I likhet med Nessebar, som jeg skrev om i mitt forrige innlegg, regnes Sozopol som en av Bulgarias eldste byer, bosatt av thrakere for 3000 år siden. Grekerne grunnla offisielt byen i år 610 før vår tidsregning, og ga den først navnet Antheia, men ble omdøpt til Apollonia etter guden Apollo ikke lenge etterpå. Det var mange byer i den greske verden som het Apollonia på den tiden, og byen ble da helst omtalt som Apollonia Pontica (Apollonia ved Svartehavet) eller Apollonia Magna (Store Apollonia). I skriftlige kilder fra det første århundret før vår tidsregning begynte navnet Sozopolis å dukke opp.

Som Nessebar var Sozopol et viktig handelsknutepunkt ved Svartehavet, og med drøye 30 km mellom de to sjøveien, må de ha blitt regnet som handelsrivaler. Samtidig må de ha vært allierte mot utenforstående, for de kjempet mot de samme fiendene, og de som styrte Nessebar styrte også Sozopol, det være seg grekere, romere, bysantinere, osmanere eller bulgarere.

Historien var identisk for de to byene, og med det ligner de også på alle måter, de samme sjarmerende og trange brosteinsgatene med de tradisjonelle trehusene, med blomster og vinranker langs fasadene. Også her ligger gamlebyen på en odde, og man er aldri langt fra havet på noen av sidene. Nybebyggelsen ligger på «fastlandet».

Når man ankommer Sozopol, vil jeg anbefale at man tar en båttur med piratskipet Poseidon rundt odden som gamlebyen ligger på. Noen vil nok sikkert kalle det en turistfelle, men man får sett halvøya fra sjøsiden, og man seiler også langs øya St. Ivan, som til tross for sine bare 660 dekar er Bulgarias største øy.

Øya var hellig for thrakerne, og den er i dag et arkeologisk reservat under statlig beskyttelse. I middelalderen stod det også et kloster her, som ble revet av de tyrkiske osmanerne i 1629, da pirater brukte det som tilholdssted. I dag pågår arkeologiske utgravinger på øya, og i 2010 ble det som skulle ha vært relikviene etter Johannes døperen funnet her. I dag kan disse betraktes i kirken St. Kyrillos og Methodius i Sozopol.

St. Ivan er også del av et naturreservat med mer enn 70 fuglearter som oppholder seg der og på den mindre øya St. Peter ved siden av. Blant annet finnes Bulgarias største koloni av europeisk fiskemåke her.

Den nye bydelen, som kalles Harmanite, ligger som allerede nevnt, på fastlandet. De fleste hotellene ligger her, samt også den fineste og bredeste av de mange strendene i Sozopol. Den har også flest fasiliteter. Men avstandene er små, så du bor aldri langt fra gamlebyen.

Sozopol har også en rekke severdigheter å by på. I likhet med Nessebar har den en festningsmur, et arkeologisk museum og en rekke kirker som er verdt å få med seg.

Det er over 20 ortodokse kirker og fem klostre bare i gamlebyen av Sozopol. Den første du kommer til når du går fra havnen og inn i byen er det lille St. Nicholas kapellet. Går du videre noen meter kommer du til St. Kyrillos og Methodius-kirken som virkelig er verdt et besøk. Ikke fra antikken, men bygd i 1889. Til gjengjeld har den ikoner i friske farger i taket, malt av bulgarske Ivan Dimitrov. Hellige relikvier av Johannes døperen, funnet på øya St. Ivan, befinner seg også i denne kirken. Rett ved siden av ligger også ruinene av en middelalderkirke.

The Old Metropolitan, bygd på 900-tallet, er det største og mest representative tempelet i middelalderens Sozopol. Utgravningene avdekket mange arkitektoniske detaljer i marmor, fragmenter av veggmalerier og mosaikker, som vitner om den viktige rollen og rikdommen til det kristne komplekset. Det ble også avdekket en nekropolis, hvorav mer enn 500 graver er studert.

Under basilikaens nivå er det registrert rester av bolighus og vannforsyningsanlegg, datert til 500-2000 f.Kr. Foran den sentrale inngangen til kirken er et antetempel, fra den hellenistiske perioden, bevart. Tallrike gjenstander av thrakisk opprinnelse, svart og rød figurkeramikk fra det 600-0 f.Kr er også funnet her. Disse gjenstandene finner du nå i det arkeologiske museet.

Sozopol arkeologiske museum har mange gjenstander fra 600-tallet f.Kr. til 1600-tallet e.Kr. Her er alt fra gammel keramikk, vaser, terrakotta statuer, middelalderske amforaer og kristen kunst. Og ikke minst

Vampyren fra Sozopol

Under arkeologiske utgravninger i 2012 ble det funnet rester av et 700 år gammelt skjelett med en stor jernklump i hjertet. Det antas at dette er restene av den lokale adelsmannen Krivich (eller Krivitsa), herskeren over festningen Sozopol, og som skal ha vært en veldig grusom person. Da han døde sørget lokalbefolkningen for at han ikke ville komme tilbake for å hjemsøke byen, ved å plassere en jernklump i hjertet hans. Det er mer enn hundre middelaldersbegravelser som ligner Krivitsafunnet over hele Bulgaria. Kroppene ble stukket med enten jern eller trestang gjennom brystet for å sikre at de døde ikke skulle reise seg fra graven igjen, som en vampyr.

Ellers er mulighetene for å handle bulgarsk kunst og håndverk mange i gamlebyen av Sozopol. Og bulgarsk vin. Selvsagt er det lov å prøvesmake.

Sannsynligvis vil du også bli sulten av å vandre gatelangs i gamlebyen. Da kan jeg anbefale restauranten Vyatŭrna Melnitsa, som betyr vindmølle. Foruten god mat har du også førsteklasses utsikt ut til øyene St. Ivan og St. Peter.

Også ikke så langt fra Sozopol har du muligheten til å få med deg en attraksjon utenom det vanlige, nemlig slottet Ravadinovo.

Slottet i Ravadinovo eller det såkalte «In Love with the Wind» ligger fem km fra Sozopol. Dette er barndomsdrømmen til arkitekten Georgi Tumbalov., og er en av de mest uvanlige turistattraksjonene i regionen.

Byggingen av slottet, som med sine dekorasjoner mest minner om legendariske riddertider, startet i 1996 og pågår fortsatt. Tett eføy vokser oppetter steinveggene i slottet, og er omgitt av en park med fontener, mystiske og utsøkte statuer, broer, buer og en innsjø med hvite og svarte svaner. På området finner du også attraksjoner som vingård, kunstgalleri, kapell, spill- og underholdningshall, samt en dyrehage.

I 2016 ble en kopi av den romerske Di Trevi-fontenen, som ligger i Roma, installert i slottets park. Du kan også se en vakker bue, som er kopi av Hadrians bue i Istanbul. Det er bare å la seg imponere. Slottet i Ravadinovo har også blitt et populært sted for bryllup, kultur- og turistbegivenheter.

Erik Drilen (besøkte Sozopol med Tui den 15. juni 2024)

Gamlebyen i Nessebar (Nesebăr) regnes som en av de eldste byene i Europa. Thrakerne bosatte seg der allerede for mer enn 3000 år siden, og byen som da var kjent som Mesembria og Menebria, var et viktig handelsknutepunkt ved Svartehavskysten. På begynnelsen av 500-tallet før vår tidsregning kom grekerne, som ga byen dagens navn, og de fleste ruinene i gamlebyen i dag er fra den greske antikkens tid, en agora (markedsplass) og et apollotempel, i tillegg til de thrakiske festningsverkene på nordsiden av byen. På denne tiden ble det også preget mynter i bronse, sølv og gull her. I år 71 før vår tidsregning kom romerne og regjerte.

I de neste århundrene utviklet Nessebar seg til å bli en av de viktigste festningene i Det bysantiske, eller østromerske, riket, og var stadig i strid med bulgarerne. Bulgarerne under ledelse av hærføreren Krum erobret byen i år 812, ble gitt tilbake til bysantinerne i 864 av fyrsten Boris I, men allerede hans sønn tsar Simeon I gjenerobret byen. Krigene mellom bulgarerne og bysantinerne fortsatt fram til midten av 1300-tallet, da korsfarere ledet av grev Amadeus VI av Savoie erobret byen. I hele denne perioden ble det bygget en rekke kirker i Nessebar, og de viktigste av disse vil jeg komme tilbake til om et øyeblikk.

Fra midten av 1400-tallet var det de muslimske tyrkerne og Det osmanske riket sin tur å gjøre beslag på byen og regionen. Dette ble begynnelsen på en økonomisk nedgang i Nessebar. Den arkitektoniske kulturarven unngikk heldigvis ødeleggelser. Tidlig på 1800-tallet ble flere av innbyggerne med i den greskpatriotiske bevegelsen Filiki Eteria for å kjempe mot de tyrkiske undertrykkerne. I den greske selvstendighetskrigen i 1821 deltok flere av byens unge menn i kampen under Alexandros Ypsilantis.

På denne tiden begynte innbyggerne i byen å bygge de typiske husene som kjennetegner regionen, der første etasje er av mur, mens den større andre etasje er av tre. Årsaken til at andre etasje ble bygget større var et skattespørsmål, da man ble beskattet av grunnflaten på bakkenivå, og ikke av den totale grunnflaten. En annen viktig årsak til at man hadde tykke murvegger på bakkenivå var at murene, som kunne være en meter tykke, holdt på varmen på vinteren, mens de holdt temperaturene nede på sommeren.

Mer enn 100 av husene er i dag renoverte, og de mest interessante er husene rundt kirken for erkeenglene Gabriel og Mikael, spesielt Nakov og Vardalievs hus, sistnevnte er også det eneste treetasjes huset i gamlebyen.

Fra 1878 ble Nessebar en del av den frigjorte osmanske regionen Øst-Rumelia, som omfattet nesten hele den sørlige delen av Bulgaria. Fra og med 1885 ble Øst-Rumelia innlemmet i Bulgaria, og har vært bulgarsk siden. På slutten av 1800-tallet bodde det stort sett greske fiskere og vinprodusenter i byen.

Nessebar var opprinnelig en øy, men etter hvert ble det bygget en 300 m lang landtunge fra fastlandet ut til øya. Først på 1900-tallet fikk gamlebyen bestå og bebyggelsen bevart, mens den ble utvidet med en ny bydel på fastlandet.

Gamlebyen, som siden 1983 har stått på UNESCOs verdensarvliste, og som i dag tiltrekker seg besøkende fra hele verden med sin bemerkelsesverdige antikke, kystnære ro og variasjon av kulturelle begivenheter, består i dag hovedsakelig av restauranter, barer og små butikker, samt noen få hoteller og en del boliger. Den nye bydelen er der de fleste innbyggerne bor i moderne boligblokker og handler i moderne butikker, mens turistene bor på store all inclusive-hoteller.

Den nye bydelen strekker seg helt til Slanchev Bryag, eller Sunny Beach som turistene kjenner det som, der man finner den 8 km gyldne sandstranden, større butikker, flere restauranter, hundrevis av hoteller, og ikke minst det travleste utelivet i regionen. Sunny Beach regnes som den største strandresorten i Bulgaria.

Severdigheter i Nessebar:

Det første som møter deg på veien til Nessebars gamleby er den ikoniske vindmøllen på den smale landstripen som forbinder gamlebyen med fastlandet. Kun tre av byens vindmøller bygd på 1800-tallet er bevart. Den første du sannsynligvis kommer til er altså den på veien inn mot gamlebyen. Dette er også den som er best bevart og et symbol på byens rike kulturarv. Du kan besøke vindmøllen mot inngangspenger (er inkludert i kombinert billett til alle byens museer), se museet, samt få med deg utsikten fra øverste etasje mot gamlebyen. Den andre vindmøllen vil jeg komme tilbake til lenger ned, mens den tredje ligger i nybyen.

De første som begynte å bygge festningsmurer rundt Nessebar var thrakerne på 800-tallet før vår tidsregning. Målet var å bygge en ugjennomtrengelig festning med murvegger og tårn. Den befestede muren og porten kan fremdeles sees i dag.

Etter Romerrikets fall, var det de bysantiske herskerne som på midten av 500-tallet e.Kr. som aktivt satte sitt preg på festningsmurene. Veggene var i en stil som kalles «opus mixtum», en blanding av murstein og stein, og denne stilen ble videreført i middelalderen. Fiendtlige angrep ødela deler av murene, men ble alltid raskt gjenoppbygd.

Etter det osmanske styret i 1453 mistet festningsmurene etter hvert sin strategiske betydning og ble liggende i ruiner. Den best bevarte delen av muren i dag er området ved byporten.

Rett innenfor festningsmurene finner du byens arkeologiske museum. Da museet ble opprettet for nesten seksti år siden var utstillingene i Johannes døperens kirke (St. John the Baptist church). I 1994 flyttet det inn i dagens bygg. Der finner du kulturminner som er gravd frem fra hele byens historie. Diplomet som bekrefter oppføringen av gamle Nessebar på listen over verdens kulturarv henger også her.

Kirkene i Nessebar

Det sies at det er rundt førti historiske kirker i Nessebar, helt eller delvis bevart. Få, om noen, andre byer har så mange kirker sammenlignet med innbyggertallet.

Det er vanskelig å tidfeste nøyaktig når St Stefans kirke opprinnelig ble bygget, da den har blitt påbygd og utvidet mange ganger opp gjennom historien, men man antar at de eldste delene av den er fra 1000-tallet. Det indre av kirken er rikt utsmykket med 258 veggmalerier av tre kunstnere, som viser scener fra Jomfru Marias liv, bibelske mirakler og dommedag. Kirken, som også er kjent som det nye bispedømmet, er i dag museum.

Rett ved St Stefans kirke, ligger også kirken for St Johannes Aliturgetos og et gresk amfiteater fra antikken.

St Johannes Aliturgetos kirke ble bygget på 1300-tallet. Navnet Aliturgetos er gresk og betyr «ikke innviet». Ifølge legenden skal en bygningsarbeider falt og blitt drept under byggingen av kirken, og de hellige tekstene sier da at kirken ikke kan benyttes til tilbedelse. Allikevel skal det ha foregått prekener her. Kirken ble skadet av et jordskjelv i 1913. Det som gjør den interessant er arkitekturen og fasadene, blandingen av hvite steinblokker og røde murstein i ulike geometriske mønstre. Det er fire søyler som holdt kuppelen oppe. Verdt å merke seg er at kirken har to innganger, fra nord og sør, noe som er sjeldent i kirkebygg.

Det gamle amfiteateret i Nessebar er et annet verdifullt arkitektonisk monument i byen. Det ligger nær den vakre havnen og Plakamoto-stranden. Tidligere var det gamle amfiteateret et senter for lokalbefolkningen, hvor viktige spørsmål ble diskutert og løst. Ulike forestillinger har blitt fremført på scenen siden antikken. I dag er det kjente bulgarske og utenlandske musikk- og teaterstjerner som opptrer opp på scenen.

Kristus Pantokrator kirke (Kristus den allmektige) kan dateres tilbake til 1200 og 1300-tallet. Dette er en av de mest bemerkelsesverdige og best bevarte middelalderkirkene i Nessebar, typisk for den pittoreske stilen i den religiøse arkitekturen. Kun spor av de originale veggmaleriene er lagret på innerveggene. Under gulvet er det en middelaldergrav. I skrivende stund er kirken stengt og under renovering.

Kirken for Johannes døperen (St. John the Baptist church) ble bygget på 900-tallet. Kirken er pusset opp og malt med fresker. Inne i den er det et portrett av en donator fra 1300-tallet på sørveggen, og fragmenter av St. Marina (fra 1600-tallet) er bevart på den sørøstlige søylen. Under arkeologiske utgravinger i 2012-13 ble det funnet rester av en bysantisk basilika fra 600-tallet under kirken.

Kirken for den hellige frelser (St. Spas church) ble bygget i 1609 med midler fra de rike borgerne i Nessebar. Veggmaleriene er laget av en anonym maler på begynnelsen av 1600-tallet, og viser scener fra livet til Kristus og den hellige jomfru. Gravsteinen til en bysantinsk prinsesse Mataissa Cantacuzina ble lenge oppbevart i kirken, men er nå flyttet til det arkeologiske museet.

Varme bad

Såkalte termer (romerske bad) i Nessebar ble bygget på 600-tallet under herskeren til den bysantinske keiseren Justinian I den store (527-565). Omtrent 2/3 av arealet er gravd ut – fem varme lokaler – to av dem med halvsirklede bassenger, sentralhall og en korridor. Den andre delen av bygget ligger nå under gatene og husene i nærheten.

Som de fleste av byggene på denne tiden ble veggene bygget i «opus mixtum», altså stein og murstein. Det mest imponerende rommet er den sentrale hallen, hvor fire massive marmorsøyler støttet opp den korsformede kuppelen. Gulvet var dekket med marmor. Utgravinger har også vist at det ble bygget et underjordisk vannsystem for hele byen, inkludert til badet. Kalkovner i sentralhallen varmet opp badet.

Kirken for erkeenglene Gabriel og Mikael er fra 1200-tallet.

Kirken for St. Paraskeva (1200-1300-tallet), fungerer i dag som museum, og inneholder veggmalerier som ble reddet fra tapte Nessebarkirker, som fra den tapte St. George-kirken, som ble revet i 1958. De fleste av veggmaleriene ble fraktet til det nasjonale arkeologiske instituttet i Sofia, men de gjenværende maleriene befinner seg her. Veggmalerier fra St. Clement-kirken befinner seg også her.

Hagia Sofia, også kjent som det gamle bispedømmet, ligger på stedet som skal være det gamle sentrum av bosettingen i Nessebar. Dette har vært en av de største av kirkene i byen med sine 25,5 m lengde. Basilikaen ble bygget på slutten av 500-tallet og begynnelsen av 600-tallet. Konstruksjonen var delt over to perioder, den andre var på begynnelsen av 900-tallet. Basilikaen var en viktig del av bispeboligen.

Ruinene av den lille Demetrius-kirken, sannsynligvis bygget på 1000-tallet, ligger nord for den gamle metropolen. Det kan ha vært en familiekirke i miniatyr, med en korsformet kuppel, tre apsiser og et firkantet fundament. Basene til de tre søylene, som støtter kuppelen, er bevart. Kirken ble oppdaget under arkeologiske utgravninger i 1968.

St. Theodores kirke (St. Todor’s church) ble bygget på 1200-tallet, og fasadene mot nord og vest har overlevd fra denne tiden. De andre veggene har blitt gjenoppført senere. Den er Nessebars minste kirke med sine 8,70 m lengde og 4,15 m bredde. Kirken har ingen vinduer men er dekorert med såkalte blindbuer bygget av stein og murstein.

Basilika for den hellige moder av gud Eleusa lå nordsiden av øya og ble bygget på 600-tallet. Denne kirken var i bruk frem til 1300-tallet, da den var en del av et klosterkompleks, ifølge skriftlige kilder.

Ved siden av denne kirken ligger en av byens tre bevarte vindmøller. Det var to typer vindmøller i Nessebar. Noen ble bygget av stein og hadde en sylindrisk form, og dekket av et konisk tretak. Denne var bygget slik. Andre hadde en sylindrisk etasje i stein, med en rektangulær andre etasje i tre og toskrånende tak, som den jeg omtalte tidligere i dette innlegget.

Det etnografiske museet i Nessebar er en utstilling, arrangert i et tradisjonelt hus fra den såkalte nasjonale frigjøringsperioden på slutten av 1700- og på 1800-tallet. Bygget som huser museet ble bygget av en velstående kjøpmann i 1840. Her presenteres bl.a. tradisjonelt håndverk, interiør, samt bilder og planer som viser byens bemerkelsesverdige arkitektur.

Det er mange kafeer og restauranter i Nessebar, og prisene på mat og drikke burde ikke skremme noen. Torget rundt Mitropolia-ruinene er et godt utgangspunkt for å finne et sted å spise. Spesielt langs gatene Rusalka og Tsar Ivan Asen II kan anbefales. Her står fersk fisk og skalldyr på menyen, men også tradisjonelle bulgarske retter og internasjonale favoritter, sammen med en flott utsikt over Svartehavet.

Severdighetene florerer over hele halvøya, sammen med alle de små butikkene med alt fra suvenirer til bulgarsk håndverkskunst og antikviteter. Det er umulig å gå seg vill til tross for smale, kronglete brosteinsgater. Svartehavet er alltid bare noen få kvartaler unna. Hele gamlebyen i seg selv er et levende museum.

Erik Drilen (besøkte Nessebar 11.-18. juni 2024)

Når du kommer til den lille landsbyen Wünsdorf er det vanskelig å forestille seg at det kan være noe her som interesserer en turist fra Norge. Eller tyskere også, for den saks skyld. Det er en jernbanestasjon, noen hus som huser de drøye tretusen innbyggerne, i det som regnes som en forstad til byen Zossen ca 40 km sør for Berlin. Et par kaféer var omtrent alt jeg så. Det var stort sett det hele.

Da er det vanskelig å forestille seg hvilken gigantisk militærinstallasjon som skjuler seg bak trærne i de omkringliggende skogene. Bak gjerder og skilt med «Betreten Verboten», adgang forbudt. For rundt 30 år siden var dette hjemmet til over 60.000 soldater, noen opererer med tall på 75.000, fra Sovjetunionen, fra slutten av andre verdenskrig i 1945 og fram til muren falt og Øst- og Vest-Tyskland ble gjenforent i 1994, da de sovjetiske troppene reiste hjem.

Wünsdorf-Waldstadt gikk under navnet Lille Moskva, eller Den forbudte byen. Dette var en av de største og strategisk viktigste garnisonsstedene i etterkrigstidens Øst-Europa, og her, midt i DDR, eller Øst-Tyskland, holdt den øverste kommandoen til de sovjetiske troppene til. Det gikk til og med direkte tog fra Wünsdorf-Waldstadt, eller Вюнсдорф (Vyunsdorf), til Moskva, 1800 km unna.

I dag står de slottslignende husene i dette topphemmelige maktsenteret og forfaller. Men hvis du får innpass til byen og går inn i de forlatte keiserlige bygningene, kan du fortsatt føle nærværet til den sovjetrussiske hæren. Overalt på den store tomten finnes heroiske veggmalerier og kyrillisk skrift.

Svømmebassenget er for tiden ikke fullt tilgjengelig på grunn av fare for kollaps, men det er bygget ulike innganger med inngjerding, slik at man kan fortsatt kan se og fotografere de vakreste motivene der.

At turstien rundt byen er på hele 21 km sier litt om størrelsen på Den forbudte byen. Foruten hovedkvarteret, som befinner seg i Waldstadt Süd, finnes det også bunkere nord i byen, i det som heter Waldstadt Nord.

Militærbyen Wünsdorf ble ikke opprinnelig bygget som hovedkvarter for den sovjetrussiske garnisonen. Allerede under den prøyssiske keisertiden var det en gymnastikkskole her, med ulike idretts- og gymsaler i de seks hovedbygningene i området. Svømmebasseng og til og med en ridehall var det her.

Etter hvert ble det et militærgymnas for den tyske hæren. Men også tyske idrettsutøvere trente her i forkant av de olympiske lekene i Berlin i 1936.  Nazistene overtok senere komplekset og utviklet det til det viktigste kommunikasjonssenteret i det tyske riket. Under den andre verdenskrig ble det behov for flere sykesenger, og skolen ble brukt til å behandle sårede soldater. Først i 1945, ved krigens slutt, flyttet den russiske overkommandoen til GSSDs (gruppen av sovjetiske væpnede styrkene i DDR) inn, i det som har blitt kalt den største sovjetiske militærbasen utenfor Sovjetunionen.

Med russernes ankomst i 1945 endret funksjonen til fire bygninger seg totalt. I stedet for fysisk trening kom nå kultur og nytelse først. Mange av idrettsanleggene ble omgjort til små og store teatre eller kinoer og den store idrettsplassen på gårdsplassen ble omgjort til park. Slik ble den tidligere idrettsskolen den røde hærens viktigste og største underholdningssenter i Tyskland. Idrettsplassen i gården ble en omfattende park, der et diorama som også var kjent utenfor DDRs grenser ble integrert.

I dag står statuen av Lenin ensom foran inngangen til det tomme offisershuset som et minne. Baneskilletauene i svømmebassenget flyter ikke lenger på vannet, men henger i luften. Den gamle tårnklokken viser fem på tolv, slik den har stått siden den siste sovjetrusseren forlot den forbudte byen senhøsten 1994. I dag er den forbudte byen et av de mest spennende tapte steder i Brandenburg og et godt insidertips for alle som leter etter spennende, nye fotomuligheter borte fra turistmaset.

Selv om mesteparten av byen er inngjerdet og overvåket med kameraer, er det mulig å melde seg på guidede turer. De to viktigste arrangørene av disse turene er Bücher- und Bunkerstadt Wünsdorf, som har guidede turer på et par timer, og go2know, som satser på å slippe til hobbyfotografer i seks timer. Begge arrangørene har turer hver uke, som gjerne er fullbooket flere uker eller måneder fram i tid, så om man ønsker å ta turen innenfor gjerdene, kan det være greit å planlegge i god tid.

For å komme seg fra Berlin til Wünsdorf-Waldstadt kan man reise med S-Bahn (linje S2) fra Potsdamer Platz til Blankenfelde, og med buss videre til Wünsdorf-Waldstadt. For tiden foregår det anleggsarbeid på jernbanenettet sør for Blankenfelde, men etter hvert skal man kunne ta toget igjen helt fram til Wünsdorf-Waldstadt, og videre til Dresden.

Erik Drilen (besøkte Wünsdorf-Waldstadt med go2know den 29. mars 2024)

Slovenia er et lite land, og derfor er det mulig å reise fra hovedstaden Ljubljana til de aller fleste attraksjonene på få timer om man har bil tilgjengelig. Eller, man kan også melde seg på guidede turer. Faktisk kan man se de mest populære utfluktsmålene på én dag for de med begrenset tid, men uten å føle stress.

Jeg meldte meg på en heldagsutflukt kalt «Slovenia på én dag» med Slovenia Explorer. Den ti timers turen kjørte med en liten gruppe på maks åtte personer i minivan til Slovenias tre mest besøkte severdigheter, Postojnagrotten, Predjama slott og innsjøen Bled.

Postojnagrotten

Denne karstgrotten er en av Slovenias mest berømte severdigheter, og utvilsomt den best besøkte. Hele 35 millioner turister har tatt turen innom den underjordiske verdenen med stalaktitter, stalagmitter og andre fjellformasjoner.

Det diskuteres hvilken hule som er Europas største, men Postojna er definitivt én av de med sine 24 km ganger, og 155 m dypt med underjordiske utallige kamre og passasjer, og et dyreliv som ikke kan oppleves ute i det fri.

Man hadde kjennskap til hulene allerede på 1600-tallet, men ble ikke offisielt et turistmål før på begynnelsen av 1800-tallet, da erkehertug Ferdinand kom på besøk. Togskinner ble lagt i 1872, og allerede 12 år senere, før Ljubljana by, fikk jernbanen elektrisitet. Hulegangene har blitt formet gjennom årtusener av elven Pivka. I den største hallen, som går under navnet Konserthallen, har det blitt avholdt konserter og til og med basketballkamp. Hallen er kjent for sin gode akustikk.

På et besøk rekker du selvsagt ikke å se alt, men du får kjøre med elektrisk tog 3,7 km inn i fjellet, for deretter å følge en 1,5 km lang sti med spektakulære formasjoner, som vil få deg til å måpe, før du tar toget tilbake igjen. Den guidede turen tar rundt halvannen time.

Om du leste mitt forrige innlegg, om Slovenias hovedstad Ljubljana, fikk du vite at dragen er symbolet på Slovenia. Om historiene og mytene om dragene har sitt opphav fra olmene i de slovenske hulene vites ikke, men disse små, hvite og blinde salamandrene kalles gjerne «baby dragons» og kan av utseende minne om små drager. Er du heldig kan du få se noen på turen gjennom gangene. De kan leve til de blir 100 år, og trenger ikke ta til seg næring mer enn én gang hvert tiende år.

Merk at temperaturen inne i hulen er konstant 10 grader året rundt, så det anbefales å ta på jakke og gode sko. Turen passer for hele familien, selv med små barn, eller bevegelseshemmede.

Predjama slott og legenden om Erazem

Kun ni kilometer fra Postojna-hulen ligger det som er verdens største huleslott, noe som også er bekreftet av Guinness Book of World Records. Predjama slott ble bygget på 1200-tallet, delvis inne i hulen av karstfjellet og festet til den 123 m høye klippen.

Som så mange andre steder i dette området, bestod hulene av mange hemmelige ganger, og det var gjennom dette nettverket at ridderen og røverbaronen Erazem av Predjama, eller Erasmus av Lueg som han også kalles, brukte for å legge ut på sine ekspedisjoner på 1400-tallet.

Da han kom i konflikt med habsburgerne, beleiret de ham i slottet, i håp om at raskt ville overgi seg, da de antok at han ikke hadde noen vei ut. Det de ikke visste var at Erasmus hadde en hemmelig vei ut via toppen av klippen og at han hadde god tilgang på mat og drikke, i tillegg til at han fortsatte med sine røvertokter.

Beleiringen varte i ett år og én dag, da habsburgerne hadde bestukket en av tjenerne til å avsløre når Erasmus var på rommet sitt, ved å tenne et lys i vinduet. En kule av stein skutt med kanon skal ha, etter det som ble sagt, drept Erasmus. På folkemunne ble det sagt at han ble drept mens han var på toalettet, men det skal ha vært et rykte som habsburgerne sendte ut for å latterliggjøre Erasmus, og for å hindre at han skulle få heltestatus.

Nå kan du besøke slottet og se utstillingen som viser hvordan interiøret pleide å se ut, våpenhuset og, ikke minst, gangen inne i hulen. Du går på egenhånd inne i slottet, og guides gjennom en audioguide.

Om du går en tur gjennom landsbyen, vil du sikkert også oppdage et stort tre foran kirken. Treet skal ifølge historien ha blitt plantet på graven til Erasmus, og med en omkrets på hele 3,85 m blir treet regnet som både Slovenias eldste og tykkeste barlind.

Lake Bled

Du har sikkert sett det før, det vakre bildet av en øy med en liten kirke i den lille innsjøen. Det er fra innsjøen Bled i Slovenia, og ett av høydepunktene i reisen rundt i Slovenia, om også ikke hele Balkan.

Om du har tid anbefales det å gå rundt hele innsjøen. Turen er på rundt 6 km og stort sett flat sti hele veien. Beregn gjerne to timer på turen, da du må regne med mange stopp for å nyte utsikten og ta bilder, både av sjøen, slottet og øya med kirken, eller de fantastiske alpene. Det er også plassert benker flere steder langs stien, om du skulle ønske å slappe av og nyte stedet.

Allikevel er det øya midt i innsjøen som er den største attraksjonen i Bled. For øvrig er det den eneste øya i hele Slovenia. For å komme deg ut dit kan du ta den tradisjonelle pletna-båten, en flatbunnet trebåt som du kun finner i Bled. Båtene kan dateres tilbake til år 1590, og roertradisjonen på disse båtene er overført innen familiene i generasjoner.

For å komme deg opp til Mariakirken midt på øya, må du gå de 99 trappetrinnene opp til toppen. Dagens barokke kirke er fra 1600-tallet, men det har stått kirker her før den tid, og før Slovenia ble kristnet i 745, stod det et slavisk tempel til den slaviske gudinnen Živa på samme sted.

En annen populær attraksjon i Bled er slottet på klippen 130 m over innsjøen. Dette er det eldste slottet i Slovenia, først beskrevet i år 1011. Den eldste delen av slottet er det romerske tårnet, nyere utvidelser er bygget i renessansestil.

Det er to gårdsplasser på slottet, forbundet med trapper. I den øverste kan du finne et kapell med vakre fresker. Utsikten fra slottet er sannsynlig den beste i hele Bled, med innsjøen og øya i sin fulle prakt, omgitt av de omkringliggende fjellene. Ellers er det museum, en fin restaurant, en vinkjeller med vinsmaking, en smed, et trykkeri og gavebutikk, for å nevne noe.

Og glem ikke å smake på den berømte kremkaken, eller kremšnita som de kaller den lokalt. Det er en ekte kaloribombe, men verdt det. Den består av butterdeig, vaniljekrem og pisket krem.

Dagen etterpå meldte jeg meg på en annen tur med Slovenia Explorer, til Škocjan-grottene og den lille pittoreske byen ved Adriaterhavet, Piran. Fortsatt en liten gruppe på maks åtte personer i minivan, så du får aldri turistfølelsen av å gå i flokk. Sjåføren er også guide.

Škocjan-grottene

En annen grotte i det samme området er Škocjan-grottene. Disse grottene er også enorme, og du vil få se flere stalaktitter og stalagmitter, men her vil du også få oppleve Europas største underjordiske canyon, og en bru over kløften som kan gi deg assosiasjoner til Ringenes Herre. I bunnen av grottene renner elva Reka. I motsetning til Postojna-grotten står Škocjan på UNESCOs verdensarvliste.

Forskjellen på de to er at Škocjan er mer uberørt, og her er ingen tog som tar deg med inn i fjellet. Det alene gjør at Postojna-grotten aldri vil komme på UNESCOs verdensarvliste. Ulempen for turistene er at Škocjan ikke er like familie- eller handikapvennlig. Faktisk må man være minimum 15 år for å kunne delta på en guidet rundtur i Škocjan-grottene.

Det er heller ikke lov å ta bilder inne i grottene. Kun ved avslutningen, ved den naturlige åpningen av hulen er det lov å ta bilder. Også herfra og langs stien bort til trappene, eller en taubane, opp tilbake til velkomstsenteret er det en veldig vakker canyon, men med himmelen som tak.

Temperaturen i Škocjan-grottene er også kjølige 12 grader, og det anbefales å ta med jakke og godt fottøy.

​Før turen fortsetter videre tar guiden deg også med til den pittoreske lille landsbyen Škocjan, som har gitt grottene navn.

Piran

Inneklemt mellom Italia og Kroatia har Slovenia bare 46,6 km med kystlinje langs Adriaterhavet, som også er kjent under navnet den slovenske riviera. På denne korte strekningen er det plass til tre byer, der Koper er den største. De andre to er Izola og Piran, samt bade- og spa-resorten Portorož, som også ligger i Piran kommune.

Selv om det er Portorož som trekker badeturistene, så er det Piran, med trange middelaldergater, venetiansk kirke og barokkpalasser, og ikke minst alle muséene, kaféene og restaurantene, folk elsker å besøke og snakker om. Påvirket av byen Venezia på den andre siden av bukten, er den en av de mest autentiske og fotogene av alle byene langs Adriaterhavskysten. Du kan for øvrig også bade fra odden i Piran.

Om du tar turen med Slovenia Explorer til Piran, er første stopp ved bymuren. Disse festningsverkene ble bygget for å beskytte byen mot tyrkiske invasjoner på slutten av 1400-tallet, mens Piran var en del av republikken Venezia. Når du går på muren har du den unike panoramautsikten over Piran, som du kan se i alle turistbrosjyrene og i reisemagasinene.

Neste stopp er Tartinijev Trg, eller Tartiniplassen, oppkalt etter den italienske komponisten og fiolinisten Giuseppe Tartini, som ble født i Piran. Vakre og fargerike bygninger omgir denne plassen, som også er byens hovedtorg. Den siden av plassen som vender mot Adriaterhavet er åpen mot havnen.

Torget var fram til slutten av 1800-tallet fylt med vann og var en del av den opprinnelige havnen. I 1894 ble den fylt igjen og flere bygninger ble bygd, og dannet torget slik det fremstår i dag.

Statuen på torget er av Giuseppe Tartini. Du vil også legge merke til Markusløven, symbolet til den venetianske republikken, innhugget i stein. Ta ellers en titt på de arkitektoniske perlene rundt plassen. Den mest kjente bygningen er det venetianske huset, det eldste huset på torget, og som også er det eneste som har bevart den originale fasaden fra 1400-tallet. I dag huser det en suvenirbutikk, der du bl.a. kan kjøpe lokalt håndverk.

Gamlebyen er en labyrint av trange brosteinsbelagte gater og fargerike hus, spesielt i området mellom Tartiniplassen og helt ytterst av odden. Er solen på himmelen, kan du være sikker på at Piran-beboerne også har hengt ut klesvasken. Kart er ikke nødvendig, da gamlebyen er liten og kompakt. Før du vet ordet av det er du ved stranden eller du snirkler deg tilbake til havnen eller Tartiniplassen. Om du er interessert i å lese om, og finne fram til de viktigste severdighetene i byen, kan det allikevel være greit å ta turen innom turistinformasjonen i rådhuset på Tartiniplassen, og få med deg en liten brosjyre med kart.

At Piran har inspirert mang en kunstner er ikke vanskelig å forestille seg. Om du har lyst til å besøke et galleri eller museum under ditt besøk i Piran, er det flere bemerkelsesverdige institusjoner i sentrum. Apolonijeva palača galerija ligger nær Tartiniplassen og stiller ut verk av unge slovenske kunstnere.

Også St Francis-kirken med klosteret er verdt et besøk. Foran kirken er det et lite torg, tidligere brukt som kirkegård. Kirkebygningen er fra 1300-tallet, mens barokkrenoveringen på 1700- og 1800-tallet ga kirken dets nåværende utseende. St. Frans-kirken er kjent for den vakre prekestolen, flere altere og malerier av venetianske kunstnere fra 1600- og 1700-tallet. Under kirken er det flere graver, hvorav en også tilhører Tartinifamilien.

For noe helt annerledes, viser The Magical World of Shells (Muzej školjk) frem skatter samlet fra kysten rundt Piran og er et godt valg for familien. Akvariet og det maritime museet er også verdt å få med seg. Alle tre ligger ved havnen og Tartiniplassen.

Midt i gamlebyen, gjemt mellom de trange brosteinsgatene i Piran, vil den lille 1. maiplassen få deg til å føle deg som om du har reist noen hundre år tilbake i tid. Dette var sentrum av Piran frem til 1200-tallet. Midt på torget er det et steinmagasin for regnvann. Hvis du observerer nøye, kan du se at alle takrennene til nærliggende hus er koblet til reservoaret.

Ytterst på odden i gamlebyen er byens fyrtårn, som henger sammen med St Clementskirken fra 1200-tallet, som også er verdt å få med seg.

Om du tar gatene som fører deg opp mot høyden av byen tilbake, kan du besøke St. George-kirken fra 1600-tallet og modellert etter Markus-katedralen i Venezia, er denne kirken et av de beste stedene for utsikt over Piran og kysten. Fra plassen rundt kirken kan du se ned på de små klippestrendene som omkranser gamlebyen.

Den beste utsikten får du hvis du klatrer opp i klokketårnet. Det er 146 trappetrinn opp til toppen, men belønningen er 360° utsikt over Piran, slovenske Istria, Italia og Kroatia. Fra tårnet får du også den beste utsikten over Tartiniplassen.

Klokketårnet ved St. George-kirken er et av de beste eksemplene på den venetianske påvirkningen av arkitekturen i Piran, da det er en mindre kopi av San Marco Campanile i Venezia.

Piran er for øvrig vennskapsby med Bjugn (nå Ørland kommune) i Trøndelag.

Slovenia slutter aldri å imponere! Det er nesten utrolig at et så lite land har alt fra vakre fjell, vakker kyst, interessante byer. Jeg kommer nok til å ta turen tilbake.

Erik Drilen (besøkte Slovenia 21. – 28. august 2023)

Hovedstaden i Slovenia, Ljubljana, er ikke av de fremste reisedestinasjonene for oss nordmenn. Det er det ikke byen som er skyld i, men heller mangel på gode flyforbindelser fra Norge ned dit. For byen i seg selv er definitivt verdt et besøk.

Slovenia kalles ofte Balkans Sveits. Grunnen til det er at de to landene har veldig mye til felles. De er begge to veldig små land, de har alper, og begge landene er rike i sine regioner. Innflygningen til Ljubljana nordfra går over Østerrike og du flyr like over alpene før slettene og flyplassen åpenbarer seg.

Med sine 280.000 innbyggere er Ljubljana en liten hovedstad i europeisk målestokk. Byen regnes som trygg å ferdes i, og alle severdighetene i sentrum kan enkelt nås til fots.

Gamlebyen

Mellom fjellet med Ljubljana slott og elva Ljubljanica ligger gamlebyen sammenklemt. Udiskutabelt den mest populære attraksjonen i byen. Det meste er sentrert rundt Mestni trg med Robba-fontenen og rådhuset fra 1400-tallet. Gamlebyen er ikke stor, men det finnes massevis av kronglete brosteinsgater, skjulte kriker og kroker med fargerike og godt bevarte middelalderbygninger du kan oppdage. Og det beste av alt, det historiske sentrum av byen er helt bilfri.

Turistkontoret ligger her. Markedet finner du også her. Det er på Mestni trg, Stari trg og Gornji trg, samt på Cankarjevo Nabrezje langs med elven at du finner de beste kafeteriaene, restaurantene og butikkene. Og ikke minst barene. På sistnevnte gate er det mye liv på kveldene.

Sentralt på Mestni trg står den lett gjenkjennelige Robba-fontenen, ett av Ljubljanas mest kjente monumenter. Det ble skapt av den venetianskfødte billedhuggeren og arkitekten Francesco Robba på midten av 1700-tallet, inspirert av berømte romanske fontener. Robba bodde mesteparten av livet sitt i Ljubljana og regnes for å være byens største mester i barokk kunst i stein. Fontenen på Mestni trg er dog kun en kopi. Originalen, som også er kjent som The Fountain of Three Carniolan Rivers, står i Slovenias nasjonalgalleri, også i Ljubljana.

Rett ved fontenen befinner også byens rådhus seg, en flott bygning med venetianskinspirert fasade og et vakkert klokketårn. Opprinnelig, på 1400-tallet, var det et gotisk bygg, men det har gjennomgått mange forandringer opp gjennom århundrene. Du kan gå rundt i de offentlige områdene rett innenfor, eller se enda mer gjennom en arrangert omvisning.

I foajeen henger våpenskjold fra den originale bygningen, med dragen, symbolet på Ljubljana. Det er også en statue av Hercules med løve, som tidligere stod utendørs, men ble flyttet inn i rådhuset. Francesco Robbas Narcissusfontenen, en gresk skikkelse som speiler seg i vannet, befinner seg også her. En vakker gammel brønn befinner seg i sentrum av gårdsplassen i rådhuset.

St. Nicholas-katedralen ligger heller ikke mange skrittene unna Mestni trg. Opprinnelig var det en romansk basilika fra 1200-tallet som stod på stedet, men den ble brent ned av erobrere fra det osmanske riket. Dagens kirke i barokkstil ble bygget mellom 1701 og 1706, og kan skilte med flotte veggmalerier og annen kunst. Utvendig gjør den kanskje ikke like mye av seg, men det er verdt å få med seg de to detaljerte bronsedørene som forteller historien om 1250 år med slovensk kristendom. Tvillingtårnene og den grønne kuppelen er også godt synlig fra den andre siden av elven.

Ljubljana slott

Ljubljanski grad, eller Ljubljana slott, troner på fjellet rett overfor gamlebyen, har en storslått utsikt over byen, og på en klar dag også de slovenske alpene. Slottet er en av de mest populære turistattraksjonene i byen, og et must å besøke. Det har vært slott her de siste 900 årene, men de fleste bygningene og festningsverkene som står nå er stort sett fra 1400-tallet og senere. En av de eldste bygningene som fremdeles står er St. Georges kapell fra 1400-tallet.

Om du ønsker å lære om slottet og Slovenias historie er historieutstillingen verdt et besøk. Ellers kan du besøke dukketeatermuseet, kunstutstillinger eller gå opp i utsiktstårnet med den beste utsikten i hele Ljubljana. Slottet har også et fengsel og et videopresentasjonsrom som viser slottets historie i en 12 minutters virtuell framføring.

For øvrig har middelalderslottet to restauranter, en kaffebar, en vinbar og jazzklubb. Kulturelle begivenheter, familieunderholdning, dansekvelder og filmvisninger under åpen himmel på sommeren finner sted her.

Jeg gikk opp til toppen, en 15 minutters spasertur opp en bratt sti gjennom skogen. Om du synes dette er for krevende, kan du nær Dragebrua, på plassen Krekov trg, heller ta en taubane, som er et fullkomment alternativ. Jeg tok taubanen ned.

Drager og broer

Ljublana kalles gjerne Dragenes by, og det er ikke vanskelig å tenke seg til hvorfor når man går rundt i byen. Dragen er i byvåpenet, og du vil se den flere steder rundt omkring i byen, ikke minst på Dragebroen (Zmajski most) i sentrum av byen. På broen er det hele fire av dem, men den som flest turister tar bilde av er den som har slottet i bakgrunnen.

Så hva er bakgrunnen for Ljubljana og dragesymbolet?

Legenden forteller at en drage levde i sumpene rundt elven Ljubljanica. Jason fra Argonautene, han som lette etter det gyldne skinn, hadde slått leir i området på vei tilbake til Hellas.

Da dragen drepte en av Jasons soldater og blåste ild mot leiren, dro Jason ut for å finne hulen dens. Til slutt klarte han å overvinne og drepe dragen. Selv om Jason til slutt kom tilbake til Hellas, er han og hans menn kreditert for å ha lagt grunnlaget for det som nå er Ljubljana. I dag blir dragene sett på som byens beskyttere.

Selv om Dragebroen er for motoriserte kjøretøy, og det er ganske travelt på dagtid, er det definitivt verdt en fem minutters spasertur fra Prešeren-plassen for å se broen og ta noen bilder.

For øvrig er broene som krysser elven i gamlebyen veldig sentrale i bybildet. Ved den nevnte Prešeren-plassen, som ligger i sentrum av gamlebyen, finner du Trippelbroen, Tromostovje, som regnes som den fineste av alle broene. Egentlig er det tre broer, derav navnet. Opprinnelig var den midterste broen fra 1842 for vogner og kjøretøy, mens de to ekstrabroene, som ble designet av Slovenias mest berømte arkitekt Jože Plečnik og bygget mellom 1929 og 1932, var for fotgjengere. I dag er alle tre broene for fotgjengere.

Mellom Dragebroen og Trippelbroen finner du Mesarski most, Slakterens bro. Den er ikke så gammel, bygget i 2010, og mest kjent for alle de moderne kunstskulpturene, samt hengelåsene fra alle kjærlighetsparene som har lovet hverandre trofasthet til døden skiller dem ad.

Prešernov trg (Prešeren-plassen) med fransiskanerkirken

Den rosa fransiskanerkirken fra 1600-tallet på Prešeren-plassen er sannsynligvis det lettest gjenkjennelige byggverket i Ljubljana. Alle ender opp her før eller siden når man utforsker sentrum, gjerne daglig. Plassen ligger midt i sentrum, rett ved Trippelbroen og elva gjennom byen, med Mestni trg, gamlebyen og markedet på den andre siden.

Ljubljana er sannsynligvis en av de få byene i verden hvis sentrale bytorg er utsmykket med en statue av en dikter i stedet for en politisk eller militær helt. Poeten France Prešeren (1800–1849) regnes som Slovenias nasjonaldikter, og plassen er oppkalt etter ham.

Om du legger merke til en statue bak ham av en toppløs kvinne som holder et laurbærblad over hodet hans, så er det en muse, eller skytsgudinne. Den toppløse musen var i sin tid veldig kontroversiell, og prestene i fransiskanerkirken plantet trær for å blokkere utsikten av statuen fra kirken. Tvers over torget vil du også kunne se en statue av dikterens store kjærlighet, Julija Primic, som ser ut av et vindu på fasaden av huset der hun pleide å bo. Romantisk, ikke sant? Egentlig ikke, for kvinnen sa nei til dikteren.

For øvrig er fransiskanerkirken i barokk stil er absolutt verdt et besøk, men arkitekturinteresserte vil finne mange interessante bygninger, med et godt utvalg av stilarter fra de siste hundreårene, i området nær denne plassen. Foruten barokk, også renessanse, art deco og art nouveau (jugendstil), for å nevne noen.

Plečniks arkitektur

Den allerede nevnte Jože Plečnik stod for mer enn Trippelbroen ved Prešeren-plassen. Han var en mester i art nouveau og modernistisk arkitektur. Noen av hans mest kjente verker forbindes med Wien, Praha og Beograd, men som slovener har han i høyeste grad også satt sitt preg på Ljubljana. Faktisk har hans innflytelse på den slovenske hovedstaden blitt sammenlignet med Antonio Gaudis innflytelse på Barcelona, og er på UNESCOs verdensarvliste.

Om du går fra sentralmarkedet til fransiskanerkirken kan du ikke runde et hjørne uten å se Plečniks arkitektdesign. Alt fra de overbygde markedsbygningene langs elven Ljubljanica, sluseporten, skomakerbroen (Šuštarski most), og noen hundre meter unna nasjonal- og universitetsbiblioteket. Hans renovering av Križanke, et tidligere kloster omgjort til et utendørs konsertsted, regnes også blant hans mesterverk. Litt lenger unna bør man få med seg den majestetiske porten og kapellene til Žale-kirkegården. Du kan også besøke Plečnik House, stedet der han bodde.

Nasjonalgalleriet

Kunstinteresserte kommer nok ikke til å kjede seg i Ljubljana, for det finnes rundt 50 kunstgallerier i byen. Nasjonalgalleriet er det største og viktigste, med kunst helt tilbake fra 1200-tallet og frem til 1900-tallet, inkludert alle stilarter og kunstnere fra hele Europa. Det er også hjemmet til den originale Robba-fontenen, et av de største kunstverkene innen barokken i Ljubljana. Et godt tips: Vanligvis betaler man inngangspenger for å komme inn, men lørdager etter kl 14.00 er det gratis.

Tivoliparken

Det høres ut som en fornøyelsespark, men det er det altså ikke. Derimot er Tivoliparken Ljubljanas største grøntområde med sine nesten 5 km², så her kan man fort tilbringe noen timer for å koble av. Her finner du en botanisk hage, idrettsanlegg med svømmebasseng, turstier, lekeplasser, en fiskedam, samt en rekke statuer og fontener. Og ikke minst et friluftsgalleri designet av Jože Plecnik.

Parken inneholder også en rekke interessante bygninger og museer, som Det internasjonale grafiske kunstsenteret og Nasjonalmuseet for samtidshistorie. Slovenias nasjonalmuseum, som er fylt med relikvier, deriblant verdens eldste musikkinstrument, en 55.000 år gammel fløyte, ligger også rett ved parken.

Husk at de fleste muséene er stengt på mandager.

Emona

Ljubljana er en gammel by, faktisk mer enn 2000 år gammel. Under navnet Emona var den en del av Romerriket. Hvis du ikke vet hvor du skal lete kan det være vanskelig å se sporene fra den romerske byen. Mange av ruinene ligger i dag i kjelleren av moderne bygg og i bakgårder.

Heldigvis har Ljubljanas bymuseum utarbeidet en brosjyre med en kort innledning om historien og kart som viser hvor i byen du kan finne restene etter Emona. Det er ingen lang sightseeingtur å utforske Emona, kun to kilometer totalt.

Store deler av den romerske bymuren står fremdeles, nesten hele den sørlige muren, men også deler av den nordlige og nordvestlige. Restene av et romersk kloakkanlegg ligger ikke så langt fra pyramideinngangen langs sørveggen. Rester av Emona vil du også finne i bymuséet og i kunstgalleriet Jakopič. I Park Zvezda i det nordøstlige hjørnet står en statue av en romer, og på Kongresni trg like ved, kan du finne en brønn fra romertiden.

I det sørøstre hjørnet av Emona finnes ruinene av et romersk hus i Emonan House Archeological Park. Det kan være noe vanskelig å finne, da det ligger i hagen bak noen hus. Se etter et lite skilt ved innkjøring til privat bolig som er satt ut i når det er åpent.

I det nordvestlige hjørnet er det et tidlig kristent senter i Early Christian Centre Archeological Park. De to arkeologiske parkene er gjerdet inn, og det kreves inngangsbillett for å komme inn. Billett fra bymuséet er gyldig, men husk å si fra på muséet at du ønsker å besøke disse, så vil de sørge for at du får med deg billett med QR-kode. Merk deg åpningstidene. Muséet er åpent alle dager unntatt mandag.

På vannet

Hvis det blir for mye gåing i gamlebyen, kan et times elvecruise på Ljubljanica kanskje være på sin plass. Det er en fin måte å se severdighetene langs elvebredden på mens du blir servert forfriskninger. Turene starter nær Trippelbroen.

Det er også mulig å leie kajakk eller padlebrett.

Markedet

Det sentrale markedet i Ljubljana er tredelt: Et åpent marked på Vodnik- og Pogačarplassen, overbygde boder mellom de to torgene, samt en rekke butikker som strekker seg fra Trippelbroen til Dragebroen langs elvebredden. På det åpne markedet selges det fersk frukt og grønnsaker dyrket av lokale bønder, samt tropisk frukt, spekemat, blomster og planter.

Den overbygde toetasjes markedsbygningen, er tegnet av Jože Plečnik, går under navnet «Plečnik’s Covered Market», har en søylegang mot gaten og store vinduer med utsikt over elven på baksiden. Her finner du en rekke butikker og kaféer. Her er det også mulig å kjøpe kunst og håndverk. I den nederste etasjen er det også et fiskemarked og fiskerestaurant.

Restauranter med lokalt kjøkken

Om du ønsker å prøve det tradisjonelle kjøkkenet i Slovenia kan jeg anbefale to restauranter, Slovenska Hiša – Figovec (Slovenian House) og Šestica.

Nebotičnik

Om jeg ikke hadde nevnt den her, så hadde kanskje ikke tenkt over at det er et sted du kan besøke, eller kanskje du heller ikke ville lagt merke til den 13-etasjers høye bygningen fra 1933, men Nebotičnik, som enkelt og greit betyr skyskraper, var en gang i tiden Jugoslavias høyeste bygning.

På toppen, i øverste etasje 50 meter over bakken, ligger Nebotičnik Café, en bar der du kan nyte panoramautsikten og solnedgangen med et glass førsteklasses slovensk hvitvin til en overkommelig pris. De serverer også øl, drinker og noe lett å bite i.

Bryggeribesøk og ølsmaking

Om du er en lidenskapelig øldrikker, er det absolutt verdt å ta turen innom Pivovarna Union, eller Union Bryggeri, et av Slovenias største bryggerier. Selv om øl har vært brygget i Ljubljana siden 1590-tallet, har Union eksistert siden 1864. Du kan forhåndsmelde deg på en omvisning med prøvesmaking, såkalt Union Experience, online på bryggeriets hjemmesider.

En guide vil da ta deg med på en visning gjennom bryggeriet og muséet, der du kan lære hvordan bryggeteknikkene har endret seg gjennom historien, samt bryggeriets historie. Til slutt kan du prøvesmake de forskjellige ølsortene som brygges.

Bryggeriets pub, Pivnica Union, er et populært møtested, både for den ølelskende lokalbefolkningen og byens besøkende. Her serveres selvfølgelig bryggeriets eget øl, i tillegg til øl fra søsterbryggeriet Laško, men også bryggeriets egen moderne vri på en rekke slovenske matretter, et utvalg av steker og Union-gulasj er husets spesialitet.

Om du ikke skulle få nok øl etter et besøk i Unions bryggeripub, så har du også nok et alternativ i mikrobryggeriet Tektonik, som har bryggerivisning og ølsmaking på fredager. Men du kan selvsagt stikke innom for å ta en halvliter også på de andre ukedagene.

Erik Drilen (besøkte Ljubljana 21. – 28. august 2023)

Svært mange mennesker liker å oppleve minst ett julemarked hvert år, så også vi nordmenn. Etter hvert har alle de største byene rundt omkring i landet, samt også flere mindre tettsteder, fått sine egne årlige julemarked. Noen av de mest populære her i landet, som også har opplevd å få omtale i utenlandsk presse, er Røros og Trondheim, som jeg har skrevet om tidligere.

Mange nordmenn velger å legge turen til utenlandske julemarked, som Krakow, Berlin, London og Wien. Julemarkedet i Tivoli i København er også populært. Også i Sverige har de noen populære julemarked, som f.eks. i Stockholm og Göteborg.

Det som regnes som det koseligste, vakreste og mest tradisjonelle julemarkedet i Sverige, er det som avholdes den andre adventshelgen hvert år i Östersund i Jämtland.

Rammen rundt dette julemarkedet er lagt til friluftsmuseet Jamtli, midt blant de historiske husene fra 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, med lokalprodusert mat, genuin håndverkskunst og underholdning i gammel stil fra de nærmere 200 utstillerne på markedet. Sprakende ild og kirkelig korsang i Jamtlis kirke hører med. Det gjør også hundespann og hestesleder. Eller ikke å forglemme pepperkakehuskonkurranse. Julemarkedet i Östersund har også gått så langt som å gi snøgaranti, som det eneste i Sverige.

Det store julemarkedet i år foregår helgen 8. – 10. desember, og selvfølgelig står lokal tradisjonsrik mat og drikke, hest og slede og alt som kan bringe deg tilbake til din barndoms drømmejul på programmet. «Tomten», eller julenissen som vi kaller ham i Norge, er selvsagt på plass.

Varm gløgg, duftende ferske kanelboller, brente mandler og pepperkaker som smaker akkurat slik mormor laget dem. Handle julegaver med litt særpreg kan man selvsagt, både på julemarkedet og i sentrum av byen.

Og selvsagt er Östersund perfekt for en byweekend med alle sine spisesteder, spa og shoppingmuligheter. Bysentrum er kompakt, og man kan nå de fleste stedene til fots. Samtidig er ikke veien ut i naturen langt unna, for den som ønsker å gå på ski.

Apropos ski, verdenscupen i langrenn har inntatt byen samme helgen som julemarkedet.

Du kan nå Östersund med tog fra Trondheim (togbytte på Storlien). Om du ønsker å ankomme julemarkedet i stil, kan du fra Östersund sentralstasjon til Jamtli stasjon reise med ångtoget, som går i skytteltrafikk mellom de to stasjonene under julemarkedet. Ångtåget er et veterantog med damplokomtiv, og er et samarbeide mellom Inlandsbanan, Jamtli og Sveriges Järnvägsmuseum i Gävle.

Erik Drilen (besøkte julemarkedet på Jamtli 8. desember 2023)

Som regel, når man snakker om Sveits, er det alpene man tenker på, men også den største elva i Vest-Europa, Rhinen, går gjennom store deler av det østlige Sveits. Den starter i Graubünden, danner flere steder den nordøstlige sveitsiske grensen mot Liechtenstein, Østerrike og Tyskland, før den ved Basel dreier nordover inn i Tyskland og Frankrike til den renner ut i Nordsjøen i Nederland.

Gjennom Zürich renner derimot ikke Rhinen. Allikevel skal du ikke reise så veldig langt for å se den. Du klarer det fint på en halvdagsutflukt.

I turistbrosjyrene reklameres det med at Rhinfallet er Europas største fossefall. Det kan diskuteres. Fossen er langt fra Europas høyeste, og det kan diskuteres om den også er den mest vannførende. Den er kun 23 m høy, og har en gjennomsnittlig vannføring på 250 kubikkmeter i sekundet på vinteren, 600 m³/s på sommeren.

Dettifoss på Island markedsfører seg også som Europas største foss, men fakta er at Sarpsfossen i Sarpsborg, Norge, har større vannføring enn begge. Sarpsfossen er også 23 m høy. Den høyeste fossen i Europa ligger også i Norge, nemlig Vinnufallet i Sunndalen. Den er 865 m høy.

Men Rhinfallet er mye bredere enn de nevnte, med sine 150 meter, samt med den høye vannføringen er den et imponerende syn, og så absolutt verdt å oppleve.

Fossen ses best fra båt, og du kan melde deg på en 15 til 30-minutters båttur som tar deg helt tett på strykene. Det er også mulig å melde seg på et halvtimes cruise og gå i land på den karakteristiske klippen midt i fossefallet. Denne klippen danner grensen mellom kantonene Zürich og Schaffhausen. Merk at du kan bli våt på disse båtturene.

Schloss Laufen, slottet som ligger rett ved fossen, er også verdt å nevne. Første gang slottet ble nevnt i skriftlige kilder var i år 858, altså for godt over 1100 år siden. Det har tilhørt flere, bl.a. biskopen av Konstanz, klosteret Allerheiligen Schaffhausen og greven av Kyburg. Det har vært til og med vært vandrerhjem. Nå kan man leie rom der til bespisning i forbindelse med arrangementer. Navnet har slottet fått av det gamle navnet på Rhinfallet, Grosses Lauffen, det store fossefallet. Foran slottet ligger Rhinfallets besøkssenter, og nedenfor slottet er det utsiktsplattformer, der du kan komme veldig tett på fossen.

Hvordan komme seg fra Zürich til Rhinfallet med tog?

Å reise med tog er veldig enkelt i Sveits, også om man tar turen til Rhinfallet. Du tar toget fra Zürich Hauptbahnhof, sentralstasjonen, til Schaffhausen, der du enten kan bytte tog videre til Neuhausen am Rheinfall eller Schloss Laufen am Rheinfall. Forskjellen mellom dem er hvilken side av Rhinen du blir satt av på. Reisetiden er på rundt en time fra Zürich.

Skal du ta en båttur, bør du velge et tog som går til stasjonen Schloss Laufen am Rheinfall, da ombordstigningen bare er en kort spasertur unna.

Du kan også melde deg på en guidet halvdagsutflukt med buss

Både Gray Line og Best of Switzerland Tours arrangerer turer fra Zürich til Rhinfallet. Turene starter fra Sihlquai busstasjon, der du sjekker inn og går om bord i en luksusbuss som tar deg rett til Rhinfallene. Selvfølgelig noe dyrere enn med tog, men om du kun vil se fossen og være med på båttur nedenfor den, er dette det enkleste alternativet.

Ulempen er at du ikke kan bruke tid på egenhånd f.eks. i Schaffhausen, som er kjent for sitt sentrum med middelalderske landsbypreg. Til gjengjeld er du tilbake til Zürich akkurat i rett tid til lunsj, om du kun er i Zürich på en storbyweekend og har knapt med tid.

Erik Drilen (besøkte Rheinfall med Best of Switzerland Tours den 27. juni 2023)

I mitt forrige innlegg skrev jeg om å besøke fjelltopper som Jungfraujoch og Schilthorn Piz Gloria, og skrev at det er fullt mulig å besøke disse på en dagstur fra Zürich, men skal man besøke flere enn én topp, vil det være mer økonomisk lønnsomt og tidsbesparende å bo i Interlaken.

Er man på langweekend i Zürich, er det fortsatt mulig å ta en tur til høyden og være tilbake i Zürich før det blir mørkt. Og det er på ingen måte noen sekundær destinasjon du kommer til. Med taubane fra Engelberg vil du bli heist opp Mt Titlis på 3.020 meters høyde. Om du orker kan du gå opp til toppen av Mt Titlis, som ligger 3.239 m.o.h., en av de høyeste toppene i Sveits som er lett tilgjengelig å nå.

Det er enkelt å komme seg til Mt. Titlis. Landsbyen Engelberg ligger bare drøye 90 km fra Zürich, og du kan ta toget dit med bytte i Luzern på snaue to timer. Eller du kan melde deg på en guidet busstur, der alt er ordnet på forhånd, og som også inkluderer en stopp i den vakre byen Luzern.

Siden det var første gangen for meg i Zürich valgte jeg det enkle denne gangen, og meldte meg på en dagstur med Gray Line. Etter hvert fant jeg ut at det å reise med tog i Sveits er veldig enkelt, men noen synes de får mer utbytte av en guidet tur, da man får informasjon og historie, samt at det gjerne er lagt inn stopp underveis.

Gray Line starter sine turer til Mt Titlis fra Sihlquai bussparkering nær Zürich sentralbanestasjon. Pr dags dato starter turene kl 09.30 på morgenen og varer 9 ½ time. Om du har forhåndskjøpt billett må du huske å sjekke inn i kiosken før turen starter. Gray Line og Best of Switzerland Tours har hver sin kiosk ved bussparkeringen. Begge selskapene kjører også stort sett de samme turene, inkludert til Mt Titlis.

Første stopp på turen er Astrid-kapellet ved Küssnacht am Rigi: Det var den siste feriedagen, solen skinner, folk er utendørs. En mann sier til sin kone at han vil kjøre langs Vierwaldstätter See selv denne dagen, de har jo tross alt en ny cabriolet med åtte sylindre og whitewall-dekk. Bilføreren er uerfaren, og på veien mot Küssnacht kjører han over fortauskanten, ned en skråning og kræsjer rett inn i et pæretre. Passasjeren hans blir kastet ut av den åpne bilen og dør på ulykkesstedet.

Den tragiske ulykken skjedde i august 1935, sjåføren var den belgiske kong Leopold III, og passasjeren var den belgiske dronningen Astrid. Astrid-kapellet på ulykkesstedet står som et minne om hendelsen og tiltrekker seg fortsatt mennesker, spesielt belgiere og svensker, da dronning Astrid var svensk.

Veien videre går til Engelberg. Landsbyen er et kjent vintersportssted, og alle hoppinteresserte har garantert hørt om Engelberg-bakken, eller Titlis-Schanze som den egentlig heter, der det avholdes verdenscuprenn hver vinter. Lagkonkurransen i Ski-VM 1984 ble også avholdt her.

Engelberg har også vært arena for alpine mesterskap (bl.a. VM i alpint i 1938), verdenscupen i langrenn og EM i curling ble avholdt her i 1989. På sommeren er det en populær destinasjon for fotturister og syklister.

For øvrig er det mer enn 40 taubaner i Engelbergdalen, og de er ikke kun for turistene. For mange er de framkomstmiddel for de som bor i dalen, inkludert skolevei for mange unger, og frakt av forsyninger.

Den mest kjente taubanen er den som tar deg med opp fra Engelberg på drøyt 1.000 m.o.h. til Mt Titlis-platået på 3.020 m.o.h. Første etappe på den 30 minutter lange luftreisen er med gondolbanen TITLIS Xpress opp til Mittelstation, og deretter med verdens første roterende kabelbane TITLIS Rotair, som roterer 360 grader på veien opp til platået. Underveis kan du se aktivitetsområdet Trübsee ovenfra.

Oppe på toppen har du en fantastisk utsikt over de sveitsiske alpene, men det er aktiviteter man kan være med på også der oppe. Du kan ta Ice Flyer (stolheis) til Titlis Gletscherpark for vinteraktiviteter på isbreen. Om du våger kan du også gå på Europas høyestliggende hengebru, TITLIS Cliff Walk, 3.041 m.o.h.

Inne i isbreen kan du gå de 150 metrene gjennom ishulen. Det kan være en idé å ta med seg en varm jakke, da temperaturen i hulen aldri overstiger -1°C. Da jeg var der i slutten av juni var det også kun +5°C utendørs på toppen.

Trenger du å varme deg før du reiser samme vei ned med taubanen igjen, er det både suvenirbutikk, sjokoladebutikk, panoramarestaurant og Mövenpick iskrembar på toppen.

På veien tilbake til Zürich gjør vi en times stopp i Luzern, en av de vakreste byene i Sveits. På én time er det ikke så mye du rekker å gjøre, men gamlebyen med Kapellbrücke, den eldste (bygd i 1365) og nest lengste overbygde trebrua i Europa er verdt et besøk. Luzern fortjener et lengre besøk, så jeg vil sterkt vurdere å ta turen tilbake ved en senere anledning.

Erik Drilen (besøkte Mt Titlis med Gray Line 24. juni 2023)

For et par tiår siden pleide Travel Channel å sende programmer om Sveits på skinner, dvs togreiser rundt omkring i Sveits. Det var en serie jeg lot meg fascinere av, og spesielt én av destinasjonene sa jeg til meg selv, at dit skulle jeg reise en gang. I år reiste jeg til Sveits på ferie for første gang, og det var ett reisemål jeg booket hjemmefra før jeg dro: Jungfraujoch, også kjent som Top of Europe.

Jeg hadde meldt meg på en busstur, med turoperatøren Best of Switzerland Tours, som skulle inkludere taubane og tog opp til Jungfraujoch. Som ny i et nytt land, valgte jeg det enkleste alternativet, en guidet utflukt. Jeg overlot ingenting til tilfeldighetene. Jeg var fast bestemt på at jeg skulle til Jungfraujoch. Ingenting kunne gå galt.

Og alt så ut til å gå etter planen. Møtte opp på avtalt startsted i Zürich og registrerte meg. Gikk om bord i bussen, og turen startet. Alt gikk også etter planen en stund. Turen gikk til Interlaken, hvor vi hadde en times pause, der vi kunne utforske sentrum av byen på egenhånd.

Vi gjorde oss klare til å fortsette turen videre til Grindelwald, der vi først skulle ta taubane og deretter tog inne i fjellet opp til det som regnes som Europas høyestliggende jernbanestasjon, Jungfraujoch. Slik gikk det ikke. I Grindelwald fikk vi vite at det var tekniske problemer på toget opp til Jungfraujoch, og avgangene var innstilt.

Der og da følte jeg at skjebnen var i mot meg. Skulle jeg allikevel ikke komme meg opp til toppen jeg hadde drømt om i over 20 år? I stedet ble vi tilbudt en tur med taubane opp til en annen topp, på langt nær like høyt opp som Jungfraujoch, med navnet Grindelwald First. Dette var på ingen måte Best of Switzerland Tours sin skyld, og vi fikk alle refundert alle de tapte utgiftene for reisen opp til Jungfraujoch samme dag.

Men i stedet ble vi altså tilbudt billetter opp til Grindelwald First, en topp jeg aldri hadde hørt om eller hadde planlagt å dra til.

Om noen skulle tro at First er engelsk og betyr først, så er det altså feil. Det uttales som det skrives, nemlig Fiirst, og er navnet på en liten fjellrygg og utflating av en større fjellrygg, Widderfeldgrätli, som ligger ovenfor landsbyen Grindelwald. Forøvrig et populært tur- og skiområde, så vel sommer som vinter.

For all del, Grindelwald First er verdt et besøk. Utsikten er upåklagelig, Og aktivitetene er mange. Du tar en 25 minutters taubane fra sentrum av Grindelwakd opp til toppen, 2.166 m.o.h., og der har du alt fra zipline, First Flyer, som lar tøffe sjeler seile 800 meter gjennom luften i opptil 84 km/t, til rolige fotturer til innsjøen Bachalpsee som varer rundt to timer, og er et must for alle som besøker First-området. De snødekte alpetoppene reflekteres i det krystallklare blå vannet – en ren fjellidyll visstnok. Jeg tok ikke fotturen.

First Cliff Walk by Tissot er en gangvei langs fjellveggen til en utsiktsplattform, og får hjertet til å slå litt raskere, om du våger deg utpå.

Når du skal ned igjen til landsbyen Grindelwald, og ikke ønsker å ta taubanen, kan du enten kjøre go-cart eller sykkel ned fjellsidene til du er tilbake i Grindelwald, 1.100 m lavere i høydeforskjell fra der du startet. Om du ikke velger å gå. Det er også mulig.

Siden alle som egentlig skulle ha vært på Jungfraujoch, plutselig befant seg på Grindelwald First, var køene uendelig lange, inkludert i kafeteriaen på toppen. Etter 15 minutter i kø for å få noe å spise, og jeg kanskje hadde flyttet meg en halv meter, og det føltes som om det fortsatt var hundre mennesker foran meg, valgte jeg å ta taubanen, det eneste stedet der det på dette tidspunktet ikke var kø, ned til landsbyen igjen, for å utforske den og spise lunsj der.

Grindelwald er en veldig pittoresk liten landsby, kjent som en av de eldste skiresortene i Sveits, og for Rodelbahn, en såkalt akebakke med toboggan, en slags kjelke uten meier, som er 736 m lang (altså bakken) og med en høydeforskjell på 58 m, kan du ake i en fart på opp i mot 40 km/t. En annen severdighet bare fem minutter unna med buss er Gletscherschlucht, også kjent på engelsk som Glacier Canyon Grindelwald. En kilometer lang elvekløft som du kan følge gjennom tunneler og gangstier. Det er også mulig å hoppe i strikkhopp, såkalt bungee jump, for den som våger, inne i kløfta.

Jeg hadde ikke planlagt noe opphold i Grindelwald, og med begrenset tid før bussen skulle returnere til Zürich, ble det ikke til at jeg fikk oppleve noe av dette. Men lunsj og øl på én gaterestaurant, og iskrem på en annen, er absolutt ikke å forakte.

Til tross for fantastisk utsikt og mye å se, og at Grindelwald er en landsby jeg gjerne kunne tenke meg å komme tilbake til, var det vanskelig å skjule at jeg følte at denne dagen var mer eller mindre bortkastet, og skuffet over at jeg ikke fikk tatt turen til Jungfraujoch, som jeg hadde planlagt helt siden jeg hadde bestilt reisen til Sveits noen måneder i forveien.

Derimot, siden jeg ankom Zürich tidligere i uka, hadde jeg også lagt planer for den neste dagen, og faktisk kjøpt togbilletter på sentralstasjonen i Zürich allerede. Jeg skulle til fjelltoppen Schilthorn Piz Gloria, eller også kjent som James Bond-fjellet. Det var den andre toppen, etter Jungfraujoch, jeg hadde planlagt å besøke på ferieturen min. Måtte den i hvert fall gå som planlagt.

Jeg reiste derfor tidlig neste morgen med toget fra Zürich Hauptbahnhof, nok en gang til Interlaken, der jeg gikk om bord i et nytt tog til Lauterbrunnen, taubane til Grütschalp, og derfra nytt tog til den lille fjellandsbyen Mürren, som henger i fjellsidene 1.650 m.o.h. Deretter gå gjennom den vakre bilfrie landsbyen til nok en taubane, som først skulle ta meg enda tusen meter opp til Birg (2.677 m.o.h.), der jeg skiftet til enda en ny taubane opp til Schilthorn Piz Gloria (2.970 m.o.h.).

Fjelltoppen Schilthorn er kjent fra James Bond-filmen «On Her Majesty’s Secret Service» (1969). Toppen var sentral i Bond-filmen, og var skurken Ernst Stavro Blofelds skjulested. Navnet Piz Gloria kommer også fra filmen. I filmen lå Piz Gloria nær St. Moritz, hvor språket som snakkes er retoromansk. På retoromansk betyr Piz fjelltopp, men til tross for at Schilthorn ligger i Berner Oberland, der det ikke snakkes retoromansk, har toppen beholdt navnet.

Da filmen ble spilt inn var ikke restauranten ferdig enda, men produksjonsteamet tilbød seg å finansiere bygget mot at de kunne få eksklusive rettigheter til å filme der. Bygningen og fjelltoppen spilte en viktig rolle i filmen. Da filmen ble utgitt beholdt restauranten navnet Piz Gloria. På toppen kan du følge i James Bonds fotspor i den interaktive Bond World-utstillingen eller på 007 Walk of Fame. Restauranten roterer 360° på 45 minutter, og er solcelledrevet. I James Bond-baren kan du bestille «Martini, shaken not stirred».

Fra toppen har du utsikt til mer enn 200 fjelltopper, deriblant Eiger, Mönch og Jungfrau. En 200 meter lang steinete sti, Skyline Walk, byr på en spektakulær utsikt med magesug. Det er langt ned.

Turen tilbake til Interlaken gikk med taubane ned til Birg, Mürren og Stechelberg, deretter buss til Lauterbrunnen og tog videre tilbake til Interlaken.

Togbilletten jeg hadde kjøpt i Zürich var gyldig helt fram til Schilthorn tur/retur. Siden jeg startet reisen så tidlig på morgenen, fant jeg ut at jeg kanskje også kunne rekke å ta turen opp til Jungfraujoch i samme slengen, så jeg gikk inn på jernbanestasjonen i Interlaken og forhørte meg. Jo, jeg kunne rekke nest siste tog opp, men at jeg kun ville få en time på toppen for å rekke siste toget ned igjen. Jeg kjøpte billett fra Interlaken og opp til Jungfraujoch, og reiste med første tog til Grindelwald.

Sannelig skulle jeg få oppleve Top of Europe allikevel!

Framme i Grindelwald (943 m.o.h), igjen, ble det å løpe for å rekke taubanen, Eiger Express, opp til Eigergletscher (2.320 m.o.h.), og videre tog inni fjellet opp til Europas høyestliggende jernbanestasjon, Jungfraujoch (3.454 m.o.h.). Endelig fikk jeg oppleve Top of Europe.

I mer enn 100 år har Jungfrau-jernbanen kjørt opp til Europas høyeste jernbanestasjon på 3454 m.o.h. – midt i hjertet av UNESCOs kulturarvsted, de sveitsiske alpene Jungfrau-Aletsch. Hele året går tannhjulsbanen bratt opp gjennom en tunnel til Jungfraujoch fra Kleine Scheidegg og Eigergletscher.

Tunnelen som fører opp fra stasjonen Eigergletscher er syv kilometer lang og tok 16 år å bygge fra 1896 til 1912. Et stopp i tunnelen gir en spektakulær utsikt over isbreen utenfor vinduene i Eigers nordvegg.

På toppen av Jungfraujoch blir du møtt av en høyalpin eventyrverden laget av is, snø og steiner. Alt dette kan beundres fra utsiktsplattformene Sphinx Observatory (3.571 m.o.h., det høyeste punktet jeg noen gang har vært på kloden vår) og platået på Aletschbreen eller fra Ispalasset. Det anbefales å ha med seg en varm jakke til denne turen, da det er snø og is året rundt, og temperatur nær eller under null grader.

Du står ikke på toppen av noen av de høyeste fjelltoppene i området, men du ser rett opp på toppen av Jungfrau (4.158 m.o.h.), samt Mönch (4.107 m.o.h.) og Eiger (3.970 m.o.h.) som du nettopp har kjørt tog gjennom på veien opp. Jungfraujoch ligger som en sadel på en hest midt mellom de to firetusenmeterstoppene. Navnet betyr også jomfrusadel.

Jeg kunne også ha reist med tog opp langs fjellsidene fra Grindelwald, via Kleine Scheidegg, til Eigergletscher, som jeg nok ville ha foretrukket, men siden det var helt å slutten av dagen, hadde jeg ikke tid til å vente på toget. Hadde jeg ikke allerede reist med så mange taubaner de siste par dagene, ville taubanen vært en attraksjon i seg selv. Jeg endte opp med å reise ni turer med taubane på to dager, eller elleve på tre dager, men det vil jeg komme tilbake til i mitt neste innlegg.

Toget bruker for øvrig snaue 40 minutter fra Grindelwald til Eigergletscher, mens taubanen bruker 15 minutter. Raskeste reiserute tar totalt 1 time og 36 minutter fra Interlaken helt opp til Jungfraujoch.

Etter å ha brukt en time på toppen av Europa ble det å reise samme vei ned, tog til Eigergletscher, taubane til Grindelwald, tog til Interlaken, og tog videre tilbake til Zürich, hvor jeg bodde på hotell.

I etterpåklokskapens navn ville jeg anbefalt å bo et par netter i Interlaken eller Grindelwald, framfor Zürich, om man ønsker å ta turen opp til Schilthorn og Jungfraujoch, eventuelt også Grindelwald First. Det vil ikke minst være veldig tidsbesparende og sannsynligvis også økonomibesparende.

Det er mange andre steder å besøke i området, og det finnes et veldig omfattende aktivitetstilbud. Man kan ta dampbåt på innsjøene Brienzersee eller Thunersee ved Interlaken, og det er mange andre små landsbyer rundt omkring som kan være verdt å få med seg, som bl.a. Wengen. Lauterbrunnen og Mürren hadde jeg også gjerne brukt litt mer tid i. Men det får bli ved en senere anledning.

Erik Drilen

(besøkte Grindelwald First, Schilthorn Piz Gloria og Jungfraujoch 25. – 26. juni 2023)

Med Zürich som utgangspunkt er det ikke noe problem å ta en endagsutflukt til Europas fjerde minste land. Med sine 160 km² er det kun San Marino, Monaco og Vatikanstaten som er mindre. Færre enn 40.000 mennesker bor i fyrstedømmet.

Liechtenstein ligger inneklemt mellom Sveits og Østerrike, der elva Rhinen danner den vestlige grensen av landet. Opprinnelig var det to tidligere grevskap, Vaduz og Schellenberg, som hørte under det tysk-romerske keiserriket, men som formelt ble anerkjent som fyrstedømme av keiser Karl 6 i 1719. Navnet har det fått etter fyrstefamilien Liechtenstein.

For å komme seg dit fra Zürich, kan man melde seg på en heldagsutflukt fra én av flere turoperatører, som f.eks. Gray Line eller Best of Switzerland Tours. Om du ønsker å bestemme selv hvor mye tid du skal bruke i Liechtenstein, kan du leie bil, men å reise med tog og rutebuss er også enkelt.

Selv valgte jeg tog og buss. Toget fra Zürich Hauptbahnhof (sentralstasjonen) går ikke helt fram til Liechtenstein, men til den lille sveitsiske byen Sargans, som ligger rett ved grensen. Togreisen tar ca én time. Derfra tar du bussen som stopper rett ved jernbanestasjonen, og som på drøyt 20 minutter tar deg inn til hovedstaden Vaduz. Du kan kjøpe billett helt fram til Vaduz på jernbanestasjonen i Zürich.

Hvis du ikke har planlagt dagen i Vaduz på forhånd, eller vet hvilke severdigheter du ønsker å få med deg, så kan det være en god idé å ta turen innom turistkontoret, som ligger midt i hovedgata i sentrum. Du trenger ikke vise pass for å krysse grensa mellom Sveits og Liechtenstein, men om du allikevel ønsker å få et offisielt stempel i passet, får du ordnet det på turistkontoret mot å betale tre sveitserfranc.

Schloss Vaduz er kanskje den største severdigheten i Liechtenstein. Du kan kjøre med bil opp dit, eller du kan gå den merkede stien fra sentrum av Vaduz. Turen til fots tar rundt 20 minutter, om du ikke tar for mange pauser på veien opp. Både fra stien opp, og fra toppen har du god utsikt over byen og Rhindalen. Dessverre kan du ikke se slottet fra innsiden, da det er residensen til fyrstefamilien.

Opprinnelig var det en greve som eide slottet, inntil Prinsen av Liechtenstein kjøpte det i 1712. De eldste delene av slottet er forsvarsverket og tårnet, som antas å være bygd på 1100-tallet, mens resten er fra 1500-tallet.

Liechtensteinisches Landesmuseum ligger midt i hovedgaten i Vaduz, rett nedenfor slottet. Museet er fordelt over tre sammenhengende bygninger, hvorav det ene er et vakkert lite hus fra 1438. Dette huset ble tidligere brukt som både vertshus, tollstasjon, bolighus og rådhus før det ble museum.

Samlingene viser Liechtensteins historie fra neolittisk tid og fram til i dag, og inkluderer arkeologiske funn, førhistoriske verktøy, en våpensamling fra middelalderen og religiøs kunst. Da jeg besøkte museet hadde de også en fotballutstilling, hvor også vår egen Erling Braut Haaland var på ett av de store veggbildene.

Byens kunstmuseum og postmuseum ligger også like ved, bare adskilt av turistinformasjonen.

Kunstmuseum Liechtenstein, åpnet i år 2000, er museet for moderne kunst og samtidskunst. Foran museet og store deler av hovedgaten Städtle, vil du også finne mange skulpturer. Det sies at Vaduz er hjemsted for den største friluftskunstutstillingen i Europa.

Et annet interessant museum er Postmuseum som inneholder en frimerkesamling, brev og annet utstyr fra hele verden. Det er gratis inngang til postmuseet.

I det samme bygget ligger Schatzkammer Liechtenstein, Liechtensteins skattekammer, det eneste museet i sitt slag i Alpene, og som fokuserer på utstillinger som tilhører prinsene av Liechtenstein og andre private samlere. Utstillingen viser et utvalg gjenstander fra de fyrstelige samlingene, inkludert kunstverk av edle metaller, samt historiske våpen og overdådige gaver som tilhører herskere som prins Friedrich II av Liechtenstein og keiser Kaiser Joseph II av Østerrike.

Vaduz Rathaus, rådhuset, er administrasjonsbygningen i Vaduz. Rett foran rådhuset finner du jernskulpturer og emblemer med våpenskjold. Foran Rådhuset kan du ofte se musikere og artister som opptrer.

Populære fotomotiv er også parlamentet og de rådgivende forsamlingsbygningene, samt Kathedrale St. Florin. Parlamentet og den rådgivende forsamlingen står ved siden av hverandre i sterk kontrast, den ene er en eldre, utsmykket bygning og den andre et moderne, dristig arkitektonisk monument. Den katolske katedralen St. Florin, bygget på slutten av 1800-tallet, ligger bare ett minutts gange unna, og er et av byens landemerker.

Om du har tid kan du også ta turen for å se det ikoniske Das Rote Haus, det røde hus, bygget i 1338, eller Alte Rheinbrücke, den gamle gangbrua som krysser elven Rhinen fra Liechtenstein over grensen til Sveits. I landsbyen Balzers, mellom Sargans og Vaduz, er det også mulig å se vingårder, samt ikke minst besøke slottet Burg Gutenberg, som også er et av Liechtensteins mest markante landemerker. Jeg fikk ikke tid denne gangen, men kanskje neste gang?

Erik Drilen (besøkte Vaduz 22. juni 2023)