Et ondt ord blant noen av Manchester Citys motstandersupportere er at Manchester City ble startet i 2010 og at klubben ikke har noen historie. Det er en sannhet at da City vant den engelske FA-cupen i 2011 og Premier League det påfølgende året, hadde de ikke vunnet noen titler på 35 år. Det er også en sannhet at Manchester City har en historie som er lenger enn noen av klubbene disse motstandersupporterne følger.

Vi som har levd noen år lenger, husker tiden før Tevez og Aguero, og så på tippekampene på NRK på 1970- og 80-tallet med spillere som Colin Bell, Francis Lee, Mike Summerbee, Joe Corrigan, Peter Barnes, Asa Hartford og Denis Tueart. Hvem har vel glemt den gangen tidligere Manchester United-legende Denis Law i sin aller siste seriekamp før han la opp sendte United ned i 2. divisjon med et praktfullt hælspark av et mål i 1974, for nettopp Manchester City.

Men vi skal enda lenger bak i tid. Når ble Manchester City egentlig grunnlagt? På klubbemblemet står det 1894. Men svært mange supportere opererer med 1880, og selv klubbens hjemmeside opererer med 1880 som året klubben spilte sin første kamp.

Mange spør seg hvorfor Manchester City opererer med 1894 i klubbemblemet og ikke 1880. Det er nok fordi at det var i 1894 at Manchester City Football Club Company Limited ble offisielt registrert som selskap. Men klubben har altså en historie som går tilbake minst 14 år før det. Noen til og med nevner 1867, da noen ildsjeler i St. Marks kirke i West Gorton litt øst for sentrum av Manchester startet en cricketklubb, St. Marks. Det var den samme komiteen, hvorav mange var kirkefunksjonærer og medlemmer av menigheten, samt spillerne, som startet fotballklubben i 1880.

St. Marks (West Gorton) 1880-1887

Mannen som gis æren for grunnleggelsen av fotballklubben St. Marks er William Sumner, som på den tiden ikke var fylt 20 år enda. I tillegg til å studere ved Owens College, som senere ble en del av Manchester University, trente og spilte Sumner både cricket, rugby og fotball. Han spilte da for St. Marks cricketlag. Siden cricketsesongen sluttet i oktober, ønsket han og de andre spillerne å begynne med fotball for å holde seg i form gjennom vintersesongen.

Den aller første kampen St. Marks (West Gorton) spilte, var mot Baptist Church fra Macclesfield, den 13. november 1880, og William Sumner var lagets kaptein. Kampen endte 1-2 og ble spilt på Clowes Street Ground, som altså var lagets første hjemmebane.

Clowes Street Ground var et naturlig valg for laget, siden banen var eid av Samuel Brooks Union Iron Works, hvor mange av spillerne jobbet. Dessuten var det banen som lå nærmest St. Marks kirke, hvor også de fleste spillerne hadde sin tilhørighet til.

Banen lå ved gaten som den gang het Thomas Street, i dag Wenlock Way. Dessverre skulle jernverket utvide og måtte ta i bruk området der banen lå allerede i 1881. Dermed måtte St. Marks flytte til rugbybanen, Kirkmanshulme Cricket Club. En av kampene som ble spilt her var mot Newton Heath LYR, som en del kanskje kjenner igjen som forgjengeren til Manchester United. Kampen endte med 2-1 seier til St. Marks.

Dette ble bare den første av mange flyttinger av hjemmebaner for St Marks. Allerede i 1882 flyttet de til Queens Road, 1884 til Pink Bank Lane og i 1885 ble Reddish Lane hjemmebanen. Med baneskiftene kom også navneskiftene. St. Marks (West Gorton) ble til West Gorton (St. Marks) i 1881, West Gorton FC i 1883 og Gorton Association FC i 1884.

Den første navneendringen kom for ikke å bli forvekslet med cricketklubben, den andre pga en sammenslåing med naboklubben Belle Vue Rangers. Gorton AFC fordi sammenslåingen ikke fungerte. Det var for mange uenigheter mellom St. Marks- og Belle Vue Rangers-spillerne. Belle Vue Rangers fortsatte under navnet West Gorton FC en stund, men ble etter hvert West Gorton Athletic før de igjen ble oppløst.

Ardwick AFC 1887 – 1894

Vår klubb, dvs St. Marks, nå Gorton AFC, sluttet seg på denne tiden til Manchester & District Football Association, klubben ble drevet mer formelt, og de begynte å delta i turneringen som etter hvert skulle bli kjent som Manchester FA Senior Cup. Det aller første lagbildet som ble tatt, er også fra denne tiden, viser laget med svarte trøyer, hvite bukser og strømper, og med St. Markskorset på brystet. Trolig var dette ikke klubbens første drakter, da de etter sigende, som West Gorton FC, spilte i skarlagensrødt og svart.

Med mer profesjonell drift meldte også behovet seg for en større og bedre hjemmebane. Valget falt på et område som ikke var i bruk ved Hyde Road og Bennett Street, eid av Manchester, Sheffield & Lincolnshire Railway Company. Den første tribunen, med plass til 1000 mennesker, ble sponset av Chesters Brewery, og med rettigheter til å selge alkohol under kampene. Innen 1904 skulle banen få en tilskuerkapasitet på 40.000 tilskuere, hvorav 35.000 var under tak.

Klubbens hovedkvarter ble lagt til det nærliggende Hyde Road Hotel, som også stilte med garderobefasiliteter for klubben den første tiden. Med den nye banen holdt ikke lenger klubben til i bydelen Gorton, men i Ardwick. Til tross for at det var en kort gåavstand fra stedet der klubben hadde blitt grunnlagt til deres nye tilholdssted, ble det bestemt at Gorton AFC i 1887 skulle skifte navn til Ardwick AFC.

Ardwick AFC deltok for første gang i den engelske FA-cupen i 1890/91-sesongen, og vant sin første kamp 12-0 over Liverpool Stanley, som fremdeles står som Manchester Citys største seier så langt i historien. Sesongen etter deltok klubben for første gang i ligasystemet, i den nystartede Football Alliance, en rival til Football League.  Sesongen 1891/92 ble Football League Division Two startet, og Ardwick AFC debuterte med en femteplass.

Klubben vant også sitt aller første trofé da de i april 1891 vant Manchester Cup ved å slå Newton Heath LYR 1-0 i finalen. Også året etterpå ble Ardwick AFC mestere i denne cupen, ved å slå Bolton Wanderers 4-1 i finalen.

Fra Ardwick AFC til Manchester City

I sesongen 1893–94 førte økonomiske problemer til en omorganisering i klubben. Ardwick AFC hadde stor gjeld til kreditorer, og det sies at to av klubbens styremedlemmer betalte kreditorene av egen lomme, slik at klubben kunne fortsette å spille sine kamper og for at gjelden ikke skulle bli med i en omorganisering av klubben. Klubben skyldte også Chesters Brewery 1.400 pund, men bryggeriet ble tilbudt aksjer i den nye klubben i stedet, og Ardwick ble til Manchester City Football Club Limited, som formelt ble et registrert selskap 16. april 1894.

Manchester City fortsatte å spille sine hjemmekamper på Hyde Road helt fram til 1923. I denne perioden vant klubben 2. divisjon i 1899, og rykket opp til den øverste divisjonen. Sitt første FA-cuptrofé vant City i 1904, med 1-0 seier over Bolton Wanderers. Målscorer var fotballegenden Billy Meredith. Klubben var også nær ved å vinne sitt første ligamesterskap samme sesong, men tapte siste serierunde mot Aston Villa.

Fra Maine Road til Etihad Stadium

Det var ingen tvil om at Manchester City etter hvert var på vei til å vokse seg ut av Hyde Road. Allerede i 1913 voldte det bekymringer for sikkerheten, da FA-cupkampen mot Sunderland offisielt trakk 41.000 tilskuere. Anslag fra den tiden sa at det reelle tallet var flere tusen høyere. Til slutt måtte kampen avbrytes pga trengselen.

Nye sikkerhetstiltak ble iverksatt, det ble snakk om å utvide tribunene til 80.000. Kong George V besøkte Hyde Road våren 2020 for å se Manchester City vinne 2-1 over Liverpool. Dette var første gang en regjerende monark hadde besøkt en engelsk fotballarena. Alt så lyst ut, helt til en brann ødela hovedtribunen i november 1920, bare måneder etter at kongen hadde besøkt banen. Tribunen brant ned til grunnen og planene om en utvidelse ble forkastet.

I stedet ble det bygget et nytt anlegg på Moss Side, like sør for sentrum av Manchester, og City flyttet inn på banen som fikk navnet Maine Road til åpningen av sesongen i 1923. Klubben fikk sin bane med kapasitet på over 80.000 tilskuere: 10.000 sitteplasser under tak og 70.000 ståplasser.

Maine Road satte mange publikumsrekorder i årene som fulgte. Til dags dato har fortsatt ingen andre fotballbaner i England hatt over 80.000 tilskuere i fem ligakamper. Rekorden ble satt under FA-cupkvartfinalen mellom Manchester City og Stoke City den 3. mars 1934. Det offisielle publikumstallet var 84.569, en rekord som fremdeles står for engelske liga- og cupkamper utenfor Wembley. Det sies at politiet måtte stenge portene 20 minutter før kampen, da det ble anslått at enda drøye 15.000 ønsket å se kampen. Hadde kapasiteten vært der, ville det raskt ha blitt 100.000 publikummere på den kampen.

I de 80 årene Manchester City spilte på Maine Road, vant klubben ligaen to ganger (First Division i sesongene 1936/37 og 1967/68), FA-cupen tre ganger (1933/34, 1955/56 og 1968/69), ligacupen to ganger (1969/70 og 1975/76) og Europacupen for cupvinnere (1969/70). I tillegg vant de FA Charity Shield tre ganger (1937, 1968 og 1972).

Maine Road gikk gjennom mange ombygginger, og med strengere sikkerhetskrav gjennom historien, ble det etter hvert et krav at alle tribuneplasser skulle være sitteplasser. Dermed ble tribunekapasiteten på Maine Road redusert til 32.000 tilskuere i 1995, og klubben begynte å se seg om etter en ny arena.

I 2003 flyttet Manchester City til City of Manchester Stadium, som ble omdøpt til Etihad Stadium i 2011 da Etihad Airways overtok som klubbens hovedsponsor. …and the rest is history!  

Til fots gjennom Manchester Citys historie

Det er snaut to kilometer å gå fra Piccadilly Station til stedet der Hyde Road Hotel og banen Hyde Road, der Manchester City spilte, lå. Derfra er det bare noen hundre meter mellom hvert sted i historien.

I dag er det ingenting igjen av Manchester Citys tidligere hjemmebaner. Heller ikke St. Marks kirke står lenger. Alt er jevnet med jorden, gatene er endret og nye boligområder har oppstått. Men dermed ikke sagt at man ikke lenger kan finne spor av det som engang var.

På hjørnet av Hyde Road og Bennett Street lå Hyde Road Hotel og puben som ble drevet av Chesters Brewery, Manchester Citys første medeier og sponsor. Jernbanebrua som krysser Bennett Street danner det som ble kalt City Gate. Når du går gjennom byporten lå banen der Ardwick AFC og Manchester City spilte sine hjemmekamper fra 1887 til 1923 til venstre.

Han jeg snakket med på stedet bodde rett over gaten, synes å vite en god del om Citys historie og om hvor Citys bane lå, men sluttet hver setning med «But I don’t care, because I’m a United fan». I dag ligger det nye boligblokker der City spilte. Mon tro hvor mange av de som vet at de bor på hellig grunn? Der Manchester City tok sine første trofeer.

Den enkleste og korteste veien til neste stopp på ruten er å fortsette nedover Hyde Road, til du kommer til Clowes Street. Fortsett på Clowes Street til du kommer til West Gorton Community Park. Gå gjennom parken, og fortsett nedover Beastow Road til hjørnet av Penton Road. Dette er stedet der St. Marks kirke lå. I dag ligger det flere boliger på denne tomten. Tenk å bo på stedet der verdens beste fotballklubb ble startet.

Jeg pratet med noen som bor her også, men de bor i et nybygd strøk og visste ingenting om at St. Marks kirke hadde ligget der tidligere, eller generelt om strøket. De var lettere overrasket over at det var her klubben som skulle bli Manchester City ble grunnlagt. Det måtte en supporter fra Norge til for å gi de en innføring i historien om stedet.

Fortsett noen meter på Beastow Road og ta til venstre ved Whitestone Road. Da kommer du til Wenlock Way, som tidligere het Thomas Street. Det var her, på banen Clowes Street, at St. Marks (West Gorton) spilte sine aller første kamper. The Holy Grail! Det er dessverre ikke mye å se i dag. Ikke så mye som en minneplakett.

Gå videre langs Wenlock Way og fortsettelsen Gorton Lane til Manchester Monastery. Klosteret i seg selv har ingen forbindelser til St. Marks eller vår fotballklubb, men den er den største severdigheten i Gorton, og verdt et besøk i seg selv. Klosteret ble bygget av fransiskanermunker på 1800-tallet og har en bemerkelsesverdig arkitektur. Det er ikke uten grunn at den har fått tilnavnet Manchesters Taj Mahal. Det er gratis å besøke klosteret, men de tar gjerne imot donasjoner.

Fra klosteret kan du følge enten Blackwin Street eller Endcott Close videre til du kommer til et grøntområde. Av Citys tidligere hjemmebaner der man fortsatt kan spille fotball er Queens Road, som i dag ligger i Gorton Park, driftet av Manchester bykommune, den eneste. Banen, som er uten tribuner, ligger rett ved gaten som i dag heter Queensland Road.

På nordsiden av Gorton Park ligger Emmanuel Parish Church Gorton. Om du kom gående fra klosteret, er det stor mulighet for at du gikk rett forbi kirken. Den er åpen kun ved gudstjenester eller andre arrangement, så det er absolutt en fordel å sjekke på forhånd om du ønsker å avgi den et besøk. Det er absolutt verdt turen.

Selv tok jeg turen på en søndag morgen, passet på å være der i god tid før gudstjenesten, som begynte kl 10.15. Jeg opplevde menigheten som veldig imøtekommende, selv om jeg kom dit kun for å se på gjenstandene som tidligere hadde vært i St. Marks kirke. David fra nettstedet stmarkswestgorton.com har selv vært der flere ganger, og samlet informasjon om både St. Marks kirke og klubbens historie.

Fra Gorton Park valgte jeg å gå videre til Maine Road, langs Kirkmanshulme Lane i Belle Vue, men uten å søke opp stedet der cricketklubbens bane lå, over til Moss Side. Da Manchester City flyttet fra Maine Road til banen som etter hvert har blitt kjent som Etihad Stadium i 2003, ble også fotballbanen også her byttet ut med boliger, men her ble i det minste midtsirkelen bevart.

Gibson’s Green heter den runde gresspletten midt blant boligene der Maine Road en gang lå, oppkalt etter Stan Gibson, mangeårig banemann for Manchester City. Også gatenavnene i området minner om banen og den 80 år lange historien fra da klubben spilte her; Citizens Place, Blue Moon Way, Kippax Street, Billy Meredith Close, Eric Brook Close, osv.

Til og med Bert Trautmann har fått sin egen gate, Trautmann Close. De som kan historien, kjenner til tyskeren som ble tatt som krigsfange under andre verdenskrig, men som viste seg å være et stort keepertalent, fikk kontrakt med Manchester City etter krigen, endte opp med å spille 545 kamper for klubben før han la opp i 1964. Mest kjent ble han for episoden i FA-cupfinalen i 1956 mot Birmingham, da han i et sammenstøt med en Birminghamspiller brakk nakken, men fullførte kampen. Nei, klubben er ikke historieløs.

Om ikke det er nok, et dataprogram har ifølge Manchester Evening News konkludert med at Blue Moon Way er episenteret av byen Manchester. Dette har gitt City-fansen bekreftelsen på det de hele tiden har hevdet: Manchester is Blue!

Fra Clowes Street, der St. Marks spilte sin første kamp i 1880, til Etihad Stadium der Manchester City spiller i dag, er det faktisk ikke mer enn 2 km å gå. Om du skulle finne på å gå fra Maine Roads midtsirkel, til Hyde Road og Clowes Street og videre til Etihad Stadium, er heller ikke det mer enn 6,5 km, dvs en halvannen times gåtur gjennom hele historien.

Jeg sa at alt av tidligere fotballbaner er jevnet med jorden. Det er en sannhet med modifikasjoner. En av tribunene fra Hyde Road eksisterer faktisk fortsatt. Da tribunene på Hyde Road ble revet, ble den tribunen man antar var Galloway End, solgt sammen med flere rotasjonsporter til Halifax Town FC. Den ble demontert, transportert, gjenoppbygd og ombygd til en konvensjonell tribune med skråtak sentralt langs Shay-banen. Denne tribunen kalles i dag Skircoat Stand, og ble brukt av bortefansen. Men for å se denne må man altså ta turen til Halifax, nordøst for Manchester, nær Huddersfield og Leeds. Og ikke vent for lenge, da det er snakk om å bygge ny tribune der den står.

For ordens skyld, Manchester City er den eldste klubben som deltar i årets UEFA Champions League.

Kilder: Historiedelen av dette innlegget er satt sammen av info tilgjengelig på mancity.com og stmarkswestgorton.com, samt korrespondanse med David fra sistnevnte. De historiske bildene er gjengitt med tillatelse fra stmarkswestgorton.com.

Erik Drilen (besøkte stedene der Manchester Citys historie startet 14., 17. og 18. oktober 2025)