Å ta en helg i Beijing vil nok for de fleste høres slitsomt ut, med tanke på alle timene i fly for å komme seg dit. Men det er de som gjør det. Første gang jeg stod på den kinesiske mur, hørte jeg trønderdialekt bak meg. Jeg snudde meg, og der stod et ungt par fra Stjørdal, som hadde tatt en femdagerstur til den kinesiske hovedstaden. De fleste som reiser til Beijing bruker det som et stopp på veien til større eventyr, om det er en rundreise i Kina, med lyntog til Tibet, eller som meg, kombinerte fire dager i Beijing med noen dager i Nord-Korea (som jeg har skrevet om tidligere her).

Man rekker å se mye av Beijing på et par dager, til tross for størrelsen på byen og med tanke på hvor mange millioner mennesker som bor der. Det har vært mye snakk om smog og forurensing i byen, men da jeg var der for tre år siden, var jeg heldig, hadde fint, klart vær hele tiden, dog noe varmt, nærmere 40 grader, og det er aldri behagelig i en storby. Da jeg var der for første gang, i februar 2003, lå temperaturen så vidt over null, så temperaturene kan variere en del etter årstidene.

Som sagt, man rekker å se mye på et par dager, men i en by der alle skilt er på kinesisk og få snakker engelsk, er det en fordel å melde seg på en arrangert sightseeingtur, eller som jeg gjorde, bestilte privat guide og sjåfør.

Første stopp på sightseeingen i den kinesiske hovedstaden var Den himmelske freds plass (Tiananmen-plassen) og Den forbudte by. Her må man regne med å bruke litt tid. Førstnevnte er verdens største torg, for oss nordmenn kanskje mest kjent for studentdemonstrasjonen som endte i en massakre i 1989. Mausoleet med Mao Zedongs balsamerte legeme ble også plassert her, i sørenden av plassen. Den forbudte by var keiserpalasset under Ming- og Qing-periodene i Kina. Området er på hele 720.000 kvadratmeter, og har hele 800 bygninger med til sammen med enn 8.000 rom. Navnet har palasset fått fordi vanlige mennesker ikke hadde tilgang til stedet.

To ganger i året ble keiseren båret i bærestol fra Den forbudte by til Himmelens tempel for å be for gode avlinger i det kommende året. Tempelet var en av de største helligdommene under de siste dynastiene. Bygget er imponerende, spesielt med tanke på at det er oppført i tre uten at det ble brukt en eneste spiker, på samme måte som stavkirkene i Norge. Det har stått der siden år 1420, og er regnet som en av Kinas vakreste bygninger. I Tiantan-parken rundt tempelet samles kinesere til morgengymnastikk og andre aktiviteter, som badminton, drageflyging, dans og spill. Tempelet står på UNESCOs verdensarvliste.

Under sightseeingen blir det også avlagt et besøk i perlefabrikken. Her får du se hvordan perler blir til, hvordan de plukkes, og hvordan de blir til smykker. Og ikke minst, for alle damene, lære forskjellen mellom ekte og uekte perler. I utsalget selges smykker og kunst av ekte perler. Prisene er høye, men kvaliteten på varene får mange til å drømme om en lottogevinst, helst i går.

Ikke langt unna perlefabrikken ligger også jadefabrikken, som for meg er minst like, om ikke mer, imponerende. Det er utrolig hvilke kunstverk kineserne kan lage av jade. Hadde man bare hatt den lottogevinsten og en ekstra koffert.

Da jeg var i Beijing i 2003 besøkte jeg det berømte silkemarkedet, som var ulovlig, da de solgte varer som ikke var ekte, eller annensorteringer. Man kunne gjøre mange gode kjøp her, men utendørsmarkedet har i ettertiden blitt lagt ned, og erstattet med et varehus som stort sett selger klær på lovlig vis, men ikke silke. Siden det lå i gangavstand til hotellet mitt, gikk jeg for å sjekke det ut på egenhånd. Om du reiser til Beijing, kan jeg advare med en gang. Det er ikke verdt det. Det er en gedigen turistfelle. T-skjorter, mange t-skjorter. Og utenfor står det mange turistbusser.

Skal dere kjøpe silke, ta heller turen til silkefabrikken og utsalget deres (Silk Mall). Der får dere kjøpt ekte silke til gode priser. Jeg kjøpte silkekjole til mitt barnebarn der, samt gaver til resten av familien.

Neste stopp på programmet ble Sommerpalasset, som var keiserens sommerresidens. Her er flere hus, paviljonger, kanaler og brosteinsbelagte gater, og ikke minst den 728 meter lange Changlang-korridoren. Og ikke å forglemme selve palasset på toppen med utsikt over Kunmingsjøen. Her er det også mulig med en liten båttur på sjøen. Sommerpalasset står på UNESCOs verdensarvliste.

Dag 2 starter med en tur til Juyongguan (Juyong-passet) og den berømte kinesiske mur. Å bestige Den kinesiske muren er målet for de fleste som reiser til Beijing. Mange steder er muren i dårlig forfatning, men i Juyongguan er den restaurert. Noen reiseselskaper velger å kjøre til Badaling, Simatai eller Mutianyu, andre steder nord for Beijing hvor muren også er restaurert. Muren ble påbegynt på 1200-tallet for å holde mongolene og tyrkerne unna. Flere hundretusen bønder bygde den, og mange titusener døde på grunn av den. Ikke før på 1600-tallet ble den ferdig. Muren er 8.852 km lang, og 3-4 m bred med kraftige brystvern. Det er en enorm opplevelse å kunne stå på muren og forestille seg hvor lang den er, men at den kan ses fra månen er bare en myte. Muren står også på UNESCOs verdensarvliste.

På veien tilbake til Beijing igjen blir det stopp ved Mingdynastiets graver (Ming’s Tombs). Dette er en av de viktigste attraksjonene i Beijing. Hele tretten keisere fra Mingdynastiet ble begravet her.

Tilbake til Beijing blir det en spasertur i det olympiske området, severdigheter som ikke var her første gangen jeg besøkte Beijing: Det nasjonale stadionet Fugleredet (the Birds’ Nest) og Vannkuben (the Water Cube, svømmehallen), som ble bygd til de olympiske leker i 2008.

Spaserturen ender i et te-hus, Dr. Tea. Å drikke te i Kina er et must. Her er det anledning til å smake kinesisk te, vite hva te er godt for og hvordan man skal drikke te. Selvfølgelig ender det med at man kjøper noen pakker med te (ikke Lipton eller Twinings). Noen mener at te er dyrt der, og det har de nok rett i, men te i blokker er kompakte og pakkene varer lenge. Tekanner og servise i porselen solgte de også, men de var nok i dyreste laget.

Siste kvelden i Beijing er det også obligatorisk å spise pekingand på en skikkelig pekingandrestaurant. Og man spiser selvsagt med spisepinner.

Erik Drilen (besøkte Beijing 26-27. mai og 31. mai – 3. juni 2014)