Oversatt til norsk betyr Beograd ”den hvite byen.” Den er kanskje ikke så hvit som navnet skulle tilsi, kanskje mer grå, men du vil la deg overraske når du besøker Serbias hovedstad. Bak fasaden er byen nemlig full av liv.
Beograd er en av Europas eldste byer. Arkeologiske utgravinger viser at det har bodd folk der i over sjutusen år. Byen har vært bebodd av keltiske stammer, erobret av romerne, vært en del av det osmanske riket, invadert av østerrikere, vært hovedstad for både serbisk fyrstedømme og kongedømme. Da den Røde Armé frigjorde Serbia fra tyskernes grep på slutten av 2. verdenskrig, ble byen hovedstad for den føderale jugoslaviske folkerepublikk, under Josip Broz Titos sterke hånd. I 1991 var det store demonstrasjoner i byen som etterhvert skulle ekspandere til krig og etterhvert delingen av Jugoslavia. Under Kosovo-krigen i 1999 ble Beograd bombet av NATO.
Det er fortsatt flere spor av krigen i Beograd, men byen har så absolutt vokst frem fra ruinene og åpnet seg for resten av Europa.
Bare noen kvartaler fra markedsplassen Trg Republike, finner du byens bohemområde, Skadarlija, og gaten Skadarska, med et yrende natteliv. Kaféene og de små restaurantene der ligger nesten like tett som brosteinene i gaten. Hit kommer både lokalbefolkningen og turistene for å spise, drikke og hygge seg. Gaten er som å komme til en liten landsby midt i storbyen, og maten som serveres er tradisjonelle serbiske retter. Lydnivået er høyt, og hver restaurant har sine egne husband som går mellom bordene mens de synger og spiller sigøynermusikk. Den som ønsker du å nyte maten i stillhet, bør finne seg et annet sted.
Forvent ikke lavere lydnivå om du finner veien til Restaurant Reka ved bredden av Donau noen kilometer unna. Her får du livemusikk, sang og dans mellom bordene, på stolene og bordene i tillegg. Men gøy er det utvilsomt.
Er man ute for å shoppe finner man de kjente merkevarebutikkene langs gågaten Knez Mihaila i gamlebyen. Er man ute etter spennende design og shopping er konseptbutikken Supermarket i Visnjiceva stedet. Der kan du også ta en pause fra shoppingen med lunsj og en øl i Restaurant Supermarket.
Godbiten når det gjelder restauranter har jeg spart til slutt. Denne kommer man ikke unna når man først har funnet veien til Beograd: Lorenzo & Kakalamba. Her er kitsjfaktoren høy, og restauranten står listet som must-see i mange guidebøker. Lysekroner fra taket, julenissen som sitter på toalettet, kyskhetsbelte, smurfer er noe av det som pryder restauranten. Her får man noe å snakke om hele kvelden. At maten smaker utmerket er heller ingen ulempe.
Beograd har også mye å by på for den som er interessert i historie og arkitektur, eller ”vanlige” severdigheter om man vil.
Festningen Kalemegdan ligger på en høyde der hvor elvene Sava og Donau møtes, og har vært et viktig forsvarsanlegg for byen siden 300 år før vår tidsregning. Du kan gå mange kilometer på stiene og i gangene innenfor murene, eller du kan finne deg en benk og heller nyte utsikten. Parken rundt Kalemegdan er et populært møtested for folk i alle aldre.
Et monument som er godt synlig over alle hustakene i Beograd er St. Sava-kirken. Imponerende fra utsiden. Inni er den en byggeplass, og ingen vet hvor lang tid det vil ta før kirken er ferdig. Når den endelig blir det vil den bli en av verdens største ortodokse kirker.
Nikola Tesla er kjent for å ha funnet opp vekselstrømgeneratoren, røntgenstråler og la grunnlaget for moderne radio og fjernsyn. I Nikola Tesla-muséet får du eksperimentere med elektromagnetisme og elektrisitet. Forvent lyn og torden!
For den som er opptatt av krigshistorie er det flere spor etter Kosovo-krigen. I krysset ved Kneza Milosa og Nemanjina står fremdeles ruinene av forsvarsdepartementet, hvor vinduene innenfor en radius av to kvartaler ble blåst ut. I Kneza Milosa ligger også ruinene av det jugoslaviske og serbiske innenriksdepartementet.
Titos gravsted ligger litt utenfor sentrum. Han er gravlagt i Blomstenes hus i bydelen Dedinje. Her ligger også muséet over hans tid som leder av Jugoslavia.
Litt utenfor sentrum har man også muligheten til å besøke the Royal Compound, det kongelige slott. Og er man heldig får man kanskje treffe HKH Kronprins Alexander av Serbia, om han er hjemme.
Blir det for varmt i storbyen Beograd, er det mulig å ta turen til byens åtte kilometer lange badestrand, Ada Ciganlija, som ligger rundt den kunstige Savasjøen, bare fem kilometer fra sentrum. På sommeren er det fullt av mennesker her, og mange barer og restauranter.
Ut av byen
Har man mange dager i Beograd frister det sikkert med å ta en dag utenfor byen også. En veldig fin og anbefalt tur er å kjøre til nasjonalparken Fruska Gora og besøke ett av de 17 monasteriene som ligger der. Monasteriet Krusedol er et utmerket valg, om det holder å se ett.
Man rekker fint å besøke Krusedol på vei til Serbias nest største by, Novi Sad. Men glem heller ikke å stoppe i billedskjønne Sremski Karlovci på veien. I Sremski Karlovci har du muligheten til å besøke Serbias eneste bimuseum (Museum of Beekeeping), samt flere muligheter til vinsmaking.
Novi Sad ligger 80 km nord for Beograd. På vei inn til byen bør man stoppe på festningen Petrovaradin, som ligger på en høyde ved elven Donau, med fantastisk utsikt over byen. Festningen er verdens nest største, og har aldri blitt inntatt av noen fiende. Og er man først der passer det fint å spise et måltid på restauranten Aqua Doria, som ligger nedenfor muren.
Selve sentrum av Novi Sad er lite, og man når det meste til fots. Av byens severdigheter kan nevnes byens rådhus, St. George’s serbiskortodokse kirke, Jomfru Maria’s navns kirke og byens synagoge. I byens gågate, eller i alle sidegatene, kan man gjøre unna shoppingen i et behagelig tempo, eller sette seg ned på en av de mange fortauskaféene og se på alle menneskene som går forbi.
Et annet forslag til utflukt ut av Beograd, er å besøke Kabinet Brewery, og prøve ølsmaking, utenfor Nemenikuce sør for Beograd. Derfra kan man fortsette til Oplenac og besøke St. George’s kirke, med mausoléet til den serbiske kongefamilien Karadjordevic. Man kan også prøve vinsmaking på Aleksandrovic Winery i samme område.
Aberdeens største attraksjon er gamlebyen, og en totimers vandring her er absolutt verdt besøket. Men husk paraply, været i Skottland er kjent for å skifte raskt. Det bør uansett ikke stoppe deg fra å besøke byen.
Turistkontoret i Aberdeen anbefaler at man starter fra sør, men jeg valgte heller å ta en taxi til Brig o’ Balgownie i nord, den severdigheten som ligger lengst unna det ”nye” sentrum av byen, og fulgte den motsatte ruten. Det kan nemlig være vanskelig å finne taxi i nord når du skal tilbake igjen, dessuten er det ikke langt å gå tilbake til hovedgaten Union Street når du er ferdig med å se gamlebyen. Men det kan jo hende at du heller ønsker å gå samme veien tilbake igjen.
Aberdeen var opprinnelig to byer og ble ikke slått sammen før i 1891. Begge byene har sin historie helt tilbake til middelalderen. Gamle kilder omtalte de to byene som ”the Cities of Aberdeen” i flertall. I dag omtales de som Old Aberdeen og New Aberdeen.
Old Heritage Trail starter i den sørlige delen av Old Aberdeen med St Margaret’s Chapel and Convent fra 1800-tallet, bygget for å hjelpe fattige og syke. Fortsett turen langs Spital til det historiske akademiske senteret, forbi imponerende Powis Gates, med sine minareter i tyrkisk stil, og kirkegården tilhørende det tidligere Snow Kirk, helt tilbake fra 1498. The Snow Kirk selv ikke ble brukt etter den protestantiske reformasjonen i 1560, men overlevde hundre år til. Kirkegården ble fortsatt brukt for katolske begravelser, og de gamle gravene er fortsatt bevart.
Like bortenfor ligger Kings College, nå en del av University of Aberdeen. Da høgskolen ble grunnlagt i 1495, ble det Skottlands tredje universitet. Skolen inneholder et kapell med et fantastisk kronetårn, som erstattet det opprinnelige tårnet i 1633, etter at det gamle hadde blåst ned under en kraftig storm. Foran bygningen finner du et vakkert marmor- og bronsemonument dedikert biskop Elphinstone, en av hovedpersonene i etableringen av instituttet.
Fortsetter du vandringen videre nordover, vil du se noen historiske byvillaer fra 1700- og 1800-tallet, inkludert Wrights ‘and Coopers’ Place. I enden av brosteinsbelagte High Street, ligger Old Aberdeen Mercat Cross, som stod i sentrum av Old Aberdeen, markerte markedsplassen, men som også var stedet hvor offentlige kunngjøringer ble gitt i det 18. århundre.
Fortsett langs Chanory til den eldste delen av Old Aberdeen, til St. Machar-katedralen, hvis historie går helt tilbake til det 12. århundre. Katedralen du ser i dag er et resultat av århundrer med byggearbeider. Du kan også ta turen inn for å se de praktfulle eksemplene på farget glass inkludert et minnesmerke fra første verdenskrig av Douglas Strachan, samt de som ble laget av Cottier på slutten av 1800-tallet.
Planlegg også tid til å se de omgjorte hyttene som tidligere var Mitchell Hospital, samt grøntarealene i Cruikshank Botanical Garden og Seaton Park, før du avslutter på en kultursti mot Brig o’ Balgownie. Denne brua, som ligger over et dypt basseng kjent som Black Neuk på River Don, ble udødeliggjort i Lord Byrons dikt Don Juan.
Fullstendig beskrivelse av ruten og historien bak hver bygning finner du her: old_aberdeen_trail.
Av severdigheter i New Aberdeen kan det være interessant å få med seg Provost Skene’s House (for tiden stengt pga byggeaktivitet ved siden av) og Marischal College. I sistnevnte ligger også turistinformasjonen. Er man sulten eller tørst etter en lang sightseeingtur, kan det være greit å stikke innom the Illicit Still, som ligger på Broad Street, få meter fra Union Street, byens hovedgate og shoppinggate. Puben er innredet i mørk gotisk stil, og er kjent for å tilby ”the Best Pint in Scotland.”
Ønsker man å besøke flere uvanlige barer, er Slains Castle stedet. Baren har overtatt en gammel gotisk kirke på Belmont Street, også det en sidegate til Union Street. Interiøret er basert på Bram Stoker’s Dracula. Absolutt en bar verdt å få med seg.
Muséer som er verdt å få med seg i samme område er Tolbooth Museum og Aberdeen Maritime Museum. Førstnevnte, som ligger i en av Aberdeens eldste bygninger, et gammelt fengsel fra 1600-tallet. Inngang her er gratis. Merk at det er trange og bratte steintrapper i museet, og er ikke handikapvennlig. Barn kan bli skremt.
Aberdeen Maritime Museum, derimot, er handikap- og barnevennlig. Det viser historien om skipsbygging, fiske og skipsfart på Nordsjøen, samt oljeindustrien. Museet har utsikt mot den travle havnen i Aberdeen.
En annen severdighet som kan være morsomt å få med seg er delfinene, som du kan se fra havna nede ved Aberdeen-stranda. Den beste tiden å se de er i sommermånedene.
Aberdeen rekker du fint over på en helg, og kan også godt kombineres med turer som f.eks. Whisky trail, hvor du kan besøke ett eller flere whiskydistellerier, eller Castle trail, hvor du kan se flere av Skottlands mange vakre slott. Dessuten, Edinburgh, Skottlands hovedstad, er bare et par timer unna med tog.
Hotellanbefaling: Skene House Hotel Suites & Conference Suites, hotellsuiter med 1-3 soverom, samt oppholdsrom og kjøkken.
Jødekvarteret i Budapests 7. distrikt har i mange år vært byens fattigkvarter, tomme, nedslitte bygninger. Da nazistene invaderte Budapest i 1944, ble bydelen murt inne, slik at de hadde kontroll på den jødiske befolkningen. Mer enn halvparten av Budapests jøder ble sendt til konsentrasjonsleirer, og Distrikt VII ble etter andre verdenskrig stående forlatt. Det ble snakket om å jevne alle bygningene med jorda, for så å bygge nytt. Men hittil har det ikke skjedd.
I skyggen av Europas største synagoge, har det i de siste årene vokst frem en ny kultur, i noe som har utviklet seg til å bli byens hippeste område, med barer, kaféer og restauranter, en bohemsk og livlig atmosfære som kan sammenlignes med Berlins Kreuzberg. Det som spesielt har tiltrukket seg turistene, i tillegg til den unge lokalbefolkningen, er rom kocsma, ruinpubene.
Fasadene falmer, kulehull fra krigen har ikke blitt tettet, men inne i bygningene og i bakgårdene er det fullt liv. Ruinpubene er ikke puber slik vi kjenner de, men mer blanding av hippe barer, kaféer, musikklubber og kulturelle sentra. Minimal annonsering, anonyme skilt og innenfor like anonyme dører.
Oppskriften er enkel: Finn en gammel, forlatt bygning i sentrum av Pest, lei kjelleren og første etasje, la vær å renovere, invitér noen lokale kunstnere og designere, gjenskap stemningen fra 70-tallet, bygg en bar og servér øl og drinker, invitér et lokalt band, og man er i gang. Noen av barene kommer og går, skifter eierskap, men du vil alltid finne en ruinpub som trekker folk.
Et besøk i Szimpla Kert er et must. Det var her det hele startet i 2001 av fire studenter med en visjon: Å lage et kunstnerisk, morsomt vannhull i en forlatt bygning i et nabolag som trengte noe nytt. Baren fikk raskt oppmerksomhet fra lokalbefolkningen og har etterhvert opparbeidet seg en kultstatus. Når du går inn er det som å komme inn i en obskur ”hule” i to etasjer med mange rom og flere barer, og til slutt til et telt i en bakgård. Dekoren inkluderer gamle pc-monitorer som blinker, omkranset av julelys, sykler og discokuler som henger i taket, et badekar som er saget i to og spraymalt, en gammel Trabant som er omgjort til et picnicbord, lampeskjermer i alle former og størrelser og møbler som ikke matcher. Nå er det like vanlig å høre engelsk som ungarsk på Szimpla Kert, men stedet er allikevel verdt et besøk. I nabolaget finnes også et tredvetalls andre ruinpuber.
Budapest har forøvrig mye annet å by på. Inntil 1872 var det to byer på hver sin side av elva Donau: Buda, høydene på vestsiden, som hadde en viktig strategisk beliggenhet, noe som bekreftes ved at her ligger festningsverkene på rad og rekke. Borgdistriktet fra 1200-tallet trekker til seg mange turister. Her ligger Budaslottet, Matthiaskirken og Fiskerbastionen. Citadellet, som ble bygget av habsburgerne etter oppstanden i 1848-49, skulle med sine 60 kanoner skremme innbyggerne mot nye opprør. Frihetsmonumentet på toppen av Gellerthøyden, som også er lett å se fra den andre siden av elven, ble satt opp til minne for Budapests frigjøring. Herfra har du den beste utsikten over hele Budapest. Et godt tips er å spise på Citadella Panorama Restaurant ved solnedgangen.
Mens Budasiden byr på verneverdige historiske byggverk, er det den andre siden, Pest, som står for handel, industri og uteliv. Pest er gjerne benevnt som ”Øst-Europas Paris.” Her er de brede avenyene, kaféene og shoppinggatene. På denne siden finner du også Parlamentet, Ungarns største byggverk, inspirert av parlamentet i London. På Helteplassen, den monumentale plassen som ble anlagt i forbindelse med Budapests tusenårsjubileum i 1896, finner man statuer av berømte ungarske ledere og politikere, og en søyle kronet med erkeengelen Gabriel. På hver side av plassen er det to kunstpalasser. Stefanbasilikaen er viet St. Stefan, den første kristne kongen i Ungarn. Kirken er et kunstverk både utvendig og innvendig, og kuppelen er synlig fra hele byen.
Bare et steinkast fra Helteplassen finner man også Széchenyibadet, et av, om ikke verdens mest kjente badeanlegg. Anlegget er også Europas største termalbad , med den dypeste varme kilden av alle Budapests spa. Tre utendørs-, og flere innendørs bassenger med herlig, helsebringende vann. Spill et parti sjakk, benytt en av de mange badstuene, massasjedusjene, eller bestill forskjellige former for massasje. Anlegget, bygget i 1913 i nybarokk stil, er i seg selv verdt et besøk. Et annet kjent bad er Gellért Spa, som ligger nedenfor Gellerthøyden i Buda. Ellers har veldig mange av hotellene i Budapest spa.
Anbefalte restauranter: Kaltenberg Restaurant (med eget mikrobryggeri). Buddha-Bar Restaurant (alltid god mat fra Asia). Eller hva med lunsj på Strudel House Restaurant? På Vénhajó Restaurant spiser du ombord i en elvebåt på Pestsiden, men den cruiser ikke på elven. Du kan velge sightseeing på Donau med andre elvebåter. Om du ønsker en annerledes aften, spis som de gjorde i middelalderen på Sir Lancelot, med dinner and show, der kjøttrettene serveres på store fat, og du spiser med fingrene. Bestill bord på forhånd på Sir Lancelot, her blir det gjerne fullt.
Anbefalte hoteller: Buddha-Bar Hotel Budapest Klotild Palace (5*), en opplevelse som gjør turen verdt i seg selv. Shoppinggaten i Pest starter fra Buddha-Bar Hotel. Mercure Budapest Korona Hotel (4*), Kempinski Hotel Corvinus (5*), Estilo Fashion Hotel (4*), Zenit Budapest Palace (4*) ligger alle nær shoppinggate og markedsplassen. Hilton Budapest West End (5*) er et forretningshotell et stykke fra shoppinggaten og markedsplassen, men ligger rett ved jernbanestasjonen og kjøpesenteret West End City Center.
Shopping i Budapest: Shoppinggaten Váci utca, som starter fra utgangsdøren til Buddha-Bar Restaurant, og går helt opp til markedsplassen Vörösmarty ter, hvor også det berømte julemarkedet holder til i desember.
Drosjer i Budapest: Tidligere ble man advart mot å praie en taxi på gaten i Budapest, da svært mange av disse var pirattaxier. De så ut som vanlige taxier med taxiskilt og telefonnummer på sidene. Noen av de hadde også taksameter, men som gikk mye raskere enn de offisielle taxiene. De ungarske myndighetene har gjort en lovendring, som forbyr pirattaxier. Alle taxiene er nå gule, og er pålagt å ha taksameter. Merk allikevel at det kan være stor forskjell på prisen på kjøreturene. Jeg har mistanke om at enkelte drosjesjåfører har taksameter som går raskere enn andre. Man stusser når drosjeturen en dag koster 2.500 forint, men samme turen neste dag koster 5.000 forint. (HUF 1.000 = NOK 30,-) Det anbefales derfor å høre med drosjesjåføren på forhånd hvor mye turen kommer til å koste. Prøv også å ha små sedler tilgjengelig. Det er fort gjort å betale med en 20.000-seddel, og få igjen 17.500,- forint, hvorav 10.000-seddelen er fra Indonesia (når man er stresset kan sedlene se like ut, men 10.000 indonesiske rupi er ikke mer enn NOK 10,-).
Erik Drilen (Turer til Budapest foretatt 2.-5. juni 2013 og 12.-16. desember 2014)
Det blåses i ei fløyte bak oss, og en mann i grå uniform kommer opp bak oss. Han sier noe i en streng tone på russisk. Ingen av oss forstår. Så sier han på gebrokkent engelsk:
Why are you standing here?
Vi forsøker å forklare hva vi venter på, men han vil ikke høre.
Standing here is illegal!
Han tar tak i kameravesken min.
What is this?
A camera.
Why do you need this?
Han ber om å få se vesken til en av de andre. Han plukker opp en mobiltelefon. ”Is this a secret recording advice?” Han drar opp en leppestift: ”Is this a microphone?”
You will need to come with me!
Han ber oss stille opp på linje og leder oss til en gammel buss. Jeg har for lengst skjønt plottet, men spiller med.
Why are you smiling? Stop it right now!
Vi blir geleidet inn i bussen. Bussen, derimot, har startvansker. Den sovjetrussiske offiseren ber oss fire menn i gruppen om å gå ut og dytte. Bussen starter raskt, og vi blir bedt om å gå inn i den igjen. Vi er dermed dagens helter, og en flaske vodka dras frem og servering og sightseeing starter. På propagandavis. Og vi synger på russisk.
Etter en times tid blir vi sluppet fri, og vi får en ny sightseeingtur, i tunnellene under Tallinns gamleby. Etter en stund kommer vi ut midt i gamlebyen, og den vanlige sightseeingen starter.
Tallinn ble for første gang nevnt i historien i 1154, men festningen på Toompea hadde da allerede vært der i over hundre år. I 1219 ble byen okkupert av danskene, og ble kjent under navnet Reval. I århundrene etterpå ble Estland under tysk, svensk og russisk styre. I 1918 fikk estlenderne sin uavhengighet, og byen fikk navnet Tallinn. I en kort periode ble landet igjen okkupert av tyskerne, men fra 1920 og frem til annen verdenskrig var Estland selvstendige. I 1940 ble Estland annektert av Sovjetunionen, og var en del av unionen helt til landet erklærte seg selvstendige 20. august 1991.
Siden løsrivelsen fra Sovjetunionen har estlenderne gjort en stor innsats med å fjerne spor etter sovjettiden, men noen bygninger har fått stå som minne fra okkupasjonen. Det viktigste er kanskje Hotel Viru. Her ble alle rom avlyttet av KGB. Hotellet er nå selvfølgelig fullstendig oppusset og alle spor av KGBs spionasjeutstyr er fjernet, med unntak av de hemmelige rommene i 23. etasje, som offisielt ikke eksisterte. Disse rommene huser nå KGB-museet.
Gamlebyen, Vanalinn, er Tallinns største severdighet. Det enkleste er å ta seg rundt til fots. I nedre bydel, All-Linn, fra Viruporten og Virugaten finner du butikkene, restaurantene og barene. Rådhusplassen er et godt utgangspunkt for å starte rundturen. I tillegg til Rådhuset med ”værhanen” Vana Toomas (Gamle Tomas), finner du der også Raeapteek, Rådhusapoteket, ett av Europas eldste apotek. Andre kjente severdigheter er Nikolaikirken, med den eldste kjente dekorative portalen i Tallinn, og Olavkirken, som er det høyeste gudshuset i Estland. Mellom 1549 og 1625 var det også verdens høyeste bygning med sine 123,7 meter.
Toompea (Domberget) er Tallinns mest fremtredende landemerke. Der finner man Estlands regjeringsbygninger og Stenbock-huset, som er statsministerens kontor. Toompea-slottet huser Estlands parlament. Ved siden av slottet ligger den ortodokse Alexander Nevsky-katedralen, og er vanskelig å unngå å få øye på med sine kupler. Siden 1997 har gamlebyen i Tallinn stått på UNESCOs verdensarvliste.
En morsom måte å oppleve gamlebyen på er å delta på en såkalt Ghost Tour på kveldstid. Da får man høre historier man ikke får høre på de vanlige sightseeingturene.
Bydelen Kalamaja er Tallinns bohemske bydel, og er verdt et besøk på grunn av sin trehusbebyggelse og sine kaféer, hvorav F-Hoone kanskje er best kjent. Kanskje finner du også noen skatter på loppemarkedet i Telliskivi, som er en av bydelens attraksjoner hver helg.
Lennusadam Seaplane Harbour & Museum er også verdt et besøk.
Mange reiser til Tallinn for SPA-weekend. Mange hoteller tilbyr dette.
Forslag på teambuilding kan være Lada-rally i Laitse Rally Park en halv times kjøring utenfor byen. Eller hva med å også prøve trickkjøring, hvor ikke alt med bilen virker som forventet? Et annet forslag på teambuilding er å lage skulpturer på Graniit Villa sammen med en av Estlands største kunstnere, Tauno Kangro, det også i Laitse. Tauno Kangro har også et galleri i Tallinn, hvor det er mulig å lage skulpturer. Eller hva med å lage sin egen middag på Restaurant Köök i Tallinn?
Hoteller: Palace Hotel, Hotel Telegraaf, Nordic Hotel Forum, Swissôtel Tallinn, Radisson Blu Sky Hotel, Hotel Viru og Hotel Estoria.
Erik Drilen (Tallinn besøkt 7-8. juli 2011, 5-6. juli 2012 og 23-26. november 2014)
Når du har reist i Øst-Europa med Air Baltic og kommer til Riga, er det et øyeblikk lett å glemme at du er i Latvia. Taxien inn til byen suser forbi Statoil-stasjoner, Rimi kjøpesentre, Narvesen-kiosker og til og med DNB Bank. Da jernbanestasjonen i Riga ble bygget av norske firmaer, klarte ikke oppdragsgiveren å betale for jobben, så hva var vel da mer naturlig enn at norske Linstow bygde et norsk kjøpesenter med 220 butikker fordelt på tre etasjer med navnet Origo på jernbanestasjonen? Klesbutikker finnes det også flere av i Riga, som Dressmann og Cubus, i tillegg til svenske Hennes & Mauritz. Danske Jysk og finske Stockmann finner vi også, men det er de norske kjedene som dominerer bybildet.
Så snart man er i det historiske sentrum er det ingen tvil lenger, dette er ikke Norge.
Gamlebyen
Riga ble grunnlagt i 1201, som handelssted for hanseaterne, og gamlebyen domineres derfor av bygninger fra middelalderen. Rigas festning, Rigas katedral og St Peters kirke er bygninger fra denne tiden. Den mest kjente bygningen, og den lettest gjenkjennelige, er Svarthodenes hus, et landemerke på Rådhusplassen. Opprinnelig var Riga omgitt av en bymur, men bare rester av denne står fortsatt. ”Svenskeporten” er en del av bymuren, som fremdeles kan beskues. Gatene i gamlebyen er dekket med brostein, og biler kan ikke kjøre der.
Art nouveau/jugendstil
Art nouveau, også kjent som jugendstil, dominerer området vest for gamlebyen, spesielt ambassadeområdet rundt gatene Alberta iela og Elizabetes iela. En av de mest profilerte art nouveau-arkitektene i Riga er russiske Mikhail Eisenstein, kjent for sine uvanlige skulpturer, bruk av farget murstein og keramikkflis, geometriske ornamenter og unike vindusformer. Men latviere har også satt sitt preg på bydelen, som Konstantīns Pēkšēns, som har tegnet 250 byggverk, deriblant Alberta iela 12, som i dag huser Riga Art Nouveau Museum. Sentrum av Riga regnes som den fineste samlingen av art nouveau-bygninger i Europa, og står på UNESCOs verdensarvliste.
Rigas trebebyggelse
Trebebyggelsen er ikke det Riga er mest kjent for, og mye av denne har forfalt. Etter at bygningene ble fredet av UNESCO har man startet et aktiv restaureringsarbeide for å gi trehusene sitt opprinnelige utseende og beskaffenhet tilbake. Foreløpig er kun noen få hus restaurert, først og fremst i områdene Grīziņkalns og Āgenskalna priedes, men her vil man se en utvilking i årene som kommer.
Jurmala
Jurmala ligger ved Østersjøen og er en av Latvias mest populære badebyer, bare en halvtime fra Riga. Man kan fint kombinere Riga med Jurmala, om det er for en dagstur, eller om man ønsker en eller flere netter der. Jurmala er mest kjent for den lange fine stranden og Spa-hotellene, men det er også mange hyggelige caféer og restauranter i den lille byen, spesielt i gågaten Jomas iela. Jurmala passer også fint for barnefamilier. Du kan ta toget fra Riga til Jurmala, men merk da at det ikke finnes noen stasjoner som heter Jurmala, da toget stopper på flere stasjoner i byen. Enklest er det å gå av på stasjonen Majori, rett ved gågata. Stranda er bare noen kvartaler unna.
Jurmalas unike trearkitektur er også verdt å få med seg, som f.eks. sommerhuset og den botaniske hagen av Kristap og August Morberg.
Hoteller i Riga: Radisson Blu Latvija Hotel, Radisson Blu Elizabete Hotel og Radisson Blu Ridzene Hotel har alle god beliggenhet i forhold til gamlebyen. Radisson Blu Daugava Hotel ligger på den andre siden av elven. Rigas største og sannsynligvis beste spa, Espa, er en del av Radisson Blu Latvija Hotel. Et annet anbefalt spahotell er Opera Hotel & Spa.
Hotell i Jurmala: Hotel Jurmala Spa. Siden bystyret i Jurmala ikke tillater at nybygg skal være høyere enn trærne, ruver Hotel Jurmala Spa godt med sine 11 etasjer og utsikt over hele byen. Hotellet har innendørs basseng og Jurmalas største spa.
Erik Drilen (Besøk i Riga foretatt 6-8. juli 2013, 5-7. juli og 27-31. oktober 2014. Besøk i Jurmala foretatt 29. juni – 1. juli 2014)
Hovedstaden i Wales, Cardiff, er ingen stor metropol. Med sine snaue 350.000 innbyggere er den bare dobbelt så stor som Trondheim. Wales er heller ikke noe stort land, og faktisk bor det flere sauer enn mennesker der. Likevel har Cardiff de siste årene markert seg på kartet. Ikke på grunn av fotballklubben som ble ledet av Ole Gunnar Solskjær noen måneder, men på grunn BBCs tv-produksjoner, og da i særlig grad Doctor Who og spin-off-serien Torchwood.
Da jeg var i Cardiff, var The Doctor Who Experience, dessverre stengt. Det ble helrenovert til en ny doktor, den tolvte i rekken. Opplevelsessenteret er et must for alle Doctor Who fans, eller whovians som de kaller seg selv. Man får oppleve en interaktiv sekvens, museum med karakterer og kostymer fra 50 år med tv-serien, samt Doctor Who shop.
Men selv uten The Doctor Who Experience er det fullt mulig å oppleve steder fra serien på nært hold. BBC Cymry Studios, hvor serien spilles inn, blant mange andre kjente britiske tv-serier, har en dalek utstilt i resepsjonen. Denne har faktisk vært med i tv-serien, kunne resepsjonisten informere om. Utenfor The Doctor Who Experience-hangaren står en tardis utstilt. Om den faktisk er større på innsiden enn på utsiden, får man derimot ikke sjekket.
Går man videre mot sentrum, kommer man til Roald Dahls plass. Nede ved vannkanten er stedet hvor Ianto Jones i spin-off-serien Torchwood døde. Populære Ianto har fått sitt eget monument der, og fans fra hele verden har hengt opp brev, bilder og gaver på veggen for å minnes Ianto.
På Roald Dahls plass vil man også finne den hemmelige inngangen til Torchwoods hovedkvarter, foran The Water Tower, også kjent som Torchwood Three. Så får man bare prøve å finne riktig stein å stå på. Rett ved siden av ligger The Millenium Centre, som også er kjent fra begge seriene.
Blir man sulten er ikke restaurantene langt unna. Rundt Roald Dahls plass finnes mange spisesteder, men for en whovian er det en bestemt restaurant som er målet: Eddie’s Diner. Og er bord nr 11 ledig, er det selvsagt der man skal sitte. Og hva skal man bestille? Cheese fries, selvfølgelig. Det var det doktoren bestilte.
Har Cardiff noe å by på for de som ikke er fans av BBCs tv-serier. Naturligvis. Som nevnt er ikke Cardiff noen stor by, og dermed trenger man heller ikke mange dager på å se byen og severdighetene. Med hop-on-hop-off-bussene til CitySightseeing kan du se de viktigste severdighetene på 50 minutter, men det fine med disse bussene er at du kan gå av på hvilken som helst av de tolv stoppestedene, og gå på igjen når du ønsker det. Bussene går med halvtimes intervaller.
Den viktigste attraksjonen i byen er Cardiff Castle, påbegynt av normannerne i 1081. Men det har stått murer der helt fra romertiden av, for totusen år siden.
Andre severdigheter er universitetsbygningene, Cardiff City Hall og National Museum of Wales like ved Cardiff Castle. Millenium Stadium er også verdt et besøk, ikke bare for sportsinteresserte, men også for de med interesse for moderne arkitektur. Millenium Waterfront med Roald Dahls plass er verdt et besøk, ikke bare for whovians, men man kan også besøke Pierhead Building og den norske kirken.
Shopping er i hovedsak i sentrum, i gatene mellom Radisson Blu Hotel Cardiff og Cardiff Castle.
Det tar drøyt to timer med tog fra London til Cardiff. Noe billigere, men noe lengre reisetid, kan man reise med ekspressbuss. Flyr man inn til Gatwick er kanskje ekspressbussen det enkleste, da det går busser fra lufthavnen nonstop til Cardiff. Med tog fra Gatwick må man regne med to bytter.
Erik Drilen (Opphold i Cardiff fra 1. – 3. oktober 2014)
I en artikkel i VG i vår leste jeg en liste over verdens minst besøkte land, basert på tall fra Verdensbanken. På denne listen var Moldova på femteplass.
Dette stod å lese i VG: ”Moldova har 11.000 utenlandske besøkende i året. Landet er Europas fattigste land og minst besøkte republikk. Landet ligger mellom Ukraina og Romania. Det finnes ikke turistattraksjoner i landet.”
Med dette utgangspunktet reiste jeg med Air Baltic via Riga til Moldova, og hovedstaden Chișinău (uttales Kishinau). Flyplassen var liten, og kun ett annet fly hadde landet samtidig med oss, Austrian Airlines. Passkontrollen gikk derfor raskt. Som alltid når jeg kommer til et nytt land er første oppgave å finne en minibank for å ta ut lokal valuta. Den første minibanken virket ikke. Det gjorde heldigvis den andre.
På vei ut ble jeg stoppet av drosjesjåfører som spurte om jeg behøver taxi. Ikke uvanlig på mine mange reiser. Jeg aksepterte en pris på 20 euro, selv om jeg visste at dette nok sikkert var dobbelt pris. Ikke overrasket heller at jeg fulgte sjåføren til parkeringsplassen, og skjønte allerede da at her var det snakk om pirattaxi. Oh well, dette er noe av spenningen med å reise. Satte meg inn i bilen, og oppdaget at det ikke fantes sikkerhetsbelte i baksetet. Sjåføren lo og sa på gebrokkent engelsk ”No no, this is Moldova,” og så festet han sitt eget sikkerhetsbelte, og vi kjørte inn til byen og Manhattan Hotel hvor jeg skulle bo de neste dagene. Pent 4-stjerners hotell, og sentralt i forhold til promenadegaten Bulevardul Ștefan cel Mare og parallellgaten Strada 31 August 1989, hvor mange av byens muséer ligger, og til ett av byens store kjøpesenter med det fantasifulle navnet Malldova.
Ved ankomst spurte jeg om severdigheter som jeg hadde lest om på forhånd, og sa at jeg kunne tenke meg å ta en tur til vingården Cricova på formiddagen dagen etter. Det skulle resepsjonen ordne for meg.
Neste morgen kom hotellsjefen til meg under frokosten (jeg var nesten den eneste i frokostrommet), og sa at jeg kunne få visning med engelsk guide på Cricova kl 15.00, hvilket var greit for meg. Jeg fortalte hotellsjefen hva jeg ellers ønsket å se i Moldova, som f.eks. hovedstaden Tiraspol i utbryterrepublikken Transnistria. Dit kan jeg kjøre deg med en gang, sa hotellsjefen. Vi er tilbake før visningen i Cricova. Og dermed gikk jeg opp på rommet, hentet kamera, og så bar det til Tiraspol.
For å krysse grensen til Transnistria må du huske pass. Dette må du vise på grensen, og du får en kvittering som gir deg fritt opphold i ti timer. Denne må du ikke miste, for den må leveres igjen ved utreise.
Å komme til Tiraspol er som å komme til Sovjetunionen. Det finnes ikke mange severdigheter her, og du reiser ikke til Transnistria for å shoppe. Det eneste som er verdt å kjøpe i Transnistria er den lokale brandyen Kvint, som er av høy kvalitet, samt sigaretter. Husk at du trenger transnistriske rubler, som enkelt kan veksles mot euro og moldoviske leu. Ingen annen valuta enn rubler er akseptert i de få butikkene som finnes i Tiraspol. Og husk å veksle tilbake før du forlater republikken igjen, for transnistriske rubler er det ingen som vil ha utenfor Transnistria.
Folket i Transnistria, som stort sett er russere, kaller landet en republikk, selv om ingen land har anerkjent de. Etter en krig mellom Transnistria og Moldova i 1990-92, underskrev daværende president i Russland, Boris Jeltsin, og Moldovas president Mircea Snegur, en fredsavtale, som gjorde regionen til autonom region av Moldova med fredsbevarende styrker fra Russland og Moldova. Regionen opererer som en selvstendig stat, og har sin egen regjering, parlament, militær, politi og postsystem. De har sin egen grunnlov, nasjonalsang, flagg og våpenskjold. Mye av Moldovas industri lå nettopp i Transnistria, og tapet av denne regionen har rammet Moldova hardt økonomisk. Majoriteten av folket ønsker å bli en del av Russland. I Transnistria kalles republikken Pridnestrovskaya Moldavskaya Respublika (PMR).
Tilbake i Chișinău og lunsj, går turen videre til vingården Cricova. Dette er sannsynligvis den viktigste og største severdigheten i Moldova. Cricova har Moldovas nest største vinkjeller, etter Mileştii Mici, som i følge Guinness Rekordbok er verdens største. Med 120 km med tunneler, hvorav vin er lagret i halvparten av tunnelene. Verdens største vinsamling er i Cricova, og er beskyttet av UNESCO. Cricova er en av få vingårder i Europa som produserer musserende vin etter klassiske franske metoder oppfunnet av munken Dom Pierre Perignon. Vladimir Putin feiret sin 50-årsdag på Cricova, og etter sigende gikk austronauten Yuri Gagarin seg vill i tunnelene i 1966. Vinene fra Cricova har mottatt 70 sølv-, gull- og Grand Prix-utmerkelser. Vinsmaking, bedriftsmøter, samt tilstelninger som bryllup og andre selskaper kan avholdes i vingårdens underjordiske møterom og restauranter.
Neste dag tilbød hotellsjefen seg å kjøre meg til Orheiul Vechi, eller Gamle Orhei. Huleklosteret (Mănăstire în Peşteră) i gamle Orhei er utvilsomt den mest fantastiske severdigheten i Moldova. Ikke bare klosteret i seg selv, og landsbyen, men også ikke minst utsikten. Hulene ble gravd ut av kalksteinsklippene av ortodokse munker så tidlig som på 1200-tallet, og var bebodd helt til 1700-tallet. F.o.m. 1996 har et fåtall munker bosatt seg i hulene igjen og gjenopprettet klosteret.
På vei tilbake til Chișinău tok vi en avstikker til klosteret i Curchi (Mănăstirea Curchi). Dette klosteret er ett av de viktigste arkitektoniske monumentene i Bessarabia, og er også ansett for å være ett av de vakreste og mest berømte klostrene i regionen.
De siste to dagene i Moldova benyttet jeg til å utforske Chișinău, muséer og shopping osv. Jeg kunne tenkt meg en tur til Soroca for å se festningen, samt sigøynerpalassene, der, men det er snakk om en biltur på mer enn 300 km tur/retur, så det får heller bli neste gang.
Chișinău har mye slitt og gammel sovjetisk artitektur fremdeles, men det finnes unntak. En del nye bygninger har også moderne arkitektur. De fleste severdighetene i Chișinău ligger på Bulevardul Ștefan cel Mare. Chişinău to mest kjente parker ligger diagonalt overfor hverandre og danner to diamanter i bykjernen. Høydepunktene i Parcul Catedralei er byens største ortodokse katedral, med sitt vakre klokketårn, og den hellige porten, også kjent som Chişinăus triumfbue. Gradina Publica Stefan cel Mare şi Sfînt er parken der man går og ser på menneskene. Ştefan var Moldavias største middelalderprins og symbolet på Moldovas stolte fortid. Hans statue står ved inngangen. Regjeringsbygget er det store bygget rett over over gaten overfor triumfbuen. Presidentpalasset og parlamentet ligger også i samme område.
Parallellgaten Strada 31 August 1989 er gaten hvor de fleste muséene befinner seg. Nasjonalmuséet for arkeologi og historie, nasjonalmuséet for kunst og militærmuséet ligger alle på denne gaten.
Andre muséer som kan være verdt å få med seg er nasjonalmuséet for etnografi og naturhistorie, som bl.a. har et fullstendig mammutskjelett, samt Pushkinmuséet, hvor den russiske nasjonaldikteren Aleksandr Pushkin levde i eksil fra Russland i 1820-23.
Parcul Dendrariu kan også være verdt et besøk for den botanisk interesserte.
Av minnesmerker er evighetsmonumentet (Complexul Memorial Eternitate) det viktigste i Chişinău. Det viser fem rifler som støtter seg mot hverandre, hver av de representerer hvert av årene under 2. verdenskrig, og skal minnes de falne under krigen. I midten av monumentet brenner en evighetsflamme, og to soldater står alltid i givakt ved monumentet. Rundt monumentet står flere skulpturer.
Shopping: For den som ønsker å handle merkeklær til en pris mye lavere enn hjemme, anbefales kjøpesenteret Malldova. Det finnes også andre kjøpesentre rundt omkring i byen.
Hotell:Manhattan Hotel & Restaurant, familieeid 4-stjerners hotell. Familien organiserer også utflukter.
Forøvrig: Taxi fra hotellet til flyplassen kostet ti euro, altså halvparten av det jeg betalte ved ankomst.
Erik Drilen (Reisen til Moldova ble foretatt 1. – 5. juli 2014)
Noe av det beste med å reise er at det gir deg muligheten til å komme ut av dine daglige rutiner, og gjøre ting du normalt ikke gjør. Alt er forskjellig rundt deg, det som bestemmer dagen er fremmed for deg, og du blir tvunget til å handle annerledes. Det være seg å prøve mat du normalt ikke ville ha spist, delta i spennende aktiviteter, eller møte andre mennesker enn de du møter til daglig.
Besøkene mine i Auschwitz nær Krakow og Stasifengselet i Berlin i fjor gjorde sterke inntrykk. I ettertid kom tankene om å få oppleve propaganda på nært hold. Hvordan er det å være i et hermetisk lukket land? Nord-Korea ble etterhvert et ganske naturlig valg.
Reise til Nord-Korea? Er det ikke farlig? Man leser og hører jo så mye rart i avisene og på tv-nyhetene. Støtter man et diktaturstyrt land ved å reise dit? Svaret på det er ja, tja og njei, men kommer tilbake til det lengre nede på siden.
Reise til Nord-Korea
De fleste som reiser til Nord-Korea flyr med Air Koryo fra Beijing til Pyongyang, hovedstaden i Nord-Korea, eller Den demokratiske folkerepublikken Korea som det offisielt heter. Man kan også reise med tog fra Beijing via Dandong til Pyongyang. Førstnevnte tar to timer, sistnevnte ett døgn. For å komme inn i Nord-Korea trenger man visum. Dette kan for oss nordmenn ordnes gjennom Korea Konsult og den nordkoreanske ambassaden i Stockholm, alternativt i Beijing.
Programmet er bestemt av myndighetene og er felles for de fleste som kommer til landet. Men med så få turister som slippes inn i landet går man allikevel aldri i kø. Hver gruppe har to guider og en sjåfør. Selv var jeg i en gruppe på sju personer fra hele verden.
Femdagersprogram
Dag 1:
Ankomst Pyongyang lufthavn fra Beijing med Air Koryo flight JS152 kl 16.00. Passkontroll og tollklarering går overraskende raskt og smertefritt. Ventetiden på bagasjen er det som tar lengst tid. Etter tollklareringen blir du møtt av dine to guider og sjåfør. I bussen på veien til hotellet blir vi informert om hva du kan og ikke kan gjøre. Innsjekk på Yanggakdo Hotel, hvor nesten alle utenlandske turister blir innkvartert. Du har på fritiden ikke lov til å bevege deg utenfor hotellets område. Til gjengjeld har vi et tett program som gjør at vi kun har tiden fra etter middag til ny dag etter frokost på hotellet. Hotellet har også butikk, to restauranter nede, en skybar (roterende restaurant i 47. etasje), casino, spa, basseng, bowling og karaokebar. Med nye venner blir det ikke vanskelig å få tiden til å gå.
Dag 2:
Etter frokost besøker vi Mansudae-monumentet, de store statuene av Kim Il Sung og Kim Jong-Il. Deretter heldagsutflukt til Myohyangsan-fjellene. To og en halv times kjøretur i buss opp dit. Kjøreturen i seg selv kan virke noe bisarr. Firefelts motorvei, i heller dårlig standard, og det er nesten ikke en bil å se på veiene. Faktisk er det flere syklende og gående, og noen tar seg gjerne en rast midt på motorveien. Langs veien ser du folket som jobber på rismarkene. Første stopp på programmet er International Friendship Exhibition. En imponerende samling av gaver fra hele verden som er gitt til Kim Il Sung og Kim Jong-Il. Man ser på gavene med en bismak i munnen, med tanke på rikdommene som befinner seg der, og tenker på befolkningen som sulter. Gavene fra Norge er heldigvis ikke av de mest imponerende, de fleste ser ut som de kunne ha vært kjøpt i gavebutikken på Gardermoen. Man merker seg at de norske gavene kun er gitt fra medlemmer av Ap, SV og NKP.
Etter lunsj besøker vi buddhisttempelet Bohyon. Til slutt, før vi returnerer til Pyongyang, rekker vi en gåtur i vakre Manpok Valley (”Valley of the Ten Thousand Falls”). Tilbake i Pyongyang besøker vi en dagligvarebutikk med vestlige varer. Sannsynligheten for at den gjennomsnittlige nordkoreaner handler der er minimal. Deretter besøker vi Beer Bar, et mikrobryggeri med overraskende godt øl. Etter middag, retur til hotellet.
Dag 3:
Heldags sightseeing i Pyongyang i dag. Første besøk er Korea War Museum, med det amerikanske skipet USS Pueblo, som nordkoreanerne erobret i 1968. Skipet i seg selv er ikke noen stor attraksjon, men krigsmuseet er virkelig verdt et besøk, ett av høydepunktene på hele turen etter min mening. Derimot må man være oppmerksom på at museet forteller historien fra nordkoreansk ståsted, og den er veldig forskjellig fra den historien vi hører. Det kunne vært interessant å besøke Sør-Korea etter dette.
Etter krigsmuseet gjør vi et stopp ved Ryugyong Hotel. I seg selv et meget fantastisk byggverk, som kunne ha målt seg med hvilket som helst bygg i Dubai. Hadde det bare blitt fullført. Da hotellet ble påbegynt i 1987 skulle det bli verdens sjuende høyeste skyskraper, med mer enn 3.000 rom fordelt på 360.000 kvm og 105 etasjer, og sju roterende restauranter på toppen. I 1989 tok byggingen slutt. Det var ikke flere penger. Nord-Korea hadde brukt 750 millioner dollar på byggverket, tilsvarende 2% av landets bruttonasjonalprodukt. De neste årene stod skjellettet av bygget og skjemte ut Pyongyangs skyline. Bygget ble retusjert vekk fra alle postkort og bilder fra Pyongyang. Helt til 2008. Da ønsket egyptiske Orascom Group å ferdigstille bygget. De skulle investere 2 milliarder dollar for å ferdigstille det og gjøre det trygt. I 2011 var fasaden ferdig. Så tok arbeidet slutt. Sannsynligvis vil det aldri bli ferdig. Kempinski Hotels meldte seg som interessert i 2012, men allerede i 2013 trakk de seg. I mellomtiden har det blitt et yndet fotomål for turistene. Med henvisning til en del hendelser i Nord-Korea det siste året, håper jeg at arkitekten fortsatt er i live og lever et godt liv.
Neste stopp på programmet et besøk i Korea Fine Art Gallery, før stopp ved Tower of the Juche Idea og Monument to the Workers’ Party. Deretter får vi se to av stasjonene i Pyongyangs undergrunnsbanenettverk, og vi får kjøre tog sammen med lokalbefolkningen. Etter et besøk ved Kim Il Sungs fødested, en samling tradisjonelle koreanske hytter, drar vi videre til Mangyongdae Schoolchildren’s Palace, og ett av de andre høydepuktene på turen, en opptreden med Nord-Koreas berømte talentfulle barn, kjent fra bl.a. utallige opptak på Youtube. Etter middag på Mangyongdae Tourism Restaurant, retur til hotellet.
Dag 4:
Heldagstur til Panmunjom og DMZ, den demilitariserte sonen mellom Nord- og Sør-Korea. Destinasjonen som alle som besøker Nord-Korea ønsker å se. Mange reiser også til Sør-Korea etterpå for å se den demilitariserte sonen fra den andre siden.
Etter besøket kjører vi til Kaesong for lunsj på Tongil Restaurant, og deretter stopp i folkemuséet, Janamsan Park. Videre stopp i Sariwon City og Folk Custom street. Ettermiddagen avsluttes med avskjedsmiddag på Duck Barbecue Restaurant i Pyongyang.
Dag 5:
Utsjekk av hotellet etter frokost, og transfer til flyplassen hvor vi reiser med Air Koryos flight JS 151 kl 09.00 tilbake til Beijing.
Man må være oppmerksom på at man vil være overvåket under hele oppholdet i Nord-Korea. Guidene er ikke der bare for å fortelle om og vise deg landet, men like mye for å overvåke deg. Det er ikke bare å bevege seg hvor man vil. Da blir man raskt stoppet av uniformerte menn. Du har ikke lov til å bevege deg utenfor hotellområdet på fritiden, men du blir like mye fotfulgt på hotellet. Kameraer i gangene og heisene, og, etter hva jeg på forhånd leste i en tysk reiseguide, har veggene på rommene også ører. For alt jeg vet var det kanskje også kameraer bak speilene. Når man legger ut på en slik reise er det bare å ignorere dette. Skal man si noe positivt om dette, så vet man i hvert fall at man er trygg. Ingen fare for tyverier eller overfall, i hvert fall ikke så lenge man selv oppfører seg etter de gitte reglene.
Igjen, støtter man et diktaturstyrt land ved å reise dit? Jo, det gjør man. Man bidrar med sårt trengte euros eller dollars til et land som ikke får handle med omverdenen. Det er en grunn til verden har kuttet forbindelsene til landet. Med penger fra turistene kan de handle illegalt og smugle varer inn i landet. Men jeg håper og tror at økt turisme over tid vil føre mye godt med seg. I den allerede nevnte reiseguiden, som forøvrig ble utgitt i mars i år, og på nettstedet der reisen ble kjøpt, stod det at man ikke fikk ta bilder uten tillatelse fra guidene. Ikke ta bilder gjennom vinduene på bussen, ikke ta bilder av mennesker som jobber, ikke ta bilder av fattige, hus i forfall osv. På kort tid må dette ha endret seg, for noe av det første vi ble fortalt på transferbussen på vei til hotellet var at vi kunne ta bilder av alt bortsett fra militære i uniform, samt militære installasjoner. Det var plutselig greit å ta bilder fra bussvinduene, det var greit å ta bilder av mennesker på avstand, selv om de jobbet på rismarkene. Men, hvis du skulle ta bilder av mennesker på nært hold ble du oppfordret til å spørre, da det ikke er alle som synes å bli tatt bilde av er greit. Og uniformerte militære var det også greit å ta bilde av om du spurte om de kunne stille opp på bilde med deg.
Jeg leste i en annen tysk bok, ”Kim & Struppi – Ferien in Nordkorea” av Christian Eisert, at man før kunne reise med undergrunnsbanen, men kun fikk se to stasjoner. Koreanere som forsøkte å gå ombord i samme vogn som turistene ble stoppet av militæret, altså ingen kontakt med lokalbefolkningen. Det var bare for et par år siden. Vår gruppe fikk kjøre forbi flere stasjoner, og vi var i vogner sammen med lokalbefolkningen. Små barn som sa ”Hello” på engelsk og smilte til oss.
For bare halvannet år siden fikk man ikke ta med seg mobiltelefoner eller laptoper inn i landet, men måtte deponere de på flyplassen, og få de tilbake ved utreisen. Også dette har endret seg. Jeg hadde med meg to mobiler og en laptop. Ingen spørsmål stilt. Jeg ble advart mot at alle kofferter ble åpnet og grundig sjekket ved innreise og utreise, bilder på kameraet ble kontrollert. Jeg opplevde ingenting av dette. Ble vinket rett igjennom. Også de fleste andre i gruppen. Passkontrollen tok bare et halvt minutt.
Dette er kanskje små endringer for en utenfra, men hvis flere turister vil føre til flere små endringer, må det føre til noe positivt på sikt. Mer kontakt med lokalbefolkningen, og de vil også ta til seg impulser fra verden utenfor, forhåpentligvis også mer frihet for de etterhvert. Pr i dag er det åpent for kun et veldig begrenset antall vestlige turister som får besøke Nord-Korea. Jeg har lest tallet 3.000 årlig et sted. I vår gruppe var det også to amerikanere, noe som ville være utenkelig for bare noen få år siden.
Propagandaen er allikevel høyst levende. Guidene forteller den eneste sannheten de kjenner og som de har blitt indoktrinert med gjennom hele skolegangen. Så snart du kommer med et spørsmål eller en kommentar de ikke kan svare på eller virker ubehagelig for de, skjønner de ikke spørsmålet eller skifter raskt tema (”For et pent smykke du har”). Noen ganger kunne de komme med et svar eller kommentar som er så bisarrt at man undrer seg over om de i det hele tatt tror på det selv. Den ene guiden fortalte oss at nordkoreanerne innhentet teknologi fra resten av verden og forbedret den. Hvor var denne teknologien? Hvor er alle jordbruksmaskinene, traktorene, på landsbygda? De hadde mobiltelefoner, påstått å være nordkoreansk, men ryktene sier at de er produsert i Kina med en nordkoreansk logo trykt på. En i gruppen vår gikk tom for batteri i kameraet, og trakk da frem iPad’en sin og fortsatte å ta bilder. Den ene guiden hadde vanskelig for å skjule sin forundring når hun så hvilke duppeditter vi vestlige hadde. At man også kunne lagre musikk på mediet syntes uvirkelig. Forhåpentlig, med flere turister i årene som kommer, vil kontakten med utlendinger øke, kjennskapen til vestlig teknologi vil komme, og med den også større frihet til folket. Nytt fra i år er at turister kan kjøpe internasjonale sim-kort, slik at man kan ringe utenlands. Pr i dag er dette så dyrt at det ikke er lønnsomt for en som skal være der i kun 4-5 dager. Hvor lenge er det til lokalbefolkningen får tak i dette? De få nordkoreanerne som får lov til å reise utenlands kommer hjem med flatskjerm-tv’er, og betaler tollerne med noen få pakker sigaretter for å få de igjennom. Selv om grensen er stengt ut av landet, er den ikke helt tett på vei inn.
Erik Drilen (reisen til Nord-Korea foretatt 27. – 31. mai 2014)
Byen Lübbenau er det vel de færreste som har hørt om. Det er sikkert enda færre som har hørt om sorberne, og det sorbiske språket. Sorbisk er offisielt anerkjent som minoritetsspråk i Tyskland, og det vestslaviske folkeslaget er bosatt sør for Berlin i området Spreewald nær grensen til Polen. Språket er beslektet med bl.a. polsk og tsjekkisk.
Mange vil sikkert også bli veldig overrasket når de kommer til Spreewald, for dette er et unikt område i Brandenburg. Det består ikke bare av skog som man kanskje skulle tro av navnet, men også en labyrint av kanaler, rundt 1.300 km av de. Og her, blant vannveiene, bor altså 50.000 sorbere.
Spreewald kan kanskje best beskrives som et naturens Venezia, formet under istiden. Mer enn 18.000 arter av dyre- og plantearter finnes her. Flere av landsbyene kan ikke nås med bil, men kun med båt. Området står på UNESCOs liste som biosfærreservat.
Lübbenau er den viktigste byen i Spreewald, og er et utmerket utgangspunkt for de som ønsker å få med seg Spreewald og vannveiene. Herfra kan du bli fraktet av båtmenn i de flatbunnede Spreewaldbåtene. Hva med et stopp i den lille landsbyen Lehde og prøve de lokale spesialitetene på en av restaurantene der? Og du kan bo på et ekte slott, på Schloßhotel Lübbenau, mens du er der.
Erik Drilen (Besøk i Lübbenau, 30. november – 1. desember 2013)
Du trodde kanskje at alle amerikanske filmer og tv-serier er innspilt i Hollywood? Da kan du bare glemme alt du har hørt. Årets storfilm ”The Monuments Men” med skuespillere som George Clooney, Matt Damon, Cate Blanchett med flere ble filmet i Studio Babelsberg i Potsdam, Tyskland. Andre nye filmer, som ”The Grand Budapest Hotel,” ”The Beauty and the Beast” og ”The Book Thief” er også filmet og produsert her. Kommende filmer som for tiden blir filmet i Potsdam er ”The Passenger” med bl.a. Keanu Reeves, ”A Hologram for the King” med Tom Hanks, samt to episoder av ”Hunger Games – The Tribute to Panem.” Av tidligere filmer som er filmet og produsert i Potsdam er ”The Bourne Supremacy” og ”The Bourne Ultimatum,” samt ”Inglourious Basterds” og ”Hansel & Gretel: Wicth Hunters” for å nevne noen.
Studio Babelsberg er det største filmstudioet i Europa, det eldste large-scale filmstudio i verden (siden 1911, altså over 100 år), og mer enn 4.000 filmer har blitt produsert her. Marlene Dietrich er blant de som har vært med i filmer innspilt i dette studioet. I tillegg til allerede å ha verdens største scener, utvider de i 2014 for å kunne produsere flere filmer samtidig, og med høy teknisk standard.
Den yngre garde er kanskje mer interessert i å besøke Filmpark Babelsberg. Har man tidligere besøkt Universal Studios i USA, blir man kanskje litt skuffet, men i europeisk målestokk kan familien ha en hyggelig dag her. Og er man ikke sliten etter en dag, kan man ta turen til Neues Babelsberg, ikke langt fra filmstudioene, og se på de storslåtte villaene til kjente filmstjerner, men også til flere statssjefer. Det var her delingen av Øst- og Vest-Tyskland ble bestemt, og både Churchill-, Truman- og Stalin-villaene ligger her.
Men er det bare film Potsdam er kjent for? På ingen måte. Du har ingen problemer med å fylle en langhelg i Potsdam.
Byen Potsdam er hovedstaden i delstaten Brandenburg, er samtidig det største området i Tyskland på UNESCOs verdensarvliste, og ett av de største i hele verden. Her finner du kongelige hager og palasser til prøyssiske konger og tyske keisere helt fra 1300-tallet og frem til monarkiets opphør i 1918. I Park Sanssouci, som kun er én av parkene, kan du bruke en uke uten å ha sett alt. Mest kjent er Schloss Sanssouci, sommerresidensen til Frederik den Store (Frederik II), men det er ikke det største. Neues Palais er det største.
Tar du turen til den kongelige parken Neuer Garten, vil du finne kronprinspalasset Cecilienhof, som i 1945 var stedet hvor ”Potsdamkonferansen” ble avholdt med Josef Stalin, Harry Truman og Winston Churchill.
Også under den kalde krigen mellom øst og vest var Potsdam en viktig by. Den berømte Glienicke-broen er stedet hvor øst og vest utvekslet spioner og agenter. Like ved broen kan du besøke Villa Schöningen, et historisk museum for den kalde krigen, og et kunstgalleri.
Og enda har vi ikke vært i det historiske sentrum av Potsdam. Spesielt det hollandske kvartalet er verdt et besøk. I sentrum av byen er det verdt å få med seg bakgårdene, Brandenburger Tor, Nauener Tor, og sannelig er det en norsk matrosstasjon her også: Kongsnæs, og det i en by som ligger langt fra havet.
Og er du av de som liker å spille på casino, så er Spielbank Potsdam stedet. Men husk passet, da ingen annen legitimasjon er akseptert for nordmenn.
Og hvordan kommer man seg til Potsdam? Fra Berlin er det kun en drøy halvtime med toget, fra sentrum av Berlin til Potsdam Hauptbahnhof. Fra lufthavnen Berlin Schönefeld er det ikke lengre enn til Berlin.
Anbefalt hotell: NH Voltaire Potsdam
Anbefalte restauranter: Mövenpick Restaurant ”Zur Historischen Mühle” (i Park Sanssouci) og Restaurant ”Zum Fliegenden Holländer”.
Erik Drilen (Besøk i Potsdam ble foretatt 28. – 30. november 2013)
Takk til Sebastian Stielke for guiding og eksperthjelp i Potsdam.