Våren 1973, da jeg gikk i tredje klasse på Kolstad skole i Trondheim, fikk klassen vår brev fra en skoleklasse fra Vestmannaeyjar, Island, fra skolebarn som hadde blitt evakuert fra vulkanutbruddet på øya Heimaey natten til 23. januar 1973. Elevene hadde skrevet brev om hvordan de hadde opplevd å bli vekket på natten ved at jorden rett ved byen hadde slått sprekker og spydde ut lava. De hadde lagt ved avisutklipp fra islandske aviser om hendelsen. Jeg husker at jeg svarte på brevet til en gutt som het Lárus. Vi holdt ikke kontakten, men jeg hadde siden hatt et spesielt forhold til Vestmannaeyjar, og alltid hatt et ønske om å dra dit. Det skulle ta 43 år før jeg endelig tok turen.
«Min mor vækkede mig kl. 2 om natten da vulkanudbrutet begyndte. Jeg kiggete ud og så hvorledes ilden lyste op himmelen. Jeg blev ikke bange og begyndte at ta mine klær på. Så vækkede vi min mormor og morfar og seilte med en fiskekutter til fastlandet, ca 10 sömil, som tog omtrent 5 timer. Derfra körte vi med en bil til Reykjavík…» lød det i brevet fra den gang 10 år gamle Lárus. Brevet hadde jeg faktisk fremdeles, og fant det på loftet da jeg kom hjem igjen.
Altså, 43 år senere stod jeg på innenrikslufthavnen i Reykjavík, klar til å gå om bord i Eagle Airs British Aerospace Jetstream med 19 seter. Vi var allerede en halv time forsinket. Til slutt sa flykapteinen «They say the weather is quite good, so I think we should go.» 25 minutter senere, etter en humpete flytur, stod vi trygt på Vestmannaeyjaflugvöllur på Heimaey. Vind og sludd ønsket oss velkommen.
Øygruppen sør for det islandske «fastlandet» består av 14 små lavaøyer, men kun Heimaey er bebodd. Litt over 4.000 mennesker bor der. Vi fikk en sightseeing over hele øya, som inkluderte Herjólfsdalur, gården til Herjólfur Bárðarson, den første som slo seg ned på øya rundt år 900. I dag er dalen mest kjent for festivalen som avholdes første helgen i august måned hvert år.
Deretter kjørte vi rundt øya, så vulkanen, og ble fortalt historien om den dramatiske januarnatten i 1973. Guiden var selv en av de som måtte flykte. Etter en utmerket lunsj på restauranten Einsi Kaldi (og det hjemmebryggede ølet Eldfell, oppkalt etter vulkanen på Heimaey), gikk turen til Eldheimar, vulkanmuséet på øya. Muséet fokuserer først og fremst på vulkanutbruddet i 1973, og høydepunktet i utstillingen er huset med adressen Gerðisbraut 10, som ble begravet av aske og lava, og 40 år senere gravd ut. Andre etasje i muséet tar for seg dannelsen av øya Surtsey, som ble til av et vulkanutbrudd bare ti år tidligere.
Før vi fløy tilbake til Reykjavík igjen rakk vi også en tur opp til Stórhöfði, kjent som det mest vindfulle stedet på Island, og trolig også i hele Europa. Fantastisk utsikt også. Til slutt, på vei ut til flyplassen, rakk vi en tur innom Sæheimar Aquarium, hvor vi fikk hilse på akvariets maskot, den levende lundefuglen Tóti, som går fritt i muséet.
Erik Drilen (Vestmannaeyjar ble besøkt 6. februar 2016)