Å ta en helg i Beijing vil nok for de fleste høres slitsomt ut, med tanke på alle timene i fly for å komme seg dit. Men det er de som gjør det. Første gang jeg stod på den kinesiske mur, hørte jeg trønderdialekt bak meg. Jeg snudde meg, og der stod et ungt par fra Stjørdal, som hadde tatt en femdagerstur til den kinesiske hovedstaden. De fleste som reiser til Beijing bruker det som et stopp på veien til større eventyr, om det er en rundreise i Kina, med lyntog til Tibet, eller som meg, kombinerte fire dager i Beijing med noen dager i Nord-Korea (som jeg har skrevet om tidligere her).
Man rekker å se mye av Beijing på et par dager, til tross for størrelsen på byen og med tanke på hvor mange millioner mennesker som bor der. Det har vært mye snakk om smog og forurensing i byen, men da jeg var der for tre år siden, var jeg heldig, hadde fint, klart vær hele tiden, dog noe varmt, nærmere 40 grader, og det er aldri behagelig i en storby. Da jeg var der for første gang, i februar 2003, lå temperaturen så vidt over null, så temperaturene kan variere en del etter årstidene.
Som sagt, man rekker å se mye på et par dager, men i en by der alle skilt er på kinesisk og få snakker engelsk, er det en fordel å melde seg på en arrangert sightseeingtur, eller som jeg gjorde, bestilte privat guide og sjåfør.
Første stopp på sightseeingen i den kinesiske hovedstaden var Den himmelske freds plass (Tiananmen-plassen) og Den forbudte by. Her må man regne med å bruke litt tid. Førstnevnte er verdens største torg, for oss nordmenn kanskje mest kjent for studentdemonstrasjonen som endte i en massakre i 1989. Mausoleet med Mao Zedongs balsamerte legeme ble også plassert her, i sørenden av plassen. Den forbudte by var keiserpalasset under Ming- og Qing-periodene i Kina. Området er på hele 720.000 kvadratmeter, og har hele 800 bygninger med til sammen med enn 8.000 rom. Navnet har palasset fått fordi vanlige mennesker ikke hadde tilgang til stedet.
To ganger i året ble keiseren båret i bærestol fra Den forbudte by til Himmelens tempel for å be for gode avlinger i det kommende året. Tempelet var en av de største helligdommene under de siste dynastiene. Bygget er imponerende, spesielt med tanke på at det er oppført i tre uten at det ble brukt en eneste spiker, på samme måte som stavkirkene i Norge. Det har stått der siden år 1420, og er regnet som en av Kinas vakreste bygninger. I Tiantan-parken rundt tempelet samles kinesere til morgengymnastikk og andre aktiviteter, som badminton, drageflyging, dans og spill. Tempelet står på UNESCOs verdensarvliste.
Under sightseeingen blir det også avlagt et besøk i perlefabrikken. Her får du se hvordan perler blir til, hvordan de plukkes, og hvordan de blir til smykker. Og ikke minst, for alle damene, lære forskjellen mellom ekte og uekte perler. I utsalget selges smykker og kunst av ekte perler. Prisene er høye, men kvaliteten på varene får mange til å drømme om en lottogevinst, helst i går.
Ikke langt unna perlefabrikken ligger også jadefabrikken, som for meg er minst like, om ikke mer, imponerende. Det er utrolig hvilke kunstverk kineserne kan lage av jade. Hadde man bare hatt den lottogevinsten og en ekstra koffert.
Kunstverk av jade.
Da jeg var i Beijing i 2003 besøkte jeg det berømte silkemarkedet, som var ulovlig, da de solgte varer som ikke var ekte, eller annensorteringer. Man kunne gjøre mange gode kjøp her, men utendørsmarkedet har i ettertiden blitt lagt ned, og erstattet med et varehus som stort sett selger klær på lovlig vis, men ikke silke. Siden det lå i gangavstand til hotellet mitt, gikk jeg for å sjekke det ut på egenhånd. Om du reiser til Beijing, kan jeg advare med en gang. Det er ikke verdt det. Det er en gedigen turistfelle. T-skjorter, mange t-skjorter. Og utenfor står det mange turistbusser.
Turistfelle. Om dere ikke har et spesielt ønske om å kjøpe t-skjorter, er det greit å holde seg unna.
Skal dere kjøpe silke, ta heller turen til silkefabrikken og utsalget deres (Silk Mall). Der får dere kjøpt ekte silke til gode priser. Jeg kjøpte silkekjole til mitt barnebarn der, samt gaver til resten av familien.
Neste stopp på programmet ble Sommerpalasset, som var keiserens sommerresidens. Her er flere hus, paviljonger, kanaler og brosteinsbelagte gater, og ikke minst den 728 meter lange Changlang-korridoren. Og ikke å forglemme selve palasset på toppen med utsikt over Kunmingsjøen. Her er det også mulig med en liten båttur på sjøen. Sommerpalasset står på UNESCOs verdensarvliste.
Dag 2 starter med en tur til Juyongguan (Juyong-passet) og den berømte kinesiske mur. Å bestige Den kinesiske muren er målet for de fleste som reiser til Beijing. Mange steder er muren i dårlig forfatning, men i Juyongguan er den restaurert. Noen reiseselskaper velger å kjøre til Badaling, Simatai eller Mutianyu, andre steder nord for Beijing hvor muren også er restaurert. Muren ble påbegynt på 1200-tallet for å holde mongolene og tyrkerne unna. Flere hundretusen bønder bygde den, og mange titusener døde på grunn av den. Ikke før på 1600-tallet ble den ferdig. Muren er 8.852 km lang, og 3-4 m bred med kraftige brystvern. Det er en enorm opplevelse å kunne stå på muren og forestille seg hvor lang den er, men at den kan ses fra månen er bare en myte. Muren står også på UNESCOs verdensarvliste.
På veien tilbake til Beijing igjen blir det stopp ved Mingdynastiets graver (Ming’s Tombs). Dette er en av de viktigste attraksjonene i Beijing. Hele tretten keisere fra Mingdynastiet ble begravet her.
Tilbake til Beijing blir det en spasertur i det olympiske området, severdigheter som ikke var her første gangen jeg besøkte Beijing: Det nasjonale stadionet Fugleredet (the Birds’ Nest) og Vannkuben (the Water Cube, svømmehallen), som ble bygd til de olympiske leker i 2008.
Spaserturen ender i et te-hus, Dr. Tea. Å drikke te i Kina er et must. Her er det anledning til å smake kinesisk te, vite hva te er godt for og hvordan man skal drikke te. Selvfølgelig ender det med at man kjøper noen pakker med te (ikke Lipton eller Twinings). Noen mener at te er dyrt der, og det har de nok rett i, men te i blokker er kompakte og pakkene varer lenge. Tekanner og servise i porselen solgte de også, men de var nok i dyreste laget.
Siste kvelden i Beijing er det også obligatorisk å spise pekingand på en skikkelig pekingandrestaurant. Og man spiser selvsagt med spisepinner.
Erik Drilen (besøkte Beijing 26-27. mai og 31. mai – 3. juni 2014)
I følge juleevangeliet ble Jesus født i Betlehem i Judea. Det var det vi lærte i søndagsskolen, og det er til Betlehem i Judea (i dag Palestina) mennesker valfarter i dag for å se stedet Jesus ble født. Nå har det seg slik at flere arkeologer, og også noen teologer, tviler på at Bibelen har rett.
Det er flere grunner til det:
Arkeologer har funnet spor etter sivilisasjoner i Betlehem fra jernalderen, dvs fra 1200 til 550 f. Kr., men ingenting som tyder på at det lå noen by der på den tiden Jesus ble født. Hvis det var noen by der, hvorfor er den da aldri beskrevet andre steder, f.eks. i romerske skrifter?
Josef og Jomfru Maria var fra Nasaret i Galilea. Hvorfor skulle de reise til Betlehem i Judea for å innskrives i manntall? Det står i Lukasevangeliet at Josef var fra Betlehem, kong Davids by. Men hva om det ikke var noen by der? Og hvis keiser Augustus hadde befalt at hele verdens befolkning skulle innskrives i manntall, hvorfor står ikke dette omtalt noe annet sted? Dette vil vært en stor hendelse, og burde i det minste vært nedtegnet i romerske skrifter fra samme tid.
Det er mer enn 140 km fra Nasaret til Betlehem i Judea. Reisen til fots ville tatt en uke, og Maria var gravid i niende måned. Hun og barnet ville ikke ha klart reisen, ridende på et esel i sin tilstand. Hvis Maria var gravid i niende måned, ville hun sannsynligvis ikke lagt ut på en slik lang reise. Mest sannsynlig hadde Josef reist alene og sammen med en gruppe mennesker som beskyttelse mot landeveisrøvere.
Hvor store er sjansene for at Josef og Maria kunne ha møtt hverandre hvis Josef var fra Betlehem i Judea og Maria fra Sepphoris. Minimale med tanke på avstanden. Betlehem i Galilea og Sepphoris derimot, er nabobyer.
Jesus omtales alltid som Jesus fra Nasaret, og aldri som Jesus fra Betlehem. Nesten alt fra hans liv, iflg Det nye testamentet, foregår i Galilea og ved Genesaretsjøen, med unntak av slutten av hans liv.
Både Matteusevangeliet og Lukasevangeliet sier at Jesus ble født i Betlehem i Judea. Markusevangeliet, derimot, sier at Jesus var fra Nasaret. Johannesevangeliet skriver også at folk ikke trodde at Jesus var Messias, fordi han var fra Galilea, og ikke Judea.
Fødselskirken i Betlehem i Judea, som etter sigende skal være bygget på stedet der Jesus ble født, ble bygget først rundt år 330 e.Kr. Den ble ødelagt av samaritaner og bygget på nytt rundt år 530 e.Kr.
Nå har det seg slik at Det nye testamentet ble skrevet lenge etter Jesu’ død, og det meste er basert på muntlige overleveringer. Dessuten er den oversatt og omskrevet mange ganger. Derfor er det sannsynlig at mange detaljer har endret seg underveis, i tillegg til at overleveringene ganske sikkert ble påvirket av datidens politikk. De originale skriftene finnes heller ikke lenger.
Det finnes også et Betlehem i Galilea, eller Beit Lehem HaGlilit som det heter på hebraisk. Man vet at Betlehem i Galilea eksisterte på Jesu tid, da byen er nevnt i Det gamle testamentet, Josva kap. 19,15. Det ligger bare ti kilometer fra Nasaret. I dag er det ikke mye igjen av denne byen, annet enn husene til de nesten 800 menneskene som bor der. Men arkeologene har funnet restene etter en bymur fra tiden da Jesus ble født der. På samme sted finnes også restene av et kloster og det som har vært den største bysantinske kirken i Israel. Mange har spurt seg hvorfor en så stor kristen kirke befant seg i hjertet av et jødisk område. Israelske arkeologer støtter seg til teorien om at de tidligste kristne holdt Betlehem i Galilea som Jesu’ fødested. Som bevis på at kirken og klosteret utvilsomt var kristne er funnene av bronsekors, oljelamper med kors, døpefont og ikke minst beinrester etter svin.
Et tysk tempelridderhus, etter tyske tempelriddere som slo seg ned i Betlehem i Galilea på slutten av 1800-tallet. Disse må ikke forveksles med middelalderens tempelriddere.Oljepresse. Oliven ble knust og presset til olje i denne.Del av oljepresse.Midt blant moderne bebyggelse i Betlehem i Galilea finnes rester av byggverk, søyler og kolonner fra gammel tid. Nå er dette jevnet med jorden.Oljepresse.Arkeologisk område. Rester av murer, søyler og kolonner, jevnet med jorden.Nyere bebyggelse i Betlehem i Galilea.
Til tross for teoriene og de arkeologiske funnene, er det få som tror at Bibelen vil bli endret. Konservative kristne tror på det som står i Bibelen, til tross for motsetningene. Både Matteus- og Lukasevangeliene sier at Jesus ble født i Betlehem i Judea, og det stemmer også overens med Mikas spådom i Det gamle testamentet om at Messias skulle komme fra Betlehem i Judea.
Noen liberale kristne mener at mangelen på arkeologiske funn i Betlehem i Judea, og faktiske funn i Betlehem i Galilea, tyder på at Jesus sannsynligvis ble født i Galilea. De sier det var mangel på skriftlige kilder da evangeliene i Det nye testamentet ble skrevet, hvilket gjorde at man støttet seg på hebraiske skrifter (Det gamle testamentet) for referanser. Når Mika i kapittel 5 skrev at Messias skulle bli født i Betlehem i Judea, så antok Matteus og Lukas at han ble født der, også for å få en sammenheng i historien.
Tar man turen til Betlehem i Galilea i dag, vil man ikke finne mye som tilsier at her var det en by for totusen år siden. Nye hus står der det en gang var rester etter et gammelt. En dame jeg snakket med på stedet, sa at alt er fjernet og det meste finnes på museum i Haifa. Men ingen får bygge nytt i Betlehem før arkeologer har vært på stedet, så det er godt mulig at flere funn vil dukke opp i fremtiden. Deler av bysantinsk mosaikkgulv som ble gravd ut fra Betlehem i Galilea er utstilt ved inngangen til passkontrollen på Ben-Gurion lufthavn i Tel Aviv.
Betlehem i Galilea ligger ca 30 km fra Haifa, og eneste måte å komme seg dit er med taxi.
Erik Drilen (besøk i Betlehem i Galilea ble foretatt 2. juni 2016)
Få steder i verden er så spekket med historie som Midt-Østen. Det var i Midt-Østen folk begynte å samle seg i byer. Det var her de største religionene oppstod, og i dag lever kristne, jøder og muslimer side om side. Helt konfliktfritt har det ikke vært, og når jeg fortalte at jeg skulle reise til Israel, fikk jeg noen bekymrede kommentarer. At jeg også skulle til Vestbredden, lot jeg i de fleste tilfellene være å nevne. Sannheten er at jeg følte meg helt trygg både i Israel og på Vestbredden, selv om jeg og mitt reisefølge reiste kollektivt både med buss og tog, og trasket til fots både i Tel Aviv, Jerusalem, Hebron og Haifa. Som en amerikaner sa det: «Jeg føler meg tryggere i Tel Aviv enn i mange amerikanske byer». Om det er noe man bør være forsiktig med, er det først og fremst trafikken, som til tider kan være litt aggressiv og preges av høy fart, i alle fall sammenlignet med det vi er vant med hjemmefra.
Tel Aviv – Den hvite byen
Tel Aviv er Israels mest moderne metropol som ligger rett ved Middelhavskysten. Det er også hit de fleste flyr til når de skal besøke Israel. De fleste turistene som kommer til Tel Aviv, kommer for å slikke sol på den berømte gylne sandstranden. På den nesten én mil lange strandpromenaden, Tayelet, jogger eller spaserer man, betrakter livet og blir selv betraktet. Man kommer også til Tel Aviv for å oppleve restaurantene, kaféene og nattelivet, som ofte har blitt sammenlignet med New York. Kvelden starter gjerne på en gatekafé på Dizengoff Street, og derfra og ut fortsetter livet på barene og nattklubbene helt til markedene åpner neste morgen.
Tel Aviv er i motsetning til de fleste andre byene i Israel en veldig ung by. Den ble grunnlagt av en gruppe jøder som brøt ut fra den arabiskdominerte nabobyen Jaffa for bare litt over hundre år siden, og først etter første verdenskrig begynte byen å vokse. Gamle historiske bygninger finnes det derfor ingen av. Derimot kan man vandre blant mer enn 4000 stilfulle bauhausbygninger fra 1930-tallet, særlig i området Neve Tzedek i sørlige Tel Aviv, og som har fått plass på UNESCOs verdensarvliste, til tross for at mange av de kunne hatt godt av en oppussing. De som er oppusset kan vise en arkitektur som minner om Miamis South Beach. Det er også disse hvite bygningene som har gitt Tel Aviv kallenavnet den hvite byen.
Tel Aviv er en trendy by, som kan sammenlignes med europeiske byer, som f.eks. Barcelona. Her er alt lagt til rette for shopping i store kjøpesentre og små boutiquer. Kaféer og restauranter i verdensklasse, om du ønsker å starte dagen med en shakshuka, forsøke å finne den beste hummus med tahini, eller om du foretrekker de beste internasjonale restaurantene.
Tel Aviv er også kjent som Midt-Østens mest liberale by. Tel Aviv Pride samlet i 2016 rundt 200.000 mennesker, og er med det et av de største pridearrangementene i hele verden. Liberale palestinere som av forskjellige politiske og personlige årsaker ikke kan leve i Palestina flytter gjerne også til Tel Aviv. Enkelte ultraortodokse israelere kaller byen et moderne Sodoma og Gomorra pga det de kaller innbyggernes hedenske livsstil. Tel Aviv omtales som Israels minst religiøse by.
Å bo på hotell i Tel Aviv er dyrt. Mange anbefaler og foretrekker private leiligheter, som holder en like høy standard til en rimeligere penge.
Old Jaffa
Jaffa er nabobyen til Tel Aviv, og de to byene går i ett. Om Tel Aviv er en ung by, er ikke Jaffa det. Jaffa er en av verdens eldste byer, og mennesker har bodd der i minst 4000 år. Havnen i Jaffa er også kjent som en av verdens eldste havner og et viktig trafikknutepunkt i Midt-Østen. I følge Bibelen var det her profeten Jona gikk ombord i en båt, ble kastet overbord av mannskapet i en storm, ble slukt av en hval og kastet opp på land igjen på Guds ordre. Ifølge gresk mytologi var det også her Perseus reddet Andromeda fra et sjøuhyre.
Old Jaffa Port
For å få best utbytte av gamlebyen i Jaffa, anbefales det å være med på en såkalt gratis byvandring med guide, som starter fra det gamle klokketårnet på Yefet Street hver onsdag morgen. Men gratis er et vidt begrep tydeligvis. Det står i alle brosjyrer og på nett at byvandringen er gratis, men baserer seg på frivillig tips fra deltakerne. Frivillig er også et vidt begrep, da operatøren langt på vei sier at tips bør være fra 50 shekel (ca kr 100,-) og oppover. I og for seg er ikke hundre kroner dyrt for et par timers guiding, men å si at byvandringen er gratis er å overdrive.
Den 4000 år gamle havnebyen er renovert, og den gamle havnen er blitt en moderne marina. Du kan vandre rundt i byens gater og grønne parker og nyte den pittoreske arabiske og tyrkiske arkitekturen, utgravninger, brosteinsbelagte gater og gallerier, eller du kan prøve en av Jaffas mange kaféer og fiskerestauranter, f. eks. på trepromenaden ved Old Jaffa Port og nyte en fantastisk solnedgang. Jaffa bør oppleves både dag og natt. Loppemarkedet i Old Jaffa er også verdt et besøk.
Utsikt fra Old Jaffa mot Tel Aviv
Jerusalem
Jerusalem er fødested og religiøst sentrum til verdens tre største religioner, kristendommen, jødedommen og islam. Det er til tider ikke uproblematisk. Israel ønsker Jerusalem som hovedstad, men det samme gjør Palestina. Grensen går i Øst-Jerusalem. Den øvrige verden anerkjenner ikke Jerusalem som hovedstad til Israel, og derfor har også de fleste ambassadene tilhold i Tel Aviv. Med sine drøye 800.000 innbyggere er Jerusalem Israels største by, selv om Tel Aviv med sine nabobyer totalt sett har flere innbyggere.
Israel er et lite land, bare litt større enn Sør-Trøndelag fylke, og avstandene er korte. Bussen fra Tel Aviv til Jerusalem går ofte, tar bare en time og er billig.
For en som er interessert i bibel- og religionshistorie, vil én dag være alt for lite i Jerusalem. Byen er full av historiske bygninger og severdigheter, men de viktigste er det allikevel fullt mulig å få med seg på en dag.
Det at Jerusalem er en hellig by, preger bybildet. Religiøse og tradisjonelle klesplagg er svært vanlig. Sabbaten overholdes langt strengere her enn i andre israelske byer, og det finnes lite natteliv.
I Jerusalem finnes tallrike synagoger, minnesmerker fra det gamle Israel, fra Jesu liv (spesielt hans lidelseshistorie), kirker og moskéer. For å komme inn i gamlebyen må man gjennom én av byens åtte porter. Gamlebyen er delt inn i fire deler, en kristen, en armensk, en muslimsk og en jødisk del. Bydelene har ikke fysiske skiller, men man ser fort forskjellen, da de er veldig forskjellige.
Jerusalem Light Festival 2016Jerusalem Light Festival 2016
For å komme til Klagemuren må man gjennom en grundig sikkerhetssjekk. Her må du kunne legitimere deg med pass, og du må sende både veske, kamera, belte osv gjennom en skanner, som på en flyplass.
På Tempelhøyden finner man Klippedomen, selve symbolet på Jerusalem, og som er en av verdens mest fotograferte bygninger. Det til tross er det kun muslimer som kan gå inn i moskéen.
Via Dolorosa, der Jesus bar korset på veien til sin egen korsfestelse. Langs ruten finnes skilt som beskriver bygningene underveis og hvem Jesus møtte underveis. Forbi små gaterestauranter og gjennom suvenirbutikker, forbi små kryddermarked, i de trange gatene, kommer man til slutt til Gravkirken (på engelsk kjent som Church of the Holy Sepulchre eller Church of the Resurrection), som ble bygget på stedet der Jesus skal ha blitt korsfestet og gravlagt, og som er det viktigste og helligste stedet for kristne. Jerusalems gamleby står selvsagt på UNESCOs verdens- og kulturarvlister.
Palestina/Vestbredden: Betlehem og Hebron
Kunst av den britiske graffitiartisten Banksy i Betlehem
Mange er skeptiske til å ta turen over til palestinske områder, da de ofte er nevnt på nyheter i forbindelse med uroligheter. Man reiser av den grunn ikke til Gaza i sør. Områder i nærheten av israelsk bosetning, check points eller flyktningeleirer kan være urolig. Ellers på Vestbredden regnes det som trygt å ferdes, men man bør følge med på nyheter, samt velge en operatør som kjenner områdene godt. Jeg og reisefølget mitt valgte Green Olive Tours, som på forhånd hadde blitt oss anbefalt, for å ta turen til Betlehem og Hebron.
Husk alltid å ha med deg passet om du skal reise til Vestbredden, da du flere ganger kan bli stoppet av israelske sikkerhetsmyndigheter eller du krysser militære sjekkpunkter.
Å besøke Vestbredden er allikevel verdt turen. Situasjonen mellom Israel og Palestina er kompleks, og det er umulig å danne seg et riktig bilde av situasjonen de to landene seg i mellom ved å se på nyheter eller å lese seg til det på nettet. De to sidene har helt forskjellige syn på den politiske situasjonen, og eneste måte å kunne forstå hva som foregår der nede er å besøke området selv. Om du har funnet løsningen på problemet etter besøket, det er et helt annet spørsmål. Hadde ting vært så enkelt, hadde ikke situasjonen vært så spent i dag.
I Bethlehem får du muligheten til å besøke Fødselskirken, stedet der Jesus påstås å ha blitt født. Om det ikke pågår kirkelig seremoni, vil det også være mulig å gå ned til krypten under selve kirkerommet. Kirken er 1700 år gammel, og basilikaen over er 1500 år, hvilket er den eldste basilika i Israel og Palestina. Kirken benyttes i dag av tre trosretninger, armensk apostolsk, gresk ortodoks og romersk katolsk. Betlehem er en by med rundt 30.000 innbyggere, og ligger ca 10 km sør for Jerusalem. Byen er i hovedsak muslimsk, men det største palestinske kristne samfunnet finner du også her.
På veien ut fra Betlehem mot Hebron vil man få se israelske bosettinger, muren som Israel har satt opp for å skille palestinerne fra israelerne, samt en palestinsk flyktningeleir, alle som gir sterke inntrykk. På muren finnes street art av den britiske graffitiartisten Banksy, som forteller oss hvilken håpløs idioti krig er.
Hebron ligger 30 km sør for Jerusalem, og her bor rundt 160.000 palestinere og i underkant av ett tusen israelske bosettere. Gatene nær de israelske bosetningene er patruljert av israelske militære. Hebron er kjent for sine druer, kalkstein, keramikkhåndverk og glassblåsefabrikker. Trange gater og gamle basarer kjennetegner også Hebron, men basarene er ikke lenger så godt besøkt pga den politiske situasjonen i området.
Byen er en av de eldste byene i Palestina, og det har vært bosettinger her i mer enn 4000 år. Hebron sies å være grunnlagt av patriarken Abraham rundt år 1720 f.Kr. Ibrahimmoskéen ble ifølge tradisjonen bygget over den bibelske Abrahams grav, patriarkhulen (Ma’arat HaMachpela), og er et hellig sted for både muslimer, kristne og jøder. Jøder får derimot ikke lov til å besøke moskéen. Ved siden av ligger den jødiske synagogen, hvor verken muslimer eller palestinske kristne har adgang, mens kristne fra andre deler av verden får besøke den.
Haifa
Haifa er den største byen i det nordlige Israel, og den tredje største byen i landet totalt sett. Fra høyden i byen ser man over til Beirut i Libanon. I mellom går det en grense som man ikke får lov å krysse. Byen ligger i skråningen på Karmelberget, og det har vært bosetninger der i over 3000 år. Byen er gått foran som et godt eksempel på at mennesker kan leve sammen i fred og toleranse på tross av forskjellige religioner. Bosetningene i og rundt byen består av både jøder, muslimer og kristne. Bahá’is verdenssenter ligger i Haifa, og står på UNESCOs verdensarvliste. Det er også en norsk protestantisk sjømannskirke i byen.
Bahá’i Gardens and World Center
Foruten Bahá’i Gardens and World Center, som er Haifas største severdighet, byr byen også på andre severdigheter som den tyske kolonien (German Colony), en bydel i sentrum som ble bygget av en tysk tempelorden fra 1868. Mange av de historiske bygningene gjennomgår nå en oppussing, og paradegaten gjennom Haifa, Ben-Gurion Boulevard, har nå mange restauranter og coffee shops.
Wadi Nisnas er den største arabisk bydelen i Haifa, med flere gågater, markeder og utendørskunst.
Elijah-hulen vil nok fremstå som en skuffelse for folk flest. Her skal visstnok Elijah, som var en profet både hos jødene, de kristne, muslimene og i bahá’i-religionen, ha bodd i denne hulen under kong Ahabs tid. De som har tatt turen opp har visstnok mer glede av å gå ned til Stella Maris-klosteret, en kirke, kloster og hospits grunnlagt av den franske Carmelite-ordenen, en orden i den romersk-katolske kirke.
Fra Tel Aviv til Haifa reiser du enklest med tog, og reisetiden er rundt halvannen time.
Sikkerhet i Israel og Palestina
Pass blir ikke lenger stemplet ved innreise til Israel. Ved ankomst får man i stedet et «Border Control Entry Permit», et lite stykke papir med påtrykt turistvisum. Dette papiret er viktig å ta vare på sammen med passet, da det er bevis på lovlig innreise. Passet bør man alltid ha på seg når man reiser i Israel, da man kan bli stoppet for spørsmål av israelske sikkerhetspersonell hvor som helst. Også ved innreise kan man risikere utspørring av immigrasjonsmyndigheter. Det oppfordres til å forholde seg rolig og besvare spørsmålene sannferdig. Forsøk på å motsette seg sikkerhetskontroll eller nekte å svare på spørsmål vil kunne medføre at man blir nektet innreise. Har du stempel i passet fra land som Israel ikke har diplomatiske forbindelser med, kan du risikere en grundigere utspørring. Dette gjelder spesielt land som Libanon, Syria og Iran. Da kan det være greit å ha med seg dokumentasjon på hva du gjorde der. Ved hjemreise vær oppmerksom på at sikkerhetssjekk på Ben Gurion-flyplassen i Tel Aviv tar tid, og du bør være på flyplassen minst tre timer før avreise.
Selv om det er trygt å reise til Tel Aviv, og generelt tryggere enn mange storbyer andre steder i verden, bør man ta de vanlige forholdsreglene når man er ute og reiser. Vær varsom ved eventuelle bombetrusler, og si fra til politiet om du oppdager mistenkelige pakker eller uvanlig oppførsel blant mennesker rundt deg. Politiet i Israel er generelt vennlig og hjelpsomt, og de fleste snakker godt engelsk. Ellers bør man ta de vanlige forhåndsregler for lommetyverier og tyveri generelt, spesielt på markedene og der det ferdes mye folk. Kriminaliteten i Tel Aviv er forøvrig lavere enn i de fleste andre byer på samme størrelse.
Når du bader i Middelhavet, benytt bevoktede strender med flagg og livredningspersonell, og følg beskjeder på skiltene. Det kan være kraftige undervannsstrømmer. På sommeren kan det være varmt, og det er viktig å bruke solkrem med høy faktor. Sørg også for å få i deg nok væske.
Erik Drilen (Israel og Vestbredden ble besøkt 29. mai – 5. juni 2016)
Mansudae-monumentet, de store statuene av Kim Il Sung og Kim Jong-Il
Noe av det beste med å reise er at det gir deg muligheten til å komme ut av dine daglige rutiner, og gjøre ting du normalt ikke gjør. Alt er forskjellig rundt deg, det som bestemmer dagen er fremmed for deg, og du blir tvunget til å handle annerledes. Det være seg å prøve mat du normalt ikke ville ha spist, delta i spennende aktiviteter, eller møte andre mennesker enn de du møter til daglig.
Besøkene mine i Auschwitz nær Krakow og Stasifengselet i Berlin i fjor gjorde sterke inntrykk. I ettertid kom tankene om å få oppleve propaganda på nært hold. Hvordan er det å være i et hermetisk lukket land? Nord-Korea ble etterhvert et ganske naturlig valg.
Reise til Nord-Korea? Er det ikke farlig? Man leser og hører jo så mye rart i avisene og på tv-nyhetene. Støtter man et diktaturstyrt land ved å reise dit? Svaret på det er ja, tja og njei, men kommer tilbake til det lengre nede på siden.
Reise til Nord-Korea
De fleste som reiser til Nord-Korea flyr med Air Koryo fra Beijing til Pyongyang, hovedstaden i Nord-Korea, eller Den demokratiske folkerepublikken Korea som det offisielt heter. Man kan også reise med tog fra Beijing via Dandong til Pyongyang. Førstnevnte tar to timer, sistnevnte ett døgn. For å komme inn i Nord-Korea trenger man visum. Dette kan for oss nordmenn ordnes gjennom Korea Konsult og den nordkoreanske ambassaden i Stockholm, alternativt i Beijing.
Programmet er bestemt av myndighetene og er felles for de fleste som kommer til landet. Men med så få turister som slippes inn i landet går man allikevel aldri i kø. Hver gruppe har to guider og en sjåfør. Selv var jeg i en gruppe på sju personer fra hele verden.
Femdagersprogram
Dag 1:
Ankomst Pyongyang lufthavn fra Beijing med Air Koryo flight JS152 kl 16.00. Passkontroll og tollklarering går overraskende raskt og smertefritt. Ventetiden på bagasjen er det som tar lengst tid. Etter tollklareringen blir du møtt av dine to guider og sjåfør. I bussen på veien til hotellet blir vi informert om hva du kan og ikke kan gjøre. Innsjekk på Yanggakdo Hotel, hvor nesten alle utenlandske turister blir innkvartert. Du har på fritiden ikke lov til å bevege deg utenfor hotellets område. Til gjengjeld har vi et tett program som gjør at vi kun har tiden fra etter middag til ny dag etter frokost på hotellet. Hotellet har også butikk, to restauranter nede, en skybar (roterende restaurant i 47. etasje), casino, spa, basseng, bowling og karaokebar. Med nye venner blir det ikke vanskelig å få tiden til å gå.
Air Koryo, Nord-Koreas statlige flyselskapHotellrom på Yanggakdo Hotel. Her har veggene ører.Den berømte heisen på Yanggakdo Hotel, hvor femte etasje mangler. «5th floor yanggakdo» er verdt å google.
Dag 2:
Etter frokost besøker vi Mansudae-monumentet, de store statuene av Kim Il Sung og Kim Jong-Il. Deretter heldagsutflukt til Myohyangsan-fjellene. To og en halv times kjøretur i buss opp dit. Kjøreturen i seg selv kan virke noe bisarr. Firefelts motorvei, i heller dårlig standard, og det er nesten ikke en bil å se på veiene. Faktisk er det flere syklende og gående, og noen tar seg gjerne en rast midt på motorveien. Langs veien ser du folket som jobber på rismarkene. Første stopp på programmet er International Friendship Exhibition. En imponerende samling av gaver fra hele verden som er gitt til Kim Il Sung og Kim Jong-Il. Man ser på gavene med en bismak i munnen, med tanke på rikdommene som befinner seg der, og tenker på befolkningen som sulter. Gavene fra Norge er heldigvis ikke av de mest imponerende, de fleste ser ut som de kunne ha vært kjøpt i gavebutikken på Gardermoen. Man merker seg at de norske gavene kun er gitt fra medlemmer av Ap, SV og NKP.
Koreanere som jobber på rismarkeneInternational Friendship ExhibitionInternational Friendship Exhibition
Etter lunsj besøker vi buddhisttempelet Bohyon. Til slutt, før vi returnerer til Pyongyang, rekker vi en gåtur i vakre Manpok Valley (”Valley of the Ten Thousand Falls”). Tilbake i Pyongyang besøker vi en dagligvarebutikk med vestlige varer. Sannsynligheten for at den gjennomsnittlige nordkoreaner handler der er minimal. Deretter besøker vi Beer Bar, et mikrobryggeri med overraskende godt øl. Etter middag, retur til hotellet.
Buddhisttempelet BohyonBuddhisttempelet Bohyon
Dag 3:
Heldags sightseeing i Pyongyang i dag. Første besøk er Korea War Museum, med det amerikanske skipet USS Pueblo, som nordkoreanerne erobret i 1968. Skipet i seg selv er ikke noen stor attraksjon, men krigsmuseet er virkelig verdt et besøk, ett av høydepunktene på hele turen etter min mening. Derimot må man være oppmerksom på at museet forteller historien fra nordkoreansk ståsted, og den er veldig forskjellig fra den historien vi hører. Det kunne vært interessant å besøke Sør-Korea etter dette.
Korea War MuseumUSS PuebloFra USS Pueblo
Etter krigsmuseet gjør vi et stopp ved Ryugyong Hotel. I seg selv et meget fantastisk byggverk, som kunne ha målt seg med hvilket som helst bygg i Dubai. Hadde det bare blitt fullført. Da hotellet ble påbegynt i 1987 skulle det bli verdens sjuende høyeste skyskraper, med mer enn 3.000 rom fordelt på 360.000 kvm og 105 etasjer, og sju roterende restauranter på toppen. I 1989 tok byggingen slutt. Det var ikke flere penger. Nord-Korea hadde brukt 750 millioner dollar på byggverket, tilsvarende 2% av landets bruttonasjonalprodukt. De neste årene stod skjellettet av bygget og skjemte ut Pyongyangs skyline. Bygget ble retusjert vekk fra alle postkort og bilder fra Pyongyang. Helt til 2008. Da ønsket egyptiske Orascom Group å ferdigstille bygget. De skulle investere 2 milliarder dollar for å ferdigstille det og gjøre det trygt. I 2011 var fasaden ferdig. Så tok arbeidet slutt. Sannsynligvis vil det aldri bli ferdig. Kempinski Hotels meldte seg som interessert i 2012, men allerede i 2013 trakk de seg. I mellomtiden har det blitt et yndet fotomål for turistene. Med henvisning til en del hendelser i Nord-Korea det siste året, håper jeg at arkitekten fortsatt er i live og lever et godt liv.
Ryugyong Hotel ruver over Pyongyangs skyline i morgendisen.Ryugyong Hotel
Neste stopp på programmet et besøk i Korea Fine Art Gallery, før stopp ved Tower of the Juche Idea og Monument to the Workers’ Party. Deretter får vi se to av stasjonene i Pyongyangs undergrunnsbanenettverk, og vi får kjøre tog sammen med lokalbefolkningen. Etter et besøk ved Kim Il Sungs fødested, en samling tradisjonelle koreanske hytter, drar vi videre til Mangyongdae Schoolchildren’s Palace, og ett av de andre høydepuktene på turen, en opptreden med Nord-Koreas berømte talentfulle barn, kjent fra bl.a. utallige opptak på Youtube. Etter middag på Mangyongdae Tourism Restaurant, retur til hotellet.
Tower of the Juche Idea by nightMonument to the Workers’ PartyOpptreden i Mangyongdae Schoolchildren’s PalaceKim Il Sungs fødestedGrand People’s Study House, PyongyangKim Il Sung Square med Grand People’s Study HouseMay Day StadiumMansudae-monumentetArch of Reunification
Dag 4:
Heldagstur til Panmunjom og DMZ, den demilitariserte sonen mellom Nord- og Sør-Korea. Destinasjonen som alle som besøker Nord-Korea ønsker å se. Mange reiser også til Sør-Korea etterpå for å se den demilitariserte sonen fra den andre siden.
Nordkoreanske vakter i den demilitariserte sonen.Nordkoreanske vakter i den demilitariserte sonen.
Etter besøket kjører vi til Kaesong for lunsj på Tongil Restaurant, og deretter stopp i folkemuséet, Janamsan Park. Videre stopp i Sariwon City og Folk Custom street. Ettermiddagen avsluttes med avskjedsmiddag på Duck Barbecue Restaurant i Pyongyang.
Lunsj i KaesongHovedgata i KaesongSariwon City og Folk Custom streetSariwon City og Folk Custom streetSariwon City og Folk Custom streetSariwon City og Folk Custom street
Dag 5:
Utsjekk av hotellet etter frokost, og transfer til flyplassen hvor vi reiser med Air Koryos flight JS 151 kl 09.00 tilbake til Beijing.
Man må være oppmerksom på at man vil være overvåket under hele oppholdet i Nord-Korea. Guidene er ikke der bare for å fortelle om og vise deg landet, men like mye for å overvåke deg. Det er ikke bare å bevege seg hvor man vil. Da blir man raskt stoppet av uniformerte menn. Du har ikke lov til å bevege deg utenfor hotellområdet på fritiden, men du blir like mye fotfulgt på hotellet. Kameraer i gangene og heisene, og, etter hva jeg på forhånd leste i en tysk reiseguide, har veggene på rommene også ører. For alt jeg vet var det kanskje også kameraer bak speilene. Når man legger ut på en slik reise er det bare å ignorere dette. Skal man si noe positivt om dette, så vet man i hvert fall at man er trygg. Ingen fare for tyverier eller overfall, i hvert fall ikke så lenge man selv oppfører seg etter de gitte reglene.
Igjen, støtter man et diktaturstyrt land ved å reise dit? Jo, det gjør man. Man bidrar med sårt trengte euros eller dollars til et land som ikke får handle med omverdenen. Det er en grunn til verden har kuttet forbindelsene til landet. Med penger fra turistene kan de handle illegalt og smugle varer inn i landet. Men jeg håper og tror at økt turisme over tid vil føre mye godt med seg. I den allerede nevnte reiseguiden, som forøvrig ble utgitt i mars i år, og på nettstedet der reisen ble kjøpt, stod det at man ikke fikk ta bilder uten tillatelse fra guidene. Ikke ta bilder gjennom vinduene på bussen, ikke ta bilder av mennesker som jobber, ikke ta bilder av fattige, hus i forfall osv. På kort tid må dette ha endret seg, for noe av det første vi ble fortalt på transferbussen på vei til hotellet var at vi kunne ta bilder av alt bortsett fra militære i uniform, samt militære installasjoner. Det var plutselig greit å ta bilder fra bussvinduene, det var greit å ta bilder av mennesker på avstand, selv om de jobbet på rismarkene. Men, hvis du skulle ta bilder av mennesker på nært hold ble du oppfordret til å spørre, da det ikke er alle som synes å bli tatt bilde av er greit. Og uniformerte militære var det også greit å ta bilde av om du spurte om de kunne stille opp på bilde med deg.
Jeg leste i en annen tysk bok, ”Kim & Struppi – Ferien in Nordkorea” av Christian Eisert, at man før kunne reise med undergrunnsbanen, men kun fikk se to stasjoner. Koreanere som forsøkte å gå ombord i samme vogn som turistene ble stoppet av militæret, altså ingen kontakt med lokalbefolkningen. Det var bare for et par år siden. Vår gruppe fikk kjøre forbi flere stasjoner, og vi var i vogner sammen med lokalbefolkningen. Små barn som sa ”Hello” på engelsk og smilte til oss.
Undergrunnsbanestasjon i PyongyangUndergrunnsbanestasjon i PyongyangUndergrunnsbanestasjon i PyongyangUndergrunnsbanestasjon i Pyongyang
For bare halvannet år siden fikk man ikke ta med seg mobiltelefoner eller laptoper inn i landet, men måtte deponere de på flyplassen, og få de tilbake ved utreisen. Også dette har endret seg. Jeg hadde med meg to mobiler og en laptop. Ingen spørsmål stilt. Jeg ble advart mot at alle kofferter ble åpnet og grundig sjekket ved innreise og utreise, bilder på kameraet ble kontrollert. Jeg opplevde ingenting av dette. Ble vinket rett igjennom. Også de fleste andre i gruppen. Passkontrollen tok bare et halvt minutt.
Dette er kanskje små endringer for en utenfra, men hvis flere turister vil føre til flere små endringer, må det føre til noe positivt på sikt. Mer kontakt med lokalbefolkningen, og de vil også ta til seg impulser fra verden utenfor, forhåpentligvis også mer frihet for de etterhvert. Pr i dag er det åpent for kun et veldig begrenset antall vestlige turister som får besøke Nord-Korea. Jeg har lest tallet 3.000 årlig et sted. I vår gruppe var det også to amerikanere, noe som ville være utenkelig for bare noen få år siden.
Propagandaen er allikevel høyst levende. Guidene forteller den eneste sannheten de kjenner og som de har blitt indoktrinert med gjennom hele skolegangen. Så snart du kommer med et spørsmål eller en kommentar de ikke kan svare på eller virker ubehagelig for de, skjønner de ikke spørsmålet eller skifter raskt tema (”For et pent smykke du har”). Noen ganger kunne de komme med et svar eller kommentar som er så bisarrt at man undrer seg over om de i det hele tatt tror på det selv. Den ene guiden fortalte oss at nordkoreanerne innhentet teknologi fra resten av verden og forbedret den. Hvor var denne teknologien? Hvor er alle jordbruksmaskinene, traktorene, på landsbygda? De hadde mobiltelefoner, påstått å være nordkoreansk, men ryktene sier at de er produsert i Kina med en nordkoreansk logo trykt på. En i gruppen vår gikk tom for batteri i kameraet, og trakk da frem iPad’en sin og fortsatte å ta bilder. Den ene guiden hadde vanskelig for å skjule sin forundring når hun så hvilke duppeditter vi vestlige hadde. At man også kunne lagre musikk på mediet syntes uvirkelig. Forhåpentlig, med flere turister i årene som kommer, vil kontakten med utlendinger øke, kjennskapen til vestlig teknologi vil komme, og med den også større frihet til folket. Nytt fra i år er at turister kan kjøpe internasjonale sim-kort, slik at man kan ringe utenlands. Pr i dag er dette så dyrt at det ikke er lønnsomt for en som skal være der i kun 4-5 dager. Hvor lenge er det til lokalbefolkningen får tak i dette? De få nordkoreanerne som får lov til å reise utenlands kommer hjem med flatskjerm-tv’er, og betaler tollerne med noen få pakker sigaretter for å få de igjennom. Selv om grensen er stengt ut av landet, er den ikke helt tett på vei inn.
Erik Drilen (reisen til Nord-Korea foretatt 27. – 31. mai 2014)
Hvorfor Jordan? Det finnes da mange andre steder du kan reise til, var en av reaksjonene jeg fikk da jeg fortalte da jeg hadde booket en ukestur til Aqaba. Gled deg, sa en annen, som har vært der flere ganger. Du må få med deg Petra og Wadi Rum.
Og ja, det var nettopp derfor at jeg tok turen. Jeg har drømt om å se oldtidsbyen Petra siden jeg så filmen ”Indiana Jones and the Last Crusade” for første gang for snart 25 år siden.
Aqaba
De som har levd en stund vil huske Eilat i Israel fra charterkatalogene før i tiden. På grunn av stadige uroligheter i Israel forsvant Eilat fra katalogene. For få år siden dukket nabobyen Aqaba i nabolandet Jordan opp i katalogene i stedet. Det er kun en snaut to kilometer grensesone som skiller byene. Det bor rundt 100.000 mennesker i Aqaba. De fleste er sunnimuslimer, men innbyggerne i Jordan har generelt høy utdannelse, og religion utøves ikke i samme grad som i en del andre muslimske land. I motsetning til mange andre muslimske byer, vil du også finne flere barer og spritbutikker i Aqaba.
Som i Eilat, og Sharm el-Sheik, Egypt, som også ligger ved Aqabagulfen i Rødehavet, er det i hovedsak bade- og dykkerturistene som reiser til Aqaba. Men også tusenvis av turister som har oldtidsbyen Petra som hovedmål. Aqaba er Jordans eneste kystby, og landets kystlinje er kun 26 km. Strendene finner du i hovedsak i Aqaba og i Tala Bay, noen kilometer lenger syd. Mulighetene for vannsport er mange. Noen av de fineste snorklestedene i Rødehavet finnes også her. Du kan dra på utflukt med Jordan Dive Center. Eller hva med et nattdykk med en erfaren instruktør i Aqaba Marine Park?
Severdigheter i Aqaba
Det er andre ting å finne på i Aqaba. Byen ligger i et tollfritt område, og shopping er en fornøyelse i byens mange merkebutikker. For mange er også pruting en sport, og for de er souken stedet. I motsetning til markeder mange andre steder i verden, har man ikke følelsen av kjøpepress i souken i Aqaba. Du er velkommen til å gå inn i butikkene, kikke på varene, og kjøper du ikke noe ønskes du velkommen tilbake. Sko, klær, krydder, sølv og gull er varer som lønner seg å kjøpe i Aqaba.
Av severdigheter kan nevnes fortet i Aqaba, bygget på 1500-tallet av mamelukkene og som fungerte som karavanestasjon for de mange pilegrimene på vei til Mekka. I fortet ligger også et arkeologisk museum som forteller Aqabas lange historie. Ved fortet vil det være vanskelig å unngå å se det som nevnes som en av verdens største flaggstenger og med ett av verdens største flagg. Godt synlig fra Israel og Egypt på den andre siden av bukten, selvfølgelig. Midt i byens hotellområder ligger også mange arkeologiske utgravingssteder, fra den gamle muslimske byen Ayla, bl.a. bymuren, porter, moskéer og andre bygninger. Informasjonstavler forteller om byen.
Petra
Uten å ha sett noen statistikk, tør jeg påstå at minst 90% av alle førstegangsreisende til Jordan drar på utflukt til Petra. Dette er den suverent største severdigheten i Jordan. De fleste melder seg på en dagsutflukt med turoperatøren de reiser med, eller avtaler pris med en taxisjåfør. Ønsker man å se alt trenger man minst to dager. Så stort er det. Man lar seg beundre av den smale kløften el-Siq som går fra landsbyen og inn til Petra, og plutselig står man der, foran tempelet Al-Khaznah fra ”Indiana Jones and the Last Crusade”. Der og da er det vanskelig å finne ord. Det er dette man har drømt om å få se så lenge.
Byen ble utformet slik vi kjenner den nå av nabateerne rundt år 300 f.Kr., men skal være enda eldre. Den var glemt av omverdenen og slettet fra alle kart i over 600 år, helt til den sveitsiske eventyreren Johann Burckhardt hørte rykter om en skjult by, og fikk en beduin til å vise ham den i 1812. Klippebyen er nå en av verdens syv nye underverker, i tillegg til at den står på UNESCOs verdensarvliste.
Dødehavet
En annen gammel drøm ble også oppfylt på denne ukesturen: Å kunne flyte i Dødehavet. Jeg utnyttet ikke muligheten til å ligge i vannet og lese en bok eller en avis. Noe som forøvrig ikke er like enkelt som det kan virke på bilder, etter det jeg ble fortalt. Men saltinnholdet i vannet er ca 30%, noe som gjør det umulig å synke i vannet. Dødehavet er også verdens laveste beliggende innsjø. Når du står på stranden er du 418 meter under havets overflate.
Wadi Rum
Nok en severdighet som er gjort kjent gjennom en film: Wadi Rum, som svært mange kjenner fra klassikeren med Peter O’Toole i hovedrollen, ”Lawrence of Arabia” (1962). Wadi Rum-ørkenen ligger i tusen meters høyde, og regnes som et av de vakreste områdene i hele Midtøsten. Kun beduiner lever her, og du har anledning til å være med på ørkensafari både i jeep og ridende på kamel, drikke te og spise middag med beduiner. Å få med seg solnedgangen i Wadi Rum er et must.
Eilat
Hvis man fremdeles har tid til overs, så er det fullt mulig å krysse grensen til Israel, men man må være klar over at man vil få israelske stempel i passet, og at det kan by på problemer hvis man etterpå skal reise til andre muslimske land. Jeg fikk høre at å krysse grensen kan være en tidkrevende prosess. Jeg opplevde det ikke slik. Siden jeg bodde i Aqaba, tok jeg ikke med meg annet enn et kamera. Det kan være greit å veksle noen amerikanske dollars før du krysser grensen, for jordanske dinarer er ikke gyldige som betalingsmiddel i Israel. Du trenger dollars til taxi fra grensestasjonen inn til byen, og igjen til utreisegebyr når du skal tilbake til Jordan. I skrivende stund koster utreisegebyret JOD 10,- når du forlater Jordan, og USD 33,- pr person når du forlater Israel. Grensekryssingen til Israel er sagt å kan ta rundt en time, etter å ha fått utreisestempel på jordansk side må du gå 300 meter på åpent område før israelsk grensepost. Du må vise passet flere ganger, og gå gjennom sikkerhetskontroll, før du er i gjennom. Med kun kameraet mitt som bagasje gikk det på godt under halve tiden. Håndvesker må regnes med å bli grundig sjekket. Og husk at grensen er åpen kun mellom kl 08.00 og 20.00, og beregn god tid når dere skal tilbake. Og ikke glem å stille klokken en time tilbake når dere er i Israel.
Den største forskjellen mellom Aqaba og Eilat er at Eilat er mye mer vestlig orientert. De har store kjøpesentre etter vestlig standard, men også vestlige priser, så ikke regn med gode røverkjøp i Eilat. Når man reiser med drosje fra grensestasjonen og inn til Eilat, så ikke be ham kjøre til sentrum, for Eilat har ikke noe sentrum. Derfor vær heller mer konkret og be ham kjøre til strandpromenaden hvis dere ønsker shopping, eller kanskje til Dolpin Reef eller Underwater Observatory Marine Park. Sistnevnte er Eilats største severdighet, hvor du ikke ser på dyrelivet i havet i et akvarium, men selv går ned i en vanntank og ser på dyrelivet utenfor.
Sikkerhet
Er det trygt å reise til Jordan? Landet ligger inneklemt mellom Israel, Syria, Irak og Saudi-Arabia. Fakta er at Jordan er det mest stabile og tryggeste landet i regionen. De har en konge som forsvarer folkets rettigheter. De har underskrevet en avtale med alle naboland i regionen at de er nøytrale i alle konflikter mellom Israel og de arabiske landene i regionen, så vel som i konflikter mellom de arabiske landene innbyrdes. Hundre prosent sikker kan man allikevel aldri være, med tanke på den arabiske våren i 2011, og ikke minst med tanke på det som nå skjer i Syria. Noen protester mot økte bensin- og matvarepriser har det vært, og landet har en forhistorie med turistdestinasjoner som terrormål. Om enn så lenge regnes Jordan som trygt.
Visum til Jordan får man på flyplassen ved ankomst. I skrivende stund er visumgebyret USD 15,-. Charteroperatører har som regel visumgebyret inkludert i deltakeravgiften.
Erik Drilen (Reisen ble foretatt med Apollo 2. – 9. februar 2013)
Generelt sier man at den beste tiden å reise til Sørøst-Asia er fra november til april. Dette stemmer tildels også, men klimaet kan variere mye, selv innenfor samme land. Variert natur, fjell , jungel, Det indiske hav på den ene siden, og Sørkinahavet/Stillehavet på den andre siden påvirker været. F.eks. mens Phuket har sin tørre, solfylte sesong, kan den regnfylte monsunen herje Koh Samui. Enten du velger en toukers ferie på stranden, eller tremåneders rundreise, kan det være greit å vite hvilket vær som venter en.
Myanmar (Burma)
Best å reise: November til februar. Mars-april er varmt, mens oktober-februar er mer behagelig.
Regntid: Midten av mai til slutten av oktober.
Bali, Indonesia
Best å reise: April til oktober. Temperaturer gjennomsnittlig 24-30 grader og stort sett tørt vær.
Regntid: Desember til februar. Men regnet kommer heller gjerne som intense dusjer enn som langvarig regn, noe som betyr at du fortsatt kan nyte en utmerket (og billig) ferie.
Kambodsja
Best å reise: November-april. Om vinteren kan det være noe kjøligere i nord, mens det i resten av landet er mer stabil temperatur hele året.
Regntid: Fra mai til oktober. Vær oppmerksom på at oversvømmelser kan forekomme fra slutten av juli til begynnelsen av august.
Laos
Best å reise: «Kjølig» tørr sesong fra november til februar, varm tørr sesong mars-april.
Regntid: Fra mai til oktober.
Malaysia
Best å reise: Januar-mars og juni-september. Malaysia ligger ved ekvator, så det er varmt og fuktig hele året, men disse månedene har lavest gjennomsnittlig nedbør.
Regntid: Oktober-desember, men monsunen kan vare til februar i Borneo.
Singapore
Best å reise: Januar til oktober. Som Malaysia, er Singapores vær nokså likt hele året, med temperaturer som strekker seg til 30-33 grader. Juni til august er tørrest, selv om tordenvær og kvelende luftfuktighet ikke er uvanlig da heller.
Regntid: November-desember.
Thailand
Som et av de største landene i regionen, og med sin nærhet til både Thailandbukta og Andamanhavet, opplever Thailand ulike værmønstre gjennom året. Den gode nyheten er at Koh Samui og Phuket ikke har regntid samtidig, og derfor finnes det alltid en solfylt strand.
Bangkok
Best å reise: November til januar. Gjennomsnittstemperaturen kan synke ned mot midten av 20-tallet. Februar til mai er relativt tørt, men luftfuktigheten er på vei oppover.
Regntid: Juni til oktober.
Chiang Mai
Best å reise: November til februar. Lokalbefolkningen i Thailand foretrekker å reise til landets nest største by på grunn av sin nærhet til fjell og lavere temperaturer. På kvelden kan temperaturene synke så lavt som 15 grader, men den kan stige til 30 grader på dagtid. I mars og april kan den stige til mellom 25 og 40.
Regntid: mai til oktober.
Koh Samui
Best å reise: April-september og januar-mars.
Regntider: Oktober-desember. Og det regner mye.
Phuket
Best å reise: November til februar er kjent som ”kjølige” årstiden, noe som betyr temperaturene ligger rundt 30 grader om dagen og synker til behagelige 23-25 grader om natten. Mars til mai er veldig varmt, men stranden er aldri langt unna.
Regntid: Monsunsesongen er fra mai til oktober, men regnskyllene er vanligvis korte og intense.
Vietnam
Som Thailand, har Vietnam tre distinkte klima. Hanoi blir rett og slett kaldt i vintermånedene, Ho Chi Minh-byen kan oppleve monsunregn, mens det sentrale Vietnam opplever behagelige temperaturer hele året.
Sentrale Vietnam (inkludert Da Nang, Hoi An, Hue og Nha Trang)
Best å reise: Januar-mai. Dette er den tørreste tiden av året og temperaturene holder en gjennomsnitt på 21-30 grader. Juni til august er også forholdsvis tørre måneder, men det blir stadig varmere og fuktigere.
Regntid: Juni-juli og september-november i Da Nang. Oktober til begynnelsen av desember i Hue, Hoi An og Nha Trang.
Hanoi
Best å reise: Mars-april (vår) eller oktober-desember (høst) byr på de mildeste temperaturene, som ligger på 18-25 grader. På vinteren (januar-februar) kan dagtemperaturene komme ned i 12 grader, selv om sesongen er ganske tørr.
Regntid: Mai til september. Temperaturene kan også klatre opp i 40 grader i løpet av disse sommermånedene.
Ho Chi Minh-byen
Best å reise: Mars-mai er den varme, tørre årstiden, med en daglig gjennomsnittstemperatur på 32 grader Celsius. Desember til februar er litt kjøligere, rundt 20-30 grader i snitt på dagtid.
Regntid: Slutten av mai til begynnelsen av november.
Det tyske magasinet Reise & Preise har laget en enkel oversikt (klikk på illustrasjon nedenfor):
