Stikkordarkiv: hviterussland

Minsk – Storbyferie for viderekomne

1013209_10151575013806723_914751808_n

Minsk er ikke en by du reiser til på sparket. Det trengs planlegging, og du må gjerne regne med å ha bruk for et reisebyrå i planleggingen din. Etter at den hviterussiske ambassaden la ned sin virksomhet i Stockholm, får nordmenn og svensker visumet sitt på den internasjonale flyplassen i Minsk. Du må allikevel søke om visum på forhånd, men før du kommer så langt må du ha booket flybilletter og hotell, og skaffet til veie invitasjonsbrev. Dette skaffer hotellet. Kopi av alt dette, samt kopi av passet ditt må sendes på mail til visumkontoret på den internasjonale flyplassen i Minsk, sammen med visumsøknaden. Som sagt, det er en jobbkrevende operasjon, og som sagt, skal du noen gang bruke et reisebyrå til å ordne reisen din, så kan det være like greit om du skal til Hviterussland.

Men ikke tro at jobben er ferdig enda. Uten visum i passet ditt må du også passe på å ikke reise via Russland, for da lander du på innenlandsflyplassen, og der finnes ingen visumkontor. Å reise via f.eks. Riga eller Gdansk er en bedre idé.

Når alt dette har blitt ordnet, og du endelig har landet på riktig flyplass, er det ikke bare å følge strømmen til passkrankene. Passasjerene som går dit er sannsynligvis ikke norske eller svenske, eller de har visum allerede. Nei, du må gå opp i andre etasje for å hente visumet ditt. Der er det sannsynligvis kø. Selv ventet jeg i én time før visumet var limt inn i passet mitt. Du må også huske å ha med riktig beløp i euro eller dollar for å betale for visumet.

Og så er det vel bare å gå til passkranken? Nei, vent litt. Har du forsikring? Ja, jeg har Europeiske, tenker du. Nei, det holder ikke. Du må kjøpe forsikring. Også det i andre etasje. Husk fortsatt å ha noen euro eller dollars klare. Det koster bare et par euro, men allikevel. Når det er ordnet, er det bare å gå til passkontrolløren. Det fine da, om det ikke har landet flere fly, så er det ingen passkø. Og er du heldig så får du kanskje et ”welcome to Belarus” også, det vil si om passkontrolløren snakker engelsk.

Transportbåndet har for lengst stoppet, og kofferten står ensom på gulvet. En kontrollør sjekker at kvitteringen på billetten din stemmer overens med den på kofferten. Så var det å komme seg til hotellet. Nå har du kommet til et land der omtrent ingen snakker annet enn hviterussisk eller russisk. Da kan det være greit at reisebyrået har bestilt transfer og at det står en sjåfør i ventehallen med et skilt med navnet ditt på. Han snakker til og med engelsk. Det fine er at jeg jobber i reisebyrå, så alt dette er ordnet allerede før jeg reiste hjemmefra. Så er det bare å sette seg i bilen, sjåføren kjenner en snarvei, en grusvei som etter et par minutter tar deg til motorveien. En u-sving på motorveien, så er jeg på vei til Minsk og hotellet.

Minsk anbefales for de mer erfarne reisende. Som nevnt, du finner ikke mange mennesker i byen som snakker annet enn hviterussisk eller russisk. Alle skilt er skrevet med kyrilliske tegn, og det inkluderer også undergrunnsstasjoner og restaurantmenyer. De eneste menneskene jeg traff i Minsk som snakket engelsk var de to damene i hotellresepsjonen, samt en ung hviterusser som jeg ble kjent med der borte. Han og jeg holder fremdeles kontakten, så man behøver ikke få inntrykket av at hviterussere er kalde, selv om du ikke får konversert med alle. Og ønsker du ikke ta sjansen på å bestille noe på en restaurant du ikke vet hva er, så finnes McDonald’s og T.G.I. Friday’s også i Minsk. Jeg tok sjansen på lokale restauranter. Med litt øving på kyrilliske bokstaver, så kunne man gjette seg til ord som carbonara og pepsi på menyen.

Å komme seg rundt i byen er heller ikke noe problem, hvis man er forutsigende og ordner  problemene før de oppstår. Undergrunnsbanen er nesten gratis, men ukjent i Minsk og alle stasjonsnavn skrevet med kyrilliske bokstaver, så er det som regel noe en førstegangsbesøkende gir opp med en gang. Det gjør ingenting, du kommer deg hvor som helst i byen med taxi for mindre enn det en bussbillett koster i norske byer. Men drosjesjåførene snakker ikke engelsk, sier du? Ikke noe problem. Første drosjetur går til turistinformasjonen, der du kan plukke opp siste utgave av turistbrosjyren ”Minsk in your pocket” om du ikke printet den ut på nett før du dro hjemmefra. Da er det bare å peke på bildene i brosjyren, og taxisjåføren kjører deg rett dit. Og, ikke glem å ta med deg et visittkort fra hotellresepsjonen. Det er alltid greit for sjåføren å vite hvor du skal når du skal tilbake også. De offisielle gule taxiene er å foretrekke. Husk også å ta ut penger på forhånd, og bare bli vant til det med en gang: Hviterussiske rubler har mange nuller, og de bruker kun sedler. Det finnes mange minibanker rundt omkring i sentrum av Minsk som tar kredittkort.

Men er det noe å se i Minsk og Hviterussland? Ja, absolutt. Byen er ikke så grå og kjedelig som mange nordmenn tror. Det er rent og pent overalt, og med tilstedeværende politi overalt er byen trygg å bevege seg rundt til fots i.

Mange av severdighetene ligger langs paradegaten Nezavisimosti (kalt Praspiekt Niezaliežnasci på noen kart), eller Frihetsavenyen på norsk. Man kan godt starte med jernbanestasjonen ved Pryvokzalnaya Square, og fortsette opp til  Frihetsplassen og Regjeringsbygget med Lenin-statuen foran, videre den Røde Armés hus, den Nasjonale Opera og Balletteateret, og Sts. Simon og Helenas kirke (også kjent som den røde kirken). Videre oppover kan man se KGBs hovedkvarter, Republikkpalasset og rådhuset. Deretter kommer House of Officers og statssirkuset. Fortsetter man rett fram kommer man til slutt til The Victory Monument, seiersmonumentet, en stor søyle. Tar man til høyre ved statssirkuset kommer man til Gorky Park, en park fra 1800-tallet, som også har observatorium, planetarium og en fornøyelsespark for hele familien. Tar man til venstre på kartet kan man i stedet følge elven Svislač et lite stykke til minnesmerket på en liten holme i elven som går under navnet ”Isle of Tears.” Dette er et minnesmerke over soldater fra Sovjetunionen som falt i Afghanistan i årene 1979-1989.

Et spektakulært syn på kveldstid, og som bør få med seg, er det opplyste nasjonale biblioteket, som også trolig er Europas største bibliotek. Selv om det også ligger på Frihetsavenyen, bør man enten reise kollektivt eller ta taxi dit, da det ligger langt utenfor sentrumskartet.

1010682_10151576397941723_1006003826_n

1044504_10151576397951723_338338982_n 1044182_10151575010586723_639770399_n 1016202_10151575004396723_1570513076_n

1016135_10151574974751723_1562717519_n 1011303_10151574974866723_1306978081_n 1010697_10151574974596723_178504720_n

1005092_10151575010546723_147392965_n 1002707_10151575013831723_1442072459_n 998514_10151576398226723_1320156679_n

996503_10151575013101723_76860580_n 995897_10151575007191723_1258741490_n 993296_10151575004376723_1245038680_n

992902_10151574980936723_2089091499_n 971496_10151576398096723_1633295864_n 944477_10151574974486723_1879290359_n

942083_10151576398246723_829764410_n 599542_10151576398036723_417150589_n 484680_10151574975006723_1723328151_n

11527_10151575004756723_908885669_n 9069_10151575013036723_614798594_n 530_10151575007031723_48726706_n

Erik Drilen (reisen til Minsk ble foretatt 3.-6. juli 2013)