I de fleste større byer finnes det steder som sjelden blir omtalt i turistbrosjyrene, og ofte er det innehaverne som ikke ønsker å reklamere. Det er slettes ikke nødvendig, for de som går der, som oftest lokalbefolkningen, vet å fortelle om det til sine venner, og da er de sikret en jevn strøm av kunder allikevel.

Et slikt sted er Temple of Convenience, eller bare The Temple som det er kjent som. Mens puber som Circus Tavern og Grey Horse kniver om hvilken pub som er den minste i Manchester, er det The Temple som rettmessig kan kalle seg det.

Bekvemmelighetens tempel, er nok med hentydning til det som var der før, nemlig et viktoriansk underjordisk offentlig toalett fra 1800-tallet like ved Oxford Street. Mens de andre offentlige toalettene i byen for lengst er revet og fjernet, står denne støtt.

Pissoarene og doskålene er fjernet, bortsett fra det ene avlukket som er forbeholdt gjestene. Vegger, gulv og tak er selvsagt pusset opp, men de har valgt å beholde flislagte vegger og gulv som et minne fra før i tiden. Også med skribleriene og graffitien på veggene.

Men altså, i dag er det en bar, og har selvsagt fått innredet en bardisk, jukebox, bandplakater på veggene, samt bord og sitteplasser til 35 personer. På finværsdager om sommeren er det også mulig å sitte ute på gatenivå og nyte halvliteren.

Beliggenheten på Great Bridgewater Street, like ved konserthallen Bridgewater Hall, har opp gjennom årene ført hundrevis av unge musikere og band til baren. Blant annet var det favorittbaren til Guy Garvey i indiebandet Elbow, da han bodde i Manchester, og han sang om The Temple i sangen «Grounds for Divorce» og beskrev den som «a hole in my neighbourhood down which of late I cannot help but fall».

Og om du er alene når du kommer til The Temple? Intet problem. Da jeg kom dit kjente jeg ingen. Da jeg forlot puben kjente jeg alle. Befolkningen i Manchester er veldig lett å komme i kontakt med.

Mens jeg var på The Temple, fikk jeg veldig god kontakt med et par som skulle på konsert. De kunne også fortelle meg om et annet sted jeg burde besøke: The Washhouse.

Det kan med rette sies å være en av Manchesters hemmelige cocktailbarer. Den ligger på gata Shudehill, like ved det store Arndale Shopping Centre og underholdningssenteret Printworks. Når du står utenfor, ikke forvent noe som tilnærmet minner om en bar. Om du ikke vet hva du kikker etter, finner du den ikke.

Når du står utenfor blir du møtt av en åpen dør og et skilt som sier Washhouse. Det som derimot møter deg er et lite rom med vaskemaskiner og klesvask. Ingen dør videre.

Så hvordan kommer man seg inn i en bar som offisielt ikke eksisterer? For det første trenger du en bordreservasjon, som du bestiller via hjemmesiden deres. Om du ringer, si at du skal bestille en klesvask, hvilket de ikke tilbyr. Eller du kan være heldig som meg, som bare møtte opp uten reservasjon.

Men hva gjør du når du står der blant vaskemaskinene og ikke ser noen dør videre. For det første skal du bare ignorere mannen som later som han står og venter på at tørketrommelen skal gjøre seg ferdig. Du løfter røret på telefonen på veggen, sier at du har noen skitne klær du gjerne vil vaske, og kommer i kontakt med en stemme som spør om du har en reservasjon.

Når du har bekreftet, eller som jeg, som ikke hadde noen reservasjon, fikk bekreftet at de hadde ledig bord, åpner mannen som venter på tørketrommelen den skjulte døra videre inn i en japanskinspirert cocktailbar. De serverer alt fra cocktails til brennevin, øl og champagne. Det litt morsomme med denne baren er at alle går inn gjennom den skjulte døra, men ingen kommer ut. Utgangen er nemlig mot gaten på baksiden av bygningen.

Husk å ikke fortelle noen om baren. Den eksisterer jo ikke. Forstått?

Erik Drilen (besøkte Manchester 27. – 29. mars 2026)