«Welkumin að Övdalim!» står det på skiltet som møter deg når du kjører inn i Älvdalen i Dalarna, Sverige.

Her i Norge er vi vant med at de fleste forstår oss når vi snakker dialekt. Vi forstår også stort sett svensk. Men i Älvdalen snakker de et språk som selv svensker flest ikke forstår. Älvdalska, älvdalsmål, eller övdalsk som de sier i Älvdalen, har flere likheter med norrønt og islandsk enn det har med svensk. Språkforskere sier til og med at elvdalsk ligger nærmere oldsvensk, eller gammelsvensk, enn det den moderne rikssvensken gjør.

Elvdalsk er et avansert språk, med en helt annen grammatikk og bruk av preposisjoner enn det dagens svenske språk gjør. Faktisk er grammatikken nesten identisk med tysk, men det er noe vi kjenner igjen fra islandsk og færøysk, men også i jemtlandsk i Jämtland og faktisk også i noen norske dialekter, som f.eks. i Holtålen i Trøndelag, der bl.a. preposisjoner styrer akkusativ og dativ.

F.eks. heter Älvdalen Övdaln lokalt, men preposisjonen að (til) styrer dativ, og derfor blir det velkommen til Övdalim, eller «Ig byddjer i Övdalim» (Jeg bor i Älvdalen). Derimot sier de «Ig far upi Övdaln» (Jeg drar til Älvdalen), da upi (opp til) styrer akkusativ.

Til tross for at Europarådet har bestemt at elvdalsk er et eget språk, og skal beskyttes på lik linje med minoritetsspråk som samisk, meänkieli (et finskættet språk i Tornedalen i Nord-Sverige) og romani, har ikke svenske myndigheter anerkjent elvdalsk som et minoritetsspråk i Sverige enda.

Muligens frykter myndighetene at jemtlandsk, som har mange likhetstrekk med den norske trønderdialekten, og gutamål, som snakkes på Gotland, kan kreve den samme anerkjennelsen. Flere andre dialekter i Sverige bruker også fortsatt ord som ikke lenger er i bruk i rikssvensk.

Utvilsomt har elvdalsk de sterkeste kortene, da språket generelt er uforståelig for de fleste svenskene. Det er ikke de andre dialektene.

Som skriftspråk har elvdalsk eksistert i over tusen år. Faktisk ble det skrevet med runer helt fram til begynnelsen av 1900-tallet i Älvdalen. De elvdalske runene har derimot tilpasset seg språket opp gjennom århundrene, og skiller seg litt fra norrøne runer, som ikke har vært i bruk siden 1400-tallet.

Det som i hovedsak skiller elvdalsk fra rikssvensk er som allerede nevnt, grammatikken, men også ordbøyning, struktur og ordforråd. I tillegg uttalen. Elvdalsk bruker lyder som ikke lenger er i bruk i rikssvensk, som fornnordiske nasale vokaler, diftonger og konsonanter som w og ð.

Det har ikke alltid vært enkelt å bevare språket i Älvdalen. For bare hundre år siden var det forbudt å snakke elvdalsk i skolen. Barna måtte snakke rikssvensk, ellers ble det straff. Siden 1980-tallet har foreningen Ulum Dalska (La oss snakke elvdalsk) kjempet for å bevare språket, og gi det høyere status hos befolkningen, samt undervisning i språket på skolen.

I Sverige har ikke barn som snakker elvdalsk rett på undervisning på dette språket, til tross for at det er en rett for minoritetsspråk iflg svensk lovgivning. Dette fordi svenske myndigheter fortsatt ser på elvdalsk som en svensk dialekt.

Det er i dag rundt 3000 mennesker som snakker elvdalsk, og det gis ut et betydelig antall bøker på språket, i hovedsak barnebøker. Disse kan kjøpes bl.a. på Rots Skans, Elfdalens Hembygdsförening, eller på Porfyr- og Hagströmmuseet. Selvsagt også gjennom Ulum Dalskas hjemmeside.

I dag i butikkene står gjerne plakatene med elvdalsk øverst, og med mindre skrift på svensk under. Men elvdalske stedsnavn på skiltene langs veiene har ikke fått gjennomslag, da folk flest i Sverige ikke kjenner de elvdalske stedsnavnene, og kan dermed skape forvirring i trafikken. Men på Älvdalsskolen står det Övdalsskauln under det svenske navnet på veggen.

Sånn for ordens skyld, hvis du hører noen si «Ig tytjer um dig», betyr det at de liker deg.

Erik Drilen (besøkte Älvdalen 12. juli 2025)