Republikken Artsakh

Grensen til Artsakh, og til fjellene i Nagorno-Karabakh.

De fleste har sikkert aldri hørt om Republikken Artsakh. Nagorno-Karabakh derimot, er det sikkert noen flere som har hørt om, kanskje også om konfliktene mellom Nagorno-Karabakh og Aserbajdsjan på 1990-tallet og til dels også etter år 2000.

Området Nagorno-Karabakh var hovedsakelig en del av Armenia da Sovjetunionen invaderte og tok over områdene Georgia, Armenia og Aserbajdsjan i 1920, og etniske armenere var den dominerende befolkningen i området. Men allerede på den tiden var det tvister mellom Armenia og Aserbajdsjan om området.

Under Sovjetunionen ble Nagorno-Karabakh en egen region, eller autonom oblast, under den aserbajdsjanske sovjetrepublikken. Da Sovjetunionen ble oppløst i 1991, ble det holdt avstemning i Nagorno-Karabakh der det armenske flertallet, som utgjorde 76% av befolkningen, stemte for en løsrivelse fra Aserbajdsjan, og erklærte Nagorno-Karabakh som selvstendig republikk. Det aseriske mindretallet boikottet valget, og Aserbajdsjan godtok aldri valget og aksepterte heller ikke valgresultatet.

Utsikt fra klosteret i Gandzasar.

Dermed ble det krig mellom det armenskstøttede Nagorno-Karabakh og Aserbajdsjan, som varte fra 1991 til 1994. En våpenhvile ble erklært i 1994, men fortsatt er konflikten uløst.

Ingen FN-land i verden har anerkjent Nagorno-Karabakh som selvstendig stat, selv om de i praksis er det. Heller ikke Armenia, som støtter landet økonomisk og militært, har anerkjent landet offisielt. Noen de facto-stater, som Transnistria (i Moldova), samt Abkhasia og Sør-Ossetia (i Georgia) anerkjenner republikken.

Man trodde lenge at Stillehavsstaten Tuvalu ville bli det første landet til å anerkjenne Nagorno-Karabakh, da de opprettet diplomatiske forbindelser med hverandre i 2012. Tuvalu hadde allerede på det tidspunktet anerkjent Abkhasia og Sør-Ossetia, men heller ikke Tuvalu har så langt valgt å anerkjenne Nagorno-Karabakh, eller Artsakh som de har hett siden 2017.

Selv om heller ikke USA anerkjenner landet, har hele åtte amerikanske stater sagt at de anerkjenner landet, deriblant Rhode Island, Massachusetts, Maine, Louisiana, California, Georgia og Hawaii. I september 2017 ble Michigan den åttende staten til å anerkjenne Artsakh som selvstendig republikk. Disse statene har siden 2012 forsøkt å få USA til å anerkjenne republikken, men hittil har det ikke skjedd.

Utsikt fra klosteret i Dadivank.

Nagorno-Karabakh er det russiske navnet på området, som betyr det fjellrike Karabakh. Og som navnet tilsier, er det nettopp det det er. Fjellrikt. Fra du krysser grensa fra Armenia og til du forlater landet igjen. De høyeste toppene strekker seg mer enn tretusen meter over havet.

Da vi tok turen fra Jerevan i Armenia mot Artsakh, kjørte vi først nordover mot Sevansjøen, østover derfra og krysset grensa gjennom Sotk-passet, et område som er kjent for sine gullgruver. Veiene her er veldig svingete, og minner til tider om Trollstigen når vi klatrer i fjellene. Veien i Artsakh er i betydelig bedre stand enn forventet, og betydelig bedre enn på armensk side av grensen. Den er nok blitt kraftig oppgradert de siste årene.

Jeg hadde ordnet visum til Artsakh på forhånd i ambassaden i Jerevan, så grensepasseringen gikk smertefritt. Å få visum byr normalt heller ikke på noen problemer. Jeg fylte bare ut et skjema på ambassaden på formiddagen, betalte 3000 dram, drøye kr 50,-, med beskjed om å hente passet etter kl 15.00 samme dag. Armenske dram er valutaen både i Armenia og Artsakh.

En ting må man derimot passe på: Du kan ikke reise inn i Aserbajdsjan etterpå om du har visum fra Artsakh i passet. Om du ønsker å kombinere Armenia med Georgia og Aserbajdsjan, og ta turen innom Artsakh, må du starte reisen i Aserbajdsjan. Grensen mellom Aserbajdsjan og Armenia er stengt, så her må du reise via Georgia. Du kan heller ikke reise inn i Artsakh fra Aserbajdsjan.

Dadivank-klosteret.

Første stopp etter grensekontrollen er klosteret i Dadivank, det største klosterkomplekset i Artsakh, og et mesterverk i middelalderarkitektur. Grunnlagt i det første århundret etter vår tidsregning på graven til Dadi, en av apostelen Thaddeus’ disipler. Dagens kirker og bygninger i klosteret ble bygd fra det 9. til det 13. århundre. Et tempel fra det 5. århundre står også fremdeles, og var en stund biskopen av Aghvans bolig. Naturen rundt får en til å måpe, selv for en nordmann som er vant til fjell.

Løvefjellet i Vank.

Turen videre går til landsbyen Vank. Et stopp her er et must. Denne landsbyen er av en helt annen verden, og spesielt hotellet og restauranten Sea Stone (Tsovin Qar på armensk). Her finner du de utroligste statuer og monumenter, et piratskip på elven Khachen, og et fjell formet som en løve. Her spiste vi tradisjonell lunch, et måltid som er typisk for Karabakh-fjellene. I selve landsbyen Vank er det også verdt å gjøre et par fotostopp. Bl.a. Hotel Eclectica har en veldig spesiell arkitektur som blir lagt merke til.

Gandzasar-klosteret.

Allikevel, målet for denne avstikkeren er ikke først og fremst Vank, men Gandzasar-klosteret. Ordet i seg selv betyr «skattefjellet» på armensk, og klosteret er absolutt en skatt. Grunnlagt av en prins i Khachen-regionen, Hasan Jalal, på 1200-tallet. Klosteret er et pilgrimsmål fra hele verden. Det sies at et av relikviene i katedralen på dette klosteret er hodet til St Hovhannes Mkrtich (St Johannes baptisten), en av de viktigste personene i den armenske kirke.

Det sies at under krigen mellom Artsakh og Aserbajdsjan, skiftet granatene retning og eksploderte vekk fra klosteret. Mirakel eller bare flaks? I hvert fall ble ikke klosteret skadet. Utsikten fra klosteret er fantastisk. Rett ved klosteret er også Matenadaran, en samling av mer enn 23.000 historiske manuskripter og bøker. Dette er en avdeling av manuskriptsamlingen Matenadaran i Jerevan.

Resten av ettermiddagen går med til å kjøre til hovedstaden Stepanakert, en by med over 55.000 innbyggere, hvor vi sjekker inn på Park Hotel Artsakh. Før solnedgang og middag får jeg tid til å gå en tur på egenhånd og ta bilder i sentrum av byen.

Parlamentet i Stepanakert.

Neste morgen starter med en fottur gjennom sentrum av byen, forbi Parlamentsbygningen, Presidentpalasset, parken og det vakre Vallex Garden Hotel og omgivelsene, og videre til Artsakhs historiske museum, som forteller Artsakhs historie fra de første innbyggerne kom hit for minst 5000 år siden, og frem til i dag. Hele andre etasje er mer eller mindre viet frigjøringskrigen mot Aserbajdsjan. Muséet er noe slitt, men jeg ble fortalt at det skal bygges et nytt museumsbygg i byen.

Artsakhs historiske museum.

Varer på vei til Stepanakerts shuka, markedsplassen.

Vi fortsetter til Stepanakerts shuka, det lokale markedet, der de lokale innbyggerne møtes. Her selges alt fra frukt, grønnsaker, kjøtt og drikke, til klær, leker og elektriske artikler. Her kan du også se hvordan de lager zhingyalov hats, en bakst som er laget av lavash (armensk flatbrød), fylt med hakkede urter og grønnsaker og som deretter blir stekt. Dette er en nasjonal rett fra området Artsakh, som du altså kan få kjøpt helt nybakt på markedet.

Festningen i Askeran.

Turen videre går med bil. Første stopp er festningen ved den lille byen Askeran 14 km nordøst for Stepanakert. Festningen ble bygd på slutten av 1700-tallet for å beskytte byen Shushi i krigen mellom russerne og perserne. Muren er halvannen kilometer lang og går gjennom Karkardalen. Stedet var åsted for uroligheter også i 1988, mellom armenere og aserbajdsjanere, noe som ble opptakten til Nagorno-Karabakh-krigen fra 1991 til 1994.

Utsnitt av spøkelsesbyen Agdam, jevnet med jorden under krigen mellom Nagorno-Karabakh og Aserbajdsjan.

Dette området ligger veldig nært dagens grense mellom Artsakh og Aserbajdsjan, og når vi kjører videre nordover ser vi ruinene av den tidligere aserbajdsjanske byen Agdam. En spøkelsesby. Jeg blir advart mot å bevege meg utenfor hovedveien her, for området er minebelagt, og i dette området har det hendt at noen har blitt skutt selv de siste årene.

Fra Tigranakert slott.

Etter en kort fotostopp fortsetter vi nordover mot Tigranakert. Denne byen er en av fire byer i Armenia som ble grunnlagt så tidlig som mellom årene 120 og 80 før vår tidsregning. Oppkalt etter kong Tigran I, eller hans sønn og etterfølger, kong Tigran II den Store. I dag er det kun ruinene igjen av den originale hellenistiske byen.

Det arkeologiske arbeidet startet i 2005, men pågår fortsatt. De har funnet deler av Tigranakerts bymurer, hellenistiske tårn og en armensk basilika fra mellom det femte og sjuende århundret. Gjenstander fra utgravingene stilles ut i muséet i fortet, Shahbulag, bygd av en persisk khan på midten av 1700-tallet, som ligger rett ved siden av. Fortet er også kalt Tigranakert slott.

Stepanakert lufthavn. For tiden ingen aktivitet.

På veien tilbake til hovedstaden gjør vi en avstikker til den nye, og utrolig vakre Stepanakert International Airport. Det er bare ett problem, det går ingen fly dit. Aserbajdsjan truer med at de vil skyte ned ethvert fly som forsøker å lande der, både militære og sivile fly. Så inntil videre står den ubrukt.

Tatik u Papik.

Nok en stopp på vei tilbake til byen, det ikoniske monumentet Tatik u Papik. Det ligger rett utenfor Stepanakert, og er i gåavstand fra byen. Tatik u Papik betyr «bestemor og bestefar», ble reist i 1967 og er et symbol for hele fjellområdet Karabakh. Det offisielle navnet på monumentet er Menk’ enk’ mer lernerə, «vi er våre fjell». Monumentet er også i Artsakhs våpenskjold.

Minnesmerket over falne soldater i Stepanakert er også verdt et besøk. Det opprinnelige monumentet ble reist mens Nagorno-Karabakh var en del av Sovjetunionen, påbegynt rett etter andre verdenskrig, i 1945. De eldste gravene og monumentene er over soldater fra Nagorno-Karabakh som falt under andre verdenskrig.

Den nyere delen er graver over soldater som falt i konflikten med Aserbajdsjan i 1991-1994. Det er også et minnesmerke over folkemordet på armenerne i 1915-1917, som jeg skrev om i mitt innlegg om Armenia. Den 21 meter høye obelisken midt på plassen har fått navnet Seiersmonumentet.

Ghazanchetsotskatedralen i Shushi.

Den gamle hovedstaden i Nagorno-Karabakh, Shushi, ligger på en fjelltopp fra 1400 til 1800 m.o.h., bare 20 minutter med buss eller taxi fra Stepanakert. Grunnlagt i 1752, var i mange år del av Aserbajdsjan, men gjenerobret av Nagorno-Karabakh i 1992.

Denne byen har alltid vært en viktig del av et konfliktfylt område. Omgitt av bratte fjellsider, og med en 2,5 km lang bymur mot nord, som er den eneste siden man kan komme seg inn i byen. Det meste av byen ble ødelagt under krigen fra 1991 til 1994, men mye er renovert, og renoveringen fortsetter.

Det bor rundt 4.500 mennesker i byen i dag. Opprinnelig en armensk by, men ble en populær by for russere å besøke under Sovjetunionen. Mange aserbajdsjanske intellektuelle, kunstnere, forfattere og ikke minst musikere flyttet hit i denne tiden.

Hele tiden ble byen regnet som religiøs og strategisk viktig by for armenerne, ikke minst på grunn av Ghazanchetsotskatedralen, to andre kirker, et munkekloster, og ikke minst fordi det lå på veien til Armenia.

Ghazanchetsotskatedralen, opprinnelig bygd i årene fra 1868 til 1887, er nå renovert, og er naturlig nok også byens største severdighet i tillegg til festningsmuren. Katedralen er en av verdens største armenske kirker. Goveraghamoskéen fra 1768 er også en viktig severdighet, men den er for øyeblikket ikke ferdig renovert, så den kan kun beskues fra utsiden. Utsiktspunktet Jtrtuz med Karkarjuvet og de bratte fjellsidene er også verdt et besøk.

Utsiktspunktet Jtrtuz med Karkarjuvet og de bratte fjellsidene ved Shushi.
Central Bar i Stepanakert.

Og sannelig fant vi en brewpub i Stepanakert også. Central Bar er en hyggelig restaurant og bryggeripub, der du kan få servert god mat til pubens eget øl, brygget bak en glassvegg i restauranten. Billig var det også. Vi fikk middag for to og to øl til hver, til rundt hundrelappen, prisen for én halvliter på bar eller restaurant i Norge.

Neste dag kjørte vi opp til Shushi og videre sørover og krysset grensen til Armenia nær Goris på vei tilbake til Jerevan. Artsakh er et veldig vakkert land, med mange hyggelige mennesker, og det frister å reise tilbake dit. Kanskje er det noen land som har anerkjent de til den tid?

Republikken Artsakhs flagg sammen med Armenias flagg på grensen.

Erik Drilen (besøkte Artsakh 24. – 26. juli 2018)