Jeg har kjørt strekningen fra Stjørdal til Steinkjer mange ganger, men aldri tatt meg tid til å utforske byene og sideveiene på strekningen. Det gjorde jeg noe med sist sommer. Strekningen har mange historiske severdigheter helt tilbake fra steinalder, men spesielt fra vikingtiden, middelalderen og 2. verdenskrig.
Stjørdal
Når man kjører fra Trondheim mot Stjørdal, er det første stedet man kommer til Hell. Navnet har blitt lagt merke til langt utenfor landets grenser, og spesielt i engelsktalende land der de forbinder Hell med noe helt annet enn det lille tettstedet ved Trondheim Lufthavn Værnes. På folkemunne kalles også lufthavnen Hell International Airport. Minst like kjent er jernbanestasjonen på Hell, som skal være en av Norges mest fotograferte bygninger. Det er ikke det at bygget i seg selv skiller seg nevneverdig ut fra andre stasjonsbygninger rundt omkring i landet, men først og fremst navnet Hell på bygget, og ikke minst godsbygningen ved siden av med det like passende skiltet som sier «Gods Expedition».
På den andre siden av veien, på Steinmohaugen, nesten midt i boligfeltet, finner man det som navnet Hell, den norske versjonen, stammer fra, nemlig det 5000 år gamle helleristningsfeltet fra steinalderen. Her finnes bergkunst som viser reinsdyr, men også andre dyrefigurer og geometriske mønstre.
Det finnes flere helleristningsfelt i Stjørdal kommune, nemlig ved Leirfall rett ved E14 noen kilometer øst for Stjørdal. Dette feltet er et av Nord-Europas største helleristningsfelt, og består av rundt 1200 figurer, hovedsakelig fra bronsealderen, fra 3500 til 1700 år siden. Her finnes bergkunst av bl.a. mennesker, fotspor, båter, hester og solbilder.
Hegra Festning er et nasjonalt minnesmerke. Der holdt 250 norske soldater og ei kvinne stand under ekstreme forhold i 26 dager mot den tyske okkupasjonsmakten i 1940. Anlegget er intakt med seks kanoner, tre kommandotårn, og 350 meter med ganger, tunneler og oppholdsrom. Kanonhallen, den lengste tunnelen, er nesten 110 m lang. Det er skyttergraver rundt hele festningen. Opprinnelig het festningen Ingstadkleiven Fort, og ble bygget som en av flere festninger til forsvar mot svenske angrep etter unionsoppløsingen i 1905. I muséet er det fotoutstilling med bilder fra den spente krigssituasjonen i 1905 og fra kampene i 1940. Her er det også utstilt uniformer, våpen og gjenstander fra siste krig. Bygget vis à vis muséet inneholder en utstilling av kanoner.
Noen kilometer lenger nord langs E6 kommer vi snart med avkjørsel til Steinvikholm slott, som ble bygget av Norges siste katolske erkebiskop, Olav Engelbrektsson, og stod ferdig i 1532. Fram til 1537 var Steinviksholm Norges maktsentrum. I 1537 ble Norge okkupert av Danmark, og katolisismens tid var over. Hvert år i august har operaen om Olav Engelbrektsson blitt satt opp på Steinvikholmen, men i år ble det ikke noen visning, da Fortidsminneforeningen mener at oppsettingen skader de historiske ruinene. Om det blir visninger i framtiden er usikkert.
Frosta
Videre nordover langs E6 kommer man først til Levanger kommune. Begynner man å bli sulten anbefales en stopp i Vuddudalen før Åsen. Her kan man spise amerikansk burger i en amerikansk diner fra 1950-tallet. Den har jeg skrevet om tidligere her. Er man på road trip, så er man på road trip.
I Åsen kommer avkjørselen til Frosta, en halvøy med noen av de viktigste minnesmerkene i Norge fra før år 600, vikingtiden og middelalderen, samt 2. verdenskrig.
Frostatinget er det eldste tingstedet i Norge, sannsynligvis fra 500-tallet, kanskje fra så langt tilbake som til 400-tallet. I dag står det 12 bautaer på tinghaugen, én for hvert av de gamle Trøndelagsfylkene, og en hovedbauta på toppen i sentrum av sirkelen. På den står det kjente sitatet fra Frostatingsloven «At lögum skal land vårt byggja, en eigi at ulögum øyda», Med lov skal landet vårt byggjast, og ikkje med ulov øydast. Historia Norvegia forteller at trønderne kom fra Sverige rundt år 600. Trøndelag var på den tiden den best ordnede og organiserte «staten» i landet. Trøndelag ble delt inn i fire inn-trønderske og fire ut-trønderske fylker, med hver sine høvdinger, fylkeshov og ting. I tillegg var det fire utenfjordsfylker som hørte inn under Frostatingslagen. Hvert fylke styrte sine egne saker selv, men større saker ble avgjort på Frostatinget. Frostatingsloven inneholdt de gamle middelalderlovene og de eldgamle rettsreglene i Norge. De ble nedskrevet på 1000-1200-tallet. Frostatingsloven slik vi kjenner den i dag, ble nedskrevet under Kong Håkon Håkonsson i 1260. Både lovboka og Frostatingsseglet ble oppbevart i Logtun kirke.
Logtun kirke ligger rett ved siden av Frostatinget. Kirken ble bygget på 1400-tallet, men trolig har det stått en kirke der helt siden 1100-tallet. Vestportalen i kirken er fra tidlig 1200-tall, og glassvinduene er fra 1600-1700-tallet.
Ytterst på Frosta-halvøya, midt i Trondheimsfjorden og på vei mot Tautra, ligger Evenhus. Her finnes seks bergflater med helleristninger fra yngre steinalder eller eldre bronsealder (ca 2400-1800 f.Kr.). Flere dyr, som hval, elg og hjort er risset inn, samt mange båter. Båtfremstillingene på Evenhus har vært viktig i forskningen på forhistoriske havgående farkoster i Norden.
Høydepunktet med turen til Frosta er for mange Tautra. For å komme dit må du kjøre over en 2,5 km lang molo/bru. Den største severdigheten på Tautra er de gamle klosterruinene, etter cisterciensermunkenes klosteranlegg fra 1207 til 1537. På gården ved siden av klosterruinene tilbys overnatting og matservering, og har også en av Trøndelags beste gårdsbutikker, med egetprodusert øl, lokale matprodukter, samt kunst og håndverk. Det nye klosteret på Tautra, Mariaklosteret, som ble åpnet i 2006, er også verdt et besøk. Det er drevet av nonner som også tilhører cistercienserordenen. De har et flott besøkssenter, hvor du, i tillegg til å lese eller se videoer om livet i klosteret, også kan kjøpe såpe laget av nonnene.
Levanger
På vei tilbake mot Levanger, nær Ekne, ligger to severdigheter som ikke er like kjente, men likevel ikke uviktige i norsk historie. På Retterstedet Falstadskogen ble minst 220 personer henrettet i 1942-43. I årene etter krigen ble totalt 49 graver funnet i Falstadskogen, og trolig finnes det fortsatt ukjente graver i skogen.
En kilometer nord for monumentet i Falstadskogen ligger Falstadsenteret, under 2. verdenskrig kjent som SS Strafgefangenlager Falstad, Falstad fangeleir, hvor 5000 fanger fra 13 nasjoner satt i løpet av krigsårene. I dag er et minnested og menneskerettighetssenter lokalisert her. Senterets faste utstilling omhandler fremveksten av nazismen, Falstad-leiren i årene 1941-45, de norske jødenes og østeuropeernes skjebne og utviklingen av menneskerettighetene etter krigen.
Tilbake på E6 og neste stopp på veien er Alstadhaug kirke, som hører til Skogn, men som ligger minst like nærme Levanger by. Kirken er bygget i stein på slutten av 1100-tallet, i overgangen mellom romansk og gotisk periode. I hedensk tid lå det trolig både tingsted og fylkeshov her, og den enorme gravhaugen «Olvishaugen», der høvdingen Ølvir etter tradisjonen skal være gravlagt, ligger inne på kirkegården. Det norrøne Ølvishaugr skal også være opprinnelsen til navnet Alstadhaug. Kirken er viet St Peter og benevnes som Peterskirken i Skogn. Det sies at en relikvie av St Peter, et ledd av hans finger, er funnet gjemt i det gamle steinalteret i oktogonen. Kirken er endret mange ganger, men innvendig finnes det rester av kalkmalerier fra 1200-tallet, med kjente bibelske motiver.
Bare fem minutter med bil, og vi er i Levanger by, også kjent som Trehusbyen. Bygårdene i sentrum ble bygd etter siste bybrann i 1897, og er godt bevart fram til i dag. Det har gitt byen sitt særpreg med ulike stilarter som sveitser, ny-gotikk og jugend. Et av de første husene som ble bygd opp igjen etter brannen i 1897 er Dampskipsbrygga, eller Innherredsbrygga, og er i dag fullstendig restaurert. Herfra kan man betrakte Sundet, som fra uminnelige tider har vært selve livsnerven i byen. Jämtene fra Sverige kom hit, helt fra 1500-tallet, for å handle. Brusve gård var opprinnelig embetsgård for lensmennene i Levanger fra 1803 til 1883. I tillegg var gården et betydelig gårdsbruk. Nå er gården del av Levanger bymuseum. Låna og stabburet står igjen fra 1800-tallet.
En halv mil øst for Levanger sentrum, i den gamle bygda Frol, ligger Munkeby klosterruiner, et cistercienserkloster, trolig opprettet av engelske munker på siste halvdel av 1100-tallet. De ruinene som fortsatt står i dag er kun kirkebygningen. Dette kan ha vært verdens nordligste romersk-katolske kloster. I 2007 begynte to franske munker arbeidet med å bygge et nytt kloster bare noen hundre meter fra ruinene. Det er det første nye klosteret cistercienserne fra Citeaux har åpnet på 500 år.
Verdal
Kjører man E6 er det fort gjort å kjøre gjennom Verdal. Men Verdal er en stor kommune, og den strekker seg helt til Sverige. Derfor er det også sideveiene som byr på de største severdighetene.
Den største og den mest kjente severdigheten er Stiklestad. Det var her Olav den Hellige falt i år 1030. Og det er her «Spelet om Heilag Olav» settes opp under Olsokdagene i slutten av juli hvert år. Stiklestad kirke skal være bygget på stedet der Olav den Hellige falt. Dagens kirke ble påbegynt rundt midten av 1100-tallet, men det skal ha stått en trekirke der tidligere. På stedet er det også folkemuseum, kulturhus og gården Stiklastadir som viser hvordan livet i vikingtiden artet seg. På Stiklastadir er det også middelalderfestival og -marked under Olsokdagene.
De Værdalske Befestninger befinner seg ved riksvei 72, ca 28 km fra Verdalsøra på vei mot Sverige. Sammen med Hegra Festning i Stjørdal ble denne bygget like etter oppløsningen av unionen med Sverige i 1905, for å stanse eventuelle svenske invasjoner av Norge. De Værdalske Befestninger består av to fjellgallerier, Søndre og Nordre Galleri, sprengt inn i fjellet på hver sin side av elva Inna øst for Vaterholmen. Festningen ble nedlagt på midten av 1930-årene, men tyskerne brukte festningene som vakt- og utkikkspost under 2. verdenskrig. Heimevernet hadde ansvaret for festningene fra 1952 til 1966, da portene ble sveiset igjen, og hengebruer og trapper ble fjernet for å gjøre anlegget utilgjengelig. I 1990-årene ble det gjennomført et betydelig restaureringsarbeid av frivillige for å gjøre anlegget tilgjengelig for publikum. Nordre og Søndre Galleri består av nesten 200 meter haller, og er bestykket med kanoner og mitraljøser. Sjekk åpningstidene om du ønsker å ta turen dit.
Riksvei 72 er også kjent som St Olavsleden, og Olav den Hellige skal ha reist gjennom denne dalen fra Sverige mot Stiklestad i 1030. Sju kilometer fra De Værdalske Befestninger, ved Sul, står en bauta ved Olavskjelda. Olav den Hellige skal ha drukket av denne kilden, og på bautaen står det på norrønt som oversatt til moderne norsk betyr: «Det veit eg bonde at Gud vil gjera denne skaden god att og at åkeren står betre um ei veke». Dette skal ha blitt sagt av Olav den Hellige da hans menn hadde tråkket i Sulbondens åker, og kongen hadde lovet at åkeren skulle reise seg igjen.
Følger man fylkesvei 757 forbi Vuku kommer man til slutt til Granfossen, med Europas største laksetrappanlegg.
Den gylne omvei (Inderøy)
Inderøy har samlet sine severdigheter under merkenavnet Den gylne omvei. I følge turistinformasjonen for Innherred, tar det tolv minutter å kjøre E6 fra Røra til Vist. Å kjøre Den gylne omvei tar åtte minutter mer. Eller, som de føyer til: «… eller en dag, ei uke, en hel sommer, et helt liv…»
Tilsluttet Den gylne omvei er gårdsbutikker som Gulburet, Berg Gård og Gangstad Gårdsysteri. Gjørv Gård var tidligere med i samarbeidet, men har valgt å stå utenfor. Du kan fremdeles se hjort på gården, samt bestille hjortekjøtt på deres nettside. Det er mulig å overnatte på den idylliske gården Husfrua eller på Jægtvolden Fjordhotell. I tillegg kan du spise på Rødbrygga, Flyndra eller Øyna. Ekte Inderøysodd blir laget på Inderøy Slakteri, og kan kjøpes i butikker over hele landet. Håndverksøl blir laget på Inderøy Gårdsbryggeri, og kan kjøpes der eller i matbutikkene på Inderøy. Ølsmaking kan også arrangeres på gårdsbryggeriet. Du kan også besøke kunsthåndverkere og gallerier, som GlassLåven og ikke minst Nils Aas Kunstverksted med Muustrøparken og Den Syngende Flyndre er verdt et besøk.
Inderøy var også et viktig sentrum i vikingtiden, og har flere historiske severdigheter å by på. Sakshaug gamle kirke ble bygget i romansk stil på midten av 1100-tallet, og er en stor kirke sammenlignet med andre kirker i Nord-Trøndelag. Steinhoggermerker viser at håndverkere fra Nidarosdomen har vært med på å bygge kirken. En av Nordens eldste gotiske buer finner du også her. Inventaret i kirken er fra 1600-tallet. Sakshaug gamle kirke gikk ut av bruk i 1871, da den nye kirken ble tatt i bruk, men etter en omfattende restaurering ble den tatt i bruk igjen i 1958. Inderøy Bygdemuseum ligger rett ved siden av kirken.
Hustad kirke er den minste av de bevarte steinkirkene i Trøndelag. Også denne kirken er fra rundt år 1150. Både murverket, takstoler og alteret med relikviegjemme er fra 1100-tallet. I 1650 ble kirka ombygd og fikk barokkinteriør. Siste oppussing var i 1884, og har i praksis stått uforandret siden. Hustad var i middelalderen et stormannssete. Erkebiskop Peter fra Husastad i Nidaros, var herfra. I våpenhuset i kirka står det en stor stein som ble funnet på kirkegården på 1960-tallet. På den er det et kors, og et ansikt av en mannsperson med ett øye, som antas å være den norrøne guden Odin, noe som viser at mange var skeptiske til den nye religionen som ble innført på 1000-tallet og utover, og måtte sikre seg ved å ikke fornærme de gamle gudene.
Bare noen få minutter unna ligger også Mære kirke i Steinkjer kommune. Denne kirken er også en steinkirke i romansknormannisk stil fra samme tidsperiode (1100-tallet). Sammen med Sakshaug kirke, Hustad kirke, Stiklestad i Verdal og Alstadhaug kirke i Skogn, beviser hvilket stort religiøst senter dette området var på denne tiden. Et Kristuskrusifiks fra 1200-tallet, flere stoler fra 1400-tallet, og altertavlen og prekestolen er fra 1600-tallet i Mære kirke.
Inderøy omfatter i dag også tidligere Fosen-kommunen Mosvik. Mosvik har jeg skrevet om tidligere i innlegget Fantastiske Fosen her.
Steinkjer
Skeifeltet i Sparbu er trolig Nord-Trøndelags største gravfelt. Det er fra rundt år 800 til 1000 og inneholder nesten 120 graver, i tillegg til hustufter, et såkalt ringtun, og matlagingsgroper og gravfunn, som vitner om at det her har vært en høvdingegård. Det mest oppsiktsvekkende er de stjerneformede gravhaugene, som antas å være fra merovingertiden (ca år 500-800). En av gravhaugene, som er datert til rundt år 800, har vist seg å inneholde en svært rikt utstyrt kvinnegrav med mye gravgods.
Steinkjer inneholder svært mange spor etter tidlig sivilisasjon. I tillegg til Skeifeltet, kan nevnes gravhauger og bautasteiner også på Helge i Byafossen, med funn fra både eldre og yngre steinalder; og Toldnes, en øy i Beitstadfjorden, med en av Norges største ansamlinger av gravrøyser fra bronsealderen. Også på Egge gård, et høvdingsete fra tusen år tilbake og godt kjent fra sagaene, finnes gravminner. Egge gård og Egge museum er begge en del av Stiklestad Nasjonale Kultursenter AS. Her ligger det også et friluftsmuseum, med en gård fra siste halvdel av 1800-tallet. Her arrangeres også vikingfestival annethvert år. Også på Beitstad finnes Bardal helleristningsfelt, en av Trøndelags største samlinger av helleristninger. Mer enn 400 ristninger fordelt på et 300 kvm stort område. De eldste er fra yngre steinalder (år 3000-1800 f.Kr.). Flere av figurene har nært naturlig størrelse, som f.eks. en seks meter lang hval. En kjempestor elg like ved ruver også over dyrene, som rein, bjørn, sjøfugl og mennesker. Jordbruksristningene er fra bronsealderen (år 1800-500 f.Kr.).
Det mest kjente helleristningsfeltet ligger allikevel ved Bøla på sørøstsiden av Snåsavatnet. Bølareinen er en av Europas mest kjente helleristningsfigurer. Her er det gode parkeringsmuligheter, sti tilrettelagt for rullestolbrukere, kafeteria og suvernirbutikk.
Erik Drilen (kjørte bortimot alle veiene mellom Stjørdal og Steinkjer i tidsrommet 27. juli – 28. august 2016)
