Noe av det beste med å reise er at det gir deg muligheten til å komme ut av dine daglige rutiner, og gjøre ting du normalt ikke gjør. Alt er forskjellig rundt deg, det som bestemmer dagen er fremmed for deg, og du blir tvunget til å handle annerledes. Det være seg å prøve mat du normalt ikke ville ha spist, delta i spennende aktiviteter, eller møte andre mennesker enn de du møter til daglig.
Besøkene mine i Auschwitz nær Krakow og Stasifengselet i Berlin i fjor gjorde sterke inntrykk. I ettertid kom tankene om å få oppleve propaganda på nært hold. Hvordan er det å være i et hermetisk lukket land? Nord-Korea ble etterhvert et ganske naturlig valg.
Reise til Nord-Korea? Er det ikke farlig? Man leser og hører jo så mye rart i avisene og på tv-nyhetene. Støtter man et diktaturstyrt land ved å reise dit? Svaret på det er ja, tja og njei, men kommer tilbake til det lengre nede på siden.
Reise til Nord-Korea
De fleste som reiser til Nord-Korea flyr med Air Koryo fra Beijing til Pyongyang, hovedstaden i Nord-Korea, eller Den demokratiske folkerepublikken Korea som det offisielt heter. Man kan også reise med tog fra Beijing via Dandong til Pyongyang. Førstnevnte tar to timer, sistnevnte ett døgn. For å komme inn i Nord-Korea trenger man visum. Dette kan for oss nordmenn ordnes gjennom Korea Konsult og den nordkoreanske ambassaden i Stockholm, alternativt i Beijing.
Programmet er bestemt av myndighetene og er felles for de fleste som kommer til landet. Men med så få turister som slippes inn i landet går man allikevel aldri i kø. Hver gruppe har to guider og en sjåfør. Selv var jeg i en gruppe på sju personer fra hele verden.
Femdagersprogram
Dag 1:
Ankomst Pyongyang lufthavn fra Beijing med Air Koryo flight JS152 kl 16.00. Passkontroll og tollklarering går overraskende raskt og smertefritt. Ventetiden på bagasjen er det som tar lengst tid. Etter tollklareringen blir du møtt av dine to guider og sjåfør. I bussen på veien til hotellet blir vi informert om hva du kan og ikke kan gjøre. Innsjekk på Yanggakdo Hotel, hvor nesten alle utenlandske turister blir innkvartert. Du har på fritiden ikke lov til å bevege deg utenfor hotellets område. Til gjengjeld har vi et tett program som gjør at vi kun har tiden fra etter middag til ny dag etter frokost på hotellet. Hotellet har også butikk, to restauranter nede, en skybar (roterende restaurant i 47. etasje), casino, spa, basseng, bowling og karaokebar. Med nye venner blir det ikke vanskelig å få tiden til å gå.
Dag 2:
Etter frokost besøker vi Mansudae-monumentet, de store statuene av Kim Il Sung og Kim Jong-Il. Deretter heldagsutflukt til Myohyangsan-fjellene. To og en halv times kjøretur i buss opp dit. Kjøreturen i seg selv kan virke noe bisarr. Firefelts motorvei, i heller dårlig standard, og det er nesten ikke en bil å se på veiene. Faktisk er det flere syklende og gående, og noen tar seg gjerne en rast midt på motorveien. Langs veien ser du folket som jobber på rismarkene. Første stopp på programmet er International Friendship Exhibition. En imponerende samling av gaver fra hele verden som er gitt til Kim Il Sung og Kim Jong-Il. Man ser på gavene med en bismak i munnen, med tanke på rikdommene som befinner seg der, og tenker på befolkningen som sulter. Gavene fra Norge er heldigvis ikke av de mest imponerende, de fleste ser ut som de kunne ha vært kjøpt i gavebutikken på Gardermoen. Man merker seg at de norske gavene kun er gitt fra medlemmer av Ap, SV og NKP.
Etter lunsj besøker vi buddhisttempelet Bohyon. Til slutt, før vi returnerer til Pyongyang, rekker vi en gåtur i vakre Manpok Valley (”Valley of the Ten Thousand Falls”). Tilbake i Pyongyang besøker vi en dagligvarebutikk med vestlige varer. Sannsynligheten for at den gjennomsnittlige nordkoreaner handler der er minimal. Deretter besøker vi Beer Bar, et mikrobryggeri med overraskende godt øl. Etter middag, retur til hotellet.
Dag 3:
Heldags sightseeing i Pyongyang i dag. Første besøk er Korea War Museum, med det amerikanske skipet USS Pueblo, som nordkoreanerne erobret i 1968. Skipet i seg selv er ikke noen stor attraksjon, men krigsmuseet er virkelig verdt et besøk, ett av høydepunktene på hele turen etter min mening. Derimot må man være oppmerksom på at museet forteller historien fra nordkoreansk ståsted, og den er veldig forskjellig fra den historien vi hører. Det kunne vært interessant å besøke Sør-Korea etter dette.
Etter krigsmuseet gjør vi et stopp ved Ryugyong Hotel. I seg selv et meget fantastisk byggverk, som kunne ha målt seg med hvilket som helst bygg i Dubai. Hadde det bare blitt fullført. Da hotellet ble påbegynt i 1987 skulle det bli verdens sjuende høyeste skyskraper, med mer enn 3.000 rom fordelt på 360.000 kvm og 105 etasjer, og sju roterende restauranter på toppen. I 1989 tok byggingen slutt. Det var ikke flere penger. Nord-Korea hadde brukt 750 millioner dollar på byggverket, tilsvarende 2% av landets bruttonasjonalprodukt. De neste årene stod skjellettet av bygget og skjemte ut Pyongyangs skyline. Bygget ble retusjert vekk fra alle postkort og bilder fra Pyongyang. Helt til 2008. Da ønsket egyptiske Orascom Group å ferdigstille bygget. De skulle investere 2 milliarder dollar for å ferdigstille det og gjøre det trygt. I 2011 var fasaden ferdig. Så tok arbeidet slutt. Sannsynligvis vil det aldri bli ferdig. Kempinski Hotels meldte seg som interessert i 2012, men allerede i 2013 trakk de seg. I mellomtiden har det blitt et yndet fotomål for turistene. Med henvisning til en del hendelser i Nord-Korea det siste året, håper jeg at arkitekten fortsatt er i live og lever et godt liv.
Neste stopp på programmet et besøk i Korea Fine Art Gallery, før stopp ved Tower of the Juche Idea og Monument to the Workers’ Party. Deretter får vi se to av stasjonene i Pyongyangs undergrunnsbanenettverk, og vi får kjøre tog sammen med lokalbefolkningen. Etter et besøk ved Kim Il Sungs fødested, en samling tradisjonelle koreanske hytter, drar vi videre til Mangyongdae Schoolchildren’s Palace, og ett av de andre høydepuktene på turen, en opptreden med Nord-Koreas berømte talentfulle barn, kjent fra bl.a. utallige opptak på Youtube. Etter middag på Mangyongdae Tourism Restaurant, retur til hotellet.
Dag 4:
Heldagstur til Panmunjom og DMZ, den demilitariserte sonen mellom Nord- og Sør-Korea. Destinasjonen som alle som besøker Nord-Korea ønsker å se. Mange reiser også til Sør-Korea etterpå for å se den demilitariserte sonen fra den andre siden.
Etter besøket kjører vi til Kaesong for lunsj på Tongil Restaurant, og deretter stopp i folkemuséet, Janamsan Park. Videre stopp i Sariwon City og Folk Custom street. Ettermiddagen avsluttes med avskjedsmiddag på Duck Barbecue Restaurant i Pyongyang.
Dag 5:
Utsjekk av hotellet etter frokost, og transfer til flyplassen hvor vi reiser med Air Koryos flight JS 151 kl 09.00 tilbake til Beijing.
Man må være oppmerksom på at man vil være overvåket under hele oppholdet i Nord-Korea. Guidene er ikke der bare for å fortelle om og vise deg landet, men like mye for å overvåke deg. Det er ikke bare å bevege seg hvor man vil. Da blir man raskt stoppet av uniformerte menn. Du har ikke lov til å bevege deg utenfor hotellområdet på fritiden, men du blir like mye fotfulgt på hotellet. Kameraer i gangene og heisene, og, etter hva jeg på forhånd leste i en tysk reiseguide, har veggene på rommene også ører. For alt jeg vet var det kanskje også kameraer bak speilene. Når man legger ut på en slik reise er det bare å ignorere dette. Skal man si noe positivt om dette, så vet man i hvert fall at man er trygg. Ingen fare for tyverier eller overfall, i hvert fall ikke så lenge man selv oppfører seg etter de gitte reglene.
Igjen, støtter man et diktaturstyrt land ved å reise dit? Jo, det gjør man. Man bidrar med sårt trengte euros eller dollars til et land som ikke får handle med omverdenen. Det er en grunn til verden har kuttet forbindelsene til landet. Med penger fra turistene kan de handle illegalt og smugle varer inn i landet. Men jeg håper og tror at økt turisme over tid vil føre mye godt med seg. I den allerede nevnte reiseguiden, som forøvrig ble utgitt i mars i år, og på nettstedet der reisen ble kjøpt, stod det at man ikke fikk ta bilder uten tillatelse fra guidene. Ikke ta bilder gjennom vinduene på bussen, ikke ta bilder av mennesker som jobber, ikke ta bilder av fattige, hus i forfall osv. På kort tid må dette ha endret seg, for noe av det første vi ble fortalt på transferbussen på vei til hotellet var at vi kunne ta bilder av alt bortsett fra militære i uniform, samt militære installasjoner. Det var plutselig greit å ta bilder fra bussvinduene, det var greit å ta bilder av mennesker på avstand, selv om de jobbet på rismarkene. Men, hvis du skulle ta bilder av mennesker på nært hold ble du oppfordret til å spørre, da det ikke er alle som synes å bli tatt bilde av er greit. Og uniformerte militære var det også greit å ta bilde av om du spurte om de kunne stille opp på bilde med deg.
Jeg leste i en annen tysk bok, ”Kim & Struppi – Ferien in Nordkorea” av Christian Eisert, at man før kunne reise med undergrunnsbanen, men kun fikk se to stasjoner. Koreanere som forsøkte å gå ombord i samme vogn som turistene ble stoppet av militæret, altså ingen kontakt med lokalbefolkningen. Det var bare for et par år siden. Vår gruppe fikk kjøre forbi flere stasjoner, og vi var i vogner sammen med lokalbefolkningen. Små barn som sa ”Hello” på engelsk og smilte til oss.
For bare halvannet år siden fikk man ikke ta med seg mobiltelefoner eller laptoper inn i landet, men måtte deponere de på flyplassen, og få de tilbake ved utreisen. Også dette har endret seg. Jeg hadde med meg to mobiler og en laptop. Ingen spørsmål stilt. Jeg ble advart mot at alle kofferter ble åpnet og grundig sjekket ved innreise og utreise, bilder på kameraet ble kontrollert. Jeg opplevde ingenting av dette. Ble vinket rett igjennom. Også de fleste andre i gruppen. Passkontrollen tok bare et halvt minutt.
Dette er kanskje små endringer for en utenfra, men hvis flere turister vil føre til flere små endringer, må det føre til noe positivt på sikt. Mer kontakt med lokalbefolkningen, og de vil også ta til seg impulser fra verden utenfor, forhåpentligvis også mer frihet for de etterhvert. Pr i dag er det åpent for kun et veldig begrenset antall vestlige turister som får besøke Nord-Korea. Jeg har lest tallet 3.000 årlig et sted. I vår gruppe var det også to amerikanere, noe som ville være utenkelig for bare noen få år siden.
Propagandaen er allikevel høyst levende. Guidene forteller den eneste sannheten de kjenner og som de har blitt indoktrinert med gjennom hele skolegangen. Så snart du kommer med et spørsmål eller en kommentar de ikke kan svare på eller virker ubehagelig for de, skjønner de ikke spørsmålet eller skifter raskt tema (”For et pent smykke du har”). Noen ganger kunne de komme med et svar eller kommentar som er så bisarrt at man undrer seg over om de i det hele tatt tror på det selv. Den ene guiden fortalte oss at nordkoreanerne innhentet teknologi fra resten av verden og forbedret den. Hvor var denne teknologien? Hvor er alle jordbruksmaskinene, traktorene, på landsbygda? De hadde mobiltelefoner, påstått å være nordkoreansk, men ryktene sier at de er produsert i Kina med en nordkoreansk logo trykt på. En i gruppen vår gikk tom for batteri i kameraet, og trakk da frem iPad’en sin og fortsatte å ta bilder. Den ene guiden hadde vanskelig for å skjule sin forundring når hun så hvilke duppeditter vi vestlige hadde. At man også kunne lagre musikk på mediet syntes uvirkelig. Forhåpentlig, med flere turister i årene som kommer, vil kontakten med utlendinger øke, kjennskapen til vestlig teknologi vil komme, og med den også større frihet til folket. Nytt fra i år er at turister kan kjøpe internasjonale sim-kort, slik at man kan ringe utenlands. Pr i dag er dette så dyrt at det ikke er lønnsomt for en som skal være der i kun 4-5 dager. Hvor lenge er det til lokalbefolkningen får tak i dette? De få nordkoreanerne som får lov til å reise utenlands kommer hjem med flatskjerm-tv’er, og betaler tollerne med noen få pakker sigaretter for å få de igjennom. Selv om grensen er stengt ut av landet, er den ikke helt tett på vei inn.
Erik Drilen (reisen til Nord-Korea foretatt 27. – 31. mai 2014)