Middelhavets perle, eller til og med juvelen i kronen, kalles denne lille byen på nordsiden av Kypros. Den sies å være mer enn 3000 år gammel, da gresk mytologi sier at den ble grunnlagt av akhaierne Kefeus og Praxandrus fra Peloponnes etter Trojakrigen (rundt år 1300 før vår tidsregning). Byen fikk navnet Kyrenia, etter byen de kom fra i Akhaia i Hellas.

I dag ligger Kyrenia i den tyrkiske republikken Nord-Kypros, og som nesten alle byer Nord-Kypros har den to navn. Kyrenia er det greske navnet. Det tyrkiske er Girne. Historien om Nord-Kypros kan du lese i mine innlegg om Varosha og Famagusta.

Til tross for at Nord-Kypros har vært okkupert av Tyrkia i over 50 år, er det lite som minner om urolighetene og uenighetene mellom grekerne og tyrkerne gjennom alle disse årene, og som for så vidt fortsatt gjelder. Kan hende vil du bli overrasket over hvor laidback og gjestfrie menneskene i Nord-Kypros er. Du vil oppdage at det er betydelig færre turister enn i sør, og at man derfor sjelden vil oppleve kø. At prisene er lave, da Nord-Kypros bruker tyrkiske lire, har god mat, og et vakkert og frodig landskap med mange muligheter for fjellvandringer, er heller ingen ulempe for en vellykket ferie.

Tyrkiskkypriotene ønsker først og fremst å være kyprioter, og det er ingen problemer for beboerne i nord å reise til Republikken Kypros i sør eller motsatt. Å krysse grensen er heller ikke noe problem for norske turister. Du kan gå over grensen ved Ledra street i Nikosia, og følge Girne street til Kyreniaporten, hvor det går buss til Girne/Kyrenia. Eller du kan ta taxi. Avstanden er rundt 30 km, og kjører på ca en time, avhengig av trafikken. Eller du kan gjøre som meg, reise med Aller Travel som arrangerer turer til Nord-Kypros på våren og høsten.

Hva kan man finne på i Girne/Kyrenia? Først og fremst, reiser man på sommeren, er et hotell med strand eller basseng et must. Kypros på sommeren kan være veldig varmt. Våren og høsten er mer behagelig, men man kan oppleve varme dager da også. Kypros regnes som en av de solsikreste destinasjonene i Middelhavet, med godt over 300 soldager i året.

Kyrenia sies å være den vakreste byen i hele Nord-Kypros, kanskje til og med på hele Kypros. Bygningene med de nydelige blomstene som vokser langs de hvite husveggene og de vakre dørfasadene får de fleste til å stoppe opp og beundre de.

Som allerede nevnt er Kyrenia en gammel by, og historisk sett har bygningene rundt havnen vært venetianske hjem og johannesbrødlagre. Arkitekturen har blitt bevart av de lokale bedriftene som har etablert seg for å utnytte den økende turismen til det fulle. I dag er havnen full av restauranter og barer, samt seilbåter og yachter.

Hvorfor ikke bestille en hjemmelaget limonade av ferskpresset sitron, revet mynte og is? På en varm dag er det den perfekte drinken. Du får den i de fleste restaurantene, kafeene og barene på Kypros.

Besøk festningen i Kyrenia. Utgravinger antyder at festningen ble oppført så tidlig som 700 år før vår tidsregning. Den har elementer fra de romerske, bysantinske, venetianske og osmanske periodene, og har også blitt brukt av både de britiske og greskkypriotiske hærene til militære formål.

Festningen har fire hjørnetårn som du kan gå til topps i, en utstillingshall, et naturlig underjordisk reservoar, fangehull og en bysantinsk kirke, samt et museum om den neolittiske landsbyen Vrysi som ble oppdaget i nærheten av Kyrenia, og ikke minst et skipsvrakmuseum som viser restene av det som svære ett av verdens eldste skip og lasten som bl.a. bestod av 400 leirkrukker med vin og 9000 mandler, fortsatt med skall.

Og før du forlater festningen, sørg for å få med deg den fantastiske utsikten over havnen.

Det er flere interessante utfluktsmål fra Kyrenia. Bellapais er ett av de. Dette praktfulle klosteret ligger i åsene i den pittoreske landsbyen Bellapais, bare noen minutter fra Kyrenia med taxi, og passer perfekt for en formiddagsutflukt. Med sin fascinerende historie helt tilbake til 1200-tallet, ikke minst den bemerkelsesverdige arkitekturen og designet, samt den kulturelle betydningen det har hatt for intellektuelle og kunstnere i middelalderen, er klosteret et absolutt høydepunkt på ferien.

Legg inn lunsj på Kybele Restaurant, med den fantastiske utsikten over byen, eller bestill en ferskpresset limonade på familierestauranten Bellapais Sports Bar & Café. Om du ønsker å variere litt, har de limonade med nypresset granateplejuice også.

Høyt oppe i fjellene over Kyrenia ruver ruinene av slottet St. Hilarion, et av de best bevarte av alle korsfarerslottene. Herfra har du utsikt over hele byen og de omkringliggende områdene. På en klar dag kan du se helt til det tyrkiske fastlandet. Dette slottet, eller borgen, har inspirert både eventyrtegnere og filmprodusenter, er delvis bygget inn i fjellet og klatrer opp sammen med fjellveggen. Disneyfilmen Tornerose skal ha hentet sin inspirasjon herfra. Navnet St. Hilarion skal det ha fått etter en kypriotisk munk, Hilarion, som bodde her oppe.

Slottet er delt inn i tre hoveddeler. Nederst, innenfor yttermurene og tårnene, var det innkvartering av soldater og hester, og her var det våpenhus og hager. Den andre delen, når du følger stiene oppover fjellsiden, inneholdt det kongelige palasset, kjøkkenet, kirken og en stor sisterne. Ved inngangen til slottet i den øvre delen er det en Lusignan-port med en gårdsplass i midten. Panoramautsikten over Nord-Kypros fra dronningens vindu, et vindu utskåret i gotisk stil, i andre etasje av de kongelige leilighetene, er fantastisk og vel verdt klatringen. Det anbefales gode sko, da det er bratte trapper og ujevnt underlag på veien opp.

Den lille landsbyen Karmi, også kjent som Karaman på tyrkisk, ble forlatt av sine greskkypriotiske innbyggere under den tyrkiske invasjonen av Nord-Kypros i 1974, og endte opp nærmest som en spøkelsesby.  

Da Ministerrådet i Nord-Kypros bestemte seg for å redde denne naturskjønne landsbyen, som av mange regnes som den vakreste på hele Kypros, ble det lagt stor vekt på at landsbyens karakter skulle beholdes. Tradisjonelle konstruksjoner ble beholdt for ikke å ødelegge landsbyatmosfæren.

Severdigheter utenom de pittoreske husene, som ligger langs svingete gater opp gjennom fjellsiden nedenfor St. Hilarion, inkluderer Jomfru Marias kirke på det sentrale torget. Du kan også slappe av på en av de få pubene eller bistroene i landsbyen, og beundre sesongens flora og friske aura. Alle kattene i landsbyen er også blitt en severdighet.

Arkeologiske utgravinger i området ført flere kammergraver fra bronsealderen fram i lyset, inkludert blå keramiske perler og krukker fra den minoiske sivilisasjonen på Kreta, og beviser at Kypros allerede på den tiden hadde handelsforbindelser med omkringliggende land.

Du kommer deg lettest til Karmi med egen bil eller taxi.

Vandreturer i fjellene:

Svært mange turoperatører til Nord-Kypros arrangerer vandreturer. Masseturismen har ikke nådd den nordlige delen av øya, og strendene, landsbyene og naturen er i stor grad urørt. Ikke nedslitt som vi opplever det i mange andre deler av Europa og Verden. På Nord-Kypros kan du vandre på steder med mange tusen års historie, og besøke slott, kirker og klostre, uten å måtte gå i kø.

Buffavento er et slikt sted. Med en høyde på 940 m over havet, er slottet det høyeste og mest utilgjengelige av de tre slottene som dannet den beskyttende aksen i Kyrenia-fjellkjeden, også kjent som Fem-finger-fjellkjeden. Buffavento ligger mellom St. Hilarion i vest og Kantaraslottet i øst. Begge er synlige fra Buffavento, og ble brukt til å sende signaler mellom dem.

Man vet lite om slottets tidlige historie. I middelalderen var det kjent som Løvenes slott, da Rikard Løvehjerte tok det fra datteren til den bysantinske keiseren Isaak Komninos i 1191. Lusignanerne brukte det senere som fengsel og fyrtårn, som forbandt de to andre slottene. På 1300-tallet kom øya under kontroll av Republikken Venezia, og da mistet slottet sin betydning.

Slottet er delt inn i to seksjoner: der den nedre er et befestet forsvarsområde, og den øvre opptar et mindre område på den steinete toppen. Slottets naturlig bevoktede beliggenhet er bygget på en slik måte at det ikke var behov for andre festningsverk enn yttermurene, og har kun én inngang.

Fra parkeringsplassen og opp til slottet er det en bratt sti som går i sikksakk oppover fjellsiden, og innenfor muren er det trapper opp til toppen. Fra parkeringsplassen tar det rundt 20 minutter å gå opp.  Lukkede sko anbefales når du går de 600 trinnene opp til toppen. Terrenget er rikt på flora, og hvis du er heldig kan du høre ropene fra musvåker og ravner i flukt mens de sirkler rundt toppen.

Buffavento har forfalt mer enn de andre slottene, men de gjenværende tårnene og murene har en atmosfære som viser tidligere storhet, og den svimlende utsikten nedover over de skogkledde skråningene og helt til Kyrenia er helt unik.

Det nord-kypriotiske kjøkken:

Tyrkisk-kypriotisk mat er en skjult perle i den gastronomiske verden, og kan skryte av et rikt utvalg av smaker som stammer fra den unike geografiske beliggenheten i krysningspunktet mellom Europa, Asia og Afrika og den pulserende historien. Kjøkkenet er påvirket av så vel retter fra Tyrkia, som Middelhavet og Midtøsten. Tradisjonelle retter fokuserer hovedsakelig på ferske, lokale ingredienser og varierer med årstidene.

En rett man ikke kommer utenom i Nord-Kypros er meze, et fantastisk utvalg av småretter, alt fra livlige salater og kremete dipper til saftig sjømat og grillet kjøtt, tilfører hver meze-rett en smaksopplevelse til middagsbordet. Kjente meze-alternativer inkluderer hummus, en blanding av kikerter og tahini, taramasalata, et syrlig kaviarpålegg, og hellim, en tradisjonell grillet ost.

Meze er mer enn bare mat. Den er symbolet på tyrkiskkypriotisk gjestfrihet, og inviterer gjestene til å slappe av, delta i meningsfulle samtaler og nyte en rekke herlige smaker. Meze er ikke bare et forspill til hovedretten, men en gastronomisk reise i seg selv.

Av andre retter som du finner på Nord-Kypros er köfte, kjøttboller eller nærmest som grillede kjøttkaker. Prøv også kleftiko og döner kebab med ayran, en yoghurtdrikk, til.

Hotell:

Jeg bodde på Oscar Resort Hotel, et gammelt fornemt 4-stjerners hotell i engelsk stil. Bar og buffetrestaurant i hovedbygningen. På området er det egen strand og tre basseng. Egen tennisbane. I hotellet er det også spa og frisør. Hotellet er noe slitt, men skal pusses opp fra høsten 2025. Gåavstand til sentrum av Kyrenia ca. 1,5 km. Hotellet har egen transferbuss inn til sentrum.

Erik Drilen (besøkte Nord-Kypros med Aller Travel 5 – 15. april 2025)

Kjært barn har mange navn sies det. Og det gjelder også Nikosia, hovedstaden både i den sørlige og nordlige delen av Kypros. Under antikken var byen kjent som Ledra. Lefkos, sønn av den egyptiske kongen Ptolemaios, gjenoppbygde byen rundt år 300 før vår tidsregning, og byen fikk da navnet Lefkosia på gresk, eller Lefkoşa på tyrkisk, etter Lefkos. Dagens navn, Nicosia, er en europeisk forvrengning fra middelalderen av Lefkosia.

Nikosia sies å være den siste delte hovedstaden i verden. De av dere som har lest mine to foregående innlegg bør nå kjenne til historien om krigen mellom grekerne og tyrkerne på Kypros, som førte til delingen av øya i 1974.

Fortsatt i dag er den grønne linjen en demilitarisert grensesone, patruljert av FNs fredsbevarende styrker, og som deler både øya og hovedstaden i to separate deler. De to delene av Kypros er dog ikke lenger så utilgjengelig for hverandre som de en gang var.

Det finnes mange grensestasjoner på øya, og på de fleste kan du også krysse med bil. I gamlebyen av Nikosia, på den gamle historiske handlegaten Ledra street, krysser du grensen raskt og enkelt til fots. Men husk pass.

Om du allerede ferierer i Nord-Kypros, og kommer med buss fra f.eks. Girne, vil bussen normalt stoppe ved Kyreniaporten, ved det gamle porttårnet i bymuren, der man også finner turistinformasjonen.

Mens den sørlige delen av Nikosia er livlig, der du finner amerikanske kjeder som McDonald’s og Starbucks på annethvert gatehjørne, utstråler Lefkoşa i nord en mer avslappet, provinsiell sjarm. Mens den nyere og moderne bebyggelsen ligger utenfor bymurene, er det gamlebyen innenfor som fengsler besøkende med sin rike historie og severdigheter.

Gamlebyen i Nikosia er omkranset av de gamle bymurene, som har sett fremveksten og fallet til flere sivilisasjoner. Her er spor fra Lusignans korsriddere, og fra de venetianske, osmanske og britiske periodene i historien. De fleste historiske skattene i gamlebyen er godt bevart.

Selv om gamlebyen er et flott eksempel på en middelalderby, har den også sine spor etter krigen mellom sør og nord. Den grønne linjen deler gamlebyen i to, der selve grensesonen er et trist syn. Den sørlige delen av byen er den greske hovedstaden i Republikken Kypros, mens den nordlige delen er hovedstaden i den tyrkiske republikken Nord-Kypros. En rekke forlatte bygninger, som delvis befinner seg i sør, delvis i nord, og med kulehull i murene. En rekke barrikader med piggtråd, vakter og overvåkningssystemer.

Om du ønsker å se de historiske stedene på den tyrkiske siden av Nikosia, anbefales å følge The Blue Line, den blå linjen. Denne ruten på rundt 4,5 km tar deg med til de viktigste severdighetene. Turistkontoret ved Kyreniaporten kan gi deg all informasjon om den blå linjen.

Alternativt, om du ikke ønsker å gå denne runden, kan du følge Kyreniagaten, eller Girne street, som starter ved Kyreniaporten, og som leder deg rett ned til en av de mest populære severdighetene på den tyrkiske siden av Nikosia, Büyük Han, den gamle skysstasjonen. Her serveres det både tyrkiskkypriotisk mat og forfriskninger, i tillegg til salg av lokale håndverk og suvenirer. Hva med å forsøke den lokale lemonaden?

Rett utenfor vrimler det av butikker med klær og alt annet du kan tenke deg på shopping. Og enda flere serveringssteder. Markedshallen ligger også like i nærheten. Og Ledra Street grensepassering til Republikken Kypros ligger rett ved.

På veien fra Kyreniaporten til Büyük Han, passerer du også to andre av byens viktigste severdigheter, Mevlevî Tekke-museet og Selimiyemoskeen.

Mevlevî Tekke-museet med seks kupler ligger på venstre side, rett etter at du har passert Kyreniaporten. Bygningen, som ble bygget på 1600-tallet, var opprinnelig et kloster for dervisjene (som betyr de ydmyke), og som senere ble forbudt av Atatürk i 1925. Her kan du se det originale dansegulvet som ble brukt, samt en rekke kulturelle minner og ruiner som søyler og gravsteiner fra de romerske og osmanske periodene. På bestemte tider av året kan du også se de virvlende dervisjene opptre her.

Selimiyemoskeen i sentrum er en fantastisk bygning, opprinnelig bygd som en katedral ved navn St. Sofia på begynnelsen av 1200-tallet, og senere ferdigstilt av franske arkitekter som reiste med korstogene. Kirken ble plyndret på 1300-tallet både av genoveserne og mamelukkene, og senere skadet av jordskjelv. Osmanerne endret bygningen på slutten av 1500-tallet med minareter og omgjort til moské, som den fortsatt fungerer som i dag.

For øvrig bør også nevnes de sjarmerende Samanbahçehusene, i det nordvestre hjørnet av gamlebyen nær Kyreniaporten, og som ble bygget tidlig på 1900-tallet, og ga hjem til de trengende. Disse 72 identiske hvite husene i leirstein er et vitnesbyrd om Kypros’ rike kulturhistorie og tradisjonelle arkitektur. I hjertet av prosjektet ligger en kuppelformet fontene, en gang den viktigste vannkilden for beboerne, som bidrar til den historiske sjarmen.

Erik Drilen (besøkte Nord-Kypros med Aller Travel 5 – 15. april 2025)

Nord-Kypros tiltrekker seg ikke så mange turister som den greske delen av Kypros i sør. Det tyrkiskokkuperte nord er derimot ikke mindre interessant for ferieturister. Svært mange av turistene som tar turen fra den greske siden av øya, krysser grensa for å få med seg Varosha, den forlatte byen, som jeg skrev om i mitt forrige innlegg. Også den befestede gamlebyen av Famagusta, med sine godt bevarte middelalderbygninger, er verdt å få med seg, samt restene av oldtidsbyen Salamis og klosteret St Barnabas. Jeg kommer tilbake til disse om et øyeblikk.

Som jeg skrev i mitt forrige innlegg om Varosha, har Kypros en komplisert fortid mellom gresk- og tyrkiskkyprioter, og en tragisk splittelse av øya som etterlot utallige hjem tomme på begge sider. FN har en buffersone, kalt den grønne linja, mellom nord og sør. Famagusta ligger like nord for denne grensesonen.

Famagusta ble grunnlagt rundt år 274 før vår tidsregning, etter at et større jordskjelv ødela store deler av den nærliggende byen Salamis. Grunnleggeren av byen var den egyptiske kongen Ptolemaios II Filadelfos, og fikk navnet Arsinoe, oppkalt etter hans kone.

Byen var lenge bare en liten fiske- og havneby, men begynte å utvikle seg under korsridderne ledet av Guy av Lusignan på 1100-tallet. På den tiden begynte også byggingen av bymurene. Med genovanerne i 1372 og spesielt med venetianerne i 1489 blomstret byen. Under republikken Venezia ble bymuren ferdigstilt, og et stort antall kirker og palasser ble bygd. Byen fikk da det latinske navnet Fama Augusta, etter hvert det italienske Famagosta.

I 1570 begynte de tyrkiske osmanerne å innta Kypros. Den siste festningen som falt på det venetianske Kypros var Famagusta. Osmanerne omgjorde St. Nikolaskatedralen til en moské, bygde et basarområde og endret generelt byens utforming i henhold til tyrkiske tradisjoner. Greskkypriotene ble tvunget til å forlate byen innenfor murene, og bosatte seg sør for byen, i det som vi i dag kjenner som Varosha. Helt opp til 1974, da Tyrkia invaderte Nord-Kypros, var det i hovedsak tyrkere som bodde i Famagusta, eller Gazimağusa som byen i dag offisielt heter på tyrkisk.

Strendene og luksushotellene i Varosha ble etter hvert berømte over hele verden. Tidlig på 1970-tallet lå mer enn 30% av alle hotellene på Kypros i dette området. Da den tyrkiske hæren tok kontrollen over byen i 1974, flyktet grekerne og turistene på få timer, og ble lagt øde. Grekerne, som hadde trodd at de kunne vende tilbake når det hele roet seg et par dager, eller i verste fall et par uker senere, måtte bare innse at Varosha ble gjerdet inn uten adgang for noen. Om du ikke har lest historien allerede, kan du lese mer om dette i mitt forrige innlegg.

Derimot, innenfor bymurene i Famagusta, bare noen hundre meter fra Varosha, der tyrkiskkypriotene bodde, gikk livet sitt vante gang. Det moderne Famagusta har vokst fram på nordsiden av festningen og gamlebyen. Gamlebyen har også gjennomgått noen renoveringer de siste årene, og er en sann perle med nydelige, velbevarte middelalderbygninger.

Det er forbløffende mange severdigheter i gamlebyen av Famagusta. Om du ankommer gjennom hovedinngangen i det sørvestlige hjørnet av bymuren, kan du besøke turistkontoret der. De har informative kart som kan hjelpe deg med planleggingen av en spasertur i gamlebyen. Du trenger gjerne en halv dag for å utforske byen, men vurder gjerne mer tid. Her er noen av de viktigste severdighetene:

Bymuren er tre kilometer lang, og det er til sammen 15 bastioner. Den sørvestre landporten er en av de to opprinnelige inngangene til byen. I Ravelinbastionen ved siden av denne porten er det flott utsikt over muren og andre strukturer i byen.

Citadellet, eller slottet, som ble bygd i renessansestil av venetianerne i 1492, sies å ha vært hjemmet til løytnant Christoforo Moro, som var inspirasjonen til Shakespeares skuespill Othello. Slottet skal ha blitt oppkalt etter skuespillet, men man vet ikke helt sikkert, for en annen historie går ut på at slottet fikk navnet etter en venetiansk guvernør som het Othello, og at skuespillet ble oppkalt etter slottet.

Porta del Mare, sjøporten, er den andre av de to opprinnelige inngangene til gamlebyen. Om du klatrer opp trappene ved siden av porten, har du utsikt over havnen og byen. Havnen er bevoktet av venetianske løvestatuer.

Fra sjøporten fører hovedgaten deg opp til St. Nikolaskatedralen, eller kun fasaden av denne, da den innvendig ble forvandlet til en moské under osmanerne. Dette er den mest majestetiske bygningen i hele byen, og hevdes å være en av de vakreste bygningene i hele Middelhavet. Katedralen ble bygd mellom år 1298 og 1312 i gotisk stil. Lusignan-konger kom til denne kirken for å bli seremonielt kronet til konger av Jerusalem, og var også gravsted for flere kongelige. Selv om de doble tårnene ble revet, en minaret ble bygget, fresker ble hvitkalket, graver tømt og altere revet, så ble arkitekturen og fasaden beholdt intakt.

På den samme plassen står restene av Palazzo del Provveditore, det venetianske palasset som ble bygd av Lusignan-kongene og senere brukt som guvernørpalass. I dag står bare den storslåtte fasaden og bakgården igjen.

Det sørøstlige hjørnet av Famagusta er historisk sett det greske kvarteret innenfor bymuren, og i dag den mest forfalte delen av byen, i og med at greskkypriotene flyktet sørover da Tyrkia invaderte Famagusta og Nord-Kypros. I dette området finnes restene etter mange gresk-ortodokse kirker, hvorav St. Georges er den største.

Den ble bygd på 1200-tallet i samme stil som St. Nikolaskatedralen. Noen av freskene kan fortsatt sees. Kirken ble skadet under den osmanske invasjonen på 1500-tallet, og uopprettelig skadet av jordskjelv senere.

Oldtidsbyen Salamis

Noen få kilometer nord for Famagusta ligger ruinene av den mer enn 3000 år gamle byen Salamis. Legenden sier at den ble grunnlagt av Teukros, sønn av Telamon, kongen av den greske øya Salamis, som ikke kunne vende hjem igjen etter Trojakrigen, fordi han ikke hadde klart å hevne sin bror Ajax.  

Salamis var et viktig handelssenter gjennom antikkens historie, først under det persiske riket, deretter hellenistisk, romersk og bysantisk, før en rekke naturkatastrofer og pirattokt gjorde slutt på byen.

Utgravingene av byen startet på 1800-tallet og fortsatte fram til den tyrkiske invasjonen på 1970-tallet. Det sies at kun 15% av Salamis er gravd frem, og da med tanke på at 85% av byen fortsatt ligger under jorda, må det ha vært en veldig stor by. Forhåpentligvis kan utgravingen snart fortsette.

Det utgravde området består bl.a. av et stort amfiteater med plass til 15.000 mennesker, en romersk villa, to basilikaer, forum, tempel, agora, reservoar og Salamis Necropolis, de kongelige gravene. I tillegg bad og offentlig toalett der mange viktige saker ble diskutert og avgjørelser ble tatt. Utgravingsområdet er åpent for publikum.

St. Barnabasklosteret

De aller fleste gjenstandene som er gravd ut fra Salamis finnes enten på British Museum i London, eller er utstilt på ikonmuseet, det arkeologiske museet i St.Barnabasklosteret, ca 10 minutters kjøretur fra Salamis.

St. Barnabas skal ha vært sønn av en jødisk familie i Salamis. Etter å ha studert i Jerusalem konverterte han til kristendommen og returnerte til Kypros for å kristne øya sammen med apostelen Paulus. Stedet der St. Barnabas ble gravlagt var i mange århundrer hemmelig, helt til man tilfeldigvis kom over graven i en hule der hvor klosteret ligger i dag.

Det ble bygd et kapell over graven til St. Barnabas. Ellers består klosteret av en kirke, gårdsplass og klosterrom. St. Barnabasklosteret er et stort pilegrimsreisemål på Kypros.

Fra Girne på Nord-Kypros går det gjerne arrangerte dagsturer til Famagusta, som inkluderer stopp i St. Barnabas, Salamis og Varosha i tillegg til Famagusta. Fra Republikken Kypros må du arrangere det hele selv, enten ved å leie bil, eller forhandle med en taxisjåfør. Om du leier bil, husk å gi beskjed om at du skal kjøre til Nord-Kypros, da det kan være egne regler og forsikringer som gjelder der. Husk også pass, da Nord-Kypros ikke er en del av EU.

Erik Drilen (besøkte Nord-Kypros med Aller Travel 5 – 15. april 2025)

Bare noen mil nord for Larnaca og Ayia Napa på øya Kypros ligger byen Varosha. Inntil 1974 var dette Kypros’ mest populære feriedestinasjon, faktisk også en av verdens mest populære, med høye hoteller, restauranter, barer og nattklubber. Hollywoodstjerner som Elizabeth Taylor, Richard Burton, Raquel Welch og Brigitte Bardot hadde sine ferieboliger der.

Den greske juntaen på Kypros ønsket å innlemme hele øya under Hellas, og startet en forvisning og deportasjon av tyrkiske kyprioter, selv om disse levde fredelig blant greskkypriotene. Sommeren invaderte derfor Tyrkia den nordlige delen av øya. Tyrkerne flyktet nordover, og grekerne sørover.

Varosha var en av byene som ble rammet. Befolkningen og turistene ble skremt og tok med seg det aller viktigste og dro sørover, de også. Verdisakene gjemte de, da de håpet at ting ville roe seg, og at de kunne returnere til hjemmene sine noen dager, eller i verste fall noen uker senere. Nå har det gått mer enn 50 år. Over natten ble byen en spøkelsesby.

Konfliktene på Kypros har pågått i århundrer. Øya har vært bosatt av grekere, egyptere, assyrere, persere, romere og arabiske kalifat, før øya ble en del av republikken Venezia. Osmanerne kom på siste del av 1500-tallet. I 1914 ble øya britisk koloni, og var det helt til Kypros fikk sin uavhengighet i 1960.

I 1974 kulminerte det altså, og ingen har klart å løse situasjonen til dags dato. En kypriotisk gjenforeningsplan i regi av Kofi Annan og FN ble forsøkt i 2004, som gikk ut på at Kypros skulle være ett land med to selvstyrte enheter, eller kantoner, etter mønster av Sveits.

Tyrkerne i nord stemte ja (65%), mens 75% av greskkypriotene stemte nei. Årsaken til at grekerne stemte nei var at tyrkiske soldater fikk fortsette å være i nord, selv om greske soldater fikk være i sør. En annen årsak var at greskkypriotene ikke var fornøyd med planen for hva som skulle gjøres med greske eiendommer i nord, som de hadde forlatt.

Fremdeles, etter over 50 år, står husene og hotellene urørt og forfalt i Varosha. I 2020 åpnet presidenten for Den tyrkiske republikken Nord-Kypros opp det okkuperte området for turister. Planen er at Varosha skal settes i stand igjen, og åpne den for hotellgjester og innbyggere.

Den tyrkiske regjeringen har tilbudt seg å kjøpe ut eiendommene fra de tidligere eierne. En tyrkiskkypriotisk forretningsmann har kjøpt tre av hotellene fra de greskkypriotiske eierne, og har sagt at han vil sette de i stand og starte driften av de under navnene de hadde da invasjonen startet i 1974.

En del greskkyprioter avventer og lurer på om de noen gang kan flytte tilbake. I mellomtiden forfaller bygningene og spørsmålet er om de i det hele tatt kan renoveres, eller om de må rives og bygges opp på nytt. Synet som møter turistene i dag er gjerder og skilt som advarer mot å bevege seg inn i bygningene pga rasfare.

Om du ønsker å se byen, slik den er nå, bør du ikke vente for lenge. Du kan melde deg på dagsturer fra Girne fra turselskaper som opererer i Nord-Kypros, eller fra sørsiden, med taxi fra Larnaca eller Ayia Napa. Husk pass! Selv om Republikken Kypros er med i EU, er ikke Nord-Kypros det.

Vi får håpe at situasjonen for Kypros normaliserer seg snart. Som ett eller to land, det får fremtiden vise.

Erik (besøkte Nord-Kypros med Aller Travel 5-15. april 2025)

Alsen er en liten bygd med rundt 140 innbyggere, som ligger midt mellom Åre og Östersund, ca 5 mil fra begge, i Sverige. Om du aldri har hørt om bygda før, er nok ikke det så rart, for sannsynligheten er stor for at du kjører E14 mellom de to byene. Riktignok kjører du nesten langsmed Alsensjön på veien mellom Åre og Östersund, men Alsen ligger på nordsiden av innsjøen.

For å komme til Alsen kan du ta av ved Mörsil eller Mattmar om du kommer fra Norge eller Åre, eller ved Kingsta eller Ytterån mot Nälden om du kommer fra Östersund.

Om du stopper for å spørre etter veien, må du spørre etter Ærs’n, for det er sånn Alsen uttales på jemtlandsk. På samme måte som vi flere steder i Trøndelag sier hærs’n for halsen. Men så var jo også Alsen og Jämtland en del av Norge fra 1178 til 1645.

I seg selv er ikke Alsen et sted der folk stopper. Ikke for det, de har en vakker kirke, Alsen kirke, og en flott utsikt over Alsensjön. De har Wårdens Wärdshus også, et vertshus der du foruten å overnatte, også kan kjøpe lunsj eller middag.

Allikevel er det Glösa älgriket, et kilometer langt friluftsmuseum, som trekker besøkende, foruten at også St. Olavsleden går gjennom både Glösa älgriket og Alsen.

I friluftsmuseet i Glösa er det først og fremst de 6000 år gamle helleristingene som de besøkende kommer for å se. Stort sett av elg, da elgen var dyret som ga mat, skinn til klær, samt bein og horn til redskap.

Også i friluftsmuseet ligger Älgklanens leirplass, som gir et innblikk i fangstfolkets hverdag, med kopier av funn fra steinalderen som er gjort i området, inklusive klær og kano laget av elgskinn. Koia er kopi laget etter funn av en 6500 år gammel koie i nærheten.

I et område på 5 km i Glösa er det funnet mer enn 90 fangstgroper, noen fra 5000 år tilbake i tid, men fangstgroper ble brukt i jakt helt frem til midten av 1800-tallet. Rett øst for parkeringsplassen til friluftsmuseet finnes fire fangstgroper fra vikingtiden. Fangstgropene ble gravd så dype at elg som falt ned i dem ikke kom seg opp igjen ved egen hjelp. Mellom fangstgropene ble det laget hinder, slik at elgene måtte følge stiene rett mot gropene. Gropene ble tildekket med kvister og løv, slik at de ikke var synlige for viltet.

Ved Rysshögen mellom Glösa og bygda Alsen er det også en stor jernaldergravhaug. I denne graven ble det gjort uvurderlige funn som har gitt mye kunnskap om bygdas jernalder. Gjenstander og andre gravhauger er funnet flere steder i soknet.

Erik Drilen (besøkte Alsen 24. juni 2024)

Jämtlands hovedstad Östersund markedsføres i Sverige som fjellbyen og vinterbyen, og er kjent for sin nærhet til fjell og natur. For oss nordmenn og spesielt trønderne kan dette kanskje høres litt merkelig ut, da vi er vant til å ha naturen rett utenfor stuedøra. Og selv om byen er kjent som et vintersportssted, er den en interessant by å besøke også på sommeren. For øvrig ligger byen drøye 300 m over havet, så noen fjellby er den ikke i ordets rette forstand, i hvert fall ikke for oss nordmenn.

Med sine 65.000 innbyggere ville Östersund vært Trøndelags nest største by etter Trondheim. Men altså, selv om Jämtland en gang i tiden var norsk, og jamska, det jemtlandske språket, har mange likheter med trønderdialekten, ligger altså Östersund i Sverige, i Nord-Sverige til og med, ifølge svenskene.

Jämtlands dåpsattest

Byen ble grunnlagt i 1786 av kong Gustav III, og ligger ved Sveriges femte største innsjø, Storsjön. Allikevel har det bodd mennesker i området lenge før det. Frösösteinen, den nordligste runestein som er funnet i Sverige er et bevis på det.

Runene på steinen ble risset rundt år 1050, og ble funnet i 1969 på den østligste spissen av Frösön, øya i Storsjön. Funnstedet var bare 100 m fra der den står i dag, like ved Hornsbergkyrkan, med utsikt fra Frösön rett over til Östersund by.

Teksten på steinen lyder slik: austmąþ[(r)] kuþfastaʀ sun ‘ lit ra(i)[(s)]… …(-)[(n)] (þ)(i)ną auk| |kirua bru þisa| |auk h[ąn] [li](t) kristną eą(t)aląnt (ą)sbiurn kirþi bru (t)riun rai(s)t auk (t)sain runąʀ þisaʀ.  På et moderne språk blir oversettelsen «Östman, Gudfasts sønn lot reise denne stein og gjøre denne bru, og han lot kristne Jämtland. Åsbjörn gjorde brua. Tryn og Sten risset disse runene».

Språket tyder på at den ikke ble risset av en innleid person, men av en lokal jemtlandsk person, da teksten ikke er på tradisjonell runesvensk, men en som var godt kjent med det gamle jemtlandske språket, eller fornjämtska som det heter på svensk.

Steinen er også den første som dokumenterer Jämtland ved navn, jemtenes land. At steinen er fra 1050, kan konkluderes med at Jämtland ble kristnet på denne tiden. Steinen er altså ingen gravstein, men en stein som dokumenterer at Jämtland er kristnet, og at en bru, mellom stedet der dagens Östersund ligger og øya Frösön, ble bygget.

Gamle Östersund

I 1786 fantes det kun én stor gård der Östersund ligger i dag, så byen har utviklet seg mye på de nesten 240 årene fram til i dag. Det finnes ingen gamleby sånn sett, men turistkontoret, Destination Östersund, har laget en byvandring som går gjennom den eldste delen av byen, som du kan gå på egenhånd ved hjelp av å laste ned ruten på Google Maps gjennom en link på deres hjemmeside.

Östersund har faktisk en ganske bemerkelsesverdig og flott bykjerne og arkitektur, bl.a. flere bygninger i art nouveau, eller jugendstil. Det arrangeres også byvandring med guide om du heller foretrekker det. Du kan til og med vandre i kvinnelige pionerers fotspor ved hjelp av et kvinnekart som kan kjøpes på turistkontoret.

Byvandringen starter med Östersunds Rådhus, tegnet av arkitekt Frans Bertil Wallberg, og stod ferdig i 1912. Ved byens 200-årsjubileum i 1986 ble det installert et klokkespill i tårnet, som spilles tre ganger om dagen.

Neste stopp er Östersunds bymuseum i Ahlbergshallen, byens gamle bibliotek, også tegnet av arkitekt Wallberg, og ferdigstilt i 1912.

Rett over gaten ligger den gamle skolen på Rådhusgatan 44. Östersunds første undervisningsbygning, sammen med de to uthusene på tomten, stod ferdig allerede i 1849. Under spanskesyken i 1918 fungerte bygningen også som provisorisk sykehus. Teksten «Sapienta Duce» over den ene inngangen, er latinsk for «Med visdom som ledestjerne».

Den gamle kirken er neste stopp på den historiske byvandringen. Påbegynt i 1834 og ferdigstilt i 1839. Det var byens 500 innbyggere på den tiden som stod for grunnarbeidet, da de var pliktige på denne tiden å jobbe med kirkebygget. Selv om kirken ble tatt i bruk i 1839, ble den ikke innviet før 1846.

På Stortorget ligger Sparbankshuset, hvor Swedbank holder til i dag. Da bygget stod ferdig i 1915, var det Jämtlands aller første bank, Jämtlands Läns Sparbank, grunnlagt i 1847, som flyttet inn.

Også på Stortorget ligger den gamle markedshallen, Saluhallen, tegnet av arkitekt Knut G. Gyllencreutz, og åpnet i 1903. Markedshallen ble stengt i 1967. Det var også et konditori her, og det fortelles at da Cirkus Scott besøkte Östersund i 1961, ble til og med deres elefant bydd inn på boller i konditoriet. I dag holder gastropuben The Bishops Arms til her. Et utmerket eksempel på Östersunds jugendarkitektur.

Storgatan er det beste eksempelet på Östersunds 1880-talls bebyggelse, og spesielt Buntmakaren ved hjørnet mot Stortorget, som ble oppført så tidlig som på 1840-tallet er verdt å nevne.

I bakgården i Storgatan 23, eller lettest tilgjengelig fra Bibliotekgatan rett ved siden av Destination Östersund, turistinformasjonen, ligger Smithens gård. På 1880-tallet flyttet nordmannen Diderik Cappelen-Smith til Östersund. I loftboden i den nevnte bakgården lå kolonial- og vinbutikken hans. Da nordmannen døde i 1887, overtok enka hans, Wendela, og holdt virksomheten i gang til hun var over 90 år gammel.

I det samme bygget drev også Maria Helin et av byens fineste konditorier. Maria var kanskje mest kjent for å starte et messeområde på Frösön, og for å ha vært med på å forsøke å fange Östersunds egen Nessie (Loch Ness-monster), kjent som Storsjöodjuret.

Turistkontoret på Storgatan 27 er også verdt å nevne. Da det stod ferdig i 1883 var det et bolighus i to etasjer, og Östersundspostens redaktør Agathon Burman eide det fram til 1930. Den første tiden var det også en papirhandel her. Nå er det altså Destination Östersund, turistkontoret som holder til her.

På Hamngatan 12 Interiör & Design kan du i det som er et gammelt våningshus fra slutten av 1800-tallet, sitte i unike omgivelser og nyte en lunsj eller hjemmelaget kaffe. Om du føler deg ekstra komfortabel på stolen du sitter i, kan du kjøpe den med deg hjem.

Byvandringens siste stopp er Best Western Hotel Gamla Teatern. Da det ble innviet i 1884 var det kjent som Sveriges største trehus. Det var et felles forsamlingshus for Godtemplarlosjen, men det har også vært teater, frikirke, møteplass for arbeiderbevegelsen og sted der den årlige julebasaren har blitt avholdt. Nå er det altså et av Östersunds hoteller.

Kunst og street art

For den kunstinteresserte er det også mye å se i Östersund, både i kunstgallerier og i uterommet. Er du interessert i street art bør du holde øynene åpne når du går langs Prästgatan og Törnstensgränd med sidegater. I Prästgatan finnes det også ti el-skap som har blitt malt.

Jamtli

I det kulturhistoriske friluftsmuseet Jamtli foregår det alltid noe. Den andre adventshelgen i desember hvert år avholdes julemarkedet her, som jeg har skrevet om før. I sommermånedene våkner Historieland til liv, når skuespillere inntar husene og de gamle gårdene helt tilbake fra 1785 til 1975 i museet, kledd i tidsriktige drakter og skildrer livet slik det var i Östersund før i tiden. Og du kan også ta del i flere av syslene.

Inne i hovedbygningen er det utstillinger som forteller om steinalderen, samenes liv og vikingene i Jämtland, inkludert de 1000 år gamle Överhogdalveggteppene, Europas eldste vevde billedtepper. Disse teppene er kronjuvelen i museet, med sine menneske- og hestefigurer.

Ellers er det utstillinger med malerier, tegninger, fotografier og håndverkskunst. Selvsagt er det også en museumsbutikk som selger suvenirer og bøker. Her kan du også finne bøker på jamska, om du skulle være interessert.

Jamtli vandrerhjem ligger også her.

Frösön

Kjører man over broen til Frösön, eller Frösöya som det heter på jemtlandsk, vil du finne flere severdigheter. Øya er oppkalt etter den norrøne guden Frøy, altså Frøys øy.

Frösön var sentrum for handel og kommunikasjon i Jämtland i tusen år og fram til jernbanen kom til Östersund i 1879. Det er da kanskje ikke så rart at Frösösteinen ble funnet her, og at det tidlig ble bygget bru til fastlandet.

En av Sveriges mest populære vielseskirker er Frösö kirke. Kirken ble bygd helt tilbake på 1100-tallet på en hedensk offerplass. Rett ved kirken ligger også et pilgrimssenter for St. Olavsleden, Nordens svar på Camino de Santiago, verdens nordligste pilgrimsled som går fra Selånger utenfor Sundsvall til Nidarosdomen i Trondheim.

Komponisten Wilhelm Peterson-Berger, ble også veldig betatt av Frösön, og bygde sitt hjem Sommarhagen her, ikke så langt fra kirken. I dag er boligen museum, og har en kafé. Utenfor Frösö kirke står det et gravmonument til minne om komponisten. Sommarhagen er verdt et besøk for sin naturskjønnhet.

Som Trondheim har Byneset og Bynesveien, har også Östersund kommune sin Bynäset og Bynäsvägen, og da på Frösön. På Bynäset var det fra slutten av 800-tallet et årlig allting for folket i Jämtland, kalt Jamtamot. I dag er Bynäset et populært utfartssted med flere turstier.

På Frösöns høyeste punkt, 468 m.o.h., ligger Frösötårnet. Herfra kan man se helt til Norge på en klar dag, sies det. Også her finnes det turstier og grillmuligheter.

Foodie scene

Trøndelag regnes som Norges matregion, og i 2022 ble de også kåret til European Region of Gastronomy. Rett over grensen er de ikke stort dårligere. Östersund og Region Jämtland ble i 2010 tildelt utmerkelsen UNESCO Creative City of Gastronomy, og i 2024 er de fortsatt den eneste regionen i Sverige innen gastronominettverket. Det sier litt om områdene på begge sidene av grensen.

Både Trøndelag og Jämtland har gode jordbruksland, som skyldes næringsrike bergarter, og bønder som dyrker fram de lekreste råvarene. Og ikke minst kokker i verdensklasse som vet å foredle det regionene har å by på.

Östersund har mange restauranter og varierte og menyer. Destination Östersund anbefaler Saluhallen og Jazzköket for den som elsker kreative retter. Førstnevnte for lunsj og bistroretter, sistnevnte om du ønsker en helaften by by’n. Nästgårds Bua er stedet for den som ønsker store retter med jemtlandsk og nordisk fokus. Lokalt reinkjøtt får du hos Gaaltije. Slaktar’n, som foruten å servere lokalt kjøtt, har også egen vinbar, 19 glas, for vinelskeren.

Restaurantene Tre Rum, Brunkullans Brasserie, Teaterträdgårn og Winston Sail har alle store og varierte menyer. Klassisk husmannskost får du på Heat. Foretrekker du amerikansk grillmat er Texas Longhorn stedet.

Spennende og internasjonale restauranter er det også flere av, som f.eks. Astrid, som har fokus på Asian Fusion og vin. Klang og Tacobaren er konseptkroer med småretter. Indisk mat, sushibarer og asiatiske alternativ er det også flere av.

Foretrekker du en enklere stil og lyse ølsorter er den tsjekkiske kroa Bistro Žižkov midt i blinken. Er du av de som reiser til Middelhavet hver sommer, kan Grekiska kanskje være et alternativ. Italiensk pizza og klassiske italienske retter får du på Gusto, men også Basta er populær blant østersunderne. Et stort utvalg av håndverksøl og pizza med jemtlandske råvarer finner du på Artut. Artut er for øvrig det jemtlandske ordet for artig eller trivelig. Tiki Grill & Drinks byr på teglsteinsgrill, spennende polynesiske retter og amerikanske burgere.

Burgere og pubmenyer finner du på Sir Winston, Captain Cook og O’Learys. Burgere tilberedt helt fra grunnen finner du også hos Tages på Frösön. Dalwhinnies har hele 650 whiskysorter i sortimentet, og eieren har vært i finalen i Årets Bartender i Sverige hele 27 ganger.

Foretrekker du økologisk eller vegetarmat går du til Ekocaféet, som fokuserer på helse, rawfood og vegetarisk mat.

Klassiske Wedemarks konditori sies å ha oppfunnet den svenske smörgåstårtan en gang på 1950-tallet. Smørbrødkake eller smørbrødterte kan vi vel kalle den på norsk. Det er en kakelignende smørbrødrett laget av smurte brødskiver, gjerne mørkt og lyst brød om hverandre, deretter blir den dekket med fyll og serveres som en kake.

Om du ønsker å se byen og Storsjön fra sjøsiden, kan du seile med M/S Thomée med servering om bord eller til Verkö Slott og dets restaurant. Kanskje møter du Storsjöodjuret på turen?

Tidligere innlegg om Östersund:

Julemarkedet i Östersund (2023)

Marsimartnan og Gregoriemarknaden (2019)

Erik Drilen (besøkte Östersund 24. juni 2024)

Med sine drøyt 210.000 innbyggere er Burgas den fjerde største byen i Bulgaria, og ligger innerst i Svartehavsbukta mellom Nessebar og Sozopol, som jeg har skrevet om nylig. Byen er også omringet av tre innsjøer i nord, vest og sør.

De fleste tilreisende som ankommer Burgas internasjonale lufthavn, bor gjerne i de nevnte feriedestinasjonene Nessebar/Sunny Beach og Sozopol, men de siste årene har stadig flere oppdaget byens maritime sjarm og kulturfestivaler, og den har faktisk flere kilometer med flotte strender, for den som ønsker å kombinere med badeferie uten å dra til de mest populære badedestinasjonene. Byen har også en rekke severdigheter, som jeg vil komme tilbake til nedenfor.

Burgas, slik vi kjenner den i dag, er en forholdsvis ung by. Noen sier den ble grunnlagt en gang på 1600-tallet, da den var en fiskerlandsby, mens andre regner året 1878, da bulgarerne ble frigjort fra osmanerne, som året da byen ble grunnlagt.

Allikevel finnes det spor fra sivilisasjoner helt tilbake til thrakerne for 3000 år siden. Da lå det en by ved navn Pyrgos, som for øvrig er det greske navnet for Burgas, her. Det er særlig etter jernbanen kom (1890) og forbandt byen med Sofia, og utbedringer av havnen (1904), at byen for alvor begynte å vokse.

Noen av de største slagene i bulgarsk historie mot det bysantinske riket stod også i Burgas. Spesielt slagene i år 708 (Khan Tervel) i Anhialo rett nord for byen, og 792 (Khan Kardam) ved Karnobat-festningen Markeli i Burgas-regionen, var to av slagene som etablerte Bulgaria som en stat.

For den som er historieinteressert er de fire regionale historiske museene et godt sted å begynne. Du kan kjøpe én billett, som gir deg inngang til alle fire, og som alle ligger i en gangavstand mindre enn fem minutter fra hverandre:

Det arkeologiske museet er sannsynligvis det flotteste av alle Burgas’ museer. Bygget i seg selv er fra 1894, og var tidligere en jenteskole. I museet finner du lagret gjenstander og dokumenter relatert til arkeologiske undersøkelser i hele Burgas-regionen – mange gjenstander fra de thrakiske, greske, romerske, bysantinske, gamle bulgarske og osmanske kulturene, deriblant en godt bevart trekiste til en thrakisk høvding, greske statuer i marmor, og en interessant utstilling av kvinnepynt fra 1000-tallet.

Det historiske museet ligger i en vakker bygning, bygd i 1901 etter design av den italienske arkitekten Riccardo Toscani. Utstillingen er knyttet til byens og regionens historie. Den politiske, kulturelle og økonomiske historien til Burgas presenteres her, fra antikken fram til i dag, gjennom tekster, bilder, retrointeriør, originale dokumenter og utstillinger.

Det etnografiske museet ligger i en vakker bygning fra midten av 1800-tallet, som i seg selv er et landemerke i byen, rett ved siden av den ortodokse kirken «Sankt Kyrillos og Sankt Methodios». Museet viser den tradisjonelle kulturen og hverdagslivet i det gamle Burgas. Den permanente utstillingen viser en vakker samling av bulgarske tradisjonelle kostymer fra alle etnografiske grupper i Burgas-området.

Det naturhistoriske museet i Burgas er det eneste i sitt slag på den sørøstlige Svartehavskysten. Utstillingen viser den geohistoriske utviklingen og det moderne naturmangfoldet i Sørøst-Bulgaria og bidrar til å beskytte den unike naturen i området. Museet inkluderer bl.a. unike samlinger av steiner, flora og fauna i Strandzhafjellene, og fuglelivet langs innsjøområdet ved Burgas.

Av andre severdigheter verdt å få med seg i Burgas, kan nevnes:

Sankt Kyrillos og Sankt Methodioskatedralen (Saints Cyril and Methodius), oppkalt etter helgenbrødrene Kyrillos og Methodios, som foruten å være misjonærer for kristendommen blant det slaviske folk, også skapte det kyrilliske alfabetet. Kirken, som er den største i Burgas og en av de vakreste i Bulgaria, ble bygget i årene mellom 1897 – 1907 etter design av den italienske arkitekten Ricardo Toscani. Det vakre glassmaleriet over hovedinngangen til kirken skildrer livet til Kyrillos og Methodios. For øvrig ble glassmaleriene malt av de berømte bulgarske kunstnerne Gyudzhenkov og Kozhuharov, som også malte glassmaleriene i St. Alexander Nevskikirken i Bulgarias hovedstad Sofia.

Utelivet i Burgas er livlig og variert, og byen kan by på et stort utvalg barer, puber og nattklubber, spesielt i og rundt gågaten Aleksandrovska, som forbinder buss- og jernbanestajonen med Troikataplassen. Enten du ønsker høy partyfaktor med DJ og dansing, eller nyte en drink på en trivelig bar, vil du finne noe som passer for deg i Burgas.

På Aleksandrovska finner man også noen severdigheter verdt å få med seg, som f.eks. kompasset, som er byens arkitektoniske nullpunkt. Et vakkert og dekorativt «kumlokk» i bronse, med piler som viser himmelretningene, og som har fire symboler hvor treforken symboliserer havets gud; tre fisker som symboliserer både Kristus og lokalbefolkningens levebrød før i tiden, nemlig fisket; Argo, argonautenes skip, som symboliserer havna og skipstrafikken i Svartehavet; mens laurbærkransen symboliserer suksess og berømmelse for de lokale kunstnerne. Hvis du ikke vet hvor du vet hvor du skal starte sightseeingen i Burgas, kan dette være et greit sted å starte. Ellers er ikke turistkontoret langt unna.

Arka Sv. Nikolaĭ Chudotvorets, eller «the Arch of St. Nikolay Miracleworker», som det også står på kartet, ligger i en sidegate, få meter fra kompasset. Monumentet av St. Nikolas, Burgas’ skytshelgen, er en bue av metall og stein. Det sies at hvis du går under buen, vil du bli helbredet for sykdommer og ladet med ny energi og styrke, gitt av helgenen. Hvis man er sterk nok i troen, kanskje?

6. desember er St. Nikolas-dagen, og av alle byene i Bulgaria er Burgas den byen som feirer denne dagen med mest entusiasme og de største festene. Denne dagen inkluderer en parade ledet av borgermesteren og prester fra byen, kasting av kranser på havet, servering av fiskesuppe, konserter over hele byen, fester og fyrverkeri. Om du er i byen på denne tiden av året, gå ikke glipp av muligheten til å føle gjestfriheten fra befolkningen.

Boy and Fox står det gjerne avmerket som på kartet, men offisielt er dette kunstverket like ved St. Nikolas-buen og Statsoperaen, et samarbeid mellom Stanislav Trifonov (NASIMO) og Ivan Yankov (Esteo), dedikert til den europeiske mobilitetsuka, og forestiller Den lille Prinsen av den franske forfatteren Antoine de Saint-Exupéry. Hensikten med mobilitetsuka er å få folk til å tenke over sine egne reisevaner, og til oftere å gå, sykle eller reise kollektivt.

Et av de kjente symbolene i Burgas er klokken rett ved turistkontoret på Alexandrovska. Den ble satt opp på begynnelsen av 1900-tallet og har vært møtested å møte venner i generasjoner av befolkningen i Burgas. Mange first dates og nyforelskede har truffet hverandre her. Lokalbefolkningen spøker gjerne med at hvis du er alene og ikke har annet å gjøre, kan du stille deg ved klokken og late som om du venter på noen, og ingen vil tro at du er alene. Er du heldig skal du se at noen dukker opp for å holde deg med selskap også.

Grammofonen er et av byens mest kjente monumenter, på lik linje med kompasset og klokka. Den står på Aleko Bogoridigata. i den eldste delen av byen, som er kjent for sine arkitektoniske perler. Det to meter høye monumentet er designet av den talentfulle kunstneren Rusi Stoyanov. Du kan også snurre på grammofonsveiva, og det sies blant lokalbefolkningen at om du sveiver på den og lytter veldig nøye, kan du høre navnet på den som elsker deg. Om det er sant eller ikke, det skader ikke å prøve.

En av de største attraksjonene i Burgas er utvilsomt Sea Garden (Morska Gradina på bulgarsk),en park som dekker et område på rundt 72.000 kvadratmeter, der du har anledning til å koble av fra byens kjas og mas bare få meter unna. Det finnes en rekke gangveier som tar deg rundt blant de velholdte blomsterhagene, fontenene og de unike statuene som du finner over hele parken. Det finnes til og med fornøyelsespark, et ridesenter og et friluftsteater. En dinosaurpark for barn er det også. Og selvsagt finnes det mange restauranter, kaféer og barer.

Om du besøker Burgas på sommeren, er det også verdt å få med seg sandskulpturfestivalen. Jeg besøkte byen for tidlig på sommeren.

I den ene enden av Sea Garden har du havna med byens fyrtårn og et par kaféer og restauranter. Om du kommer fra den eldste delen av byen, fra Aleko Bogoridigata, og går rett gjennom parken mot stranden, kommer du til den såkalte panoramaterassen, med fantastisk utsikt over havna i sør, piren og stranda rett nedenfor og nordover. Her ligger også Morsko Kazino, eller Sea Casino, som i dag stort sett brukes til konserter, teater, filmkvelder og bryllupsseremonier.

Den opprinnelige piren ble bygget i 1936, i stål og med trepromenade til de kommunale sjøbadene. Det ble knyttet til kasinoet med elegante steintrapper. På 1980-tallet ble piren erstattet med en ny i betong. Ikke like attraktiv, men har fortsatt å være et favorittsted for badende og mennesker på kveldstur.

Hvert år på Yordanovden, epifani eller åpenbaring den 6. januar, en tradisjonell ortodoks religiøs seremoni der presten kaster et krusifiks i det iskalde vannet fra piren, mens modige unge menn kjemper om å være den første til å finne det. På St. Nikolas’ dag den 6. desember kaster folk kranser i havet fra piren for å minnes omkomne fiskere og sjømenn.

Den nesten tre kilometer lange Burgasstranden står ikke noe tilbake for strendene i Sunny Beach lenger nord. Det er en fin gyllen strand med mange solsenger, parasoller, strandkaféer og restauranter, og ligger ikke langt fra sentrum av byen. Lenger nord for sentrum kan du prøve deg på kitesurfing.

En av de tre innsjøene rundt Burgas, Atanasovsko, er en veldig spektakulær innsjø. Ikke bare er den et av de viktigste fuglereservatene i Bulgaria, men helt i sør, nærmest byen og bare få meter fra Svartehavet, er den kjent som Pink Lake, eller den rosa sjøen. Du kan gå eller sykle de tre kilometrene langs strandpromenaden til du kommer til den, eller du kan ta taxi rundt innsjøen.

De naturlige bassengene med helbredende gjørme og lut i friluft i Burgas er det største utendørs SPA-senteret og blir besøkt av så vel byens innbyggere som av tilreisende til byen. Den svarte gjørmen skal ha en bevist medisinsk effekt. Ikke bare reduserer den hevelser og smerte, leger sår og arrdannelser, men skal også forbedre stoffskiftet og regenerative prosesser. Gjørmen bringer også kalsium, jod og fosfor til huden, og skal virke helbredende på hudsykdommer, men også bl.a. på leddgikt, skiveprolaps, senebetennelse og gynekologiske problemer. Og innsjøen er faktisk rosa.

Burgas har en rekke festivaler gjennom året, alt fra den allerede nevnte sandskulpturfestivalen, til musikkfestivaler i alle sjangere. Den internasjonale folklorefestivalen er verdt å nevne, men også alt fra rock til jazz og opera har fått sin plass i byen.

Fra Burgas kan du også ta båt ut til St. Anastasia Island, Bulgarias eneste øy. Det finnes en restaurert middelalderfestning der, og øya har en fascinerende historie. Båten går fra piren i Burgas. Jeg hadde dessverre ikke tid til å ta turen ut på min dagstur til Burgas.

Erik Drilen (besøkte Burgas 16. juni 2024)

Verdens største øy, Grønland, består av mer enn 80% is og snø. På det tykkeste er isen rundt 3 km. Det er også det inntrykket man får når man flyr over Grønland. Men under innflyvningen til Narsarsuaq lufthavn endrer bildet seg helt. Landskapet endrer plutselig karakter, fjellene blir plutselig brune, vi ser små innsjøer, og så er det fjordene som plutselig dominerer, og vegetasjonen er grønn. Noen små isfjell flyter i vannet, men det er ingenting lenger som minner om det Grønland man hadde forestilt seg på forhånd. Man går ut av flyet og det er 16 plussgrader. Før man vet ordet av det sitter man i solveggen på Blue Ice Café og drikker utepils i bare t-skjorta.

Det var hit Eirik Raude kom for litt over tusen år siden, sammen med sin kone Tjodhild, to sønner Leiv og Torvald, samt dattera Frøydis i år 985. Sammen med de hadde 25 skip seilt fra Island, men kun 14 skip kom fram. Sannsynligvis hadde de seilt inn i en storm, noen skip sank og noen vendte om og dro tilbake til Island. Det forteller ikke sagaene noe om.

Eirik Raude var opprinnelig fra Jæren i Norge. Hans far, Torvald, ble lyst fredløs for et drap han hadde begått, i år 960, mens Eirik ennå var ung. De dro til Island, og bosatte seg på nordvestkysten av Island. Som far så sønn, virket det som Eirik ikke var mindre hissig av seg. Eiriks treller hadde løst ut et skred over gården til naboen, og naboen drepte trellene. Eirik drepte derfor naboen og én til.

Året etterpå kom Eirik igjen i krangel med en annen av sine naboer, Torgjest, over noen benkestokker som han hadde lånt ham, og som Eirik plutselig ville ha tilbake. Torgjests sønner og noen flere ble drept av Eirik, og etter det ble Eirik lyst fredløs på Island. Dette var i 982. Da dro Eirik til Grønland for å utforske landet som noen hadde sett da de ble drevet ut av kurs på havet.

Øst-Grønland var ubeboelig fant Eirik Raude ut. Det var for mye is og for lite beitemarker. Det var først da han rundet Kapp Farvel i sør at han oppdaget et stort isfritt område med dype fjorder og jordbruksland som minnet mye om Norge, selv om det var lite med trær. I tre år utforsket han altså landet og kysten, helt fra det området som ble kjent som Eystribygð, eller Austerbygd, til det som etter hvert ble hetende Vestribygð, eller Vesterbygd, 500 km lenger nord. Landet var rikt på sel og hvalross. Han kalte landet Grønland. Dette håpet han ville få folk til å reise dit.

I 985 dro Eirik tilbake til Island for å forsøke å lokke med seg flere til det nye landet i vest. Som nevnt fikk han med seg 25 skip fullastet med islendinger, treller og husdyr, men altså bare 14 kom fram. Landet var fruktbart, og etter hvert fulgte flere etter. Det ble handlet med støttenner og skinn fra hvalross, til og med isbjørnskinn, som ble solgt i Norge og på kontinentet, og som i mange år ga grønlendingene god inntekt. På det meste skal det ha bodd 5000 mennesker på Grønland.

Brattahlið (Qassiarsuk)

Brattahlið kalte Eirik Raude stedet der han og familien slo seg ned. I dag heter det Qassiarsuk.

Selv om handelen var god, manglet grønlenderne noe viktig. Tømmer. Det var lite med trær på Grønland. Dermed var det begrensede muligheter til skipsbygging, husbygging i andre materialer enn stein og torv, og ikke minst til fyring, noe som også gjorde jernmalmsutvinning til redskaper nærmest umulig. De var avhengige av mange råvarer fra Norge og Europa. Noe drivved fra det nordamerikanske kontinentet var det dog.

Eiriks sønn, Leiv Eiriksson, kom hjem til Brattahlið etter et opphold hos Olav Tryggvason i Nidaros i år 1000. Der hadde han blitt døpt, og kristendommen tok han med seg tilbake til Grønland. Ikke alle var begeistret over den nye kristne troen, deriblant Eirik, som aldri lot seg omvende. Men Leivs mor, Tjodhild, lot seg døpe, og hun fikk kort tid etterpå bygd den første kristne kirken i Grønland, kjent som Tjodhilds kirke. Den kirken stod et lite stykke fra gården til Eirik, der hvor den nye kirken fra 1936 står i dag. En replika av Tjodhilds kirke og et norrønt langhus står et par hundre meter unna.

Brattahlið var også stedet Leiv Eiriksson seilte fra da han reiste til og utforsket Vinland, som vi i dag kjenner som Canada. I dag står det et monument over Leiv, som ble reist i år 2000 for å markere 1000-årsjubileet for oppdagelsen av Vinland. Statuen er for øvrig en kopi, og en gave fra byen Seattle i USA.

Seattle ga bort enda en kopi, som står i Trondheim, byen som Leiv Eiriksson seilte fra før han kom til Grønland, og videre til Vinland. Den ble reist i 1997 for å markere Trondheims 1000-årsjubileum. En fjerde statue ble i 2013 reist i L’Anse aux Meadows, Newfoundland, stedet der Helge Ingstad og hans kone Anne Stine, gravde fram beviset på norrøn bosetting i Vinland.

I dag er Qassiarsuk en liten bygd med rundt 40 innbyggere. Den ble grunnlagt av danske Otto Frederiksen og hans familie i 1924, for å drive med får. Et lite hvitt hus står ved grusveien mellom havna og ruinene etter Eirik Raudes boplass. Det hvite huset er Otto Frederiksens hus, i dag et museum som inneholder en utstilling som gir et bilde av livet i Qassiarsuk gjennom de siste hundre årene. I dag er fortsatt sauene i flertall i Qassiarsuk.

Brattahlið står i dag oppført på UNESCOs verdensarvliste.

Gardar (Igaliku)

Da vikingene befolket Grønland sammen med Eirik Raude, slo hans gode venn Einar seg ned på stedet som i dag er kjent som Igaliku. Einar kalte stedet ved Einarsfjord for Gardar, som betyr gård. Dette stedet skulle utvikle seg til å bli ett av de mest betydningsfulle stedene på Grønland så lenge nordboerne bodde her. Dette ble tingstedet, hvor lover ble vedtatt og stridigheter avgjort. Da kristendommen ble innført på Grønland ble Gardar også bispesete.

Hva som hendte med den norrøne befolkningen vil jeg komme tilbake til nedenfor, men jeg kan røpe at på Gardar, eller Igaliku, var det også en nordmann som slo seg ned i 1782. Anders Olsen het han, hadde grunnlagt flere handelsstasjoner på Grønland, deriblant Julianehåb (Qaqortoq), før han og hans grønlandske kone Tuperna, slo seg ned på Gardar og begynte med kvegdrift og sauehold. Det står et monument til ære om Anders og hans kone midt i bygda. Sauehold er fortsatt hovedbeskjeftigelsen til de rundt 30 menneskene som fortsatt bor her.

For å komme seg til Igaliku tar man båt til Itilleq, som ligger i den samme fjorden som Narsarsuaq og Qassiarsuk. Derfra går man de fire kilometrene over til Igaliku. Bagasjen blir fraktet til overnattingsstedet, om du skal overnatte her.

Den største severdigheten er ruinene av den norrøne bosettingen på Gardar, som også er et UNESCOs verdensarvsted. Men man kan også legge ut på vandreturer til fossefallene eller til det spektakulære Platået, der du har en fantastisk utsikt over Isfjorden (Qooroq) med alle isfjellene.

Kirka på Hvalsey

Kirka på Hvalsey ligger innerst i Hvalseyfjorden, ca 20 minutter med båt fra Qaqortoq. Det er i høyeste grad en av de viktigste stedene for den som ønsker å besøke stedene der vikingene bodde og drev sitt virke.

Ikke bare var det en kirke her, men gården, som ble grunnlagt av Eirik Raudes fetter Thorkell Farserk i 985, ble også etter hvert en av de største. På den tiden da Eirik Raude og hans følge kom til Grønland var ingen kristne. Thorkell døde som hedning, og ble sannsynligvis gravlagt nær gården.

Kristendommen kom rundt år 1000 til Grønland, og da begynte kirkebyggingen for fullt. De kirkeruinene vi ser i dag, er ikke fra den originale kirken, men en som ble bygd på 1300-tallet. Under restaureringen av kirken fant man restene etter en eldre kirkegård, så man antar at det hadde stått minst én kirke der før denne.

Hvalseykirka er den best bevarte av alle kirkeruinene fra den norrøne bosettingen. Den var 16 meter lang og 8 meter bred, bestod av 6 m høye og halvannen meter tykke vegger i granitt fra stedet. Taket var sannsynligvis i tre, og derfor for lengst råtnet opp og forsvunnet.

Nedenfor våningshuset på gården står ruinene av et eldre hus, som kan ha vært fra Eirik Raudes tid. Det kan sannsynligvis ha vært Thorkell Farserks hus.

Tilbake til hvorfor denne gården og kirka er så viktig i Grønlands vikingehistorie, er at de siste sikre tegnene på at de norrøne grønlenderne fremdeles var på Grønland kommer herfra. Den 14. september 1408 kan man lese i et brev fra presten på Gardar, samt i kirkeregistre fra Island, og fra vitner som var i bryllupet, at Sigrid Björndsdóttir ble gift med Thorstein Olafsson i en storstilt seremoni.

Siden dette bryllupet finnes ingen nedtegnelser fra Grønland de neste 300 årene. Ekteparet reiste til Island og slo seg ned der, da brudgommens familie var derfra.

Også ruinene på Hvalsey står i dag oppført på UNESCOs verdensarvliste.

Hvor ble de av?

Teoriene er mange om hva som hendte med den norrøne bosettingen. Arkeologiske utgravinger tyder på at befolkningen i Austerbygd bodde der til rundt midten av 1400-tallet.

Det man vet er at et kraftig vulkanutbrudd på Lombok i Indonesia i 1257 forårsaket en nedkjøling av den nordlige halvkule på slutten av 1200-tallet, som gjorde det vanskeligere å drive jordbruk i nord. På denne tiden forsvant beboerne i Vesterbygd (i området nær Nuuk). Det finnes ingen nedtegnelser som viser hvor de dro. Noen teoretikere mener at de kan ha reist til Vinland, men sannsynligvis reiste de til Austerbygd, som tross alt lå 500 km lenger sør. Ivar Bardasson skrev på midten av 1300-tallet at ingen nordboere lenger bodde i Vesterbygd, og at landet var befolket av inuitter.

Det man også vet er at hvalrosstenner fra Grønland mistet sin verdi, da mongolene mistet herredømmet over den østlige Silkeveien, slik at elfenbein ble lettere tilgjengelig fra Asia for europeerne. En stor del av handelsgrunnlaget forsvant dermed for grønlenderne.

På midten av 1300-tallet kom Svartedauden til Europa og Norge. Seilingene fra Norge mot vest opphørte. Man vet at Svartedauden ikke nådde Grønland, så befolkningen på Grønland døde ikke av pesten.

Danmark overtok makten i Norge i 1380. Grønland hadde vært underlagt Nidaros bispedømme fram til da, og Grønland ble hyppig besøkt fra Norge. I starten var det viktig for den katolske kirken å forkynne Guds ord der borte, men etter at den siste bispen på Gardar døde, kom det ingen ny. Med dansk styre ble også Grønland underlagt Danmark og den katolske kirken i Danmark. Danskene derimot var ikke like interessert i Grønland som nordmennene tidligere hadde vært. Penger og rikdommer ble viktigere for kirken, og det hadde ikke grønlenderne. De var mer eller mindre overlatt til seg selv.

De norrøne bosetterne var avhengige av trær for å kunne bygge hus og båter. Det var det lite av på Grønland, men derimot mye av i Markland og Vinland på det nord-amerikanske fastlandet. Kan de ha reist dit? Det finnes foreløpig ingen funn som underbygger dette.

Teorier om at de kan ha sultet i hjel holder heller ikke vann, da arkeologiske funn viser at den norrøne befolkningen i stor grad levde av sjødyr, og var svært tilpasningsdyktige. Funnene viser noe underernæring, men ikke mer enn det som var vanlig i Norden ellers på den tiden.

Kan de ha blitt drept av inuitter? Det er ingen funn som underbygger dette heller, for man finner ikke unormalt mange graver fra denne tiden, og ingenting som tyder på at husene på gårdene kan ha blitt revet ned eller brent. Heller ingen historier fra inuittene underbygger dette. Nordboerne var borte da de kom og slo seg ned.

Kan de ha reist tilbake til Island eller Norge? Det finnes ingen nedtegnelser om dette heller. Selvsagt kan de ha forsøkt å reise, men blitt tatt av et kraftig uvær og forlist på havet, men det svaret får vi nok aldri svar på.

Først i 1721 reiste Hans Egede til Grønland for å omvende de norrøne grønlenderne til protestanter. Den gamle kirken var som nevnt katolsk. Han fant ingen.

Andre steder verdt å besøke i området:

Narsarsuaq

Narsarsuaq er Sør-Grønlands internasjonale lufthavn, med forbindelser til København og Reykjavik, og videreforbindelser til regionens små byer og bygder. I årene 1941 til 1958 drev det amerikanske forsvaret en luftbase her, kjent under navnet Bluie West One.

I en av de gamle flyplassbygningene er det i dag museum som forteller historien om luftbasen, samt selvfølgelig om vikingene som bodde i området i nesten 500 år fra 985. Blue Ice Explorer holder også til i samme bygning, hvor de driver kafé og turistkontor. De selger også utflukter, bl.a. til Brattahlið og Isfjorden, herfra.

Gateway til Sør-Grønland, og stedet har et stort hotell, Hotel Narsarsuaq, med 92 rom, konferansefasiliteter, restaurant og kafeteria. Det finnes også et vandrerhjem, drevet av Blue Ice Explorer, i Narsarsuaq. Flere naturstier til forskjellige utsiktspunkt, samt vei til Hospitalsdalen, Blomsterdalen og innlandsisen.

Qaqortoq

Qaqortoq, eller Julianehåb, som danskene døpte den da de grunnla byen i 1775, er den største byen i Sør-Grønland, med sine 3000 innbyggere. Her finner du det meste du savnet på de små tettstedene rundt omkring i området. Her finnes butikker av alle slag, og flere spisesteder å velge mellom.

For den som er interessert i Grønlands og de norrøne bosetningenes historie, kan det være verdt å få med seg Qaqortoq Museum, og ikke minst Nordboernes Museum rett over gaten. Billetten gjelder for begge museene.

Den gamle kirken, Frelserens kirke fra 1832, er et yndet fotomotiv der den ligger ved elven som renner gjennom byen. I det samme området ligger byens torg med begge de forannevnte museene, et par spisesteder, keramikkverksted med utsalg, og ikke minst fiskemarkedet. På sistnevnte skal det være både fisk, hval, sel, reinsdyrkjøtt, urten kvann, sopp og bær. Må innrømme at det var veldig stille der, da jeg besøkte det, og veldig lite av alt, men kanskje var det bare jeg som var uheldig med tidspunktet?

Great Greenland er øyas eneste skinngarveri. Her er det utsalg, men du kan også melde deg på visningstur gjennom Greenland Sagalands, som i tillegg til å ha et stort utvalg suvenirer, også fungerer som turistkontor.

Prosjektet Stone and Man ble startet opp I 1993 av den lokale kunstneren Aka Høegh. Hun inviterte 11 nordiske kunstnere til å være med å forme skulpturer i fjellsidene og på store steiner rundt omkring i sentrum av Qaqortoq. Prosjektet fortsatte i flere år etterpå, og det finnes nå mer enn 30 skulpturer rundt omkring i bykjernen. På Greenland Sagalands og i Qaqortoq Museum kan du få kjøpt kart med informasjon om hver enkelt skulptur, og hvor de befinner seg.

Det finnes også flere turløyper i sentrumsområdet. Rundt den vakre innsjøen Tasersuaq (Store Sjø) er en litt over 10 km lang løype. Man kan også ta turen opp til Saqqaarsik (Storefjell) fra denne løypa, opp til den 412 m høye toppen, med utsikt over byen og til nærliggende fjorder og halvøyer. Du kan også se isfjell.

Det nærmeste utsiktspunktet til sentrum av Qaqortoq er Peters Varde. Herfra har du utsikt over byen og til toppene øst for byen. Det er flere varder og utsiktspunkt, men Peters Varde er den mest spektakulære. Det er ca 2 km å gå oppover fra sentrum, men du kan faktisk ta taxi så langt veien går, og du har bare noen hundre meter i fjellterreng igjen til toppen.

Qooroq (Isfjorden)

Fra Narsarsuaq har du muligheten til å være med på en guidet båttur med Blue Ice Explorer inn i Isfjorden. Innerst i fjorden ligger isbreen Qooqut. Fronten av breen reiser seg 70 m.o.h. og er 1,5 km bred, men hvor nære breen du kan komme avhenger av flere naturfenomener.

Helt tett på breen kommer du ikke. For det første fordi du aldri vet når den kalver. Den produserer rundt 200.000 tonn med is om dagen, og det tilsvarer omtrent en tidel av New Yorks årlige forbruk av drikkevann. Allikevel regnes Qooqut som en liten bre på Grønland. Den store isbreen Kangia nær Ilulissat lenger nord, produserer ti ganger så mye.

Men isbreen og isfjellene er allikevel et imponerende syn. Flere steder i fjorden, der løsmasse av stein fra breen har bygget opp en morene, og den kun er 20-30 m dyp, har mange isfjell gått på grunn, og kan ligge i kortere eller lengre tid. Der fjorden er dypere, helt ned mot 500 m, seiler isfjellene ut av fjorden. Mellom de grunnstøtte isfjellene, kan det også samle seg opp mye is, som gjør det vanskelig å manøvrere en båt helt inn. Det er allikevel ikke noe problem, for den tørre og klare luften på Grønland gjør at sikten er ekstremt god, og ting virker mye nærmere enn de er i virkeligheten.

Den beste tiden å komme nær breen er på sensommeren og i september. Da har mye av isen seilt ut av fjorden. Fra november til april/mai er fjorden normalt frosset og isfjellene er stengt inne. I mai/juni begynner de å bevege på seg.

Man snakker om tre typer isfjell, som er forskjellig i hvordan de ser ut og måten de er blitt dannet.

Den mest vanlige og utbredte består av ren is fra isbreen. Den er blitt til av snø som er presset sammen over lang tid og forvandlet til is. Denne isen inneholder mange luftbobler som, når sola skinner på den, reflekterer lyset i alle retninger og gir breisen dens karakteristiske blåhvite farge.

En annen type isfjell, kjent som «blue ice» eller blåis, har en enda dypere blåfarge. Denne isen er helt fri for luftbobler, og består av smeltevann som har frosset igjen. Den dype blåfargen får den, da sola skinner tvers igjennom den, på samme måte som når vann får sin blåfarge. Disse isfjellene er gjerne mindre enn førstnevnte, eller kan også ses som striper eller som en del av hvitere isfjell.

Den tredje isfjelltypen er det som kalles skittent isfjell, og er isfjell med sand og grus, også kalt basal is, da den har fått med seg bunnen av isbreen, gjerne med smeltevann som har frosset på nytt, og har ikke luftbobler. Denne isen ønsker du ikke i drinken din.

Apropos drink, så tilbyr Blue Ice Explorer et glass Martini, eller alkoholfri drikke om du foretrekker det, om bord på cruiset i Isfjorden. Båtfører og guide slår av motoren, og henter opp is fra fjorden. Dette er av den førstnevnte typen, den som opprinnelig er snø presset sammen og forvandlet til is. I stillheten kan du høre den flere tusen år gamle isen sprekke og knitre i glasset. Det er luftboblene som frigjøres når isen smelter. Dette er unikt for isbreer, og du hører ikke dette fra isbitene hjemme fra din egen fryser.

Overnatting

Flere av stedene på Grønland er små, og overnattingssteder over en viss standard kan ikke alltid tilbys. Qaqortoq er den største byen i dette området, med drøyt 3000 innbyggere, og har det største tilbudet av overnattings- og spisesteder.

Alle overnattingsstedene jeg bodde på var av enkel standard, med felles bad og toalett. Om du ønsker privat bad og toalett, hør med Blue Ice Explorer. De kan tilby en fullstendig hotell- og reisepakke. Denne operatøren har også egne båter som kjører deg fra sted til sted. Det er et meget begrenset veinett for biler på Grønland.

Jeg bodde på følgende hoteller:

• Hotel Narsarsuaq – Ligger rett ved Narsarsuaq internasjonale lufthavn. De har rom både med private fasiliteter og med felles bad og toalett. Har både kafeteria og restaurant. Hotellet har egen gjestetransfer til flyplass og båthavn.
• Igaliku Bygdehotel – Eies av Blue Ice Explorer, og kan tilby både hotell og gjestehus med delte fasiliteter. De tilbyr også overnatting i hytter og en villa, som alle har private fasiliteter. Villaen passer for familier eller små grupper. Hotellet har bygdas eneste restaurant.
• Guest House Siniffik Inn – Ligger i Qaqortoq, har sju rom med felles bad, og to rom med privat bad. Om du ønsker å spise på stedets kafeteria, Café Heidi-mut, anbefales det gjerne å gi beskjed i god tid, gjerne dagen før eller under frokosten samme dag. Men ellers finnes det flere spisesteder i Qaqortoq, deriblant Brasserie HQ på Hotel Qaqortoq og Inbox Café. Sistnevnte en thairestaurant, som tilbyr en meny med grønlandske råvarer. Hvor ellers kan du spise reinsdyr eller sel tilberedt på thailandsk vis?

Erik Drilen (besøkte Grønland i regi av Blue Ice Explorer 15-22. august 2024)

I likhet med Nessebar, som jeg skrev om i mitt forrige innlegg, regnes Sozopol som en av Bulgarias eldste byer, bosatt av thrakere for 3000 år siden. Grekerne grunnla offisielt byen i år 610 før vår tidsregning, og ga den først navnet Antheia, men ble omdøpt til Apollonia etter guden Apollo ikke lenge etterpå. Det var mange byer i den greske verden som het Apollonia på den tiden, og byen ble da helst omtalt som Apollonia Pontica (Apollonia ved Svartehavet) eller Apollonia Magna (Store Apollonia). I skriftlige kilder fra det første århundret før vår tidsregning begynte navnet Sozopolis å dukke opp.

Som Nessebar var Sozopol et viktig handelsknutepunkt ved Svartehavet, og med drøye 30 km mellom de to sjøveien, må de ha blitt regnet som handelsrivaler. Samtidig må de ha vært allierte mot utenforstående, for de kjempet mot de samme fiendene, og de som styrte Nessebar styrte også Sozopol, det være seg grekere, romere, bysantinere, osmanere eller bulgarere.

Historien var identisk for de to byene, og med det ligner de også på alle måter, de samme sjarmerende og trange brosteinsgatene med de tradisjonelle trehusene, med blomster og vinranker langs fasadene. Også her ligger gamlebyen på en odde, og man er aldri langt fra havet på noen av sidene. Nybebyggelsen ligger på «fastlandet».

Når man ankommer Sozopol, vil jeg anbefale at man tar en båttur med piratskipet Poseidon rundt odden som gamlebyen ligger på. Noen vil nok sikkert kalle det en turistfelle, men man får sett halvøya fra sjøsiden, og man seiler også langs øya St. Ivan, som til tross for sine bare 660 dekar er Bulgarias største øy.

Øya var hellig for thrakerne, og den er i dag et arkeologisk reservat under statlig beskyttelse. I middelalderen stod det også et kloster her, som ble revet av de tyrkiske osmanerne i 1629, da pirater brukte det som tilholdssted. I dag pågår arkeologiske utgravinger på øya, og i 2010 ble det som skulle ha vært relikviene etter Johannes døperen funnet her. I dag kan disse betraktes i kirken St. Kyrillos og Methodius i Sozopol.

St. Ivan er også del av et naturreservat med mer enn 70 fuglearter som oppholder seg der og på den mindre øya St. Peter ved siden av. Blant annet finnes Bulgarias største koloni av europeisk fiskemåke her.

Den nye bydelen, som kalles Harmanite, ligger som allerede nevnt, på fastlandet. De fleste hotellene ligger her, samt også den fineste og bredeste av de mange strendene i Sozopol. Den har også flest fasiliteter. Men avstandene er små, så du bor aldri langt fra gamlebyen.

Sozopol har også en rekke severdigheter å by på. I likhet med Nessebar har den en festningsmur, et arkeologisk museum og en rekke kirker som er verdt å få med seg.

Det er over 20 ortodokse kirker og fem klostre bare i gamlebyen av Sozopol. Den første du kommer til når du går fra havnen og inn i byen er det lille St. Nicholas kapellet. Går du videre noen meter kommer du til St. Kyrillos og Methodius-kirken som virkelig er verdt et besøk. Ikke fra antikken, men bygd i 1889. Til gjengjeld har den ikoner i friske farger i taket, malt av bulgarske Ivan Dimitrov. Hellige relikvier av Johannes døperen, funnet på øya St. Ivan, befinner seg også i denne kirken. Rett ved siden av ligger også ruinene av en middelalderkirke.

The Old Metropolitan, bygd på 900-tallet, er det største og mest representative tempelet i middelalderens Sozopol. Utgravningene avdekket mange arkitektoniske detaljer i marmor, fragmenter av veggmalerier og mosaikker, som vitner om den viktige rollen og rikdommen til det kristne komplekset. Det ble også avdekket en nekropolis, hvorav mer enn 500 graver er studert.

Under basilikaens nivå er det registrert rester av bolighus og vannforsyningsanlegg, datert til 500-2000 f.Kr. Foran den sentrale inngangen til kirken er et antetempel, fra den hellenistiske perioden, bevart. Tallrike gjenstander av thrakisk opprinnelse, svart og rød figurkeramikk fra det 600-0 f.Kr er også funnet her. Disse gjenstandene finner du nå i det arkeologiske museet.

Sozopol arkeologiske museum har mange gjenstander fra 600-tallet f.Kr. til 1600-tallet e.Kr. Her er alt fra gammel keramikk, vaser, terrakotta statuer, middelalderske amforaer og kristen kunst. Og ikke minst

Vampyren fra Sozopol

Under arkeologiske utgravninger i 2012 ble det funnet rester av et 700 år gammelt skjelett med en stor jernklump i hjertet. Det antas at dette er restene av den lokale adelsmannen Krivich (eller Krivitsa), herskeren over festningen Sozopol, og som skal ha vært en veldig grusom person. Da han døde sørget lokalbefolkningen for at han ikke ville komme tilbake for å hjemsøke byen, ved å plassere en jernklump i hjertet hans. Det er mer enn hundre middelaldersbegravelser som ligner Krivitsafunnet over hele Bulgaria. Kroppene ble stukket med enten jern eller trestang gjennom brystet for å sikre at de døde ikke skulle reise seg fra graven igjen, som en vampyr.

Ellers er mulighetene for å handle bulgarsk kunst og håndverk mange i gamlebyen av Sozopol. Og bulgarsk vin. Selvsagt er det lov å prøvesmake.

Sannsynligvis vil du også bli sulten av å vandre gatelangs i gamlebyen. Da kan jeg anbefale restauranten Vyatŭrna Melnitsa, som betyr vindmølle. Foruten god mat har du også førsteklasses utsikt ut til øyene St. Ivan og St. Peter.

Også ikke så langt fra Sozopol har du muligheten til å få med deg en attraksjon utenom det vanlige, nemlig slottet Ravadinovo.

Slottet i Ravadinovo eller det såkalte «In Love with the Wind» ligger fem km fra Sozopol. Dette er barndomsdrømmen til arkitekten Georgi Tumbalov., og er en av de mest uvanlige turistattraksjonene i regionen.

Byggingen av slottet, som med sine dekorasjoner mest minner om legendariske riddertider, startet i 1996 og pågår fortsatt. Tett eføy vokser oppetter steinveggene i slottet, og er omgitt av en park med fontener, mystiske og utsøkte statuer, broer, buer og en innsjø med hvite og svarte svaner. På området finner du også attraksjoner som vingård, kunstgalleri, kapell, spill- og underholdningshall, samt en dyrehage.

I 2016 ble en kopi av den romerske Di Trevi-fontenen, som ligger i Roma, installert i slottets park. Du kan også se en vakker bue, som er kopi av Hadrians bue i Istanbul. Det er bare å la seg imponere. Slottet i Ravadinovo har også blitt et populært sted for bryllup, kultur- og turistbegivenheter.

Erik Drilen (besøkte Sozopol med Tui den 15. juni 2024)