Havfiske har fra gammelt av vært den viktigste delen av livsgrunnlaget ved Namdalskysten. Øyene på Namdalskysten hadde også de største fiskeværene sør for Lofoten. På Sør-Gjæslingan ut mot havstykket Folla kunne 4000 menn og kvinner være samlet i høysesongen. Kystfisket er derfor sentralt også når man besøker Abelvær og Vikna-øyene i dag.

Sør-Gjæslingan og Nordøyan, som kun kan nås med båt, vil jeg forsøke å komme tilbake ved en senere anledning. Denne gangen vil jeg ta for meg de stedene man kan nå med bil.

Fra Kystriksveien, Fv17, kan Abelvær og Vikna nås fra fire steder, sørfra fra Namsos (Fv769) med ferge fra Lund til Hofles, fra Høylandet gjennom Skrøvdalen (Fv776) og ferge fra Geisnes til Hofles, nordfra Foldereid (Fv770) eller Bindal (Fv771).

Man kan også komme til Abelvær og Rørvik med hurtigbåt, med Hurtigruten til Rørvik, og også med fly til Rørvik.

Abelvær ligger i Nærøysund kommune, er et idyllisk fiskevær og handelssted med hvite hus og havstykket Folda rett utenfor. Abelvær var viktig for handel langs kysten mellom nord og sør, da stedet lå sentralt i skipsleden.

Man vet ikke sikkert når stedet ble etablert som handelssted. De eldste skriftlige kildene som nevner Abelvær, eller Appelvær som det også ble kalt, er fra 1600-tallet, da prosten Christopher von Aphelen etablerte rorbuer for fiskere der. Sannsynligvis er det von Aphelen som har gitt navn til stedet.

Abelvær Gård er den viktigste severdigheten. Fra 1802 var Niels Brandtzæg som kjøpte stedet, som drev med handel, fisketilvirkning, notbruk, fraktefartøyer og gårdsbruk. På den tiden var de også pålagt å kunne ta imot reisende, og fra 1804 fikk de også løyve til å skjenke vin og brennevin.

Handelsstedet og gården har vært i familiens eie siden den gang. I dag drives det overnatting og servering (etter avtale) på gården, samt historiefortelling og et stort utvalg aktiviteter, som havrafting, båtturer, dykking og kajakkutleie. I 2009 ble Abelvær Gård tildelt kvalitetsmerket «Olavsrosa» av stiftelsen Norsk Kulturarv.

Den 37 km lange strekningen fra Abelvær til Rørvik kalles Landnåmsvegen, og er en fin sykkeltur om du ikke reiser med bil, men har kommet med hurtigbåten fra Namsos.

Ved Ramstad like nord for Abelvær finner du Ketilhaugen, en båtformet langgrav, rundt 60 m lang og 30 m bred. Ramstad, eller Rafnista, var høvdingsete allerede før vikingetiden. Det er spor etter forhistorisk tid i dette området og Ketilhaugen er den største og mest sentrale gravhaugen i området.

I følge sagnet er det Ketil Høng d.e. som er gravlagt her. Det er skrevet om ham både i fornaldersagaen Ketil Høngs saga, den første boka i de fire Ramstasagaene, og Landnåmabok. Ketil Høng d.e. var morfar til Ketil Høng d.y., som var en av de første landnåmsmenn på Island. Hans eldste sønn ble den første lovsigemann på Island.

Gissur Kveite, sønnesønn av Ketilbjørn Ketilsson, også fra Ramstad, innførte kristendommen på Island, og hans sønn bygde Skålholt, som ble bispesete. Pga av Ketil Høngs sterke tilknytning til Island og landets historie, er Ketilhaugen av stor interesse for islandske turister i området. Det er aldri blitt foretatt utgravinger i haugen.

På veien videre kjører du forbi Steine kirke, ei langkirke i tre fra 1911. Herfra er det også turløype, skiltet av nasjonal standard, til Steinsfjellet.

Langs Landnåmsvegen kan du også se Hundhammarfjellet med vindmølleparken. Det går både vei og tursti opp til toppen av fjellet.

Noen kilometer til og du kommer til gården Lauga, som også har historisk interesse. Eidsvollmannen Georg Sverdrup ble født på gården i 1770. Han fungerte som riksforsamlingens president 17. mai 1814 og var en av de første som signerte Norges Grunnlov. På Lauga gård står det en bauta til minne om ham.

Like før du kommer til Rørvik, kan du ta av mot venstre på Marøya, mot Storvollen. Herfra kan du se Nærøya, et viktig handelssted og høvdingsete fra vikingtiden, og religiøst senter på Namdalskysten lenge før kristendommen ble innført i Norge. Nærøya er et av de viktigste kulturminneområdene i Trøndelag.

Nærøya kirke ble bygget på 1100-tallet, like etter at kristendommen ble innført i Norge, og regnes som en av de aller viktigste middelalderkirkene i stein nord for Nidarosdomen i Trondheim. Kirken brant både på 1700-tallet og senest i 1848, da den gikk ut av bruk. Det har blitt jobbet med å restaurere og sikre den i dag overbygde kirkeruinen. Dessverre er man avhengig av båt for å komme seg ut til Nærøya, og pr i dag finnes det ikke organisert båtskyss ut til øya.

For å komme over til Rørvik må du krysse den 701 m lange hengebrua Nærøysundbrua, som sammen med Marøybrua knytter Vikna-øyene til fastlandet. Hovedspennet på Nærøysundbrua er 325 m og seilingshøyden 41 m.

Rørvik, som ligger på Inner-Vikna, som er den nest største av Viknas nesten 6000 øyer, holmer og skjær, er ett av to administrasjonssenter i den nye Nærøysund kommune, som ble slått sammen av Vikna og Nærøy kommuner i 2020. En tredel av den nye kommunens 9.600 innbyggere bor i Rørvik.

Om du ønsker å bli bedre kjent med kysten, kulturen og historien, er turen innom kystkultursenteret Norveg verdt et besøk. Utstillingen her presenterer kystens historie gjennom 10.000 år. I de samme lokalene finner du også sommerrestaurant, turistinformasjon og museumsbutikk. Bryggene på den andre siden av kanalen er også verdt å få med seg.

• 

• 

Et par hundre meter fra Norveg ligger Berggården gamle handelssted, gammelbutikken, som i likhet med Norveg også er driftet av Kystmuseet i Nord-Trøndelag. Her finner du en mer tradisjonell museumsutstilling.

• 

• 

Rørvik er også et ideelt utgangspunkt for dagsutflukter, da det er hurtigbåtforbindelser til Abelvær, Jøa, Namsos og Leka. Flere dager i uka kan du også ta dagsutflukt med båt til Sør-Gjæslingan, eller du kan overnatte der ute. Rørvik har også faste anløp med Hurtigruten.

Det finnes flere overnattingssteder i Rørvik og på Vikna-øyene. De mest sentrale er Kysthotellet Rørvik og Rørvik Rorbuer som begge ligger i sentrum.

Av aktiviteter som er populære på Vikna er havrafting, padling, fiske og seiling.

Andre steder som er verdt å få med seg når man kjører rundt på Vikna er

• Garstad kirkegård – det står to bautaer på kirkegården. Den ene til minne om fiskere som forsvant på havet, den andre over Dannebrogsmannen, skiløperen Ole Skavhaug. Sistnevnte ble regnet som den nest største legenden i Trøndelag på 1800-tallet, etter Peter Wessel Tordenskjold. Han var soldat og bjørnejeger, og deltok bl.a. i felttogene mot Jämtland i 1808 og 1809. Mest kjent ble han allikevel for alene å ha fulgt etter de to morderne i Garnesdrapet i Verdal (1806) helt inn i Sverige, fikk de arrestert ved hjelp av svenske myndigheter og utlevert til Norge, der de ble dømt til døden og henrettet i Trondheim. Høsten 1808 mottok han Dannebrogskorset for sin heltemodige innsats, tildelt av kongen i København. Etter sin død i 1845 ble han gravlagt på Garstad kirkegård.

• 

• 

• Vågsenget – er barndomshjemmet til Paul Woxeng (1883-1967), lokalhistoriker som bygde opp en samling med 3000 gjenstander på gården. Gjenstandene ble senere flyttet til Berggården i Rørvik, men gården er fortsatt i dag et koselig stoppested på utflukten rundt på øyene. Vågsenget er en del av Kystmuseet Rørvik.

• Ellers er det fantastisk utsikt over skjærgården og havet fra visningshuset på Ytre Vikna Vindpark og fra Ramstadskardet ved Austadfjord.

Rørvik fikk bystatus i 2020. Et annet tettsted i Nærøysund med bystatus er Kolvereid, som er det andre administrasjonssenteret i kommunen. Kolvereid titulerer seg med å være Norges minste by med kun 1700 innbyggere.

• 

• 

Kolvereid er først og fremst kjent for Knut Trædal, som var prest, gårdbruker og ordfører i Kolvereid. Det som gjorde ham mest kjent for resten av landet var at han var sentral i grunnleggelsen av Bondepartiet, senere Senterpartiet. Utkastet til det første partiprogrammet ble skrevet på Kolvereid prestegård under ledelse av Trædal.

Erik Drilen (besøkte Nærøysund 12. august 2021)

Leka er den nordligste kommunen i Trøndelag fylke. For å komme ut til øya Leka må du ta ferge fra Gutvik. Når du ankommer Skei, til østsiden av øya, er førsteinntrykket at dette kunne ha vært en hvilken som helst øy på Trøndelagskysten.

Siden som vender mot havet derimot, finnes ikke maken noe annet sted i Norge, faktisk ikke i hele Europa. Bergartene på vestsiden av Leka hører nemlig hjemme dypt nede i jorda, flere kilometer under oss. De dramatiske fjellformasjonene med de unike rødgule fargene er definitivt verdt et besøk. Mer om det lenger ned på siden.

Det er enkelt å ta seg rundt Leka, og passer veldig godt også for syklister. Runden rundt øya er kun 28 km. Det finnes flere rasteplasser og utsiktspunkt langs veien.

På fergeleiet på Skei er det et infosenter der du kan finne informasjon og brosjyrer før du legger i vei. Alternativt turistkontoret i Joker-butikken på Husby halvannen kilometer unna.

Bare noen hundre meter fra fergeleiet ligger Vertshuset Herlaug og Herlaugshaugen. Herlaugshaugen er Norges største gravhaug fra vikingetiden der det beviselig er gravlagt mennesker, betydelig større enn både Oseberg- og Gokstadhaugene i Vestfold, og under utgravingene på 1700-tallet fant man også et stort vikingskip.

Haugen ligger på den gamle gården Skei, og at den lå på østsiden med de store gresslettene tyder på at stedet kan ha vært hovedsete for et av Namdalskystens største maktsentra i yngre jernalder. Om haugen virkelig er gravstedet kong Herlaug fra sagnet om Herlaug og Rollaug kan ikke bekreftes, da det er flere steder i Ytre Namdal som har påberopt seg dette.

Sagnet, ifølge Snorre Sturlason, går ut på at det var to småkonger, to brødre, nord i Namdalen, som hørte at kong Harald Hårfagre var på vei for å samle Norge. Herlaug ville ikke overgi seg og lot bygge en stor gravhaug, der han, med skip og mannskap på elleve, lot seg gravlegge levende med gods og rikdommer. Rollaug overga seg til kong Harald Hårfagre, og ble satt som jarl over Naumdølafylket.

Ute på Skeisnesset er det flere tilrettelagte natur- og kulturstier mellom lyngheier, gravrøyser og utkikkspunkt med utsikt over storhavet, skipsleia og Helgelandsøyene.

På Skei har du også muligheten til å besøke Leka bygdemuseum, med en samling nordlandsbåter, samt noen gamle bygninger, inkludert ei husmannsstue fra rundt 1890, samt utstyr og redskap fra bonde- og fiskekulturen på Leka fra samme tidsperiode. I tillegg står to av kanonene fra det franske kaperskipet L’Enfant de la Patrie på museet. Skipet er ett av mange som har forlist i farvannet rundt Leka. Steinhytta på Skeisnesset tilhører også bygdemuseet.

• 

• 

Begynner du å kjøre sørover langs østsiden av øya, kommer du snart til Leka Motell & Camping. Der finner du Leka Steinsenter, der du kan lære om Lekas spennende geologi. Her selges også suvenirer, smykker, steiner, mineraler og fossiler fra alle verdensdeler.

Når du kjører videre sørover forbi Frøviksundet, kan du ved Haug ta snarveien over til vestsiden gjennom Vassdalen, men det anbefales å fortsette sørover ved å følge skiltene mot Årdalsstrand og Lekamøya.

Ved Årdalsmyrå kan du parkere ved et gårdstun og følge sti opp til Lekamøya, en fjellformasjon og kjent landmerke for sjøfolk. Folketro om fjellet nevnes i sagnet om De sju søstre, Trollfjellene på Helgelandskysten.

Så snart du runder sydspissen av øya, kommer du til de restaurerte sjøhusene. Her er det fint å rusle i fjære og få med seg historien om området på infotavle. Deretter går veien videre forbi de koselige, hvite husene i Solsemvågen. Stopp gjerne ved butikken Vestre for en kopp kaffe eller en is. De selger også «I love Leka» produkter, t-skjorter, smykker og andre ting, samt bøker relatert til Lekas geologi.

Det er nå Leka begynner å bli interessant. Stopp ved den store parkeringsplassen ved Solsem. Solsemhula, med de første kjente hulemaleriene som ble oppdaget i Nord-Europa, kan du besøke med guidet omvisning på visse tidspunkter i sommersesongen, eller ved forhåndsbestilling. Ellers er hula fysisk stengt med egen port. Stien opp er steinete, og du må regne med litt klyving opp mot hula. Den siste delen av strekningen har tau som du kan holde deg fast i. Man antar at hulemaleriene er fra sein steinalder eller tidlig bronsealder, dvs rundt 4000 år gamle.

På veien opp til Solsemhula passerer du Emaomn, et serpentenitt-konglomerat, stein, sand og grus som er kittet sammen av typen serpentenitt, og som sies å være Norges yngste bergart, dannet etter siste istid for rundt titusen år siden. Bergarten finnes bare på et lite område og man bes om ikke å ødelegge eller plukke med seg stein.

• 

• 

Det går også sti opp til Lekamøya fra parkeringsplassen ved Solsem.

Når man kjører videre merker man raskt at landskapet og fargene endres. De rødgule og golde fjellformasjonene består av, ifølge Trollfjell Geopark, ultramafiske bergarter, som ble dannet i de dypeste lagene av havskorpa og mantelen.

Leka ble dannet i en midthavsrygg ved Laurentia (Amerika) for 500 millioner år siden, og en del av denne havbunnskorpa ble presset opp da Amerika og Europa støtte sammen for 400 millioner år siden. Så med andre ord, her kan du bevege deg på grensa mellom jordas indre, mantelen, og jordskorpa. Det kan man ikke noe annet sted i Norge eller Europa.

Det finnes mange merkede løyper rundt omkring på Leka. En som anbefales er Herlaugsløypa, der du kan oppleve en formidabel utsikt og få med deg en rekke geologiske godbiter. Denne løypa er også kåret til en av de tre vakreste vandrerutene i Skandinavia i en tysk reiseguide. Hele løypa er 11 km.

En kortere og noe lettere løype er Støypet og Ørnrovet i Kvaløya. Parkeringsplassen er godt merket når du kjører nordover. Turen til Støypet er 1,5 km tur/retur, der du kan studere rullesteinene i mange former og farger.

Går du mot Ørnerovet, må du regne med litt mer klatring i ur, men utsikten er upåklagelig. På parkeringsplassen kan du lese historien om ørnerovet som gikk landet og verden rundt sommeren 1932, historien og tre år gamle Svanhild som ble tatt av ei ørn og funnet på ei berghylle sju timer senere.

En annen løype er MOHO. MOHO er overgangen mellom mantelen og jordskorpa, så her kan du faktisk stå med ett bein på jordskorpa og ett i mantelen.

Nå har du nesten kjørt hele veien rundt øya. Kanskje er du sulten? Hvorfor ikke ta en avstikker opp til Café Flora ved Leknessjøen? Det unike med denne kaféen er at det er både kafé, blomsterbutikk og begravelsesbyrå! Noe sånt finner du bare på Leka.

Erik Drilen (besøkte Leka 26. juli 2021)

Landet i eventyrene finner man gjerne på stedene der forfatterne har vokst opp. Da jeg besøkte Jøa og Otterøya i Namsos kommune (tidligere Fosnes), var det derfor ganske naturlig å bruke Olav Duuns bøker og diktning, og i særdeleshet hans hovedverk, «Juvikfolket», som utgangspunkt.

For å komme ut til øya Jøa, må man ta ferge fra Ølhammeren på fastlandet til Seierstad. Det er en veldig kort overfart, kun fem minutter tar det med ferga over det 680 m brede sundet. Eller man kan ta hurtigbåt fra Namsos.

Seierstad er et gammelt handelssted, som hadde sin storhetstid på første halvdel av 1800-tallet, men det har vært handelsmenn der siden slutten av 1600-tallet. Utvilsomt er det Seierstad som var Segelsund i Olav Duuns bøker om Juvikfolket.

Olav Duun, eller Ole Julius Raabye som han het, ble født på gården Stein i 1876, heimgården til hans mor. Allerede i hans første leveår flyttet foreldrene til Brakstad. Deler av huset der de bodde står fremdeles.

Etter hvert flytter de videre til gården Øver-Dun, hvor Duun bodde det meste av barndommen og ungdomsårene. I denne tiden var han aktiv i ungdomslaget, og fra han var 16 til 25 år, rodde han sammen med sin far på vinterfiske på Sør-Gjæslingan.

Som 25-åring tok han navnet Olav Duun, og flyttet til Levanger for å ta lærerutdanning. Lærergjerningene hans førte ham videre til Sakshaug på Inderøy, Singsås i Gauldalen og til Botne i Vestfold, men det er hjemtraktene hans på Jøa og Otterøya jeg vil ta for meg i dette innlegget.

Det er naturlig å begynne med barndomshjemmet på Øver-Dun, som ligger rett ovenfor Dun kirke, om man ønsker å få med seg mest mulig om Olav Duun, da hjemmet i dag er museum, og guiden kan informere om hvilke steder på Jøa og Otterøya som er verdt å få med seg, i tillegg til omvisning i barndomshjemmet og historier fra hans barndom og liv. På Øver-Dun arrangeres det også Duun-stevne annethvert år.

• 

• 

Huset der Olav Duun vokste opp er bevart og interiøret fra perioden da Duun bodde her er tilbakeført, inkl broderier som hans mor laget, kjøkkeninventar, samt klær som har tilhørt forfatteren. Det finnes også gamle utgaver av hans bøker på flere språk. Fra huset kan man se flere av stedene som er beskrevet i Duuns bøker, som f.eks. gården Hov, som var Håberg i hans romaner, men også Brakstadlandet og havstykket Folla.

Hov, som ligger ved Hovsjøen, var en av de store gårdene fra gammelt av. Det store gravfeltet ved sjøstranda kan tyde på en kampplass med stort mannefall. Sagnet sier at stedet var en kongsgård med gudehov i eldre tider. Navnet Hov kommer også fra det norrøne Hof, som var betegnelsen på hedenske gudshus. Både langhauger og rundhauger er samlet i bjørkeskogen.

Både futer og andre storfolk har bodd på storgården, og gården var sentral i det første vellykkede bondeopprøret i Trøndelag og Jemtland. Nils Olsson Stein satte Jøa på det historiske kartet allerede på slutten av 1500-tallet, som en av de første bondehøvdingene som tok opp kampen mot futen og lensherrens urettferdige styre. Han søkte hjelp hos kong Christian IV av Danmark og Norge (Kristian Kvart), fikk støtte og fikk avsatt både fut og lensherre.

Selv om ikke Olav Duun har sagt det selv, så er det liten tvil om at gården Hov er Håberg i serien om Juvikfolket, sentralt i de siste bøkene, som stedet der Odin og Lauris bodde, og maktkampen mellom de to. Selvfølgelig brukte Duun sin dikteriske frihet, og la til det han følte måtte være med. Det har aldri vært noen sildoljefabrikk, og det har heller aldri vært noen elv som Odin rodde over på Hov, slik som i bøkenes Håberg.

Jøa kalles gjerne «Landet i eventyret». For Olav Duun er det Brakstad og landskapet rundt. Som allerede nevnt var det her Duun levde sine første leveår. Brakstadaunet, den gamle husmannsplassen bak haugene, mot Brakstadvågen, minner på mange måter om Kjelvika i bøkene hans.

Brakstad hamn var siden slutten av 1800-tallet kjent som utgangspunkt for kilnotfiske etter laks for de tre gårdene på Brakstad. I dag står tre brygger og en kai igjen som vitner om denne virksomheten. I nyere tid har det blitt etablert gjestekai her, samt «Pøbben» med serveringsvirksomhet i den ene brygga.

Utenfor ligger havområdet Folda, med Gjæslingan (Øyvære i forfatterens bøker), Abelvær (Valvære) og Vikna-øyene. En av øyene er kanskje også Hilderøya?

På Brakstad hamn kan du også leie kajakk. Brakstadsundet, Fosnavågen og Jøa rundt er tilrettelagt som padleløyper.

Av andre steder man bør få med seg når man besøker Jøa er Rakkavika, med en rekke turstier, gapahuker, utsiktsplass med kikkert og fiskeplass. Stedet er skiltet fra Hov, og stiene er også tilrettelagt for rullestolbrukere og for barnevogner.

Landhandleriet på Jøa, som ligger på brygga ved Faksdalsjøen, er også som å reise noen tiår tilbake i tid. En sjarmerende butikk av det gamle slaget med lokalproduserte og kortreiste varer. Egenproduserte matvarer som urtesalt, chutney, såper og egg fra vertskapets gård, men også kaffe fra Inderøy Kaffebrenneri, sjokolade fra Jentene på Tunet, og andre ting som interiørartikler, lykter og pyntegjenstander. Faksdal Brygge-Pøbb med matservering finner du også her.

På veien mot Dun kan du også stikke innom Fru L. Foruten kafé og overnatting har de også gjenbruksbutikk, i tillegg til at de avholder auksjoner med varer kjøpt opp av private eller gjennom andre auksjoner, blant annet møbler og interiør, som er rengjort, og gjerne pusset opp eller forvandlet til noe bedre. Også eventyrskog med rebuser for barn, hengekøyepark og sykkelutleie.

Overnatting kan du for øvrig også finne på Dun Feriehus, et småbruk på landet, omkranset av grønnsakåkre, fjell og vakkert kulturlandskap. Med sykkelveier og kort vei til fjellturer med havutsikt, sjø og strand. Eller hva med å leie båt?

Rett ved kommunesenteret i Dun ligger Fosnes Bygdemuseum, et lite bygdetun. I biblioteket på kommunesenteret er det også turistinformasjon.

Under første verdenskrig var det mangel på brensel på Jøa. Mangel på olje og kull var stanset, og man måtte finne andre egnede måter å skaffe brensel på. Jøa hadde stor tilgang på torvmyrer, og Namdal Brændtorvfabrikk ble startet ved Skjærvika. Et rekonstruert produksjonsanlegg befinner seg her. Torvmuseet er skiltet fra fergeleiet på Seierstad. Du kan også få guiding ved å ta kontakt med Fosnes Bygdemuseum.

Til slutt, men ikke mindre betydelig: Jernaldergården Janheim.

Det har bodd mennesker på Jøa lenge før Olav Duun og Juvikfolkets tid. Det finnes utallige fornminner og ruiner fra så vel steinalderen som middelalderen overalt på øya. Tuftene på Tranås er godt bevart og stammer sannsynligvis fra perioden 500-700 år etter vår tidsregning. Det er spor etter menneskelig aktivitet her i over totusen år, og noe lignende finnes ikke i hele Namdalen.

Det 26 m lange jernalderhuset på Janheim er bygget på malen etter det opprinnelige langhuset som stod her i vikingetiden. Det er et mektig byggverk som tar deg tilbake i historien så snart du setter foten innenfor. Guiding kan bestilles.

Da har vi tatt en gjennomgang av noe av det du kan se og oppleve på Jøa, men fortsatt gjenstår det store spørsmålet: Hvor er Juvika?

Da må vi over på naboøya Otterøya.

Turen over Raudsunda er ikke lang, men om du ikke har båt må du belage deg på å ta fergen tilbake til Ølhammeren, og kjøre de 30 km til Lokkarbrua over til Otterøya. Otterøya er den tredje største øya i Trøndelag, men det er ikke så mange veier å velge mellom, så det er ikke snakk om særlige avstander.

Første stopp er Otterøy kirke, åttekantet tømmerkirke fra 1858. Kirken i seg selv er ikke unik, men kirken har et krusifiks, trolig fra slutten av 1100- eller tidlig på 1200-tallet, og som trolig har tilhørt en kirke som lå her på den tiden.

• 

• 

Olav Duun har i sine bøker brukt flere steder, samt dialekten, fra Otterøya som inspirasjon. Handlingen i novellen «Ved kverna», om en skrønemaker som løy så mye at han lurte seg selv, går for seg ved kverna mens folk venter på å få kornet malt. Den levende fortellerkunsten og at det foregår på et sted med ei kvern, gjør at mange kjenner seg igjen i Survika, som ligger ved enden av en umerket sidevei (grus) rett etter at du har passert Otterøy kirke.

Fra Otterøy kirke til Aglen, veis ende på øya, er det ca 25 km. På denne strekningen har du god utsikt over Raudsunda og over til Jøa og Folda.

Duun var godt kjent på Otterøya. Han hadde selv slekt i Jevika (på de fleste kart står det Devika), og han følte sterk tilknytning til denne gården. Derfor var det heller ikke unaturlig at det var der han lot juvikingene slå seg ned i bokserien. Forfatterens skildring av Juvika er nesten identisk med Jevika, og når navnet mest sannsynlig kommer av Djupvika, er ikke det heller så ulikt. For øvrig var Olav Duun gjeter på nabogården Finnanger som unggutt.

Otterøya er også kjent for sine mange turmuligheter, alt fra lette merkede løyper til mer krevende toppturer. Fra toppene har du god utsikt utover havet og øyene utenfor. Fra Årvika mellom Jevika og Aglen kan du gå opp til grotta Ravnholet på Ramholfjellet, med nydelig utsikt på veien oppover. En annen topp med god utsikt er den 310 m høye Krona, også nær Aglen. Er du heldig kan du også se hjort på Otterøya, da en av verdens nordligste hjortestammer holder til her.

• 

• 

• 

• 

Olav Duun døde i Holmestrand i 1939. Gjennom sitt liv ble han nominert til Nobelprisen i litteratur hele 13 ganger, men opplevde aldri å få prisen.

Erik Drilen (besøkte Jøa og Otterøya 11. juli 2021)