Du har sikkert passert de uten å tenke over hvilken nytte de har. Mange har du kanskje ikke lagt merke til, men de står der, gjerne rett ved siden av metallskiltene som i dag markerer grensene mellom kommuner, fylker eller land. Det vil si, kun på eldre veier. Kanskje ikke på motorveien eller veier med endrede traséer. Hva er det jeg snakker om? Jo, grensesteinene.
Metallskiltene har ikke alltid stått der. Før i tiden brukte man steiner, gjerne med en inskripsjon som forteller hvilken kommune eller hvilket fylke du er i ferd med å forlate eller bevege deg inn i. Selv i kommuner som ikke har eksistert på flere tiår, står gjerne disse steinene fortsatt på den gamle grensen. Selv på turstier kan det hende at det dukker opp grensesteiner.
Grensen mellom Norge og Sverige har såkalte riksgrenserøyser, varder bygd opp av stein og en markering av grensa på toppen. De kalles røyser, selv om steinsettingene kan være oppmurte. På toppen er det murt inn en steinplate, en såkalt hjertestein, som kan være opptil en meter, og med innhugd nummer, byggeår og kongenavn.
I tillegg består grensen av en såkalt grensegate, et fem meter bredt område som er ryddet for all skog, der det ikke finnes naturlig grense som elv eller fjord. Tradisjonen med riksrøyser er fra 1752, da grensen mellom Norge og Sverige ble oppgått. Det skulle ikke være noen tvil om hvor grensen gikk. I dag er det i tillegg store metallskilt med riksvåpen ved grenseovergangene, samt skilt med fylkes- og kommunevåpen.
Grenser mellom fylkene har i dag metallskilt med fylkesnavn og fylkesvåpen. De gamle grensesteinene mellom fylkene har Norges riksvåpen i tillegg til fylkenes navn.
Også kommunene har i dag metallskilt med kommunevåpen, men de gamle grensesteinene kan være veldig forskjellige i form og størrelse. Det ble som oftest brukt passende naturstein fra området ved grensa.
På grensen mellom gamle Trondheim og Strinda, har det vært utallige grensesteiner. Grensen gikk steder som i dag er boligområder nær Midtbyen, og grensesteiner kan du finne i hagene til folk, bl.a. på Singsaker.
Opprinnelig bestod Trondheim kun av området innenfor elveslyngen. Området på den andre siden var å regne som landsbygda. Etter hvert som befolkningen i byen vokste, handel og industri likeså, måtte man også utvide og man måtte ta av Strinda. De eldste grensesteinene er fra begynnelsen av 1800-tallet. Etter hvert som byen vokste, ble nye steiner satt opp, hvilket fortsatte helt til Strinda ble slått sammen med Trondheim i 1964.
På grunn av utbygging gjennom flere tiår, har flere av steinene forsvunnet, blitt flyttet eller ødelagt. En gang i tiden kunne man bli hardt straffet for å flytte på grensesteiner uten tillatelse. Man skal fortsatt ikke flytte eller tukle med grensesteinene den dag i dag. De er verdifulle kulturminner og kan være fredet.
Erik Drilen (bildene er tatt på bilturer rundt i Trøndelag sommeren 2021)