Jeg har lenge hatt en fascinasjon for britiske puber, og da spesielt de historiske pubene. Og er det et sted det er lett å komme i kontakt med den lokale befolkningen, så er det på puben. Så her følger et innlegg om ti av de historiske pubene i Glasgow, Skottland.

Sloans

Når du går gjennom tunnelen inn til Sloans, vil det første du legger merke til være det fargerike veggmaleriet kalt «Are ye dancin’?», laget av Glasgow-kunstneren Conzo Throb, som strekker seg over begge veggene. På den ene siden ser du statuen av hertugen av Wellington spørre en livlig, blåhåret gatemusikant på den andre veggen om hun vil danse. Det er en hyllest til den berømte ceilidhen som finner sted hver fredag kveld i ballsalen på Sloans.

Sloans er en av Glasgows mest populære, men er også byens eldste bar og restaurant med uavbrutt drift, åpnet i 1797 som kaffebar i Morrisons Court, og flyttet inn i Argyle Arcade på 1820-tallet. Det var allikevel ikke lenger unna enn at uteserveringen i dag fremdeles er i Morrisons Court.

Totalt tre etasjer, hvor det er bar og bistro i første etasje. Går man opp trappen finner man selskapslokaler, en intim bar, restaurant og den originale ballsalen, hvor man på tirsdager har filmvisninger, quizkvelder på torsdager og på fredager, som allerede nevnt, er det ceilidh (uttales kay-lee), en tradisjonell skotsk sosial sammenkomst med folkemusikk, dans og historiefortelling.

Pubinteriøret er av historisk verdi, og er fredet i kategori A. (Adresse: 62 Argyll Arcade, 108 Argyle Street, Glasgow, G2 8BG).

The Scotia Bar

Scotia Bar kaller seg også Glasgows eldste pub, grunnlagt i 1792, fem år før Sloans, men denne puben har vært stengt flere ganger opp gjennom historien, fra 1906 til 1929, da nye eiere overtok, og sist fra midten av 1970-tallet til 1987, pga mye vold i delen av byen der puben ligger. Derfor kan Sloans fortsatt kalle seg den eldste puben i Glasgow med kontinuerlig drift, mens Scotia Bar er den eldste puben basert på året den ble grunnlagt.

Puben ble bygget i en av Glasgows fire opprinnelige gater, på en tid da elven Clyde var en viktig skipsfartsåre, og sjøfolk, kjøpmenn, havnearbeidere og båtpassasjerer dominerte gjesteklientellet. Den var også et populært tilholdssted for artister fra Metropole Theatre rett ved siden av, noe som la grunnlaget for barens lange tilknytning til scenekunsten.

Metropole Theatre lå i Stockwell Street 116. Da Arthur Jefferson overtok driften av Metropole i 1906, ble tenåringssønnen Arthur Stanley Jefferson satt til å jobbe i billettluken og ta imot billetter. Jefferson fattet stor interesse for underholdningsbransjen, endret navn til Stan Laurel og oppnådde verdensberømmelse som den ene halvdelen av komikerduoen Laurel & Hardy, eller Helan og Halvan som vi kjenner de som i Norge. Bygningen som huset Metropole er siden revet, men i 2022 ble en blå plakett avduket ved Scotia Bar til minne om Stan Laurels tidlige karriere innen underholdning.

Til tross for sin popularitet stengte vertshuset i 1906. I 1929 åpnet Scotia igjen under ny ledelse, oppusset i en stil inspirert av Tudor-tiden.

På 1960- og 70-tallet var puben et samlingssted for visesangere, poeter og andre artister. Sangeren Gerry Rafferty og komikeren Sir Billy Connolly startet karrieren med å spille på Scotia sammen med bandet The Humblebums. Senere ble historier fra Scotia Bar et fast innslag i Connollys standup-show.

På midten av 1970-tallet ble stedet preget av kontroverser og problemer, da det ble hevdet at motorsykkelgjengen Blue Angels hadde «kuppet» puben. Etter hvert som de voldelige hendelsene tiltok, stengte puben dørene, og den åpnet ikke igjen før i 1987.

Det går rykter om at noen av de tidligere gjestene og ansatte går igjen i puben. Blant skikkelsene som skal ha blitt observert, er en kvinne med et hvitt hodeplagg som sitter ved bardisken eller i det lille, skjermede hjørnet, «the snug». Andre er «den grønne damen», en servitør i grønn fløyelskjole som går frem og tilbake i lokalet, og gjenferdet av en bestyrer som hengte seg i pubens kjeller. Det har også blitt rapportert om et gjenferd av en ung gutt som leker i døråpningen, som man antar er sønnen til en tidligere eier.

Baren fungerer fortsatt som et samlingssted for kunst og kultur, og byr på levende musikk flere kvelder i uken, i tillegg til et månedlig forfattertreff og den årlige konkurransen «Scotia Poet Laureate». (Adresse: 112-114 Stockwell St, Glasgow G1 4LW).

The Tolbooth Bar

Det er tydeligvis viktig å være eldst. The Tolbooth Bar i den historiske bydelen Saltmarket, påberoper seg å være den eldste irske puben i Glasgow. Den ligger ved Glasgow Cross, og har røtter tilbake til 1906, og er en av byens mest populære, da den byr på levende irsk folkemusikk sju dager i uka. Det sies at den er det beste stedet å feire St. Patrick’s Day i Glasgow.

Tolbooth Bar tilbyr et bredt utvalg av drikkevarer, med fokus på øl, cider og brennevin som faller i smak hos de fleste. Enten gjestene ønsker å prøve noe nytt eller nyte en kjent favoritt, finnes det rikelig med valgmuligheter.

Den sentrale beliggenheten i det livlige Saltmarket-området gjør baren lett tilgjengelig for dem som utforsker severdighetene i området. Det er et flott sted å slappe av etter en dag med sightseeing eller møte venner for en uformell drink. Tolbooth Bar tiltrekker seg en blanding av stamgjester og nye besøkende, noe som skaper en vennlig og inkluderende atmosfære. Det er lett å komme kontakt med de lokale stamgjestene.

Det originale Tolbooth, som ble oppført i årene 1625-1627, var en av Glasgows viktigste bygninger, og huset bystyret, domstolene og fengselet, og fungerte også som sted der toll, skatter og avgifter ble innkrevet. Etter hvert som byen vokste og det kommersielle sentrum ble flyttet vestover, ble Tolbooth liggende lenger unna byens økonomiske tyngdepunkt. I 1921 ble størstedelen av bygningen revet for å gi plass til ny bebyggelse. En plan som aldri ble realisert, og tårnet er nå det eneste som står igjen av den opprinnelige bygningen.

The Tolbooth Bar, som tidligere het Coggan’s Coat of Arms, er en verneverdig bygning i kategori B, noe som i stor grad skyldes original fasade og original etset glass. (Adresse: 11 Saltmarket, Glasgow G1 5NA).

Waxy O’Connor’s

Thomas J. Vosper, som har sin populære Instagram vlog, Historic Pub Crawls, og som har forfattet en rekke Historic Pub Crawls-bøker, sier dette om Waxy O’Connor’s: This might be the closest to drinking in Middle Earth.

Den som har lest Ringenes Herre-bøkene, eller sett filmene, vil forstå. Puben omtales ofte også som «Ringenes herre-puben» i lokalpressen, og den inviterer deg inn i en eventyrlig verden der sjarmen fra en hobbitlandsby forenes med den eteriske skjønnheten i et trehus bygget av alver.

Vosper fortsetter: Puben gir inntrykk av at noen har skapt en fantasiverden og ved et uhell gjort den om til en bar, for arkitektonisk sett gir den absolutt ingen mening. Og nettopp derfor elsker folk den. Selv de ansatte kan gå seg vill blant de seks ulike barene, som er fordelt over fem etasjer og knyttet sammen av trapper som snor seg i alle retninger. Puben er oppkalt etter den legendariske lysmakeren Finbar Waxy O’Connor. Han mente visstnok at den tørre halsen, forårsaket av varmen i verkstedet, bare kunne kureres med store mengder øl.

Noen vil sikkert kalle denne puben en turistfelle, og enda flere vil nok ikke kalle den en historisk pub, da den åpnet så sent som i 1999. Men den er en opplevelse, og jeg vil i høyeste grad anbefale et besøk. Det er en irsk pub, ikke den eldste, men den største i Glasgow, og med levende musikk.

Og skal vi ta med litt historie, så kan jeg nevne at på denne adressen på 1980-tallet var det en nattklubb her, som het Daddy Warbucks. I perioden 1985-86 var det klubbkveld kalt Splash One i denne nattklubben, som ble ledet av den skotske rockelegenden Bobby Gillespie, som samtidig var vokalist i rockegruppa Primal Scream. Han har også tidligere vært trommeslager i gruppa The Jesus and Mary Chain.

Baren er et ideelt sted for lunsj eller middag, eller rett og slett for å nyte noe godt å drikke. (Adresse: 44 W George St, Glasgow G2 1DH).

The Pot Still

The Pot Still er mest kjent for sitt store utvalg av whisky. Minst 1000 forskjellige sorter, sier de. Og det er dit whiskydrikkerne i Glasgow går. Men de serverer øl også.

Baren har vært drevet siden 1867, minst. Og den har vært familiedrevet det meste av tiden, men ikke den samme familien hele tiden. Den første registrerte leietakeren var John Hill, en vin- og brennevinshandler som drev virksomheten i lokalene i 1867.

I 1886 overtok William McCall, puben fikk navnet McCalls Bar, og familien og venner drev den helt fram til begynnelsen av 1960-tallet. Da overtok bryggeriet Tennents Caledonian, men ikke lenger enn til 1981.

John og Paul Waterstone, far og sønn, overtok driften i 1981, og navnet The Pot Still ble også tatt i bruk for første gang. De var de første som satset på whisky, og startet med 300 forskjellige whiskysorter i hyllene.

På begynnelsen av 1990-tallet overtok daglig leder Ken Storrie stafettpinnen. Med kona og deres to døtre utvidet de virksomheten til 500 whiskysorter, og ble kåret til «Whisky Bar of the Year» i 2003 og de påfølgende årene. Baren fikk raskt et rykte på seg til å være whiskybaren man skulle besøke i Glasgow. Familien ansatte en ny barsjef i 2003, Frank Murphy. Storrie-familien drev baren fram til Kenny døde på slutten av 2010.

Siden Frank startet som barsjef i 2003, hadde han også tatt inn søstera Geraldine i bedriften. De to søsknene fikk med seg pappa Brian, og kjøpte baren i 2011. Og siden har baren vært i Murphy-familiens eie. Nye priser ble vunnet i årene som fulgte, og utvalget av whisky har, som allerede nevnt, økt til mer enn 1000 sorter.

Drikker du whisky, så vet du hvor i Glasgow du skal gå. Selv Hollywood-stjerner har oppdaget stedet, og Ed Sheeran hadde nachspiel der en gang. Drikker du ikke whisky, kan du gjerne ta en øl også. (Adresse: 154 Hope St, Glasgow G2 2TH).

The Horse Shoe

Det har vært drevet skjenkested på adressen siden 1846, da brennevinshandleren William Turnbull etablerte seg i lokalene. Mellom 1846 og 1884 skiftet skjenkebevillingen eier flere ganger.

Den 17. juni 1884 ble både bevillingen og lokalene kjøpt av John Scouller. Scouller pusset opp lokalene fullstendig og ga stedet navnet The Horse Shoe Bar. Han drev også andre puber i Glasgow med navn knyttet til hester, som Spur Bar i Polmadie Street og Snaffle Bit i Howard Street.

I tiden Scouller drev The Horse Shoe, avanserte en av de ansatte, John Young Whyte, fra å være bartender til å bli daglig leder, før han til slutt kjøpte puben i 1923. John Young Whyte eide også Cecil Bar i Renfield Street og Union i Union Street. Han videreførte hestetemaet i både baren og lokalene i etasjen over, der klokken, fotografiene, bordene og alt møblementet var prydet med hestemotiver.

Whyte gjennomførte en omfattende utvidelse av bardisken, som med sine 104 fot og 3 tommer (ca. 31,8 meter) ble anerkjent som Storbritannias lengste sammenhengende bardisk, en rekord som fortsatt står i Guinness rekordbok. Pubinteriøret i The Horse Shoe har nasjonal historisk betydning, og er fredet i kategori A. Bardisken er et av de fremste eksemplene på skotske puber med frittstående bardisk fra viktoriatiden.

Da den berømte Roy Rogers og hesten hans, Trigger, besøkte Glasgow på 1950-tallet, ble det hevdet at de red hele veien rundt bardisken.

Puben tiltrekker seg stadig vekk kjente navn, deriblant rugbylaget All Blacks, golfspilleren Sam Torrance, skuespilleren Oliver Reed, komikeren Billy Connolly og band som Del Amitri og Deacon Blue.

«Lounge Bar» i etasjen over startet som en intim kabaretscene der man kunne oppleve artister som Hector Nicol, Frank Carson og til og med Frankie Miller. I dag har stedet utviklet seg til et skotsk «karaoke-mekka» som tiltrekker seg besøkende som Atomic Kitten, og det har blitt en arena for å dyrke frem sangtalenter.

Blant annet har stedet fostret mange finalister til TV-programmet «Stars In Their Eyes». Michelle McManus, som opptrådte fast som sanger her, gikk senere hen og vant «Pop Idol». Som en anerkjennelse av disse bragdene er ytterveggen til The Horse Shoe prydet med messingplaketter til ære for sangerne, inkludert Gary Mullen, som vant «Stars In Their Eyes», og mange andre finalister.

En plakett som har fått en hedersplass, kommer fra det lokale bandet Travis. De finslipte ferdighetene sine på The Horse Shoe i tre år før de oppnådde superstjernestatus. Guttene glemte ikke hvor de kom fra, og ga puben en gullplate for albumet «The Man Who…», samt sin «Q Award» fra 1999 for beste låt, «Why Does It Always Rain On Me», og «Brit Award» fra 2000 for beste band. Alle disse utmerkelsene har fått en fremtredende plass bak bardisken, slik at alle kan se dem. (Adresse: 17-19 Drury St, Glasgow G2 5AE).

The Ben Nevis Bar

The Ben Nevis Bar var en viktig del av pubmiljøet i bydelen Finnieston fra den ble grunnlagt i 1884 til den stengte i 1991. I åtte år skulle baren stå tom, før noen bestemte seg for å pusse den opp og gjenåpne den. Da den åpnet i 1884 het baren Corunna Vaults, og gaten den lå på het Dumbarton Road. Etter hvert ble Dumbarton Road en forlengelse av Argyle Street, og puben skiftet navn til Ben Nevis.

Det karakteristiske, Highland-inspirerte utseendet fikk puben i 1999. Stolper i tre, innslag av stein og vegger i jordgrønne toner gir den et preg av det skotske høylandet, mens dempet belysning og båser med skinnseter bidrar til den lune atmosfæren. Det står høye barkrakker langs disken, og lenger inn finner man en blanding av bord og roligere kroker.  Stedet egner seg derfor like godt til en uformell prat som til en kveld der man bare nyter omgivelsene.

Gjennom årene har stedet også opparbeidet seg et solid rykte for sitt whiskyutvalg, mer enn 150 sorter fra destillerier over hele Skottland. I tillegg kan de tilby et variert utvalg av øl, der lokalt øl dominerer, både fra fat (cask og keg), samt flaske. Puben har også jevnlige innslag av tradisjonell keltisk musikk, noe som gjør det til en favoritt blant både lokalbefolkningen og besøkende på jakt etter en autentisk pubopplevelse i Glasgow. (Adresse: 1147 Argyle St, Finnieston, Glasgow G3 8TB).

The Lismore

Når du fortsetter oppover Argyle Street, krysser elven Kelvin, og du plutselig befinner deg i bydelen Partick, skifter gata navn til Dumbarton Road. Allerede når man ankommer puben, signaliserer utsiden av bygningen at The Lismore består av både kvalitet og tradisjon. Inngangen fra Dumbarton Road viser pubens navn på engelsk, mens man rundt hjørnet, i Mansfield Street, blir gjort oppmerksom på stedets profil som whiskybar, og navnet står skrevet på gælisk: Lios Mor.

The Lismore har alt som skal til for å være en gammel historisk pub. Oppkalt etter øya Lismore på Hebridene, inspirasjonen fra øya er gjenspeilet i hele lokalet, dekorert som en tradisjonell pub i skotsk høylandsstil og de imponerende glassmaleriene som forteller historien om «Highland Clearances», samt er kjent for sin lokale atmosfære og utvalget av whisky.

Det eneste som ikke tilsier at dette er en tradisjonell historisk pub er alderen på den. Den ble ikke grunnlagt før i 1996, altså for bare 30 år siden. Men det skal ha vært pub på hjørnet siden 1870, sist Mullen’s Bar, som skal ha eksistert noen tiår før The Lismore kom.

De som ikke er så glade i whisky, kan glede seg over et bredt utvalg av «real ale». I tillegg har de en såkalt «beer garden», eller som vi her hjemme liker å kalle det: uteservering!

Det gæliske språket går igjen også innendørs, der skiltingen på toalettene har skapt en viss forvirring. Det gæliske ordet for «damer» er «mnathan». Menn slipper det problemet, for etter tre halvlitere rekker man ikke alltid å tenke for lenge, og de kan forholde seg til symbolene i stedet for ordene på toalettdørene.

Urinalet på herretoalettet er forresten verdt en omtale i seg selv. Teksten over lyder som følger:

«Dette urinalet er viet til tre menn som deltok i de skotske «Highland Clearances» – tvangsflyttingen av befolkningen i det skotske høylandet.

Disse mennene deltok i det som i dag anerkjennes som en form for etnisk rensing støttet av sentralmakten.

Gjennom sin grådighet og intoleranse bidro de – sammen med andre – sterkt til å ødelegge en århundregammel livsstil i det skotske høylandet.

Vis dem gjerne den respekten de fortjener.»

Under står navnet på historiske britiske menn, og du kan selv velge hvem du ønsker å pisse på. Hvem har påstått at å gå på toalettet ikke er politikk? Å urinere på en av dem lar pubens besøkende delta i en form for motstand som hyller skotsk identitet, samtidig som de tar avstand fra imperialismen og undertrykkelsen knyttet til historiske britiske skikkelser. Mange gjester og turister kommer spesielt for å se urinalet, og de synes det er morsomt og liker tanken på å «pisse på disse onde mennene».

Scottish Bar & Pub Awards kåret forøvrig The Lismore til Pub of the Year i Skottland for bare et par uker siden. (Adresse: 206 Dumbarton Rd, Glasgow G11 6UN)

Old Toll Bar

The Old Toll Bar in Kinning Park is one of Glasgow’s last remaining Victorian «palace pubs», stod det å lese på en side på Facebook som baserte seg på å vise byen Glasgow hvordan den var før og i dag. Og det var ingen negativt ladet kommentar. Det vil du forstå når du går inn i puben.

“Established 1874 – Re-established 2016” står det å lese på skiltet utenfor. Mens jeg leste historien om denne puben, så jeg at det var flere som var bekymret over hva som ville skje med puben i 2016 da den skulle gjenåpnes etter at den ble stengt et par år før. Ville det historiske mahogni-interiøret bli fjernet? Mange ble bekymret da de oppdaget alle kassene og sekkene med søppel utenfor under oppussingen.

Ingen grunn til bekymring, den praktfulle bakveggen i mørkt treverk, to sett med fire whiskyfat på hver side og midtpartiet med speil, samt gavlen og den sentralt plasserte klokka er beholdt. Den opprinnelige, lange bardisken med lave skillevegger og innslag av glass, har fått en ny overflate i polert stein.

På de mørke trepanelveggene henger det fire imponerende, store reklamespeil, malt og forgylt. På bakveggen til venstre finner man et speil med reklame for «Very Old Vintage Port & Brandy, Champagne, Clarets». Legg merke til de fargerike, dekorerte vinduene i de to settene med innerdører og i inngangspartiet mot Admiral Street. Andre originale detaljer inkluderer paneltak, utskåret treverk og mahognipaneler over sitteplassene. I salongen i underetasjen er det derimot kun moderne innredning.

Absolutt en av de vakreste pubene i Glasgow.

Men The Old Toll Bar er interessant på flere måter enn selve bygningen. Puben er stolt av sitt tilbud innen levende musikk. Musikk og kunst utgjør en vesentlig del av både historien og dagens atmosfære.

Av informasjon jeg har funnet om puben, skal medlemmer av den skotske rockegruppa Simple Minds ha jobbet bak baren i 1977-78. Faren til den originale trommeslageren i gruppa, Brian McGee, skal på den tiden ha vært eier av puben.

Lokalet ble også brukt under innspillingen av filmen «Filth» (2013) med James McAvoy i hovedrollen. Et produksjonsteam skal også ha brukt stedet til å spille inn scener til en sesong av TV-serien «Shetland». (Adresse: Old Toll Bar, 1 Paisley Rd W, Kinning Park, Glasgow G51 1LF).

The Laurieston

The Laurieston er kjent for sitt retrointeriør, som i stor grad er uendret siden 1960-tallet. Et besøk her er som å reise tilbake til fortiden. Mange har sagt at de bare har gått forbi puben på grunn av at den virker lite innbydende fra utsiden. Men når man først har våget seg inn, har det vært som en åpenbaring! Her kan du nyte en pint lokalt øl og beundre det autentiske interiøret, bildene og minnegjenstandene på veggene.

The Laurieston, som ligger ved Bridge Street nær Glasgow Bridge, på sørsiden av elven Clyde, har servert øl siden 1836, da Alexander Wiseman åpnet den første puben på stedet. Siden den gang har den skiftet eiere en rekke ganger. Puben er vernet i kategori C, fordi den har bevart et bemerkelsesverdig intakt interiør fra 1960-tallet, som fungerer som en tidskapsel fra oppussingen i 1960, inkludert en oval disk i Formica, lyskonstruksjonen, røde Formica-bord og en eldre paivarmer, en oppvarmet glassmontér for å holde paiene varme.

På grunn av denne tidsreisen har puben vært med i filmer som Ewan McGregors «Young Adam» fra 2003 og «Wild Rose» fra 2018, med Jessie Buckley i hovedrollen. Puben, som ble kåret til Glasgows beste pub i 2018, har også dukket opp i musikkvideoer for The Fratellis’ «Whistle for the Choir» og Franz Ferdinands «Darts of Pleasure».

The Laurieston har alltid en innbydende atmosfære, et godt utvalg av typisk skotsk øl, og varme paier, god service og hyggelige lokale gjester. Det er også underholdende å følge med på livet der, spesielt deltakere på såkalt «Sub crawl», som er en pub til pubrunde langs undergrunnsbanen i Glasgow, som ofte dukker opp i helgene. Flere jeg har sett dokumentert pubrunden sin på Youtube og i sosiale medier, har ofte beskrevet puben som den vennligste puben i Glasgow. (Adresse: 58 Bridge St, Glasgow G5 9HU).

Erik Drilen (besøkte Glasgow 24.-26. august 2026)