Jeg har nettopp skrevet om julemarked i Tyskland. Hva med julemarked i Norge? Er det noe å skrive om? Kan de sammenlignes med de i Tyskland? Ja, så absolutt. Selv den britiske avisen The Daily Telegraph har tatt seg bryet med å nevne julemarkedet i Trondheim som ett av 16 julemarked i Europa verdt å besøke.
Det er rundt hundre utstillere på julemarkedet i Trondheim, alt fra boder med håndlagede produkter i tre, glass og keramikk, vevde og strikkede produkter, skinn, smykker og klær, til bondens marked i et stort telt med spennende mat fra lokale produsenter og gårdsbutikker. Her kan du få kjøtt og fisk, bakevarer og godterier, syltetøy, grønnsaker og ost. I skogen midt på Torget får du ikke servert glühwein som i Tyskland, eller gløgg for den saks skyld, men du får kjøpt årets juletre og julenek.
I den store lavvoen kan du varme deg rundt de varme bålene med elgburger, nystekte vafler med blåbær, eller en kopp med gløgg. Både små og store barn vil sikkert også glede seg over en kjøretur med hest og slede.
I år er julemarkedet åpent fra 9. til 18. desember.
Erik Drilen (besøkte julemarkedet i Trondheim 12. desember 2016)
Julepynt, glühwein og julestemning – i Tyskland er det en like naturlig kombinasjon som nissen og julaften her hjemme. Alt fra kunsthåndverk til julebakst, spekemat og glühwein er noe av det som tilbys. Og for all del, glem ikke brente mandler. Musikk og underholdning for alle, og karuseller for barna. Kanskje er du heldig og får treffe selveste julenissen også. Tyske skikker og tradisjoner i stemningsfull historisk atmosfære. Fra slutten av november og fram til julaften. Noen holder det gående til mellomjula også. Mer enn 150 julemarkeder kan Tyskland by på rundt omkring i landet, og flere av byene ligger bare en kort flytur unna for mange av oss nordmenn, som Hamburg, Berlin, Frankfurt og München. Med tog kan du komme deg raskt til andre byer og nye spennende julemarkeder.
Hannover
Det nye rådhuset i Hannover
Hannover har hele fem julemarkeder. Det mest tradisjonsrike og største ligger ved Marktkirche og det gamle rådhuset, der 170 boder inviterer deg til middelaldersk julestemning med glassblåsere, pottemakere og lysestøpere. Eventyrfortellere og marionettdukker underholder både store og små. Ikke langt unna, på Ballhofplatz, finner du det finske julemarkedet, der du kan få servert finske spesialiteter som røkt laks og glögi (gløgg). Ved Oskar Winter-fontenen på Holzmarkt kan du få servert glühwein i en 400 kvm stor skog med 50 lysende grantrær. Enda to julemarkeder kan du finne foran Hannovers hovedbanestasjon og i shoppinggaten Lister Meile. Generelt er Hannover en utmerket by for shopping, da det finnes flere shoppinggater og store kjøpesentere. Har du ikke fått nok julestemning etter en vandring rundt i Hannover, er det også mulig å ta turen ut til vinterdyrehagen Erlebnis-Zoo, der du kan prøve skøyteferdighetene dine. Eller hva med prøve Eisstockschiessen, eller bayersk curling som noen kaller det? Av andre severdigheter verdt å få med seg i Hannover er det nye rådhuset.
Anbefalt hotell: Concorde Hotel am Leineschloss, som er lett å finne fra jernbanestasjonen, da det bare er å følge den røde linjen på fortauet hele veien. Og så ligger hotellet rett ved Marktkirche, og julemarkedet er rett utenfor døren.
Autostadt Wolfsburg
Wolfsburg er ikke det første stedet man drar for å besøke julemarkeder, men bare en halvtime med tog fra Hannover, er det allikevel et sted å vurdere. Rett ved jernbanestasjonen ligger designer outlets Wolfsburg med 70 merkevarebutikker og bare noen kvartaler unna, i sentrum også City-Galerie Wolfsburg med over 100 butikker fordelt på 16.000 kvm, perfekt for juleshopping. Og er man interessert i biler er det bare å gå broen over Mittellandkanal til Autostadt Wolfsburg, Volkswagens velkomstsenter med egne paviljonger for hver av bilmerkene i VW-konsernet, i tillegg til utstillinger og bilmuseum. I sistnevnte kan du se, foruten VWs boble, også bl.a. Audi, Porsche, Lamborghini og Bentley helt fra bilens barndom frem til i dag. I ukene før jul kan også ungene leke og gå på skøyter i Winter Wonderland, i parken mellom paviljongene. Det er også fullt mulig å få omvisning i VW-fabrikken som ligger rett ved.
Goslar
Gamlebyen i Goslar står på UNESCOs verdensarvliste, og julemarkedet i byen glir rett inn i kulissene og gjør dette til det perfekte middelalderjulemarkedet. Ikke minst må man besøke den lille skogen midt på Marktplatz med belyste grantrær, myk sagflis på bakken, gjør dette til det mest romantiske møtestedet over en kopp glühwein. Rundt 80 boder selger deg alt fra julepynt, håndverk, kaker, dekorerte pepperkaker, godterier, pølser, grillspyd og glühwein og andre varme drikker. For de minste kan markedet by på en karusell og husdyr som geiter, små hester og lama.
Goslar ligger ikke langt fra Blocksberg, så hekser må man forvente å møte på
Når man først er i Goslar bør man også få med seg malmgruvene i Rammelsberg, som også står på UNESCOs verdensarvliste. Under adventstiden er det levende lys som lyser opp i gruvegangene, og i gruvemuséet finnes et eget julemarked. Og bli ikke overrasket om du møter på hekser, fjellet Blocksberg er ikke langt unna. Det kan være en fordel å kjøpe billetter på forhånd til gruvene i Rammelsberg, da det er begrenset hvor mange gjester de kan ta imot.
Wolfenbüttel
Fra Herzog August bibliotek i Wolfenbüttel
Helt siden 1585 har det blitt avholdt julemarked i Wolfenbüttel, som dermed gjør det til et av de eldste og mest tradisjonsrike julemarkedene i Tyskland. Foruten å kjøpe godsaker og kunsthåndverker fra bodene, bys det på eventyrfortellinger og opplesninger for barn i alle aldre. Også i den historiske kommissen er det et innendørs adventsmarked. Verdt å merke seg er at juletreet på markedsplassen i Wolfenbüttel kommer fra Norge. Siden 1962 har Norge sendt et juletre til byen som et symbol på fred og vennskap.
Andre ting som er verdt å få med seg i Wolfenbüttel er slottet og Herzog August bibliotek. Biblioteket ble grunnlagt i 1572, og har flere tusen av de eldste bøkene som finnes på trykk. Byen er også sete for den evangelisk-lutherske kirken i Braunschweig. Og, om du ikke allerede visste det, Wolfenbüttel er også hjemstedet for Jägermeister.
Braunschweig
Marsipan kan man selvsagt få kjøpt på julemarkedet i Braunschweig
Den middelalderske Burgplatz med St Blasii-katedralen og borgen blir de siste ukene før jul forvandlet til en eventyrlig julelandsby med nesten 150 boder. Julemarkedet her har eksistert i over 500 år, er et av de mest populære i Tyskland, og blir hvert år besøkt av flere hundretusener mennesker. En guidet tur rundt i «gamlebyen» anbefales også. Få med deg historien om Hertug Henrik og løven. Og om du har behov for å sjekke om klokken er riktig, ta turen innom Braunschweigisches Landesmuseum for å ta en titt på atomuret. Mitt armbåndsur var ett minutt og 59 sekunder for snar, mens mobiluret var 21 sekunder for sent.
Håndverker i arbeid på julemarkedet i Braunschweig
Hotellanbefaling i Braunschweig: Best Western Hotel StadtPalais. Ligger kort vei fra julemarkedet og shoppingsenteret Schlossarkaden.
Om du ønsker å ta med deg glühwein-koppen hjem fra julemarkedene, er det aldri noe problem. Du betaler pant for den når du kjøper glühwein. Leverer du den tilbake får du refundert panten, eller du kan ta med koppen hjem. De er fine souvenirer.
Erik Drilen (besøkte Hannover og omkringliggende byer på studietur med German National Tourist Office 8-11. desember 2016)
Jeg har kjørt strekningen fra Stjørdal til Steinkjer mange ganger, men aldri tatt meg tid til å utforske byene og sideveiene på strekningen. Det gjorde jeg noe med sist sommer. Strekningen har mange historiske severdigheter helt tilbake fra steinalder, men spesielt fra vikingtiden, middelalderen og 2. verdenskrig.
Gjengitt med tillatelse fra Kartverket www.norgeskart.no
Stjørdal
Når man kjører fra Trondheim mot Stjørdal, er det første stedet man kommer til Hell. Navnet har blitt lagt merke til langt utenfor landets grenser, og spesielt i engelsktalende land der de forbinder Hell med noe helt annet enn det lille tettstedet ved Trondheim Lufthavn Værnes. På folkemunne kalles også lufthavnen Hell International Airport. Minst like kjent er jernbanestasjonen på Hell, som skal være en av Norges mest fotograferte bygninger. Det er ikke det at bygget i seg selv skiller seg nevneverdig ut fra andre stasjonsbygninger rundt omkring i landet, men først og fremst navnet Hell på bygget, og ikke minst godsbygningen ved siden av med det like passende skiltet som sier «Gods Expedition».
På den andre siden av veien, på Steinmohaugen, nesten midt i boligfeltet, finner man det som navnet Hell, den norske versjonen, stammer fra, nemlig det 5000 år gamle helleristningsfeltet fra steinalderen. Her finnes bergkunst som viser reinsdyr, men også andre dyrefigurer og geometriske mønstre.
Det finnes flere helleristningsfelt i Stjørdal kommune, nemlig ved Leirfall rett ved E14 noen kilometer øst for Stjørdal. Dette feltet er et av Nord-Europas største helleristningsfelt, og består av rundt 1200 figurer, hovedsakelig fra bronsealderen, fra 3500 til 1700 år siden. Her finnes bergkunst av bl.a. mennesker, fotspor, båter, hester og solbilder.
Hegra Festning er et nasjonalt minnesmerke. Der holdt 250 norske soldater og ei kvinne stand under ekstreme forhold i 26 dager mot den tyske okkupasjonsmakten i 1940. Anlegget er intakt med seks kanoner, tre kommandotårn, og 350 meter med ganger, tunneler og oppholdsrom. Kanonhallen, den lengste tunnelen, er nesten 110 m lang. Det er skyttergraver rundt hele festningen. Opprinnelig het festningen Ingstadkleiven Fort, og ble bygget som en av flere festninger til forsvar mot svenske angrep etter unionsoppløsingen i 1905. I muséet er det fotoutstilling med bilder fra den spente krigssituasjonen i 1905 og fra kampene i 1940. Her er det også utstilt uniformer, våpen og gjenstander fra siste krig. Bygget vis à vis muséet inneholder en utstilling av kanoner.
Noen kilometer lenger nord langs E6 kommer vi snart med avkjørsel til Steinvikholm slott, som ble bygget av Norges siste katolske erkebiskop, Olav Engelbrektsson, og stod ferdig i 1532. Fram til 1537 var Steinviksholm Norges maktsentrum. I 1537 ble Norge okkupert av Danmark, og katolisismens tid var over. Hvert år i august har operaen om Olav Engelbrektsson blitt satt opp på Steinvikholmen, men i år ble det ikke noen visning, da Fortidsminneforeningen mener at oppsettingen skader de historiske ruinene. Om det blir visninger i framtiden er usikkert.
Frosta
Videre nordover langs E6 kommer man først til Levanger kommune. Begynner man å bli sulten anbefales en stopp i Vuddudalen før Åsen. Her kan man spise amerikansk burger i en amerikansk diner fra 1950-tallet. Den har jeg skrevet om tidligere her. Er man på road trip, så er man på road trip.
I Åsen kommer avkjørselen til Frosta, en halvøy med noen av de viktigste minnesmerkene i Norge fra før år 600, vikingtiden og middelalderen, samt 2. verdenskrig.
Frostatinget
Frostatinget er det eldste tingstedet i Norge, sannsynligvis fra 500-tallet, kanskje fra så langt tilbake som til 400-tallet. I dag står det 12 bautaer på tinghaugen, én for hvert av de gamle Trøndelagsfylkene, og en hovedbauta på toppen i sentrum av sirkelen. På den står det kjente sitatet fra Frostatingsloven «At lögum skal land vårt byggja, en eigi at ulögum øyda», Med lov skal landet vårt byggjast, og ikkje med ulov øydast. Historia Norvegia forteller at trønderne kom fra Sverige rundt år 600. Trøndelag var på den tiden den best ordnede og organiserte «staten» i landet. Trøndelag ble delt inn i fire inn-trønderske og fire ut-trønderske fylker, med hver sine høvdinger, fylkeshov og ting. I tillegg var det fire utenfjordsfylker som hørte inn under Frostatingslagen. Hvert fylke styrte sine egne saker selv, men større saker ble avgjort på Frostatinget. Frostatingsloven inneholdt de gamle middelalderlovene og de eldgamle rettsreglene i Norge. De ble nedskrevet på 1000-1200-tallet. Frostatingsloven slik vi kjenner den i dag, ble nedskrevet under Kong Håkon Håkonsson i 1260. Både lovboka og Frostatingsseglet ble oppbevart i Logtun kirke.
Logtun kirke ligger rett ved siden av Frostatinget. Kirken ble bygget på 1400-tallet, men trolig har det stått en kirke der helt siden 1100-tallet. Vestportalen i kirken er fra tidlig 1200-tall, og glassvinduene er fra 1600-1700-tallet.
Ytterst på Frosta-halvøya, midt i Trondheimsfjorden og på vei mot Tautra, ligger Evenhus. Her finnes seks bergflater med helleristninger fra yngre steinalder eller eldre bronsealder (ca 2400-1800 f.Kr.). Flere dyr, som hval, elg og hjort er risset inn, samt mange båter. Båtfremstillingene på Evenhus har vært viktig i forskningen på forhistoriske havgående farkoster i Norden.
Klosterruinen på Tautra
Høydepunktet med turen til Frosta er for mange Tautra. For å komme dit må du kjøre over en 2,5 km lang molo/bru. Den største severdigheten på Tautra er de gamle klosterruinene, etter cisterciensermunkenes klosteranlegg fra 1207 til 1537. På gården ved siden av klosterruinene tilbys overnatting og matservering, og har også en av Trøndelags beste gårdsbutikker, med egetprodusert øl, lokale matprodukter, samt kunst og håndverk. Det nye klosteret på Tautra, Mariaklosteret, som ble åpnet i 2006, er også verdt et besøk. Det er drevet av nonner som også tilhører cistercienserordenen. De har et flott besøkssenter, hvor du, i tillegg til å lese eller se videoer om livet i klosteret, også kan kjøpe såpe laget av nonnene.
Levanger
På vei tilbake mot Levanger, nær Ekne, ligger to severdigheter som ikke er like kjente, men likevel ikke uviktige i norsk historie. På Retterstedet Falstadskogen ble minst 220 personer henrettet i 1942-43. I årene etter krigen ble totalt 49 graver funnet i Falstadskogen, og trolig finnes det fortsatt ukjente graver i skogen.
En kilometer nord for monumentet i Falstadskogen ligger Falstadsenteret, under 2. verdenskrig kjent som SS Strafgefangenlager Falstad, Falstad fangeleir, hvor 5000 fanger fra 13 nasjoner satt i løpet av krigsårene. I dag er et minnested og menneskerettighetssenter lokalisert her. Senterets faste utstilling omhandler fremveksten av nazismen, Falstad-leiren i årene 1941-45, de norske jødenes og østeuropeernes skjebne og utviklingen av menneskerettighetene etter krigen.
Tilbake på E6 og neste stopp på veien er Alstadhaug kirke, som hører til Skogn, men som ligger minst like nærme Levanger by. Kirken er bygget i stein på slutten av 1100-tallet, i overgangen mellom romansk og gotisk periode. I hedensk tid lå det trolig både tingsted og fylkeshov her, og den enorme gravhaugen «Olvishaugen», der høvdingen Ølvir etter tradisjonen skal være gravlagt, ligger inne på kirkegården. Det norrøne Ølvishaugr skal også være opprinnelsen til navnet Alstadhaug. Kirken er viet St Peter og benevnes som Peterskirken i Skogn. Det sies at en relikvie av St Peter, et ledd av hans finger, er funnet gjemt i det gamle steinalteret i oktogonen. Kirken er endret mange ganger, men innvendig finnes det rester av kalkmalerier fra 1200-tallet, med kjente bibelske motiver.
Levanger jernbanestasjon
Bare fem minutter med bil, og vi er i Levanger by, også kjent som Trehusbyen. Bygårdene i sentrum ble bygd etter siste bybrann i 1897, og er godt bevart fram til i dag. Det har gitt byen sitt særpreg med ulike stilarter som sveitser, ny-gotikk og jugend. Et av de første husene som ble bygd opp igjen etter brannen i 1897 er Dampskipsbrygga, eller Innherredsbrygga, og er i dag fullstendig restaurert. Herfra kan man betrakte Sundet, som fra uminnelige tider har vært selve livsnerven i byen. Jämtene fra Sverige kom hit, helt fra 1500-tallet, for å handle. Brusve gård var opprinnelig embetsgård for lensmennene i Levanger fra 1803 til 1883. I tillegg var gården et betydelig gårdsbruk. Nå er gården del av Levanger bymuseum. Låna og stabburet står igjen fra 1800-tallet.
En halv mil øst for Levanger sentrum, i den gamle bygda Frol, ligger Munkeby klosterruiner, et cistercienserkloster, trolig opprettet av engelske munker på siste halvdel av 1100-tallet. De ruinene som fortsatt står i dag er kun kirkebygningen. Dette kan ha vært verdens nordligste romersk-katolske kloster. I 2007 begynte to franske munker arbeidet med å bygge et nytt kloster bare noen hundre meter fra ruinene. Det er det første nye klosteret cistercienserne fra Citeaux har åpnet på 500 år.
Verdal
Kjører man E6 er det fort gjort å kjøre gjennom Verdal. Men Verdal er en stor kommune, og den strekker seg helt til Sverige. Derfor er det også sideveiene som byr på de største severdighetene.
«Spelet om Heilag Olav» på Stiklestad
Den største og den mest kjente severdigheten er Stiklestad. Det var her Olav den Hellige falt i år 1030. Og det er her «Spelet om Heilag Olav» settes opp under Olsokdagene i slutten av juli hvert år. Stiklestad kirke skal være bygget på stedet der Olav den Hellige falt. Dagens kirke ble påbegynt rundt midten av 1100-tallet, men det skal ha stått en trekirke der tidligere. På stedet er det også folkemuseum, kulturhus og gården Stiklastadir som viser hvordan livet i vikingtiden artet seg. På Stiklastadir er det også middelalderfestival og -marked under Olsokdagene.
De Værdalske Befestninger befinner seg ved riksvei 72, ca 28 km fra Verdalsøra på vei mot Sverige. Sammen med Hegra Festning i Stjørdal ble denne bygget like etter oppløsningen av unionen med Sverige i 1905, for å stanse eventuelle svenske invasjoner av Norge. De Værdalske Befestninger består av to fjellgallerier, Søndre og Nordre Galleri, sprengt inn i fjellet på hver sin side av elva Inna øst for Vaterholmen. Festningen ble nedlagt på midten av 1930-årene, men tyskerne brukte festningene som vakt- og utkikkspost under 2. verdenskrig. Heimevernet hadde ansvaret for festningene fra 1952 til 1966, da portene ble sveiset igjen, og hengebruer og trapper ble fjernet for å gjøre anlegget utilgjengelig. I 1990-årene ble det gjennomført et betydelig restaureringsarbeid av frivillige for å gjøre anlegget tilgjengelig for publikum. Nordre og Søndre Galleri består av nesten 200 meter haller, og er bestykket med kanoner og mitraljøser. Sjekk åpningstidene om du ønsker å ta turen dit.
Riksvei 72 er også kjent som St Olavsleden, og Olav den Hellige skal ha reist gjennom denne dalen fra Sverige mot Stiklestad i 1030. Sju kilometer fra De Værdalske Befestninger, ved Sul, står en bauta ved Olavskjelda. Olav den Hellige skal ha drukket av denne kilden, og på bautaen står det på norrønt som oversatt til moderne norsk betyr: «Det veit eg bonde at Gud vil gjera denne skaden god att og at åkeren står betre um ei veke». Dette skal ha blitt sagt av Olav den Hellige da hans menn hadde tråkket i Sulbondens åker, og kongen hadde lovet at åkeren skulle reise seg igjen.
Følger man fylkesvei 757 forbi Vuku kommer man til slutt til Granfossen, med Europas største laksetrappanlegg.
Den gylne omvei (Inderøy)
Inderøy har samlet sine severdigheter under merkenavnet Den gylne omvei. I følge turistinformasjonen for Innherred, tar det tolv minutter å kjøre E6 fra Røra til Vist. Å kjøre Den gylne omvei tar åtte minutter mer. Eller, som de føyer til: «… eller en dag, ei uke, en hel sommer, et helt liv…»
Hjort på Gjørv gård
Tilsluttet Den gylne omvei er gårdsbutikker som Gulburet, Berg Gård og Gangstad Gårdsysteri. Gjørv Gård var tidligere med i samarbeidet, men har valgt å stå utenfor. Du kan fremdeles se hjort på gården, samt bestille hjortekjøtt på deres nettside. Det er mulig å overnatte på den idylliske gården Husfrua eller på Jægtvolden Fjordhotell. I tillegg kan du spise på Rødbrygga, Flyndra eller Øyna. Ekte Inderøysodd blir laget på Inderøy Slakteri, og kan kjøpes i butikker over hele landet. Håndverksøl blir laget på Inderøy Gårdsbryggeri, og kan kjøpes der eller i matbutikkene på Inderøy. Ølsmaking kan også arrangeres på gårdsbryggeriet. Du kan også besøke kunsthåndverkere og gallerier, som GlassLåven og ikke minst Nils Aas Kunstverksted med Muustrøparken og Den Syngende Flyndre er verdt et besøk.
Inderøy var også et viktig sentrum i vikingtiden, og har flere historiske severdigheter å by på. Sakshaug gamle kirke ble bygget i romansk stil på midten av 1100-tallet, og er en stor kirke sammenlignet med andre kirker i Nord-Trøndelag. Steinhoggermerker viser at håndverkere fra Nidarosdomen har vært med på å bygge kirken. En av Nordens eldste gotiske buer finner du også her. Inventaret i kirken er fra 1600-tallet. Sakshaug gamle kirke gikk ut av bruk i 1871, da den nye kirken ble tatt i bruk, men etter en omfattende restaurering ble den tatt i bruk igjen i 1958. Inderøy Bygdemuseum ligger rett ved siden av kirken.
Sakshaug gamle kirke
Hustad kirke er den minste av de bevarte steinkirkene i Trøndelag. Også denne kirken er fra rundt år 1150. Både murverket, takstoler og alteret med relikviegjemme er fra 1100-tallet. I 1650 ble kirka ombygd og fikk barokkinteriør. Siste oppussing var i 1884, og har i praksis stått uforandret siden. Hustad var i middelalderen et stormannssete. Erkebiskop Peter fra Husastad i Nidaros, var herfra. I våpenhuset i kirka står det en stor stein som ble funnet på kirkegården på 1960-tallet. På den er det et kors, og et ansikt av en mannsperson med ett øye, som antas å være den norrøne guden Odin, noe som viser at mange var skeptiske til den nye religionen som ble innført på 1000-tallet og utover, og måtte sikre seg ved å ikke fornærme de gamle gudene.
Bare noen få minutter unna ligger også Mære kirke i Steinkjer kommune. Denne kirken er også en steinkirke i romansknormannisk stil fra samme tidsperiode (1100-tallet). Sammen med Sakshaug kirke, Hustad kirke, Stiklestad i Verdal og Alstadhaug kirke i Skogn, beviser hvilket stort religiøst senter dette området var på denne tiden. Et Kristuskrusifiks fra 1200-tallet, flere stoler fra 1400-tallet, og altertavlen og prekestolen er fra 1600-tallet i Mære kirke.
Inderøy omfatter i dag også tidligere Fosen-kommunen Mosvik. Mosvik har jeg skrevet om tidligere i innlegget Fantastiske Fosen her.
Steinkjer
Skeifeltet i Sparbu er trolig Nord-Trøndelags største gravfelt. Det er fra rundt år 800 til 1000 og inneholder nesten 120 graver, i tillegg til hustufter, et såkalt ringtun, og matlagingsgroper og gravfunn, som vitner om at det her har vært en høvdingegård. Det mest oppsiktsvekkende er de stjerneformede gravhaugene, som antas å være fra merovingertiden (ca år 500-800). En av gravhaugene, som er datert til rundt år 800, har vist seg å inneholde en svært rikt utstyrt kvinnegrav med mye gravgods.
Steinkjer inneholder svært mange spor etter tidlig sivilisasjon. I tillegg til Skeifeltet, kan nevnes gravhauger og bautasteiner også på Helge i Byafossen, med funn fra både eldre og yngre steinalder; og Toldnes, en øy i Beitstadfjorden, med en av Norges største ansamlinger av gravrøyser fra bronsealderen. Også på Egge gård, et høvdingsete fra tusen år tilbake og godt kjent fra sagaene, finnes gravminner. Egge gård og Egge museum er begge en del av Stiklestad Nasjonale Kultursenter AS. Her ligger det også et friluftsmuseum, med en gård fra siste halvdel av 1800-tallet. Her arrangeres også vikingfestival annethvert år. Også på Beitstad finnes Bardal helleristningsfelt, en av Trøndelags største samlinger av helleristninger. Mer enn 400 ristninger fordelt på et 300 kvm stort område. De eldste er fra yngre steinalder (år 3000-1800 f.Kr.). Flere av figurene har nært naturlig størrelse, som f.eks. en seks meter lang hval. En kjempestor elg like ved ruver også over dyrene, som rein, bjørn, sjøfugl og mennesker. Jordbruksristningene er fra bronsealderen (år 1800-500 f.Kr.).
Det mest kjente helleristningsfeltet ligger allikevel ved Bøla på sørøstsiden av Snåsavatnet. Bølareinen er en av Europas mest kjente helleristningsfigurer. Her er det gode parkeringsmuligheter, sti tilrettelagt for rullestolbrukere, kafeteria og suvernirbutikk.
Erik Drilen (kjørte bortimot alle veiene mellom Stjørdal og Steinkjer i tidsrommet 27. juli – 28. august 2016)
Er du lei av å sitte i en sightseeingbuss for å bli kjent med en ny by? Kanskje bor det en liten Jeremy Clarkson i deg? Eller vil du oppleve Berlin slik den fortonte seg for øst-berlinerne under DDR-tiden? Da må du prøve Trabant-safari og virkelig finne ut hvordan det er å kjøre i Berlin med de gamle små østtyske bilene fra kommunisttiden.
I Vest-Tyskland hadde de Volkswagen, i Øst-Tyskland, eller DDR, hadde de Trabant. Selv om østtyskerne selv byttet ut Trabantene sine med brukte VW Golf eller Audier så snart muren falt og de ble gjenforent med sine landsmenn i vest, fikk Trabanten kultstatus i vest. I de senere årene har såkalte Trabant-safarier fått en oppsving i popularitet. Man kjører selv rundt i Berlin, følger en ledebil med guide, som forteller hvilke bygninger man passerer og historien om byen underveis. Turen går forbi Checkpoint Charlie, der turistene tar bilder og vinker til oss. Du kjører langs steder hvor Berlinmuren delte byen i to, forbi East Side Gallery, den lengste strekningen av muren som fremdeles står. På Karl-Marx-Allee, som var paradegaten for kommunistregimentets militærtropper, får vi for første gang anledning til å sette bilen i fjerde gir og presse Trabanten opp i nesten 70 km/t. Girstangen er for øvrig en uvanlig innretning for den yngre generasjonen, da den ikke befinner seg mellom forsetene, men ved siden av rattet. Selv har jeg ikke opplevd dette siden jeg skulle kjøre en gammel fransk Citroën for en arbeidskollega en gang på 80-tallet, eller da jeg i USA kjørte en Buick Electra 1962-modell. Sistnevnte hadde for øvrig automatgir, så det var allikevel ikke helt det samme. Du sitter mye trangere i en Trabant også.
Du kan velge mellom tre forskjellige turer, med varighet fra én time og et kvarter til to timer og et kvarter. Tilbake til utgangspunktet, Trabi World, får du utdelt et førerkort som bevis på at du har kjørt Trabant i Berlin. Husk å ta med gyldig førerkort om du ønsker å kjøre. Ellers er det også fullt mulig å være med som passasjer. Bilene tar maks fire personer.
Erik Drilen (kjørte Trabant i Berlin 11. april 2015)
Guidete fotturer blir stadig mer populært i storbyer i Europa, i motsetning til de tradisjonelle sightseeingturene med buss. Noen er også tilrettelagt slik at du ikke behøver å melde deg på på forhånd. Du bare finner en tematur du har lyst til å være med på, møter opp på avtalt sted og tidspunkt, og betaler guiden der. Hvis du ønsker å kjøre ditt eget løp, er det også mulig å kjøpe små guidebøker med forslag til fotturer med bestemte temaer eller fastlagte ruter. London har et enormt utvalg av slike fotturer.
Sherlock Holmes er en personlighet som i høyeste grad forbindes med London. Til tross for at Holmes aldri har eksistert, bodde forfatteren Sir Arthur Conan Doyle i London, og handlingen i bøkene om mesterdetektiven foregikk på reelle steder. En adresse som ikke eksisterte i det viktorianske London, var Baker Street 221B, stedet der Sherlock Holmes bodde. Baker Street var kortere på slutten av 1800-tallet, og først da Baker Street ble forlenget på begynnelsen av 1930-tallet fikk gaten husnummer over 200. I 1990 åpnet Sherlock Holmes Museum på adressen Baker Street 221B, etter at folk i mange tiår allerede hadde sendt brev til Sherlock Holmes på den adressen. Det privateide museet ble fremstilt til å se ut som Sherlock Holmes’ hjem fra bøkene, inklusive de minste detaljene som de største fans vil kjenne igjen, helt ned til kulehull i veggen, avfyrt med pistol av Sherlock Holmes selv i ren kjedsomhet. Hver eneste ting i huset er beskrevet i bøkene om Sherlock Holmes. Dr Watson og Mrs Hudson har også sine egne rom. Med andre ord, museet er det perfekte stedet å besøke før man legger ut på en temavandring rundt i London. Flere operatører i London har Sherlock Holmes-turer, som f.eks. Golden Tours. På disse turene må man melde seg på, men det finnes andre, som London Walks, der man kun trenger å møte opp til et avtalt sted og tidspunkt, og betale guiden ti pund før man legger i vei. Det finnes flere ruter for Sherlock Holmes walks, bl.a. én som fokuserer på området nær Baker Street, og én som fokuserer på gatene rundt Strand. Turen vil også ta deg innom Piccadilly Circus og Trafalgar Square. Om man heller ønsker å utforske på egenhånd, er det også mulig å kjøpe en liten bok i Sherlock Holmes Shop, ved inngangen til muséet, The Sherlock Holmes Walk, som koster kun fire pund. Til gjengjeld må man da finne veien til adressene selv, og lese seg fram til historien om de i stedet for å høre en guide fortelle.
Når man først er inne på temaet Sherlock Holmes, er det også en god idé å ta turen innom Madame Tussaud’s Museum, som for tiden har en Sherlock Holmes Experience, der du går gjennom gamle gater i London og på havnen og leter, sammen med skuespillere, etter Holmes som har forsvunnet. Madame Tussaud’s ligger kun 300 m fra Baker Street 221B. Det anbefales å kjøpe billetter på forhånd, gjennom f.eks. allerede nevnte Golden Tours eller Evan Evans. Da betaler du kun 29 pund, mens det koster 35 pund ved inngangen. Med forhåndsbetalt billett går du også inn gjennom en egen inngang, og slipper å stå i lang kø utenfor. Det anbefales å besøke Madame Tussaud’s tidlig på dagen, da det er et meget populært sted å besøke fortsatt. Det er også greit å sette av tid til et besøk der, for du må regne med å bruke minst et par timer der inne. En statue av Sherlock Holmes står også utenfor Baker Street undergrunnsstasjon.
Benedict Cumberbatch spiller Sherlock Holmes i den nyeste tv-serien.Robert Downey jr spiller Sherlock Holmes i de nyeste filmene.Statuen av Sherlock Holmes utenfor Baker Street Station.
Enda et sted med klare Sherlock Holmes-referanser er The Sherlock Holmes Public House and Restaurant. Det er lett å tro at dette er en turistfelle, men det er mer enn det. Det ligger i Northumberland Street nær Charing Cross undergrunnsstasjon, og mindre enn hundre meter fra den gamle Scotland Yard-bygningen, som også i høyeste grad er en viktig bygning i historiene. I bøkene om Sherlock Holmes var stedet kjent som Northumberland Hotel, senere som Northumberland Arms. Besøk andre etasje i puben, der det er restaurant og et eget rom som skal forestille Sherlock Holmes’ kontor, med gjenstander gitt av Conan Doyle-familien. Og når du allikevel er der, hvorfor ikke prøve restaurantens Mrs. Hudson’s Steak and Ale Pie og en pint med Sherlock Holmes Ale.
Den gamle Scotland Yard-bygningen.
Lyceum Theatre
En annen kuriositet på fotturen er Lyceum Theatre nær Covent Garden. Bram Stoker var forretningsfører ved dette teateret. Han var venn med Sir Arthur Conan Doyle, og Conan Doyle skrev også en heller lite vellykket opera sammen med J.M. Barrie for teateret. Noen vet kanskje at Barrie er han som skapte Peter Pan. En middag med Dracula, Sherlock Holmes og Peter Pan kunne vært en opplevelse. Nå er det Løvenes Konge som vises på teateret.
Bygningen der «Strand Magazine» holdt til. De er kjent som bladet som utga historiene om Sherlock Holmes.Café Royal, der Sherlock Holmes ble overfalt i en av bøkene.Bow Street Police Court. Sherlock Holmes var på besøk her. Av kjente personer som har vært anholdt her kan nevnes Oscar Wilde for uanstendig oppførsel. Artful Dodger fra Charles Dickens’ bok «Oliver Twist» ble brakt hit for tyveri.
Det finnes mange andre litterære fotturer som tilbys i London, som f.eks. Shakespeare, Charles Dickens, Oscar Wilde, Alfred Hitchcock og Ian Flemings James Bond, for å nevne noen. Eller se stedene der Harry Potter ble filmet.
Richard P er spesialist på Beatles. Han er guide for The Beatles Magical Mystery Tour.
Om du er mer interessert i musikk kan kanskje Rock’n’Roll London Walk ha interesse, og følge i fotsporene til artistene fra the swingin’ London på 50- og 60-tallet, til punkens begynnelse på 70-tallet. Denne kan du få som vanlig fottur med historie, eller kombinere den med en pubtur. Eller hva med å følge i The Beatles’ eller The Rolling Stones’ fotspor? Se stedet der Stones spilte inn sitt første album, Paul McCartneys kontor (kanskje er han på kontoret også), eller Apple Records-bygningen der The Beatles holdt sin berømte konsert på taket i 1968. Stå utenfor stedet der legendariske Marquee Club lå. Eller hva med å krysse fotgjengerfeltet over Abbey Road? På disse turene vil du garantert bli kjent med Soho etter hvert, og besøke kjente gater som bl.a. Carnaby Street.
Her startet det hele. Den aller første rock’n’roll-konserten i England, med Bill Haley & The Comets, 6. februar 1957.
Paul Mc Cartneys kontor i Soho. Det var lys på kontoret hans, så det er stor sjanse for at han var til stede, iflg guiden.Den gamle Apple Records-bygningen, der The Beatles holdt sin berømte konsert på taket i 1968.Inngangen til det legendariske Marquee Club.I dette kunstgalleriet møttes John Lennon og Yoko Ono for første gang.Her har de fleste store navn på 70-tallet spilt.2i’s Coffee Bar er stedet der de første rockestjernene ble oppdaget. Cliff Richard og Tommy Steele er noen av de første som opptrådte her. I dag er det Poppie’s fish’n’chips som gjelder, men de er stolte av sin fortid.Hampstead stasjon
Du kan bli med spøkelsesturer, eller hva med å se stedene Jack the Ripper besøkte og drepte sine ofre på den mest groteske måten? Eller du kan besøke historiske steder i London, følge i Winston Churchills fotspor, se stedene der smuglere, sjømenn og pirater holdt til. Eller hva med en tur til Old Hampstead Village, det dyreste stedet å bo i London, og se husene der mange av verdens kjente forfattere, musikere og skuespillere enten har bodd eller fremdeles bor. Er du heldig kan du møte på en av de. Det arrangeres også fotturer til forsteder av London, slik du kjenner de fra britiske tv-serier. Det finnes få begrensinger til hva slags guidete fotturer som kan tilbys. Noen av guidene er også selv skuespillere, kunstnere, forfattere eller historikere med en lidenskapelig interesse for turene de guider, og ikke minst er de alle sertifiserte guider. Og sist men ikke minst, kanskje kan du få nye venner med de samme lidenskapelige interessene som deg selv.
Stedet der Jack the Rippers første offer ble plukket opp.Her ble Jack the Rippers siste offer plukket opp.Huset der Robert Louis Stevenson bodde i Old Hampstead Village.Elizabeth Taylor og Richard Burton flyttet hit da de giftet seg for første gang.The Admiral’s House, der bl.a. John Galsworthy (Forsytesagaen) bodde i Old Hampstead Village.
Erik Drilen (besøkte London 6-10. november 2016, og tok Sherlock Holmes walk på egen hånd, samt Jack the Ripper Haunts, Rock’n’Roll London Pub Walk, Old Hampstead Village og The Beatles Magical Mystery Tour med London Walks’ eminente guider)
Fosenhalvøya ligger på nordsiden av Trondheimsfjorden, og er mye større enn mange forestiller seg. Følger man fjorden fra Stadsbygd i Rissa i vest til Mosvik i øst, snakker vi om en avstand på over 80 km, og fra Stadsbygd til Osen i nord er avstanden 130 km. I tillegg til å grense til Trondheimsfjorden, grenser Fosenhalvøya til Inderøy, Steinkjer, Namdalseid og Flatanger. Fosenhalvøya består av kommunene Rissa, Leksvik, Mosvik (slått sammen med Inderøy kommune fra 2012), Verran, Ørland, Bjugn, Åfjord, Roan og Osen. Mosvik og Verran regnes ikke lenger som del av Fosenregionen, da de har trukket seg ut av samarbeidet, men når man spør folk som bor der, regner de seg fremdeles som fosninger. De sju gjenværende kommunene dekker et område på 3.437 kvadratkilometer, der bare Åfjord alene dekker et område mer enn dobbelt så stort som hele Oslo kommune. Rundt 26.000 mennesker bor på Fosen.
Gjengitt med tillatelse fra Kartverket www.norgeskart.no
Fosen kan framvise noen av de eldste sporene etter mennesker i Norge, og man vet med sikkerhet at det har bodd mennesker her i over 11.000 år. Navnet Fosen kommer fra Fosen gård i Ørland kommune, etter det norrøne Folgsen, som betyr gjemmested.
Osen
Gjengitt med tillatelse fra Kartverket www.norgeskart.noBuholmråsa fyr i Osen
Jeg velger å starte i nord. For å komme helt lengst i nord i Osen, må man kjøre hele 12 mil fra kommunesenteret Steinsdalen, og man må faktisk kjøre gjennom både Namdalseid og Flatanger for å komme dit, til Sæter (også kalt Sætervik, på noen kart står det Seter). Strengt tatt er man da heller ikke lenger på Fosenhalvøya, men når man nå allikevel befinner seg i Osen kommune, må jeg få poengtere at Sæter etter min mening er en perle, og et av de vakreste stedene på hele Fosen. Så turen dit er verdt det. Et idyllisk fiskevær, og den største severdigheten er fyret Buholmråsa. Om man ikke ønsker å kjøre hele veien rundt, er det også mulig å ta hurtigbåt til Sæter fra Sandviksberget.
Andre steder verdt å få med seg i Osen er Steinsdalselva med gode fiskemuligheter, helleristninger og gravrøys (fra bronsealderen, 1800-500 f.Kr.) på Strand ved veien mot Vingsand og Osen bygdetun (fra 1800-tallet) på Vingsand.
Roan
Gjengitt med tillatelse fra Kartverket www.norgeskart.noFosenkatedralen i Roan
Nesten alle bygdene i Roan ligger mot havet. Veien til fjellene er likevel kort. Når du kommer nordfra er det de enorme vindmøllene på Bessakerfjellet du først får øye på. Det er fullt mulig å gå tur her, og det er grusvei opp til Møllerstua. Herfra har du utsikt over hele Roan og Osen. Bessaker er et idyllisk lite tettsted, som er mest kjent for fiskefestivalen som avholdes hvert år i juli.
Andre severdigheter du bør få med deg:
Roan kirke, også kjent som Fosenkatedralen. Den er bygd i 1702. Altertavle, prekestol, epitafium og alterkalk er svært gamle, den eldste helt tilbake fra år 1639.
Veien fra Roan kirke og sørover langs kysten mot Nes, Hongsand, Kiran, Brandsøya, Skjøra og helt inn til Sørmarka er en naturopplevelse.
General og motstandshelt fra 2. verdenskrig, Carl Gustav Fleischer, ble født på Bjørnør Prestegård i Roan, 300 m fra Roan kirke.
Bygdetunet på Utro, historiske bygninger som opprinnelig var gammel boplass og utror-sted for lokale fiskere.
På Eian, like utenfor Utro, kan man også se sjøgeysiren Slumperova når vinden er gunstig og fra nordvest. Vannsøylen kan bli opptil 20 meter høy.
Fjeld Setergrend i Hopstaddalen var opprinnelig en gård med bosetning helt tilbake til år 1559. I dag er det sju restaurerte seterhus som står der. Første søndag i august avholdes hvert år seterdag, med andakt og salg av gammel seterkost som f.eks. rømmegrøt.
Øygruppa Almenningen og Været utenfor Roankysten har rester etter vikingbosetning, og godt bevart sjøhuskultur og marmorbrudd. Båtturer og omvisninger kan arrangeres.
Jettegryta ved Reppkleiva på Hopstad er Nord-Europas største jettegryte i granitt. Det går en trapp med 136 trinn opp fra parkeringsplassen.
Åfjord
Gjengitt med tillatelse fra Kartverket www.norgeskart.noRyssdalen på vei mot Stoksund
Åfjord er den største kommunen på Fosen. Den grenser mot havet, samt kommunene Roan, Bjugn, Rissa, Verran og Namdalseid. De ytre delene preges av hav, øyer og fjorder, mens innlandet består av fjell og daler. Her er det muligheter for både jakt og fiske. Stordalselva er kjent for å være en av Norges beste lakseelver, og husmannsplassen Fredmoen, som ligger ved elva, var tidligere eid av John de Grey fra England, også kjent som Lord Walsingham. Fredmoen, som ligger tett ved Støvelfossen, er i dag blitt laksemuseum. I Støvelfossen er det også laksetrapp med telleapparat, som holder kontroll med hvor mange fisk som går opp elva. Norddalselva er også en kjent lakseelv i Åfjord. Det finnes flere enn tusen vann og innsjøer i Åfjord kommune.
Av andre severdigheter i Åfjord er nok Stokkøya Sjøsenter på Stokkøya den som har fått mest internasjonal omtale. The Guardian, Le Figaro, Wallpaper og CNN har omtalt overnattingsstedet som ligger rett ved Trøndelags flotteste sandstrand. Strandbaren som ligger på selve stranden får også besøk fra nær og fjern. Her kan du også kjøpe håndverksøl fra Stokkøy Bryggeri.
En populær aktivitet på Stokkøya er også å få med seg Hurtigruten som passerer under Stokkøybrua hver dag kl 16.10. Det arrangeres til og med bussturer som inkluderer en stopp her. Stokkøybrua er for øvrig den brua med lengst bruspenn i Sør-Trøndelag.
Kjører man over den andre brua på Stokkøya, kommer man til Linesøya. Her er det verdt å få med seg krigsruinene fra 2. verdenskrig, bl.a. en tysk radarstasjon, på Stemma/Øyholmen, minihusbyen Sørgårdsbyen og den lokalhistoriske utstillingen «Kjerringrokken» på gården Rekstern.
Tilbake på fastlandet bør man få med seg Harbakhula på Harbak. Hula er 130 meter dyp og 40 meter høy. Harbakhula har en spektakulær klang og akustikk, som gir en unik konsertopplevelse. Det avholdes konserter her hvert år. Det er merket sti opp. Ta gjerne med lommelykt.
Stoksund kirke på Revsnes er ei korskirke som ble bygd i 1825. Den første kjente kirka i Stoksund lå på Kirkholmen, hvor det også er rester etter en middelaldergravplass.
Åfjord kirke er en stor trekirke fra 1879. Nær den ligger også Naustanstua ved Åfjord prestegård, som består av museumsbygninger i det som er Åfjords kulturtun. I tillegg til trønderlåna Naustanstua er det også et stabbur og et båtskott.
Nordens største samling av gravhauger og bautasteiner finner du på Dragseid på vei mot Lauvøya. Disse er fra rundt år 400 e.Kr., altså rundt 1600 år gamle. Her må det ha vært mye aktivitet på folkevandringstiden, da det også finnes rester av en bygdeborg nord for Skråfjorden (Vikstein ved Ratvik) og en annen sør for Åfjorden ved Vorpbukt. Det finnes ingen nedtegninger fra denne tiden, og derfor kan man bare gjette seg til hva som har foregått her.
Kjører man fra Åfjord og et stykke gjennom Stordalen (forbi Fredmoen og Støvelfossen), kan man ta den gamle Sørdalsveien over fjellet. Her er det god utsikt, og der kan man også finne Gildeseteren, et restaurert seteranlegg. Det avholdes seterdag med salg av rømmegrøt her hver sommer. Husk at veien er bratt, og gode bremser kan være en god ting.
På den andre siden kommer du til Sørdalen, og her finnes Sørdalskverna like ved Sørdalen skole. Bygdekvern, hvor du kan få omvisning og demonstrert teknikk for melproduksjon. Omvisning må bestilles.
Fantastisk fjellnatur kan du også oppleve om du kjører Sørdalen mot Sela. Vegen fortsetter helt til Follafoss og Malm. Her finnes mange turmuligheter, og området har også sterke samiske tradisjoner, spesielt ved Skansen og Sela. En gang i tiden var veien her så dårlig at den ble brukt som testbane av Mercedes Benz, men veien er nå oppgradert. Den delen av veien som ligger i Åfjord kommune er asfaltert, mens veien i Verran kommune er grus.
Bjugn
Gjengitt med tillatelse fra Kartverket www.norgeskart.noBjugn kirke
Kommunesenteret i Bjugn er Botngård, som ligger innerst i Bjugnfjorden. Sentrum av Botngård er dominert av Fosenhallen, den andre skøytehallen som ble oppført i Norge etter Vikingskipet i Hamar. Her trener skøytelandslaget hvert år, og flere nasjonale og internasjonale skøytemesterskap har vært avholdt her, hvorav allround-NM i 2008 er det hittil største. Verdensmesterskap for juniorer, samt flere norgescupstevner har også vært arrangert i Fosenhallen. I tillegg brukes hallen til ishockey, curling, fotball, konserter og messer.
Verdt å besøke er Mølnargården bygdemuseum, som ligger idyllisk til ved Bjugnfjorden, bare et par kilometer fra Botngård sentrum. Gården er nevnt i historiske skrifter allerede rundt år 1520. Hovedbygningen er ei trønderlån, og ellers består gården av nærmere tjue bygninger inkludert brygger og naust med gamle båter og utstyr. Her er avholdes det museums- og kunstutstillinger, samt en rekke kulturaktiviteter. Det er også kafeteria og gårdsbutikk på gården. Flere merkede turstier.
Bjugn kirke er ikke så gammel, innviet i 1956, men det har vært kirke på stedet siden 1637, som brant ned i 1952. Altertavlen derimot er gammel, fra 1520, trolig nord-tysk. Den nye kirken er en kopi av den gamle. Av andre severdige kirker i Bjugn kommune kan nevnes Hegvik kirke (1858) i Høybakken, som er bygd av gråstein, leire og kalk. Nes kirke (1878) er oppført i laftet tømmer og panelt både ut- og innvendig. Jøssund kirke (1886) ligger helt ute ved havet og har god utsikt mot skjærgården.
Hegvik kirke
Gravhaugene på Valseidet er utvilsomt gamle, og forteller om en omfattende bosetting og aktivitet på kysten av Fosen og Trøndelag allerede i jernalderen. De røysene som er undersøkt, inneholdt bl.a. ringer av gull og sølv, nåler og beslag av bronse, samt deler av våpen.
Vallersund Gård, fredsengelen i Vallersund og street art i Vallersund har jeg tidligere skrevet om her.
I Lysøysundet kan man hver sommer oppleve Kystkulturdagene.
Lysøysundet
Den som er sprek kan ta turen opp til fjellet Kopparen (483 m.o.h.). Herfra har du utsikt helt ut til Halten i nord, og helt til Trollheimen i sør.
På holmen Torra utenfor Vallersund står det også et sjømerke, som markerer at man her er halvveis langs den norske kysten mellom svenskegrensa i sør og russergrensa i nord.
Øygruppa Tarva er også verdt et besøk for den historieinteresserte. Man kan ta ferge fra Dypfest til Husøya, som er hovedøya på Tarva. Det er bare rundt 15 fastboende på øya (mot ca 130 i år 1960), men historiske monumenter er det mange av. Under 2. verdenskrig var øya okkupert av tyske styrker. Under krigen ble de fastboende fordrevet til sørsiden av øya, mens de tyske styrkene holdt seg til nordsiden. På nordsiden finnes det fortsatt mange kulturminner fra okkupasjonen, som Mammuten, restene av en radarstasjon, kanonstillinger, bunkere og brakkefundamenter. Tarva kapell som ble oppført i 1972 av øyas egen befolkning ligger også på den nordlige halvdelen av øya. Kirkegården ble tatt i bruk allerede i 1921.
Lyngheiene på Tarva har vært helårsbeiteområde for storfe og gammelnorsk utgangersau i mer enn 300 år, og er et av 22 nasjonalt utvalgte kulturlandskap i jordbruket. Øygruppa er også naturvernområde med over 100 observerte fuglearter, og ca 50 hekkende arter. Hunder må holdes i bånd, og søppel må tas med hjem igjen. Man kan også gå tørrskodd over til Karlsøya, men vær oppmerksom på at Karlsøya er militært øvelsesområde med skarpskyting, så følg med i media, eller følg skilt, flagg og lysvarsler om det foregår øvelser. Gravhauger, tufter og steinrøyser vitner om gammel bosetting helt tilbake fra jernalder til vikingtid (ca 550-1050 e.Kr.) på Tarva. Fra før år 1500 til 1858 var Tarva underlagt Austrått som en stor avlsgård. Fra 1858 ble Tarva utskilt som eget gods.
Ørland
Gjengitt med tillatelse fra Kartverket www.norgeskart.noTrippelkanonen på Austrått Fort
«Ørland i vinden» har blitt mye brukt i markedsføringen av Ørland. Det stemmer godt. Ørland må være en av Norges flateste kommuner, og det ligger ut mot havet, så vind merkes godt her. Ørland er også den minste av alle Fosenkommunene med sine 73 kvadratkilometer, under en tidel av Åfjord. Samtidig er den den tettest befolkede kommunen med over 5000 innbyggere. Ørland er også den eneste kommunen på Fosen med egen flyplass og direkteforbindelse til Oslo. I tillegg har de flere daglige hurtigbåtanløp på strekningen Trondheim-Kristiansund. Kommunesenteret Brekstad er også Fosens største handelssentrum, bl.a. med Libra Kjøpesenter som har nærmere 25 butikker. Mascot Høie har også hovedkvarter her, med 120 ansatte, som står for 70% av produksjonen av alle dyner, puter og sengetøy på det norske markedet. Brekstad er for øvrig det eneste tettstedet på Fosen med bystatus.
Selv om Ørland er tett befolket og liten kommune, mangler det ikke på severdigheter her også. Utgravinger på Ørlandet har vist at stedet må ha vært et stort regionsenter allerede i jernalderen. Langhusene på Reksterberget har en spesiell bygningsstruktur som tyder på at de kan ha vært brukt som hoff, tollbod eller tingsted. En bygdeborg fra folkevandringstiden (ca år 500 e.Kr.) på Borgklinten ved Austrått og Ottersbo, tyder på at det kan ha vært noe å forsvare her.
Den mest kjente severdigheten i Ørland er Austråttborgen. De fleste har nok hørt om Fru Inger til Austrått gjennom Henrik Ibsens skuespill. Det var altså her hun bodde. Gården er en av Norges eldste herregårder, og ble først nevnt i kongesagaene i forbindelse med Jernskjegge (Skjegge Asbjørnson), som ble drept av Olav Tryggvason i 997. På 1000-tallet bodde Finn Arnesson, som var besvogret med Olav den Hellige og Harald Hardråde, her. Riksråd og rikshovmester Niels Henrikssøn og hans kone Ingerd Ottesdatter (altså Fru Inger til Austrått) eide gården fra ca år 1500 til 1552. Fru Inger spilte en betydelig rolle i Norges historie, spesielt i forbindelse med innføringen av reformasjonen. I 1648, på Jens Bjelkes tid omfattet eiendommen 83 gårder og 107 leilendinger. Jens Bjelke, som var Norges Rikes kansler fra 1614, var iflg adelens jordebøker fra 1639 landets største jordgodseier. Han eide herregårder på Nordmøre, i Hedmark og i Østfold også. Hans sønn, Ove Bjelke, som forpaktet godset fra 1641, er den som får æren av å ha bygd opp godset og borgen slik det fremstår i dag. Ingen vet hvor stort Austrått gods var på sitt største, men man antar at eiendommen omfattet alt av nærområder på Fosen som ikke var kirkegods. Det er i dag Staten som eier borgen, med Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim som forvaltningsorgan. Borghagen og Austråttlunden er landskapsvernområde.
Austrått Fort ligger i samme område. Det er et tidligere tysk festningsanlegg med et gigantisk kanontårn i fem etasjer. Anlegget hadde en viktig strategisk beliggenhet ved innløpet til Trondheimsfjorden. Trippelkanonen, som mange kjenner igjen på bilder fra Ørland stammer fra det tyske slagskipet Gneisenau. I sommersesongen, eller på forespørsel resten av året, er det mulig å få en times omvisning under jorda, gjennom hele kanontårnet, elektrisitetsverket og mannskapsforlegningen, samt Fosen Krigshistoriske Samlinger, en utstilling om okkupasjonsårene på Fosen.
Den eldste delen av Ørland kirke på Brekstad er fra 1300-tallet, bygd av jordstein med marmor i hjørnene. Kirken ble først nevnt i skriftlige kilder fra 1342. En eldre kirke kan ha ligget i nærheten helt fra 1100-tallet. De hvitkalkede gråsteinsmurene er fra middelalderen og er to meter tykke. Kirken har minnesmerker over russiske og jugoslaviske falne fra 2. verdenskrig. Ved siden av Ørland kirke ligger Viklemshaugen, en gravhaug som er større enn Oseberg og Gokstadhaugen. To gravhauger på Opphaug og Hovde er nesten like store. Storhaugene på Ørlandet viser hvilken sentral og strategisk beliggenhet Ørlandet hadde i jernalderen ved innløpet til Trondheimsfjorden, med rikt jordsmonn og tilgang til fisk, som la grunnlaget for mektige høvdinger. Gravhaugene var godt synlig fra sjøen og vitnet om velstand og makt.
På Uthaug bør man få med seg Sjøgata, en gate med pittoreske fiskerhus fra midten av 1800-tallet. I nærheten finner man også Uthaugsgården, bygd ca 1740, et kulturhistorisk museum med originalt inventar som viser gårds-, handels- og kysthistorie. På Nøkkelhaugen på Uthaug ligger en av Trøndelags største gravhauger, 40 m lang og 4 m høy. Fra Uthaug kan man også se Norges eneste åttekantede fyrbygning, Kjeungskjær fyr.
Kjører man fra Uthaug mot Garten, passerer man Grandefjæra naturreservat, som er et eldorado for ornitologer, med 210 registrerte fuglearter.
Fra Garten kan man ta ferge til øya Storfosna. Der kan man besøke Storfosen Gods, med kjent historie helt tilbake til år 1170. Godset var kongsgård på 1300-tallet, og i 300 år var det del av Austrått gods. Hertug Skule (Skule Bårdsson, 1189-1240) reiste en kirke her, men den forsvant før år 1589. Restene av muren står fortsatt. Dagens Storfosna kirke, som ligger like ved godset er fra 1913. Fra Storfosna er det nå bru til naboøya Kråkvåg. Det grunne havområdet mellom øyene utgjør Kråkvågsvaet fuglefredningsområde. På 1980-tallet ble Kråkvåg Fort bygget inn i fjellet som en del av Kystartilleriet. Fortet er i dag i realiteten nedlagt, da det ikke lenger har noen rolle i forsvarsplanene i Norge. På øya finnes også villsauområde og oppdrett av lama. Overnattingsmuligheter på Storslåttøya feriesenter.
Besøker man Ørland Kultursenter på Brekstad kan man få med seg kunst fra Fosens kunstnermiljø, deriblant Magne Sandøy, i lobbyen på Ørland Kysthotell. Galleri Hans i kultursenteret er oppkalt etter ørlandsmaleren Hans Ryggen, og her kan man hele året få med seg forskjellige kunstutstillinger i flere sjangere. Vegg i vegg med Galleri Hans ligger Hannah Ryggen-senteret som er viet tekstilkunstneren Hannah Ryggen.
Ørland Kultursenter
Rissa
Gjengitt med tillatelse fra Kartverket www.norgeskart.noBryggerekka i Råkvåg
Rissa er den nest største kommunen på Fosen, men samtidig den med flest innbyggere, med over 6.600 mennesker. Alle bygdene i kommunen ligger ved Stjørnfjorden eller Trondheimsfjorden. Det er bestemt at Rissa og Leksvik blir sammenslått til én kommune f.o.m. 1. januar 2018, men skriver om de som to kommuner her.
De eldste bevisene på gammel bebyggelse i Rissa finner man mellom fergestedet Rørvik og Stadsbygd, ved Stykket. Her finnes helleristninger som antas å være 5500 år gamle.
Siden de fleste severdighetene ligger ved fjorden, er det bare å følge veien langs fjorden videre, først til Stadsbygd. Den viktigste der er utvilsomt Muséet Kystens Arv, med en av landets største samlinger av tradisjonsbåter, eget trebåtbyggeri, utstilling om Lofotdrifta, smie, flere naust og husmannsplass, for å nevne noe. Johan Bojers «Den siste viking» settes opp som friluftsteater hvert år i amfiet ved Kystens Arv. Muséet arrangerer også seilturer på fjorden i en fembøring. Fra muséet kan man gå til prestegården og besøke rosehagen, inspirert av fransk og engelsk hagearkitektur. På den andre siden av veien ligger Stadsbygd kirke fra 1842. Ikke langt unna finner man også Rødberg tåkeklokke. På Rein Gård lå det så sent som i 1773 åtte gravhauger fra jernalderen (400-600 e.Kr.), men pga årelang pløying av jordene er de fleste blitt visket vekk, og kun to er tilbake. Ved gården står det også en bautastein, som tyder på at store høvdinger har blitt begravet her i gammel tid. Denne gården må ikke forveksles med gården Rein ved Reins Kloster. Rein i Stadsbygd blir ofte nevnt som Lillerein lokalt.
Kjører man videre nordover langs fjorden tar det ikke så lang tid før man kommer til nevnte Reins Kloster. Her var det kongsgård i vikingtida, og mange av Norges konger og dronninger kan føre slekta si tilbake til Rein. Harald Hårfagre skal ifølge historien tatt gården til seg, da han la under seg Trøndelag på 870-tallet. Også før hans tid har stedet vært sete for bygdas høvdinger. Gården Rein kan være mer enn 3000 år gammel. Hertug Skule opprettet et nonnekloster her på 1200-tallet, og i 300 år var det et religiøst og kulturelt sentrum. Deler av klosterkirkeruinene står her fremdeles, selv om mange av steinene ble fraktet til Trondheim for gjenoppbygging av Vår Frue kirke på 1600-tallet. Horneman-familien overtok gården i 1704, og det var da et storgods med eiendommer fra Namdalen til Nordmøre. Gården er fremdeles i familiens eie, men Rissa Bygdemuseum disponerer flere av bygningene på klosteret, og har omvisninger på sommeren. Nedenfor gården står Rein kirke, også kjent som Bojerkjerka, da kirka var en gave fra forfatteren Johan Bojer, som vokste opp på husmannsplassen Fætten ved Reins Kloster. Også Sigrid Undset har skrevet om Reins Kloster, da det var her hennes romanfigur Kristin Lavrandsdatter levde sine siste år, og døde som offer for svartedauden.
Ikke langt fra Reins Kloster står det også en minnestein og to informasjonstavler til minne om Rissaraset i 1978, det største kvikkleireskredet i Norge på 1900-tallet.
Følger man veien videre nordover, der Trondheimsfjorden møter Stjørnfjorden, kommer man til Hysnes Fort i Hasselvika. Her holder Hysnes militære museum til, og som forteller historien om Agdenes befestninger fra grunnleggelsen i 1898 til nedleggelsen i 2003.
Ved Frengen kirke er det god utsikt innover Stjørnfjorden. Kirka ble bygd i 1972 som gravkapell, men ble etter hvert tatt i bruk som kirke.
Innerst i Stjørnafjorden ligger den idylliske bygda Råkvåg. Her finnes Norges lengste bryggerekke utenfor byene. Flere av bryggene ble bygd på slutten av 1800-tallet. Sildefiske er byttet ut med spisesteder, kunst- og kulturutstillinger. Bryggeutstillinga er en årlig, kulturell utstilling som arrangeres i den verneverdige brygga Salteriet, og som er Fosens største salgs- og presentasjonsutstilling med over 80 utstillere og 5.000 besøkende hvert år. «Råkvåg Anno 1930» arrangeres hvert år sist i juli, og der mimres det om sildefiskets storhetstid, i tillegg til friluftsteater, marked med lokale mattradisjoner og dans og drikke for de voksne på utestedene til langt ut i de små timer.
Rissa kirke ligger ikke ved kysten, men på Føll ved Leira. Den er en av de to hovedkirkene i Rissa kommune, og ble bygget da gammelkirka ved Rein ble revet. Rissa kirke er ei steinkirke innviet i 1888.
Leksvik
Gjengitt med tillatelse fra Kartverket www.norgeskart.noVanvikan hurtigbåtterminal
Leksvik kommune ligger ved Trondheimsfjorden med utsikt rett mot Trondheim. Fra Vanvikan er det hurtigbåtforbindelse tvers over fjorden.
I Leksvik er Killingberg Museum (gårdsmuseum) og Grande Landhandelmuseum verdt å nevne. Leksvik kirke er en trekirke fra 1667. Det finnes også en stavkirke på Hindrem, som ble innviet så sent som i 2012. Det har også stått stavkirker her tidligere, først fra 1589 til 1650-tallet, da den måtte rives da den var falleferdig. Ny kirke av laftet tømmer ble bygget på samme sted og stod ferdig i 1665, men ble revet i 1895, og tømmeret solgt til bygging av en bygård i Trondheim. Stranda kirke i Vanvikan fra 1897 ble bygget etter at Hindrem kirke ble revet i 1895.
På Hindrem finnes også en bygdeborgruin fra folkevandringstiden.
Hindrem er også kjent for å ha landets største forekomst av steinen thulitt.
Munkstigen er Nord-Europas lengste klatresti.
Mosvik
Gjengitt med tillatelse fra Kartverket www.norgeskart.noSkarnsundbrua, Porten til Fosen
Mosvik ble sammenslått med Inderøy kommune i 2012, og regnes derfor strengt tatt ikke lenger som en del av Fosen, men de jeg har pratet med derfra i sommer mener at de fortsatt er fosninger, så derfor har jeg tatt med Mosvik også. Det passer egentlig bra, siden Skarnsundbrua fra Inderøy til Mosvik er det som mange forbinder som Porten til Fosen. Brua er en kilometer lang og var da den ble bygget verdens lengste skråkabelbru. Brua har to 152 meter høye tårn, og har vunnet flere internasjonale priser for sitt ingeniørarbeide.
Mosvik kirke ble oppført i 1884 i gotisk stil. Den er mest kjent for Mosvikkrusifikset og Mikalstatuen. Mosvikkrusifikset er fra ca 1250, og er regnet for å være et av de ypperste skulpturverk fra denne tiden. Originalen oppbevares i Vitenskapsmuséet i Trondheim, men en kopi er utstilt i kirka.
Like ved Mosvik kirke ligger Vinje Bruk med vernet hovedbygning fra 1890. Gården er kjent fra tilbake til 1430, da den ble nevnt i erkebiskop Aslak Bolts jordebok som Nidaros erkebispedømmes eiendom. Gården var kirke- og krongods fram til 1660.
Bygdatunet Mosviktun i sentrum av Mosvik er museumssamling og kjørestue fra Kaldalen. Åpen hver helg i juli og august.
I Kvennavika finnes et helleristningsfelt. Helleristningene er veideristninger fra steinalderen og regnes som sjeldne. De er utgjør den største samlingen av bergkunst med fiskemotiver i Norden.
Verran
Gjengitt med tillatelse fra Kartverket www.norgeskart.noGruvkarn i Malm
Verran kommune regnes heller ikke lenger som en del av Fosen, men jeg tar den med her allikevel, da skiltet med «Velkommen til Fosen» står øst for Malm. Dessuten vil kommunen sannsynligvis bli delt ved kommunesammenslåing i nærmeste fremtid, der bygda Verrabotn vil gå til fosenkommunen Rissa. Resten vil bli en del av Steinkjer kommune.
Kommunen ligger ved Beitstadfjorden og Verrasundet, og de fleste av kommunens beboere bor også ved fjorden. Rundt 1.500 av kommunens 2.500 innbyggere bor i Malm. Malm har lange tradisjoner som industrikommune, og er mest kjent for jernmalm, derav også stedsnavnet. Jernmalmgruva er Nord-Europas dypeste, og var i drift fra 1906 til 1997.
Andre bygder i Verran er Follafoss, Verrastranda, Verrabotn og Sela. Sistnevnte har jeg omtalt under Åfjord.
Erik Drilen (bosatt på Fosen, men har for første gang i mitt liv har kjørt alle veiene og besøkt alle bygdene på Fosen, i perioden 4. mai – 4. juli 2016)
Norge mistet Jämtland og Härjedalen til Sverige allerede i 1645, men fortsatt kalles det svenske området for Øst-Trøndelag (eller Öst-Tröndelag) på folkemunne, ikke bare i Norge, men også av en del jämter og härjedalinger som føler seg mer norske enn svenske. Norske studenter har ved et par anledninger satt opp skilt på grensen mellom Norge og Sverige, som sier «Vælkommen te Øst-Trøndelag» og ved en anledning ble det også satt opp et skilt med «Øst-Trøndelag Fylke» som så ut som det var laget av Statens Vegvesen. Svenskene har tatt det med like godt humør som nordmennene. Historien har blitt omtalt i både Adresseavisen og VG, men også i svenske aviser.
Jämtsk og härjedalsk er nærmere beslektet med trønderdialektene enn svensk. De siste hundre årene har de blitt stadig mer påvirket av svensk, og til daglig snakker de fleste i området svensk. Men noen snakker fortsatt disse gamle «norske» dialektene. Om du ikke møter noen som snakker jämtsk eller härjedalsk på din Sverige-tur, har man mulighet til høre på språkprøver på Härjedalens Fjällmuseum i Funäsdalen. Dialektene viser et påfallende slektskap til dialektene på norsk side. Enkelte språkforskere i Sverige mener at jämtsk og härjedalsk burde fått status som egne språk, på lik linje med færøysk og islandsk.
Den svenske sangeren Peder Persson er det kanskje ikke så mange i Norge som har hørt om, men han har spilt bl.a. på Rørosmartnan. Han synger på härjedalsk, og har bl.a. en sang som heter «Öst-Trönder» og som går som dette:
I flera hundra år så har döm sliss om Härjedal’n Det fanst nok mye värde rundt ikring oss här i dal’n Men etter Brömsebro så ha’ me hört te såmmå stat det e nu dags å byte konsulat För snart så har döm ti’i från oss både skog å törv Strömmen har döm dämt upp, å ky’n ha’ vörti körv Men fär me inn i Norje där me alla har nån slekt Så släpp me endå byte dialekt Refr. För mö e’ Øst-Trønder mö, å itj nå anne mö söng ”Vi elsker dette landet” Lyssna på Åge, Finn å Vømmøl Mö går på tur när me bli’ gömmöl Øst-Trønder skriv mö sjöl i passet Kong Harald häng på utedasset EU fä döm ha i fre’, lell Tull’n kan döm flött’ te’ Linsell
Härjulf Hornbrytare og Helga
Det passer godt å starte en biltur gjennom Härjedalen i Lillhärdal, for det var der, helt øst i dalen, at det hele startet. Vikingen Härjulf Hornbrytare (Herjulf Hornbryter på norsk) var merkesmann (han som bar kongens banner) for Kong Halvdan Svarte (ca 810-860 e.Kr.). Ved et tilfelle slo han i hjel en av kongens menn med et drikkehorn, derav navnet Hornbryter. Herjulf ble landsforvist og måtte flykte. Han søkte tilflukt hos Kong Anund av Uppsala, men heller ikke her ble han lenge. Han innledet et forhold med Helga, som var en av kongens slektninger, noe som ikke var populært. Dermed måtte han flykte igjen, og denne gangen slo han og Helga seg ned der hvor Lillhärdal ligger i dag. De ble de to første innbyggerne i det som fikk navnet Härjulfsdal eller Härjedalen. Arkeologer har gjort funn utenfor Lillhärdal som trolig bekrefter historien. Midt i Lillhärdal står det en statue av Härjulf og Helga.
I dag er Lillhärdal like mye kjent for Jan Guillous TV-serie «Häxornas Tid». Tettstedet er nemlig også stedet der hekseprosessene i Sverige startet på 1600-tallet. På Spångmyrholmen, der minst fem kvinner ble brent for hekseri, står det i dag et minnemonument over disse tragiske hendelsene. Det finnes også et historisk museum i Lillhärdal som forteller om hekseprosessene.
Greta Garbo
Et annet monument, som også står i nærheten av Lillhärdal, må man derimot lete en stund for å finne. Greta Garbo-statuen er like mystisk som damen selv. Som en av tidenes mest kjente svensker, var skuespilleren kjent for å leve et tilbaketrukket liv, til tross for sin berømthet og ikonstatus. Hun viste seg sjelden offentlig. Da den islandske kunstneren Jón Leifsson laget statuen ble det bestemt at Greta Garbo fortsatt skulle få være i fred. Dermed ble den ikke plassert i Stockholm, der hun hadde bodd, men i ødemarken, midt i en folketom skog. Valget falt på et sted en halvtimes kjøretur vest for Lillhärdal. Stedet der statuen står heter faktisk også Stockholm. Veien til statuen er ikke merket, så det anbefales å ta kontakt med turistkontoret i Lillhärdal eller Sveg før man legger i vei. Og husk gode tursko.
Stasjonsbygningen i Sveg
Neste stopp på veien gjennom Härjedalen er Sveg. Byen er kommunesentrum og det største tettstedet i Härjedalen, og det fjerde største i Jämtlands Län, med sine rundt 2.500 innbyggere. Det første man legger merke til når man kommer til sentrum av byen er den 13 meter høye trebjørnen, som ifølge turistkontoret er verdens største trebjørn.
Sveg er minst like kjent for å være stedet der forfatteren Henning Mankell vokste opp. Mange av hans bøker handler om Sveg, og det anbefales å ta turen innom turistkontoret og be om brosjyren «I Henning Mankells Sveg» og følge den beskrevne ruten til fots gjennom byen. Da får du sett alle byens severdigheter, i tillegg til at du får et innblikk i livet til hovedpersonen Joel fra Mankells bøker.
Veien videre går gjennom Linsell og videre til Hede. Hede er stedet Peder Persson kommer fra. Jeg ville gjøre et forsøk på å få tak i en cd med sangeren for å høre på härjedalsk. Jeg stoppet på den første bensinstasjonen jeg kom til på tettstedet. Etter at både jeg og ekspeditøren hadde bladd gjennom cd’ene sa hun til slutt at «Den finns inte här. Det måste jag si till honom.» Hun sa deretter at jeg kunne prøve OK, de kan kanskje ha den. Så kjørte jeg til OK, gikk inn og spurte. Unggutten bak disken svarte: «Peder Persson? Nej, han jobbar inte här längre.» Og cd’en hadde ikke de heller. Man blir ikke profet i egen by, visstnok. Men alle kjenner ham. I stedet ble det stopp på folkemuséet Hede Hembygdsgård.
Neste stopp ble Tännäs. Her ligger Tännäs kyrka, Sveriges høyest beliggende kirke, 648 m.o.h. Sveriges høyest beliggende tettsted er Högvålen, 830 m.o.h., og ligger bare 27 km sør for Tännäs. På Tännäsgården er det mulig å melde seg på moskussafari.
Tännäs kyrka, Sveriges høyest beliggende kirke
Fra Tännäs er det bare noen minutters kjøring til Funäsdalen. Her tok jeg inn på Hotell Funäsdalen for kvelden.
Neste morgen gikk turen til Bruksvallarna og Ljungdalen. Har du tid bør du gå på fjellvandring i Ljungdalsfjellene. Turen opp til Helagsfjället har blitt kåret til verdens tredje beste topptur av National Geographic. Her er det mulighet til å se fjellrev. Ellers kan du besøke sameleir i Mittådalen på veien mot Ljungdalen, og reinsdyr møter du garantert på.
I Funäsdalen kan det også være interessant å besøke fjellmuséet. Her får du en innføring i både dyre- og folkeliv gjennom historien i Härjedalen. Ta deg tid til å høre på språkprøver fra det härjedalske språket. Et utendørs folkemuseum finnes også.
Fra Funäsdalen til Røros i Norge er det kun én times kjøring.
Erik Drilen (kjørte gjennom Härjedalen 17-18. august 2016)
Minnetavle på veggen utenfor bygningen der David Bowie bodde i Berlin
Det er stadig blitt mer og mer vanlig med alternative sightseeinger i storbyene rundt omkring. I stedet for vanlig sightseeing, velger stadig flere alternative omvisninger til steder der deres musikk- og filmidoler har frekventert. Det er en ny måte å se storbyer på, som passer spesielt for de som har besøkt byen tidligere, men det må føyes til at man bør ha en mer enn gjennomsnittlig interesse for artisten/stjernen som turen i hovedsak omhandler, for det er nødvendigvis ikke de mest kjente severdighetene som besøkes. En slik tur i Berlin er Bowie Berlin Walk, som fokuserer spesielt på de tre årene David Bowie bodde i Berlin, 1976-78.
Bowie Berlin Walk
Det er ganske naturlig å starte turen ved Martin-Gropius-Bau i Kreuzberg, på grensen mellom det gamle Øst- og Vest-Berlin. Ikke bare får vi en innføring om David Bowies forhold til både øst og vest, men vi får også se en del av muren, da kunstmuséet Martin-Gropius-Bau ligger rett ved Berlinmurmonumentet, og guiden Philipp viser oss bilder fra stedet da Berlin var to byer. Vi får her vite bakgrunnen til hvorfor Bowie valgte Berlin, og hva han gjorde her. At David Bowie Exhibition på sin reise verden rundt, ble vist i nettopp Martin-Gropius-Bau, gjør også møtestedet Bowie-relatert. Dessuten, Hansa Studios, hvor Bowie spilte inn tre av sine mest kjente album, «Low», «Heroes» og «Lodger», ligger kun et par kvartaler unna.
Hansa Studio
Etter en kaffepause ved Potsdamer Platz, går turen videre med U-Bahn til Brandenburger Tor en kort gåtur til Riksdagen i Berlin. På den åpne plassen her holdt Bowie sin berømte konsert fra sin Glass Spider Tour 6. juni 1987, hvor han ikke bare hadde en stor folkemengde foran seg, men også 5000 mennesker på den andre siden av muren, bare et par hundre meter unna. Under sangen «Time Will Crawl» sa David Bowie «we send our best wishes to all of our friends who are on the other side of the wall». Dagen i Øst-Berlin hadde startet rolig, men etterhvert begynte det å utarte mellom ungdommer og det øst-tyske politiet, flere mennesker strømte til, og snart kunne man i Vest-Berlin høre taktfaste kamprop fra den andre siden av muren: «Die Mauer muss weg!» Muren må vekk! Det var begynnelsen til murens fall to år senere. For Bowie selv var dette kanskje hans sterkeste øyeblikk i hele hans lange karriere.
På plassen foran Riksdagen der David Bowie holdt sin berømte konsert i 1987Her gikk muren ved Brandenburger Tor og Riksdagen. Til venstre for denne stod 5000 øst-tyskere og ropte slagfast «Die Mauer muss weg».
Fra Brandenburger Tor til Schönefeld er det en ny kort tur med U-Bahn til Kleistpark og til Haupststrasse hvor David Bowie bodde sammen med Iggy Pop. Sightseeingen slutter med en drink på gaybaren Café Neues Ufer, Bowies stambar, tjue meter fra inngangsdøren der han bodde.
Bowies stambar Café Neues UferBak denne inngangen bodde David Bowie og Iggy Pop
Arrangør for Bowie Berlin Walk er Berlin Music Tours, som også arrangerer andre musikkrelaterte turer rundt i Berlin, som U2 Berlin Tour, Depeche Mode Berlin Tour og en annen Bowie Berlin Tour, som foregår med buss. Sistnevnte tur kan også kombineres med Hansa Studio Tour, som er en omvisning i platestudioet der David Bowie spilte inn sine tre tidligere nevnte album. Vi fikk ikke sett Hansa Studio på innsiden, da det foregikk plateinnspilling på tidspunktet.
Ellington Hotel
For de som ønsker å få med seg enda to steder som David Bowie pleide å frekventere, kan man ta turen til Nürnberger Strasse der Ellington Hotel nå ligger. Bowie pleide å besøke nattklubben Dschungel der, Berlins svar på Studio 54, og stedet der man også kunne treffe på Mick Jagger, Prince, Frank Zappa og Barbara Streisand. Nattklubben eksisterer ikke lenger.
Connection ClubConnection Club
Få kvartaler unna, i Fuggerstrasse, lå det som før var kjent som Chez Romy Haag, et diskotek som ble drevet av Berlins mest kjente transvestittartist, Romy Haag, som også ble kjent for å «stjele» David Bowies hjerte. Hva som fikk Bowie til å elske diskoteket var iflg Romy Haag at stedet var så Ziggy Stardust og at stedet reflekterte musikken hans. Her kunne man også, foruten Bowie og Iggy Pop, treffe på Mick Jagger og Freddie Mercury. Chez Romy Haag stengte i 1983. I dag huser stedet gayklubben Connection Club, og er for kun spesielt interesserte.
Verdt å nevne er det også at musikkvideoen til Bowies sang «Where are we now?» viser korte glimt fra alle stedene han pleide å besøke i Berlin.
Erik Drilen (foretok Bowie Berlin Walk sammen med Berlin Music Tours 16. oktober 2016)
En del av utfordringen når man har vært i en by flere ganger er å finne på nye ting å gjøre. Man har sett severdighetene, kanskje flere ganger. Uansett, det er alltid noe nytt å finne på. Storbyer som London, Paris og Berlin kan du besøke tjue ganger og allikevel oppdage nye ting, men selv i en liten by som Tallinn i Estland er det nye ting å oppdage for den som søker.
Det er ofte mange flere utflukter man kan melde seg på enn de tradisjonelle sightseeingturene, og man kan få se helt andre sider av en by og bli bedre kjent med den. Jeg har tidligere skrevet om Tallinn her.
Det finnes også mange sosialt rettede aktiviteter man kan delta på, enten man reiser på firmatur med kolleger, eller er turist og ønsker å delta på aktiviteter sammen med andre.
Ølsmaking er en slik aktivitet. Som ølentusiast selv, har jeg ofte hørt enkelte si at de ikke liker øl. I de aller fleste tilfellene forbinder disse personene øl med pils. For tiden er det in med bryggeribesøk og ølsmaking. Dette har jeg også nylig skrevet om i mitt innlegg om E.C. Dahls Pub og Kjøkken. Og på en slik aften er det ikke uvanlig at mange får seg en aha-opplevelse når man finner ut øl er mye mer enn pils. De fleste ølsmakingsturene tar for seg øl fra mikrobryggerier eller håndverksbryggerier, på engelsk craft breweries, i motsetning til det vi kjenner som industriøl. Ølet kjennetegnes da også som håndverksøl eller craft beer.
For hundre år siden var det vanlig med ølbrygging på de fleste gårdene i Estland, og det ble laget egne brygg for høytider og familiebegivenheter. Under sovjettiden ble det slutt på dette. De siste årene har en ny lokal renessanse vokst fram her som mange andre steder, med håndverksbryggerier som produserer både tradisjonelle og moderne øltyper.
For en førstegangsbesøkende kan man få inntrykk av at det kun finnes to bryggerier i Estland, Saku og A. Le Coq. Begge disse bryggeriene er nå eid av store internasjonale selskaper, og produserer det ølelskere vil kalle middelmådig øl. Heldigvis trenger man ikke gå så langt for å finne en pub med lokalt øl, eller øl brygget av puben selv.
Beer House
Beer House (adresse Dunkri 5) er en ølhall i typisk bayersk stil. Ølet som serveres her er også etter tyske tradisjoner, men brygges i husets mikrobryggeri, som du også kan skimte i vinduene på vei inn. Beer House er drevet av en kvinnelig østerriksk bryggerimester. Her kan du også spise typisk tysk mat som svineknoke med sauerkraut. De serverer sju forskjellige typer øl, som Pilsner Gold, Helles Light, Beer House Premium, Märzen Speziel, Medovar Honey (øl med honning), Vana Viini Lager og Dunkles Extra (schwarzbier). Du kan også få øl, foruten i halvlitersglass, også på liters- eller 2-litersflasker, som du også kan ta med hjem mot et tillegg i prisen.
Brewery õlleklubi
Brewery õlleklubi (Brewery ølklubb, adresse Pikk 1) er en av de hyggeligste barene i Tallinn, men er ikke av de største barene i byen. De har også sitt eget øl, selv om det ikke brygges på stedet. De har fire egne ølsorter på tappekran: Hansa Eerste (lys lager i tysk stil), Hansa Zeeldzaam (klassisk gyllen pilsner), Voor Sterke (mørkt maltøl) og Hansa Vandaag (en gyllen øl med smak av honning). I tillegg tilbyr de nærmere femti andre ølsorter fra hele verden. Her serveres også mat, som står til deres øl.
Hell Hunt
Hell Hunt (adresse Pikk 39) ligger ikke langt fra Brewery õlleklubi, og er en av de mest populære barene i Tallinn. Navnet er misvisende for engelsktalende, da det verken handler om helvete eller jakt. Hell er det estiske ordet for snill, og hunt betyr ulv, så baren heter Den snille ulven på norsk. Også Hell Hunt har egne øl, men brygges av lokale bryggerier som f.eks. Viru Õlu og Sillamäe Õlletehas: Hell Hunt Hele (lys lager), Hell Hunt Tume (mørk lager) og Sillamäe München Vaskne (vienna lager). På tappekran har de også flere andre håndverksøl, som Thornbridge Jaipur (engelsk IPA), Hoegaarden, Leffe, Belhaven og Guinness. På flaske kan de tilby et dusin estiske ølsorter, samt en rekke engelske og belgiske. I helgene er det ofte live musikk på Hell Hunt, og det er da mange turister og unge som samles her.
Olde Hansa
Det er ikke å legge skjul på at Olde Hansa er en turistfelle. Kommer man kun for å spise vil jeg heller anbefale Peppersack på andre siden av gata. Begge steder er betjeningen kledd i middelalderdrakter og maten serveres på middelaldervis. Jeg vil allikevel nevne Olde Hansa som et sted som er verdt å besøke en gang. Her er det lystig og kelnerne er høylytte, i tillegg til at det spilles tradisjonell middelaldermusikk. Her er det mørkt, og belysningen er stort sett de brennende talglysene på de solide trebordene. Du kommer hit med en følelse av at du har kommet rett inn i en film. Jeg vil også nevne stedet fordi jeg har forsøkt å bestille bjørnekjøtt på restauranter rundt omkring i hele sommer, i Lierne og i bjørnerike steder i Sverige, uten å lykkes. Men på Olde Hansa i Tallinn fikk jeg det endelig. Av andre retter som serveres her kan nevnes villsvin og elg. Øl serveres i keramikkrus, og du kan velge mellom øl med urter, kanel eller honning.
Olde HansaBjørnekjøtt og honningøl
Café Margo
Ønsker du en ølsmaking anbefaler jeg Saley Tour OU. Ølsmakingen må bestilles på forhånd, og foregår på Café Margo. Du får en kort innføring i estisk ølhistorie og de forskjellige ølsortene som smakes. Forvent å smake øl fra bryggeriene A. Le Coq, Lehe og Põhjala. Saley Tour arrangerer også likørsmaking, og da kan man forvente å få smake bl.a. Vana Tallinn, Kannuu Kukk og Kiiu Torn.
Luscher & Matiesen Museum of the Estonian Drink Culture
Har du ikke fått nok av alkohol eller alkoholhistorie etter dette, så kan du også besøke Luscher & Matiesen Museum of the Estonian Drink Culture (adresse Toom-Rüütli 10, Toompea, Tallinn), som forteller den tragiske historien om selskapet Luscher & Matiesen, og en utstilling om vin og brennevin generelt. Her kan du også lære om estisk drikkekultur, og det er også mulig med vinsmaking på stedet.
Sjokolade er noe som frister de fleste, og da kan det være på sin plass å besøke Kalev Chocolate Shop and Sweets Mastery i Rotermann-kvartalet (Roseni 7). Foruten at de har et bredt utvalg av sjokolade og søtsaker i butikken, kan du også se hvordan sjokolade lages, eller til og med melde deg på kurs i å lage sjokolade eller marsipanfigurer.
Erik Drilen (Tallinn ble besøkt 30. september – 2. oktober 2016)
E.C. Dahls Bryggeri i Trondheim fyller 160 år i 2016, og det gjør de med en skikkelig oppgradering, og åpning for omvisninger og en flunkende ny pub og restaurant. Det var de nye eierne, Carlsberg og Brooklyn Breweries som gjorde dette mulig ved å investere 110 millioner kroner til ombygging av hele bryggeriet, og flere år med trussel om nedleggelse av gamle eiere har snudd til stor optimisme for framtiden. Nå kan du få omvisning i bryggeriet, prøvesmaking av øl, og for de som ønsker det, begge deler inkludert i en helaften med fireretters middag med en ny øl tilpasset hver rett. I tillegg kan det avholdes kurs og konferanser for grupper opptil 150 personer.
De fortsetter å brygge den velkjente Dahls-pilsen på flaske (Dahls pils på boks tappes av Ringnes), men i tillegg har det kommet tre helt nye øltyper:
Lamo Wit (belgisk hveteøl med koriander, appelsinskall og nype, som er oppkalt etter stedet der bryggeriet ligger, på Lademoen, eller Lamon som trondhjemmerne sier)
Bolt IPA (IPA brygget på Bravo- og Amarillohumle. Ikke oppkalt etter friidrettsstjernen Usain Bolt, men derimot etter Aslak Bolt, erkebiskop i Nidaros på 1400-tallet)
Pepra Saison (nok en belgisk øltype, saison, brygget med hvit pepper og urten isop, som gir en krydret mintsmak i bunn)
Bryggeriet eksperimenterer hele tiden med nye øltyper, og noen betavarianter er tilgjengelig kun på tappekran i bryggeriets pub. Noen av de vil kanskje bli å se på flaske i fremtiden. «Vi har et ønske om å være med å spre ølkunnskap, ølkultur og ølglede,» sier de på E.C. Dahls. I puben kan du også finne øl fra Carlsberg og Brooklyn Breweries, samt andre mikrobryggeriøl fra inn- og utland.
TRONDHJEM MIKROBRYGGERI
Om ikke én kveld med øl og mat er nok, kan Trondheim også by på flere spisesteder med egetprodusert øl. På Trondhjem Mikrobryggeri kan du drikke husets smakfulle øltyper som porter og IPA. Bryggekjelene befinner seg bakerst i lokalet, og er du heldig kan du se bryggeren i aksjon. På Mikrobryggeriet kan du også spise husets hjemmelagede burgere.
Trondhjem Mikrobryggeri
SKÅL!
Fram til nyttår 2016 kan ølentusiastene og andre som interesserer seg for historie og ølbrygging i Norge ta turen opp til Sverresborg og Trøndelag Folkemuseum. Utstillingen «Skål!» tar for seg hjemmebrygging helt fra middelalderen fram til i dag, og utstilt en stor samling av gjenstander som flere hundre år gamle ølboller og drikkekar.
ØLTYPER OG MAT
Det finnes mange typer øl, og her følger en oversikt over noen av de viktigste og hva slags mat de forskjellige typene passer til:
Lager er den mest vanlige øltypen i Norge. Den stammer fra Plzen i Tsjekkia, men er i dag vanlig over hele verden. Lager er en undergjæret øltype, dvs at gjæren synker til bunns etter gjæringen. Et lyst og tørt øl, med tydelig bitterhet. Kan variere fra lyst og lett øl, til svart, kraftig og bittert øl. Pilsner, bokkøl og Wiener Steam Beer er eksempler på ulike typer lager. Pils passer til mat med en del fett, men den moderate sødmen og fylden gjør at maten ikke bør være for smaksrik eller søt. Fisk og lyst kjøtt passer utmerket, enten med fett eller en fet saus til. Bokkøl som er et søtlig mørkt øl med litt balanserende bitterhet, passer godt til smaksrik mat, eller med tydelig sødme, som f.eks. kaker, kremdesserter eller skarpe oster.
Hveteøl er en overgjæret øltype og ofte ikke filtrert. Det skilles mellom to typer hveteøl: Hefeweizen som er ufiltrert og har dermed en lys blakk farge, og kristallweizen som er filtrert og har en klar lys farge. Wit er et typisk lyst og friskt hveteøl, som passer til lyst kjøtt, fisk og blåskjell. Wit passer også til ost som det er naturlig å bruke tørre eller halvtørre hvitviner til.
Surøl, eller spontangjæret øl. Disse øltypene får sin syrlige smak gjennom at det enten blir tilsatt melkesyrebakterier eller at man lar brygget spontangjære. Surøl gjæres ved hjelp av bakterier som finnes naturlig i lufta på bryggeriet. Noen ganger tilsettes også frukt eller bær under gjæringen, som f.eks. kirsebær, bringebær eller solbær. Resultatet blir en syrlig øl som er noe av det friskeste du kan få. Lambic og geuze er to typer surøl, som er intense, tørre og svært friske, og passer til mat som ikke har så mye sødme, men gjerne mye smak og en del fett, som smaksrik fisk og lyst kjøtt med smør eller fløtesauser. Prøv gjerne lambic til ribbe.
Ale er et overgjæret øl laget av maltet bygg, som blir gjæret ved en høyere temperatur, og som igjen gir et mer smakfullt øl. Belgisk ale er gjerne søtere enn andre typer, som f.eks. Saison. Amerikansk ale har mer humlekarakter, som f.eks. IPA. Den tyske typen likner mer på lager, som f.eks. Kölsch. IPA er svært egnet til fet og kraftig mat uten mye sterkt krydder, som f.eks. lam- eller oksekjøtt med mye fett i behold. Prøv gjerne IPA til pinnekjøtt. Blonde er et lyst ale, opprinnelig fra Belgia og Frankrike. Blonde med mye fylde og bitterhet passer til lam og okse med mye fett, mens de mindre fyldige variantene og mindre bitterhet passer til lyst kjøtt og fisk.
Porter og stout er to overgjærede øltyper brygget på svartbrent malt, som også gir den mørkebrune eller svarte fargen. Har fyldig, bitter og rund smak. Opprinnelig var stout en sterkere variant av porter, men fra midten av 1800-tallet har de blitt regnet som to forskjellige ølstiler. Kom opprinnelig fra England, men i dag forbindes stout som irsk øl, som f.eks. Guinness eller Murphy’s. Stoutens rike og litt brente maltpreg krever at maten har like intens smak, og passer godt til mørke sjokoladedesserter (f.eks. sjokoladekake), blåmuggoster eller kraftige gryteretter.
Visste du at:
Øl er verdens mest konsumerte drikke etter vann og te?
Øl inneholder xanthohumol – en antioksidant i humle som kan forhindre kreftutvikling? Ulempen er at du må drikke 450 liter øl om dagen for at den skal ha noen nytte.
Sumererne brygget øl allerede for 8000 år siden?
Ingen sykdomsfremkallende bakterier kan overleve i øl? I gamle dager, da det var dårlig med rent drikkevann, var øl det sunneste og sikreste man kunne drikke.
I Bayern regnes øl som fast føde?
Gulatingsloven beskrev allerede for over tusen år siden påbudet om at alle kornbønder måtte brygge øl til jul? Fulgte man ikke loven, kunne man miste gården til kirken og selv bli landsforvist. Dette brukte Olav Tryggvason for å kristne Norge.
I senmiddelalderen ble øl i Norge sett på som Guds gave og beruselsen var guddommelig? Hvis presten forsøkte å holde seg edru, ble det sett på som om det hvilte en forbannelse over ham og han kunne ikke være prest. Kan forestille meg at søndagsmessen før i tiden var mer interessant enn nå til dags.
Mjød ikke er øl, men en slags honningvin? Mjød er heller ikke like sterkt som øl, og ble ofte foretrukket av kvinner. Mjød ble laget for guder og storfolk – og kvinner.
Ordet «skål» kommer fra ølbollen, eller skåla, som nordmenn drakk øl fra frem til 1600-1700-tallet?
Skikken med å klinke glassene sammen når man skåler kommer fra vikingene? Ølhornene skulle klinkes sammen så hardt at litt av ølet skvulpet over fra det ene til det andre. Dersom en mann viste deg denne tilliten, kunne du være sikker på at ølet ikke var forgiftet.
Erik Drilen (EC Dahls Pub & Kjøkken, Trøndelag Folkemuseum og Trondhjems Mikrobryggeri ble besøkt 16-17. september 2016)
