Verdens største øy, Grønland, består av mer enn 80% is og snø. På det tykkeste er isen rundt 3 km. Det er også det inntrykket man får når man flyr over Grønland. Men under innflyvningen til Narsarsuaq lufthavn endrer bildet seg helt. Landskapet endrer plutselig karakter, fjellene blir plutselig brune, vi ser små innsjøer, og så er det fjordene som plutselig dominerer, og vegetasjonen er grønn. Noen små isfjell flyter i vannet, men det er ingenting lenger som minner om det Grønland man hadde forestilt seg på forhånd. Man går ut av flyet og det er 16 plussgrader. Før man vet ordet av det sitter man i solveggen på Blue Ice Café og drikker utepils i bare t-skjorta.

Det var hit Eirik Raude kom for litt over tusen år siden, sammen med sin kone Tjodhild, to sønner Leiv og Torvald, samt dattera Frøydis i år 985. Sammen med de hadde 25 skip seilt fra Island, men kun 14 skip kom fram. Sannsynligvis hadde de seilt inn i en storm, noen skip sank og noen vendte om og dro tilbake til Island. Det forteller ikke sagaene noe om.

Eirik Raude var opprinnelig fra Jæren i Norge. Hans far, Torvald, ble lyst fredløs for et drap han hadde begått, i år 960, mens Eirik ennå var ung. De dro til Island, og bosatte seg på nordvestkysten av Island. Som far så sønn, virket det som Eirik ikke var mindre hissig av seg. Eiriks treller hadde løst ut et skred over gården til naboen, og naboen drepte trellene. Eirik drepte derfor naboen og én til.

Året etterpå kom Eirik igjen i krangel med en annen av sine naboer, Torgjest, over noen benkestokker som han hadde lånt ham, og som Eirik plutselig ville ha tilbake. Torgjests sønner og noen flere ble drept av Eirik, og etter det ble Eirik lyst fredløs på Island. Dette var i 982. Da dro Eirik til Grønland for å utforske landet som noen hadde sett da de ble drevet ut av kurs på havet.

Øst-Grønland var ubeboelig fant Eirik Raude ut. Det var for mye is og for lite beitemarker. Det var først da han rundet Kapp Farvel i sør at han oppdaget et stort isfritt område med dype fjorder og jordbruksland som minnet mye om Norge, selv om det var lite med trær. I tre år utforsket han altså landet og kysten, helt fra det området som ble kjent som Eystribygð, eller Austerbygd, til det som etter hvert ble hetende Vestribygð, eller Vesterbygd, 500 km lenger nord. Landet var rikt på sel og hvalross. Han kalte landet Grønland. Dette håpet han ville få folk til å reise dit.

I 985 dro Eirik tilbake til Island for å forsøke å lokke med seg flere til det nye landet i vest. Som nevnt fikk han med seg 25 skip fullastet med islendinger, treller og husdyr, men altså bare 14 kom fram. Landet var fruktbart, og etter hvert fulgte flere etter. Det ble handlet med støttenner og skinn fra hvalross, til og med isbjørnskinn, som ble solgt i Norge og på kontinentet, og som i mange år ga grønlendingene god inntekt. På det meste skal det ha bodd 5000 mennesker på Grønland.

Brattahlið (Qassiarsuk)

Brattahlið kalte Eirik Raude stedet der han og familien slo seg ned. I dag heter det Qassiarsuk.

Selv om handelen var god, manglet grønlenderne noe viktig. Tømmer. Det var lite med trær på Grønland. Dermed var det begrensede muligheter til skipsbygging, husbygging i andre materialer enn stein og torv, og ikke minst til fyring, noe som også gjorde jernmalmsutvinning til redskaper nærmest umulig. De var avhengige av mange råvarer fra Norge og Europa. Noe drivved fra det nordamerikanske kontinentet var det dog.

Eiriks sønn, Leiv Eiriksson, kom hjem til Brattahlið etter et opphold hos Olav Tryggvason i Nidaros i år 1000. Der hadde han blitt døpt, og kristendommen tok han med seg tilbake til Grønland. Ikke alle var begeistret over den nye kristne troen, deriblant Eirik, som aldri lot seg omvende. Men Leivs mor, Tjodhild, lot seg døpe, og hun fikk kort tid etterpå bygd den første kristne kirken i Grønland, kjent som Tjodhilds kirke. Den kirken stod et lite stykke fra gården til Eirik, der hvor den nye kirken fra 1936 står i dag. En replika av Tjodhilds kirke og et norrønt langhus står et par hundre meter unna.

Brattahlið var også stedet Leiv Eiriksson seilte fra da han reiste til og utforsket Vinland, som vi i dag kjenner som Canada. I dag står det et monument over Leiv, som ble reist i år 2000 for å markere 1000-årsjubileet for oppdagelsen av Vinland. Statuen er for øvrig en kopi, og en gave fra byen Seattle i USA.

Seattle ga bort enda en kopi, som står i Trondheim, byen som Leiv Eiriksson seilte fra før han kom til Grønland, og videre til Vinland. Den ble reist i 1997 for å markere Trondheims 1000-årsjubileum. En fjerde statue ble i 2013 reist i L’Anse aux Meadows, Newfoundland, stedet der Helge Ingstad og hans kone Anne Stine, gravde fram beviset på norrøn bosetting i Vinland.

I dag er Qassiarsuk en liten bygd med rundt 40 innbyggere. Den ble grunnlagt av danske Otto Frederiksen og hans familie i 1924, for å drive med får. Et lite hvitt hus står ved grusveien mellom havna og ruinene etter Eirik Raudes boplass. Det hvite huset er Otto Frederiksens hus, i dag et museum som inneholder en utstilling som gir et bilde av livet i Qassiarsuk gjennom de siste hundre årene. I dag er fortsatt sauene i flertall i Qassiarsuk.

Brattahlið står i dag oppført på UNESCOs verdensarvliste.

Gardar (Igaliku)

Da vikingene befolket Grønland sammen med Eirik Raude, slo hans gode venn Einar seg ned på stedet som i dag er kjent som Igaliku. Einar kalte stedet ved Einarsfjord for Gardar, som betyr gård. Dette stedet skulle utvikle seg til å bli ett av de mest betydningsfulle stedene på Grønland så lenge nordboerne bodde her. Dette ble tingstedet, hvor lover ble vedtatt og stridigheter avgjort. Da kristendommen ble innført på Grønland ble Gardar også bispesete.

Hva som hendte med den norrøne befolkningen vil jeg komme tilbake til nedenfor, men jeg kan røpe at på Gardar, eller Igaliku, var det også en nordmann som slo seg ned i 1782. Anders Olsen het han, hadde grunnlagt flere handelsstasjoner på Grønland, deriblant Julianehåb (Qaqortoq), før han og hans grønlandske kone Tuperna, slo seg ned på Gardar og begynte med kvegdrift og sauehold. Det står et monument til ære om Anders og hans kone midt i bygda. Sauehold er fortsatt hovedbeskjeftigelsen til de rundt 30 menneskene som fortsatt bor her.

For å komme seg til Igaliku tar man båt til Itilleq, som ligger i den samme fjorden som Narsarsuaq og Qassiarsuk. Derfra går man de fire kilometrene over til Igaliku. Bagasjen blir fraktet til overnattingsstedet, om du skal overnatte her.

Den største severdigheten er ruinene av den norrøne bosettingen på Gardar, som også er et UNESCOs verdensarvsted. Men man kan også legge ut på vandreturer til fossefallene eller til det spektakulære Platået, der du har en fantastisk utsikt over Isfjorden (Qooroq) med alle isfjellene.

Kirka på Hvalsey

Kirka på Hvalsey ligger innerst i Hvalseyfjorden, ca 20 minutter med båt fra Qaqortoq. Det er i høyeste grad en av de viktigste stedene for den som ønsker å besøke stedene der vikingene bodde og drev sitt virke.

Ikke bare var det en kirke her, men gården, som ble grunnlagt av Eirik Raudes fetter Thorkell Farserk i 985, ble også etter hvert en av de største. På den tiden da Eirik Raude og hans følge kom til Grønland var ingen kristne. Thorkell døde som hedning, og ble sannsynligvis gravlagt nær gården.

Kristendommen kom rundt år 1000 til Grønland, og da begynte kirkebyggingen for fullt. De kirkeruinene vi ser i dag, er ikke fra den originale kirken, men en som ble bygd på 1300-tallet. Under restaureringen av kirken fant man restene etter en eldre kirkegård, så man antar at det hadde stått minst én kirke der før denne.

Hvalseykirka er den best bevarte av alle kirkeruinene fra den norrøne bosettingen. Den var 16 meter lang og 8 meter bred, bestod av 6 m høye og halvannen meter tykke vegger i granitt fra stedet. Taket var sannsynligvis i tre, og derfor for lengst råtnet opp og forsvunnet.

Nedenfor våningshuset på gården står ruinene av et eldre hus, som kan ha vært fra Eirik Raudes tid. Det kan sannsynligvis ha vært Thorkell Farserks hus.

Tilbake til hvorfor denne gården og kirka er så viktig i Grønlands vikingehistorie, er at de siste sikre tegnene på at de norrøne grønlenderne fremdeles var på Grønland kommer herfra. Den 14. september 1408 kan man lese i et brev fra presten på Gardar, samt i kirkeregistre fra Island, og fra vitner som var i bryllupet, at Sigrid Björndsdóttir ble gift med Thorstein Olafsson i en storstilt seremoni.

Siden dette bryllupet finnes ingen nedtegnelser fra Grønland de neste 300 årene. Ekteparet reiste til Island og slo seg ned der, da brudgommens familie var derfra.

Også ruinene på Hvalsey står i dag oppført på UNESCOs verdensarvliste.

Hvor ble de av?

Teoriene er mange om hva som hendte med den norrøne bosettingen. Arkeologiske utgravinger tyder på at befolkningen i Austerbygd bodde der til rundt midten av 1400-tallet.

Det man vet er at et kraftig vulkanutbrudd på Lombok i Indonesia i 1257 forårsaket en nedkjøling av den nordlige halvkule på slutten av 1200-tallet, som gjorde det vanskeligere å drive jordbruk i nord. På denne tiden forsvant beboerne i Vesterbygd (i området nær Nuuk). Det finnes ingen nedtegnelser som viser hvor de dro. Noen teoretikere mener at de kan ha reist til Vinland, men sannsynligvis reiste de til Austerbygd, som tross alt lå 500 km lenger sør. Ivar Bardasson skrev på midten av 1300-tallet at ingen nordboere lenger bodde i Vesterbygd, og at landet var befolket av inuitter.

Det man også vet er at hvalrosstenner fra Grønland mistet sin verdi, da mongolene mistet herredømmet over den østlige Silkeveien, slik at elfenbein ble lettere tilgjengelig fra Asia for europeerne. En stor del av handelsgrunnlaget forsvant dermed for grønlenderne.

På midten av 1300-tallet kom Svartedauden til Europa og Norge. Seilingene fra Norge mot vest opphørte. Man vet at Svartedauden ikke nådde Grønland, så befolkningen på Grønland døde ikke av pesten.

Danmark overtok makten i Norge i 1380. Grønland hadde vært underlagt Nidaros bispedømme fram til da, og Grønland ble hyppig besøkt fra Norge. I starten var det viktig for den katolske kirken å forkynne Guds ord der borte, men etter at den siste bispen på Gardar døde, kom det ingen ny. Med dansk styre ble også Grønland underlagt Danmark og den katolske kirken i Danmark. Danskene derimot var ikke like interessert i Grønland som nordmennene tidligere hadde vært. Penger og rikdommer ble viktigere for kirken, og det hadde ikke grønlenderne. De var mer eller mindre overlatt til seg selv.

De norrøne bosetterne var avhengige av trær for å kunne bygge hus og båter. Det var det lite av på Grønland, men derimot mye av i Markland og Vinland på det nord-amerikanske fastlandet. Kan de ha reist dit? Det finnes foreløpig ingen funn som underbygger dette.

Teorier om at de kan ha sultet i hjel holder heller ikke vann, da arkeologiske funn viser at den norrøne befolkningen i stor grad levde av sjødyr, og var svært tilpasningsdyktige. Funnene viser noe underernæring, men ikke mer enn det som var vanlig i Norden ellers på den tiden.

Kan de ha blitt drept av inuitter? Det er ingen funn som underbygger dette heller, for man finner ikke unormalt mange graver fra denne tiden, og ingenting som tyder på at husene på gårdene kan ha blitt revet ned eller brent. Heller ingen historier fra inuittene underbygger dette. Nordboerne var borte da de kom og slo seg ned.

Kan de ha reist tilbake til Island eller Norge? Det finnes ingen nedtegnelser om dette heller. Selvsagt kan de ha forsøkt å reise, men blitt tatt av et kraftig uvær og forlist på havet, men det svaret får vi nok aldri svar på.

Først i 1721 reiste Hans Egede til Grønland for å omvende de norrøne grønlenderne til protestanter. Den gamle kirken var som nevnt katolsk. Han fant ingen.

Andre steder verdt å besøke i området:

Narsarsuaq

Narsarsuaq er Sør-Grønlands internasjonale lufthavn, med forbindelser til København og Reykjavik, og videreforbindelser til regionens små byer og bygder. I årene 1941 til 1958 drev det amerikanske forsvaret en luftbase her, kjent under navnet Bluie West One.

I en av de gamle flyplassbygningene er det i dag museum som forteller historien om luftbasen, samt selvfølgelig om vikingene som bodde i området i nesten 500 år fra 985. Blue Ice Explorer holder også til i samme bygning, hvor de driver kafé og turistkontor. De selger også utflukter, bl.a. til Brattahlið og Isfjorden, herfra.

Gateway til Sør-Grønland, og stedet har et stort hotell, Hotel Narsarsuaq, med 92 rom, konferansefasiliteter, restaurant og kafeteria. Det finnes også et vandrerhjem, drevet av Blue Ice Explorer, i Narsarsuaq. Flere naturstier til forskjellige utsiktspunkt, samt vei til Hospitalsdalen, Blomsterdalen og innlandsisen.

Qaqortoq

Qaqortoq, eller Julianehåb, som danskene døpte den da de grunnla byen i 1775, er den største byen i Sør-Grønland, med sine 3000 innbyggere. Her finner du det meste du savnet på de små tettstedene rundt omkring i området. Her finnes butikker av alle slag, og flere spisesteder å velge mellom.

For den som er interessert i Grønlands og de norrøne bosetningenes historie, kan det være verdt å få med seg Qaqortoq Museum, og ikke minst Nordboernes Museum rett over gaten. Billetten gjelder for begge museene.

Den gamle kirken, Frelserens kirke fra 1832, er et yndet fotomotiv der den ligger ved elven som renner gjennom byen. I det samme området ligger byens torg med begge de forannevnte museene, et par spisesteder, keramikkverksted med utsalg, og ikke minst fiskemarkedet. På sistnevnte skal det være både fisk, hval, sel, reinsdyrkjøtt, urten kvann, sopp og bær. Må innrømme at det var veldig stille der, da jeg besøkte det, og veldig lite av alt, men kanskje var det bare jeg som var uheldig med tidspunktet?

Great Greenland er øyas eneste skinngarveri. Her er det utsalg, men du kan også melde deg på visningstur gjennom Greenland Sagalands, som i tillegg til å ha et stort utvalg suvenirer, også fungerer som turistkontor.

Prosjektet Stone and Man ble startet opp I 1993 av den lokale kunstneren Aka Høegh. Hun inviterte 11 nordiske kunstnere til å være med å forme skulpturer i fjellsidene og på store steiner rundt omkring i sentrum av Qaqortoq. Prosjektet fortsatte i flere år etterpå, og det finnes nå mer enn 30 skulpturer rundt omkring i bykjernen. På Greenland Sagalands og i Qaqortoq Museum kan du få kjøpt kart med informasjon om hver enkelt skulptur, og hvor de befinner seg.

Det finnes også flere turløyper i sentrumsområdet. Rundt den vakre innsjøen Tasersuaq (Store Sjø) er en litt over 10 km lang løype. Man kan også ta turen opp til Saqqaarsik (Storefjell) fra denne løypa, opp til den 412 m høye toppen, med utsikt over byen og til nærliggende fjorder og halvøyer. Du kan også se isfjell.

Det nærmeste utsiktspunktet til sentrum av Qaqortoq er Peters Varde. Herfra har du utsikt over byen og til toppene øst for byen. Det er flere varder og utsiktspunkt, men Peters Varde er den mest spektakulære. Det er ca 2 km å gå oppover fra sentrum, men du kan faktisk ta taxi så langt veien går, og du har bare noen hundre meter i fjellterreng igjen til toppen.

Qooroq (Isfjorden)

Fra Narsarsuaq har du muligheten til å være med på en guidet båttur med Blue Ice Explorer inn i Isfjorden. Innerst i fjorden ligger isbreen Qooqut. Fronten av breen reiser seg 70 m.o.h. og er 1,5 km bred, men hvor nære breen du kan komme avhenger av flere naturfenomener.

Helt tett på breen kommer du ikke. For det første fordi du aldri vet når den kalver. Den produserer rundt 200.000 tonn med is om dagen, og det tilsvarer omtrent en tidel av New Yorks årlige forbruk av drikkevann. Allikevel regnes Qooqut som en liten bre på Grønland. Den store isbreen Kangia nær Ilulissat lenger nord, produserer ti ganger så mye.

Men isbreen og isfjellene er allikevel et imponerende syn. Flere steder i fjorden, der løsmasse av stein fra breen har bygget opp en morene, og den kun er 20-30 m dyp, har mange isfjell gått på grunn, og kan ligge i kortere eller lengre tid. Der fjorden er dypere, helt ned mot 500 m, seiler isfjellene ut av fjorden. Mellom de grunnstøtte isfjellene, kan det også samle seg opp mye is, som gjør det vanskelig å manøvrere en båt helt inn. Det er allikevel ikke noe problem, for den tørre og klare luften på Grønland gjør at sikten er ekstremt god, og ting virker mye nærmere enn de er i virkeligheten.

Den beste tiden å komme nær breen er på sensommeren og i september. Da har mye av isen seilt ut av fjorden. Fra november til april/mai er fjorden normalt frosset og isfjellene er stengt inne. I mai/juni begynner de å bevege på seg.

Man snakker om tre typer isfjell, som er forskjellig i hvordan de ser ut og måten de er blitt dannet.

Den mest vanlige og utbredte består av ren is fra isbreen. Den er blitt til av snø som er presset sammen over lang tid og forvandlet til is. Denne isen inneholder mange luftbobler som, når sola skinner på den, reflekterer lyset i alle retninger og gir breisen dens karakteristiske blåhvite farge.

En annen type isfjell, kjent som «blue ice» eller blåis, har en enda dypere blåfarge. Denne isen er helt fri for luftbobler, og består av smeltevann som har frosset igjen. Den dype blåfargen får den, da sola skinner tvers igjennom den, på samme måte som når vann får sin blåfarge. Disse isfjellene er gjerne mindre enn førstnevnte, eller kan også ses som striper eller som en del av hvitere isfjell.

Den tredje isfjelltypen er det som kalles skittent isfjell, og er isfjell med sand og grus, også kalt basal is, da den har fått med seg bunnen av isbreen, gjerne med smeltevann som har frosset på nytt, og har ikke luftbobler. Denne isen ønsker du ikke i drinken din.

Apropos drink, så tilbyr Blue Ice Explorer et glass Martini, eller alkoholfri drikke om du foretrekker det, om bord på cruiset i Isfjorden. Båtfører og guide slår av motoren, og henter opp is fra fjorden. Dette er av den førstnevnte typen, den som opprinnelig er snø presset sammen og forvandlet til is. I stillheten kan du høre den flere tusen år gamle isen sprekke og knitre i glasset. Det er luftboblene som frigjøres når isen smelter. Dette er unikt for isbreer, og du hører ikke dette fra isbitene hjemme fra din egen fryser.

Overnatting

Flere av stedene på Grønland er små, og overnattingssteder over en viss standard kan ikke alltid tilbys. Qaqortoq er den største byen i dette området, med drøyt 3000 innbyggere, og har det største tilbudet av overnattings- og spisesteder.

Alle overnattingsstedene jeg bodde på var av enkel standard, med felles bad og toalett. Om du ønsker privat bad og toalett, hør med Blue Ice Explorer. De kan tilby en fullstendig hotell- og reisepakke. Denne operatøren har også egne båter som kjører deg fra sted til sted. Det er et meget begrenset veinett for biler på Grønland.

Jeg bodde på følgende hoteller:

• Hotel Narsarsuaq – Ligger rett ved Narsarsuaq internasjonale lufthavn. De har rom både med private fasiliteter og med felles bad og toalett. Har både kafeteria og restaurant. Hotellet har egen gjestetransfer til flyplass og båthavn.
• Igaliku Bygdehotel – Eies av Blue Ice Explorer, og kan tilby både hotell og gjestehus med delte fasiliteter. De tilbyr også overnatting i hytter og en villa, som alle har private fasiliteter. Villaen passer for familier eller små grupper. Hotellet har bygdas eneste restaurant.
• Guest House Siniffik Inn – Ligger i Qaqortoq, har sju rom med felles bad, og to rom med privat bad. Om du ønsker å spise på stedets kafeteria, Café Heidi-mut, anbefales det gjerne å gi beskjed i god tid, gjerne dagen før eller under frokosten samme dag. Men ellers finnes det flere spisesteder i Qaqortoq, deriblant Brasserie HQ på Hotel Qaqortoq og Inbox Café. Sistnevnte en thairestaurant, som tilbyr en meny med grønlandske råvarer. Hvor ellers kan du spise reinsdyr eller sel tilberedt på thailandsk vis?

Erik Drilen (besøkte Grønland i regi av Blue Ice Explorer 15-22. august 2024)