdager, da det raskt kan bli fullt.

Derfra er det 4 km å gå på setervei. Det er ganske mye stigning de første to kilometrene, og det kan være tungt for de som sykler, jeg så til og med to personer på el-sykkel som måtte gi opp og stige av sykkelen, men de siste to kilometrene flater det ut, og det går til og med noe nedover. Du går fint på en time fra parkeringsplassen til setrene.

Innerdalen har vært i Opdøl-familiens eie siden den ble kjøpt i 1740. I snart 300 år har altså dalen vært brukt til seterdrift og beite. Da kraftutbygginga var på sitt store i 1960-årene, var også Innerdalen interessant for de norske kraftutbyggerne. Heldigvis var ikke datidens grunneier, Øystein Opdøl, interessert i kraftinntekter. For ham var naturen viktigst og at kommende generasjoner kunne nyte Innerdalen slik den alltid har vært. Dette ble sett på som en uvanlig innstilling fra en grunneier på denne tiden, men Opdøl, sammen med Norsk Tindeklubb, tok initiativ til å frede eiendommen sin, og dette førte til at Innerdalen ble landets første landskapsvernområde i 1967.

Det er to turisthytter som fortsatt er i drift i Innerdalen. Renndølsetra, som kan by på seterhistorie helt fram til i dag, og Innerdalen Turisthytte, som var en gammel familiebedrift og drevet med turisme helt siden 1889, men nå overtatt av Kristiansund og Nordmøre Turistforening under navnet Innerdalshytta.

Innerdalshytta består av Nyhytta med Låven, som er betjent i sommersesongen, og den selvbetjente Gammelhytta. På vinteren er også Låven selvbetjent, låst med DNT-nøkkel. Renndølsetra ved siden av er en privat betjent hytte i sommersesongen, men også denne er selvbetjent på vinteren, låst med DNT-nøkkel. Sjekk med Den Norske Turistforening om medlemsskap og hvordan du sjekker inn på hyttene.

Gammelhytta er fra 1889, og regnes som en av de vakreste turisthyttene i landet. Dagsturistene kan også nyte godt av hyttene, da det serveres kaffe og vafler med den berømte sunndalgrøten, eller annen mat om du skulle ønske det.

Selv om det er fullt på parkeringsplassen, vil du ikke få noen følelse av at det blir fullt på Renndølsetra eller Innerdalshytta. Det er godt om plass, og turstiene herfra ut i Trollheimen er utallige. Og alle er godt skiltet, som f.eks. til Kårvatn i Todalen eller Storlidalen i Oppdal. De sprekeste forsøker seg gjerne på en av de majestetiske toppene i dalen.

Aursjøvegen

Sunndal kommune er tettpakket med naturseverdigheter. En vei som for mange kan by på utfordringer er Aursjøvegen, som starter nesten i sentrum av Sunndalsøra. En av Norges absolutt mest spektakulære kjøreopplevelser. Anbefales ikke for de med høydeskrekk eller for de som kjører stor bobil eller med campingvogn. Vær også oppmerksom på at det er stedvis veldig bratt, veien er smal og uoversiktlig, og at motgående trafikk kan komme overraskende på deg. Mange steder er det heller ikke autovern. Ved regnvær kan veien bli stengt pga rasfare. Jeg har tidligere kjørt Aursjøvegen og har skrevet om den her.

Leikvin kulturpark

Mindre utfordringer byr Leikvin kulturpark på. Også denne ligger bare ti minutters kjøring fra sentrum av Sunndalsøra, østlig retning mot Oppdal. Foruten Sunndal Bygdemuseum finner du her bl.a. det største gravfeltet på Nordmøre, den botaniske Philipshagen, i tillegg til utstilling om det britiske laksefisket i dalen, villreinsfangsten gjennom titusen år, samt arkeologiske utgravinger og generell sunndalshistorie.

I fjellsidene ved kulturparken kan du også se to av verdens høyeste fosser, hvor Vinnufossen iflg World Waterfall Database er regnet som verdens sjette høyeste fossefall, med sine 865 m.

Åmotan

Om du fortsetter på riksvei 70 østover mot Oppdal, kommer du snart til et lite sted som heter Gjøra. Om du lar deg fascinere av fosser, bør du absolutt ta en avstikker herfra mot Åmotan. Følg fjellgardsvegen til parkeringsplassen på Jenstad. Herfra er det godt merket sti til fossene.

De har selv valgt å kalle Åmotan for Nordens Niagara. For at forventningene ikke skal bli for høye, kan de nok ikke sammenlignes med Niagara, eller Gullfoss på Island for den saks skyld, men det er et vakkert syn å se det vifteformede elvesystemet der fire elver møtes, og tre av de danner storslagne fossefall ned i Åmotan. Området er også botanisk sett ett av de rikeste i Norge.

For øvrig kan jeg nevne at det må betales parkeringsavgift både i Innerdalen (p.t. kr 50,-) og ved Åmotan (p.t. kr 30,-), samt bomavgift for å kunne kjøre Aursjøvegen (p.t. kr 100,-).

Erik Drilen (besøkte Sunndal 21. juli 2021)

• Peer, du lyver!
• Nei, jeg gjør ei!
• Nå, så bann på, det er sant!
• Hvorfor banne?
• Tvi, du tør ei! Alt ihop er tøv og tant!
• Det er sant – hvert evige ord!

Slik begynner skuespillet om den unge Peer Gynt, skrevet av Henrik Ibsen. Peer hadde stukket av fra høyonna, og moren, Åse, er sint. Peer kommer med en fortelling om at han hadde ridd på et reinsdyr over Besseggen og styrtet utfor og ned i vannet. Men Åse skjønner at han lyver.

Den upålitelige Peer gjorde lite for å hjelpe sin mor. Faren hadde vært rik, men hadde sløst bort rikdommen. Peer kunne også ha giftet seg til rikdom, med nabojenta Ingrid fra storgården, som var glad i ham, men Peer var en håpløs dagdrømmer, og Ingrid skulle gifte seg med en annen. Peer var skitten og kledde seg fattigslig. Drakk gjorde han også, og ingen ville danse med ham. Mennene hånet ham. Så røvet han med seg bruden Ingrid og stakk til fjells.

Jeg skal ikke gå gjennom handlingen her, hele historien ligger ute på nettet eller kan kjøpes i bokform, men jeg kan røpe at Peer blir lyst fredløs, stikker til fjells der han møter troll, Dovregubben og andre mytiske figurer i fjellheimen. Og han treffer Solveig, som må være verdens mest tålmodige kvinne. Peer reiser utenlands, men jeg vil i dette innlegget konsentrere meg om området i Norge, der han ifølge litteraturen vokste opp og levde sine unge år.

Handlingen er lagt til Gudbrandsdalen på begynnelsen av 1800-tallet. Henrik Ibsens historie er faktisk basert på historien om en sagnomsust reinjeger som gikk under navnet Per Gynt, som kan ha levd på 1700-tallet. Denne virkelighetens Per Gynt fra Sødorp i Gudbrandsdalen var kjent for å overdrive sine historier, om hans evner til å tukte troll, og møter med huldrejenter.

Faktisk ble historiene om ham også fortalt til Peter Christen Asjørnsen, kjent fra Asbjørnsen og Moe. Asbjørnsen flettet disse sagnene inn i avsnittet «Reinsdyrjakt ved Rondane» fra boka «Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn», som Henrik Ibsen også brukte som inspirasjon til å skrive sin «Peer Gynt».

Peer Gynt Seterveg

På en reise gjennom Peer Gynts rike er det ganske naturlig å begynne med denne 45 km lange veien, som starter på Vinstra, ved Sødorp, og går over østfjellet til Rondablikk Høyfjellshotell og videre til Kvam. Spesielt om du har Asbjørnsens eller Ibsens Peer Gynt friskt i minne.

Det første stedet du passerer, etter ca 2,5 km, er gården Hågå. Lokalt kjent som stedet der Peder Olsen Hågå, som på folkemunne ble kalt Per Gynt, skal ha bodd. Om det er den samme Peer Gynt som Asbjørnsen og Ibsen skrev om, vet man ikke sikkert. Peder levde fra 1732 til 1785. På gården står det et skilt som sier «Per Gynt Gaarden». Gården med 18 gamle hus er fredet og i privat eie, og du kan dessverre ikke besøke den uten avtale med grunneier.

Noen hundre meter sør for Hågå gård ligger Hegstad gård, som vi kjenner igjen fra Ibsen, om bryllupet på Hegstad og det dramatiske bruderovet.

På veien oppover Sødorpbygda har du en storslagen utsikt over Gudbrandsdalen, før du fortsetter gjennom et skogbelte, passerer bommen og landskapet åpner seg over tregrensa mot Sulseter og fjellene i bakgrunnen. Flere av setrene underveis er fremdeles i drift. Sulseter Fjellstugu arrangerer mange turer i Rondane. Her er det også overnattingsmuligheter, samt kafeteria hvor du kan kjøpe tradisjonsrik mat som rømmegrøt.

Høyeste punkt på veien er Krøkla, 1109 m.o.h., med fantastisk utsikt over Rondane og Jotunheimen. Her er det også informasjonstavler over nasjonalparken og verneområdet. Hyttene rundt Avstjønna er av den gamle sorten, rundt 30 kvm, uten innlagt vann og strøm. På Mjølbøla like ved veien er også sjansen stor for å se snø. Er du heldig kan det også hende at du ser villrein. Normalt har de tilhold i Vulufjell lenger øst i Rondane, men flere små bukkeflokker kan spre seg over snaufjellet og ned til skogene.

På veien ned fra Krøkla passerer du brurbenken (fra fortellertradisjonen om Per Gynt), og videre til Fiskdalen med flere idylliske setergrender. Legg merke til vannhjulet ved Toksesetra. Frya er et vernet vassdrag, og Frydalen er vernet landskapsområde. Ved Kvamsnyseter kan man se den vakre Jøråfossen.

Setervegen slutter før du kommer til Rondablikk Høyfjellshotell, men herfra har du også god utsikt over Rondane og Furusjøen. Ved Rondablikk er det reist treskulpturer med motiver fra skuespillet om Peer Gynt. Om du ønsker å overnatte på høyfjellshotellet i høysesongen anbefales det å bestille rom på forhånd, men du kan selvsagt stoppe for et måltid eller en kopp kaffe.

Peer Gyntvegen

Om man skal fortsette med å kjøre Peer Gyntvegen etter Peer Gynt Seterveg, er det greiest å starte i nord, fra Espedalen (om du ønsker å kjøre hele veien) eller Gålå. Selvsagt fra Skei i sør om du kjører Peer Gyntvegen først og seterveien etterpå.

Veien regnes som en av landets vakreste fjellveier, 57 km fra Skei til Espedalen. Skei er et populært turiststed med mange overnattings- og aktivitetsmuligheter, som golf, tennis eller fot- og sykkelturer. Sykkel kan du leie på Skeikampen Resort. Fjellet Skeikampen, med sine 1123 h.o.h., ruver som et monument over bygda.

På veien nordover passeres fine fjellvann og seterområder. På Dørdalsknappen (1126 m.o.h.) er det rasteplass med praktfull utsikt mot Fagerhøi med Jotunheimen i vest og Rondane i nord. På Fagerhøi kan man overnatte og det finnes tur- og sykkelstier, i tillegg til muligheter for fiske. På veien mot Gålå passeres enda et utsiktspunkt, Listulhøgda (1053 m.o.h.).

Hver sommer kan du ved Gålåvatnet oppleve friluftsoppsettingen av Henrik Ibsens Peer Gynt, med musikk av Edvard Grieg. I år settes spelet opp fra 23. juli til 7. august.

På Gålå finnes også flere overnattingssteder, butikk og et variert tilbud av aktiviteter, som elgsafari, leie av kano eller kajakk osv. Solbrå Setermuseum, Gudbrandsdalsostens arnested fra 1863, er også her.

Også på Fefor er mulighetene for friluftsaktiviteter mange. Et populært mål for turgåere er Feforkampen (1160 m.o.h.). Fefor Høyfjellshotell har i tillegg til hotellet også utleiehytter.

På veien mot Espedalen passeres setrene Lomsetrin og Hattdalssetrin.

Espedalen har en unik flora og spennende kulturhistorie med minnesmerker fra gruvedriften som startet opp på 1600-tallet. Verksodden med Espedalen fjellkirke og «Helvete» med Nord-Europas største jettegryter er verdt et besøk. I juli og fram til midten av august er det også mulig med rideturer i fjellet. Overnattingssteder på slutten av Peer Gyntvegen er Dalseter Høyfjellshotell og Ruten Fjellstue.

Venabygdfjellet og Rondane

Denne strekningen på 75 km er en av de 18 nasjonale turistveiene vi har i Norge, og går gjennom vår eldste nasjonalpark, et godt bevart kulturlandskap som forteller historien om folket som har levd i de karrige områdene helt siden steinalderen. Veien er en naturopplevelse i seg selv og mer enn transportveiene som bandt setrene og gårdene sammen.

Turen starter like nord for Ringebu, med skiltet avkjørsel fra E6, opp til Venabygd og fortsetter helt til Folldal. Noe av det første du oppdager når du passerer Venabygd er den karakteristiske fjelltoppen Muen. Venabygd fjellkapell er også verdt et besøk for sin spesielle arkitektur, av mange omtalt som Norges vakreste fjellkirke.

Rondane nasjonalpark egner seg utmerket til fotturer i fjellet. Strømbu regnes som det beste utgangspunktet for fotturer, og spesielt strekningen inn til Bjørnhollia har du utsikt til noen av de høyeste toppene i nasjonalparken. Du kan overnatte på Bjørnhollia. Om du ønsker flerdagerstur kan du også gå videre til Rondvassbu og Dørålseter. En krevende dagstur går fra Strømbu til Høgronden. Til gjengjeld kan Høgronden by på praktfull utsikt til Rondslottet, Storronden og Atndalen. 

Nasjonalparken er forøvrig tilholdssted for en av de siste villreinbestandene i Europa.

Om du har tid kan du også ta en avstikker til Sollia og se den laftede tømmerkirka der. Sideveien mot øst fra Enden til Sollia er del av den nasjonale turistveien.

Gjør en stopp på Sohlbergsplassen for den beste utsikten fra veien mot fjelltoppene i Rondane, noen av de mer enn 2000 moh. Om du kjenner Harald Sohlbergs maleri «Vinternatt i fjellene» fra 1914, vil du se utsikten ut over Atnsjøen og Rondane med Rondslottet, den høyeste toppen med sine 2.178 m.o.h., fra samme vinkel som i maleriet.

Grimsdalen

Like sør for Folldal er det avkjørsel mot Grimsdalen. Den omtales som verdens vakreste seterdal, og markerer skillet mellom to nasjonalparker, Rondane på sørsiden av veien og Dovre nasjonalpark på nordsiden.

Du vil passere en rekke setre gjennom dalen, og én som spesielt regnes som en skjult skatt er Bergseng seter, et tun av sju restaurerte tømmerhus i tradisjonell standard, de eldste fra 1793, og med majestetisk utsikt over Rondane. Både sau, ku og hest beiter fritt her om sommeren. Du kan også overnatte her. Setra har tilhørt gården Bergseng på Dovre siden først på 1600-tallet.

Andre overnattingssteder i Grimsdalen er Tverrlisetra og DNTs Grimsdalshytta. Skal du campe må du holde deg til de fire tilrettelagte campingområdene i dalen. Grimsdalen er vernet landskapsområde og har svært sårbar natur, og det er derfor ikke tillatt å campe utenfor campingområdene.

Har du tid anbefales den 17 km blindveien til Haverdalsseter turisthytte innerst i Haverdalen. Den har tradisjonell seterdrift slik det foregikk for hundre år siden, og de har rømme og brunost fra eget mikroysteri. Også her er det mulig å overnatte. Thaibuffeten på lørdagene i sommersesongen skal være meget populær.

Kjører du hele Grimsdalsveien tar den deg til tettstedet Dovre.

Einunndalen

Med sine 55 km er Einunndalen Norges lengste seterdal. Du kan komme deg til Einunndalen ved enten å ta av ved Moskardet øst for Folldal, eller i Dalholen mellom Folldal og Hjerkinn. Her er vakker og frodig natur, turterreng, mange setre, og sauer og kyr på sommerbeite. Veien går langs elva Einunn, men det finnes flere avstikkere gjennom Dalen.

Toppturer er ikke noe problem i Einunndalen. Toppene er ikke bratte og høye, så du behøver ikke være topptrent. Veien ligger allerede på 900-1000 meters høyde, og de fleste toppene, dvs kollene og høene, ligger på 1100 til 1600 m.o.h. Det er allikevel god utsikt fra disse over til Dovrefjell. Men greit å beregne god tid.

• 

• 

Romsdalssetra er åpen for overnatting og servering av tradisjonell seterkost som rømmegrøt, spekemat, skjørost og rømme fra setra, samt rabarbrasaft.

Pilegrimsleden, Kongevegen, Hjerkinn og Kongsvoll

Gudbrandsdalsleden er den lengste og mest kjente pilegrimsleden i Norge. Den strekker seg 643 km fra Oslo, gjennom Gudbrandsdalen og over Dovre til Trondheim. I middelalderen var veien hovedveien til Nidaros. Mange går fortsatt hele strekningen, men det er fullt mulig å ta kortere etapper eller legge ut på dagsturer.

I Gudbrandsdalen passerer du flere gamle kulturminner fra vikingtiden og middelalderen, som f.eks. Ringebu stavkirke fra 1220. Du kan også overnatte på historisk grunn, på gården Sygard-Grytting i Sør-Fron, som har vært herberge for landeveisfarende helt siden 1300-tallet. Her kan du overnatte på skinnfeller i det som er Norges eneste bevarte middelalderloft.

Pilegrimssenteret i Gudbrandsdalen på Dale-Gudbrands Gard på Hundorp, en storgård som var maktsentrum i Gudbrandsdalen under kristningen av Norge, tilbyr også overnatting, samt lokal tradisjonsmat.

Kongevegen over Dovrefjell ble omtalt allerede i kongesagaene, men var i vikingetiden og middelalderen kun stier eller rideveier. Kongevegen over Dovrefjell var den første offentlige kjøreveien over et høyfjellsområde i Norge, da den ble anlagt på begynnelsen av 1700-tallet, og det ble behov for mer effektiv samferdsel i forbindelse med postvesen, næringsvirksomhet og forsvar. Vegen strekker seg fra Dovre kirke, over Hjerkinn og Hjerkinnhø til Kongsvoll, og videre gjennom Drivdalen til Oppdal kirke.

Hjerkinn er en gammel skysstasjon på pilegrimsleden og kongevegen, og det høyeste punktet på Dovrefjell. Også et viktig stoppested på Dovrebanen, og det finnes flere overnattingsmuligheter. Populære aktiviteter er rideferie og moskussafari. Viewpoint Snøhetta, et utsiktspunkt mot Snøhettamassivet, ligger på Tverrfjellet like ved Hjerkinn. Eysteinkyrkja ligger ved Pilegrimsleden, og ble bygget i 1969 for pilegrimer og vandrere. Avkjørsel mot Folldal.

Når du krysser grensen over til Trøndelag kommer du snart tilKongsvoll og Kongsvold Fjeldstue, som også er en gammel skysstasjon på Pilegrimsleden og Kongevegen, rett ved Dovrefjell nasjonalpark. De eldste bygningene på stedet er fra 1720 og er fredet. Kong Fredrik IV av Danmark og Norge har overnattet her. Fjellstua tilbyr overnatting og servering. Her kan du også melde deg på moskussafari eller vandreturer.

• 

• 

Merk at det er bomstasjoner til Peer Gynt Seterveg, Peer Gyntvegen, Grimsdalen og Einunndalen, og at de alle er vinterstengte.

Erik Drilen (kjørte denne turen 22. juni 2021)

Flatanger er en liten kommune på Namdalskysten i Trøndelag. At Flatangers kommunegrenser ble trukket før bilveiene kom, er ganske tydelig når man kjører mellom bygdene. For å komme fra en bygd til en annen i kommunen må man nemlig kjøre innom Namsos kommune både én og to ganger, ja, selv Osen for å komme seg til de sørligste bygdene.

Kommunen består stort sett av små øyer, holmer, skjær, bratte fjellsider og små fjorder. Utenfor ligger Folla og havet. For den som har båt, kan det være like bekvemt å reise til nabobygda sjøveien.

Det er naturen som er den største severdigheten i Flatanger. Mange som reiser hit, kommer for å fiske langs kysten og på havet utenfor. Det er ikke tilfeldig, da kommunen har etablert seg som et av de beste stedene for sjøfiske i landet. Det finnes flere tilbydere av havfiskeopplevelser, i tillegg kan du leie båt med motor på de fleste campingplassene.

Naturen i Flatanger har også mye annet å by på. Det finnes mye havørn her, og du kan melde deg på havørnsafari med guiding av naturfotografer.

Selv om det er natur og fiske som er de største attraksjonene i Flatanger, betyr ikke det at kommunen ikke kan skilte med historie og andre severdigheter.

Utvorda kystfort er nok det største og det mest kjente av kulturminnene i Flatanger. Det ligger helt nord i kommunen, strategisk plassert ved utløpet av Namsenfjorden og med utsikt over Folla. Med sine mer enn hundre installasjoner er det et av Europas største kystfort fra andre verdenskrig.

«Festung Utvorda» ble bygd av tyskerne under krigen for å sikre Namdalskysten mot at allierte skulle innta Norge og dele landet på midten. Festningen hadde ti store kanoner, kampvognkanoner, granatkastere, luftvern- og maskingeværstillinger, flammekastere, lyskastere og radar. Vanntette gruveganger og tunneler til ammunisjonslagre, sammen med løpegraver, dannet et enormt underjordisk nettverk i berget. Fortet er lett tilgjengelig for gangføre og gratis for de som ønsker å utforske.

Også i den største bygda i Flatanger, Lauvsnes, er det mulig å utforske minner fra krigen. 239 m.o.h., på toppen av Storfjellet, har du en av de beste utsiktene over Lauvsnes og skjærgården. Her er det også et kikkerthus. Det var tyskerne som anla den første stien opp og utkikksposten på toppen av fjellet. I mørketiden er nå stien opplyst.

• 

• 

På Lauvsnes finner vi også Zanzibar Inn, som har 16 ferieleiligheter utstyrt for selvhushold, motell med sju dobbeltrom, samt restaurant. De har også båter til leie for sportsfiskere, og du kan til og med leie guide som viser deg de beste fiskeplassene. Om du er interessert i havørnsafari, fjellklatring, havrafting, kajakk, snorkling eller fridykking, kan de formidle kontakt videre. Kurs og konferansefasiliteter finnes også.

For klatreentusiasten finnes det utallige muligheter i Flatanger, uansett ferdighetsnivå, men den mest kjente er Hanshallaren på Strøm, hvor det finnes godt over hundre forskjellige ruter i alle vanskelighetsgrader, inkludert en av verdens hardeste. Det unike med Hanshallaren er det store overhenget, som gjør at det aldri regner der, og klatrerne alltid har tørr og mosefri stein når de skal utfordre sine klatreevner. I Flatangerhallen på Lauvsnes er det innendørs klatrevegg.

I Einvika finnes det muligheter for overnatting i ferieleiligheter eller rorbu. Det som før var fiskemottak og butikk er i dag blitt ferieparadis. Herfra kan du leie båt til fiske, sightseeing eller ørne-/hvalsafari.

• 

• 

Ute i havgapet, siste stopp før Folla og storhavet, ligger Villa fyr, ett av de siste kullblussfyrene i Norge. Fyret var i drift i rundt hundre år, fra 1839 til 1890 som fyr, deretter som losstasjon fram til 1939. Under andre verdenskrig var fyret observasjonspost. Fra Einvika Overnatting og Havfiske er det mulig å leie båt med guide ut til fyret. Man kan også leie assistentboligen på øya for overnatting. Både fyret, assistentboligen og naustet på øya er i dag fredet.

• 

• 

• 

På Hilstad gamle skole noen kilometer før du kommer til Vik, vil du finne Flatanger bygdemuseum. Bygningen er fra rundt 1890, og i tillegg til å vise historiske klasseromsmiljø, har museet en lokalhistorisk samling av gjenstander som inkluderer ulike jordbruks- og fiskeredskap, samt husholdningsgjenstander fra Flatanger. Lokale småbåter har de også på låven. Og ikke minst en innholdsrik fotosamling fra Flatanger.

I Vik kan du overnatte i en av de fem leilighetene på Vik Brygge. Ellers er det godt fiske i Vikfjorden, torsk og hyse året rundt, selv om det er best våren eller høsten. Om sommeren er sildefisket særs godt. Muligheter for å leie båt.

For å komme til Småværet helt sør i kommunen med bil, må man krysse grensen inn til Osen kommune og tilbake inn i Flatanger, og man kan undre seg over hvor logikken lå, i hvordan kommunegrensene ble til. Kommunegrensene er selvsagt fra en tid da det ikke var bilveier i Flatanger, men trafikken gikk sjøveien.

Jeg har tidligere skrevet om Seter og Buholmråsa i Osen, som også er et idyllisk sted verdt et besøk, her.

• 

• 

På Småværet er det også overnatting i bryggehus eller rorbu. Stedet har egen bryggekafé og pub. Fra Småværet er det bare fem minutter med båt til de beste havfiskeplassene i Follahavet, eller om bølgene er for tøffe, er Bølefjorden med roligere farvann et godt alternativ for gode fiskeopplevelser. Båtutleie er selvsagt også mulig her. For øvrig har Småværet egen gjestebrygge om du skulle komme sjøveien.

Erik Drilen (besøkte Flatanger 26. juli 2020)

For nordmenn flest har i øl i lang tid vært synonymt med pils. De siste årene har derimot mikrobryggeriene poppet opp som sopp over hele landet og vi har blitt presentert for ølsorter som IPA, pale ale, hveteøl (wit, weiss), bitter, porter, stout… Alle ølsorter av utenlandsk opprinnelse.

Det mange kanskje ikke vet er at man har sikre kilder på at øl har vært brygget i Norge i minst tretusen år.

Ølet var så viktig før i tiden at Håkon den gode og Gulatingsloven kom med et pålegg som gjorde at du ble bøtelagt eller kunne miste gården din om du ikke satte av ett mål korn til malt eller brygget øl før jul. Ølet var så viktig at Olav Tryggvason brukte det i kristningen av landet vårt, men at man i stedet for å drikke til ære for Odin og de norrøne gudene, så skulle man drikke til ære for Maria og Jesus, konge og biskop.

Dessverre døde bryggetradisjonen ut på gårdene de fleste steder i landet, da påbud ble byttet ut med forbud. I dårlige vekstår måtte kornet prioriteres til mat. Kirken begynte å sette begrensninger, i hovedsak fordi brennevinet fikk innpass i Norge på slutten av 1500-tallet. At folk kom til kirken i beruset tilstand på søndagene var kun ett av mange problem.

Brennevinet fikk mange til å drikke seg fra gård og grunn på 1700- og 1800-tallet. Lovendringer gjorde at kun kommunalt drevne samlag fikk lov til å selge brennevin, til dels drevet fram av kvinnene. Under første verdenskrig ble det igjen matmangel, og produksjon av brennevin og brygging av øl ble begrenset for å sikre matforsyningen. Fra 1916 til 1927 kom forbudstiden, og all omsetning av alkohol ble forbudt. I 1938 fikk Vinmonopolet enerett på salg av vin og brennevin. Mange kommuner hadde også ølmonopol helt opp til vår tid.

Først 1. juli 1999 kom det oppmykinger i regelverket, og folk kunne igjen brygge øl til eget bruk. Kunnskapen og bryggetradisjonene, derimot, var forsvunnet i store deler av landet.

Men ikke i Stjørdal. Det var ett unntak fra ølloven (fra 1912) som ble opphevet i 1999. Man kunne brygge øl om man maltet kornet selv. Og det har man gjort i Stjørdal i generasjoner. I såkalte såinnhus, et eget hus på gården beregnet til tørking av malt.

I Stjørdal har de sågar sin egen ølsort, stjørdalsøl, eller maltøl som også mange kaller det. Det er like mange måter å brygge ølet på som det er bryggere, men alle har til felles den særegne røyksmaken fra det røykmaltede kornet. Det er estimert at over 500 mennesker, fordelt på et 50-talls såinnhus, brygger sitt eget stjørdalsøl i dag.

I følge det amerikanske ølmagasinet Beer Advocate gjør dette Stjørdal til kommunen med størst tetthet av bryggerier i hele verden. Og hvorfor er det ikke flere som kjenner til denne ølsorten? Det er tross alt flere som brygger stjørdalsøl i Stjørdal enn folk som brygger Rauchbier i delstaten Franken i Tyskland.

Den siste helgen i november er den store bryggedagen i Stjørdal. Da skal det brygges til jul. Flere bryggere går gjerne sammen i det de kaller såinnhuslag. På den måten samarbeider de med nødvendige felleskostnader, som å holde såinnhus og utstyr til malting og brygging. Samt utveksle idéer, erfaringer og historier.

På Søndergården såinnhuslag er det noe redusert bemanning i år, pga frykten for Covid-19 og pålegget om sosial distansering. Jørund Geving tar imot meg på gården som nærmest ligger ved enden av rullebanen på Trondheim Lufthavn Værnes. Flyene går inn for landing rett over hodene på oss.

Her får jeg omvisning i såinnhuset og en kort innføring i bryggetradisjonene og litt historie. I kjelene koker vørteren.

Geving bruker Iduns blå gjær når han brygger sitt øl, da gamle gjærstammer, best kjent som kveik, sannsynligvis ikke lenger er å oppdrive lokalt i Stjørdalen eller Trøndelag. Men om noen vet om eller skulle komme over noe på en av de gamle gårdene, er han interessert i å komme i kontakt med vedkommende. Kveik kunne i gamle dager bli samlet på gjærkranser, gjærstokker eller kranser av bjørkeris. Noen kunne til og med lagre den ved å dyppe sekkestrier i gjæra og henge de opp til tørk.

• 

• 

• 

• 

Alstadberg Tradisjonsbryggeri ligger på Skatval, også det i Stjørdal kommune. Her blir jeg møtt av Roar Sandodden for en omvisning i såinnhuset og bryggeriet. Roar malter stjørdalskorn på tradisjonelt vis, med or, eller ørder som det heter lokalt, i ovnen. Roar holder også kurs om malting og tradisjonell brygging.

Godt stjørdalsøl skal være brygget på fullmodent og godt byggmalt. Kornet legges først i bløtt til groprosessen starter. Deretter spres kornet over grokarm, og vendes flere ganger om dagen slik at varmen fra groingen spres jevnt utover og ikke skaper varme lommer i kornet.

Etter fire-fem dager er kornet ferdig med groingen, og det må nå tørkes raskt før det begynner å spire. Kornet blir tørket på planker med små hull som slipper røyk fra ovnen under, opp til kornet. Her er det viktig å ikke få for høy temperatur, for da brenner man kornet. Blir det for lite røyk blir det for lite smak og aroma. Det lukter gjerne godt med røyk i hele bygda når man tørker kornet, så det er sjelden tvil om at det er ølbrygging på gang i nabolaget.

• 

• 

Når kornet er så tørt at det spretter i to stykker når man biter i det, er det blitt det vi kaller malt. Før maltet kan brukes må det renses for rester fra groingen.

Vannet som brukes til bryggingen er kokt opp med einer, og blir kalt einerlog eller einlaug. Denne siles gjennom maltet i et meskekar for å få ut mest mulig sukker og smak. Når denne silingsprosessen er ferdig kalles restene av maltet for drav, som stort sett blir brukt til dyrefôr.

Vi har nå det som kalles vørter. Noen koker vørteren, andre brygger råøl. Råøl er med andre ord pasteurisert og ikke kokt. Noen tilsetter humle, andre ikke. Når ølet når en temperatur på 32-37 grader, tilsettes gjær. Etter et døgn er gjæringen ferdig, og kan fylles på kagger. Ølet bør stå i én uke før man tapper det.

Dessverre er det få mennesker, utenom bryggernes egne familier og venner, som får smake det hjemmelagde brygget. Det er fortsatt slik at øl over 4,75% kun kan selges på Vinmonopolet. Det er trist for norske gårdsbryggerier, som ønsker å ta imot gjester på omvisning og smaking, ikke kan selge produktene sine på gårdene. Spesielt svært mange utenlandske turister har vanskelig for å forstå dette. Men de håper at myndighetene snart kan myke opp denne loven også.

Derimot har to bryggerier de siste årene begynt å brygge stjørdalsøl: Klostergården Håndbryggeri og Stolt Bryggeri. Disse kan fås på Vinmonopolet, men på grunn av produksjonskapasiteten og interessen rundt ølet kan det være mange polutsalg rundt omkring i landet som ikke har det i sortimentet. På Vinmonopolet i Stjørdal er det som regel ikke noe problem, om du skulle finne veien innom.

Klostergården Håndbryggeri ligger på Tautra. På klosteret her ble det også i gamle dager brygget øl, det kan man se av klosterets bestillingsjournal. Dessverre har man til dags dato ikke klart å finne noen oppskrifter på ølet som ble brygget der. Derimot har Jørn Anderssen, som driver bryggeriet på Klostergården, inngått et samarbeid med Roar Sandodden på Alstadberg.

Klostergårdens mest kjente øl heter da også Alstadberger – et stjørdalsøl, etter oppskrift av nevnte Roar Sandodden. Det er faktisk det første ølet her i landet som er blitt tildelt Spesialitet-merket, for sin særegne smak. For å få dette hedersmerket må produktet være basert på norske ingredienser og lokale oppskrifter. Maltet tørker de i eget såinnhus. Alkoholprosent 6,5%.

• 

• 

Foruten Alstadberger brygger også Klostergården to andre ølsorter med malt tørket i såinnhuset:

Stjørdahls er et lyst, lett og fruktig øl, med preg av moderne pilsnermalt og tysk humle i kombinasjon med mildt røykpreg fra stjørdalsmalt og gammel bryggetradisjon. Alkoholprosent 4,5%.

• 

• 

Såinn heter det nyeste stjørdalsølet som brygges på Klostergården, og er brygget fullt og helt med egenmaltet korn fra Tautra, med einer, og gjæret med Gjernes-kveik fra Voss. Det er heller ikke brukt humle i dette ølet. Den er foreløpig kun lagret på fat og tilgjengelig hos noen få utvalgte barer og restauranter.

• 

• 

Klostergården tilbyr ølsmaking og flerretters middag, som er et populært tilbud for grupper og bedrifter. I tillegg til de nevnte ølsortene brygger de flere sorter øl, som står til de forskjellige rettene som serveres, eller de kan nytes alene. Det produseres også whisky på gården, det også med hjemmeprodusert malt.

Stolt Bryggeri AS er det første og fortsatt eneste kommersielle bryggeriet i Stjørdal. Bryggeriet ble startet i 2013 under navnet Stjørdalsbryggeriet. For to år siden ble bryggeren Mikael Slettedal spurt om å overta og med det var Stolt Bryggeri i gang på Hjelseng Gård.

• 

• 

Naturlig nok, når man holder til i Stjørdal, er det en selvfølge at de ønsket å brygge sin egen versjon av det lokale tradisjonsølet. Stolt bruker også utelukkende lokal malt til bryggingen, og tilsatt einer i skyllevannet, som gir et friskt preg av sitrus og barskog. Humle har de sløyfet.

Stjørdalsølet Røyklagt har mottatt mye skryt her hjemme, men er også blitt lagt merke til i utlandet, blant annet på den tyske mat- og landbruksmessen Grüne Woche i Berlin, verdens største i sitt slag. Den vant også Barcelona Beer Challenge 2019, i kategorien for røkt øl. Alkoholprosent 7%.

• 

• 

Selv om det er i Stjørdal heimebrygging av øl er mest utbredt i Norge, så brygges det noen få andre steder i landet også, som f.eks. i Hornindal, Voss og Morgedal, men ikke i samme omfang. Tradisjonsbrygging har forsvunnet de fleste andre steder i verden også, men det finnes noe i Finland, Estland og Litauen.

Om du ønsker å lese mer om stjørdalsøl og gårdsbrygging anbefales bøkene «Gårdsøl» av Lars Marius Garshol og «Viking Age Brew» av Mika Laitinen. I disse bøkene finnes også oppskrifter for den som skulle få lyst til å henge seg på de gamle tradisjonene.

Erik Drilen

(besøkte Stjørdal og Tautra i perioden 28. november til 11. desember 2020)

For mange kan man få inntrykk av at Snåsa er en kommune de fleste kjører tvers gjennom på E6 for å komme seg nordover eller sørover.

Til tross for bare drøye 2.000 innbyggere er ikke Snåsa noen liten kommune. Med nesten 2.500 kvadratkilometer er den Trøndelags nest største kommune og på størrelse med gamle Vestfold fylke. Omtrent halvparten av kommunens befolkning bor i administrasjonssenteret Snåsa.

Snåsa er forøvrig en tospråklig kommune, der norsk og sørsamisk er likestilt. Kommunen er der sørsamenes språk står sterkest, og om noe sted her i landet skal regnes som sørsamenes hovedstad, må det være Snåsa.

I Snåsa er det fjellturer som gjelder. Og om du ikke har hytte der selv, er det ikke noe problem å få leid seg inn.

Ismenningen Fjellstuggu har 29 sengeplasser fordelt på sju rom i hovedbygget og to frittstående hytter. Du kan bestille rom som privat, men hele eller deler av anlegget kan også leies til familietreff eller virksomheter som ønsker å avholde møter, arrangement eller naturopplevelser. Sengetøy er levert av Mascot Høie på Ørlandet.

• 

• 

Anlegget tilfredsstiller de nyeste handicap-kravene og er godkjent for blant annet leirskoler. Det er mulig å kjøre buss helt opp til fjellstuen.

Ismenningen Fjellstuggu kan også dekke festbord for 60 mennesker ved større arrangement. De har også bar med alle rettigheter og wifi.

Snåsafjellene er kjent for sitt rike dyreliv og er et populært område for både jakt og ferskvannsfiske. Man kan leie båt eller kano bl.a. i Ismenningen, Grønningen og Langvatnet. Husk fiskekort, som man kan bestille på nett. Flere steder kan man også bade, bl.a. ved Ismenningen Fjellstuggu.

Å «gå i fjellgårdene» sier man i Snåsa. Med det mener man å gå tur over flere dager i Snåsas fjellheim. Nesten halve kommunen ligger i Norges fjerde største nasjonalpark, Blåfjella-Skjækerfjella, med mange forskjellige turløyper. Noen av fjellgårdene med bevertning og muligheter for overnatting er Gjevsjøen, Holden, Gaundalen og Gressåmoen.

Spesielt førstnevnte, Gjefsjøen fjellgård, bør interessere den som er opptatt av krigshistorie. Rype var kodenavnet på en amerikansk fallskjermstyrke, som ble droppet i Snåsafjellene tidlig på våren 1945. Styrken, som hovedsakelig bestod av norskamerikanere, ble ledet av William Colby, og som senere ble CIA-sjef, hadde som oppgave å drive geriljaaksjoner bak tyskernes linjer, og sabotere jernbanen mellom Steinkjer og Grong. De hadde base på Gjefsjøen fjellgård.

Ett av flyene med soldater som ikke nådde fram, styrtet i Snåsafjellene. Et minnesmerke, en pyramide, ble reist på Plukktjernfjellet, til minne om de tolv soldatene som ble drept, etter krigen. Bygningen på Gjefsjøen fjellgård, som ble brukt som hovedkvarter for Operasjon Rype er nå under restaurering.

Snåsa er også kjent for å være bygda med flest setrer i det gamle Nord-Trøndelag. Flere av snåsasetrene vil du kunne besøke når du følger noen av de nevnte turløypene fra Ismenningen og Grønningen.

Det går ingen bilveier til disse setrene, og for å komme til de må man gå til fots. Til gjengjeld får man oppleve Norge slik det var for hundre år siden. Her er husdyr og budeier, og maten framstilles på tradisjonelt vis. Melkebilen kommer ikke til setrene, så melken blir foredlet på stedet. I tillegg får man høre mange historier, både om setrene, men også om dyrene og naturen, langt borte fra storbyens stress og mas. Kanskje får du se reinsdyr også.

Selv om kommunen ikke er av de folkerikeste i Trøndelag, er Snåsa full av historie. Det finnes spor som beviser at det var mennesker her for minst 6000 år siden. Bølareinen er en av Norges mest kjente helleristninger, og ligger tett ved Snåsavatnet. Strengt tatt ligger Bølareinen i Steinkjer kommune, men mye av området med rundt 30 figurer ligger også på snåsasiden, og driftes av Saemien Sijte, sørsamenes museum og kultursenter i Snåsa. Det er naturlig å stoppe her på sørsiden av Snåsavatnet på vei til Snåsa. På kaféen er det også enkel matservering i tillegg til produkter av reinkjøtt og andre lokale råvarer.

Av severdighetene i Snåsa sentrum er det verdt å få med seg Saemien Sijte, for å bli kjent med den sørsamiske kulturen.

• 

• 

Ikke langt unna samenes museum ligger også barndomshjemmet til Snåsamannen, Joralf Gjerstad. Gjerstadhuset fremstår som det gjorde gjennom Gjerstads oppvekst. Medaljer og utmerkelser han har mottatt opp gjennom tidene er også utstilt her. Snåsa Hotell har også et lite Joralfmuseum, en miniutstilling om Joralfs liv og virke gjennom bilder og avisutklipp. En byste av Snåsamannen finnes også her.

I sentrum av Snåsa kan man nå det meste til fots. Snåsa kirke ligger heller ikke langt fra Saemien Sijte og Gjerstadhuset. Den eldste delen av kirken er fra første halvdel av 1200-tallet, den nye delen ble ferdig i 1869. Altertavlen er et praktfull treskjærerarbeid fra 1677. Også en del av prekestoltønnen er fra 1600-tallet, selv om resten av trappen og prekestolen ble laget i 1930-årene.

• 

• 

Rett ved kirken og Vinje prestegård står det to minnesmerker. Det ene er til minne om Bernt Julius Muus, født i Snåsa i 1832, utvandret til Amerika, der han ble sokneprest for norske innvandrere fra 1859. I 1874 grunnla han St Olaf College i Northfield, Minnesota.

• 

• 

Det andre minnesmerket er til minne om Ole Rynning, som også reiste til Amerika. Hans far var sokneprest i Snåsa. Rynning er mest kjent for å ha skrevet boka Sandfærdig Beretning om Amerika til Oplysning og Nytte for Bonde og Menigmand, bedre kjent som Amerika-boka, som har fått en viktig plass i norsk utvandringshistorie.

Ole Rynning reiste også 17. maisteinen på Lysthusberget i 1835, i gangavstand fra Vinje prestegård. Dette monumentet skal være ett av Norges eldste nasjonalmonument, og utvilsomt Norges eldste 17. maimonument. Kong Karl Johan hadde få år tidligere forbudt markeringer for den norske grunnloven og grunnlovsdagen, og reisingen av 17. maisteinen var en protest mot dette. I dag holdes en blomsterseremoni ved steinen 17. mai hvert år.

Viosen er «gamlebyen» i Snåsa, og var det tidligere sentrum med bakeri, handelslag og kai. I dag er det stort sett bolighus her, mange i sjarmerende og gammel stil, og er absolutt verdt et besøk. Her er også badestrand og marina for fritidsbåter. Snåsa bygdemuseum, Vonheim, ligger også like ved Viosen.

Jørstad jernbanebru ligger på sørsiden av Snåsavatnet, ikke langt fra Breide og avkjørselen til Megard og Ismenningen. Den opprinnelige jernbanebrua ble sprengt av en norske sabotasjegruppe kjent under navnet Woodlark, som var en del av den britisk ledede Norwegian Independent Company No. 1, også kjent som Kompani Linge etter kompanisjefen Martin Linge. I dag er det et krigsminnesmerke på stedet, to støtter, én til minne om Operasjon Woodlark og én til minne om Operasjon Rype.

Husmannsplassen på Sandmoen representerer bygninger som var vanlige i Snåsa før i tiden. Andre husmannsplasser har enten blitt revet eller fått andre formål, og derfor var det viktig å få fredet Sandmoen, som er fra rundt 1845. Et viktig kulturminne i kommunen, som ligger mellom minnesmerket ved Jørstad jernbanebru og avkjørselen i Breide til Megard og Ismenningen.

• 

• 

På vei opp til Ismenningen kjører man også forbi Megard kirkested i Imsdalen, hvor det også er en St Olavskilde. Det sies at Olav den Hellige skal ha drukket av denne kilden, og at vannet har en helbredende kraft. Som med de fleste Olavskildene rundt omkring, er det vel heller usannsynlig at Olav den Hellige noen gang har satt sine bein på Megard, men det er verdt å gjøre et stopp ved den lille kirken og kilden. Den ligger på den nordlige pilgrimsleden til Stiklestad og Nidaros. Man antar at kirken ble bygget en gang på første halvdel av 1300-tallet.

• 

• 

Visste du forresten…

• – at Snåsavatnet er Norges sjette største innsjø?
• – …og at Snåsavatnet har sin egen sjøorm, Kudulla?

Erik Drilen (besøkte Snåsa og Ismenningen Fjellstuggu 15-16. juli 2020)

I mitt forrige innlegg skrev jeg om Bakstein kulturminneløype i Fevåg, Indre Fosen. Ikke langt unna finnes nok en kultursti: Refsneshagan.

Før i tiden var det et yrende liv på Refsneshagan, med landhandleri, bakeri, poståpneri og dampskipsekspedisjon. Med andre ord et naturlig samlingssted i bygda. Rutebåten fra Trondheim til Stjørna la også til på dampskipskaia her fram til 1956. Hovedhuset er fra 1882. I dag er husene forlatt og overlatt til naturen og forfall, men vil i de nærmeste årene bli restaurert og bli klargjort til nye behov i vår tidsalder.

Noe av det første du legger merke til når du følger stien oppover mot toppen av Refsnes, er bautaen. Den ble reist i 1914 til minne om de 30 mennene fra Stjørna, som ble sendt til Napoleonskrigen hundre år før (1801-1814) mot Sverige og Storbritannia. Kongeriket Danmark-Norge var Napoleons allierte på den tiden, og mange nordmenn ble også sendt i krigen. Etter Kielfreden i 1814 rakk Norge å signere sin grunnlov, før Danmark måtte avstå Norge til Sverige. Etter at Norge ble selvstendig i 1905, ble flere bautaer reist til minne om de som kjempet for landets frihet, og på Refsnes valgte man å hedre de 30 fra Stjørna.

På Refsnes har mennesker bodd, jaktet og fisket i nærmere 9000 år. Langs kulturstien vil du komme over en stor steinalderboplass fra yngre steinalder (4000-1500 før vår tidsregning) som er ryddet fram.

Fra gammelt av var det tradisjon å gravlegge mennesker sammen med noen av deres eiendeler i en gravhaug. Med kristendommen endret denne skikken seg, og folk ble gravlagt etter kristne ritualer i vigslet jord på kirkegårder. De gamle gravrøysene fra steinalderen og jernalderen ble glemt og etter hvert overgrodd av mose og busker. På Refsnes finnes flere gravrøyser fra både steinalderen og jernalderen (1500 år siden). Disse har arkeologer ryddet fram igjen, og med informasjonsskilt langs kulturstien kan vår generasjon lære historien om våre forfedre som bodde her.

På Refsnes finnes også et såkalt laksevorp, en gammel fangstmetode, der man ventet på laksen med en traktformet not. Fjellveggen var hvitkalket, slik at laksen trodde at den var på vei mot en foss. Fiskerne ventet til at nok laks hadde svømt inn i nota, for deretter å stenge den igjen. Fiskemetoden var vanlig fra middelalderen og helt fram til begynnelsen av 1900-tallet.

Utroskap hadde man før i tiden også. En utro kone planla, sammen med sine to elskere, å drepe sin mann. Liket av mannen ble gjemt under en berghammer, og mannens båt ble satt på sjøen for at folk skulle tro at han hadde druknet. Dessverre for kona og elskerne ble udåden oppdaget. De ble dømt til døden på Refsnes, og hodene deres ble plassert på hver sin holme utenfor. Disse holmene heter den dag i dag Stikkelsteinan.

Kommer man fra Sørfjorden til Refsnes, vil man også oppdage to bruer, som var del av den gamle hovedveien til Rissa, over Fevågskaret til Mælan, bygd på 1920-tallet, helt til den ble avløst av en ny hovedvei over Hogsdalen på slutten av 1960-tallet. Saga bru er en steinhvelvsbru over Sagelva, bygd i 1919. Dalen bru er en steinbru over Dalelva bygd i 1912. Nye bruer ble bygd ved siden av de gamle og åpnet i henholdsvis 1978 og 1979.

• 

• 

• 

• 

Erik Drilen (besøkte Refsneshagan 17. juni 2020)