Du tenker sannsynligvis ikke over det når du er mest opptatt av å nå første tog, eller stresser med å bytte fra den ene linjen til den andre, men noen av Berlins 173 U-Bahnstasjoner, eller undergrunnsbanestasjoner, er rene arkitektoniske kunstverk, og gjerne verdt å stå over en avgang eller to.

Fargerike fliser, metallsøyler, dekorasjoner, hver eneste stasjon er forskjellig, og har vært det helt siden 1902, da den første U-Bahnlinjen for offentlig persontrafikk ble åpnet. Den første linjen fulgte denne strekningen:

• Potsdamer Platz
• Möckernbrücke
• Hallesches Tor
• Prinzenstraße
• Kottbusser Tor
• Oranienstraße
• Schlesisches Tor
• Stralauer Tor

Den vestlige delen av hovedlinjen til Zoologischer Garten fulgte nesten en måned senere, og mot slutten av 1902 var det utvidelser til ytterligere to stasjoner – Knie i vest (dagens Ernst-Reuter-Platz) og Warschauer Brücke i øst (dagens Warschauer Straße). Stralauer Tor ble bombet sønder og sammen under andre verdenskrig og eksisterer ikke lenger i dag, i hovedsak fordi den lå såpass nær Warschauer Brücke at det ikke ville være lønnsomt å gjenoppbygge den.

Den første U-Bahnlinjen er i dag en del av toglinjene som berlinerne i dag kjenner som Untergrundbahn 1 og 2, eller bare U1 og U2. U1 følger i dag den samme traséen som i 1902, med en forlengelse vestover med Bülowstraße, Nollendorfplatz og Wittenbergplatz til Uhlandstraße på Kurfürstendamm i 1913.

Schlesisches Tor er en av de eldste stasjonene i Berlin og har vært i bruk siden så tidlig som i begynnelsen av 1902. Her er imidlertid begrepet U-Bahn eller T-banestasjon misvisende. I denne delen av Kreuzberg ruller toget gjennom nabolaget rundt seks meter over bakken. Arkitektene Hans Griesebach og August Dinklage tegnet stasjonen etter å ha vunnet anbudet fra Siemens byggekontor. De valgte en historistisk stil med nyrenessanseelementer. Bygningen er utsmykket med mange søyler og detaljerte fasader. Fra 1961, da Berlinmuren kom opp og til den falt igjen, var Schlesisches Tor endestasjon på U1.

Warschauer Straße ble designet av Paul Wittig under kontrakt med Siemens & Halske og åpnet i august 1902 under navnet Warschauer Brücke, og var den første stasjonen til Berlins Hochbahn, stasjon over bakken. Det er sannsynligvis ikke stasjonen i seg selv folk legger merke til, men den 360 meter lange og 26 meter brede mursteinsviadukten. Stasjonen ble stengt ved slutten av andre verdenskrig og ble ikke åpnet igjen før i oktober 1945. Siden U-Bahn-stasjonen er den eneste stasjonen på linje U1 som ligger i den østlige delen av byen, ble den også stengt i 1961 pga Berlinmuren. Etter den tyske gjenforeningen i 1990 gjennomgikk stasjonen en omfattende renovering og ble gjenåpnet i oktober 1995. Samtidig ble den omdøpt til Warschauer Straße for å forbinde den med S-Bahn-stasjonen 150 meter unna. Warschauer Straße er nærmeste stasjon til East Side Gallery.

U2 har naturlig nok blitt betydelig forlenget i begge ender, og går i dag fra Ruhleben og Olympiastadion, gjennom bl.a. Zoologischer Garten, Wittenbergplatz og Potsdamer Platz til Alexanderplatz og endestasjonen Pankow.

I årene som fulgte vokste det fram nye baner i det som på den tiden fortsatt var egne byer, som Schöneberg, Wilmersdorf og Charlottenburg, inntil de ble innlemmet i Groß-Berlin, eller Stor-Berlin, i 1920.

Det finnes ikke mange arkitektoniske perler blant U-Bahnstasjonene i Berlins vestlige sentrum, men Wittenbergplatz er ett av unntakene. Arkitekten bak denne stasjonen fra 1913 er svenske Alfred Grenander. Den er bygget i korsform i nyklassisistisk stil, og har et firkantet tårn. Det er også den eneste stasjonen med tre plattformer og fem jernbanelinjer på ett nivå, og betjener linjene U1, U2 og U3. Legg også merke til den vakre utsiden av bygningen. U-Bahn Wittenbergplatz har hatt status som vernet bygning siden 1980.

Stasjonen Sophie-Charlotte-Platz (også på U2-banen) er oppkalt etter den første dronningen av Preussen. Også denne stasjonen ble tegnet av Alfred Grenander. Den hadde to sideplattformer, hvite, småskala keramiske fliser på veggene og takvinduer i taket for å kunne klare seg uten kunstig belysning på dagtid. I 1986 ble stasjonen totalrenovert. De hvite flisene ble erstattet med lysegrå og 26 storformatmalerier som pryder veggene fortsatt i dag, og gir inntrykk av T-banedrift fra rundt 1900.

Reiser man østover på U2 finner man også en rekke interessante stasjoner:

Navnet på t-banestasjonen Mohrenstraße er uten tvil rasistisk og utdatert. Hofmohren, nord-afrikanske maurere, som Mohrenstraße er ment å minnes, var ikke frivillige arbeidere i Preussen på 1600-1800-tallet, de var slaver. Gaten har derfor skiftet navn og er nå oppkalt etter Anton Wilhelm Amo. Stasjonen har foreløpig ikke endret navn. Marmorbekledningen på veggene og søylene i Mohrenstrasse U-Bahn-stasjon har imidlertid eldet mye bedre enn navnet. På grunn av feilinformasjon i «Spiegel» ble det lenge sagt at marmoren kom fra Reichskanzlei, rikskanselliet, som ble ødelagt under andre verdenskrig. Denne påstanden har siden blitt tilbakevist. Men selv uten denne myten er t-banestasjonen imponerende. Minner om t-banestasjonene i Moskva, er vanligvis overraskende rent og var endestasjonen til Øst-Berlin på T-banelinje A, de årene Berlin var delt.

Märkisches Museum var nær ved å ikke komme på listen over de fine stasjonene i Berlin, hadde det ikke vært for BVG (Berliner Verkehrsbetriebe) som driver U-Bahn, samt et betydelig beløp bevilget av Berlin by og den føderale regjeringen til en sårt tiltrengt oppussing i 1998. Det holdt på å gå galt da Alfred Grenanders grønne fliser ble fjernet uten tillatelse fra monumentvernmyndighetene, som tilsvarer riksantikvaren her hjemme. Redningen ble at Berlin by gikk med på å renovere flisene, tro mot de på den originale stasjonen.

Det mest slående ved Klosterstraße t-banestasjon er nok belysningen. Lyspærer henger fra taket og bader plattformen i et merkelig svakt, oransje lys. Fargerike palmer pryder veggen i det sørlige inngangspartiet og ligner på de i palasset til den babylonske kongen Nebukadnesar II. De samme flisene finnes på kopien av Ishtar-porten i Pergamonmuseet. Det ble produsert mer enn det som egentlig var nødvendig, og dermed ble de i stedet brukt i Klosterstraße. Det trekker ikke ned den nostalgiske atmosfæren på stasjonen. Den historiske jernbanevogn 12 fra Schöneberg-t-banen, som ble restaurert til sin opprinnelige tilstand fra 1910, forsterker inntrykket.

Eberswalder Straße åpnet i 1913 som Danziger Straße. Den ble alvorlig skadet i desember 1943 og ble også stengt i løpet av de siste månedene av andre verdenskrig. Etterkrigstidens deling av Berlin satte stasjonen i russisk sektor. I 1950 ble den omdøpt til Dimitroffstraße, til ære for den bulgarske kommunistlederen Georgi Dimitrov som hadde dødd året før. I 1991, etter gjenforeningen av Tyskland, ble stasjonens navn endret for å fjerne dens politiske koblinger. Stasjonen fikk navnet Eberswalder Straße, en gate som krysser Schönhauser Allee like i nærheten.

Men uansett hva du kaller det, kan man ikke rokke ved skjønnheten av konstruksjonen, spesielt hallen laget av naglet stål, alt i grønt. Bortsett fra det er krysset mellom Schönhauser Allee og Danziger Straße, Kastanienallee og Pappelallee på en eller annen måte ikonisk.

Et lokalt landemerke under de forhøyede sporene i sørenden av stasjonen er Konnopke’s Imbiß, et av de mest kjente gatekjøkken i Berlin som selger currywurst, som jeg har skrevet om tidligere her.

Undergrunnsbanenettet i Berlin består i dag av ti forskjellige toglinjer, til sammen 146 km. Linje nr 7, eller U7, er den lengste med sine 32 km og 40 stasjoner. Den starter i Spandau i vest og ender i Rudow i distriktet Neukölln i øst. Den er også utvilsomt den mest fargerike tunnelbanen i verden, og det skyldes i hovedsak én person, arkitekten Rainer Gerhard Rümmler, som fikk i oppgave å utforme stasjonene fra begynnelsen av 1960-tallet og de neste 30 årene.

På denne tiden, da Vest-Berlin var en øy med murer mot Øst-Berlin og Øst-Tyskland (se mitt innlegg om Berlinmuren her), var det en voldsom utvikling av undergrunnsbanenettet i Vest-Berlin.

I begynnelsen var Rümmler noe reservert med fargene, men jo lenger vest man kommer, jo større personlig preg satte han på stasjonene, spesielt ved utvidelsen av banen i retning mot Spandau på 1980-tallet. De sju stasjonene fra Siemensdamm til Rathaus Spandau ga han alle også et lokalt preg, samt at de alle forteller en historie.

Når du reiser med togene på U7-banen, ta deg god tid og se deg rundt på hver stasjon. Siemensdamm er tydelig påvirket av industrikonsernet Siemens AG. Selv stasjonsnavnet bruker samme font som logoen til Siemens. Veggene er dekorert med illustrasjoner som viser til Werner von Siemens viktigste oppfinnelser, som dynamoen, sporvogner og den elektriske jernbanen.

Stasjonen Rohrdamm er også preget av de nærliggende Siemens-verkene: bilder av maskindeler med tannhjul symboliserer nærheten til industrien.

Ting blir virkelig fargerikt på stasjonen Paulsternstraße. Her vises hvite og røde fliser av blomster på en mørkeblå bakgrunn. Søylene i midten av plattformen er utformet som trær, på toppen av disse er det enorme halvsirkler av fargerike blomster, som viser til vertshuset som tidligere lå i området og ble oppkalt etter eieren, Paul Stern. T-banestasjonen symboliserer det en gjest så når han passerte, nemlig blomster, enger, trær og stjernehimmelen.

Stasjonen Haselhorst ser ganske nøktern ut i sammenligning. Med blikktakene og metallkledde søyler skapte Rümmler en forbindelse til den lokale metallindustrien.

Deretter følger Zitadelle. Her tok Rümmler opp arkitekturen til Spandau-citadellet, og kledde veggene med røde murstein, som minner om murverket til festningen fra 1500-tallet.

De to siste stasjonene på ruten er spesielt imponerende. I Altstadt Spandau skaper de brede, hvitkledde søylene en atmosfære som minner om en katedral. Den underjordiske arkitekturen minner om den nærliggende Nikolaikirche. Kronen på verket er Rathaus Spandau-stasjonen med utallige små lamper i taket, grønne og gulldekorative elementer på brede sorte granittsøyler.

U3 starter på Nollendorf Platz og går til Krumme Lanke.

Nollendorfplatz i Schöneberg er en av de eldste stasjonene og ble opprinnelig utsmykket med en kuppel i jugendstil før den ble ødelagt under andre verdenskrig. I 2002 ble kuppelen gjenoppbygd med regnbuefargede neonstriper, for å vise til områdets historie som Berlins LGBQT-knutepunkt. Kuppelen fremstår som både kraftig og stolt når den skinner i regnbuens farger. Lysene alene er grunn nok til å komme inn på listen over de vakreste T-banestasjonene i Berlin. I tillegg har det siden 1989 hengt en minneplakett på sørsiden av stasjonen, til minne om de homofile ofrene fra Det tredje riket. Denne plaketten var faktisk det første minnesmerket for å minnes homofile og lesbiske, bifile, transpersoner og personer av andre seksualiteter som ikke passet inn i nazistenes verdensbilde. Kuppelen er imidlertid ikke den eneste attraksjonen, stasjonslobbyen inne er også nydelig. Nok en gang står Alfred Grenander bak designet.

Fehrbelliner Platz er en av de originale stasjonene på U3, åpnet i 1913. I 1971 kom den også med på U7-linjen, da denne ble utvidet fra Möckernbrücke. Torget er oppkalt etter Fehrbellin, hvor slaget ved Fehrbellin mellom Brandenburg-Preussen og det svenske imperiet fant sted i 1675. Plassen ble formet som en hestesko i 1934 og er omgitt av flere administrative bygninger fra nazitiden, inkludert det tidligere setet for den tyske arbeiderfronten, ferdigstilt i 1943, i dag Wilmersdorf rådhus. Selv om stasjonen er blitt mye ombygd, inkludert den nye inngangshallen i en omstridt «oljerigg»-stil fra 1970-tallet (Bohrinsel), er U3-plattformen bevart i sin opprinnelige tilstand.

Heidelberger Platz skiller seg ut i særklasse fra de andre stasjonene i Berlin, og overrasker på mange måter med det høye taket, massive art-deco-lamper og forskjellige skulpturer av dyreliv – flaggermus, rev, mus, krabber og ekorn. Wilhelm Leitgebel, arkitekten som designet denne stasjonen på U3, fikk veldig mye kunstnerisk frihet i byggingen. Stasjonen er dobbelt så dyp som de fleste andre, og med all denne ekstra plassen å utfolde seg på, blir resultatet et hvelvet tak som kan minne om en katedral. Når du går sakte over plattformen, hører ekkoet, ser lysene og skulpturene, kan det lett føles som om du er i en.

Stasjonen Museumsinsel på U5 ble ikke åpnet før 2021, men er vakker, fylt med intrikate, små detaljer. Det er mer enn 6600 lyspunkter under det blå taket som gir deg følelsen av en stjernehimmel under jorden. Designet av den sveitsiske arkitekten Max Dudler.

På toglinjen U9 finner vi Osloer Straße. Er det den eneste stasjonen i Berlin med et nasjons flagg som dekor? I hvert fall med det norske. De følgende fire stasjonene følger på rad og rekke på U9-banen.

Dekoren på Franz Neumann-Platz skulle gjenspeile den lokale innsjøparken, men enkelte vil kanskje mene at den ligner mer på en jungel. Stasjonsnavnet er oppkalt etter en sosialdemokratisk politiker, men politikeren er tydeligvis ikke godt nok likt av innbyggerne. I hvert fall har de fått med det gamle navnet på stasjonen under: Am Schäfersee.

Det originale Berlin Stadtschloss (Berlins byslott) eksisterer dessverre ikke lenger – verken det gamle (1400-tallet) eller det nye (1800-tallet). Et rekonstruert bygg har blitt reist på Museumsinsel rett ved Alexanderplatz, og huser Humboldt Forum, et museum for verdens kulturarv. Men om du venter på et tog på stasjonen Residenzstraße, kan du undersøke hvordan palasset og den befestede bykjernen så ut for mange år siden.

Rainer G. Rümmler, som jeg har nevnt ovenfor, er også arkitekten av Paracelsus-Bad som åpnet i 1987. Oppkalt etter filosofen Paracelsus og det nærliggende badet som bærer hans navn. Veggene er dekket med hvite fliser og svarte kanter, og også flere bilder med badescener. Søylene er også dekket med svarte og hvite paneler, og viser bilder med gammel arkitektur av bad.

Lindauer Allee er den siste stasjonen på U8 jeg tar for meg. Også denne stasjonen ble designet av Rainer G. Rümmler og åpnet i september 1994, som en del av utvidelsen av U8 til Wittenau. Stasjonen er flislagt i grønt, fiolett, lyseblått og gult med trær avbildet på veggene som en referanse til veiens navn Lindau der Lindenbaum (lindetre). Lindau er for øvrig også en by ved Bodensjøen. Nevnes må også galleriet med balustraden (rekkverk av balustre) hvorfra hele stasjonen er synlig. Det eneste galleriet i Berlin som ligner er på stasjonen Rathaus Spandau, som jeg har skrevet om lenger opp.

Hva er forskjellen på U-Bahn og S-Bahn i Berlin? Begge er hurtigtransportsystemer, men de drives av forskjellige selskaper og har forskjellige ruter og tidsplaner. S-Bahn drives av et nasjonalt jernbaneselskap og betjener et større område, og forbinder ofte forstads- og landområder med sentrum. U-Bahn, på den annen side, drives av bystyret og betjener et tettere befolket område i byen. I tillegg kjører S-Bahn vanligvis på spor over bakken og U-Bahn kjører under bakken.

Og hvis du skulle lure på hvorfor flere av stasjonene på Berlins undergrunnsbanenett ligger over bakkenivå, så skyldes det økonomi, men også utfordringer som dårlig grunn, elver og kanaler.

Erik Drilen (besøkte Berlin 5 – 9. mars 2023)