For nordmenn flest har i øl i lang tid vært synonymt med pils. De siste årene har derimot mikrobryggeriene poppet opp som sopp over hele landet og vi har blitt presentert for ølsorter som IPA, pale ale, hveteøl (wit, weiss), bitter, porter, stout… Alle ølsorter av utenlandsk opprinnelse.

Det mange kanskje ikke vet er at man har sikre kilder på at øl har vært brygget i Norge i minst tretusen år.

Ølet var så viktig før i tiden at Håkon den gode og Gulatingsloven kom med et pålegg som gjorde at du ble bøtelagt eller kunne miste gården din om du ikke satte av ett mål korn til malt eller brygget øl før jul. Ølet var så viktig at Olav Tryggvason brukte det i kristningen av landet vårt, men at man i stedet for å drikke til ære for Odin og de norrøne gudene, så skulle man drikke til ære for Maria og Jesus, konge og biskop.

Dessverre døde bryggetradisjonen ut på gårdene de fleste steder i landet, da påbud ble byttet ut med forbud. I dårlige vekstår måtte kornet prioriteres til mat. Kirken begynte å sette begrensninger, i hovedsak fordi brennevinet fikk innpass i Norge på slutten av 1500-tallet. At folk kom til kirken i beruset tilstand på søndagene var kun ett av mange problem.

Brennevinet fikk mange til å drikke seg fra gård og grunn på 1700- og 1800-tallet. Lovendringer gjorde at kun kommunalt drevne samlag fikk lov til å selge brennevin, til dels drevet fram av kvinnene. Under første verdenskrig ble det igjen matmangel, og produksjon av brennevin og brygging av øl ble begrenset for å sikre matforsyningen. Fra 1916 til 1927 kom forbudstiden, og all omsetning av alkohol ble forbudt. I 1938 fikk Vinmonopolet enerett på salg av vin og brennevin. Mange kommuner hadde også ølmonopol helt opp til vår tid.

Først 1. juli 1999 kom det oppmykinger i regelverket, og folk kunne igjen brygge øl til eget bruk. Kunnskapen og bryggetradisjonene, derimot, var forsvunnet i store deler av landet.

Men ikke i Stjørdal. Det var ett unntak fra ølloven (fra 1912) som ble opphevet i 1999. Man kunne brygge øl om man maltet kornet selv. Og det har man gjort i Stjørdal i generasjoner. I såkalte såinnhus, et eget hus på gården beregnet til tørking av malt.

I Stjørdal har de sågar sin egen ølsort, stjørdalsøl, eller maltøl som også mange kaller det. Det er like mange måter å brygge ølet på som det er bryggere, men alle har til felles den særegne røyksmaken fra det røykmaltede kornet. Det er estimert at over 500 mennesker, fordelt på et 50-talls såinnhus, brygger sitt eget stjørdalsøl i dag.

I følge det amerikanske ølmagasinet Beer Advocate gjør dette Stjørdal til kommunen med størst tetthet av bryggerier i hele verden. Og hvorfor er det ikke flere som kjenner til denne ølsorten? Det er tross alt flere som brygger stjørdalsøl i Stjørdal enn folk som brygger Rauchbier i delstaten Franken i Tyskland.

Den siste helgen i november er den store bryggedagen i Stjørdal. Da skal det brygges til jul. Flere bryggere går gjerne sammen i det de kaller såinnhuslag. På den måten samarbeider de med nødvendige felleskostnader, som å holde såinnhus og utstyr til malting og brygging. Samt utveksle idéer, erfaringer og historier.

På Søndergården såinnhuslag er det noe redusert bemanning i år, pga frykten for Covid-19 og pålegget om sosial distansering. Jørund Geving tar imot meg på gården som nærmest ligger ved enden av rullebanen på Trondheim Lufthavn Værnes. Flyene går inn for landing rett over hodene på oss.

Her får jeg omvisning i såinnhuset og en kort innføring i bryggetradisjonene og litt historie. I kjelene koker vørteren.

Geving bruker Iduns blå gjær når han brygger sitt øl, da gamle gjærstammer, best kjent som kveik, sannsynligvis ikke lenger er å oppdrive lokalt i Stjørdalen eller Trøndelag. Men om noen vet om eller skulle komme over noe på en av de gamle gårdene, er han interessert i å komme i kontakt med vedkommende. Kveik kunne i gamle dager bli samlet på gjærkranser, gjærstokker eller kranser av bjørkeris. Noen kunne til og med lagre den ved å dyppe sekkestrier i gjæra og henge de opp til tørk.

Alstadberg Tradisjonsbryggeri ligger på Skatval, også det i Stjørdal kommune. Her blir jeg møtt av Roar Sandodden for en omvisning i såinnhuset og bryggeriet. Roar malter stjørdalskorn på tradisjonelt vis, med or, eller ørder som det heter lokalt, i ovnen. Roar holder også kurs om malting og tradisjonell brygging.

Godt stjørdalsøl skal være brygget på fullmodent og godt byggmalt. Kornet legges først i bløtt til groprosessen starter. Deretter spres kornet over grokarm, og vendes flere ganger om dagen slik at varmen fra groingen spres jevnt utover og ikke skaper varme lommer i kornet.

Etter fire-fem dager er kornet ferdig med groingen, og det må nå tørkes raskt før det begynner å spire. Kornet blir tørket på planker med små hull som slipper røyk fra ovnen under, opp til kornet. Her er det viktig å ikke få for høy temperatur, for da brenner man kornet. Blir det for lite røyk blir det for lite smak og aroma. Det lukter gjerne godt med røyk i hele bygda når man tørker kornet, så det er sjelden tvil om at det er ølbrygging på gang i nabolaget.

Når kornet er så tørt at det spretter i to stykker når man biter i det, er det blitt det vi kaller malt. Før maltet kan brukes må det renses for rester fra groingen.

Vannet som brukes til bryggingen er kokt opp med einer, og blir kalt einerlog eller einlaug. Denne siles gjennom maltet i et meskekar for å få ut mest mulig sukker og smak. Når denne silingsprosessen er ferdig kalles restene av maltet for drav, som stort sett blir brukt til dyrefôr.

Vi har nå det som kalles vørter. Noen koker vørteren, andre brygger råøl. Råøl er med andre ord pasteurisert og ikke kokt. Noen tilsetter humle, andre ikke. Når ølet når en temperatur på 32-37 grader, tilsettes gjær. Etter et døgn er gjæringen ferdig, og kan fylles på kagger. Ølet bør stå i én uke før man tapper det.

Dessverre er det få mennesker, utenom bryggernes egne familier og venner, som får smake det hjemmelagde brygget. Det er fortsatt slik at øl over 4,75% kun kan selges på Vinmonopolet. Det er trist for norske gårdsbryggerier, som ønsker å ta imot gjester på omvisning og smaking, ikke kan selge produktene sine på gårdene. Spesielt svært mange utenlandske turister har vanskelig for å forstå dette. Men de håper at myndighetene snart kan myke opp denne loven også.

Derimot har to bryggerier de siste årene begynt å brygge stjørdalsøl: Klostergården Håndbryggeri og Stolt Bryggeri. Disse kan fås på Vinmonopolet, men på grunn av produksjonskapasiteten og interessen rundt ølet kan det være mange polutsalg rundt omkring i landet som ikke har det i sortimentet. På Vinmonopolet i Stjørdal er det som regel ikke noe problem, om du skulle finne veien innom.

Klostergården Håndbryggeri ligger på Tautra. På klosteret her ble det også i gamle dager brygget øl, det kan man se av klosterets bestillingsjournal. Dessverre har man til dags dato ikke klart å finne noen oppskrifter på ølet som ble brygget der. Derimot har Jørn Anderssen, som driver bryggeriet på Klostergården, inngått et samarbeid med Roar Sandodden på Alstadberg.

Klostergårdens mest kjente øl heter da også Alstadberger – et stjørdalsøl, etter oppskrift av nevnte Roar Sandodden. Det er faktisk det første ølet her i landet som er blitt tildelt Spesialitet-merket, for sin særegne smak. For å få dette hedersmerket må produktet være basert på norske ingredienser og lokale oppskrifter. Maltet tørker de i eget såinnhus. Alkoholprosent 6,5%.

Foruten Alstadberger brygger også Klostergården to andre ølsorter med malt tørket i såinnhuset:

Stjørdahls er et lyst, lett og fruktig øl, med preg av moderne pilsnermalt og tysk humle i kombinasjon med mildt røykpreg fra stjørdalsmalt og gammel bryggetradisjon. Alkoholprosent 4,5%.

Såinn heter det nyeste stjørdalsølet som brygges på Klostergården, og er brygget fullt og helt med egenmaltet korn fra Tautra, med einer, og gjæret med Gjernes-kveik fra Voss. Det er heller ikke brukt humle i dette ølet. Den er foreløpig kun lagret på fat og tilgjengelig hos noen få utvalgte barer og restauranter.

Klostergården tilbyr ølsmaking og flerretters middag, som er et populært tilbud for grupper og bedrifter. I tillegg til de nevnte ølsortene brygger de flere sorter øl, som står til de forskjellige rettene som serveres, eller de kan nytes alene. Det produseres også whisky på gården, det også med hjemmeprodusert malt.

Stolt Bryggeri AS er det første og fortsatt eneste kommersielle bryggeriet i Stjørdal. Bryggeriet ble startet i 2013 under navnet Stjørdalsbryggeriet. For to år siden ble bryggeren Mikael Slettedal spurt om å overta og med det var Stolt Bryggeri i gang på Hjelseng Gård.

Naturlig nok, når man holder til i Stjørdal, er det en selvfølge at de ønsket å brygge sin egen versjon av det lokale tradisjonsølet. Stolt bruker også utelukkende lokal malt til bryggingen, og tilsatt einer i skyllevannet, som gir et friskt preg av sitrus og barskog. Humle har de sløyfet.

Stjørdalsølet Røyklagt har mottatt mye skryt her hjemme, men er også blitt lagt merke til i utlandet, blant annet på den tyske mat- og landbruksmessen Grüne Woche i Berlin, verdens største i sitt slag. Den vant også Barcelona Beer Challenge 2019, i kategorien for røkt øl. Alkoholprosent 7%.

Selv om det er i Stjørdal heimebrygging av øl er mest utbredt i Norge, så brygges det noen få andre steder i landet også, som f.eks. i Hornindal, Voss og Morgedal, men ikke i samme omfang. Tradisjonsbrygging har forsvunnet de fleste andre steder i verden også, men det finnes noe i Finland, Estland og Litauen.

Om du ønsker å lese mer om stjørdalsøl og gårdsbrygging anbefales bøkene «Gårdsøl» av Lars Marius Garshol og «Viking Age Brew» av Mika Laitinen. I disse bøkene finnes også oppskrifter for den som skulle få lyst til å henge seg på de gamle tradisjonene.

Erik Drilen

(besøkte Stjørdal og Tautra i perioden 28. november til 11. desember 2020)

For mange kan man få inntrykk av at Snåsa er en kommune de fleste kjører tvers gjennom på E6 for å komme seg nordover eller sørover.

Til tross for bare drøye 2.000 innbyggere er ikke Snåsa noen liten kommune. Med nesten 2.500 kvadratkilometer er den Trøndelags nest største kommune og på størrelse med gamle Vestfold fylke. Omtrent halvparten av kommunens befolkning bor i administrasjonssenteret Snåsa.

Snåsa er forøvrig en tospråklig kommune, der norsk og sørsamisk er likestilt. Kommunen er der sørsamenes språk står sterkest, og om noe sted her i landet skal regnes som sørsamenes hovedstad, må det være Snåsa.

I Snåsa er det fjellturer som gjelder. Og om du ikke har hytte der selv, er det ikke noe problem å få leid seg inn.

Ismenningen Fjellstuggu har 29 sengeplasser fordelt på sju rom i hovedbygget og to frittstående hytter. Du kan bestille rom som privat, men hele eller deler av anlegget kan også leies til familietreff eller virksomheter som ønsker å avholde møter, arrangement eller naturopplevelser. Sengetøy er levert av Mascot Høie på Ørlandet.

Anlegget tilfredsstiller de nyeste handicap-kravene og er godkjent for blant annet leirskoler. Det er mulig å kjøre buss helt opp til fjellstuen.

Ismenningen Fjellstuggu kan også dekke festbord for 60 mennesker ved større arrangement. De har også bar med alle rettigheter og wifi.

Snåsafjellene er kjent for sitt rike dyreliv og er et populært område for både jakt og ferskvannsfiske. Man kan leie båt eller kano bl.a. i Ismenningen, Grønningen og Langvatnet. Husk fiskekort, som man kan bestille på nett. Flere steder kan man også bade, bl.a. ved Ismenningen Fjellstuggu.

Å «gå i fjellgårdene» sier man i Snåsa. Med det mener man å gå tur over flere dager i Snåsas fjellheim. Nesten halve kommunen ligger i Norges fjerde største nasjonalpark, Blåfjella-Skjækerfjella, med mange forskjellige turløyper. Noen av fjellgårdene med bevertning og muligheter for overnatting er Gjevsjøen, Holden, Gaundalen og Gressåmoen.

Spesielt førstnevnte, Gjefsjøen fjellgård, bør interessere den som er opptatt av krigshistorie. Rype var kodenavnet på en amerikansk fallskjermstyrke, som ble droppet i Snåsafjellene tidlig på våren 1945. Styrken, som hovedsakelig bestod av norskamerikanere, ble ledet av William Colby, og som senere ble CIA-sjef, hadde som oppgave å drive geriljaaksjoner bak tyskernes linjer, og sabotere jernbanen mellom Steinkjer og Grong. De hadde base på Gjefsjøen fjellgård.

Ett av flyene med soldater som ikke nådde fram, styrtet i Snåsafjellene. Et minnesmerke, en pyramide, ble reist på Plukktjernfjellet, til minne om de tolv soldatene som ble drept, etter krigen. Bygningen på Gjefsjøen fjellgård, som ble brukt som hovedkvarter for Operasjon Rype er nå under restaurering.

Snåsa er også kjent for å være bygda med flest setrer i det gamle Nord-Trøndelag. Flere av snåsasetrene vil du kunne besøke når du følger noen av de nevnte turløypene fra Ismenningen og Grønningen.

Det går ingen bilveier til disse setrene, og for å komme til de må man gå til fots. Til gjengjeld får man oppleve Norge slik det var for hundre år siden. Her er husdyr og budeier, og maten framstilles på tradisjonelt vis. Melkebilen kommer ikke til setrene, så melken blir foredlet på stedet. I tillegg får man høre mange historier, både om setrene, men også om dyrene og naturen, langt borte fra storbyens stress og mas. Kanskje får du se reinsdyr også.

Selv om kommunen ikke er av de folkerikeste i Trøndelag, er Snåsa full av historie. Det finnes spor som beviser at det var mennesker her for minst 6000 år siden. Bølareinen er en av Norges mest kjente helleristninger, og ligger tett ved Snåsavatnet. Strengt tatt ligger Bølareinen i Steinkjer kommune, men mye av området med rundt 30 figurer ligger også på snåsasiden, og driftes av Saemien Sijte, sørsamenes museum og kultursenter i Snåsa. Det er naturlig å stoppe her på sørsiden av Snåsavatnet på vei til Snåsa. På kaféen er det også enkel matservering i tillegg til produkter av reinkjøtt og andre lokale råvarer.

Av severdighetene i Snåsa sentrum er det verdt å få med seg Saemien Sijte, for å bli kjent med den sørsamiske kulturen.

Ikke langt unna samenes museum ligger også barndomshjemmet til Snåsamannen, Joralf Gjerstad. Gjerstadhuset fremstår som det gjorde gjennom Gjerstads oppvekst. Medaljer og utmerkelser han har mottatt opp gjennom tidene er også utstilt her. Snåsa Hotell har også et lite Joralfmuseum, en miniutstilling om Joralfs liv og virke gjennom bilder og avisutklipp. En byste av Snåsamannen finnes også her.

I sentrum av Snåsa kan man nå det meste til fots. Snåsa kirke ligger heller ikke langt fra Saemien Sijte og Gjerstadhuset. Den eldste delen av kirken er fra første halvdel av 1200-tallet, den nye delen ble ferdig i 1869. Altertavlen er et praktfull treskjærerarbeid fra 1677. Også en del av prekestoltønnen er fra 1600-tallet, selv om resten av trappen og prekestolen ble laget i 1930-årene.

Rett ved kirken og Vinje prestegård står det to minnesmerker. Det ene er til minne om Bernt Julius Muus, født i Snåsa i 1832, utvandret til Amerika, der han ble sokneprest for norske innvandrere fra 1859. I 1874 grunnla han St Olaf College i Northfield, Minnesota.

Det andre minnesmerket er til minne om Ole Rynning, som også reiste til Amerika. Hans far var sokneprest i Snåsa. Rynning er mest kjent for å ha skrevet boka Sandfærdig Beretning om Amerika til Oplysning og Nytte for Bonde og Menigmand, bedre kjent som Amerika-boka, som har fått en viktig plass i norsk utvandringshistorie.

Ole Rynning reiste også 17. maisteinen på Lysthusberget i 1835, i gangavstand fra Vinje prestegård. Dette monumentet skal være ett av Norges eldste nasjonalmonument, og utvilsomt Norges eldste 17. maimonument. Kong Karl Johan hadde få år tidligere forbudt markeringer for den norske grunnloven og grunnlovsdagen, og reisingen av 17. maisteinen var en protest mot dette. I dag holdes en blomsterseremoni ved steinen 17. mai hvert år.

Viosen er «gamlebyen» i Snåsa, og var det tidligere sentrum med bakeri, handelslag og kai. I dag er det stort sett bolighus her, mange i sjarmerende og gammel stil, og er absolutt verdt et besøk. Her er også badestrand og marina for fritidsbåter. Snåsa bygdemuseum, Vonheim, ligger også like ved Viosen.

Jørstad jernbanebru ligger på sørsiden av Snåsavatnet, ikke langt fra Breide og avkjørselen til Megard og Ismenningen. Den opprinnelige jernbanebrua ble sprengt av en norske sabotasjegruppe kjent under navnet Woodlark, som var en del av den britisk ledede Norwegian Independent Company No. 1, også kjent som Kompani Linge etter kompanisjefen Martin Linge. I dag er det et krigsminnesmerke på stedet, to støtter, én til minne om Operasjon Woodlark og én til minne om Operasjon Rype.

Husmannsplassen på Sandmoen representerer bygninger som var vanlige i Snåsa før i tiden. Andre husmannsplasser har enten blitt revet eller fått andre formål, og derfor var det viktig å få fredet Sandmoen, som er fra rundt 1845. Et viktig kulturminne i kommunen, som ligger mellom minnesmerket ved Jørstad jernbanebru og avkjørselen i Breide til Megard og Ismenningen.

På vei opp til Ismenningen kjører man også forbi Megard kirkested i Imsdalen, hvor det også er en St Olavskilde. Det sies at Olav den Hellige skal ha drukket av denne kilden, og at vannet har en helbredende kraft. Som med de fleste Olavskildene rundt omkring, er det vel heller usannsynlig at Olav den Hellige noen gang har satt sine bein på Megard, men det er verdt å gjøre et stopp ved den lille kirken og kilden. Den ligger på den nordlige pilgrimsleden til Stiklestad og Nidaros. Man antar at kirken ble bygget en gang på første halvdel av 1300-tallet.

Visste du forresten…

• – at Snåsavatnet er Norges sjette største innsjø?
• – …og at Snåsavatnet har sin egen sjøorm, Kudulla?

Erik Drilen (besøkte Snåsa og Ismenningen Fjellstuggu 15-16. juli 2020)

I mitt forrige innlegg skrev jeg om Bakstein kulturminneløype i Fevåg, Indre Fosen. Ikke langt unna finnes nok en kultursti: Refsneshagan.

Før i tiden var det et yrende liv på Refsneshagan, med landhandleri, bakeri, poståpneri og dampskipsekspedisjon. Med andre ord et naturlig samlingssted i bygda. Rutebåten fra Trondheim til Stjørna la også til på dampskipskaia her fram til 1956. Hovedhuset er fra 1882. I dag er husene forlatt og overlatt til naturen og forfall, men vil i de nærmeste årene bli restaurert og bli klargjort til nye behov i vår tidsalder.

Noe av det første du legger merke til når du følger stien oppover mot toppen av Refsnes, er bautaen. Den ble reist i 1914 til minne om de 30 mennene fra Stjørna, som ble sendt til Napoleonskrigen hundre år før (1801-1814) mot Sverige og Storbritannia. Kongeriket Danmark-Norge var Napoleons allierte på den tiden, og mange nordmenn ble også sendt i krigen. Etter Kielfreden i 1814 rakk Norge å signere sin grunnlov, før Danmark måtte avstå Norge til Sverige. Etter at Norge ble selvstendig i 1905, ble flere bautaer reist til minne om de som kjempet for landets frihet, og på Refsnes valgte man å hedre de 30 fra Stjørna.

På Refsnes har mennesker bodd, jaktet og fisket i nærmere 9000 år. Langs kulturstien vil du komme over en stor steinalderboplass fra yngre steinalder (4000-1500 før vår tidsregning) som er ryddet fram.

Fra gammelt av var det tradisjon å gravlegge mennesker sammen med noen av deres eiendeler i en gravhaug. Med kristendommen endret denne skikken seg, og folk ble gravlagt etter kristne ritualer i vigslet jord på kirkegårder. De gamle gravrøysene fra steinalderen og jernalderen ble glemt og etter hvert overgrodd av mose og busker. På Refsnes finnes flere gravrøyser fra både steinalderen og jernalderen (1500 år siden). Disse har arkeologer ryddet fram igjen, og med informasjonsskilt langs kulturstien kan vår generasjon lære historien om våre forfedre som bodde her.

På Refsnes finnes også et såkalt laksevorp, en gammel fangstmetode, der man ventet på laksen med en traktformet not. Fjellveggen var hvitkalket, slik at laksen trodde at den var på vei mot en foss. Fiskerne ventet til at nok laks hadde svømt inn i nota, for deretter å stenge den igjen. Fiskemetoden var vanlig fra middelalderen og helt fram til begynnelsen av 1900-tallet.

Utroskap hadde man før i tiden også. En utro kone planla, sammen med sine to elskere, å drepe sin mann. Liket av mannen ble gjemt under en berghammer, og mannens båt ble satt på sjøen for at folk skulle tro at han hadde druknet. Dessverre for kona og elskerne ble udåden oppdaget. De ble dømt til døden på Refsnes, og hodene deres ble plassert på hver sin holme utenfor. Disse holmene heter den dag i dag Stikkelsteinan.

Kommer man fra Sørfjorden til Refsnes, vil man også oppdage to bruer, som var del av den gamle hovedveien til Rissa, over Fevågskaret til Mælan, bygd på 1920-tallet, helt til den ble avløst av en ny hovedvei over Hogsdalen på slutten av 1960-tallet. Saga bru er en steinhvelvsbru over Sagelva, bygd i 1919. Dalen bru er en steinbru over Dalelva bygd i 1912. Nye bruer ble bygd ved siden av de gamle og åpnet i henholdsvis 1978 og 1979.

Erik Drilen (besøkte Refsneshagan 17. juni 2020)

Få mennesker her i verden reiser like mye som oss nordmenn. De aller fleste velger å reise ut av landet i ferien, men situasjonen med Covid-19 har gjort at vi må tenke alternativt i år. Utenlandsferie blir byttet ut med norgesferie eller kanskje til og med hjemmeferie.

Men hvor godt kjenner du nærområdet ditt? Selv om jeg tidligere har kjørt rundt hele Fosen og skrevet om Fosenhalvøya, må jeg innrømme at jeg fortsatt kommer over perler som jeg ikke visste om.

Selv om Fevåg ligger i nabokommunen, og på den andre siden av fjorden, er det ingen grunn til at jeg ikke burde ha kjent til Bakstein kulturminneløype der. Skipsvraket «Crete Joist» kan jeg til og med se hjemmefra med en god kikkert. Men det måtte altså en post på Facebook til for at jeg skulle bli gjort oppmerksom på den.

Er du interessert i historie og eventyr, så er turen dit så absolutt verdt å anbefale.

Fevåg ligger ved innløpet til Stjørnfjorden, 21 km fra kommunesenteret Rissa i Indre Fosen kommune i Trøndelag, om du ikke er kjent med området. Du tar av mot havna ved Coop Marked i Fevåg.

Du går fra Ungdomshuset, hvor det for øvrig også er parkeringsplass, og følger grusveien til du kommer til et skilt der det står Kulturminneløype. Derfra går det en enkel sti over myr og berg, som passer for hele familien. Underveis vil du møte på skilt som forteller om funn fra steinalder og jernalder.

Når stien igjen møter grusveien på den andre siden, på Baksteinneset, vil du bli møtt av kjente og kjære skikkelser fra eventyr og sagn. Alt fra huldra, nøkken og troll, til havfruer og de tre bukkene Bruse. Og ikke minst Knerten.

Når man følger grusveien tilbake til Fevåg vil man snart oppdage et skip som ligger i fjæra. Den 57 meter lange betonglekteren «Crete Joist» har ligget der helt siden 1943. Det unike med den er at den er laget av betong, og har derfor ikke rustet bort, slik mange andre forlis gjør etterhvert.

«Crete Joist» ble bygget i 1920 ved verftet Blackett’s Concrete Ships Ltd i Thornaby-on-Tees, England. Skipet ble kjøpt av Christiania Portland Cementfabrik i 1924, der det ble brukt til frakt av kalkstein fra Langøya til Slemmestad. I 1941 ble skipet solgt til Bergen Kullkompagni. Under andre verdenskrig tok tyskerne beslag i skipet, og det ble satt inn i koks- og kulltrafikk mellom Trondheim og Ålesund.

Ifølge Stjørna Heimbygdslag og kilder i Fevåg forliste den under en storm vinteren 1943. «Crete Joist» var da under slep som røk, og skipet drev i land i fjæresteinene i Fevåg. Der har det ligget siden. Man har forsøkt å trekke skipet av land uten å lykkes. Man har også forsøkt å sprenge det for å fjerne det, men «Crete Joist» synes å være bygd av usedvanlig sterk betong. I stedet har skipet blitt liggende, og blitt en lokal turistattraksjon.

Kulturminneløypa er totalt 5,1 km.

Når man først er i Fevåg bør man også ta en titt på havna og bryggerekka. De fleste gamle husene og naustene her ble bygget på 1800-tallet.

Erik Drilen (gikk kulturminneløypa i Fevåg 4. juni 2020)

Tåken lå tett over Oksvoll og Nes denne sommerdagen. Et fly kunne høres. Motorduren var høy. Det måtte ha flydd veldig lavt. Så ble det stille. Timer senere var det fullt av tyske soldater ved Tønnølsfjellet. Et fly hadde styrtet i fjellet, rett ved Steinvikskardet, denne fredagen 27. juni 1941.

En tysk Junkers Ju 52/3m, et kombinert passasjer- og transportfly med 14 soldater om bord, var på vei fra Banak, via Bardufoss, til Værnes. Soldatene var på vei hjem på perm. Tolv av de, inkludert tre crewmedlemmer, døde umiddelbart i flykrasjet. Én døde ved et Luftwaffe lasarett i Trondheim tre dager senere.

Den fjortende, Eugen Ruoff, hadde blitt kastet ut av flyet i krasjet og overlevde. Forkommen og med mange brudd i kroppen ble han også levnet små sjanser av legene til å overleve. Mot alle odds kom han seg og døde først i 2006 i en alder av 88 år.

Fosen Turlag har laget merket sti opp til Tønnølsfjellet og stedet for flyvraket. Det er en 6,6 km gåtur fra vannverket på Nes, bratt sti opp Olaklova, over bekkefaret og opp til åpent fjellterreng. På sørsiden av fjellet har du fantastisk utsikt over Nes, Ørlandet, Tarva, Storfosna og Hitra. Planlegger du godt kan du også få med deg Hurtigruten når den passerer.

Det går merket sti rundt fjellet, mot krasjstedet, opp til de tre vardene på toppen av Tønnølsfjellet (374 m.o.h.), og videre tilbake til den samme stien der vi kom opp.

I dag, nesten 80 år senere, ligger det fortsatt flydeler oppe på Tønnølsfjellet. Dog ikke så mange. Mesteparten av vrakdelene lå lenge nedenfor fjellet, men de er borte i dag. Området er i dag vernet og det som fortsatt ligger der må ikke flyttes på.

En alternativ merket sti til flyvraket går fra parkeringsplassen i Risvika, ved fylkesveien rett nord for Bjugnholmen.

De tretten omkomne ligger i dag gravlagt på Havstein krigskirkegård i Trondheim.

Det finnes flere minner fra andre verdenskrig på Fosen. Jeg vil forsøke å besøke flere av disse i tiden framover, og skrive om disse.

Erik Drilen (besøkte Tønnølsfjellet 21. april 2020)