Det ukjente Kraków

Kongelig sightseeing i Krakow. Dette vil jeg normalt kalle en turistfelle og ikke noe jeg vanligvis anbefaler, men er det noe du ønsker å prøve, kan du like gjerne gjøre det i Kraków, for her er det stil, og det er mye billigere her enn andre steder i Europa.

Kraków er blitt en av de mest populære destinasjonene i Europa for oss nordmenn de siste årene. En del av årsaken til det er de lave prisene i Polen, både på hotell og shopping, men også at det går direktefly fra flere norske byer dit, som gjør reisetiden kort.

Blant de mest populære severdighetene i Kraków er, foruten gamlebyen, absolutt saltgruvene i Wieliczka verdt et besøk. Mange velger også å besøke de tidligere konsentrasjonsleirene i Auschwitz-Birkenau, som ligger et stykke utenfor Kraków. Disse har jeg skrevet om tidligere her.

  • Visste du at saltgruvene i Wieliczka også har eget spa som du kan besøke? Her kan du få medisinske spabehandlinger under jorda.

Det jeg skal konsentrere meg om denne gangen er de litt mindre kjente severdighetene byen har å by på:

Fontenen på markedsplassen i Gamlebyen er del av taket på det underjordiske museet.

De fleste tar turen innom markedsplassen, Rynek Główny, gjerne flere ganger i løpet av oppholdet i Kraków. Men visste du at du også kan gå under jorda på markedsplassen, og besøke Rynek underjordiske museum, et historisk museum som viser arkeologiske utgravinger og forteller byens historie på 6000 kvm. Merk at kun 300 mennesker slipper inn samtidig, så du bør kjøpe billett på forhånd. Det kan du enten gjøre online, eller på informasjonskontoret midt på vestre side av markedshallen. Inngangen til museet er i det nordøstre hjørnet av hallen. Museet er basert på utgravinger av hus og de originale brosteinsgatene som lå her i middelalderen. Med digitale effekter, lyd- og lysshow, samt multimediaframvisninger gjør museet moderne og spennende for hele familien, og verdt å få med seg.

Rådhustårnet byr på flott utsikt.

Ønsker du å få med deg byen ovenfra, har du også muligheten til det fra Rådhustårnet. Det skjeve tårnet fra slutten av 1200-tallet heller 55 cm fra midten. Rådhuset ble revet allerede i 1820 pga forfall, men tårnet står fremdeles ensomt på markedsplassen. Går du de vel hundre trappetrinnene opp til toppen av tårnet har du utsikt over hele plassen og byen.

Kościuszko-høyden gir sannsynligvis den beste utsikten over Kraków.

Et annet utsiktspunkt, Kościuszko-høyden, ligger noen kilometer vest for byen, og kan være interessant å få med seg. Dit kommer man seg med trikk og buss, eller hop-on-hop-off-bussen, men det er heller ikke dyrt å ta taxi dit. 34 meter over bakken troner haugen, oppkalt etter Tadeusz Kościuszko, polsk og amerikansk krigshelt, og reist til minne om ham etter hans død på begynnelsen av 1820-tallet. Inngangen ligger i det nygotiske kapellet ved foten av haugen, og der finnes også en utstilling til ære for Kościuszko. Festningsmuren rundt haugen ble bygget av østerrikerne på midten av 1800-tallet. Haugen inneholder for øvrig jord samlet fra stedene der Kościuszko kjempet sine slag, både fra Polen og USA. Fra toppen av høyden har du utsikt over hele Kraków og milevis av omliggende områder, og helt til Tatrafjellene.

Krakus gravhaug.

Det finnes også et gratis alternativ til å se Kraków ovenfra. Sør for Kazimierz og elven Wisła ligger gravhaugen som sies å være graven til kong Krak, Krakóws grunnlegger, eller Krakus gravhaug, som den er kjent som. Ingen menneskebein har noensinne blitt funnet i den 16 meter høye gravhaugen, som ligger på en høyde, men funn av gjenstander kan datere den tilbake til minst 700-tallet. Andre sier at den er av keltisk opprinnelse og kan dateres til de første par århundrene før vår tidsregning. Uansett hvilken historie som ligger bak haugen, eller under den, så har den en fantastisk utsikt mot Kazimierz og Krakóws gamleby.

Podgórze

Om du velger å gå til fots fra Krakus høyde anbefaler jeg å sette av litt tid i bydelen Podgórze på veien tilbake mot Kazimierz, samt krysse Fader Bernateks gangbro (Kładka Ojca Bernatka) over elven Wisła.

Bydelen har fått en oppblomstring etter at gangbroen kom. Opprinnelig var det en egen by, og grensen mellom Polen og keiserriket Østerrike-Ungarn gikk her ved elven. Ikke før 1915 ble Podgórze slått sammen med Kraków. Bydelen bærer også på en tragisk historie, da nazistene under andre verdenskrig brukte bydelen som konsentrasjonsleir og drev byens jøder hit. Mange ble henrettet på stedet, mens andre ble sendt videre til Auschwitz.

Schindlers emaljefabrikk ligger i Podgórze, og deler av filmen «Schindlers liste» ble filmet her. De siste årene har det dukket opp mange små kaféer og restauranter i Podgórze, og bydelen har fått et nytt liv.

Kazimierz

I bydelen Kazimierz nord for elven kan man også bruke en hel dag. Sør og øst for Wawelslottet ligger den tidligere jødiske bydelen, som i dag er renovert og har blitt Krakóws kulturelle og kunstneriske sentrum, populært både blant lokalbefolkningen og turistene. Det er spesielt to barer jeg vil anbefale i Kazimierz, som er verdt et besøk.

En av Alchemias gjester.

Den ene er Alchemia. Her ser det ut som tiden har stoppet opp. Ta en øl i den eldste eksisterende puben i Kazimierz. Hvert rom er forskjellig. Fullt av gamle, og kanskje glemte, bilder på veggene fra den tiden da jødene bodde her. Ta deg tid til å la inntrykkene av den unike atmosfæren samle seg. En bohemsk kafeteria på dagtid, en populær bar på kveldstid. Noen av de beste konsertene med lokale band i Kraków, eller et up-and-coming utenlandsk band, kan du også få med deg om du tar en tur ned i kjelleren. Selv om baren er populær blant turistene, så er dette også et sted hvor de lokale samles. Ølet er i hvert fall billig. (Adresse: Estery 5, 31-056 Kraków)

Eszeweria.

Den andre baren i Kazimierz som jeg vil anbefale å besøke er Eszeweria. Ikke la deg forvirre av inngangen. Det er ikke mye som minner om en bar når du står utenfor. Aller mest minner den kanskje om inngangen til en gammel bakgård. Innenfor er den kanskje den mest erketypiske av alle de bohemske barene i Kazimierz. Interiøret vil overraske deg. Enkelte vil kalle den en hipsterbar, andre vil si den er forbausende romantisk. Røykfullt, dempet belysning, gamle bord og stoler som i et gammelt hjem, forskjellige antikviteter og lysestaker med levende lys. Og ikke minst vennlige og smilende ansatte. De tilbyr også det du måtte forvente å bli tilbudt av øl, vodka, kaffe eller varm sjokolade. Og det er billig, i særdeleshet for oss nordmenn. Om du liker stilen til Alchemia, men ikke at alle som besøker Kazimierz stikker hodet innenfor, så er Eszewera stedet. Toalettet sies også å være det mest romantiske i hele Kraków. (Adresse: Józefa 9, 33-332 Kraków)

Eszeweria.

Skal man først oppleve Polen på nært hold, bør man så absolutt også få med seg en såkalt mléčný, eller melkebar, som vi vil kalle det på norsk. Opprinnelig, da den første melkebaren åpnet i Warszawa i 1896, var det mat av melkeprodukter som ble servert, derav navnet. Mer ekte polsk mat får du ikke. Det er ingen servitører, du står i kø og bestiller over disk, betaler, og får maten servert over disk. Ikke forvent at alle tar kredittkort heller.

Du kan heller ikke regne med at menyen er på engelsk overalt, men noen av de mest populære rettene er pierogi (dumpling, pastaskjell fylt med kjøtt, krydder og grønnsaker), kotlet schabowy (schnitzel; mørnet svinekotelett, dyppet i egg, mel og brødsmuler, stekt og servert med grønnsaker, dill og potetmos), barszcz (suppe av rødbeter, servert med sour creme og brød), kielbasa (kjøttpølse, servert med stekt løk og dill) og placki ziemniaczane (potetpannekake, servert med biffgryte). Og ikke glem, det er billig. Du kan få suppe, kotelettmiddag og drikke for rundt 25-30 złoty, eller rundt regnet kr 60,-. En av de mest anbefalte melkebarene i Kazimierz er Polakowski (Adresse: Miodowa 39, 31-052 Kraków).

Stare Miasto – Gamlebyen

U Babci Maliny, i en bakgård og ned i en kjeller.

Melkebarer finner man for øvrig også i Gamlebyen. Godt bortgjemt i en bakgård og ned i en kjeller, finner du U Babci Maliny. Kan være vanskelig å finne, men åpenbaringen når du finner den er verdt hele jakten. Som å finne en skatt. Innredet som en tømmerhytte, med mye rart på veggene. Langbord, som du gjerne kan dele med de lokale innbyggerne, og noen turister som har forvillet seg dit. Du bestiller maten ved disken, betaler, og venter til ditt nummer blir ropt opp når maten er ferdig, og henter den på disken. Det er nesten som å være hjemme hos mor: Du rydder etter deg selv også, og setter koppene og fatene i vinduet til kjøkkenet før du forlater stedet. (Adresse: Sławkowska 17, 31-016 Kraków)

Er du ute etter å drikke en billig øl, kan baren Huki Muki anbefales. De har den billigste ølen jeg noen gang har drukket i Krakow, kun 4,80 złoty (en drøy tier) for en halvliter, til tross for at baren ligger rett ved en av hovedfartsårene inn til markedsplassen, bare et par hundre meter unna Mariakirken. Mange studenter og unge går hit. (Adresse: Floriańska 26, 33-332 Kraków)

Café Philo.

Og synes du det er for langt å gå til Kazimierz for å finne en brun pub med ekte polsk sjarm og sjel, finnes det en jeg trygt kan anbefale i Gamlebyen også. Café Philo heter den, og ligger kun få meter fra markedsplassen den også, om enn noe mer bortgjemt. Eneste belysning er den som kommer inn gjennom vinduene, samt små telys på bordene. Veggene er dekket av kunst og hyller fulle av bøker. Bohemsk atmosfære, og jeg trenger vel stort sett ikke nevne det lenger, men øl er billig. Ønsker du å komme tett innpå lokalbefolkningen er dette ett av stedene. Og kanskje det beste av alt, baren er åpen 24 timer i døgnet. (Adresse: Świętego Tomasza 30, 30-001 Kraków)

Tidligere har jeg skrevet om mikrobryggerier og barer som spesialiserer seg på håndverksøl i Kraków her. Flere av disse ligger ved eller i nærheten av markedsplassen i Gamlebyen.

Er du en av de som heller vil prøve vodka, så får man kjøpt vodka på alle barene rundt omkring i Krakow. Eller du kan prøve en av vodkabarene. Eller, det beste er kanskje å delta på en guidet vodkasmaketur til fots gjennom Gamlebyen og Kazimierz? Trodde du at vodka bare er vodka? Nå er du i Polen, vodkaens hjemland. På tre timer kan du få vodkaens historie, kultur og alt du sannsynligvis ikke visste om nasjonaldrikken. Selvfølgelig får du smake rikelig med vodka i forskjellige varianter, på steder der de lokale går. Og det serveres rikelig med mat til også. Det hører med. Jeg anbefaler her turoperatøren Delicious Poland. Na zdrowie!

Har du noen gang prøvd en kattekafé?

Vil du heller ta en kopp kaffe eller cappuccino og et stykke hjemmelaget pai, så finnes det råd for det i Kraków også. Er du i tillegg katteelsker, vet jeg nøyaktig hvor du bør ta turen: Kocia Kawiarnia Kociarnia, eller Cat Café som det også står foran inngangen. Her kan du både leke og kose med kattene mens du slapper av. Og ta gjerne så mange bilder du vil. (Adresse: Lubicz 1, 31-033 Kraków. Det ligger også en i Krowoderska 48, 31-158 Kraków, men den er åpen kun på lørdager og søndager).

Polsk ostekake.

Polsk ostekake er for øvrig også noe du bør få med deg når du først er i landet. Du finner den i alle byens bakerier. Om du trenger hjelp til å finne et, kan du bare spørre i turistinformasjonen på markedsplassen. De nærmeste bakeriene ligger ikke langt unna.

Er du interessert i klassisk musikk, eller du kanskje bare ønsker en avveksling fra sightseeingen og shoppingen, kan du kjøpe billett til en times Chopin pianokonsert i Chopin Concert Hall i Gamlebyen. Frédéric François Chopin, eller Fryderyk Franciszek Chopin som han ble født som, er en av Polens store stoltheter, selv om han bodde store deler av sitt liv i Paris.  Billetten koster bare snaut kr 150,- og inkluderer et glass hvitvin. (Adresse: Sławkowska 14, 31-014 Kraków)

Tar du en runde rundt kvartalet der Chopin Concert Hall ligger, på Szczepańskiplassen foran kunstpalasset Sztuki finner du en stor vannfontene som på kveldstid er opplyst, og vannsøylene danser til musikk. Verdt å få med seg. Middag på restauranten Trzy Rybki, og kvelden er komplett.

Polski Fiat.

Kjør i Polski Fiat til Nowa Huta

Om du ønsker en sightseeing utenom det vanlige, så har du i Kraków muligheten til å være med på tur til Nowa Huta rett øst for byen, i en gammel østtysk Trabant, eller aller helst skal det være en liten klassisk Polski Fiat. Du kan også ta turen til Nowa Huta på egenhånd med trikk, men da mister turen hele sjarmen. Den gamle kommunistbyen Nowa Huta bygget under Sovjettiden er nemlig ikke spesielt interessant i seg selv. Derimot på en guidet tur har du muligheten til å se tilfluktsrommene og tunnelene fra den kalde krigen under det gamle Leninstålverket. Er du interessert i krigshistorie er dette interessant. Hvis ikke er selve bilturen det. Legg merke til folk av den eldre garde som både smiler, hilser, peker og gir tommelen opp når du passerer. Polski Fiat er nemlig en polsk bilklassiker som du ikke ser for mange av lenger. Anbefalt turoperatør er eNHa Trip.

Erik Drilen (besøkte Kraków 27.-30. september 2018)

Trivelige Trondheim

Bryggerekka langs Nidelva i Trondheim.

Trondheim er Norges første hovedstad, og sannsynligvis den byen i Norge med mest historie. Her kan du få storbyens kulturliv sammen med sjarmen fra en småby. Snaue 200.000 mennesker bor i Trondheim, som gjør den til Norges tredje største by.

Studentersamfundet i Trondheim.

Offisielt ble Trondheim, under navnet Nidaros, grunnlagt i 997 av Olav Tryggvason, men arkeologer tror at byen kan være enda eldre ifølge utgravinger som fortsatt pågår. Faktisk kan det hende at folk drev med handel her så tidlig som år 400 etter vår tidsregning.

Nidarosdomen.

Et besøk i Trondheim starter gjerne med Nidarosdomen, vårt lands nasjonale helligdom, trøndernes store stolthet, verdens nordligste gotiske katedral, et viktig pilgrimsmål og en av landets mest besøkte severdigheter. Påbegynt rundt år 1070, bygget på stedet der Olav den Helliges grav etter sigende skal befinne seg. Her har alle norske konger siden 1814 og frem til Haakon VII blitt kronet. I 1908 ble det bestemt at norske konger ikke lenger skulle krones, men både Olav V og Harald V ble begge signet i Nidarosdomen. Kirken er fremdeles i dag i bruk til gudstjenester, og det er populært å bli gift her. Du kan få omvisninger i domkirken, og det er også mulig å klatre de 172 trappetrinnene opp til tårnet. I krypten under Nidarosdomen finnes Norges største samling av middelalderske gravsteiner, deriblant trolig hertug Skules gravstein. Billetter fås kjøpt i velkomstsenteret rett ved siden av kirken. Flere ganger i året avholdes konserter i Nidarosdomen, alt fra religiøse til klassisk og rock.

Fun fact: Inskripsjonen «Laurensius Celvi Anus Petri» (Lars er Peters rumpe) på sørveggen av Nidarosdomen er sannsynligvis Norges eldste homofile tagging. Inskripsjonen skal være rundt 800 år gammel.

Rett ved siden av domkirken ligger Erkebispegården, som også er en av de viktigste severdighetene i Trondheim, og bør tilgodeses med et besøk. Komplekset er sannsynligvis Norges eldste profane steinbygning, påbegynt rundt 1161 av erkebiskop Øystein Erlendsson. Dette var erkebiskopens bolig og Norges administrative sentrum fram til reformasjonen i 1537. Plassen som Erkebispegården ligger heter Kongsgården, da den fra 1556 ble lensherrens residens. Tidlig på 1600-tallet ble det også foretatt ombygginger for å forvandle gården til et renessanseslott. I dagens museum kan du se gjenstandene som arkeologene har gravd ut her de siste 20-30 årene. Rustkammeret og Nordenfjeldske hjemmefrontmuseum, som viser det norske forsvarets utvikling fra vikingtiden fram til i dag, ligger også på dette stedet. Mange våpen er utstilt her. Riksregaliene, den norske kongekronen og kronjuvelene, har også fått sitt hjem her.

 

Marinen.

På Marinen nedenfor Erkebispegården, ved Nidelva og Elgeseter bru, finner man St Olavs kilde. Det sies at kilden sprang fram der Olav den Hellige ble midlertidig gravlagt ved Nidarosdomen etter at han falt i slaget på Stiklestad. Da han ble gravd opp igjen sprang kilden fram. Dagens fontene ligger på Hadrians plass og henter vann i rør fra den opprinnelige kilden.

Olav Tryggvason, byens grunnlegger.

Flere store branner har gjennom århundrene herjet Trondheim. Spesielt den store brannen i 1681, kalt Hornemansbrannen, som la store deler av sentrum i aske, har preget byens utvikling senere. Da sentrum av byen skulle gjenoppbygges, var det den luxemburgske generalmajoren Johan Caspar de Cicignon som fikk oppgaven. Hans byplan bestod i at det skulle anlegges et stort torg midt i byen, og hovedgatene skulle være brede og rette. Munkegata er en del av Cicignons byplan. Når du står i tårnet på Nidarosdomen, og ser nedover gata ligger Torget midt mellom deg og Ravnkloa, og Munkholmen rett foran deg ute i fjorden.

Brattørveita.

Etter branner på 1700- og 1800-tallet ble det innført en lov som bestemte at alle hus i sentrum av byen skulle bygges i mur. Før loven ble innført rakk mange å bygge nye trehus. De fleste trehusene i sentrum av Trondheim er derfor i dag fra midten av 1800-tallet, og blant byens historiske severdigheter.

Gamle Bybro.

Ikke mange hundre meterne fra Nidarosdomen krysser Gamle Bybro, også kjent som Lykkens Portal, Nidelva. Den ble anlagt i 1681 som en del av Cicignons byplan. Fram til 1816 var det en bevoktet byport her. Bybroa er i likhet med utsikten fra den, bryggerekka på begge sider av Nidelva, noen av de mest fotograferte severdighetene i Trondheim. I dag er Gamle Bybro stengt for biltrafikk.

Nedre Bakklandet

På østsiden av Nidelva ligger et av de eldste og vakreste områdene med trebebyggelse i Trondheim, kjent som Bakklandet. Dette var den eldste forstaden til Trondheim, og ble bygd på 1600-tallet. Bydelen har vært utsatt for flere branner opp gjennom århundrene, men den var ikke del av Cicignons byplan, og gatenettet på Bakklandet er trolig slik sentrum av Trondheim så ut før Cicignon endret gatebildet på vestsiden av elva fullstendig.

I Trondheim kan du låne bysykler.

En av severdighetene i Trondheim som har fått mest internasjonal oppmerksomhet, er den 130 m lange sykkelheisen Trampe som går fra Gamle Bybro og opp Brubakken. Den ble først åpnet i 1993, og var da verdens eneste sykkelheis. Årlig frakter den opp mot 30.000 syklister opp den bratte bakken. Det er gratis å bruke den.

Kristiansten festning

Fortsetter du opp bakken kommer du snart til Kristiansten festning. Den ble bygd fra 1682 til 1684 etter ordre fra kong Christian V, og konstruert av Cicignon og generalkvartermester Anthony Coucheron, som en del av byplanen etter brannen i 1681. Festningen står på en strategisk viktig høyde ovenfor bydelene Bakklandet og Møllenberg. Den eneste gangen festningen har vært i kamp var under den store nordiske krigen i årene 1700-1721, da en armé på over titusen svensker under ledelse av general Carl Gustaf Armfeldt skulle innta Trondheim og Trøndelag. Det gikk ikke helt bra for svenskene, noe du kan lese mer om i mitt innlegg om Åre.

I dag er Kristiansten festning museumsområde, og populært sted for turgåere. Fra festningen har du også utsikt over hele sentrum av byen. Du kan også spise på Restaurant Kommandanten, som holder til i den restaurerte kommandantboligen fra 1777.

Verftsbrua, også kjent som Blomsterbrua, ved Solsiden.

Nedenfor festningen, og nord for Bakklandet ligger bydelen Møllenberg, som også er kjent for sin trebebyggelse fra slutten av 1800-tallet. Tidligere var dette arbeiderklassens bydel, men i dag er mange av de gamle tregårdene bygd om til studentboliger. Ved Nidelven ligger det gamle industriområdet, et område som heter Nedre Elvehavn i dag. Der ligger kjøpesenteret Solsiden, som også er kjent for sine mange restauranter i tillegg til rundt 60 butikker. Det samme bygget huset tidligere Trondhjems Mekaniske Værksted.

Går man over Verftsbrua, eller Blomsterbrua som lokalbefolkningen kaller den, pga alle blomstene som henger på rekkverket av den, og tar til venstre over Brattørbrua i retning Radisson Blu Royal Garden Hotel, kommer man til Trondhjems Sjøfartsmuseum. Bygget i seg selv er et av Trondheims eldste murbygg fra 1784 og er kjent som det gamle «Slaveriet», eller også Brattørvakta.

Bygget er i dag fredet og eies av Trondheim Havn. Historien går enda lenger tilbake i tid. Opprinnelig stod en bygning med navnet Blokkhuset på tomta, men den ble totalskadd under den store bybrannen i 1681. En vaktbod ble reist her i 1725, og i forbindelse med den var det også et slaveri. Dagens bygg har også en lang historie bak seg. Bl.a. har militæret hatt tilhold her, i tillegg til tollvesenet. På slutten av 1800-tallet var det også en periode isolat for difterisyke, før det ble transportsentral. Siden 1967 har Sjøfartsmuseet hatt tilhold i bygget, og det huser museets samlinger og utstillinger.

Plassen foran Sjøfartsmuseet heter Krigsseilerplassen, og her står bl.a. Krigsseilermonumentet.

Seildampskipet Hansteen, Norges første forskningsfartøy fra 1866, eies også av Sjøfartsmuseet, men ligger for tiden på Fosenkaia noen hundre meter fra museet, like ved Trondheim S, byens hovedjernbanestasjon. SDS Hansteen har både dampmaskin og seil, og var på sin tid overgangen fra gammel til ny tid. Skipet har også vært passasjerskip mellom Trondheim og Steinkjer, samt til Sandnessjøen og Træna i Nordland. Til og med husbåt for hjemløse i Oslo har det vært.

På den andre siden av kanalen, langs Fjordgata ligger fortsettelsen av bryggerekka, som jeg nevnte tidligere i forbindelse med Gamle Bybro. De berømte Bryggene i Trondheim står fra Gamle Bybro på begge sidene ved utløpet av Nidelva, langs Nedre Bakklandet på den ene siden, og langs Kjøpmannsgata på den andre siden, og fortsetter, som sagt, langs Fjordgata og kanalen mot Fosenkaia, helt til Sandgata. De eldste bevarte bryggene er fra 1700-tallet, men det har vært brygger her i mange århundrer før den tid. På kong Sverres tid (født 1151, konge av Norge fra 1184 til hans død i 1202) var bryggene også brukt som forsvarsverk.

 

Der Fjordgata slutter og svinger opp mot Munkegata, ligger Ravnkloa, byens fisketorg. Fiskehandel har foregått her i århundrer. På 1800-tallet var det også annen torghandel. Dagens fiskehall ble åpnet i 2000, og i tillegg til fiskehandel over disk, kan du også besøke sommerkaféen, populært sted å spise reker på en varm sommerkveld.

Munkholmen

På en fin og varm sommerdag bør du så absolutt også vurdere å besøke Munkholmen. Du tar rutebåten fra Ravnkloa, og etter få minutter er du på holmen. Her kan du kombinere mer historie med bading på en av byens mest populære badeplasser. Ta gjerne med hele familien. Pakk piknikkurven eller spis på restauranten. På vikingtiden var Nidarholm, som den het tidligere, rettersted. Hodene til Kark og Håkon Jarl Sigurdsson ble satt på påler her ute, til skrekk og advarsel, etter at de falt i kamp mot Olav Tryggvason og hans menn. Senere ble det bygd kloster her, som varte fram til reformasjonen. Etter den tid ble det bygget festning. Munkholmen også vært brukt som statsfengsel, og den mest kjente fangen som satt her var Peder Schumacher Griffenfeld, som selveste Victor Hugo har skrevet en roman om, Han d’Islande (1823), eller Fangen på Munkholmen som boka heter på norsk. Under andre verdenskrig hadde tyskerne luftvernstillinger på holmen.

Trondheim Folkebibliotek

Om noen nå kanskje fikk lyst til å lese Victor Hugos bok, så har de den kanskje på Trondheim Folkebibliotek. Og hvis ikke, er det ikke så dumt å stikke en tur innom biblioteket allikevel. Biblioteket er nemlig bygd på historisk grunn. Tidligere var det både rådhus og fengsel her, men enda lenger tilbake i tid lå den eldste Olavskirken her. I dag kan du se utgravingene fra denne. I bakgården av biblioteket graves det for øvrig flittig fortsatt. Man regner med at dette er stedet hvor den eldste bebyggelsen i Trondheim lå. Arkeologer graver i dag frem Klemenskirken, Nidaros’ første kirke, hvor Olav den Helliges lik først ble oppbevart før han ble flyttet til Olavskirken og deretter til slutt gravlagt i Nidarosdomen. I følge Snorres kongesagaer skal også kong Magnus den gode blitt gravlagt her. Under utgravingene har man også funnet spor som tyder på at byen kan være mye eldre enn 997, året da Olav Tryggvason ifølge sagaen skal ha grunnlagt byen.

Muséer finnes det mange av i Trondheim. Ett av de ligger rett over gaten for biblioteket, i det gamle bygget til Norges Bank, Vitensenteret, som er et populærvitenskapelig opplevelsessenter. Dette er spesielt rettet mot barn og ungdom, hvor de ikke bare kan lære om naturvitenskapelige fenomener og teknologi, men også få prøve de ut i praksis. Morsomt også for foreldrene.

Mindre enn hundre meter unna Vitensenteret, eller tjue meter vestenfor biblioteket, i Sparebank 1’s lokaler i Søndre gate, finner man i kjelleren en myntutstilling, men også noe for historieinteresserte. Her finnes nok en kirkeruin. Først trodde man at dette var Gregoriuskirken, oppkalt etter pave Gregor 1 (død i 604), men nyere teorier går ut på at det kan være snakk om Olavskirken. Det er gratis å komme inn hit i bankens åpningstider.

Vår Frue kirke

En annen kirke i Trondheim verdt å ta en titt innom er Vår Frue kirke. Foruten Nidarosdomen er dette den eneste kirken i Trondheim som har overlevd fra middelalderen, og er den tredje største middelalderkirken i Norge. Kirken ble påbegynt sent på 1100-tallet, og ble da kalt den yngre Mariakirken, etter at den eldre Mariakirken fra 1060 ble revet noen år før. Ifølge Snorres kongesagaer skal birkebeinere ha søkt tilflukt i kirken, da baglerne angrep Nidaros i 1206. Disse skal ha blitt massakrert og kirken delvis ødelagt. Navnet Vår Frue kirke fikk den på 1400-tallet. Kirkens skip ble forlenget på slutten av 1600-tallet og tårnet ble bygd på 1700-tallet. Deler av kirkens interiør kan dateres fra 1600-tallet. Kollektbøssen, som blir holdt av en engel, samler inn penger til de fattige gjennom Kirkens Bymisjon.

Torget like ved Vår Frue kirke står den 14 m høye statuen av byens grunnlegger Olav Tryggvason. Den som ser nøye etter, kan se hodet av trellen Kark ved kongens føtter. Statuen er del av verdens største solur, der statuen kaster skygge på et ur som i rundkjøringen som forteller hvor mye klokken er. For tiden renoveres hele Torget, så det kan bli en stund før soluret er tilbake på plass. Ellers er Torget kjent for bondens marked, samt årlige marked og festivaler som Martna’n, Trøndersk mat- og bryggerifestival (som jeg har skrevet om her), Olavsfestdagene og julemarked (som jeg har skrevet om her). Olavsfestdagene avholdes også i Erkebispegården, og de nærliggende områdene.

 

Stiftsgården

Stiftsgården i Munkegata er Nordens største trepalé, en av de største trebygningene i Norden, og fungerer som byens offisielle kongeresidens. Paléet ble bygd 1774-78 som privatbolig for geheimrådinne Cecilie Christine von Schøller. Bygningen ble overtatt av Staten i 1800, og har siden vært sentrum for flere kongelige begivenheter, som fire kongekroninger og to kongevelsignelser, samt ett prinsessebryllup. Når kongehuset ikke benytter seg av Stiftsgården, er selskapsværelsene åpent for publikum. Stiftsgårdsparken er også åpen, og inneholder bl.a. en statue av kong Olav V.

Hornemansgården

Verdt å merke seg er også Hornemansgården, det store, gule huset på Torget. Det er også ett av de store trepaléene, bygget på 1700-tallet. Av andre trebebyggelser i sentrum av byen må også nevnes Brattørgata og Brattørveita.

Den jødiske synagogen i Trondheim.

Den jødiske synagogen i Trondheim var lenge verdens nordligste synagoge, helt til Fairbanks, Alaska, fikk sin synagoge i 2005. Den ligger allikevel ikke mange kilometer lenger nord enn Trondheim. Fortsatt er den Europas nordligste. Bygget som huser synagogen, og det jødiske museet, var opprinnelig Trondheims første jernbanestasjon, bygd i 1864. Den ortodokse synagogen ble innviet i 1925. Et interessant museum for dem som vil få med seg jødenes historie i Trondheim, samt holocaust, jødeutryddelsen under andre verdenskrig. Om det er noen som har lagt merke til snublesteinene rundt omkring i Trondheim, så kan du også få forklart disse her.

 

Norsk Døvemuseum

Norsk Døvemuseum ligger også i Trondheim. Det ikoniske røde bygget i Bispegata var Trondheims første nygotiske bygning, og huset norsk døveskole fra 1855 til 1992. Nå er det et nasjonalt museum for hørselshemmedes kultur og historie. Her er det også tegnspråkkafé hver lørdag. De døves menighet holder til i andre etasje av bygget, sammen med Trondheim kommunes rådgivingstjeneste for døve og døvblinde. Døveskolen holder nå til på Heimdal, sør for Trondheim.

Norsk Døvemuseum
Kulisteinen.

NTNU Vitenskapsmuseum kan du se den mest komplette utstillingen over det historiske Trondheim. Her har de rekonstruert deler av middelalderbyen Nidaros, og du kan gå noen meter gjennom byen slik de tror den så ut. Her kan du også se kulisteinen, en runestein fra begynnelsen av 1000-tallet, der navnet Norge er brukt for første gang på norsk jord. Steinen står på UNESCOs Memory of the World-liste. Museet er for øvrig ett av sju norske universitetsmuseer, og har både natur- og kulturhistoriske utstillinger i tre store bygninger.

Ringve Botaniske Hage

Ringve botaniske hage på Lade tilhører også NTNU Vitenskapsmuseum, og er Trondheims vakreste hage på 130 dekar. Det er gratis å besøke hagen.

Når man først er på Ringve er det også et must å besøke Ringve Museum, som er Norges nasjonale museum for musikk og musikkinstrumenter. Mer enn 2000 historiske musikkinstrumenter kan man se og høre her. Ringve Gård, hvor museet har tilhold, har også en mer enn firehundre år historie. Det var bl.a. barndomshjemmet til Peter Wessel Tordenskiold (1690-1720), en av Danmark-Norges store krigshelter.

Rockheim

Rockheim på Brattørkaia er Norges nasjonale rockemuseum. I sjette etasje kan du følge norsk rocks historie fra 1950-tallet fram til i dag. I femte etasje er det kafeteria med god utsikt over hele sentrum av Trondheim. I fjerde etasje er det skiftende utstillinger, og pr i dag er det en egen utstilling om det amerikanske rockebandet Kiss, en utstilling som skal vare til februar. På bakkenivå er det skiftende utstillinger, butikk hvor du kan kjøpe vinylplater og bøker om musikk, i tillegg til et lokale der det fra tid til annen avholdes konserter.

Leiv Eiriksson seilte fra Nidaros da han oppdaget Amerika.

Like ved Nidarosdomen, i Bispegata, ligger Trondheim Kunstmuseum, som har omfattende kunstutstillinger med egen samling av både norske og internasjonale verker året rundt, i tillegg til skiftende samtidsutstillinger. Kunstmuseet har også en avdeling ved Nedre Elvehavn, TKM Gråmølna.

Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum ligger også bare noen meter fra kunstmuseet. Her er det kunsthåndverk og design som står på utstilling.

For den kulturelt interesse har Trondheim naturligvis også sitt eget teater, Trøndelag Teater. Den originale bygningen er fra 1816, men fra 1997 innlemmet i det nye teaterhuset, innviet av dronning Sonja, med hele fem scener, hvorav den største, Hovedscenen, har plass til 524 mennesker. Peer Gynt, West Side Story, Jesus Christ Superstar, Bør Børson jr og Les Miserables er noen av stykkene som har blitt fremført her.

Restene av Trondheims bymur.

Skansen finner du restene av Trondheims gamle bymur. Etter at Trondheim i 1816 mistet sin status som festningsby, ble det meste av bymurene revet, men i Skansen park kan du fortsatt se Kongens bastion og deler av bymuren. En annen severdighet på Skansen er Skansen jernbanebru. Hvis du lurer på hva den har til felles med Golden Gate Bridge i San Francisco kan du lese mer om den her.

Ikke langt fra Skansen vil du også finne Justismuseet, det nasjonale museet for politi, rettsvesen og kriminalomsorg. Dette museet het tidligere Norsk rettsmuseum, og viser gjenstander fra norsk rettshistorie fra 1600-tallet fram til i dag. Bygget i seg selv er interessant, da det er fra 1833, og ble brukt som slaveri og senere som fengsel for fanger som var dømt til straffarbeid. Fra 1895 var det kriminalasyl for farlige, kriminelle sinnsyke helt fram til 1963. I dag finner du replika av et lensmannskontor, utstilling av hjemmebrentsanlegg, beslaglagte våpen, falske pengesedler, politiuniformer gjennom tidene og mye annet. Til og med en egen avdeling som omhandler andre verdenskrig og okkupasjonen av Norge.

Hospitalskirken

En av Trondheims viktigste trebebyggelser finnes i Ila, eller Ilsvikøra, som ligger rett vest for Skansen. Den eldste trebebyggelsen her med de lave husene er fra 1700-tallet, mens de nyere bygårdene er fra 1800-tallet. Ilevollen Park, også kjent som Ilaparken, er et populært rekreasjonsområde.

Ila har også en rekke kunstverk i form av street art. Dette kan du også finne en del av på Bakklandet, og ikke minst i bydelen på Lademoen som er kjent som Svartla’mon, rett sør for E.C. Dahls bryggeri.

Trondheim er den nordligste byen i verden som har rutegående trikk. Du kan i dag ta trikken, Gråkallbanen, fra sentrum av byen, opp Byåsen og helt til Lian Restaurant i Bymarka. Tidligere gikk trikken også til Lade, Singsaker og Elgeseter, men disse traséene er nå nedlagt. Gjør du en stopp på Munkvoll stasjon kan du også besøke Sporveismuseet i Trondheim. Her har de en utstilling med gamle sporvogner, i tillegg til en samling av historiske fotografier. Noen av de historiske sporvognene kan chartres av grupper.

Sverresborg Folkemuseum

På Byåsen finner du også Sverresborg Trøndelag Folkemuseum, der historiske bygninger, de fleste fra Trondheim, men mange også fra resten av Trøndelag, har fått nytt liv i et levende museum. På fjelltoppen i muséet ligger ruinene av kong Sverres borg, Sion, en ringborg bygd i årene 1182-83. Kong Sverre var leder for birkebeinerne, konge av Norge i 25 år, og la grunnlaget for Sverreætten, som regjerte i Norge helt fram til unionen med Danmark. Ættens våpenskjold, en gulløve på rød bunn, danner også grunnlaget for Norges riksvåpen i dag. På folkemuséet finnes også en bondegård med levende husdyr. Et populært sted for barn. Det holdes også store konserter på Sverresborg.

  • Visste du forresten at det finnes hele ti ølbryggerier i Trondheim? E.C. Dahls er nok det som er mest kjent for de fleste. Trondhjem Mikrobryggeri, Austmann og To Tårn er andre som er godt kjent. E.C. Dahls har jeg skrevet om her. Jeg vil komme tilbake til de andre ved en senere anledning.
  • Liker du derimot søte saker, vil du kanskje vurdere å besøke Nidar Sjokoladefabrikks utsalg på Strindheim. Der har de også sjokolademuseum.

Trondheim er også en by som dominerer i idrett. Mange medaljegrossister i vinter-OL og -VM kommer fra byen. Konkurranser i skihopping, kombinert, langrenn og skiskyting arrangeres hver vinter på Granåsen Skisenter.

Lerkendal Stadion

Er du interessert i fotball, har Trondheim to fotballklubber i Eliteserien, Rosenborg og Ranheim. Førstnevnte spiller sine hjemmekamper på Lerkendal Stadion, mens sistnevnte spiller sine hjemmekamper på Extra Arena på Ranheim. Rosenborg er tidenes mestvinnende når det kommer til å vinne titler, pokaler, heder og ære i Norge, og har det høyeste gjennomsnittlige tilskuertallet i Norge uansett lagidrett. På damesiden spiller Trondheims-Ørn sine hjemmekamper i Toppserien på Ørn Arena på Lade.

Trondheims store stolthet i håndball er Byåsen som spiller i Eliteserien for damer. Hjemmekampene spilles i Trondheim Spektrum. Også på herresiden har Trondheim et eliteserielag i håndball, Kolstad, som spiller på Kolstad Arena, ca 13 km sør for Trondheim sentrum. I ishockey har byen kun et lag på nest øverste nivå, Nidaros Hockey, som spiller sine kamper i Leangen Ishall.

Pirbadet

Om du liker å trene selv har du også mange muligheter. Pirbadet, som ligger på Brattørkaia er Norges største innendørs badeanlegg. Det er et samlokalisert bade- og treningsanlegg, og besøkes av en halv million mennesker hvert år.

Veien fra sentrum av Trondheim og ut i marka er ikke lang. En kort tur med buss eller trikk, og du er i Bymarka. Det finnes flere fjelltopper rundt byen som byr på fantastisk utsikt over hele byen, til kysten eller helt til Sverige. Storheia, som med sine 565 m er Trondheims høyeste topp, eller Gråkallen med de markante kuplene, som kanskje har en enda bedre utsikt til tross for at den er 13 m lavere. Trondhjems Turistforening byr hvert år, fra mai til oktober, på et turtilbud til sju topper i Trondheimsområdet, der du kan registrere kodeord fra disse toppene og være med i trekning om premier. Om du ikke vinner en premie, så vinner du i hvert fall bedre helse og kommer i bedre form. Og så kan du jo kjøpe Topp 7-merket som bevis på at du har deltatt. Hvilke topper som er med varierer fra år til år.

Selv i Bymarka kan må få med seg litt historie. Den som leter klarer kanskje å finne hytta Dreiers minne. Hytta er delvis bygd inn i fjellet på vestsiden av Geitfjellet i Bymarka. Den kan være vanskelig å finne, da du ikke ser den før du er tett på. Man tror hytta skal ha blitt bygget rundt år 1900, men ingen vet av hvem. Navnet har den fått etter Henrik Dreier, en friluftsentusiast som satte den i stand og vedlikeholdt hytta i årene like før andre verdenskrig. Under krigen ble stedet brukt som skjulested fra tyskerne. Alle kan besøke Dreiers minne, så lenge de forlater den i samme stand de fant den.

Ønsker man å se Trondheim fra oven, er også det 120 m høye Tyholttårnet et godt utsiktspunkt. I restauranten behøver man faktisk ikke bevege seg, da den roterende restauranten 70 m over bakken gjør jobben for deg. På én time har du sett hele byen.

Trondheim Havn

Erik Drilen

Hemne og Halsa

Fra Kyrksæterøra i Hemne.

I ferden rundt omkring i Trøndelag har jeg kommet til Hemne og Halsa. Det vil si, sistnevnte er ikke en del av Trøndelag enda. Fra 1. januar 2020 vil nordmørskommunen, sammen med deler av Snillfjord, bli slått sammen med Hemne til én kommune og bli del av det nye Trøndelag. Heim kommune skal bli navnet på den nye kommunen.

Fra Øragata i Kyrksæterøra.

Heim er for øvrig et navn godt kjent i Hemne, da det også var navnet på en kommune som fra 1911 til 1963 lå på begge sidene av ytre Hemnfjorden, i dag et område delt mellom Hemne og Snillfjord. Bygda Heim ligger på vestsiden av Hemnfjorden.

Det første man merker seg når man kommer kjørende fra Orkdal kommune fra Våvatnet og langs Snillfjorden mot Hemnes kommunesenter Kyrksæterøra, er den vakre naturen, de høye og bratte fjellsidene. Til slutt kommer man til Hemnfjorden og Kyrksæterøra.

Øragata.

Kyrksæterøra er ei vakker lita bygd med drøye 2500 innbyggere. Verdt å få med seg her er tettstedets idylliske hvite sentrum, med Øragata, som sikkert vil få selv sørlendinger til å heve brynene. Den første bebyggelsen her kom på 1600-tallet, men først utover 1800-tallet fikk man en sammenhengende bebyggelse som gjorde at man kunne kalle det en gate. Rundt 1850 ble Wesselverftet etablert på tettstedet, og Øragata fikk etablerte virksomheter som håndverkere, smeder og bakeri. Ser man på bilder fra slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, vil man kjenne igjen gata slik den fremstår i dag. Foran flere av de historiske bygningene i Øragata vil man finne skilt med opplysninger og historien til de bygningene man står foran.

Følger man hele Øragata og videre Brekka opp på høyden, kommer man til Hemne kirke. Fra gammelt av antas det at det stod et gammelt gudehov på dette stedet. Etter Olav den Helliges fall på Stiklestad i år 1030 ble landet kristnet, de fleste gudehovene ble revet og det ble bygd kirker på de samme stedene. Man vet ikke med sikkerhet når den første kirka ble reist på Kyrksæterøra, men man antar tidlig middelalder, det vil si en gang mellom årene 1030 og 1200. Den eldste kirka ble beskrevet som en langkirke, som etterhvert ble ombygd til ei korskirke. Den brant ned etter et lynnedslag i 1815. Dagens åttekantede kirke ble bygd og innviet i 1817. Rester av murene etter den gamle kirken er bevart under kirkegulvet. Du har god utsikt over bygda herfra.

Besøker man Kyrksæterøra i Hemnehallens åpningstider, kan man der også se premiesamlingen til de gamle skilegendene og ekteparet Ove og Berit Aunli.

Følger man vestsiden av Hemnfjorden (11 km fra sentrum av Kyrksæterøra), kommer man til slutt til Oddan Gård, eller Oddan Alpakka, som er en åpen gård med bl.a. alpakka, i tillegg til høner, kaniner og villsau. Førstnevnte, alpakkaene, er nok de som trekker til seg flest nysgjerrige, siden det er dyr som man ikke ser for ofte her i landet. Populært for barn. Gården har også en trollskog hvor barna kan leke og balansere. Gårdsbutikk som selger honning, i tillegg til produkter fra alpakka og villsau, har de også.

Magerøya

Kjører man til Gjengstø, ca 30 km nord for sentrum av Kyrksæterøra, har man utsikt over til Magerøya, en liten øy med en interessant historie. Magerøyskjåen er et gammelt, ærverdig handelssted siden 1700-tallet. Det finnes mange fornminner og kulturminner på øya, blant annet gravrøyser fra vikingtiden, i tillegg til et sjøbruksmuseum. For å komme seg ut dit må man ha tilgang til båt, men det burde la seg gjøre om man ordner en avtale med noen av de lokale som er der, eller med gjestgiveriet på øya, som er åpent i sommerhalvåret.

Fra Stokkebrygga Kafé, Hellandsjøen.

Ikke langt fra Gjengstø og Magerøya ligger også Hellandsjøen. En vakkert beliggende småbåthavn og Stokkebrygga Kafé, der du kan kjøpe vafler, is, eller bestille et enkelt måltid. Også pub med plass til 35 personer inne og 60 personer ute, populært både blant de fastboende og hyttefolket i området. Her serveres øl og vin.

Fortsetter man vestover kommer man til Aure kommune, men den får jeg komme tilbake til en annen gang. I stedet kjører jeg tilbake gjennom Kyrksæterøra og videre til Vinjeøra.

Vinjefjorden

Vinjeøra ligger idyllisk til i bunnen av Vinjefjorden. Kun 300 mennesker bor her, men selv om det er et lite sted er det verdt å stoppe her. Det første du oppdager når du kommer nordfra er Hemne kommunes andre åttekantede kirke, Vinje kirke. Kirken ble oppført i 1820, men det har stått kirker her også tidligere. Det viktige å få med seg her er et romansk krusifiks, trolig fra 1100-tallet, og altertavla fra 1712 i nederlandsk barokkstil. Også prekestolen er fra kirka som stod på stedet før denne. Ved gravlunden er det gravplass og æresminnesmerke for 165 russiske krigsfanger som ble gravlagt der under andre verdenskrig.

Bua.

Nede i sentrum av bygda finner du blant annet Bua, bygdas museum. Bua var opprinnelig landhandel, åpnet i 1872. Da Vinje Bruk kom i gang i 1875 ble det utvidet med bakeri. Dessverre ble bakeriet og landhandelen totalskadd av en stor brann i januar 1895, men ny bygning ble reist samme året, den som fortsatt står der i dag. Butikkdriften holdt på til slutten av 1970-tallet, da landhandelen ble nedlagt. Vinje Fortidsminneforening har omvisninger i muséet, og da har man muligheten til å se hvordan en landhandel så ut før i tiden, i tillegg til å få demonstrert gammel bakekunst.

Utsikt over Vinjefjorden fra Grønset Gård.

Nå er det kanskje på tide med et bedre måltid. Fortsetter man et lite stykke fra sentrum av Vinjeøra kommer man snart til Grønset Gård, rett ved E39, der Gammelfjøset fra 1890 har fått nytt liv med støtte fra Kulturminnefondet. Her har det nå blitt spiseri, og til og med tre rom der man kan overnatte. Menyen er rustikk, og byr på tradisjonelle gamle norske retter. Og noen arabiske innslag, da kokken er fra Syria. Grønset er en gammel storgård i distriktet, og man regner med at den eldste delen av våningshuset er fra 1600-tallet.

På veien videre krysser du snart både fylkesgrensa til Møre og Romsdal, og kommunegrensa til Halsa kommune. Men, som nevnt, denne grensa kommer til å forsvinne 1. januar 2020.

Ved Valsøyfjorden finnes flere severdigheter og attraksjoner. På selve Valsøya, som er forbundet med bru på begge sider, finnes klatreparken Høyt & Lavt, med klatreløyper av varierende lengde og vanskelighetsgrad i trærne, zipline og såkalt Quick-Jump. En aktivitetspark som passer for barn og voksne i alle aldre og ferdighetsnivå.

Svinger man inn mot Valsøyfjorden kommer man snart til Engan, der Geitbåtmuséet ligger. De har rundt 40 trebåter, der den eldste er fra 1700-tallet. Dessverre er Geitbåtmuséet for tiden stengt på grunn av omfattende restaureringsarbeid, men Husasnotra, som er en avdeling av muséet og et lærested for tradisjonelt håndverk der de bygger hus og geitbåter, er åpent i vanlig arbeidstid mandag til fredag om de ikke er ute på andre oppdrag.

Otnes er en liten bygd verdt å gjøre et stopp i, om ikke annet, i det minste for en kaffepause på Otnesbrygga. På Otnes ved innløpet til Valsøyfjorden ble det bygd havneanløp for dampbåter i 1860-årene, samtidig som både kirke ble bygd og handelsvirksomhet kom i gang. Da Otnes handel ble nedlagt i 1991, ble den restaurert og ombygd slik den framstod i gamle dager. På sommeren er det åpen restaurant og pub her. Du kan også sitte ute og nyte kaffe og kaker på brygga med utsikt over småbåthavnen. På Otnes vil du også finne Elstadsamlinga i det gamle skolehuset, med en samling av Anne Karin Elstads forfatterskap, både bøker, manus, film og historier. Elstad selv gikk sine første skoleår på denne skolen.

Jeg har tidligere skrevet om steinhvelvbruer i Åre kommun i Jämtland, Sverige. De finnes i Norge også. Et godt eksempel på det er Steinkvelvsbrua over Klettelva i Halsa. Den ble påbegynt rundt 1910, og stod ferdig i 1912. Slike bruer var vanlig i Norge før i tiden, helt til betongbruer overtok rundt andre verdenskrig. Selv om det ikke var vanlig å bygge steinhvelvbruer i Norge før på 1700-tallet, var byggemetoden kjent her i landet fra gammelt av, da det var samme metode som hadde blitt brukt i norske steinkirker helt siden middelalderen. Steinkvelvsbrua i Halsa er vernet. Ved dette stedet er det også avkjørsel til Halsa Motorsportsenter, der du har mulighet til å kjøre gokart.

Keikos gravsted.

I september 2002 fikk Halsa hele verdens øyne rettet mot seg. Spekkhoggeren Keiko, kjent fra Free Willy-filmene, kom til kommunen. Keiko hadde levd 19 år i fangenskap før han endelig skulle slippes fri igjen på Island i 1998, der han hadde blitt fanget i 1979. Han trivdes ikke særlig godt med andre spekkhoggere, og hadde et nærmere forhold til mennesker, og fant til slutt veien til Skålvikfjorden i Halsa. Teamet som hadde tatt hånd om spekkhoggeren alle de foregående årene ble hentet inn for å ta seg av ham. Da vinteren nærmet seg, ble det bestemt at Keiko måtte flyttes, da det var fare for at Skålvikbukta ville fryse til. Valget falt på Taknesbukta, også det i Halsa, noen kilometer unna. Der var Keiko helt til han døde av lungebetennelse 12. desember 2003. Den seks tonn tunge hvalen ble trukket på land og gravlagt på stranden bare et par dager etterpå. Barn og voksne fra hele verden har lagt steiner på graven siden, og rett ved gravstedet står det et skilt med historien om Keiko.

I Halsa finnes også et par andre steder som kan være verdt å stikke innom. Begge ligger i kommunesenteret Liabø. Et av de er Villa Viungen, det lille røde huset ved parken i Liabø, der det blant annet holdes utstillinger, språkkafé og ikke minst tirsdagskafé der folk kan møtes. Det andre er KuriumetNegarden, en gård som driver med gårdsturisme og overnatting, i tillegg til kjøtt- og melkeproduksjon. Selve kuriumet er et stort lokale med store vinduer rett inn til kyrne i fjøset. Eldste del av Nordmørslåna er fra 1700-tallet. Stabburet fra 1890 brukes til overnattingsgjester. Med jevne mellomrom arrangeres det åpen gård med aktiviteter for hele familien. Det planlegges gårdsmuseum, kafé og butikk på gården.

Fergeleiet på Halsa markerer slutten på Halsa kommune. På den andre siden ligger Kanestraum og veien videre mot Kristiansund.

Erik Drilen (besøkte Hemne og Halsa 15. juli 2018)

Republikken Artsakh

Grensen til Artsakh, og til fjellene i Nagorno-Karabakh.

De fleste har sikkert aldri hørt om Republikken Artsakh. Nagorno-Karabakh derimot, er det sikkert noen flere som har hørt om, kanskje også om konfliktene mellom Nagorno-Karabakh og Aserbajdsjan på 1990-tallet og til dels også etter år 2000.

Området Nagorno-Karabakh var hovedsakelig en del av Armenia da Sovjetunionen invaderte og tok over områdene Georgia, Armenia og Aserbajdsjan i 1920, og etniske armenere var den dominerende befolkningen i området. Men allerede på den tiden var det tvister mellom Armenia og Aserbajdsjan om området.

Under Sovjetunionen ble Nagorno-Karabakh en egen region, eller autonom oblast, under den aserbajdsjanske sovjetrepublikken. Da Sovjetunionen ble oppløst i 1991, ble det holdt avstemning i Nagorno-Karabakh der det armenske flertallet, som utgjorde 76% av befolkningen, stemte for en løsrivelse fra Aserbajdsjan, og erklærte Nagorno-Karabakh som selvstendig republikk. Det aseriske mindretallet boikottet valget, og Aserbajdsjan godtok aldri valget og aksepterte heller ikke valgresultatet.

Utsikt fra klosteret i Gandzasar.

Dermed ble det krig mellom det armenskstøttede Nagorno-Karabakh og Aserbajdsjan, som varte fra 1991 til 1994. En våpenhvile ble erklært i 1994, men fortsatt er konflikten uløst.

Ingen FN-land i verden har anerkjent Nagorno-Karabakh som selvstendig stat, selv om de i praksis er det. Heller ikke Armenia, som støtter landet økonomisk og militært, har anerkjent landet offisielt. Noen de facto-stater, som Transnistria (i Moldova), samt Abkhasia og Sør-Ossetia (i Georgia) anerkjenner republikken.

Man trodde lenge at Stillehavsstaten Tuvalu ville bli det første landet til å anerkjenne Nagorno-Karabakh, da de opprettet diplomatiske forbindelser med hverandre i 2012. Tuvalu hadde allerede på det tidspunktet anerkjent Abkhasia og Sør-Ossetia, men heller ikke Tuvalu har så langt valgt å anerkjenne Nagorno-Karabakh, eller Artsakh som de har hett siden 2017.

Selv om heller ikke USA anerkjenner landet, har hele åtte amerikanske stater sagt at de anerkjenner landet, deriblant Rhode Island, Massachusetts, Maine, Louisiana, California, Georgia og Hawaii. I september 2017 ble Michigan den åttende staten til å anerkjenne Artsakh som selvstendig republikk. Disse statene har siden 2012 forsøkt å få USA til å anerkjenne republikken, men hittil har det ikke skjedd.

Utsikt fra klosteret i Dadivank.

Nagorno-Karabakh er det russiske navnet på området, som betyr det fjellrike Karabakh. Og som navnet tilsier, er det nettopp det det er. Fjellrikt. Fra du krysser grensa fra Armenia og til du forlater landet igjen. De høyeste toppene strekker seg mer enn tretusen meter over havet.

Da vi tok turen fra Jerevan i Armenia mot Artsakh, kjørte vi først nordover mot Sevansjøen, østover derfra og krysset grensa gjennom Sotk-passet, et område som er kjent for sine gullgruver. Veiene her er veldig svingete, og minner til tider om Trollstigen når vi klatrer i fjellene. Veien i Artsakh er i betydelig bedre stand enn forventet, og betydelig bedre enn på armensk side av grensen. Den er nok blitt kraftig oppgradert de siste årene.

Jeg hadde ordnet visum til Artsakh på forhånd i ambassaden i Jerevan, så grensepasseringen gikk smertefritt. Å få visum byr normalt heller ikke på noen problemer. Jeg fylte bare ut et skjema på ambassaden på formiddagen, betalte 3000 dram, drøye kr 50,-, med beskjed om å hente passet etter kl 15.00 samme dag. Armenske dram er valutaen både i Armenia og Artsakh.

En ting må man derimot passe på: Du kan ikke reise inn i Aserbajdsjan etterpå om du har visum fra Artsakh i passet. Om du ønsker å kombinere Armenia med Georgia og Aserbajdsjan, og ta turen innom Artsakh, må du starte reisen i Aserbajdsjan. Grensen mellom Aserbajdsjan og Armenia er stengt, så her må du reise via Georgia. Du kan heller ikke reise inn i Artsakh fra Aserbajdsjan.

Dadivank-klosteret.

Første stopp etter grensekontrollen er klosteret i Dadivank, det største klosterkomplekset i Artsakh, og et mesterverk i middelalderarkitektur. Grunnlagt i det første århundret etter vår tidsregning på graven til Dadi, en av apostelen Thaddeus’ disipler. Dagens kirker og bygninger i klosteret ble bygd fra det 9. til det 13. århundre. Et tempel fra det 5. århundre står også fremdeles, og var en stund biskopen av Aghvans bolig. Naturen rundt får en til å måpe, selv for en nordmann som er vant til fjell.

Løvefjellet i Vank.

Turen videre går til landsbyen Vank. Et stopp her er et must. Denne landsbyen er av en helt annen verden, og spesielt hotellet og restauranten Sea Stone (Tsovin Qar på armensk). Her finner du de utroligste statuer og monumenter, et piratskip på elven Khachen, og et fjell formet som en løve. Her spiste vi tradisjonell lunch, et måltid som er typisk for Karabakh-fjellene. I selve landsbyen Vank er det også verdt å gjøre et par fotostopp. Bl.a. Hotel Eclectica har en veldig spesiell arkitektur som blir lagt merke til.

Gandzasar-klosteret.

Allikevel, målet for denne avstikkeren er ikke først og fremst Vank, men Gandzasar-klosteret. Ordet i seg selv betyr «skattefjellet» på armensk, og klosteret er absolutt en skatt. Grunnlagt av en prins i Khachen-regionen, Hasan Jalal, på 1200-tallet. Klosteret er et pilgrimsmål fra hele verden. Det sies at et av relikviene i katedralen på dette klosteret er hodet til St Hovhannes Mkrtich (St Johannes baptisten), en av de viktigste personene i den armenske kirke.

Det sies at under krigen mellom Artsakh og Aserbajdsjan, skiftet granatene retning og eksploderte vekk fra klosteret. Mirakel eller bare flaks? I hvert fall ble ikke klosteret skadet. Utsikten fra klosteret er fantastisk. Rett ved klosteret er også Matenadaran, en samling av mer enn 23.000 historiske manuskripter og bøker. Dette er en avdeling av manuskriptsamlingen Matenadaran i Jerevan.

Resten av ettermiddagen går med til å kjøre til hovedstaden Stepanakert, en by med over 55.000 innbyggere, hvor vi sjekker inn på Park Hotel Artsakh. Før solnedgang og middag får jeg tid til å gå en tur på egenhånd og ta bilder i sentrum av byen.

Parlamentet i Stepanakert.

Neste morgen starter med en fottur gjennom sentrum av byen, forbi Parlamentsbygningen, Presidentpalasset, parken og det vakre Vallex Garden Hotel og omgivelsene, og videre til Artsakhs historiske museum, som forteller Artsakhs historie fra de første innbyggerne kom hit for minst 5000 år siden, og frem til i dag. Hele andre etasje er mer eller mindre viet frigjøringskrigen mot Aserbajdsjan. Muséet er noe slitt, men jeg ble fortalt at det skal bygges et nytt museumsbygg i byen.

Artsakhs historiske museum.

Varer på vei til Stepanakerts shuka, markedsplassen.

Vi fortsetter til Stepanakerts shuka, det lokale markedet, der de lokale innbyggerne møtes. Her selges alt fra frukt, grønnsaker, kjøtt og drikke, til klær, leker og elektriske artikler. Her kan du også se hvordan de lager zhingyalov hats, en bakst som er laget av lavash (armensk flatbrød), fylt med hakkede urter og grønnsaker og som deretter blir stekt. Dette er en nasjonal rett fra området Artsakh, som du altså kan få kjøpt helt nybakt på markedet.

Festningen i Askeran.

Turen videre går med bil. Første stopp er festningen ved den lille byen Askeran 14 km nordøst for Stepanakert. Festningen ble bygd på slutten av 1700-tallet for å beskytte byen Shushi i krigen mellom russerne og perserne. Muren er halvannen kilometer lang og går gjennom Karkardalen. Stedet var åsted for uroligheter også i 1988, mellom armenere og aserbajdsjanere, noe som ble opptakten til Nagorno-Karabakh-krigen fra 1991 til 1994.

Utsnitt av spøkelsesbyen Agdam, jevnet med jorden under krigen mellom Nagorno-Karabakh og Aserbajdsjan.

Dette området ligger veldig nært dagens grense mellom Artsakh og Aserbajdsjan, og når vi kjører videre nordover ser vi ruinene av den tidligere aserbajdsjanske byen Agdam. En spøkelsesby. Jeg blir advart mot å bevege meg utenfor hovedveien her, for området er minebelagt, og i dette området har det hendt at noen har blitt skutt selv de siste årene.

Fra Tigranakert slott.

Etter en kort fotostopp fortsetter vi nordover mot Tigranakert. Denne byen er en av fire byer i Armenia som ble grunnlagt så tidlig som mellom årene 120 og 80 før vår tidsregning. Oppkalt etter kong Tigran I, eller hans sønn og etterfølger, kong Tigran II den Store. I dag er det kun ruinene igjen av den originale hellenistiske byen.

Det arkeologiske arbeidet startet i 2005, men pågår fortsatt. De har funnet deler av Tigranakerts bymurer, hellenistiske tårn og en armensk basilika fra mellom det femte og sjuende århundret. Gjenstander fra utgravingene stilles ut i muséet i fortet, Shahbulag, bygd av en persisk khan på midten av 1700-tallet, som ligger rett ved siden av. Fortet er også kalt Tigranakert slott.

Stepanakert lufthavn. For tiden ingen aktivitet.

På veien tilbake til hovedstaden gjør vi en avstikker til den nye, og utrolig vakre Stepanakert International Airport. Det er bare ett problem, det går ingen fly dit. Aserbajdsjan truer med at de vil skyte ned ethvert fly som forsøker å lande der, både militære og sivile fly. Så inntil videre står den ubrukt.

Tatik u Papik.

Nok en stopp på vei tilbake til byen, det ikoniske monumentet Tatik u Papik. Det ligger rett utenfor Stepanakert, og er i gåavstand fra byen. Tatik u Papik betyr «bestemor og bestefar», ble reist i 1967 og er et symbol for hele fjellområdet Karabakh. Det offisielle navnet på monumentet er Menk’ enk’ mer lernerə, «vi er våre fjell». Monumentet er også i Artsakhs våpenskjold.

Minnesmerket over falne soldater i Stepanakert er også verdt et besøk. Det opprinnelige monumentet ble reist mens Nagorno-Karabakh var en del av Sovjetunionen, påbegynt rett etter andre verdenskrig, i 1945. De eldste gravene og monumentene er over soldater fra Nagorno-Karabakh som falt under andre verdenskrig.

Den nyere delen er graver over soldater som falt i konflikten med Aserbajdsjan i 1991-1994. Det er også et minnesmerke over folkemordet på armenerne i 1915-1917, som jeg skrev om i mitt innlegg om Armenia. Den 21 meter høye obelisken midt på plassen har fått navnet Seiersmonumentet.

Ghazanchetsotskatedralen i Shushi.

Den gamle hovedstaden i Nagorno-Karabakh, Shushi, ligger på en fjelltopp fra 1400 til 1800 m.o.h., bare 20 minutter med buss eller taxi fra Stepanakert. Grunnlagt i 1752, var i mange år del av Aserbajdsjan, men gjenerobret av Nagorno-Karabakh i 1992.

Denne byen har alltid vært en viktig del av et konfliktfylt område. Omgitt av bratte fjellsider, og med en 2,5 km lang bymur mot nord, som er den eneste siden man kan komme seg inn i byen. Det meste av byen ble ødelagt under krigen fra 1991 til 1994, men mye er renovert, og renoveringen fortsetter.

Det bor rundt 4.500 mennesker i byen i dag. Opprinnelig en armensk by, men ble en populær by for russere å besøke under Sovjetunionen. Mange aserbajdsjanske intellektuelle, kunstnere, forfattere og ikke minst musikere flyttet hit i denne tiden.

Hele tiden ble byen regnet som religiøs og strategisk viktig by for armenerne, ikke minst på grunn av Ghazanchetsotskatedralen, to andre kirker, et munkekloster, og ikke minst fordi det lå på veien til Armenia.

Ghazanchetsotskatedralen, opprinnelig bygd i årene fra 1868 til 1887, er nå renovert, og er naturlig nok også byens største severdighet i tillegg til festningsmuren. Katedralen er en av verdens største armenske kirker. Goveraghamoskéen fra 1768 er også en viktig severdighet, men den er for øyeblikket ikke ferdig renovert, så den kan kun beskues fra utsiden. Utsiktspunktet Jtrtuz med Karkarjuvet og de bratte fjellsidene er også verdt et besøk.

Utsiktspunktet Jtrtuz med Karkarjuvet og de bratte fjellsidene ved Shushi.
Central Bar i Stepanakert.

Og sannelig fant vi en brewpub i Stepanakert også. Central Bar er en hyggelig restaurant og bryggeripub, der du kan få servert god mat til pubens eget øl, brygget bak en glassvegg i restauranten. Billig var det også. Vi fikk middag for to og to øl til hver, til rundt hundrelappen, prisen for én halvliter på bar eller restaurant i Norge.

Neste dag kjørte vi opp til Shushi og videre sørover og krysset grensen til Armenia nær Goris på vei tilbake til Jerevan. Artsakh er et veldig vakkert land, med mange hyggelige mennesker, og det frister å reise tilbake dit. Kanskje er det noen land som har anerkjent de til den tid?

Republikken Artsakhs flagg sammen med Armenias flagg på grensen.

Erik Drilen (besøkte Artsakh 24. – 26. juli 2018)

Mikrobryggerier i Jerevan

Øl er kanskje ikke det aller første du tenker på når du kommer til Armenia. Som i nabolandet Georgia, er det kanskje mer naturlig å forestille seg at det produseres og drikkes mye mer vin. Det gjør det i aller høyeste grad også, men overraskende nok er Armenia enda mer kjent for sin konjakk, eller brandy. Armensk brandy har blitt produsert av Yerevan Brandy Company helt siden 1887, under merket Ararat Brandy. Det sies også at selveste Winston Churchill ble så imponert over den armenske brandyen Ararat Dvin under Jaltakonferansen i 1945, at han måtte be Josef Stalin om å sende ham denne brandyen i flere år etter andre verdenskrig. Under et møte i den russiske byen Sotsji i 2013, ga også Vladimir Putin den britiske statsministeren David Cameron armensk brandy i gave.

Fra Areni. Her ble det laget vin for nesten 6000 år siden.

Vin, som nevnt, har alltid vært en viktig drikk i Armenia. Noah skal ifølge Bibelen ha vært den første til å plante vindruer. Arkeologiske utgravinger i Areni noen mil øst for hovedstaden Jerevan, har vist at man laget vin der minst så tidlig som rundt år 3900 før vår tidsregning. Det sies at armenere leverte vin til Babylon. Armensk vin regnes i dag som en av verdens 15 beste.

Selv vodkaen er eksklusiv i Armenia. Her lager de den ikke av korn som andre steder, eller av poteter som i Norge, men av destillert juice av bær og frukt, som aprikos, fersken, druer, plommer, ja, selv melon blir brukt. De mest populære er kanskje allikevel de som lages av morbær eller granatepler. Armensk vodka kan derfor ha annen farge, og en litt søtere smak, enn vodka fra andre deler av verden. Armenerne bruker sin vodka som aperitif eller for fordøyelsen.

Fra Dargett Craft Beer.

Mindre kjent er det kanskje at det har vært brygget øl av hvete og bygg i Armenia i flere årtusener. Faktisk er de et av landene der øl ble brygget først, for minst 6000 år siden. I moderne tid, derimot, ble det første bryggeriet åpnet i Yerevan i 1892, men ble lagt ned på 1920-tallet, da Armenia kom under sovjetisk styre. Så på den andre siden er de et av de yngste landene når det kommer til ølbrygging. Kilikia fra bryggeriet Beer of Yerevan er det mest kjente ølet i landet. Beer of Yerevan er det eldste bryggeriet i Armenia i dag, åpnet i 1952. Tradisjonell tysk og tsjekkisk pilsner ser ut til å være de mest populære ølsortene i Armenia. Man kan ikke umiddelbart påstå at tradisjonelt armensk fabrikkøl uten videre er dårlig øl, for Kilikia har vunnet priser både i Sveits og Tyskland. Nest eldste bryggeri er Gyumri Beer, fra en by med samme navn i det nordvestre hjørnet av Armenia, som har brygget øl siden 1970. Det er flere bryggerier rundt omkring i landet.

Armenias mest populære øl, Kilikia.

Hva med mikrobryggerier og håndverksøl? Det har skjedd en utvikling her også, dog ikke i samme eksplosive tempo som i Vesten. Naturlig nok, etter Sovjetunionens fall og Armenias frigjøring på begynnelsen av 1990-tallet, ble markedet mer liberalt, så også for alkoholindustrien i Armenia. Selv om produksjonen økte, så ble fremdeles 80% av alt øl i landet brygget av en håndfull bryggerier i 2010. Enda var innstillingen i Armenia at puber var et sted for menn. Først da Beer Academy, et av de første mikrobryggeriene, ble startet i 2012, begynte de å satse på mat og familie. Og derfra startet en revolusjon. I dag finnes det mikrobryggerier og såkalte brewpubs, puber som brygger sitt eget øl, over hele Armenia. I hovedstaden Jerevan finnes det i dag tre mikrobryggerier, som alle brygger på stedet for sine egne puber/restauranter.

Fra Karloff.

Karloff Czech Brewery-Restaurant ble startet i 2012, og satser på sitt eget Karloff Beer, en ufiltrert tsjekkisk pilsnertype. De har tre sorter, Karloff Classic, Karloff Dunkel og Karloff Gold. Dessverre er det ikke alltid at de har alle sortene, men kan da tilby tsjekkisk øl som Pilsner Urquell og Staropramen på flaske som alternativ. Ikke særlig imponerende med tanke på ølet, men de har ypperlig mat, og deres Steak Karloff er noe av det beste jeg har smakt på lenge. Kan du ta til takke med en vanlig pils, vil jeg absolutt anbefale Karloff Czech Brewery-Restaurant. (Adresse: 31 Moskovyan, 0001 Yerevan)

Fra Beer Academy.

Beer Academy heter en brewpub med både innendørs og utendørs restaurant, som i likhet med Karloff åpnet i 2012, og likhet med de ikke ligger langt fra Kaskaden, Den Franske Plass, Operahuset og Frihetsplassen i Jerevan. Her serveres også god mat, dog ikke samme stil og kvalitet som Karloff. Derimot har de noen flere ølsorter: Academia Bitter, Academia Dunkel, Academia Pils, Academia Weizen, Academia Weizen Bock og Academia Ginger. Alle ufiltrerte. Her er det tyske ølsorter de satser på, og reklamerer med at de følger den tyske renhetsloven, dvs ølet kan kun inneholde vann, malt, humle og gjær. Mine personlige favoritter var Ginger og Dunkel. (Adresse: 8 Moskovyan, 0009 Yerevan)

Ølsmaking på Dargett.

Dargett Craft Beer, som ble startet så nylig som i 2016 av to brødre, serverer kun øl på kran som de har brygget selv. Og de lager mye spennende. De er først i Armenia med nesten alt de lager. Første armenske IPA ble laget her, og første eplecider av armenske epler. De er heller ikke redde for å prøve ut nye ting, som ale tilsatt aprikos. Hele 16 forskjellige ufiltrerte ølsorter kan de tilby. Her gjelder ikke den tyske renhetsloven. Sortene som Dargett kan tilby, står ikke noe tilbake for håndverksøl fra andre steder i verden, verken når det gjelder smak eller oppfinnsomme navn: Steppenwolf (bayersk weissen), La Rapsodia (bohemsk pilsner), Belle de Jour (blond ale), What the Hell! (München lett lagerøl), Metamorphosis (Wien lett lagerøl), A Catcher in the Wheat (amerikansk hvete ale), Coney Island (amerikansk pale ale), Vertigo (IPA), Armenia Invicta (Imperial IPA), Milestones (Black IPA), Morello (kirsebær ale), Prunus Armeniaca (aprikos ale), Seven Sins (belgisk tripple), 1984 (Nitro oatmeal stout), Odin (Baltic Porter) og Woland (Russian Imperial Stout), samt Uncle Raffi’s som er en eplecider. De har en stor bar, og en stor restaurant i to etasjer, og er utvilsomt det mest populære stedet i Jerevan for ølfantaster.

På flaske kan Dargett tilby flere belgiske kvalitetsmerker, flere fra belgiske trappistbryggerier, dvs øl som er brygget i kloster under oppsyn av munker tilhørende trappistordenen i Belgia. Bryggeriene som tilbys her er Chimay, Dupont, Rochefort, Lindemans, St. Bernardus og Bosteels.

Om du da ikke heller ønsker å ta med deg ditt eget favorittøl fra Dargett hjem. De fyller gjerne på en flaske til deg, på halvlitersflaske eller på 1,5 liters flaske, en såkalt «growler».

En growler til å ta med hjem.

I restauranten serveres mat som er tilpasset ølet som tilbys, og ikke motsatt. Det går veldig mye i burgere og grillmat, og pizza, men det er mye god mat å velge også her. Og betjeningen på Dargett snakker mye bedre engelsk enn på de andre to stedene. (Adresse: 72 Aram, 0001 Yerevan)

Armenia er et spennende land å besøke, utrolig mye å se. Ikke minst mye liv i gatene på kveldstid. Mange restauranter og barer. Selv sin egen Yerevan Beer Festival har de fått i gang, hver høst ved Svanesjøen i sentrum, der alle lokale ølprodusenter deltar. Det skal ikke forundre meg at det har dukket opp et par brewpubs til i Jerevan til neste gang jeg kommer på besøk.

Erik Drilen (besøkte Armenia 19. – 27. juli 2018)

Armenia – Sivilisasjonens vugge

Kaskaden i Jerevan rett etter solnedgang.

I dag er Armenia omtrent på størrelse med Belgia, inneklemt mellom Tyrkia, Georgia, Aserbaidsjan og Iran. Det historiske Armenia regnes som verdens eldste land, går tilbake til vår sivilisasjons opprinnelse, og omfattet store deler av dagens Tyrkia, i tillegg til store deler av Georgia, Aserbaidsjan, Iran, Irak, Syria, Libanon og Israel. I dag har ikke lenger Armenia noen kystlinje, men ligger i det som heter det armenske høylandet. De fleste lar seg imponere av norske fjell, men de armenske fjellene står ikke noe tilbake for de norske.

Jerevan med Ararat i bakgrunnen.

Armenias historie startet allerede for rundt titusen år siden. Det var her de første megalittiske bygningene ble reist. Det var her man begynte å dyrke jorda, den såkalte neolittiske revolusjonen, der man gikk over fra nomadiske samfunn av jegere og samlere i steinalderen, til å utvikle jordbruk, fast bosetting og husdyrhold. Bronse og jern ble også først tatt i bruk i dette området. Lenge trodde man at de første byene oppstod i Sumer i det sørlige Irak, men nyere utgravinger viser at folk samlet seg i byer i det armenske høylandet tidligere enn dette.

Både mesopotamiske og egyptiske skrifter nevnte landet, og Armenia har en lang og broket historie. De har vært innlemmet i mange imperier, både persiske, romerske, osmanske, så vel som det russiske. Folket har lidd under krig, invasjoner og erobringer, folkemord og utrenskinger. Det første armenske kongedømmet ble dannet rundt år 600 før vår tidsregning. I 1991 erklærte Republikken Armenia sin uavhengighet fra Sovjetunionen, og har siden 1992 vært medlem av FN.

Fra Republikkplassen i Jerevan.

Armenia er også det første landet som erklærte seg som et kristent land, og tok kristendommen som landets statsreligion. Det skjedde i år 301. Siden har landet klart å holde på sin kristne religion blant muslimske nabostater.

Et land som lenge var fattig kan det for mange være overraskende å se hvor pent og «rikt» landet og hovedstaden Jerevan ser ut. Mye av dette skyldes penger fra armenere andre steder i verden, spesielt fra USA og Russland. Estimert ti millioner armenere bor i andre land enn Armenia, og bare i Los Angeles-området bor det rundt 175.000 som identifiserer seg som armenere. Noen av de mest kjente med armensk avstamning i USA er utvilsomt familien Kardashian. Mange armenere har de siste årene også flyttet tilbake til Armenia.

Siden landet er såpass lite, går det fint å bo i hovedstaden Jerevan, dra på dagsutflukter og allikevel få med seg det meste av landet.

Dag 1-2: Jerevan

Kaskaden på kvelden.

Jerevan er en av verdens eldste byer hvor mennesker har bodd sammenhengende. Grunnlagt allerede i år 762 før vår tidsregning, og 29 år eldre enn Roma. Fra Jerevan har du utsikt til fjellet Ararat, hvor Noah ifølge Bibelen strandet etter syndfloden. Ararat, som ruver 5.137 m.o.h. ligger derimot på tyrkisk side av grensen, og er utilgjengelig for armenere, siden grensen mellom de to landene er stengt. Jerevan ligger på snaut ett tusen meter over havet, så selv om Ararat ligger 42 km unna er det ganske dominerende fra alle utsiktspunkt i byen. På tyrkisk heter fjellet Ağrı Dağı.

Moder Armenia.

Et av de beste utsiktspunktene over byen og Ararat er fra Seiersparken, ved den store Moder Armenia-statuen og evighetsflammen. Inne i sokkelen på Moder Armenia er det et krigsmuseum, som først og fremst tar for seg krigen i Nagorno-Karabakh. Opprinnelig var det statue av Josef Stalin på dette stedet, men da Stalin døde, fikk Armenia lov til å bytte den ut med en statue av Moder Armenia, som holdt et sverd. At sverdet forestilte et kors var det ingen i Sovjetunionen som forstod. Rundt det store monumentet står tanks og fly fra sovjettiden utstilt. I den samme parken finnes også en fornøyelsespark.

Kaskaden.

Utsikten fra toppen av Kaskaden er ikke noe dårligere. Kanskje bedre til og med, da du også får med deg selve Kaskaden, og ikke minst Frihetsplassen, Republikkplassen, Operahuset og parkene rett nedenfor deg. Kaskaden må regnes som en av Jerevans største severdigheter, og er verdt å få med seg på dagtid, ikke bare på grunn av hagene, fontenene og skulpturene, men også på grunn av kunstsenteret innendørs. Cafesjianmuséet inneholder kunst av Arshile Gorky, Andy Warhol og Marc Chagall blant flere store kunstnere. Du vil også finne glasskunst, og en egen etasje er dedikert Swarovski Chandelier. Det anbefales å ta en ny tur på kveldstid når kunstsenteret er stengt, og det begynner å bli mørkt. Da er det fullt av folk, lokale som turister, og alle fontenene og skulpturene er opplyste. Ett av byens flere samlingssteder.

Et annet sted hvor folk samles, både på dag- og kveldstid, er ved Operaen og Frihetsplassen med Svanesjøen og alle restaurantene og kafeteriaene. Et livlig sentrum på varme soldager, og har litt preg av Paris. Med den tørre fjelluften føles heller ikke 30 grader her like klamt som i Norge eller rundt Middelhavet. Selv 40 grader midt på sommeren er til å leve med. Få med deg de syngende fontenene på Republikkplassen mellom kl 21.00 og 23.00 i sommerhalvåret, der lys og vannkaskader blir akkompagnert av musikk. Jerevan er en fin by å bruke tid i. Brede fortauer, mange åpne plasser og parker, og ikke minst mange benker overalt å sitte på.

Matenadaran.

Matenadaran, som huser verdens største samling av armenske manuskripter, og en av de største av sitt slag i verden, er verdt et besøk. Ved å betale inngangspenger får du også tilgang til et eget utstillingsrom som inneholder noen av de fineste verkene, noen helt tilbake fra 400-tallet, håndskrevne bøker og manuskripter på armensk fra middelalderen. Religiøse skrifter, men også manuskripter som omhandler armensk og osmansk historie, filosofi, medisin, litteratur og kunsthistorie. Det skal være rundt 17.000 håndskrevne dokumenter, og 30.000 andre dokumenter i samlingen. Bygningen er gravd inn i skråningen den ligger ved og skal visstnok tåle et atomangrep. Jerevan ble utnevnt til verdens bokhovedstad i 2012 av UNESCO.

Nok et utsiktspunkt mot fjellet Ararat er Tsitsernakaberd, et monument og museum over det store folkemordet på armenerne under Det osmanske riket i 1915-1917. Man regner med at 1,5 millioner armenere ble drept de årene. Mange ble dessuten drevet på flukt til andre land. Langs avenyen mot monumentet er det en rekke minnesteiner, deriblant en hvor vår egen Fridtjof Nansen blir hedret, for sitt enorme arbeid med å hjelpe armenske flyktninger i årene etter krigen. Denne innsatsen, i tillegg til hans fredsarbeid i årene etter første verdenskrig, var det som ga ham Nobels fredspris i 1922. Muséet har også viet Nansen med en utstilling. I sentrum av Jerevan står det en statue av Nansen, og han har også blitt beæret med et eget frimerke i Armenia. Norske Bodil Catharina Biørn har også fått sin minnestein på Tsitsernakaberd. Hun var misjonær, hjelpearbeider, sykepleier og jordmor blant armenerne i det østlige Tyrkia de samme årene, og var vitne til forfølgelsene.

Fra Zvartnots.

Dag 3: Zvartnots – Echmiadzin – Araratdalen – Khor Virap – Areni – Noravank

Kjører man forbi flyplassen kommer man snart til en liten landsby ved navn Zvartnots. Katedralen fra det 8. århundret er i dag kun ruiner, men man kan besøke muséet på stedet for å se modellen av den runde katedralen, samt lære om utgravingene på stedet. Herfra kan du også ta spektakulære bilder av ruinene med Ararat i bakgrunnen.

Inngangen til Echmiadzin.

Få minutter fra Zvartnots ligger Echmiadzin, som er Armenias svar på Vatikanet og landets helligste sted. Vagharsjapat er byens offisielle navn, men Echmiadzin er det religiøse og mest brukte navnet. Byen var Armenias hovedstad fra år 180 til 340, byr på mange kirker, og står naturligvis på UNESCOs verdensarvliste. Katedralen regnes som en av verdens eldste kirker. Blant moderkirkens hellige relikvier er lansen, som etter sigende en romersk soldat stakk Jesus i siden med da han hang på korset.

Khor VIrap med den tyrkiske grensen i bakgrunnen.

Turen videre leder oss gjennom Araratdalen, til Khor Virap, en festning og et kloster. St Geghard, eller Georg Lysbringeren, satt fengslet her, i en underjordisk grotte, i 13 år for å ha forkynt kristen gudelære. Herfra kan du også se grensen til Tyrkia, faktisk så nær at Telenor sendte meg et sms-varsel der de ønsket meg velkommen til Tyrkia, og med prisene på deres tjenester i Tyrkia. Dette er også stedet i Armenia hvor du er nærmest Ararat, hvor altså Noah skal ha strandet med arken sin og alle dyrene etter syndfloden, ifølge Bibelen. Til tross for at fjellet ligger i Tyrkia, er Ararat selve symbolet på Armenia. Fjellet finnes på svært mye av armenernes kunst, og på backgammonbrettet, for de som er kjent med det spillet. Selv på Armenias riksvåpen er det avbildet. Etter at Noah gikk i land på Ararat, skal han ha plantet en vingård for rundt 8000 år siden.

Fra vingården ArpaParnas.

På veien videre kjører vi et stykke langs grensen til Aserbaidsjan til vi kommer til en fruktbar dal, og naturlig nok besøker vi en vingård i landsbyen Areni, hvor vi får omvisning i vinkjelleren til ArpaParnas, og selvsagt får smake fire forskjellige typer vin, en hvit, en rosé, samt to røde, hvorav den siste er fra Republikken Artsakh, eller Nagorno-Karabakh, for den som er bedre kjent med det navnet. Etter vinsmakingen besøker vi også hulen Areni-1, hulen i fjellsiden rett over gaten for vingården. Her har arkeologer funnet verdens eldste vingård, datert til ca år 3900 før vår tidsregning, altså nesten sekstusen år gammel. Den eldste sko som noen gang er funnet, ble også funnet her, 5500 år gammel. Eldre enn ismannen Ötzi i Tyrol, eldre enn sko funnet ved Stonehenge i England og sko funnet i pyramidene i Giza i Egypt. I tillegg ble keramikkrukker og bruksgjenstander funnet. I den samme hulen har de også funnet verdens eldste menneskehjerne. Utgravingene fortsetter.

Fra Noravank-klosteret.

Turen videre går på smale, svingete veier langs den fruktbare dalen og opp til Noravank-klosteret, 1500 m.o.h. Veien er så smal og svingete at vi et par ganger tviler på om vi klarer svingene med den lille bussen vår. Når vi nærmer oss målet står biler parkert langs veien, og ikke akkurat gjør manøvreringen enklere. Når en bil kommer imot, ser vi umiddelbart at det ikke er mulig å passere. Armenske menn kommer løpende til for å dirigere, og med litt rygging og litt fram og tilbake, klarer bilen på et utrolig vis å passere oss på kanten av stupet. Til slutt klarer vi å komme oss opp den lille trollstigeveien, og finner en plass på parkeringsplassen. Først lunsj i restauranten Noravank Hatsatun, bord utendørs, blå himmel, salat og tradisjonell armensk mat mellom de bratte fjellsidene.

Deretter besøker vi klosteret og kirkene fra tidlig 1200-tall og 1300-tallet. Ørnene flyr over oss, stedet er pakket med mennesker, og det viser seg at vi er så heldige å få overvære et armensk bryllup der oppe. Klosteret er best kjent for sin to-etasjes kirke Surb Astvatsatsin (Guds Hellige Mors kirke), som gir tilgang til andre etasje ved hjelp av en smal steintrapp på utsiden av bygningen. Også for et relieff som viser Gud og en due (Den Hellige Ånd). Naturligvis er det også umulig å ikke nevne utsikten.

Nå er det på tide å kjøre tilbake til Jerevan igjen. Det viser seg å komme seg ut av parkeringsplassen og ned igjen er like spennende som å komme seg opp. Først måtte vi finne en sjåfør til bilen som hadde sperret bussen vår inne. Deretter var det å komme seg forbi bilene som var parkert langs veien. Igjen var armenerne frampå for å dirigere, men problemet var at denne gangen var det ikke like enkelt å rygge opp den bratte veien. Vi var centimetere fra å sende en parkert bil utfor stupet, og det måtte rå muskelkraft fra fire-fem sterke armenere til for å unngå at bussen vår fortsatte de få centimetrene framover da sjåføren skulle sette bussen i revers. Det gikk bra denne gangen også, og vi kjørte samme vei som vi kom tilbake til Jerevan og hotellet.

Soltempelet i Garni.

Dag 4: Garni – Geghard – Sevan – Dilijan

Denne dagen går turen nordover. Første stopp er ved Charents bue, også et av de flotte utsiktspunktene mot Ararat.

Etter en kort stopp går veien videre til byen Garni og det hedenske soltempelet, et tempel i greskromersk stil med karakteriske pilarer, bygd av kong Trdat i år 77 e.Kr. (Arshakid-dynastiet). Det kongelige palasset og kongelige badet ligger ved siden av. Det pittoreske Garnijuvet er også verdt noen bilder. Tempelet er det eneste hedenske tempelet som fortsatt finnes i Armenia.

Geghard-klosteret.

Ikke langt fra Garni, i Azatdalen, ligger også Geghard-klosteret fra det 12. og 13. århundret. Noen av monumentene er helt fra det 4. århundret. Dette området består av flere kirker og gravsteder bortgjemt i fjellene, og det spesielle ved de er at flere av de er hugget ut av fjellsiden, og viser noe av det beste av armensk middelalderarkitektur. Den romerske lansen som spiddet Jesus på korset, og som nå befinner seg i Echmiadzin, ble lenge oppbevart her. Dette stedet står også på UNESCOs verdensarvliste.

Tilbake i Garni blir det lunsj i et landsbyhus, en restaurant drevet av en lokal familie. Her får vi også muligheten til å lære å bake det armenske brødet lavash på tradisjonelt vis i steinovn, og spise det etterpå sammen med lunsjen.

Sevanavank på en halvøy i Sevansjøen.
Sevansjøen.

Etter lunsj går ferden videre til Sevansjøen, den største innsjøen i Armenia med sine 1236 km2, og en av verdens høyestliggende innsjøer, 1900 m.o.h. 90% av all fisk, og 80% av all kreps, som fanges i Armenia kommer fra denne sjøen. Dessuten 20% av alt husdyrhold i Armenia foregår i området rundt denne sjøen. Middelalderklosteret Sevanavank ligger i dag på en halvøy i sjøen, men opprinnelig var dette en øy, før vannstanden ble senket med 20 meter under det sovjetrussiske styret for å drive et hydroelektrisk kraftverk. Dessverre forsvant også all sevanørreten på grunn av dette. Mange av fugleartene som hekket her tidligere også. En miljøkatastrofe, med andre ord. Klosteret derimot ligger der fortsatt, grunnlagt i år 874, og er en av de mest besøkte severdighetene i landet. Man kan nå kjøre ut på halvøya, men man må gå en steintrapp med rundt 250 trinn for å komme opp til kirken.

Fra Dilijan.

Den lille byen Dilijan i nord kalles Armenias Sveits. Omgitt av en frodig nasjonalpark, kan du ikke annet enn å la deg sjarmere av de gamle steinhusene med balkonger og utskjæringer i tre. I sovjettiden kom mange kunstnere hit for å få ro blant de vakre omgivelsene. Mange av de bor her fremdeles, og ønsker du å kjøpe armensk kunsthåndverk, er det her du bør gjøre det, i de små verkstedene eller butikkene.

Haghartsin-klosteret.

Et stykke inn i Dilijans nasjonalpark ligger også Haghartsin-klosteret. Omgitt av bare skog og bratte fjell. Klosteret består av tre kirker, hvorav den største ble bygget på 1200-tallet, to gavitter (gavit er et påbygg, nærmest som en vestibyle, vanligvis på vestsiden av armenske kirker, noen ganger også som et separat bygg), refektorium (spisesal), flere kapeller og steinkors. Det eldste bygget i dette klosteret ble påbegynt på 1000-tallet.

Fra Tavern Yerevan.

Dagen avsluttes med middag på Tavern Yerevan, en armensk restaurant med tradisjonell mat og armenere i folkedrakter som underholder med tradisjonell musikk og dans. Denne restauranten sies å være den mest ekte og minst turistifiserte i så måte. Selv armenere kommer hit for å spise og la seg underholde.

Verdens lengste kabelbane iflg Guinness rekordbok, TaTever.

Har du en dag ekstra, vil jeg anbefale en tur til Goris, og spesielt Tatev, helt i øst. Om du velger å ta noen dager i Republikken Artsakh (tidl. Nagorno-Karabakh), er det et perfekt stoppested på vei tilbake til Jerevan. Kabelbanen TaTever er, ifølge Guinness rekordbok, verdens lengste dobbeltsporet kabelbane med sine 5752 meter, altså nesten seks kilometer, fra Halidzor til klosteret i Tatev. På det høyeste svever man mer enn 300 meter over dalbunnen, og kan nok være en prøvelse for de med høydeskrekk. Turen tar rundt 12 minutter hver vei. Selvsagt kan man også kjøre bil til Tatev, men da må man belage seg på at turen tar 40 minutter hver vei på smale, svingete veier.

Tatevklosteret.

Tatevklosteret er kanskje det mest spektakulære av alle klostrene og kirkene i Armenia, der det nærmest henger på kanten av stupet til dalen flere hundre meter nedenfor. Det fikk sitt navn etter Eustateus, en av apostelen St Thaddeus’ disipler, som forkynte og døde i dette området. Klosteret er fra 800-tallet, men det har vært både kirker her i flere hundre år før det, og hedenske templer helt siden førkristelige tider. På 1000-tallet skal det ha vært hele tusen munker i klosteret, men klosteret har etter den tid både opplevd jordskjelv og invasjoner fra naboemiratene. I 1170 skal muslimer fra Seljuqdynastiet ha brent mer enn 11.000 dokumenter i klosteret. Derimot har klosteret blitt gjenbygd gang på gang. Selv mongolene overlevde de. Siste jordskjelv kom i 1931, men klosteret renoveres hele tiden, og to av de tre kirkene i klosteret, St Paul og Peters kirke fra år 895, samt St Marys kirke, er fortsatt flittig brukt. Den tredje, St Greghardkirken, rekonstrueres fortsatt.

Lunsj i det fri på Harsnadzor Resort & Restaurant anbefales absolutt. Utsikten er upåklagelig, og kanskje blir du fristet til å overnatte i en av de uvanlige hyttene på stedet også?

Hotellanbefalinger i Jerevan: Jeg bodde på Radisson Blu Hotel Yerevan og Ani Plaza Hotel, begge svært gode 4-stjerners hoteller. Radisson ligger på høyden med utsikt over hele byen, nær Moder Armenia-monumentet og Kaskaden. Litt usentralt, men taxi koster aldri mer enn 1000 dram (i skrivende stund tilsvarer én dram kr 0,0175). Ani Plaza Hotel ligger nær Frihetsplassen og Svanesjøen, med andre ord midt i sentrum. Av andre anbefalte hoteller jeg hadde visning på, kan nevnes Double Tree by Hilton Hotel Yerevan City Centre (til tross for navnet ikke så sentralt som man kunne håpe på, men anbefales for allergikere, da de har rom uten tepper, noe som er uvanlig i Armenia), dessuten Central Hotel Yerevan, Royal Plaza Hotel, Hotel Imperial Palace og Tufenkian Historic Yerevan Hotel, som alle er flotte hoteller og ligger sentralt i byen.

 

Erik Drilen (besøkte Armenia 19-27. juli 2018)

Guidet pubtur i Douglas, Isle of Man

Tappetårn i puben Hooded Ram.

Isle of Man er kanskje ikke det første stedet du forventer å få en pub-til-pub-rapport fra. Men hver tirsdag og lørdag kan man faktisk melde seg på en guidet pubtur i hovedstaden Douglas, en liten by med i underkant av 30.000 mennesker. The Classic Pub Walk går hver tirsdag kveld i perioden april til september, mens The Barbaric Coast Pub Walk går hver lørdag ettermiddag i samme periode. Turene varer rundt tre timer, man besøker seks puber og prisen på £25 inkluderer en øl på hver pub. Guiden, John Cojeen, har interessert seg for øl det meste av sitt voksne liv, og forteller med innlevelse historien om øyas øl og hvordan pubene har forandret seg gjennom de siste 150 årene. Man blir også tatt med ned i en ølkjeller på turen, og blir fortalt historien om en hule som smuglere brukte allerede så tidlig som rundt år 1750.

Jeg har alltid funnet gamle puber på de britiske øyene interessante, da de alltid har en god historie å fortelle. Nå er Isle of Man verken en del av Storbritannia eller Irland, men en liten øy midt i mellom, med mye vikinghistorie, må da også ha litt å by på når det gjelder pubhistorie.

Det det eldste og største bryggeriet på Isle of Man er Okell’s. De er så store at, foruten å eie halvparten av pubene på Isle of Man, eksporteres ølet deres også til utsalgssteder og puber flere steder i England. Bryggeriet ble startet i 1850 av kirurgen William Okell, som allerede da eide flere puber på øya.

I 1874 fikk Okell gjennomslag for sitt forslag om en renhetslov for alle bryggerier på Isle of Man, vedtatt av den lovgivende forsamlingen på Tynwald, som gikk ut på at øl brygget på øya ikke kunne inneholde annet enn malt, humle, sukker og vann. Denne renhetsloven heter Manx Beer Purity Law, og Okells holder seg fremdeles til den i dag. I tillegg til sine faste ølsorter, produserer Okell’s også en rekke sesongbetonte ølsorter.

Det andre store bryggeriet på Isle of Man er Bushy’s. Det er mest kjent for å være ølleverandør til, og for sitt store øltelt i forbindelse med det store årlige motorsykkelracet TT Races. Skilt med «Bushy’s – Ale of Man» finner man mange steder på øya. Bryggeriet ble grunnlagt i 1986. De startet med en pub allerede i 1984, og bryggeriet startet i pubkjelleren to år senere. Bushy’s Brewpub stengte dessverre dørene i år 2000, men ølproduksjonen har fortsatt, og ølet deres får man i de fleste pubene på øya. De produserer omtrent like mange ølsorter som Okell’s, både faste og sesongbetonte sorter, men det mest særegne og kjente ølet fra Bushy’s er sannsynligvis deres Oyster Stout, en mørk stout, hvor ferske østers inngår i bryggeprosessen. Selv om det ikke er vitenskapelig bevist, så sies det at ølet skal hjelpe på fruktbarheten.

Det minste bryggeriet på Isle of Man er Old Laxey Brewing Company, som brygger øl som hovedsakelig serveres i puben som ligger rett ved siden av, The Shore, i landsbyen Laxey.

Det yngste av de fire bryggeriene på øya er The Hooded Ram Brewing Company i hovedstaden Douglas, grunnlagt i 2013. Allerede i 2014 vant de sin første pris for sitt øl, og igjen i 2015. I 2016 ble deres første pub åpnet i Douglas. Samme år begynte man å få tak i håndverksøl fra Hooded Ram også flere steder i England og Skottland. I 2017 åpnet de sin første pub i Wolverhampton, og deretter i Birmingham. Snart må de vel utvide bryggeriet?

The Railway

Jeg møtte John Cojeen utenfor puben The Railway. Som navnet indikerer, ligger puben rett ved jernbanestasjonen i Douglas. Etablert i 1874, og eies av Heron & Brearley, samme selskapet som også eier Okell’s bryggeri og brorparten av alle pubene på Isle of Man. Det er vanlig å starte pub-til-pub-turene her. John gir meg en introduksjon av selskapet og ølet til Okell’s. Puben har gjennomgått en totalrenovering, og fremstår som delvis industriell, delvis retro. Veldig uformell. Puben er også et godt sted å spise et burgermåltid, tilpasset dine egne ønsker, og en øl som matcher. Godt med plass om dere er mange. Prøv Okell’s Bitter. (Adresse: Banks Circus, North Quay, Douglas)

The Hooded Ram Pub ligger rett over gaten, og er neste stopp på den guidede pubturen. Håndverksbryggeriet har jeg skrevet om et par avsnitt ovenfor. Mens bryggeriet ligger litt lenger opp i byen, i et industriområde ved elven Glass, ligger puben 850 m unna, der den samme elven renner ut, ved småbåthavnen på North Quay. Også denne puben, åpnet i august 2016, tilbyr god pubmat, som matcher de elleve sortene av ale de kan tilby. En utmerket pub for de som foretrekker håndverksøl. De skryter av at ølsortene følger renhetsloven på Isle of Man, og dermed finnes verken tilsetningsstoffer, konserveringsmidler eller andre substitutter enn det renhetsloven tillater. The Hooded Ram Pub må dessuten ha et av verdens flotteste tappetårn, formet som hodet på en vær, spesiallaget til puben. (Adresse: North Quay, Douglas)

Det er ikke langt å gå til neste pub heller. The Saddle ligger bare to kvartaler unna, rett innenfor en sidegate til North Quay. En tradisjonell pub med mange lokale gjester, men alle er velkommen. Er du interessert i hesteveddeløp er dette stedet. «Racing UK» og «At the Races» vises alltid på skjermen her. Det ligger i navnet. Når det ikke er hesteveddeløp på TV, sender de rugby. Videre er puben mest kjent for sitt «Saddleoke» hver torsdag kveld. Hva det er må man nesten bare finne ut av selv. Man vet ikke helt sikkert når det første serveringsstedet her ble åpnet, men man vet at det i hvert fall var serveringssted her så tidlig som i 1830, da James McKenzie drev stedet. Bak bygget var det et åpent område, hvor det var staller og vognskur. Bønder på bytur kunne sette igjen hestene her mens de hadde ærender i byen. The Saddle Inn var da også et populært sted der bønder møttes. Stedet skiftet eiere flere ganger, men i 1898 overtok William Okell. I dag eies puben av Heron & Brearley, og det er fremdeles i hovedsak Okell’s som serveres her. (Adresse: Queen Street, Douglas)

 

The British

The British er sannsynligvis den puben som ser mest britisk ut av alle på Isle of Man. Også denne ligger på North Quay, bare noen meter fra The Saddle, og eies av Heron & Brearley. The British Hotel stod på dette stedet helt siden 1809. Også dette var et populært sted hvor bønder på by’n møttes, siden det lå så nær The Saddle og stallene i bakgården. Elsker du klassisk britisk øl er dette stedet. Og selvfølgelig Okell’s. Restauranten The British Embassy har også tilhold her, med plass til 85 mennesker, hvor du også kan holde private selskaper, kvalitetsmat, og du kan også få servert vin og engelsk gin. Ja, selvsagt også øl. (Adresse: North Quay, Douglas)

 

The Albert ligger rundt hjørnet fra The British, og er også en av de klassiske pubene i Douglas. Etablert i 1863 under navnet The Royal Albert, men Royal ble sløyfet i 1881. The Albert Hotel ble derimot åpnet allerede i 1859, der innehaveren William Stockdale averterte med måltider og godt utluftede rom til en pris av 4 shilling og 6 pence pr dag. Men Stockdale var tydeligvis ingen god forretningsmann, for hele hotellet med alt inventar ble lagt ut til salg allerede samme året. Puben har tre sorter øl på tappekran, og bytter mellom fire sorter, Okell’s Mild og Bitter, samt Bushy’s Castletown Bitter og Bushy’s Bitter. I tillegg har de flere såkalte gjesteøl. De har også TV, men den står aldri så høyt på at den ødelegger en god samtale. Her har du også muligheten til å spille biljard, eller pool. Karaoke på fredagskveldene. The Albert er den puben som ligger nærmest havnen, og har mange bilder av dampbåter på veggene. Bygget har også historisk interesse, da kjelleren i The Albert trolig er en av de eldste byggkonstruksjonene i hele Douglas. (Adresse: Chapel Row, Douglas)

Samuel Webbs, eller bare Sam Webbs, er en travel og livlig sentrumspub. Det perfekte møtestedet før og etter et besøk i The Gaiety Theatre, da den ligger bare noen meter unna. Også populær sportsbar, da det alltid sendes sport på skjermen. Samuel Webb kom til Isle of Man i 1850 med veldig lite. Han startet opp en liten butikk som solgte alt fra nåler til et anker. Etter hvert ble han medlem i Douglas bystyre, var der i over 17 år, før han ble valgt til varaordfører i 1896. Webb fungerte som ordfører i årene 1898-1900. Familien fortsatte butikkdriften fram til hans død i 1903. Butikken ble kjøpt opp av andre og det ble etter hvert drevet bl.a. kafé på stedet, inntil en pub ble startet og fikk navnet etter den tidligere ordføreren i 1993. I dag eies puben av Heron & Brearley. Castle Street, hvor puben ligger, var opprinnelig gaten mot havnen i Douglas. Husrekken foran, med viktorianske hus og strandpromenaden Douglas Promenade ble bygd på fra 1870-tallet og utover. (Adresse: Marina Road, Castle Street, Douglas)

Pubrunden avsluttes på Samuel Webbs, men det finnes flere puber i Douglas til en annen gang. I løpet av den guidede turen får man lære om alt fra historien til pubene, hvordan øl lages, og hvilke bryggerier som finnes på Isle of Man. Ja, selv ølglass er tema. I tillegg blir du tatt med ned i en original ølkjeller fra 1750-tallet, og lærer om hvordan øl oppbevares og tappes. I tillegg får du en liten suvenirbok som forteller mer om historien om ølet og pubene på Isle of Man.

Erik Drilen (besøkte Isle of Man 21.-23. juni 2018)

Se Isle of Man på én dag

Fra Douglas, Isle of Man.

Isle of Man er den lille øya som ligger omtrent midt mellom England og Irland. Ikke er den del av verken Storbritannia eller Irland. Isle of Man har sin egen statsminister, Chief Minister of the Isle of Man, og eget ministerråd. Eget parlament har de også, Tynwald, som er delt i to kamre, House of Keys (Underhuset) og det lovgivende råd. De har sine egne lover, vedtatt på Tynwald. Eget flagg. Egen myntenhet, pund, men er linket til britiske pund, og verdien er den samme. Men de har egne pengesedler og mynter. Egne frimerker. Egne pass utsteder de også. De er ikke medlem i EU, selv om Storbritannia for øyeblikket fortsatt er det. Dermed kan Isle of Man regnes som et eget land.

Småbåthavnen i Douglas.

Landets øverste statsoverhode derimot er Storbritannias dronning Elizabeth II, men hun har ikke tittelen dronning av Isle of Man, men derimot Lord of Mann. Ansvaret for landets forsvar og utenriksforbindelser ivaretas av Storbritannia. Dermed kan man på den annen side ikke kalle Isle of Man en selvstendig, suveren stat. De er i tollunion med Storbritannia og EU, og i passunion med Storbritannia og Irland.

Fra Douglas, Isle of Man.

Eget språk har de også, Manx, eller mansk-gælisk, selv om det er få som forstår eller snakker det til hverdags nå lenger. Mange lurer på hvorfor øya heter Isle of Man. Navnet er en anglisering av det gæliske Ellan Mannin. I dag er det dog mest vanlig å skrive det Ellan Vannin, som også er det offisielle navnet på øya.

Strandpromenaden med de viktorianske bygningene i Douglas.

Ser man nærmere på stedsnavnene, så ser man at de ofte er mer norske enn gæliske. Keltere bodde på øya fram til vikingetiden, men fra rundt 850 kom norske vikinger og bosatte seg der. Når man reiser rundt på øya vil man fortsatt se at norske stedsnavn på gårder og landsbyer fortsatt dominerer, til tross for at Magnus Lagabøte overlot øya til den skotske kongen i 1266.

Douglas, Isle of Man.

For historieinteresserte nordmenn er det veldig interessant å besøke Isle of Man. Det finnes mange spor etter de norske vikingene der. Øyas størrelse gjør at man heller ikke behøver så veldig lang tid på å reise rundt. Med mindre man kommer sammen med en gruppe, så finnes det ingen arrangerte sightseeingturer man kan melde seg på. Derimot er det enkelt å reise kollektivt der, så man er ikke avhengig av å leie bil.

Manx Museum, Douglas.

Det går an å få med seg det viktigste av det Isle of Man har å by på av severdigheter på kun én dag. Men det forutsetter at man ikke inkluderer hovedstaden Douglas (Doolish på mansk-gælisk) på denne dagen, pga åpnings- og stengetider. F.eks. åpner Manx Museum først kl 10.00 og stenger igjen kl 17.00. På samme måte, om man ønsker å prøve ut Douglas Bay Horse Tramway, der trikken blir dratt av hester, starter de kl 08.40 og holder på til rundt kl 18.00 (noen få dager i juli og august til rundt kl 20.00), så det kan bli knapt med tid her også.

Tynwald Hill Inn Public House.

Før du legger ut på turen rundt øya, anbefales det at du kjøper Go Explore-billett, som gjør at du kan reise med alle busser og tog, inkludert hestetrikken i Douglas. Du kan kjøpe Go Explore-billett for én, tre, fem eller sju dager. Pr i dag er prisen for én dag £16 for en voksen. Skal du være minimum fem dager kan du også kjøpe en femdagers Go Explore Heritage-billett som også inkluderer inngang til alle Manx National Heritage-steder, inkludert muséer, slott m.m. Den koster pr i dag £63. Billettene kan du kjøpe på velkomstsenteret på havneterminalen, Douglas jernbanestasjon, samt ti andre steder rundt omkring på øya.

Isle of Man Steam Railway på stasjonen i Castletown.

Så hva rekker man å se i løpet av en dag på Isle of Man?

Castletown.

Jeg startet dagen med å ta første damptog fra stasjonen i Douglas til Castletown, Isle of Mans gamle hovedstad, fra byen ble grunnlagt rundt år 1090 fram til 1869. Slottet i sentrum, Castle Rushen, ble opprinnelig bygd til en norsk vikingkonge i år 1265, og er Castletowns største og viktigste severdighet. Fra 1300-tallet og utover ble festningsmurene rundt slottet bygget, og gjennom århundrene har slottet vært tilholdssted for konger og lorder av Mann, men har også vært fengsel. Det gamle House of Keys, Underhuset, er også en av byens severdigheter, samt det gamle gymnaset og sjøfartsmuséet. Castletown er en liten og sjarmerende by, med lave, små hus og trange gater, som de fleste byene på Isle of Man, med unntak av Douglas. I havnen finnes fortsatt mange fiskebåter.

Det gamle House of Keys, Castletown.

Castletown stasjon.
Port Erin.

Jeg kunne ha ventet på å ta det samme damptoget videre til Port Erin, men da hadde jeg måttet vente over en time på det. De lokale bussene går oftere og er raskere enn toget, i tillegg til at de stopper midt i sentrum av byen, og ikke like utenfor, som toget. Derfor ble det mer praktisk med buss videre. Det man bør få med seg i Port Erin er jernbanemuséet, Isle of Man Railway Museum. Det ligger rett ved jernbanestasjonen, og også der bussen stopper. Noe av det som er utstilt der er lokomotiv nr 6 fra 1875, kjent under navnet Peveril, samt lokomotiv nr 16, også kjent som Mannin, fra 1926. I tillegg vogn nr F 36 som er kjent som The Royal Saloon, en vogn som ble brukt ved alle kongelige besøk på øya fram til år 1983. Både den britiske dronning Elizabeth II, dronningmoren og de fleste andre i den britiske kongefamilien har reist med denne, og ikke minst, interessant for oss nordmenn, også kong Olav V har reist med denne vognen. Av andre steder verdt å se i byen er stranden, og gjerne ta en iskrem i iskrembaren nær stranden. Mange ønsker også å gå til Milner’s Tower på Bradda Head, men det er et stykke å gå dit, så om man kun har én dag til rådighet for å se Isle of Man, bør man vurdere å ikke ta denne turen, evt velge å kjøpe et tredagerspass.

Milner’s Tower og Bradda Head.

Mellom Port Erin og Peel går det verken buss eller tog direkte, så da måtte jeg i tilfelle ha reist tilbake til Douglas for å skifte til buss videre til Peel. Derfor valgte jeg å ta taxi på smale, svingete veier langs vestkysten fra Port Erin til Peel. Den kostet rundt £25, men gjør at du sparer minst en time i reisetid. Dessuten stoppet taxien for meg, slik at jeg kunne ta bilder fra toppen av fjellet mellom de to små byene.

Peel Castle.

Den største severdigheten i den lille fiskelandsbyen Peel er utvilsomt den store festningen Peel Castle, som ligger på den nå landfaste øya St Patrick’s Isle. Herfra forsvarte de norske vikingene øya fra den ble bygd, sannsynligvis rundt år 1100 av kong Magnus Berrføtt og hans hær. Innenfor festningsmurene befinner det seg også to kirker, St Patrick’s Church og Isle of Mans første katedral, St German’s Cathedral, som på den tiden den ble bygget i 1154 ble underlagt Nidaros erkebispedømme i Norge. Festningen var i bruk helt til 1870, og til og med under de to verdenskrigene på 1900-tallet var det en viss militær tilstedeværelse der. Man har gjort vikingefunn helt tilbake til 900-tallet på området festningen ligger, bl.a. en norrøn grav, et vikingesmykke laget i rav, samt sølvmynter fra rundt 1030. Disse er nå å finne i Manx Museum i Douglas. Ikke langt fra festningen, nær havnen i Peel, kan man også få med seg muséet House of Manannan som omhandler den maritime historien til byen, deriblant også en replika av vikingskipet Odins Ravn. Av andre muséer verdt et besøk i byen er Leece Museum, som har en stor samling av motorsykler og memorabilia fra Manx Grand Prix, og ikke minst fra det verdenskjente TT-racerløpet som foregår på Isle of Man hvert år i mai-juni. Dessuten ligger Manx Transport Heritage Museum i Peel. Stranden i Peel er en av øyas største og fineste.

 

Tynwald.

Mindre enn ti minutter med bussen fra Peel kommer man til Tynwald, eller som det heter på norsk, Tingvoll (av norrønt Þingvǫll). Dette er igjen et sted som nordmenn bør få med seg, da dette er Isle of Mans lovgivende forsamling og parlament, opprettet av norske vikinger i år 979. Isle of Man er stolte av å kalle dette et av verdens eldste fungerende parlament. Kun Løgtingið (Lagtinget) på Færøyene (uavbrutt tradisjon fra begynnelsen av 900-tallet) regnes som eldre. Alltinget på Island ble også grunnlagt tidligere, i år 930, men ble avskaffet i år 1800 av Danmark. Alltinget på Island ble gjeninnført i 1845, men Tynwald har altså eksistert uavbrutt siden 979. Puben Tynwald Inn er med på en liste over de beste spisestedene på Isle of Man. De serverer tradisjonell pubmat.

Tynwald.
Ramsey stasjon.

Fra Tynwald kan man reise direkte videre med buss langs vestkysten opp til byen Ramsey på nordøstkysten. Ramsey er den nest største byen på Isle of Man, etter Douglas, med sine rundt 7300 innbyggere. Man antar at det var her de første innbyggerne på Isle of Man slo seg ned, og det var også her de første vikingene fra Norge kom. Det er mange norrøne navn rundt Ramsey, som fjellet Skakafjell, som senere ble til Sky Hill da mange av stedsnavnene ble anglisert fra 1500-tallet og utover. Slaget ved Skakafjell (1079) regnes som et av de største slagene i Isle of Mans historie. Selv Ramsey skal komme fra det norrøne hrams-á, som betyr «villøkselv», da det skal ha vokst mye villøk i området. Byen er kjent som en havneby, og også byen der verdens første oljetanker, The Jane, ble bygd i 1865. Et av byens kjennemerker er Alberts Tower, et 14 meter høyt granittårn bygget til ære for prins Alberts besøk i 1847. Det står på høyden som prinsen besteg for å få utsikt over byen. Tårnet er i dag ikke bare kjennemerke for Ramsey, men også for hele Isle of Man. Queen’s Pier, en utstikker i jern fra 1886, er et annet kjennemerke i byen. Dette var lenge en gangvei, men har i de siste årene forfalt, og man diskuterer fremdeles om hvorvidt denne bør restaureres. Jernbanestasjonen i Ramsey er den nordligste stasjonen, samt endestasjonen, på Manx Electric Railways.

Fra Ramsey kan du ta verdens eldste elektriske trikk fortsatt i drift til Laxey, eller, om ventetiden blir for lang, kan du også reise med buss. Laxey er også en annet navn med norrøn opprinnelse. Navnet er fremdeles i dag Laksaa på Isle of Mans gæliske språk. På norsk betyr det «lakselv», etter det norrøne laxá. De fleste som kommer til Laxey kommer dit for å reise med Snaefell Mountain Railway, opp til det høyeste punktet på Isle of Man, det 621 meter høye Snaefell (av norrønt snjœfjall, eller snøfjell). Fra Snaefell har man på en klar dag utsikt over hele Isle of Man, i tillegg til Skottland, England, Wales og Irland. Da jeg kom til Laxey skulle det fremdeles iflg rutetabellen være to avganger til Snaefell. På stasjonen stod det at disse avgangene var innstilt.  På dette tidspunktet var også det meste i Laxey stengt, inkludert de andre store severdighetene, som Great Laxey Mine Railway, til de gamle nedlagte gruvene. Fra 1700-tallet fram til 1829 var Laxey kjent som stedet hvor 20% av all sink og 5% av alt bly ble utvinnet på de britiske øyene. Også sølv ble utvinnet her. The Laxey Wheel er fortsatt verdens største vannhjul i drift. Derimot fikk jeg reist med verdens eldste elektriske trikk fortsatt i drift, bygd i 1893, fra Laxey tilbake til Douglas.

Jeg startet dagen med første tog kl 09.50 fra Douglas til Castletown, og brukte da rundt 10-11 timer før jeg var tilbake i Douglas. I hver by hadde jeg et par timer til rådighet, litt mindre i Ramsey og Laxey. I ettertid så jeg at jeg kunne ha reist tidligere med buss fra Douglas til Castletown, og heller tatt toget derfra til Port Erin, og dermed fått utnyttet dagen bedre, spesielt med tanke på at det meste var stengt i Ramsey og Laxey da jeg kom dit. Det meste virker å stenge kl 17.00 på Isle på Man, selv i turistsesongen på sommeren. Hadde jeg fått med meg Snaefell Mountain Railway fra Laxey, har jeg måttet regne enda et par timer.

Douglas, Isle of Man.

Som nevnt tidligere, rekker man ikke å ta med hovedstaden Douglas på en heldags rundreise. Allikevel, Douglas er ingen storby, så har man noen timer til overs og en dag til, så rekker man fint å se hovedstaden også. De viktigste severdighetene å få med seg fra Douglas er Manx Museum, hestetrikken Douglas Bay Horse Tramway, samt strandpromenaden med de viktorianske bygningene, som Gaiety Theatre og Villa Gardens. Om man har flere dager til rådighet, og deler opp turen rundt øya, kan man få med seg flere småbyer, flere historiske steder med vikingminner og annet. Kanskje kan jeg komme tilbake til dette ved en senere anledning. Denne gangen hadde jeg kun én hel dag til disposisjon, pga et kansellert fly, og forsinkelse pga ombookingen.

Douglas, Isle of Man.

Hotellforslag: Jeg bodde på HQ Bar & Restaurant, et familiedrevet 4-stjerners gjestehus i Douglas, med, som navnet tilsier, en bar og restaurant. Uteterassen til baren har utsikt mot sjøen. Noen av rommene har også det. Beliggenhet kort vei fra den viktorianske strandpromenaden, men allikevel et stykke å gå til den eldste bydelen og dampjernbanen (20-30 minutter). Hestetrikken, derimot, er like i nærheten av hotellet.

Erik Drilen (besøkte Isle of Man 21. – 23. juni 2018)

Belfast og Nord-Irland

Giant’s Causeway i Nord-Irland

Det går ingen direktefly fra Norge til Belfast, men å komme seg dit er enkelt. Man kan fly til Dublin, og ta buss direkte fra Dublin lufthavn til Belfast. Det tar snaue to timer. Man kan også ta tog fra Dublin, også det tar to timer. Å kombinere Dublin og Belfast på samme reise er derfor ikke noe problem. Alternativt kan man fly til Belfast via flere byer i Storbritannia.

Lonely Planet har i år kåret Belfast til en av de heteste byene å besøke. Ved første øyekast minner byen kanskje om Liverpool eller Glasgow med skipsverft- og havneområde, men byen skiller seg ut på en vesentlig ting, og det som kanskje er byens største severdighet, nemlig Titanic. Havneområdet kalles i dag Titanic Quarter. Det var her det berømte skipet ble bygd.

Et besøk i opplevelsessenteret Titanic Experience er en selvfølge. Denne både levende og interaktive utstillingen forteller historien om verdens mest berømte skip på stedet der det ble designet, bygd og sjøsatt i 1912. Utforsk verftet og se hvordan skipet ble bygd, se originaltegningene, gå gjennom «skipet» og se hvordan lugarene så ut, se gjenstander om bord, hvordan overfarten på jomfrureisen foregikk fra avreise til det traff isfjellet, evakueringen, og hva som skjedde etterpå fortalt av overlevende som var med skipet, mannskap og passasjerer. Se film av ubåt som har dykket ned til skipet der det ligger på havets bunn. Når du allikevel er der, få også med deg SS Nomadic, et av de siste White Star Line-skipene i verden, og som fraktet passasjerene ut til RMS Titanic. Titanic Belfast ble for øvrig kåret til verdens beste turistattraksjon under World Travel Awards i 2016, i konkurranse med bl.a. Machu Picchu i Peru, Ferrari World i Abu Dhabi, Las Vegas Strip og Guinness Storehouse i Dublin. De med maritime interesser bør også avlegge HMS Caroline et besøk, et skip fra første verdenskrig, ikke langt fra Titanic Experience.

 

Et must i Belfast er også Black Taxi Tours. Til tross for at det er 20 år siden våpenhvilen etter den mer enn 30 år lange konflikten i Nord-Irland (1968-1998), er situasjonen i Nord-Irland fortsatt sensitiv og kompleks. For å kunne forstå historien og folkets politiske synspunkter, vil jeg anbefale at du tar en guidet rundtur gjennom Belfast med et av de mange selskapene som arrangerer såkalte Black Taxi Tours. Opplev fredsmuren (Peace Wall) og politiske veggmalerier rundt i byen gjennom en to-timers tur, og få forklart de fire forskjellige versjonene av «The Troubles»: den katolske republikanske versjonen, de protestantiske loyalistenes versjon, den britiske versjonen og sannheten. Se katolske The Falls og protestantiske Shankill Road. I de katolske områdene heiser man det irske flagget, mens protestantene heiser det britiske. For å forstå konflikten i Nord-Irland, som minner veldig mye om konflikten mellom Israel og Palestina, er denne turen et must. Visit Belfast anbefaler operatøren Taxitrax Tours.

  

Man får med seg mye av Belfasts politiske street art, eller gatekunst om man vil, gjennom Black Taxi-turene. Men byen har også mange andre veggmalerier å by på, blant annet for å hylle Prince, eller TV-serien Game of Thrones. Mye av gatekunsten vil du finne rundt Cathedral Square, men også andre steder i byen.

Selve sentrum av Belfast ligger rundt det store rådhuset og Donegall Square. Her ligger turistinformasjonen og shoppinggatene. Det store kjøpesenteret Victoria Square ligger heller ikke langt unna. Rådhusets klassiske renessansestil er absolutt verdt å få med seg, og bygningen er en av de mest fotograferte i byen.

Albert Clock er Belfasts svar på det skeive tårnet i Pisa. Gotiskinspirert tårn bygd i 1865, for å minnes Dronning Victorias ektemann, Prins Albert, som døde i 1862. Det ble bygd på påler på et oppdemmet område av elva Farset, noe som gjorde at tårnet etter hvert begynte å helle. I dag heller det 43 meter høye tårnet ca 1, 25 meter, til tross for omfattende renoveringsarbeid for å sikre det. I dette området ble sjømenn møtt av promiskuøse kvinner i gamle dager. På en varm dag i dag kan du avkjøle deg i de sprutende fontene rett ved tårnet.

Queen’s University Lanyon Building er som tatt ut av en Harry Potter-film. Husk å få med statuen av Galileo inne i bygningen.

Et sted som er verdt å stikke innom på fredag, lørdag eller søndag er St George’s Market, en viktoriansk markedshall fra 1896. Her selger mer enn 300 lokale matprodusenter, kunstnere og andre sine varer. Spesielt lørdag og søndag formiddag er det anbefalt å stikke innom. Om du har glemt å spise frokost den morgenen, er det ingen krise, for her er fristelsene mange.

I Belfast er det også en pub som står på listen over byens viktigste severdigheter. Crown Liquor Saloon, etablert i 1826, renovert i 1885, eies i dag av det offentlige National Trust. Legg merke til det viktorianske eksteriøret, men også detaljene innendørs. Millioner er brukt på å renovere dette bygget. Her kan du få servert din Guinness, men i andre etasje har de også en utsøkt restaurant. Det er også lurt å bestille bord på forhånd, for det kan bli fullt.

Hotellanbefalinger: Jury’s Inn, et 4-stjerners hotell som ligger rett ved siden av Grand Opera House og Crown Liquor Saloon, og bare et par kvartaler fra rådhuset. Bussterminalen ligger også veldig nært, om du kommer med buss fra Dublin eller Londonderry.

One Sussex Place, et 4-stjerners leilighetshotell, som passer fint om du skal være der noen dager. Fullt utstyrt kjøkken. Ingen resepsjon. Du kontakter hotellet pr telefon før du ankommer og får kode til hotellets inngangsdør. Veldig store rom. Merk at inngangen ligger i Joy Street, og ikke mot Sussex Place. Ligger også bare et par kvartaler fra rådhuset, St. George’s Market og Belfast Waterfront med flere restauranter, bl.a. Tedford’s Kitchen Bar & Restaurant.

Giant’s Causeway Tour

Dark Hedges

For de fleste som reiser til Nord-Irland er dette høydepunktet under besøket. En av de vakreste kjøreturene i Storbritannia, mer enn 200 kilometer langs den forrevne kysten av Nord-Irland. På strekningen fra Belfast helt til Derry, kjent som Causeway Coastal Route, kan du se slott, strender og fossefall, du kan vandre på såkalte cliff walks, stier langs klippene, samt se steder der Game of Thrones er blitt filmet.

Carrick-a-Rede Rope Bridge

Mens Causeway Coastal Route kan dekkes på et par timer med bil, kan det for enkelte besøkende ta flere dager å få med seg alt om man stopper på alle de forskjellige stedene underveis. Noen av de viktigste severdighetene er ofte inkludert som en del av organiserte dagsturer fra Belfast. De viktigste er Giants Causeway, som står på UNESCOs verdensarvliste, Carrick-a-Rede Rope Bridge, Dark Hedges i Ballymoney, Dunluce Castle, Ballintoy Harbour og Downhill Strand.

Det varierer litt hvor de arrangerte turoperatørene stopper, men disse er med på de fleste turene. I tillegg kan man få med seg noen av de litt mindre kjente stedene, men ikke mindre spektakulære stedene som det normanniske slottet Carrickfergus, følge Antrimkysten ved Gobbins, og gå i det naturskjønne Glens of Antrim, samt prøve whiskey på Old Bushmills Distillery, som regnes som Irlands eldste whiskydestilleri. Noen turoperatører spesialiserer seg på å kjøre såkalte Game of Thrones-turer, som besøker stedene der tv-serien er spilt inn.

På veien ut av Belfast kan man også se fjellet Cave Hill, som med litt fantasi kan se ut som en kjempe som ligger på bakken. Forfatteren Jonathan Swift syntes i hvert fall det, for fjellet skal ha inspirert ham til å skrive boka «Gulliver’s Travels». Langs deler av kysten kan man også se Skottland på en klar dag.

Derry (Londonderry)

Hands Across the Divide

Det offisielle navnet til Nord-Irlands største by er Londonderry, men de fleste, både i Nord-Irland og Irland kaller byen kun Derry. Det er stort sett kun unionistene, protestantene, som har et tettere forhold til Storbritannias hovedstad London, som kaller byen Londonderry. Byen het opprinnelig på irsk Doire (eikelund), og Derry er en anglisering av dette. Det offisielle navnet kommer fra tiden da skotske protestanter slo seg ned der på 1600-tallet, med støtte fra et laug i London, og byen ble i 1613 døpt Londonderry. I 1662 ble det i et kongelig dokument fra kong James I bestemt at byens offisielle navn skulle være Londonderry. Befolkningen har ikke helt klart å få gjennomslag for å endre byens navn til Derry igjen, selv om det har vært noen forsøk. Bystyret kaller seg Derry City Council og turistkontoret heter Visit Derry. Om enn så lenge er byens offisielle navn fortsatt Londonderry.

Du kan reise enkelt med buss eller tog fra Belfast til Derry. Buss er det billigste og raskeste. Den bruker to timer. Tog tar litt lengre tid, er dyrere, men følger en mer severdig rute mellom byene. Busstasjonen ligger for øvrig mer sentralt rett ved bymuren, mens jernbanestasjonen ligger på den andre siden av elven Foyle.

Noe av det første man legger merke til når man ankommer Derry er statuen med navnet «Hands Across the Divide». Den symboliserer forsoning og håp for fremtiden, reist i 1992, 20 år etter Bloody Sunday. Som Belfast har også Derry en broket historie.

For mange, også på min alder, er «Bloody Sunday» en sang med U2. Men de synger om den blodige søndagen i Derry, eller Londonderry, 30. januar 1972, da jeg var bare ni år gammel. Under det som skulle være et fredelig demonstrasjonstog i den katolskdominerte bydelen Bogside, en protest mot internering uten rettergang, i regi av Northern Ireland Civil Rights Association, ble 13 mennesker skutt og drept av britiske militære, flere av de unge mennesker. Enda flere ble såret. Dette ble starten på en blodig borgerkrig i Nord-Irland som skulle vare helt til 1998, da Langfredagsavtalen ble undertegnet. Mer historie rundt denne blodige søndagen og borgerkrigen får du ved å besøke muséet Free Derry, som ligger i den samme bydelen der det skjedde, bare et par hundre meter utenfor bymuren. Mange veggmalerier i det samme området forteller også historien om denne tiden. Irske flagg vaier mellom boligblokkene. Tar du turen til den andre siden av elven, kommer du til den protestantiske bydelen, og der vil du finne britiske flagg og veggmalerier sett fra den andre siden. Fortsatt stor uenighet politisk i Nord-Irland, med andre ord, men heldigvis foregår ting mer fredelig for seg. Fra muséet arrangeres det daglig guidede sightseeingturer til fots, der du også kan høre historien fra de som opplevde Bloody Sunday på nært hold.

Resten av Derrys historie kan du få med deg ved å besøke Guildhouse og ikke minst Tower Museum. Sistnevnte dekker Derrys historie fra de første som slo seg ned her, vikingenes ankomst, og frem til i dag, men en av de største attraksjonene her er skipet La Trinidad Valencera, ett av de største skipene fra den spanske armada, som sank rett utenfor kysten av Derry for mer enn 400 år siden.

 

Derry er en enkel by å manøvrere seg rundt i. Mer eller mindre alle severdighetene ligger innenfor, eller rett ved, bymuren. Derfor kalles den også The Walled City. Avstandene er korte, og man rekker det meste i løpet av en dag. Man kan gå på den halvannen kilometer lange bymuren, og hele veien rundt kan man lese skilt med informasjon og historie om bygningene man ser og kan besøke underveis, om man da ikke velger å melde seg på en sightseeingtur til fots. Bymuren er for øvrig den eneste muren i hele Irland som fortsatt er helt intakt, og en av de mest komplette og spektakulære bymurene i hele Europa.

Opprinnelig hadde bymuren fire porter, i dag er det sju. Trapper for å komme seg opp på bymuren finnes på en rekke steder. Tre steder er det mulig å komme seg opp på muren med rullestol, ved Shipquay Gate og ved Castle Gate, begge nær Tower Museum, og ved Royal Bastion, slik at rullestolbrukere også kan få med seg det meste av muren. Merk at det kan være trapper på deler av turen rundt, og at det kan være litt stigning. Muren er tross alt 400 år gammel. Noen av severdighetene man kan få med seg ved å gå på bymuren er noen titalls kanoner (på fem forskjellige bastioner), St Augustine’s Church (bygd i 1872 på stedet der det første klosteret i Irland stod, St Columba’s Monastery fra år 546, og mange lokale berømtheter er gravlagt på kirkegården her. Også verdt å få med seg pga inngangspartiet og blomstene), St Columb’s Cathedral (som er den første katedralen som ble bygd i Irland etter reformasjonen, og Derrys eldste bygning, bygd mellom 1628 og 1633), og ikke minst utsikten over byen.

Er du ute etter en hyggelig aften, komme i kontakt med lokalbefolkningen og høre tradisjonell irsk musikk er puben Peadar O’Donell’s stedet, anbefalt av markedssjefen i Visit Derry.

Hotellanbefaling: Maldron Hotel Derry, et moderne 4-stjerners hotell midt i gamlebyen. Perfekt beliggenhet med nærhet til alle severdighetene i byen.

Erik Drilen (besøkte Nord-Irland 17-21. juni 2018)

Malahide – Et drømmeslott med hage (og litt til)

Malahide Castle

Fra Dublin behøver du ikke reise mer enn et kvarter med toget før du er ute av storbyen og i Irlands reneste landsby. Bussen bruker nærmere tre kvarter. Den lille kystbyen Malahide vant prisen «Tidy Towns Gold Award» for å være den reneste byen i Irland i 2017. Ønsker du å kunne slappe av med familien på ferien i Dublin, kan Malahide så absolutt anbefales. Her er det et stort slott med en fantastisk vakker hage, fine sandstrender, og som sagt, bare et kvarter med toget inn til hovedstaden Dublin. Kort vei til flyplassen er det også. Og ikke minst billigere enn å bo i storbyen.

Den store attraksjonen i Malahide er slottet. Tusenvis kommer hver dag på dagstur fra Dublin for å besøke Malahide Castle. Slottet har en lang og rik historie, og spilte en sentral rolle i irsk middelalderhistorie. Slottet ble bygd rundt år 1185 av Talbot-familien, og var i familiens eie helt fram til 1975, nesten 800 år. Slottet ble utvidet under Kong Edward IVs regjeringstid, og tårnene ble bygd på første halvdel av 1600-tallet. Richard Talbot, som var av engelsk familie, hadde tittelen Jarlen av Shrewsbury, og kom til Irland under normannernes invasjon i 1174, sammen med Kong Henry II. Han ble gitt land i Malahide, på samme sted der norske vikinger ankom nesten firehundre år tidligere, i 795. Da Lord Milo Talbot døde i 1973, arvet Rose Talbot slottet og eiendommen, men måtte selge det til den irske staten i 1975 for å kunne betjene arveskatten. I dag er slottet museum med portrettgalleri, Talbotfamiliens historie og bankettsaler. Man kan få guidet omvisning i slottet.

Det er ikke bare slottet som imponerer. Hagen rundt slottet dekker hele 89 mål, og inneholder mer enn 5000 planter og trær. Lord Milo Talbot var en lidenskapelig plantesamler, og hentet inn forskjellige plantearter fra hele verden, især fra den sørlige halvkule, som fikk plass i den enorme slottshagen, og det er ikke å overdrive å kunne kalle hagen en botanisk hage. Her er det også mye plass til hele familien å boltre seg på. Barna vil nok glede seg over alle sommerfuglene. Kjøper man billett til slottet er også besøket til en interaktiv utstilling og den inngjerdete hagen, The Walled Garden, inkludert.

I Malahide finner du også gyldne sandstrender, en vakker kystlinje mot Portmarnock med utsikt over Lambay Island, Howth og Dublinbukta. Slapp av på stranden, ta en svømmetur eller gå langs strandpromenaden, ta inn sjøluften og nyt naturen. Eller hvorfor ikke leie en sykkel?

 

Det finnes også en marina, en av de største nær Dublin, med mer enn 300 båtplasser. I tillegg til den lokale yachtklubben er marinaen et populært sted å legge til for besøkende yachter, irske så vel som utenlandske.

Malahide har også fått ry på seg for å være gourmethovedstaden på østkysten av Irland, med en rekke kvalitetsrestauranter og mat som representerer mange nasjonaliteter. Enten du er ute etter det beste i tradisjonell irsk mat, med ferske lokale råvarer, eller moderne fusjons- eller bistrorestauranter, vil du finne et stort utvalg av spisesteder i Malahide. Puber med tradisjonell musikk og overnatting som strekker seg fra førsteklasses hotell med gode konferansefasiliteter, til bed & breakfast med moderate priser er hva du kan finne i Malahide.

Gode tradisjonelle butikker finner du på rad og rekke, om du er ute etter siste mote, bøker, suvenirer eller håndlaget kunst. Mange klarer vel ikke å holde seg unna godsakene i The Really Old Sweet Shop.

Hotellanbefaling: Grand Hotel Malahide er et firestjerners, førsteklasses hotell, som ligger ideelt til ved sjøen og strandpromenaden. Allikevel sentralt, da sentrum av Malahide bare er fem minutters gangavstand unna. Også Malahide Castle & Gardens ligger i gåavstand fra hotellet. Hotellet er utmerket, både for forretningsgrupper med behov for konferansefasiliteter, og for par eller barnefamilier på ferie. Hotellet har eget Health & Fitness-senter med svømmebasseng. Flere store rom med havutsikt.

Jernbanestasjonen i Malahide.

Erik Drilen (besøkte Malahide 23-24. juni 2018)

Hele verden på menyen