Vestmannaeyjar – Nordens Pompeii

12640240_10153335268101723_1115851479549216400_o
Heimaey, Vestmannaeyjar

Våren 1973, da jeg gikk i tredje klasse på Kolstad skole i Trondheim, fikk klassen vår brev fra en skoleklasse fra Vestmannaeyjar, Island, fra skolebarn som hadde blitt evakuert fra vulkanutbruddet på øya Heimaey natten til 23. januar 1973. Elevene hadde skrevet brev om hvordan de hadde opplevd å bli vekket på natten ved at jorden rett ved byen hadde slått sprekker og spydde ut lava. De hadde lagt ved avisutklipp fra islandske aviser om hendelsen. Jeg husker at jeg svarte på brevet til en gutt som het Lárus. Vi holdt ikke kontakten, men jeg hadde siden hatt et spesielt forhold til Vestmannaeyjar, og alltid hatt et ønske om å dra dit. Det skulle ta 43 år før jeg endelig tok turen.

Larus3
Huset der Lárus bodde merket med x
Larus4
X viser hvor vulkanen brøt ut, O viser hvor Lárus bodde med sin familie.
Larus5
Postkort fra 1973, som viser utbruddet
Larus6
Postkort fra 1973. Røyken og asken steg 9 km til værs-

Larus1 Larus2

«Min mor vækkede mig kl. 2 om natten da vulkanudbrutet begyndte. Jeg kiggete ud og så hvorledes ilden lyste op himmelen. Jeg blev ikke bange og begyndte at ta mine klær på. Så vækkede vi min mormor og morfar og seilte med en fiskekutter til fastlandet, ca 10 sömil, som tog omtrent 5 timer. Derfra körte vi med en bil til Reykjavík…» lød det i brevet fra den gang 10 år gamle Lárus. Brevet hadde jeg faktisk fremdeles, og fant det på loftet da jeg kom hjem igjen.

Altså, 43 år senere stod jeg på innenrikslufthavnen i Reykjavík, klar til å gå om bord i Eagle Airs British Aerospace Jetstream med 19 seter. Vi var allerede en halv time forsinket. Til slutt sa flykapteinen «They say the weather is quite good, so I think we should go.» 25 minutter senere, etter en humpete flytur, stod vi trygt på Vestmannaeyjaflugvöllur på Heimaey. Vind og sludd ønsket oss velkommen.

Øygruppen sør for det islandske «fastlandet» består av 14 små lavaøyer, men kun Heimaey er bebodd. Litt over 4.000 mennesker bor der. Vi fikk en sightseeing over hele øya, som inkluderte Herjólfsdalur, gården til Herjólfur Bárðarson, den første som slo seg ned på øya rundt år 900. I dag er dalen mest kjent for festivalen som avholdes første helgen i august måned hvert år.

12698629_10153335267801723_9213508047326229194_o
Herjólfsdalur
12698253_10153335268081723_2258316357666912564_o
På vulkanen Eldfell
12525369_10153335267991723_7722113686106267239_o
På vulkanen Eldfell
12657340_10153335267956723_6950741400939087982_o
På vulkanen Eldfell

Deretter kjørte vi rundt øya, så vulkanen, og ble fortalt historien om den dramatiske januarnatten i 1973. Guiden var selv en av de som måtte flykte. Etter en utmerket lunsj på restauranten Einsi Kaldi (og det hjemmebryggede ølet Eldfell, oppkalt etter vulkanen på Heimaey), gikk turen til Eldheimar, vulkanmuséet på øya. Muséet fokuserer først og fremst på vulkanutbruddet i 1973, og høydepunktet i utstillingen er huset med adressen Gerðisbraut 10, som ble begravet av aske og lava, og 40 år senere gravd ut. Andre etasje i muséet tar for seg dannelsen av øya Surtsey, som ble til av et vulkanutbrudd bare ti år tidligere.

12697166_10153335272686723_590121954617244941_o
Utenfor Eldheimar
12694484_10153335268186723_5282944964017870046_o
Eldheimar
12640310_10153335268111723_207316097506726476_o
Eldheimar
11057468_10153335272346723_4688498396473864968_o
Eldheimar

Før vi fløy tilbake til Reykjavík igjen rakk vi også en tur opp til Stórhöfði, kjent som det mest vindfulle stedet på Island, og trolig også i hele Europa. Fantastisk utsikt også. Til slutt, på vei ut til flyplassen, rakk vi en tur innom Sæheimar Aquarium, hvor vi fikk hilse på akvariets maskot, den levende lundefuglen Tóti, som går fritt i muséet.

12710819_10153335272876723_7346526251111996069_o
Lundefuglen Tóti på Sæheimar Aquarium
12633628_10153335272761723_8905565385006953287_o
Sæheimar Aquarium

Erik Drilen (Vestmannaeyjar ble besøkt 6. februar 2016)